S K Y G G E J E G E R N E

Demonenes by

C A S S A N D R A C L A R E

S K Y G G E J E G E R N E

Demonenes by

Oversatt av Pål F. Breivik

2. opplag 2012

Originalens tittel: The Mortal Instruments: City of BonesCopyright © 2007 by Cassandra Clare

Published in agreement with Barry Goldblatt Literary,New York, represented by la Atterholm Agency, Sweden

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2011

Omslagsdesign © 2007 Cliff NielsenOversetter: Pål F. Breivik

Sats: Type-it, Trondheim ASRepro: RenessanseMedia, Asker

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-5548-4

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtalerom kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov

eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragningog kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Til bestefaren min

q

Jeg har vært søvnløs.Imellom tanken på en grusom udåd

og handlingen, er hele ventetidenet mareritt, en redselsmettet drøm.

Vår ånd og åndens timelige redskaper da i rådslagning, og mennesket selvblir hjemsøkt, som et lite kongerike,

av opprørskrefter.

William Shakespeare, Julius Caesar (oversettelse:Erik Bystad, Aschehoug 2009)

I

Mørk nedstigning

Alt mens jeg sang, med ganske andre toner

om Kaos og den endeløse Natt;

av himlens muse lærte jeg å våge

en ferd ned i det mørke dyp, for så

igjen å stige opp med stort besvær …

– John Milton, Det tapte paradis

(oversettelse: Arthur Olav Sandved, Aschehoug 2005)

q

1PANDEMONIUM

«du tuller med meg,» sa dørvakten, og foldet armene overden massive brystkassen. Han stirret ned på gutten i rød trenings-jakke og ristet på det barberte hodet. «Du kan ikke ta med degden greia inn hit.»

Ungdommene i køen utenfor Pandemonium Club spissetørene. Det var lang ventetid inn til diskoteket uten aldersgrense,særlig på en søndag, og det skjedde stort sett ikke så mye i køen.Dørvaktene var tøffe, og slo raskt ned på alle som så ut som bråk-makere. Femten år gamle Clary Fray sto i køen med sin beste venn,Simon, og bøyde seg forover som alle andre, i håp om å få se noespennende.

«Åh, ikke vær kjip da.» Gutten løftet dingsen opp over hodet.Den lignet en liten påle av tre, spiss i den ene enden. «Den er endel av antrekket mitt.»

Gutten gliste. Han så normal nok ut, tenkte Clary, til Pan-demonium å være. Han hadde farget håret blått, det så elek-trisk ut, og stakk opp rundt hodet hans som fangarmene til enskremt blekksprut, men ingen detaljerte ansiktstatoveringer ellerstore metallspiler gjennom ørene eller leppene. «Jeg er vam-pyrjeger.» Han trykket på tregjenstanden. Den bøyde seg like

11

lett som et gresstrå i vinden. «Den er falsk. Skumgummi. Serdu?»

Guttens oppspilte øyne var altfor lysegrønne, la Clary merke til– som gress om våren. Fargede kontaktlinser sikkert. Dørvaktentrakk på skuldrene, litt lei av det hele. «Samma det. Bare gå inn.»

Gutten smatt forbi ham, raskt som en ål. Clary likte den ryt-miske svingingen i skuldrene hans, måten han kastet på håret nårhan beveget seg. Det fantes et fremmedord for ham som morenhennes ville ha brukt – sangvinsk.

«Du syntes han var kjekk,» sa Simon resignert. «Ikke sant?»Clary dultet albuen inn i ribbeina hans, men svarte ikke.

Diskoteket var fylt av tørrisrøyk. Farget lys spilte over dansegul-vet, forvandlet det til et eventyrland i blått og syregrønt, rosa oggull.

Gutten i den røde jakken strøk hendene over det sylskarpe bla-det med et dovent smil om munnen. Det hadde gått så lett – litttrollglans på bladet for å få det til å se ufarlig ut. En anelse mertrollglans i øynene, og i samme øyeblikk som dørvakten så rett påham, var han inne. Han kunne selvfølgelig ha spart seg bryderiet,men det var en del av moroa – å lure de mundane, skamløst rettforan dem, og glede seg over det tomme uttrykket i de saueaktigefjesene deres.

Ikke at mennesker var nytteløse. Gutten lot de grønne øynenesine sveipe over dansegulvet, der smidige lemmer iført gevanterav silke og svart lær kom glimtvis til syne i de buktende røyksøy-lene der de mundane danset. Jentene kastet på det lange håret sitt,guttene svingte på de lærkledde hoftene sine, naken hud glitret avsvette. Livskraften dryppet av dem, energibølgene fylte ham medberusende svimmelhet. Han smilte foraktelig. De visste ikke hvorheldige de var. De visste ikke hvordan det var å leve i en død ver-den, der solen hang dvask på himmelen som et utbrent kullstykke.

12

demonenes by

Livene deres brant tindrende som stearinlys – og var like enkle åblåse ut.

Han strammet grepet om bladet og skulle til å ta skrittet utpå dansegulvet, da en jente skilte seg ut fra den dansende massenog kom gående mot ham. Han stirret på henne. Hun var vak-ker til menneske å være – langt hår, nesten nøyaktig samme fargesom svart blekk, med kullsvarte øyne. Hvit kjole som gikk nedtil gulvet, av typen kvinner bar før i tiden, da denne verdenenvar yngre. Kniplingsermene foldet seg ut rundt de slanke armenehennes. Rundt halsen hadde hun et tykt sølvkjede med et mørke-rødt anheng, på størrelse med et spedbarns knyttede hånd. Hantrengte bare å gjøre øynene smale for å se at det var ekte – ekteog kostbart. Han fikk vann i munnen da hun nærmet seg. Energipulserte i blodet hennes, som fra et åpent sår. Hun smilte da hunpasserte ham, og vinket til ham med øynene. Han snudde seg forå følge etter henne, kunne smake døden på leppene hennes.

Det var alltid enkelt. Han kunne allerede kjenne kraften av detsvinnende livet hennes strømme som ild gjennom årene. Men-nesker var så dumme. De hadde noe uendelig dyrebart, som deikke tok vare på. De kastet vekk livene sine for penger, for pakkermed pulver, for en fremmeds sjarmerende smil. Jenta var som etblekt gjenferd der hun vandret gjennom den fargede røyken. Hunkom bort til veggen og snudde seg, buntet skjørtet opp i hendene,løftet det og smilte til ham. Under skjørtet hadde hun støvlettersom gikk opp til lårene.

Han strente bort, nærheten hennes fikk det til å prikke i hudenhans. Hun var ikke fullt så perfekt på kloss hold: Han kunne semaskaraen kline seg ut under øynene hennes, svetten som klistrethåret fast til halsen. Han kunne lukte dødeligheten hennes, densøte forråtnelsen av bedervelse. Har deg, tenkte han.

Et kjølig smil vrengte leppene hennes. Hun flyttet seg til siden,og han så at hun sto og lente seg mot en lukket dør. INGEN

13

pandemonium

ADGANG – LAGER sto det skriblet på den i rød maling. Hunstakk armen inn bak seg etter dørklinken, vred den om, smatt inn.Han fikk et glimt av en stabel med esker og en vase av ledninger.Et lagerrom. Han gløttet bak seg – ingen så på dem. Desto bedreom hun ville være alene.

Han smøg seg inn i rommet etter henne, og merket ikke at noenfulgte etter ham.

«Tja,» sa Simon, «helt grei musikk, hva?»Clary svarte ikke. De sto og danset, eller noe som lignet – masse

vakling fram og tilbake ispedd enkelte fremstøt mot gulvet, somom en av dem hadde mistet en kontaktlinse – på en åpning mel-lom en gjeng gutter i metallkorsetter, og et ungt, asiatisk par somsto og klinte lidenskapelig. Hårforlengelsene viklet seg inn i hver-andre som slyngplanter. En gutt hadde piercing i leppene og enryggsekk formet som en teddybjørn. Han delte ut gratis tablettermed urte-ecstacy, med ballongbuksene flagrende i brisen fra vind-maskinen. Clary fulgte ikke så mye med på de nærmeste omgivel-sene sine – hun hadde øynene festet på den blåhårede gutten somhadde snakket seg inn på diskoteket. Han streifet omkring i meng-den som om han var ute etter noe. Det var noe ved måten hanbeveget seg på som minnet henne om noe …

«Jeg for min del,» drev Simon på, «har det kjempegøy.»Det hørtes ikke særlig sannsynlig ut. Simon, kledd i jeans og

en gammel T-skjorte med påskriften MADE IN BROOKLYN,gled ikke akkurat inn i mengden. Det pent gredde håret varmørkebrunt i stedet for grønt eller rosa, brillene hang skjevt pånesetippen, og han så ut som om han var på vei til sjakklubben.

«Hm-hm.» Clary visste utmerket godt at han bare ble medhenne til Pandemonium på grunn av henne, at han egentlig syn-tes det var kjedelig. Hun visste ikke engang hvorfor hun likte det– klærne, musikken, fikk det til å virke som en drøm, som en

14

demonenes by

annens liv, langt fra hennes egen kjedelige virkelighet. Men hunvar alltid for sjenert til å snakke med noen andre enn Simon.

Den blåhårede gutten var på vei vekk fra dansegulvet. Han sålitt fortapt ut, som om han ikke hadde funnet den han så etter.Clary lurte på hva som ville skje dersom hun gikk bort og snak-ket til ham. Kanskje han bare ville stirre på henne. Eller kanskjehan også var sjenert. Kanskje han ville bli glad mens han prøvdeå la være å vise det, slik gutter gjorde – men da ville hun se det.Kanskje …

Den blåhårede gutten rettet seg plutselig opp i stiv givakt, somen jakthund på sporet. Clary fulgte blikkretningen hans, og fikkøye på jenta i hvit kjole.

Ja, ja, tenkte Clary, og prøvde å la være å føle seg som en flatbursdagsballong. Det var det. Jenta var helt skjønn, av typen Clarykunne ha tenkt seg å tegne – høy og slank med en lang flom avsvart hår. Selv på denne avstanden kunne Clary se det røde anhen-get rundt halsen hennes. Det pulserte under dansegulvets lys, somet avsondret hjerte, skilt ut fra kroppen.

«Jeg synes,» fortsatte Simon, «at DJ Bat er bra i kveld. Er duikke enig?»

Clary himlet med øynene uten å svare; Simon hatet trance-musikk. Hun hadde oppmerksomheten rettet mot jenta i denhvite kjolen. Den lyse kjolen skinte som et fyrtårn gjennom mør-ket, røyken og den kunstige tåken. Ikke rart den blåhårede guttenfulgte etter henne som om han var trollbundet, for distrahert til ålegge merke til noe annet rundt seg – selv ikke de to mørke skik-kelsene som fulgte ham hakk i hæl, der de bante seg vei gjennommengden.

Clary senket takten i dansingen og glodde etter dem. Hunkunne bare se at skikkelsene var gutter, høye, iført svarte klær.Hun skjønte ikke hvordan hun visste at de fulgte etter den andregutten, hun visste det bare. Hun kunne se det på måten de

15

pandemonium

fulgte skrittene hans på, den våkne påpasseligheten, listende ogvaktsom. Hun kjente en knute av engstelse i brystet.

«Dessuten,» tilføyde Simon, «har jeg blitt en sexgal transe somligger med moren din. Jeg bare syntes du burde vite det.»

Jenta var borte ved veggen, hun åpnet en dør merket INGENADGANG. Hun vinket den blåhårede gutten med seg, og de smattinn gjennom døren. Det var ikke noe Clary ikke hadde sett før,et par som snek seg unna i et mørkt hjørne av et diskotek for åkline … men enda rarere var det at noen fulgte etter dem.

Hun hevet seg opp på tåspissene, og prøvde å se over mengden.De to fyrene hadde stanset ved døren, og så ut til å stå og disku-tere med hverandre. En av dem var blond, den andre mørkhåret.Den blonde stakk hånden inn i jakken og dro fram noe langt ogskarpt, som glimtet i det skimrende lyset. En kniv. «Simon!» ropteClary, og grep ham i armen.

«Hva?» Simon så urolig ut. «Jeg ligger egentlig ikke med morendin. Jeg prøvde bare å få oppmerksomheten din. Ikke at morendin ikke er en veldig pen dame for alderen.»

