Fabula Magus første kapittel

F A B U L AM A G U S

B O K 3

A S T R I D L U I S A N I E B U H R

F A B U L A

M A G U SB O K 3

w w w. p a n t h e r a l i f e . n o

Forfatter Astrid Luisa Niebuhr

[email protected]

Omslagsillustrasjon Eirik Fevang

Omslagsdesign Panthera Publishing AS

Illustrasjoner Eirik Fevang

Forfatterportrett Christin Eide

ISBN ISBN 978-82-93279-00-6

Trykk og innbindingDet grafiske hus AS

PapirENSO CREAMY 80g

Spørsmål kan sendes [email protected]

© 2012 Panthera Publishing AS

Alt innholdet i denne boken tilhører Panthera Publishing AS og er beskyttet i henhold til norsk lov om opphavsrett.

Materialet kan ikke benyttes uten skriftlig tillatelse.

Jeg vil gjerne få takke Kari Amlie Hervig, for hennes hjelp. Takk for ditt vennskap og din støtte.

Takker Anne-Lisbeth Madssen og Anne Maren Gaustad for alt dere har gjort for meg.

Takk til Eirik Fevang for fantastiske illustrasjoner, for-side, og godt humør.

Sterre og Guro skal ha takk for å ha vært gode inspiras-jonskilder!


A S T R I D L U I S A N I E B U H R F A B U L A M A G U S

9

KapittelHjemkomst

Avrote i krig

De fire søstrene

Fremtid og fortid

De døde

Med fienden i hælene

Reviviscerex

Samara

Prinsessen og fiskeren

Linas øye

Kjøttetende planter og andre ting du ikke finner i hagen

Trollmann galafael

Krigen starter

Slaget ved grensefjellene

Eryx’s hemmelighet

En mørk spådom

Et halvt hjerte for makt


10


11

S a m m e n d r a g a v b o k 2

Zhara og kompaniet sitt har havnet i Alrot, riket ved havet. Der i hovedstaden møter de på Everest, demong-utten. Han er en vakker gutt, fryktet fra alle fordi han bærer demonen Arkrik i seg. Zhara er på jakt etter dagbo-ken til trollmann Galafael. Men kong Itar, Alrots konge, ber henne om å befri Alrots venner folket fra Roya Bolta øyene. De er nemlig fanget på en øy i Skjambohavet, og en sterk vind skiller dem fra hverandre. Zhara bestemmer seg for å hjelpe dem, og et skip setter segl mot Roya Bola. Zhara får hjelp av sin vindbror Hiemis Aero til å kontrol-lere vinden, og roe havnet. Slik blir den første profetien blir fullført. Folket på Roya Bolta øyene har holdt seg i live i dens tore kongsborgen. Zhara klarer å åpne borgen og slippe dem ut. Der møter hun kong Arbanda og hans to barn prinsesse Gwen og den lille prinsen Kaildar. I biblio-teket i slottet kommer Zhara over Galafaels dagbok, og har dermed nådd sitt mål.

I dagboken leser Zhara om en profeti som sier at hun og demongutten Everest skal reise til Oldens gruver for å befri slavene og drepe den onde magikeren Oldaen. Før reisen får Zhara en helt spesiell hest. Hesten er en Ele-menteques, og Zhara gir ham navnet Posseidon. Den kan kontrollere de fire elementene, og har en gang tilhørt kong Andoras. Hun, riddergutten Noa og Everest reiser alene


12

østover til landet Evetel. På reisen fører Posseidon Zhara med til en stjernefeelandsby under bakken. Der møter hun en liten konge ved navn Bø som gir kraften til å forstå og å snakke språket deres. I tillegg gir den lille feen Fy henne ett sølvaktig støv som hun dekker kappen til Zhara med.

På reisen videre møter de en liten blekpiggdverg ved navn Murkestein, eller Murke. Han velger å slå følge med dem videre, og å støtte Zhara i krigen mot Feranon. Når de ankommer Oldaens gruver blir Zhara kidnappet av et par soldater som kaster henne inn i en av de to gruvene, nem-lig den til alvene.

Alvene som bor der er magre og utslitte etter mange slit-somme år i gruven. I grotten møter hun alvegutten Gwio og hans familie.

