15

Helleristninger i Varanger – nye sider av livet i steinalderen

Anja Roth Niemi, Jan Magne Gjerde, Erik Kjellman og Janne Oppvang

I norsk og internasjonal sammenheng er Varanger et unikt område når det gjelder antallet

og variasjonen i kulturminner fra forhistorisk tid. Få andre steder finner vi en slik tetthet av godt bevarte kulturminner. Langs fjordens kyster finner vi særlig mange lokaliteter fra steinbrukende tid (ca. 10 000–2000 f.Kr). Fordi landskapet er åpent og sparsomt bevokst er kulturminnene ofte synlige i dagens landskap. Blant lyng og grus kan man mange steder fortsatt se restene etter steinsmedens redskapsproduksjon, eller spasere blant tuftene etter boliger som huset folk for så mye som 400 generasjoner siden.

Den eksepsjonelle forhistoriske rikdommen har lenge trukket arkeologer til Varanger. Gjennom årenes løp er det derfor samlet inn et stort materiale fra de fleste perioder herfra. Dette har gitt oss et godt grunnlag for å utforske hvordan folk utnyttet og tilpasset seg naturmiljøet, hvordan forholdet mellom folk var utformet, og hvordan kontakter og

impulser utenfra påvirket samfunnene.

Noen av de første spor etter mennesker i Norge er dokumentert på boplassen Lagesiid’bakti, som ligger i Varangerbotn. Her er trekull fra et ildsted datert til 9600–9200 f.Kr. På dette tidspunktet lå isbreen fortsatt som en massiv kappe over store deler

Helleristningsfeltet sett fra sjøen. Da figurene ble hugget stod havet trolig rundt 25 meter høyere enn i dag, og bergkunsten lå i strandsona. Foto: Anja Roth Niemi.

Lengst øst i Nord-Norge ligger Varangerfjorden, en bred fjord som åpner seg mot det mektige Barentshavet. Rundt fjorden finnes tallrike spor etter

levd liv. Hustufter, røyser, avfall og redskaper vitner om bosettinger, fangst, fiske og sosialt samvær gjennom nesten 12 000 år. Men inntil nylig manglet én viktig kilde til

fortidens mennesker i regionen: helleristninger.

Ottar 311 – 2016 (3): 15–25

16

av Sør-Varanger og indre Finnmark. Da boplassen var i bruk lå den på en liten øy vendt mot isbreen som kalvet i havet, omtrent ved Álletnjarga i Tana. Trolig var de første pionerene sjøvante svært mobile små grupper, som baserte seg på sel- og reinjakt.

I de påfølgende 4500 år blir sporene etter menneskene flere og tydeligere. Rundt 8000 f.Kr. finner vi restene etter de tidligste boligene, blant annet på Stáhrenjunni i Varangerbotn. Dette var små runde hus, som hadde delvis nedgravde gulv. Gjenstandstyper og måten steinhåndtverket ble utført på, tyder på at menneskene her inngikk i eller var influert av en østlig kulturtradisjon.

Rundt 5000 f.Kr. skjer det tilsyne- latende noen store endringer i samfunnene rundt Varangerfjorden. Samfunnene ser ut til å bli større og mer bofaste. Utover i det fjerde årtusen før Kristi fødsel kan vi ane konturene av mer komplekse og mer sammensatte samfunn.

Men selv om sporene etter fortidens mennesker i Varanger både er mange og rike har det inntil nylig manglet én spesiell funnkategori: helleristninger.

Helleristninger – liv og tanker i fortidaMan antar at mennesker til alle tider har hatt glede og nytte av å dekorere sine kropper, klær og gjenstander. Fra steinalderen kjenner vi for eksempel til perler av rav og bein, kammer med strekdekor, kniver med dyrehodeskaft og steinheller med geometriske mønstre malt med oker. Gjenstandene var trolig mer enn pynt: de har også kommunisert tilhørighet, identitet og en måte å se verden på.

Bergkunst; malte figurer, og slipte og hugde helleristninger, represen-terer en helt unik kildekategori for utforskingen av samfunnene i steinalderen. Motivvalg, sammen-setning av figurer til scener, og valg av plassering forteller oss noe om hvordan menneskene så seg selv og verden rundt seg; de forteller om

trosforestillinger, liv og samfunn i fjern fortid. Gjennom bergkunsten satt menneskene varige merker på landskapet, og de kommuniserer dermed også tilhørighet og identitet.

