Vegard Sæther

KrigsseilereEn fortelling om glemte helter

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1. Et åk under skogsbaroner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2. Til en vekstnæring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3. Førstereisgutter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4. Haavard Øien og Palmer Sputnesset . . . . . . . . . . . . .

5. M/T Britamsea . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6. Mot en ny verdenskrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7. Veiene skilles . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

8. Admiral Graf Spee . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9. Dunkerque . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10. Norge i krig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11. Skogsmatrosene tar en viktig beslutning . . . . . . . . . .

12. Kampene ved Fossum veibro. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13. Kampene på Dovre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

14. Nortraship – verdens største rederi . . . . . . . . . . . . . .

15. Slaget om Storbritannia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

16. Konvoier. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17. Bevæpningen av handelsflåten . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

13

15

23

25

33

36

38

41

43

46

48

52

55

62

71

78

80

85

7

18. De grå ulvene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

19. Tillitsmann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

20. Japan angriper Pearl Harbor . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21. Tyskland angriper USA – Operasjon Paukenschlag. .

22. Kvarstadbåtene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

23. Operasjon Performance . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

24. Kvarstadfangene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

25. De psykiske skadene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

26. «Å melde sig til tjeneste» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

27. Rekreasjonshjemmet Kongshaug. . . . . . . . . . . . . . . .

28. S/S Gunvor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

29. Sjøforsvarets Skytteravdeling . . . . . . . . . . . . . . . . . .

30. Ørkenkrigen i Nord-Afrika og Operasjon Torch . . .

31. Konvoifart i Atlanterhavet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

32. Konvoien HX-228 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

33. Operasjon Husky – landgangen på Sicilia . . . . . . . . .

34. Det indiske hav og Det fjerne østen. . . . . . . . . . . . . .

35. Veiene krysses. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

36. Livstegn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

37. Mot fred . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

38. Den tapte freden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

39. Karakterdrapet på krigsseilerne . . . . . . . . . . . . . . . .

Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oversikt over skogsmatroser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Illustrasjonskilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

87

91

94

96

99

101

111

114

117

121

127

133

138

141

152

157

166

174

177

180

189

220

223

224

225

231

233

Forord

Krigsseilere handler blant annet om noen unge gutter fra en li-ten østnorsk bygd. På slutten av 1930-tallet bestemte de seg forå bryte opp fra det harde arbeidslivet de deltok i, og som devar forespeilet å måtte fortsette med. Innledningsvis i boken erdet derfor naturlig å fokusere på den faktoren som gjaldt forde aller fleste av dem: å komme seg bort fra den forutbestemteyrkeskarrieren i skogen – «Den je rømte frå i avsinn», som enav dem noterte. Eventyrlyst, tilfeldigheter og miljømessige fak-torer førte guttene fra dette østnorske skogssamfunnet til ennorsk vekstnæring i fredstid. De ble paradoksalt nok sjømenn,eller skogsmatroser som de ble kalt, i den norske handelsflåtenog så forventningsfulle fram til et liv på verdenshavene.

En lokal tilnærming gir dermed fortellingen et nasjonalt per-spektiv, da lignende historier også kunne blitt fortalt om ungegutter fra andre steder i Norge innenfor samme tidsepoke.

Med utbruddet av 2. verdenskrig 3. september 1939 opp-levde de den dramatiske overgangen mellom fred og krig.Mange av dem seilte på kontrakter som forutsatte linjefartlangs den amerikanske østkysten, men da tyskerne okkuperteNorge fra 9. april 1940, fikk de et individuelt valg mellom åmønstre av eller å mønstre på et alliert skip. De fleste valgtedet siste. Dette innebar også at de tok et politisk standpunkt:

9

Som seilende i krigen på alliert side for demokratiet kjempet demot aksemaktene og diktaturet. De ble krigsseilere, og de allerfleste av dem seilte for verdens største rederi, som hadde nav-net Norwegian Trade Mission (Nortraship). Nortraship orga-niserte den norske handelsflåtens innsats over hele verden.

