Blomsteneshemmelige språk

Vanessa Diffenbaugh

Blomsteneshemmelige språk

Roman

Oversatt av Bente Klinge, MNO

Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening

Originalens tittel: The Language of FlowersCopyright © 2011 by Vanessa Diffenbaugh

Published by arrangement with Lennart Sane Agency ABNorsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo

www.aschehoug.noOmslag: Mette Gundersen

Satt med 10,5/12 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2012Papir: 70 g NorBook Cream 1,8

Printed in SwedenScandBook AB, Falun 2012

ISBN 978-82-03-21468-4

«Mose er valgt som sinnbilde på en mors kjærlighet, for ilikhet med slik kjærlighet, gleder den hjertet både når mot-gangens vinter rammer oss og når sommerens venner harforlatt oss.»

– Blomstenes offergave, Henrietta Dumont

Innhold

I Veitistel 11

II Et uerfarent hjerte 103

III Mose 209

IV Nye begynnelser 293

del 1

Veitistel

1

i åtte år drømte jeg om brann. trær tok fyr idet jegpasserte dem, oseaner brant. Den søte røyken satte seg i håretmitt mens jeg sov, og lukten var som en sky som ble liggendeigjen på puta når jeg sto opp. Likevel bråvåknet jeg straksmadrassen min ble antent. Den skarpe, kjemiske lukten lignetoverhodet ikke på den ulne sukkerlaken i drømmene mine;de var like forskjellige som gul jasmin og Carolina-jasmin,adskillelse og tilknytning. Det var umulig å ta feil.

Jeg kom meg ut på gulvet og lokaliserte hvor brannenhadde startet. En rad med fyrstikker sto pent oppstilt i fot-enden av senga. Én etter én ble de antent, et blussende sta-kittgjerde over madrassens kantebånd. Mens jeg så dem tafyr, kjente jeg en skrekk som ikke sto i forhold til størrelsenpå de blussende flammene, og et lammende øyeblikk var jegti år gammel igjen, desperat og forhåpningsfull på en måtejeg aldri før hadde vært og aldri mer skulle bli.

Men den bare, syntetiske madrassen tok ikke fyr slik tis-telen hadde gjort i slutten av oktober. Den ulmet, og så sluk-net ilden.

Det var attenårsdagen min.

I stua satt en rekke jenter og vred på seg i sofaen som var godtnedsittet. Blikkene deres gled over kroppen min og falt påde bare føttene uten brannsår. En jente så lettet ut, en annenvirket skuffet. Hvis jeg var blitt boende en uke til, ville jeg ha

13

husket alle ansiktsuttrykkene. Jeg ville ha hevnet meg medrustne spiker i skosåler eller småstein i skålene med chili. Engang hadde jeg holdt tuppen av en glødende stålkleshengermot skulderen til en sovende romkamerat, for en forseelselangt mildere enn brannstiftelse.

Men om en time ville jeg ha dratt. Det visste jentene, allesom én.

En jente som hadde sittet midt i sofaen, reiste seg. Hun såung ut – femten, maks seksten – og var pen på en måte jegikke så for ofte: god holdning, klar hud, nye klær. Jeg kjentehenne ikke igjen med det samme, men da hun gikk over gul-vet, var det noe kjent ved måten hun gikk på, armene somvar bøyd og aggressive. Selv om hun nettopp hadde flyttetinn, var hun ingen fremmed; det slo meg at jeg hadde boddsammen med henne før, i årene etter Elizabeth, da jeg varpå mitt aller sinteste og mest brutale.

Få centimeter fra kroppen min stanset hun, og haken stakkut i rommet mellom oss.

«Brannen,» sa hun flatt, «var fra alle sammen her. Gra-tulerer med dagen.»

Bak henne vred jentene seg i sofaen. En hette ble truk-ket opp, et teppe pakket tettere. Morgenlyset flakket overen rekke nedslåtte blikk, og brått så jentene unge ut, fan-get. Eneste vei ut fra et gruppehjem som dette er å rømme,bli myndig og eller bli institusjonalisert. Trinn 14-ungdom-mer blir ikke adoptert, og de får sjelden, om noensinne, reisehjem. Disse jentene visste hva de hadde i vente. I blikkenederes fantes ikke annet enn redsel: for meg, for de andre ihuset, for det livet de hadde fått eller gjort seg fortjent til. Jegkjente et uventet blaff av medfølelse. Jeg skulle reise, mensde ikke hadde annet valg enn å bli.

