Eldre og selvmord

15

Kapittel 1

Forandring og sårbarhet i eldre år

Når man fordyper seg i temaet, vil man se at de eldres selvmord krever innsikt i aldringsproblematikk. Det som gjør de eldre spesielle i denne sammenheng, er jo nettopp deres alder. De er i en fase der de ofte må tåle store endringer i livet, samtidig som den generelle motstandskraften blir mindre. Det handler om mennesker som har levd et liv og som derfor har et begrenset tidsperspektiv fremover. Denne kjensgjerningen vil ha betydning både for forståelse av hand-lingene og for hvordan disse eldre kan hjelpes. Det er derfor naturlig å innlede boken med noen generelle aldringsperspektiver.

Frykten for alderdommenJanus, den romerske guden for begynnelse og overgang, hadde to ansikter. Ansiktene viste at han både var fremadskuende og tilbake-skuende. Ansiktene symboliserte også det tvetydige − det positive og det negative. Slik kan han også stå som et bilde på alderdommen. For mange, og stadig flere, kan eldre år gi nye muligheter for utfoldelse når det regulære yrkeslivet er et tilbakelagt stadium. Et liv med færre forpliktelser kan åpne for ny livskvalitet.

Samtidig frykter vi en alderdom med funksjonssvikt og hjelpeløs-het. Kanskje blir angsten større i en tid der ungdomsidealet står så

104594 GRMAT Eldre og selvmord 140101.indd 15 08.07.14 14:06

kapittel 1

16

sterkt, men det negative synet på alderdom er ikke nytt i historien. Allerede på en egyptisk papyrus fra 2000 år før Kristus var det skre-vet: «To be an old man is evil for people in every respect». Atskillig senere skrev dikteren Shakespeare at han foraktet alderdommen og elsket ungdommen: «Age I do abhor thee, youth I do adore thee. Youth is full of pleasure, age is full of care.» (Shakespeare, 2013).

Likevel ønsker vi oss et langt liv, og mulighetene for dette øker stadig. Levealderen i Norge har steget jevnt siste 200 år, og den stiger fortsatt. I følge Statistisk sentralbyrå forventes for menn en stig-ning fra 79 år i 2011 til 90 år i 2100, og tilsvarende for kvinner fra 83 til 93 år. De eldre er friskere og føler seg yngre enn for bare en generasjon siden. Alderdommen forskyves til stadig eldre år. Noen er heldige og holder seg friske og funksjonsdyktige til svært høy alder, men for de aller fleste vil de biologiske aldringsforandringer før eller senere inntre og ha konsekvenser for hvordan livet kan leves. Godt hjulpet, eller i alle fall motivert, av tallrike markedsførte livsstilsråd og behandlingstilbud, forsøker vi å hindre eller utsette aldringsforandringer. Vi føler oss yngre enn vi er, og vi vil også helst se yngre ut. Det sies at unge i dag ikke vil bli voksne, på samme vis vil voksne ikke bli gamle. Vi frykter kanskje ikke alderdommen så mye i seg selv, men snarere funksjonssvikt og hjelpeløshet, som kan være ledsagere til alderen.

Den romerske forfatteren og filosofen Seneca (ca. 4 f.Kr.–65 e.Kr.) tok sitt eget liv i høy alder. Han skrev om sin alderdomsfrykt på følgende vis:

«Jeg vil ikke gi avkall på alderdommen hvis den lar meg beholde det beste i meg selv. Men hvis den tar fra meg min forstand, og hvis den tar fra meg alle mine evner, en etter en, om den gjør at jeg ikke lever, bare puster – da vil jeg jeg forlate denne skjelvende kroppen. Hvis jeg vet at jeg må lide uten håp om lindring, da vil jeg dø. Ikke fordi jeg frykter smerten i seg selv, men fordi den tar fra meg alt jeg lever for.»


forandring og sårbarhet i eldre år

17

2000 år er gått siden dette ble skrevet. I 2011 tar tyske Gunther Sachs (kjent som industrimann, kunstner etc.) sitt eget liv og etterlater seg følgende ord:

«Jeg har i de siste månedene kommet til erkjennelse av å ha fått den uhelbredelige sykdommen Alzheimers. Jeg fastslår dette, ikke på grunnlag av manglende evne til å tenke logisk, men derimot på grunnlag av økende glemsomhet og tilbakegang av taleevne, i forhold til mitt tidligere nivå. For meg har denne trusselen alltid stått som eneste kriterium for å avslutte mitt eget liv.

Jeg har alltid tatt imot store utfordringer. Tapet av hjernekontrol-len over mitt liv ville medført en æreløs tilstand, hvilket jeg med besluttsomhet har bestemt meg for å avvise.» (Sachs, 2013).

Alt annet forskjellig, men i begge tilfellene dreier det seg om gamle menn som ikke kan, eller vil, akseptere alderdommens betingelser.