Kildematerialet dokumenterer svært dramatiske historier.Den 17. desember 1939 er sjøfolkene øyenvitner til sjøslagetmellom det tyske slagskipet Admiral Graf Spee og de britiskekrysserne HMS Ajax og HMS Exeter ved Rio de la Plata. Tråd-ene strekkes også til aprildagene 1940, og den norske hærensforsvarskamper ved Fossum bru ved Askim og kampen mottyske fallskjermjegere på Dovre. Poenget med dette er å vise atenkelte skogsmatroser som var på permisjon da krigen i Norgebrøt ut, startet «sin» krig som soldater, for senere å bli krigssei-lere i den norske handelsflåten og Den norske marine.

To av skogsmatrosene var for eksempel med da «Kvarstad-båtene» forlot Gøteborg i april 1942. En av dem kom i tyskkrigsfangenskap og satt i flere konsentrasjonsleirer. Den sisteleiren han kom til, var en av de aller verste, Bergen-Belsen.Den andre skogsmatrosen ble innrullert i marinen i Storbritan-nia og fikk utdanning som gunner ved Norwegian Navy Gun-ner School – Dumbarton i Skottland. Resten av krigen tjenes-tegjorde han som gunner på ulike handelsfartøyer, og beskyttetde allierte skipene som deltok i konvoifarten som brakte livs-viktige forsyninger fra ulike havner i blant annet USA og Ca-nada til de alliertes krigføring på ulike fronter. Flere av skogs-matrosene opplevde torpederinger under konvoifarten, og enav dem døde på oppdrag i Mexicogolfen.

Norske sjømenn og handelsfartøyer deltok i alle sjømilitæreoperasjoner: Da slaget om Storbritannia pågikk, ble 40 prosentav oljen til Storbritannia fraktet med norske handelsfartøyer ogav norske sjømenn. Den norske handelsflåten fraktet krigsma-teriell til Sovjetunionen i de beryktede ishavskonvoiene, de varmed under invasjonen av Nord-Afrika, landgangen på Sicilia og

10

det italienske fastlandet, D-dagen og landgangen på Walcheren.Bildet var det samme i Det fjerne østen, der norske sjømenn bi-dro aktivt om bord på handelsfartøyer som brakte nødvendigeforsyninger, tropper og krigsutstyr til de alliertes kamp mot Ja-pan.

Det sosiale livet, fritiden, arbeidsoppgavene, men også ta-bubelagte områder som psykiske skader er videre fokusområ-der i boken. Når det gjelder traumatiserende krigsopplevelserog manglende forståelse fra storsamfunnet i etterkrigstiden, vilet ytterligere søkelys rettes mot de uverdige forholdene mangeav krigsseilerne måtte leve med etter 1945. I en kritisk tid forNorge ofret krigsseilerne alt for å frakte livsviktige forsyningertil den allierte krigføringen på ulike fronter. Krigsseilerne bleavgjørende brikker i vektskåla som gradvis tippet i alliert favør.Deres innsats er av historikere karakterisert som Norges størstebidrag til den allierte seieren.

De var i sannhet voktere av demokratiet, og de hadde et per-sonlig ønske om å melde seg til tjeneste for å kunne utgjøre enforskjell. Dette valget kom de senere til å betale en høy pris for.Krigen representerte et uønsket brudd med familien. De flesteav guttene så ikke sine familier på seks år, for andre kom detav ulike årsaker aldri til å bli noe gjensyn. Krigsseilerne fortel-ler om sin tapte ungdomstid, sine døde og sårede kamerater, ogsine fysiske og psykiske skader. Men også om sine følelser av åbli glemt og ydmyket av politikere og byråkrater etter 1945.

Takk til alle som på hver sine måter har bidratt til å gi bokendet uttrykket den har fått, og til alle som har gitt meg mulig-heten til å synliggjøre den glemte historien om skogsmatrosenesom ble krigshelter.

