Edle byrom for eldre og alle

Hvordan kan en «vanlig» småby langs Norskekysten som Florø endres og forbedres i forhold til utfordringene som «eldrebølgen» fører med seg? Dette spørsmålet har vært tema for mitt diplomprosjekt ved Bergen Arkitektskole. For meg var det viktig at stedet jeg valgte for prosjektet kunne ha paralleller og direkte relevans til andre småbyer og kommuner i distrikts-Norge.

Av Harald Brynlund-Lima

I skrivende stund er jeg i ferd med å bli arkitekt. I den siste episoden av min utdanning har jeg hatt et større søkelys på våre urbane omgivelser sett i sammenheng med de demografiske endringene som gjerne blir kalt «eldrebølgen».

Arkitekter og andre fysiske planleggere vil i fremtiden møte en rekke særlige utfordringer når det gjelder de eldre. Min faglige interesse er blant annet knyttet til urbant liv og gode byrom i det ganske land. Dette reflekteres i valget av tema for diplomprosjektet mitt. Arbeidet har pågått fra februar til september 2011.

IntroduksjonMed tanke på gyldigheten av prosjektet ville jeg innledningsvis gå grundig inn i det analytiske grunnlaget for et prosjekt knyttet til eldre og byrom.

Vi kjenner «eldrebølgen» fra store overskrifter i flere år nå. Våre økonomiske modeller bys opp til heftige danserunder, og ikke alle de etablerte regnestykkene vil gå opp. Noe må gjøres. Og i bakgrunnen til mitt prosjekt har jeg koblet de makroøkonomiske utfordringene både med urbane mønstre og den pågående fragmenteringen av fysisk-institusjonell omsorg.

Med hensyn til urbane mønstre er det først og fremst det høye transportbehovet og den lave tettheten som jeg adresserer. Disse aspektene har vist seg særlig problematisk når det gjelder opparbeidelsen av gode byrom. Og jeg erfarte i en innledende sosialantropologisk studie at fysisk-institusjonell omsorg har blitt fragmentert i størrelse og organisasjon i flere tiår; dette finner jeg både interessant og nødvendig. Et innlysende prinsipp for gode arkitekter: ett svar er et elendig svar for 50 individuelle mennesker. Og hvem er individuelle hvis ikke eldre skal få være det? Solveig Hauge, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, har påpekt hvordan det skjøre fellesskapet på stuene i institusjoner bryter sammen når ikke personalet er tilstede.

Når jeg knytter sammen innsikter fra organisasjon av fysiske steder for omsorg, urbane mønstre fra norske småbyer og de store trekk fra demografi og økonomi er det et interessant rom som åpner seg. Dette rommet tegnet jeg ut i Sunnfjord.

StedetStedet jeg valgte meg var Flora kommune og Florø by i Sogn og Fjordane.

Denne lille byen på rundt 11.600 innbyggere (Flora kommune, 20011) har som alle byer en sammensetning av ulike elementer. Noen av disse har Florø til felles med flere andre av de rundt 90 norske byene. For eksempel finner vi både i Oslo, Kristiansand og Fredrikstad en kvadratisk plan etter renessansemønster, en «kvadratur». Og i likhet med både Haugesund, Stavanger, Ålesund, Kristiansund og andre kystbyer har silda vært av avgjørende betydning for byens etablering og vekst. Det kan også nevnes at i årene rundt 1860 da Florø ble grunnlagt, var det en rekke andre steder langs kysten som fikk kjøpstadsprivilegier og utviklet et stedlig grunnlag for varehandel.

Hvordan er Florø bygget opp? Jeg vil peke på tre byggesteiner. Den viktigste er den nordvendte sjøfronten med oppbygget kailinje, bygninger historisk knyttet til sildefisket og utfylt areal mot opprinnelig holmer i vest opp til dagens Fugleskjærskaia. Her anløper Hurtigruta og annen rutegående båttrafikk. Og ved grunnleggelsen i 1860 kom et ferdig urbant oppsett, rett fra hovedstaden. Dette var den kvadratiske planen med rette gateløp og en kvartalsstruktur som bestemte bygningsmassen. Mellom «kvadraturen» og sjøfronten finner vi Strandgata som binder småbyen sammen.

