Kan vi lykkes på land også? - Forskningspolitikkfpol.no/wp-content/uploads/2013/05/Forskningspolitikk-4...nedenfra og for lokalt faglig lederskap under ansvar. Akademiet er sikre

Kan vi lykkes på land også?

Innspill

Forskningspolitikk 4/992

Et overvåkingssamfunn?- Jeg er ikke så redd for nye klasseskiller.Jeg er redd for at datateknologien bringeross stadig nærmere overvåkingssamfun-net. Vi tillater at grenser flyttes, nye regis-tre opprettes, og kontrollen med enkelt-mennesket skjerpes fordi det skjer i detgodes tjeneste. Vi er inne i en kritisk fasenå. Vil vi ha det slik? Det spørsmålet bur-de politikerne være mer opptatt av på ter-skelen til år 2000. Dette sier professor iteknologihistorie Håkon With Andersenved NTNU til Verdens Gang (30.10.99).

Gründere mangelvare!

I en kommentar til IT-Fornebu er Tor Fr.Rasmussen, professor i samfunnsgeografi,opptatt av hvordan man skal skaffe "debegavede talenter med innovative evnersom kan gjøre nye oppfinnelser og driveproduksjon" som gir ringvirkninger. Sliketalenter er neppe å få kjøpt på det åpnemarked, mener Rasmussen og legger til: -Erik Brofoss har fortalt fra sine erfaringer

med distriktsutbygging at det aldri var ri-sikovillig kapital, verken fra stat eller pri-vate, som manglet i hans mange forsøk påå skape nye arbeidsplasser i distriktene.Det var gründerne (…) som var mangel-vare. I internasjonal faglitteratur er det daogså påvist utallige ganger at kapital nokkan være en viktig produksjonsfaktor,men tilstrekkelig er den ikke (Aften posten,29.05.99).

IT-Fornebu:4.000 forskere?

Det er realistisk å regne med at kunn-skapssenteret kan omfatte nærmere 4.000stillinger innen forskning og utviklingfem år etter etableringen, sier IT-Forne -bus talsmann Per Morten Vigtel. Rundthalvparten av disse stillingene vil bli be-satt av utlendinger. For øvrig kan helesenteret komme til å inneholde cirka8.000 arbeidsplasser, fortsetter Vigtel.Den endelige størrelsen avhenger av

hvilke arealer IT-Fornebu får kjøpt – altifølge Dagens Næringsliv (27.08.99).

ning, nær sagt uansett økningen i de tota-le økonomiske midlene til forskning.Men en kraftig snuoperasjon trengs i

norsk forskning – inkludert en forplik-tende opptrappingsplan. Her er forsk-ningsmeldingen ikke klar nok.

ningen tjene samfunnet best når vilkårenelegges godt til rette for faglig initiativnedenfra og for lokalt faglig lederskapunder ansvar. Akademiet er sikre på at enøkning av antallet norske universiteter oguniversitetsliknende institusjoner totaltsett vil bli til stor skade for norsk forsk-

-Biologien rår

- Enkelte matvareeksporterende land fø-rer en bekymringsfullt aggressiv linje for ågjøre matvarer til en like fri handelsvaresom industrivarer. Vi burde ha lært overde siste år at biologiske prosesser ikke kanstyres og kontrolleres helt etter menneske-lige ønsker, (daværende statssekretær Ås-laug Haga til Dagsavisen (18.09.99)).

Alvorlig tilstand for

norsk forskning

Videnskapsakademiets styre, som inklu-derer flere personer med tillitsverv iForskningsrådet, har nylig lansert en rap-port om «Norsk forskning ved sekelskif-tet». Her kommenteres også flere siderved Regjeringens nye forskningsmelding.Akademiets hovedsyn er at det står dår-

lig til med norsk forskning: - Det finnesbare enkelte gode miljøer – og de miljøersom har utviklingsmuligheter, må nå styr-kes. Hvis utviklingen i de senere år får lovtil å fortsette i ennå noen år, er det:«vår alvorlige oppfatning at store deler

av de forskningsmiljøene som i dag ergode eller har potensial til å bli det, vil blivarig ødelagt».Rapporten peker på en rekke svakheter i

norsk forskning; forskerne sliter med for-eldet og nedslitt utstyr, opprykksordning-en i høyere utdanning er lite mobilitets-fremmende og arbeidsmåtene i Forskn -ingsrådet «må legges om» og Rådet evalu-eres snarest.Akademiet ønsker å snu tendensen til

toppstyring og byråkratisering i forsk-ningen. Innenfor slike rammer vil forsk-

Statsråd Åslaug Haga (foto: Scanpix).

Statsråd Jon Lilletun og prof. Lars Walløe, visepreses i Vitenskapsakademiet vil begge heve kva-liteten i norsk forskning (foto: Caroline Wesenberg).

Fokus

Nr. 4, 1999, 22. årgang. ISSN 0333.0273

Utgitt av NIFU

Norsk institutt for studier av forskning og utdanning

Adresse: Hegdehaugsveien 31, 0352 Oslo.

Tlf. 22 59 51 00. Fax: 22 59 51 01.

Gratis abonnement fås ved henvendelse til Unni Daaland

ved instituttet.

Redaksjon: Hans Skoie (ansv. red.), Inge Ramberg

(red.), Magnus Gulbrandsen, Gunnar Sivertsen, Randi

Søgnen og Øyvind Såtvedt.

Redaksjonen er avsluttet 10. november 1999.

Produksjon: PDC Tangen, Aurskog

Bladet er også tilgjengelig gjennom Internets World

Wide Web: http://www.nifu.no/

INNHOLD

- Næringslivet vil neppe innfri forventningene

i forskningsmeldingen 4

Inge Ramberg

Budsjettøkninger, men ingen økning i

offentlig FoUs BNP-andel 6

Egil Kallerud og Øyvind Såtvedt

Statsråd Lilletun: - Stå sammen om

et løft for forskningen! 8

Inge Ramberg

Forskningspolitikkens legitimering 10

Kjell Eide

Internasjonalisering av forsker utdanning

i de nordiske land 12

Svein Kyvik og Berit Karseth

Forsknings-, teknologi- och

innovationspolitiken i Finland 14

Esko-Olavi Seppälä

Har Videnskaben en Fremtid? 16

Helge Kragh

Kristine Bonnevie - vår første

kvinnelige professor 18

Arne Semb-Johansson

Viktige forskjeller mellom USA og Europa! 20

Øyvind Såtvedt

Ned på jorden, Sørensen 21

Nils Roll-Hansen

Forskingsproduksjon må sjåast

i samanheng med finansiering 22

Kristian Fossheim

Japansk elektronikk – skapt av

ildsjeler og individualister 24

Helge Godø

Lavik om raseteorier 25

Ulf Torgersen

Et system i evig endring 26

Magnus Gulbrandsen

Forside: Inntektskilde på hell - hvordan kan

norsk industri utvikles på land? Gullfaks B-platt-

formen. (foto: Øyvind Hagen/ Statoil).

Forskningspolitikk 4/99 3

Hvor er industrien?

Idiskusjonen om norsk forskning oghøyere utdanning hører vi sjelden fraindustrien. Engasjementet i den offentli-ge debatt er beskjedent og som regel pre-get av liten oversikt. Det engasjementet vifor mange år siden så i Industriforbundet,er ikke videreført. Fra etterfølgeren –Nær ingslivets Hovedorganisasjon - hørervi ytterst lite.

Det svake engasjement fra industriener videre preget av et syn som tende-

rer å mene at hele vår FoU-innsats børsees i et næringspolitisk perspektiv. Forsk -ningens mangfoldige oppgaver i det mo-derne samfunnet glemmes. Det dreier segbl.a. om oppgaver knyttet til helse, miljø,velferd og kultur – helt andre oppgaverenn næringsutvikling som sådan. Forsk -ning som er til nytte for næringslivet, ernaturligvis viktig, men bør ikke væreforskningens eneste oppgave i vår rike delav verden.

Forskningsrådets styreleder, HalvorSten stad vold, etterlyste for et par år

siden «nytenkning om norsk næringslivs-forskning». Også opptrappingsplanen iden nye forskningsmeldingen represente-

rer en klar utfordring for nær ingslivet.Men i begge tilfeller har den forsknings-politiske respons fra industrien vært sågodt som fraværende. Balanserte og inn-siktsfulle kommentarer til egen og offent-lig medvirkning på området gjen nomskatteavskrivninger, oppdragsinstitutter,forsknings- og teknologiparker, bruker- ogstyrerepresentanter i programmer og insti-tusjoner savnes. Det er bl.a. uklart omkravene til økt oppdragsforskning innen-for høyere utdanning ledsages av ønskerom nedtrapping på instituttfronten.Dessuten - hva kan vi lære av vår uttellingi Nordsjøen? Slike spørsmål skriker ettervelfundert empiri og kvalifisert debatt.

Konsernsjef Øivind Lund fra AseaBrown Boveri - en av de få bedrifter i

Norge som satser på FoU - tok nylig initi-ativ til en bred henvendelse fra norske in-dustriledere til regjering og storting medappell om tiltak m.v. for å oppnå ny norsknæringsvekst. Det er et interessant initia-tiv. Men det bør ikke bli noe engangsfe-nomen; bare en aktiv og kumulativ opp-følging vil kunne gi norsk næringsliv enlangt mer innsikts- og kraftfull forsk-ningspolitisk plattform. Det trengs.

Norgesnettets endelikt?

Tanken om å utvikle en rimelig ar-beidsdeling innenfor forskning og

høyere utdanning er nærliggende i et liteland som Norge. Vi er ikke Amerika med250 mill. innbyggere. Våre tradisjoner ogforutsetninger er helt andre. Vi har hellerikke universiteter i verdensklassen somsetter standarder og viser vei. Derimot harvi fire middelmådige universiteter og ta-lent- og økonomiressurser som man måforvente innenfor en befolkning på be-skjedne 4 mill.

Tanken om arbeidsdeling og konsen-trasjon har nylig fått et alvorlig

tilbakeslag på dette området som en følgeav flere utspill fra statsråd Jon Lilletun.Dr.grads- og hovedfagsundervisning spresnå over det ganske land, enkelte universi-

tetsfag undervises på 20 steder – og nå åp-nes det for at institusjonene fritt kan eta-blere et hvilket som helst fag innenfor envekttallsgrense på 30 (1,5 års studium).Universitet kan man også bli hvis «tungspisskompetanse utvikles» (Lilletun, Stor -tinget, 20.10.99).

Det siste representerer et nytt univer-sitetsbegrep på våre kanter. Enda

verre – det innebærer at det er likegyldigom slik kompetanse representerer enmultippel dublering i et nasjonalt per-spektiv. Tanken om Norgesnettet og en ri-melig arbeidsdeling settes suverent tilside. Ønsker man virkelig en slik deregu-lering for et lite land med svake akademis-ke tradisjoner?

Hans Skoie


Fpol: Sammen med flere næringslivsle-dere har du i et åpent brev til

Regjeringen og Stortinget understreket beho-vet for offentlige budsjettøkninger til forsk-ning - i forkant av årets statsbudsjett.Hvorfor?Lund: - Vi er opptatt av å få gjennom-ført noe. Den samlede FoU-innsatsen måøkes og målrettes. Norsk industri har alt-for lav avkastning i dag og må fornye seg.Vårt initiativ er uttrykk for en utålmodig-het og var et konkret bidrag for å rette sø-kelyset mot økt engasjement i næringsret-tet FoU. Initiativet ble til etter et foredragjeg holdt i NHOs hovedstyre tidlig i høst.Flere som var til stede, er underskrivere avbrevet. I tillegg ønsket vi at både små ogstore bedrifter fra ulike deler av landetskulle være representert. Vi mener atforskningsmeldingen er utilstrekkelig ogfor uforpliktende i forhold til næringsret-tet forskning. Det er urealistisk å tro at ni-vået på næringslivets egne investeringer iFoU vil øke med tre milliarder fram til år2004 slik Regjeringen forutsetter, nårmyndighetene kun bidrar med en milli-ard til næringsrettet forskning.

Hvordan vil du karakterisere næringslivetsegen innsats – nærmere 9 mrd. kroner i 1997– er dette tilstrekkelig for å ”utvikle eksiste-rende og nye næringer med stor verdiskap-ningsevne”, som dere ordlegger dere i brevet? - Nei, det er det på ingen måte.Industrien gjør ikke nok selv. Dette er ettankekors. Men hovedpoenget er at næ-ringslivet ikke fornyer seg i sterk nok graduten at det offentlige også bidrar. Dettemå bli en form for nasjonal dugnad. Vivet at koordinerte tiltak nytter. Se barehva Finland har fått til. De finske myn-dighetene har hatt stor innflytelse på om-stillingen av det finske næringslivet siden1980-tallet.

Hvor aktivt investerer egentlig ”den kunn-skapsintensive delen av næringslivet”, som

- Ærlig talt, jeg er ikke kjent med dennerapporten. Men det er tankevekkende attidligere initiativer har stoppet opp. Altfor mye energi har blitt brukt til tautrek-kingen mellom grunnforskning og an-vendt forskning. Nye initiativ har blittkvalt i fødselen.

Samarbeidet med universiteter

og forskningsinstitutterHvor nært samarbeider ABB Teknologi mednorske universitetsmiljøer? - Det er først og fremst Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet vi samar-beider med. Samarbeidet er godt, menikke uproblematisk. Universitetene er ge-nerelt nødt til å bli flinkere til å fange oppde problemstillingene som næringslivet eropptatt av. Videre må kvaliteten påundervisningen bli prioritert.

Hvem skal da ta seg av den grunnleggendelangsiktige forskningen som er nødvendig?- Dette er den gammeldagse måten åtenke på! Jeg skal imidlertid ikke bare kla-ge på universitetene. Begge parter må ten-

dere refererer til i brevet, i FoU?- Det er svært varierende. Enkelte leggerned svært mye i FoU-investeringer og harplaner om å øke investeringstakten ytter-ligere.

Hvor sterkt vil ABB satse på FoU-investe-ringer i Norge i den kommende femårsperi-oden?- ABB-gruppen i Norge vil holde da-gens investeringsnivå på omkring en halvmilliard årlig. Denne innsatsen er en inte-grert del av den internasjonale ABB-grup-pens samlede FoU-virksomhet (se fakta-rammen).

Hvilke incentiver mangler for at næringsli-vet skal satse mer av egne midler på innova-sjon – herunder forskning?- Det finnes ikke et entydig svar. Sektor -enes behov er forskjellige. Én modell erkoordinerte programmer med forskjelligetyper samfinansiering. Demo 2000 (pro-grammet for petroleumsrettet teknologi-utvikling som startet opp i 1999) er foreksempel glimrende for oss på olje- oggass-siden. Det gjør at vi legger inn et eks-tra gir. Men generelt må det offentligebruke en større andel av sine midler pånæringsrettet forskning. Vi må få vridd endel av investeringene fra humanistiskforskning over til den næringsrettede somkan gi avkastning. Brukerstyrte program-mer er dessuten av stor betydning for åøke industriens egne FoU-investeringer.

Hvilke forventninger har du til Hervik-ut-valgets rapport om dette?- Jeg har ingen konkrete forventningerut over at den må bidra til at incentivenetil industrien forbedres og at koordine-ringen av den samlede innsatsen må blibedre.

Hva synes du om skjebnen som Aakvaag-utvalgets rapport ”Utfordringen – forskningog innovasjon for ny vekst” fra 1996 led?

Øivind Lund, konsernsjef i Asea Brown Boveri

i Norge (foto: Eva Brænd).

Konsernsjef Øivind Lund, ABB:

- Næringslivet vil neppe innfri for-ventningene i forskningsmeldingen

- Vi mener at forskningsmeldingen er utilstrekkelig og for uforpliktende i forhold til næringsrettet forskning.Det er urealistisk å tro at nivået på næringslivets egne investeringer i FoU vil øke med tre milliarder fram til

år 2004 slik Regjeringen forutsetter, sier konsernsjef Øivind Lund i dette intervjuet.


ke nytt. Industrien kan også selv gjøremye for å bedre samarbeidet. Ved ABBønsker vi blant annet å bidra til en utvi-delse av professor-II-ordningen. Vi øn-sker å finansiere flere professor-II-stilling-er ved universitetene, hvor forskerne foreksempel bruker seks måneder av årethos oss og sirkulerer i vårt system for åplukke opp de sentrale problemstilling-ene. Vi bidrar også til en rekke hoved-oppgaver hvert år.Vi trenger imidlertid også en generellhevning av kvalitetsnivået i hele under-visningssystemet. Industrien trenger høytkompetent arbeidskraft på alle nivåer.

ABB-gruppens FoU-planlegging

Hvor lang er dagens tidshorisont for ABBsstørre investeringer i FoU? - ABB er et teknologibasert og mar-kedsdrevet industrikonsern – utvikling-en av teknologien må ha basis i marke-dets behov, men vi må dessuten kunneutvikle teknologi for framtiden uten atbehovet er definert av markedet først. Viskiller mellom tre ulike typer prosjektty-per. Ordrerelatert utvikling er kortsiktigog rettet mot bestemte kunders konkretebehov. Generelt utviklingsarbeid kan haen ramme på inntil 2 år, mens høyrisiko-

satsingene, de såkalte ”high impact pro-jects”, kan være langsiktige, dvs. ut over1-2 år. Disse prosjektene er utplukkedesatsingsfelt der vi bevisst tar høy risiko.Utviklingen av undervannsproduksjons-systemer utgjør et slikt satsingsfelt derABB i Norge har hatt suksess. Vi har vun-net internasjonale priser for denne tekno-logien.

Oppfatter du ABB som en uvanlig bedrift idenne sammenheng – eller relativt represen-tativ for norsk næringsliv?- ABB er nok noe atypisk for leveran-dørindustrien når det gjelder FoU-virk-somheten innenfor olje og gass. Her satservi sterkt og har også fått uttelling for det-te. Vi er innstilt på å holde oppe innsatsenselv om markedet gjennomgår periodiskenedturer.

