Tomba Emanuelle. 1926–1947. Venstre langvegg. Hovedmotiv. Fresko på murpuss. Foto: Morten Henden Aamodt.

Tomba Emanuelle. 1926–1947. «Fødsel». Utsnitt av venstre langvegg. Fresko på murpuss. Foto: Morten Henden Aamodt.

Øverst: Tomba Emanuelle.

1926–1947. «Mor og barn». Utsnitt venstre langvegg.

Fresko på murpuss. Foto: Morten

Henden Aamot.

Til høyre: Tomba Emanuelle.

1926–1947. «Hemmelighet».

Utsnitt av venstre langvegg. Fresko

på murpuss. Foto: Morten Henden

Aamot.

Nederst: Tomba Emanuelle. 1926–1947. «Mors hår».

Utsnitt venstre langvegg. Fresko

på murpuss. Foto: Morten Henden

Aamodt.

163

komposisjon der solen kaster sine stråler over selve elskovsakten eller av den fødende kvinnen. I rød­blyantskissen som gjengis her, er til og med ordet GUD innskrevet i solens midte.

En slik besjeling av naturen og universet er et mye brukt virkemiddel både innen billedkunst og lit­teratur, ikke minst i diktningen til Vigelands sam­tidige, forfatter Knut Hamsun (1859–1952). Venstre langvegg skildrer kvinnen som mor. Lik komposisjonen på fondveggen er også her sentral­motivet plassert foran et stort sollignende felt. Det komposisjonelle sentrum er en kvinne som står på ryggen til en annen kvinne med barn kravlende rundt bena. Ett av barna løftes opp i været, nesten triumferende. De to kvinnene er plassert midt i den ringformede komposisjonen, og langs hele ringen ses et rytmisk mønster av kvinner som med ut­strakte armer rekker barna sine inn mot ringen og den stående kvinnen. Handlingen gir liv, fart og rytme til komposisjonen og forsterker inntrykket av liv og vekst som et livshjul. Kvinnene rekker barna inn mot Moder Jord eller urkvinnen. Rundt midtfeltet av den stående kvinnen med barnet skil­dres grupper av mor og barn og rene barnegrupper. Kvinneskikkelsene fremstår som aseksualiserte uten noe slag av erotisk appell. De utstråler varme, om­sorg og kjærlighet. De omslutter barna, verner om dem, leker med dem og observerer dem. Kvinne­kroppen skildres frodig, trygg og varm. Emanuel Vigelands våkne blikk for forholdet mellom mor og barn er forutsetningen for denne billedfrisens treffende karakteristikker. De små øyeblikkene av varhet og ømhet er fanget inn av en kjærlig kun­stnerhånd. Modellene er hans aller nærmeste, slik han observerte konen og de tre barna hjemme på Slemdal og på landstedet Tjøme. Det vitner de mange fotografiene, skissene og tegningene om.

Tomba Emanuelle. 1926–1947. «Barn danser». Utsnitt venstre langvegg. Fresko på murpuss. Foto: Morten Henden Aamot.

Tomba Emanuelle. 1926–1947. «Omsorg». Utsnitt fra venstre langvegg. Fresko på murpuss. Foto: Morten Henden Aamot.

164

Venstre langvegg skildrer også fødsel; en kvinne ligger utstrakt og forbundet med sitt barn gjen­nom den lange og vridde navlestrengen. Til slike motivgrupper benyttet Emanuel Vigeland skisse­materialet fra Kvinneklinikken.

Barna skildres individuelt og i grupper gjennom varierte uttrykk. Gruppen av barnemotiver spen­ner fra helt nyfødte barn opp til barn i ti­årsalder. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen seg selv som barn, med sjenansen, gråten, latteren og hemme­lighetskremmeriet. At de to små guttene deler en hemmelighet, er tydelig. Mesterlig har Emanuel Vigeland fanget inn den lekne handlingen gjen­nom to små bøyde rygger tett i tett, side om side. Den lille krabaten som ivrig krabber over mors kropp, er både morsomt og levende skildret;

pungen som dingler mellom to runde rumpeballer levner ikke tvil om hvilket kjønn dette er. Barnet som gjemmer seg bak mammas hår, er både sjenert og skeptisk, og da er mammas kropp og hår godt å ha. Leken er gjengitt som ringdans. Kropp og hår følger dansens og sangens takt og rytme. Motivet har driv og fart, og den er nok et eksempel på Vige­lands bruk av ringen som komposisjon i Tomba Emanuelles store billedprogram. Til denne veggens billedprogram finner vi også portretter av ungdom. Det hviler noe foruroligen­de over motivet av de to jentene som er skildret til venstre for midtpartiet. Piken nærmest oss holder rundt den andre piken, hvis ansiktsuttrykk vitner om sorg og fortvilelse, ja kanskje redsel. Motivet kan betraktes som et bilde på den pubertale alder og frykten som ligger latent i møte med voksen­

Tomba Emanuelle. 1926–1947.

«Ømhet». Utsnitt venstre langvegg.

Fresko på murpuss. Foto: Morten

Henden Aamot.

Tomba Emanuelle. 1926–1947. Høyre langvegg. Hovedmotiv. Fresko på murpuss.

166

livet. Det virker naturlig å se motivet i en slik kon­tekst, da den billedmessige hovedideen bak denne veggen er kvinnen som mor, fruktbarhetstemaet og døden. Vi skal heller ikke se bort fra at motivet med de to pikene kan være knyttet til Vigelands gjengi­velse av den ene pikens psykiske tilstand. Ansiktet hennes har et sterkt drag av både lidelse og frykt, og hun støttes omsorgsfullt av den andre piken.

I sitt nitide studium av mennesket og livets gåte skaffet altså Vigeland seg forskningsmuligheter ved to av landets mest kjente sykehus på den tiden, Kvinneklinikken og Gaustad asyl. Formålet synes helt klart å ha vært forberedelser til den plan­lagte freskoutsmykningen med billedprogrammet «Vita». Kunsthistoriker Elsebet Kjerschow formidler interessante aspekter ved den vitalistiske ideologi. I hovedoppgaven i kunsthistorie Vitalisme, klassi-sisme og symbolisme i Gustav Vigelands broskulptur påpeker hun at fruktbarhet og kvinnens biologiske rolle som mor skulle bli sentrale forestillinger innen vitalistisk ideologi. Hun viser blant annet til for­fatteren Sven Møller Kristensens ord om dansk litteraturs kvinnedyrking i Danmark:

Tomba Emanuelle. 1926–1947. Høyre

langvegg. Utsnitt. Fresko på murpuss.

Foto: Morten Henden Aamot.

«VITA». U.å. Kull på papir. 34 x 27.

EVM03659.

Tomba Emanuelle. 1926–1947. Inngangsvegg. Hovedmotiv. Fresko på murpuss. Foto: Morten Henden Aamot.