Holdninger til eldre – «alderisme»Vi lever i en tid der det ikke bare er ungdommelighet som er idea-let. Prestasjonsevne, produktivitet og ytelse er også honnørord. Den svenske sosiologen Lars Tornstam har skrevet om hvordan slike samfunnsholdninger vil påvirke synet på de eldre, som nødvendigvis ikke kan nå opp til disse samfunnsidealene (Tornstam, 1994). Han trekker paralleller til det som Harald Ofstad kalte «vår forakt for svakhet», der vi alle kan komme til å forakte de som er uproduktive, ineffektive og uselvstendige. Denne holdningen rettes mot oss selv i en tilsvarende situasjon, vi kjenner skam og selvforakt.

Det å eldes på «gammeldags» måte, med det gradvise forfallet som fordrer hjelp og omsorg, innbyr ikke til respekt eller beund-ring i vårt samfunn. Vi skjuler vår forakt og vår egen redsel for det som kan komme, gjennom å «synes synd på». Denne dobbeltheten i holdninger kan kanskje være medvirkende til at vi aksepterer så ned-


kapittel 1

18

verdigende forhold for mange eldre som er avhengige av samfunnets omsorg. I skrivende stund står alle landets pasientombud frem og forteller om uverdige forhold for sykehjemspasienter. Likevel benek-ter og bortforklarer de ansvarlige politikere situasjonen. Skjærer man gjennom alt utenomsnakket, blir det dypest sett et spørsmål om eldre menneskers verd i vårt rike land, og svaret gir oss ikke ære.

Så mens det å bli «gammel» i ordets egentlige forstand nesten er tabu, imponeres vi av 90-åringen som går Birken. Slik er vårt moderne alderdomsideal!

Hvordan oppleves det å bli gammel i Norge i dag? Dette vil (i tillegg til hvilken sosioøkonomisk situasjon du kommer i), være avhengig av hvordan samfunnet ser på og behandler en som eldre samfunns-medlem. Med andre ord handler det også om holdninger.

Vårt sosiale selvbilde dannes ved at vi speiler oss i andre. Det er de andres reaksjoner som forteller hvem vi er. «Alderisme» er et begrep som oppsto i USA, og betegner fordommer og diskrimine-rende holdninger overfor eldre mennesker på grunnlag av deres alder (Daatland, 2008). Den britiske geriateren Alex Comfort sa det på følgende måte: «Alderisme er ideen om at folk slutter å være folk – at de slutter å være som folk flest, eller at de blir til mennesker av en bestemt og underlegen type – i kraft av å ha levd et bestemt antall år» (Daatland, 2008). En norsk spørreundersøkelse fra 1992, ga interessante resultater (Daatland & Solem, 2000). Et tverrsnitt av befolkningen mente da at eldre mennesker hadde det bedre sam-menlignet med tidligere ut fra økonomisk trygghet og tilgang til medisinske og sosiale tjenester, men at deres sosiale anseelse var lavere, og at de eldre hadde en svakere sosial forankring. Hvordan en tilsvarende spørsmålsstilling ville blitt besvart i dag, vet vi ikke.

Dersom vi ser på medias fremstilling av eldre i Norge, har bildet blitt mer variert de senere årene. Et økende antall spreke og aktive eldre viser at alderdommen kan by på høy livskvalitet og at eldre



19

også har ulike behov. Men gjennom bildet som skapes, er det hel-ler ikke tvil om at eldre som gruppe ses som en økonomisk byrde i Norge. Den demografiske utvikling med økende antall eldre ses i stor grad som en belastning for samfunnet. En kostnad som samfunnet vil ha problemer med å mestre, både rent økonomisk og i form av hjelpende hender. Ordbruken er illustrerende i seg selv, med beteg-nelser som eldrebølge, som noen ganger stiger til en eldretsunami. Sjelden, eller aldri, fremstilles den økende gruppen eldre samfunns-borgere positivt, som en ressurs.

Jeg fikk et brev fra en eldre mann som fortalte om sine selvmords-tanker. Slik var hans opplevelse:

«Vi slutter å arbeide. Over natten blir vi verdiløse. Ikke til nytte for noen. Vi taper det som ga livet mening.

Vi har plutselig tid til å dvele ved situasjonen, og vi lurer på hvorfor vi fremdeles er her?

Vi blir annen klasses innbyggere, og dette blir vist oss gjennom folks holdninger. Vi blir tolerert!

Vi blir stadig minnet på fra politikere at vi burde arbeide lengre. De har neppe innsikt i at å finne jobb så sent i livet er vanskelig!

Vår helse og mobilitet svekkes merkbart, med det resultat at vi føler oss som en byrde for samfunn og familie.»

TapeneDet er ikke til å komme bort fra at alderdommen for mange dreier seg om akkumulering av tap. Samtidig skjer det en reduksjon av res-surser. Før mange begynner å kjenne på alderen for alvor, taper man roller. Det handler om avslutningen på yrkesliv og samfunnsdelta-kelse på annen måte, for eksempel politisk liv. Tap av sosiale roller medfører for mange, kanskje særlig for menn i denne generasjonen, også tap av identitet. Eldre i vår tid får ikke nye betydningsfulle sam-


kapittel 1

20

funnsroller. Det skal dog ikke undervurderes at mange trer inn som svært aktive besteforeldre. Før var det annerledes. Da innehadde de eldre en erfaringskunnskap som det var viktig å overlevere til yngre generasjoner. Gjennom denne fikk de eldste i samfunnet også status. Med dagens teknologiske utvikling er det oftere de yngre som må veilede besteforeldregenerasjonen i dataproblemer.

