34

Litt før den etniske renessansen – feltarbeid blant kvenerpåsluttenav1960-tallet

Møter mellom gamle kvener og unge finske studenter – minner som forteller om store endringer i minoritetspolitiske oppfatninger

og holdninger fra 1960-tallet til i dag.

Anna-Riitta Lindgren

E inar Niemi (2001) har delt kvensk forskning inn i fire perioder: Den første fra 1700-tallet til

1870, den andre til 2. verdenskrig, den tredje fra 1945–1970 og den fjerde etter 1970. Den fjerde perioden startet med to hovedfelt: Norsk historieforskning utført av kvener, og språkforsking utført av finske forskere. Terje Henninens og Einar Niemis omfattende hovedfagsoppgaver fra 1972 handlet om kvensk innvandring til Alta og Vadsø. Arbeidene om kvensk språk var min og Marjut Aikios hovedoppgaver fra 1974 og 1981, begge handler om bøyningslære i Nordreisa-dialekten. Her vil jeg fortelle litt om starten på arbeidet med å samle inn et kvensk dialektmateriale.

Som førsteårsstudenter i finsk språk-vitenskap ved Helsingfors universitet lærte Marjut Matilainen (senere Aikio) og jeg om finske dialekter. Foreleseren behandlet dialekter i Finland, og nevnte at det også eksisterer finsk i Amerika, Värmland, Tornedalen og Nord-Norge. Etter første studieår skulle man gjøre et obligatorisk feltarbeid. Marjut og jeg fant ut at vi kunne gjøre det i Nord- Norge. De vitenskapelige assistentene

som vi avtalte arbeidet med, frarådde oss å dra utenlands. De mente det ville bli for vanskelig for uerfarne felt- arbeidere og rådde oss til å velge en dialekt i Finland. Men ungdommelig eventyrlyst fikk oss til å velge Nord-Norge.

Jeg var bare 19 da vi i juli 1967 dro til Storfjord og Nordreisa på det første feltarbeidet. Trass i at vi var meget uvitende og ukjent i Nord-Norge, ble feltarbeidet vellykket, takket være hjelp fra gode informanter. Vi ble meget glad i miljøet og menneskene og reiste hvert år gjennom studia på frivillig innsamlingsarbeid for ulike arkiv. Etter den første turen visste vi at det fantes flere finsktalende i Nordreisa enn i Lyngen-området, og derfor oppsøkte vi Nordreisa i 1968 og 1969. Vi hadde ikke bil og prioriterte derfor å være på bare ett sted. En annen grunn til å satse på ett sted var at vi ble bedre kjent med folk. Vi satte stor pris på å bli personlig kjent med informantene og andre folk i bygda.

I 1970 dro vi til Nordreisa alt i januar og oppholdt oss der et halvt år. I årene 1970–1973 fortsatte vi med innsamling

her, men også i Øst-Finnmark. Vi samlet ordforråd, formlære, stedsnavn og gjorde båndopptak. Samlingene finnes i dag ved Forskningscentralen för de inhemska språken (www.kotus.fi). Materialet fra Nord-Norge ble godt mottatt ved Helsingfors universitet og dialektarkivene. Ansatte ved det Finska bandarkivet bestemte at de ville gjøre dialektopptak i alle kvenbygder og gjorde omfattende innsamlingsreiser til Nord-Norge med bil og gode båndopp-takere i 1970 og 1971. På 1980-tallet og senere har flere personer fra ulike institusjoner drevet innsamlingsarbeid av kvensk dialekt- og navnemateriale. Spesielt Eira Söderholm, Irene Andreassen, Pia Lane og Bente Imerslund må nevnes, men i denne artikkelen skriver jeg om startfasen.

Unge studenter på feltarbeid i Nordreisa I finskstudiet i Helsingfors på 1960-tallet ble vi undervist i tradisjonell dialekt- ologi. Til feltarbeidet ble vi instruert om at vi burde oppsøke minst 80 år gamle mennesker som hadde levd på samme sted hele livet, hadde lite skolegang og

Ottar303–2014(5):34–40

Ottar nr.5/2014.indd 34 05.11.14 08:30

35

ikke lest mye. Slike mennesker burde ha i behold en «ekte» dialekt uten inn- flytelse fra finsk standardspråk gjennom påvirkning fra bøker, aviser og radio! Det ble også anbefalt at intervjueren skulle peke på gjenstander og spørre hva de het. Dette ble regnet som nødvendig for ikke å påvirke informantenes ordvalg. Videre ble det anbefalt at vi skulle spørre om gamle ting, om liv og arbeid i informantenes barndom, hva far til informanten hadde arbeidet med og om gamle arbeidsmetoder.