Murke, Noa og Everest må nå redde Zhara. Men de må også følge profetien om å drepe Oldaen og befri slavene. For at Oldaen skal kunne drepes må demongutten innta formen som Arkrik. Det står også i boken at ett opprør skal startes før kampen mellom demongutten og Oldaen begynner. Murke reiser i forveien for å finne ut hvilken gruve Zhara kan ha havnet i, men alt går ikke helt som planlagt, og Murke blir oppdaget av kong Feranon som har kommet på besøk i gruven. Det viser seg at Oldaen er Feranons far.

Noa og Everest bestemmer seg for å gå hver sin vei. Noa går for å finne Zhara, mens Everest går for å oppfylle sin profeti om å drepe Oldaen.

Zhara finner Jarathars gjeng som har gjemt seg i huler under bakken. De jobber for å starte ett opprør, og er ledet av Jarathar. De andre i gruppen er alvene Jimaz og Gloria. Tauren Martinuz, og menneskene Michael og Dirgni Nej.


13

Tauren Martinuz er den eneste overlevende fra taurene gruve som raste sammen en tid tilbake. Zhara setter gjen-gen i gang, og det blir gjort klart for opprør.

Samtidig sender Oldaen sin sønn Feranon for å angri-pe motstandsbevegelsen AF’s hovedkvarter som ligger i Avrote i Kopiania. Madelen, Zharas lillesøster, er også i nærheten. Hun er nå en av de fem trollmenn, og hennes lærermester Teanael sendte henne av gårde mot gruvene rett før han døde. Madelen, Everest og Oldaen havner i krig, og Olden slår Madelen bevistløs. Nede i gruvene blir på denne tiden ett opprør startet. Slavene i de to gruvene løper opp mot lyset og slaveeierne med hendene til våpen. I spissen er Noa og Jarathars gjeng. Mens krigen mellom slavene og slaveeierne utvikler seg, begynner også kam-pen mellom Oldaen og Everest. Everest tar formen til demonen Arkrik, og en brutal kamp mellom de to starter. Etter en lang kamp mellom Everest og Oldaen, taper om-sider Oldaen, og Arkrik suger ut sjelen hans. Etter mye strev klarer Everest å få tvunget Arkrik inn i kroppen til sin igjen, og bli seg selv.

Krigen er omsider over, og slavene har vunnet. Zhara og Madelen gjenforenes, men Zhara tvinger Madelen til å reise hjem til jorden. Madelen tar avskjed og gjør som søsteren sier. Like etter kommer De Grønne Ridderne av Kopiania til gruvene. De fulgte etter Zhara for å beskytte henne, men kom for seint for slaget. Zhara finner så ut at hennes store kjærlighet Raol var en forræder, og kong Feranons nærmeste mann. Før Raol klarte å rømme fra henne fikk hun vite at kong Feranon, Raol og hele hans armé var på vei mot Avrote for å angripe Andoras Folk, eller AF. Jarathars kaster seg på hestene og rir i full galopp


14

mot Avrote i håp om å komme frem før Feranon slik at de kan advare AF.

Nå bestemmer Zhara seg for å fortsette reisen for å befri Galafael og få hevn. Hun skal til byen Samara i Lirja, for å befri trollmannen. Med henne på reisen er ridder Sirius, demongutten Everest og den intelligente Noa.


15


16

HJEMKOMST

Etterforsker Bjørk satt på kontoret og drakk kaffe. Klokken var tolv, og hun syntes hun fortjente en kort pause før hun skulle fortsette med alt papirarbeidet. Hun hadde akkurat hatt verdens kjedeligste sak om en ung gutt ved navn Bernt Budde som hadde knust et butikkvindu og stjålet et par joggesko. Egentlig syntes Bjørk at denne saken var noe noen mindre erfarne etterforskere kunne ha tatt hånd om, og hun gjorde lite for å skjule misnøyen. Hun hadde en svak mistanke om at dette var politisjefens egen måte å straffe henne på. Etter saken den sommeren om de to forsvunne søstrene Zhara og Madelen Gustavs-son, hadde verken Bjørk eller partneren Ola fått noen store saker. Dette likte Bjørk veldig dårlig, hun hadde hatt det vanskelig nok med å innse at hun ikke kom noen vei, og at de to jentene sannsynligvis var døde. Bjørk hadde vært i minnestunden, og husket enda alle stygge blikk og den ene søsterens venninne som tydelig hadde sagt hva hun mente om Bjørk og hele politikollegiet.