Så lenge helsetilstanden er god, er det likevel utallige muligheter for aktive pensjonister. Overgangen til den «fjerde alder» blir desto større. Det er hevdet at dagens eldre i mindre grad er i stand til å mestre aldringsforandringene som uvegerlig kommer til slutt. Dette kan skyldes at mulighetene og forventningene til et aktivt liv, også som gamle, er så høye.

Når sykdom påvirker funksjonsnivået, endres livet dramatisk. Begrenset mobilitet medfører redusert sosialt liv og tap av nettverk. Isolasjon og ensomhet kan bli resultatet. For mange handler det også om tap av yteevne. Det å kunne bidra til fellesskapet, til familie og andre i omgivelsene på en eller annen måte, er gjennom livet med på å gi den enkelte verdighet og selvfølelse. Det oppleves som et stort tap for mange når dette ikke lenger er mulig. En kvinne i 80-årene ble lagt inn etter et selvmordsforsøk. Hun hadde alltid vært den som ordnet opp i familien, og kreftene hadde alltid strukket til. Hun var fortsatt kjekk for alderen, men klarte ikke bidra som før. Hun ga uttrykk for sin opplevelse slik: «Å strikke sokker! Det er det jeg gjør nå. Det er ikke så veldig meningsfylt akkurat!» Hun aksepterte ikke sin aldersbetingete reduksjon i kapasitet.

Tapene skjer i en livsfase der man mister styrke og motstands-kraft både psykisk og fysisk. Biologiske endringer gjør den eldre mer sårbar for sykdom og komplikasjoner av sykdom. Mestringsevnen svekkes, og samtidig taper man ofte sosial støtte fordi relasjoner blir borte. Opplevelse av tilhørighet til samfunnet kan bli mindre, også fordi samfunnet endrer seg på en måte som den eldre ikke helt klarer å følge med i. En 91 år gammel kvinne som var innlagt etter et selv-



21

mordsforsøk, beskrev sin fremmedfølelse slik: «Når jeg er sammen med de yngre i familien, føler jeg at deres sammenheng ikke er min sammenheng. Vi er ikke i samme verden.»

Mange opplever også sviktende kontroll over egen livssitua-sjon. Å bli avhengig av hjelp fra andre, og derved i stor grad ofte miste selvbestemmelse over eget liv, er noe vi alle kan frykte. For mange eldre blir det en realitet. Håp er et helt sentralt aspekt ved et meningsfylt liv for alle. For mange eldre i denne fasen blir det en utfordring å definere håp med et annet innhold enn tidligere. Dette er også sentralt i selvmordsproblematikken hos de eldre.

LivshistorieneEn kvinne var midt i 70-årene da hun ble innlagt etter et selvmords-forsøk. Hun fortalte om sitt liv som enslig mor uten utdanning på 1940- og 50-tallet. Hun hadde selv valgt å forlate en alkoholisert ektefelle og forsørget seg gjennom strevsomme jobber innenfor renhold og lignende. Hun var stolt av at hun hadde klart å forsørge både seg selv og sønnen, gjennom en periode da forholdene for enslige mødre var annerledes enn i dag. Hun hadde tydelig vært et «arbeidsjern» Da hun ble pensjonist fortsatte hun som frivillig hjelper på et eldresenter. Dette hadde gitt henne meningsfylt arbeid gjennom flere år. Så ble helsen gradvis dårligere og hun hadde anta-gelig problemer med å klare oppgavene sine på senteret. I alle fall fikk hun beskjed om at de ikke trengte henne i arbeid lenger. Dette opplevde hun «som om hun fikk sparken». Tapet av en meningsfylt oppgave gikk så sterkt inn på henne, at hun i fortvilelse gjorde et alvorlig selvmordsforsøk.

Det sies at vanskeligheter som ikke bryter deg ned, gjør deg ster-kere. Fra et slikt perspektiv er selvmord hos eldre et overraskende fenomen. De har jo tilegnet seg «erfaringskompetanse» i å leve. Den eldre har tross alt gjennomlevd et liv og tålt belastningene som


kapittel 1

22

ethvert liv innebærer. Og så velges selvmordet som utvei, når det uansett er begrenset tid igjen? Men erfaringer kan også gi sårbarhet, noe historien om den eldre kvinnen illustrerer.

For henne var selvfølelsen og selvoppholdelsesdriften knyttet til at hun kunne arbeide. Arbeidet hadde vært en «overlevelsesstrategi» gjennom livet, og derfor rammet det så hardt når de ikke trengte henne lenger. Selv om man har klart seg gjennom vanskelige perio-der tidligere i livet, kan det ha medført «ømme punkter». Når tapene i alderdommen rammer akkurat på disse områdene, kan det være farlig.

Selvmordsforskere mente tidlig at en sviktende stressmestrings-evne hos selvmordsutsatte personer må ses i sammenheng med opple-velser gjennom livet. Maris hevdet at livshistorien var relevant for alle med selvmordsrisiko (Maris, 1997). Særlig farlig er det dersom krisen medfører at man ikke lenger kan benytte sine tillærte mestringsmåter.