Deltar den norske konsernledelsen i ABB iFoU-planleggingen og prioriteringer for detinternasjonale konsernet? Hvordan?- Ja, konsernledelsen er sterkt involvert idette og ansvarlig for oppbyggingen av enFoU-portefølje. Selv er jeg styreleder i sel-skapet ABB Tekno logi. Vi gjennomgårFoU-porteføljen kvartalsvis og velger ut deprosjektene vi skal satse på framover og

vurderer framdriften i pågående prosjekter.Vurderingene av FoU-porteføljen er enviktig del av ABBs strategiarbeid. ABB-gruppen internasjonalt koordinerer forsk-ningsvirksomheten og fatter de endeligebeslutningene om ”high impacts projects”etter anbefaling fra de nasjonale ABB-forskningssentrene.

Hva styrer ABBs FoU-aktivitetsnivå?- Foruten markedets etterspørsel og deteknologiske mulighetene vi ser, er selv-følgelig den kompetansebasen vi selv be-sitter av stor betydning. Vi er opptatt av åvidereutvikle denne også gjennom nyre-kruttering slik at vi kan ligge i front i tek-nologiutviklingen på våre områder fram-over.

Hvordan ser konsernledelsen FoU i sam -men heng med framtidig forretningsstrategi?- FoU er et strategisk virkemiddel forABB. Det må til for at vi skal kunne in-trodusere nye forretningsområder somkan erstatte områder som fases ut.Vannkraft vil for eksempel bli mindre vik-tig for oss enn det har vært tidligere. Noeannet må erstatte dette.

Hvordan klarer dere å balansere de enkelteselskapenes behov og ABBs langsiktige FoU-strategi?- Dette er en stor utfordring for kon-sernledelsen. Koordinering og åpne kom-munikasjonslinjer er viktig – hovedsakener at den samlede innsatsen gir optimaleresultater.

Hvem betaler internt for ABBs egen FoU –den som dere selv utfører? - Selskapene betaler selv sin egen FoU, ogden utføres av ABB Teknologi. Dette giralle parter innflytelse og medansvar. Enkel -te prosjekter finansieres av ABB-gruppenssentrale forskningsadministrasjon.

ABB er et internasjonalt konsern som driverforskningsvirksomhet i en rekke land, hva erårsaken til dette? - Opprinnelsen til de ulike «corporateresearch centres» er gjerne den lokalekompetansebasen som er bygd oppgjennom en årrekke. For eksempel er enstor del av FoU-virksomheten i Norgeinnrettet mot olje- og gassteknologi.

Av Inge Ramberg

ABB - et globalt teknologiutviklingskonsern

Asea Brown Boveri (ABB) er et av verdens største industriselskaper med 170 000ansatte i over 100 land. Olje, gass og petrokjemi er det viktigste forretningsområdet.

De første ni månedene i år hadde konsernet en omsetning på 17,7 mrd. dollar ogfortjeneste på 1100 millioner dollar. ABB-konsernet i Norge hadde i 1998 en omset-ning på 29 mrd. NOK og et resultat før skatt på 1,6 mrd NOK. Den norske delen avkonsernet hadde 13900 ansatte, hvorav 7730 i Norge.

ABB har generelt en høy utviklingstakt for ny teknologi; produkter som er utvik-let de siste fem årene, står for 50 prosent av ABBs salg innen kraftoverføring og –dis-tribusjon, for 62 prosent av salget av turbogeneratorer og for 70 prosent av salget avindustriautomatiseringsprodukter og -systemer.

1200 forskere i ni konsernforskningssentra i like mange land koordineres fra ho-vedkontoret i Zürich av Markus Bayegan, som leder ABBs samlede FoU-innsats.Dertil kommer 20.000 utviklingsingeniører og teknologer. Den internasjonale ABB-gruppen brukte 20 milliarder kroner på FoU i 1998.

ABB-konsernet i Norge bruker årlig 500 millioner kroner på forsknings- og ut-viklingsarbeid (FoU) og hadde 70 ansatte forskere. ABB Teknologi står for hovedde-len av forskningen på undervannsproduksjonsanlegg for olje og gass. Selskapet vanti fjor prisen ”Offshore Northern Seas Innovation Award” for sitt undervannssepare-ringssystem.


Egil Kallerud og Øyvind Såtvedt

Budsjettøkninger, men ingen økningi offentlig FoUs BNP-andel

Forskning og utvikling (FoU) får vekst på flere områder i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2000. For -slaget vil imidlertid ikke bidra nevneverdig til at de offentlige FoU-bevilgningenes andel av BNP øker. Infor -

masjons- og kommunikasjonsteknologi samt energiforskning kommer særlig godt ut i budsjettforslaget.Nærings rettet forskning får en solid vekst etter flere år med nedgang.

Som tidligere år har NIFU også i høstanalysert regjeringens budsjettforslagmed fokus på bevilgningene til forskningog høyere utdanning. Med et forslag tilforskningsbudsjett som nominelt ligger650 mill. eller vel sju prosent høyere ennvedtatt budsjett for 1999, er forskning enav vinnerne i regjeringens forslag til stats-budsjett for 2000. Viktige poster er bl.a.avkastning fra forskningsfondet, Senterfor fremragende forskning på Fornebu ogøkte bevilgninger til forskning innen IKTog energi. Realveksten vil, basert på regje-ringens forutset ninger for neste års gene-relle pris- og lønnsvekst, bli på om lag fireprosent. Hvis kostnadsveksten i forsk-ningssektoren blir høyere, slik den harvært de seneste årene, vil realveksten blilavere. Forslagene som bidrar til det mesteav veksten, vises i egen ramme. På den annen side øker de generelle mid -ler fra KUF til Forskningsrådet (utenomadministrasjon) med bare 1 prosent nom-inelt fra 1999 til 2000 – en realnedgang.Forskningsandelen over programkate-gorien for høyere utdanning får helleringen realvekst hvis man ser bort fra be-vilgningene til større utstyrsanskaffelser iforbindelse med ferdig stilling av nybygg.Dette skyldes en liten nedgang i antallstudieplasser ved universitetene. Generelt er en del av veksten knyttet tiløkte kapitalutgifter (forsk ningsfartøy, sto-re nyanskaffelser) og til økninger i inter-nasjonale kontingenter - særlig til delta-kelse i EUs rammeprogram for FoU.

Ambisiøst vekstmål

Det altoverveiende mål som statsbudsjet-tet vil bli vurdert opp mot, både dennegang og i årene som kommer, er vekstmå-let for norsk forskning som regjeringenhar foreslått i forsk ningsmeldingen. Herheter det at «[r]egjeringen går inn for åstyrke forskningsinnsatsen i Norge, slik at

OECD-gjennomsnittet på 2,21 prosent. Det er imidlertid flere problemer for-bundet med å benytte regjeringens formu-lering av vekstmålet som grunnlag for enløpende vurdering av statsbudsjettets bi-drag til vekst i norsk forsk ning. OECD-gjennomsnittet av BNP-andelen er et me-get bevegelig mål, og vi vil måtte vente treår eller mer etter at bevilgningsbeslutning-ene er tatt før en ser i hvor sterk grad deeventuelt har bidratt til en positiv utvik-ling. Utviklingen i indi katoren er dessutenikke bare avhengig av veksten i forsknings - ressursene isolert sett - av telleren i brø-ken, men også av den økonomiske utvik-lingen, BNP - dvs. av nevneren i brøken.

Norge i løpet av neste femårsperiodekommer på linje med gjennomsnittet forOECD, målt i andelen av bruttonasjonal-produkt». Dette målet er gjentatt i forsla-get til statsbudsjett. Som kjent liggerNorge godt under OECD-gjennomsnit-tet. Forskningsmeldingen benyttet tall for1995, som på det tidspunkt den ble skre-vet, var de siste fullstendige tall forOECD-landene. Da lå FoU-andelen avBNP i Norge på 1,71 prosent, mensOECD-gjennomsnittet var 2,15 prosent.Når nå også 1997-tallene for OECD ertilgjengelige (foreløpige tall), viser de atNorge, med sine 1,68 prosent, har sakketytterligere noe akterut i forhold til

Forskning og høyere utdanning i budsjettproposisjonenFølgende forslag i proposisjonen bidrar til det meste av veksten:

Avkastning (90 mill. kroner) av forsk ningsfondet. Fondskapitalen vil bli vurdertutvidet fra 3 til 4 milliarder kroner i løpet av 2000.

Økte kontingenter til deltakelse i EUs ramme program for forskning (om lag 130mill. kr). Økningen framstår som større enn den reelt er, siden kontingenten for1999 ble delvis dekket av overføring fra 1998.

Senter for fremragende forsk ning i tilknytning til IT-senteret på Fornebu (45 mill.kroner).

Informasjons- og kommunikasjonsteknologisk forskning (IKT) får også vekst gjen -nom økte bevilgninger til Norges forskningsråd og nytt språkteknologi senter på Voss.

Bevilgning til første byggetrinn av forsknings fartøy (50 mill. kroner) og øk ning ibevilgningene til Havforsknings instituttet.

Økte bevilgninger til store utstyrsanskaffelser ved universiteter og høg skoler i for-bindelse med ferdigstillelse av ny bygg, i første rekke RiT 2000 og realfagsbyg get vedNTNU.

En betydelig vekst i bevilgningene til energi forskning, gjennom økte bevilgningertil Norges forskningsråd, og bevilgning til «petroleumsrettet tek nologiutvikling»(Demo 2000).


Ubetydelig BNP-økning

Regjeringen understreker at for å nåvekstmålet må både offentlig og privatsektor bidra. Selv om en legger til grunnat privat sektor bidrar med opp til 60 pro-sent (et tall som har vært nevnt i den poli-tiske debatten), så gjenstår det mye sommå dekkes gjennom offentlige bevilg-ninger. På samme måte som i NIFUs tid-ligere analyser av statsbudsjett et, har viberegnet det foreslåtte forskningsbudsjet-tets størrelse i for hold til regjeringens an-slag i nasjonalbudsjettet for BNP i 2000.Dette viser at til tross for den betydeligeveksten i forsknings bevilgnin gene somligger i forslaget, så vil dette bare gi enubetydelig økning fra 1999 til 2000 i desamlede forskningsbevilgningene overstatsbudsjettet målt i for hold til BNP.Grunnen er at veksten i BNP, i henholdtil regjeringens anslag i nasjonalbud -sjettet, forventes å bli nesten like stor somden foreslåtte veksten i de statlige FoU-bevilgningene.Dette viser hvor ambisiøst regjeringensvekstmål i realiteten er, når det på dennemåten blir knyttet til FoU-andelen avBNP. Utviklingen i BNP får stor betyd-ning, særlig i en tid da det er god utvik-ling i norsk økonomi. Paradokset er at jobedre utviklingen er i norsk BNP, dessmer må offentlig og privat sektor øke sinsamlede FoU-innsats for å nå vekstmålet.Regjeringen anslår i nasjonalbudsjettetfor 2000 at BNP reelt vil vokse med 2,9prosent i 2000 og deretter ha en reell årliggjennomsnittlig vekst på 1,9 prosent i pe-rioden 2001-2003. Hvis vi antar at detteogså blir veksten i 2004 og at OECD-gjennomsnittet på 2,21 prosent forbliruendret i perioden, vil det bety at nivået ioffentlig og privat FoU til sammen vilmåtte ligge i størrelsesorden 8 - 9 milliar-der kroner høyere (i faste priser) ved utlø-pet av femårsperioden enn i 1999 – ikkeca. 5 milliarder, slik bl.a. næringsministerLars Sponheim uttalte i Stortinget tidli-gere i år.

”Langsiktig grunnleggende

forskning”Proposisjonen viser til at de foreslåtteprioriteringene i forskningsmeldingen lig-ger til grunn for budsjettforslaget.Hovedprio riteringene er å styrke det somkalles «den langsiktige og grunnleggende

forskningen ved universitetene, høgsko-lene og forskningsinstitut tene», samt åøke innsatsen innen fire spesifiserte tema-områder: marin forskning, informa sjons-og kommuni kasjons teknologi (IKT), me-disinsk og helsefaglig forskning og forsk -ning i skjæringsfeltet mellom energi ogmiljø. I forhold til den langsiktige grunnleg-gende forskning er det i første rekke denberegnede avkastningen av forskningsfon-det som skal bidra. KUFs generelle be-vilgning til forskningsformål gjennomForskningsrådet øker imidlertid med kun1 prosent nominelt fra 1999 til 2000,mens den fra 1998 til 1999 økte med vel9 prosent. Bevilgningene til vitenskapelig utstyrved universiteter og høgskoler er de sam-me som i fjor. Det er også grunn til å mer-ke seg at rekrutte ring ikke er særskilt be-handlet og prioritert, på tross av forsk-ningsmeldingens mål om 150 nye sti-pendstillinger per år, og de helt spesiellerekrutterings utfordringer som den vars -lede veksten i norsk forskning reiser.Forsknings rådet har signa lisert at rekrut-tering og utstyr vil bli tilgode sett når av-kastningen av fondet skal for deles.

IKT og energi prioritert

Veksten i de midler som Forskningsrådetfår hånd om, kan altså i noen grad bli

oppveid av en noe lavere generell bevilg-ning fra KUF enn det ville vært naturlig åforvente uten fondsbevilgningen. Hvis såer tilfelle, kan det være i strid med én avde forutsetninger som proposisjonen an-gir for fondets rolle i de offent lige forsk-ningsbevilgninger - at fonds avkastnin gen«ikke skal komme til erstatning for denforsknin gen som blir finansiert av depar-tementene i form av normale bevilgning-er over statsbud sjettet». Men det heterogså (i forskningsmeldin gen) at «fondetskal ses i sammenheng med de offentligebevilgninger over statsbudsjettet». I envurdering av hva etableringen av fondetkan bety for prioriteringsprofilen i det of-fentlige forsknings budsjett, er det verdt åmerke seg at det som kalles «fri forsk-ning», i en del år har vært, og er det også i2000, høyt prioritert innenfor KUFs ge-nerelle bevilgning til Forskningsrådet,mens fonds bevilgningen skal benyttes til«å styrke den lang siktige forskningen ge-nerelt og de mer langsik tige delene av defire brede tematiske satsingene». Samletkan dette bety sterkere strategisk innret-ning på den grunnleggende forskningen.Av de tematiske prioriteringene synesdet særlig å være satsin gene på IKT ogforskning i skjæringsfeltet energi/miljøsom kommer best ut i forslaget til stats-budsjett. Medisin og helse er «avspist»med bevilgningen til telemedisin vedUniversitetet i Tromsø og en økning iforskningsbevilg ningene fra Sosial- oghelsedepartementet til Forskningsrådet.En satsing på marin forskning der byg-gingen av et nytt forskningsfartøy veierklart tyngst, kan også oppfattes som be-skjeden og noe snevert innrettet.

Verdiprofil

Den sittende regjerings forskningspoli-tikk har en klar «verdiprofil». Denne ersynlig i budsjett proposisjonens forsk-ningspolitiske mål ved at forskningen«skal underlegges etiske og samfunnsmes-sige vurderin ger»; etikk-komiteene styr-kes, oppdragsforsk ningens uavhengighetutredes, og det nye Tek nologirådet får enviss økning i sin bevilgning. Distriktsprofilen i forslaget kommerbl.a. til uttrykk ved at høyskolene skjer-mes slik at reduksjonen i antall studie-plasser i sin helhet tas ved universitetene,og særlig ved Universitetet i Oslo.

Forskningsinnsatsen innenfor informasjons-

og kommunikasjonsteknologi styrkes i bud-

sjettforslaget (foto: Scanpix).


Statsråd Lilletun: - Stå sammen omet løft for forskningen!

Glem forskjellene og uenigheten og fokuser på å styrke den langsiktige, grunnleggende forskningen i Norge,appellerte statsråd Jon Lilletun til deltagerne på Voksenåsen-konferansen om regjeringens forskningsmel-ding. Den videre debatten må ikke bli en indre kamp om struktur og maktbalanse. Da blir det vanskelig å

oppnå det løftet som nå trengs, sa Lilletun.

Forskningsministeren betegnet denlangsiktige grunnleggende forskning-

en som det offentliges oppgave nummer 1i sin innledning til generaldebatten påNIFUs konferanse 27. september. Han sådet som avgjørende at stortings be handl -ingen av meldingen gir et klart vedtak omå prioritere forskningen. Det burde hanogså ha en mulighet for å oppnå daStortinget i prinsippet allerede har sluttetseg til en opptrappingsplan.Meldingen fikk hovedsakelig positivomtale i debatten, selv om Lilletun ogsåble konfrontert med vektige innvendingerblant annet knyttet til forskningsfondetsfunksjon og konstruksjon, kvalitetshev-ningen i lys av den alarmerende rekrutte-ringssituasjonen og et svakt helhetsper-spektiv for forskningssystemet, herunderutfordringen med å få næringslivet medpå opptrappingsplanen. Konferansen vardelt i tre sesjoner. Etter den innledendedel om hovedlinjene i meldingen, fulgteen sesjon om ”forskningens frihet, åpen-het og uavhengighet”, mens den avslut-tende sesjonen var konsentrert om næ-ringslivets og statens forsknings- og inn-ovasjonspolitiske engasjement.

Hva vil man oppnå med fondet?