Bjørk prøvde å ikke tenke på saken, hun klarte ikke å se sannheten i øynene. I stedet satte hun fra seg kaffekop-pen på det overfylte skrivebordet og strammet hestehalen. Bjørk samlet de viktige dokumentene i en bunke, og be-gynte å lese gjennom dem for å se om hun kanskje hadde oversett noe. Det hun til nå hadde funnet ut var at gutten hadde gått beruset hjem fra en fest. Han hadde mistet den


17

ene skoen på festen, de andre ungdommene hadde sagt at han hadde kastet den på en jente som ikke ville danse med ham. Gutten hadde sett de fine joggeskoene i butikkvin-duet og ikke tenkt mer på rett eller galt. Han hadde brukt en stor stein til å knuse vinduet med, tatt de nye skoene og løpt sin vei. Fingeravtrykkene hans var overalt på åstedet, og mer var det ikke å snakke om.

Da var det bare å hente gutten fra skolen og få ham til å tilstå gjerningen. Bjørk grep jakken sin og gikk ut i gan-gen. Hun møtte Ola som var på vei mot henne.

- Kom Ola, la oss hente gutten fra skolen. Politikvinnen styrte partneren mot døren.

- Har du snakket med sjefen? Ola trykket på heisknap-pen, og Bjørk gryntet misfornøyd.

- Vi har alle bevisene Ola. Han sa jeg skulle lese gjen-nom alt for å se om jeg var ”absolutt sikker”, og det har jeg gjort! Ola nikket og det sa ”pling” i heisen.

Ti minutter senere sto de to etterforskerne utenfor sko-lebygget og prøvde å finne én gutt i et hav av ungdommer. Ola fikk øye på en kar som stirret på dem med vettskremte øyne. Ola bannet; hvorfor kjente alle ungdommer igjen politi selv om de var sivilt kledd?

- Bernt! Bli hvor du er! ropte Ola, og Bjørk snudde seg for å se hva som foregikk. Gutten gjorde en helomvending og løp vekk fra skoleområdet.

- Det er han, knurret Ola, og de sprang etter mens begge bannet i stillhet fordi bilen sto parkert langt unna.

Bernt løp gjennom gatene med stadig mindre forsprang, og forbannet seg selv for ikke å eie kondisjon. Han svingte inn på en vei som førte til parken. Han satset på mange mennesker og et flertall små barn. For en gangs skyld var


18

Bernt Budde heldig. I parken hadde en barnehage på ut-flukt okkupert store deler av gressplenen, og barna løp over veien rett foran politikvinnen. Dessverre for Bernt hadde den andre etterforskeren klart å unngå barneflokken, og var nå i hælene på ham. Bernt fortsatte å løpe, men nå over gressplenen som var dekket av rødt løv. Han løp forbi nakne trær og mennesker som hygget seg på benkene.

Bjørk bannet høyt og prøvde å komme seg gjennom flokken av små unger i regnbukser. En av barnehagetan-tene sendte Bjørk et stygt blikk og gjorte ikke noe for og skyndte på de små tassene. En liten gutt med snørr under nesen stirret opp på henne. Bjørk stirret tilbake med sinne i blikket. Hun likte ikke snørrunger som fortsatte å stirre etter at man fikk øyekontakt. Hun likte generelt ikke unger eller snørr, og satte man de to ordene sammen fikk man etterforsker Bjørks verste mareritt: snørrunger.

Da ungene endelig hadde kommet seg over veien, så hun ingenting til verken Ola eller Bernt. Bjørk sukket og satte seg ned på en benk. Hun satset på at Ola fikk tak i gutten, hun kunne ikke ta dem igjen nå. Hun var uansett temmelig demotivert, og ønsket at jobbet skulle vende til-bake til det spenningsnivået den hadde før sjefen stemplet henne og partneren som ”udugelige”.

