Norrgarn våren 2002

LEIF GW PERSSON

Mellom sommerens lengselog vinterens kulde

en roman om en forbrytelse

Oversatt av Henning Kolstad

Originalens tittel: Mellan sommarens längtan och vinterns köld

Copyright © Leif GW Persson 2002

Published by agreement with Salomonsson AgencyTidligere utgitt av JW Cappelens Forlag AS, nå Cappelen Damm

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2011

Oversatt av: Henning KolstadOmslagsdesign: Ole Peder Juve/Juve Design

Omslagfoto: Scanpix/Christoffer AskmanSats: Type-it AS, Trondheim

Repro: RenessanseMedia AS, AskerSatt med: Sabon 11/13

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2011

ISBN 978-82-516-5662-7

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i

strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Til Bjørnen og MikaelDen beste kilden er den som ikke har forstått

betydningen av det han har fortalt.Professoren

1

Faller fritt som i en drømStockholm i november

Det var Kalle, 13, som reddet livet til Vindeln, 55. I alle fall var detslik Vindeln selv beskrev det i det innledende politiavhøret.

«Hadde ikke Kalle kikket opp og revet meg unna, ville jeg fåttfaenskapet rett i knollen, og da hadde jeg ikke sittet her nå.»

Det hele var en underlig historie helt fra begynnelsen av, førstog fremst av tre grunner.

For det første ble Kalle regnet som helt døv på begge ørene.Ikke minst av Vindeln selv, som var overbevist om at det enesteKalle nå forsto var blikk, tegnspråk og kroppsberøringer. Riktig-nok pratet han mer med ham enn noensinne, men det var jo deten skulle gjøre når noen en likte ble gammel og skral, og Vindelnhadde alltid vært snill mot Kalle. Det skulle bare mangle.

For det andre er det en kjent sak at et fallende legemes passa-sje gjennom luften frembringer forholdsvis lite lyd. Vet man ikkebedre, kan man få inntrykk av at ting faller supersonisk og såledesholder seg foran all lyd de selv frembringer.

For det tredje – og dette var det aller underligste – hvis Kallelikevel hadde hørt noe, oppdaget faren, rykket Vindeln unna ogdermed reddet livet hans, hvordan kunne det da ha seg at han ikkehørte lyden av offerets venstre sko, som bare et kort øyeblikk seneretraff ham rett i nakken og drepte ham på flekken?

Fredag 22. november

Mellom klokken 19.56 og 20.01 fredag 22. november ble tre opp-ringninger til nødnummeret 90 000 kanalisert til stockholmspoli-tiets vaktsentral.

Den første kom fra en pensjonert jurist som hadde sett helehendelsen fra balkongen sin i Valhallavägen 38. Juristen presen-terte seg med navn og tittel, og han virket ikke det spor oppska-ket. Beskrivelsen hans var ordrik, systematisk disponert og egentlighelt bak mål.

I korte trekk gikk den ut på at en gærning i lang, sort frakk ogskilue med ørelapper nettopp hadde skutt ned en stakkars hun-deeier og hunden hans. Nå løp gærningen rundt i ring og skrekusammenhengende, og grunnen til at juristen hadde befunnet segute på en balkong i flere minusgrader var at kona led av astma, ogat sigarettrøyk hadde en ubehagelig evne til å feste seg i gardinene:«I tilfelle dere lurer på hvordan det hadde seg?»

Den andre oppringningen kom fra drosjesentralen. En av sjåfø-rene deres hadde hentet en eldre dame i Valhallavägen 46, og dahan holdt opp døren for å hjelpe passasjeren inn i baksetet, opp-fattet han med sidesynet at «en stakkar datt ned fra taket på denhøyblokken hvor alle studentene bor». Sjåføren var 45 år gammelog hadde innvandret til Sverige fra Tyrkia tjue år tidligere. Hanhadde sett verre ting allerede som barn, og han hadde tidlig lærtat det fantes en tid og et sted for alt. Derfor anropte han sentralenpå radioen, fortalte hva han hadde sett og ba dem ringe politietmens han kjørte damen til datteren, som bodde på en gård utenforMärsta. Det var en brukbar tur, og livet gikk videre.

