Veileder ved arbeid mot vold i nære relasjoner...for vold eller er vitne til vold, utvikler fysiske eller psykiske symptomer som de trenger hjelp for. Ved å forebygge, samt å oppdage

VVVeeeiiillleeedddeeerrr vvveeeddd aaarrrbbbeeeiiiddd mmmooottt vvvooolllddd iii nnnææærrreee rrreeelllaaasssjjjooonnneeerrr

Utarbeidet av Alternativ til vold, skolene, barnehagene, helsestasjonene, Sosialsenteret, Senter for oppvekst, politiet og familievernkontoret

Drammen Kommune Veileder ved arbeid mot vold i nære relasjoner

- side 2 -

Innhold

1 Introduksjon .................................................................................................................4

1.1 Om dokumentet .................................................................................................................................... 4 1.2 Hvorfor er det behov for en veileder ..................................................................................................... 4

1.2.1 Bakgrunn for utvikling av veilederen: ...............................................................................................................4 1.3 Hvem gjelder veilederen for.................................................................................................................. 5 1.4 Drammen Kommunes demografi.......................................................................................................... 5 1.5 Statlig arbeid, nasjonale meldinger og føringer .................................................................................... 6 1.6 Nulltoleranse mot vold .......................................................................................................................... 6

1.6.1 Politisk vedtak ..................................................................................................................................................6 1.6.2 Hva betyr nulltoleranse ....................................................................................................................................6

1.7 Definisjoner .......................................................................................................................................... 7 1.7.1 Hva er vold .......................................................................................................................................................7 1.7.2 Ulike typer vold:................................................................................................................................................7 1.7.3 Vold i nære relasjoner......................................................................................................................................7 1.7.4 Vitne til vold......................................................................................................................................................7 1.7.5 Ære og æresrelatert vold .................................................................................................................................7 1.7.6 Tvangsekteskap, omskjæring og seksuelle overgrep ......................................................................................8

1.8 Avgrensninger ...................................................................................................................................... 8 1.8.1 Holdningskapende og forebyggende arbeid ....................................................................................................8 1.8.2 Hovedvekt på barn og unge.............................................................................................................................8 1.8.3 Eldrevold ..........................................................................................................................................................8 1.8.4 Ungdomsvold og gjengvold..............................................................................................................................9

2 Formelle bestemmelser.............................................................................................10 2.1 Opplysningsplikten til barneverntjenesten .......................................................................................... 10

2.1.1 Hvem opplysningsplikten gjelder for ..............................................................................................................10 2.1.2 Nærmere om vilkårene for opplysningsplikten...............................................................................................11 2.1.3 Opplysningene skal overleveres når opplysningsplikten foreligger ...............................................................11 2.1.4 Informasjon om at melding gis tilbarneverntjenesten.....................................................................................12 2.1.5 Den som har gitt opplysninger er ikke sikret anonymitet ...............................................................................12 2.1.6 Barneverntjenestens tilbakemelding til den som har gitt opplysninger ..........................................................12 2.1.7 Særlig om politiets opplysningsplikt ...............................................................................................................13 2.1.8 Særlig om helsepersonells opplysningsplikt ..................................................................................................13 2.1.9 Opplysningsplikt ved pålegg ..........................................................................................................................14

2.2 Plikten til å anmelde eller på annen måte avverge alvorlige forbrytelser ............................................ 14 2.2.1 Særlig om helsepersonellsopplysninger til politiet som nødetat ....................................................................15

2.3 Opplysningsrett – muligheter for samarbeid mellom instanser og tjenester ....................................... 15 2.3.1 Samtykke .......................................................................................................................................................16 2.3.2 Anonymisering ...............................................................................................................................................17 2.3.3 Bruk av opplysninger for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for .....................................................18 2.3.4 Adgang til å gi opplysninger til andre forvaltningsorgan og adgang til å anmelde lovbrudd til politiet ...........18

2.4 Anmeldelse......................................................................................................................................... 21 2.5 Hvem har hvilket ansvar ..................................................................................................................... 21

2.5.1 Innledning.......................................................................................................................................................21 2.5.2 Helsetjenestene .............................................................................................................................................22 2.5.3 Barnehagen ...................................................................................................................................................23 2.5.4 Skolen ............................................................................................................................................................24 2.5.5 Sosialtjenesten...............................................................................................................................................25 2.5.6 Familievernet..................................................................................................................................................27 2.5.7 Barneverntjenesten........................................................................................................................................27 2.5.8 Politiet ............................................................................................................................................................29

3 Samhandling og samhandlingsarenaer...................................................................31 3.1 Bydelsnettverk (”En tryggere hverdag”).............................................................................................. 31 3.2 Uteteamet........................................................................................................................................... 31 3.3 SLT / TFG........................................................................................................................................... 31 3.4 Familievoldskoordinator hos politiet.................................................................................................... 32

4 Rutiner ........................................................................................................................33 4.1 Rutinebeskrivelse for kommunens ”primærtjenester” ......................................................................... 33

4.1.1 Meldeplikt til barnevernet ...............................................................................................................................33 4.1.2 Informasjon til foreldrene/foresatte om at melding gis til barnevernet ...........................................................33 4.1.3 Samtale med barn og omsorgspersoner om vold eller om å være vitne til vold ............................................34 4.1.4 Opplysningsplikt til barnevernet .....................................................................................................................34 4.1.5 Samarbeid med barnevernet. ........................................................................................................................34

4.2 Spesielt for helsetjenestene ............................................................................................................... 34 4.3 Barneverntjenestens rutiner ............................................................................................................... 34 4.4 Rutiner i politiet................................................................................................................................... 35 4.5 Spesielt om arbeid med tolk ............................................................................................................... 36 4.6 Om sikkerhet ...................................................................................................................................... 36


- side 3 -

4.6.1 Sikkerhet for barnet og voldsutøvers partner.................................................................................................36 4.6.2 Sikkerheten for deg som ansatt .....................................................................................................................37

4.7 Skjematisk saksflyt i volds- og overgrepssaker .................................................................................. 38 5 Praktisk veileder i enkeltsaker..................................................................................40

5.1 Verktøy for å oppdage vold i nære relasjoner..................................................................................... 40 5.1.1 Symptomer hos barn fra fødsel til et år..........................................................................................................40 5.1.2 Symptomer hos barn fra et til fem..................................................................................................................40 5.1.3 Symptomer hos barn fra fem til tolv år ...........................................................................................................40 5.1.4 Symptomer hos ungdommer (gutter) .............................................................................................................40 5.1.5 Symptomer hos ungdommer (jenter) .............................................................................................................41

5.2 Hvordan møte voksne og barn ved mistanke om vold........................................................................ 41 5.2.1 Forslag til foreldresamtaler hvis det er mistanke om vold i familien...............................................................41 5.2.2 Hvordan møte et barn som har blitt utsatt for vold/vitne til vold på en god måte. .........................................42 5.2.3 Fri fortelling ....................................................................................................................................................43 5.2.4 Hvordan avslutte samtalen ............................................................................................................................44

6 Implementering ..........................................................................................................45 7 Rullering, oppdatering...............................................................................................45 8 Henvisninger – mer om temaet.................................................................................46

8.1 Faglitteratur ........................................................................................................................................ 46 8.2 Rapporter ........................................................................................................................................... 46 8.3 Brosjyre .............................................................................................................................................. 46 8.4 Offentlige utredninger, meldinger og handlingsplaner ........................................................................ 47 8.5 Internettadresser ................................................................................................................................ 47

8.5.1 Organisasjoner, etater og offentlig informasjon .............................................................................................47 8.5.2 Andre nettsider...............................................................................................................................................47

8.6 Offentlige tjenester med ansvar for barn i overgrepssaker ................................................................. 48 8.7 Andre aktuelle hjelpeinstanser ........................................................................................................... 48

9 Vedlegg.......................................................................................................................49 9.1 Melding til barneverntjenesten............................................................................................................ 49


- side 4 -

1 Introduksjon

1.1 Om dokumentet ”Veileder ved arbeid mot vold i nære relasjoner” har blitt et omfattende dokument hvor det har vært et mål å samle alt relevant stoff på ett sted. Heftet inneholder følgelig både bakgrunn, teori og formelle bestemmelser ved siden av henvisninger til ytterligere kunnskap om temaet. Det praktiske arbeidsverktøyet finnes i kapittel 5 og vil for de fleste inneholde det vesentligste i det daglige arbeidet rundt dette temaet. Utdrag av rutiner for noen aktuelle tjenester er tatt med i kapittel 4. De mer formelle bestemmelsene er inntatt for opplæringsøyemed, for å bedre forståelse for andre tjenesters håndtering av enkeltsaker. Dokumentet inneholder kapitler om rullering, oppdatering og implementering. Det forutsettes at denne utgaven ikke er noe endelig produkt, men at både metodikk og rutiner skal oppdateres som følge av at kompetanse utvikles og erfaring høstes i aktiv bruk. Ut av dette strategidokumentet, er det trukket ut en egen veileder til bruk i daglig arbeid. Det er laget presentasjoner i PowerPoint til bruk i opplæringsøyemed.

1.2 Hvorfor er det behov for en veileder Barn som utsettes for vold eller er vitne til vold, kan ofte bli utrygge eller slite med å tilegne seg lærdom på grunn av store konsentrasjonsproblemer. Studier viser at 40 % av alle barn som blir utsatt for vold eller er vitne til vold, utvikler fysiske eller psykiske symptomer som de trenger hjelp for. Ved å forebygge, samt å oppdage vold, gis barna større trygghet, slik at de får større læringsutbytte både i barnehagen og skolen, samt bedre oppvekstvilkår.

1.2.1 Bakgrunn for utvikling av veilederen: Arbeidet med veilederen startet i prosjektet ”En tryggere hverdag”, en tverrfaglig voldsforebyggende program i bydelen Fjell i Drammen 2004/2005. Bakgrunnen for prosjektet var erfaringer fra skolen om at en stor del av barna ble utsatt for eller er vitne til vold som en del av oppdragelsen, og at sakene ble svært ulikt behandlet. Målet med prosjektet var å få til et godt tverrfaglig samarbeid i voldssaker, og få gode rutiner på hvordan man i bydelen Fjell kunne håndtere disse sakene på en mest mulig enhetlig måte. Prosjektet ble igangsatt etter et initiativ fra Fjell helsestasjon og Fjell skole. ATV (Alternativ til vold) ble kontaktet fordi det var et stort behov for kompetanseoppbygging. Videre ble barnehagene og ungdomsskolen i bydelen kontaktet for at alle som arbeider med barn og unge i bydelen skulle involveres. Medarbeidere fra barnevernet og kommunens SLT koordinator ble også involvert. Representanter fra de ulike instansene dannet en prosjektgruppe som møttes månedlig. Prosjektgruppa ble enig om følgende tiltak:

1. Kompetanseheving via foredrag av ATV om barn utsatt for vold / vitne til vold. Denne kompetansehevingen ble gitt til både lærere og deltagerne i prosjektgruppa.

2. Konsultasjon og veiledning (anonymt) fra ATV i enkeltsaker 3. Utarbeide forslag til felles retningslinjer ved avdekking av vold i nære relasjoner 4. Lage veileder til bruk ved avdekking av vold i nære relasjoner

Veilederen ble i første omgang utarbeidet for å gjøre det lettere for ansatte i skole og barnehage å møte barn som har blitt utsatt for vold, eller vært vitne til vold. Den skulle også gi råd om hvordan en kan snakke med foreldre som bruker vold mot sine barn. Veilederen beskriver ulike, aldersadekvate symptomer hos barn som er utsatt for vold, eller har vært vitne til vold. Den skal gjøre det lettere for ansatte i barnehage og skole å oppdage de voldsutsatte barna på et tidlig tidspunkt.


- side 5 -

Siden de første skissene til veilederen kom, har det foregått en omfattende revisjon og kvalitetssikring av dokumentet. Spesielt har politiets rolle i voldsarbeidet hatt stor betydning. Voldsutøvelse er straffbart og vil derfor i regelen bli gjenstand for etterforskning. Det har følgelig vært helt nødvendig å se på samtaleteknikker og intervjuguider i lys av at bevis ikke forspilles eller at politiets arbeid ikke på annen måte forstyrres. Mye av stoffet i veilederen er utarbeidet av psykolog Didrik Hægeland, tidligere leder for Alternativ til vold i Drammen. Han deltok i den voldsforebyggende gruppa ”En tryggere hverdag”. Erfaringene fra prosjektet på Fjell så langt, er gode. Det er utviklet et godt tverrfaglig samarbeid i voldssaker. Det er laget rutiner som gjør at offentlige instanser nå håndterer sakene på en mer enhetlig måte. Forsidebildet er hentet fra boka ”Sinna mann” av Gro Dahle, med tillatelse fra Cappelen forlag. Svein Nyhus har illustrert boka. Den er å anbefale til bruk i samtaler med barn som er utsatt for eller er vitne til vold.

1.3 Hvem gjelder veilederen for Veilederen gjelder for alle ansatte i Drammen Kommune som i sitt virke møter barn og foreldre, og for politiet. Det er et ønske om at den også kan være til hjelp og støtte for tjenester og instanser utenfor kommuneorganisasjonen som kommer i berøring med målgruppen. I tillegg er det ambisjon om at materiellet skal bidra til å høyne kompetansen på dette vanskelige feltet hos de som arbeider med barn og unge også utenfor Drammen Kommune.

1.4 Drammen Kommunes demografi Drammen har nå over 60 000 innbyggere, hvorav over 18 % (2008) har status som innvandrer med ikke-vestlig bakgrunn 1.

Ikke-vestlige innvandrere som andel av kommunens befolkning, 2001 -2006

18,9

%

15,1

%

11,7

%

11,0

%

10,6

%

9,5

%

9,4

%

8,2

%

8,2

%

7,6

%

0,0 %

2,0 %

4,0 %

6,0 %

8,0 %

10,0 %

12,0 %

14,0 %

16,0 %

18,0 %

20,0 %

0301

Oslo

0602

Dra

mmen

0230

Løre

nsko

g

0124

Ask

im

0231

Ske

dsmo

0228

Rælin

gen

0104

Mos

s

1001

Kris

tians

and

0214

Ås

1103

Stav

ange

r

2001 2002 2003 2004 2005 2006

\

Drammen er den kommunen som, ved siden av noen Akershuskommuner, har raskest vekst i befolkning med ikke-vestlig bakgrunn.

1 SSB’s definisjon og tall; førstegenerasjonsinnvandrere og personer født i Norge av to utenlandsfødte foreldre.


- side 6 -

Vold mot barn som en del av barneoppdragelsen har større utbredelse i mange innvandrerkulturer enn blant etnisk norske familier. Mye av arbeidet med dette strategidokumentet og den mer praktiske veilederen er følgelig farget av nettopp dette. Imidlertid er fremdeles langt de fleste av Drammens befolkning av etnisk norsk opprinnelse. Det er følgelig av største viktighet å ta inn over seg at relasjonsvold finnes i alle kulturer og samfunnslag.

1.5 Statlig arbeid, nasjonale meldinger og føringer I november 1999 ble handlingsplanen Vold mot kvinner lansert. Her ble oppmerksomheten rettet mot den private volden, nærmere bestemt volden mot kvinner.

I april 2003 ble St.meld. nr. 29 (2002 – 2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap (”Familiemeldingen”) fremmet. Temaet vold i nære relasjoner er særlig drøftet i kapittel 6.

I desember 2003 presenterte Kvinnevoldsutvalget NOU 2003:31 Retten til et liv uten vold. Menns vold mot kvinner i nære relasjoner. Utredningen ble avgitt til Justisdepartementet.

I juni 2004 ble handlingsplanen Vold i nære relasjoner lansert. Planen inneholder 30 konkrete tiltak, som kan deles inn i følgende fire hovedområder:

• samarbeidskompetansen og kunnskapen i hjelpeapparatet skal styrkes • vold i nære relasjoner skal synliggjøres og forebygges gjennom holdningsendringer • ofre for vold i nære relasjoner skal sikres tilstrekkelig hjelp, beskyttelse og bistand • voldsspiralen skal brytes ved å styrke behandlingstilbudet til voldsutøver

I desember 2007 kom en oppdatert handlingsplan (”Vendepunkt”) 2008 – 2011, med 50 delvis nye tiltak. Gjennom disse 50 tiltakene vil regjeringen styrke innsatsen mot vold i nære relasjoner ytterligere.

Justisdepartementet har det koordinerende ansvaret for gjennomføringen av planene, som skjer i samarbeid med Barne- og likestillingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet. På Justisdepartementets hjemmesider finnes en oversikt over status for arbeidet med handlingsplanen.

På tilgrensende områder har regjeringen laget en egen Handlingsplan mot tvangsekteskap for perioden 2008-2011 som ble lagt frem 29. juni 2007. Den gir en samlet presentasjon av hvordan regjeringen vil styrke og videreutvikle innsatsen mot tvangsekteskap. Planen inneholder både forebyggende tiltak og hjelpetiltak.

Regjeringen har også lagt frem en Handlingsplan mot kjønnslemlestelse som gjelder for perioden 2008-2011. Denne planen inneholder tiltak som kan forbedre og samordne det offentliges innsats for å hindre at kjønnslemlestelse finner sted.

1.6 Nulltoleranse mot vold

1.6.1 Politisk vedtak Bystyrekomite oppvekst, utdanning og sosial gjennomførte 17. oktober 2006 et miniseminar om familievold og voldstendenser i ungdomsmiljøene. Den 14. november oppsummerte bystyrekomiteen seminaret, og det ble innført nulltoleranse mot vold i alle etater.

1.6.2 Hva betyr nulltoleranse Professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo, Per Fugelli, sier det slik i sin bok ”0-visjonen”: "Zero-toleranse ble funnet opp av en barsk sheriff, eller var det borgermester, i New York tidlig på 1990-tallet. Med Zero-toleranse fjernet han flekkene fra The Big Apple; med Null-toleranse for pissing, tigging og tagging gjorde han etter sigende voldspølen New York om til en speiderleir. Nå er Null-toleranse blitt et moteord i de mektiges krets. Statsministeren lover Null-toleranse for mobbing,


- side 7 -

Helseministeren forkynner Null-toleranse for røyking, Justisministeren bebuder Null-toleranse for vold, skolene ønsker seg Null-toleranse for stygge ord i klasserommet. Null-toleransen er smittsom.” I arbeidet med å bekjempe vold i vår kommune, nøyer vi oss med å si at alle ansatte i det offentlige tjenesteapparatet skal, så langt det står i deres makt, gjøre sitt til å forhindre at noen utsettes for vold (jfr. definisjon av vold i neste avsnitt). Utøvelse av vold er en kriminell handling og skal behandles deretter. Vold skal ikke unnskyldes eller bortforklares som et kulturfenomen eller annet som kan bidra til noen form for legalisering. Derimot må det politiske vedtaket tolkes dit hen at tjenesteapparatet har en plikt til å prioritere mistanke om vold, især vold mot barn, høyt i sitt daglige arbeid

1.7 Definisjoner

1.7.1 Hva er vold • Vold kan utføres både fysisk og psykisk og er i hovedsak en handling som påfører en annen

person skade eller smerte. • Vold er enhver handling rettet mot en annen person som gjennom at denne handlingen

skader, smerter, skremmer eller krenker får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje, eller slutte å gjøre noe den vil” (Isdal, 2003, Alternativ til Vold).

• For å kunne vurdere om det er vold eller ikke, må dette vurderes ut fra fire ulike aspekter: 1) handlingens budskap, 2) hensikt, 3) konsekvens og 4) handlingen i seg selv.

1.7.2 Ulike typer vold: • Fysisk vold (eks: slag, spark, bitt, kvelertak, holding, vri armen, ørefik) • Psykisk vold (eks: trusler, trakassering, kontrollerende atferd eller sjalusi) • Materiell vold (eks: knuse eller kaste ting, slå i vegg/dør) • Seksuell vold (seksuell trakassering, voldtekt, incest) • Latent vold (eks: går på nåler, er på vakt og venter på volden)

(hentet fra ”Meningen med volden” (2003) av Per Isdal).

1.7.3 Vold i nære relasjoner I forbindelse med statlig innsats mot vold i hjemmet og i familien ble begrepet ”Vold i nære relasjoner” tatt i bruk. Man fant at begreper som ”Familievold” eller ”Vold i hjemmet” kunne ekskludere deler av målgruppen. ”Vold i nære relasjoner” er derfor blitt et standardisert begrep hvor overgriper og offer er knyttet til hverandre ved nære familiebånd eller på annen måte betyr mye for hverandre i hverdagen.