Prolog

Grendehuset var fylt av feststemte mennesker. Den tradisjonellejulefesten på lokalet samlet unge og gamle til løssluppen moro.Dette var festen som utløste forventninger ut over det normale.Fra konfirmasjonsalderen var deltagelsen ett av stegene inn i devoksnes rekker, derfor var det plass for alle: Jørgen Hattema-ker og Kong Salomo; skogsarbeideren og skogeieren i skjønnforening, foruten bygdeoriginaler og idrettsprofiler, krigshel-ter og landssvikere, om hverandre. På tvers av generasjonenemøttes bygdas innbyggere til dans, drikking og gode historier.I den menneskestinne restauranten oste luften av en usannsyn-lig blanding av parfyme, varme kropper, filtersigaretter, Pette-røes rulletobakk, påsmurte brødskiver med egg og ansjos ogglovarm ertesuppe. For å skylle ned det etter hvert påkrevdematinntaket var halve kaffekopper mer regelen enn unntaket.I kaffekoppen skulle det være plass til brennevinet som enhverfestglad gjenganger med respekt for seg selv, hadde bryggetog plassert forsvarlig på en medbrakt halvliters flaske, lett til-gjengelig innenfor den litt for store dressjakken.

At unge og gamle fikk i seg litt for mye av det sterke, var der-for helt naturlig. At en eller annen overmodig sjel yppet til bråkog fikk juling, kom inn under samme kategori; likeledes at flere,for å unngå ubehageligheter av enten det ene eller andre slaget,

13

måtte inhalere frisk luft i de 20 kuldegradene som stort sett all-tid lå som et trykkende teppe i bygda på denne tiden av året. Detvar heller ikke mindre naturlig at dugnadsvaktene måtte følgebort innpåslitne friere fra parkettgulvet, der tonene fra et ellerannet danseband hadde lokket, eller at noen fant hverandre oggikk hånd i hånd ned trappen, for deretter å bli kjørt hjem etterat festmusikken stilnet, litt etter en time over midnatt. Det varogså helt vanlig at noen som ikke var fullt så heldige, måtte gåpå ustø bein i spisse små sko for å komme seg unna kulden somvar ledsaget av en bitende nordavind. Slik hadde det alltid vært,og slik var også rammene for denne desemberkvelden i 1976.

Det som derimot var helt unaturlig, var at en av festdelta-gerne ble liggende igjen i snøen denne natten. Han lå ovenforparkeringsplassen, hvor ventende sjåfører i oppvarmede bilerakkurat hadde stått parkert, og hvor unge og gamle, i uforløstforventning, hadde skreket og ropt om festen som aldri skulleta slutt, men som skulle fortsette et annet sted, mot en ny dag,og kanskje mot et nytt år. Akkurat når og hvordan personenhadde havnet der, var det ingen som i ettertid kunne gi svar på.Men det de aller fleste visste, var at han hadde vært en bygde-original, en eneboer, og en som hadde vært glad i flaska, og forøvrig visste de aller fleste at han ble erklært død på årets sistedag, noen få meter fra sitt barndomshjem.

1. Et åk under skogsbaroner

Den norske landsbygda på 1930-tallet så bokstavelig talt dysterut. «Det var så mørkt», har en sagt om den saken. Elektrisitetenvar fremdeles ikke allemannseie, og for å komme seg på skoleeller arbeid var det nødvendig å bruke beina, gjerne i flere ti-mer hver dag. Offentlig kommunikasjon tilhørte framtiden, ogprivateide biler var forbeholdt de velstående, som det ikke varmange av. Og for øvrig fantes det heller knapt veier de kunnekjøre bilene på. Infrastrukturen manglet i stor grad.

