Utdrag fra Samtaler med meg selv av Nelson Mandela

NELSON MANDELA SAMtALEr MED MEg SELv Oversatt av Kirsti Vogt

Mandela_Norwegian ferdig ny_CS6_nytt forord.indd 3 04.07.13 13:24

Nelson MandelaOriginalens tittel: Conversations with MyselfOversatt av Kirsti VogtTekst copyright © 2010 Nelson R. Mandela og The Nelson Mandela Foundation Forord copyright © 2010 Barack Obama Konsept og design copyright © 2010 PQ Blackwell Limited Design: Cameron Gibb

Av plasshensyn er all informasjon om hvem som har gitt tillatelse til å trykke tidligere utgitt og uutgitt materiale, samlet på side 444.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2010Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2013ISBN 978-82-02-42922-51. utgave, 1. opplag 2013

Sats: Nini Anker, cmykdesignTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011

Satt i Sabon og trykt på 90 g Munken Print Cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar ßog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Originalforlag: PQ Blackwell Limited 116 Symonds Street, Auckland 1010, New Zealand www.pqblackwell.com

www.cappelendamm.no

Bilde på innsiden av omslaget, foran: fra den uutgitte oppfølgeren til Mandelas selvbiografi. De to øverste tallene i hvert regnestykke er årstall, og svarene angir (fra venstre til høyre) antall år han satt i fengsel, hvor gammel han var da han første gang ble fengslet og hvor gammel han var da han ble løslatt.

Bilde på innsiden av omslaget, bak: underskrift fra et brev Mandela skrev i fengselet (466/64 var fangenummeret hans).


Tilegnet Zenani Zanethemba Nomasonto Mandela, som døde under tragiske omstendigheter 11. juni 2010

i en alder av tretten år


… cellen er det perfekte sted for å bli kjent med seg selv, for å granske sine tanke- og følelsesprosesser jevnlig og nøkternt. Når vi vurderer vår individuelle utvikling, fokuserer vi ofte på ytre faktorer som sosial posisjon, innflytelse og popularitet, rikdom og utdanningsnivå. Disse er selvfølgelig viktige når en skal måle sin fremgang på det materielle området, og dersom mange mennesker anstrenger seg for først og fremst å oppnå alt dette, er det helt forståelig. Men indre faktorer kan være enda mer avgjørende for å vurdere sin utvikling som menneske. Ærlighet, oppriktighet, likefremhet, ydmykhet, ekte raushet, mangel på forfengelighet, vilje til å tjene andre – kvaliteter alle mennesker lett kan utvikle – er grunnlaget for ens åndelige liv. Utvikling på disse områdene er utenkelig uten grundig selvanalyse, uten å kjenne seg selv, sine svakheter og sine feiltrinn. Om ikke annet, gir en celle deg i det minste en anledning til daglig å se på hele din fremferd, til å overvinne det negative og utvikle det som måtte være godt i deg. Jevnlig meditasjon, for eksempel i omtrent et kvarter daglig før du legger deg, kan være svært fruktbart i så henseende. I begynnelsen kan det være vanskelig å sette fingeren på de negative trekkene i ditt liv, men det tiende forsøket kan bære rike frukter. Glem aldri at en helgen er en synder som ikke gir opp.

Fra et brev til Winnie Mandela i Kroonstad fengsel, datert 1. februar 1975.


ix

I N N H O L D

Forord av Tomm Kristiansen xiInnledning av Verne Harris xvii

DEL EN: Pastorale 1Kapittel én: Dyptfølt tid 5Kapittel to: Gruppe 21

DEL to: Drama 29Kapittel tre: Sjelens vinger 33Kapittel fire: Ingen grunn til å drepe 59Kapittel fem: Verden på bristepunktet 85Kapittel seks: Kroppens lenker 111

DEL tRE: Epos 127Kapittel sju: Tilpasningsvansker 131Kapittel åtte: Bak gobelinet 155Kapittel ni: Tilpasning 205Kapittel ti: Taktikk 239Kapittel elleve: Kalendertid 263