Forskningsministeren betonet i sin presen-tasjon at forskningsfondet skal tilgodese”langsiktig grunnleggende forskning” somhan definerte som grunnforskning og stra-tegisk rettet forskning ved universiteter oghøgskoler samt deler av instituttsektoren.Norges forskningsråd skal forvalte avkast-ningen fordi regjeringen vil unngå nye fi-nansieringsinstitusjoner. Flere var tvilendetil dette. Prof. Narve Bjørgo, NAVFs sistedirektør, ønsket at fondet burde forvaltesav et grunnforskningsråd. Han fikk støtteav prof. Hans Landberg, tidligere leder forden svenske Forsk ningsrådsnämden.Land berg stilte spørsmål ved hva man viloppnå med å selge statlige aksjer for å dan-ne et fond og selv låne pengene, for så å giavkastning som igjen føres videre til

uklar arbeidsdeling mellom institusjone-ne, de er for mange og ofte underkritiskdimensjonert, påpekte Lied. Tian Sør -haug, leder for TIK, og flere andre varlangt på vei enig. Sørhaug betonet på sinside at en burde få en bedre beskrivelse av”kunnskapsallmenningen” for å oppnå etbedre samspill mellom blant annet næ-ringsliv og universitet. Denne relasjonener ifølge Sørhaug i dag betegnet ved ”su-gerørsmodellen” der begge sider suger iseg det de er mest interessert i uten å ten-ke langsiktig for å bygge opp institusjonerfor samarbeid. Selv om også prof. NarveBjørgo var inne på det dominerende in-strumentperspektivet med fokus på tiltakog mindre analyse av tilstanden, virketLilletun lite bekymret for helhetsperspek-tivet. – Vi har et Mjøs-utvalg som jobberparallelt og skal legge fram sin innstillingtil våren om hele strukturen innenforhøyere utdanning, gradsstruktur og detinstitusjonelle, repliserte statsråden. Hanvar sikker på at behovet for overordnetstyring ville bli ivaretatt framover.

Forskningsrådet som allerede forvalter of-fentlige FoU-midler. Dette kan knapt kal-les en supplerende mekanisme, menteLandberg, som trodde at fondsavkastning-en med en slik konstruksjon raskt vil blivurdert i forhold til rådets øvrige midler avfinansministeren og Stortinget. Her haddehan flere av debattantene med seg. Dess -uten innvendte Landberg og rektor KaareNorum m.fl. at fondsavkastningen varsvært beskjeden tatt i betraktning OECD-målet. Norum ønsket en ti- til tjuedoblingav fondet. Andre var inne på at vekstmåletfor norsk forskning generelt – BNP-gjennomsnittet per innbygger – er et forlavt mål for norsk forskning og viste tilhva nabolandene Sverige og Finland inves-terer i forskning og utviklingsarbeid.

Svakt helhetsperspektiv

Finn Lied, tidligere industriminister ogdirektør ved Forsvarets forskningsinsti-tutt, var blant dem som etterlyste et kla-rere helhetsperspektiv i forskningsmel-dingen på det norske forskningssystemet.– Jeg savner en systemanalyse. Det er en

Statsråd Jon Lilletun fulgte debatten, her sammen med sin nye ekspedisjonssjef, Grete Ek

Ulland til høyre (foto: Caroline Wesenberg).


Kvalitet og rekruttering

Mer bekymring var det å spore for denframtidige kvaliteten i norsk forskning,blant debattantene. Meldingen vektleggerdette sterkt i likhet med den sviktende re-krutteringen. Aller lengst gikk visepreses iVitenskapsakademiet, prof. Lars Walløe. - Kvaliteten i norsk forskning er i ferd medå bli katastrofalt dårlig, og vi vil få etsammenbrudd hvis ikke radikale forbe-dringer kommer i løpet av få år. Forsk -ningssystemet har nemlig en lang re-sponstid på opptil 30 år, mente Walløe.Han ønsket ikke å bli oppfattet som endommedagsprofet, men unngikk ikke atenkelte debattanter tolket ham dit hen.Statsråden understreket på sin side hvilkeforventninger som må stilles framover. - Kvaliteten skal øke – alle må kunne nyt-tiggjøre seg den internasjonale forskning-en, og flere enn i dag må hevde seg iforskningsfronten, påpekte Lilletun i sittforedrag. Han sa videre at mer pengerogså stiller sterkere krav til kvalitet.Spesielt gode forskningsmiljø skal få bed-re vilkår enn gjennomsnittet gjennomsentra for fremragende forskning somForsk nings rådet nå skal utrede. Her varhan på bølgelengde med Kari Kvesethsom så konsentrasjon som avgjørende forå oppnå kvalitet. – Forskning er et ver-densmesterskap, sa hun.Rekrutteringsproblemene er imidlertidet stort tankekors og må løses for at sat-singen på kvalitet skal lykkes framover.Både Lars Wal løe, lederen i Forsker for -bundet, Trond Eske land og doktorgrads -stipendiaten Tom my Wessel Nordeng var

inne på dette. Uten vesentlige forbedring-er i arbeidsvilkår kan det bli vanskelig åfylle de nye stipendiatstillingene i flerefag. Lønns- og arbeidsvilkårene oppfattessom for dårlige. Særlig demotiverende forhøyere grads studenter er ifølge Nordengde marginale mulighetene for å oppnåfaste stillinger ved universitetene: – Mineutsikter til fast engasjement ved en grunn-forskningsinstitusjon er 10-15 år etter av-lagt doktorgrad. Dette er noe dagens ho-vedfagsstudenter er lite interessert i.Profes sor Hans Landberg oppsummerteder for det mange følte da han sa: - Etter åha hørt dagens debatt ser jeg at det sombehøves, er en svært langsiktig plan for re-kruttering og faste stillinger. Han ga føl-gende råd: Planlegg for hvert område hvadere vil oppnå og la tilstrekkelige ressurserfølge deretter.

Etikk, takk

Regjeringens forskningsmelding betonerforskningsetikken sterkt. Det gjorde ogsåLilletun i sitt innlegg. Regjeringen vilstyrke arbeidet med forskningsetikken, sastatsråden og fortsatte: – Det viser seggang på gang at forskerne ikke er særligopptatt av etiske spørsmål. Vi ønskerdessuten samfunnsdebatt. Samfunnet harbehov for å styre utviklingen i rett lei ogsikre akseptable metoder. Det er ikke barefagfolk, teknologer og forskere som skalstyre. Folk skal kunne få innsyn og få sisin mening. Det reduserer redselen for detsom kan virke nytt og skremmende. Hanfikk svar på tiltale fra prof. KristianGundersen. - Jeg synes statsråden hellerbensin på ilden ved å si at forskere ikke eropptatt av etikk. Han var lettet over at

Lilletun nå ikke ville opprette flere komi-teer og ga uttrykk for at det ikke var romfor at forskerne skal holdes mer i ørene.Lilletun signaliserte på sin side at han vil-le evaluere komiteene og Teknologirådetnår disse har fått mer tid på seg. – Vi vilda se fordomsfritt på hele systemet, sastatsråden.Han var også inne på den foreståendeevalueringen av Forskningsrådet og be-tonte betydningen av at evalueringen fikkhøy legitimitet. Han fastholdt tidsplanensom Jagland-regjeringen la opp om atevalueringen skal avsluttes innen år 2001,men imøtekom langt på vei oppfordring-en fra Walløe og Vitenskapsakademiet omen prolongering av vervene for hovedsty-ret og områdestyrene inntil evalueringenforeligger. Rektor Norum og vise-presesWalløe sa seg i likhet med flere andre avdebattantene fornøyd med dette. FinnLied mente at evalueringen burde inklu-dere en systemanalyse av hele forsknings-systemet slik han tidligere hadde etterlyst.

Incentiver for næringslivet

Det siste temaet som fikk betydelig opp-merksomhet fra debattantene, var nær -ingslivets egen forskning og myndighe-tenes politikk på området. Statsråden høs-tet her kritikk for lite realisme i forhold tilmålet om sterk vekst i privat finansiertFoU. Presidenten i Norges TekniskeViten skaps akademi, direktør Arne Bjør -lykke, mente forskningsmeldingen barebeskriver ”den offentlige forskningen vedet tidsskille”. Kari Kveseth sa i sitt innleggat en hadde ”eksportert politikken på det-te feltet til Hervik-utvalget”. Mange harmed andre ord store forventninger til ut-valgets arbeid. – Hervik-utvalget må kom-me med noe langt mer enn en teknisk be-regningsmodell. Utvalget må se på konse-kvensene av denne måten å organisereforskning på på lang sikt. Finnes det måtersom styrker den langsiktige forskningenog gir teknologene større innflytelse på destrategiske valgene, spurte Arne Bjørlykke. Kari Kveseth mente på sin side at nøk-kelen til suksess lå i forståelsen av mar-kedssvikten og ulike kunnskapsnivåer isystemet for å få økt den privatfinansierteFoU. Videre så hun koordinering som av-gjørende. Hun og konsernsjef ChristianThommessen ville fjerne ”tiltakeriet” tilfordel for et ”Supernæringsdepartement”som gjør omstilling enkelt, og utvikle etkoordinert virkemiddelapparat.

Av Inge Ramberg

Prof. Hans Landberg ga sine betraktninger ut

fra et svensk ståsted (foto: C. Wesenberg).

Forlagssjef Andreas Skartveit ga en «mark -

eds rapport» om interesse for realfag og hu-

maniora; er det produsenten som tar feil når

markedet svikter? (foto: Caroline Wesenberg).


Kjell Eide

Forskningspolitikkens legitimeringI 1997 ble det brukt vel 18 milliarder kr til forskning og utvikling (FoU) i Norge. Av dette var snaut halvpar-

ten offentlige midler. Hvordan kan vi legitimere denne store satsingen av samfunnets ressurser? Og hvilkekriterier kan vi bruke for å vurdere dens berettigelse?

Den siste forskningsmeldingen leggerstor vekt på at vi bør gjøre som an-

dre land, og særlig da OECD-landene.Meldingens overordnete målsetting ergjennomsnittet for OECD-landene. MenOECD-statistikken viser forskningsinn-satsen som andel av nasjonalproduktet,ikke som andel av landenes faktiske for-bruk av varer og tjenester. Det betyr atland med et betydelig handelsoverskuddfår for lave andeler, og land med under-skudd for høye. Norges forskningsandel iOECD-statistikken vil følgelig svingeomvendt proporsjonalt med oljeprisene.Korrigeres det for dette, vil Norge alleredeha innfridd det meste av forskningsmel-dingens mål. Ser en på den offentlige an-delen av FoU-utgiftene, ville Norge liggeover gjennomsnittet for OECD-landene.Den private innsatsen i Norge liggerunder gjennomsnittet, noe som bl. a. harsammenheng med strukturen i vårt næ-ringsliv, og med bedriftsstrukturen.Målet om å gjøre som andre gjør i forsk-ningspolitikken, er i seg selv tvilsomt, ogdet gir få klare retningslinjer for politik-ken på dette området. Hvordan kan vi såsnakke om forskningspolitikken på enfornuftig måte, som kan gi grunnlag forrasjonelle politiske beslutninger?

Uryddig begrepsbruk

Diskusjonen om forskningspolitikk -«den forskningspolitiske diskursen», omen vil, har alltid vært noe særegen. Selvbetegnelsen «forskningspolitikk» er for-holdsvis ny. Da jeg i 1951 tiltrådte somsekretær for det nyopprettede Forsk nings -rådenes Fellesutvalg, sa jeg til utvalgetsformann, ekspedisjonssjef Olaf Devik, atvår oppgave vel måtte være å utvikle ennorsk forskningspolitikk. Da så Devik al-vorlig på meg og sa: «Det er mulig du harrett. Men du må være klar over at ordetforskningspolitikk har hittil bare blittbrukt av engelske kommunister». Det varhelt riktig, sammenkoplingen av ordene«forskning» og «politikk» hadde for folk

konsekvens av god forsknings egenart.

Nytten ved forskningen

Den første statsråd jeg tjente under, varLars Moen (statsråd i perioden 1948-53).Han ble en gang angrepet i Stortinget foret forslag om mer penger til teatrene, detkunne da ikke være nødvendig å brukestatens midler til noe så unyttig, sa en re-presentant for KrF. «Unyttig?» sa LarsMoen, «Det kan da ikke være noe som ernyttigere enn å gå i teater.» Jeg skulle øn-ske et slikt utvidet, samfunnsmessig nyt-tebegrep slo igjennom også i den forsk-ningspolitiske diskursen, istedenfor dårli-ge økonomers innsnevrete forestillingerom «nytte». All god forskning skaper nyinnsikt og forståelse for den virkelighet vilever i, og det er nyttig for samfunnet.Dårlig forskning er unyttig, selv om denkaller seg «nytteforskning». Det er en alt-for passiv innstilling å argumentere for«forskningens egenverdi», et uklart begrepsom få skjønner meningen med. Det er

flest noe uanstendig over seg. Men tideneskifter, som kjent.Betegnelsen «grunnforskning» har jegalltid hatt problemer med, det er et megetuklart begrep. Jeg nevnte dette en gangfor en meget kjent professor, som forsik-ret meg om at han nøyaktig visste når handrev grunnforskning, og når han drev an-vendt forskning. Jeg tillot meg da å svareat det han snakket om, ikke var skilletmellom grunnforskning og anvendtforsk ning. Han beskrev bare grensene forsin egen fantasi. Han ble meget fornær-met. Men ordet grunnforskning knyttesofte nettopp til formodninger om forsker-nes motivering for sin forskning, og detgir en svært subjektiv og ikke særlig me-ningsfylt definisjon.Det som er helt på det rene, er at vitrenger et betydelig antall høyt kvalifiserteforskere som selv kan velge temaene ogmetodene for sin forskning. Forskningenshistorie dokumenterer klart nok at detteer en viktig forutsetning for utviklingenav forskningen selv. Forskerne kan væremotivert av nysgjerrighet, søken ettersannheten, ønsker om å redde verden,håp om berømmelse eller i alle fall en pro-fessortittel - det er likegyldig i dennesammenheng. Uttrykket «fri forskning»brukes også ofte her, men det kan gi galeassosiasjoner, det ligger mange føringer påforskerne ved en akademisk institusjonselv om de ikke behøver å tenke på even-tuelle «brukere».Det meningsfulle skillet er mellom «for-skerstyrt» og (mer eller mindre) «bruker-styrt» forskning. Da kan vi unngå denforvirring som oppstår når forskere vedsåkalte «grunnforskningsinstitusjoner»driver forskning som i høy grad har prak-tisk nytte, mens forskere ved såkalte «in-stitusjoner for anvendt forskning» kom-mer med forskningsresultater av grunn-leggende betydning, men kanskje utennoen umiddelbar anvendelsesmulighet.Dette er ingen feil ved arbeidsdelingen in-stitusjonene imellom, men en naturlig

«Det kan da ikke være noe som er nyttigere

enn å gå i teater.» Lars Moen (1885-1964),

statsråd i Kirke- og undervisningsdeparte-

mentet 1948-53 (foto: Scanpix).


forskningens nytte - i bred forstand - forsamfunnet som legitimerer satsing avsamfunnets midler.Hva består så denne nytten i? Her er det

lett å fokusere altfor sterkt på forskning-ens forventete «resultater» i form av nykunnskap. Det er selvsagt umulig å tall-feste hvor mye av den forskningsbasertekunnskap som anvendes i Norge, somstammer fra norske forskere. Kanskje kanen gjette på mellom 2 og 5%? Resten inn-hentes fra andre lands forskning. Den pri-mære oppgaven i norsk forskning er åkvalifisere et stort antall personer på etstort antall områder for kjennskap til ogkritisk utvelgelse av det beste av den inter-nasjonale forskningen, og for å formidledenne kunnskapen videre, gjennomundervisning, rådgiving og egen praksis.For å kunne gjøre det, må våre forskere

selv ha forskningsmuligheter, for å kunnefølge med, og for å kunne gi de egne forsk-ningsbidrag som er en nødvendig ad -gangsbillett til den internasjonale forsk - ningsverden. Forskningsvirk som het en eren livslang kvalifisering for denne oppga-ven, som er livsviktig for et moderne sam-funn, og den helt avgjørende legitimering-en av nasjonal satsing på forskning.Det finnes spesielle norske forsknings-

problemer som få andre tar seg av, kanskjesærlig innenfor samfunnsvitenskap og hu-maniora. På andre områder kan kommer-sialiseringen av forskningen føre til at an-dre lands forskning er vanskelig tilgjenge-lig. På slike felter kan betydningen av spe-sifikt norske forskningsresultater værestørre enn for forskningen generelt, ogher vil det kreves en relativt større innsatsfra norsk side.Få forskere oppnår at deres resultater

rokker ved den internasjonale forsknings-fronten, men det gjør ikke innsatsen tildet store flertallet av forskere mindre ver-difull for samfunnet. Nobelpriser til nor-ske forskere er en fjær i hatten for norskforskning, men kan ikke være noe sentraltmål for forskningspolitikken, det er meren bonus for godt arbeid generelt. Dykt -ige forskere bør støttes, men det er grunntil å se med en viss skepsis på ideen ometablering av «centers of excellence», i allefall som mer varige institusjoner. Norskforskningspolitikk må ha langt brederesiktemål, selv om det skulle gå noe ut overen del forskeres selvbilde.

Organisering og finansiering

Den politisk/administrative organiseringav forskningspolitikken i ulike land viser

et svært variabelt mønster. Det som er fel-les, synes å være en allmenn misnøye medden eksisterende organisasjonsstruktur.Det henger sammen med at forsknings-politikken ikke utgjør en separat sektorfor politisk virksomhet og beslutninger.Forskningspolitikken har i liten grad egnemål, den deler sine mål med alle andrepolitiske sektorer. Og de virkemidler somhar størst betydning for forskningspoli-tikken, styres vanligvis av beslutningertruffet på andre politiske områder. Sompolitisk sektor har forskningspolitikkenliten autonomi, dens indre sammenhenger begrenset, og den fungerer mer som etvirkemiddel i forhold til politikken på etstort antall andre områder. Den egner seglite for styring gjennom en monolittiskadministrativ struktur av departements-eller direktoratstypen.En konsekvens av dette bør være at det

viktigste styringsmidlet på dette området,ressurstildelingen, bør operere gjennomforskjellige kanaler. Norsk forskningspoli-tikk har gjennom 50 år gjort bruk av treslike kanaler for offentlige tilskudd, insti-tusjonsbevilgninger, forskningsrådsmidlerog finansiering fra departementene. I deseinere år har bidrag fra internasjonale or-ganer kommet i tillegg. En slik finansie-ringsstruktur bør beholdes, med rimeligbalanse mellom kanalene.I dag kan det synes som om denne

strukturen er kommet noe ut av balanse.Vil en rette opp dette, bør lærestedene til-føres tilstrekkelige midler til å utvikle sin

egen strategi på dette området. Deresevne i så måte har hittil ikke vært særligoverbevisende, men så har de da hellerikke hatt mye å lage en strategi for, her erdet spørsmål om institusjonell læring. Defritt stående instituttene må på sin sideikke skjæres over én kam når det gjeldergrunnbevilgninger, det er liten sammen-heng mellom den samfunnsmessige be-tydningen av deres forskning og tilgangenpå kjøpedyktige «brukere». For departe-mentene har «Langsletdoktrinen» virketuheldig, med sitt krav om at forskningsrå-dene(t) skal fungere som en buffermellom forskerne og brukerne. (StatsrådLangslet anbefalte departementene å ka-nalisere sine prosjekt- og programbevilg-ninger via forskningsrådene tidlig på1980-tallet.) Det har gitt de departemen-ter som ikke har satt seg ut over doktri-nen, en unnskyldning for ikke å byggeopp en egen brukerkompetanse, meduheldige konsekvenser for deres evne til ågjøre fornuftig bruk av relevant forsk-ning. I sum har dette i dag gitt Forsk -nings rådet en for dominerende posisjon ifinansieringen av norsk forskning.En opprydning i begrepene i den norske

forskningspolitiske diskursen etter disselinjene ville etter mitt syn gi oss et bedregrunnlag for å treffe fornuftige politiskebeslutninger på dette området.