Landsbygdas arbeidsgivere fant man stort sett innenfor pri-mærnæringene skogbruk, jordbruk og fiske. I de harde trettiåravar fotfolket i stor grad prisgitt de store skogeierne/skogsbaro-nene, storbøndene eller fiskeværeierne. Det var store klasseskil-ler, men for mange arbeidstakere var det lite aktuelt å ta oppspørsmål som var knyttet til høyere lønn, arbeidstid og organi-sasjonsfrihet. Årsaken var at arbeidsgiveren ofte hadde et pater-nalistisk forhold til sine ansatte, og fotfolket ventet derfor i detlengste med å utfordre dette forholdet med vanskelige spørs-mål. Riktignok var det store lokale forskjeller. I enkelte geogra-fiske områder hadde sterke fagforeninger vunnet fram, mens devar totalt fraværende i andre. Arbeidsløsheten var periodevisstor, og slik sett kom arbeidsgiverne i en gunstig posisjon derde kunne velge og vrake blant søkende og trengende arbeidsta-

151. Et åk under skogsbaroner

kere i klassesamfunnet Norge. En vanlig oppfatning blant ar-beidstakere var derfor at man visste hva man hadde, men ikkenødvendigvis hva man fikk.

Personene i denne fortellingen kom fra fattige kår, og fellesfor dem var at de så for seg en framtid der de var prisgitt hardtarbeid innenfor primærnæringene.

Et mål for mange skogsarbeidere var å spare penger for åkunne kjøpe et småbruk med enkel besetning – en hest, en ku,en gris og kanskje noen høner. Hardt arbeid i skogen, som-mer og vinter, gjorde at noen fikk realisert drømmen sin. Dettekunne gi storfamilien mat og en ekstrainntekt, for et fellestrekkvar også at familiefaren hadde mange munner å mette.

Ungeflokker opp mot dusinet var mer regelen enn unnta-ket. I familien til Karsten Moen ble det eksempelvis i perioden1907–1922 født ti barn, hvorav tre tvillingpar. Selvberging varen forutsetning for at den store familien skulle klare seg, og der-for ble det raskt tatt opp lån som skulle finansiere to kyr ogoppgradering av småbruket, i form av nykjøpt tilleggsjord på32 mål. De yngste måtte hjelpe til på småbruket med å fôre dy-rene og delta i nyrydding.

En kommende skogsmatros, Arvid Grønstad, noterte om li-vet på småbruket: «Vi hadde fire–fem kuer, noen geiter, sauer,griser og høns. Så vi måtte lære oss å være med både ute og inne.Det var et veldig slit. Alle måtte bidra i arbeidet. Erling og jegvar oppe i 4–5-tiden før vi gikk på skolen. Vi slo høy da det varljådugg, og hadde høy å stelle med etter skoletid.»

For å finansiere tilleggsjorda måtte familiefaren ta ekstraar-beid i form av tømmerhogst på vinteren og fløting når vårenkom. Resten av året arbeidet han gjerne som gårdskar for stor-bonden.

For barna representerte konfirmasjonsalderen overgangenfra barndom til voksenliv. I trettiåra var dette et reelt skille.Det ble forventet at man da var voksen og kunne tjene sineegne penger, så det var med blandede følelser ungguttene regist-

16 1. Et åk under skogsbaroner

rerte at tiden for konfirmasjon nærmet seg. De som hadde eldrebrødre hadde gjerne fått høre om livet i skogen, og det er tydeligat de eldre brødrenes erfaringer med dette arbeidet ikke gjordeutsiktene lystigere for en kommende konfirmant. De trådte inni de voksnes rekker, og «belønningen» var gjerne å være medfaren på tømmerkjøring og hogst på vinteren, fløting på våren,og sommerstid var arbeid med jorda en like stor forbannelse.

Guttene var ulike i kroppsbygning og sinnelag, men skjebne-bundet av sin farsarv på godt og vondt. Skog og jord appellertei liten grad, men det var altså ingen tvil om at dette var veiende fleste av dem før eller senere måtte gå. Naturligvis kunnedet være andre situasjoner som førte unge gutter inn i det tungekroppsarbeidet.