Oppringning nummer tre kom fra en mann som etter stemmen

7

å dømme måtte være i yngre middelalder. Han ville ikke si hvahan het eller hvor han ringte fra, men han hørtes opprømt ut påen måte som antydet inntak av et stimulerende middel. Han haddedessuten et godt råd. «Nå har en av de sprø studentene hoppet frataket igjen. Ikke glem å ta med noen bøtter når dere skal henteham.»

På politivakten gikk alt på for lengst anlagte skinner. Da denansvarlige operatøren gikk ut med en områdealarm på radioen,hadde hun allerede nedprioritert den ordrike juristen til fordel fordrosjesjåføren og den oppskakede med det gode rådet om bøttene,og hun utelot både skytingen, hunden og bøttene.

I korthet gikk meldingen hennes ut på at en person hadde falteller hoppet fra studenthjemmet Nyponet i Körsbärsvägen og hav-net på gang- og sykkelveien ovenfor parkeringsplassen tvers overgaten for krysset mellom Valhallavägen og Frejgatan. På stedetskulle det være et lik, samt en opprørt mannsperson som gikk rundti nærheten, iført sort frakk og skyggelue. Fantes det en patruljebilpå de kanter som kunne ta seg av det hele?

Det var en bare hundre meter lenger nede i Valhallavägen. Dentilhørte Östermalm vaktdistrikt, VD 2, og den stoppet foran pøl-sebua ved innkjøringen til Roslagstull sykehus akkurat da alarmengikk. I bilen satt to av stockholmspolitiets beste. Bak rattet var poli-tiaspirant Oredsson, 24. Oredsson var lys, blåøyd og bredskuld-ret. Han var nesten ferdig med aspirantpraksisen; om en månedskulle han bli ferdig politibetjent. I sjelen hans glødet en overbe-visning om at kampen mot den stadig økende kriminaliteten der-med ville gå inn i en avgjørende fase hvor det gode likevel kom tilå seire.

I passasjersetet ved siden av Oredsson satt hans nærmeste over-ordnede, politibetjent Stridh, som var nesten dobbelt så gammelsom Oredsson og gikk under navnet Fred For Enhver Pris blant deeldre kollegene. I to timer, helt siden de gikk på vakt, hadde tan-kene hans utelukkende kretset om en bamsepølse med potetmos,agurk- og reddiksalat, sennep og ketchup, måltidet som skulle gien forbigående lindring i den elendige tilværelsen hans. Nå kjentehan lukten av den, og i kampen om mikrofonen som satt mellomham og Oredsson var han selvsagt sjanseløs.

8

«235 her, vi hører», svarte Oredsson, kvikk og opplagt somalltid.

*

Omtrent samtidig med at den pensjonerte juristen fikk kontaktmed den kvinnelige radiooperatøren på politivakten, gikk politiin-spektør Lars M. Johansson, konstituert leder for Rikskriminalenog M for Martin, ut gjennom porten til sin bolig i Wollmar Yxkullsgata på Södermalm. Johansson forsvant bortover gaten, oppstemtog med raske skritt, på vei til det første møtet med en kvinne somhan visste var nydelig å se til og sannsynligvis hyggelig å snakkemed også. Det skulle finne sted på en restaurant like i nærheten,der maten var både fortreffelig og rimelig. Ute var det en kald ogstjerneklar kveld uten det minste snøfnugg på gater og fortau, ogi det store og det hele var dette en henimot ideell kombinasjonfor den som ville holde hodet klart, humøret på topp og føttenetørre.