Kjell Eide er tidligere ekspedisjonssjef og vitenskapelig rådgiver i Kirke-, utdan nings-og forskningsdepartementet.

Finansieringskilder for FoU og enheter hvor pengene ble brukt i 1997. Kilde: NIFU/ SSB.


Svein Kyvik og Berit Karseth

Internasjonalisering av forsker -utdanning i de nordiske land

Det er lange tradisjoner i de nordiske land for at forskerutdanning bør foregå i nær kontakt med utenlandskeforskningsmiljøer, enten ved at hele utdanningen tas i et annet land (se f.eks. Forskningspolitikk 4/96), gjen -nom lengre opphold ved utenlandske universiteter, eller gjennom deltakelse på seminarer eller konferanser i

utlandet. I denne artikkelen belyses en av disse tre kontaktformene: lengre faglige utenlandsopphold.

I Norden er det særlig Danmark som ide senere år har satset mye på å inter-nasjonalisere forskerutdanningen. Fra1993 av har det langt på vei vært en forut-setning at minst et halvt år av utdannings-perioden skal tilbringes ved et annet lære-sted, fortrinnsvis i utlandet. Også iFinland har Undervisningsministeriet ogforskningsrådet gjennom en rekke år hattsom mål å øke andelen doktorgradsstu-denter som tar deler av utdanningsperio-den i utlandet – og man har også lykkesmed det. I Norge og Sverige er det ogsåuttalt politikk fra myndighetenes side åinternasjonalisere forskerutdanningen,men det er et klart inntrykk at man herikke har kommet så langt som i Danmarkog Finland. Undersøkelsen bygger i hovedsak påintervjuer med vitenskapelig personale isamtlige nordiske land, intervjuer meddoktorgradsstudenter som har hatt etlengre utenlandsopphold, og med stipen-diater som ikke har slik erfaring.

Nytten av utenlandsopphold

Vi kan i hovedsak skille mellom fem ulikeforhold som anses som viktige grunnerfor å legge inn et lengre utenlandsopp-hold i forskerutdanningen:Tilgang til utstyr, databaser, litteratur

etc. som ikke finnes i hjemlandet.Utvikling av generelle forskningskvali-

fikasjoner. Dette går på tilegnelse av teoriog metodekunnskap gjennom deltakelse ikurs og seminarer og ved samarbeid medforskere ved et utenlandsk lærested.Hjelp til avhandlingsarbeidet gjennom

diskusjoner med professorer som i størregrad er eksperter på feltet enn veilederne ihjemlandet.Kontakter med utenlandske forskere

for framtidig samarbeid.Personlig utvikling gjennom forbedr -

ing av språkkunnskaper, større kulturfor-ståelse og generell personlighetsmodning.

utenlandsopphold, dro til USA og ca. 20prosent til Storbritannia. Av de finske for-skerstudentene som mottok støtte tilutenlandsopphold i 1992, dro ca. halv-parten til USA og om lag 25 prosent tilandre europeiske land, hvorav Stor -britannia var det mest attraktive landet.En norsk undersøkelse fra 1990 viser at avdem som hadde en rekrutteringsstilling iden foregående 20-årsperioden, dro 37prosent til USA og 15 prosent til Stor -britannia.Grunnen til at så mange nordiske for-skerstudenter har opphold i USA er enkombinasjon av at forskningsmiljøeneofte er blant de beste og mest interessante,og at mange etablerte forskere har godekontakter med amerikanske kolleger.Halvparten av utenlandsoppholdeneblant det faste vitenskapelige personalet

Organisering av utenlandsopphold

Undersøkelsen viser at det er klare for-skjeller mellom fagområder når det gjel-der måten utenlandsoppholdet blir orga-nisert på. I naturvitenskap og teknologi erdet vanligvis veileder som tar initiativet tilå sende forskerstudentene til utenlandskeuniversiteter hvor de selv har gode kon-takter. I samfunnsvitenskapene synes detå være mer vanlig at studentene tar initia-tivet og selv søker seg til et utenlandskuniversitet. Uavhengig av fagområde sy-nes det imidlertid å være en utbredt opp-fatning at eget universitet i for liten gradyter praktisk hjelp med å tilrettelegge forutenlandsopphold.

Valg av land

Nærmere halvparten av de danske dok-torgradskandidatene i 1993 som hadde et

Amerikanske universiteter er attraktive reisemål for nordiske doktorgradskandidater. Her ser vi

hovedbiblioteket ved Harvard University.


ved norske universiteter finner sted vedamerikanske læresteder, og forskerstuden-tene er naturlig nok influert av dette reise-mønsteret. I tillegg er engelsk det domi-nerende faglige kommunikasjonsspråket.

Negative erfaringer

og praktiske problemerSelv om svært mange veiledere og forsker-studenter med utenlandsopphold bak segviser til positive erfaringer, kan det ogsåvære ulemper og problemer forbundetmed slike opphold. Vi kan skille mellomtre forhold:Forsinkelser i avhandlingsarbeidet.

Flere av de intervjuede hevder at en ram-me på tre år for doktorgradsstudiet er forkort tid til å gjennomføre både en kurs-del, et avhandlingsarbeid og et opphold iutlandet. I tillegg til en rekke tidkrevendeproblemer med etablering ved et nytt uni-versitet og i et nytt land, får en rekke stu-denter problemer med kontinuiteten i av-handlingsarbeidet. Eksperimenter måofte gjøres på nytt i utlandet pga. annetutstyr eller nye teknikker, data om nordis-ke forhold lar seg ikke så lett samle inn,kontakten med veileder kan være vanske-lig å opprettholde etc.Mangelfull kontakt med professorer

ved utenlandske læresteder. Dette synes åvære et vanlig problem. De har forplik-telser overfor eget universitet og kan halite tid til overs for en student fra utlan-det. Dette kan begrense det faglige utbyt-tet av oppholdet.Familiemessige og sosiale problemer.

Dette går i første rekke på forholdet til fa-milien og manglende sosialt nettverk.

Hindringer for utenlandsopphold

Vi kan skille mellom fire forhold som harvist seg å være hindringer for at flere for-skerstudenter ikke tar et lengre utenlands -opphold:Manglende tid og finansiering. Noen

drar ikke utenlands fordi de ikke greier åfinansiere et slikt opphold. Andre blirhjemme fordi de frykter at et utenlands -opphold vil forsinke framdriften og at devil få problemer med å finansiere den eks-tra tid som skal til for å sluttføre avhand-

lingsarbeidet. Særlig i eksperimentelle fagkan det oppstå motsetninger mellom vei-leders interesse for å få gjennomført ek-sperimenter som inngår i et større pro-sjekt, og studentenes interesse for et uten-landsopphold.Manglende motivasjon og oppmun-

tring. I tillegg til at det er store individu-elle forskjeller mellom studentene i inter-essen for et utenlandsopphold, hengerdette også i stor grad sammen med de for-ventninger som ligger i kulturen ved egeninstitusjon. Det viste seg å være store for-skjeller blant veilederne når det gjaldtinteressen for å sende studenter uten-lands.Nasjonalt orientert avhandlingsarbeid.

Langt fra alle arbeider med en avhandlingsom vil profitere på et utenlandsopphold.Familieforpliktelser. Hensynet til fa-

milien er klart den vanligste grunnen tilat mange forskerstudenter tar hele utdan-ningsperioden i hjemlandet.

Positive erfaringer blir

mest vektlagtTil tross for enkelte praktiske problemerknyttet til utenlandsoppholdene, viser dealler fleste veiledere og forskerstudentermed utenlandsopphold bak seg, til positi-ve erfaringer. Det faglige utbyttet blir ge-nerelt vurdert som stort. Det er likevelbare et mindretall som gjennomfører slikeopphold. For å øke antallet vil det derforvære nødvendig å se både på økonomiskeog administrative støtteordninger, så velsom på organiseringen av doktorgradsstu-diet og om kulturen i fagmiljøene i til-strekkelig grad stimulerer til utenland-sopphold.

Artikkelen bygger på S. Kyvik, B. Karseth,J.A. Remme og S. Blume: ’Internationalmobility among Nordic doctoral students’.Higher Education, 1999. Vol. 38, nr. 4. Seogså: Utenlandsopphold blant doktorgrads-stipendiater. NIFU skriftserie nr. 6/98.

- Feilskjær i like stil lings -politikken

«Kvinnelige stipendiater er i dag dykti-ge nok til å konkurrere på lik linje medmannlige stipendiater, og vi fortjener åbli bedømt på kvalifikasjoner, ikke påkjønn. Det er likestilling.- Fortsatt misbruk av kvinner til ko-mitéarbeid, bruk av radikal kjønnskvo-tering og øremerking av stillinger vilvære et slag mot, og ikke for, likestil-ling. Det er en klar motsetning mellomønsket om flere kvinner i vitenskapeligetoppstillinger og merarbeid for dekvinner som forsøker å kvalifisere seg tilslike, og nedvurdering av deres fagligekvalifikasjoner. Hvis kvinner skal ut-nevnes til professor fordi de er kvinner,vil dette hefte ved dem, og andrekvinner, i resten av deres funksjonstid.Som kvinne ønsker jeg å bli bedømt pågrunnlag av min kompetanse, ikke mittkjønn.» (Styremedlem Hege RandiEriksen i Forskerforbundet til Forsker -forum 6/99.)

Vi er med!

- Den modne norske industrien er sår-bar for oppkjøp fra utlandet. I årenefremover må mange norske selskaperbelage seg på å bli en filial av utenland-ske storselskaper, sier analysesjef GlenO. Rødland i First Securitas tilFinansavisen (13.10.99). Men Rødlandser også positive trekk:Vi er ikke lenger et u-land med hen-syn til den teknologiske utviklingen.Tidligere har vi ikke maktet å være i for-kant av utviklingen, den gang det varbilen, elektrisiteten og dampmaskinensom representerte den nyeste teknologi-en. Men nå er vi med. Det skjer mye iunderskogen av norske selskaper innen-for for eksempel internett og telekom.


Esko-Olavi Seppälä

Forsknings-, teknologi- och innovationspolitiken i Finland

Finland har på 1990-talet velat utveckla sig som ett samhälle byggt på kunskap och kompetens. Utveck lings -åtgärderna har fokuserats på det nationella innovationssystemet och dess interaktionsförhållanden med

olika sektorer av politiken.

Det nationella innovationssystemet

Med detta begrepp förstås i Finland enbred helhet bestående av alla som produ-cerar ny kunskap och kompetens, alla somdrar nytta av detta samt mångsidiga inter-aktionsförhållanden mellan dessa bådagrupper. De viktigaste beståndsdelarna iett innovationssystem enligt denna defini-tion är utbildning, forskning och pro-duktutveckling samt kunskapsintensiv fö-retagsverksamhet. Internationellt samar-bete är ett genomgående drag i systemet.Denna systemsyn framfördes i Finlandförsta gången år 1990 när statens veten-skaps- och teknologiråd använde den i sinforsknings- och teknologipolitiska över-sikt. Rådet, som inrättades 1987, är ettrådgivande sakkunnigorgan under stats-ministerns ledning. Medlemmarna utgörsav totalt åtta ministrar i regeringen ochtio andra medlemmar som regeringen för-ordnar inom olika områden inom veten-skap och teknik. Rådet ger ut en forsk-nings- och teknologipolitisk översikt varttredje år, nästa redan inom de närmastemånaderna.Karakteristiskt för vetenskaps- och tek-nologirådet är att dess arbete baserar sigpå en direkt diskussion mellan å ena sidanbeslutsfattarna och experterna samt å an-dra sidan mellan den offentliga och denprivata sektorn. Rådet har utgjort ett läm-pligt forum för behandlingen av gemen-samma angelägenheter. Sett i ett brettperspektiv har det nationella innovations-systemet för sin del visat sig erbjuda enändamålsenlig ram för granskning av oli-ka frågor.

Från ökad satsning …

Volymen på forskningsverksamheten iFinland fördubblades både på 1970-,1980- och 1990-talet. Forsknings verk -sam heten tilltog också under den djupaekonomiska recessionen i början av 1990-

lation till BNP är den budgetfinansieradeFoU-verksamheten ändå stor internatio-nellt sett, över en procent.

… till förbättrade resultat

Den ökade forskningsfinansieringen ärnaturligtvis inget självändamål. Tidigarekunde den motiveras med internationelleftersläpning, men inte längre på 1990-talet. Liksom på andra håll i samhället hardet inom forskningen skett en tydligövergång från insatsstyrt till effektivitets-och resultatstyrt tänkande. Forskningensoch utbildningens nyttoperspektiv har ac-centuerats samtidigt som produktions-strukturen allt tydligare har utvecklats ien kunskapsintensiv riktning. Det ökadeintresset för att utveckla utbildningen ochforskningen syftar till att stärka bägge sek-torerna och hela tiden förbättra kvalite-ten, dvs. ökad kunskap och kompetensgenom utbildning och forskning.Vetenskaps- och teknologirådet har kon-staterat att förändringen är positiv, när ut-vecklingsarbetet bygger på en vidare synpå utbildningens och forskningens upp-gifter och problem än vad som för tillfäl-let är intressant. Detta vill man garanterabl.a. med hjälp av en regelbunden utvär-deringsverksamhet.Den breda synen på utvecklingen avinnovationssystemet syntes också i beslu-tet om ökad statlig forskningsfinansie-ring. Där angavs att den ökade finansie-ringen i synnerhet skulle effektivera inno -vationssystemet till förmån för ekono-min, företagsverksamheten och sysselsätt-ningen. Ett viktigt medel för att nå dessamål var att rikta finansieringen, men dockinte fördela den alltför snävt, som veten-skaps- och teknologirådet uttryckte sakeni planen för hur de extra medlen skulleanvändas. Lika viktigt ansågs det att för-delningen av forskningsmedlen till de slut -liga användarna skulle ske i konkurrens.

talet, och tillväxten har ytterligare accele-rerat under den senare hälften av 1990-ta-let. Största delen av den ökade satsningenpå forskning beror på företagssektornsökade FoU-investeringar, men också denstatliga forskningsfinansieringen har ökatavsevärt. Det viktigaste enskilda beslutetpå detta område är regeringens beslut frånhösten 1996 att gradvis öka den statligaforskningsfinansieringen till 7,5 mrd mkår 1999. Detta innebar en nivåhöjningmed 1,5 mrd mk, dvs. en fjärdedel.Statsbudgeten för 1999 följer beslutet tillfullo. Ett annat mål som den finska regering-en deklarerade hösten 1996, var att dentotala satsningen på forskning genomsamarbete mellan den offentliga och pri-vata sektorn skulle stiga till 2,9 procent avbruttonationalprodukten år 1999. Dettamål nåddes i förtid, redan 1998.Statens ökade forskningsfinansieringbaserade sig på att man använde intäkterav sålda aktier i statsbolag till åtgärdersom främjade näringslivets strukturom-vandling. Regeringen kallade lösningenför sitt viktigaste industri- och forsk-ningspolitiska beslut. Det var inte frågaom en engångsinvestering, utan den öka-de forskningsfinansieringen avsågs ut-tryckligen bli bestående.Trots den snabba ökningen av BNP -5,6 procent år 1998 - beräknas satsningenpå forskning i Finland nå upp till tre pro-cent av BNP år 1999. Den viktigaste or-saken till detta är den fortsatta kraftigaökningen av FoU-finansieringen. I syn-nerhet den finska elektrotekniska indus-trin satsar hela tiden mer och mer påforskning och produktutveckling. Statensandel av forskningsfinansieringen hartrots det anmärkningsvärda programmetför ökad satsning på forskning minskatunder de senaste åren. Den är i dag ca. 30procent av den nationella satsningen. I re-


I praktiken syns 90-talets forsknings-och teknologipolitiska riktlinjer konkret ibesluten om hur höjningen på 1,5 mrdmk av den statliga forskningsfinansiering-en skulle fördelas. Nästan 80 procent rik-tades till Finlands Akademi (forskningsrå-den) och Teknologiska utvecklingscentra-len, Tekes, som via konkurrens vidareför-delar medlen till forskningsarbete. I ochmed denna lösning har den konkurrens-baserade statliga forskningsfinansieringenökat till över 40 procent. Det tredje hu-vudföremålet för finansieringen var uni-versitetsväsendet, som direkt anvisadesextra medel såväl för forskning och for-skarutbildning som för en utvidgning avgrundutbildningen inom tekniska ochnaturvetenskapliga områden av vikt förden s.k. informationsindustrin. En heltny finansieringsform som ingick i pro-grammet var de forskningsprogram som iregi av de relevanta ministerierna skullestartas för att stärka industriella kluster iFinland. Genom klusterverksamheten harman redan fått till stånd nytt samarbetemellan ministerier, finansiärer och forsk-ningsorganisationer samt företag. Till sa-ken hör att en för ändamålet utsedd oav-hängig expertgrupp kommer att utvärde-ra hur resultatrikt hela det omfattande fi-nansieringspaketet har varit.