En nyere teori om selvmordsforståelse er stress–diatese-risiko-faktor-modellen, der de samme tankene gjenfinnes (Roy & Sarchia-pone, 2009). Selvmordsrisikoen ved påkjenninger vil være avhengig av en rekke forskjelligartede individuelle faktorer relatert til arv og miljø, som kommer til syne i personlighetsutvikling og personlig-hetstrekk. Alle disse såkalte distale risikofaktorer vil innvirke på terskelen for selvmord når det enkelte individ utsettes for proksimale risikofaktorer, som innebærer stress av varierende grad.

Selv om livshistoriene er viktige for å forstå de eldres selvmords-atferd, er det gjort lite forskning på dette området. Forskning på dette feltet er vanskelig. Livshistorien til en som har tatt sitt eget liv, må fortelles av en sekundær informant og det gir derfor spesielle metodiske utfordringer. Også når historien fortelles av den eldre selv (etter selvmordsforsøk), innebærer det en tolkning som er gjort av personen selv. Gjennom hva man husker, hvordan man tolker minnene og fremstiller dem, skaper man på et vis historien om sitt liv. Hendelser i livet er «byggeklossene» i livshistorien, og de gir substans til og former historien. Gjennom historien utvikler vi også



23

det såkalte «narrative selv», der vi forteller oss selv og andre hvem vi er (Birren & Schroots, 2006).

Utfordringene ved forskning på livshistorier er derfor store. Det er også aldersbetingede ulikheter i fremstillingsmåte. Eldre ser mer positivt på tidligere hendelser enn yngre. Bildet er omvendt når det gjelder fremtid. Livshistoriene vil også være preget av den tidsperio-den de forteller om. Livet til kvinnen ovenfor, som handlet om å være enslig mor midt i forrige århundre, medførte andre utfordringer enn en tilsvarende situasjon ville gjort i dag.

I selvmordsforskning er det derfor usikkert om livshistoriekunn-skap kan overføres fra en generasjon eldre til den neste. For å få kunnskap om dem som er eldre i dag, er det likevel viktig å se hva (den sparsomme) forskningen om temaet kan bidra med. Det er vist at oppvekst i dysfunksjonelle familier kan redusere livskvalitet og mental helse i alderdommen og derved øke selvmordsrisikoen (Dra-per et al., 2008; Haight & Hendrix, 1998). I en norsk studie fortalte ni eldre over 65 år, som alle hadde overlevd alvorlige selvmordsforsøk, om sine liv (Kjolseth & Ekeberg, 1997). Det var tydelige fellestrekk i livshistoriene. De handlet om oppvekstforhold som var svært vanske-lige, selv tatt i betraktning den tidsperioden de fortalte om. Det ble satt store krav til dem i ung alder. De måtte dra hjemmefra tidlig for å forsørge seg selv. Flere hadde mistet omsorgspersoner i ung alder. De fikk liten støtte på egne behov i oppveksten. Det voksne livet hadde også hatt store belastninger for mange av dem. «Du må bære det» var en beskrivelse som karakteriserte denne tiden. Særlig kvinnene hadde få muligheter til å komme ut av en vanskelig livssituasjon. I likhet med kvinnen fra eldresenteret, formidlet de en tilfredsstillelse over at de, mot alle odds, hadde klart seg. Men da alderen og sykdom slo dem ut, opplevde de at livet ble tomt for innhold. En gjennomgå-ende holdning ble uttrykt i dette sitatet: «Du skal yte for å ta imot. Har man ikke noe å tilby lenger, da er livet meningsløst».


kapittel 1

24

For å kunne forstå selvmordsforsøket til den eldre kvinnen, var det nødvendig å vite om hennes liv. Når man kjenner livshistorien, er det lettere å forstå hvorfor en tilsynelatende liten hendelse kan få så avgjørende betydning i et eldre menneskes liv. Du bærer livet med deg. I en gitt situasjon kan en liten hendelse føre til at du snubler. Er tyngden av levd liv stor, og den som faller eldre og skrøpelig, kan det bli vanskelig å reise seg igjen. Eller sagt på en annen måte: Strikken som er tøyd og tøyd gjennom et langt liv med belastninger, ryker til slutt.

Samtidig forteller resultatene fra undersøkelsen som er gjengitt ovenfor om holdninger preget av en moral med sterk pliktfølelse hos denne generasjonen eldre. Kanskje vil andre holdninger i fremtiden også endre selvmordsatferd hos de eldre?