Allerede tidlig i eldre steinalder ble bergflater anvendt til slik kom- munikasjon. I Ofoten i Nordland finner vi den eldste bergkunsten i Norge. Her ble bjørn, elg, hval og rein i tilnærmet naturlig størrelse slipt inn i berget for 11 200 år siden.

Fra rundt 5500 f.Kr. endrer bergkunsten seg dramatisk. Antallet bergkunstlokaliteter nærmest eksploderer og mange flere motiver kommer til. I Finnmark er det det særlig helleristningene i Alta som står i en særstilling. Her finner vi tusenvis av figurer hugget i berget over et langt tidsrom gjennom steinalderen. Omfanget og karakteren til denne bergkunsten har ført til at den er innskrevet på UNESCOs Verdensarvliste. Helleristninger er også påvist på løse steinblokker på Gåshopen og Slettnes på Sørøya, ved Kvalsundet i Kvalsund kommune, og på Isnestoften utenfor Alta.

For første gang avbilder folk også seg selv og sine gjøremål i berget. Båter og redskaper kommer til. Menneskefigurene er ofte avbildet i samhandling, i tablåer som viser

Bergkunst fra steinalderen i nordlige Fennoskandia.Kart: Jan Magne Gjerde.

17

bjørnejakt, elgjakt og reinsdyrsjakt. Det er også scener der mange mennesker deltar i det som ser ut som dans eller prosesjoner.

Men mot øst er funnene få. Utenom én liten lokalitet ved Brennelv i Porsanger må vi helt til øyene ved innsjøen Kanozero på Kolahalvøya, og videre sør mot Vyg ved innløpet til Kvitsjøkanalen innerst i Kvitesjøen før vi finner de neste helleristningene fra steinalderen.

Kulturminner og industri på GamnesPå sensommeren 2015 ble det foretatt utgravninger av en steinalderboplass og en gammetuft ved Gamnes på østsiden av Korsfjorden utenfor Kirkenes. Utgravingen var ett ledd i prosessen til Norterminal om å få bygget en oljeomlastningsterminal i området. Finnmark Fylkeskommune hadde registrert kulturminnene i forbindelse med reguleringsplan for området, og Kulturminneloven pålegger tiltakshaver å dekke omkostningene som følger med dokumentasjon av automatisk fredete kulturminner før anleggsvirksomhet kan ta til. Tromsø Museum er

ansvarlig for å foreta slik dokumenta-sjon, i dette tilfellet altså arkeologisk utgravning.

Boplassen fra eldre steinalder lå rundt 55 meter over havet langs toppen av en morenerygg, og bestod av fire avgrensede områder med mye avfall fra tilvirking av steinredskaper. Hver av disse områdene var på omtrent 5 x 5 m og tolkes som aktivitets-områder der det kan ha stått lette teltkonstruksjoner uten markerte ildsted. Plassen har flott utsyn mot nord, vest og sør. En foreløpig tolkning er at dette er levninger etter grupper som har oppholdt seg her

mens de har drevet fangst i fjorden. Herfra ville man kunne speide etter sjøpattedyr som deretter ble fangstet ved hjelp av båt. Ventetiden på land ble benyttet til å lage nye redskaper og reparere de gamle.

Gammetuften lå fem meter over havet på en landtunge som fører ut

Helleristningene er hugget på en skrå og jevn bergflate som er vendt mot nordvest. Foto: Anja Roth Niemi.

De fleste dyrene er hugget midt på bergflata. Her ser vi en flokk med små og store reinsdyr som ser ut til å være på vandring mot sør, eller innover i fjorden. Noen av dyrene er vendt motsatt vei. Foto: Jan Magne Gjerde.

18

til et lite nes. Etter utgravingen viste konstruksjonen seg å ha hatt et indre areal på 3–4 m2, med stående indre veggpanel og kraftige vegger av torv. Størrelse, konstruksjonsmåte og funn viser at dette trolig er rester av en laksegamme fra nyere tid.