«Ser du de typene der?» Hun pekte, og slo nesten til en pen jentesom sto og danset ved siden av dem. Jenta kastet et stygt blikkpå henne. «Unnskyld … unnskyld!» Clary vendte seg mot Simonigjen. «Ser du de to typene der borte? Ved døren?»

Simon myste før han trakk på skuldrene. «Jeg ser ingenting.»«Det er to av dem. De fulgte etter han typen med blått hår …»«Han du syntes er kjekk?»«Ja, men det er ikke poenget. Han blonde dro fram en kniv.»«Er du sikker?» Simon så nøyere etter mens han ristet på hodet.

«Jeg kan fortsatt ikke se noen.»«Jeg er sikker.»Simon rettet ryggen og ble plutselig dødsalvorlig. «Jeg henter

en av vaktene. Bli her.» Han strente av sted, skjøv seg gjennommengden.

16

demonenes by

Clary snudde seg akkurat i tide til å se den blonde gutten smetteinn gjennom døren det sto INGEN ADGANG på, med kompisenrett bak seg. Hun så seg rundt; Simon var i ferd med å bane seg veiover dansegulvet, det gikk ikke særlig fort. Selv om hun hylte nå,kom ingen til å høre henne, og innen Simon var tilbake, kunnenoe fryktelig allerede ha skjedd. Clary bet seg hardt i underleppen,og begynte å åle seg gjennom massen.

«Hva heter du?»Hun snudde seg og smilte. Det lille lyset som fantes i lagerrom-

met, falt ned gjennom de skitne vinduene med gitter foran høytoppe på veggen. Gulvet var overstrødd med hauger av elektriskeledninger, knuste biter fra diskokuler og etterlatte malingsbokser.

«Isabelle.»«Det er et fint navn.» Han gikk bort mot henne, skrittet var-

somt over ledningene i tilfelle det var strøm i noen av dem. Hun sånesten gjennomsiktig ut i det svake lyset, tømt for farge, innhyl-let i hvitt som en engel. Det skulle bli en glede å se henne falle …«Du har ikke vært her før?»

«Spør du om jeg kommer hit ofte?» fniste hun, og dekket mun-nen med hånden. Hun hadde et slags armbånd rundt håndleddet– idet han kom nærmere, så han at det slett ikke var noe arm-bånd, men et mønster farget inn i huden hennes, et mønster avvirvlende streker.

Han stivnet til. «Du …»Han fikk ikke avsluttet setningen. Hun beveget seg hurtig som

et lyn, slo mot ham med åpen hånd, et slag mot brystet som villesendt ham gispende i bakken hvis han hadde vært et menneske.Han sjanglet bakover, og nå hadde hun noe i hånden, en gyllenpisk som snodde seg rundt anklene hans, fikk ham til å miste fot-festet. Han traff gulvet og vred på seg, det harde metallet bet segdypt inn i huden hans. Hun lo der hun sto over ham, mens han

17

pandemonium

tenkte fortumlet at han burde ha skjønt det. Ingen menneskepikeville hatt en sånn kjole. Hun hadde den på seg for å dekke til huden– all hud.

Isabelle rykket hardt i pisken, slik at den festet seg. Smilethennes glitret giftig. «Vær så god, gutter.»

Han hørte en lav latter bak seg, og nå kjente han hender, dehalte ham opp, og slengte ham mot en av betongsøylene. Hankunne føle den fuktige steinen under ryggen. Hendene ble drattbak ham, håndleddene bundet sammen. Han kjempet imot, skik-kelsen steg rundt søylen og inn i synsfeltet hans: en gutt, like ungsom Isabelle, og like vakker. De gulbrune øynene hans funklet somrav. «Har du noen flere med deg?» spurte han.

Den blåhårede gutten kjente blodet renne under det altforstramme metallet, det gjorde håndleddene sleipe. «Flere av hvada?»

«Kom igjen.» Gutten med de gulbrune øynene løftet opp hen-dene, de mørke ermene gled ned, og avslørte runene som var tato-vert inn på oversiden av hendene og i håndflatene. «Du vet hvajeg er.»

Langt bak i skallen begynte den fastlenkede guttens andre settmed tenner å gnisse mot hverandre.

«Skyggejeger,» hveste han.Den andre gutten gliste med hele ansiktet. «Avslørt,» sa han.

Clary skjøv opp døren til lagerrommet og gikk inn. Et øyeblikktrodde hun det var tomt. De eneste vinduene satt høyt oppe oghadde stengsler foran; svake gatelyder trakk inn gjennom dem,larmen fra tutende biler og hvin fra bremser. Det luktet gammelmaling av rommet, et tungt støvlag – med skoavtrykk i – dekketgulvet.

Det er ingen her inne, innså hun, og så seg forvirret rundt. Detvar kaldt i rommet, på tross av augustvarmen utenfor. Ryggen

18

demonenes by

hennes var kaldsvett. Hun tok et par skritt forover, og viklet føt-tene inn i ledninger. Hun bøyde seg for å løsne dem – og hørtestemmer. En jente lo, en gutt svarte skarpt. Da hun rettet seg opp,fikk hun se dem.

Det var som om de plutselig hadde begynt å eksistere fra etblunk med øynene til det neste. Der sto jenta i den lange, hvitekjolen, det svarte håret hennes hang nedover ryggen som fuktigsjøgress. De to guttene var sammen med henne – den høye medsvart hår som hennes, og den minste, lyse, med hår som glinsetsom messing i det dunkle lyset fra vinduene høyt der oppe. Denlyse gutten sto med hendene i lommene og med ansiktet mot denunge punkeren, som var bundet til en søyle med hendene bak segmed noe som så ut som en pianostreng. Føttene var bundet vedanklene. Ansiktet hans var forvridd i smerte og frykt.

Med hjertet hamrende i brystet, dukket Clary inn bak den nær-meste betongsøylen og tittet rundt den. Hun så på mens den lys-hårede gutten vandret fram og tilbake, nå med armene i kors overbrystet. «Jaha,» sa han. «Du har fortsatt ikke fortalt meg om duhar flere av ditt slag med deg.»

Ditt slag? Clary undret seg over hva det var han snakket om.Kanskje hun hadde snublet over en eller annen gjengkrig.

«Jeg aner ikke hva du snakker om.» Den blåhårede guttensstemme var full av smerte, men tverr.

«Han mener andre demoner,» sa den mørkhårede gutten, somsnakket for første gang. «Du vet vel hva en demon er?»

Gutten som sto bundet til søylen, vendte ansiktet bort mensleppene beveget seg.

«Demoner,» sa den blonde gutten slepende, og tegnet ordet iluften med fingeren. «Religiøst definert som beboere av helvete,Satans tjenere, men her, for Enklavens formål, forstått som enhverond ånd med opprinnelse utenfor vår egen dimensjon ...»

«Det holder, Jace,» sa jenta.

19

pandemonium

«Isabelle har rett,» samtykket den høyeste gutten. «Det er ingenher som trenger en forelesning i semantikk – eller demonologi.»

De er gale, tenkte Clary. Faktisk gale.Jace hevet hånden og smilte. Det var noe vilt over fakten, noe

som minnet Clary om dokumentarer hun hadde sett om løverpå Discovery Channel, måten de store kattene kunne heve hodetpå, og snuse ut i luften etter bytte. «Isabelle og Alec mener jegsnakker for mye,» sa han fortrolig. «Synes du jeg snakker formye?»

Den blåhårede gutten svarte ikke. Leppene hans beveget segennå. «Jeg kan gi dere informasjon,» sa han. «Jeg vet hvor Valen-tine er.»

Jace kikket på Alec igjen, som trakk på skuldrene. «Valentineligger i jorden,» sa Jace. «Tingen bare leker med oss.»

Isabelle kastet på håret. «Drep den, Jace,» sa hun. «Den kommerikke til å fortelle oss noe.»

Jace løftet hånden, og Clary så et dunkelt lys gnistre fra kni-ven han holdt. Den var merkelig gjennomsiktig, bladet var krys-tallklart, skarpt som et glasskår, og skjeftet var satt inn med rødesteiner.

Den fastbundne gutten gispet. «Valentine er tilbake!» protes-terte han, og slet i lenkene som holdt hendene bak ryggen. «Allei underverdenen vet det – jeg vet det – jeg kan fortelle dere hvorhan er …»

Raseriet flammet brått opp i Jaces iskalde øyne. «For Engelensskyld, hver gang vi fanger en av dere drittsekker, påstår dere atdere vet hvor Valentine er. Vel, vi vet også hvor han er. Han er ihelvete. Og du …» – Jace skiftet grep på kniven, eggen gnistret –«du skal møte ham der.»

Clary klarte ikke mer. Hun kom fram fra baksiden av søylen.«Stopp!» ropte hun. «Dere kan ikke gjøre dette.»

Jace spant rundt, så overrasket at kniven fløy fra hånden hans

20

demonenes by

og klirret ned på betonggulvet. Isabelle og Alec snudde seg sam-tidig, med like forbløffede ansiktsuttrykk. Den blåhårede guttenhang etter armene, lamslått og måpende.

Alec var den som sa noe først. «Hva er dette?» ville han vite, også fra Clary til ledsagerne sine, som om de kanskje visste hva hungjorde der.

«Det er en jente,» sa Jace, og gjenvant fatningen. «Du må da hasett jenter før, Alec. Søsteren din, Isabelle, er en.» Han tok et skrittmot Clary, mens han myste som om han ikke trodde sine egneøyne. «En mundan jente,» sa han, halvveis for seg selv. «Og hunkan se oss.»

«Selvfølgelig kan jeg se dere,» sa Clary. «Jeg er ikke blind.»«Åhå, men det er du,» sa Jace, og bøyde seg for å plukke opp

kniven. «Du skjønner det bare ikke selv.» Han rettet seg opp. «Dubør komme deg vekk herfra, om du skjønner ditt eget beste.»

«Jeg skal ingen steder,» sa Clary. «Hvis jeg drar, dreper du ham.»Hun pekte på gutten med det blå håret.

«Det er sant,» innrømmet Jace, og snurret kniven mellomfingrene. «Hva bryr det deg om jeg dreper ham eller ikke?»

«For … fordi,» freste Clary. «Du kan ikke bare gå rundt og drepefolk.»

«Du har rett,» sa Jace. «Du kan ikke gå rundt og drepe folk.»Han pekte på gutten med blått hår. Det så ut som om han haddelukket øynene. Clary lurte på om han hadde besvimt. «Det der erikke en person, jenta mi. Det ser kanskje ut som en person, detsnakker som en person, det blør kanskje til og med som en person.Men det er et monster.»

«Jace,» sa Isabelle advarende. «Det holder.»«Du er gal,» sa Clary og rygget unna ham. «Jeg har ringt politiet.

De er her hvert sekund.»«Hun lyver,» sa Alec, men tvilen syntes i ansiktet hans. «Jace,

har du …»

21

pandemonium

Han fikk aldri fullført setningen. I samme øyeblikk rev den blå-hårede gutten seg fri med et høyt, jamrende skrik, og kastet segover Jace.

De falt i gulvet og rullet rundt, samtidig som gutten rev og slet iJace med hender som glitret som om fingerspissene var av metall.Clary vaklet bakover, hun ville stikke av, men føttene satte seg fasti en ledning, hun tumlet over ende, og pusten ble slått ut av brys-tet. Hun hørte Isabelle hyle. Clary rullet rundt, og fikk se guttensitte på brystkassen til Jace. De sylskarpe tuppene på klørne hansvar blodige.

Isabelle og Alec kom løpende mot dem, Isabelle med piskensvingende i hånden. Gutten hugget mot Jace. Jace hev opp armenfor å beskytte seg, klørne sneiet borti den og fikk blodet til å renne.Den blåhårede prøvde seg igjen – i samme øyeblikk smalt Isabellespisk ned over ryggen hans.

Jace rullet seg kjapt rundt. Et knivblad glimtet til i håndenhans. Han kjørte kniven inn i brystet på gutten. En svart væskeeksploderte rundt skaftet. Gutten vred seg i en bue opp fra gul-vet mens han gurglet og vred på seg. Jace reiste seg med engrimase. Den svarte skjorten hans var svartere nå, våt av blod.Han kikket ned på den buktende skikkelsen ved føttene sine,bøyde seg ned og rykket ut kniven. Skaftet var sleipt av svartvæske.

