Jon Hustad

UNG GIGANTWinston Churchill og opptakten

til første verdenskrig

Jon Hustad:UNG GIGANT – Winston Churchill og opptakten til første verdenskrig

© Schibsted Forlag AS, Oslo 2014Omslagsdesign: Irene Marienborg

Ombrekking: Type-it AS, TrondheimRepro: RenessanseMedia AS, Asker

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-8267-1

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i

strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

innhold

Forord

1 Tidlige år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2 Militarist og journalist . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3 Den prinsippfaste værhanen . . . . . . . . . . . . . . . .

4 Justisminister: Den liberale Churchill svinner . . .

5 På vei mot katastrofen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6 Det tyske ansvaret. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15

50

127

204

223

286

325

337

341

forord

I disse dager er det hundre år siden slaget om Antwerpen, etav de mest omdiskuterte slag i britisk historie. Det blir ikkeså mye diskutert fordi det var viktig, noe det i seg selv troligvar, militærhistorikerne blir aldri helt enige om betydningen– nei, slaget er omdiskutert fordi Winston Leonard SpencerChurchill møtte opp. Slaget er en nær perfekt illustrasjon påhans geni og hans hemningsløshet. I tre og en halv dag i be-gynnelsen av oktober 1914 var han igjen, som så ofte før ilivet, i direkte krig, men tidligere hadde han vært soldat ogoffiser og ikke en av verdens mektigste menn. Karakteris-tisk røykende på sin sigar vandret han i kule- og granatregnrundt i en kystby i Belgia. Ja, så givende hadde han det athan bad statsministeren om å få slippe politikken, for i ste-det å kunne kaste seg ut i stålregnet. Med en anakronisme:det er som om vår egen NATO-sjef, Jens Stoltenberg, skulleha bedt om avløsning for heller å bli med i en trefning iKabul.

Selv påstod han at hans bidrag var avgjørende viktig, litei livet var han mer stolt over enn Antwerpen. Det derimotstort sett alle hans regjeringskolleger lurte på, var hva mari-neministeren, ansvarlig for 25 prosent av statsbudsjettet ogleder for det sterkeste og mest offensive våpen verden til dahadde sett – et modernisert og nær allmektig Royal Navy– gjorde på krigsfeltet som operativ leder for et slag på land.

Sannheten var at han hadde begynt å kjede seg. Den tyske

7

marine nektet å komme ut av havn. Bare noen få uker etterkrigsutbruddet i begynnelsen av august 1914, stod det klartfor Churchill at marinens hovedrolle under krigen lå i åblokkere Tyskland, men en slik rolle kunne han ikke ak-septere, og det til tross for at Churchill selv hadde forutsettnettopp en slik utvikling før krigen. Overfor statsministerHerbert Asquith klaget han igjen og igjen i oktober-ukene i1914 over situasjonen: «For marinens del er krigen i prak-sis over», hevdet han, «vår overlegenhet vil bare bli størrefor hver måned som går.» Churchill hadde selv vært medpå å bidra til denne utviklingen gjennom å tvinge på plasset utstrakt moderniseringsprogram før krigen. Nå gjenstodbare å vente på at fruktene skulle modne, som de gjorde.Churchill fikk rett. Royal Navys blokade var avgjørende forde alliertes seier, og den engelske sjømakten ble i realitetenaldri truet. Keiseren gav ikke admiral Tirpitz mange nokubåter. Og «derfor rant munnen hans over ved tanken … påen ny hær», skrev Asquith. Denne hæren mente Churchill,med egne ord, at han burde få ta over, for så å få fjernet helehærledelsen, «dette utgravde søppelet som er avlet frem påfemogtyve år gamle strategier».1

Slik snakker en som ikke kjenner sin plass, og Church-ills storhet lå nettopp i dette at han aldri lot seg disiplinere,aldri lot seg sette på plass, men alltid rastløst søkte videre.I dette lå også katastrofen. En mann uten magemål, enmann som alltid visste best, var også en mann som igjen ogigjen gikk på miner. Først da han fikk eneansvaret i 1940,fikk alle tau og snorer i egne hender og kunne kaste all sinretoriske kraft, alt sitt intellektuelle geni etter en fiende somdet ikke fantes sympati eller tilgivelse for – Adolf Hitler– først da fant han sin posisjon og fikk tilgivelse og absoluttmakt fra britiske velgere og politiske venner og fiender.