Jeg prøvde å trenge meg mot døra, men jenta trådte til sideog sperret veien for meg.

«Flytt deg,» sa jeg.En ung kvinne som jobbet nattskiftet stakk hodet ut fra

kjøkkenet. Hun var sannsynligvis ikke fylt tjue, og hun varenda reddere for meg enn noen av jentene i rommet.

14

«Vær så snill,» sa hun med bønn i stemmen. «Dette er densiste dagen hennes. Bare la henne gå.»

Jeg ventet parat med knyttede never mens jenta foran megtrakk inn magen. Men etter et øyeblikk ristet hun på hodetog snudde seg bort. Jeg gikk rundt henne.

Jeg hadde en time før Meredith skulle komme og hentemeg. Jeg åpnet ytterdøra og gikk ut. Det var en tåkete SanFrancisco-morgen, og betongtrappen var kjølig mot de bareføttene mine. Jeg stanset, tenkte meg om. Jeg hadde tenkt åkomme med et svar til jentene, noe bitende og hatefullt, menjeg følte meg underlig overbærende. Kanskje det var fordijeg var atten, fordi det med ett var over for min del, at jeggreide å ta mildt på forbrytelsen deres. Før jeg dro ville jegsi noe som ville bekjempe frykten i blikkene deres.

Jeg gikk langs Fell og dreide inn i Market Street. Skritteneble langsommere da jeg kom til et travelt gatekryss og jeg varusikker på hvor jeg skulle gå. En hvilken som helst annen dagville jeg ha plukket sommerblomster i Duboce Park, ransa-ket den overgrodde tomta der Page krysser Buchanan, ellerstjålet urter fra butikken på hjørnet. I bortimot et helt tiårhadde jeg brukt hvert ledige øyeblikk til å lære meg betydnin-gen og den vitenskapelige beskrivelsen av forskjellige bloms-ter, men kunnskapen ble for det meste liggende ubrukt. Jegbrukte de samme blomstene om og om igjen: en bukett ring-blomster, sorg; en bøtte full av tistler, misantropi; en klypetørket basilikum, hat. Bare en sjelden gang varierte jeg bud-skapene: en lomme full av røde nelliker til dommeren da jegskjønte at jeg aldri mer skulle tilbake til vingården, og peo-ner til Meredith, så ofte jeg fant noen. Nå, mens jeg letteetter en blomsterhandel i Market Street, gjennomsøkte jegmitt mentale leksikon.

Etter tre kvartaler kom jeg til et alkoholutsalg, hvor buket-ter innpakket i papir sto og hanglet i bøtter under vin-duene med gitter for. Jeg stanset foran butikken. Det var fordet meste blandede buketter, med selvmotsigende budskap.Utvalget av ensartede buketter var lite: alminnelige roser irødt og rosa, en halvvissen bukett stripete nelliker, og der,

15

struttende opp av kremmerhuset, et knippe fiolette georgi-ner. Verdighet. Det gikk umiddelbart opp for meg at det varbudskapet jeg ville gi. Jeg snudde ryggen til det skråstiltespeilet over døra, stakk blomstene innenfor jakken og løp.

Jeg var andpusten da jeg kom tilbake til huset. Det vartomt i stua, og jeg gikk inn for å ta papiret av georginene.Blomstene var strålende soler, flere lag med fiolette kron-blader med hvite tupper som foldet seg ut fra tette knopperi midten. Jeg bet av en gummistrikk og viklet stenglene frahverandre. Jentene ville aldri forstå hva georginene betydde(betydningen selv, en tvetydig oppmuntring), men like fulltkjente jeg en uvant letthet da jeg gikk langs den lange gan-gen og skjøv en stilk under alle de lukkede soveromsdørene.

Resten av blomstene ga jeg til den unge kvinnen som haddejobbet nattskiftet. Hun sto ved kjøkkenvinduet og ventet påavløsning.

«Takk,» sa hun da jeg rakte henne buketten, og det varforvirring i stemmen. Hun rullet de stive stilkene mellomhåndflatene.