Den blåhårede guttens øyne blafret og åpnet seg. Han satte demi Jace, de så ut til å stå i brann. Han hveste sammenbitt: «Da blirdet slik. De fortapte vil ta dere, alle sammen.»

Jace snerret. Guttens øyne rullet bakover i hodet. Kroppen ryk-ket på seg, falt sammen, foldet seg inn, og ble mindre og mindrehelt til han forsvant.

Clary sparket seg løs fra strømledningene og stablet seg påbeina. Hun begynte å rygge unna. Ingen av dem la merke tilhenne. Alec var borte hos Jace, han holdt armen hans og trakk i

22

demonenes by

ermet, sikkert for å se på såret. Clary snudde seg for å stikke av– men Isabelle stengte veien med pisken. Den gylne snoren varskitten av mørk væske. Hun smelte den mot Clary, slik at endentullet seg rundt håndleddet, og dro til. Clary gispet av smerte ogoverraskelse.

«Dumme, lille mundan,» sa Isabelle gjennom sammenbittetenner. «Du kunne fått Jace drept.»

«Han er gal,» sa Clary, og prøvde å dra hånden til seg. Piskengravde seg dypere ned i huden hennes. «Dere er gale alle sammen.Hvem tror dere at dere er, et borgervern som kan drepe folk?Politiet …»

«Politiet pleier ikke å være interessert med mindre du kan visedem et lik,» sa Jace. Han holdt om den sårede armen mens hanskrittet over ledningene, mot Clary. Alec kom rett bak ham medet skulende uttrykk.

Clary stirret på stedet gutten hadde forsvunnet fra. Det lå ikkeengang en blodflekk der – ingenting som viste at gutten noensinnehadde eksistert.

«De vender tilbake til sin egen dimensjon når de dør,» sa Jace.«I tilfelle du lurte.»

«Jace,» hveste Alec. «Vær forsiktig.»Jace trakk til seg armen. Han hadde en makaber blodflekk i

ansiktet. Han minnet henne fortsatt om en løve, med lyse øynesom satt langt fra hverandre, og med gulbrunt hår. «Hun kan seoss, Alec,» sa han. «Hun vet allerede for mye.»

«Og hva vil du jeg skal gjøre med henne?» spurte Isabelle.«La henne gå,» sa Jace stille. Isabelle kastet et overrasket, nesten

sint blikk på ham, men sa ingenting. Pisken gled bort, og Clarysarm var fri. Hun masserte det såre håndleddet sitt, og lurte påhvordan i helvete hun skulle komme seg vekk.

«Kanskje vi burde ta henne med tilbake,» sa Alec. «Jeg kan tenkemeg at Hodge har lyst til å snakke med henne.»

23

pandemonium

«Vi tar henne ikke med til Instituttet,» sa Isabelle. «Hun ermundan.»

«Er du sikker på det?» sa Jace dempet. Det rolige tonefallet hansvar verre enn glefsingen til Isabelle, eller sinnet til Alec. «Har duhatt med demoner å gjøre, jenta mi? Vanket hos heksemestere,snakket med Nattens barn? Har du …»

«Jeg er ikke ‘jenta di’,» avbrøt Clary. «Og jeg har ingen anelseom hva du snakker om.» Har du ikke? sa en stemme i bakhodethennes. Du så den gutten fordufte i løse luften. Jace er ikke gal – duskulle bare ønske han var det. «Jeg tror ikke på ... på demoner, ellerhva det er du ...»

«Clary?» Det var Simons stemme. Hun spant rundt. Han sto veddøren til lagerrommet. En av de kraftige dørvaktene som haddestått og stemplet hender ved inngangen, sto ved siden av ham. «Gårdet bra?» Han myste mot henne gjennom mørket. «Hvorfor er duher inne alene? Hva skjedde med de typene – de med kniver?»

Clary stirret på ham før hun så seg tilbake, der Jace, Isabelleog Alec sto. Jace fortsatt i den blodige skjorten og med kniven ihånden. Han flirte til henne, og viste et halvt unnskyldende, halvthånlig skuldertrekk. Han var tydeligvis ikke overrasket over atverken Simon eller dørvakten kunne se dem.

Ikke Clary heller. Hun snudde seg sakte mot Simon igjen, fulltklar over hvordan hun måtte se ut i hans øyne, der hun sto alenei et fuktig lagerrom med føttene viklet inn i lyse plastledninger.«Jeg trodde de gikk inn hit,» sa hun tamt. «Men da gjorde de velikke det. Beklager.» Hun kikket bort på Simon, som sto der medet ansiktsuttrykk som skiftet fra bekymret til forlegent, og bort pådørvakten, som bare så irritert ut. «Jeg så feil.»

Bak henne fniste Isabelle.

«Jeg kan ikke tro det,» sa Simon, mens Clary desperat prøvdeå vinke til seg en drosje fra fortauskanten. Orchard Street var

24

demonenes by

blitt vasket mens de var inne i diskoteket, og det glinset svart avoljevann i gaten.

«Jeg vet det,» nikket hun. «Det må da for faen finnes én ledigdrosje! Hvor skal alle på en søndag kveld?» Hun snudde segmot ham med et skuldertrekk. «Tror du vi har større sjanse påHouston Street?»

«Jeg snakker ikke om det,» sa Simon. «Du … jeg tror deg ikke.Jeg kan ikke tro at de knivtypene bare ble borte.»

Clary sukket. «Kanskje det ikke var noen med kniver, Simon.Kanskje jeg bare innbilte meg alt sammen.»

«Aldri i verden.» Simon løftet hånden over hodet, men drosj-ene som kom mot dem, bare suste forbi og sprutet skittent vannover dem. «Jeg så ansiktet ditt da jeg kom inn på lagerrommet.Du så seriøst redd ut, som om du hadde sett et spøkelse.»

Clary tenkte på Jace med løveøynene. Hun tittet ned på hånd-leddet, hvor det var en tynn, rød strek der Isabelles pisk haddesnurret seg rundt. Nei, ikke et spøkelse, tenkte hun. Noe enda merskremmende enn det.

«Jeg tok bare feil,» sa hun trett. Hun lurte på hvorfor hun ikkefortalte ham sannheten. Selv om han selvfølgelig ville tenke at hunvar gal. Og det var noe ved det som hadde skjedd – noe ved detsvarte blodet som boblet opp rundt Jaces kniv, noe ved stemmenhans da han sa, har du snakket med Nattens barn? som hun villeholde for seg selv.

«Vel, det var en dødspinlig feil,» sa Simon. Han kikket bort pådiskoteket, der en smal kø fortsatt buktet seg ut fra døren og halv-veis rundt kvartalet. «Jeg tviler på om vi noen gang kommer innpå Pandemonium igjen.»

«Hvorfor bryr det deg? Du hater Pandemonium.» Clary hevethånden igjen, idet en gul bil kom rasende mot dem gjennom tåken.Men denne gangen skrenset drosjen opp ved hjørnet de sto på, ogføreren la seg på hornet som om han trengte å vekke dem opp.

25

pandemonium

«Endelig litt flaks.» Simon åpnet kjapt den ene bakdøren, ogskled ned i det plastdekkede baksetet. Clary fulgte etter, og snusteinn den velkjente drosjelukten fra New York, av gammel sigarett-røyk, lær og hårspray. «Vi skal til Brooklyn,» sa Simon til drosje-sjåføren, før han snudde seg mot Clary. «Hør her, du vet at dukan fortelle meg alt, ikke sant?»

Clary nølte et øyeblikk, så nikket hun. «Jo da, Simon,» sa hun.«Det vet jeg.»

Hun slamret døren igjen etter seg, og taxien raste av sted inn inatten.

26

demonenes by

2HEMMELIGHETER OG LØGNER

mørkets prins satt på den svarte hesten sin, med sobel-kappen flommende bak seg. En gyllen krans bandt de blonde hår-lokkene hans, det pene ansiktet hadde hardnet i kampens hete,og …

«Og armen hans så ut som en aubergine,» mumlet Clary irri-tert. Tegningen fungerte bare ikke. Med et sukk rev hun endaet ark fra skisseblokken, krøllet det sammen, og slengte det iden oransje soveromsveggen. Gulvet var allerede overstrødd medpapirballer, et sikkert tegn på at kreativiteten ikke var helt på topp,slik hun hadde håpet. For tusende gang skulle hun ønske hunkunne vært litt mer som moren. Alt Jocelyn Fray tegnet, malteeller skisserte, var vakkert, og tilsynelatende enkelt.

Clary dro av seg hodetelefonen – kuttet av Stepping Razor midti en sang – og masserte de verkende tinningene. Først da ble hunoppmerksom på den høye, gjennomtrengende lyden fra telefo-nen. Hun slengte skisseblokken på sengen, spratt opp og løp inni stuen, der den retro-røde telefonen sto på et bord ved siden avinngangsdøren.

«Snakker jeg med Clarissa Fray?» Stemmen i den andre endenav røret hørtes kjent ut, men ikke umiddelbart identifiserbar.

27

Clary tvinnet telefonledningen nervøst rundt fingeren. «Jaaa?»«Hei, jeg er en av de knivfektende voldsmennene du traff på

Pandemonium i går kveld. Jeg er redd jeg ga deg et dårlig inn-trykk, og jeg hadde håpet du ville gi meg sjansen til å gjøre detgodt …»

«SIMON!» Clary holdt telefonen vekk fra øret, idet han brastut i latter. «Det der er slett ikke morsomt!»

«Jo da, det er det. Du skjønner bare ikke humoren.»«Idiot.» Clary sukket og lente seg mot veggen. «Du ville ikke

ha ledd hvis du hadde vært her da jeg kom hjem i går kveld.»«Hvorfor ikke?»«Mamma. Hun var ikke glad for at vi kom for sent. Hun

klikka.»«Hva? Det er ikke din feil at vi satt fast i trafikken!» protesterte

Simon. Han var den yngste av tre barn, og hadde en dyp forståelseav urettferdighet i familien.

«Jo da, vel, hun ser det ikke sånn. Jeg skuffet henne, jeg svekhenne, jeg fikk henne til å bekymre seg, bla-bla-bla. Jeg er henneslivs forbannelse,» sa Clary, og etterlignet morens nøyaktige ordvalgmed bare en liten anelse skyldfølelse.

«Har du husarrest, da?» spurte Simon litt for høyt. Clary kunnehøre en lav brumming av stemmer bak ham: folk som snakket imunnen på hverandre.

«Jeg vet ikke ennå,» sa hun. «Mamma gikk ut i morges sam-men med Luke, og de er ikke tilbake ennå. Hvor er du hen? HosEric?»

«Ja. Vi er nettopp ferdige med øvingen.» En cymbal skramletbak Simon. Clary rykket til. «Eric skal lese dikt borte på Java Jonesi kveld,» fortsatte Simon. Java Jones var en kaffebar rundt hjør-net for Clarys leilighet, som noen ganger hadde levende musikkom kvelden. «Hele bandet skal dra for å backe ham. Blir dumed?»

28

demonenes by

«Ja, gjerne.» Clary stanset opp mens hun dro nervøst i telefon-ledningen. «Eller vent, nei.»

«Vær stille, gutter!» ropte Simon, den svake stemmen hans fikkClary til å ane at han holdt telefonen vekk fra munnen. Han vartilbake et sekund senere, og hørtes urolig ut. «Var det et ja eller etnei?»

«Jeg vet ikke.» Clary bet seg i leppen. «Mamma er fortsatt sintetter i går kveld. Jeg vet ikke om jeg har lyst til å gjøre henne for-bannet ved å be om flere tjenester. Hvis jeg skal havne i trøbbel,vil jeg ikke det skal være på grunn av Erics elendige poesi.»

«Kom an, den er ikke så ille,» sa Simon. Eric var den nær-meste naboen hans, og de to hadde kjent hverandre mestepartenav livet. De var ikke nære venner slik Simon og Clary var, men dehadde startet et rockeband sammen med to av Erics venner, Mattog Kirk. De øvde trofast sammen hver uke i garasjen til Erics for-eldre. «Dessuten er det ikke en tjeneste,» tilføyde Simon, «det eren poesiopplesning i den andre enden av kvartalet der du bor. Jeginviterer deg ikke akkurat med på en orgie i Hoboken. Moren dinkan bli med hvis hun vil.»

«ORGIE I HOBOKEN!» hørte Clary noen, antagelig Eric, hyle.Det skramlet i en ny cymbal. Hun så for seg moren høre Eric leseopp diktene sine, og grøsset innvendig.