I dagens Florø er Strandgata eneste stedet du finner annet enn asfalt som dekkemateriale. Og etter å ha parkert bil 40 ganger, kan du finne én benkeplass! Hvordan skal dette bymiljøet møte «eldrebølgen»?

Florø har i flere år strevd med utfordringer knyttet til servicenæringen og varehandelen i sentrumskjernen. Både lokale kulturvitenskapelige studier som «Ad Undas, Florø?», en større nasjonal konferanse i 2009 og en NIBR-studie fra 2010 har satt søkelys på dette. Et særlig viktig aspekt ved Florø sentrum er den tradisjonelle bebygde koblingen mellom sjø og land som har spor helt tilbake til grunnleggelsen i 1860 og virksomheten som var knyttet til sildefisket. Denne bygningsmassen er verneverdig og har uttalt nasjonal interesse («Trovikkvartalet», Riksantikvaren). Dessverre er dette i konflikt med ønskene til mange av eierne av bygningsmassen. De erfarer at de trenger enda større flatearealer for å ta opp konkurransen med Førde. Mange grunneiere og deler av lokalbefolkningen er tydelig misfornøyd med dagens situasjonen i Florø sentrum. Flere av byggene i sjøfronten står tomme eller er lite brukt.

Riktignok har det blitt etablert et mindre kjøpesenter i østre ende av den nordvendte sjøfronten, som skal demme noe opp for handelslekkasjen til Førde. Men basert på egne observasjoner, og etter å ha studert lokale analyser, er det åpenbart at kjøpesenteret egentlig ikke har gjort bildet særlig lysere for bruken av den historiske bygningsmassen langs Strandgata.

Når få mennesker beveger seg i gatene, er det en indikasjon på at byens helsetilstand ikke er den beste. Men dette er forhold som dessverre lett kommer i skyggen av den høye

skatteinngangen pr. innbygger i Flora kommune, blant annet takket være inntekter fra byens oljebase.

Eldre som urbane agenter?I Flora kommune forventes en vekst på rundt 300 pensjonister i årene frem til 2015. Kommunen ligger under nasjonale og fylkesvise gjennomsnitt når det gjelder alder på befolkning og antall pensjonister som andel av befolkning, noe som gir en gunstig posisjon for planlegging.

I dagligtale bruker vi gjerne begrepet «eldrebølge» om de demografiske forandringene og de medfølgende logistiske og økonomiske utfordringene som vi står foran. Som planleggere er det imidlertid viktig at vi forstår at dette slettes ikke vil være noen avtagende bølge, men en mer eller mindre permanent aldring av befolkningen, som både skyldes lengre levealder og de store alderskullene fra etterkrigstiden som nå er på vei inn i alderdommen. Hverken høye fødselstall eller fortsatt stor innvandring vil gjøre Norges befolkning noe særlig yngre.

Denne aldringen i befolkningen innebærer en rekke utfordringer. Men, det er alltid mer bærekraftig å se positivt på nye problemer. I prosjektet mitt hadde jeg tidlig en tanke om å se på mennesker i «livets høst» som urbane agenter. Slik jeg ser det, er deres ønsker og behov sammenfallende med de byplanmessige utfordringene som Florø er fanget av. Mange gode sirkler!

ProsjektetDiplomarbeidet mitt inneholder en overordnet urban analyse og en plan for tiltak som er nødvendige for å bedre og endre byen. Det munner ut i et prosjekt med 11 leiligheter og tilhørende attraksjoner. Hovedsakelig er det to hovedingredienser i min oppskrift, nemlig flere tjenester og flere sentrumsbeboere.