1.7.4 Vitne til vold Moderne forskning levner ingen tvil om at barn som er vitne til at nære omsorgspersoner utsettes for vold får minst de samme skadevirkninger som barn som får volden direkte rettet mot seg selv. Det anses følgelig som like presserende å hindre at barn opplever vold mot andre som å skjerme barn for selv å bli utsatt for vold.

1.7.5 Ære og æresrelatert vold 1.7.5.1 Begrepet ”ære” Ære er et positivt begrep som forbindes med sosial anerkjennelse, selvfølelse og selvrespekt. Verdiene varier i de ulike samfunn. Ære er et spørsmål om velferd, status og posisjon.

• Det er et sett av regler som spesifiserer hva som gir, og ikke gir, ære


- side 8 -

• Brytes reglene mistes æren • Ære kan ikke økes, bare mistes - og eventuelt gjenvinnes • Familiemedlemmer har felles ære • Omverdenens vurderinger er viktigere enn personens egen moral • Ære har en kjønnet dimensjon • Ære har en maktdimensjon

1.7.5.2 Begrepet ”æresrelatert vold” Om ”gjenopprettelse” av ære innebærer vold, benyttes ofte begrepet æresrelatert vold

• Vold som oppstår innenfor nære familiære relasjoner • Når familiens omdømme er i fare for å svertes • Ofre er ofte kvinner • Initieres ofte av deler av storfamilien eller nære nettverk • Utøver er familiemedlemmer både lokalt og transnasjonalt • Oppstår spesielt i situasjoner som er preget av sosial forandring, hvor storfamiliens identitet er

under press, eks. bosetting i et annet land

1.7.6 Tvangsekteskap, omskjæring og seksuelle overgrep Både tvangsekteskap, omskjæring og incest m.m. faller inn under begrepet ”vold i nære relasjoner”.

1.8 Avgrensninger

1.8.1 Holdningskapende og forebyggende arbeid En viktig og avgjørende del av voldsbekjempelse dreier seg om å drive forebyggende arbeid. Dette dreier seg om å endre holdninger og å legge et grunnlag for at vold ikke skal skje. Forebygging kan og skal drives på mange arenaer og er et stort og vanskelig felt. Det forskes på hva slags forebygging som gir effekt, og hva slags forebygging som en ikke kan se effekt av. Denne veilederen tar i svært liten grad for seg forebyggende arbeid. Det er imidlertid et mål at senere revisjoner skal behandle dette temaet.

1.8.2 Hovedvekt på barn og unge Dette dokumentet og den tilhørende veilederen har lagt vekt på å sikre enhetlig og kvalitativ oppfølging av vold mot barn og unge, herunder også mistanke om dette. Flere former for relasjonsvold rammer også barn som er over myndighetsalder, og det rammer ektefeller /partnere. Det er lagt vekt på å sidestille det å direkte utsettes for vold med det å være vitne til vold jfr. punkt 1.7.4. Når det gjelder partnervold som ikke rammer mindreårige, er ikke dette omtalt. Alle offentlige tjenester har den samme plikt til å søke å avverge at slik vold forekommer, og mange av rutinene vil således kunne dekke disse forholdene selv om skoler, barnehager, helsestasjoner og barnevern naturlig nok har en mindre framtredende rolle, særlig med henblikk på å ivareta offeret. I slike saker vil sosialtjenesten til en viss grad ha oppgaver som f. Eks. barneverntjenesten ivaretar for dem under 18 år.

1.8.3 Eldrevold Drammen Kommunes voldsprosjekt i 1995 hadde sterkt fokus på vold som ble begått mot eldre, også i familien. Eksempelvis fant man at voksne barns vold mot sine foreldre hadde en viss utbredelse. På den bakgrunn ble tiltaket ”Vern for eldre”, i første rekke en akuttjeneste for eldre voldsofre, etablert.


- side 9 -

Kommunen hadde i en periode en egen eldrevernkonsulent tilknyttet Sosial vakttjeneste. Selv om eldrevold kan komme inn under begrepet vold i nære relasjoner, behandles dette temaet i liten grad i denne utgaven av veilederen.

1.8.4 Ungdomsvold og gjengvold Vold i ungdomsmiljøer er et stort problemområde. Selv om denne volden omfattes av kommunens ”nulltoleranse-strategi”, og selv om denne volden i enkelte tilfeller faller innenfor begrepet ”vold i nære relasjoner”, er ikke fenomenet i nevneverdig grad belyst i denne utgaven av veilederen. Den vesentlige innsatsen fra offentlige tjenester på dette feltet, vil dreie seg om gode forebyggingsstrategier. Det er et mål at dette skal gis mer fokus ved en rullering av dokumentet.


- side 10 -

2 Formelle bestemmelser Teksten i dette avsnittet er ordrett hentet fra Barne- og familiedepartementets veileder Q-1088B, ”Formidling av opplysninger der barn utsettes for vold i familien” som ble utgitt i juni 2005. Innholdet er derfor ikke spesielt tilpasset Drammen.

2.1 Opplysningsplikten til barneverntjenesten Opplysningsplikten til barneverntjenesten innebærer at opplysninger skal gis uten hinder av taushetsplikt. Plikten til å gi opplysninger gjelder både av eget tiltak og etter pålegg fra barneverntjenesten. Opplysningsplikten til barneverntjenesten følger av barnevernloven § 6-4. Tilsvarende bestemmelser om opplysningsplikt til barneverntjenesten følger også av bestemmelser i lover for de forskjellige instanser og tjenester, herunder opplæringsloven § 15-3, friskoleloven § 7-4, barnehageloven § 23, helsepersonelloven § 33, sosialtjenesteloven § 8-8 a, familievernkontorloven § 10, straffeprosessloven §61c og påtaleinstruksen § 5-2. Barneverntjenesten er gitt et særlig ansvar for å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. For at barneverntjenesten skal kunne ivareta dette ansvaret overfor barn som utsettes for vold i familien, er barneverntjenesten avhengig av å motta opplysninger fra andre som kjenner barnets situasjon. Selv om opplysningsplikten til barneverntjenesten er helt nødvendig for at barneverntjenesten skal kunne ivareta sitt ansvar overfor barn, avdekker opplysningsplikten vanskelige dilemmaer, ikke minst i saker der det er mistanke om at barn kan være utsatt for vold i familien. På den ene siden er det av avgjørende betydning for barneverntjenesten å motta opplysninger om at et barn kan være utsatt for vold i familien. Det er på den andre siden viktig at familier med problemer velger å oppsøke offentlige instanser og tjenester for å få hjelp. For at de skal gjøre dette er det viktig at de til en viss grad kan stole på at dette kan gjøres uten fr ykt for at barneverntjenesten skal bli trukket inn. Det er dessuten stor fare for at det at en instans eller tjeneste gir opplysninger til barneverntjenesten om at et barn kan være utsatt for vold i familien, fører til et tillitsbrudd mellom den som gir opplysningene og familien. Konsekvensen av dette kan bli at forholdet mellom instansen eller tjenesten og familien opphører eller blir svært dårlig. Dette kan igjen føre til at instansen eller tjenesten ikke blir i stand til å gi barnet og familien nødvendig hjelp og bistand. Opplysningsplikten til barneverntjenesten er begrenset til å gjelde de mer alvorlige tilfeller; tilfeller når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. I noen av tilfellene der det oppstår mistanke om at barn er utsatt for vold i familien, fører opplysningsplikten til at den enkelte må foreta vanskelige vurderinger. Det ligger en alvorlig anklage i det å melde fra til barneverntjenesten om at et barn kan være utsatt for vold i familien. Enda mer alvorlig er det imidlertid om et barn fortsetter å bli utsatt for vold direkte eller indirekte, ved å være vitne til vold, som påfører barnet alvorlige skader.

2.1.1 Hvem opplysningsplikten gjelder for Opplysningsplikten til barneverntjenesten gjelder for alle offentlige instanser og tjenester og offentlig ansatte eller andre som utfører tjenester for disse. Den gjelder også for en rekke yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt, jf. barnevernloven § 6-4 tredje ledd. Plikten påligger den enkelte medarbeider. At plikten påligger den enkelte er imidlertid ikke til hinder for at det kan etableres praktiske rutiner som innebærer at opplysninger til barneverntjenesten formidles gjennom en bestemt person, for eksempel en styrer i en barnehage. Slike rutiner må ikke føre til for-sinkelser og kan ikke gi denne personen adgang til å overprøve om opplysningsplikten foreligger. Slike rutiner fratar uansett ikke den enkelte et selvstendig ansvar for å formidle opplysningene til barneverntjenesten dersom den enkelte mener at opplysningsplikt foreligger.


- side 11 -

2.1.2 Nærmere om vilkårene for opplysningsplikten Opplysningsplikten foreligger når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. barnevernloven § 6-4. Opplysningsplikten er således begrenset til alvorlige tilfeller. Det at barn ikke lever under optimale forhold, vil ikke være nok til å utløse opplysningsplikten. Det må dreie seg om situasjoner hvor det er fare for at barnet tar vesentlig skade. Hvorvidt det foreligger opplysningsplikt vil alltid avhenge av konkrete vurderinger av forholdene rundt et bestemt barn. I en del tilfeller vil det være klart at opplysningsplikten foreligger. I andre tilfeller vil spørsmålet om opplysningsplikten foreligger avhenge av utfallet av vanskelige vurderinger. Hvorvidt opplysningsplikten foreligger vil avhenge av vurderingen av hva mistanken gjelder; opplysningsplikten omfatter at barn blir mishandlet i hjemmet eller at det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, se punkt 4.2.1, og mistankens styrke; opplysningsplikten omfatter tilfeller der det er grunn til å tro at det foreligger mishandling i hjemmet eller andre former for alvorlig omsorgssvikt, 2.1.2.1 Mishandling i hjemmet eller andre former for alvorlig omsorgssvikt Når det gjelder spørsmålet om et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, viser opplysningspliktbestemmelsene blant annet til bestemmelsene i barnevernloven §§ 4-10, 4-11 og 4-12. Disse bestemmelsene gir på nærmere angitte vilkår adgang til å treffe vedtak dersom barn er i situasjoner som beskrevet i bestemmelsene. Bestemmelsene beskriver situasjoner som kan karakteriseres som at barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt:

• § 4-10 gjelder der barn lider av livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til undersøkelse eller behandling.

• § 4-11 og § 4-12 b gjelder der foreldre ikke sørger for at et funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket særlige behov for behandling eller opplæring.

• § 4-12 a gjelder dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg barnet får eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet barnet trenger etter sin alder og utvikling.

• 4-12 c gjelder dersom barn blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet. Bestemmelsen omfatter blant annet situasjoner der barn blir utsatt for seksuelle overgrep eller andre former for vold i hjemmet.

• § 4-12 d gjelder dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.

Dersom et barn er utsatt for vold i familien vil det ofte være klart at dette kan karakteriseres som mishandling i hjemmet eller andre former for alvorlig omsorgssvikt. Dette vil for eksempel være tilfellet ved seksuelle overgrep eller annen fysisk vold av større omfang i hjemmet. Men også i andre tilfeller, der barnet er vitne til vold eller der barnet utsettes for fysisk eller psykisk vold av mindre omfang, kan barnet være utsatt for alvorlig omsorgssvikt i lovens forstand. Hvorvidt mistanke om slike forhold omfattes av opplysningsplikten vil blant annet avhenge av en totalvurdering av den skaderisiko barnet utsettes for, herunder voldens karakter og hyppighet, barnets allmenne tilstand og eventuelt andre forhold som sier noe om hvordan barnet har det i hjemmet. 2.1.2.2 Grunn til å tro En mistanke om at et barn kan være utsatt for vold i familien kan bygge på alt fra en uspesifikk følelse om at noe kan være galt, til tydelige tegn på at barnet utsettes for vold. Kravet om at det må være ”grunn til å tro” innebærer at det må foreligge en begrunnet bekymring for at barnet befinner seg i en situasjon som utløser opplysningsplikten. Det må altså foreligge noe mer enn en vag mistanke. Det stilles imidlertid ikke krav om sikker kunnskap om at barnet befinner seg i en slik situasjon.

2.1.3 Opplysningene skal overleveres når opplysningsplikten foreligger Når opplysningsplikten foreligger skal opplysningene uten hinder av taushetsplikten umiddelbart gis videre til barneverntjenesten. Bestemmelsen om opplysningsplikt opphever dermed den taushetsplikten avgiveren av opplysningene i utgangspunktet har. Den som sitter med opplysningene skal derfor i utgangspunktet ikke foreta ytterligere undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte innholdet i sin bekymring når opplysningsplikten foreligger.


- side 12 -

Opplysningsplikten faller ikke bort selv om vedkommende selv forsøker å avhjelpe situasjonen. På tross av at flere instanser eller tjenester legger stor vekt på samarbeid med familier som har problemer, kan de ikke på dette stadiet foreta en nærmere vurdering av om det ut i fra hensynet til barnet og familien er best å gi opplysningene videre til barneverntjenesten eller ikke. Når opplysningsplikten først foreligger, kan instansen eller tjenesten med andre ord ikke velge om opplysningene skal gis eller ikke - opplysningene skal da overleveres til barneverntjenesten. Så lenge det på det tidspunkt opplysningene ble gitt var grunn til å tro at barnet ble mishandlet eller at det forelå andre former for alvorlig omsorgssvikt, har den som ga opplysningene til barneverntjenesten gjort det som var vedkommendes plikt. Dersom det i ettertid skulle vise seg at barnets situasjon er mindre alvorlig enn antatt, eventuelt at barnet ikke er utsatt for vold i familien, har den som ga opplysninger til barneverntjenesten dermed ikke brutt sin taushetsplikt.

2.1.4 Informasjon om at melding gis tilbarneverntjenesten Det kan stilles spørsmål ved om barnet og dets omsorgspersoner skal informeres om at opplysningene overleveres til barneverntjenesten. I saker der det foreligger en mistanke om at et barn er utsatt for vold i familien, kan det være et selvstendig og vesentlig poeng at det er barneverntjenesten eller eventuelt politiet som vurderer om og når det skal informeres. Det vil kunne skade både barnevernetjenestens og politiets arbeid med saken dersom den mistanken retter seg mot allerede er blitt informert før opplysningene er blitt gitt til barneverntjenesten og politiet. Etter pasientrettighetsloven § 3-6 er hovedregelen at det skal gis informasjon om at opplysninger er gitt til barnevernet. Bare i situasjoner der det å gi opplysninger kan være direkte til skade for barnet, kan man unnlate å informere de som har foreldreansvaret.

2.1.5 Den som har gitt opplysninger er ikke sikret anonymitet Opplysningsplikten forutsetter at den som gir melding gir seg til kjenne slik at barneverntjenesten på best mulig måte kan vurdere innholdet i meldingen og behovet for å innhente ytterligere opplysninger. Når det foreligger en mistanke om at et barn er utsatt for vold i hjemmet som utløser opplysningsplikt, skal melderen derfor ikke gi opplysningene anonymt. Barneverntjenesten kan heller ikke garantere den som har gitt opplysninger anonymitet dersom opplysningene medfører at det opprettes en barnevernssak. Grunnen til dette er forvaltningslovens hovedregel om at partene har adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, jf. forvaltningsloven § 18. Dette gjelder uten hinder av eventuell taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1. I visse tilfeller hvor det foreligger helt spesielle grunner til at den som ga opplysningene bør beskyttes, kan opplysning om vedkommende likevel unntas sakens parter etter forvaltningsloven § 19 annet ledd b. Slike grunner kan for eksempel foreligge dersom det er grunn til å tro at den som ga opplysningene kan bli utsatt for hevnaksjoner dersom identiteten blir gjort kjent. Denne adgangen til å unnta opplysningene gjelder imidlertid ikke for dokumenter som fremlegges for fylkesnemnda for sosiale saker, jf. barnevernloven § 7-1 d jf. sosialtjenesteloven § 9-5.

2.1.6 Barneverntjenestens tilbakemelding til den som har gitt opplysninger Barneverntjenestens taushetsplikt gjelder også overfor den som har gitt melding til bar-neverntjenesten. Barneverntjenesten har som hovedregel verken plikt eller rett til å gi opplysninger til den instansen eller tjenesten som har gitt melding til barneverntjenesten om hvorvidt den finner grunn til å gå videre med saken, eventuelt hvordan den vil gå videre. Dersom barneverntjenesten skal kunne gi melder opplysninger må den ha hjemmel for dette. Slik hjemmel foreligger for eksempel ved samtykke fra den opplysningene gjelder, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Hjemmel foreligger også dersom tilbakemeldingen til et forvaltningsorgan gis for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 eller gis fordi det er nødvendig for å fremme barneverntjenestens eller institusjonens oppgaver, jf. barnevernloven § 6-7,


- side 13 -

tredje ledd. Det kan for eksempel være nødvendig å gi tilbakemelding til barnehagen eller skolen som har gitt melding til barneverntjenesten for at disse instansene skal kunne bidra til å hjelpe barnet. Det er uansett viktig at det ikke skapes tvil om at barneverntjenesten følger opp innkomne meldinger. Når barneverntjenesten mottar en melding plikter barneverntjenesten snarest, og senest innen en uke, å gjennomgå meldingen og vurdere behovet for å følge opp meldingen med undersøkelse. Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak skal bar-neverntjenesten snarest undersøke forholdet. Det er også viktig at den instansen eller tjenesten som har gitt opplysninger til barneverntjenesten i alvorlige saker får en reaksjon fra barneverntjenesten. I motsatt fall, kan det oppstå tvil om barneverntjenesten i det hele tatt har fulgt opp meldingen. Det kan føre til stor usikkerhet og bekymring i forhold til den aktuelle saken. Det kan også føre til at den som har gitt opplysninger vegrer seg for å melde saker ved en senere anledning. Selv om barneverntjenesten ut fra taushetsplikten ikke har adgang til å gi tilbakemelding om hvordan meldingen følges opp, bør barneverntjenesten derfor alltid gi tilbakemelding om at meldingen er mottatt, og at saken vil bli fulgt opp i overensstemmelse med bestemmelsene i barnevernloven.

2.1.7 Særlig om politiets opplysningsplikt Dersom politiet får kjennskap til eller mistanke om at barn mishandles av foreldre, foresatte eller andre som barnet bor sammen med, skal det straks meldes fra om dette til barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd, forvaltningsloven § 13 f annet ledd, straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 8 og påtaleinstruksen § 5-2. Politiets plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten går i visse tilfeller noe lenger enn det som følger av barnevernlovens bestemmelse om opplysningsplikt. Påtaleinstruksen § 5-2 annet ledd pålegger politiet å underrette barnevernstjenesten om bruk av tvangsmidler eller andre etterforskningsskritt dersom det er grunn til å tro at det samtidig bør settes i verk tiltak overfor barnet. Vilkåret er imidlertid at det ikke må være utilrådelig av hensyn til etterforskningen å gi slik melding. I politiets tjenesteinstruks § 12-4 presiseres politiets plikt til å underrette barnevernet om straffbare forhold som er begått mot barn med henvisning til påtaleinstruksen.

2.1.8 Særlig om helsepersonells opplysningsplikt Opplysningsplikten for helsepersonell retter seg bare mot personell som yter helsehjelp og som har en selvstendig dokumentasjonsplikt, jf. helsepersonelloven §§ 33. Med helsepersonell menes personer som har autorisasjon eller lisens i medhold av helsepersonelloven §§ 48 og 49, jf. § 3 første ledd nr. 1. Som helsepersonell menes videre personer i helsetjenesten eller i apotek, jf. helsepersonelloven § 3 første ledd nr. 2 og elever og studenter under helsefaglig opplæring, jf. helsepersonelloven § 3 første ledd nr. 3, dersom de yter helsehjelp i sin arbeidssituasjon. Autorisert helsepersonell som arbeider i apotek og som yter helsehjelp, vil ha opplysningsplikt. De opplysninger som er nedtegnet i pasientjournal i forbindelse med at det er gitt helsehjelp, og på bakgrunn av journalføringsplikten i helsepersonelloven § 39 omfattes dermed av opplysningsplikten. Annen dokumentasjon (for eksempel reseptregister) som benyttes i virksomheten som ledd i driften vil ikke omfattes av opplysningsplikten. Opplysningsplikten etter helsepersonelloven § 33 er knyttet til det enkelte helsepersonell. I den enkelte helseinstitusjon skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for å utlevere opplysninger når et helsepersonell henvender seg til den utpekte med sin bekymring. Denne bestemmelsen har som siktemål å forhindre at flere personer utleverer opplysninger om samme pasient etter ulikt vurderingsgrunnlag. Dette fratar imidlertid ikke det enkelte helsepersonellet plikten til å gi opplysninger, og helsepersonellet vil fremdeles ha like stor plikt til å påse at riktig informasjon videreformidles. Dersom det skulle bli uenighet mellom institusjonens ansvarlige og det helsepersonell som ønsker å gi opplysningene, kan den som ønsker å gi opplysninger selv gå direkte til barneverntjenesten, dersom den ansvarlige ikke vil gå videre med opplysningene.