DEL FIRE: tragikomedie 317Kapittel tolv: Fra skamplett til mirakel 321Kapittel tretten: Ute 371Kapittel fjorten: Hjemme 391

tILLEGG 409Tillegg A: Tidslinje 410Tillegg B: Kart 414Tillegg C: Forkortelser for organisasjonsnavn 418Tillegg D: Mennesker, steder og begivenheter 420Bibliografi i utvalg 443Takk 444Register 446


xi

F O R O R D

Vi visste ikke hvordan han så ut. Da Nelson Mandela kom ut porten av Victor Verster-fengslet 11. februar 1990, hadde vi ikke sett ham siden rettssaken i 1964. Avisene hadde bedt sine tegnere å lage skisser av hvordan de trodde han så ut. De lignet ikke på den mannen som nå gikk hånd i hånd med kona Winnie. Dette var en høvding. Høy, staut, verdig og verdensvant, selv om han ikke hadde sett verden på 27 år.

På den tiden dro jeg til Qunu i Transkei, hans barndoms bygd. Hvordan var han som barn? Jeg traff en gammel dame langs grusveien. Hun var kledd i en blåblomstret kjole. Judith var like gammel som ham, og hadde gått på samme skole. Hun fortalte at han sloss aldri, og som barn irettesatte han de som ertet ham. Sindig, ettertenksom, rolig og bestemt, om han var på skoleveien eller gjette sauer.

Allerede som barn så de andre at han var et oppreist menneske, på tross av at den britiske kolonimakten hadde fra-tatt hans far verdigheten som høvding.

Siden ble Mandela vår alles høvding. Han fikk Nobels fredspris i 1993, og ble valgt til president året etter. Han gikk av etter bare fem år, men fortsatte å tiltrekke seg verdens opp-merksomhet. Siste gang han viste seg offentlig var under fotball-VM i 2010. Han ble kjørt ut på stadion i en bil, vinket til folket, og dro igjen. Siden holdt han seg hjemme.

Jeg arbeidet som korrespondent for NRK i årene fra han ble løslatt til han ble valgt til president. Det var den gang han alltid var tilgjengelig. Man kunne banke på hans kontordør i Shell House, hovedkvarteret som ANC fikk kjøpt for én rand av et oljeselskap de tidligere hadde boikottet. På pressekonferanser


xii

kunne vi stille både små og store spørsmål. Etterpå var det tid til en privat prat. Han husket oss alle ved navn.

Verden kom til Nelson Mandela. Statsoverhoder, foto-modeller, popartister og fotballstjerner dro til Johannesburg. Og han prydet øverste ende av bordet når internasjonale stør-relser ønsket hans bumerke på engasjement for vaksiner, kamp mot HIV/AIDS og andre aktverdige prosjekter. Han ble kåret til det tjuende århundres største statsmann. En afrikaner!

Men så var den gamle kraften der, plutselig, alvorlig og harmdirrende. Da USAs president George W. Bush sin Irak-krig var på sitt heteste sa Mandela: «Han har ingen vyer, den mannen. Han tenker ikke klart. Nå vil han kaste verden ut i et nytt holocaust.»

Jeg har gått gjennom mange av hans taler og uttalelser fra tiden etter hans løslatelse. Vi har referert hans fredsbudskap og bud om forsoning, men i ettertid har vi kanskje glemt hans rettferdiggjøring av væpnet motstand. I hans første tale etter frigivelsen, fra balkongen på det gamle rådhuset i Cape Town, forsikret han ti tusen tilhengere om at den væpnede konflikten mellom apartheidregimet og ANC skulle fortsette. Det skulle ikke legges ned ett våpen før en avtale var inngått. I intervjuer jeg hadde med ham i denne tiden var han ingen Mahatma Gandhi. Når undertrykkeren tyr til vold, har den undertrykte full frihet til å svare med vold. Og det er den undertrykte som selv bestemmer hvordan kampen skal føres. Man skal ikke lese mye av ANCs historie før man ser hvem som førte bevegelsen fra ikkevold til væpnet motstand. Det var Nelson Mandela. Massakrene mot fredelige demonstranter fikk ham til å innse at ikkevold bare ville føre til flere nederlag. Han ble den første kommandanten i ANCs væpnede fløy Umkhonto we Sizwe, «Nasjonens Spyd». Med våpen i hånd skulle regimet styrtes. Han fikk livsvarig fengsel for det. Han mottok dommen med et


xiii

smil. Den kunne vært verre: Det var dødsstraff for høyforræ-deri i 1964.