Bergkunsten oppdagesDe to lokalitetene på Gamnes ble gravd ut i løpet av fem uker i august og september 2015. I en lunsjpause skulle feltleder Erik Kjellman gå til

steinalderboplassen som ligger på høyden ovenfor gammetufta. For å slippe å gå så langt denne varme sommerdagen valgte han en mer direkte rute, tettere på berget enn vanlig. Et stykke opp i lia ble han oppmerksom på noen underlige merker på fjellet. En tanke om at en bjørn hadde skrapet i berget krysset tankene, og med det var nysgjerrigheten tilstrekkelig pirret for en nærmere undersøkelse. Etter en kjapp inspeksjon ble det klart at dette måtte være noe menneskeskapt, men

for å være på den sikre side ble den andre feltlederen, Janne Oppvang, hentet for å vurdere funnet.

I mellomtiden hadde sola steget enda høyere på himmelen, skyggene var blitt kortere og «bjørnemerkene» var nesten borte. Begge var enige om at noe var hugget inn i berget, men det

Figuren viser hittil kjente tydelige og utydelige figurer på berget. Det kan dukke opp flere når laven blir helt fjernet. Modell: Erik Kjellman.

19

var ikke klart hva. Begge la seg inntil berget og finkjemmet med blikket samtidig som de følte på bergflaten med fingrene. Først la de merke til en lang strek, så en annen. Plutselig fikk de begge øye på det som viste seg å være en stor elgfigur! Ekstasen var til å ta og føle på, og før de visste ordet av det hadde de funnet en hel flokk med reinsdyr like ved.

Den pågående utgravningen ble fullført som planlagt, men det var ikke satt av tid til å undersøke den nye oppdagelsen grundig. Det ble derfor gjort en rask dokumentasjon av ristningene og de rette instanser ble tilkalt for å vurdere funnet. Området ble befart av Riksantikvaren og fagfolk fra Tromsø Museum, og høsten 2015 ble det initiert et eget prosjekt der helleristningsfeltet skulle undersøkes, avgrenses og dokumenteres videre.

Seint i oktober 2015 var et lite team fra Tromsø Museum på plass på Gamnes for å nærmere undersøke den nyoppdagete bergkunsten. Berg-flata hvor ristningene var funnet ble renset forsiktig for mose, og sprayet med etanol for å drepe gjenstridig lav. Samtidig ble alle bergflater i området

grundig gjennomsøkt for å avklare om det fantes mer bergkunst i området.

Arbeidet med å fjerne laven er en langvarig prosess, og først etter minst ett år vil berget være så grundig renset at nøyaktig antall figurer kan la seg bestemme. Likevel ble det etter dette feltarbeidet dokumentert mange nye fragmentariske og hele figurer på bergflata. Det ble ikke funnet bergkunst andre steder på

Mange av reinfigurene har fine detaljer: lange bøyde gevir, smalt hode, prikkhugd hals og rumpe, markerte ribbein og prikker på bakkroppen. Her ser vi en stor og en liten rein. Foto: Jan Magne Gjerde.

Reinflokk. Foto: Jan Magne Gjerde.

Øverst: I oktober 2015 ble første del av dokumentasjonen av helleristningene utført. Berget ble renset og behandlet med sprit for å fjerne lav. Foto: Janne Oppvang.

20

Gamnes, og det ble heller ikke påvist øvrige spor i nærområdet etter de menneskene som hugget figurene.

Stil, figurer og motiverBergflata med bergkunst er vendt mot nordvest, og framstår som relativt plan. Flata er skrånende, med en vinkel på mellom 40–60 grader. Den er 15 meter lang, og er inntil 4,5 meter høy. Bergarten er kompakt sandstein. En delvis erodert inntil 20 cm bred kvartsåre skrår over flatas sentrale del fra toppen av berget i sør og til bunnen i nord. Omtrent midt på bergflata er et ca. 60 cm bredt belte med sterkt erodert berg. Beltet skrår oppover fra sør mot nord. Det er flere mer og mindre markerte skurings- striper på berget, disse er mest

synlige i nedre del som opprinnelig var dekket av torv.