Meredith kom klokka ti, som hun hadde sagt hun skulle.Jeg ventet ute på trappen med en pappeske balanserende pålårene. I løpet av atten år var det mest bøker jeg hadde sam-let: blomsterleksikonet og Peterson Field Guide to PacificStates Wildflowers, som begge var blitt sendt av Elizabethen måned etter at jeg flyttet fra henne, lærebøker i botanikkfra biblioteker over hele East Bay, og tynne, heftede samlin-ger poesi fra viktoriatiden, stjålet fra stille bokhandler. Bun-ker med sammenbrettede klær dekket bøkene, en ansamlingting jeg hadde funnet eller stjålet, noen som passet, noen somikke passet. Meredith skulle kjøre meg til Samlingshuset, etbo- og arbeidskollektiv i Outer Sunset. Jeg hadde stått påventeliste siden jeg var ti.

«Gratulerer med dagen,» sa Meredith idet jeg satte eskenmin i baksetet på den fylkeskommunale bilen. Jeg sa ingen-ting. Vi visste begge at det kunne være, men ikke nødvendig-vis var bursdagen min. Det første journalnotatet anslår alde-

16

ren min til omtrent tre uker; fødselsdag og -sted var ukjent,i likhet med mitt biologiske opphav. 1. august var blitt valgtmed henblikk på frigjøring, ikke på feiring.

Jeg sank ned i forsetet ved siden av Meredith, lukket døraog ventet på at hun skulle svinge ut i veien. Akrylneglene hen-nes klikket mot rattet. Jeg festet bilbeltet. Ennå beveget ikkebilen seg. Jeg snudde meg mot Meredith. Jeg hadde ikke skif-tet av meg pyjamasen, og jeg trakk de flanellskledde knærneopp mot brystet og pakket jakken om beina mine. Jeg så itaket på Merediths bil mens jeg ventet på at hun skulle sinoe.

«Nå, er du klar?» spurte hun.Jeg trakk på skuldrene.«Du vet, det er nå det skjer,» sa hun. «Her begynner livet

ditt. Herfra og ut har du ingen andre enn deg selv å skyldepå.»

Meredith Combs, barnevernkonsulenten som hadde hattansvaret for å velge ut en hel rekke mulige adoptivfamiliersom leverte meg tilbake, ville snakke med meg om skyld.

2

jeg presset pannen mot vinduet og så de støvetesommeråsene bølge forbi. Bilen til Meredith luktet sigarett-røyk, og det var mugg på bilbeltet etter noe et annet barnhadde fått lov til å spise. Jeg var ni år gammel. Jeg satt ibaksetet av bilen i bare nattkjolen, og det kortklipte håretmitt var et flokete virvar. Det var ikke slik Meredith ville haønsket det. Hun hadde kjøpt en kjole for anledningen, enflagrende, blekblå, ermeløs kjole med broderier og blonder.Men jeg hadde nektet å ta den på meg.

Meredith stirret på veien foran seg. Hun så ikke at jeg løs-net bilbeltet, sveivet ned vinduet og stakk hodet så langt utat kragebeinet mitt klemte mot overkanten av døra. Jeg løf-tet haken mot vinden og ventet på at hun skulle be meg settemeg ned. Hun kastet et blikk bak på meg, men sa ingenting.Munnen forble en rett strek, og jeg kunne ikke se uttrykketi øynene bak solbrillene.

Jeg ble sittende sånn, lente meg litt lenger ut for hver kilo-meter, til Meredith trykket på en knapp som fikk vinduenetil å gli opp en centimeter uten forvarsel. Det tykke glassetpresset mot den utstrakte halsen min. Jeg hev meg bakover,spratt i setet og sank ned på gulvet. Meredith fortsatte åsveive opp vinduene til vinden som strømmet gjennom bilen,ble byttet ut med stillhet. Hun så seg ikke tilbake. Jeg krøl-let meg sammen på det skitne teppet, fant en stinkende tåte-flaske under passasjersetet og kylte den mot Meredith. Den

18

traff henne i skulderen og spratt tilbake mot meg, hvor denlekket en sur skvett på knærne mine. Meredith fortrakk ikkeen mine.

«Har du lyst på ferskener?» spurte hun.Mat var noe jeg aldri kunne si nei til, og det visste Mere-

dith.«Ja.»«Da setter du deg ordentlig og fester bilbeltet, så kjøper

jeg det du har lyst på ved den neste fruktboden vi passerer.»Jeg kløv opp i setet og trakk beltet over brystet.Det gikk et kvarter før Meredith svingte av veien. Hun

kjøpte to ferskener og et kvart kilo moreller, som jeg teltemens jeg spiste.