Finlands Akademi

Finlands Akademi utgör ett exempel påforskningspolitiska riktlinjer under 1990-talet som fick en avgörande knuff framåtav programmet för ökad forskningsfinan-siering. Akademin har verkställt nyaforskningsprogram inom strategiskt vikti-ga forskningsområden (ofta tillsammansmed Tekes), infört spetsforskningsenheteri Finland, skapat ett postdoktoralt systemför vetenskaplig vidareutbildning av ungadoktorer och i hög grad utvidgat sittinternationella samarbete. Samtidigt harAkademin börjat sammanställa helhetsbe-dömningar av läget inom den finländskavetenskapen och av dess nivå: den förstapublicerades hösten 1997 och nästa vän-tas bli klar före utgången av år 2000. Detallmänna målet är att höja kvaliteten påden finländska forskningen och i sam-band med detta på allt sätt utveckla for-skarbanan. Akademins nya funktioner har stöd i

den systematiska utbildningen av forskaresom inleddes 1995. I samverkan mellanolika universitet, Finlands Akademi ochundervisningsministeriet har ett hundra-tal forskarskolor, där i dag över 1 300doktorander kan hålla på med sitt av-handlingsarbete på heltid, startats i öppen

konkurrens. Antalet disputationer har iFinland ökat i jämn takt, från ca. 500 år1990 till över 1000 år 1999.

Tekes

Teknologiska utvecklingscentralen Tekesär med sin budget på inemot 2,5 mrdmark den viktigaste offentliga finansiärenför den teknologiska utvecklingen. Paral -lellt med finansiering av företagens tekno-logi har Tekes på 1990-talet utvidgat sinverksamhet bl.a. i riktning mot den kun-skapsintensiva servicesektorn, nya nyckel-teknologier samt projekt som syftar till attalstra nya företag och ny affärsverksam-het. Att utveckla det internationella sam-arbetet är också för Tekes liksom förAkademin ett område i fokus.

Ytterligare satsningar behövs

Ett samhälle byggt på kunskap och kom-petens och dess kunskapsintensiva ekono-mi kräver ständiga investeringar i ny kun-skap och nytt kunnande. Den snabbastrukturomvandlingen i näringslivet fort-går. En särskild utmaning för Finland ärinformationsindustrin, som redan nämn-des. Av hela den finländska satsningen påforskning används i dag ungefär hälftenantingen direkt inom den elektrotekniskaindustrin eller för forskning vid univer-sitet och offentliga forskningsinstitut somstöder denna industri. Kvantitativt setthandlar det om tio miljarder mark. Inomutbildningen på högre nivå - utexamine-rade från universitet och yrkeshögskolor -är motsvarande andel 35 - 40 procent.Den mycket snabba tillväxten inom in-formationsindustrin väntas fortsätta. Samtidigt måste vi emellertid också vara

i stånd att se till andra utvecklingsbehov,vilket bl.a. innebär att på bred front stär-ka det vetenskapliga kunskapsunderlaget.Behoven finns i basfinansieringen av uni-versitetens fria forskning, i riktning motnya tillväxtområden, i stödet till den soci-ala och kulturella utvecklingen inom oli-ka samhällssektorer, och till exempel i ar-betet med att få fart på den regionala ut-vecklingen genom att skapa ett regionalttäckande innovationstjänstnät såsom re-geringsprogrammet från i våras förutsät-ter. För ett litet land är utmaningarnamånga.

Esko-Olavi Seppälä er chefplanerare, Statensråd för vetenskap och teknologi, Helsingfors.

Finlands offentlige FoU-finansiering utgjorde 7.376 mrd i fjor. FIM. Kilde: Finlands akademi.


Helge Kragh

Har Videnskaben en Fremtid?Ved overgangen til et nyt århundrede er det naturligt at se tilbage på det gamle og reflektere over hvorvidt denvidenskabelige udvikling i det 21. århundrede vil fortsætte med samme stormskridt som vi har været vant til.

Blandt mange er der en følelse af, at dette ikke vil blive tilfældet og at naturvidenskaberne tværtimodbefinder sig i, eller snart vil befinde sig i, en krisetilstand.

Det 19. og det 20. århundrede har isandhed været præget af vækst og

fremskridt i videnskaben, men er løbetikke ved at være kørt? Har videnskabenikke udspillet sin progressive rolle og mås-ke sejret sig ihjel?Jeg tror ikke dette er tilfældet, men deter i det mindste en problematik, der hyp-pigt bliver diskuteret og som man blivernødt til at tage alvorligt. Den er bl.a.afledt af en ændret offentlig holdning tilvidenskab, der i dag i brede kredse blivermistroet eller anset for uvæsentlig og irr-elevant for moderne mennesker. Tidligeretiders entusiastiske og noget ukritiskeholdning til videnskabsmændene og deresfrembringelser synes at være en saga blot- og måske godt nok det samme. Den erafløst af en skepsis og ligegyldighed, hvoren stor del af befolkningen simpelthenikke føler noget behov for at beskæftigesig med eller forstå hvad videnskabsmæn-dene laver.

Den tidstypiske interesse

Der er forskellige grunde hertil, heri -blandt den tidstypiske interesse for eksis-tentielle, subjektive og individ-centreredeproblemer, der harmonerer dårligt medvidenskabens objektive, «kolde» og uper-sonlige karakter. Det er karakteristisk atmegen af den interesse, der trods alt er fornaturvidenskab, er knyttet til eksotiskeområder, hvor åndelige og subjektive ele-menter formodes at indgå. Universets«skabelse» opfattes som interessant, ikkeprimært som et videnskabeligt problem,men fordi det indbyder til religiøse over-vejelser. Ligeledes er det et typisk udtrykfor tidsånden at den vigende interesse foregentlig naturvidenskab modsvares af envoksende interesse for pseudo-videnska-belige områder som astrologi, kvanteho-lisme, spiritisme og okkult kosmologi.Når moderne videnskab har svært vedat appellere til mange mennesker, hængerdet utvivlsomt sammen med dens komp-

tilsvarende humanistisk og spirituel inspi-reret kritik af naturvidenskaberne. IFrankrig og andre steder talte man om«videnskabens bankerot» i dystre ven-dinger og havde svært ved at forestille sigat videnskaben ville fortsætte med atblomstre i det nye århundrede.

Grænse for erkendelse?

Spørgsmålet om videnskabens samfunds-mæssige krise er knyttet til, men dog an-derledes end, spørgsmålet om videnska-bens afslutning i en erkendelsesmæssigforstand. Har den videnskabelige erken-delse en grænse, og er denne ved at blivenået indenfor nogle discipliner? Er vi nåetdertil, at der indenfor f.eks. fysik næstenikke er flere virkeligt fundamentale opda-gelser at gøre? Spørgsmålet, der både haret erkendelsesmæssigt og et forskningspo-litisk aspekt, er indgående behandlet af fi-losoffen Nicholas Rescher i hans bog The

lekse natur og mangel på direkte relevansfor etiske og andre menneskelige proble-mer. Desuden afskrækkes mange af denindustrielle karakter som videnskab kansynes at have. Den dyrkes i store laborato-rier af en hær af mere eller mindre anony-me forskere, hvis arbejde afhænger af dyreapparater. Hvad er der blevet af enere somKepler, Pasteur og Einstein, der ydmygtfordybede sig i naturens hemmelighederog for hvem videnskaben handlede omåndelig indsigt? Den romantiske reaktion mod den mo-derne form for videnskab er psykologiskset forståelig, men ikke desto mindre uri-melig. Også moderne «big science» er ori-enteret mod dybe indsigter i naturenshemmeligheder og båret af samme moti-ver, der inspirerede pionerer som Galileoog Kepler. Faktisk er en stor del af detfremskridt, der er foregået i fundamentalnaturerkendelse i dette århundrede, en di-rekte konsekvens af de store maskiner ogden nye form for kollektiv videnskab. Derer grænser for de indsigter man kan opnåalene ved dyb tænkning og indlevelse inaturen. Hvor meget ville vi have vidstom universets oprindelse og udvikling,hvis vi ikke havde haft enorme kikkerter,sateliter, radioteleskoper og avanceretmikro bølgeteknologi? Er den viden,astronomerne har skaffet sig, mindre dyb,fordi den er baseret på dyrt apparatur ogen kollektiv forskningsindsats? Naturlig -vis ikke.Den vigende folkelige interesse for na-turvidenskab er et generelt problem imange vestlige lande, men næppe nok tilat sætte spørgsmålstegn ved videnskabensfremtid. Det er muligt at der er tale om etmodefænomen og at vi om 10-20 år vilopleve en ændret, mere positiv holdning.Desuden er det ikke første gang i viden-skabens nyere historie, at der har været enudbredt skepsis mod og kritik af viden-skaben. Det er måske ikke noget tilfældeat der netop for 100 år siden var en noget

John Horgan, forfatter av boken «The End of

Science» (foto Jan Zahl).


Limits of Science (1984) og senere af viden-skabsjournalisten John Horgan i The Endof Science (1996). Det er naturligvis umu-ligt at vide om der er grænser for den vi-denskabelige erkendelse, men på grundlagaf den hidtidige udvikling i videnskabshis-torien kan man i det mindste komme medet kvalificeret gæt.Man må først gøre sig klart, at der erforskelle mellem videnskabelige discipli-ners genstandsområder og at disse forskel-le også reflekterer forskellige mulighederfor at nå en endelig eller afsluttet erken-delse. Nogle videnskaber beskæftiger sigmed en begrænset mængde af objekter,strukturer og relationer, således som detf.eks. gælder grundstoffernes kemi og pla-neternes astronomi. Når disse objekter ogstrukturer er fundet og forstået — og deter for de to eksemplers vedkommendeallerede tilfældet — kan man med rime-lighed sige, at videnskaberne er udtømte.Der vil stadig være ting at udforske, menikke længere håb om at gøre virkeligt fun-damentale opdagelser. Dette er dog ikke den karakteristiske si-tuation i de fleste videnskaber, der ikkekan «udtømmes» på nogen simpel måde.Scenariet om et endeligt antal opdagelser,der blotlægger og udtømmer et område afnaturen, forudsætter en noget primitiv re-alistisk videnskabsopfattelse. Naturen erikke blot et endeligt lager af fænomener,objekter og love, der blot eksisterer «deru-de» og venter på at blive opdaget.Opdagelser og fremskridt i erkendelsensker gennem en vekselvirkning mellemmenneske og natur, hvor nye begrebsram-mer og teoretiske fortolkninger spiller enafgørende rolle. Et fænomen kan kun op-fattes som en opdagelse indenfor en sådanteoretisk ramme, der ikke selv er givet vednaturen. Blandt andet på grund af dettekonstruktivistiske element i opdagelses-og erkendelsesprocessen vil naturen ikke isig selv sætte bestemte grænser for hvadder kan erkendes.

Forberedt på overraskelserHertil kommer de overraskelser naturenstedse leverer forskerne i form af nye op-dagelser, der tvinger dem til at revidereeksisterende viden. Der er næppe tvivl omat den videnskabelige viden i almindelig-hed konvergerer og bliver mere sikker,men man må hele tiden være forberedt påoverraskelser. Netop her ved århundredetsafslutning har man i fysik og astronomisåledes gjort opdagelser, der var aldelesuventede og som på mange måder åbnerop for nye muligheder og revurdering afetablerede teorier. For eksempel har det iårtier været accepteret at neutrinoer (enart elementarpartikler) er masseløse og athastigheden for universets udvidelse afta-ger med tiden. Nu viser det sig at neutri-noer vejer noget og at universet udvidersig hurtigere og hurtigere! Det er dog karakteristisk at disse og an-dre nye opdagelser godt nok er af stor vig-tighed, men ikke af en sådan karakter, atde tvinger til fundamentale ændringer afdet fysiske verdensbillede. Den viden, vi idag har om en lang række grundlæggendefænomener, er så godt afprøvet og hængerså godt sammen, at det er svært at forestil-le sig, at den ganske vil forkastes og erstat-tes med en helt ny viden. Viden indenforde fysiske, biologiske og geologiske viden-

skaber synes på mange områder at kon-vergere mod et stabilt og næsten absolutniveau. De fleste af vore nuværende vi-denskabelige forestillinger vil utvivlsomtændre sig i fremtiden, men næppe på dethelt grundlæggende plan. Som helhed måman forvente, at der kun bliver tale omrelativt beskedne ændringer indenforsamme teoretiske rammer. Naturen vilfortsætte med at levere forskerne overras-kelser, men de vil næppe være i stand tilat ryste verdensbilledet. Jeg betragter det som helt usandsynligtat de mere udviklede videnskaber kom-mer til at opleve et paradigmebrud afsamme grundlæggende karakter, som dadet aristoteliske verdensbillede blev afløstaf det newtonske. Vi vil ikke opleve en nyDarwin, der revolutionerer biologien, ogvi vil ikke opleve en ny Einstein eller enny Heisenberg, der revolutionerer fysik-ken. I denne forstand tror jeg grundvi-denskaberne er ved vejs ende, men detteindebærer på ingen måde at de er ved de-res afslutning eller at grænserne for viden-skabelig erkendelse er i syne.

Helge Kragh er professor i vitenskapshistorieved Universitetet i Århus

Universet ekspanderer stadig hurtigere. Det er ett av de uventede funn i astrofysikken. Fotoet er

tatt fra Hubble-teleskopet og viser restene etter en supernova - en stjerne som har eksplodert

(foto NASA/ Scanpix).


Arne Semb-Johansson

Kristine Bonnevie - vår førstekvinnelige professor

Kristine Bonnevie (1872-1948) var den første kvinnelige professor ved Universitetet i Kristiania. Hun var enzoo log som gjorde en stor forskningsinnsats på flere felter: cytologi, genetikk og embryologi. Det var sentraleog aktuelle forskningsproblemer hun tok opp. Men hun fikk tid til mye mer: Hun var samfunnsengasjert og en

stor popularisator. Kanskje mest kjent er hun for sin omsorg for studentenes ve og vel.

Kristine Bonnevie kom fra et embets-mannshjem i Trondheim, og der

manglet det ikke på impulser. Da hun var14 år gammel, flyttet familien tilKristiania hvor hun fikk sin utdannelse.Hun ble konservator ved universitetetszootomiske museum i 1900, og professo-rene i zoologi, G. O. Sars og RobertCollett, overlot med den største gledebåde undervisning og all administrasjontil sin medarbeider. I 1910 søkteBonnevie et professorat i Bergen som hunble innstilt til. Da vokste bekymringenehos Sars og Collett: Hvordan skulle det gåmed dem dersom de mistet Bonnevie?Her måtte handles! Våren 1912 vedtokStortinget loven om kvinners adgang tilembeter, og samme år fikk Bonnevie sittekstraordinære professorat i zoologi veduniversitetet i Kristiania. I 1919 gikk hunover i et ordinært professorat i zoologi, enstilling hun hadde til hun gikk av for al-dersgrensen i 1937. Hun fortsatte å arbei-de på Zoologisk laboratorium ved univer-sitetet til hun døde i august 1948.

Zoologens læreår

Hun begynte å studere medisin ved uni-versitetet, men slo snart over til zoologi.Allerede første året kom hun inn på detzootomiske laboratoriet, det senereZoologisk laboratorium, og siden komhun aldri derfra. Hun begynte som elevav Johan Hjort, men hun fikk også mangeimpulser ved opphold i utlandet. Hunlærte cytologisk teknikk hos Arnold Langi Zürich (1898-99) og hos TheodorBoveri i Würzburg (1900-01). Hun varogså hos E. B. Wilson ved ColumbiaUniversity i New York (1906-07). Hun var fengslet av dyrelivet og bruktefritiden godt, både på biologiske stasjonerlangs vår kyst, eller hos fiskerne ute iskjærgården. Hun elsket disse turene

biologiske Videnskab”. I over to timerholdt han sitt innlegg, og da annenoppo-nent professor H. H. Gran overtok, sapressen at “ovenpaa denne langvarige rhe-toriske Skarpskydning kom ProfessorGrans Opposition som et mildt FredensBud”. Tiden har vist at det var den schrei-nerske oppfatning som var riktig. Det siernoe om Bonnevies styrke at hun ikke lotseg knekke av opposisjonen og menteinnvendingene ville være en spore til vi-dere arbeid. Bonnevie tok også opp andrecytologiske problemer, bl.a. kromoso-menes forhold i cellekjerner som ikke er ideling. De fine spiraltrådene som de flestemente var et kunstprodukt, menteBonnevie var kromosomene. Det tok 25år før det ble bekreftet at Bonnevies tolk-ning var riktig, og hennes etterfølger, pro-fessor Bjørn Føyn, sa at med sin avhand-ling fra dette året (1908) “har hun værtmed på å grunnlegge den moderne opp-fatning av kromosomenes struktur”. Ogsåcelledelingens mekanikk fengsletBonnevie, og hun diskuterte den alleredei sitt doktorarbeid. Det opptok henneresten av livet, og hennes siste arbeid omdette problemet kom i 1947.

Genetikeren og embryologen

I 1914 begynte Bonnevie på et nytt forsk-ningsfelt: Arvelighetsundersøkelser hosmennesker. Hun var klar over at befolk-ningen i våre fjellbygder fremdeles varforholdsvis isolert og derfor var et egnetmateriale for studier av forhold som denarvelige disposisjon for tvillingfødsler ogfor enkelte abnormiteter, som forekom-sten av flere fingre eller tær enn normalt.Dette var et forskningsfelt som krevde tid,og bl.a. for å gi disse undersøkelsene eninstitusjonell forankring fikk hun i 1916,sammen med tre andre professorer, opp-rettet universitetets institutt for arvelig-

“hvor arbeide og fornøielse er saa tæt ve-vet i hinanden, at man ikke vet hvor detene slutter og det andet begynder”. Detvar derfor naturlig at hennes første viten-skapelige arbeider kom til å omhandle ha-vets dyreliv. Hun begynte med en studieover knoppskyting hos sekkdyr (ascidier)som hun på tradisjonelt vis publisertesammen med sin lærer, bare 2 1/2 år etterat hun var blitt student. Så fulgte fleresystematiske arbeider over ascidier, hydro-ider og forskjellige snegler fra norske ek-spedisjoner. Som en bekreftelse på hennesekspertise ble hun førsteopponent, denførste kvinnelige opponent ved univer-sitetet, da Hjalmar Broch i 1910 tok dok-torgraden på hydroider fra arktiske hav.Broch kalte også opp en hydroide etterhenne, Bonneviella grandis.

