Intervju med Odd LynghaugTidlige barndomsminner

Odd Helmersen Lynghaug vokste opp under krigen og barndommen ble sterkt preget av dette.

- Jeg var bare en liten gutt under krigen og alle minnene er preget av det. Jeg forstod nok ikke så mye av det som skjedde. Et av mine tidligste minner er fra før krigen. Det var jo ikke mange som hadde radio før krigen. Derfor kom det ofte folk til gården vår for å høre radio på kveldene – før krigen var et faktum. Jeg har et svakt minne av at Polen ble invadert av Tyskland, men det kan hende det er en blanding av hva jeg husker av bruddstykker og hva jeg er blitt fortalt og det jeg har hørt i ettertid. Geografiske avstander føltes større den gang enn i dag. Polen var langt unna og en regnet vel ikke med at krigen skulle komme hit.

Skipet Kategat

- Så kom vi til den tida da det tyske skipet Kategat kom hit til Sandåvika, i begynnelsen av april i 1940. Et tysk skip lå en dag i Neverdalsbukta. Jeg har noen bilder fra skipet som blant annet tidligere er lånt ut til en artikkel i Meløyboka.Hvor har du fått bildene fra?

- Ved tilfeldigheter har jeg har snappet opp bilder og tatt vare på det. Ikke alle har sett verdien av slike bilder og mange ville jo kvitte seg med slike ting etter krigen. Jeg overtok det og tok vare på det.

Neverdalsneset

Tvangsflytting

- Våren 1942 ble vi tvangsflytta fra gården her. Da hadde tyskerne kommet så langt med byggingen av festningen her at hele området ble ryddet for folk. Men vi fikk bruke fjøset til å ha kyrne i for det lå utenfor festningsområdet. Det berget oss for da fikk vi beholde kyrne. Vi flytta inn i et gammelt nordlandshus som nå er revet ned. Det stod på nøvva, bak butikken i svingen. Et hus i dårlig forfatning, kaldt og trekkfullt. Etter et og et halvt år flyttet vi derfra til

Odd Helmersen Lynghaug. Født 1936 på Neverdal. Den yngste av fire søsken. Odd Lynghaug bor i dag på hjemgården på Nesset på Neverdal

gammelskolen. Det var jo en internatskole, det som er barnehagen i Neverdal i dag. Vi fikk ikke hele etasjen der internatskolen holdt til, men kjøkkenet og et lite rom på loftet. Helge, Edith og Gunvor, søsknene mine, bodde på det lille loftsrommet.

Var det skole i bygget når dere bodde der? - Nei, men det ble jo skole der etter hvert. Men jeg begynte ikke på skolen før skolen ble frigitt, i 1944. Men jeg husker ikke så mye av detaljene rundt dette.

Skolegang

- Det ble drevet skole i Neverdal under hele krigen rundt omkring i bygda. Det var skole i det gamle Skogvanghuset der Israelsen bor i dag. Det var også et gammelt avholdshus rett nord om Steingården . Der var det muligens også skole. Det var også skole i Eidbukta i det gamle huset til Solbakken/Heimdal. Minnene flyter litt frem og tilbake og rekkefølgen er derfor vanskelig å huske.

Russerfanger

- Før vi ble tvangsevakuert kom de første kontingentene av russiske krigsfanger. Jeg antok at de tok artilleriet i land på kaia her i Grønnesset. Fangene dro kanonene langs veien og i motbakkene ut på Nesset. Kanonene stod på svingskiver. Og på disse svingskivene stod det avstand i meter. De skaut ut mot Oksholmen, men lenger ut rekk de ikke. Det var et godt drønn når de skaut.

- Det var ei stygg behandling av fangene. Jeg har mange ganger vært glad for at jeg

var en liten unge og ikke forsto den fornedrelse de russiske fangene måtte gjennom. Men jeg husker begravelsene og de triste sangene som ble sunget. Men jeg var så liten at jeg forsto ikke hvor nedverdigende og negativt det var.