Bjørk trodde ikke på noen gud. Hun hadde heller ikke mye tro på at ting var forutbestemt. Hun likte å tro at alt var tilfeldig, og at alt som fantes der ute var universet og kanskje en og annen grønn mann i en flygende tallerken. Men da en ung jente i lilla kappe og med trollmannsstav plutselig gikk forbi henne, fanget dette oppmerksomheten hennes. Plutselig gjenkjente Bjørk jenten, men klarte ikke å reagere med det samme. Hun så hvordan jenten passerte


19

henne og vandret videre på en helt naturlig måte. Bjørk hostet og glante etter henne.

- Madelen Gustavsson? spurte hun forvirret, og kom seg opp på beina. Madelen stoppet opp og snudde seg. Øynene hennes var usikre, som om hun ikke helt visste hvor hun var eller hvordan hun hadde kommet dit. Bjørk kjente hvordan en tung byrde falt fra hjertet hennes. Hun kunne ikke tro det. Etterforskeren løp mot Madelen og grep henne i begge hendene.

- Madelen, hvor har du vært, og hvor er søsteren din? Bjørk studerte ansiktet til Madelen med store spørsmåls-tegn i øynene.

- Jeg vet ikke, jeg vil bare hjem. Madelen møtte etterfor-skerens blikk. Hun hadde store poser under øynene, og det så ut som om hun hadde grått.

- Men kjære vene, utbrøt Bjørk og omfavnet henne. Hun klarte ikke å plassere følelsene sine; Lettelse? Nysgjerrig-het? Glede? Bekymring? Forhåpninger om forfremmelse? Hun visste heller ikke om hun skulle tro sine egne øyne.

- Men.. men.., stotret Bjørk og så litt nærmere på Ma-delens antrekk: Hun så ut som en heks fra eventyrene, den lilla kappen, trollmannsstaven og de høye støvlene. Og øy-nene til jenten, så hemmelighetsfulle og dype. Hva var det som skjulte seg bak dem?

Madelen så seg rundt. Hun skjønte ikke hvordan hun kunne ha så uflaks å møte etterforskeren her, av alle ste-der. Nå når hun var på vei hjem, og før hun hadde skiftet klær. Dette ville kreve en ny forklaring. Kanskje hun bare skulle spille dum? Dumhet var alltid det beste, ingen spør en idiot om råd. Bjørks telefon ringte, men hun enset den ikke. Etter en stund påpekte Madelen dette:


20

- Jeg tror telefonen din ringer. Endelig våknet Bjørk til. Hun fant frem telefonen og trykket på den grønne knap-pen.

- Ola? spurte Bjørk og fikk et utydelig ”ja” til svar. - Jeg har fått tak i Bernt, kan du komme med bilen? Vi

er ved Kiwien ovenfor kinoen. Det tok en stund før Bjørk forsto hva Ola snakket om. Hun valgte å ignorere det og komme med sin nyhet først:

- Ola, det har skjedd noe ubegripelig! Madelen Gustavs-son har dukket opp. Hun gikk nettopp forbi meg. Det ble stille, før Ola spurte hva hun snakket om.

- Gustavsson. Den yngste av de to jentene. - Jeg vet hvem det er! Men de var sporløst forsvunnet,

ikke tale om at de spaserer forbi deg i parken! utbrøt Ola, men Bjørk ga seg ikke. Til slutt ble de enige om at Ola skulle ringe stasjonen og få Bernt ned dit i en politibil, mens Bjørk skulle kjøre Madelen hjem i sin bil.

Madelen fulgte etter uten et ord. Etterforsker Bjørk prøvde forgjeves å få noe informasjon ut av henne:

- Hvor har du vært de siste månedene? - Vet ikke. - Hvem tok deg og søsteren din?- Vet ikke.- Har du sett søsteren din? - Nei.- Ble du overhode kidnappet, eller bare løp du vekk for