Cytologen

Deretter gikk hun over til et nytt felt: cy-tologien, et område hun arbeidet på i 14år fremover. Det var også innenfor cytolo-gien at hun i 1906 tok sin doktorgrad.Hun beskrev kjønnscellenes utvikling hosen parasittisk snegl. Et sentralt probleminnen cytologien var hvordan kromosom-tallet i kjønnscellene ble redusert til dethalve. De to cytologene Alette og KristianSchreiner hadde allerede i 1904 forsøkt åvise at de to homologe kromosomer leg-ger seg sammen på langs for så å skillesunder en av de to modningsdelinger. Demente at en slik reduksjonsdeling gjaldtfor alle organismer. Bonnevie kom framtil en annen forklaring. Kristian Schreinersom den gang var universitetsstipendiat,var førsteopponent ved Bonnevies dok-tordisputas og gikk hardt i rette med hen-nes påstander og kalte hennes tolkningfor “et dristig og interessant Forsøg, der,om det kan staa sig for Fremtidens Dom,vilde sikre Doktoranden et Navn i den


hetforskning, det senere Genetisk insti-tutt, som hun bestyrte til hun gikk av foraldersgrensen. Etableringen av et slikt in-stitutt knyttet til universitetet, skulle gjø-re det lettere å holde de vitenskapelige as-pektene ved den humane genetikken ad-skilt fra den sosialpolitiske rasehygienen.På samme måte som økologien i dag,hadde arvelighetsundersøkelsene hosmennesket sine politiske sider, og både iNorge og i mange andre land var rasehy-gienen derfor et aktuelt problemområde.Hun tok også opp andre problemstilling-er og studerte i ti år nedarvingen av fing-renes papillarmønster. Det bragte hennevidere til spørsmålet om hvordan de bledannet. Derfra gikk veien videre til detsentrale spørsmål om forholdet mellomgen og egenskap. Et velegnet materiale varmus, og nå fulgte en rekke arbeider overhvordan arvelige defekter manifesterer segallerede på fosterstadiet hos mus. Dettevar problemer hun arbeidet med like tilsin død.

Popularisatoren og humanisten

Studiet av dyr og natur var for henne enfengslende opplevelse som hun ville la an-dre få del i. Det kom studentene til godebåde i laboratoriet og på ekskursjoner.Den moderne undervisningen hun laopp, fortsatte i de samme former også et-ter at hun gikk av. Ekskursjoner var vikti-ge, og hun sa selv at ”det ikke er i bøkerog samlinger, men ute i den fri og levendenatur vår viden må søke sine kilder”. Hunvar også sterkt opptatt av biologiens plassi skolen og mente at “for alle vil biologi-

undervisningen kunne være et middel tilat vække ansvarsfølelse, ikke bare mot de-res egen samtid og nærmeste omgivelser,men ogsaa mot kommende slægter”. Hunvar også en flittig popularisator både i bø-ker og tidsskrifter og en ettertraktet fore-dragsholder i folkeakademiene lenge etterat hun var gått av. I ti år (1927-37) varhun formann i universitetets kringkas-tingsnevnd.Det var naturlig at hun som kvinne bletrukket inn i mange komiteer, noe hunslett ikke mislikte. Hun ble formann i den“Akademiske dyrtidskomité” (1917).Under den første verdenskrig leide hun etjorde på Nordstrand hvor studenteneunder hennes kyndige veiledning dyrketpoteter. På hennes initiativ kom bespis-ningen i gang i kjelleren under Aulaen(1918), og i 1930-årene også i Blindern -kjelleren. Også studentenes boligsituasjonfikk hun forbedret, bl.a. gjennom oppret-telsen av Studiehjemmet for unge piker iGeitemyrsveien (1916) og litt senereStudenterhuset i Schultzgate. Så sent somunder annen verdenskrig gjorde hun enstor innsats med utdeling av matvarer. Ivårmånedene 1940 ble hun formann i enkvinnekomité som hjalp til med å dele utmat til de norske krigsfangene. Etter uni-versitetets stengning i november 1943foregikk det utdeling av mat fra danske-hjelpen fra hennes egen bolig og senerefra kjellerlokaler på Blindern. Denne ut-delingen var en stor hjelp, ikke minst foralle dem som lå i dekning. Hun var politisk aktiv og satt bl. a. i by-styret i Kristiania (1908-19) og var sup-

pleant til Stortinget (1916-18). Hun varmedlem av den norske delegasjon til defem første forsamlinger i FolkenesForbund i Genève (1920-24). Men parti-politikken, med sine krav til taktikk ogpartidisiplin, var lite tilfredsstillende forhenne. Fra 1897 var hun gjennom mangeår en drivende kraft i KvindeligeStudenters Sangforening, og hun var stif-ter og senere formann i NorskeKvinnelige Akademikeres Landsforbund(1922-25).Bonnevie var sterkt opptatt av sin forsk-ning, og uansett hvor mye hun hadde ågjøre, var det viktig for henne at hun hverdag fikk brukt i alle fall én time på forsk-ning. Selv da hun lå på sykehus i 1948,var hun opptatt av sin vitenskap, og kvel-den før hun døde, returnerte hun korrek-turen på sitt siste arbeid med beskjed omå få det publisert så fort som mulig.Hvordan greide hun alt dette? Hun varet arbeidsjern som ikke vek tilbake fornoe og som stadig så fremover mot nyemål. Allikevel hadde hun sans og tid forandre aktiviteter: Hun hadde et varmtmorsinstinkt overfor studentene, likte åstelle i huset og å sy og brodere. Hun for-sømte nødig en god konsert, likte å danseog elsket sin seter “Snefugl” oppe vedMysuseter i Rondane. Hennes livssyn var sterkt preget av hen-nes faglige bakgrunn. Allerede i sine før-ste studieår tilegnet hun seg, som hun selvsa, en “naturlig livsinnstilling, helt dog-mefri og uortodoks”. Den beholdt hunhele livet igjennom. Hun var hva vi i dagvil kalle en humanetiker og mente at hvisindividet under sin levetid lykkes “ågjennomføre den naturlige etikks mål, åleve opp til det beste i sin egen natur, davil deres liv utvilsomt ha satt spor som le-ver videre etter dem, både blant deresmedmennesker og i den slekt de tilhører”.Det var nettopp det hun selv gjorde.I 1920 fikk Bonnevie Kongens for-tjenstmedalje i gull, og i 1946 ble hunridder av 1ste klasse av St. Olavs orden.Hun var det første kvinnelige medlem avDet Norske Videnskaps-Akademi (1911)og medlem av flere utenlandske akademi-er. I 1935 fikk hun Fridtjof Nansens be-lønning, og på Blindern har biologibyg-ningen fått navnet Kristine Bonnevieshus.

Arne Semb-Johansson, professor emeritus, ar-beider ved Avdeling for zoologi, Universi teteti Oslo.

Kristine Bonnevie med studenter dissekerer på laboratoriet.


Øyvind Såtvedt

Viktige forskjeller mellom USA og Europa!

- Mange europeere ser det markedsbaserte systemet i USA som et forbilde for organiseringen av høyere ut-danning. Men de glemmer ofte andre viktige forskjeller mellom USA og Europa. Det hevdet den amerikanske

professoren Craig Calhoun på en internasjonal konferanse i Oslo nylig.

Mange nordiske og norske forskere,byråkrater og politikere ser på det

amerikanske systemet i et for snevert per-spektiv og fokuserer for ensidig på detmarkedsbaserte incentivsystem innenhøyere utdanning, hevdet Calhoun. CraigCalhoun er professor i sosiologi og presi-dent for Social Science Research Council.Markedssystemet utgjør i realiteten bareen liten del av de rammebetingelser somamerikanske høyere utdanningsinstitusjo-ner arbeider innenfor, hevdet han.

Mangfoldig system

Calhoun gikk videre til å peke på flereviktige trekk ved det høyere utdannings-systemet i USA: For det første kan manstrengt tatt ikke snakke om én modell iUSA i det hele tatt. Ser man nærmere pådisse institusjonene, vil man se at de re-presenterer et stort mangfold av modellerog tilbud. Derfor er det også meget van-skelig å foreta generaliseringer. Dessutensnakker man om en svært omfattendesektor – langt større enn i noe vesteuro-peisk land. Private penger betyr mye for det ameri-kanske systemet - mer enn andre steder.For eksempel må studentene og deres for-eldre i utgangspunktet betale relativt storesummer som ”skolepenger” (tution), bådeved offentlige og private institusjoner.Dessuten betyr private gaver svært myefor institusjonene. Calhoun la i dennesammenheng stor vekt på det amerikan-ske skattesystemet, som gir betydeligeskattefordeler til dem som gir pengegavertil universiteter og frivillige organisasjo-ner. Skattesystemet er bl.a. en meget vik-tig faktor for å forklare institusjonenesuavhengighet. Dette er et område someuropeerne foreløpig har vist forbausendeliten interesse for. Calhoun pekte også på det fenomensom man har ved mange amerikanske in-

også til illojalitet. Det er et meget åpentmarked, sårbart for ulike incentiver, på-pekte Calhoun. For de nyutdannede be-tyr systemet ofte stor usikkerhet. De måofte finne seg i å arbeide på korte, tidsbe-grensede kontrakter. ”Tenure” – ansettelsepå livstid, er bare oppnåelig for de få.Ordningen med tenure er problematisk,innrømmet Calhoun, men kan forsvaresrent prinsipielt ved at det bidrar til å for-svare akademias uavhengighet og ytrings-frihet. Calhoun stilte likevel spørsmåletom systemet med tenure nå er på vei ut. Calhoun mente at det amerikanske sys-temet har både sterke og svake sider.Europeere kan ha mye å lære, men manbør ikke imitere det amerikanske systemetukritisk.

stitusjoner, at tidligere studenter føler enmeget sterk lojalitet til sitt gamle ”almamater”. Alumni-lojalitet er av stor betyd-ning både politisk og økonomisk. Det harbåde betydning for gaver til institusjone-ne og fører til at politikere og andre sam-funnstopper føler et ønske om å følgemed på hva som skjer ved sine tidligerelæresteder.De amerikanske institusjonene må for-holde seg til mange forventninger fra flereulike hold. Institusjonene må bl.a. imøte-komme ønsker og forventninger i de lo-kalsamfunn de tilhører. De amerikanskeuniversiteter og colleges har mange ogsterke bånd til lokalmiljøet. Samtidig harmange av institusjonene også et nærtsamarbeid med industri og næringsliv. Samtidig er også institusjonene selv”næringsforetak” i en viss forstand.Institusjonene bedriver utstrakt ”bran-ding”. Idretten spiller for eksempel ensentral rolle i markedsføringen av institu-sjonen, også klesplagg, solbriller og andre”moteprodukter”. Her skiller det ameri-kanske systemet seg ganske klart fra deteuropeiske.

Konkurranse og mobilitet

Det amerikanske systemet har også megetstor mobilitet blant lærere og forskere.Det er generelt forventet at den ferdigut-dannede universitetslærer skaffer seg jobbved en annen institusjon enn der hun haravlagt sin Ph.D. I løpet av karrieren bytterman vanligvis arbeidssted en rekke gang-er. Det er på den annen side en betydeligkonkurranse mellom de amerikanske in-stitusjonene om å skaffe seg både de bestestudentene og de beste lærerne. For lærer-nes del manifesterer dette seg i et lønnssy-stem der lønningene nærmest fastsettes”på auksjon”. En professorlønn kan liggemellom 80 000 og 160 000 dollar per år.Store ulikheter i lønn bidrar imidlertid

«Uncle Sam» (foto: Betty Harbert).


At slike spørsmål blir formulert somtemaet for et forskningsprogram i

Forskningsrådet, finner han forkastelig.Temperaturen i Sørensens innlegg bekref-ter at dette dreier seg om viktige spørs-mål. Det gjelder grunnleggende proble-mer i forståelsen av vitenskapens sosialerelasjoner med store konsekvenser forhvordan den skal organiseres og styres.Derfor ville det være synd om ikkeSørensens engasjement kunne få utløp ien mer presis og konstruktiv faglig debatt.En fornuftig debatt om disse spørsmå-lene krever konkrete eksempler. Et stortproblem med dagens vitenskapssosiologiog -historie er at behandlingen av detkonkrete materialet så ofte er upresis oglite vederheftig. Dermed foreligger detikke noe godt grunnlag for generalisering-er. Debatten utarter i retning av ren ideo-logisk konfrontasjon - noe også «viten -skaps krigene» har vært preget av.Fjelland et al gjør i det minste forsøk påå få debatten ned på jorden. De nevnerboken The Golem. What everyone shouldknow about Science (1993) av HarryCollins og Trevor Pinch som eksempel påtvilsomme relativistiske tendenser innen-for vitenskapssosiologien. Med godgrunn. Jeg tror alle som ønsker en bedreforståelse av hvorfor mange naturvitere fø-ler at noen vitenskapssosiologer og –histo-rikere fremstiller deres vitenskap på enuriktig og nedvurderende måte, vil ha nyt-te av å lese denne lille og lettleste boken.Sørensen synes imidlertid lite interessert ien nærmere diskusjon av dens innhold.At Collins og Pinch har valgt en bom-bastisk stil, skal man ikke legge for storvekt på. De viser en enkel tro på objekti-viteten i egne beskrivelser av komplisertevitenskapelige kontroverser: «We are go -ing to say what happened». Men når manser nærmere på de historiske eksemplene,er fremstillingen til dels direkte misvi-sende med en forvrengt karakteristikk avvitenskapelig metode.

Fjelland et al. peker på bokens behand-ling av Fleischmanns og Pons’ forsøk med«kald fusjon». Et annet av bokens «cases»,striden mellom Louis Pasteur og FelixPouchet om spontan generasjon, dvs. omhvordan liv oppstår fra død materie, illus-trerer disse svakhetene. Collins og Pincher unøyaktige i beskrivelsen av stridensproblemstillinger og tendensiøse i analy-sen av Pasteurs metodologiske oppfat-ninger. De formidler ukritisk en bestemthistorisk tolkning av striden uten å tahensyn til den kritikken som er reist.Derfor blir deres påstand om at vitenska-pelig argumentasjon ikke spilte en avgjø-rende rolle for utfallet av striden, heng-ende i luften. Ifølge Collins og Pinch bleopposisjonen, dvs. Pouchet, «crushed bypolitical maneuvering». Det er ikke rartom naturvitere reagerer skarpt når slikerelativiserende påstander om vitenskapfremsettes så dogmatisk og med en såoverfladisk og svak begrunnelse somCollins og Pinch gjør. De kommenterer iforbifarten striden mellom Pasteur ogPouchet. «As with all such experimentalcontroversies, it is the details that are cru-cial». Tilsvarende gjelder for diskusjoneneom hvor langt og i hvilken forstand viten-skapen er sosialt konstruert og relativ tilsin lokale sam men heng (jf. undertegnedesartikkel i Social Studies of Science, 13,1993 og Antonio Galvez’ i Annals ofScience, 45, 1988).Forskningspolitikk har begrenset plassfor en mer presis faglig debatt om despørsmålene som «vitenskapskrigene» rei-ser. Men, som sagt, forutsetningen for enfornuftig debatt om vitenskapsstudier ogvitenskapsteori på generelt nivå er at denhviler på et forsvarlig empirisk grunnlag.Derfor håper jeg Sørensen vil følge opp,om ikke i her, så i andre fora. Dette erspørsmål som trenger seriøs debatt ogikke bare luftig polemikk.

Denne debatten ansees nå avsluttet Red.

- For sterk detaljstyring av høyere utdanning

- Norsk høyere utdanning er altfor de-taljstyrt. Det sa Ole Danbolt Mjøs, le-deren av Mjøs-utvalget, da han sammenmed Victor Normann - også medlem avutvalget, innledet til debatt om deregu-lering av høyere utdanning på et møte iPolyteknisk forening nylig. –Staten måstyre høyere utdanning i stort - ikke idetalj, uttalte han. Mjøs var dessutenopptatt av å sette mennesket i sentrumog å gi rom for skaperkraft og kreati-vitet ved universitetene og høyskolene.– Vi trenger frie, myndige institusjonersom tar ansvar. Dessuten kan vi godttåle mer konkurranse mellom institusjo-nene enn i dag. På dette punkt sa hanseg langt på vei enig med Nor mann,som tok til orde for et markedsbasert in-centivsystem for høyere utdanning.Mjøs understreket for øvrig betydning-en av verdiforankring og kultur og trakkogså frem grunnforskningens viktigerolle. –Utvalget tar sikte på å videreføreden humanistiske arven som høyere ut-danning bærer med seg, sa Mjøs.

Debatt

Nils Roll-Hansen

Ned på jorden, Sørensen«Vitenskapskrigene» er temaet for disputten mellom Knut Holtan Sør en -sen og Fjelland et al. (F.pol. nr. 1-3/99). Sørensen reagerer skarpt på atnoen kan hevde at det finnes relativistiske og til dels antivitenskapeligetendenser i den nyere forskning innenfor vitenskapsstudier, med nedvur-dering av forskjeller mellom sant og falskt, rasjonelt og irrasjonelt, o.l.

Prof. Ole D. Mjøs (foto: Scanpix)


Kristian Fossheim

Forskingsproduksjon må sjåast isamanheng med finansiering

Det har ikkje mykje verdi å evaluere forsking utan samtidig å analysere tilgangen på ressursar - eller for-skingas kår. Norsk fysikk kjem dårleg ut i internasjonal samanheng. Forskarane har vore sveltefora saman-

likna med våre granneland, skriv Kristian Fossheim i dette debattinnlegget.