Rolv Høiberget ble født i desember 1921 og fikk tidlig klar-lagt arbeidskarrieren sin. Han var eneste sønn på småbruket, ogfor å få det til å gå rundt med den fire mål store eiendommen,måtte han ta tak i det daglige arbeidet fra tidlig barndom. Datuberkulosen, den uhelbredelige lungesykdommen, rammet fa-ren, måtte Rolv søke ekstraarbeid der det var å finne. De storeskogene var uuttømmelige, og det var som skogsarbeider hanlærte livet å kjenne på kroppen. Det var i skogen han måttetjene pengene som skulle forsørge moren og drifte småbruket.

Blant de mange barna i bygda inngikk også en særegen ka-tegori av barn: de som var født utenfor ekteskapet. JosteinRotbakken som ble født i august 1917, var blant disse barna:«Sønn av ungkar Thorleif Lønrusten og pike Borghild A. Rot-bakken.»1

I hvilken grad Jostein fikk med seg at han var født utenforekteskapet, vites ikke, og heller ikke om dette plaget ham i nev-neverdig grad, men det er i alle fall grunn til å tro at mangepå bygda visste om saken og hadde en oppfatning om den. Omikke dette var en vanskelig nok situasjon å være i for både mo-ren og sønnen, så skulle det bli enda verre. Moren var enefor-sørger fram til hun døde i 1926. Da var Jostein i sitt niende år

171. Et åk under skogsbaroner

og i praksis uten forsørgere. Spørsmålet var hvem skulle passepå ham nå? Kanskje var forhold som dette grunn god nok for åønske seg ut av bygda, mot nye steder og komme blant mennes-ker som ikke visste hvem han var og hvor han kom fra? I 1938reiste han i alle fall ut av bygda sammen med flere av sine sam-bygdinger.

Skogsarbeidet forutsatte at man for en lengre periode boddelangt hjemmefra. Før avreise ble maten kjøpt inn, og det ble for-utsatt at den skulle holde for en drøy måned, i første omgang.Januar var tiden for jomfruturen til noen av guttene, og kulde-gradene som ledsaget årstiden skapte naturlige kjøle- og fryse-skap for maten de hadde med seg. Skituren til elendigheten blevanskelig; som Arvid Grønstad beskrev den: «Nærmere en me-ter med løssnø ble tråkket ned over en avstand på fire mil. Medsnø opp til knærne ble det derfor gruelig tungt å gå, og det tokti timer før tømmerkoia ble nådd: Spør om jeg var sliten. Deandre kom inn fra jobb cirka en time senere, og da kunne dekjørt koia på elva uten at jeg hadde våknet.»

Våknet gjorde man stort sett grytidlig på morgenen. I kum-merlige, trekkfulle tømmerkoier var det egentlig liten grunn tilnoe annet. I løpet av natten hadde varmen dødd ut, og vannetsto stivfrossent i tomme blikkbokser. Noen brødskiver, litt hav-regrøt og svart kaffe ble inntatt før skiftet begynte, og da deltokguttene i det akkordbaserte arbeidet fra tidlig morgen til mørkkveld, slik Grønstad noterte: «Jeg var med på flere skogsdriftersammen med broren min, og vi samarbeidet om å sage trærne.Vi brukte stokksag og hadde grep i hver vår ende av sagen. Detvar et veldig fysisk tungt arbeid. Foruten selve sagingen måttevi også forholde oss til store mengder snø og mange kuldegra-der. På kroppen hadde jeg ull og vadmel og det var effektivt.»

