C a s s a n d r a C l a r e

S K Y G G E J E G E R N E

De falne englers by

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Originalens tittel: The Mortal Instruments - City of Fallen AngelsTekst © 2011 by Cassandra Claire LLC

Omslag © 2011 Cliff Nielsen

Sitatet på side 153 fra Hamlet av William Shakespeare er hentet fraAndré Bjerkes gjendiktning, H. Aschehoug & Co, Oslo 1996

Sitatet på side 392 fra Paradiset (Den guddommelige komedie) avDante Alighieri er gjendiktet av Bente Rannveig Hansen, Oslo 2014

Sitatet på side 406 fra Stormen av William Shakespeare er hentet fraAndré Bjerkes gjendiktning, H. Aschehoug & Co, Oslo 1970

Published in agreement with the author, c/o BAROR INTERNATIONAL,INC., Armonk, New York, U.S.A.

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2014Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Ombrekking: Type-it AS, TrondheimRepro: RenessanseMedia AS, Asker

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-8200-8

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i

strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Til Josh

Sommes-nous les deux livres d’un même ouvrage?

q

Del en

Tilintetgjørende engler

Der er sykdommer som vandrer i mørke; og der er

tilintetgjørende engler, som flyr innsvøpt i slør av ulegemlighet

og en ikke-kommuniserende natur; som vi ikke kan se,

men vi føler deres kraft og synker under deres sverd.

Jeremy Taylor, «A Funeral Sermon»

q

1MESTEREN

«bare kaffe, takk.»Servitøren hevet de påtegnede øyebrynene. «Vil du ikke ha

noe å spise?» spurte hun. Aksenten hennes var tykk, holdningenhennes skuffet.

Simon Lewis kunne ikke klandre henne; hun hadde sannsyn-ligvis håpet på bedre tips enn hun kom til å få for en kopp kaffe.Men det var ikke hans skyld at vampyrer ikke spiste. Noen gangernår han var på restaurant, bestilte han mat likevel, bare for å opp-rettholde en fasade av normalitet, men sent en tirsdag kveld, nårdet knapt nok fantes andre gjester på Veselka, var det ikke bryetverdt. «Bare kaffe.»

Servitøren trakk på skuldrene, tok den laminerte menyen oggikk for å levere bestillingen hans. Simon lente seg tilbake i denharde plaststolen og kikket seg rundt. Veselka, et spisested på hjør-net mellom Ninth Street og Second Avenue, var et av yndlingsste-dene hans på Lower East Side – en gammel nabolagskafé tapetsertmed svart-hvitt-tegninger der du kunne sitte hele dagen så lengedu bestilte kaffe én gang i halvtimen. De serverte også det som engang hadde vært den beste vegetarpirogen og rødbetsuppen hanvisste om, men de dagene var over nå.

9

Det var midt i oktober, og de hadde nettopp hengt opp Hallo-ween-dekorasjonene – et vinglete skilt der det sto «KNEP-ELLER-PIROG!», og en pappfigur av en vampyr med kallenavnet GrevBlintzula. En gang i tiden hadde Simon og Clary syntes at deko-rasjonene var skikkelig komiske, men greven med de falske hogg-tennene og den svarte kappen slo ikke Simon som like morsomlenger.

Simon kastet et blikk mot vinduet. Det var en kjølig kveld, ogløvet blåste tvers over Second Avenue som håndfuller av konfetti.Ei jente gikk langs gaten, ei jente i en trenchcoat som var stramtknyttet i livet, og med langt svart hår som flagret i vinden. Folksnudde seg etter henne da hun gikk forbi. Simon hadde sett påjenter på akkurat samme måte før i tiden, lurt på hvor de skulle,hvem de skulle møte. Ikke gutter som ham selv, såpass visstehan.

Men denne jenta skulle det. Dørklokken ringte da døren gikkopp og Isabelle Lightwood kom inn. Hun smilte da hun fikk seSimon, kom gående mot ham mens hun tok av seg kåpen, oghengte den over stolryggen før hun satte seg. Under jakken haddehun det Clary ville ha kalt et «typisk Isabelle-antrekk»: en kort,ettersittende fløyelskjole, nettingstrømper og boots. Ned i skaftetpå den venstre støvelen var det stukket en kniv som Simon vissteat bare han kunne se, og likevel betraktet alle gjestene henne dahun satte seg ned og kastet på håret. Uansett hva hun hadde påseg, tiltrakk Isabelle seg oppmerksomhet som et fyrverkeri.