- side 14 -

Helsepersonell har plikt til å nedtegne i pasientjournalen hvilke forhold som lå til grunn for at opplysningsplikt til barneverntjenesten forelå.

2.1.9 Opplysningsplikt ved pålegg Opplysningsplikten omfatter også plikt til å gi opplysninger etter pålegg fra barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd. Ved pålegg er det barneverntjenesten som skal vurdere og definere om opplysningsplikten foreligger og hvilke opplysninger som er relevante. Barneverntjenesten må imidlertid til en viss grad konkretisere hva slags opplysninger som skal gis. Den kan for eksempel ikke kreve utlevert en fullstendig pasientjournal fra en lege, da barneverntjenesten ikke på forhånd kan vurdere om alle opplysninger i journalen er av betydning for saken. Det er helsepersonellet som på bakgrunn av opplysninger fra barneverntjenesten tar stilling til hvilke deler av opplysningene som skal utleveres. Både den som pålegger og den som blir pålagt å gi opplysninger har et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon blir videreformidlet i et større omfang enn nødvendig. Offentlige instanser og tjenester kan bare pålegges å gi opplysninger instansene og tjenestene sitter inne med. Barneverntjenesten kan derfor ikke pålegge andre instanser og tjenester å innhente nye opplysninger på vegne av barneverntjenesten. Den som mottar pålegg fra barneverntjenesten har rett til å klage over pålegget, og skal i forbindelse med pålegget gjøres oppmerksom på klageadgangen, jf. forvaltningsloven § 14. Dersom barneverntjenesten finner det påtrengende nødvendig for å gjennomføre sine oppgaver etter barnevernloven, kan barneverntjenesten kreve at opplysningene gis før klagesaken er avgjort.

2.2 Plikten til å anmelde eller på annen måte avverge alvorlige forbrytelser

Alle har en generell plikt til å søke å hindre visse former for alvorlige forbrytelser gjennom å anmelde forholdet til politiet eller på annen måte avverge forholdet, jf. straffeloven § 139. Denne avvergeplikten går foran lovbestemt taushetsplikt. Forbrytelsene som er omfattet er blant annet voldtekt, seksuell omgang med barn, seksuelt misbruk av fosterbarn eller stebarn eller noen under 18 år som står under vedkommendes omsorg, myndighet eller oppsikt, samt voldtekt, grov legemsbeskadigelse og drap av barn eller voksne. Plikten til å anmelde eller på annen måte avverge alvorlige forbrytelser gjelder bare ved pålitelig kunnskap om at en slik forbrytelse er i ferd med, eller ventes å finne sted. Er forbrytelsen allerede gjennomført har man bare plikt til å anmelde eller på annen måte avverge dersom det kan forebygge nye alvorlige forbrytelser. Plikten gjelder derfor ikke dersom den aktuelle voldshandlingen allerede er gjennomført, og det ikke er tale om å forebygge ny vold eller følgene av volden. For andre instanser og tjenester enn barneverntjenesten vil det å gi barneverntjenesten opplysninger om at et barn er utsatt for slike alvorlige forbrytelser i en del tilfeller kunne være en annen måte å avverge forbrytelsen på enn ved å anmelde forholdet til politiet. I enkelte tilfeller vil imidlertid det å gi opplysninger til barneverntjenesten ikke gi barnet tilstrekkelig beskyttelse raskt nok. I slike tilfeller kan eneste alternativ være å anmelde forholdet til politiet. Barneverntjenesten har den samme plikten til å anmelde eller på annen måte avverge alvorlige forbrytelser som andre instanser og tjenester. Barneverntjenestens primære oppgave er imidlertid nettopp å beskytte barn mot mishandling og overgrep. Plikten til å anmelde til politiet vil derfor først inntre dersom barneverntjenesten ikke på annen måte, for eksempel ved å igangsette egne tiltak, kan avverge alvorlige forbrytelser mot barnet.


- side 15 -

2.2.1 Særlig om helsepersonellsopplysninger til politiet som nødetat Helsepersonell har i tillegg til plikten etter straffeloven § 139 plikt til å varsle nødetater der dette er "nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom", jf. helsepersonelloven § 31. Denne bestemmelsen kan medføre en plikt til å gi politiet opplysninger om mishandling av barn der dette er nødvendig for å avverge videre mishandling.

2.3 Opplysningsrett – muligheter for samarbeid mellom instanser og tjenester

I saker der barn kan være utsatt for vold i familien vil det vanligvis være behov for samarbeid mellom ulike instanser og tjenester. Samarbeidet kan variere ut i fra erfaringene med samarbeid i forskjellige kommuner, regioner og deler av landet. Samarbeidet må foregå innenfor de rammer regelverket setter. Hva dette innebærer kommer veilederen nærmere inn på i det følgende. Behovet for samarbeid og typer samarbeid vil dessuten kunne variere både fra sak til sak og ut i fra hvilken fase saken er i:

• I oppdagelsesfasen får instanser eller tjenester mistanke eller visshet om at barn er utsatt for vold i familien. I denne fasen kan det for eksempel være behov for å drøfte saken anonymt med andre instanser eller tjenester for å finne ut om det foreligger opplysningsplikt til barneverntjenesten eller grunnlag for å videreformidle opplysninger til politiet.

• I utredningsfasen utredes barnets og familiens situasjon og behov. I denne fasen kan det for eksempel være aktuelt å innhente informasjon fra andre instanser eller tjenester for å kartlegge barnets og familiens situasjon og behov nærmere. Det kan i enkelte tilfeller også være nødvendig å foreta medisinsk undersøkelse av barnet. Det kan videre være behov for et nærmere samarbeid for å finne fram til de tiltak og tjenester som vil gi barnet og familien den nødvendige støtte til det beste for barnet.

• I tiltaksfasen følges barnet og familien opp ved at tiltak velges og iverksettes. I denne fasen kan det være behov for å informere andre instanser og tjenester om de tiltak som iverksettes. Det kan for eksempel være behov for at barneverntjenesten orienterer skolen eller barnehagen om tiltak slik at skolen eller barnehagen i sitt daglige arbeid kan støtte opp om barnet og familien på en best mulig måte. I tiltaksfasen kan det være behov for å trekke inn andre for å kunne iversette tiltak som forutsetter bistand fra flere ulike instanser og tjenester.

For at ulike instanser og tjenester skal kunne samarbeide i konkrete saker der barn er utsatt for vold i familien, må det foreligge et grunnlag – et lovfestet unntak for taushetsplikten - som gir adgang til å videreformidle ellers taushetsbelagte opplysninger. Dette gjelder enten det er tale om en ren utveksling av opplysninger eller et nærmere mer formalisert samarbeid mellom to eller flere instanser og tjenester. De mest aktuelle grunnlagene for samarbeid i saker der barn er utsatt for vold i familien er bestemmelser som gir adgang til å gi ut ellers taushetsbelagte opplysninger der:

• det foreligger samtykke • opplysningene er anonymisert • opplysningene skal brukes til det formål de er gitt eller innhentet for • opplysningene er nødvendig for å fremme avgiverorganets oppgaver

Et annet grunnlag som også til en viss grad kan være aktuelt er bestemmelser om adgang til:

• anmeldelse eller overlevering av opplysninger om lovbrudd når det er ønskelig av all-menne hensyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiver-organets oppgaver

I motsetning til opplysningsplikten til barneverntjenesten, jf. kapittel 4 og anmeldelsesplikten til politiet, jf. kapittel 5, åpner de grunnlagene som omtales her for en adgang, og ikke en plikt til å videreformidle taushetsbelagte opplysninger. Instansene og tjenestene får en opplysningsrett, en rett til å videre-formidle taushetsbelagte opplysninger, som de selv må foreta en vurdering av om de bør ta i bruk.


- side 16 -

For helsetjenesten er det adgang til å gi opplysninger til samarbeidende personell, men bare i den utstrekning det er nødvendig for å kunne yte forsvarlig helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 25. Ytes helsehjelp til et barn som har vært utsatt for vold, kan det være nødvendig å trekke inn annet personell i behandlingen. Det er en forutsetning at pasienten (eller den som har rett til å samtykke på vegne av barnet, jf. pasientrettighetsloven kapittel 4) ikke motsetter seg at slike opplysninger gis.

2.3.1 Samtykke Taushetsplikten er som hovedregel begrunnet i hensynet til beskyttelse av den som har krav på taushet15. Dersom den som har krav på taushet samtykker i at opplysningene gjøres kjent for andre, oppheves taushetsplikten så langt som samtykket gjelder. Dette følger både av forvaltningsloven § 13 a nr. 1, straffeprosessloven § 61 b nr. 1, helsepersonelloven § 22, pasientrettighetsloven § 3-6 annet ledd og familievernkontorloven § 6 første ledd. Samtykke opphever således taushetsplikten for alle de offentlige instanser og tjenester som er sentrale i forhold til saker der barn er utsatt for vold i familien. 2.3.1.1 Når samtykke er aktuelt Som et generelt utgangspunkt bør samarbeid mellom instanser og tjenester i størst mulig grad bygge på samtykke til videreformidling av opplysninger fra dem som har krav på taushet. Innhenting av samtykke bidrar til å etablere et åpent og tillitsfullt samarbeid mellom instansene og tjenestene, barnet og familien. Dette har en egenverdi, og vil dessuten ofte være en forutsetning for å kunne hjelpe bar-net og familien på best mulig måte. For sosialtjenestens del kommer prinsippet om medvirkning til uttrykk i sosialtjenesteloven § 8-4 hvor det heter at tjenestetilbudet så langt mulig skal utformes i samarbeid med klienten. Prinsippet kommer også til uttrykk i sosialtjenesteloven § 8-5 og barnevernloven § 6-4 hvor det heter at opplysninger så lang som mulig skal innhentes i samarbeid med den saken gjelder eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen. Utgangspunktet om at formidling av opplysninger mellom instanser og tjenester fortrinnsvis bør skje på grunnlag av samtykke, gjelder imidlertid ikke i alle faser for alle typer saker der barn er utsatt for vold i familien. Både opplysningsplikten til barneverntjenesten, jf. kapittel 4, og anmeldelsesplikten til politiet ved alvorlige straffbare forhold, jf. kapittel 5, gjelder uavhengig av samtykke. I oppdagel-sesfasen vil det dessuten i en del tilfeller kunne være av avgjørende betydning for den videre undersøkelsen eller etterforskningen av saken at barneverntjenesten og/eller politiet blir varslet før familien blir informert. Det bør da være barneverntjenesten eller politiet som avgjør når familien skal informeres. I utredningsfasen og tiltaksfasen vil det være mer aktuelt å forsøke å innhente samtykke. I saker der barn utsettes for vold i familien kan det imidlertid av og til, ut fra sakens karakter, være vanskelig både å få innhentet samtykke og å få etablert et nærmere samarbeid med familien. I en del av sakene der barn er utsatt for vold i familien vil den eller de som etter hovedregelen kan samtykke i at opplysninger om barn gis ut (vanligvis barnets foreldre) være inhabile fordi deres interesser strider mot barnets. I alvorlige tilfeller der foreldrenes interesser klart strider mot barnets interesser vil det ikke være aktuelt å innhente samtykke fra foreldrene. I slike tilfeller må det foreligge annet grunnlag for videreformidling av opplysninger. 2.3.1.2 Krav til samtykke Når samtykke er aktuelt må det innhentes under omstendigheter som sikrer at det skjer frivillig og etter grundige overveielser hvor den som har krav på taushet har full oversikt over konsekvensene. Personen må opplyses om hva samtykket innebærer, herunder hvilke opplysninger det gjelder, hvem som skal få opplysningene og hva opplysningene skal brukes til. Det finnes i liten grad formelle formkrav til et samtykke. Både hensynet til forsvarlig saks behandling og behovet for i ettertid å kunne dokumentere hva noen har samtykket til, innebærer at et samtykke normalt bør være skriftlig. Det bør fremgå hvem som har samtykket, hvilke opplysninger samtykket gjelder, og hvilke mottakere og/eller formål samtykket gjelder for. Et samtykke kan når som helst, helt eller delvis, trekkes tilbake.


- side 17 -

2.3.1.3 Kompetanse til å samtykke Hovedregelen er at det er den opplysningene gjelder som kan samtykke i at de gis ut. Dersom opplysningene gjelder flere personer, for eksempel i en familie, må alle personene samtykke. Når et barn er utsatt for vold i familien blir spørsmålet hvem som kan samtykke i at opplysninger om barnet gis ut. Når opplysningene gjelder et barn kreves som en hovedregel samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Etter barnevernloven § 6-3 har barn egne partsrettigheter fra de har fylt 15 år. Etter barnevernloven vil således både barnets og foreldrenes samtykke være nødvendig når barnet har fylt 15 år. Dersom de aktuelle opplysningene bare gjelder barnet vil i utgangspunktet barnets samtykke være tilstrekkelig. For helsetjenesten gjelder egne regler i pasientrettighetsloven om hvem som kan samtykke til helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven kapittel 4. Det er ellers ikke regulert i lovgivningen når mindreårige har en selvstendig samtykkekompetanse. Som et utgangspunkt kan samtykke fra barnet innhentes dersom barnet har oppnådd en slik modenhetsgrad at han eller hun kan forstå rekkevidden av samtykket. En grense på 16 år, tilsvarende hovedregelen om samtykkekompetanse for barn etter pasientrettighetsloven, kan benyttes som et veiledende utgangspunkt ved vurderingen av barnets modenhetsgrad.

2.3.2 Anonymisering Taushetsplikten er begrunnet i hensynet til beskyttelse av den som har krav på taushet. Dersom opplysningene i en sak kan anonymiseres på en effektiv måte, er den som har krav på taushet fortsatt beskyttet. Anonymitet foreligger bare dersom det ikke er mulig, verken direkte eller indirekte, å spore opplysningene tilbake til de enkeltpersoner opplysningene knytter seg til. Dersom behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at de aktuelle opplysningene gis i statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte, kan opplysningene brukes uten hinder av taushetsplikten. Dette følger av forvaltningsloven § 13 a nr. 2, straffeprosessloven § 61 b nr. 2 og helsepersonelloven § 23 nr. 3. Anonymisering opphever således taushetsplikten for alle de offentlige instanser og tjenester som er sentrale i forhold til saker der barn er utsatt for vold i familien. 2.3.2.1 Når anonymisering er aktuelt Saker der barn utsettes for vold i familien, eller der det er mistanke om dette, er ofte kompliserte. Det kan derfor være nyttig å diskutere problemstillinger og å få konkrete råd i samtaler med andre fagpersoner og instanser. Dette kan være særlig aktuelt i en innledende fase, hvor den som sitter med opplysninger kan være svært usikker på videre fremgangsmåte. I slike tilfeller kan det å ta saken opp i anonymisert form være en god løsning og ofte en nødvendig forutsetning. 2.3.2.2 Krav til anonymiseringen Videreformidling av opplysninger på grunnlag av anonymisering kan bare skje hvis den opplysningene gjelder er effektivt beskyttet mot å bli identifisert. En konkret sak kan anonymiseres ved at navn, adresse og andre individualiserende kjennetegn tas bort og eventuelt erstattes med bokstaver eller lignende. Det kan også gis et sammendrag av saken uten at individualiserende data tas med. Det må vurderes fra sak til sak om opplysninger kan videreformidles i anonymisert form. Det må ikke bare vurderes om personene opplysningene gjelder kan identifiseres ut i fra de konkrete opplysningene som vurderes videreformidlet. Det må også vurderes om disse opplysningene kan kobles sammen med andre opplysninger slik at de til sammen kan identifisere personene opplysningene gjelder. Dersom opplysningene gjelder en sak som allerede er alminnelig kjent, kan det være en fare for at opplysningene som vurderes videreformidlet kan kobles sammen med denne saken. Dersom opplysningene gjelder en person som fra før er kjent for mottakeren, kan det være fare for at opplysningene kan kobles sammen slik at personene opplysningene gjelder blir identifisert. Den som vurderer å gi opplysninger i anonymisert form må derfor forsikre seg om at mottakeren ikke sitter med opplysninger som innebærer at personene opplysningene gjelder kan bli identifisert.


- side 18 -

I små kommuner kan selv få opplysninger gi muligheter for å kjenne igjen en person. Det er større fare for at personene opplysningene gjelder kan bli identifisert i et lite og gjennomsiktig samfunn enn i en stor by.

2.3.3 Bruk av opplysninger for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 2 og straffeprosessloven § 61 c nr. 2. Opplysningene kan blant annet brukes i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelse, oppfølging og kontroll. Adgangen til å gi opplysninger fra seg kan benyttes når det i forbindelse med saksforberedelse er behov for å ta kontakt med en annen instans eller tjeneste for å innhente opplysninger med relevans for saken. For å få innhentet relevante opplysninger, vil det ofte være nødvendig å gi fra seg opplysninger som er underlagt taushetsplikt. Slike opplysninger kan gis uten hinder av taushetsplikten så langt det er nødvendig for å få relevante opplysninger i saken. Hvilke opplysninger som kan gis, og mengden av opplysninger må vurderes i forhold til den enkelte samarbeidspartner. Dette grunnlaget åpner kun for en adgang til å gi opplysninger fra seg. Den som blir kontaktet i forbindelse med innhenting av informasjon må imidlertid på selvstendig grunnlag vurdere om informasjonen kan videreformidles. Grunnlaget gjelder for de tjenestene og instansene som ikke omfattes av helsepersonelloven eller lov om familievernkontor. Helsepersonell kan bare gi taushetsbelagte opplysninger til samarbeidende personell eller utlevere dem til andre som yter helsehjelp dersom det er nødvendig for å yte helse-hjelp, jf. helsepersonelloven §§ 25 og 45. Pasienten kan motsette seg at opplysninger utleveres, og pasientens oppfatning må da som regel respekteres. Ansatte ved familievernkontor kan gjøre opplysninger kjent for annet personell ved det enkelte kontor av hensyn til klientbehandlingen, med mindre klienten motsetter seg det og det etter forholdene kan og bør respekteres, jf. lov om familievernkontor § 7.

2.3.4 Adgang til å gi opplysninger til andre forvaltningsorgan og adgang til å anmelde lovbrudd til politiet

Forvaltningsloven § 13 b nr. 5 gir et forvaltningsorgan en generell adgang til å opplyse et annet forvaltningsorgan om en persons forbindelse med organet, om avgjørelser som er truffet, og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag. Det er særlig alternativet ”opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver” som her er aktuelt. Dette alternativet gir for eksempel skolen adgang til å gi opplysninger til andre offentlige instanser og tjenester når det er nødvendig for å ivareta hensynet til elevens opplæring. Dersom det at en elev er utsatt for vold i familien påvirker elevens opplæring på en negativ måte, må relevante opplysninger om forholdet kunne videreformidles når dette er nødvendig for å bedre forholdet. Adgangen til å gi opplysninger avhenger ikke av at det er nødvendig å gi opplysninger for å fremme avgiverinstansen eller tjenestens oppgaver i den enkelte saken. Det er tilstrekkelig at videreformidling av opplysningene er nødvendig for å fremme avgiverinstansen eller tjenestens virksomhet og formål. Etter forvaltningsloven § 13 b nr. 6 har et forvaltningsorgan også adgang til å anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til politiet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn, eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver. Av de instanser og tjenester som omfattes av denne veilederen gjelder bestemmelsene fullt ut for skolen og barnehagen. Dette innebærer at for disse er adgangen til å videreformidle opplysninger til andre instanser og tjenester relativt vid. Også for politiet gjelder adgangen til å gi andre organer opplysninger for å fremme politiets oppgaver, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 7.