«Jeg vet ikke. Hvis dere dukker opp her, alle sammen, tror jeghun friker ut.»

«Da kommer jeg alene. Jeg henter deg, så går vi dit sammenog møter de andre der. Moren din vil ikke ha noe imot det. Hunelsker meg.»

Clary måtte le. «Et bevis på den dårlige smaken hennes, spørdu meg.»

«Ingen har spurt.» Simon brøt forbindelsen, under tilrop frade andre bandmedlemmene.

Clary la på røret og så seg rundt i stuen. Morens kunstneriske

29

hemmeligheter og løgner

evner var synlige overalt i rommet, fra putene på den mørkerødesofaen til veggene fulle av Jocelyns innrammede malerier – mestlandskaper med buktende gater i Downtown Manhattan i gyllentlys; tablåer fra Prospect Park om vinteren, der de grå tjernene vardekket av syltynne plater med hvit is.

På hyllen over peisen sto et innrammet foto av Clarys far. Entankefull, lyshåret mann i militæruniform, med karakteristiskesmilerynker i øyekrokene. Han hadde vært en dekorert soldat iutenlandstjeneste. Jocelyn hadde noen av medaljene hans i enliten eske ved siden av sengen. Men medaljene hadde ikke vært tilstor nytte da Jonathan Clark kolliderte med et tre utenfor Albany,og døde før datteren ble født.

Jocelyn hadde tatt tilbake pikenavnet etter at han døde. Hunsnakket aldri om Clarys far, men hadde esken med de graverteinitialene hans, J.C., ved siden av sengen. I tillegg til medaljene,inneholdt den ett eller to fotografier, en giftering, og en enkel,blond hårlokk. Det hendte at Jocelyn tok fram esken, åpnet denog holdt lokken veldig varsomt i hånden, før hun la den tilbakeigjen og låste esken.

Lyden av nøkkelen som ble vridd om i låsen, vekket Clary fradagdrømmene. I all hast kastet hun seg ned på sofaen, og prøvdeå se ut som om hun var oppslukt av en av billigbøkene morenhadde stablet på et lite bord. Jocelyn vurderte lesning som et hel-lig tidsfordriv og ville vanligvis ikke avbryte Clary midt i en bok,selv ikke for å kjefte på henne.

Døren gikk opp med et dunk. Det var Luke, med armene fulleav noe som så ut som store, hvite firkanter av papp. Da han sattedem ned, så hun at det var flatklemte pappkartonger. Han rettetseg opp og snudde seg mot henne med et smil.

«Hei, onk… hei, Luke,» sa hun. Han hadde bedt henne slutte åkalle ham onkel for cirka et år siden, han påsto at det fikk ham tilå føle seg gammel, og at det uansett minnet ham om Onkel Toms

30

demonenes by

hytte. Dessuten, hadde han forsiktig minnet henne om, var hanegentlig ikke onkelen hennes, bare en nær venn av moren, somhadde kjent henne hele livet. «Hvor er mamma?»

«Parkerer bilen,» sa han, og rettet opp den hengslete kroppensin med et grynt. Han var iført den vanlige uniformen sin: gamlejeans, flanellskjorte, og skjeve briller med gullinnfatning somsatt på snei over neseryggen. «Fortell meg på nytt hvorfor dennebygningen ikke har heis.»

«Fordi den er gammel, og har sjarm,» sa Clary øyeblikkelig.Luke gliste. «Hva er eskene til?» spurte hun.

Gliset forsvant. «Moren din ville pakke ned noen ting,» sa han,og unngikk blikket hennes.

«Hva slags ting?» spurte Clary.Han viftet likegyldig med hånden. «Ting som er til overs i leilig-

heten. Som er i veien. Du vet hun aldri kaster noe. Og hva holderdu på med? Leser lekser?» Han nappet boken ut av hånden hennesog leste høyt: «Verden er fremdeles full av sammensatte vesenersom ingen realister tror på. Alver og troll, gjenferd og demonersvever fortsatt rundt …» Han senket boken og så på henne overbrilleglassene. «Er dette skolearbeid?»

«Den gylne greinen? Nei. Skolen begynner ikke før om to uker.»Clary tok boken fra ham. «Den er mammas.»

«Tenkte nesten det.»Hun slapp boken ned på bordet. «Luke?»«Hm-hm?» Han hadde allerede glemt boken, og satt og rotet

rundt i verktøykassen ved siden av peisen. «Ah, her er den.» Handro fram en oransje tapedispenser med pistolgrep og betraktetden tilfreds.

«Hva ville du gjort hvis du så noe som ingen andre kunnese?»

Tapedispenseren falt fra Lukes hånd, og traff den flislagte pei-sen. Han knelte for å plukke den opp, uten å se på henne. «Mener

31

hemmeligheter og løgner

du hvis jeg var det eneste vitnet til en forbrytelse, eller noesånt?»

«Nei. Jeg mener, hvis det fantes andre mennesker i nærheten,men du var den eneste som kunne se noe. Som om det var usynligfor alle andre enn deg.»

Han nølte, satt fortsatt på kne med et godt grep om denvelbrukte tapedispenseren.

«Jeg vet det høres sprøtt ut,» utdypet Clary nervøst, «men …»Han snudde seg. Øynene hans, veldig blå bak brillene, hvilte på

henne med et uttrykk av stødig hengivenhet. «Clary, du er kunst-ner, som moren din. Det betyr at du ser verden på måter andremennesker ikke gjør. Det er en gave du har, å se skjønnheten ogdet avskyelige i alminnelige ting. Det gjør deg ikke sprø … bareannerledes. Det er ikke noe galt i å være annerledes.»

Clary dro beina opp og la haken på knærne. I hodet så hun forseg lageret, Isabelles gullpisk, den blåhårede gutten som vred segi dødskramper, og Jaces gulbrune øyne. Skjønnheten og udyret.Hun sa: «Hvis faren min hadde levd, tror du han også ville værtkunstner?»

Luke så overrumplet ut. Før han fikk svart, svingte døren oppog Clarys mor trampet inn i rommet med støvelhæler som klap-ret mot det polerte tregulvet. Hun ga Luke et sett med klirrendebilnøkler og snudde seg for å se på datteren.

Jocelyn Fray var en tettbygd, men likevel slank dame, håret varnoen anelser mørkere enn Clarys og dobbelt så langt. For øyeblik-ket var det viklet inn til en mørkerød knute, gjennomboret av engrafittpenn for å holde det på plass. Hun hadde på seg en kjele-dress med malingsflekker over en lavendelblå T-skjorte, og brunefjellstøvler med såler med størknet oljemaling på.

Folk sa alltid til Clary at hun lignet moren, men selv kunne hunikke se det. Det eneste som var likt på dem var figuren: begge varslanke, med små bryst og smale hofter. Hun visste hun ikke var

32

demonenes by

vakker, slik moren var. For å være vakker, måtte du være smek-ker og høy. Når du var så kort som Clary, litt over én femti, vardu søt. Ikke pen eller vakker, men søt. Når du i tillegg hadde gul-rothår og et fjes fullt av fregner, lignet du ikke særlig mye på enbarbiedukke, slik moren gjorde, mer en filledukke.

Jocelyn hadde til og med en elegant måte å gå på, som fikk folktil å dreie på hodet for å se henne gå forbi. I motsetning til Clary,som alltid snublet i sine egne bein. Den eneste gangen folk snuddeseg for å se henne, var når hun snublet ned en trapp.

«Takk for at du bar opp eskene,» sa Clarys mor til Luke, ogsmilte til ham. Han smilte ikke tilbake. Clarys mage veltet uroligpå seg. Det var tydeligvis noe på ferde. «Beklager at det tok så langtid å finne en plass. Det må være en million mennesker i parkeni dag …»

«Mamma?» avbrøt Clary. «Hva er eskene til?»Jocelyn bet seg i leppen. Luke flakket med blikket mot Clary,

en stum anmodning om å få henne til å gå forover. Med en ner-vøs rykning i håndleddet skjøv Jocelyn en dinglende hårlokk bakøret, og gikk og satte seg ved siden av datteren på sofaen.

På nært hold kunne Clary se hvor trett moren så ut. Hun haddemørke halvmåner under øynene, og øyelokkene var perleformedeav søvnmangel.

«Handler det om i går kveld?» spurte Clary.«Nei,» sa moren kjapt, og nølte. «Kanskje litt. Du skulle ikke

ha gjort det du gjorde i går kveld. Du vet bedre.»«Og jeg har allerede sagt unnskyld. Hva dreier dette seg om?

Hvis du skal gi meg husarrest, så bli ferdig med det.»«Jeg skal ikke,» sa moren, «gi deg husarrest.» Stemmen var

spent som en vaier. Hun kikket på Luke, som ristet på hodet.«Bare si det til henne, Jocelyn,» sa han.«Kan dere la være å snakke om meg som om jeg ikke er her?»

sa Clary sint. «Og hva mener du med ‘si det’? Si hva?»

33

hemmeligheter og løgner

Jocelyn slapp fra seg et sukk. «Vi skal på ferie.»Luke fikk et tomt uttrykk i ansiktet, som et lerret renset for

maling.Clary ristet på hodet. «Ja vel? Dere skal på ferie?» Hun sank

bakover mot putene. «Jeg skjønner det ikke. Hvorfor sånt drama?»«Jeg tror ikke du forstår. Jeg mente at alle sammen skal på ferie.

Alle tre – du, jeg og Luke. Vi skal til gårdshuset.»«Åh.» Clary kastet et blikk på Luke, men han hadde armene

foldet over brystet og sto og stirret ut av vinduet med strammekjever. Hva var problemet hans? Han elsket det gamle gårdshu-set nord i delstaten New York – han hadde kjøpt og restaurert detselv for ti år siden, og dro dit så ofte han kunne. «Hvor lenge skalvi være der?»

«Resten av sommeren,» sa Jocelyn. «Jeg tok med eskene i tilfelledu ville pakke med deg noen bøker, malesaker …»

«Resten av sommeren?» Clary rettet seg indignert opp. «Det kanjeg ikke, mamma. Jeg har planer – Simon og jeg skal ha skole-startfest, og jeg har en hel masse møter igjen med tegnegruppen,og ti timer igjen på Tisch kunstskole …»

«Det er leit med Tisch. Men de andre tingene kan du avlyse.Simon kommer til å forstå, det samme gjør tegnegruppen.»

Clary hørte morens ubønnhørlige tone, og skjønte at hunmente alvor. «Men jeg har betalt for de timene! Jeg har spart i heleår! Du lovte.» Hun virvlet rundt og vendte seg mot Luke. «Si dettil henne! Si at det ikke er rettferdig!»

Luke så ikke vekk fra vinduet, selv om en muskel dirret i halsenhans. «Hun er moren din. Det er hun som må ta beslutningen.»

«Jeg skjønner det ikke.» Clary snudde seg mot moren igjen.«Hvorfor?»

«Jeg må komme meg vekk, Clary,» sa Jocelyn med skjelvendemunnviker. «Jeg trenger freden, roen, for å male. Og vi har litepenger akkurat nå …»

34

demonenes by

«Så selg noen av pappas aksjer,» sa Clary ergerlig. «Det er jo detdu vanligvis gjør?»

Jocelyn rygget forskrekket tilbake. «Ikke snakk sånn.»«Hør her, dra hvis dere vil. Det gjør ikke meg noe. Jeg kan være

her uten dere. Jeg kan jobbe; jeg får meg jobb på Starbucks ellernoe. Simon sa de alltid er ute etter folk. Jeg er gammel nok til åklare meg selv …»

«Nei!» Skarpheten i Jocelyns stemme fikk Clary til å skvette.«Jeg skal betale deg tilbake for de timene, Clary. Men du blir medoss. Det er ikke valgfritt. Du er for ung til å være her alene. Noekunne skje.»

«Som hva? Hva kunne skje?» ville Clary vite.Det lød et brak. Hun snudde seg overrasket, og så at Luke

hadde revet ned et av de innrammede bildene da han lente segmot veggen. Han hengte det opp igjen med et tydelig oppjagetuttrykk. Da han rettet seg opp, var munnen en morsk strek. «Jeggår.»

