Første stopp Brooklyn

Anders Giæver

Første stopp Brooklyn

© CAPPELEN DAMM AS 2015

ISBN 978-82-02-45624-5

1. utgave, 1. opplag 2015Oversettelser av siterte kilder er, hvor ikke annet er oppgitt,

gjort av forfatteren.Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen

Omslagsfoto: Getty ImagesSats: Type-it AS, Trondheim 2015

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Kristin og Harald Giæver, som ikke lenger er blantoss, men som tok meg med til New York og USA medAmerikabåten da jeg var liten, og dermed startet min

livslange kjærlighet til byen og landet.

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Carroll Gardens og Cobble Hill – Mitt Brooklyn . .Broen – Historien om et mirakel av stein og stål . . . . .Fulton Street – Slavebyen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Walt Whitman – Brooklyns første hipster . . . . . . . . .Red Hook – Brooklyns mørke skygge . . . . . . . . . . . .Cobble Hill og Carroll Gardens – og historien om de

første nordmenn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Bay Ridge – Norges forsvunne by. . . . . . . . . . . . . . . .Bay Ridge II – Lørdagsfeberen og stammeritualene på

2001 Odessey Disco . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Fort Greene og Clinton Hill – Brooklyn-renessansenBedford-Stuyvesant – Balladen om mirakelgutten

Jay-Z og den notoriske Biggie Smalls . . . . . . . . . . . .Williamsburg – Hipsternes lekegrind og den jødiske

hovedvei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Brooklyns midtparti – Den jødiske

humorrevolusjonen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .Coney Island – Siste stopp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Etterord – Bare de døde kjenner Brooklyn . . . . . . . . . .

10 ting å få med seg i Brooklyn . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kildeliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

1323476478

91100

113123

134

143

155169

179

181

189

191

Forord

Shore Parkway, som går fra John F. Kennedy Inter-national Airport og starter hele den lange motorveienrundt sørspissen av Long Island, er ikke akkurat denmest spektakulære porten til Brooklyn. Det er langt merimponerende å komme til bydelen over en av broene påden andre siden, eller med ferge fra Manhattan.

Men Shore Parkway har sin egen lille skjønnhetsflekksom alltid får hjertet mitt til å gjøre et lite ekstra hoppidet jeg passerer. I kanten av motorveien, akkurat idetdu har passert grensen fra Queens og er over i East NewYork, står det et skilt: «Welcome to Brooklyn. Home toeveryone from everywhere».

Det er de fem siste ordene som oppsummerer Brook-lyn for meg. Et hjem for alle, fra overalt i hele ver-den. Slik har det vært siden de nederlandske landsbyenebegynte å vokse sammen på 1700-tallet og ble til byensom senere ble annektert som en forstad til New YorkCity.

Etter hvert som Manhattan ble overfylt og dyrt, haddeBrooklyn plass til alle og rom til alle. Det var den førstemultikulturelle verdensbyen hvor også nordmenn somflyktet fra fattigdommen hjemme, fikk sjansen til å søkelykken, i pakt med den amerikanske grunnloven.

9

Brooklyns suksess er bygget på toleranse. Ikke neste-kjærlighet, men toleranse. Og toleranse er noe helt anneti praksis enn slik vi gjerne bruker det i Norge. Ordetkommer fra det latinske tolerantia, som betyr «det åtåle» eller «å holde ut noe». Du tåler at det bor folksom er annerledes enn deg i nabolaget. Du holder utmed dem. Du trenger ikke å elske dem. Du trenger ikkeengang å like dem. Du kan godt synes at skikkene deres,oppførselen deres, matvanene deres, familiestrukturenderes, gudene de tilber, politikerne de stemmer på, oghattene de har på hodet, er fullstendig på trynet.

Likevel – du tolererer dem. Det er hovedforutsetnin-gen for å kunne bygge en sivilisasjon. Og etter hvert somfolk tolererer hverandre, vil de begynne å påvirke hver-andre, hente ut det beste fra hverandre.

Slik sett er Brooklyn den moderne mulitikulturalis-mens mest vellykkede prosjekt. Og det er en sivilisasjoni konstant utvikling: Engelskmennene kom etter hollen-derne. Tyskerne kom etter engelskmennene. Irene kometter tyskerne. Skandinavene kom etter irene. Italienernekom etter skandinavene. Alle måtte flytte på seg for ågjøre plass til de nye, og slik holder man på fremdeles.Historien om Brooklyn er historien om evig forandring.

Jeg har kalt denne boken «Første stopp Brooklyn».Det er en vri på tittelen til Hubert Selby jr.s roman LastExit to Brooklyn, Siste stopp Brooklyn, fra 1964. Det eren mørk klassiker i moderne amerikansk litteratur, sombidro sterkt til å skape stigmaet Brooklyn har slitt medi verdensopinionen. Bildet av den fattige, undertrykk-ende arbeiderbydelen i skyggen av sin prangende store-søster Manhattan har festet og forsterket seg gjennom1900-tallets litteratur, film og populærmusikk.