Lars Martin Johansson var enslig. I juridisk forstand hadde hanvært det siden den dagen for snart ti år siden da hans første konegikk fra ham, tok med seg de to barna og flyttet sammen med enny mann til en ny tilværelse i et nytt hus. Men enslig i sjelelig for-stand hadde han vært hele livet, selv om han hadde vokst opp sam-men med seks søsken og to foreldre som hadde truffet hverandrefor over femti år siden, fortsatt var gift med hverandre og kom tilå være det til døden skilte dem ad. Det var ikke slik at Johans-sons enslighet skyldtes arv og bakgrunn. Han hadde ikke mang-let trygghet, nærhet og omgang med andre i oppveksten. Alt detder hadde han hatt i rikelig monn, og han hadde fortsatt tilgangtil slikt hvis han var interessert, men nå i voksen alder hadde hanbegynt å granske sin bevissthet på jakt etter lykkelige barndoms-minner, og de eneste han hadde funnet var fra situasjoner hvor hanvar helt i fred. Situasjoner hvor han sto alene på scenen, stykketseneste aktør, han og bare han.

Å påstå at Johansson trivdes med ensligheten var en betydeligunderdrivelse. I henhold til den vedtatte malen for menneskerssamliv var det atskillig verre enn som så. Enslighet var en nød-

9

vendig og avgjørende forutsetning for at Johansson skulle fungere,både i en enkel, menneskelig forstand som gikk ut på å koble alledagene sammen til et skikkelig liv, og i yrkesmessig sammenheng,der det bare gjaldt å opptre riktig overfor andre, uansett slekt-skap, vennskapsbånd eller følelser i sin alminnelighet. Og i så måtehadde tilværelsen hans nærmest vært ideell etter at kona gikk fraham og tok med seg ungene.

Til jul to år etter skilsmissen hadde han fått en LP-plate i jule-presang av datteren, som da var sju år. Det var A Lonely Man medElton John, og rent bortsett fra at noe eller noen hadde grepetham varmt om hjertet da han leste teksten på omslaget, hadde detslått ham at dette vitnet om uvanlig stor menneskekunnskap hosen som bare var sju år. Og at den personen i voksen alder entenville bli meget sterk og selvstendig, eller risikere å bli knust undersin egen innsikt.

Det som forstyrret hele regnestykket, dette sikre, kontrollerbareog beregnelige livet, var Johanssons interesse for kvinner. Duf-ten deres, den myke huden, nakkegropen mellom hårfestet og densmale halsen. Dette hjemsøkte ham i drømme om natten, når hanikke kunne verge seg på annen måte enn å rote sengetøyet sam-men til en svett rull midt i sengen, og det hjemsøkte ham midt pådagen, når han våken, edru og helt klar i hodet kunne vri nakkenut av ledd på grunn av en rank rygg og et par brune bein som hanaldri ville få se igjen.

Hun som nå ville snakke med ham, satt på en halv armlengdesavstand ved samme bord på en restaurant som serverte utsøkt ogmeget rimelig mat. Han hadde truffet henne to dager tidligere, dahan holdt et foredrag om virksomheten ved Rikskriminalen for engruppe jusutdannede politisjefer. Hun spiste pasta med skalldyr ogsopp, og det med en påtagelig fryd som satte ham i godt humør.Det var et godt tegn. Hvis en kvinne pirket i maten, var det etdårlig tegn som dreide seg om annet enn mat.

De hadde snakket med hverandre for første gang i pausen mel-lom de to forelesningene hans. Snakket om hvor trist det var å bo påhotell i Stockholm når man hadde liv, hjem og venner i Sundsvall.Og så til saken.

«Hvis du ikke har noe bedre fore fredag kveld, har jeg en utmer-

10

ket restaurant i strøket der jeg bor.» Johansson nikket bekreftendeog kikket ned i kaffekoppen av hvit plast. Han hadde latt dennorrlandske brytningen tre litt tydeligere frem enn ellers.

«Jeg trodde aldri du skulle våge å spørre. Hvor, når og hvordan?»Og nå satt hun der. På en halv armlengdes avstand.Egentlig bør jeg si noe om ensligheten min, tenkte Johansson.

Advare henne, i tilfelle jeg skulle bli riktig begeistret for henne oghun for meg.

«Pasta, olivenolje, basilikum, tomat, skalldyr og litt sopp. Hvaer det for noe galt med potetpannekake og stekt flesk? Jeg eroppfostret med slikt.»

Johansson nikket og la fra seg gaffelen. «Det tror jeg du vet.Ellers ville jeg ikke sittet her.»