«Jeg bør egentlig ikke fortelle deg dette,» begynte Mere-dith. Ordene var langsomme, setningen ble trukket ut forvirkningens skyld. Hun tidde og kikket på meg. Jeg så ut avvinduet og hvilte kinnet mot glasset, uimottakelig. «Men jegsynes du fortjener å vite det. Dette er din siste sjanse. Din allersiste sjanse, Victoria – hørte du det?» Jeg ga ingen responspå spørsmålet. «Når du fyller ti, vil fylkeskommunen ansedeg som umulig å adoptere bort, og selv ikke jeg vil prøve åovertale noen familie til å ta deg. Fungerer det ikke nå, blirdet gruppehjem etter gruppehjem helt til du når aldersgren-sen – bare lov meg at du vil tenke på det.»

Jeg sveivet ned vinduet og spyttet morellkjerner ut i vin-den. Meredith hadde hentet meg i mitt første gruppehjem forbare en time siden. Det slo meg at plasseringen i hjemmetkunne ha skjedd med en underliggende hensikt – som for-beredelse til nettopp dette øyeblikket. Jeg hadde ikke gjortnoe for å bli sparket ut fra mitt forrige fosterhjem, og jeg varpå gruppehjemmet i bare en uke før Meredith kom for å tameg med til Elizabeth.

Det ville være helt typisk Meredith, tenkte jeg, å la meglide for å understreke et poeng. De ansatte på gruppehjem-met hadde vært ondskapsfulle. Hver morgen tvang kokkaen tykk, mørkhudet jente til å spise med overdelen trukketopp til halsen så den bulende magen stakk ut, slik at hun

19

skulle huske ikke å spise for mye. Etterpå valgte husmoren,frøken Gayle, ut en som skulle stå ved enden av langbor-det og forklare hvorfor familien hennes ikke ville ha henne.Frøken Gayle valgte meg bare én gang, og siden jeg var blittforlatt ved fødselen, slapp jeg unna med å si moren min villeikke ha en baby. Andre jenter fortalte historier om de fæletingene de hadde gjort mot søsknene sine, eller hvorfor dehadde skylden for foreldrenes stoffmisbruk, og de gråt nes-ten alltid.

Men om Meredith hadde plassert meg på gruppehjemmetfor å skremme meg til å oppføre meg ordentlig, hadde detikke virket. Trass i de ansatte hadde jeg likt meg der. Mål-tidene ble servert til faste tider, jeg hadde to tepper i senga,og ingen lot som om de var glad i meg.

Jeg spiste den siste morellen og spyttet steinen i bakhodettil Meredith.

«Bare tenk på det,» sa hun igjen. Som for å bestikke megtil å bedrive selvransakelse, svingte hun av veien og kjøpteet dampende beger med fisk og chips og en sjokolademilk-shake fra en drive-through. Jeg spiste fort, uvørent, mens jegbetraktet hvordan sommeråsene rundt East Bay gikk over iSan Franciscos myldrende kaos for så å åpne seg mot denvidstrakte bukta. Da vi kjørte over Golden Gate, var natt-kjolen min full av flekker etter fersken, moreller, ketchup ogiskrem.

Vi kjørte forbi tørre åkrer, en blomsterfarm, en tom par-keringsplass, og kom til slutt til en vingård, hvor drueran-kene vokste i ryddige striper over den bølgende åskammen.Meredith bremset brått og tok til venstre opp en lang, uas-faltert oppkjørsel, og hun satte opp farten på den humpeteveien som om hun ikke kunne få meg fort nok ut av bilen. Vifløy forbi piknikbord og rekker med omsorgsfullt stelte vin-ranker med tykke stammer som vokste langs lave wiregjer-der. Meredith saktnet farten litt før en sving, før hun øktepå igjen og kjørte mot en klynge høye trær midt på eiendom-men så støvet sto om bilen.

Da hun stanset og støvet la seg, så jeg et hvitt våningshus.