Totalt ble det påvist 38 sikre og ti usikre figurer etter undersøkelsen høsten 2015. Gruppen med usikre figurer omfatter både tydelig hugde linjer/fragmenter av figurer, og merker som er vanskelig å bestemme om hvorvidt er naturlige eller ikke. Figurer er påvist på et 6 m2 stort område. Det er imidlertid fortsatt en god del lav på berget, som gjør at det er vanskelig å avgjøre det totale antallet figurer. På enkelte av de bevarte delene i det eroderte beltet ble det også observert hugde streker som sannsynligvis opprinnelig har vært figurer.

Figurene er utelukkende avbildninger av rein og elg. Både små og store dyr er representerte. Reinfigurene er i klart flertall. Reinen er som oftest avbildet med prikkhugd hode og bakpart, lange buete gevir og horisontale linjer på fremre del av kroppen («ribbein»). Enkelte av rein-figurene har også symmetrisk hugde prikker på bakre del av kroppen. Det er også avbildet minst tre elger. Disse gir inntrykk av å være mer stilisert utformet.

Majoriteten av figurer er konsentrert til den midtre delen, til området under erosjonsbeltet og sør for den nordlige avslutningen av kvartsåren. De fleste av reinfigurene ser ut til å danne en flokk som er på vandring i sørlig retning (mot høyre, berget sett forfra). De fleste av dyrene i «flokken» befinner seg her, men figurer lenger i sør er av tilsyne-latende samme stil og har samme orientering. Disse figurene kan dermed se ut til å inngå i en scene som strekker seg over 3,5 meter. De laveste figurene i den mulige scenen ser ut til å være plassert langs en mer eller mindre vannrett horisontal akse.

En simle med to kalver (?) som er vendt mot nord. Hodene til kalvene er hugget over beina til simla. Kan de være hugget seinere eller er de samtidige? Foto: Jan Magne Gjerde.

21

Helleristningene lå i strandsonaDet er flere forhold som tilsier at bergkunsten i all hovedsak lå i tilknytning til hav, innsjøer eller elver da den ble laget. De fleste inn- landslokaliteter med bergkunst ligger i strandsonen og i vannkanten. Flere bergkunstlokaliteter er funnet under marin strandgrus som overleiret helleristningene når havnivået endret seg. Eksempler på dette finner vi ved Kvalsund og Slettnes i Finnmark. De strandnære svaberg og løsblokker ville vært blankskurte, frie for vegetasjon og lav, og ristningene ville dermed være godt synlige. Hellerist-ningene ville vært lett tilgjengelige for alle som kom med båt.

Strandsonen står også sentralt i arktisk kosmologi. Denne har et tredelt verdensbilde der himmelen representerer oververdenen, svaberga og strandsonen representerer vår verden eller middelverdenen, og sjøen representerer underverdenen. Ved å være plassert i strandsona hadde helleristningene kontakt med alle deler av verdensbildet på en gang, og kunne slik inngå i kommunikasjon mellom vår verden, underverdenen og oververdenen.

Når ble ristningene hugget?Ettersom bergkunsten opprinnelig lå i strandsona, kan informasjon om hvordan forholdet mellom land og hav har endret seg etter siste istid hjelpe oss å datere bergkunsten. Bunnen av bergkunstflata på Gamnes ligger rundt 25 meter over dagens havnivå. Ved hjelp av strandforskyvnings-kurver for området, vet vi at berget lå først i fjæra og deretter noen meter over strandsonen i perioden mellom 4000 og 5200 f.Kr.

Strandlinjedateringen kan sammen-lignes med datert bergkunst med samme stil og motivvalg fra andre steder. Rein- og elgfigurer med

prikkhugd hode og bakpart, «ribbein» og lange bøyde gevir opptrer også på lokaliteten Bergebukten 1 i Jiebmaluokta (Hjemmeluft) i Alta. Ristningene på dette feltet er datert til 4200–5200 f.Kr.

Selv om det altså er en del usikkerhet tilknyttet både strandlinjemetoden og den stilistiske metoden for datering, mener vi bergkunsten på Gamnes mest sannsynlig ble hugget i løpet av perioden mellom 4000 og 5000 f.Kr.

Det neste spørsmålet som melder seg er om alle ristningene ble hugget på samme tid, og av samme person. Vi antar at alle figurene som inngår i den store reinflokken som er avbildet

Rein på vandring. Foto: Jan Magne Gjerde.