Men volden han forsvarte hadde en begrunnelse og hensikt. Og den hadde en retning. Den var et svar på statlig vold. Den skulle rettes mot kraftverk og politistasjoner, ikke sivile mål. Da han holdt sin berømte forsvarstale i Pretoria viste han til «Frihetsbrevet» av 1955, som svarte ledere hadde vedtatt på en konferanse i Soweto. Det var et fredelig kampskrift som hadde et annet budskap enn hva det hvite raseregimet hadde oppfattet. De svarte skulle ikke ta makten fra de hvite: «South Africa belongs to all who live in it, black and white.» Den visjonen holdt Mandela på, og argumenterte for i de mange diskusjonene i fengslet. Mange av de andre fangene ønsket en annen løsning. Nok er nok. Nå er det vår tur. Mandela holdt fast på at landet skulle styres i fellesskap med alle raser og etniske grupper.

Det var en sint, ung mann som ankom Robben Island. Årene på fangeøya forandret ham, han fikk et mildere sinn. Den høyreiste, litt langsomme mannen ledet med sin karisma og personlige autoritet diskusjonene med de andre politiske fangene, og skapte etter hvert en felles forståelse. Fangene til-hørte mange ulike politiske organisasjoner. PAN-afrikanister som ville opprette en svart stat, andre som ville ha hevn. Han levde i en fengselsverden av etniske motsetninger, politisk riva-lisering og religiøse forskjeller. Etter hvert utviklet det seg en særegen sivilisasjon av disse «samfunnets verste fiender». De beseiret endog sine fangevoktere. De var dem moralsk over-legne. Deres høflighet og korrekte oppførsel stemte ikke med det de hadde lært om «kaffere». Ryktene om gentlemannen Mandela gikk helt til justisministeren, Kobie Coetzee. Og det var han som i dypeste hemmelighet innledet forhandlinger med fangen på Robben Island.

Jeg har grått mye i Sør-Afrika, mest av glede. Da Mandela


xiv

vant valget i april 1994 kom han til valgvaken i festsalen på Carlton Hotel, og sa med stort alvor: «Endelig kan vi rope det fra hustakene. Endelig fri!» Har du hørt Nelson Mandela si «Free at last», glemmer du det aldri.Jeg husker min forbauselse over alle hans opptredener. Mandela kom rett fra en celle, og gikk stødig opp på verdensscenen. Han gjorde modne politiske overveielser og traff gjennomtenkte beslutninger. Han var orientert. Men så hadde han jo diskutert politikk i 27 år. De siste årene leste han også aviser og så fjernsyn. Hans første reiser ble likevel registrert med undring. Han valgte å møte Irans Khomeini, PLOs Arafat og Libyas Gaddafi. Han ville takke for støtten under kampen. Fra Tripoli ringte han den amerikanske president og ba om at sanksjonene mot Libya ble opphevet. Så skulle han på sin side ordne opp i Lockerbie-affæ-ren, den libyskstøttede sprengningen av et passasjerfly over Skottland i 1988. Mandela ba Gaddafi arrestere de ansvarlige. Så dro Mandela videre til London og fortalte Margareth Thatcher at hun burde innlede forhandlinger med IRA. Det var til å le av tidlig på nittitallet, men bombemennene fra Libya ble arrestert og forhandlinger om fred i Nord-Irland ble innledet.

Nelson Mandelas politiske mesterverk er forsoningspro-sessen, som sparte Sør-Afrika for et splittende og blodig hevn-oppgjør med det hvite mindretallet. Sannhets- og forsonings-kommisjonen var et dristig prosjekt. Syndene skulle tilgis, men i full offentlighet. De skulle bekjennes, men ikke sones. For Mandela var det en politisk prosess. Landet ville ikke tåle titu-senvis av rettssaker som skulle etterforskes av det politi som hadde begått brorparten av ugjerningene. Det skulle tilgis, men man skulle vite hva man tilga. I tre år satt folk vantro foran fjernsynsapparatene og fulgte overføringene. De visste ikke at det fantes så mye jævelskap i folk. Mange hvite ante ikke hva som hadde foregått. Mandela hentet styrke fra afrikansk kultur,


hvor tilgivelsens mulighet ligger nærmere enn den gjør hos oss. Derfor har vi heller aldri forstått at den var mulig.