Haavard Øien sto konfirmant ett år tidligere enn han egent-lig skulle ha gjort, og som fjortenåring fikk han sin skogsar-beiderdebut i bygdas tunge gran- og furuskoger. Han regist-rerte at mye arbeid gjensto etter at trærne først var blitt felt og

18 1. Et åk under skogsbaroner

lå på bakken. Den neste utfordringen var å få de flere hundrekilo tunge trærne opp fra løssnøen slik at de ble tilgjengeligefor videre bearbeidelse. Etter mye strev var det klart for kvis-ting og barking. Deretter ble trestokkene samlet og kjørt medhest og slede til elvebredden, før det kom for mye snø. Tøm-meret ble klargjort for vårens vakreste eventyr, tømmerfløtin-gen.

I slutten av januar var den første skogsdriften unnagjort, ogdet var tid for retur og påfyll av proviant. For mange ble erfa-ringen med det tunge skogsarbeidet utslagsgivende for å prøveseg i andre yrkesretninger. Etter to vintrer i skogen begynteArvid Grønstad passe motivert på yrkesskolen, for å prøve utsnekkerfaget. Hovedmotivet var, som han noterte, å slippe utav skogen.

En annen formulerte seg mer kontant om sin erfaring somskogsarbeider: «Jeg fant raskt ut at dette ikke var noen fremtidfor meg.» Gudmund Bakken var nest eldst av fire søsken, fødti 1918, og bar på en tydelig drøm om å få oppleve noe annetenn det livet han kjente fra bygda. Selv om han var glad i na-turen, var ikke det ensbetydende med at han ville tilbringe ar-beidslivet sitt der. Han likte å lese og kunne aller mest tenke segå studere, men penger var en utfordring i så måte. Foreldrenehadde ingen muligheter til å finansiere studier, det måtte han iså fall gjøre selv. Kanskje tenkte han likt som den syttenårigeRolv Høiberget og den tre år eldre Jostein Tormod Rugsveensom begge hadde erfaringer med det tunge skogsarbeidet. Dehadde også fått nok av det gammelmodige livet og tømmerko-ienes elendighet. De ville vekk. Ut av de store skogeiernes klør,til et friere liv. Spørsmålet var så: Hva skulle de ta seg til, oghvor skulle pengene tjenes?

Bjarne Magnus Akre var født i 1906, og sammen med singode kamerat gjorde han et utradisjonelt valg: «Sommeren1938 dro min fetter Oddvar Akre og jeg til Grønland for å fristelykken som fangstmenn», skrev han senere i memoarboken Fri

191. Et åk under skogsbaroner

manns liv. Etter planen skulle de være borte i to år, men som viskal se, gikk det på langt nær slik.

Karsten Moen var tvilling, født i 1915, og den eneste av denopprinnelige barneflokken på ti som var igjen og arbeidet påsmåbruket Skogvollen. Før faren, Anders Moen, etablerte segmed eget småbruk, hadde han tjent penger som tømmerkjørerpå vinteren og som gårdskar resten av året. Å få sitt eget små-bruk var det store målet. Etter fire års arbeid hos en lokal gård-eier hadde han bestemt seg for å bli selvstendig skogsarbeider.I dette lå det en større grad av frihet, men også større mulighe-ter til å kunne tjene opp de nødvendige midlene han måtte ha.I 1906 fikk han tildelt skjøte på eiendommen Skogvollen.

Å holde hjulene i gang kostet mye, både i penger og arbeids-innsats. Mens tilgangen til arbeid i skogen holdt seg noenlundekonstant tidlig i mellomkrigstiden, begynte etter hvert konkur-ransen om arbeidsplassene å tilta. Innenfor jordbruket merketman også presset. Verdenskrigen hadde skapt etterspørsel oggode priser. Mange investerte i nye maskiner, men i takt medden økende produksjonen ble avkastningen for liten.

I oktober 1929 inntraff børskrakket på Wall Street i USA.Virkningene ble massearbeidsledighet og finanskrise, både iUSA og i Europa. I Norge slo de samme tendensene ut fra 1931.Hedmark med sine Midt-Østerdalskommuner ble hardt ram-met, og flere av kommunene ble satt under administrasjon. Kri-sen ga seg videre utslag i fallende levestandard, som forverretsituasjonen for mange mennesker. Høy arbeidsledighet kombi-nert med stor gjeldsbyrde resulterte i mange tvangsauksjoner,og mange måtte forlate gården eller småbruket.