Da vi kom til Reisadalen i 1967, spurte vi etter de eldste og ble første dagen vist til ekteparet Mikki på 100 og Anna på 90 år. Mikki var blind, satt i gyngestol og gynget i raskt tempo frem og tilbake. Det virket som om han ikke hørte særlig bra, for vi fikk ikke andre svar fra han enn «Häh?» etter gjentatte forsøk. Så forsøkte vi med Anna, som både så og hørte godt. Vi pekte på en stol og spurte hva det var. «No tooli se on, (‘Nå, det er jo en stol’)» svarte hun på det rare spørs-målet, og vi skrev ned tooli. «Mitä sinun isä teki? (‘hva gjorde far din?’)» forsøkte

vi videre etter instruksjonene. «Sikkiitä se teki (‘han laget barn’)», svarte Anna ironisk – det fikk da være grenser for dumme spørsmål! Da vi forlot huset, følte jeg meg ganske usikker.

Den andre dagen kom vi til Peder og Hilda Bergmo. Peder Bergmo, på kvensk kalt Kaupin Pekka, hadde ennå ikke fyllt 80, så vi var usikre på om han var gammel nok til å være en god informant! Men Pekka og Hilda tok skeia i egne hender – de intervjuet oss: Hvor kommer dere fra i Finland? Hvordan visste dere om oss? Jobber dere, eller går dere enda på skolen? Hva gjør din pappa? Og så videre – det ble en naturlig diskusjon, og vi fikk mot til å ta frem båndspilleren. Mikrofon var ukjent for Hilda, og siden jeg også hadde lagt håndveska mi på

Sapen Agnes i Rässikäinen/Agnes Reisesen iSørkjosen,f.1880.Hunlevdetilhunvarlittmerenn100år.Foto:Anna-RiittaLindgren.

bordet, spurte hun: «Pittääkö se tuohon pushiin puhua? (‘Skal man snakke inn i den der posen?’) Vi behøvde ikke å spørre så mye. Hilda og Pekka fortalte spontant lange historier, og det ble et levende og bra opptak. Pekka fikk tildelt Kalevala-prisen i 1982 for alle

BildeavdesomboddepåBergmoi1967:Fravenstre:KaupinPekanHilmari/HilmarBergmo, Kaupin Pekan Ruuali/Roald Bergmo, RoaldsogAnnasbarnTor-VillyogMona,RuualinAnna/AnnaBergmo(RoaldskonefraTana),KaupinPekka/PederBergmo,SapenHilta/Hilda Bergmo, Kaupin Pekan Aatoli/Adolf Bergmo. Aatoli, Hilmari og Ruuali var tre av sønnene til Pekka og Hilta. I Anna og Roalds familie snakka man norsk, men alle de andre snakka seg imellom kvensk.Foto:Anna-RiittaLindgren.

Ottar nr.5/2014.indd 35 05.11.14 08:30

36

opplysninger om språk og kultur til nytte for forskningen.

I 1967 hadde vi fått i oppdrag å samle ordforråd om bestemte tema. Det var fiske for Marjut sin del, og for meg var det seilbåter brukt til fiske. I Nordreisa hadde man gått over til motorbåter

Etter hvert forstod vi at frykten for at dialekten var ødelagt gjennom innflytelse fra finsk standardspråk hos folk yngre enn 80 år, ikke hadde noe for seg. Det finske standardspråket var faktisk nokså ukjent blant kvenene. Noen hadde lært av finske turister at «piili» ‘bil’ er «auto» på finsk og enkelte andre ord. Etter de første innsamlingene drøftet vi dette med ansatte på arkivene i Helsingfors, og vi foreslo at vi kunne intervjue alle som kunne språket godt. Dette ble akseptert.