Churchills rolle i britisk politikk før 1939 var å fungeresom avskrekkelse, et overveldende våpen som man holdt på

8

lur til fienden ble for sterk til at noe annet alternativ kunnetas i bruk. Vel hadde han en strålende karriere før førsteverdenskrig, og vel fikk han en strålende karriere i mangeår etter, men det han higet etter, og det han faktisk haddedet største talentet for, statsministerrollen, ble han igjen ogigjen nektet. Churchills evner var alltid så store at han ikkekunne bli bedømt som noe annet enn en fiasko før han fikkdet øverste politiske embetet.

Men det var først med Antwerpen at hans regjeringskol-leger begynte å tvile på hans militære vurderingsevne, frafør av hadde de ofte tvilt på hans politiske. De visste uansettat han var noe helt annet enn dem. «Han er en fantastiskskapning med et underlig islett av skoleguttens enkelhet,og han har dette en eller annen sa om geniet: ‘et sikksakk-lyn gjennom hjernen’», skrev statsminister Herbert Asquithtil elskerinnen. Churchills politiske mentor og kommendestatsminister etter Asquith, den enda mer kontroversielleDavid Lloyd «Bukken» George – en mann som var livsfar-lig for både kvinner og menn, men som aldri gav sitt hjertetil noen – var ikke så raus som Asquith: «Winston er blitten stor fare … Han er som en torpedo. Det første vi hørerom hans gjøren og laden, er lyden av et sus idet prosjektiletbegynner å trenge seg frem gjennom vannet.»2

Det var nettopp som torpedo at Churchill mente hankunne spille en rolle i Belgia, han ville tvinge en hel by tilå gjøre det han hevdet var riktig. Frankrike hadde før kri-gen planlagt for en invasjon de ville ha, ikke for den somalle andre, inkludert Churchill, så komme, en tysk invasjongjennom det nøytrale Belgia – det eneste landet Storbritan-nia faktisk hadde gitt en garanti om hjelp i tilfelle krig –Frankrike hadde nemlig bestyrket grensen mot Tyskland,men ikke mot Belgia. Ved krigsutbruddet hadde den tyskeoverkommandoen hatt liten tid og anledning til å knekkeden belgiske hæren, som de uansett så på som liten og uve-

9

sentlig. I august- og septemberukene 1914 kjørte de bareforbi og gjennom den på vei mot Paris, men dermed bleforsyningslinjene, liksom den tyske hæren, mer og mer ut-strakte, og dermed ble den belgiske hæren som hadde søkttilflukt i Antwerpen sammen med kongen, gradvis en stadigsterkere trussel mot den stadig svakere tyske høyreflanken,som lå i kamp med franskmennene i det som er blitt hetende«kappløpet mot sjøen». Stillingskrigen var nå i sin spedebegynnelse, og det ble stadig vanskeligere å trenge gjennomstyrker som hadde gravd seg ned. Tysklands sjanse lå der-for i å omgå de store franske styrkene og de mye mindrebritiske, for slik å komme rundt motstanden på veien motParis. De vendte blikket mer og mer mot kysten.

I slutten av september begynte tyskerne med sitt over-legne artilleri å bombardere Antwerpen, den belgiske kon-gen fikk panikk og bad britene om hjelp, noe de tilbød,men først senere og i små mengder. Sjønasjonen Storbri-tannia hadde før krigen knapt en reell hær å snakke om,og den var trent for å møte innfødte i koloniene, ikke dentopptrente tyske krigsmaskinen. Som krigsministeren, felt-marskalk Horatio Kitchener – som etter 40 år i kolonienenølende hadde kommet tilbake til London for å ta det over-ordnede ansvaret – spurte Asquith: «Vurderte regjeringennoen gang da dere kastet dere hodestups inn i en krig, atdere ikke hadde en hær og var uten noen slags forberedelserfor å skaffe en?»3

Den 2. oktober begynte dramaet for Churchill, som varpå vei til Dover med tog. Da han gikk av, fikk han et tele-gram i hånden. Belgierne sa de ville forlate Antwerpen, ogChurchill måtte dra direkte tilbake til London. Ved mid-natt var Churchill tilbake i hovedstaden og møtte Kitchener,som hadde blitt mer og mer desperat. Trakk belgierne segut, var veien til Paris åpen for tyskerne, hevdet han, mensamtidig kjente han seg rådløs og mente at britene ikke

10

kunne hjelpe belgierne på flere dager. Churchill kunne aldriakseptere rådløshet, og foreslo straks at han selv skulle dratil byen og få kongen til å holde byen i bare noen dagertil, slik at den allierte stillingen kunne forbedres mellomAntwerpen og Paris. Han fikk ja og alt morgenen etterankom PR-mannen Churchill Antwerpen i en svær pansretRolls-Royce og satte straks i gang med å arbeide.