å finne søsteren din? - Vet ikke.- Hvorfor har du så rare klær på deg?- Hvorfor er de rare? - Hva er det med den staven? Kjøpte du den i lekebutik-

ken?- Ja. Slik fortsatte det helt til de kom til bilen, og Bjørk ga


21

opp. De kjørte i stillhet til huset hvor Madelen bodde. Bjørk trommet med fingrene på rattet og prøvde å finne de passende ordene. Å si: ”Hei, møtte på datteren deres i parken”, virket ikke passende. Politikvinnen tillot seg et kort blikk bort på jenten hun hadde lett etter så lenge. Hva hadde Madelen Gustavsson egentlig vært et offer for? Kid-napping? Eller hadde hun rømt hjemmefra i håp om å finne igjen storesøsteren. I så fall, hvorfor hadde hun kommet hjem igjen akkurat nå? Det var noe skummelt med denne jenten som satt der så fredelig og avslappet.

- Husker du overhode noe fra tiden du har vært borte? spurte Bjørk, men Madelen ristet på hodet.

- Det er ikke din feil. Du kunne uansett ikke finne oss. Zhara kommer nok hun også om en stund. Bjørk så forun-dret på henne; hva hadde skjedd?

- Hvorfor ble hun ikke med deg? spurte Bjørk, og sving-te inn i innkjørselen.

- Hun har noe hun må gjøre først. Jeg skal si fra når hun kommer tilbake. Madelen sprang ut av bilen før den var skikkelig parkert. Bjørk fulgte etter litt senere og ringte på døren. Madelen la merke til at hagen ikke var stelt. Gresset var uklippet og blomsterbedene fulle av tistler og brenn-esler. Ingen hadde raket bort løvet, og hagemøblene sto glemt og kaotisk plassert midt i hagen.

- De har vært på reise, forklarte Bjørk, og Madelen så spørrende på henne.

- Jeg fikk høre det ved en tilfeldighet. Noen venner be-talte en Europatur, sånn at de kunne komme seg litt ut og oppleve noe annet. Madelen skulle til å spørre hva mer som var nytt da døren ble åpnet.

- Hva vil du? spurte Silje i en uhøflig tone da hun så Bjørk. Sistnevnte følte seg straks såret, hun hadde for-trengt at Silje hatet henne. Da fikk Silje plutselig øye på datteren og stivnet til.


22

- Madelen? Silje stirret vantro på Madelen, og som om hun ikke trodde sine egne øyne berørte hun datterens an-sikt med hendene. Da hun endelig forsto at datteren faktisk sto foran henne, falt hun sammen med store hulk. Øystein kom ut i gangen. Han oppdaget først Bjørk, deretter Ma-delen. Han løp bort til henne og omfavnet henne så fast at hun ikke fikk puste. Salte tårer traff Madelens nakke og gjorde at hun selv begynte å strigråte. Silje grep datterens ansikt og kysset henne over det hele.

- Åh, Madelen, vesle Madelen. Hvor har du vært? Hvor har du vært? jamret moren, og den lille familien klemte hverandre en liten stund uten å veksle flere ord.

Bjørk sto litt brydd ved døråpningen og visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg. Egentlig ville hun si noe, men hun kom ikke på hva. Til slutt kremtet hun, og etter enda et kremt reiste de tre seg og så på henne. Silje sto ved siden av mannen og holdt armene rundt Madelen som sto foran dem.

- Jeg fant henne ved en tilfeldighet. Hun gikk rundt i parken, og hun husker ikke noe om noe som helst. Dere får snakke med henne selv, men jeg har ikke noen anelse om hva som har skjedd, forklarte hun oppgitt og nikket mot dem.

- Da sees vi vel, politiet kommer nok til å komme innom i løpet av uken og snakke litt med deg, Madelen. Husk at alt du vet kan ha betydning for etterforskningen som vil bli gjenåpnet, og for livet til din søster. Madelen nikket, og Bjørk strammet hestehalen og kremtet igjen.

- Da drar jeg, håper Europaturen var fornøyelig. Bjørk snudde seg og gikk bort til bilen.

- Takk! ropte Silje etter henne. Bjørk nikket anstendig før hun steg inn i bilen. Hun trengte å tenke over ting, og klarte ikke å handle med det samme, derfor kjørte hun bort.

Alt dette hadde gitt henne et sjokk, og en liten mistanke


23

vokste stille frem i henne. En mistanke som var så absurd at hun aldri ville tørre å foreslå den for partneren, eller noen andre.