Hun hadde lagt fra seg gaffelen, og nå så hun ganske begeist-ret ut. Ålreit, tenkte Johansson. Han ristet på hodet og hevet vin-glasset. «Jeg har ikke peiling. Jeg er en enfoldig gutt fra landet.Fortell.»

*

Sju over åtte, bare to minutter etter at de hadde mottatt meldin-gen, kom Stridh og Oredsson til stedet. Oredsson hadde kjørt innpå gang- og sykkelveien som gikk ovenfor parkeringsplassen paral-lelt med Valhallavägen, og han slo på fjernlyset før han gikk ut avbilen. Noen meter foran bilen satt en eldre mann i skyggelue ogmørk frakk. Han gynget med overkroppen, og i armene holdt hanen hund som liknet en mindre schäfer. Han lot ikke til å ense at dekom. Omtrent ti meter bortenfor, akkurat i kanten mellom gang-veien og gresskråningen opp til husveggen, lå en livløs skikkelse.Rundt hodet var det en blodpøl med nærmere en halvmeters radius.Den skinte som smeltet tinn i lyset fra bilen.

«Jeg kan sjekke om han lever.» Oredsson så spørrende på Stridhog hektet av seg sikkerhetsbeltet.

«Hvis du synes det er ubehagelig, kan jeg gjøre det.» Stridhnikket med et visst ettertrykk. Det var han som var sjef.

Oredsson ristet på hodet og åpnet bildøren. «Det er i orden. Jeghar sett atskillig verre ting.»

11

Stridh nøyde seg med å nikke. Han spurte ikke hvor en tjuefi-reårig politiaspirant hadde opplevd slikt.

Et sted måtte han ha gjort det. Da han meldte fra til vakten noenminutter senere, snakket han klart og kortfattet i en tone som vir-ket fullstendig uberørt. På stedet var det en død mannsperson. Dettrengtes ingen ambulanse, med andre ord.

De omfattende skadene og likets plassering tydet på at den aktu-elle mannspersonen hadde falt eller hoppet fra en av de øversteetasjene i den tilstøtende bygningen, en høyblokk på minst tjueetasjer som inneholdt studentboliger, og som av en eller annengrunn ble kalt for Nyponet. Et vitne befant seg på stedet, en eldremann som hadde vært ute og luftet hunden. Kollega Stridh snak-ket med ham akkurat nå. Det ville være fint om vakten kunnesende en person fra krimmen, samt en kriminaltekniker, så skulleOredsson i mellomtiden ordne med sperringer rundt liket. Andreforsterkninger trengtes ikke, i alle fall ikke foreløpig.

«Ja, slik ligger det an», avsluttet Oredsson. Ingen vits i å nevneat bikkja også er død, tenkte han.

*

I kantinen på krimmen satt kriminalinspektør Bäckström ogglodde på TV, og hittil hadde alt gått bra. Til fredagskveld å værehadde det vært uvanlig rolig, og da en patrulje slepte inn en gate-slåsskjempe for en halvtime siden, hadde Bäckström oppdaget fareni tide og rukket å smette inn på WC. I stedet ble det en av kolle-gene hans som måtte ta seg av faenskapet. En dego, selvfølgelig,og like lurvete som slike alltid pleide å være.

Vanligvis arbeidet Bäckström ved voldsavsnittet, men han haddekonstant dårlig økonomi, derfor ble han nødt til å jobbe en delovertid. Det var riktignok bare idioter som jobbet nede på vaktenen fredagskveld, men tre dager før lønning hadde han ikke hattnoe valg. Så her satt han, og hittil hadde alt gått bra. Helt fremtil dette øyeblikk, da jourhavende kommissær sto i døren og virketlike sur som han pleide. Han så oppfordrende på Bäckström.

«Jeg har et lik til deg, Bäckström. Ligger visstnok på gang-og sykkelveien nedenfor den studentskyskraperen ovenfor parke-

12

ringsplassen ved Valhallavägen og Frejgatan. Jeg har snakket medWiijnbladh på teknisk avdeling. Du får sitte på med ham.»