Før krigen hadde Churchill vært fortvilet over den svaketilstanden den underfinansierte britiske hæren var i. Selvhadde han derimot et budsjett på 50 millioner pund, tro-lig den største budsjettposten til noen minister noe sted iverden, og derfor hadde han forsøkt å danne seg en egenhær rett før og etter krigsutbruddet, en fortsatt utrent ogdårlig væpnet gruppe på 8000 menn, som blant andre in-kluderte Asquiths egen sønn. Churchill bad straks regjerin-gen hjemme i London om å få disse mennene, og han fikkdem. Han burde ikke ha spurt om dem, og han burde ikkeha fått dem. Kallenavnet de gav seg selv ved dannelsen,var «Churchills kjæledyr». Da de opplevde krig, endret denavnet til «Churchills uskyldige ofre».

Churchill tok full kontroll over byen, møtte alt og alleog gjennom sin enorme energi, fryktløshet i kamp og reto-riske kraft fikk han på ny optimismen inn i den belgiskekongen og den belgiske hærledelsen, som utsatte beslutnin-gen om retrett med tre dager og som faktisk maktet å slåtyskerne midlertidig tilbake. Den italienske krigskorrespon-denten Gino Calza Bedolo var til stede og skildret dennemerkelige skapningen, som ennå ikke var blitt 40: «Hanvar fortsatt ung, ikledd en kappe, og på hodet hadde hanen seilerhatt. Rolig røkte han på en stor sigar mens han såpå slaget. Over ham regnet granater og prosjektil, det varfryktelig … Det må sies at det neppe er mulig i hele Europaå finne en minister som er i stand til å røyke rolig under enslik granatild. Han smilte og så fornøyd ut.» Det gjorde for

11

øvrig Churchill alltid i slike situasjoner, han var overbevistom at skjebnen uansett hadde pekt ut hans dødsdag, menen minister stiller seg ikke i en slik situasjon.4

Belgierne fikk ikke de hærstyrkene de var lovet av bådeLondon og Paris, og Churchill fikk ikke hindret en kapitula-sjon. Antwerpen falt den 9. oktober, men det er nokså litentvil om at han bidro til å forsinke den tyske fremmarsjen,ikke ved hjelp av sine «uskyldige ofre», hvorav en stor delendte opp som internerte i Nederland under hele krigen, mengjennom å bestyrke belgierne i troen på at de kunne holde utnoen dager til. Takket være Churchill utviklet det seg ikke endirekterute til Paris. Hvorvidt tyskerne kunne ha utnyttet etslikt rom, er et annet spørsmål. De tapte uansett kappløpetmot sjøen, det gjorde riktignok britene og franskmenneneogså, og stillingskrigen i skyttergravene ble resultatet.

Men den 9. oktober var ikke Churchill lenger i Ant-werpen. Allerede to dager etter han ankom, innså Church-ill hvor mye han hadde savnet krigen og sendte Asquithet forunderlig telegram. «Dersom Hans Majestets regjeringmener jeg kan være til hjelp her, er jeg villig til å gi avkall påmitt embete og ta kommando over en defensiv avlastnings-styrke som kan samarbeide med den belgiske hæren. Detteunder forutsetning av at jeg får en riktig militær grad, auto-ritet og full kommando over en uavhengig styrke i felt.»Kitchener mente forslaget var godt og ville gi ham gradengeneralløytnant, men det var han alene om. Da Asquithleste opp telegrammet for krigskabinettet, som Churchillvar medlem av, var Kitchener den eneste som ikke lo. Asqu-ith mente det hele var «tragikomisk» og beordret ham hjemdagen etter. Churchills rykte var langt på vei ødelagt.5

I ettertid var det kanskje litt trøst å finne i at den offi-sielle britiske krigshistorien som kom ut etter 1918, detstørste verket som er skrevet om krigen, konkluderte medat Churchills innsats hadde gitt et «avgjørende og vedva-

12

rende» bidrag gjennom å hindre de tyske styrkene adgangtil kysten lenge nok til at Frankrike og Storbritannia kunnestoppe den tyske marsjen mot Paris. Men Churchill haddeikke behøvd å sende dette telegrammet. Han gjorde det like-vel. Churchill var av disse som alltid måtte følge impulsen.Først da han nærmet seg 70 og stod overfor Hitler, mak-tet han å tøyle seg selv tilstrekkelig, da kunne han svare tilalle som jublet nedenfor balkongen til Helsedepartementeti Whitehall den 8. mai 1945, og som ropte at Churchill vantkrigen: «Dere var løvens hjerte. Jeg var bare heldig nok tilå bli kalt frem for å gi brølet.»