Når Marjut og jeg oppholdt oss så mye i Nord-Norge i studieårene, skyldes det ikke bare språkvitenskapelig interesse, men også kontakten med miljøet. Jeg var oppvokst i Helsingfors, og nå ble jeg kjent med en helt annen verden gjennom intervju med gamle folk i nordnorske utkantstrøk. De fleste informantene vi intervjuet på 1960-tallet, var født på 1880- og 1890-tallet. De fortalte mye om hvor sterkt verden hadde endret seg i løpet av deres livstid. Hilda Bergmo konstaterte om moderne mennesker at «net on paperi-ihmiset, ei kestä kuumaa eikä kylmää (‘de er papirmennesker, tåler verken hete eller kulde’)». Jeg fikk inntrykk av at folk hadde erfart en voldsom kulturrevolusjon i sin livstid. Selv om det også hadde skjedd mange endringer gjennom livet til mine

PaisiitinSofiaiRässikäinen/SofiaKarlseniSørkjosensomlevde1890–1979.Foto:Anna-RiittaLindgren.

Fødselsdagsfeiringvinteren1970av80-årsdagen til Kaupin Pekka/Peder Bergmo og 85-årsdagen til kona hans, Sapen Hilta/Hilda Bergmo. Peder Bergmo levde til han blemerenn100år(1889–1991).Foto:Anna-RiittaLindgren.

etter første verdenskrig, så jeg måtte intervjue de eldste fiskerne. Jeg hadde ingen peiling på seiling og seilbåter, så de gamle pensjonerte fiskerne tegnet med skjelvende hender hvordan tauene gikk i seilene på åttringer og fembøringer slik at jeg skulle få riktig forståelse av ordene og deres betydning. Marjut hadde fått en lang liste med spørsmål om notfiske og prøvde å gå gjennom dem sammen med tre gamle fiskere fra Sørkjosen. De hadde vansker med å forstå spørsmålene, og på nytt og på nytt så de på hverandre og spurte: »Mutta mitä se meinaa? (‘Men hva mener hun?’)» Til slutt kom alle fire til den konklusjon at finske innsjønøter måtte være helt annerledes enn de nordnorske. «Hvordan er de her da?» spurte Marjut, og så begynte de å fortelle, og hun fikk vite mye om nøter og dertil hørende ord.

Ottar nr.5/2014.indd 36 05.11.14 08:30

37

besteforeldre og deres generasjon i Helsingfors, så hadde moderniseringen i Sør-Finland kommet mer gradvis og over lengre tid.

Vi ble nesten alltid meget vennlig mottatt av folk. Da vi begynte arbeidet, bodde vi i telt, men når det regnet, ble vi invitert til å bo innendørs og til å bade badstu. I tillegg til at det var bekvemt, var det også en måte å få bedre kontakt med informantene. Vi fikk være med på fisketurer, høyslått, bærplukking, se på tjæremilebrenning, prøve å spinne med rokk og skrape reinskinn. Vi vasket rundt hus og passet barn – vi gjorde altså mye mer enn bare innsamlings- arbeid. Slik ble vi etter hvert lokalkjente og lærte mer om språkforhold generelt enn om vi bare hadde brukt tida til dialektinnsamling.

En gruppe uten navnPå 1960-tallet visste vi ingenting om minoritetspolitikk, og jeg er nesten sikker på at det gjorde heller ikke våre informanter. Den nye samebevegelsen hadde såvidt organisert seg, men på 1960-tallet var den bare kjent i begren-sede kretser. Vi hadde lest om «Ruijan suomalaiset», ‘finner i Nord-Norge’, og vi spurte etter «suomalaiset», ‘finner’. Men jeg lærte fort at det ikke var særlig klokt: «Met emmä ole suomalaiset vaikka met puhuma suomea. Met olema ruijalaiset. (‘vi er ikke finner selv om vi snakker finsk, vi er nordmenn’)» svarte informantene ganske bestemt. Ofte ble vi vist til Paavo eller Kerttu, begge finlendere som var gift med reisa- væringer og bodde i Nordreisa. Marjut

og jeg ble kalt for «suomen tyttäret», ‘de finske jentene’, og når folk snakket om de avdøde som hadde innvandret på 1800-tallet, ble de kalt for finner. På 1960-tallet hadde man ikke et etnonym om seg selv, altså om reisaværinger som snakket kvensk med hverandre. Ordet kven ble ikke brukt, og ikke andre ord heller – det var en gruppe uten navn. Språket ble kalt «suomi», «finsk», men samtidig ble det sagt at det var ikke riktig finsk, «oikea suomi» som man snakket i Finland.