- Romvesen, mumlet Bjørk, og stoppet ved et rødt tra-fikklys.

- Romvesen må ha tatt dem. Tatt dem og utført kompli-serte eksperimenter på dem. Derfor husker hun ingenting, og derfor er det ingen spor.

Den lille familien gikk inn, og Madelen slengte seg utslitt ned i sofaen. Hun stønnet fornøyd; hun hadde helt glemt hvor myk sofaen var! Foreldrene satte seg på hver sin stol foran Madelen og stirret på henne. Stillheten ble trykkende, og Madelen kremtet.

- Jeg kan dessverre ikke fortelle dere noe, men jeg kan love dere at Zhara er trygg. Og at hun vil komme hjem igjen en gang. Det ble stille. Foreldrene stirret videre på henne, og Madelen følte seg litt ubekvem der hun satt.

- Hun har det bra. Hun kan bare ikke komme hjem, hun har noe å gjøre. Silje så på Øystein, og han så på Silje. Og så eksploderte det med en rekke spørsmål som ble stilt vekselvis fra far og mor. Silje begynte rolig og bekymret:

- Hva mener du Madelen? Har Zhara planer som kan være farlige?

- Nei.- Hun har vel ikke begynt med dop? - Nei!- Har hun blitt kjent med en bande og planlegger nå et

ran? - Herregud, nei mamma! Hun har ikke det. - Hun har gjort noe ulovlig og gjemmer seg for politiet? - Nei.


24

- Har hun kjøpt hus på Toten? - Nei?- Har hun rømt hjemmefra for å bli filmstjerne i L.A.? - Hæ? Nei pappa. Madelen så oppgitt på foreldrene. - Dere har jo ikke noe som helst peiling! Dere vet altfor

lite for å forstå noe som helst. Jeg kan ikke fortelle dere sannheten, fordi dere ikke vil tro meg. Ok? Det er samme, gamle greiene. Madelen sukket oppgitt og lente seg tilbake i sofaen.

- Du vet du kan fortelle oss alt, Madelen, vi tror deg, forsikret Øystein, og Silje nikket megetsigende.

- Ja, skatt, vi vet du ikke lyver for oss, og vi skal tro deg. Madelen så usikkert på dem, hun visste de ikke ville tro henne.

- Zhara er i en annen verden og prøver å redde landet Fatikopia fra den onde kongen Feranon, sa hun, og det ble stille. Begge foreldrene så skeptisk på henne, og så på hverandre. Silje fikk et medlidende drag over ansiktet.

- Kjære deg! Du må være kjempetrøtt og forvirret. Legg deg nå, og i morgen kan du fortelle oss alt sammen. Låter ikke det bra? Madelen slo oppgitt ut med hendene og reiste seg.

- Det var det jeg sa, mumlet hun og gikk opp på rom-met, tett fulgt av moren og faren. Foreldrene ble sittende ved sengekanten inntil hun hadde sovnet, og gikk ikke ned før lenge etterpå. Øystein begynte å forberede en treret-ters middag for å feire hjemkomsten til datteren, og Silje ringte straks de nærmeste slektningene og de beste ven-nene deres for å spre de gode nyhetene. Etterpå satte hun seg ned i lenestolen foran stuevinduet og betraktet den lille hagen deres ettertenksomt.

- Hvor er du Zhara? tenkte hun desperat, og lot tårene trille. Solen kom frem bak en sky og strålte mot ansik-tet hennes, og Silje syntes det var som om den snakket til


25

henne. - Her er jeg mor, her vil jeg alltid være. Jeg kommer

ikke tilbake, men jeg hjalp Madelen hjem. Silje sukket let-tet og lukket øynene. Det sies at hun allerede i det øyeblik-ket visste at Zhara ikke kom til å vende hjem igjen. En mors instinkt er ufattelig. Kan hende var ikke Silje Zharas biologiske mor, men Zhara var hennes datter.

- Takk, Zhara, for at du brakte henne hjem.