- side 19 -

For barneverntjenesten og sosialtjenesten gjelder lignende men mer begrensede grunnlag, se punkt 6.4.1 og 6.4.2 nedenfor. For helsetjenesten og familievernkontorene er det ikke noen generell adgang til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer eller til politiet. Helsepersonelloven har ingen bestem-melse som tilsvarer forvaltningsloven § 13 b nr. 5, se imidlertid punkt 6.4.3. 2.3.4.1 Særlig om barneverntjenesten Barneverntjenestens adgang til å gi opplysninger til andre forvaltningsorgan, og til å anmelde eller gi melding om lovbrudd til politiet, er mer begrenset enn det som følger av forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6. Barneverntjenesten kan bare gi slike opplysninger når dette er nødvendig for å fremme barne-verntjenestens eller institusjonens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse, jf barnevernloven § 6-7 tredje ledd. Nødvendig for å fremme barneverntjenestens eller institusjonens oppgaver For barneverntjenesten er adgangen til å gi opplysninger til andre offentlige instanser og tjenester knyttet opp til hensynet til det enkelte barn. Barneverntjenesten kan derfor alltid gi opplysninger til andre offentlige instanser og tjenester når dette etter en konkret vurdering er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver overfor et barn som er eller kan være utsatt for vold i familien. At det må være nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver overfor det enkelte barn, innebærer at barneverntjenesten må vurdere behovet for å gi opplysninger konkret i hvert enkelt tilfelle. Barneverntjenesten kan derfor ikke gi opplysninger ut fra betraktninger om hva som rent generelt vil kunne fremme barneverntjenestens oppgaver. Barneverntjenesten kan heller ikke gi opplysninger ut i fra rene arbeidsmessige betraktninger, som at dette forenkler barneverntjenestens arbeidsoppgaver, eller dersom formålet bare er å fremme mottakerorganets arbeidsoppgaver. Utover anmeldelsesplikten etter straffeloven § 139, jf. kapittel 5, har barneverntjenesten også adgang til å anmelde eller gi opplysninger til politiet ved mistanke om at et barn er utsatt for vold i familien, dersom dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver i forhold til barnet. I en sak der det er mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller andre alvorlige overgrep i hjemmet, vil det i de fleste tilfeller være ”nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver” å anmelde eller gi opplysninger til politiet. Dersom barneverntjenesten etter en konkret vurdering finner at anmeldelse er nødvendig for å hjelpe barnet, skal barneverntjenesten derfor anmelde forholdet. Nødvendig for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse Barneverntjenesten kan også gi opplysninger til andre offentlige tjenester og instanser når det er nødvendig for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Dette grunnlaget for å videreformidle opplysninger er bare aktuelt i situasjoner hvor hensynet til barnet er ivaretatt, men hvor barneverntjenesten mener det er nødvendig å beskytte andre personers interesser. Det kan for eksempel være aktuelt å gi opplysninger til politiet om nærliggende fare for alvorlig mishandling av en voksen. 2.3.4.2 Særlig om sosialtjenesten Sosialtjenesteloven § 8-8 tredje ledd innskrenker sosialtjenestens adgang til videreformidling av opplysninger etter forvaltningsloven § 13 b nr 5 og 6. Dette er blant annet begrunnet i den tillitssvikt som vil kunne oppstå mellom sosialtjenesten og klient dersom forvaltningslovens bestemmelser skulle gjelde fullt ut. Sosialtjenestens adgang til, uten hinder av taushetsplikten, å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, samt å anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til politiet er etter sosialtjenesteloven § 8-8 tredje ledd begrenset til situasjoner hvor videreformidlingen er nødvendig for å fremme sosialtjenesten eller institusjonens oppgaver eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig fare for noens helse. Det er, i motsetning til opplysningsplikten til barnevernet, ikke den enkelte ansatte i sosialtjenesten eller i institusjonen som kan gi opplysninger. Kommunen må derfor bestemme uttrykkelig hvilke tjenestemenn som skal ha slik myndighet.


- side 20 -

Nødvendig for å fremme sosialtjenestens eller institusjonens oppgaver Nødvendighetskravet innebærer at det ikke er en generell adgang til å videreformidle opplysninger selv hvor dette begrunnes i sosialtjenestens egne oppgaver. Det må foreligge en klar og direkte sammenheng mellom det å gi opplysningene og sosialtjenestens eller institusjonens mulighet til å ivareta egne oppgaver i forhold til konkrete klientinteresser. Bestemmelsen forutsetter at sosialtjenesten vurderer i hvilken grad meddelelsen av opplysningene vil kunne forventes å bidra positivt til sosialtjenestens mulighet til å løse sine oppgaver over for klienten. Meddelelsen vil kunne få konsekvenser for sosialtjenestens videre samarbeid med klienten. Hvor det å gi ut opplysninger kan slå negativt ut i forhold til klienten eller andre må det derfor kreves en større grad av sannsynlighet for at konsekvensene av å gi ut informasjonen blir som ønsket. Forutsatt en konkret helhetsvurdering vil det kunne være anledning til å videreformidle opplysninger om vold mot en klient til andre forvaltningsorganer og/eller politiet. Hvis vilkårene først er oppfylt vil adgangen til å gi opplysninger i henhold til dette alternativet i bestemmelsen ikke være avhengig av at videreformidlingen er nødvendig for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse, jf. nedenfor. Dette alternativet i bestemmelsen gir imidlertid ikke sosialtjenesten en rett til å meddele taushetbelagte opplysninger av hensyn til andre enn klienten. Det er sosialtjenestens ansvar å foreta en konkret helhetsvurdering av om vilkårene for å gi opplysninger er oppfylt. Det vil være brudd på taushetsplikten dersom sosialtjenesten gir opplysninger utover hva det konkret er behov for å videreformidle. Likeledes hvis meddelelsen gis utelukkende for å imøtekomme mottakerorganets behov. Nødvendig for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse Dette alternativet i bestemmelsen vil omfatte helt spesielle situasjoner hvor det fremstår som nødvendig å videreformidle opplysninger for å beskytte utenforståendes liv eller helse, selv om disse personene ikke er klienter og dermed klart kan sies å inngå i sosialtjenesten eller institusjonens egne oppgaver, jf. ovenfor. Opplysninger kan bare gis i forebyggende øyemed. Videre innebærer kravet om ”vesentlig fare” eller ”alvorlig skade” at ikke enhver fare for liv eller helse gir adgang til å formidle opplysninger. Om lovens vilkår er oppfylt må vurderes konkret. Hvor det foreligger nærliggende fare for drap, grov legemsbeskadigelse med mer omfattes imidlertid forholdet av anmeldelsesplikten i henhold til straffeloven § 139, se under kapittel 5. 2.3.4.3 Særlig om helsetjenesten Selv om helsetjenesten ikke har noen generell adgang til å gi opplysninger til andre forvalt-ningsorganer eller til politiet, er det bestemmelser i helsepersonelloven som gir mulighet for at opplysninger kan gis til andre, når bestemte vilkår er oppfylt. Opplysninger kan gis til samarbeidende personell og til andre som yter helsehjelp, når det er nødvendig for å kunne yte forsvarlig helsehjelp, og pasienten ikke motsetter seg det, jf. helsepersonelloven §§ 25 og 45. Videre er ikke taushetsplikten til hinder for at det gis opplysninger når det i lov eller i medhold av lov er utrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde. Taushetsplikten etter helsepersonelloven er ikke til hinder for at opplysninger kan gis videre ”når tungtveiende private eller offentlige hensyn gjør det rettmessig”, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4. Det er lagt til grunn en streng norm for når det kan være aktuelt å benytte denne opplysningsretten. Det er bare i helt spesielle alvorlige situasjoner at det kan være aktuelt å sette til side taushetsplikten på dette grunnlaget. Hensynene som taler for å bryte taushetsplikten må veie vesentlig tyngre enn hensynene som taler for å bevare tausheten. I alminnelighet vil det være snakk om nødrettsbetraktninger. Det betyr at det skal mye til før opplysninger kan gis. Helsepersonell kan ha opplysningsrett etter helsepersonelloven § 23 nr. 4 i situasjoner hvor det foreligger truende farer. Helsepersonell har derimot vanligvis ikke slik opplysningsrett dersom det er for sent å avverge faren, for eksempel dersom barnet allerede har vært utsatt for volden og det ikke er grunnlag for å anta at barnet kan bli utsatt for ytterligere vold. De situasjoner som aktualiserer opplysningsretten etter helsepersonelloven § 23 nr. 4 vil kunne være like alvorlige som de situasjoner som utløser opplysningsplikt til barneverntjenesten etter


- side 21 -

helsepersonelloven § 33. Når opplysningsplikten til barneverntjenesten foreligger skal opplysningene videreformidles til barneverntjenesten. Helsepersonell vil etter helsepersonelloven § 23 nr. 4 ha mulighet til å gi opplysninger både til politiet og barneverntjenesten. Disse instansene kan så iverksette nødvendige tiltak. I mange tilfeller kan det være nærliggende å melde fra til barneverntjenesten som har myndighet til å ivareta barnets interesser. I enkelte tilfeller vil imidlertid melding til barneverntjenesten ikke gi barnet tilstrekkelig beskyttelse raskt nok. I slike situasjoner vil det være mest aktuelt å melde fra til politiet.

2.4 Anmeldelse Vold i nære relasjoner er undergitt ubetinget offentlig påtale, og politiet bør i størst mulig grad ta ansvaret for at anmeldelse blir skrevet. Det er i slike saker ikke nødvendig for en fornærmet å anmelde det straffbare forholdet selv. Politiet kan på selvstendig grunnlag iverksette etterforskning. Det er viktig at det på forhånd foreligger nødvendig informasjon / dokumentasjon som danner grunnlag for videre straffesaksbehandling.

2.5 Hvem har hvilket ansvar

2.5.1 Innledning 2.5.1.1 Roller Ulike instanser og tjenester har forskjellige roller og dermed forskjellige oppgaver i forhold til barn som kan være eller er utsatt for vold i familien. Rollene kan variere ut i fra hvilken fase saken er i:

• oppdagelsesfasen (når det oppstår mistanke eller visshet om at barnet er utsatt for vold i familien)

• utredningsfasen (når barnets og familiens situasjon og behov utredes nærmere) • tiltaksfasen (når barnet og familien følges opp ved at det velges og iverksettes tiltak)

Disse fasene er ikke klart avgrenset og kan overlappe hverandre. 2.5.1.2 Regelverk – forholdet mellom forvaltningsloven og særlovgivningen Forvaltningsloven inneholder generelle regler om taushetsplikt og adgangen til å videreformidle opplysninger som i utgangspunktet gjelder for alle som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan. Dersom regler om taushetsplikt også følger av en annen lov, forskrift eller instruks, utfyller bestemmelsene i forvaltningsloven disse reglene hvis ikke annet følger av lov, jf. forvaltningsloven § 13 f. For de instanser og tjenester som er mest sentrale i forhold til barn som er utsatt for vold i familien, har de særlige lovene som regulerer virksomheten på de forskjellige områdene bestemmelser om taushetsplikt, opplysningsplikt og adgang til å videreformidle opplysninger. For de fleste instansene og tjenestene følger det av disse bestemmelsene at det er forvaltningslovens generelle regler om taushetsplikt som gjelder. Slik er det for eksempel for skoleetaten, barnehagene og PP-tjenesten. For de ansatte i sosialtjenesten og barneverntjenesten medfører reglene i sosialtjenesteloven og barnevernloven at forvaltningslovens generelle regler gjelder. Enkelte av reglene som åpner for videreformidling av opplysninger gjelder imidlertid ikke. I stedet gjelder egne regler som i mindre grad åpner for videreformidling. I tillegg omfatter taushetsplikten etter sosialtjenesteloven og barnevernloven i utgangspunktet flere opplysninger enn taushetsplikten etter forvaltningsloven. For ansatte i politiet som behandler straffesaker, helsepersonell som utøver sin profesjon og de som utfører arbeid eller tjeneste for et familievernkontor, følger reglene om taushetsplikt, opplysningsplikt og adgangen til å videreformidle opplysninger av egne bestemmelser i henholdsvis straffeprosessloven, helsepersonelloven og familievernkontorloven.


- side 22 -

2.5.2 Helsetjenestene 2.5.2.1 Rolle Helsetjenesten er ikke en samlet enhet, men består av mange selvstendige tjenester på flere nivåer som yter helsehjelp. Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende mål og som utføres av helsepersonell. Barn og unge oppsøker helsetjenesten for å få helsehjelp når de har fysiske eller psykiske problemer. Fastlegen, legevakten, helsestasjonen og helsetjenesten i skolen er noen av tjenestene i førstelinjen som yter helsehjelp til barn. I tillegg kommer tjenestene i andrelinjen som poliklinikker, sykehus og andre helseinstitusjoner. Helsetjenesten blir altså brukt som en fellesbetegnelse på alle tjenester som yter helsehjelp. Barn oppsøker gjerne helsetjenesten sammen med en omsorgsperson. Ungdom kommer like gjerne alene. I tillegg til fastlegen er helsestasjonen og skolehelsetjenesten ofte aktuelle steder for barn og unge å henvende seg om det som har med helsen å gjøre. Dersom det kommer opp forhold som indikerer at et barn har vært utsatt for vold familien, blir det vurdert om barneverntjenesten skal kobles inn. Helsepersonell, som i sin yrkesutøvelse får kontakt med et barn som kan være utsatt for vold i familien, vil profesjonelt observere barnet og legge merke til mulige tegn på vold. Det kan føre til at helsepersonell observerer alt fra uspesifikke og vage tegn på at noe kan være galt til tydeligere tegn på fysisk eller psykisk vold. Ikke bare barnet, men også den som følger barnet kan bli observert. En mistanke om at noe kan være galt kan bli forsterket dersom barnet oppsøker helsetjenesten flere ganger for samme eller beslektede problemer. Gjentatt påfallende opptreden hos den som følger barnet kan også forsterke mistanken. Dersom helsepersonell gjør observasjoner som gir uro for at et barn blir utsatt for vold i familien må det vurderes om opplysningene skal gis til andre. Hvis uroen ikke er tilstrekkelig underbygget til at det foreligger opplysningsplikt, kan ikke helsepersonellet gi taushetsbelagte opplysninger til barnevernet eller andre for å avklare om det er grunnlag for mistanken. Helsepersonell bør i slike tilfeller følge med, dersom de fortsatt har kontakt med barnet. Barneverntjenesten har i utredningsfasen og tiltaksfasen ofte kontakt med helsetjenesten, som i en del tilfeller får ansvar for å undersøke og behandle barn som kan være eller er utsatt for vold i familien. Barn som har vært utsatt for ulike former for vold i familien kan ha behov for både fysisk og psykisk behandling over kortere eller lengre tid. 2.5.2.2 Regelverk Det følger av helsepersonelloven § 21 at helsepersonell har profesjonsbestemt taushetsplikt om opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Etter pasientrettighetsloven13 har pasienten rett til vern mot spredning av opplysninger som går like langt som taushetspliktbestemmelsene i helsepersonelloven, jf. pasientrettighetsloven § 3-6. Av bestemmelsen går det frem at opplysninger om legems- og sykdomsforhold samt andre personlige opplysninger skal behandles i samsvar med bestemmelsene om taushetsplikt. Videre skal opplysningene behandles med varsomhet og respekt for integriteten til den opplysningene gjelder. Helsepersonell som har profesjonsbestemt taushetsplikt kan også ha forvaltningsmessig taushetsplikt i forhold til behandling av pasientopplysninger, jf. helseregisterloven14 § 15. Taushetsplikt etter helsepersonelloven gjelder alle grupper som har autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven. Helsepersonelloven gjelder for blant annet leger, tannleger, psykologer, sykepleiere, jordmødre, fysioterapeuter og annet helsepersonell når disse utøver sin profesjon. I praksis skal helsepersonell forholde seg til helsepersonellovens taushetspliktregler. Den klare hovedregel er at helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller tilgang til opplysninger som de får i egenskap av å være helsepersonell. Formålet med denne regel er å verne pasientens integritet og sikre befolkningens tillit til helsetjenesten og helsepersonellet. Bestemmelsene om taushetsplikt skal hindre at pasienter lar være å oppsøke helsetjenesten dersom de har behov for helsehjelp. Pasientene skal føle seg trygge på at de opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelpen, ikke benyttes i andre sammenhenger. Når det er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, kan opp-lysninger gis til samarbeidende personell, med mindre pasienten motsetter seg det, jf. helse-


- side 23 -

personelloven § 25. Mottar helsepersonell henvendelser fra andre som yter helsehjelp, som trenger pasientjournalen eller deler av pasientjournalen for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, har de plikt til å levere ut opplysningene, med mindre pasienten motsetter seg det, jf. helsepersonelloven § 45. I helsepersonelloven er det bestemt at taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21 ikke er til hinder for at opplysninger kan gis videre i visse situasjoner. Taushetsplikten er ikke til hinder for at pasientopplysninger kan gis til andre i den utstrekning pasienten selv samtykker til det, jf. helsepersonelloven § 22, se kapittel 6 punkt 6.1, eller når det er bestemt i lov eller i medhold av lov at taushetsplikt ikke skal gjelde. Helsepersonell har adgang til å gi opplysninger dersom disse er helt anonymisert, jf. helseper-sonelloven § 23 nr. 3, se kapittel 6 punkt 6.2. Opplysningene er ikke anonyme dersom de, direkte eller indirekte, kan spores tilbake til de enkeltpersoner opplysningene knytter seg til. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysninger kan gis videre "når tungtveiende private eller offentlige hensyn gjør det rettmessig", jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4, se kapittel 6 punkt 6.4.3. Det er lagt til grunn en streng norm for når det kan være aktuelt å benytte denne opplysningsretten. Helsepersonell har opplysningsplikt til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, se helsepersonelloven § 33 jf. barnevernloven § 6-4. Helsepersonell har som alle andre en plikt til å anmelde eller på annen måte avverge visse alvorlige forbrytelser, jf. straffeloven § 139. Bestemmelsen omfatter blant annet seksuelle overgrep og grov legemsbeskadigelse. Det følger for øvrig av helsepersonelloven § 31 at helsepersonell skal varsle politiet dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person.

2.5.3 Barnehagen 2.5.3.1 Rolle Barnehagen skal gi barn under opplæringspliktig alder gode utviklings- og aktivitetsmuligheter i nær forståelse og samarbeid med barnas hjem. Dette følger av barnehageloven12 § 1. Barnehagen skal hjelpe til med å gi barna en god oppdragelse og skal være en pedagogisk virksomhet. Formidling av barnehageplass benyttes dessuten av barneverntjenesten som et frivillig hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4. PP-tjenesten har ansvar for å utrede barn, også under opplæringspliktig alder med særskilt behov for spesialpedagogisk hjelp, jf. opplæringsloven kapittel 5. Barnehagen kan få informasjon om at et barn kan være utsatt for vold i familien ved at barnet, barnets omsorgspersoner eller andre kommer med opplysninger. Gjennom sin daglige omgang med barn kan personalet også på grunnlag av egne observasjoner få informasjon om barnas dagligliv og omsorgssituasjon. De ansatte i barnehagen skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernet, jf. barnehageloven § 23. På samme måte som skolen har barnehagen behov for å ivareta sitt tillitsforhold til barnet og dets omsorgspersoner. Barnehagen må derfor innenfor de rammene som bestemmelsene om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett setter, finne frem til den fremgangsmåten som er best for barnet. Barnehagen kan sitte med opplysninger som er viktige for barneverntjenesten ved undersøkelse og oppfølging av barnets omsorgssituasjon. Slike opplysninger kan også være viktige for politiet ved en eventuell etterforskning. Gjennom sin daglige kontakt med barnet vil barnehagen for øvrig ha en sentral funksjon i forhold til å støtte og følge opp barn som kan være eller er utsatt for vold i familien.