Det ble sagt at språket ville dø ut; det var bare de gamle som snakket det; de unge talte bare norsk. På slutten av 1960-tallet i Nordreisa var de yngste med kvensk som morsmål rundt 40 år gamle. På slutten av 1970-tallet under-søkte vi hvor mange i Reisadalen som brukte kvensk med andre kvensktalen-de, og da var det 27 % i øvre Reisadalen. Fordi mange av informantene fra de første årene nå var døde, måtte andelen ha vært klart større på 1960-tallet. Vi så at den kvensktalende befolkningen krympet fra år til år.

Vi undret oss over en spesiell situasjon som vi ofte møtte. Mannen snakket flytende kvensk med oss mens kona serverte kaffe og satt ved kjøkken- benken. Hun fulgte med i alt som ble

sagt, lo på riktig sted når det ble sagt noe morsomt, kommenterte av og til på norsk slik at det avslørte at hun forstod samtalen i detalj og i nyanser. Likevel sa både mannen og kona at hun snakket bare norsk.

Flere informanter undret seg over vår interesse for dialekten og gamle fortell- inger. Hva var vitsen med dette utover at det var en del av skolegangen vår? Det var da en merkelig oppgave som jentene hadde! Noen norsktalende som vi ikke kjente så godt, undret seg også over hva disse «veistudentene» egentlig holdt på med. Fra venner i Nordreisa fikk vi høre at noen hadde bedt dem om å holde øye med oss – vi kunne jo spionere for Sovjetunionen! Våre informanter og venner trodde heldigvis ikke på dette. Tanken om spionasje levde i Nordreisa i alle år under den kalde krigen blant noen som vi ikke kjente, men som visste om oss.

SkolebussjåførRoijalonHeikku/HenrikRundhaug,f.1911levdetilinnpå1970-tallet.Medhanfikk«Suomentyttäret»’definskejentene’reisegratismedbussoppognedReisadalenforågjørefeltarbeid.Foto:Anna-RiittaLindgren.

Ottar nr.5/2014.indd 37 05.11.14 08:30

38

Både Marjut og jeg har finsk som mors-mål, men vi kunne svensk slik at vi også snakket med norsktalende. De fleste var imøtekommende og respekterte arbeidet vårt. Det var også flere som ga uttrykk for at det kvenske var en vesentlig del av Nordreisas kultur og historie, og de var glad for at Nordreisa fikk positiv oppmerksomhet fra finske forskere. Jeg fikk inntrykk av at det kvenske virkelig var en del av bygdas identitet med betydning også for den etnisk norske majoriteten.

Ansatte i Nordreisa kommune tok godt imot oss, og skolekontoret ordnet med at vi fikk bo gratis på internatet i Sappen vinteren og sommeren 1970, og Henrik Rundhaug (Roijalon Heikku) lot oss reise gratis med skolebussen når vi dro på intervjubesøk opp og ned Reisadalen. Uten praktisk hjelp og imøtekommenhet blant folk hadde vi ikke klart arbeidet. Aller viktigst var nok den umiddelbare vennligheten vi møtte. Folk likte tydelig å snakke om det vi spurte om, og vi fikk

høre at «meän tyttäret tulhaan (‘våre jenter kommer‘)» når vi kom igjen.

Når jeg tenker tilbake, aner jeg en sam-menheng som jeg ikke så på 1960-tallet. Det kan være at intervjuene ble opplevd som et brudd på en slags taushet om kvenenes eksistens, for folk levde ennå i skyggen av assimilasjonstida. Folk fikk positiv oppmerksomhet om språk, kunnskaper, minner og livserfaring. Hele Nordreisa med sin flerspråklige kulturarv fikk positiv oppmerksomhet. Når det kom to unge jenter, fullstendig uvitende om assimilasjonspress og finsk-fare-politikk, og spurte om det fin-ske og gamle dager, lyttet ivrig og skrev ned, så framstod vår oppførsel helt ulik væremåten til deres egne ungdommer, som var blitt norsktalende og ofte hadde flyttet bort for å få utdanning og arbeid.

Nye venner og perspektiverPå universitetet i Helsingfors kom vi i 1970 i kontakt med unge nordister som

var interessert i nye forskningsretninger som sosiolingvistikk og tospråklighet. Det var bl.a. Tove Skutnabb-Kangas og sosiologen Magdalena Jaakkola, sistnevnte forsket på tospråksituasjonen i Tornedalen. Vi oppdaget at vi hadde tilegnet oss språksosiologisk kunnskap om trespråklighet fra våre lange opphold i Nordreisa, og nå begynte vi å samle systematisk inn også sosiolingvistisk materiale. Det viste seg at den typiske kjønnsfordelinga som vi kjente herfra med kvinner som ledet an i fornorskningen mens menn holdt lenger på bruken av kvensk, var kjent også fra undersøkelsene i Tornedalen. Kvinner i kvenfamiliene hadde tatt ansvar for å gå over til norsk slik at neste generasjon ikke som de selv, skulle lide under å være kvensktalende.