Det var natt i Fatikopia, en stille og kjølig natt. Men-neskene som levde i borgen til Arim sov dypt inne i den mørke og forheksete skogen. Skogen som dekket hele det store fjellet Aito som var det største fjellet i riket Vodo Bro. Leder Arim sov også i den gigantiske sengen sin, sammen med sin hustru Anngelika. – Men Anngelika sov ikke. Tvert imot: Hun holdt seg våken, lyttet til Arims snorking og lyder utenfra. Hun lot hånden gli over magen sin, og med sinne tenkte hun på hva hun hadde vært igjennom. Hun tenkte på alle de forferdelige kveldene etter bryllupet som hun så gjerne ville ha sagt nei til. Dessverre for Ann-gelika var ingen interessert i hennes mening. Snart ville det bli slutt på alt dette, snart ville hun være fri. Denne kvelden hadde vært siste gang hun noensinne skulle være med Arim.

- I natt er natten, tenkte hun, og smilte svakt. Vinduet sto åpent, og da et underlig ugleskrik skar gjennom natten, rykket Anngelika til:

- Endelig, hun reiste seg forsiktig, og kledde raskt på seg i mørket. En bukse, en skjorte, en vest, støvler og et sverd. Deretter grep hun en svart, lang vinterkåpe og la den over skuldrene. Anngelika sendte et siste blikk på den sovende mannen. Hun kom ikke til å savne ham. Hun håpet at han


26

ville bli straffet for alt han hadde gjort, og at deres felles barn aldri ville bli nødt til å møte ham. Med et siste blikk rundt i rommet forsvant hun ut gjennom den tunge døren.

Hun løp så stille hun kunne, ikke til inngangshallen, men ned til fangekjelleren. Hun listet seg forbi de sovende fangene, dypere og dypere ned i jorden. Til slutt kom Ann-gelika til den tomme cellen og snek seg inn bak gitteret. Hun gikk bort til steinveggen, og følte seg frem på de rue steinene. Endelig traff fingrene hennes det de lette etter: En fordypning i veggen, uviktig for enhver som ikke visste hva de lette etter. ¬Men Anngelika visste det. Hun tryk-ket inn fordypningen, og deretter dyttet hun opp steinen som var over den. Det hørtes et klikk, og hun la hele tyng-den sin mot veggen. Den ga etter, og en kvadratisk tun-nelåpning åpnet seg for henne. Det svarte hullet gapte mot henne, og hun trakk pusten. Tiden var inne. Hun kikket seg rundt for å forsikre seg om at ingen holdt øye med henne. Deretter forsvant hun inn i tunnelen.

Anngelika løp krumbøyd og hørte hvordan døren luk-ket seg bak henne. Det var bekmørkt og umulig å se noe som helst. Hendene holdt hun utstrakt fremfor seg slik at hun ikke kolliderte med noe. Hun håpet på at alt gikk som planlagt. At han ventet utenfor tunnelen med ultanene og tingene hun hadde pakket dagen før. Hun kjente at tun-nelen begynte å gå oppover, og plutselig løp hun rett inn i noe som rispet og stakk. Hun trakk til seg hendene og smilte lettet. Hun hadde kommet til krattet som skjulte inngangen av tunnelen.


27

- Fred? hvisket hun og kjempet seg ut gjennom buskene. Hun ignorerte kuttene hun fikk i ansiktet og på hendene. Kappen fikk en stor flenge, men det brydde hun seg ikke om.

Mannen som ventet på henne så seg nervøst rundt. De var omringet av store, vridde trær og det var vanskelig å se noe. Da han fikk øye på Anngelika som kom ut av tor-nekrattet kom han henne i møte. Han grep henne lettet og kysset henne varsomt.

- Gikk alt som planlagt? ville han vite, og Anngelika nikket med glitrende øyne.

- Ja, Arim sov som et barn. Kom, la oss ri bort med en gang. Fred tok hånden hennes og førte henne bort til et stort tre der to ultaner lå i gresset. Anngelika kysset ul-tanen sin på snuten, så satte hun seg oppå den. På begge sider av ultanen hadde Fred festet bagasje. Anngelika så etter om noe manglet. Alt var på plass, og hun sendte Fred et anerkjennende blikk.