- side 24 -

2.5.3.2 Regelverk Ansatte i barnehagen har taushetsplikt etter den generelle bestemmelsen i forvaltningsloven § 13. Dette følger av barnehageloven § 21. Barnehagens adgang til å videreformidle opplysninger til andre instanser og tjenester reguleres av forvaltningsloven §§ 13 a, 13 b og 13 d. Dette innebærer at ansatte i barnehagen blant annet kan formidle opplysninger til andre forvaltningsorganer på grunnlag av samtykke, hvis opplysningene er anonymisert, eller i konkrete saker når opplysningene brukes til det formålet de er gitt eller innhentet for, samt når videreformidling av opplysningene er nødvendig for å fremme barnehagens oppgaver, se kapittel 6 punkt 6.1, 6.2, 6.3 og 6.4. Barnehagen kan også anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til politiet når barnehagen finner at dette er ønskelig av allmenne hensyn. Barnehagen har opplysningsplikt til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. barnehageloven § 23 og barnevernloven § 6-4. Barnehagens ansatte har som alle andre en plikt til å anmelde eller på annen måte avverge visse alvorlige forbrytelser, jf. straffeloven § 139. Bestemmelsen omfatter blant annet seksuelle overgrep og grov legemsbeskadigelse.

2.5.4 Skolen 2.5.4.1 Rolle Skolens primæroppgave er i samarbeid og forståelse med hjemmet å gi den enkelte elev opplæring og oppdragelse i samsvar med opplæringslovens10 formålsparagraf og det øvrige regelverket som gjelder for skolen, slik at de kan bli “gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn”, jf. opplæringsloven § 1-2. Den pedagogisk-psykologiske tjenesten, PP-tjenesten, som er en del av skolen, skal primært bidra til at elever med særlige behov får en opplæring som er tilpasset behovet deres, jf. opplæringsloven kapittel 5. PP-tjenesten skal blant annet sørge for at det blir utarbeidet sakkyndig vurdering i situasjoner der loven krever det. Selv om PP-tjenesten er en del av skolen, har denne tjenesten også et ansvar for å utrede barn under opplæringspliktig alder med særskilt behov for spesialpedagogisk hjelp. Skolen kan få informasjon om at barn kan være utsatt for vold i familien ved at eleven selv, elevens omsorgspersoner eller andre, på eget initiativ kommer med opplysninger. Skolen vil også kunne få informasjon på grunnlag av observasjoner som skolens eget personale gjør. Personalet som er knyttet til skoler og skolefritidsordninger tar del i barn og unges daglige liv, og vil gjennom dette kunne få kunnskap om deres livssituasjon. PP-tjenesten vil gjennom sine oppgaver også kunne få kunnskap om livssituasjonen til de barn tjenesten følger opp. Personalet i skolen skal i sitt arbeid være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten, jf. opplæringsloven § 15-3. Skolen har behov for å ivareta sitt tillitsforhold til eleven og elevens omsorgspersoner/foresatte. Dette betyr at skolen kan komme opp i situasjoner der det kan være vanskelig å ta stilling til hvilken fremgangsmåte som vil være best for eleven. Innen rammen av regelverket om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt beskrevet i denne veilederen, må skolen forsøke å finne frem til den fremgangsmåten som er best for eleven bl.a. i lys av de ovennevnte hensyn. I undersøkelsesfasen kan skolen være en viktig kilde både for barneverntjenesten ved en undersøkelse av barnets omsorgssituasjon, og for politiet ved en eventuell etterforskning. Gjennom sin daglige kontakt med barnet, vil skolen dessuten ha en viktig funksjon i forhold til å støtte og følge opp et barn som kan være eller er utsatt for vold i familien. 2.5.4.2 Regelverk Enhver som utfører arbeid eller tjeneste etter opplæringsloven og friskoleloven11 har taushetsplikt etter den generelle bestemmelsen i forvaltningsloven § 13. Dette følger av opplæringsloven § 15-1 og friskoleloven § 7-3. Opplæringsloven omfatter både grunnskolen og den videregående skolen.


- side 25 -

Skolenes adgang til å videreformidle opplysninger til andre instanser og tjenester reguleres av forvaltningsloven §§ 13 a, 13 b og 13 d. Dette innebærer at lærere og annet skolepersonell blant annet kan formidle opplysninger til andre forvaltningsorganer på grunnlag av samtykke, hvis opplysningene er anonymisert, eller i konkrete saker når opplysningene brukes til det formålet de er gitt eller innhentet for og når videreformidling av opplysningene er nødvendig for å fremme skolens oppgaver, se kapittel 6 punkt 6.1, 6.2, 6.3 og 6.4. Skolen kan også anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til politiet når skolen finner at dette er ønskelig av allmenne hensyn, se punkt 6.4. Det følger av opplæringsloven at den forvaltningsmessige taushetsplikten gjelder for den virksomhet som drives av PP-tjenesten. For psykologer i PP-tjenesten gjelder imidlertid også den profesjonsbestemte taushetsplikten etter helsepersonelloven ved utøvelsen av enkelte typer oppgaver. Psykologer i PP-tjenesten utfører ulike typer oppgaver. De driver generell faglig veiledning overfor skolen, og opptrer som sakkyndig etter opplæringsloven. I noe utstrekning kan de også gi behandling til enkeltelever. Når psykologer i PP-tjenesten utøver generell faglig veiledning gjelder den forvaltningsmessige taushetsplikten etter opplæringsloven. Når de gir behandling eller individuell faglig veiledning til enkeltelever yter psykologer helsehjelp, og den profesjonsbestemte taushetsplikten vil da gjelde. Når psykologer opptrer som sakkyndige er oppdraget og mandatet forankret i opplæringsloven. Oppdraget faller likevel normalt inn under helsehjelpbegrepet i helsepersonelloven § 3. Psykologer som opptrer som sakkyndige bruker sin fagkyndighet som psykolog og utøver således sin profesjon. Det foreligger imidlertid ikke noe behandler - pasientforhold i denne sammenhengen, og hensynene som ligger bak den profesjonsbestemte taushetsplikten kan derfor ikke fullt ut gjøres gjeldende i disse tilfellene. Forutsatt at psykologen gjør det klart for eleven at vedkommende opptrer som sakkyndig, og at dette innebærer at opplysninger som skriver seg fra sakkyndighetsoppdraget blir gitt oppdragsgiver, er det den forvaltningsmessige taushetsplikten etter opplæringsloven som gjelder for de opplysningene psykologen mottar. Opplysninger som gis til oppdragsgiver blir deretter underlagt oppdragsgivers rådighet. Personalet i skolen har opplysningsplikt til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. opplæringsloven § 15-3, friskoleloven § 7-4 og barnevernloven § 6-4. Skolens ansatte har som alle andre en plikt til å anmelde eller på annen måte avverge visse alvorlige forbrytelser, jf. straffeloven § 139. Bestemmelsen omfatter blant annet seksuelle overgrep og grov legemsbeskadigelse.

2.5.5 Sosialtjenesten 2.5.5.1 Rolle Sosialtjenestens formål er blant annet å fremme økonomisk og sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til økt likeverd og likestilling og å forebygge sosiale problemer. Sosialtjenesten skal gi råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Foruten økonomisk stønad til livsopphold omfatter de sosiale tjenester blant annet praktisk bistand og opplæring, avlastningstiltak for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid, støttekontakt for personer og familier, samt plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester. Den kommunale sosialtjenesten oppsøkes av mennesker i vanskelige livssituasjoner og med komplekse problemer. Sosialtjenesten møter ofte personer i krise, og noen av sosialtjenestens klienter sliter med rusmiddelproblemer eller psykisk sykdom. Når klienter som har barn sliter med store problemer, bør sosialtjenesten i særlig grad fokusere på barnas velferd og være spesielt oppmerksom på om noen barn også kan være utsatt for vold i familien. En del foreldre tar med seg barna på timeavtale på sosialkontoret. Sosialtjenesten kan også treffe barna på hjemmebesøk. I slike sammenhenger kan sosialtjenesten gjøre observasjoner som kan indikere at et barn er utsatt for vold i familien. Men ofte møter ikke sosialtjenesten barna direkte. Sosialtjenesten vil imidlertid ofte kjenne situasjonen til barnas omsorgspersoner godt, og dermed vite


- side 26 -

noe om hvilke forhold barna lever under. De vil blant annet kunne få opplysninger om at en av barnas omsorgspersoner utsettes for vold i hjemmet. Sosialtjenesten vil kunne gjøre observasjoner som fremkaller en uro for om barn blir utsatt for vold i familien, uten at denne er nok underbygget til at det foreligger en opplysningsplikt til barneverntjenesten eller anmeldelsesplikt til politiet, jf. kapittel 4 og 5. I denne fasen er det ikke anledning for sosialtjenesten til å videreformidle taushetsbelagte opplysninger til andre forvaltningsorganer i den hensikt å avklare om det er grunnlag for den bekymring som har oppstått. I en situasjon som her beskrevet vil imidlertid en gryende uro/bekymring kunne bli styrende for hvordan sosialtjenesten innretter arbeidet mot klienten/familien. Ved å arbeide ”tettere på” klienten/familien, eventuelt legge opp til et samarbeid med andre instanser, vil det kunne være mulig å få et klarere bilde av situasjonen. Sosialtjenesten rår over en rekke tiltak og virkemidler som også kan være av vesentlig betydning for barn. Eksempler på slike tiltak er hjelp til å finne midlertidig bolig i en akutt krisesituasjon, hjelp til å finne ny permanent bolig, økonomisk støtte, formidling av støttekontakt eller annen avlastning til familien og særlige tiltak overfor rusmisbrukere. De ansatte i sosialtjenesten har kompetanse med hensyn til å se sosiale problemer og aktuelle hjelpetiltak i sammenheng, og vil være opptatt av at tiltak som settes inn i forhold til foreldre kan ha stor betydning for barnas situasjon. Det er viktig at sosialtjenesten samarbeider med barneverntjenesten og andre aktuelle instanser og tjenester om tiltak som totalt sett kan bedre familiens livssituasjon. Personell som arbeider innenfor rammen av sosialtjenesteloven skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten, jf. sosialtjenesteloven § 8-8 a. Denne bestemmelsen gir imidlertid ikke et selvstendig grunnlag for å gi opplysninger til barnevernstjenesten. Adgangen til å formidle opplysninger må vurderes i forhold til reglene om taushetsplikt. 2.5.5.2 Regelverk Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for sosialtjenesten eller institusjon etter sosialtjenesteloven har taushetsplikt i henhold til sosialtjenesteloven § 8-8. Bestemmelsen henviser til de generelle reglene i forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Taushetsplikten som gjelder etter sosialtjenesteloven er imidlertid på enkelte punkter strengere enn taushetsplikten etter forvaltningslovens alminnelige bestemmelser. I motsetning til etter forvaltningsloven regnes alltid også fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted i sosialtjenesten som et personlig forhold som er omfattet av taushetsplikten etter sosialtjenesteloven. Opplysning om en klients oppholdssted kan imidlertid gis når det er klart at dette ikke vil svekke klientens tillit til sosialtjenesten, jf. sosialtjenesteloven § 8-8 annet ledd. Videre er sosialtjenestens adgang til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, og til å anmelde eller gi melding om lovbrudd til politiet mer begrenset enn den adgangen som følger av de alminnelige reglene i forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6. Sosialtjenestens adgang til å gi opplysninger er begrenset til situasjoner der formidling av opplysninger er nødvendig for å fremme sosialtjenestens oppgaver eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse, jf. sosi-altjenesteloven § 8-8 tredje ledd. Utover dette gjelder bestemmelsene om adgang til å videreformidle opplysninger til andre instanser og tjenester i forvaltningsloven §§ 13 a, 13 b og 13 d. Dette innebærer at sosialtjenesten blant annet kan formidle opplysninger til andre forvaltningsorganer på grunnlag av samtykke, hvis opplysningene er anonymisert, eller i konkrete saker når opplysningene brukes til det formålet de er gitt eller innhentet for. Den enkelte medarbeider har en selvstendig opplysningsplikt til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. sosialtjenesteloven § 8-8 a jf. barnevernloven § 6-4.


- side 27 -

Den enkelte medarbeider i sosialtjenesten har som alle andre en plikt til å anmelde eller på annen måte avverge visse alvorlige forbrytelser, jf. straffeloven § 139. Bestemmelsen omfatter blant annet seksuelle overgrep og grov legemsbeskadigelse.

2.5.6 Familievernet 2.5.6.1 Rolle Familievernkontoret er en spesialtjeneste som skal gi et tilbud om behandling og rådgivning der det foreligger vansker, konflikter eller kriser i familien. Det skal også foreta mekling etter ekteskapsloven og barneloven. Dette følger av familievernkontorloven § 1. For gifte par som vil ta ut separasjon, er mekling obligatorisk dersom paret har barn under 16 år. Familievernkontorene skal representere et lavterskeltilbud. Både familier, par og enkeltpersoner kan henvende seg direkte til familievernkontorene uten henvisning. Lege, psykolog, medisinsk eller sosial institusjon, eller offentlig myndighet kan også henvise klienter til familievernkontor. I forbindelse med rådgivning eller mekling kan familievernkontorene motta opplysninger som tilsier at et barn er eller kan være utsatt for vold i familien. Fagpersonell ved familievernkontorene skal være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten, jf. familievernkontorloven § 10. 2.5.6.2 Regelverk Enhver som utfører arbeid eller tjeneste på et familievernkontor har taushetsplikt etter reglene i helsepersonelloven § 21. Dette følger av familievernkontorloven § 5. Ansatte på familievernkontor er dermed bundet av en streng taushetsplikt, som innebærer en plikt til å hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om blant annet personlige forhold, som de får vite om i sitt arbeid. Familievernet har adgang til å videreformidle opplysninger til andre offentlige instanser og tjenester ved samtykke, jf. familievernkontorloven § 6, se kapittel 6 punkt 6.1. Familievernet har også adgang til å videreformidle opplysninger til andre instanser og tjenester når opplysningene er anonymisert eller når ”tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre”. Dette følger av familievernkontorloven § 5 som viser til helsepersonelloven § 23. Fagpersonell ved familievernkontor har opplysningsplikt til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. familievernkontorloven § 10 og barnevernloven § 6-4. Ansatte på familievernkontor har som alle andre en plikt til å anmelde eller på annen måte avverge visse alvorlige forbrytelser, jf. straffeloven § 139. Bestemmelsen omfatter blant annet seksuelle overgrep og grov legemsbeskadigelse.

2.5.7 Barneverntjenesten 2.5.7.1 Rolle Barneverntjenestens hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Dette følger av barnevernloven § 1-1. Det er foreldrene eller andre primære omsorgspersoner som har hovedansvaret for barnets oppvekst og omsorg. Barneverntjenesten skal imidlertid gripe inn når et barn ikke blir godt nok ivaretatt av sine foreldre eller andre primære omsorgspersoner. Barneverntjenesten har derfor et sentralt ansvar for barn som utsettes for vold i familien. Barneverntjenesten har rett og plikt til å undersøke barnets omsorgssituasjon når det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernloven, jf. barnevernloven § 4-3. Dersom undersøkelsen avdekker at barnets omsorgssituasjon ikke er tilfredsstillende, kan det iverksettes tiltak for å bedre denne. Det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til det enkelte barnets beste, jf. Barnevernloven § 4-1. Tiltakene skal ikke være mer inngripende enn nødvendig, og skal i størst mulig grad være basert på frivillighet. I tilfeller hvor barnet ikke kan gis tilstrekkelig hjelp og beskyttelse ved frivillige tiltak, kan det iverksettes tiltak uten


- side 28 -

samtykke. Dersom et barn blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i familien, kan det være nødvendig å frata de primære omsorgspersonene omsorgen for barnet. En undersøkelse etter barnevernloven skal gjennomføres så skånsomt som mulig. Dette følger av barnevernloven § 4-3. Barneverntjenesten skal likevel foreta de undersøkelser som er nødvendige for å avgjøre om det er grunn til tiltak etter barnevernloven. Undersøkelsen kan derfor gjennomføres selv om barnets omsorgspersoner motsetter seg dette. Den kan blant annet gjennomføres ved hjemmebesøk og ved enesamtale med barnet. Barneverntjenesten kan dermed skaffe seg kunnskap om et barns omsorgssituasjon selv om barnets omsorgspersoner ikke ønsker innblanding i dette fra barneverntjenesten. Dersom det foreligger mistanke om at et barn blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep, kan barneverntjenesten også gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller annet egnet sted for undersøkelse, jf. barnevernloven § 4-3. Barneverntjenesten kan kreve bistand fra politiet til gjennomføringen av undersøkelser dersom dette er påkrevd, jf. barnevernloven § 6-8. I forbindelse med en undersøkelsessak vil det ofte være nødvendig å innhente opplysninger fra andre instanser og tjenester som kjenner barnet og familien. Andre offentlige myndigheter har plikt til av eget tiltak, eller på anmodning, å gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. barnevernloven § 6-4. For nærmere omtale av opplysningsplikten til barneverntjenesten. Andre instansers og tjenesters plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten, og barneverntjenestens adgang til å foreta nødvendige undersøkelser, gir barneverntjenesten en spesiell rolle som innebærer at barneverntjenesten har en særlig mulighet til å avdekke om et barn er utsatt for vold i familien. Barneverntjenesten kan videre iverksette nødvendige tiltak for å beskytte barnet mot ytterligere overgrep, sikre at barnet får den behandling av skader og traumer det eventuelt har behov for og sørge for at barnet får støtte i dagliglivet. I saker der barn utsettes for vold i familien, kan det være et stort behov for samarbeid mellom ulike instanser og tjenester, blant annet for å koordinere og samordne oppgavene. Dersom barneverntjenesten er involvert i saken, vil barneverntjenestens tilgang til opplysninger og myndighet til å iverksette tiltak ofte tilsi at det er naturlig at barneverntjenesten har en slik samordnende funksjon. 2.5.7.2 Regelverk Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan eller en institusjon etter barnevernloven har taushetsplikt i henhold til barnevernloven § 6-7 første ledd. Bestemmelsen henviser til forvaltningsloven § 13 til 13 e. Taushetsplikten som gjelder etter barnevernloven er imidlertid på enkelte punkter strengere enn taushetsplikten etter forvaltningslovens generelle bestemmelser. I motsetning til etter forvaltningsloven regnes alltid også fødested, fødselsdato og personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted som et personlig forhold som er omfattet av taushetsplikten etter barnevernloven. Videre er barneverntjenestens adgang til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, og til å anmelde eller gi melding om lovbrudd til politiet, mer begrenset enn den adgangen som følger av reglene i forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6. Barneverntjenestens adgang til å gi opplysninger er begrenset til situasjoner der formidling av opplysninger er nødvendig for å fremme barneverntjenestens eller institusjonens oppgaver eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse, jf. barnevernloven § 6-7 annet ledd. Utover dette gjelder bestemmelsene om adgang til å videreformidle opplysninger til andre instanser og tjenester i forvaltningsloven §§ 13 a, 13 b og 13 d. Dette innebærer at barneverntjenesten blant annet kan formidle opplysninger til andre forvaltningsorganer på grunnlag av samtykke, hvis opplysningene er anonymisert, eller i konkrete saker når opplysningene brukes for å oppnå det formålet de er gitt eller innhentet for.


- side 29 -

Barneverntjenestens ansatte har som alle andre en plikt til å anmelde eller på annen måte avverge visse alvorlige forbrytelser, jf. straffeloven7 § 139. Bestemmelsen omfatter blant annet seksuelle overgrep og grov legemsbeskadigelse.