20

Det var i to etasjer og hadde skrått tak, en glassveranda ogvinduer med blondegardiner. Til høyre sto en lav husvognav blikk og flere halvt sammensunkne skur, og mellom demlå leker, verktøy og sykler strødd omkring. Jeg hadde boddi en husvogn før, så jeg begynte med en gang å lure på omElizabeth hadde en sovesofa som kunne slås ut, eller om jegmåtte dele rom med henne. Jeg likte ikke å høre på andrespust.

Meredith ventet ikke for å se om jeg ville gå frivillig ut avbilen. Hun løsnet bilbeltet mitt, grep meg under armene ogdro meg bort til det store huset mens jeg sprellet med beina.Jeg ventet at Elizabeth skulle komme ut av husvognen, såjeg sto med ryggen mot trammen og så henne ikke før jegkjente de beinete fingrene mot skulderen. Jeg skrek og satteav gårde på bare føtter, løp rundt bilen og satte meg på hukbak den.

«Hun liker ikke å bli tatt på,» hørte jeg Meredith si til Eli-zabeth med åpenbar irritasjon. «Jeg fortalte deg det. Du måvente til hun kommer til deg.» Det forarget meg at hun visstedette. Jeg gned huden der Elizabeth hadde tatt på meg, vis-ket vekk fingeravtrykkene hennes og holdt meg ute av synebak bilen.

«Jeg kan vente,» sa Elizabeth. «Jeg sa til deg at jeg kanvente, og jeg har tenkt å holde ord.»

Meredith begynte å ramse opp den vanlige listen med grun-ner til at hun ikke kunne bli værende en stund og hjelpe ossmed å bli kjent: en syk besteforelder, en engstelig ektemann,og hennes frykt for å kjøre om kvelden. Elizabeths fot tram-pet utålmodig ved bakhjulet mens hun hørte på. Om littville Meredith dra og jeg ville sitte blottet igjen i grusen. Jegkrabbet bakover, holdt meg lavt ned mot bakken. Etter å hasmettet bak et valnøttre, reiste jeg meg og løp.

Der trærne sluttet, stupte jeg inn i den første raden medvinstokker, hvor jeg gjemte meg inni en tett plante. Jeg droned de løse rankene og viklet dem om den tynne kroppenmin. Fra skjulestedet mitt kunne jeg høre Elizabeth kommemot meg, og når jeg flyttet på vinrankene, kunne jeg se henne

21

gå langs en av radene. Jeg tok hånden fra munnen av lettelseda hun gikk forbi raden min.

Jeg løftet hånden og plukket en drue fra den nærmeste kla-sen og bet gjennom det tykke skallet. Den var sur. Jeg spyt-tet den ut og knuste resten av klasen under foten, én om gan-gen, så saften svuppet mellom tærne mine.

Jeg verken hørte eller så Elizabeth komme tilbake mot meg.Men akkurat da jeg begynte å knuse en ny drueklase, stakkhun hendene inn mellom druerankene, grep meg i armeneog dro meg ut fra gjemmestedet mitt. Hun holdt meg fram-for seg. Føttene mine dinglet noen centimeter over bakkenmens hun målte meg med blikket.

«Jeg vokste opp her,» sa hun. «Jeg kjenner til alle de godegjemmestedene.»

Jeg prøvde å komme meg løs, men Elizabeth holdt godtfast i armene mine. Hun satte føttene mine ned på bakken,men løsnet ikke grepet. Jeg sparket jord på skinneleggenehennes, og da hun ikke slapp armene mine, sparket jeg hennepå anklene. Hun vek ikke.

Jeg utstøtte et grynt og glefset mot hennes utstrakte fin-ger, men hun så meg komme og grep tak i ansiktet mitt. Hunklemte om kinnene mine til kjeven ble slakk og leppene snur-pet seg sammen. Smerten fikk meg til å snappe etter pusten.

«Ikke noe biting,» sa hun, og så lente hun seg framoversom om hun skulle til å kysse de rosa, sammensnurpede lep-pene mine, men stoppet tett ved ansiktet mitt og boret demørke øynene i mine. «Jeg liker å bli tatt på,» sa hun. «Deter noe du må venne deg til.»

Hun smilte lattermildt til meg og slapp taket i ansiktetmitt.

«Det vil jeg ikke,» bedyret jeg. «Det vil jeg aldri vennemeg til.»

Men jeg sluttet å kjempe imot og lot henne dra meg opppå trammen og inn i det kjølige, mørke huset.