Skuffelsen over Mandelas etterfølgere har vært stor. Det er som om drømmene ble knust. Thabo Mbekis fornektelse av HIV/AIDS og manglende innsats mot voldtekt og kriminalitet. Så fikk de den amorøse og korrupte Jacob Zuma, som med et team av grådige og skrupuløse ANC-ledere karet til seg kon-trakter og millioner. Det rystet Mandela. Han skjønte ikke hvordan folk han kjente og trodde på kunne forfalle til et slikt nivå. De siste årene tiet han om det, kommenterte aldri poli-tiske hendelser. For over alle forpliktelser gikk lojaliteten til den bevegelsen han kom fra og ledet. Og dette er kanskje Mandelas store politiske feil: Han gikk av for tidlig. Han hadde ikke or-den på arverekkefølgen. Hadde han sittet en periode til, ville Sør-Afrika trolig vært spart for Zuma.

Tanken på at Madiba, som sørafrikanere kalte ham, en dag skulle dø var skremmende. De ville bli faderløse, det var han som hadde gitt dem demokrati og frihet. Nå lengter Sør-Afrika etter noen som kan være det ANC engang var, en leder med moralsk styrke og uselvisk innsats for frihet og demokrati. De savner The Madiba Magic. Tomm Kristiansen


xvii

I N N L E D N I N G

Navnet Nelson Mandela er blant de mest kjente og respekterte i verden. Mannen som bærer dette navnet er en helt i sin egen tid, en av de store skikkelsene i det tjuende århundrets historie. Historien om hans nesten tretti år i fengsel sammen med andre politiske ledere fra samme generasjon, er blitt legenden om fødselen, eller skapelsesberetningen, til «det nye Sør-Afrika». Han er blitt et ikon. Hans liv er skildret i utallige utgivelser, fra biografier til magasinartikler, fra spillefilmer til TV-dokumenta-rer, fra praktbøker til avisbilag, fra frihetssanger til hyllingsdikt, fra institusjoners nettsider til enkeltpersoners blogger. Men hvem er han egentlig? Hva tenker han egentlig?

Nelson Rolihlahla Mandela har selv i stor grad bidratt til Mandela-litteraturen og den offentlige debatten. Hans selvbio-grafi, Veien til frihet, har vært en bestselger siden den kom ut i 1994. Tekster har strømmet ut fra kontoret hans siden han ble satt fri i 1990. Han har gitt og holdt tusenvis av intervjuer, taler, kringkastingsbudskap og pressekonferanser.

Veien til frihet var, i aller høyeste grad med hensikt, et grunnleggende kollektivt arbeid. Det opprinnelige manuskriptet ble skrevet på Robben Island av det Ahmed Kathrada – hans mangeårige kampfelle, venn og medfange – beskriver som «et re-daksjonsråd». I begynnelsen av 1990-årene samarbeidet Mandela tett med forfatteren Richard Stengel for å oppdatere og utvidet manuskriptet, mens Kathrada og andre rådgivere dannet et nytt kollektiv som hadde oppsyn med redigeringsprosessen. Det samme gjelder talene hans. Med unntak av noen sjeldne improvisasjoner er disse formelle fremlegginger av omhyggelig gjennomarbeidede manus. Og ikke overraskende er arbeidsprosessen ofte kollektiv.


xviii

Av lignende årsaker har intervjuere i årenes løp funnet det vanske-lig å komme på innsiden av Mandelas svært formelle, offentlige personlighet. Han er «lederen», «presidenten», «den offentlige representanten», «ikonet». Bare glimtvis har noe av mannen bak myten skint igjennom. Dermed gjenstår spørsmålene: Hvem er han egentlig? Hva tenker han egentlig?

***

Samtaler med meg selv er blitt til for å gi leseren tilgang til den Nelson Mandela som finnes bakenfor den offentlige skikkelsen, ved hjelp av hans private arkiv. Dette arkivet rommer Mandelas private tekster og samtaler, der han henvender seg enten til seg selv eller til sine mest fortrolige venner. Her er han ikke først og fremst innstilt på tilhørernes behov og forventninger. Her skri-ver han utkast til brev, taler og memoarer. Han tar notater (eller drodler) under møter, skriver dagbok, skriver ned drømmer han har hatt, holder oversikt over vekten og blodtrykket, skriver huskelister. Han reflekterer over sine erfaringer, leter i hukom-melsen, snakker med en venn. Her er han ikke ikonet eller hel-genen som er hevet langt over vanlige dødeliges rekkevidde. Her er han som deg og meg. Som han sier det selv: «I virkelighetens verden forholder vi oss ikke til guder, men til vanlige mennesker som oss selv: menn og kvinner som er fulle av selvmotsigelser, som er stabile og omskiftelige, sterke og svake, berømte og be-ryktede, mennesker med et blodomløp der skade dyrene kjemper en daglig kamp mot sterke be kjem pelsesmidler».