Nå henger ikke engang klisjeen igjen. I pakt med den

10

generelle oppgraderingen og oppussingen av hele NewYork City er noen av de sentrale strøkene i Brooklyn idag mer levende, spennende og populære enn store delerav Manhattan. Og samtidig som eiendomsprisene stigerog eliten flytter over broen, har Brooklyn klart å beholdemye av det unike bypreget som merkevarekapitalismener i ferd med å fortrenge fra Manhattan.

Jeg har ingen realistiske forhåpninger om at første-gangsreisende vil prioritere Brooklyn fremfor Manhat-tan. Men andre, eller kanskje tredje gang, når CentralPark, Empire State Building og Frihetsgudinnen er unna-gjort, er det på tide å søke inn i den virkelige byen.

For meg vil Brooklyn alltid være første stopp. Slik detvar for så mange nordmenn før meg.

Cobble Hill, mai 2015Anders Giæver

1

Carroll Gardens og Cobble Hill

Mitt Brooklyn

Det tok litt tid før jeg oppdaget den, for Court Street erså full av pizzeriaer, nudelbarer, kaffesjapper, bakerier,restauranter og gatekjøkken, men fra det øyeblikket jegførste gang satte foten innenfor døren på Cobble HillCoffee Shop, visste jeg at det var her jeg hørte hjemme.Det var dette jeg hadde lett etter, drømt om og forestiltmeg. En tidløs amerikansk kafé, rett rundt hjørnet frader vi bodde, med stamkunder, voksent personale og enrikholdig meny fra en tid før alle begynte å bekymre segom karbohydrater og kolesterol.

Det var en helt egen lykkefølelse å finne den, og detga en helt egen lykkefølelse de dagene jeg hadde tid ogro til å slå meg ned en halvtime ved det faste vindusbor-det med dagens aviser eller kanskje til og med en bok.Jeg trengte aldri å si hva jeg skulle ha. I realiteten haddejeg ikke noe særlig valg, etter de to–tre første besøkene.For da innehaver Frank Karoutsos og min faste servitørMarcella hadde tatt imot bestillingen et par ganger, sattede sin ære i å huske hva jeg ville ha, og serverte meg detuten å spørre.

Det betydde at jeg var låst til et glass fersk appelsin-juice, en kopp kaffe med uendelige muligheter for påfyll,eggerøre, bacon og stekte poteter på to skiver ristet hve-

13

tebrød til en samlet sum av 7,5 dollar pluss femten pro-sent tips. Jeg følte at om jeg skulle begynne å forandre påbestillingen og eksperimentere med speilegg og pølser foreksempel, ville jeg forstyrre balansen og tukle med hver-dagsmagien som gjorde besøkene så vellykket. «Don’tfix it if it’s not broken», som amerikanerne gjerne sier.

Å være korrespondent for en norsk nyhetsredaksjon iNew York er en drømmejobb fylt av privilegier, mulighe-ter og opplevelser du bare får én gang i livet – men det erogså en konstant nervøs, rastløs tilstand. Når som helstkan du rykkes ut av det du holdt på med eller planla,og uten videre forberedelser sendes til dramatiske, stres-sende og i noen tilfeller også ganske oppskakende begi-venheter på steder over hele Nord- og Sør-Amerika,på ubestemt tid. Derfor var halvtimene ved vinduet iCobble Hill Coffee Shop så gylne. Det var et indre asyli den mest intense og dramatiske perioden i hele mittliv.

Det var også her min forelskelse i Brooklyn begynte ågå over i varig kjærlighet.

Cobble Hill er en klassisk greskamerikansk «diner»,av typen det skal eksistere mer enn 600 stykker av barei New York City. Innehaver Frank kom til USA meden gresk lastebåt i 1969, to år etter at militærjuntaen ihjemlandet begikk statskupp. Han hadde et navn og enadresse til en annen gresk diner på Manhattan, som hanklarte å finne frem til enda han ikke kunne noe engelsk.Her fikk han jobb i oppvasken. Førti år senere kjøptehan og en kompanjong Cobble Hill Coffee Shop. Hanhar jobbet hardt, pantsatte huset ute i Queens to gan-ger for å sende barna på college og universitet. Som såmange andre i byen fortsetter han å stå på, for ruin ogfattigdom ligger bare et par lønningsdager unna. Det er

14

mange slike livsverk som til sammen utgjør New YorkCity.

Selve navnet har vært gjenstand for mye undring,munterhet og også irritasjon blant lokalpatrioter iområdet. Kafeen ligger nemlig ikke i Cobble Hill, men etkvartal inn i neste bydel, Carroll Gardens. Vennene minei området syntes det var komisk og nesten litt søtt at jeghadde blinket meg ut denne fettete dineren blant strø-kets mange fancy yoghurtbarer, øko-bakerier og franskekonditorier: en sentimental europeers jakt på det «auten-tiske» amerikanske, som ledet ham til å innta høyko-lesterolinnholdige måltider blant nabolagets gamlinger istedet for å nyte smoothies, bagels og dekaffinert soya-latte blant sine egne.