Da vi begynte å intervjue fra en sosiolingvistisk synsvinkel, ble vi etter hvert klar over at folk hadde levd med et assimilasjonspress. Finsk ødelegger norsk fortalte flere reisaværinger.

Venstre:KaupinPekanPjaarnenPjörki/BjørgBergmo,f.1955.Foto:Anna-RiittaLindgren.

Høyre:KaupinPekanPjaarnenAlffi/AlfBergmo,f.1961.AlfogBjørgBergmoerde yngste i Nordreisa som vokste opp i en tospråkligfamilie.FarBjarneogmammaLydia snakka seg imellom kvensk, far snakka kvensk til barna og norsk til kona. Barna snakka bare norsk, men forstod alt som ble sagt på kvensk.Foto:Anna-RiittaLindgren.

Ottar nr.5/2014.indd 38 05.11.14 08:30

39

Det var ingen i Nordreisa som nevnte noe om finsk-fare-politikk, og min oppfatning er at våre informanter var like uvitende om denne siden av fornorskningspolitikken som vi var. Det var først gjennom historieforskningen til Einar Niemi og Knut Einar Eriksen (1981) at dette ble kjent. Reisaværingene ga en annen forklaring på nødvendig-heten av språkskifte. De sa at bygda ville blitt utenfor den nye samfunnsut-viklingen hvis ikke folk hadde sluttet å snakke finsk. Bygda ville ha forblitt gammeldags. Jeg ble veldig forbauset da jeg hørte dette. Oppveksten min var i et tospråklig miljø, og fra barndommen var jeg vant med at alle voksne i slekta snakket flytende finsk og svensk. Det offentlige brukte også to språk, som var synlige overalt, på skilt, i media etc. Jeg hadde aldri tenkt på at flerspråklighet kunne være problematisk. At finsk språk og tospråklighet kunne være gammeldags og hindre modernisering, virket svært merkelig.

Likevel fans det også enkelte, gjerne eldre menn, som mente det motsatte av datidas dominerende oppfatning. Det gikk jo godt an å bruke to språk, og det var ikke sant at ett språk ødelegger det andre. Var det ikke bra å kunne flere språk? I skolen fikk jo barna engelsk- undervisning, påpekte de. Da NRK i Vadsø begynte med korte finsksen-dinger i 1970, fortalte den trespråklige Anna Severinsen (Iikan Anna) fra Reisadalen, at hun gråt av glede da hun første gang hørte finsk i radioen. Grun-nen var at språket og menneskene som snakket det, hadde vært så nedvurdert, forklarte hun.

På et seminar i 1971 ble Marjut og jeg for første gang kjent med den nye nordiske samebevegelsen og om pluralistiske minoritetpolitiske tanker som straks imponerte oss og siden har preget vår tankeverden. Det gjaldt ikke bare spørsmål knyttet til samer, men forhold knyttet til minoriteter og minoritetsspråk generelt, inkludert alle grupper fra urfolk til nasjonale minoriteter og innvandrere. Den

pluralistiske forståelsen av flerspråk-lighet har siden 1960-tallet gjentatte ganger blitt bekreftet av internasjonal flerspråklighetsforskning som viser at flerspråklighet på mange måter er en ressurs.

Når vi senere på 1970- og 1980-tallet samlet inn dialektmateriale i Finnmark, oppdaget vi at det var langt flere som snakket kvensk i Varanger og Porsanger. Språkskiftet hadde startet senere slik at de kvensktalende var yngre enn i Nordreisa. Men overalt snakket ungdom norsk med hverandre, og kvenske foreldre snakket norsk til barna sine. I Børselv fikk jeg likevel høre noe annet enn at språket vil dø ut. Her hadde man begynt med finsk i grunnskolen på 1970-tallet, og fra tidlig 1980-tall hadde man hatt en prøveord-ning med finsk som sidemål. Her hørte jeg også at kvensk ikke var en form for dårlig finsk, men et eget språk slik som meänkieli i Sverige. Midt på 1980-tallet startet adjunkt Terje Aronsen etter

Høyre:KaupinPekanPjaarne/BjarneBergmo,1912–1982,enavsønnenetilKaupinPekka/Peder Bergmo og Sapen Hilta/Hilda Bergmo. Her ser vi han heime på Pärkmuu/Bergmo, høsten1969.Foto:Anna-RiittaLindgren.