Jeg har flere mål med denne boken. Jeg vil selvsagt prøveå få leserne til å forstå hvor spesiell Churchill var og hvorusannsynlig det var at denne underlige kombinasjonen av geniog politisk læregutt, vismann og barn, føydal fyrste og ihugademokrat, faktisk ble det mest berømte og beundrede og els-kede mennesket i det 20. århundre. Det mener jeg man bestgjør gjennom å beskrive hans unge år, som var unike. Menjeg vil også prøve å gi nordmenn en forståelse av det britiskeimperium, den britiske rikdommen og den enorme innflytel-sen London projiserte over hele verden. Dette var supermak-ten, men det var en supermakt som ikke var villig til å delemakten. Derfor fikk vi første verdenskrig. Etter mitt syn vardet en riktig avgjørelse av britene å stå opp mot det føydaleog autokratiske Tyskland, men det måtte ikke bli slik. Derforsøker jeg gjennom denne boken også å gi bakgrunnen for kri-gen, både gjennom britisk og europeisk historie. Vi vet for liteom denne tiden i Norge. Vi er i grunnen altfor lite bevisste omat verden med Churchills ord «er et farlig sted å være».

Og som vanlig en takk til familien: Dere har holdt ut alt-for lenge med min skriving: Til Edvard, Kristine og Fredrik– og til Ingvild.

Churchill fikk for øvrig en datter mens han var i Antwer-pen. Han var ikke klar over at konen hadde termin.

1

Tidlige år

«Det har aldri eksistert en Marlborough med hverken ver-dier eller prinsipper», sa statsminister William Gladstone.Men det var i Marlboroughenes hjem, på Blenheim Pa-lace i Oxfordshire, at Winston Leonard Spencer Churchillble født den 30. november 1874. På slottsområdet haddedet blitt født store menn før, både Richard Løvehjerte ogEdvard, den sorte prins, kom til verden på den grunnenhvor Blenheim ble reist. Churchill ble enten født før termineller så var han unnfanget før foreldrenes ekteskapsinngå-else – helst var vel fødselsdatoen en kombinasjon av de tofaktorene. På spørsmål om hva han selv trodde, svarte denvoksne Churchill: «Selv om jeg var til stede ved anlednin-gen, har jeg intet klart minne om hendelsene som ledet opptil den.» Barn født sent på året, sier psykologene, markererseg sjelden i kappestrid; de har en tendens til å bli utkon-kurrert av barn født tidlig på året. Winston ble på noen feltet unntak, det samme kan sies om familiebakgrunnen.1

Winstons mor, Jennie Churchill – navnet hadde hun fåttetter den svenske operasangeren Jenny Lind – var datter avdet amerikanske ekteparet Leonard og Clara Jerome. Leo-nard var en usentimental og kynisk investor fra New Yorksom gikk under kallenavnet Kongen av Wall Street; flereganger vant han enorme formuer på børsen, flere gangertapte han enorme formuer på børsen. Leonard Jerome varhøy, tiltrekkende og fanatisk opptatt av hesteveddeløp. Jen-

15

nie arvet utseendet og høyden. Det gjorde ikke Winston,men etter annen verdenskrig ble han en ivrig veddeløps-entusiast og hesteeier. Den voksne Churchill hevdet at Je-rome hadde startet avisen The New York Times. Det stemteikke, men Jerome investerte i en rekke aviser, blant dissevar The New York Times. I tillegg til at han brukte storesummer på å støtte nordstatsstyrkene i kampen mot utbry-terne i sør, hadde morfaren også seilt i egen yacht mellomUSA og Europa og vært en ivrig sponsor av tunge og ikkefullt så tunge kulturinstitusjoner; han grunnla både musikk-akademi, seilklubber og veddeløpsbaner. Han var kort sagtnokså lik Churchille-ne, egoistisk, testosterondrevet og gladi flaska.