Vakre Isabelle Lightwood. Da Simon først møtte henne, villehan aldri ha trodd at hun gadd å bruke tid på en fyr som ham. Detviste seg at han ikke tok helt feil der. Isabelle likte gutter som for-eldrene hennes ikke likte, og i hennes univers betydde det Under-jordiske – alver, varulver og vampyrer. At de hadde datet den sistemåneden eller to forundret ham, selv om forholdet deres stort settbegrenset seg til et og annet møte, sånn som dette. Og selv om

10

de falne englers by

han ikke kunne la være å lure på om de i det hele tatt ville datethvis han ikke var blitt forvandlet til en vampyr, hvis ikke hele livethans hadde forandret seg i det øyeblikket.

Hun strøk en hårlokk bak øret og smilte bredt. «Så fin duer.»

Simon kastet et blikk på seg selv i gjenskinnet fra kafévin-duet. Siden han begynte å date Isabelle, var hennes innflytelse påutseendet hans temmelig åpenbar. Hun hadde tvunget ham til åbytte ut hettejakkene sine med skinnjakker og joggeskoene meddesignerboots. Som tilfeldigvis kostet tre hundre dollar paret.Han brukte fortsatt de karakteristiske T-skjortene med påskrift– på denne sto det EKSISTENSIALISTER GJØR DET KJEDELIG– men jeansene hans hadde ikke lenger hull på knærne og istyk-kerrevne lommer. I tillegg hadde han latt håret vokse seg så langtat det falt ned i øynene på ham, og dekket pannen, men dette sisteskyldtes mer en nødvendighet og ikke så mye Isabelle.

Clary gjorde narr av den nye stilen hans, men når det var sagt,syntes Clary at det aller meste som angikk Simons kjærlighetslivvar hysterisk morsomt. Hun nektet å tro at han og Isabelle haddenoe seriøst på gang. Hun nektet også å tro at han hadde et likeseriøst forhold til Maia Roberts, en venninne av dem som tilfel-digvis var en varulv. Og hun kunne ikke fatte og begripe at Simonennå ikke hadde fortalt den ene om den andre.

Simon var faktisk ikke helt sikker på hvordan det hadde gåtttil. Maia likte å komme hjem til ham og bruke Xboksen hans – dehadde ingen nede på den forlatte politistasjonen der varulvflok-ken holdt til – og det var ikke før den tredje eller fjerde gangenhun var der at hun hadde bøyd seg mot ham og kysset ham førhun gikk. Han hadde likt det, og etterpå hadde han ringt Claryfor å spørre henne om det var nødvendig at han fortalte det tilIsabelle. «Finn ut hva som er greia mellom deg og Isabelle,» sahun. «Så kan du fortelle henne det.»

11

mesteren

Dette hadde vist seg å være alt annet enn et godt råd. Det haddegått en måned, og han var fortsatt ikke sikker på hva som vargreia med ham og Isabelle, så han hadde ikke sagt noe. Og ettersom tiden gikk føltes tanken på å si noe mer og mer ubekvem. Sålangt hadde han fått det til å funke. Isabelle og Maia var strengttatt ikke venner, og traff hverandre sjelden. Uheldigvis for hamvar det snart i ferd med å forandre seg. Moren til Clary og vennenhennes gjennom mange år, Luke, skulle gifte seg om noen uker,og både Isabelle og Maia var invitert i bryllupet, noe Simon syn-tes var mer skremmende enn tanken på å bli jaget rundt i NewYorks gater av en rasende gjeng med vampyrjegere.

«Så,» sa Isabelle og rykket ham ut av dagdrømmene. «Hvorforher og ikke Taki’s. Der ville de ha servert deg blod.»

Hun snakket så høyt at Simon krympet seg. Isabelle var altannet enn diskré. Heldigvis var det ingen som så ut til å lytte, ikkeengang den kvinnelige servitøren som nå kom tilbake og smelteen kaffekopp i bordet foran Simon, målte Izzy med blikket og gikkigjen uten å spørre om hun ville ha noe.

«Jeg liker meg her,» sa han. «Clary og jeg pleide å dra hit da huntok timer på Tisch. De har kjempegod borsj og blintze – rødbete-suppe og friterte, søte osteboller – og dessuten har de åpent helenatten.»

Men Isabelle overhørte ham. Hun stirret over skulderen hans.«Hva er det for noe?»

Simon fulgte blikket hennes. «Det er Grev Blintzula.»«Grev Blintzula?»Simon trakk på skuldrene. «Det er en Halloween-dekorasjon.

Grev Blintzula er for barn. Det er som greven i Sesame Street.»Han måtte smile av det uforstående uttrykket hennes. «Du vet.Han lærer barna å telle.»