Eksistensielle utfordringerUavhengig av den kronologiske alder, handler alder om opplevelse av tid. Tidsperspektivet endrer seg gjennom livsfasene, og jeg tror at de fleste opplever et veiskille i løpet av sekstiårene. Da må man erkjenne at størsteparten av forventet livslengde er over, og de ubegrensete muligheters tid er også over. Man nærmer seg den siste fasen i livet, og eksistensielle spørsmål kan bli påtrengende. I dette skjærings-punktet av livstid konfronteres man med sitt liv slik det ble, og man skal forholde seg til en usikker fremtid. Det sikre er likevel at den med all sannsynlighet innebærer tap: Tap av roller, tap av helse, tap av funksjon og tap av relasjoner. I boken «On aging. Revolt and resig-nation» skriver forfatteren Jean Améry om «existence and passage of time» (Améry, 1994). De unge har tiden foran seg, «but what really lies before them is the world». For den gamle er det som en gang var verden, med rom for utfoldelse, til slutt «only just time». Når vi blir gamle, sier Améry, er levd liv «oppsamlet tid inne i oss selv», og tid oppfattes i økende grad som essensen av eksistens. I dette



25

«eksistensielle rommet» befinner de eldre med selvmordsatferd seg. Refleksjoner over tidsperspektivene begynner gjerne i 60-årene, men forsterkes av naturlige grunner når man går inn i sin «fjerde alder».

Og man må forholde seg til at livet har en avslutning. Døden kommer nærmere. Forfatterinnen Simone de Beauvoir sa det klart og utvetydig: «For the ageing person death is no longer a general abstract fate, it is a personal event, an event near at hand». Det er lite forskningsbasert kunnskap om eldres forhold til døden. Det er også overraskende hvor lite dette har vært problematisert når det gjelder eldres selvmordsatferd. Frykten for døden anses som et uni-verselt fenomen som har flere dimensjoner (Tomer, 2000). Blant disse er frykt for smerte og lidelse før døden, for det som eventuelt måtte komme etter døden, og for fravær av eksistens i seg selv. Ikke å være. Flere studier viser at eldre er mindre redde for å dø enn yngre (middelaldrende). Samtidig med økende aksept av døden og mindre frykt, kan det likevel se ut til at frykten for selve dødsproses-sen øker hos de eldste. Dette er forhold som kan ha betydning for eldres selvmord.

Å bli gammel i Norge – faktaLivsvilkårene til eldre i samfunnet har betydning for selvmords-risiko. Derfor blir det naturlig å reflektere over hvordan det er å bli gammel i Norge. En rekke forskjellige forhold vil avgjøre hvordan man har det som gammel. Økonomisk evne og boforhold betyr mye. Helse og sosialt nettverk er avgjørende faktorer i forhold til å kunne leve et aktivt liv. Det er viktig å minne om aldringens forskjellige stadier. Det er stor forskjell på å være en rimelig sprek mann i begyn-nelsen av 70-årene og en 85 år gammel mann med funksjonssvikt og hjelpebehov. Funn fra NorLAG-studien viser at mål på subjektivt velvære, som holder seg overraskende stabilt til 70 års alder, reduse-res for de eldste over 80 år (Hansen & Slagsvold, 2012). Spørsmålet


kapittel 1

26

kan derfor besvares på ulikt vis, avhengig av hvilket perspektiv man velger å se det fra. Vi skal se på noen.

Statistisk sentralbyrå kom i 2010 med rapporten «Seniorer i Norge», en analyse av statistikk om sosiale, demografiske og øko-nomiske forhold hos norske eldre (Statistics Norway, 2010). Her betraktes aldersgruppen over 50 år som seniorer, men for noen er det spesifiserte data for de over 67 år.

Resultatene viser en gunstig inntektsutvikling de siste årene for de over 67 år. Dagens pensjonister har et klart bedre pensjonsgrunnlag gjennom opptjente rettigheter i folketrygden, enn gårsdagens pen-sjonister. De har oftere tjenestepensjon og dertil opptjente midler. Totalforbruket har økt også hos de eldste.

De eldres boforhold beskrives også som gode. De er i overvei-ende grad selveiere og bor for det meste i eneboliger eller småhus (perioden 1987–2008). Seniorene bor romslig med lavere bo utgifter enn yngre. Mange har imidlertid boliger som ikke er handicap- tilpassede. De fleste opplever også bomiljøet som trygt.

De eldre har naturlig nok mer fritid, men benytter i mindre grad kulturtilbud enn yngre. Det har likevel vært økning i bruken av kul-turtilbud i løpet av perioden, noe som kan ha sammenheng med at eldre generelt er mer aktive og har bedre økonomi enn før.

Eldre er også mer fysisk aktive enn før. I gruppen 67–79 år var det i 2007 17 % som aldri trente eller mosjonerte, en nedgang fra 32 % i 2001.

Når det gjelder politisk deltakelse i samfunnet har tidligere stu-dier vist at de eldre i høy grad er politisk mobilisert, men med svak representasjon. De eldre skårer høyt på interesse for politikk og valg-deltagelse, men er i liten grad tilstede der politikken utformes. Ved stortingsvalget i 2009 ble det ikke valgt inn en eneste representant over 67 år. Etter aldersfordelingen i landet skulle det vært 25 repre-sentanter over 65 år, det reelle antallet var 3.