I det meste av sitt voksne liv har Mandela flittig produsert dokumenter og vært svært opptatt av å ha et arkiv. Hvordan skal man ellers forklare hans samling av medlemskort fra metodistkir-ken, som er et register over hans medlemskap fra 1929 til 1934? Hvordan skal man ellers forklare hans daglige dagboknedtegnelser mens han reiste rundt i Afrika i 1962, eller at han hadde for vane


xix

å kladde de fleste av sine brev i en notisbok de årene han satt i fengsel? Arkivet er selvfølgelig blitt skadelidende under hans år i kamp, da han levde under jorden, da han satt i fengsel. Dokumen-ter ble gjemt eller gitt til andre for at de skulle ta vare på dem. Noen gikk tapt underveis. Andre dokumenter ble konfiskert av staten og deretter enten ødelagt eller brukt som bevis i retten. I dag er arkivet over Mandelas private dokumenter spredt og ufullsten-dig. Den største samlingen er å finne hos Nelson Mandela Centre of Memory and Dialogue. Det finnes også betydelige samlinger hos det sørafrikanske nasjonalarkivet, den nasjonale etterretnings-tjenesten, Mandela House Museum og Liliesleaf-stiftelsen. Et vell av fragmenter, først og fremst brev, befinner seg i private samlinger.

***

Som bokprosjekt har Samtaler med meg selv sine røtter i åpnin-gen av Nelson Mandela Centre of Memory and Dialogue, som er Nelson Mandela Foundations kjernefunksjon, i 2004. I be-gynnelsen var senterets førsteprioritet å dokumentere det spredte og ufullstendige «Mandela-arkivet», men innsamlingen av materiale som ennå ikke befant seg i arkivet, ble raskt like viktig. Mandela selv donerte private papirer til senteret for første gang i 2004, og fortsatte å bidra til samlingen ut 2009. Svært tidlig ble det åpenbart for meg som leder for senterets Memory-program at dette materialet kunne bli en viktig bok, utarbeidet med senterets ressurser. I 2005 begynte en gruppe arkivarer og forskere samvittighetsfullt å samle, ordne og be-skrive materialet og sette det i riktig sammenheng. Samtidig foretok de et foreløpig utvalg av dokumenter, passasjer og ut-drag som kunne vurderes til bruk i boken. Gruppen besto av følgende personer: Sello Hatang, Anthea Josias, Ruth Muller, Boniswa Nyati, Lucia Raadschelders, Zanele Riba, Razia Sa-leh, Sahm Venter og undertegnede.


xx

I 2008 begynte jeg å diskutere boken med forleggerne Geoff Blackwell og Ruth Hobday. Under disse samtalene tok senterets tanker om boken fast form, og de ble innledningen på prosjektets siste fase. Mandela ble informert og ga sin velsignelse, men ut-trykte et ønske om ikke å være personlig involvert. Kathrada sa ja til å være spesialrådgiver for prosjektet. Seniorforsker Venter og arkivarene Hatang, Raadschelders, Riba og Saleh arbeidet med meg som prosjektleder med den siste utvelgelses- og samlingspro-sessen. Historikeren og forfatteren Tim Couzens ble hentet inn i arbeidsgruppen for å bidra så vel med sin ekspertise som med blikket til en forsker som ikke er involvert i det daglige arbeidet ved senteret, og hans medvirkning har vært viktig. I tillegg bidro Bill Phillips – som var sjefredaktør for Veien til frihet-prosjektet i 1990-årene – i den siste redigeringsfasen.