Norges forskingsråd er i gang medevaluering av fysikkfaget. Bak dette

valet ligg mellom anna data frå NIFUsom indikerer at norsk fysikk ikkje erkonkurransedyktig korkje i høve til andreland eller andre fag i Norge. NIFUs statis-tikk ser på produksjon, men ikkje sam-stundes tilgjengelege ressursar – dvs. for-skinga sine kår. Sanninga er at ressurs-mangelen er prekær, og utan tvil kjernentil problemet: Norsk forsking i fysikk erdramatisk underfinansiert. Denne tilstanden som har eksistert overlang tid, underminerer sjølve den natur-vitskaplege basisen for vår teknologiskeutvikling og hemmar den nyskapingspro-sessen som vårt land ropar etter. Aakvaag-utvalet sine appellar frå 1996 om ei radi-kal kursendring og nysatsing på forsking,har blitt oversett av Regjeringa og Stor -tinget, og vi har sklidd ytterlegare ned overrangstigen blant industrinasjonane.

Tidsskriftartiklar - eit viktig mål

Det er no viktig å forstå årsakene til, ogfinne botemidla for, svikten i enkelte disi-plinar. Her skal eg sette søkelyset på fy-sikkfaget. I denne samanhengen er, somnemnt, produksjonen av vitskaplege arti-klar i internasjonalt velrennomerte fag-tidsskrift eit viktig mål for vår konkurran-seevne på den internasjonale kunnskaps-marknaden. Analysen her er urovek-kjande for Norge: Talet på artiklar i fy-sikk, rekna i høve til folketalet i 1996, lågpå under halvparten av talet i våre toskandinaviske granneland, og i høve til eitinternasjonalt gjennomsnitt. I tillegg blirdet som er publisert, lite referert, nokosom kan tyde på låg kvalitet. Analysen vi-ser òg at dette er ei vidareføring av ei lang-varig utvikling. Fysikk kjem òg dårleg utsamanlikna med fleire andre fag i vårt eigeland. Men ingeniørfaga ligg og dårleg an,

rett nok så at vi har samanlikna eit reintforskingsinstitutt med eit universitetsin-stitutt, og at Risø har spesielle driftsutgif-ter ved reaktoren som ikkje er utskilde idesse tala. Eg har difor òg samanlikna talafor Fysisk institutt i Århus med Fysisk in-stitutt i Oslo. Desse institutta har om-trent like mange tilsette. Biletet vert detsame – netto operativt budsjett er grovtsett mellom 5 og 10 gonger så stort i År-hus. Ved NTNU er situasjonen tilsynela-tande litt betre, men realitetane er lik-nande som i Oslo. Vidare kjem det til atDanmark har vel 600 forskare i fysikkmedan talet i Norge er i underkant av250. Statistikken for total produksjon avvitskaplege artiklar som tilsynelatande sågut til å vise dårleg produktivitet blant nor-ske fysikarar, viser altså ved nærare etter-syn det stikk motsette: At norsk fysikk erklart meir produktiv enn dansk, rekna ihøve til ressursar og tal på forskarårsverk.Når det gjeld inntrykket av manglandekvalitet, som siteringsanalysen tyder på,må ein vere klar over at der er eit uunngå-eleg kvalitetsaspekt knytta til ressursspørs-målet. Eg minner her om mangelen påmoderne utstyr til norsk eksperimentellforsking generelt, og til postdoktor-stil-lingar. Mangelen på toppmoderne utstyrfråtek oss sjansen til å delta på dei mestavanserte områda, der forskinga går nyevegar.La oss ta eit døme til. Materialfysikk, fy-sikkens største forskingsfelt, har voregjenstand for skarpe kontroversar mellomForskingsrådet og forskarane i dei seinareåra. Dette har toppa seg ved at rådet nåavviklar eit årleg program på ca. 10 mill.kr, ein sum som har vore omtrent kon-stant dei siste 10 åra, og heile tida har legelangt under planlagd nivå. Her satsar noDanmark for fullt - truleg mellom 50 og100 millionar på samanliknbare områder.

mens geovitskap ligg på eit høgt nivå.Dette siste heng naturleg saman med dengode ressurstilgangen til forsking knytt tiloljeutvinninga.

Fysikkens kår i Norden

Det er knapt å overdrive når ein hevdar atfysikken i Sverige og Danmark arbeiderunder heilt andre og betre vilkår enn til-fellet er hos oss. For å gje ei reell, men idenne samanhengen nødvendigvis nokoforenkla bedømming av tilhøva i deiskandinaviske landa, bør ein både sjå påkonkrete ressurstal og trekke fram viktigeulikskapar i tradisjon, oppbygginga avforskingsinstitusjonane og i finansiering.Ser vi først på Danmark, kan ein ikkjeunngå å merke seg den enorme prestisjeNiels Bohr har gitt dansk fysikk. Arvenetter Bohr lever vidare i Bohr instituttet,og ved Nordisk Institutt for Atom -forskning (NORDITA), begge iKøbenhavn. Danmark kan vidare vise tilstore namn som Hans Ørsted (magne-tisme) og Tycho Brahe (astronomi).Etter krigen har Danmark bygd opp detnasjonale laboratoriet i Risø, med ut-gangspunkt i ei nøytronkjelde, i dag blantdei leiande i verda. I dette laboratoriet,der fysikken har stått i sentrum frå star-ten, er det 200 fysikarar med eit årlegbudsjett på 1,4 mill. kr i gjennomsnitt pr.forskar. (Inkluderer løn og alle utstyrs- ogdriftsutgifter, også til teknisk og adminis-trativt personale.) Ved Universitetet iOslo er tilsvarande tal 0,9 mill.kr pr fasttilsett forskar. Også eksterne kjelder ertekne med i denne samanlikninga.Risø har eit operativt driftsbudsjett perfast tilsett forskar – dvs. etter at løn til altteknisk/administrativt personale, doktor-studentar osv. er trekt frå - på ca. 0,5mill.kr, - ein stad mellom 5 og 10 gongerstørre enn tilfellet er for Oslo. Her er det

Debatt


Situasjonen er såpass ille at det best kankarakteriserast som å halde det største fel-tet i norsk fysikk for narr.

Stoda i Sverige

Sverige har lenge vore eit førande land iverda innan forsking, og det vil neppe for-undre nokon at fysikken i Sverige i dagmå karakteriserast som til botnar solid, ja,ennå sterkare enn i Danmark. Sverige harfire store universitet og fleire mindre, allemed fullt utbygde fysikkinstitutt og firenasjonale laboratoria som berre stellermed fysikk, med totalt ca. 460 tilsette. Itillegg kjem ei rad tunge spesiallaborato-ria. Det største av desse er det nye Ång-strøm-laboratoriet i Uppsala, der det blirinvestert ca. 1 milliard, vesentleg til mate-rialforsking, nettopp det området som eraller mest forsømt i Norge. Ein gjennom-gang av løyvingane til fysikk berre frågrunnforskingsrådet i Sverige, samanliknamed tilsvarande for Norge, viser atSverige satsar nær 200 millionar derNorge kan ventast å bruke ca. 46 millio-nar etter bortfallet av materialprogram-met. Dette betyr at Sverige brukar meirenn to gonger så mykje på fysikk reknaper million innbyggjarar. Skilnaden i pro-duksjon av artiklar kjem altså ikkje av atSverige har eit større folketal, men avsterk underfinansiering av norsk fysikk.Når vi så tek omsyn til dei institusjonellesidene som er nemnde, blir biletet lik-

nande som for Danmark: Norsk fysikk ersveltefora samanlikna med våre granne-land. Det er altså det statistikken eigenlegviser, utan at det kjem fram fordi tilgang-en på ressursar ikkje blir samanlikna. Forskingsrådet bør nå innsjå at det ikkjehar mykje verdi å evaluere forsking utansamtidig å analysere tilgangen på ressursarog forskingas kår. Blir den feilen gjord iden komande fysikkevalueringa, vil dennærmast framstå som sløsing med tid ogpengar. Diverre tyder ikkje det som ersendt ut av skriv frå Forskingsrådet til fag-miljøa på at denne lærdomen er forstått.Konklusjonen må bli at norsk fysikk påingen måte går for halv maskin slik statis-tikken vil ha oss til å tru, men tvert imotgår for fullt og vel så det, og slår våregrannar klart i produksjon av vitskaplegeresultat per krone. Men det som er og blireit faktum, er at satsinga på fysikk i Norgeligg langt under halvparten av satsinga tilvåre grannar, rekna i høve til folketalet, ogi høve til det som er det vanlege nivåetinternasjonalt. Her har forskingsstatsrå-den ei konkret oppgåve å ta fatt i.

Kristian Fossheim er professor i teknisk fy-sikk ved Norges teknisk–naturvitenskapeligeuniversitet. Artikkelen er ein forkorta ver-sjon av eit innlegg halde ved Norsk FysiskSelskaps årlege Fysikarmøte, Geilo juni 1999.

Debatt

- Norsk fysikk kjem dårleg ut i internasjonal samanheng. Forskarane har vore sveltefora saman-

likna med våre granneland. NTNU-miljøet er ikkje eit unntak.

Råd om ultralyd

Helseminister Dagfinn Høybråten hen-stilte nylig til prof. Sturla Eik-Nes vedNasjonalt Senter for Fostermedisin iTrond heim om å utsette et forskningspro-sjekt. Prosjektet som tar sikte på å kartleg-ge nytte og problemer ved tidlig ultralyds-undersøkelse på fostre, ble deretter stop-pet av fylkesordføreren som sykehuseier.NTNU har reagert kraftig mot dette. - Det er uheldig at ministeren henven-der seg til enkeltforskere om et godkjentforskningsprosjekt som er kommet tilgjennomføringsfasen, sa dekanus GunnarBovim til Aftenposten (01.11.99). Sakenkom så opp i Stortingets spørretime(03.11.99) der Gunhild Øyangen (A) saat hun så helseministerens handlemåtesom «prinsipielt svært uheldig». Helse -minister en svarte bl.a: «i den frie debatthar jeg anmodet om at dette prosjektetutsettes til Stortinget får anledning til ådrøfte bioteknologimeldingen.(...) Jeg haraltså ikke grepet inn i den formelle pro-sess. (...) Jeg kan ikke stoppe det, har ikkeforsøkt å stoppe det, men jeg har i debat-ten rettet en anmodning om at man ven-ter til politikerne får sagt sitt», uttalteHøybråten. Eik-Nes og to av hans medarbeiderestiller spørsmålet om det er etisk korrekt åla være å evaluere medisinsk teknologi.«Vi styrer ikkje, politikarar styrer, vi gjevråd. For å gje råd må vi ha data», skriverde i en kronikk i Aftenposten (01.11.99).

Finansieringsproblemer

De nasjonale forskningsinstituttene slitertungt. Prof. Reidar Almås som har ledet etevalueringsutvalg for de regionale stif-telsene, sa til Dagens Næringsliv i juni at: - Satsingen på oppdragsforskning harvært en overlevelsesstrategi for de regiona-le instituttene. De har hatt store proble-mer med å skaffe seg inntekter, og derforhar de falt for fristelsen til å gå i konsu-lentmarkedet. (…) Norske forskningsle-dere er ikke tilstrekkelig nådeløse når detgjelder å kutte ut ting som ikke har livetsrett. Dette er en generell svakhet i detnorske forskningssystemet, men svakhe-ten blir ekstra tydelig i utkantene, ifølgeAlmås.


Helge Godø

Japansk elektronikk – skapt av ildsjeler og individualister

Bob Johnstones bragd med denne boken er de fargerike og detaljerte fortellingene om hvordan japanske for-skere og teknologiutviklere – som sterke individualister og ildsjeler – har gitt japanske bedrifter en domine-

rende, ofte enerådende posisjon i verdensmarkedet for teknologisk avanserte produkter.

Bob Johnstone: We were burning –Japanese entrepreneurs and the forging ofthe electronic age. Basic Books, Boulder,Colorado, 1999, 422 sider

Hovedfokus i boken er Japans vekstsom ledende nasjon i forbrukerelek-

tronikk – der smarte, kreative og innovati-ve bedrifter som Sony, Canon, Casio,Sharp, Seiko og Yamaha har ledet an, medtungvektere som Hitachi, Toshiba og Fuji -tsu pesende etter. Johnstone mener det pri-mært er ildsjelene i de førstnevnte bedrif-tene, kombinert med sterk vilje i bedrif-tenes ledelse til å konkurrere i markedenemed egne FoU-baserte produktinnovasjo-ner, som kan forklare deres overlegne stil-ling i dag. Dette står i kontrast til dem somhevder at suksessen de siste 20-30 åreneskyldes japansk industripolitikk og diffusefaktorer i japansk fellesskapsorienterte kul-tur. Lesere som kjenner historien omVegard Tandberg og Willy Simonsen fraNorge, vil nikke gjenkjennende til det deleser i Johnstones bok – og sikkert gjøre segopp meninger om hva som gikk galt herhjemme, men som japanerne fikk til.

Myter og forklaringer

Japans suksess som industrinasjon har imange år vært kilde til et stort antall ana-lyser og forklaringer – og mytedannelser,med sterke understrømmer av etniske ogkulturelle stereotypiseringer om hva som”egentlig” er årsaken til denne overlegen-heten. Denne interessen var nærmest enbesettelse i USA på 80-tallet. På denne ti-den hadde USA et galopperende handels-underskudd vis-à-vis Japan – et stort an-tall amerikanske bedrifter gikk under ikonkurransen med japanske produkter,som var langt billigere og av overlegenkvalitet. Samtidig ble forholdet mellomUSA og Japan ”anstrengt” – USA ankla-get Japan for dumping og handelshin-dringer og det som verre var, slik vi så daKongsberg Våpenfabrikk ble dratt inn i”skandalen” om Toshibas salg av datastyr-

oppfatning om at de er ekstremt konfor-me og orienterte mot kollektivets homo-geniserende fellesnormer – kort sagt anti-individualistiske: ”Alle” er jo kledd i sam-me type dress og slips og bruker sammetype briller. Johnstone tar for seg forbru-kerelektroniske produkter som minikal-kulatorer, digitalur, videokamera, synthe-sizer, CD-spillere, laserprintere, lysdioder,etc. – produkter hvor japanske bedrifterhar fått global dominans de siste 20 årene.Deres suksess skyldes primært at produk-tene har egenskaper og funksjoner somtidligere ikke var teknologisk mulige –samt lav pris og overlegen kvalitet. Forhver produkttype dokumenterer John -stone hvordan japanske ildsjeler har dre-vet frem utviklingen av disse produktene– fra primitive ideer om en teknologiskmulighet via intenst, langvarig og møys-ommelig FoU-arbeid, frem til prototyperog etterfølgende produkter som er mar-kedsklare. At disse ildsjelene – med et parunntak som Akio Morita i Sony og Soi -chiro Honda i Honda – er lite kjent i ves-ten, kan bero på kultur- og språkbarrierer,men like fullt har de spilt en primær rolle.Det er fortellingene om disse og deres ar-beid som utgjør hovedinnholdet i boken.

te verktøy for produksjon av stillegåendeu-båtpropeller til den daværende sovjetis-ke marinen. I den amerikanske debattenvar det sterke røster som mente at USAsmangel på industripolitikk og offentligsatsing på industriell FoU var en viktig år-sak til at USA hadde sakket akterut – ogat dette skilte USA fra Japan. I Europa, ogspesielt i EU, har rivaliseringen medJapan også lenge stått på den politiskedagsorden – og er en viktig motivasjons-faktor for de store rammeprogrammene.Imidlertid, utover i 1990-årene har denvestlige ”besettelsen” om Japan gradvis av-tatt. Noe skyldes at andre asiatiske nasjo-ner – ”tigrene” fra Korea, Taiwan, HongKong, Singapore, Malaysia og etter hvertogså Kina – har kommet i sterkere fokussom økonomisk faktor i verdensøkono-mien. Dessuten har japansk økonomivært inne i en stagnasjonsfase i store delerav 1990-årene; etter at den japanske ”så-peboble-økonomien” sprakk tidlig på 90-tallet har vestlige avisers reportasjer værtskadefrydsfiksert på Nikkei-indexens ned -tur (nesten halvert siden 1991) og skanda-lene i japansk finans- og bankvesen. Asia-krisen de siste årene har også bidratt i sam-me retning – samtidig har USAs økonomigjort et spektakulært ”comeback”.

Ildsjelene avgjørende

Det er i dette tøværet at Bob Johnstonesbok om entreprenører – ildsjelene ogforegangsmennene – i japansk elektronik-kindustri er utkommet. Den represente-rer et nytt og mer nyansert syn på japanskindustri, noe Johnstones gode språkkunn-skaper i japansk og evner som teknologi-journalist forsterker. Hovedbudskapet omjapanske innovasjoner innen forbrukere-lektronikk er at disse ble drevet fram avsterke, meget begavede, kreative individu-alister med ukuelig energi og vilje til åskape innovasjonene. Disse ildsjelene, el-ler teknologientreprenørene og ingeniø-rene/forskerne, var viktigste faktor. I vest-lige forestillinger om japanere er det en

Bøker


Industripolitikken underordnet

Johnstone avkler dessuten en vestlig opp-fatning om at Japans suksess skyldes etstyrt og koordinert ”A/S Japan”, dvs. be-tydningen av jap ansk industripolitikk.For teknologibedriftene er situasjonensnarere at de lever i en ekstrem konkur-ransesituasjon, særlig i Japan. Denne sy-dende konkurransen, som mange besø-kende i Japan har sett på nært hold i elek-tronikkbasaren i bydelen Akihabara iTokyo, betyr at bedrifter må være tekno-logisk innovative, foruten å kunne kon-kurrere på pris og kvalitet. I dette bildetspiller den statlige industripolitikken enbeskjeden rolle – noe som forklarer hvor-for japanere ofte smiler skjevt og svarersvevende når de blir spurt om japansk in-dustripolitikk og om MITIs rolle. MITIer den engelske forkortelsen for ”Ministryof International Trade and Industry” – ogble på 80-tallet identifisert som hjernen idet Vesten oppfattet som en samordnetjapansk industri-, teknologi- og handels-politikk utformet i tett samarbeid med destore japanske multinasjonale selskapenemed aner tilbake til de gamle handels- ogindustrikartellene, zaibatsu’ene, fra førkrigen. Johnstone hevder, med støtte isine kilder, at MITI primært er en tung-rodd byråkratisk organisasjon uten nev-

neverdig betydning for elektronikkbedrif-tene – ut over til tider å være en hemsko.