Isabelle ristet på hodet. «Er det et barne-TV-program der envampyr lærer barna å telle?»

12

de falne englers by

«Hvis du hadde sett det, hadde du skjønt det bedre,» mumletSimon.

«Det er et visst mytologisk grunnlag for påfunnet,» sa Isabelleog slo over i den belærende skyggejegertonen. «Enkelte legenderhevder at vampyrer er besatt av å telle, og at hvis man slipper noenriskorn foran dem, må de slutte med det de driver med og tellehvert eneste ett av dem. Det er naturligvis ikke sant, ikke mer ennde hvitløkgreiene. Og vampyrer har ikke noe med å lære barn noesom helst. Vampyrer er dritskumle.»

«Takk skal du ha,» sa Simon. «Det er jo bare tull, Isabelle. Haner en vampyr som liker å telle. Ikke sant: «Hva spiste greven i dag,barn? Én sjokoladekjeks, to sjokoladekjeks, tre sjokoladekjeks …»

Kald luft slo inn i lokalet da døren til restauranten åpnet seg ogenda en gjest kom inn. Isabelle gyste og strakte ut hånden etterdet svarte silkeskjerfet sitt. «Det er ikke realistisk.»

«Hva ville du ha foretrukket, da? Hva spiste greven i dag,barn? Én hjelpeløs landsbyboer, to hjelpeløse landsbyboere, trehjelpeløse landsbyboere …»

«Shh.» Isabelle knyttet skjerfet rundt halsen, lente seg for-over og la hånden på håndleddet til Simon. De store mørkeøynene hennes var med ett oppspilte, på en måte de bare varnår hun jaget demoner eller tenkte på å jage demoner. «Se derborte.»

Simon fulgte blikket hennes. To menn sto borte ved glassdiskender bakervarene lå: kaker med et tykt lag melis, fat med småkakerog wienerbrød med kremfyll. Imidlertid så ingen av mennene uttil å være spesielt interessert i mat. Begge var korte og smerteligtynne, så magre at kinnbeina stakk ut som kniver i de fargeløseansiktene. Begge hadde tynt grått hår og blekgrå øyne, og beggehadde mørkegrå, fotsid frakk med belte i livet.

«Hva tror du de er for noe?» sa Isabelle.Simon myste mot dem. Begge stirret tilbake på ham, og de vip-

13

mesteren

peløse øynene deres var som tomme hull. «De likner litt på ondehagenisser.»

«De er menneskelige underdanige,» hveste Isabelle. «De tilhø-rer en vampyr.»

«Tilhører? Som i …?»Hun lagde en utålmodig lyd. «Ved Engelen, du vet jo ingenting

om ditt eget slag, gjør du vel? Vet du engang hvordan vampyrerblir lagd?»

«Vel, når en mammavampyr og en pappavampyr er veldig gladi hverandre …»

Isabelle skar en grimase mot ham. «Ok, du vet at vampyrer ikketrenger å ha sex for å reprodusere seg selv, men jeg skal vedde påat du ikke vet hvordan det foregår.»

«Det gjør jeg vel,» sa Simon. «Jeg er en vampyr fordi jeg drakklitt av blodet til Raphael før jeg døde. Drikke blod pluss død erlik vampyr.»

«Ikke akkurat,» sa Isabelle. «Du er en vampyr fordi du drakklitt av blodet til Raphael, og så ble du bitt av andre vampyrer,og så døde du. Man må bli bitt en eller annen gang underveis iprosessen.»

«Hvorfor det?»«Vampyrspytt har … visse egenskaper. Forvandlende egenska-

per.»«Æsj,» sa Simon.«Ikke noe ‘æsj’. Det er du som har magisk spytt. Vampyrer

omgir seg med mennesker og suger blod av dem når de begynner ågå tomme – som vandrende snacksautomater.» Izzy snakket medforakt i stemmen. «Man skulle tro at de ville være svekket av kon-tinuerlig blodmangel, men vampyrspytt har faktisk helbredendekvaliteter. Det øker antallet røde blodlegemer, gjør dem sterkereog sunnere, og får dem til å leve lenger. Det er derfor det ikkeer forbudt for en vampyr å leve av et menneske. Det skader dem

14

de falne englers by

strengt tatt ikke. Men en gang iblant finner vampyrene ut at deikke bare vil ha litt snacks, men en underdanig – og da begynnerde å gi små mengder vampyrblod til mennesket de har bitt, barefor å gjøre dem føyelige, sørge for at de forblir knyttet til eiernesine og at de liker å stå til tjeneste for dem. Alt de vil, er å værenær dem. Som deg da du gikk tilbake til Dumont. Du ble trukketmot vampyren som du hadde drukket blod fra.»