***

Samtaler med meg selv er virkelig Nelson Mandelas bok. Vi blir presentert for hans stemme – direkte, tydelig og privat. Det er imidlertid viktig å anerkjenne arbeidsgruppens rolle som redak-sjon. Innholdet i denne boken er skilt ut fra et enormt materiale, først og fremst med utgangspunkt i tema, viktighet og aktuali-tet, og dette materialet er avgrenset av hva som finnes og hva vi fikk tilgang til. Vi er trygge på at hoveddelen av materialet som til sammen utgjør alle Mandelas private dokumenter ble nøye gransket av arbeidsgruppen, men ikke alt som befinner seg i privatpersoners besittelse, ble funnet eller gjort tilgjengelig for oss. Det var for eksempel en tilfeldighet at vi i løpet av de siste månedene snublet over arkivet til den tidligere fangevokteren Jack Swart, som tok seg av Mandela under hans siste fjorten måneder i fangenskap i Victor Verster-fengselet. På slutten av arbeidet fortalte også National Intelligence Agency oss at de hadde en liten Mandela-samling, og det meste av denne ble


xxi

gjort tilgjengelig for arbeidsgruppen. Sikkerhets tjenestens tilba-keholdenhet kan tyde på at det vil komme ytterligere av sløringer.

Hele arkivet over Mandelas private dokumenter ble vur-dert i forbindelse med dette prosjektet, men det endelige utvalget ble først og fremst hentet fra fire deler. For det første: brevene han skrev i fengsel. Noen av de mest gripende og smertefulle tekstene finnes i to skrivebøker med stive permer som Mandela brukte til omhyggelig kladding av brev han deretter sendte fra Robben Is-land via fengselets sensorer. De er fra årene 1969 til 1971 og dekker den verste tiden av fangenskapet hans. Disse bøkene ble i 1971 stjålet fra cellen hans av myndighetene, og i 2004 fikk han dem tilbake av en tidligere ansatt i sikkerhetspolitiet. I årene Mandela satt i fangenskap, var han aldri sikker på om korrespon-dansen hans kom frem, takket være innsatsen til dem han kalte «de hjerteløse skjebnegudene», sensorene. Det sørafrikanske na-sjonalarkivets mapper fra hans tid i fangeskap inneholder en rekke brev myndighetene ikke ville sende. De oppbevares sammen med kopiene de tok av hvert eneste brev de faktisk sendte.

For det andre: to store samlinger av opptak av samtaler. Her får vi høre stemmen hans i stedet for å lese det han har skrevet. Disse møtene er så nære, så uformelle, at Mandela ofte beveger seg inn i drømmerier og innleder dialoger med seg selv. Den første samlingen består av omtrent femti timer med samta-ler mellom ham og Richard Stengel, som fant sted da de samar-beidet om Veien til frihet. Den andre består av omtrent tjue timer med samtaler med Ahmed Kathrada, som sammen med Man-dela og seks andre ble dømt til fengsel på livstid 12. juni 1964. I begynnelsen av 1990-årene ble Kathrada bedt om å bistå Mandela i gjennomgangen av utkastene til både Veien til frihet og Anthony Sampsons autoriserte biografi. Disse to gamle kampfellenes samspill i kulissene er avslappet. De ler ofte, og gjerne høyt. Samtalene er interessante ikke bare på grunn av


xxii

hva Mandela sier, men også på grunn av måten han sier det på. For det tredje: notisbøkene. Før Mandela ble fengslet i

1962, hadde han for vane bestandig å ha med seg en notisbok. Han hadde en med seg da han reiste rundt i Afrika (og til England) i 1962 for å lære revolusjonsstrategi, få opplæring i geriljakrigfø-ring og sikre støtte fra ledere i land som nylig var blitt selvstendige samt fra ledere for nasjonalistbevegelser. Han hadde med seg en notisbok da han ble arrestert kort tid etter at han vendte tilbake til Sør-Afrika. Han gjenopptok denne vanen i årene etter at han ble satt fri fra fengselet, mens han forhandlet om Sør-Afrikas overgang til demokrati og til og med i en viss grad mens han var president. De nyere notisbøkene inneholder viktige påminnelser, huskelister, notater fra møter og utkast til brev. Her finnes også flere usedvanlige nedtegnelser, som alle består av mange sider (og som ikke er gjengitt her både av plasshensyn og fordi interessen er begrenset), fra møtene til arbeidsutvalget i African National Con-gress (ANC), der han omhyggelig noterte ned hva hver enkelt sa. Det er ikke helt klart hvorfor han gjorde dette. Det skyldtes anta-gelig advokatens arbeidsvaner. Han var vant til å ta grundige no-tater om det klientene sa. Og kanskje han, i en alder av over sytti, ikke våget å stole bare på hukommelsen sin.