Konen Clara viste liten interesse for mannens ulike ak-tiviteter, og mens Jerome sjelden forlot New York for langtid av gangen, likte hun seg såpass godt i Europa at hunendte opp med å bosette seg i Paris sammen med parets tredøtre. Målet var å få jentene giftet inn i den franske adelen.Clara lyktes bare delvis, alle tre ble gift med medlemmerav den britiske adelen – til glede for faren som ikke kunnefordra «franskmenn eller noen andre av disse kontinentalepervoene».2

En av historiene som Jerome-familien likte å fortelle omseg selv, var at Jennies bestemor, som het Meribah, stam-met fra indianerstammen Iroquois. Hvorvidt dette stemmer,vet vi ikke siden oldemoren til Churchill ikke er registrert inoe fødselsregister, men Jennie fortalte historien til sønnensom om den skulle være et faktum; hun kalte blant annetsin mor Sitting Bull. Churchill elsket å gjenfortelle historienog gjorde den mer og mer spesifikk. Som 85-åring fortaltehan en amerikansk lege at «jeg er en direkte etterkommerav en squaw fra Seneca-stammen» – en av de seks nasjonenei konføderasjonen av iroquoiser. Jennies foreldre hadde til-synelatende et liberalt ekteskap, Jennie hadde flere halvsøs-

16

ken, men Clara ser ikke ut til å ha reagert. En annen historieden eldre Churchill likte å fortelle, var om et møte mellomen av elskerinnene til Jennies far og Clara. «Kjære deg», samormoren, «jeg vet akkurat hvordan du har det, han er såuimotståelig.»3

Lord Randolph Churchill, Winstons far, var den andreoverlevende sønnen til den syvende hertugen av Marlbo-rough, som hadde vært medlem av en av de konservative re-gjeringene til Benjamin Disraeli. Hertugen var i motsetningtil både sine forgjengere og etterkommere en svært religiøsmann; det meste av hans politiske karriere gikk med til åbekjempe enhver trosretning som ikke var Church of Eng-land. Hans kone Frances, den eldste datteren til den tredjemarki av Londonderry, støttet helhjertet opp under kam-pen for den rette lære. Winston fikk ikke et nært forhold tilsin farfar, som døde i 1883, men hertuginnen ble han sværtglad i, og hun i ham. «Han er en intelligent liten gutt og vir-kelig ikke slem, men han trenger en fast hånd», som hun sadet i et brev til faren.4

Både hertugdømmet og slottet Blenheim var i sin tid gittsom en gave fra dronning Anne til John Churchill, denførste hertugen av Marlborough, øverstkommanderendefor den britiske hæren, og sammen med Lord Nelson oghertugen av Wellington en av de såkalt «tre store» i engelskmilitærhistorie. Gaven var ment som en anerkjennelse forden avgjørende seieren under den spanske arvefølgekrigen,slaget ved Blindheim i Bayern den 13. august 1704, hvorJohn Churchill ledet en felles europeisk hær mot Frankrike.Fra da av var England en militærmakt som måtte regnesmed på det europeiske fastlandet.

Den første Marlborough var utvilsomt en militærtaktiskbegavelse: «Jeg kan ikke se for meg noen større enn Marl-borough som leder for en engelsk hær», sa Wellington.Churchill selv skildret ham slik i den monumentale biogra-

17

fien Marlborough. His Life and Times: «Han ledet de euro-peiske armeene i ti felttog mot Frankrike. Han kjempet i firestore slag og i mange mindre … Han kjempet aldri i et slaghan ikke vant, han beleiret aldri et fort han ikke erobret …Han sluttet som kriger ubeseiret.»5

Hertugdømmet, som frem til Churchill fikk det overrakt i1704 hadde vært jaktområde for kongefamilien siden Hen-rik II, kom ikke uten betingelser. Dronning Anne krevdeblant annet at allmennheten skulle få adgang til deler avslottet, som ikke var bygget, som aldri var fullfinansiertog som nesten ledet til John Churchills økonomiske ruinog flere års utenlandseksil før det stod ferdig. Så var slot-tet, med forfatteren Simon Jenkins’ ord, «ikke ment somet hjem, men som et monument, et symbol på britisk stolt-het». Palasset er den dag i dag Storbritannias største ogmest prangende og fortsatt et av landets mest besøkte turist-mål. John Vanbrugh, arkitekten som tegnet slottet, haddesom mål at det skulle konkurrere med Versailles i prakt ogstørrelse. Han fikk aldri se det ferdigstilt, hertugens kone,Sarah, nektet Vanbrugh adgang til både den enorme parkenog til slottet.6