Jocelyn bet seg i leppen. «Vent.»Hun skyndte seg etter ham ut i entreen, og nådde ham igjen

akkurat idet han vred om dørklinken. Clary vred seg rundt påsofaen og kunne så vidt overhøre morens inntrengende hvisking.«… Bane,» sa Jocelyn. «Jeg har ringt ham utallige ganger de sistetre ukene. Svareren hans sier han er i Tanzania. Hva skal jeggjøre?»

«Jocelyn.» Luke ristet på hodet. «Du kan ikke fortsette å brukeham for alltid.»

«Men Clary …»«Er ikke Jonathan,» hveste Luke. «Du har aldri vært den samme

siden det skjedde, men Clary er ikke Jonathan.»Hva har faren min med dette å gjøre? tenkte Clary forvirret.«Jeg kan ikke bare holde henne hjemme, ikke slippe henne ut.

Det finner hun seg ikke i.»

35

hemmeligheter og løgner

«Selvfølgelig gjør hun ikke det!» Luke hørtes skikkelig sint ut.«Hun er ikke et kjæledyr, hun er en tenåring. Nesten voksen.»

«Hvis vi var ute av byen …»«Snakk med henne, Jocelyn.» Luke var fast i stemmen. «Jeg

mener det.» Han strakte seg etter dørklinken.Døren fløy opp. Jocelyn ga fra seg et lite hyl.«Milde Jesus!» ropte Luke.«Det er bare meg,» sa Simon. «Selv om jeg har hørt at likheten

er slående.» Han vinket til Clary fra døren. «Er du klar?»Jocelyn tok hånden vekk fra munnen. «Simon, sto du og tyv-

lyttet?»Simon blunket med øynene. «Nei, jeg kom akkurat nå.» Han

så fra Jocelyns bleke ansikt til Lukes morske. «Er det noe galt. Skaljeg gå?»

«Ta det med ro,» sa Luke. «Jeg tror vi er ferdige.» Han pressetseg forbi Simon, og tråkket ned trappen i høyt tempo. Døren bleslamret igjen der nede.

Simon ble stående og henge usikkert ved døren. «Jeg kankomme tilbake senere,» sa han. «Absolutt. Det er ikke noeproblem.»

«Det kunne …» begynte Jocelyn, men Clary var allerede påbeina.

«Glem det, Simon. Vi går,» sa hun, og rev til seg skulderveskenfra en krok ved døren. Hun slengte den over skulderen, og gloddestygt på moren. «Ser deg senere, mamma.»

Jocelyn bet seg i leppen. «Clary, synes du ikke vi burde snakkeom dette?»

«Vi kommer til å få mer enn nok tid til å snakke når vi er på‘ferie’,» sa Clary giftig, og hadde glede av å se moren rykke til.«Ikke sitt oppe og vent på meg,» tilføyde hun, grep Simons arm,og nesten slepte ham ut av døren.

Han satte hælene i gulvet og så seg unnskyldende over skulde-

36

demonenes by

ren på Clarys mor, som sto liten og forlatt i entreen med hendeneviklet stramt inn i hverandre. «Ha det, Jocelyn!» ropte han. «Haen fin kveld!»

«Å, hold kjeft, Simon,» glefset Clary, og dundret døren igjenetter dem, slik at hun stengte morens svar ute.

«Herregud, jente, ikke riv armen av meg,» protesterte Simon mensClary halte ham ned trappen etter seg. De grønne Skecher-jogge-skoene smalt mot trinnene for hvert rasende skritt nedover tre-trappen. Hun kikket opp og ventet halvveis å få se moren stå ogglo ned mot dem fra avsatsen, men døren til leiligheten holdt seglukket.

«Unnskyld,» mumlet Clary, og slapp håndleddet hans. Hunstoppet ved foten av trappen, skuldervesken dunket mot hoften.

Clarys brownstone-bygård med sandsteinsfasade hadde, somde fleste i Park Slope, en gang vært eneboligen til en velståendefamilie. Merker etter fortidens storhet var fortsatt tydelige i denherskapelige trappen, i marmoren på gulvet ved inngangen, ogdet brede takvinduet med én rute. Nå var huset inndelt i for-skjellige leiligheter, og Clary og moren delte den treetasjes byg-ningen med en leieboer nedenunder, en eldre dame som drevspåkonevirksomhet hjemmefra. Hun gikk nesten aldri ut, selv omkundebesøkene var sjeldne. En gullbelagt plakett festet til dørenkunngjorde at hun var MADAME DOROTHEA, SYNSK OGSPÅKVINNE.

En tykk, søt eim av røkelse sivet ut fra den halvåpne døren ogut i foajeen. Clary hørte en lav summing av stemmer.

«Fint å se at forretningen går strålende,» sa Simon. «Det måvære vanskelig å få fast jobb som spåkone nå om dagen.»

«Må du være så sarkastisk bestandig?» sa Clary bitende.Simon blunket med øynene, tydeligvis vippet av pinnen. «Jeg

trodde du likte at jeg var vittig og ironisk.»

37

hemmeligheter og løgner

Clary skulle til å svare, da døren til madame Dorothea svingtehelt opp og en mann steg ut. Han var høy, hadde sirupsfarget hud,gyllengrønne øyne som en katt, og bustete, svart hår. Han glisteblendende mot henne med skarpe, hvite tenner.

En bølge av svimmelhet skylte over henne, og hun fikk en sterkfølelse av at hun kom til å besvime.

Simon tittet bekymret på henne. «Går det bra? Du ser ut somom du kommer til å svime av.»

Hun myste mot ham. «Hva? Nei, det går fint.»Men han ville ikke droppe det. «Du ser ut som om du nettopp

så et spøkelse.»Hun ristet på hodet. Minnet om noe dukket opp, men da hun

prøvde å konsentrere seg, skled det unna som vann. «Ingenting.Jeg trodde jeg så Dorotheas katt, men det var bare det dårligelyset.» Simon stirret på henne. «Jeg har ikke spist noe siden i går,»tilføyde hun defensivt. «Jeg tror ikke jeg er helt meg selv.»

Han smøg en trygg arm rundt skuldrene hennes. «La meg fåspandere noe mat på deg.»

«Jeg kan ikke tro at hun holder på sånn som dette,» sa Clary forfjerde gang, mens hun jaget en bit guacamole rundt på tallerkenenmed tuppen av en nacho. De satt på en meksikansk kafé i nabo-laget, et slitent sted som het Nacho Mama. «Som om det ikke varille nok å gi meg husarrest annenhver uke. Nå må jeg leve i eksilresten av sommeren.»

«Tja, du vet jo at moren din er sånn noen ganger,» sa Simon.«Som for eksempel når hun puster inn eller ut.» Han smilte medtennene i en vegetar-burrito.

«Ja da, bare lat som om det er morsomt,» sa hun. «Det er ikkedu som blir slept med ut i gokk for Gud vet hvor lenge …»

«Clary.» Simon avbrøt ordflommen hennes. «Ikke la det gå utover meg. Dessuten blir det ikke permanent.»

38

demonenes by

«Hvordan vet du det?»«Vel, fordi jeg kjenner moren din,» sa Simon etter en pause.

«Jeg mener, du og jeg har vært venner i snart ti år nå. Inni-mellom blir hun slik som dette. Hun ombestemmer seg noketter hvert.»

Clary plukket en chili opp fra tallerkenen, og gnagde på tup-pen av den. «Men gjør du det?» sa hun. «Kjenner henne, menerjeg? Noen ganger lurer jeg på om noen egentlig gjør det.»

Simon blunket mot henne. «Nå er jeg ikke helt med.»Clary sugde til seg luft for å kjøle ned brenningen i munnen.

«Jeg mener, hun snakker aldri om seg selv. Jeg vet ingenting omhenne som ung, om familien hennes, eller om hvordan hun trafffaren min. Hun har ikke engang bryllupsbilder. Det er som omlivet hennes begynte da hun fikk meg. Det er det hun alltid siernår jeg spør henne om det.»

«Åh!» Simon skar en grimase. «Så søtt.»«Nei, det er det ikke. Det er rart at jeg ikke vet noe om beste-

foreldrene mine. Jeg mener, jeg vet at pappas foreldre ikke var såsnille mot henne, men kan de ha vært så ille? Hva slags menneskerer det som ikke engang vil treffe barnebarnet sitt?»

«Kanskje hun hater dem. Kanskje de misbrukte henne ellernoe,» foreslo Simon. «Hun har jo de arrene.»

Clary stirret på ham. «Hun har hva?»Han svelget en munnfull burrito. «De små, tynne arrene. Over

hele ryggen og armene. Jeg har sett moren din i badedrakt, vetdu.»

«Jeg har aldri lagt merke til noen arr,» sa Clary bestemt. «Jegtror du innbiller deg ting.»

Han glodde på henne og så ut til å ville si noe, da mobilen hen-nes, som lå begravd i skuldervesken, satte i gang med å ringe. Claryfisket den fram, myste mot nummeret som blinket på skjermen,og rynket brynene. «Det er mamma.»

39

hemmeligheter og løgner

«Det skjønte jeg på ansiktsuttrykket. Skal du snakke medhenne?»

«Ikke akkurat nå,» sa Clary, og kjente en kjent skyldfølelse biteseg fast i magen, da telefonen sluttet å ringe og mobilsvareren blekoblet inn. «Jeg vil ikke krangle med henne.»

«Du kan alltids bo hos meg,» sa Simon. «Så lenge du vil.»«Vel, vi får se om hun roer seg ned først.» Clary tastet inn num-

meret til mobilsvareren. Morens stemme hørtes anstrengt ut, menhun prøvde åpenbart å være blid. «Vennen, unnskyld at jeg over-rasket deg sånn. Kom hjem, så snakker vi om det.» Clary la på førmeldingen sluttet, og følte seg enda mer skyldig, men samtidigsint. «Hun vil snakke om det.»

«Vil du snakke med henne?»«Jeg vet ikke.» Clary gned oversiden av hånden mot øynene.

«Skal du fortsatt på diktopplesningen?»«Jeg lovte.»Clary reiste seg og skjøv stolen bakover. «Da blir jeg med. Jeg

ringer henne når det er ferdig.» Stroppen på skuldervesken hennesskled ned på armen. Simon dyttet den opp igjen, og lot fingrenehvile ved den bare huden over skuldrene hennes.

Fuktigheten i luften fikk Clarys hår til å kruse seg og Simons blåT-skjorte til å klistre seg til ryggen hans. «Så hva skjer med ban-det?» spurte hun. «Noe nytt? Det var mye skriking i bakgrunnenda jeg snakket med deg i sted.»

Simons ansikt lyste opp. «Det går supert,» sa han. «Matt sierhan kjenner noen som kan fikse oss spillejobb på The Scrap Bar.Dessuten diskuterer vi navn igjen.»

«Å ja?» Clary skjulte et smil. Simons band spilte egentlig aldrimusikk. For det meste satt de i stuen hjemme hos Simon ogkranglet om mulige navn og bandlogoer. Noen ganger lurte hunpå om noen av dem faktisk kunne spille et instrument. «Hva erforslagene?»

40

demonenes by

«Vi skal velge mellom Sea Vegetable Company og Rock SolidPanda.»

Clary ristet på hodet. «Begge to er grusomme.»«Eric foreslo Lawn Chair Crisis.»«Kanskje Eric burde holde seg til gaming.»«Men da må vi finne en ny trommeslager.»«Å, er Eric på trommer? Jeg trodde han bare bommet penger

av dere, og fortalte jentene på skolen at han er i et band for åimponere dem.»

«Slett ikke,» sa Simon. «Eric har begynt et nytt liv. Han har fåttseg kjæreste. De har vært sammen i tre måneder.»

«Praktisk talt gift,» sa Clary, og skrittet rundt et par som skjøvpå en barnevogn: En liten jente med gule plastspenner i håret,som holdt en alvedukke med safirblå vinger med gullstriper. Clarysyntes hun så vingene blafre i øyekroken. Hun snudde fort hodetvekk.

«Det betyr,» fortsatte Simon, «at jeg er det siste bandmedlem-met som ikke har kjæreste. Og det er, som du vet, hele poengetmed å være i band. Å skaffe seg jenter.»

«Jeg trodde alt handlet om musikken.» En mann med stokkgikk i veien for henne, på vei mot Berkeley Street. Hun kikketvekk, redd for at hvis hun så for lenge på noen, så ville det grout vinger på dem, ekstra armer, eller lange tunger med kløft, somslanger. «Hvem bryr seg om du har kjæreste eller ikke?»