Jeg har fokusert på tre soner i arealet mellom Strandgata og sjøfronten. Til vest og ved byens ankomst foreslår jeg å relokalisere det eksisterende eldresenteret til det verneverdige «Trovikkvartalet». Dette har tidligere huset den godt kjente «Kakebua». Slik vil et miljø rundt gro til og bidra til en stabil bruk av det ikoniske Florø-bygget. Med kommunale aktører som eiere og brukere kommer en trygghet inn som både byen og bygget fortjener. Og ikke minst, eldresenteret i kystbyen Florø får sjøutsikt og kailinje!

I den midterste av sonene ønsker jeg et sørvendt byrom med marked innendørs og en grønt-dekket takflate med et større flateareal enn flere av de andre sentrumsgårdene. Slik får gårdeierne i sentrum noe av det de ønsker, og byen Florø med nordvendt sjøfront får et sørvendt og solfylt byrom. På denne takflaten tenker jeg også at det kjente nyttårskarnivalet «Kjippen» kan dokumenteres og utstilles til å bli et av trekkplastrene i byen. Mitt prosjekt har et større fokus i den østre sonen, i skjæringspunktet mellom de to store bygningene kjøpesentret og Samfunnshuset.

På parkeringsflaten sør for kjøpesenteret har jeg tegnet inn 11 romslige leiligheter som følger standard for universell utforming. Jeg anser kravene om omgivelser for menneskelig rikhet ikke som tvangstrøyer, men som en anledning for yngre, urutinerte arkitekter til å komme med mer kreative innspill enn hva design fra et mer rutinert kontor kanskje klarer å hoste opp.

Leilighetene er utformet for å gi beboerne både utsiktsplattformer, takoverheng til periodevise regnskyll og interessante silhuetter av skygge. Slik bidrar de private boligene også til de offentlige miljøet med sin utforming. Formene er bevisst valgt med sikte på å uttrykke ulikhet for hvert plan og hver enhet slik at de fysiske omgivelsene blir rikere og mindre uniformert enn hva tilfellet ville vært i sedvanlig arkitektur for serviceboliger eller typehus. Skyggene vil fungere som en visning av tiden, lik et solur.

Omsorg i materialbrukI de planlagte leilighetsbyggene i den østre sonen har jeg forsøkt å benytte økologiske og miljøvennlige materialer. I forbindelse med prosjektet besøkte jeg Passivhuskonferansen, og var nysgjerrig. Men samtidig leste jeg «Bygningsmaterialenes økologi» av Bjørn Berge (1992). Et viktig prinsipp kom da fram. I hvilken grad skal våre boliger være maskinbaserte?

Jeg har ønsket å lage leiligheter som ikke er avhengig av ventilasjonsmaskineri og som ikke har farlige avgasser eller stort karbonavtrykk i livsløpsbildet på materialet. Disse reglene har inspirert til materialer med lite behov for transport, muligheter for konstruksjon med bidrag fra beboere (f.eks. tørrmur av naturstein).

Tid som ressursSom planleggere er det viktig at vi er klar over at helsen ikke er problemet for våre eldre i fremtidens bygde omgivelser. Folk flest over 60 er friske og raske. De har mye tid til overs. Som pensjonister har de med ett fått nær 40 timer med uprogrammert tid. Hvis vi regner at dagene i uka har 12 våkne timer, blir det 84 våkne timer på en uke. Tidligere gikk rundt 40 av disse bort i arbeidstid og pendling – nå har de doblet sin tilgjengelige tid.

Det er klart at dette vil få konsekvenser for våre byer – og for vår planlegging. Men hvem forholder seg til denne situasjonen? Faktisk ikke våre styrende myndigheter, kan det virke som. Stortingsmeldingen om Samhandlingsreformen inneholder skuffende nok ikke et kvekk om fysiske omgivelser. Dette til tross for at det er mange helsekroner i givende, stimulerende og myke fysiske omgivelser.

(biografi)Harald Brynlund-Lima er nyutdannet arkitekt med utdannelse fra Bergen Arkitektskole. Han er styremedlem i Bergen BOBY, BAS og Bergen Arkitektforening.