27

I rapporten pekes det på såkalte integrasjonsteorier som mulig for-klaring på den manglende eldrerepresentasjonen. Politisk deltakelse er knyttet til hvor integrert man er som samfunnsmedlem. Når man forlater arbeidsplassen og blir pensjonist, mister man samtidig viktige kontakter til læring og samfunnsdeltakelse. Mange eldre i Norge har både evne og lyst til å fortsette i jobb etter avgangsalderen. De møter imidlertid barrierer i form av fastsatte aldersgrenser. Disse kan være tariff-festet og lave (eks. 60 år i politiet). Private bedrifter kan kreve avgang ved fylte 67 år, og når en offentlig ansatt fyller 70 år opphører oppsigelsesvernet. Det er eksempler på arbeidstakere som har saksøkt arbeidsgiver fordi de ønsket å fortsette i jobb etter fylte 67 år, men tapte saken. Det blir et paradoks når det gis politiske signaler om at det ønskes flere eldre i arbeid, og samtidig stoppes de som gjerne vil.

Helsetilstanden vil være avgjørende for funksjonsnivå og sam-funnsdeltakelse i eldre år, og fra den samme rapporten om seniorer i Norge har jeg hentet noen sentrale data om situasjonen for norske eldre. En svekket helsetilstand er generelt en konsekvens av høyere alder, samtidig er det store individuelle forskjeller. I aldersgruppen over 80 år har 84 % en form for kronisk sykdom. Forekomsten av kro-nisk sykdom er noe høyere blant kvinner enn menn. Helse og leve-kårsundersøkelsen fra 2008 viste at 10 % av den norske befolkningen i alderen 16 år eller eldre hadde psykiske helseproblemer. Blant eldre over 67 år er det litt færre som har slike problemer. Derimot rappor-terer den eldste aldersgruppen om lavere grad av mestring og kon-troll, og mindre sosial støtte (Bang Nes & Clench-Aas, 2011). Blant de eldste over 75 år rapporterer omkring 26 % om lav sosial støtte, 38 % vurderer helsen som dårlig og 43 % opplever redusert mestring og kontroll i livet sitt. I levekårsundersøkelsen 2008 er det uteluk-kende innhentet informasjon fra hjemmeboende eldre som utgjør de friskeste i denne gruppen. De eldste og skrøpeligste er ofte ikke inkludert i studier, og empirisk kunnskap om deres velvære, enten som hjemmeboende eller som institusjonsbeboer, er mangelfull.


kapittel 1

28

Samfunnet og de eldreI følge moderniseringsteorien er det flere faktorer i et moderne sam-funn som bidrar til å ekskludere de eldre fra deltakelse i samfun-net (Cowgill & Holmes, 1972). Hvilken anseelse og innflytelse den enkelte samfunnsborger har, avhenger av hvilken funksjon og nytte de har i samfunnet. De eldres posisjon vil svekkes ved en moderni-sering, som for eksempel innebærer krav om mer teknologisk kom-petanse, noe som er særlig aktuelt i vår tid. Erfaringskompetansen som de eldre innehar, blir mindre etterspurt og får mindre verdi. Men moderniseringsteorien har også kritikere. De hevder at den inntar et altfor romantisk og idylliserende syn på hvordan eldre som gruppe hadde det i gamle dager (Tornstam, 1994).

De eldres verdi er avhengig av hvilke verdinormer som gjelder til enhver tid. I et samfunn som er sterkt individorientert, slik våre vestlige samfunn er, vil eldre før eller senere tape i konkurransen mot de yngre, og dette fører til statustap. Dette kan også medføre at økonomiske ressurser kanaliseres til yngre aldersgrupper, og at de eldre gis lavere prioritet.

At ulike aldersgrupper settes opp mot hverandre har vi sett eksempler på også i Norge, for eksempel når det gjelder helsetilbud. Det har også vært antydet en generasjonskonflikt, fordi eldres velferd fremstilles som en trussel mot den yngre generasjon. Vår oljerikdom har hittil sørget for å holde motsetningene på et lavt nivå.

En videreføring av moderniseringsteorien finner vi i Hammar-strøms «changeability theory», som understreker betydningen av hvor raskt samfunssendringene skjer (Kiemo, 2004). Hammarstrøm postulerer at de sosiale tapene som eldre opplever er størst i over-gangen til et moderne samfunn. Tapene kan senere kompenseres ved utvikling av sosiale velferdstiltak som gir økt trygghet i alderdom-men. Dette forutsetter en prioritering av de eldres behov i samfunnet.



29

AktivitetspressetMan kan undres over om vi har et samfunnssyn der de egentlige «gamle», de som trenger hjelp, ikke har noen verdi. Det kan også være uttrykk for at man ikke vil se de gamle som en egen gruppe, og at de samme krav om funksjonsdyktighet skal gjelde for dem, som for andre. Det som i utgangspunktet er et naturlig ønske for alle, om å klare seg selv så lenge som mulig, også i alderdommen, er på mange måter blitt et krav fra samfunnets side. Målet om å bo hjemme til tross for stor hjelpeløshet, er blitt et mantra i eldreomsor-gen. Det er selvfølgelig også sterke økonomiske incentiver til dette. For at de eldre skulle kunne klare seg hjemme til så høy alder som mulig, kom rehabiliteringstanken inn for alvor på 1980- og 90-tallet. Opptrening av de gamle og syke var nødvendig, selv om potensialet var lite. Den såkalte «aktivitetsteorien», en sosial aldringsteori, ble utviklet på 6o-tallet (Tornstam, 1994). Tankene fra denne teorien har i stor grad påvirket både synet på eldreomsorgen og de eldres syn på seg selv: En god alderdom innebærer aktivitet. Det forutsettes at de eldre har samme behov og ønsker som yngre i denne sammenheng. Tapene som de eldre opplever, gjelder det å motvirke gjennom å holde seg så aktiv som mulig. Disse holdningene har preget norsk eldreomsorg både positivt og negativt gjennom de siste tiår. Reha-biliteringstilbud har manglet til mange eldre som kunne hatt utbytte av det, mens «egenomsorgsevnen» har vært urealistisk vurdert for mange gamle som burde fått omsorg i institusjon tidligere.