Venstre:HentinLyytia/LydiaBergmo, f.1926,konatilBjarneBergmo.HunvarfraSaarisuanto i øvre Reisadalen.Foto:Anna-RiittaLindgren.

Ottar nr.5/2014.indd 39 05.11.14 08:30

40

Anna-Riitta Lindgren er Professor i finsk språkvitenskap, Institutt for språkviten-skap, UiT Norges arktiske universitet. Har skrevet bøker og artikler om kvensk

språk, spesielt bøyningslære, og om flerspråklighet på Nordkalotten, spesielt om trespråklighet i Nord-Norge og finsk-samisk tospråklighet i Nord- Finland og i Helsingfors.E-post: anna-riitta.lindgren@uit.no

ønske fra elever undervisning i kvensk istedenfor i finsk språk.

En ny verden med etnisk renessanseI årene etter 1970 har tankegangen om minoriteter og urfolk blitt fullstendig endret. Det har også ført til nye ut- fordringer. På 1980-tallet organiserte en del av minoriteten seg i norsk-finske eller finskforeninger. Andre organiserte seg i kvenforbundet. Spørsmålet om kvensk var en dialekt av finsk, eller et eget språk, kom til å dele gruppa. Språket til denne minoriteten er lingvistisk sett et grensetilfelle. I løpet av moderniseringen på 1900-tallet har dialektene i Norge differensiert seg fra nordfinske dialekter, som har blitt påvirket av standardspråket og allment talemål i Finland. Samtidig har de opphavlig finske dialektene i Norge utviklet seg på en annen måte. Forskjellene mellom finsk standard-språk og kvensk er i dag omtrent som forholdet mellom norsk og svensk. Det første språkvitenskapelige arbeidet der språkmaterialet blir kalt kvensk språk, er doktoravhandlingen til Irene Andreassen fra 2003. Gruppa har blitt anerkjent som en nasjonal minoritet, og språket ble offisielt anerkjent i 2005 som kvensk språk. Rehabiliteringen av ordet kven har vært vellykket, både gruppa og etnonymet er blitt frigjort fra tidligere stigmatisering.

Kvener/finskættede har gitt ut fortellinger, artikler, dikt, romaner og barnebøker på sitt eget språk, på varierende dialekter skrevet med en

felles ortografi. Kvensk språkplan-legging har kommet så langt at en lærebokstandard er utviklet av det kvenske språktinget. Lærebok- standarden er utviklet slik at orda har hovedvarianter i både ordbøying og lydsystem slik at standarden inneholder dialektal variasjon fra Nord-Troms i vest til dialektene i Øst-Finnmark. Standarden har sidestilte former på samme måte som at ord i bokmål og i nynorsk kan ha alternative former. Eira Söderholm har nylig ferdigstilt en grammatikk som beskriver strukturen i kvensk skriftspråk.

I dag undervises det i Finnmark og Nord-Troms i finsk i videregående skoler og i finsk eller kvensk i grunnskoler. Ved Norges arktiske universitet undervises det nå både i finsk og kvensk. Når vi underviser i begge språk, blir både de som ønsker utdanning og undervisning i standard-finsk, og de som ønsker undervisning i kvensk, tilgodesett. Irene Andreassen har tatt til orde for språkfred gjennom både-og-prinsippet: «Kanskje det er på tide å proklamere en språkfred mellom forkjempere for finsk og for forkjempere for kvensk? Å gi både finsk og kvensk plass i skolen vil være et sentralt virkemiddel i ’fredshandlingene’.»

Litteratur:Andreassen, Irene 2004–2005: Ei framtid for kvensk språk? – Status og utfordringer i dagens situasjon. Arina.

Eriksen, Knut Einar og Einar Niemi 1981: Den finske fare. Sikkerhets- problemer og minoritetspolitikk i nord 1860−1940. Universitetsforlaget.

Niemi, Einar 2001: Kvenforskningen: Et forskningshistorisk perspektiv. Ryymin, Teemu og Elin Karikoski (red.): Kvensk forskning. Speculum boreale nr. 2. Tromsø.

Ottar nr.5/2014.indd 40 05.11.14 08:30