22

sentralt på feltet ble hugget relativt samtidig. Selv om flokken består av små og store dyr, med og uten gevir, er dyrene utformet i samme stil. De kan være hugget av en eller flere personer med samme «kunstneriske kvaliteter» og stilpreferanser. De er også plassert med en relativt jevn innbyrdes avstand. Alle dyrene er dessuten orientert samme vei, slik at det ser ut som de er på vandring mot høyre på berget, eller mot sørøst – innover i fjorden.

Noen av figurene ser imidlertid ut til å være hugget på et annet tidspunkt, av personer med litt andre måter å uttrykke seg på. Nederst i reinflokken midt på feltet er det hugget tre reiner i en gruppe, som er orientert mot nord, det vil si motsatt vei enn resten av flokken. Den største av disse har

også strekdekor i kroppen, men strekene framstår som flere og mer uregelmessige enn hva som er tilfelle hos flokkdyrene. Under denne er to mindre figurer som framstår som mer grovt hugget. Hodene deres er til dels hugget over beina til den største figuren. Dette viser at figurene har blitt hugget ved minst to anledninger, der de minste figurene ble hugget sist. Hvorfor valgte man å hugge over den eldre figuren, til tross for at den var godt synlig og det er god plass på berget? Kanskje ønsket man å kommunisere at den nye måten å avbilde dyrene på var bedre eller mer riktig enn den eldre? Kanskje ønsket man å knytte to hendelser eller historier fra ulik tid med likhet til hverandre?

Varanger 5000–4000 f.Kr. For å forstå bergkunsten må vi ta i betraktning det vi ellers vet om samfunnene i Varanger i det fjerde årtusen før Kristi fødsel. Det er neppe tilfeldig at det skjedde en opp- blomstring av bergkunst i en periode av vår forhistorie som kjennetegnes av en rekke tilsynelatende store samfunnsendringer. I perioden øker antallet boplasser markant, også i Varanger. Vi får nå også flere boplasser med mange hus, som ofte er tydelig markerte i terrenget. Et eksempel er Gropbakkengen i Karlebotn med hele 85 hustufter. Husene har gjerne vært noe gravd ned i undergrunnen, de hadde kraftige vegger og innendørs ildsteder. Utenfor finner vi gjerne tykke lag med husholdningsavfall og slakteavfall. På noen av boplas-sene ble de døde gravlagt i røyser, i bergsprekker og i avfallshauger.

Boplassenes omfang og sammen- setning vitner om at folk holdt til over lengre tid på samme sted. Trolig har den største delen av befolkninga holdt til på de kystnære boplassene gjennom det meste av året. Mindre grupper kan ha reist ut for å utnytte ressurser som var tilgjengelige visse deler av året, som laks, rein, bær og egg. Noen grupper foretok nok også lengre reiser til andre samfunn for å

Elg med ører og hakeskjegg. Er det en elgokse om vinteren, eller en elgku?Foto: Anja Roth Niemi.

23

hente hjem produkter, informasjon og kanskje også nye partnere.

Beinmateriale viser at den kystnære befolkningen i hovedsak utnyttet marine ressurser; sjøpattedyr, sjøfugl, skjell og fisk. Fangst av sel og sjøpattedyr, særlig av dyr som bare opptrer pelagisk (i havet), forutsatte at folk organiserte seg. Jakten kan ha blitt gjennomført av flere båtlag som jobbet sammen, eller ved at sund som byttet passerte gjennom ble sperret av med nett eller garn. Denne organiseringen gjenspeiler seg trolig i hvordan boplassene ble organisert; med flere hushold som bidro i fangsten og som delte utbyttet mellom seg. En slik samfunns- organisering vil ha hatt betydning for forholdet mellom mennesker og for forholdet mellom mennesker og omgivelsene. Forskjeller i hvordan hvert hushold deltok i den kollektive fangsten, arbeidsinnsatsen, det utstyret man stilte til veie og det ansvaret man hadde, var trolig grunnlag for forskjeller mellom folk og mellom hushold. I de større og tettere samfunnene kan status og identitet derfor ha spilt større rolle enn tidligere. Gjenstander som beinperler, kammer, individuelt utformete vakre skiferkniver og andre dekorerte redskaper vitner om at

personlig utsmykning var viktig for å kommunisere nettopp identitet og status.