Karstens foreldre var ikke lenger så arbeidsføre som de engang hadde vært, og for øvrig begynte alderen å gjøre seg gjel-dende for dem. Bortsett fra Karsten hadde de andre barna flyt-tet hjemmefra og etablert seg med egne familier. I 1938, da for-eldrene Karen og Anders var henholdsvis 57 og 62 år gamle, bledet derfor foretatt et dramatisk valg for at familien skulle kunne

20 1. Et åk under skogsbaroner

beholde småbruket. Mest sannsynlig ble det gjort etter overens-komst med hovedpersonen: «Det ble da bestemt at han skulleoverta bruket og forsørge foreldrene som dro på alderen. Hanreiste ut til sjøss for å tjene penger til å betale gjellen på småbru-ket og kunne overta dette.»2 Som vi skal se, var det flere somgjorde det samme som Karsten Moen.

Bygda lå milevis fra nærmeste hav. Men da som nå ble ka-pitalen forvaltet av de rike, og nettverk på tvers av klasse førtesterke kapitalinteresser sammen. I Rendalen gikk for eksempelskogeier og reder hånd i hånd.

Aasta Sjøli regjerte på storgården Nedre Sjøli og var en avHedmarks største skogeiere. Hun var forlovet med HaakonOnstad, en av to brødre bak skipsrederiet Niels Onstads Tank-rederi A/S.3 Skogeieren ble mellomleddet som sørget for at ung-guttene fra bygda fikk oppfylt drømmen sin.

En dag oppsøkte Arvid Grønstad Nedre Sjøli og spurte fruenom hun kunne formidle sjømannsdrømmen til rederen. Det vartydelig at Grønstad også drøftet om kameratene, Halvor Klet-ten og Arthur Nordberg, kunne få kontrakt. Sjølis svar: «Detskal jeg undersøke», lovte godt. Og ganske riktig: «Det var ikkelenge før vi ble invitert til Sjøli og fikk hilse på Haakon Onstad,som var en meget hyggelig kar.»

Oppfatningen var nok gjensidig, for ifølge Grønstad varte detheller ikke lenge før de var på vei til Oslo for å ordne det prak-tiske for å bli sjømenn i en norsk vekstnæring. Men kanskjevar det også slik at rederen hadde en annen agenda, slik den se-nere skogsmatrosen Jostein Tormod Rugsveen antydet: «Tidligforstod han at disse beinkjakede skogsarbeiderne hadde en visslikhet med seilskutetidas masteklyvere. Han hadde møtt et fol-keferd hvis liv var hverdagsgråhet, slit og ydmykhet, barkedetyper som kunne tenkes å tåle en liknende skjærsild på havet.De kunne til og med tåle bedervet skipskost om så var.»4

En grunnleggende eventyrlyst og en drøm om å komme segbort fra slitet og nøden, var sterke drivkrefter. Likeledes be-

211. Et åk under skogsbaroner

tydde kameratskapet svært mye da de mot slutten av 1930-tal-let brøt opp fra skjebnen de var forutbestemt for, og satte kur-sen ut på de store verdenshavene. De fulgte dermed etter flere avsine eldre slektninger, som også hadde hatt mange av de sammemotivene for å bryte opp fra karrige livsvilkår.

Ungguttene representerte og videreførte en betydelig delav norsk emigranthistorie. De vanskelige forholdene i Norgehadde siden 1825 ført nærmere 800 000 nordmenn til USA.Målt etter innbyggertall i europeiske land var det bare Irlandsom hadde flere emigranter til USA. USA representerte ikkebare politisk og religiøs frihet, selv for fattige nordmenn var detmuligheter til å gjøre karriere i «det forjettede land», for det varblant annet dit de skulle.