2.5.8 Politiet 2.5.8.1 Rolle Gjennom lov og sedvane er politi- og lensmannsetaten pålagt en rekke oppgaver i samfunnet. Vernet om borgernes sikkerhet og velferd fremstår i dag som et overordnet mål for polititjenesten. Politiets sentrale oppgaver er å forebygge, avdekke og stanse kriminell virksomhet og å forebygge og opprettholde den offentlige orden og sikkerhet. Etaten er videre blant annet pålagt å yte bistand i gitte situasjoner samt å utføre forvaltningsoppgaver. Målet for politiets kriminalitetsforebyggende arbeid er å forhindre at det blir begått kriminalitet, både ved å gripe inn i årsakene til kriminalitetsutviklingen og ved å forhindre lovbrudd. En viktig oppgave for politiet er å redusere omfanget av vold og trusler. Forebyggende og etterfølgende tiltak skal sammen bidra til minst mulig kriminalitet, herunder vold i nære relasjoner. Tidlig og adekvat inngripen fra politiets side vil kunne forhindre utvikling av en videre voldsspiral. Nærpolitimodellen legger tilgjengelighet og tverrfaglig samarbeid til grunn for et godt forebyggende arbeid. Det legges vekt på samarbeid mellom politi, hjem, skole, barnevern, konfliktråd og lokale frivillige organisasjoner. Politiets hovedoppgave der barn utsettes for vold i familien er å iverksette nødvendige tiltak for å bringe volden til opphør. Videre er det politiets oppgave å etterforske saken og eventuelt strafforfølge voldsutøveren. Politiet (påtalemyndigheten) kan også nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at det ellers vil bli begått ny vold. Voldsalarm, relokalisering og adressesperre er andre mulige beskyttelsestiltak. Politiet skal i disse sakene bestrebe seg på å gjennomføre en rask og effektiv etterforskning, bruke tvangsmidler målrettet, foreta en rask og planmessig avgjørelse og bidra til at saken får en rask behandling i rettsapparatet. Ved anmeldelse eller annen melding om familievold skal politiet vurdere bruk av nødvendige beskyttelsestiltak og sørge for at ofre for vold og trusler settes i kontakt med etater, institusjoner og organisasjoner som kan tilby adekvat hjelp. For å sikre en helhetlig, ensartet og kvalitativ god behandling av voldssaker i nære relasjoner, ble det fra juli 2002 etablert en ordning med familievoldskoordinatorer i alle politidistrikt. Det er utpekte tjenestemenn og kvinner som har god kunnskap om andre etater, institusjoner og organisasjoners mulighet til å bidra i forbindelse med oppfølgning av voldsofre. Koordinatoren er tillagt distrikts-overgripende ansvar og skal blant annet være en ressursperson mellom driftsenheter, bistå i kompetanseoppbyggende arbeid i politiet, initiere gode rutiner med samarbeidspartnere og være en ressursperson mellom politi og ofre. 2.5.8.2 Regelverk Reglene om politiets taushetsplikt er begrunnet dels i hensynet til personvern, dels i hensynet til etterforskning og muligheter til å avverge straffbare handlinger. Politiets taushetsplikt gjelder enhver som utfører arbeid eller tjeneste for politiet. Politiloven skiller mellom taushetsplikt for opplysninger som er kommet frem i straffesaker og for opplysninger som er kommet frem i politiets øvrige virk-somhet, jf. politiloven § 24. Straffesaker Taushetsplikt for opplysninger politiet blir kjent med ved behandlingen av straffesaker reguleres i straffeprosessloven §§ 61 a til 61 e. Enhver som er ansatt i eller utfører tjeneste eller arbeid for politiet eller påtalemyndigheten plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han eller hun i straffesaker får vite om noens personlige forhold. Taushetsplikten gjelder også for andre opplysninger som det ut i fra hensynet til etterforskningen i den enkelte sak er nødvendig å holde hemmelig. På nærmere bestemte vilkår, som langt på vei sammenfaller med vilkårene i forvaltningsloven, kan politiet gi andre forvaltningsorganer opplysninger som ellers er taushetsbelagte. Blant annet kan politiet, uten hinder av taushetsplikt gi opplysninger om noens personlige forhold på grunnlag av samtykke, der opplysningene er anonymisert, eller for å oppnå at opplysningene brukes til det formål


- side 30 -

de er gitt eller innhentet for, se punkt 6.1, 6.2 og 6.3. Opplysningene kan også gis ut til andre offentlige organer når formålet er å forebygge lovovertredelser, jf. straffeprosessloven § 61 c nr. 5. Andre saker Taushetsplikten for opplysninger som er kommet til politiets kunnskap på annen måte enn ved behandlingen av straffesaker, følger av bestemmelsene i forvaltningsloven §§ 13 til 13 f med de tillegg og begrensninger som følger av politiloven § 24. Henvisningen til forvaltningsloven innebærer at politiet, uten hinder av taushetsplikten, kan gi opplysninger om noens personlige forhold til andre offentlige instanser på grunnlag av samtykke, der opplysningene er anonymisert, eller for å oppnå at opplysningene brukes til det formålet de er gitt eller innhentet for, se punkt 6.1, 6.2 og 6.3. Politiet kan også, uten hinder avtaushetsplikt, gi slike opplysninger til andre offentlige myndigheter når formålet er å forebygge eller avverge straffbare handlinger, jf. politiloven § 24 fjerde ledd nr. 2. Dersom det er nødvendig av hensyn til etterforskningen, kan politiet pålegge offentlige organer som mottar informasjon fra politiet taushetsplikt, jf. straffeprosessloven § 61 c annet ledd og politiloven § 24 femte ledd. På den måten kan hensynet til samarbeidet i enkeltsaker vektlegges foran hensynet til å bevare taushet om etterforskningen. Politiets adgang til å gi ut opplysninger fra strafferegisteret er regulert i strafferegisterloven. Adgangen er svært begrenset. Politiet har opplysningsplikt til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. barnevernloven § 6-4, forvaltningsloven § 13 f annet ledd, straffeprosessloven § 61 c første ledd nr. 8 og påtaleinstruksen9 § 5-2.


- side 31 -

3 Samhandling og samhandlingsarenaer

3.1 Bydelsnettverk (”En tryggere hverdag”) Riktig håndtering av volds- og overgrepssaker krever en ansvars- og en rollefordeling mellom de offentlige instansene. Fordi hver enkelt sak er unik, er det nødvendig at det samhandles mellom de ulike aktørene. All erfaring tilsier at dette gjøres best gjennom etablerte samhandlingsarenaer. I en kommune med Drammens størrelse har det vist seg formålstjenlig å etablere slike fora desentralisert og nærmest mulig brukeren. Kommunen har imidlertid ikke entydige distriktsgrenser og en ens inndeling av geografiske tjenesteområder. Senter for oppvekst (Barnevern, PP-tjeneste m.m.) er delt i 4 geografisk inndelte team, kommunen har 3 helsestasjoner, det er 6 ungdomsskoler og 11 barneskoler, mens det er ett sosialkontor og en politistasjon. Statistisk Sentralbyrå har delt kommunen i 10 ”bydeler”. Det anses ikke rasjonelt å etablere distriktsvise grupper kun for å håndtere volds- og overgrepssaker. Slike fora må ha som oppgave å drøfte alle saker som har et tverrfaglig og tverretatlig perspektiv innenfor barn og unges oppvekstvilkår, både på miljø og gruppenivå og som enkeltsaker. Det har vært mange initiativ til å etablere slike bydelsvise tverrfaglige grupper i Drammen. De har hatt mange forskjellige benevnelser og navn, og de har hatt ulike geografiske inndelinger. Det er ressurskrevende å holde slike grupper i gang, og erfaringen tilsier at barneverntjenesten spesielt har slitt med å avsette personell til dette arbeidet i en presset kapasitetssituasjon. Med denne tjenestens nøkkelfunksjon i slikt arbeid, har gruppene følgelig ”brutt sammen” eller opphørt etter en viss tid. Det anbefales at det etableres slike grupper eller nettverk i bydelene og at dette gjøres tilpasset en reell ressurssituasjon. Det kan synes som om modellen som ble benyttet da prosjektet ”En tryggere hverdag” ble etablert i bydelen Fjell er hensiktsmessig. I et naturlig avgrenset geografisk område møtes barnevern, politi, PPT, barnehager, helsestasjon, kulturtjeneste, frivillige organisasjoner og både barne- og ungdomsskole for å drøfte så vel enkeltsaker (anonymt, evt. med samtykke) som tendenser og trender på overordnet nivå. I disse møtene har også ATV deltatt.

3.2 Uteteamet Uteteamet jobber oppsøkende i ungdomsmiljøet. Målgruppen for Uteteamet er ungdom i alderen 13-23 år. Uteteamet tilbyr råd, veiledning, oppfølging og praktisk hjelp. Uteteamet er et frivillig tilbud, slik at ungdom bestemmer selv om de vil ta kontakt.. Uteteamet vil i kraft av sin ubyråkratiske rolle, og i sin direkte kontakt med sine målgrupper, ofte kunne være en ”brobygger” som sammen med ungdom, eller på ungdommens vegne, finne vei og kontaktaktpunkter inn mot de offentlige tjenestene. Uteteamet vil kunne ta initiativ til ad hoch løsninger og bidra til å etablere midlertidige samarbeidskonstellasjoner for å komme videre i enkeltsaker før de er ”etablert” i hjelpeapparatet.

3.3 SLT / TFG Drammen er en SLT-kommune. SLT er en modell for samordning mellom kommune og politi. Hensikten er å få mer effekt ut av eksisterende tjenester ved at forskjellige miljøer støtter og utfyller hverandres arbeid. Aktivitetene skal forankres og drives i regi av instanser og virksomheter som er tjenesteytere i organisasjonen. SLT skal i første omgang koordinere og påse at samarbeidet flyter helt på tvers av organisering, sektorer, fagområder og forvaltningsnivåer. I tillegg til kommunale virksomheter, er politiet, konfliktrådet, kriminalomsorgen og fylkeskommunen (videregående skole) ”partnere” i arbeidet. SLT kan som et ledd i dette arbeidet initiere nye tiltak og prosjekter.


- side 32 -

I forhold til vold i nære relasjoner vil SLT-nettverket ha en pådriverrolle i forhold til samhandling og samarbeidsarenaer. I tilfeller der tjenester og virksomheter ikke kommuniserer slik det er ønskelig, bør SLT være en garanti for at dette likevel skjer og at hindringer forseres. Tverrfaglig gruppe (TFG) er en del av SLT-organisasjonen og er et team som behandler enkeltsaker som vedrører barn og unge. Teamet har fokus på oppvekstmiljøet for barn og unge, og legger vekt på tidlig intervensjon i ungdomsproblematikk som rus, vold, skadeverk, kriminalitet og gjengdannelser. Her møtes et utvalg av byovergripende tjenester på operativt nivå ukentlig. Problematiske saker som dukker opp i bydelene, vil kunne løftes hit for å kunne koordineres enda bedre mellom hjelpeinstanser. Kommunens stilling som tidligforebygger er en vesentlig rolle som bindeledd og kontaktskaper.

3.4 Familievoldskoordinator hos politiet Det er et ubetinget offentlig ansvar og gripe inn, avdekke og anmelde vold i nære relasjoner. Familievoldkoordinator i Søndre Buskerud politidistrikt skal være en pådriver for dette arbeidet, og skal koordinere tiltak som skaper trygghet.


- side 33 -

4 Rutiner

4.1 Rutinebeskrivelse for kommunens ”primærtjenester” All offentlig virksomhet har et spesielt ansvar for å påse at kommunens innbyggere ivaretas og kan leve i et samfunn uten vold, overgrep eller frykt for dette. Mistanke om vold og overgrep mot barn og unge oppstår gjerne i offentlige tjenester som møter alle barn, unge og familier. Eksempler på dette er skoler, barnehager og helsestasjoner. Andre tjenester og virksomheter som sosialtjenesten, deler av pleie og omsorg, andre deler av helsetjenesten og deler av kulturtjenesten representerer imidlertid også fagområder som gjennom møteplasser med sine brukere kan få en rolle som ”oppdager”. Barnevernet har, som politiet, en spesiell rolle i forhold til slike saker. Når en mistanke om at et barn er utsatt for eller er vitne til vold, overgrep eller en form for alvorlig omsorgssvikt, skal barnevernstjenesten koples inn og styre videre håndtering av tiltak. Det er også barnevernet som tar saken videre til politi for eventuell etterforskning og straffeforfølging. Det etterfølgende er generelle overordnede rutiner. De enkelte tjenester har egne interne rutiner som utfyller og konkretiserer det generelle.

4.1.1 Meldeplikt til barnevernet Dersom en ansatt i Drammen kommune eller i et av kommunens foretak får kjennskap til eller mistanke om at et barn/foreldre hun/han har kontakt med gjennom sitt arbeid kan ha/har vært utsatt for eller er vitne til vold skal den ansatte umiddelbart informere sin nærmeste leder. Denne informerer virksomhetsleder (daglig leder) som etter dette er ansvarlig for videre saksgang. Dette gjelder også ved mistanke.

Ledelsen skal enten:

- drøfte saken anonymt med barnevernet - eller sende skriftlig bekymringsmelding på eget standardskjema

Dette skal skje så rask så mulig etter at informasjonen er mottatt/mistanken er oppstått. Offentlig ansatte har etter bestemmelsene i barnevernloven i slike saker en meldeplikt til barnevernet. Denne bestemmelsen er også spesielt angitt i andre særlover, for eksempel i opplæringsloven, Lov om barnehager, Lov om psykisk helsevern, Lov om sykehus, Lov om helsetjeneste i kommunene, straffeprosessloven o.s.v. Alle kommunens ansatte har som alle andre også plikt til å anmelde eller avverge visse alvorlige forbrytelser, jfr. Straffelovens § 139. Bestemmelsen omfatter blant annet seksuelle overgrep og grov legemsbeskadigelse.

4.1.2 Informasjon til foreldrene/foresatte om at melding gis til barnevernet De fleste kommunale tjenester har et behov for å ivareta sitt tillitsforhold til barnet og barnets omsorgspersoner/foresatte. I de fleste tilfeller er åpenhet og dialog viktig. Tjenestene har derimot ingen plikt til å informere foresatte om at melding sendes til barnevernet, og i voldssakene kan det være et selvstendig og vesentlig poeng at det er barnevernet ev. politiet som skal vurdere om og når foreldrene skal informeres. Hovedregelen bør være at foreldrene ikke informeres om at melding sendes med mindre annet er avtalt med barnevernet i en drøfting før meldingen sendes. På samme måte avklarer barnevernet med politiet i saker som oversendes dit..


- side 34 -

4.1.3 Samtale med barn og omsorgspersoner om vold eller om å være vitne til vold

Når det er mistanke om at et barn er utsatt for, eller er vitne til vold, eventuelt selv har fortalt om dette, er det noen ganger nødvendig å ha en samtale med barn og / eller foresatte for å finne mer ut av hva saken dreier seg om før en går videre. Denne samtalen skal foretas av ansatte som er opplært til å ta slike samtaler. Når det gjelder selve samtalen, henvises det til kapittel 5.

4.1.4 Opplysningsplikt til barnevernet Offentlige tjenester har også en opplysningsplikt overfor barnevernet jfr. Barnevernslovens § 6-4. Når en sak har status ”undersøkelse” i barnevernet, har andre instanser en plikt til å uttale seg når barnevernet ber om det. I stort sett alle barnevernsaker er det nødvendig for barnevernet å vite hvordan barnet fungerer i hverdagen. Barnevernet ber skriftlig om slike uttalelser og uttalelsen blir et dokument i barnevernsaken.

4.1.5 Samarbeid med barnevernet. I voldssaker er tverrfaglig samarbeid viktig. Det kan være nødvendig at andre tjenester bistår barnevernet under saken, og dette må disse være villig til å ta del i. For eksempel kan det være at barnevernet ønsker en samtale med barnet på skolen, med læreren som en trygg person tilstede.

4.2 Spesielt for helsetjenestene Helsepersonell er undergitt et lovverk som pålegger dem et noe sterkere hensyn til personvern enn de fleste andre offentlige tjenester. Dette, og at helsepersonell er undergitt bestemte autorisasjonsordninger, gjør at det stilles noe høyere krav til disse profesjonenes grunnarbeid før barneverntjenesten koples inn. Ut over dette gjelder de samme rutinene for helsepersonell og helsetjenester som for de øvrige offentlige tjenestene.

4.3 Barneverntjenestens rutiner Barneverntjenestens arbeid er strengt lovregulert. Det skilles tydelig mellom meldingsfase, undersøkelsesfase og tiltaksfase. Og tydelige frister for meldingsavklaring (7 dager) og undersøkelse (3 mnd) er lovbestemt. Barneverntjenesten har også bestemmelser knyttet til personvern og taushetsplikt som er strengere enn det meste av annen offentlig virksomhet. Barnevernet kan, og vil som oftest, være en nyttig samtalepartner når det dukker opp en mistanke om vold eller overgrep mot barn, herunder også mistanke om at barnet er vitne til vold i hjemmet. Slike samtaler kan være på anonymt grunnlag, men når en sak er meldt til barnevernet, er det barnevernet som styrer det videre løpet. Og en hver henvendelse som identifiserer et mulig offer er å anse som en melding. Barnevernet har plikt til selvstendig å vurdere om de skal anmelde voldssaker, men som hovedregel vil man i Drammen gå til politiet med slike saker. Barnevernet kan ikke innhente opplysninger og dokumentasjon for å bistå politiet i deres etterforskning, men dette gjøres i forbindelse med at barnevernet gjennomfører en egen undersøkelsessak parallelt med politiets etterforskning. Til eget bruk kan barnevernet innhente opplysning og dokumentasjon fra familien, skole, barnehage, SFO, helsesøster, helsestasjon med mer vedrørende barnet.


- side 35 -

Når barneverntjenesten vurder at et barn må plasseres utenfor hjemmet mot foreldrenes vilje, skal det forberedes en sak for Fylkesnemnda for barnevern og sosial saker som fatter vedtak om dette opp mot de kriteriene barnevernloven setter for omsorgsovertagelse. Barn kan imidlertid også plasseres etter akuttvedtak fattet av barnevernleder eller politijurist, men dette må da godkjennes av Fylkesnemnda innen 48 timer. Så må saken saksforberedes og behandles i sin fulle bredde innen 6 uker. Slike vedtak må, foruten å være basert på barnevernlovens kriterier for omsorgsovertagelse, også være tydelig hjemlet i trussel mot barnets liv og helse. Barnevernet har egne saksbehandlingsrutiner som regulerer alt barnevernfaglig arbeid.

4.4 Rutiner i politiet I de tilfeller der det har forekommet mishandling av barn (vold, seksuelt overgrep, trusler mm,) er det en plikt å melde i fra om dette til politiet. Politiet kan skrive en anmeldelse på bakgrunn av et straffbart forhold, eller motta en anmeldelse om en mulig straffbar handling, eks. gjennom brev, tlf. eller personlig oppmøte. Vedrørende opplysninger som fremkommer i anmeldelsen, blir det avgjort hva som skal gjøres videre. I en del tilfeller mottar politiet melding om vold fra Senter for Oppvekst, barneverntjenesten som utløser politiets etterforskningsplikt. Formålet med etterforskningen er , foruten å avdekke kriminalitet, også å bidra med nødvendige opplysninger i forhold til barneverntjenestens behandling av spørsmålet om det skal settes i verk tiltak etter barnevernloven. Ut i fra de opplysningene som fremkommer i meldingen, oppretter politiet straffesak, ved offentlig påtale eller om allmenne hensyn krever det, jfr. Staffelovens § 77. Politiet sender saken over til retten om begjæring av dommeravhør. Avhøret skal foretas så fort som mulig og senest to uker etter at anmeldelse av den straffbare handlingen er inngitt til politiet, jfr. forskrifter om dommeravhør og observasjoner mm, § 4. I praksis er det ikke dommeren selv som tar dommeravhøret. I følge Straffeprosesslovens § 239 skal dommeren som hovedregel tilkalle en særlig skikket person til å bistå ved avhøret eller foreta avhøret under dommerens kontroll. Den særlig skikkete personen er ofte en politiutdannet med opplæring og erfaring i det å kommunisere med barn. I Drammen skal dommeren rutinemessig anmodes om at også barnevernet inviteres til å være til stede i dommeravhør. Dommeravhør av barn, både fornærmede barn og barn som mulige vitner, er prioriterte etterforskningsskritt som, som hovedregel, skal gjennomføres innen 2 uker. Dommeravhør skjer i spesialinnredede rom, og slike samtaler filmes på video. Hovedhensikten med at det gjennomføres dommeravhør på denne måten, er at barn under 14 skal slippe å møte i retten dersom det blir tatt ut tiltale. Det oppnevnes setteverge av retten for barn / unge under 14 år der det er motstridene interesser mellom den mindreårige og verge, eks. mor/far. Setteverge oppnevnes for å bistå barnet under avhør. Utgangspunktet er at det er en person som barnet kan føle seg trygg på. Eksempelvis kan settevergen være den som henter til dommeravhøret. Ofte blir det planlagt pågripelse og ransaking samme dag som dommeravhøret foretas. Dette er for å sikre bevis i saken. Politiet vurderer fra sak til sak hvilke etterforskningsskritt som kan gjennomføres. Dette gjøres ut fra de opplysningene som foreligger før et evt. dommeravhør. Eksempler på slike etterforskningsskritt kan være: avhør av den mistenkte/siktede og av sentrale vitner, ransaking etc... Man bestreber seg på å koordinere slike aktiviteter i løpet av samme dag Koordinering av oppfølging av barnet og familien, bl.a. samarbeid med barnevernet i den enkelte sak, skjer i alle saker, og knyttes ikke direkte opp mot etterforskningsskrittene i enkeltsaken.