«Jeg bryr meg,» sa Simon dystert. «Om ikke lenge vil de enestesom ikke har kjæreste, være meg og Wendell, skolens vaktmester.Og han lukter det vinduspuss av.»

«Da er han i det minste ledig.»Simon glante grettent på henne. «Ikke morsomt, Fray.»«Du har jo alltids Sheila ‘G-streng’ Barbarino,» foreslo Clary.

Clary hadde sittet bak henne i matte i niende klasse. Hver gangSheila mistet blyanten – som var ofte – hadde Clary sett under-

41

hemmeligheter og løgner

tøyet til Sheila, som stakk opp over linningen på en jeans medekstremt lav midje.

«Det er henne Eric har vært sammen med de tre siste måne-dene,» sa Simon. «I mellomtiden har han bedt meg finne den avjentene på skolen som har den fineste kroppen, og be henne ut påførste skoledag.»

«Eric er en gris,» sa Clary, som plutselig ikke ville vite hvilkenjente Simon mente hadde skolens fineste kropp. «Kanskje derekan kalle bandet Grisene.»

«Det har jo en egen klang.» Simon virket uberørt. Clary skaren grimase mot ham, skuldervesken vibrerte idet telefonen ringte.Hun fisket den fram fra en lomme med glidelås. «Er det morendin igjen?» spurte han.

Clary nikket. Hun kunne se for seg moren, liten og alene i dørentil leiligheten deres. Skyldfølelsen vellet opp i brystkassen.

Hun tittet opp på Simon, som sto og så på henne med mørke,medfølende øyne. Ansiktet hans var så velkjent at hun kunne hategnet det i søvne. Hun tenkte på de ensomme ukene som lå foranhenne, og stappet telefonen ned i vesken igjen. «Kom igjen,» sahun. «Vi kommer for sent til forestillingen.»

42

demonenes by

3SKYGGEJEGER

innen de kom fram til java jones, sto eric allerede påscenen og svaiet fram og tilbake med sammenklemte øyne. Hanhadde farget hårtuppene rosa for anledningen. Bak ham sto Mattog så stein ut, mens han banket ujevnt på en djembe.

«Dette kommer til å bli pinlig,» forutsa Clary. Hun tok Simoni ermet og dro ham mot døren. «Hvis vi er raske, kan vi fortsattkomme oss unna.»

Han ristet på hodet. «Jeg holder det jeg lover, om ikke annet.»Han trakk skuldrene bakover. «Jeg kan hente kaffe hvis du finnerplasser til oss. Hva vil du ha?»

«Bare kaffe. Svart – som sjelen min.»Simon strente av sted mot kaffebaren mens han mumlet for seg

selv noe i retning av at det han gjorde nå, var noe mye, mye edlereenn noe han hadde gjort før. Clary gikk for å finne plasser.

Kaffebaren var folksom til mandag å være; de fleste av de loslittesofaene og lenestolene var opptatt av tenåringer som koste segmed en frikveld på en vanlig ukedag. Lukten av kaffe og nelliksiga-retter var overveldende. Til slutt fant Clary en liten toseters sofa iet mørkt hjørne bakerst i kafeen. Den eneste personen i nærhetenvar en blond jente som hadde på seg en oransje topp, oppslukt av å

43

leke med iPoden sin. Bra, tenkte Clary, Eric kommer ikke til å finneoss bak her etter opplesningen, for å spørre hvordan diktene hans var.

Den blonde jenta lente seg over stolen sin og banket Clarypå skulderen. «Unnskyld.» Clary så overrasket opp. «Er det derkjæresten din?» spurte jenta.

Clary fulgte retningen til jentas blikk, allerede forberedt på å si,nei, jeg kjenner ham ikke, da hun skjønte at det var Simon jentamente. Han var på vei mot dem, mens han konsentrerte seg om åunngå å miste de to plastkoppene med kaffe. «Øh, nei,» sa Clary.«Han er en venn av meg.»

Jenta smilte strålende. «Han er søt. Har han kjæreste?»Clary nølte et sekund for lenge før hun svarte. «Nei.»Jenta så mistenksom ut. «Er han homo?»Clary ble spart for å svare på dette ved at Simon kom tilbake.

Den blonde jenta satte seg fort tilbake, idet han plasserte koppenepå bordet og slo seg ned ved siden av Clary. «Jeg hater det når deslipper opp for kaffekopper. De greiene der er varme.» Han blåstepå fingrene og rynket pannen. Clary prøvde å skjule et smil derhun satt og betraktet ham. Vanligvis tenkte hun aldri over omSimon var pen eller ikke. Han hadde fine, brune øyne, kunne manvel si, og han hadde vokst seg til på de rette stedene i løpet av detsiste året. Med den rette frisyren …

«Du glor på meg,» sa Simon. «Hvorfor glor du på meg? Har jegnoe i ansiktet?»

Jeg burde fortelle ham det, tenkte hun, selv om en del av hennevar merkelig motvillig. Jeg ville vært en dårlig venn hvis ikke. «Ikkese nå, men hun blonde jenta der borte synes du er søt,» hviskethun.

Simon lot blikket flagre sidelengs for å stirre på jenta, som flit-tig satt og studerte et eksemplar av mangabladet Shonen Jump.«Jenta i den oransje toppen?» Clary nikket. Simon så tvilende ut.«Hvorfor tror du det?»

44

demonenes by

Fortell ham det. Kom igjen, fortell. Clary åpnet munnen for åsvare, og ble avbrutt av sprakende feedback. Hun rykket til ogdekket ørene, mens Eric strevde med mikrofonen på scenen.

«Beklager det der, folkens,» ropte han. «Okei, jeg er Eric, ogdette er kompisen min Matt på trommer. Det første diktet mittheter ‘Uten tittel’.» Han fordreide ansiktet som i smerte, ogbegynte å ule inn i mikrofonen. «’Kom, min falske stormvind,mine skjendige lender! Bre et tykt lag av ufruktbar glød overenhver utvekst!’»

Simon sank nedover i setet. «Vær så snill og ikke si til noen atjeg kjenner ham.»

Clary fniste. «Hvem bruker ordet ‘lender’?»«Eric,» sa Simon mørkt. «Alle diktene hans har lender i seg.»«’Klam er min kval!’» tutet Eric. «Smerten svulmer der inne!’»«Det kan du skrive opp,» sa Clary. Hun sank ned i setet ved

siden av Simon. «Men tilbake til hun jenta som synes du er søt …»«Glem det et øyeblikk,» sa Simon. Clary glodde overrasket på

ham. «Det er noe jeg ville snakke med deg om.»«Rasende Føflekk er ikke et dårlig navn på et band,» sa Clary

med det samme.«Ikke det,» sa Simon. «Det handler om det vi snakket om i sted.

Om at jeg ikke hadde noen kjæreste.»«Åh.» Clary trakk på den ene skulderen. «Å, jeg vet ikke. Be

Jaida Jones ut,» foreslo hun. Hun var en av jentene på St. Xaviersom hun faktisk likte. «Hun er hyggelig, og hun liker deg.»

«Jeg har ikke lyst til å be Jaida Jones med ut.»«Hvorfor ikke?» Clary følte seg grepet av en plutselig, ubestem-

melig ergrelse. «Liker du ikke smarte jenter? Fortsatt ute etter enfin kropp?»

«Ingen av delene,» sa Simon, som virket nervøs. «Jeg vil ikke behenne ut, fordi det ville egentlig ikke vært riktig hvis jeg gjordedet …»

45

skyggejeger

Stemmen hans forsvant sakte. Clary lente seg forover. I øyekro-ken kunne hun se at den blonde jenta også lente seg forover, hunspisset åpenbart ører. «Hvorfor ikke?»

«Fordi jeg liker en annen,» sa Simon.«Okei.» Simon så en smule grønnblek ut, som den gangen han

brakk ankelen etter å ha spilt fotball i parken, og måtte halte hjem.Hun lurte på hva i all verden det var ved å like noen, som kunnegjøre ham så utrolig engstelig. «Du er vel ikke homo?»

Simon ble enda mer grønnblek i ansiktet. «Hvis jeg var det, villejeg kledd meg bedre.»

«Så hvem er det, da?» spurte Clary. Hun skulle til å tilføye athvis han var forelsket i Sheila Barbarino, kom han til å få bankav Eric, da hun hørte noen hoste høyt bak seg. Det var et spotskhost, som om noen prøvde å la være å le.

Hun snudde seg.På en falmet, grønn sofa kanskje en meter unna henne, satt

Jace. Han hadde på seg de samme mørke klærne han hadde hattpå seg kvelden før på diskoteket. Armene var bare, og dekket avsvake, hvite streker, som gamle arr. På håndleddene hadde hanbrede armringer av metall; hun kunne se benskjeftet av en knivstikke ut fra den venstre. Han så rett på henne, mens leppene hanskruset seg i et smil. Enda verre enn følelsen av å bli ledd av, var athan ikke hadde sittet der for fem minutter siden.

«Hva er det?» Simon hadde fulgt blikket hennes, men dettomme ansiktsuttrykket hans gjorde det klart at han ikke kunnese Jace.

Men jeg ser deg. Hun stirret på Jace mens hun tenkte det, oghan løftet hånden for å vinke til henne. En ring glitret på en slankfinger. Han kom seg på beina og begynte å gå mot døren, uten åskynde seg. Clarys lepper skilte seg av forbløffelse. Han bare gikk,helt uten videre.

Hun kjente Simons hånd på armen. Han sa navnet hennes,

46

demonenes by

spurte om noe var galt. Hun hørte ham knapt. «Jeg er straks til-bake,» hørte hun seg selv si, idet hun spratt opp fra sofaen og nes-ten glemte å sette fra seg kaffekoppen. Hun stormet mot døren,mens Simon ble sittende og stirre etter henne.

Clary braste ut av døren, livredd for at Jace hadde forsvunnet ibakgaten som et gjenferd. Men der var han, han sto og hang motveggen. Han hadde akkurat tatt noe opp fra lommen, og sto ogtrykket på det. Han kikket overrasket opp, da døren til kaffebarenslo igjen bak henne.

I solnedgangen som raskt nærmet seg, var håret hans gyllentsom kobber. «Diktene til vennen din er talentløse,» sa han.

Clary blunket med øynene mot ham, midlertidig vippet avpinnen. «Hva?»

«Jeg sa at diktene hans er talentløse. Det høres ut som om hanhar spist en ordbok, og begynt å spy ut ord i tilfeldig rekkefølge.»

«Jeg gir faen i Erics dikt.» Clary var forbannet. «Jeg vil vitehvorfor du følger etter meg.»

«Hvem har sagt at jeg følger etter deg?»«Godt forsøk. I tillegg tyvlyttet du. Kan du fortelle meg hva du

vil, eller skal jeg heller ringe politiet?»«Og fortelle dem hva?» sa Jace kaldt. «At du plages av usyn-

lige personer? Stol på meg, jenta mi, politiet kommer ikke til åarrestere noen de ikke kan se.»

«Jeg har allerede sagt at navnet mitt ikke er ‘jenta di’,» sa hungjennom sammenbitte tenner. «Jeg heter Clary.»

«Jeg vet det,» sa han. «Pent navn forresten. Minner meg omurten muskatsalvie, eller clary sage som den også kalles. I gamledager trodde folk at hvis de spiste frøene, så kunne de se alvefolket.Visste du det?»

«Jeg aner ikke hva du snakker om.»«Du vet visst ikke så mye?» sa han. Det lå en doven forakt i de

47

skyggejeger

gylne øynene hans. «Du ser ut som en typisk mundan, men likevelkan du se meg. Det er en gåte.»

«Hva er en mundan?»«En fra menneskenes verden. En som deg.»«Men du er et menneske,» sa Clary.«Det er jeg,» sa han. «Men jeg er ikke som deg.» Tonefallet

hadde ikke noe defensivt i seg. Han hørtes ut som om han gablaffen i om hun trodde ham eller ikke.

«Du tror du er bedre. Det var derfor du lo av oss.»«Jeg lo fordi kjærlighetserklæringer morer meg, særlig når de

ikke blir gjengjeldt,» sa han. «Og fordi din Simon kanskje er denmest mundane mundan jeg noen gang har truffet. Og fordi Hodgemente du kunne være farlig, men hvis du er det, så vet du det ialle fall ikke selv.»