Og for det fjerde: utkastet til en ikke fullført oppfølger til Veien til frihet. 16. oktober 1998 grep han et ark blått skrive-papir og en av yndlingspennene sine, og med sterk og bestemt håndskrift skrev han datoen i romertall. Deretter fulgte han opp med det som var arbeidstittelen: «Presidentårene». Under dette skrev han «Kapittel én». På et eller annet tidspunkt skrev han ordet «Utkast» øverst på siden. I hans siste år som presi-dent ble arbeidet med boken forpurret av forhandlingene i Bu-rundi, politiske distraksjoner som oppsto, innsatsen hans vel-dedige arbeid krevde og en endeløs strøm av besøkende. Rådgiverne hans foreslo at han skulle finne en profesjonell


xxiii

forfatter å samarbeide med, men dette avslo han. Han vernet kraftig om skrivearbeidet og ville gjøre det selv. En periode hadde han en forskningsassistent, men dette gjorde ham utål-modig. Til slutt hadde han ganske enkelt ikke mer energi.

***

Det er ikke overraskende at arkivet over Mandelas private doku-menter ikke har noe naturlig organisasjonsprinsipp eller ordens-system. Under arbeidet med Samtaler med meg selv har vi derfor ordnet vårt utvalg på et grunnlag som dels bygger på den krono-logiske utviklingen i Mandelas liv og dels på hovedtemaene i hans betraktninger og refleksjoner. Boken består av fire deler, som har fått hver sin innledning og en tittel som er hentet fra klassiske stiler, former og sjangre – pastorale, drama, epos og tragikomedie. Mandela er sterkt preget av klassikerne. Han hadde latin på skolen og på universitetet. Han har lest store mengder gresk litteratur, og spilte i oppsetninger av klassisk dra-matikk mens han gikk på universitetet og mens han satt i fengsel.

Bokens form henter sin inspirasjon mest direkte fra Mar-cus Aurelius’ Til meg selv, en samling tanker, grublerier og aforismer som ble nedskrevet i annet århundre etter Kristus. Marcus Aurelius var leder, romersk keiser, politiker og en hand-lingens mann, en soldat. Han var kanskje ikke noen stor filosof eller forfatter, men han kjente godt til fordelene ved refleksjon, dokumentasjon og daglig disiplin. Han skrev midt i kampens hete. Boken hans er full av visdom. Det som kjennetegner den, og forfatteren, er ikke helt uten likheter med det som kjenneteg-ner en mann og en bok som kommer 1800 år senere.

Verne Harrisprosjektleder,

Nelson Mandela Centre of Memory and Dialogue

August 2010




D E L é N

Pastorale

2


En rekke politirazziaer i Nelson Mandelas hjem i Orlando i Soweto, og en brann i samme hus i 1985, førte til at mange av dokumentene fra den første delen av hans liv, på landsbygda i Thembuland, er forsvunnet, antagelig for bestandig. Blant disse er hans mors beretning om familiens historie, som han skrev ned. Det finnes fotografier av moren hans, men ingen av faren hans. Mandela la til seg mange av sine karakteristiske vaner tidlig i livet. En av de viktigste, som stammer fra hans tradisjonelle oppvekst i Thembuland, var å lytte oppmerksomt til dem som var eldre enn ham og til alle som talte på samlinger i stammen, og å se en enighet vokse gradvis frem under kongens, høvdingens eller «formannens» førerskap. Disiplin, orden, selvkontroll og respekt for andre var vaner som ble forventet både av de tradisjonelle myndighetene og av utdannings institu-sjonene Mandela studerte ved. Fra han var sju år gammel, gikk han på en skole med ett klasserom i Qunu i nærheten av Mvezo, der han ble født. Senere fortsatte han skolegangen i Qokolweni, på Clarkebury pensjonatskole, og på metodistcollege i Healdtown. Han fullførte sin første grad ved Fort Hare-universitetet, som lå i nærheten av den lille byen Alice. På Fort Hare gikk barna til fremstående svarte familier fra hele det sørlige Afrika, og følgesvenner som skulle få en plass i Mandelas verden i mange år fremover, var knyttet til dette universitetet. De mest betydningsfulle av disse var Kaiser (K.D.) Matanzima (Mandelas nevø, som imidlertid var eldre enn ham) og Oliver Tambo, som ble hans politiske kampfelle, hans advokatpartner og hans venn livet ut.