Matauk under krigen

- Det var ikke butikk ute på lottebrygga under krigen. Dette området var stengt for ferdsel for vanlige folk. Under krigen var det en liten butikk, ei lita hytte, som de handlet i på Grytneset (ved Semek).

- Vi flyttet som sagt opp på Nøvva, våren 1942. Da hadde tyskerne etablert seg godt her med brakker og utstyr. I Bodø hadde de et sentralbakeri der de fikk brød fra. En kveld skulle ei av søstrene mine ut til fjøset på Neverdalsnesset for å melke. Pappa gikk alltid med og jeg skulle også få være med. Etter melkinga skulle vi gå heim. Ved Korsveien møtte vi ei langvogn med to hester foran, vogna var full av brød. Et brød falt av og datt på bakken. Jeg løp, fikk tak i det og puttet det under busserullen. Jeg vet ikke hvor mange som hadde vært borti det brødet underveis fra Bodø. Før jeg fikk tak i det falt det i bakken, men vi skrapte vekk det verste grusen. Det er vel ingen som hadde rørt det brødet i dag, men den gang smakte det himmelsk. Det inneholdt skikkelig mel og det var sjelden vare under krigen.

Husker du episoder som forteller sier noe om forholdet mellom tyskerne og folket i Neverdal?

- Edit, søstera mi, er ti år eldre enn meg. En stund etter at vi var tvangsflyttet hjemmefra, var hun 16-17 år. Da var det telegraf på Eidbukta. Her var hun under opplæring og dette her var hennes tredje dag. Den gang var det ikke mye satelittforbindelser, men det var om gjøre å få ledige linjer på telegrafen. Detaljene i denne historien kjenner jeg ikke, men det var slik at det var noen tyskere her som hadde fått kontakt med noen tyskere sørpå på ei ledig linje. De andre jentene på telegrafen oppfordret henne til å bryte denne linjeforbindelsen, og det gjorde hun. Men det tok ikke lang tid før tyskerne kom inn til telegrafen for å finne ut hvem det var som hadde brutt forbindelsen. Det ble fort klart at det var Edit. Slike hendelser ble sett alvorlig på og en geværtropp kom inn til telegrafen, tok henne med seg, og der måtte hun marsjere sammen med disse soldatene under alles påsyn. Så bar det inn til forhør på skolen. Der var det et loft med ei ark. Der ble hun puttet inn når de første forhørene var over. Det gikk vakter ute på gangen og utfor veggen for at hun ikke skulle rømme. Hun kom ut etter noen dager, men det hadde vært en skremmende opplevelse for ei ung jente. Det var ikke mye en skulle gjøre for at det kunne få de alvorligste følger, men heldigvis gikk det godt denne gangen.

En utskåret bjørn som holder en trompet mellom forlabbene og spiller. Odd H. Lynghaug fikk den av en russisk krigsfange.

- Som unger ble vi derimot ikke alltid fulgt så nøye med av de tyske soldatene. Denne episoden skjedde her rett ved ungdomshuset hvor det også bodde noen russerfanger i brakker. Det var en dag en russerfange vinket meg til seg. Han gjorde tegn til at han ville ha mat. Han var dårlig kledd og hadde bare filler surret rundt beina. Hjemme hadde vi sauer, ull og rokk. Vi hadde derfor strikkede ullsokker som gikk helt oppunder knærne liggende. Vi pakket en mat- og klespakke og jeg smuglet den inn til denne fangen. Som takk fikk jeg denne bamsen av fangen. Rødfargen var rødt kreppapir som er bløtt opp slik at det slipper farge. Den er skjært ut med gamle barberblad. De flotteste ting ble laget med primitive midler av disse fangene.

Hvordan oppfattet du at forholdene var for fangene i fangeleiren?