Bäckström ble litt lysere til sinns. Et selvmord, tenkte han. En avdisse studentbenglene hadde vel hoppet fordi han ikke hadde fåttstipendet i tide. Det var fortsatt gode muligheter til å gå av vaktfør baren stengte.

*

Det varte en god stund før Bäckström og Wiijnbladh dukket opp.Et selvmord var noe som ikke gikk fra en, og en ekstra kopp kaffevar aldri noen dårlig idé. Men verken Stridh eller Oredsson haddeligget på latsiden. Oredsson hadde sperret av området rundt stedethvor liket lå. På politiskolens kriminaltekniske kurs hadde han lærtat politifolk nesten alltid sperret av for små områder, så han haddetatt i litt ekstra, og båndet med blå og hvite striper var pynteligstrukket mellom passende lyktestolper og trær. Det hadde kom-met noen nysgjerrige mens han holdt på, men etter en rask titt påliket hadde samtlige snudd og gått derfra. Han hadde naturligvisikke rørt liket. Det hadde han lært på det samme kurset.

I mellomtiden hadde den eldre kollegaen hans trøstet Vindeln.Etter en stunds overtalelse hadde han fått mannen til å sette segi baksetet på politibilen, og han hadde selvfølgelig fått lov til å tahunden med seg inn. I fellesskap hadde de svøpt hunden i Stridhseget teppe, det som han alltid tok med på lange nattevakter – avgrunner som bare angikk ham selv. I bilen lå det ganske riktig enliten presenning som de pleide å bre ut i baksetet når de fraktet fyl-liker, men det var virkelig ikke noe man pakket inn døde i, særligikke rett for øynene på en pårørende.

«Han heter Kalle», forklarte Vindeln med tårer i øynene. «Haner jemthund, men jeg tror det er litt støver i ham også. Han bletretten i sommer, men han er en sprek rakker.»

Vindeln snufset og tidde mens Stridh klemte skulderen hans.Etterpå hadde Stridh begynt å avhøre ham.

Vindeln het selvfølgelig ikke Vindeln. Det var bare noe hanble kalt. Han het Gustav Adolf Nilsson, var født i 1930, og i1973, da han var arbeidsløs bygningsarbeider, hadde han flyttet

13

fra Norrland til Stockholm for å gå på attføringskurs i Arbeids-markedsdirektoratets regi. Men noen ny jobb hadde han aldrifått.

«Det var kompisene på kurset som satte navnet på meg», for-klarte Vindeln. «Jeg er født og oppvokst på de kanter, og vi pratetganske mye om hvordan det var hjemme. Ja, så ble det Vindeln,da. Etter Vindelälven, som du kanskje har hørt om?»

Stridh nikket igjen. Han kjente den.Vindeln og Kalle bodde like i nærheten, to trapper over bakgår-

den i Surbrunnsgatan 4. Omtrent på denne tiden, etter at de haddespist middag og før kveldsnyhetene på TV, pleide de å gå sin van-lige kveldstur. De gikk alltid samme rute. Først over Valhallavägenved krysset med Surbrunnsgatan, deretter gang- og sykkelveienparallelt med Valhallavägen ned til Roslagstull, der de pleide å snuog gå hjem igjen. Men i godvær hendte det at de gikk et stykketil.

I skråningen nedenfor studenthjemmet Nyponet hadde Kalleet av yndlingstrærne sine, så der pleide de å ta den første lengrepausen.

«Det er viktig at de får tid til å snuse ordentlig rundt», erklærteVindeln. «For en hund er det som å lese avisen.»

Akkurat mens de sto der og Kalle leste avisen sin, løftet han plut-selig hodet og kikket rett oppover langs husfasaden. Hvorpå hankastet seg bakover med et kraftig rykk i båndet.

«Jeg holdt på å tryne. Hadde ikke Kalle kikket opp og revet megunna, ville jeg fått faenskapet rett i knollen, og da hadde jeg ikkesittet her nå.» Vindeln nikket med ettertrykk.

«Tror du han hørte noe han reagerte på?» Stridh krotet noe pånotisblokken.