«Raphael,» sa Simon spakt. «Jeg føler ikke noe brennende ønskeom å være nær ham nå om dagen, bare så du vet det.»

«Nei, det går over når du blir vampyr fullt ut. Det er bare deunderdanige som forguder lederne sine og ikke kan være ulydigemot dem. Skjønner du ikke? Da du gikk tilbake til Dumont, tap-pet de deg fullstendig, og så døde du og ble en vampyr. Men hvisde ikke hadde tappet deg, hvis de hadde gitt deg mer vampyrblodi stedet, ville du før eller senere ha blitt en underdanig.»

«Alt det der er veldig interessant,» sa Simon. «Men det forklarerikke hvorfor de to der stirrer på oss.»

Isabelle kikket bort på dem igjen. «De stirrer på deg. Kanskjeherren deres er død og de leter etter en ny vampyr som kan eiedem. Du kan få deg et par kjæledyr der.» Hun gliste.

«Eller,» sa Simon, «kanskje de er ute etter potetkakene.»«Menneskelige underdanige spiser ikke mat. De lever på en

blanding av vampyrblod og dyreblod. Det holder dem skinndøde.De er ikke udødelige, men de eldes veldig sakte.»

«Synd,» sa Simon og betraktet dem, «for det ser ikke akkuratut som de eldes med stil.»

Isabelle strammet seg opp. «Og de er på vei hitover. Da finnervi vel ut hva de vil, regner jeg med.»

De menneskelige underdanige beveget seg som om de haddehjul. Det virket ikke som de gikk, det var mer som om de gledlydløst framover. Det tok dem bare noen sekunder å gå gjennomhele restauranten; før de var borte ved bordet til Simon, hadde

15

mesteren

Isabelle nappet den skarpe, stilettliknende kniven opp av støvelensin. Den lå på bordet og skinte i den fluoriserende belysningen.Den var i mørkt, tungt sølv, med kors brent inn på begge siderav skjeftet. De fleste våpen som var lagd for å slå tilbake vam-pyrer hadde kors, ettersom man antok at de fleste vampyrer varkristne, tenkte Simon. Hvem ville ha trodd at det kunne være såfordelaktig å tilhøre en minoritetsreligion?

«Ikke kom nærmere,» sa Isabelle da de to underdanige stop-pet ved bordet. Fingrene hennes var bare tommer fra kniven.«Framfør ærendet deres.»

«Skyggejeger.» Skapningen til venstre snakket i en fresendehvisking. «Vi visste ikke at du var en del av denne situasjonen.»

Isabelle hevet et nappet øyebryn. «Nøyaktig hvilken situasjonsnakker du om?»

Den andre underdanige pekte på Simon med en lang grå fin-ger. Neglen var gulnet og skarp. «Vi har forretninger med dag-vandreren.»

«Nei, det har dere ikke,» sa Simon. «Jeg har ingen anelse omhvem dere er engang. Aldri sett dere før.»

«Jeg er Mr. Walker,» sa den første skapningen. «Ved siden avmeg står Mr. Archer. Vi tjener den mektigste vampyren i New YorkCity. Lederen for den største Manhattan-klanen.

«Raphael Santiago,» sa Isabelle. «I så fall vet dere helt sikkert atSimon ikke tilhører noen klan. Han er en fri representant.»

Mr. Walker smilte et tynt smil. «Min mester håpet at det var ensituasjon som det var mulig å endre.»

Simon møtte blikket til Isabelle over bordet. Hun trakk påskuldrene. «Sa ikke Raphael til deg at han ville du skulle holde degunna klanen?»

«Kanskje han har ombestemt seg,» foreslo Simon. «Du vet johvordan han er. Humørsyk. Upålitelig.»

«Det vet jeg egentlig ikke noe om. Jeg har ikke sett ham siden

16

de falne englers by

jeg truet med å drepe ham med en kandelaber. Men han tok detpent. Løftet ikke et øyebryn.»

«Fantastisk,» sa Simon. De to underdanige stirret på ham.Øynene deres hadde en blek gråhvit farge, som skitten snø. «HvisRaphael vil ha meg med i klanen, er det fordi jeg har noe som haner ute etter. Dere kan like gjerne fortelle meg hva det er.»

«Vi er ikke innviet i planene til mesteren vår,» sa Mr. Archer ien arrogant tone.