Gladstone var ikke alene om å mislike Marlboroughene,de var aldri en spesielt vel ansett adelsslekt. Vel var JohnChurchill en stor kriger, men han var et lite menneske, ogslekten «bar dårlig blod», sier John Keegan i sin minibi-ografi om Winston Churchill. Heller ikke den fremste en-gelske adelshistorikeren David Cannadine har mye godt åsi om Churchill-slekten: John Churchill «hadde en tvilsommoral og en enda mer tvilsom karakter», «han svek JamesII, konspirerte mot William III og søkte makt og rikdomuten skrupler og tilbakeholdenhet». Men, innrømmer Can-nadine, John var en formidabel personlighet, det sammekan ikke sies om etterfølgerne. «Både den tredje, fjerde ogfemte hertugen var såpass ryggesløse at de til og med brøt

18

med datidens standarder»; de var i tillegg «ustabile, de-pressive og humørsyke». Fyll, horeri og ødselhet var ikkeunntaket; det var normen.7

Så skulle da også John Churchill se ned på sine etter-kommere. Da han døde, fikk Sarah reist en triumfbue ogen 40 meter høy søyle til minne om ektemannen, på top-pen av søylen står en to meter høy statue av generalen,kledd som en romersk kriger. Winston skulle komme til åtilbringe mange skoleferier ved Blenheim og besøkte stedetgang etter gang i voksen alder; han ble sterkt påvirket avatmosfæren. Det var forskjell på herre og tjener, på det ålede og å bli ledet. En gang glemte en tjener hvem han haddeå gjøre med, og begynte å svare på Churchills kjefting.«Du var uhøflig», konstaterte den daværende statsministe-ren etterpå. «Men det var du også», svarte den angrende tje-neren. Churchill var stille et lite øyeblikk. Så kom det: «Ja,men jeg er en stor mann.»8

Nasjonen, slekten, eiendommen, tiden – det meste av denverden Winston Churchill ble født inn i, var bemerkelses-verdig. Som journalisten John Wilson observerte alt i 1817:«Solen går aldri ned over Union Jack.» Unionen av Irlandog Storbritannia var enkelt og greit verdens ledende stat,og innen unionen dominerte England totalt. Ingen nasjonhadde en sterkere industriell basis, en mer utviklet handelog en større og mer moderne hovedstad enn London. Menstørst av alt var imperiet, som omverdenen gjentatte gan-ger ble minnet om i årene etter Churchills fødsel. Og meststolt var britene over Suez. I 1875, gjennom en spektakulærøkonomisk manøver fra statsminister Disraeli, fikk Stor-britannia kontroll over Suezkanalen. Den 24. november,hevdet Disraelis privatsekrætær Montagu Corry, ble hani nattens mulm og mørke sendt til Rothschildenes hoved-kvarter i New Court, hvor han informerte Nathan Roth-

19

schild om at statsministeren behøvde fire millioner pund«i morgen». Rothschild plukket opp en drue, tygget den,spyttet ut skinnet og sa: «Hva er din pant?» «Den britiskeregjering.» «Du skal få pengene.» To år senere var trium-fen komplett for PR-mannen Disraeli, han overtalte Victo-ria til å la seg krone som keiserinne av India. Det var sånnengelskmennene ville ha det. Cecil Rhodes, mannen somskulle komme til å styre hele det sørlige Afrika, sa det sliksom ung mann ved Oxford: «Jeg påstår at vi er den øversterase i verden, og jo større del av verden vi dekker, jo bedreer det for den samlede menneskerase.» Den mektige aristo-kraten Lord Palmerston klaget på sin side godmodig overhvor raskt England erobret kolonier, «jeg må hele tiden sepå kartet for å finne de fordømte stedene».9