- Jeg vet ikke om det var så mye tortur, men de ble nok ikke så godt behandlet. Mange av de russiske fangene arbeidet seg nok i hjel og det var heller ikke mye mat de fikk. De bodde i noen runde kryssfinerhytter med ovn i midten. Det sies at de lå med føttene inn mot midten av hytta. Så måtte de selv skaffe ved til ovnen. Det var en gammel utmarksvei som gikk forbi Nøvva der vi bodde og innover marka der. Ofte kunne vi se fangene komme med vedstranger bærende over nakken. Rett nedenfor der vi bodde hadde de hvilepause. Ofte kokte vi fiskehoder til kyrne, vi var jo mye ute på fjorden og fiska fisk. En dag så fangene en slik haug med kokte fiskehoder som skulle til kyrne. Da de oppdaget fisken puttet de så mye de kunne i frakkelommene. Noen fangevoktere brydde seg ikke, og fangene fikk spise fisken, men andre var ikke greie å ha med å gjøre. Det her pågikk noen ganger, men etter hvert flyttet de pauseplassen.

- En dag var det en fange som hadde stukket av fra fangeleiren og løpt opp gjennom Selstadmarka. Han ble fanget og slått i hjel til skrekk og advarsel framfor øynene til de andre fangene.

- Krigsfangene var ungdommer, men de så snart mye eldre ut på grunn av klær og dårlig matstell. De var slitne og gikk og subbet bortover veien. Hår og skjegg vokste. Det var dårlige forhold og det bar de preg av. De gikk barfotet i snøen med

bare noen filler surret rundt føttene. Det var dårlige forhold.

En skremmende opplevelse

- Det var en ting husker jeg som satte en skikkelig støkk i en liten guttunge. Det her var i slutten av krigen. Denne historien husker jeg godt. Det begynte å gå noen rykter om at det fantes en liste over folk her i Neverdal som skulle likvideres før tyskerne forlot Neverdal. Det kan hende det bare var psykologisk krigføring, men jeg husker at jeg var veldig redd, for far var en av de som stod på den lista. Jeg kjente jo alle de andre på lista også og det var jo folk som før krigen hadde vært radikale politisk og sterkt organisert i fagbevegelsen gjennom arbeidet på Haugvik smelteverk i Glomfjord. Far trøstet meg og sa jeg ikke skulle ta det så tungt.

En tysk soldat vender tilbake

- En gang for en del år tilbake. Det var sommer, men jeg husker ikke årstallet. Det kommer en gammel mann gående nedover veien her. Han hadde god tid, stoppa og så seg rundt. Han stoppa nede hos han Helge, bror min. Det viste seg å være en tysker. Han spurt etter faren min, Hilmar Lynghaug, og Hans Neverdal. Denne mannen hadde vært 18 år gammel i 1942 da han kom hit som rekrutt til Neverdalsnesset, for å lære å krige. Under krigen hadde han stått vakt ved bommen som lå over veien i krysset her borte. Han hadde da blitt kjent med de som bodde

rundt her og som måtte passere bommen, deriblant disse to. Han hadde også et minne om en liten gutt som da var meg. Jeg har jo ikke kunnet så mange andre språk enn meløyfjæring, men jeg kunne såpass tysk at vi kunne snakke litt sammen denne sommerdagen. Jeg fikk også noen bilder av ham, bilder som han tok under krigen her fra Neverdalsnesset.

- Løytnant Lücke, festningskommandanten som var øverste leder her på Neverdal. Ved siden av står feltprest Petri. Disse to var de eneste godt voksne tyske menn som var her under krigen. Alle de andre var unge gutter på 18 til 20 år.

- Det her bildet er jeg glad for at jeg har fått tak i for denne episoden husker jeg. Fikk dette bildet fra en bekjent i Bodø. Her ser du det sitter tre gutter sammen med to tyske soldater oppe i vogna. Rundt ser du noen soldater i feltuniform og noen soldater i arbeidsuniform. Oppe i vogna sitter jeg på kneet til en tysk soldat. Ved siden av sitter Levi Karlsen, broren til Eliot, og Edvin Berg som også sitter på kneet til en tysk soldat. Tatt tidlig vår eller sen høst.

Odd Lynghaug har fortalt, i lydopptak, til Kåre Kristiansen. Intervjuet er skrevet ned fra lydbånd og noe bearbeidet av Sissel H. Israelsen.