«Da er det bare å glemme det,» sa Simon. «Jeg drar ikke.»«Hvis du ikke ønsker å bli med oss, har vi tillatelse til å bruke

makt for å få deg med.»Det virket som om kniven hoppet opp i hånden til Isabelle; i

hvert fall var det så vidt man kunne se at hun rørte seg før hunplutselig hadde den i hånden. Hun vred lett på den. «Jeg ville ikkeha gjort det hvis jeg var dere.»

Mr. Archer blottet tennene mot henne. «Når ble Engelens barnlivvakter for bøllete underjordiske? Jeg ville ha trodd at du varhevet over ting som dette, Isabelle Lightwood.»

«Jeg er ikke livvakten hans,» sa Isabelle. «Jeg er kjæresten hans.Og det gir meg rett til å gjøre helvete hett for dere hvis dere plagerham. Det er sånn det funker.»

Kjæresten? Simon ble så satt ut at han kikket forbløffet påhenne, men hun stirret opp på de to underdanige med flammeri det mørke blikket. For det første trodde han ikke at Isabellenoen gang før hadde omtalt seg selv som kjæresten hans. For detandre viste det hvor merkelig livet hans hadde blitt at det var detsom hadde gjort ham mest forskrekket i kveld, heller enn det fak-tum at han nettopp var blitt innkalt til et møte av den mektigstevampyren i New York.

«Min mester,» sa Mr. Walker i det han antakelig trodde var enformildende tone, «har et forslag å legge fram for Dagvandreren–»

17

mesteren

«Han heter Simon. Simon Lewis.»«Å legge fram for Mr. Lewis. Jeg kan love dere at Mr. Lewis

kommer til å finne det meget fordelaktig dersom han er villig tilå bli med oss og høre hva mesteren vår har å si. Jeg sverger påmin mesters ære at det ikke kommer til å tilstøte deg noe vondt,Dagvandrer, og at du står helt fritt til å takke nei til min mesterstilbud.»

Min mester, min mester. Mr. Walker uttalte ordene med en blan-ding av beundring og ærefrykt. Simon grøsset lett innvendig. Såfryktelig å være fullstendig bundet til noen andre, og ikke ha noenegentlig fri vilje.

Isabelle ristet på hodet; hun mimet «nei» til Simon. Hun haddesannsynligvis rett, tenkte han. Isabelle var en fremragende skyg-gejeger. Hun hadde jaget demoner og underjordiske lovbrytere– fordrevne vampyrer, heksemestere som praktiserte svart magi,varulver som hadde mistet kontrollen og spist en eller annen– siden hun var tolv år, og var antakelig dyktigere i jobben sinenn noen annen skyggejeger på sin alder, med unntak av brorenJace. Og så Sebastian, som hadde vært dyktigere enn dem begge,tenkte Simon. Men han var død.

«Ok,» sa han. «Jeg drar.»Isabelle sperret opp øynene. «Simon!»Begge de underdanige gned seg i hendene, som kjeltringer i

en tegneserie. Egentlig var ikke bevegelsen i seg selv så ekkel;det var mer det at de gjorde det samtidig og på samme måte,som om de var dukker og noen synkront hadde nappet i trådenederes.

«Utmerket,» sa Mr. Archer.Isabelle smelte kniven i bordet så det skramlet og lente seg

framover så det blanke håret strøk mot bordplaten. «Simon,»hvisket hun inntrengende. «Ikke vær dum. Det er ingen grunn tilat du skal bli med dem. Og Raphael er en dust.»

18

de falne englers by

«Raphael er en vampyrherre,» sa Simon. «Blodet hans gjordemeg til en vampyr. Han er min – hva det enn kalles for noe.»

«Stamfar, skaper, opphav – det finnes en million navn for dethan gjorde,» sa Isabelle urolig. «Og kanskje var det blodet hanssom gjorde deg til en vampyr. Men det gjorde deg ikke til en dag-vandrer.» Blikket hennes møtte hans over bordet. Jace gjorde degtil en dagvandrer. Hun ville aldri ha sagt det høyt; det var ikkemange som kjente sannheten, den hele og fulle historien om hvaJace var, og hva Simon var som en følge av det. «Du trenger ikkeå gjøre som han sier.»

«Selvfølgelig trenger jeg ikke det,» sa Simon, og senket stem-men. «Men hvis jeg nekter å gå, tror du Raphael lar det ligge da?Han gjør ikke det, vet du. De kommer etter meg.» Han gløttet bortpå de underdanige; de så ut som de var enige, skjønt det kunnevære noe han innbilte seg. «De kommer til å plage meg overalt.Når jeg er ute, på skolen, hjemme hos Clary –»

«Og så? Takler ikke Clary det, kanskje?» Isabelle slo ut medarmene. «Greit. La meg bli med, i det minste.»