Grunnlaget for det hele var den globale ordensmakten tilhavs, den britiske marinen, garantisten for at verdenshan-delen kunne foregå uavbrutt og uten hinder. Som Napoleonlengtende sa det stående på klippene over Boulogne menshan så ut over Den engelske kanal: «Gi meg seks timer medkontroll over stredene ved Dover, og jeg skal herske oververden.» Han fikk aldri kontrollen, og London ble, somRoma en gang hadde vært: caput mundi, verdens overhode.Det varte ikke for Roma, det skulle ikke vare for London.Churchill ble født idet Victoria-tiden kulminerte, som akti-visten og sosialisten Sidney Webb skrev i 1901: «Gjennomde siste tyve eller tredve årene er vi blitt et nytt folk. ‘Dettidlige victorianske’ England ligger nå i realiteten århundreretter oss.»10 Webb var inne på noe, den senere statsminis-teren, Herbert Asquith, og Churchills sjef ved utbruddet avførste verdenskrig, husket godt at han som tolvåring i 1864så fem mordere dingle fra galgene utenfor Newgate, hodenederes var dekket av hvite hetter. I 1900 var noe slikt utenke-lig. Da Churchill ble født, stod Storbritannia for en tredje-

20

del av verdens industriproduksjon, da krigen brøt ut i 1914,var den samme andelen en syvendedel.

For dem som ville se, var tegnene på nedgangstider alle-rede flere. Andre vestlige nasjoner hadde en bedre utdannetungdom, et større folketall og en sterkere produksjonsbasis,og særlig USA, men også det nysamlede Tyskland, vokstei styrke. Likevel, for de ekstra begavede, og for dem medden rette bakgrunn, lå verden åpen: «Enhver engelskmanner borger på en rekke ulike vis», skrev den store liberalerenog skolereformatoren Oscar Browning i 1893. «Han er bor-ger av byen eller landbygden som han hører hjemme i; haner en borger i England … han er borger av Storbritannia, oghan er også en borger av det store britiske imperiet.» Ennå imange år skulle Englands unge menn lære at de var verdensherskere. Og som det uansett het i det kyniske verset:

Whatever happens, we have gotthe Maxim Gun, and they have not

«Jeg ble oppdratt i en sivilisasjon hvor det ble akseptert– overalt – at menn var født ulike», sa Churchill selv, menmed ulikhet fulgte ansvar og ledelse. Han kom aldri til å gislipp på disse standpunktene. I juni 1939 var MP-en Har-old Nicolson, en av Storbritannias store dagbokforfattere,til stede ved en middag hvor Churchill var æresgjesten. Tilstede var også den berømte amerikanske kommentatorenWalter Lippmann, som fortalte forsamlingen at USAs am-bassadør i London, Joseph Kennedy, hadde fortalt ham «atkrig var uunngåelig» og at Storbritannia ville «bli prylt».Churchill ble rasende og gled inn i en lang talestrøm mens«han veivet med whiskyglasset med den ene hånden for åmarkere punktum og stumpet sigaren med den andre». «Laoss gå ut ifra – og jeg går ikke et øyeblikk ut ifra – atmr. Kennedy har rett i denne tragiske uttalelsen, da vil jeg

21

som en av mange heller ofre livet i strid istedenfor i red-sel for nederlag overgi meg til undertrykkelsen fra dissemest ondskapsfulle mennesker. Det vil da bli opp til deg ogdere amerikanere å bevare og opprettholde den store arvenfra de engelsktalende folkeslagene. Det vil bli dere som måtenke imperialistisk, som betyr at man alltid må tenke pånoe høyere og noe større enn egne nasjonale interesser.»Som definisjon av imperialisme var dette tvilsomt, men somretorikk var det strålende.11

Churchillene var da også av de mest ulike, de var en delav den absolutte eliten, bare de kongelige stod over her-tugene i adelskalenderen, men i motsetning til de konge-lige kunne de adelige delta åpent i den politiske prosessen.Helt siden «The Glorious Revolution» i 1688 hadde Marl-boroughene tilhørt et nettverk av landeiende familier somla beslag på så godt som alle politiske maktposisjoner. Enoppdatering av det engelske eiendomsregisteret, den såkalteDomsday Book, på midten av 1870-tallet viste at 710 per-soner eide en fjerdedel av alt land i England og Wales, enkonsentrasjon av eiendom som i hele Europa bare ble slåttav tilstanden i Skottland og Irland. Mot slutten av 1800-tal-let var dette regimet i ferd med å ta slutt; inntektene fra destore eiendommene ble relativt mindre, og de demografiskeendringene gjorde at byene fikk større politisk tyngde ennden stadig mer tynt befolkede landsbygden. I 1900 bodde80 prosent av befolkningen i byer og tettbygde strøk, detsamme forholdstallet som i dag. Så hadde da hverken denkonservative Disraeli eller den liberale Gladstone – de tomest markante statsministre i andre halvdel av 1800-ta-let – en utpreget overklassebakgrunn. Aristokratiet gav seglikevel ikke uten kamp. Som Disraeli sa det til Storbritan-nias første sosialistleder: «England er et vanskelig land å be-vege, mr. Hyndman, et virkelig vanskelig land å bevege.»12