Aldringsteorier – harmoni eller fortvilelse?Et motsatt syn ligger til grunn i «The disengagement theory» (tilba-ketrekningsteorien) fra 1960-tallet (Tornstam, 1994). Her ser man aldring som en livsfase der man gradvis får behov og ønsker som er


kapittel 1

30

genuint annerledes, enn dem man har hatt i tidligere leveår. Teorien postulerer at eldre får et økende naturlig behov for å trekke seg til-bake fra sine sosiale roller, og fra samfunnet i det hele tatt. Samfunnet på sin side bidrar til å utstøte de eldre fra fellesskapet. Den løsrivning fra omgivelsene som den eldre etter hvert opplever, er ikke forbundet med ubehag, men gir tvert om en følelse av harmoni. Teorien er kritisert av gerontologer, som er uenige i at dette er en uunngåelig prosess. Etter at stadig flere har god helse og godt funksjonsnivå til høy alder, blir det teoretiske innholdet i økende grad tilbakevist. I alle fall inntreffer disse forandringene i stadig høyere alder. Samtidig er det klart at samfunnsmekanismer i seg selv kan bidra til at de eldre ekskluderes, eventuelt også inkluderes i større grad.

Aldring handler ikke bare om tilpasning til fysiske endringer. Det er i stor grad en mental endringsprosess som har engasjert teo-retikere fra forskjellige fagfelt. En av disse var psykoanalytikeren Erik H. Erikson (1902–1994) som interesserte seg for menneskets sosio-emosjonelle utvikling (Erikson, 1982). Hans teori om 8 utvi-klingsstadier skriver seg fra 1950-tallet. Han beskriver aldringsfasen, tiden etter 65 år, som en kritisk overgangsfase i livet. Den har i seg muligheter til fortsatt harmonisk utvikling, dersom man mestrer forandringene og klarer å tilpasse seg. I denne alderen ser man til-bake på sitt liv og evaluerer det. Det er avgjørende at man klarer å akseptere livet slik det ble. Å se det som ble godt i livet og godta de tapte muligheter og feiltrinn. Målet er å oppnå egointegritet. Inte-gritet betyr helhet. Man kan kanskje si at man ser en sammenheng i livet som gir mening. Da kan man møte resten av livet på en har-monisk måte. Eller angrer man og fortviles over valg som ble gjort? I så fall vil man kjenne desperasjon og fortvilelse.

Erikson formulerte det slik: «En fortvilelse over at tiden som gjen-står er så kort. For kort til å begynne et nytt liv med andre veivalg …» («Despair expresses the feeling that the time is now short. Too short for the attempt to start another life and to try alternative roads …»)



31

Den svenske sosiologen Tornstam har vært opptatt av å se alder-dommen som en livsfase med helt særegne kjennetegn. Tornstam ser aldringen som en prosess som i heldige fall kan føre frem til en tilstand med «gerotranscendens». Dette er en mental tilstand som innebærer en ny og annerledes måte både å se, og forholde seg til livet på. Fra det materialistiske og rasjonelle til et mer kosmisk per-spektiv. Tidsoppfatningen kan endres, slik at grensene mellom fortid, nåtid og fremtid, blir mer utydelige. Man føler større samhørighet med alt menneskelig og blir derved mindre selvsentrert. Man føler seg som en del av en større sammenheng, og angsten for døden blir mindre. Man får mindre behov for overfladiske relasjoner og større behov for ensomhet. Ved at denne teorien gir alderdommen spesifikke karakteristika, har den likhetspunkter med tilbaketrek-ningsteorien. Tornstam understreker at selv om det kan se ut som «den eldre trekker seg tilbake», er det ikke uttrykk for sosialt «disen-gagement». Derimot er det uttrykk for andre behov, som ikke møtes gjennom vår aktivitetspregete eldreomsorg. Slik Tornstam beskriver en tilstand med «gerotranscendens», har den likhetspunkter med Eriksons harmoniske tilstand i det 8de stadium. Men det er ikke nødvendig å se tilbake på sitt liv med aksept eller tilfredshet for å oppnå gerotranscendens.

Om å mestre tapeneLivsløpet har flere overgangsfaser som alle innebærer endring og krever tilpasning til nye roller. Tap hører heller ikke bare alder-dommen til. Likevel er alderdommen en livsfase der mestring av endringer og tap gir spesielle utfordringer. Stikkord er sårbarhet og fremtidsperspektiv.