Langsiktig strategi med høy risiko

Et annet, parallelt budskap i boken er atnettopp konkurransen og den intense ri-valiseringen mellom japanske bedrifterhar tvunget dem til å satse tungt på FoU,for å utvikle egne, unike produktinnova-sjoner. Altså en betydelig risikovilje mht.investeringer i FoU, i en ressursmessigstørrelsesorden som er langt høyere enndet som ansees som normalt i bedrifter iUSA og Europa – og på områder somamerikanske og europeiske bedrifter nor-malt ville anse som ”blue-sky R&D”. Forhvert produktområde som Johnstoneskriver om og hvor japanske bedrifter harhatt stor suksess, viser han hvordan degrunnleggende teknologiske gjennom-brudd, slik som oppfinnelsen av transisto-ren og laseren, skjedde ved amerikanskeindustrielle forskningslaboratorier, ofte på50- og 60-tallet. Bell Labs var sannsynlig-vis viktigst, men også RCA Labs (senereDavid Sarnoff Research Center),Fairchild og General Electric var viktigearnested for disse gjennombruddene.Japanske industrielle forskere – ildsjelenesom er hovedpersonene i boken – ”tok”(lisensierte, etc.) disse og videreutviklet

teknologiene til blant annet forbrukerel -ektroniske produkter. Johnstone viser ty-delig hvordan de amerikanske bedriftsled -erne – ofte med henvisning til markeds-analyser – ikke så noe kommersielt poten-siale for videreutvikling av disse teknolo-giene. Prioritering av kortsiktige profit-thensyn fremfor satsing på risikofylte,kostbare FoU-prosjekter har tydeligvisogså vært medvirkende. I motsetning tilsine amerikanske kolleger var ikke de ja-panske ildsjelene som Johnstone skriverom, prisgitt oppdragsgivere fra markeds-avdelingene i sine bedrifter – de japanskeildsjelene hadde full støtte fra toppledelseog eiere til å satse betydelige ressurser påvidereutvikling over lang tid. I dag serman at avansert japansk elektronisk tek-nologi bare har fjerne aner i USA – japan-ske forskere har lenge vært en selvstendig,kreativ kraft som har skapt svært mangeav de produkter vi til daglig omgir ossmed, på vår ferd inn i informasjonssam-funnet, til stor nytte og glede for hele vårsiviliserte klode. Johnstones bok fortelleross om hvordan japanske ildsjeler skaptedette – og hvordan de har støpt mye avsjelen sin inn i det vi leser som ”duppe-dingser” merket Sony, Casio eller Yamaha.

Helge Godø er forsker ved NIFU.

Bøker

Nils Johan Lavik: Rasismens intellektuellerøtter: rase, psykiatri og vitenskap - et histo-risk perspektiv: Tano Aschehoug, 1998.

Dette er ikke noe avgjørende argu-ment, folkemeningen har interesse i

seg selv. Men det er komplikasjoner medhistoriske studier av folkemeningen, fordimaterialet kanskje ikke er så lett å kommeordentlig innpå. Noen meningsmålingerkan brukes, og de gir ikke noe helt triveligbilde av «folket», selv om de ikke er særligfyldige. Jeg kjenner f.eks. ikke noen or-dentlig studie av folkemening om arv.Slike studier har imidlertid et annetproblem, nemlig at emnet ikke er heltsammenliknbart. Akademiske teorier erofte langt mer utarbeidet og utspekulerte,

mens folkelige teorier normalt vil væremer kontante; de handler om hvilke slagsfolk som er sympatiske og som man vil hanoe med å gjøre. Det betyr at sammenlik-ning lett blir sammenlikning av noe uliketeorier. Dette kompliseres ytterligere av at idé-historiske studier, som Lavik er interesserti, er krevende hvis man vil si noe om me-ningers utbredelse, ikke bare at en og an-nen har gitt uttrykk for dem. I Norge harman vært svært opptatt av enkelte raring-er, som f. eks. Mjøen - han er det jo festligå skrive om - men ikke av utbredte lege-meninger. Idéhistorie må også være nøyemed akkurat når meninger studeres, og avdet jeg har lest om emnet var det i Norgelite av problematiske ideer om raseren-

sking på det tidspunktet da steriliserings-loven ble vedtatt.Idéhistoriske studier må også unngå åblande sammen ulike emner under over-skriften «rase» (et ord som tidligere ogsåble brukt i slapp og ikke-»rasistisk» for-stand). Vi må skille mellom så ulike tingsom 1) raseforakt (som nærmest fører tilat man ikke tror at rasen kan forbedresved sterilisering), 2) sterilisering/utryd-delse av uønskete trekk («rasehygiene»),3) interesse for slektskvalitet (av svært uli-ke grader), 4) sterilisering grunnet eks-trem uegnethet til å oppdra barn, 5) fri-villig sterilisering osv. Blir disse blandetsammen, får man bisarre resultater som

Ulf Torgersen

Lavik om raseteorierForholdet mellom akademiske og folkelige teorier er et interessant emne. Lavik beskriver akademiske/ intel-

lektuelle teorier om rasespørsmål i dette hundreåret, bl. a. i Norge. Han mener at man ikke behøver å studerefolkemeningen så nøye fordi den intellektuelle debatten er så ille at det trolig ikke er mer grums i folkedypet.

forts. side 26 - bunn


Magnus Gulbrandsen

Et system i evig endringOver hele verden pågår en rekke eksperimenter for å styrke forholdet mellom universiteter, næringsliv og

myndigheter. Hensikten er å skape grobunn for innovasjon og økonomisk vekst. Dr. Henry Etzkowitz kallerdette for “The Endless Transition” og hevder blant annet at universitetene kommer til å spille en enda mer

sentral rolle i fremtidens innovasjonssystem.

USA særlig har gått langt fra (b) mot (c).Her har det kom met en gradvis erkjen-nelse av at myndigheter bør ha en viktigrolle i industripolitikken. Det er blitt eta-blert flere større programmer de sisteårene som direkte støtter innovasjon ogentreprenørskap. Samtidig har universite-tene blitt mer engasjert i den økonomiskeutnyttelsen av forskningsresultater.Vest-Europa har lange tradisjoner fornære forhold mellom fag foreninger ogmyndigheter, og mellom store bedrifter ogmyndigheter, mente Etzkowitz. Ut for d r -ingen er da i enda større grad å trekke uni-versiteter og høyskoler med i innovasjons-systemet, og Etzkowitz forventet sterkereoppmerksomhet på forholdet uni versi teter- næringsliv også her i årene som kommer.I foredraget ble det også antydet at utvik-lingen fra (a) til (b) i Sør-Amerika og Øst-Europa, mens USA og etter hvert resten avVest-Europa går mot (c), kan forklare endel av de økonomiske problemene i deførstnevnte delene av verden.Selv om idealet for Etzkowitz åpenbarter modell (c), betyr ikke det at det alltidfinnes noen “beste løsning” på hvordannæringsutvikling kan fremmes. Land ogregioner varierer blant annet med hensyntil kunnskapsmessige forutsetninger, poli-tisk-ideologisk klima og eksistensen av of-fentlige og korporative organer på ulikenivåer. Målsettingen vil likevel som regel

Etzkowitz er professor ved State Uni -versity of New York. Han holdt nylig

et seminar om dette temaet ved NIFU.Her brukte han en trippel spiral (“TripleHelix”) som metafor og modell for hvor-dan sentrale samfunnssektorer og forhol-det mellom dem er i endring. Trippel -spiralen er en evolusjonær modell utennoe bestemt endepunkt.

Sektorer i endring

Det pågår for tiden store endringer overhele verden både i næringslivet, univer-sitets- og høyskolesektoren og i offentligsektor. Samtidig som disse samfunnssfæ-rene forandrer seg, endres også forholdetmellom dem. I land hvor universitetene iliten grad har vært aktive og direkte med-spillere i innovasjonssystemet, er man opp-tatt av å skape tettere bånd mellom univer-siteter og næringsliv. Andre land, særligUSA, har lange tradisjoner for at ikkemyndighetene skal engasjere seg direkte iutviklingen av privat sektor. Også dette ernå til en viss grad i ferd med å endre seg.I Etzkowitz’ fremstilling var det vissenormative undertoner. Han mente f.eks.at det i våre dager er vanskelig å tenke segomfattende nyskaping i en region uten atalle tre sektorer er involvert. Han viste tilen rekke eksempler på mislykkede forsk-ningsparker, kunnskapssentra og SiliconValley-inspirerte tiltak i ulike land hvorengasjement fra en av sektorene harmanglet.

Ulike land – ulike muligheter

Etzkowitz mente at endringene går i for-skjellige retninger i ulike deler av verden,og visualiserte dette med en rekke sirkler(jf. figuren). I Øst-Europa og Sør-Amerika har det funnet sted et skifte i ret-ning fra (a) til (b), mens utviklingen i

tegningen av Finn Graff i Dagbladet hvorEvang framstilles som jødemotstander.Slikt mener selvfølgelig ikke Lavik, og

være den samme – å skape innovasjonsni-sjer og sikre seg en plass i arbeidsdelingeninnenfor den globale økonomi.

Universitetene er viktige

Bak denne utviklingen finner vi ifølgeEtzkowitz minst tre sentrale drivkrefter.For det første er det blitt en tettere sam -menheng mellom kunnskap og økono-misk vekst. For det andre er man blitt klarover alvorlige mangler ved en “top-down”-modell hvor myndigheter peker ut sen-trale innsatsområder for kunnskaps- ognæringsutvikling. Og for det tredje betyrnye teknologier som IT og bioteknologitil dels et nytt mønster for kunnskapspro-duksjon og kommersialisering.I motsetning til andre innovasjonsmo-deller postulerer “trippelspiralen” en sen-tral oppgave for universitetene, ifølgeEtzkowitz. Universitetene spiller en merunderordnet og indirekte rolle i industri-utvikling i teorien om nasjonale innova-sjonssystemer, og den såkalte “Modus 2”-teorien spår nærmest de klassiske univer-sitetenes endelikt eller iallfall sterkt svek-kede betydning på sikt. Det er den konti-nuerlige fornyelsen gjennom en stadigrullerende student- og stipendiatmassesom er professor Etzkowitz’ fremste argu-ment for at universiteter og høyskoler vilspille en stor og økende rolle i nyskapingog økonomisk vekst.

han nevner det også, men jeg synes likevelemnene blir litt for like hverandre i bokahans. Alt i alt: jeg vil på vårt nåværendekunnskapstrinn være svært forsiktig med

å gi «folket» bedre ideologisk standpunkt-karakter enn «intellektuelle».

Ulf Torgersen er forsker ved NOVA.

Bokomtale fortsatt fra side 25


Utspill

Sveriges regjering i intel-

lektuell karantene?

I Dagens Nyheter (02.08.99) retter BoRothstein, professor i statsvitenskap vedUniversitetet i Gøteborg, voldsom kritikkmot det svenske sosialdemokratiet.

«Den socialdemokratiska utbildnings-politiken har riktat ett antal systematiskaoch strategisk samordnade attacker motforskningens självständighet och de en-skilda forskarnas autonomi (...) Balansenmellom politiker och forskning finns intelängre. Partitrogna socialdemokrater harsatts att leda nästan alla viktiga organ somdelar ut pengar till samhällsvetenskapligforskning. Målet är att få fram politiskkorrekta resultat. Som forskare kan manutsättas för rent ideologiska förhör för attfå anslag. Den slutsats jeg själv drar avdetta är att regeringen bør försättas i intel-lektuell karantän. Vi forskare bör avbrytadialogen med den politiska makten.»

Mangfoldet i USAs

høyere utdanning

USA er i dag verdensledende innenforstore deler av forskning og høyere utdan-ning. Landet har mer enn 3.000 «collegesand universities» og representerer et me-get stort mangfold mht. oppgaver ogfunksjoner. The Carnegie Foundation forthe Advan ce ment of Teaching har på initia-tiv av Clark Kerr – den legendariske uni-versitetspresidenten fra California – kate-gorisert de amerikanske institusjonenesom følger:Research Universities IResearch Universities IIDoctoral Universities IDoctoral Universities IIMaster�s (comprehensive) Colleges andUniversities IMaster�s (comprehensive) Colleges and Universities IIBaccalaureate (liberal arts) Colleges IBaccalaureate Colleges IIAssociate of Arts Colleges

Såkalte «Specialized Institutions» inn enbl.a. teologi og helse kommer i tillegg tildisse. Figuren viser fordelingen på katego-rier i 1994. Mest overraskende er det kan-skje at såkalte Research Uni versities ogDoctoral Universities bare teller vel 200 –altså mindre enn ett slikt universitet pr.mill. innbyggere. Det er også langt min-dre enn det mange skandinaviske univer-sitetsbyggere sikter mot.

- Nature advarer

I en leder advarer Nature (21.10.99) motå gi de såkalte «peer-reviewed publicati-ons» for stor vekt og å gi dem et for vidtanvendelsesområde slik man har sett klaretendenser til i de senere år. «Their covera-ge of research provides no guarantee ofthe science�s quality», heter det bl.a.Nature tror vektleggingen er strategisk be-tinget. «(...) the pressure on assessors’time as well as that of institutions and in-dividual academics means that publicati-on in a prestigious journal becomes evermore convenient as a shorthand indicatorof achievement».

Nature konkluderer slik: «Scientists andtheir institutions are in for a more turbu-lent future as access to their informationbecomes ever wider. The journals shouldbe expected to maintain their standards inpublishing valid, if occasionally credibili-ty–stretching, science. But the ever-incre-asing reliance on them for quality controlhas disadvantages that should be counte-red by adequate provision of time and re-sources for independent assessment and,in the midst of controversies, publiclyfunded agencies provid ing comprehen-sible, reliable and prompt complementaryinformation over the network.»

Sterk vekst i private

midler i USA

De såkalte private «foundations» har merenn fordoblet sin slagkraft i USA på1990-tallet – jf. figuren over. Dette er etresultat av vekst innenfor eksisterende«foundations» så vel som etablering avnye. I den siste kategorien finner vi Bill ogMelinda Gates Foundation fra 1994 – idag en av de aller største.

Skal det være en grad?

Vi har hørt at universitetsgrader kan kjø-pes fra diverse tvilsomme firma i USA.Nå har imidlertid redaksjonen mottatt etslikt tilbud over internett som forsikrer at:«Bachelors, masters, MBAs, and doctora-te (Phd) diplomas available in the field ofyour choice. No one is turned down.Conf identiality assured.» Firmaet i NewYork City kan nåes døgnet rundt, inklu-dert søndager og helligdager.

Velgjørernes gaver øker: Den andel som tilfaller forskningen er anslått til vel 5 prosent – og har

stort sett vokst i tråd med totalen. Denne forskningsfinansieringen ansees å være svært verdifull

– bl.a. som følge av at midlene vanligvis kan brukes svært fleksibelt (Science 08.10.99).

C-bladBlad i postabonnement

Returadresse:

NIFU - Norsk institutt for studier av

forskning og utdanning

Hegdehaugsveien 31, N-0352 Oslo

Flere doktor grader i NordenAntallet avlagte doktor grader per år i Norden er om lag doblet i løpet av 1990-tallet.

Økningen fra 1990 til 1998 var relativt sett sterkest i Danmark, svakest i Norge.

Iløpet av tidsrommet 1990-1998 er detavlagt til sammen 30 500 doktorgrader

i de nor diske land. Det årlige antall ernesten fordoblet fra 2300 i 1990 til 4500i 1998. Sverige står for 41 prosent av gra-dene i 1998, Finland for 23 prosent,Danmark for 21 prosent og Norge for 15prosent. I Island er det få som avleggerdoktor graden innen lands; mange is lend -inger tar imidlertid en forsker utdanning ide andre nordiske land.Også i forhold til innbygger tallet er

doktorgradsproduk sjonen størst i Sverige,hvor det i 1997 ble det avlagt 19 doktor -grader per 100 000 innbyggere. Tilsvar -ende tall for Danmark og Finland var 18

grader og for Norge 14 grader.De fleste doktorgrader i Norden avleg-

ges innen medisin: 29 prosent når vi serpå tidsrommet 1990-1998 samlet. Mate -matikk/naturvitenskap står for 22 prosentog teknologi for 20 prosent. Andelene erbetyde lig lavere for samfunnsviten skap(14 prosent), humaniora (10 prosent) oglandbruksvitenskap/veterinærmedisin (6prosent). Fagområdefordelingen i landeneer relativt lik, men enkelte særtrekk kanpåpekes. Som figuren viser tas en relativtliten andel av de norske doktor gradeneinnen medisin, mens matematikk/natur-vitenskap står for en større andel. IDanmark har samfunns vitenskap en lav

andel i motsetning til humani ora.Sveriges profil karakterise res ved en høyandel for medi sin, mens matematikk/na-turvitenskap ligger lavt. Sistnevnte fag -om råde scorer relativt lavt også i Finland,mens sam funns vitenskapens andel er høy.Ser vi på utviklingen i løpet av perio-

den, finner vi at sam funns vitenskapensandel har økt, mens medisin har fått sinandel redusert.

Terje Bruen Olsen

Framstillingen bygger på en rapport utar-beidet for Nordisk Forskerut dannings aka -demi (NorFA).

Documents

Kan vi lykkes på land også? - Forskningspolitikkfpol.no/wp-content/uploads/2013/05/Forskningspolitikk-4...nedenfra og for lokalt faglig lederskap under ansvar. Akademiet er sikre