De to siste statsministrene i det 19. århundre var den libe-

22

rale jarlen av Rosebery og den konservative markien av Sa-lisbury, hvis nevø, Arthur Balfour, ble statsminister i 1902.Churchillene på sin side frembragte første Randolph, såWinston. Men ingen av dem fikk arve noen hertugtittel.(Winston skulle rett nok få tilbud om en slik etter annenverdenskrig av dronning Elizabeth, men takket nei da dethadde medført at han måtte trekke seg som medlem avUnderhuset: «Underhuset er mitt hjem», svarte han.)

Winstons farfar, den syvende hertugen, hadde åtte barnsom vokste opp: seks døtre og to sønner. Den eldste sønnen,George, markien av Blandford og senere den åttende hertu-gen av Marlborough, tok opp igjen familietradisjonene ogble den første av en serie rusmisbrukere som på ny skulleinnta hertugsetet. Cannadine beskriver Blandford som en«av de minst respektable av alle dem som har vært med påå redusere verdien av arvelig høy byrd i Storbritannia». On-kelen til Churchill var en notorisk horebukk ansvarlig forden ene offentlige sexskandalen etter den andre, en gjelds-slave som solgte unna den enorme kunstsamlingen på Blen-heim (for 350 000 pund, noe som tilsvarer en kjøpekraftpå rundt 350 millioner norske 2010-kroner) og som endteopp med å dø i sitt eget laboratorium, 47 år gammel, menshan eksperimenterte med kjemikalier. Han ble funnet med«et grotesk uttrykk i ansiktet». Hertugdømmet var i praksiskonkurs da han døde, og av det en gang så praktfulle slottetstod langt på vei bare et tomt skall igjen.13

Randolph var til en viss grad laget av et annet materialeog ble – for en kort periode – en av Storbritannias ledendepolitikere. Før han traff Jennie Jerome, hadde Randolphriktignok ikke gitt mange bevis på lederegenskaper; han varmest kjent for sin jaktinteresse og sine fyllekuler. Randolphmøtte Jennie under en roregatta i 1873. Etter tre dager varde forlovet. Faren til Jennie hadde tapt det meste av for-muen før forlovelsen, men var likevel i stand til å gi datte-

23

ren en årlig sum på 2000 pund, som var avkastningen avsamlet medgift på 50 000 pund. Jerome ble svært forundretda han fant ut at den britiske overklassen hadde en prak-sis som tilsa at svigersønnen skulle motta det meste av pen-gene fra brudens far. Etter langvarige advokatforhandlingerble løsningen at Randolph og Jennie skulle få tusen pundhver i året – som uansett ikke var en særlig omfattende sumå betale for et såpass stort bytte som en hertugsønn medarvet lordtittel. Det var faktisk nokså lite sett i lys av at detpå slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet tilenhver tid var flere hundre kvinnelige amerikanske arvin-ger i London på mer eller mindre desperat jakt etter adeligebritiske ungkarer.

Både hertugen og broren Blandford advarte Randolph pådet sterkeste mot å gifte seg med det de så som en ame-rikansk titteljeger. Blandford var i tillegg redd for at Ran-dolph giftet seg fordi han var forelsket, noe som etter hanssyn var en forbigående tilstand av galskap, og som når dentok slutt, ville forårsake et ulykkelig ekteskap. Hertugen påsin side hevdet at Jerome var «en dårlig karakter», «en vul-gær mann» og tilhørende «spekulantklassen». Forbindelsenvil være av det slaget «som ingen mann med sine sanser ibehold, ville finne respektabel».14

Randolph lot seg ikke bevege av motstanden fra faren ogbroren. Den 15. april 1874 giftet han seg med Jennie i denbritiske ambassaden i Paris. Hertugen og hertuginnen varikke til stede, men faren opprettholdt det årlige tilskuddettil Randolph på 1000 pund. Den samlede årsinntekten på3000 pund – tilsvarende vel tre millioner norske 2010-kro-ner – var «et beløp som var en sikker garanti for at de be-standig kom til å leve over evne og alltid ha gjeld», som RoyJenkins sier det.15 Gjennomsnittslønnen for en lærer var el-lers 154 pund, omtrent den summen Randolph og Jenniemåtte betale per år for Winstons kostskoler.

24