«Absolutt ikke,» avbrøt Mr. Archer. «Dette er ikke en sak forSkyggejegerne. Dette er en sak for Nattens barn.»

«Jeg nekter å –»«Loven gir oss rett til å ta hånd om forretningene våre i fortro-

lighet.» Mr. Walker snakket stivt. «Med vårt eget slag.»Simon så på dem. «Gi oss noen minutter,» sa han. «Jeg vil

snakke med Isabelle.»Det ble stille et øyeblikk. Lydene fra kafeen fortsatte rundt dem.

Mange stakk innom etter at kinoen på hjørnet stengte for kvel-den, og servitørene løp forbi med dampende tallerkener i hen-dene; kjærestepar lo og pratet ved bordene i nærheten; kokkerropte bestillinger til hverandre bak disken. Ingen så på dem ellerviste tegn til å ense at det foregikk noe spesielt. Simon hadde forlengst vent seg til trollglans, men av og til når han var sammen

19

mesteren

med Isabelle, kunne han ikke la være å føle at han var fanget baken usynlig glassvegg, avskåret fra resten av menneskeheten og dedagligdagse tingene som foregikk der.

«Greit nok,» sa Mr. Walker idet han trådte tilbake. «Men minmester liker ikke å måtte vente.»

De trakk seg nærmere døren, tilsynelatende uten å bry seg omgufsene av kald luft hver gang noen gikk inn eller ut, og ble ståendeder som statuer. Simon så på Isabelle. «Det går greit,» sa han. «Dekommer ikke til å skade meg. De kan ikke skade meg. Raphael vetalt om …» Han gjorde en ukomfortabel håndbevegelse i retningpannen sin. «Dette.»

Isabelle strakte seg over bordet og strøk håret hans bakover, ogdet var mer en klinisk berøring enn et kjærtegn. Hun rynket bry-nene. Simon hadde sett Merket mange nok ganger selv, i speilet,til at han visste nøyaktig hvordan det så ut. Som om noen haddebrukt en tynn pensel til å streke opp et enkelt mønster i pan-nene hans, like over og mellom øynene. Av og til var det som omdet endret form, som de skiftende figurene man kunne se i skyer,men det var alltid tydelig og svart, og så liksom farlig ut, som etvarseltegn risset inn på et ukjent språk.

«Så det … det virker faktisk?» hvisket hun.«Raphael tror det virker,» sa Simon. «Og jeg har ingen grunn

til å tro noe annet.» Han grep henne rundt hånden og trakk denbort fra ansiktet sitt. «Jeg klarer meg, Isabelle.»

Hun sukket. «All min erfaring tilsier at dette ikke er noen godidé.»

Simon klemte rundt fingrene hennes. «Kom igjen. Du er nys-gjerrig på hva Raphael vil, er du ikke?»

Isabelle strøk hånden hans og lente seg bakover. «Fortell megabsolutt alt når du kommer tilbake. Ring meg først.»

«Det skal jeg.» Simon reiste seg og dro igjen glidelåsen i jakken.«Og gjør meg en tjeneste, er du snill? Det vil si, to tjenester.»

20

de falne englers by

Hun betraktet ham med et lite smil om munnen. «Hva da?»«Clary sa at hun skal trene på Instituttet i kveld. Hvis du møter

henne, så ikke fortell hvor jeg er. Hun kommer bare til å bekymreseg unødig.»

Isabelle himlet med øynene. «Ok, det er greit. Og den andretjenesten?»

Simon lente seg nærmere og kysset henne på kinnet. «Prøvrødbetsuppen før du går. Den er fantastisk.»

Mr. Walker og Mr. Archer var ikke de mest snakkesalige følgesven-nene han kunne hatt. De førte Simon gjennom gatene på LowerEast Side, og holdt seg hele tiden flere skritt foran ham med detmerkelige glidende ganglaget sitt. Det begynte å bli sent, men detvar masse folk i byen – de var ferdige med kveldsskiftet, eller deskyndte seg hjem etter middag, med bøyd hode og kragen bret-tet opp mot den kalde vinden. På St Mark’s Place var det satt oppsmå klaffebord langs fortauskanten der man kunne kjøpe alt frablyantskisser av New York til osende sandeltrerøkelse. Løv ras-let bortover fortauet som tørre knokler. I luften var det en luktav eksos blandet med sandeltre, og under det igjen, eimen avmennesker – hud og blod.