«Jeg er farlig?» gjentok Clary forbauset. «Jeg så deg drepe noen igår kveld. Jeg så deg kjøre kniven opp under ribbeina hans, og …»Og jeg så ham hugge mot deg med fingrer som barberblader. Jeg sådeg bli kuttet opp og blø, og nå er såret helt borte.

«Det er mulig jeg dreper,» sa Jace, «men jeg vet hva jeg er. Kandu si det samme?»

«Jeg er et alminnelig menneske, akkurat som du sa. Hvem erHodge?»

«Veilederen min. Og jeg ville ikke vært så rask med å stemplemeg selv som alminnelig, hvis jeg var deg.» Han lente seg forover.«Få se den høyre hånden din.»

«Den høyre hånden min?» gjentok Clary mekanisk. Han nik-ket. «Hvis jeg viser deg hånden, lar du meg være i fred?»

«Ja visst.» Stemmen var munter.Hun holdt motvillig fram høyrehånden. Den så blek ut i det lille

lyset som sildret ut av vinduene, knokene var dekket av fregner.På en måte følte hun seg like avkledd som om hun hadde drattopp skjorten og vist fram det nakne brystet sitt. Han tok hånden

48

demonenes by

hennes og vendte på den. «Ingenting.» Han hørtes nesten skuffetut. «Du er vel ikke venstrehendt?»

«Nei. Hvordan det?»Han slapp hånden hennes med et skuldertrekk. «De fleste skyg-

gejegerbarn blir merket på den høyre hånden – eller den venstre,hvis de er venstrehendte, som jeg – når de fortsatt er små. Deter en permanent rune, som gir et ekstra talent med våpen.» Hanviste henne oversiden av den venstre hånden sin; den så fullstendignormal ut for henne.

«Jeg ser ikke noe,» sa hun.«Slapp av, ikke tenk,» foreslo han. «Vent til det kommer til

deg. Som om du venter på at noe skal komme opp til vannetsoverflate.»

«Du er gal.» Men hun slappet av, betraktet hånden hans, de finestrekene over knokene, de lange fingerleddene …

Plutselig spratt det opp mot henne, det blinket som et rødttrafikklys. Et svart mønster, som et øye, på oversiden av hånden.Hun blunket, og det forsvant. «En tatovering?» Han smilte lurt ogsenket hånden. «Jeg tenkte nok du ville få det til. Og det er ingentatovering – det er et merke. Det er runer, svidd inn i huden vår.»

«Som gjør at dere bruker våpen bedre?» Clary syntes dette varvanskelig å tro, men kanskje ikke vanskeligere enn å tro at zombiereksisterer.

«Forskjellige merker gjør forskjellige ting. Noen er permanente,men de fleste forsvinner når de blir brukt.»

«Er det derfor armene dine ikke er farget i dag?» spurte hun.«Selv når jeg konsentrerer meg?»

«Det er nøyaktig derfor.» Han hørtes fornøyd med seg selv.«Jeg visste at du i det minste hadde Synet.» Han kikket opp mothimmelen. «Det er nesten helt mørkt. Vi bør dra.»

«Vi? Jeg trodde du skulle la meg være i fred.»«Jeg løy,» sa Jace, uten det minste spor av forlegenhet. «Hodge

49

skyggejeger

sa jeg måtte ta deg med meg til Instituttet. Han vil snakke meddeg.»

«Hvorfor skulle han ønske å snakke med meg?»«Fordi du vet sannheten nå,» sa Jace. «Det har ikke funnes en

mundan som har visst om oss på minst hundre år.»«Om oss?» gjentok hun. «Du mener folk som deg. Folk som

tror på demoner.»«Folk som dreper dem,» sa Jace. «Vi kalles skyggejegere. Det

er i hvert fall hva vi kaller oss selv. De underjordiske har mindresmigrende navn på oss.»

«Underjordiske?»«Nattens barn. Heksemestere. Alver. De magiske folkene i

denne dimensjonen.»Clary ristet på hodet. «Du glemte vampyrer, varulver og zom-

bier, for de finnes vel også på ordentlig?»«Selvfølgelig finnes de,» opplyste Jace. «Selv om du for det

meste finner zombier lenger sør, der voudun-prestene er.»«Hva med mumier? Holder de bare til rundt i Egypt?»«Ikke vær dum. Ingen tror på mumier.»«Gjør man ikke?»«Selvfølgelig ikke,» sa Jace. «Hør her, Hodge kan forklare alt

dette for deg når du treffer ham.»Clary foldet armene over brystet. «Hva om jeg ikke har lyst til

å treffe ham?»«Det er ditt problem. Du kan bli med enten du vil eller ikke.»Clary trodde ikke sine egne ører. «Truer du med å kidnappe

meg?»«Hvis du har lyst til å se det på den måten,» sa Jace, «så ja.»Clary åpnet munnen for å protestere, men ble avbrutt av en

skingrende ringing fra telefonen igjen.«Bare svar hvis du vil,» sa Jace sjenerøst.Telefonen sluttet å ringe før den begynte på nytt igjen, høyt

50

demonenes by

og inntrengende. Clary rynket pannen – moren hennes måtte hafått skikkelig panikk. Hun snudde seg halvveis vekk fra Jace, ogbegynte å grave i vesken. Innen hun fikk tatt opp telefonen, varden på sin tredje omgang med ringing. Hun satte den mot øret.«Mamma?»

«Åh, Clary. Å, gudskjelov.» Et skarpt stikk av uro prikket Claryi ryggraden. Moren hørtes panisk ut. «Hør på meg …»

«Det går bra, mamma. Jeg har det fint. Jeg er på vei hjem …»«Nei!» Jocelyns stemme skingret av skrekk. «Ikke kom hjem!

Har du forstått, Clary? Du må IKKE komme hjem. Dra til Simon.Dra rett hjem til Simon og bli der, til jeg får …» En lyd i bakgrun-nen avbrøt henne: lyden av noe som falt, ble knust, noe tungt somtraff gulvet …

«Mamma!» ropte Clary inn i mobilen. «Mamma, går det bra?»Det kom en høy summetone fra telefonen. Stemmen til Clarys

mor skar gjennom skurringen: «Bare lov meg at du ikke kommerhjem. Dra til Simon og ring Luke – fortell ham at han har funnetmeg …» Stemmen hennes ble overdøvet av et dundrende brak,lik et tre som ble splintret.

«Hvem har funnet deg? Mamma, har du ringt politiet? Hardu …»

Det desperate spørsmålet hennes ble stoppet av en lyd Claryaldri skulle glemme – en hard, surklende lyd, etterfulgt av et dunk.Clary hørte moren snappe etter pusten, før hun snakket igjen,med uhyggelig, rolig stemme: «Jeg elsker deg, Clary.»

Telefonen ble taus.

«Mamma!» hylte Clary inn i mobilen. «Mamma, er du der?»SAMTALE AVSLUTTET, sto det på skjermen. Men hvorfor skullemoren ha lagt på røret på den måten?

«Clary,» sa Jace. Det var første gang hun hadde hørt ham sinavnet hennes. «Hva er det som skjer?»

51

skyggejeger

Clary ignorerte ham. Hun trykket febrilsk på hurtigtasten forhjemmenummeret. Hun fikk ikke noe svar, bortsett fra et opp-tattsignal.

Clary begynte å skjelve ukontrollert på hendene. Da hunprøvde å slå nummeret på nytt, glapp telefonen ut av det dirrendegrepet hennes og traff fortauet hardt. Hun falt på kne for å plukkeden opp, men den var død, en lang sprekk var synlig over forsiden.«Faen!» Hun slengte telefonen fra seg, nesten på gråten.

«Slutt med det der.» Jace halte henne opp på beina med et grepom håndleddet hennes. «Har det skjedd noe?»

«Gi meg telefonen din,» sa Clary, og nappet til seg den svarte,avlange metalldingsen fra skjortelommen hans. «Jeg må …»

«Det er ikke en telefon,» sa Jace, uten å prøve å få den tilbake.«Det er en sensor. Du kan ikke bruke den.»

«Men jeg må ringe politiet!»«Fortell meg hva som har skjedd først.» Hun prøvde å rykke til

seg håndleddet, men grepet hans var utrolig sterkt. «Jeg kan hjelpedeg.»

Raseriet flommet gjennom Clary. Uten å tenke over det langethun ut mot ansiktet hans, neglene skrapte mot kinnet hans. Hankastet seg overrasket bakover. Clary slet seg løs, og løp mot lysenepå Seventh Avenue.

Da hun nådde gaten, svirret hun rundt, og ventet halvveis åfå se Jace hakk i hæl. Men bakgaten var tom. En stund ble hunstående og stirre usikkert inn i skyggene. Ingenting rørte seg der.Hun spant rundt og sprang hjemover.

52

demonenes by

4RAVENER

kvelden hadde blitt enda varmere, og løpeturen hjemkjentes som å svømme gjennom for varmt vann. Ved hjørnet avkvartalet til bygningen der hun bodde, ble Clary stanset av rødt lysi fotgjengerovergangen. Hun trippet utålmodig opp og ned menstrafikken suste forbi i strimer av frontlys. Hun prøvde å ringe hjemigjen, men Jace hadde ikke løyet; telefonen hans var ingen telefon.Den så i det minste ikke ut som noen telefon Clary hadde sett før.Sensorens knapper hadde ikke tall, bare flere av de besynderligesymbolene, og den hadde ingen skjerm.

Hun jogget oppover gaten mot bygården, og så at vinduenei andre etasje var opplyst, det vanlige tegnet på at moren varhjemme. OK, sa hun til seg selv. Alt er i orden. Men magen stram-met seg i samme øyeblikk som hun kom inn i inngangspartiet.Lyset i taket hadde gått, og foajeen var mørk. Skyggene så ut til åvære fulle av skjulte bevegelser. Hun begynte skjelvende å gå opptrappen.

«Og hvor har så du tenkt deg?» sa en stemme.Clary virvlet rundt. «Hva …»Hun stoppet opp. Øynene begynte å venne seg til mørket, og

hun kunne se konturen av en stor lenestol som var dratt fram

53

foran madame Dorotheas dør. Den gamle damen satt nedklemti den som en altfor fullstappet pute. I det dunkle lyset kunneClary bare se den runde formen av det pudrede ansiktet hen-nes, den hvite viften i hånden, og det mørke, gjespende gapetav munnen når hun snakket. «Moren din,» sa Dorothea, «harlagd et sabla rabalder der oppe. Hva holder hun på med? Flyttermøbler?»

«Jeg tror ikke …»«Og lyset i trappen har gått, la du merke til det?» Dorothea

smekket viften mot armlenet. «Kan ikke moren din få kjærestensin til å skifte pære?»

«Luke er ikke …»«Og takvinduet må vaskes. Det er møkkete. Ikke rart det nesten

er bekmørkt her.»Luke er IKKE husverten din, ville Clary si, men lot det være.

Dette var typisk for den eldre naboen. Når hun først fikk Luke tilå komme og skifte lyspære, kom hun til å be ham gjøre hundreandre ting – gå på butikken, reparere dusjen. En gang fikk hunham til å hugge opp en gammel sofa med øks, slik at hun fikk denut av leiligheten uten å ta døren av hengslene.

Clary sukket. «Jeg skal spørre.»«Det gjør du lurt i.» Dorothea klappet igjen viften med en rask

håndbevegelse.Clarys følelse av at noe var galt, bare økte da hun kom til døren

til leiligheten. Den var åpen og sto litt på gløtt, slik at en kilefor-met lysstråle strømmet ut på avsatsen. Med en stigende følelse avpanikk, skjøv hun opp døren.

Inne i leiligheten sto lysene på, alle lampene, alt var skrudd påfull styrke. Gløden stakk henne i øynene.

Morens nøkler og rosa håndveske lå på den lille smijernshyl-len ved døren, der hun alltid la dem. «Mamma?» ropte Clary.«Mamma, jeg er hjemme.»

54

demonenes by

Ingen svarte. Hun gikk inn i stuen. Begge vinduene sto åpne,metervis av florlette, hvite gardiner svaiet i trekken som hvileløsespøkelser. Clary så ikke at sofaputene lå strødd rundt i rommet,før luftstrømmen ga seg og gardinene falt til ro. Noen av dem varrevet opp sidelengs, slik at vattdotter lå utover gulvet. Bokhyllenevar veltet, innholdet spredt rundt. Pianokrakken lå på siden oggapte som et åpent sår. Jocelyns kjære notebøker lå på gulvet foranden.