Cobble Hill var et strøk på vei opp. Fremdeles litt bil-ligere enn fjonge Brooklyn Heights, eller attraktive ParkSlope på den andre siden av Gowanuskanalen, som ledetan i Brooklyn-renessansen. Like fullt et vibrerende nabo-lag fylt av barnefamilier og kreative mennesker på veiopp og frem, som hadde vekslet inn trange og dyre lei-ligheter på Manhattan med mer plass og mindre trafikket par stopp lenger ute på T-banens F-linje.

Cobble Hill ligger ikke lenger unna enn at du kan gåover broen til «øya», som brooklynittene gjerne kallerManhattan, på mindre enn en time. Det er et områdesom hjemsøkes av matskribenter og bloggere som vilsjekke ut hva som skjer blant restaurantene på SmithStreet. Her er det grønne lunger, gode offentlige skoler,en egen lokalkino og et blomstrende næringsliv med tiprosent lavere priser enn på «øya».

En gang i tiden, da Brooklyn by begynte å ekspandereutover the Heights og sentrum, ble hele dette områdetbare kalt South Brooklyn. Noen mener at nabolagsnav-

15

nene Cobble Hill og Carroll Gardens først og fremst ereiendomsmeglerkonstruksjoner, blåst opp for å tone nedstrøkenes gamle fattig-stigma. Og Court Street strekkerseg gjennom hele South Brooklyn-området, drøye trekilometer fra rådhuset Borough Hall ved Cadman Plazaog helt ned til elvebredden og bryggene på sørspissenav Red Hook. Court Street er South Brooklyns hoved-pulsåre og gjennomfartskanal – en gate som forandrerkarakter fra kvartal til kvartal.

Den starter som en litt for trang utgang på CadmanPlaza, hvor litt for mange folk og biler trenger seg sam-men samtidig for å slippe ut fra plassen mens de tuter ogbanner. Langs utløpet ligger det en rekke slitne hurtig-matrestauranter, billige merkevarebutikker, supermarke-der og gateselgerboder, støvet ned av eksos og ristet løsav trafikk.

Så, idet gaten krysser den brede Atlantic Avenue, somgår fra East River og hele veien ut til Queens langt i øst,roer Court Street seg ned, og Cobble Hill begynner. Her,på hjørnet av Court og Atlantic, hvor det ligger en sta-selig gammel bankbygning som nå er gjort om til øko-vennlig supermarked, sto fortet hvor George Washing-ton tapte slaget om Brooklyn mot britene 27. august1776, og hvorfra han måtte trekke seg tilbake til Man-hattan.

Cobble Hill Coffee Shop ligger midtveis på CourtStreet, ni kvartaler fra Atlantic Avenue – på det punk-tet gaten begynner å riste av seg preget av revitalisert ognyoppusset gammel bydel med nye og spennende tilbud,og går over i sin mer opprinnelige form.

Fra vindusbordet mitt kunne jeg betrakte det jeg opp-levde som en gammel, utryddelsestruet italiensk sivi-lisasjons siste dager. Ikke et Roma, med storslagne

16

monumenter og arenaer som ble brent av korrupte kei-sere og overkjørt av barbarer østfra. Men en italiensk-amerikansk landsbykultur, en småby i storbyen, bundetsammen av tradisjoner, familiebånd og samhold, somvar i ferd med å fortrenges av en uunngåelig utvikling ienhver urban prosess.

«Du skulle ha kommet hit tidligere, før alle de jævlayuppiene», sa innehaveren av blomsterbutikken CarrollGardens Florist til kona mi en dag. Hun ble naturlig noksmigret, for det var tydelig at han ikke regnet henne somen del av «de jævla yuppiene» – den nye gruppen øvremiddelklasseinnflyttere som trenger stadig dypere inn iBrooklyn. Nye bosettere som riktignok fører penger ogvelstand og økt eiendomsverdi med seg, men som ikkehar så høy status blant de innfødte.

Blomsterbutikken var en av de mange fargerike hjør-nesteinsbedriftene som satte sitt preg på det italiensk-amerikanske området, og som holdt merkevarekjedenepå armlengdes avstand. Butikker med familienavn oggammeldagse, prangende skilt. Starbucks hadde forelø-pig ikke etablert seg i denne delen av Brooklyn, og kaf-febrenneriet D’Amico Coffee fylte gatene med duften avnybrente kaffebønner hver morgen.

Joe’s Perette, som en gang i tiden het «Joe’s Superette»,men hvor s-en og u-en hadde falt ned for så lenge sidenat navnet hadde forandret seg, så ut som en hvilken somhelst uorganisert innvandrersjappe i en hvilken som helststorby. Men bak det kaotiske tilbudet av dagligvarer ogisenkram bakte og solgte de sine egne prosciuttoboller,en fritert blanding av italiensk skinke, ricotta, mozza-rella og brødsmuler som folk kom langveis fra for å fåtak i, etter hysteriske omtaler i blant annet New YorkTimes.

17