- side 36 -

4.5 Spesielt om arbeid med tolk Utgangspunktet i norsk forvaltningsrett er at norsk er administrasjonsspråket. Selv om minoritetsspråklige ikke har lovfestet rett til tolk i sin kontakt med offentlige organer, må allikevel forvaltningslovens bestemmelser om at saken skal være tilstrekkelig opplyst før vedtak fattes, forstås slik at innhenting av opplysninger ofte betinger tolkebruk (jf. Lovens §§ 16 og 17). Tilsvarende kan det samme følge av veiledningsplikten (jf. § 11). Språket er viktig for god kommunikasjon. Personer med svake norskkunnskaper klarer ofte ikke å uttrykke seg på norsk når det gjelder å fortelle om følelser og hvordan de opplever vanskelige situasjoner (dette er alltid enklest på morsmål). Selv om personen har et godt overflatespråk kan det være godt og nødvendig å snakke eget morsmål når samtalen handler om vanskelige opplevelser. Skal vi hjelpe barn, må vi ha god kommunikasjon med foreldrene. Mestrer ikke foreldrene norsk, er en god tolk alfa og omega. Bruk av tolk medfører imidlertid også noen utfordringer. Eksempler på dette kan være knyttet til at familien og tolken kjenner hverandre, eventuelt tilhører samme miljø / menighet. Et annet eksempel kan være at tolken og familien har status, kaste eller på annen måte en sosial rang knyttet til hjemlandets kultur som gjør det vanskelig å kommunisere som ønsket. Tolkens oppgave består kun i å tolke det som blir sagt av samtalepartene, uten å vurdere eller bedømme budskapets moral, sannhet eller nøyaktighet. Tolken har med andre ord ikke ansvar for det som sies er riktig. Tolken har imidlertid ansvar for at det som sies blir tolket riktig. Tolken skal ikke lage sammendrag, da han kan komme til å utelate ting som kan ha betydning for sakens behandling. Tolken skal heller ikke komme med egne forklaringer. Viktig i forbindelse med bruk av tolk:

• Ikke bruke barn eller andre familiemedlemmer som tolker. • Det hender at enkelte ikke ønsker å bruke en bestemt tolk, eller ønsker tolk av et bestemt

kjønn. Etterlev dette etter beste evne. • Husk at også barn og ungdom kan ha behov for å snakke via tolk når det er slike vanskelige

temaer. • Planlegg samtalen godt – dette innebærer bl.a. å avsette mer tid til en samtale med tolk enn

for en tilsvarende ettspråklig samtale. Vurder om spørsmålene er enkle nok, planlegg de emner du ønsker å ta opp, og hva du ønsker samtalen skal føre til. I spesielt vanskelige saker kan det være nødvendig å orientere tolken på forhånd.

• Avklar ansvarsforholdene – det er du som skal styre samtalen, ikke tolken. • Tolk skal ikke formidle kultur. Mange ønsker å bruke tolken som kulturformidler og -rådgiver.

Tolken skal kun oversette det som kommer til uttrykk, verken mer eller mindre. • Noen ønsker imidlertid å ha med seg en minoritetsrådgiver som kan formidle kultur. Men det

er da viktig å skille mellom tolken og minoritetsrådgiverens rolle. Tolken skal ikke formidle kultur, og minoritetsrådgiveren er ikke tolk.

4.6 Om sikkerhet Alt hjelpearbeid hvor vold er en del av bildet, og som derfor på et eller annet vis involverer en voldsutøver, innebærer en vurdering sikkerhet. Å samtale om vold kan skape sterke følelser både hos voksne og barn. For eksempel kan avmektigheten, skuffelsen og sinnet hos en voldsutøver gå ut over barn, partner eller andre. Det er derfor nødvendig å ha nødvendig kunnskap og kompetanse om vold for å intervenere i barns liv på en måte som fremmer deres utvikling og ikke setter dem i fare for mer eller alvorligere vold.

4.6.1 Sikkerhet for barnet og voldsutøvers partner Foreldre og foreldre - barn skal snakkes med hver for seg i samtaler om vold. Du kan gjøre det farligere for barna og partner om du snakker med utøver og utsatt samtidig.


- side 37 -

Mange utsatte vil trenge saklig informasjon om at det vanligste er at volden blir verre over tid, dersom utøver ikke har begynt å ta ansvar for volden, eller søkt hjelp for å klare dette. De trenger videre å få informasjon om sine rettigheter; at volden er ulovlig, og volden kan anmeldes. Volden i barns liv kan fortsette selv om den fysiske volden har opphørt, enten helt eller delvis. Ettervirkninger av vold og relasjonen til utøver fortsetter, derfor er det viktig med oppfølging av disse barna. Det er ikke uvanlig at for eksempel mor velger å gå tilbake til utøver. Videre kan mor finne seg en ny mann, som også utøver vold. Dette skjer i mange barns liv. Også her er det vanligvis riktig å samarbeide med barnevernet. Fedre kan fortsette å true barn og mor i årevis etter et brudd. Politiet vil i slike situasjoner også være en viktig samarbeidspartner, voldsalarm kan for eksempel være et riktig hjelpemiddel. Det kan være riktig å lage en detaljert sikkerhetsplan sammen med den voldsutsatte: Overskriften for en slik plan kan være: Hva kan du gjøre for å ta vare på deg selv (og barna dine) dersom ny vold skjer eller dersom du opplever at det er stor fare for ny vold? Noen stikkord for innholdet: Når du bringer volden på banen, ikke stå øverst i trappen, ikke ta det opp når du eller utøver har drukket, ha en venn/venninne som vet om når du skal ta opp dette temaet, sørg for å ha nummeret til krisesenter eller andre viktige instanser lett tilgjengelig, ha pakket en koffert med det nødvendigste osv.

Å lage sikkerhetsplaner og sikre utsattes krever tverrfaglig samarbeid, primært mellom barnevernet, politiet, familievernkontor, krisesenter og eventuelt psykisk helsevern og helsetjenestene.

Vurderer du det som utrygt å sende barnet hjem etter at volden er avdekket, kontakt barnevernet for videre vurdering av situasjonen om nødvendig.

4.6.2 Sikkerheten for deg som ansatt Som hjelper må du alltid også tenke på din egen sikkerhet. Tenk over situasjonen på forhånd; hva skal vi samhandle om, hvordan kommuniserer jeg? Bør vi være to i samtalen? Informer kollegaer hvor du skal og når du kommer tilbake. Vurder risiko, og vurder om samtalen bør gjennomføres på kontoret. Ta med mobil på eventuelt hjemmebesøk.

Vær nøye med hvor du står eller sitter i forhold til brukeren, kom ikke nærmere enn nødvendig og tenk gjennom eventuell rømningsvei. Gå alltid etter brukeren/klienten ned trapper og inn dører. Ikke stå med ryggen til brukeren. Tilkall annet personale hvis du føler deg truet eller uskikker i en situasjon.


- side 38 -

4.7 Skjematisk saksflyt i volds- og overgrepssaker

Fotnoter (forklaring på de farvede figurene): * Anonym drøfting med barnevernet

Denne drøftingen foregår uten at foreldrene er informert og omfatter blant annet spørsmålet om hvorvidt de skal informeres og eventuelt av hvem.

Slik drøfting kan også foregå anonymt i et etablert tverrfaglig forum. ** Melding til barnevernet I hovedsak 4 ”veier inn”:

Melding fra offentlig instans (kommunalt tjenesteapparat eller politi). Mistanke om vold / overgrep avdekkes i eksisterende sak. Da er nye opplysninger framkommet og barneverntjenesten

formulerer ny melding til seg selv basert på disse opplysningene. Melding fra fornærmede. Barn og ungdom, eller deres nære familie, kan selv henvende seg. Privat melder. Også volds- og overgrepssaker kan komme fra naboer eller familiemedlemmer. I prinsippet følges de

samme rutiner som om en melding kommer fra offentlig instans, men underlegges dog en noe annerledes behandling for å så langt som mulig avdekke om meldingen kan være av sjikanøs art eller eksempelvis et element i en barnefordelingskonflikt. Graden av samarbeid og kommunikasjon med andre tjenester vurderes også i noen tilfeller annerledes.

*** Avklaring mot melder

Hovedregelen er at meldinger om alvorlig omsorgssvikt / vold alltid skal undersøkes. Imidlertid kan meldingen være uklart formulert eller opplysninger være ufullstendig. Slike meldinger skal derfor

rutinemessig avklares med offentlig melder før meldingskonklusjon (7 dager).

Melding til barnevernet** Anmeldes til

politiet Mistanke vekkes i ”primærtjenestene” skole, barnehage, helsestasjon eller

lignende

Leder kontaktes

Samtaler gjennomføres planlagt

Leder avgjør oppfølging

Følges ikke opp, evt.

”overvåkes” for nye signaler

Anonym drøfting med

barnevernet*

Avklaring mot melder***

Melding henlegges

Melding avklares innen en uke

Tilbakemelding til off.

melder****

Melding settes i undersøkelse

Drøftes med politiet *****

Undersøkelse henlegges

Vedtak om barneverntiltak

fattes*******

Saken etterforskes*******

Saken henleggesDrøftes med

barnevernet*********

Saken straffeforfølges

Samtykke vurderes / drøftes******

Veilederens virkeområde i første fase

Godt samarbeid

”hånd i hanske”


- side 39 -

**** Tilbakemelding til offentlig melder

Barnevernets taushetsplikt er ikke til hinder for at offentlig melder innenfor temaene alvorlig omsorgssvikt / vold som hovedregel får tilbakemelding fra barneverntjenesten om hvorvidt meldingen henlegges eller om den undersøkes.

Detaljer er imidlertid uvesentlig (”need to know” – ”nice to know”). ***** Barnevernets drøfting med politiet

Barneverntjenesten har etter straffeloven, som alle andre tjenester, en selvstendig plikt til å anmelde straffbare forhold som dreier seg om vold og overgrep. Barnevernets primæroppgave er dog å forhindre at barnet utsettes for overgrepet.

Barneverntjenesten skal derfor selvstendig vurdere om, når og hvordan en anmeldelse skal inngis. De første drøftingene kan av den grunn gjerne være anonyme for å ikke utløse politiets etterforskningsplikt før dette

vurderes til barnets beste. En dialog hvor alle hensyn betraktes er derfor tvingende nødvendig i slike saker. ****** Samtykke

Barneverntjenesten skal som hovedregel alltid søke å innhente samtykke til å kunne drøfte og samarbeide med andre relevante tjenester.

I saker hvor nære omsorgspersoner er mulige overgripere kan det være forhold som taler i mot en slik praksis, men dette skal i så fall være tydelig vurdert og begrunnet.

******* Barnevernvedtak

Barneverntjenestens arbeid skal synliggjøres i enkeltvedtak etter barnevernlovens bestemmelser. En beslutning om å anmelde overgrep til politiet er imidlertid en administrativ beslutning og behøver nødvendigvis ikke

synliggjøres i et vedtak (som er underlagt klageadgang m.v.). Hovedregelen er at mistanke om vold og overgrep mot barn alltid skal politianmeldes. Det vil følgelig kreve en grundigere

dokumentasjon å unnlate å anmelde en mistanke om slike overgrep, enn å gå til anmeldelse. Hensynet til barnets beste kan forsvare å avvente / utsette en beslutning om anmeldelse til en forventet konsekvens for barnet er vurdert og mulige tiltak forberedt.

En beslutning om anmeldelse kan tas uten at undersøkelsen som sådan er konkludert. Vurderingen i undersøkelsen vil da få et nytt moment knyttet til det faktum at omsorgspersonene er politianmeldt

Vedtak i alvorlige volds- og overgrepssaker skal, på linje med andre alvorlige omsorgssviktsaker, også drøfte samarbeid med andre innstanser, og hvorvidt dette er basert på samtykke eller ikke.

******* Politiets etterforskning

Formålet med etterforskningen er også å bidra med nødvendige opplysninger i forhold til barneverntjenestens behandling av spørsmålet om det skal settes i verk tiltak etter barnevernloven.

********* Politiets drøfting med barneverntjenesten

Alle volds- og overgrepssaker hvor barn er fornærmet part, eller på annen måte sterkt berøres av etterforskning eller eventuell bestraffelse, skal drøftes med barneverntjenesten og i hovedregelen meldes jfr. meldeplikten i barnevernloven.

Det er også politi- og påtalemyndighetenes plikt å hensynta barnets beste så langt det er mulig. En tett dialog og samarbeid med barneverntjenesten, og eventuelt andre samarbeidsparter, er følgelig helt nødvendig i slike saker.

Fokus i dette samarbeidet må være å trekke tydelige grenser mellom hva som er den enkelte instans sine oppgaver, og å tilpasse disse til hverandre i form og tid.


- side 40 -

5 Praktisk veileder i enkeltsaker

5.1 Verktøy for å oppdage vold i nære relasjoner

5.1.1 Symptomer hos barn fra fødsel til et år Emosjonelt Kognitivt Atferdsmessig

• angst • manglende respons • gråt • spenning • forsinkelser i utviklingen • skader seg lett

• hyperaktivering • forstyrrelser i søvnrytme

• traumatisering • fordøyelsesproblemer

5.1.2 Symptomer hos barn fra et til fem Emosjonelt Kognitivt Atferdsmessig

• frykt • lett distrahert • slår seg vrang • angst • vanskelig å fokusere • kopierer utøvers atferd • lett frustrert • lav impulskontroll • eneurese/enkoprese • sint • forsinket utvikling • utagering

• frykt for utøver • beskyttende overfor yngre søsken

• tvilende • beskyttende overfor mor, vil være hjemme

• føler seg splittet mellom foreldre • knuser leker

• føler seg maktesløs • nervøse vaner

• sårbar • - manglende respekt for kvinner

• lav selvtillitt

5.1.3 Symptomer hos barn fra fem til tolv år Emosjonelt Kognitivt Atferdsmessig

• gråter lett • spesifikke lærevansker • prøver å være i kontroll • disorganiserte følelser • selvmordstanker • hærverk

• problemer med tillitt • manglende struktur og fokus • voldsommere

• desperasjon • prøver å være mer voksen oftere • utageringer

• håpløshet • hjelpeløshet • overdrevent ansvarlig • rømme hjemmefra

• manglende empati • manglende ansvar • perfeksjonisme • sinne mot mor • mangler grenser • sinne mot selv • vold mot utøver

• selvskading • slåss

5.1.4 Symptomer hos ungdommer (gutter) Emosjonelt Kognitivt Atferdsmessig

• følelse av hjelpeløshet og skyld

• problemer med å holde fokus

• bruker vold som mestring


- side 41 -

• tilbaketrekning • problemer med å flytte fokus • rusmisbruk

• skamfull og flau • dropper ut av skolen • antisosial atferd

• har ikke venner • tenker at vold er ok i parforhold • utagering

• deprimert • tradisjonelle maskuline verdier

• problemer med relasjoner

• trenger kontroll • selvmordstanker • vold mot utøver • seksuelle problemer • selvskading

5.1.5 Symptomer hos ungdommer (jenter) Emosjonelt Kognitivt Atferdsmessig

• problemer med tillitt • problemer med oppmerksomhet

• ikke i stand til å fungere hjemme

• hater eller legger skylden på mor • dropper ut av skolen • ikke istand til å fungere

i relasjoner • sterkt ønske om å bli

beskyttet • manglende

selvforståelse • rømmer hjemmefra

• føler spenninger og rastløshet • grenseløs • rusmisbruk

• føler seg hjelpesløs og uten håp

• personlighets problemer • tidlig graviditet

• forvirret kjønnsroller • spiseproblemer • føler skyld og skam i

forhold til volden • ser etter sterk beskytter blant menn

• blir emosjonelt nummen • selvskading • deprimert

Husk at barn kan være utsatt for vold/vitne til vold uten at de har symptomer!

5.2 Hvordan møte voksne og barn ved mistanke om vold Mistanke om at et barn utsettes for vold i nære relasjoner, enten direkte eller indirekte, kan oppstå på bakgrunn av forskjellige forhold. Barnet kan si noe, plutselig og for så vidt umotivert, eller tjenesteapparatet kan observere forhold, fysiske merker eller symptomer som angitt i avsnittet over, som skaper mistanken. Innholdet i mistanken vil påvirke videre arbeid. Noen ganger kan det være riktig å snakke med foreldrene, men andre ganger kan dette være helt feil, og man må snakke mer med barnet for å få mer klarhet i hva dette dreier seg om. Det viktigste er å være flere om en slik avgjørelse og gjerne drøfte mistanken med barnevernet før en går videre på egenhånd. Det er virksomhetens leder som har ansvar for å ta denne avgjørelsen. Hvor mye trenger en før fortsettelsen av samtalen bør overlates til andre? Det er vanskelig å lage generelle bestemmelser om hvor langt det er riktig for f. eks. en barnehage å gå før en har tilstrekkelig informasjon til å melde til barnevernet. På samme måte er det vanskelig å lage klare linjer for når barnevernet har tilstrekkelig informasjon til å formidle saken til politiet.

5.2.1 Forslag til foreldresamtaler hvis det er mistanke om vold i familien • Starte med å gi ros for det barnet er flink til. (Det er ALLTID noe positivt ved et barn. Fremhev

det!)

• Fortell at skole/barnehage og foreldrene har samme mål (flinke og samarbeidsvillige barn).


- side 42 -

• Fortell at noen ganger kan redsel i barnets liv komme i veien for målet/utviklingen til barnet.

• Fortelle at denne redselen kan henge sammen med vold i familien.

• Til foreldre med flerkulturell bakgrunn kan du fortelle at vi vet at det i mange land er vanlig å slå barn som en del av barneoppdragelsen. Du kan invitere dem til å fortelle litt fra sitt hjemland.

• Prøv å få dem til å fortelle litt om hvordan det er hjemme. (Hva gjør de hvis barna ikke hører på dem?).

• Skill mellom person og handling. Si at vi respekterer dem som personer selv om de slår, men ikke handlingen de gjør ved å slå.

• Fortell at vi har et forbud i Norge mot å utøve vold mot barn, og mot partnerne våre.

• Fortell at det er de voksnes ansvar å sørge for at hjemmet er trygt.

• Fortell at det ER vanskelig å være foreldre, og at man blir sint mange ganger på barna sine eller kanskje partner.

• Fortell at det er viktig med grenser, men at det finnes mange andre løsninger enn å slå/ true/ sperre inne (bruk de samme ordene som har blitt brukt).

• Si at du kan hjelpe dem videre med dette som er vanskelig (det å oppdra barn), men at du må si ifra til noen andre som kan hjelpe.

• Si at de som kan hjelpe, jobber for barnevernet, og er spesielt flinke til å hjelpe familier til å slutte med å utøve vold. De har i oppgave fra myndighetene å beskytte barn også i hjemmet.

5.2.2 Hvordan møte et barn som har blitt utsatt for vold/vitne til vold på en god måte.

• Vær rolig. Vi som hjelpere må ta i mot barnets historie når barnet er klar til å fortelle. Å ta i mot det barnet kommer med innebærer å ikke vise at vi blir skremt. Barnet trenger at den voksne på en rolig måte hører på det som formidles, og at det som blir fortalt ikke blir avvist, bagatellisert eller bortforklart. Dersom vi formidler mye stress i denne situasjonen blir det vanskeligere for barnet å fortelle.

• La ikke andre barn være i nærheten for denne samtalen. Barnet kan komme til å fortelle om det vonde det har opplevd i alle mulige situasjoner. For eksempel kan et barn begynner å fortelle i klassen, garderoben, eller en annen situasjon hvor det er mange andre barn tilstede. Av hensyn til barnet selv og de andre rundt, blir det derfor viktig å regulere tid og sted for samtalen. Strukturer samtalen slik at det blir tydelig at det barnet sier blir tatt på alvor, men at barnet får beskjed om at det skal være alene med deg som hjelper når temaet skal utdypes. Hvis du ikke har mulighet til å ta barnet ut at situasjonen der og da, kan du si til barnet: ” Flott at du forteller om hva du har opplevd, og dette må du og jeg snakke om alene etterpå”. Så raskt du da har mulighet til å være alene med barnet gjennomfører du samtalen etter prinsippene som er skissert under.