Det vrengte seg i magen til Simon. Han prøvde å sørge for å hamange nok flasker med dyreblod stående på rommet sitt – hanhadde et lite kjøleskap innerst i klesskapet sitt nå, der moren hansikke kunne se det – til at han aldri ble sulten. Blodet var motbyde-lig. Han trodde han kom til å venne seg til det, til og med begynneå få lyst på det, men selv om det stillet den verste sulten hans, vardet ingenting ved det han likte slik han hadde likt sjokolade ellervegetarburritos eller is med kaffesmak. Det var og ble blod.

Men å være sulten var enda verre. Å være sulten betydde at hankjente lukten av ting han ikke ønsket å kjenne lukten av – salt påhud; den overmodne, søte lukten av blod som ble skilt ut av frem-

21

mesteren

mede menneskers porer. Det fikk ham til å føle seg sulten og for-skrudd og helt på trynet. Han krøket seg sammen, stakk hendenei jakkelommene og prøvde å puste med munnen.

De tok til høyre inn på Third Avenue og stanset foran en restau-rant med et skilt der det sto: KLOSTER KAFÉ. HAGEN ER ÅPENÅRET RUNDT. Simon blunket opp mot skiltet. «Hva gjør vi her?»

«Dette er det møtestedet mesteren vår har valgt.» Mr. Walkersnakket rolig og behersket.

«Høh.» Simon var forvirret. «Jeg trodde det var mer Raphaelsstil å arrangere møter på toppen av en uinnviet katedral, eller nedei en eller annen krypt full av knokler. Han har aldri stått for megsom den trendy restauranttypen.»

Begge de underdanige stirret på ham. «Har vi et problem,Dagvandrer?» spurte Mr. Archer omsider.

Simon følte det som om han hadde fått kjeft. «Nei. Nullproblem.»

Interiøret i restauranten var mørkt, med en bar med marmor-plate langs hele den ene veggen. Ingen servitører kom bort til demmens de gikk gjennom lokalet til en dør på den bakre veggen, oggjennom døren og ut i hagen.

Mange restauranter i New York hadde hageterrasse; ikke mangeholdt åpent på denne tiden av året. Denne hagen var et gårds-rom mellom flere bygninger. Veggene var malt med trompe-l’oeilfreskomalerier som forestilte italienske hager fulle av blomster.I trærne, der bladene hadde fått høstfarger og var gylne og rust-røde, var det hengt opp hvite lyslenker, og varmelampene som stospredt innimellom bordene kastet et rødlig skjær. En liten fonteneplasket musikalsk midt i gårdsrommet.

Bare ett bord var opptatt, og ikke av Raphael. En slank kvinne ien bredbremmet hatt satt ved et bord inntil veggen. Mens Simonså forbløffet på henne, løftet hun en hånd og vinket til ham. Hansnudde seg, men det var naturligvis ingen bak ham. Walker og

22

de falne englers by

Archer hadde begynt å røre seg igjen; Simon fulgte forundret etterda de krysset gårdsrommet og stoppet et par meter fra der kvinnensatt.

Walker bukket dypt. «Mester,» sa han.Kvinnen smilte. «Walker,» sa hun. «Og Archer. Meget bra. Takk

for at dere hentet Simon hit til meg.»«Vent litt.» Simon så fra kvinnen til de to underdanige og

tilbake. «Du er ikke Raphael.»«Kjære vene, nei.» Kvinnen tok av seg hatten. En enorm manke

av sølvblondt hår, skinnende i juletrebelysningen, flommet nedover skuldrene hennes. Ansiktet var glatt og hvitt og ovalt, veldigvakkert, med to store, lysegrønne øyne. Hun hadde lange svartehansker, svart silkebluse og blyantskjørt, og et svart skjerf rundthalsen. Det var umulig å si hvor gammel hun kunne være – ellerhvor gammel hun hadde vært da hun ble forvandlet til en vam-pyr. «Navnet mitt er Camille Belcourt. Jeg er henrykt over å treffedeg.»

Hun holdt fram en hanskekledd hånd.«Jeg ble fortalt at jeg skulle møte Raphael Santiago her,» sa

Simon, som unnlot å ta hånden hennes. «Jobber du for ham?»Camille Belcourt lo som en rislende fontene. «På ingen måte!

Skjønt en gang i tiden jobbet han for meg.»Da husket Simon. Jeg trodde lederen for vampyrene var en annen,

hadde han en gang sagt til Raphael, i Idris – det føltes som enevighet siden.

Camille har ennå ikke vendt tilbake til oss, hadde Raphael svart.Jeg leder i hennes sted.