- Kom, la oss sette av gårde. Jeg håper jeg finner veien.., hun lot fingrene gli gjennom den varme pelsen til ultanen sin. Fred så bekymret ut, og Anngelika rynket ettertenk-somt på øyenbrynet.

- Hvor lenge er det siden du var der? spurte han, og Anngelika svarte straks:

- Elleve år. Men ikke uroe deg, jeg skal finne frem. Fred virket ikke overbevist, noe som irriterte den stolte Andoras arving. Hun la hånden sin over hans, bøyde seg mot ham og kysset ham på kinnet.

- Fred, det er det eneste sikre stedet. Feranon vil aldri tro at jeg fortsatt vet veien, og Arim vet ikke engang at gården der jeg bodde som liten, ligger på Aitofjellet. Han


28

vet ikke engang at det i det hele tatt finnes en slik gård! Feranon husker sikkert ikke veien, kartet han brukte for elleve år siden har jeg tatt, og han hadde ikke flere. Jeg måtte brenne kartet fordi Arim prøvde å lese det, men jeg tror jeg husker veien.

De så på hverandre, og Anngelika kjente hvor glad hun var for at hun ikke måtte gjøre denne reisen alene. Hun var ikke sikker på hvor hun ville vært uten ham. Fred var den første mannen hun virkelig satte sin lit i. Aldri før hadde hun vært så avhengig av et annet menneske. Han var hen-nes trygge tilfluktssted når alt rundt henne falt i grus. Hun elsket ham over alt på jord, noe hun aldri før hadde opp-levd.

Anngelika kjente en plutselig smerte i magen, og krym-pet seg. Fred så engstelig på henne, og Anngelika hørte spørsmålet som øynene hans stilte.

- Det går bra, det har skjedd mange ganger, beroliget Anngelika ham. Hun fortsatte med et smil:

- Barnet vil at vi skal få fart på oss, tror jeg! Fred la en beskyttende hånd på magen hennes, blikket hans varmet henne langt inn i hjertet.

- Jeg skal oppdra ham, eller henne, som om det var min egen. Han kysset Anngelika ømt. Men tiden var knapp, de måtte skynde seg. Begge sporet ultanene sine og red inn i den mørke skogen.

Alt som ble igjen etter den ukronede dronningen og hennes ridder var en nedtråkket lysning, en sovende borg og en ensom småkonge som ikke ante at konen hans nett-opp hadde rømt med barnet deres i magen.


29

Dirgni Nej og Jarathar galopperte side ved side bort til muren som omga Avrote og AF borgen. Martinuz var for tung og for diger til å sitte på en hest, og siden han hadde oksebein klarte han helt fint å løpe i takt med hestene. Mic-hael sin hest var en liten, feit merr som i tillegg var veldig gammel. Det var den eneste hesten han hadde fått tak i, og den hadde tilhørt en av Oldaens litt mindre dyrekjære tjenere. Michael lå derfor hundre meter etter, og selv om hesten red i galopp så det ut som om den sto stille. Dirgni Nej, Jarathar og Martinuz ankom derfor porten først, og måtte vente på at Michael tok dem igjen. Vaktene oppe på muren så mistenksomt ned på dem.

- Andoras folk, Seleme a, slipp oss inn, vi kommer med ilbud fra Vindens dronning! ropte Jarathar opp, og vaktene ventet ikke lenge med å åpne døren.

De red inn og fortsatte å galoppere gjennom byen og opp til borgen. Der ble de straks møtt av Pelegrim, den


30

tykke, lille mannen med rødt hår og stort mellomrom mel-lom tennene. Pelegrim hadde tatt av seg kronen, og hadde det røde håret løst. Han hadde ingen eleganse eller stil, men en slags sjarm hadde den tykkfalne, røde mannen tross alt. Før noen av budbringerne fikk sagt noe ropte en mann bak Pelegrim overrasket:

- Michael!? Det var Rix som hadde ropt, og Michael bøyde seg straks for lederen sin, og sa:

- Ærede leder, jeg har kommet tilbake. Det er lite tid for hjemkomstglede. Feranon er på vei. Vi red uten stopp og med lite mat og drikke, og har klart å ri forbi ham. Men han vil være her veldig snart. Gjør alle klare til krig!


31

Documents

Fabula Magus første kapittel