• Snakk med nærmeste lederen for å gå igjennom hvem som skal ha samtalen med barnet, og hvordan. En slik samtale krever forberedelse.

• Sett av god tid denne samtalen, da det er viktig at du følger barnets tempo. Tilfelle det kan komme andre opplysninger ut av en slik samtale, anbefales det ikke å ta denne samtalen før en helg eller andre fridager hvor du ikke har mulighet for oppfølging den nærmeste tiden.

• Plassering: Det er best å sitte ved et bord med vanlig bordhøyde. Steng aldri barnet inne i et hjørne men la gjerne barnet sitte nærmest døren. La barnet ha fritt blikk fremover. Sitt derfor aldri rett overfor, og la heller ikke andre sitte rett overfor barnet under samtalen. Tenk ”skulder til skulder”. Da er det lettere for barnet å formidle det som er vanskelig.

• Husk at barnet har en rett til å uttale seg, men ingen plikt. Selv om det er viktig at barnet snakker, må det ikke presses. Det er helt greit om barnet ikke vil fortelle mer enn det allerede har gjort. Barnet bestemmer hva det vil vi skal vite og når vi skal vite det.


- side 43 -

• Skriv ned hva barnet, og ikke minst hva du selv, sier. Dette er viktig for eventuelt videre saksgang.

• Fortell barnet at det var riktig at han/hun kom til deg. Barn trenger å få tydelig beskjed om at det er lov å snakke om det som skjer hjemme

• Det er lurt at du begynner å snakke i samtalen, og ikke legger ansvaret for samtalen over på barnet i begynnelsen. Vis at du har ansvaret for strukturen av samtalen, ved å formidle hva som kommer til å skje nå. På den måten øker sannsynligheten for at barnet føler seg trygg, og premissene for videre fortelling legges til grunn.

o Det er viktig at du ikke lover barnet at dette skal blir en hemmelighet mellom deg og barnet

• Klargjøre premissene for samtalen for barnet. Dette er viktig for å gjøre samtalen forutsigbar for barnet slik at det vet hva det kan vente seg. Samtalen tilpasses barnets alder og språklige forutsetninger.

Eksempel: ” jeg ønsker å snakke litt mer med deg, , ……(bruk navnet, ) fordi det er sånn at når et barn forteller at …….. (gjenta barnets ord fra tidligere), slik som du gjorde ,så er det slik at jeg snakker litt med det barnet etterpå. Det er bra at du fortalte det du gjorde, og du skal vite at det er lov å snakke om det som har skjedd. Det var bra du sa i fra, fordi da skal jeg prøve å hjelpe. Det som vil skje nå er at jeg snakker litt i begynnelsen, og så spør jeg deg noen spørsmål. Etter hvert vil jeg at du skal fortelle meg, og da skal jeg høre på det du har å si, og ikke spørre så mye, bare hvis det er mer jeg lurer på eller ikke forstår. Jeg kommer til å skrive ned her hva du sier, sånn at jeg vet at jeg har fått det rett. Det pleier jeg å gjøre når jeg snakker med barn når de har noe å fortelle. Du forteller det du vil fortelle, og er det noe du ikke ønsker å si er det helt greit. Samtidig er det slik at hvis jeg skal hjelpe deg, og det ønsker jeg å gjøre, trenger jeg å vite litt mer om hva som har skjedd. Det er sånn at jeg må snakke med noen andre voksne også hvis ting skal bli bedre.” Jeg vet en del allerede om deg (gjenta gjerne oppsummer noe fra starten av), jeg vet at du går i 3. klasse, og bor sammen med mamma, pappa og broren din….. og nå vil jeg gjerne at du forteller meg noe mer om .... • Jo mindre du kjenner barnet, desto mer må du snakke litt ”rundt” grøten før du ber

barnet fortelle mer om det han/hun har opplevd, ev. avtal flere samtaler. Hvis relasjonen med barnet er god, og du er en kjent av barnet kan dette kortes ned noe. Hvis det er en stund siden barnet fortalte hva som har skjedd, kan det også passe å gå noen runder før man snevrer seg inn på tema som skal avdekkes, for å ”varme opp” barnet og trygge det.

• Det er viktig å unngå ledende og førende spørsmål når vi snakker med barn om vold (fysisk, psykisk, seksuell osv), slik at vi ikke ender opp med usanne fortellinger. Dette er viktig for eventuelt senere saksgang.

• En spontan og fri fortelling er det mest troverdige, og har større bevisverdi. Du får ofte tak i detaljer som ikke ville ha kommet som svar på lukkede ja-/nei spørsmål.

• Ikke innfør ord som barnet ikke har kommet med selv, da viktige deler av historien kan gå tapt. Eksempel: hvis barnet ikke har sagt at volden skjer hjemme, så spør heller hvor det barnet beskriver skjer først (volden kan foregå flere steder).

• Barnet kommer ofte på ting underveis, og korrigerer gjerne seg selv. Bruk teknikkene ved fri fortelling:

5.2.3 Fri fortelling • Ved ganske enkelt å gjenta det barnet forteller etter eget initiativ, eller gjenta det som barnet

gir som respons på ditt initiativ, vil barnet gjerne uttrykke seg videre, uten at du spør.

• En annen mulighet er å oppfordre barnet til å fortelle mer, eksempelvis; ”hva skjedde da?”. Barnet kan da holde fast ved sin egen opplevelse og tankeprosess, og det vil oppleve at du er med i denne.

• Bruk ”fortell" og "beskriv" når du prater med barn.


- side 44 -

Eksempel: Du fortalte i stad....., Fortell meg mer om det....for jeg har ikke vært der, fortell så godt du kan... Fortell meg det slik at jeg kan forstå det… Hva skjer videre da? • Husk å følge alle tema som barnet selvstendig bringer inn, frem til en rimelig avslutning, selv

om det er irrelevant i forhold til ditt formål og er et brudd med det tema dere er inne i for øyeblikket. Uavsluttede, avbrutte initiativ vil ellers leve videre i barnets interne prosesser og gjøre det uoppmerksomt og forstyrre for de tema du vil inn på.

• Gi barnet gode pauser, og ikke avbryt.

• Gjør oppsummeringer underveis når dere har klargjort et tema, slik at barnet får tydelig erfare hva du har forstått. Ved slike oppsummeringer vil du ofte oppleve at barnet har flere nyanser, korreksjoner og tanker som det assosierer til din oppsummering. Slik får du fylde i uttalelsen. Bruk kun barnas ord, og ikke legg til noen detaljer eller andre ”ladede” uttrykk som ikke barnet har nevnt. Eksempel: Du har nå fortalt meg om......

5.2.4 Hvordan avslutte samtalen • Fortell at vi vil hjelpe, og si at loven sier at vi MÅ hjelpe.

• Si at du må snakke med noen andre voksne som kan hjelpe til for at ting skal bli bedre. I de sakene der mor eller far har utøvd vold kan barnet være redd for mulige reaksjoner fra foreldrene når de får vite hva barnet har fortalt. Det er derfor viktig at vi sier noe om at

1. det kan gå litt tid før noen andre snakker med mor og far, men at du skal komme tilbake til barnet. Der det passer seg, kan du meddele at barnet skal få beskjed når du skal snakke med mamma og pappa om dette, slik at de ikke engster seg unødvendig.

2. du skal følge dette opp, at du skal passe på å gå frem på en trygg og forsiktig måte

• Si noe om at barnet ikke er alene, at du kjenner andre barn som har opplevd det samme, og at ingen barn burde oppleve noe slikt. Barn som har opplevd vold føler seg ofte ensomme, og det tror at det er alene om å ha opplevd dette. Gjennom å få bekreftet at det er andre barn som har det slik, kan det ha en helende effekt, samtidig som det kan være lettere å snakke om det som har skjedd.

• ”Jeg vet om andre barn som også har opplevd dette, og jeg skal snakke med andre voksne som kan mye om dette, dette for at du skal kunne få det bedre.” Ev. spør hva barnet tenker om det.

• Fortell at det de voksne gjør, er de voksnes ansvar. Det er ingen voksne som har lov å gjøre det du har fortalt nå (gjenta de ordene barnet som har sagt, rams opp) og si at barnet ikke har gjort noe galt. Uansett hvor umulig barn er, er ikke dette lov.

• Dersom barnet formidler skyld over å ikke å ha handlet på bestemt måte, ikke forsvart noen, opplevelser av ting de burde gjort etc, er det viktig å formidle at; ”du gjorde det beste du kunne i situasjonen”, og ”det er ikke din skyld”.

• Spør barnet om det er noe mer det vil tilføye, eller noe det lurer på (oppklaring).

• Formidle til barnet at det alltid er velkommen igjen om han/hun trenger noen å komme til.

• Sikkerhet: vurderer du det som utrygt å sende barnet hjem, kontakt barnevernet for videre vurdering av situasjonen om nødvendig.


- side 45 -

6 Implementering Det legges en detaljert plan for 2008 hvor alle ansatte i Drammen Kommune og representanter fra tjenester, virksomheter og organisasjoner utenfor kommuneorganisasjonen får et til bud om kompetanseheving på området ”Vold i nære relasjoner”. Opplæringen gjøres modulbasert slik at den tilpasses de enkeltes tjenesters behov for kunnskap. Således varierer omfanget fra en halv til 3 – 4 dager avhengig av hvilken tilknytning den enkelte organisasjon har til problemområdet. Program for de virksomhetene som har mest inngående befatning med voldsproblematikken, barnevern, politi og sosialtjeneste, gjennomføres våren 2008, mens de øvrige utsettes til høsten.

7 Rullering, oppdatering Dokumentet, og kommunens arbeid med vold i nære relasjoner, evalueres tidlig i 2009 med tanke på ytterligere utvikling og forbedring av materiellet. Ved en slik rullering, vil det også være aktuelt å vurdere å inkorporere former for vold som ikke er tilstrekkelig behandlet i denne utgaven


- side 46 -

8 Henvisninger – mer om temaet

8.1 Faglitteratur Forfatter Årstall Tittel Forlag Bengtson, M., Steinsvåg, P. Ø., Terland, H.

2004 Ungdom bak volden Oslo: Universitetsforlaget

Bjøranger, Terje 2001 Tvangsekteskap som begrunnelse for barneverntiltak (Spesialavhandling)

Galta, Karen, Olsen, Siri Wik, Gustav

2005 Mord-selvmord i nære relasjoner Universitetsforlaget

Isdal, P., Natvig Andreassen, S. M., & Thilesen, R.

2003 Vold i skolen. Oslo: Kommuneforlaget

Isdal, Per 2000 Meningen med volden Naser Khader 2003 Ære og skam Borgen (dansk forlag) Råkil, Marius 2002 Menns vold mot kvinner Universitetsforlaget

Sareen, Manu 2003 Når kærlighed bliver tvang Peoples Press, København

Skjørten, Kristin 2002 Lov og rett mot familievold? Oslo: Pax forlag

Wikan, Unni 2003 For ærens skyld – Fadime til ettertanke Universitetsforlaget

8.2 Rapporter Isdal, P. (2002). Vold mot mor er vold mot barn - om barn som vokser opp som vitne til vold i familien. Barn i Norge 2002. Årsrapport om barn og unges psykiske helse utgitt av Voksne for Barn (s. 49-59). Fra Senter for Krisepsykologi, ”Sikkerhetsarbeid: barn som lever med vold i familien” . www.krisepsyk.no, familievold, bulletenger. Steinsvåg & Eriksen. Molin, P. K. & Råkil, M. (2005). Menns vold i nære relasjoner - et helseproblem? Helsetilsynets årsmelding Mossige, S. & Stefansen, K. (2007). Vold og overgrep mot barn og unge. NOVA rapport 20/07.

8.3 Brosjyre Små vitner til vold. Et hefte om skadevirkninger av vold mot barn, og løsninger på dette. PDF -fil finnes på www.krisepsyk.no, familievold.


- side 47 -

8.4 Offentlige utredninger, meldinger og handlingsplaner

• Handlingsplan ”Vold mot kvinner” 2000-2003

• NOU 2003:31 ”Retten til et liv uten vold”

• Handlingsplan ”Vold i nære relasjoner” 2004-2007

• Handlingsplan mot vold i nære relasjoner ”Vendepunktet” 2008-2011

• Handlingsplan mot tvangsekteskap 2008-2011

• Faktaark – Vold i nære relasjoner – Justis- og politidepartementet november 2007

8.5 Internettadresser

8.5.1 Organisasjoner, etater og offentlig informasjon Organisasjon Internettadresse Alternativ til Vold - stiftelse www.atv-stiftelsen.no BIP – Barnas og ungdommens innvandringsportal, Imdi

www.bip.no

Human Right Service www.rights.no Imdi nyhetsbrev www.inytt.no Kilden- kvinneforskning www.kilden.forskningsradet.no KIM - Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene www.kim.no

Krisesentersekretariatet www.krisesenter.com Landinfo – utlendingsforvaltningens fagenhet for landinfo

www.landinfo.no

Landsforeningen for voldsofre www.voldsoffer.no MIRA senteret www.mirasenteret.no Nasjonalt kompetansesenter for minoritetshelse www.nakmi.no Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress www.nkvts.no

Norges Røde Kors www.redcross.no SEIF www.seif.no Senter for Krisepsykologi www.krisepsyk.no Tolkeportalen – nasjonalt tolkeregister www.tolkeportalen.no

Universitetet i Oslo, nettsted for litteratursøk www.samfunnsforskning.no

Utlendingsdirektoratet, (UDI) www.udi.no

8.5.2 Andre nettsider Navn Internettadresse Manu Saren – integrasjonskonsulent i Danmark www.manu.dk Naser Khader, dansk politiker http://www.khader.dk/ Ung – et nettsted for ungdom www.ung.no/vold Overgrep – en egen web portal www.noabuse.no Utrop, tidsskrift med fokus minoritetsutfordringer www.utrop.no


- side 48 -

8.6 Offentlige tjenester med ansvar for barn i overgrepssaker

Tjeneste Ansvarsområder/oppgaver Senter for oppvekst Nedre Storgt. 3 3015 Drammen Tlf.: 32 04 66 00

Innenfor Senter for oppvekst finner du Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), barnevern og habilitering • Råd og veiledning til barn og/eller foresatte • Konsultasjon for andre instanser, ansvar for samordning • Veiledning til lærere og førskolelærere i skoler og barnehager der barn har vært utsatt for

seksuelle overgrep Intervensjons- og krisearbeid for elever, foreldre og ansatte der barn har vært utsatt for seksuelle overgrep fra en ansatt Hjelpetiltak fra barneverntjenesten skal være hjemlet i barnevernloven.

Sosial- og barnevernsvakt Adresse: Legevakta på Sykehuset Buskerud Åpningstid: 18.00-02.00 Tlf. 32 86 21 00

• Akuttjeneste utenfor ordinær kontortid • Råd og veiledning til barn og/eller foresatte • Konsultasjon for andre offentlige instanser • Kan iverksette midlertidige hjelpetiltak når dette er nødvendig

Eks. – Hjelpetiltak i hjemmet - Plassering av barn utenfor hjemmet

Barne- og ungdoms- psykiatrisk avdeling (BUPA) Rådhusgt. 33 3015 Drammen Tlf.: 32 86 15 00

BUPA gir et allsidig behandlingstilbud til barn og unge opp til 18 år – og deres familier.

Avdelingen tilbyr både døgnplasser, dagbehandling og poliklinisk behandling.

• Familie- og individualterapi ved akutte eller langvarige problemer eller skader • Barnet/familien henvises til BUPA av 1. linje-tjenesten, feks. helsesøster, lege eller

barneverntjenesten Helsesøstertjenesten og skolehelsetjenesten i barne- og ungdomsskolen (hhv. distrikthelse- stasjonene og på skolene) Tlf.: 32 04 68 91

• Støtte og veiledning til barn og/eller foreldre

• Samarbeid med andre instanser i den videre oppfølgingen av barnet og familien • Henvisningsinstans til det øvrige hjelpeapparatet

Drammen politistasjon Grønland 36 3045 Drammen Tlf.: 02800

• Etterforsker overgrepssaker • Informerer – gir råd/veiledning før/etter at anmeldelsen er inngitt • Sørger for dommeravhør av barn

8.7 Andre aktuelle hjelpeinstanser Tjeneste Ansvarsområder/oppgaver Barne-, ungdoms- og familieetaten sør Tønsberg Tlf.: 33 72 90 00

Barneverntiltak når barn må plasseres utenfor hjemmet

Familievernkontor Grønland 68 3045 Drammen Tlf.: 32 27 72 60

Råd/veiledning i familiesaker.

Advokatvakten Grønland 40 b 3045 Drammen (det nye biblioteket)

Den norske Advokatforening, Buskerud krets, tilbyr gratis juridisk veiledning. Påmeldingsliste legges ut klokka 16.00 samme dag. Torsdager kl. 17.30-19.30. Kontaktperson: Advokat Per Karsten Wahl, tlf. 32 25 55 00.

Sykehuset Buskerud Dronninggata 28 3004 Drammen Tlf.: 32 80 30 00 AKUTT, tlf. 113 LEGEVAKT, samme sted Tlf.: 32 26 90 00


- side 49 -

Tolketjeneste Ilebergsvn. 21 3011 Drammen Tlf.: 32 21 70 12

Introduksjonssenteret for utlendinger i Drammen. Bestilling av tolk.

NAV Drammen Trygd N. Storgt. 18 3015 Drammen Tlf.: 32 20 38 00

Råd/veiledning i trygdesaker.

Sosialsenteret Strømsø torg 9 3044 Drammen Tlf.: 32 04 65 70

Søknad sosialstøtte. Råd og veiledning i vanskelige livssituasjoner Ansvar for midlertidig husvære, boligtjenesten, bostøtte Tiltak/oppfølging.

Fylkesmannen Statens hus Grønland 32 3045 Drammen Tlf.: 32 26 66 00

Separasjon/skilsmisse.

Buskerudregionens Incestsenter (BRIS) Haugesgt. 1 3019 Drammen Tlf. 32 04 58 00 Telefontid man. t.o.m. torsd. 09.00-15.00. Besøk uten avtale tirsd. og torsd. Kl. 13-17.00.

Seksuelle overgrep. Samtaler, selvhjelpsgrupper , aktiviteter m.m www.brisenter.org. (for opplysninger) [email protected]

Døgnåpen landsdekkende tlf i Vestfold: 800 57 000 (Incestsenteret i Vestfold). Betzy krisesenter Drammen Tlf.: 32 83 03 46

Midlertidig bosted for kvinner/barn som har blitt utsatt for psykisk og/eller fysisk mishandling. Råd og veiledning også over telefon.

9 Vedlegg

9.1 Melding til barneverntjenesten

MELDING TIL SENTER FOR OPPVEKST, BARNEVERNET Unntatt offentlighet, jfr. Off.l. § 5 a og Fvl.l. § 13, 1. ledd nr. 1

Personopplysninger Barnets navn: Fødselsdato: Mobiltelefon

Hvem har daglig omsorg?

Mors navn Fars navn

Adresse Adresse

Telefon Telefon

Skole: Klasse:

Kontaktlærer: Kontaktlærers telefon

Rektor Rektors telefon

Eventuelle søsken som omfattes av denne meldingen, og deres alder:

Beskrivelse av barnets situasjon Dreier bekymringen seg om en akutt eller varig situasjon?

Beskriv de aktuelle forholdene. Angi hendelsers hyppighet, varighet og tidspunkt.

Hvem har gjort disse observasjonene?

Skolens befatning med barnets situasjon Hva har skolen gjort for å møte de aktuelle problemene?

Har skolen snakket med barna om problemene, eventuelt når?

Har skolen snakket med foreldrene eller andre i familien, eventuelt når?

Har skolen kjennskap til hvorvidt familien har kontakt med andre instanser?

Har skolen søkt råd og veiledning, eller drøftet saken anonymt med barnevernstjenesten?

Er det andre som har gjort observasjoner, i tilfelle hvem?

Er barnet og/eller foreldrene informert om at skolen sender melding til barnevernstjenesten?

Beskriv andre momenter som kan ha interesse for saken:

Faglig utredning Rapport utarbeidet av

Virksomhetsleder/rektor skole Dato

Documents

Veileder ved arbeid mot vold i nære relasjoner...for vold eller er vitne til vold, utvikler fysiske eller psykiske symptomer som de trenger hjelp for. Ved å forebygge, samt å oppdage