«Du er den øverste vampyren,» sa Simon. «I Manhattan-kla-nen.» Han så på de underdanige. «Dere lurte meg. Dere sa at jegskulle møte Raphael.»

«Jeg sa at du skulle møte mesteren vår,» sa Walker. Øynene hansvar store og tomme, så tomme at Simon lurte på om de noen gang

23

mesteren

hadde ment å føre ham på avveier, eller om de ganske enkelt varprogrammert, som roboter, til å si det mesteren deres hadde bedtdem om å si, og ikke la merke til avvik fra manuskriptet. «Og herer hun.»

«Så sannelig.» Camille ga sine underdanige et strålende smil.«Vennligst la oss være i fred, Walker, Archer. Jeg må snakkemed Simon alene.» Det var noe med måten hun uttalte det på– både navnet hans og ordet «alene» – som var som et hemmeligkjærtegn.

De underdanige bukket og trakk seg tilbake. Idet Mr. Archersnudde seg og gikk, fikk Simon øye på et merke på siden av hal-sen hans, et dypt blåmerke, så mørkt at det så ut som det var maltpå, med to enda mørkere prikker inni. De mørkere prikkene varstikk, omringet av tørr, knudrete hud. Simon kjente at det løpkaldt nedover ryggen på ham.

«Vær så snill,» sa Camille og klappet på stolen ved siden av seg.«Sett deg. Vil du ha litt vin?»

Simon satte seg i en ukomfortabel posisjon helt ytterst på denharde metallstolen. «Jeg drikker ikke noe særlig.»

«Selvfølgelig ikke,» sa hun forståelsesfullt. «Du er jo knapt noket småkryp, er du ikke? Ikke bekymre deg så fælt. Med tidenvil du kunne lære deg å drikke både vin og andre ting. Enkelteav våre eldste kan innta menneskelig føde med bare noen fåbivirkninger.»

Bare noen få bivirkninger? Simon likte ikke helt hvordan dethørtes ut. «Kommer dette til å ta lang tid?» ville han vite, og kik-ket demonstrativt på mobilen sin, som fortalte ham at klokkenvar passert halv elleve. «Jeg må komme meg hjem snart.»

Camille tok en slurk av vinen sin. «Jaså? Og hvorfor må du det?»Fordi moren min sitter oppe og venter på meg. Ok, det var ingen

grunn til at denne dama trengte å vite det. «Du avbrøt daten min,»sa han. «Jeg lurte bare på hva som var så viktig.»

24

de falne englers by

«Du bor fortsatt sammen med moren din, stemmer ikke det?»sa hun og satte fra seg glasset. «Litt merkelig, synes du ikke, at enmektig vampyr som du nekter å flytte hjemmefra og slutte seg tilen klan?»

«Å ja, så du avbrøt daten min for å gjøre narr av meg fordi jegfremdeles bor hjemme hos foreldrene mine. Kunne du ikke hagjort det en av de kveldene jeg ikke har en date? Det er de allerfleste kveldene, i tilfelle du lurer.»

«Jeg håner deg ikke, Simon.» Hun lot tungen gli over under-leppen sin som om hun slikket i seg restene av rødvinen. «Jeg vilvite hvorfor du ikke er blitt en del av Raphaels klan.»

Som også er din klan, eller hva? «Jeg fikk en sterk følelse av athan ikke ville jeg skulle være en del av den,» sa Simon. «Han sa velmer eller mindre at han ville la meg være i fred hvis jeg lot hamvære i fred. Så jeg har latt ham være i fred.»

«Har du?» De grønne øynene hennes glødet.«Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli en vampyr,» sa Simon

mens han halvveis lurte på hvorfor han fortalte disse tingene til enfremmed kvinne. «Jeg ville ha et normalt liv. Da jeg fant ut at jegvar en dagvandrer, trodde jeg at jeg faktisk kunne få det. I hvertfall tilnærmet. Jeg kan gå på skole, jeg kan bo hjemme, jeg kanvære sammen med moren min og søsteren min –»

«Så lenge du aldri spiser foran dem,» sa Camille. «Så lenge duskjuler din trang til blod. Du har aldri livnært deg av et menneske,har du vel? Bare blod i poser. Harskt. Fra dyr.» Hun rynket pånesen.

Simon tenkte på Jace, men skjøv tanken fra seg med det samme.Jace var ikke akkurat menneskelig. «Det stemmer.»

«Du kommer til å gjøre det. Og når du gjør det, kommer dualdri til å glemme det.» Hun lente seg forover, og det lyse hårethennes strøk mot hånden hans. «Du kan ikke skjule ditt egentligejeg for alltid.»

25

mesteren