Samtidig var det viktig å holde i hevd retten til områdene med forutsigbare og godt utnyttbare ressurser, for eksempel der hvor det var gode seigrunner, eller der hvor det var god is for å jakte ringsel på seinvinteren. Mer omfattende bosettinger hvor hus, tykke lag med avfall, graver, ildsteder, båter og utstyr i fjæra signaliserte tydelig at noen hadde tatt området i bruk og hadde en dyp tilhørighet til det. I en slik sammenheng vil gruppeidentiteten ha vært viktig å kommunisere. Rundt 5000 f.Kr. får vi for første gang bruk av keramiske kar, som vi i Norge bare finner på boplasser i Sør-Varanger. Karene og

enkelte andre materielle trekk viser til omfattende nettverk og kontakt mot sør og øst. Bruk og produksjon av slike kar og andre gjenstander har trolig vært én måte å meisle ut og opprettholde gruppeidentitet; til å vise tilhørighet med noen og markere avstand til andre.

Hva betyr helleristningene?Hvordan inngår bergkunsten på Gamnes i dette bildet? Mens vi i dag er fullstendig omgitt av menneske-skapte omgivelser bestod steinal-dermenneskets omgivelser utenom boplassene utelukkende av uberørt natur. Ulikt i vårt samfunn vil vi anta at all menneskelig påvirkning av dette naturmiljøet inngikk i en større sam-menheng. Figurene ble ikke vilkårlig

Kartet viser mulige ferdselsruter mellom kyst og innland som trolig var viktige i steinalderen. Gamnes lå sentralt plassert i forhold til disse. Kart: Google Earth.

24

hugget på noen tilfeldige berg man kom forbi. Bergkunsten ble laget for å bli sett, den hadde en mening. Også den skulle kommunisere noe.

Helleristninger har blitt tolket som uttrykk for både animisme, sjaman- isme og totemisme. Dyr som bjørn, elg og rein kan ha vært betraktet som totemdyr i steinalderen, samtidig som en eller annen form for sjamanisme ble praktisert. Foran enkelte andre bergkunstfelt i Fennoskandia er det funnet pilspisser, leirkar og bein. Dette viser at det foregikk ritualer i tilknytning til bergkunsten, i form av ofringer av gjenstander og mat. Selv om det ikke ble funnet spor av dette ved Gamnes kan liknende ritualer ha foregått her. En oppfatning innen den arktiske kosmologien er at innsiden av berget skjuler en verden som er lik vår. Sjamaner kunne kommunisere

med makter i denne verdenen, og de kunne reise inn i berget for ulike formål. Noen ganger hentet de ut dyr som kunne jaktes gjennom slike ritualer, slik beskrevet blant Evenkiene i Sibir.

De senere år har man lagt vekt på at bergkunsten oppviser en stor variasjon. Trolig har de ulike helle-ristningsfeltene hatt ulike funksjoner i samfunnene. De om lag 40 figurene som er hugget inn ved Gamnes har dermed ikke nødvendigvis hatt samme betydning som de flere tusen som finnes i Alta.

Helleristningene er gjerne sett på som å representere en flertydig kommuni-kasjon mellom mennesker og makter. I disse tolkningene er naturelement sentrale og bergkunsten sin lokalisering i landskapet viktig.

Mange helleristningsfelt ligger i tilknytning til kjente trekkruter for både elg og rein. I dag går reintrekket fra innlandet ut på Tømmerneset forbi Gamnes, og det går til og med et reintråkk rett nedenfor hellerist-ningsfeltet. Det er ikke utenkelig at noe av årsaken til hvorfor man valgte å hugge figurene i berget akkurat her har sammenheng med dette. Dyrene på Gamnes ser ut til å være på vandring. Elgene er avbildet på veg mot nord, ut mot Tømmerneset, mens reinsdyrene går i motsatt retning, mot innlandet. Dette kan være den retningen dyra vandret foran berget.