3


I 1941 forlot Mandela Thembuland og Eastern Cape til fordel for et annet liv og en større skjebne. Han kuttet aldri helt kontakten med stedet eller tradisjonene, men valgene han tok i livet og politikken til organisasjonen han tilhørte, African National Congress, skapte sterke spenninger i hans måte å forholde seg til dem på. Dette kom til uttrykk på et svært personlig nivå i hans forhold til Matanzima. Mandela likte og respekterte ham, men de var uenige når det gjaldt hvorvidt man skulle samarbeide med apartheidregjeringen. Mens Mandela satt i fengsel, ønsket han å si ja til et besøk fra Matanzima, men bøyde seg for sine medfanger, som mente at et slikt besøk ville være for kompromitterende politisk sett. Mandela tok ham imidlertid imot senere, i de siste månedene av fangenskapet. Etter at Mandela ble løslatt, fikk han bygget et hus i Qunu. Når han er der, får han besøk og blir rådspurt av stam-meledere. Han fulgte interessert med da barnebarnet hans ble utnevnt til høvding i Mvezo. I 2007 stiftet han Nelson Mandela Institute for Education and Rural Development ved Fort Hare -uni versitetet.



K A P I T T E L é N

Dyptfølt tid


7dy p t f ø lt t i d

Jeg skal holde vårt løfte: aldri, aldri under noen omstendigheter å si noe lite smigrende om den andre. … Problemet er selvfølgelig at de fleste fremgangsrike menn er tilbøyelige til en eller annen form for forfengelighet. Det kommer en fase i deres liv da de anser at det er tillatelig å være egoistiske og skryte til allmennheten om hvor unike deres bragder er. Det er da en nydelig eufemisme det engelske språket har utviklet for selvskryt! De velger å kalle det selvbiografier …

Utdrag fra et brev til Fatima Meer, datert 1. mars 1971, se side 7.


8 sa m ta l e r m e d m e g s e lv

1. FRA ET BREV TIL FATIMA MEER, DATERT 1. MARS 19711

Jeg skal holde vårt løfte: aldri, aldri under noen omstendigheter å si noe lite smigrende om den andre. … Problemet er selvfølge-lig at de fleste fremgangsrike menn er tibøyelige til en eller an-nen form for forfengelighet. Det kommer en fase i deres liv da de anser at det er tillatelig å være egoistiske og skryte til all-mennheten om hvor unike deres bragder er. Det er da en nydelig eufemisme det engelske språket har utviklet for selvskryt! De velger å kalle det selvbiografier, der andres tilkortkommenhet ofte utnyttes for å fremheve forfatterens prisverdige prestasjo-ner. Jeg tviler på at jeg noen gang vil sette meg ned og skrive min historie. Jeg har verken bragdene jeg kunne ha skrytt av eller evnene til å gjøre det. Om jeg så hadde levd på melassesprit hver eneste dag, ville jeg fortsatt ikke ha hatt mot til å prøve. Av og til tror jeg at skaperverket med meg gjorde et forsøk på å gi verden et eksempel på en middelmådig mann, i ordets rette forstand. Ingenting kan lokke meg til å reklamere for meg selv. Hadde jeg vært i en posisjon der jeg kunne ha skrevet en selv-biografi, ville utgivelsen ha blitt utsatt helt til vi var gravlagt, og kanskje ville jeg ha hintet om noe som ikke var forenlig med løftet jeg har avgitt. De døde har ingen bekymringer, og hvis den hele og fulle sannheten om dem kom frem, [og] bildet jeg med min uavbrutte taushet har bidratt til å opprettholde, ble ødelagt, ville det være ettertidens sak, ikke vår … Jeg er en av dem som har fragmenter av overfladisk kunnskap om mange ulike temaer, men som mangler dybde- og ekspertkunnskaper om det ene området jeg burde ha spesialisert meg på, nemlig mitt lands og mitt folks historie.

1. Professor Fatima Meer, se Mennesker, steder og begivenheter.


Documents

Utdrag fra Samtaler med meg selv av Nelson Mandela