Den biologiske aldringsprosessen er individuell, men den fører generelt til redusert fysiologisk reservekapasitet. Det betyr at man blir mer utsatt for sykdom og komplikasjoner ved sykdom. Når noe


kapittel 1

32

skjer den eldre, er det alltid fare for en kjedereaksjon. Det svakeste organet rammes først og kan dra andre med seg, som brikker i et dominospill. Stadig flere eldre holder seg spreke til høy alder. Men det er også et omtalt faktum at sykdom er aldersrelatert og ofte har et kro-nisk forløp hos eldre. Mange har flere sykdommer samtidig. Sykdom reduserer funksjonsevnen og gjør den eldre avhengig av hjelp. Helse-undersøkelsen fra 2008 viste at 53 % av de hjemmeboende over 80 år var hjelpetrengende (Statistics Norway, 2010). Omtrent hver fjerde i aldersgruppen 67–79 år hadde nedsatt bevegelsesevne. Mange eldre bor alene. Redusert mobilitet øker risikoen for å bli sosialt isolert, og her er det en tydelig grense ved 80 år. Nesten halvparten av de eldste kvinnene og tre av ti menn i samme alder var plaget av ensomhet i den samme undersøkelsen. Både aldringsforandringer og kronisk sykdom forverres over tid. Alle disse forholdene tilsier at eldre står svakere når de opplever tap, uansett hvilket område dette rammer.

Tidsperspektivet fremover er også begrenset. Alderdommen er som ordet sier, den livsfasen som uansett ender med døden. For å tåle, utholde, eller for den saks skyld å ville gjennomleve alvorlige tap i høy alder, kan dette få stor betydning i en krisesituasjon.

Å mestre tapene og å finne verdi i det som er tilbake, er alderdom-mens utfordring. Når det gjelder mestring i eldre år, er to begreper sentrale: aksept og tilpasning. Vi kjenner dem igjen som forutsetnin-ger for å oppnå en harmonisk alderdom, slik Erikson og Tornstam beskrev det. Hos Erikson dreide det seg om aksept av det som hadde vært, og hos Tornstam kunne tilpasningen skje i form av en utvi-klingsprosess som ga en kvalitativt annerledes livsopplevelse mot slutten av livet. Men som mestringsstrategi handler det ikke bare om tilbakeskuende eller fremadrettet virksomhet. Helst må det være en måte å forholde seg til livet på under aldringsprosessen. For de som har, eller lykkes å utvikle, disse egenskapene i sin måte å mestre livet, blir det lettere å bære tapene i alderdommen. Kanskje er det ingen overdrivelse å si at både aksept og tilpasning er nødvendige,



33

for i det hele tatt å utholde å bli gammel. Et eksempel på god tilpas-ning viste den berømte pianisten som i høy alder fortsatte å spille og imponere sine tilhørere. Hvordan var det mulig? «Jo, fordi jeg nå spiller stykker med langsomt tempo, mindre teknisk krevende, men jeg spiller på flere følelser».

På noen områder kan også alderen være en hjelp når tapene inn-treffer: Såkalte «forventede tap», slik for eksempel tap av en ektefelle i høy alder vil være, er mindre belastende enn tilsvarende tap i yngre alder. Et annet fenomen er at mange eldre opplever å ha god helse, selv om de lever med sykdom og sviktende funksjon. Selv blant de eldste (over 80 år) svarer over halvparten at de vurderer egen helse som god. Dette kan ha sammenheng med at de eldre har andre for-ventninger til helse enn yngre, og at sammenligningsgrunnlaget er annerledes i alderdommen. Sitatet fra en eldre kvinne taler for seg: «Hvordan jeg føler meg? Hva kan jeg si? Jeg har hatt hjerteoperasjon og hofteoperasjon. Nå har jeg helvetesild. Jeg er isolert og ensom. All min styrke og selvtillit er borte. Men takk Gud, jeg har det bra!»

En byrde for samfunnet?Hvordan har disse teoretiske refleksjonene relevans for forståelse av selvmordsatferd blant de eldre? Ingen av teoriene gjelder fullt ut for alle, men de belyser alderdommen som en periode med utfordrin-ger. Det er en periode der det skjer fysiske og mentale endringer. Konsekvensene av om forandringene mestres eller ikke, er store: Harmoni eller fortvilelse. Hver enkelt møter alderdommen med sine forutsetninger. Det er stor variasjon i fysiske og mentale ressurser. Styrke og sårbarhet er skapt gjennom egen livshistorie. I den fjerde alderen, der den fysiske kapasiteten minsker for alvor, konfronteres du likevel med samfunnets krav til egenomsorg og aktivitet. Vi strek-ker Birkebeiner-idealet inn i alderdommen og har liten sans for å se denne perioden av livet som noe kvalitativt helt annerledes: En


kapittel 1

34

livsfase med verdi nettopp i kraft av være noe annet enn tidligere livsfaser. Tvert om blir ditt verd som gammel i samfunnet vurdert mest etter økonomiske kriterier. Blir du avhengig av hjelp og omsorg fra samfunnet, er du en kostnad. For de mest sårbare er det nærlig-gende å oppleve seg som en byrde. Dette er tanker som gjenkjennes hos eldre med selvmordsatferd.


Documents

Eldre og selvmord