En nyere innfallsvinkel til å forstå bergkunsten, har vært å se på helleristninger som en måte å overlevere geografisk informasjon. Dyrenes plassering på berget og i relasjon til hverandre gir informasjon om dyrenes adferd relatert til det spesifikke området som helleristnin-gene ligger i. Ulik tetthet i plassering av dyrene på berget kan reflektere hvordan de ulike dyreartene fordelte seg i landskapet og hvordan de opptrådte i forhold til hverandre. I tillegg er det detaljer i ristningene som kan vise til eksempelvis sesong, dyrenes kjønn og alderssammen- setning. På Gamnes er ingen av elgene avbildet med gevir og elgen alene nede til høyre er avbildet med

Fra bergkunsten er det fint utsyn innover Korsfjorden mot Neidenfjorden, og nordover mot Skogerøya og Bøkfjorden. Foto: Anja Roth Niemi.

25

kraftig hakeskjegg. Denne elgen er trolig en elgokse på vinteren. Nede til høyre er det avbildet en mulig elgku med to kalver. Reinflokken ser ut til å være sammensatt av kalver og simler, og muligens okser.

Helleristningsfeltene ligger ofte på steder som lå sentralt i forhold til ferdselsruter som ble brukt av stein-aldermenneskene, som ved utløpet av store elver, på øyer i innsjøer eller i vassdrag. Vannveiene var på mange måter steinalderens motorveier. Ferdsel og transport foregikk raskest og enklest enten ved hjelp av båt eller med ski og slede om vinteren. En slik reiserute mellom kyst og innland kan ha gått fra Varangerfjorden i nord, inn langs Bøkfjorden, videre inn Korsfjorden forbi Gamnes, inn Munkefjorden og Neidenfjorden, og videre opp langs Neidenelva og vassdragene til de store innsjøene i Nord-Finland. Kanskje var Gamnes et knutepunkt på en slik reiserute. For folk som kom fra innlandet vil Gamnes ha vært svært synlig i det man kom ut av Neidenfjorden, rundet Buholmen og reiste videre inn i Korsfjorden. Gamnes, med sine helle-ristninger, kan i en slik sammenheng ha vært et sted for overlevering av kunnskap om områdets særtrekk og muligheter; et sted hvor menneskers tilstedeværelse og måter å se verden på ble kommunisert mellom grupper og over generasjoner.

Litteratur:Gjerde, J.M. 2009. Berga fortel – historier i berg. Ottar nr. 274. Tromsø Museum, Universitetsmuseet.Gjerde, J. M. 2010. Rock art and landscapes: studies of Stone Age rock art from northern Fennoscandia. Tromsø: University of Tromsø, Faculty of Humanities, Social Sciences and Education.Helskog, K. 2012. Samtaler med maktene: en historie om verdens-arven i Alta. Tromsø museums skrifter. Tromsø: Tromsø museum, Universitetsmuseet.

Erik Kjellman. Master i arkeologi ved Universitetet i Tromsø. Arbeider som feltleder med ansvar for digital dokumentasjon ved

Tromsø Museum. E-post: erik.kjellman@uit.no

Jan Magne Gjerde. Doktorgrad om helleristninger og landskap i Fennoskandia ved Tromsø Museum, Universitetet i

Tromsø 2010. Postdoktor ved Universitetet i Oslo 2013–2015. Arbeider nå ved Tromsø Museum. Straumpost: jan.magne.gjerde@uit.no

Foto: June Åsheim.

Janne Oppvang. Master i arkeologi ved Universitet i Tromsø. Arbeider som feltleder for arkeologiske undersøkelser ved Tromsø Museum.

E-post: janne.oppvang@uit.no

Anja Roth Niemi. Hovedfag i arkeologi ved Universitetet i Tromsø. Har særlig jobbet med steinalder i nord. Arbeider nå som prosjektleder for arkeologiske

utgravninger ved Tromsø Museum. E-post: anja.r.niemi@uit.no

Foto: Konstanse Karlsen.

Foto: Konstanse Karlsen.

Simonsen, P. 1961. Varangerfunnene II. Fund og udgravninger på fjordens sydkyst. Tromsø Museums Skrifter, VII (2).Skandfer, M. 2003. Tidlig, nordlig kamkeramikk. Typologi-kronologi-kultur. Dr.art. Doktorgradsavhandling. Tromsø: Universitetet i Tromsø.