Det mest skremmende var maleriene. Hvert eneste ett av demvar skåret ut av rammen og flerret opp i strimler, som lå strøddutover gulvet. Det måtte ha blitt gjort med kniv – det var nestenumulig å flerre opp et lerret med bare hender. De tomme ram-mene så ut som renspiste bein. Clary kjente et skrik presse segoppover gjennom brystkassen. «Mamma!» hylte hun. «Hvor er du?Mamsen!»

Hun hadde ikke kalt Jocelyn «mamsen» siden hun var åtte.Hun styrtet ut på kjøkkenet med hamrende hjerte. Det var

tomt, skapdørene sto åpne, det rant rød chilisaus fra en knustflaske Tabasco ned på linoleumen. Knærne kjentes som storevannballonger. Hun visste hun burde storme ut av leiligheten,finne en telefon, ringe politiet. Men hun måtte finne moren først,måtte se at hun hadde det bra. Hva om innbruddstyver haddekommet inn, hva om moren hadde kjempet imot?

Hva slags tyver var det som ikke tok en lommebok med seg, ellertv-en, dvd-spilleren, eller de dyre laptopene?

Nå sto hun ved døren til morens soverom. Et øyeblikk så det utsom om dette rommet, i det minste, var uberørt. Jocelyns hjem-melagde sengeteppe med blomstermønster lå pent foldet sammenpå dynen. Clarys eget ansikt smilte tilbake til henne fra nattbor-det, fem år gammel med et smil uten fortenner og gulrotfargethår. Et hulk presset seg fram i brystet. Mamma, skrek hun inniseg, hva har skjedd med deg?

55

ravener

Det eneste svaret hun fikk var stillhet. Nei, ikke stillhet … enlyd kunne høres i leiligheten, som fikk de korte nakkehårene hen-nes til å reise seg. Det var som om noe ble veltet – en tung gjen-stand som traff gulvet med et hult dunk. Dunket ble etterfulgt aven slepende, glidende lyd – og den var på vei mot soverommet.Magen krympet seg av skrekk, Clary karet seg opp og snudde seglangsomt rundt.

Et øyeblikk trodde hun døråpningen var tom, og en bølge avlettelse skylte gjennom henne. Før hun så ned.

Det lå sammenkrøket på gulvet, en lang, skjellete skapning meden klase av flate, svarte øyne plassert midt i et kuppelformet hode.Vesenet lignet en krysning mellom en alligator og et tusenbein,med tykk, flat snute og en piggete hale som vagget truende fra sidetil side. Alle beina krøket seg sammen under den, idet den gjordeseg klar til å angripe.

Clary hylte. Hun sjanglet bakover, snublet og falt, akkurat idetskapningen bykset mot henne. Hun rullet sidelengs, den bommetmed noen få centimeter og skled videre, med klør som skar dypefurer i treverket. En lav knurring gurglet opp fra strupen.

Hun stablet seg på beina og løp mot gangen, men monsteret varfor rask for henne. Vesenet bykset fremover igjen og landet likeover døren, der det ble hengende som en gigantisk, ond edder-kopp, som stirret ned på henne med en rekke øyne. Den åpnet kje-vene sakte, og viste fram huggtenner som det dryppet grønnaktigsikkel fra. En lang, svart tunge flimret ut mellom kjevene mensden gurglet og hveste. Skrekkslagen oppdaget Clary at lydene varord.

«Jente,» hveste den. «Kjøtt. Blod. Å spise, åh, spise.»Langsomt begynte det å skli ned langs veggen. Clary hadde

beveget seg fra lamslått skrekk til iskald ro. Skapningen var påbeina nå, og kom kravlende mot henne. Hun rygget unna, grepet tungt, innrammet foto fra kommoden ved siden av seg – hun,

56

demonenes by

moren og Luke på Coney Island, på vei mot radiobilene – ogslengte det mot monsteret.

Bildet traff monsteret midt på kroppen, men spratt tilbake oggikk i knas på gulvet. Skapningen så ikke ut til å merke det. Detkom mot henne, mens glassbiter knaste under føttene. «Bein åknuse, å suge ut margen, å drikke blod …»

Ryggen hennes traff veggen. Hun kom ikke lenger. Hun kjenteen bevegelse mot hoften, dingsen fra Jace ristet voldsomt i lom-men og hun dro den fram. Sensoren dirret, som en mobiltelefoninnstilt på vibrering. Det harde materialet var nesten smerte-fullt varmt mot håndflaten. Hun lukket hånden rundt sensorenakkurat idet vesenet gikk til angrep.

Monsteret braste inn i henne og slo henne over ende, hodet ogskuldrene smalt mot gulvet. Hun vred seg til siden, men det varfor tungt. En knugende, slimete tyngde oppå henne, hun holdt påå brekke seg. «Å spise, å spise,» stønnet den. «Men det er ikke lov,å svelge, å smake.»

Den varme pusten mot ansiktet hennes stinket blod. Hun fikkikke puste. Ribbeina kjentes som om de skulle brekke. Armen varklemt fast mellom kroppen hennes og monsteret, sensoren gravdeseg inn i håndflaten. Hun vred på seg, prøvde å få hånden fri.«Valentine får aldri vite det. Han sa ingenting om en jente. Valentineblir ikke sint.» Det gikk trekninger gjennom den leppeløse kjeftenda det åpnet kjevene sakte, og en bølge av stinkende, varm pusttraff henne i ansiktet.

Clary fikk løs hånden. Med et skrik langet hun ut, hun villesmadre monsteret, blinde det. Hun hadde nesten glemt sensoren.Idet skapningen kastet seg mot ansiktet hennes med vidåpen kjeft,stappet hun sensoren inn mellom tennene, og kjente varmt, syre-holdig sikkel dekke håndleddet og renne i sviende dråper ned påden nakne huden på ansiktet og strupen. Som på avstand, hørtehun seg selv skrike.

57

ravener

Monsteret så nesten overrasket ut, det hev seg bakover med sen-soren sittende fast mellom to tenner. Det knurret, en dyp, rasendesumming, og kastet hodet bakover. Clary så det svelge, så beve-gelsen i strupen på det. Jeg er nestemann, tenkte hun panisk. Jeger …

Plutselig begynte vesenet å få krampetrekninger. Med ukon-trollerte spasmer rullet det vekk fra Clary og over på ryggen, medde mange beina piskende ut i luften. Svart væske strømmet ut framunnen på det.

Clary gispet etter luft, rullet rundt og begynte å krabbe vekk.Hun var nesten ved døren, da hun hørte noe suse gjennom luftenved siden av hodet. Hun prøvde å dukke, men det var for sent. Engjenstand smalt tungt inn i baksiden av skallen, og hun kollapsetforover og inn i mørket.

Lyset stakk henne gjennom øyelokkene, blått, hvitt og rødt. Hunhørte en høy, klagende lyd, en tone som steg, som skriket fra etskrekkslagent barn. Clary brakk seg. Hun åpnet øynene.

Hun lå på kaldt, fuktig gress. Nattehimmelen skimret som tinnover henne, glimtet fra stjernene var skylt vekk av byens lys. Jaceknelte ved siden av henne, armbåndene av sølv på håndleddenehans reflekterte gnister av lys mens han rev stoffkluten han haddei hendene til strimler. «Ikke rør deg.»

Ulingen truet med å splitte ørene i to. Clary dreide ulydighodet til siden, og ble straffet med et skjærende smertestikk somjog nedover ryggen. Hun lå på en gressflekk ved siden av Joce-lyns omhyggelig pleide rosebusker. Bladene på trærne stengtedelvis utsikten til gaten, der en politibil med sitt blinkende blå-lys på taket, sto parkert ved fortauskanten med ulende sirener.En liten flokk med naboer hadde allerede samlet seg, og sto ogstirret da bildøren gikk opp og to betjenter i blå uniform stegut.

58

demonenes by

Politiet. Hun prøvde å sette seg opp og brakk seg på nytt, medfingrer som vred seg i kramper mot den fuktige jorden.

«Jeg sa du ikke skulle røre deg,» hveste Jace. «Denne Ravener-demonen traff deg bak i nakken. Den var halvdød, så det var ikkemye til stikk, men vi må få deg til Instituttet. Hold deg i ro.»

«Det vesenet – monsteret – det snakket.» Clary skalv ukontrol-lerbart.

«Du har hørt en demon snakke før.» Jace dyttet med varsommehender den flokete stoffstrimmelen inn under nakken hennes, ogbandt den fast. Den var innsmurt med en voksaktig salve, som lig-net den moren brukte til å holde de malings- og terpentinherjedehendene sine myke.

«Demonen på Pandemonium … den lignet en person.»«Det var en Eidolon-demon. En hamskifter. Ravener-demoner

ser alltid like ut. Ikke særlig pene, men de er for dumme til å bryseg.»

«Den sa den ville spise meg.»«Men det gjorde den ikke. Du drepte den.» Jace gjorde ferdig

knuten og rettet seg opp.Til Clarys lettelse ble smerten i nakken mildere. Hun halte seg

opp i sittestilling. «Politiet er her.» Stemmen hennes lød som etfroskekvekk. «Vi burde …»

«Det er ingenting vi kan gjøre. Noen hørte sikkert at du skrek,og meldte fra. Jeg vedder på at det der ikke er ekte politibetjenter.Demoner har en egen måte å slette ut sporene sine på.»

«Moren min,» sa Clary, og presset ordene ut gjennom en hovenstrupe.

«Ravener-gift strømmer gjennom årene dine akkurat nå. Du erdød om en time hvis du ikke blir med meg.» Han reiste seg ogholdt en hånd fram mot henne. Hun tok den, og han dro henneopp. «Kom igjen.»

Verden ble plutselig opp ned. Jace smøg en hånd rundt ryggen

59

ravener

hennes og holdt henne stødig. Det luktet jord, blod og metall avham. «Kan du gå?»

«Jeg tror det.» Hun tittet gjennom de tette blomsterbuskene.Hun kunne se politiet komme oppover gangstien. En av dem, enslank, ung kvinne, holdt en lommelykt i hånden. Da hun løftetden, så Clary at hånden var hudløs, en skjeletthånd med skarpebeinpiper ved fingertuppene. «Hånden hennes …»

«Jeg sa jo de kunne være demoner.» Jace gløttet mot baksidenav bygningen. «Vi må vekk herfra. Kom. Vi tar den veien.» Hanpekte ned en liten bakgate.

Clary ristet på hodet. «Den er murt igjen. Vi kan ikke …»Ordene løste seg opp i et hosteanfall. Hun hevet hånden for ådekke til munnen. Hånden ble rød. Hun klynket.

Han tok håndleddet hennes, vendte det rundt slik at den hvite,sårbare huden på innsiden av armen lå åpen under måneskin-net. Et fint mønster av blå årer spredte seg ut under huden, ogførte forgiftet blod mot hjertet, mot hjernen. Clary kjente knærnegi etter. Jace hadde noe i hånden, noe skarpt og sølvfarget. Hunprøvde å dra til seg hånden, men grepet hans var for hardt: Hunkjente et sviende kyss mot huden. Da han slapp henne, så hunet svartfarget symbol lik dem som dekket huden hans, like underfolden på håndleddet. Dette lignet et sett med overlappendesirkler.

«Hva skal det være godt for?»«Det skjuler deg,» sa han. «Midlertidig.» Han smatt tingen

Clary hadde trodd var en kniv tilbake i beltet. Det var en lang,lysende sylinder, tykk som en pekefinger og smalere ved tuppen.«Stelen min,» sa han.

Clary spurte ikke hva det var. Hun hadde nok med å holde segoppreist. Bakken duvet under føttene. «Jace,» sa hun, og falt sam-men mot ham. Han tok imot henne, som om han var vant til åta imot fallende jenter, som om han gjorde det hver dag. Kanskje

60

demonenes by

han gjorde det. Han svingte henne opp i armene, mens han sanoe inn i øret hennes som hørtes ut som pakt. Clary vippet hodetbakover for å se på ham, men alt hun kunne se, var stjernene somtegnet buer over den mørke nattehimmelen. Så falt bunnen ut avalt sammen, og selv armene til Jace var ikke nok til å hindre hennei å falle.

61

ravener