«Ikke snakk om.» Vindeln ristet på hodet med enda større etter-trykk. «Han er døv på begge ørene. Det må ha vært den derre sjettesansen de har. Enkelte jemthunder har det. En sjette sans.»

Stridh nikket, men sa ikke noe.Hvis Kalle hadde hatt en sjette sans, måtte den ha sviktet rett

etterpå, da offerets venstre sko kom deisende etter, traff ham inakken og drepte ham momentant.

«Det var for jævlig.» Vindeln begynte å snufse igjen. «Der sto

14

vi og så på faenskapet, Kalle og jeg, og plutselig kom skoen hansfarende.»

«Den kom rett etter avdøde?» spurte Stridh avledende.«Nei, ikke akkurat. Vi sto der og kikket. Det tok en god stund.»«Et minutt? To minutter?»«Nei, ikke et helt minutt. Så lang tid tok det ikke. Men det tok

nok en ti–tjue sekunder. Det gjorde det.»«Ti til tjue sekunder, sier du. Du tror ikke at det kan ha vært

enda kortere?»«Jo, det virker vel lenger når en står på den måten. Men en del

sekunder tok det nok.»Vindeln snufset høylytt og snøt seg i neven.Mens Stridh snakket med Vindeln, hadde Oredsson passet på å

bruke øynene. Skoen hadde han straks oppdaget, den lå bare noenmeter fra liket, og den tilhørte trolig offeret, siden vedkommendemanglet venstre sko, og siden høyreskoen på den døde foten varmistenkelig lik den som lå på bakken. Et øyeblikk hadde han over-veid å hente en plastpose i bilen og legge skoen i den, selvsagt påsamme sted og i samme stilling som den lå nå, men den tankenhadde han skjøvet fra seg. På det kriminaltekniske kurset hadde deikke sagt noe spesielt om behandling av nettopp sko, men han gikkut fra at den skulle behandles som et hvilket som helst spor, der-for lot han den ligge der den lå. Verken været eller noe i omgivel-sene tilsa at han skulle avvike fra den gylne hovedregelen i form avspesielle sporsikrende tiltak, som det het.

Sånn får det bli, tenkte Oredsson og følte seg ganske tilfredsmed beslutningen. Han fikk følge hovedregelen om å røre så litesom mulig og overlate letingen til teknikerne.

I stedet gikk han over til å granske fasaden ut fra en tenkt loddrettlinje fra offerets nedslagssted og rett oppover langs bygningen. Etsted i femtende eller sekstende etasje – bygningen lå i en skråning,slik at han ble usikker på hva han skulle regne som første etasje– lot det til at et vindu sto åpent tross kulden. Omtrent femti metersfallhøyde, tenkte Oredsson, som var årskullets beste skytter og enkløpper til å bedømme avstand. Og femti meter kunne stemmeganske bra med den sørgelige forfatningen liket var i. Oredsson såpå klokken. Nå hadde det gått en drøy halvtime siden vakten lovet

15

å sende krimmen og en tekniker. Hva er det de somler med, tenkteOredsson irritert.

*

Bäckström var liten, fet og primitiv, mens Wiijnbladh var liten,smal og nett, og sammen utfylte de hverandre godt. Og de trivdesmed å arbeide sammen. Bäckström syntes at Wiijnbladh var en feigtufs som det ikke engang var nødvendig å heve stemmen overfor,han gjorde uansett som han fikk beskjed om. Wiijnbladh på sinside betraktet Bäckström som en mentalt tilbakestående kolerikersom det var en ren drøm å samarbeide med når man foretrakk åholde full kontroll selv. Siden begge var gedigent inkompetente,oppsto det heller ingen faglige gnisninger. Kort sagt var de litt avet radarpar.

Nøyaktig en time etter at de hadde fått meldingen, innfant deseg på gang- og sykkelveien nedenfor studenthjemmet Nyponet.Men da skal det i sannhetens navn anføres at det på denne tidenav døgnet tok nesten ti minutter å kjøre fra krimmen på Kungs-holmen til parkeringsplassen ved krysset mellom Valhallavägen ogFrejgatan, der de hadde valgt å sette fra seg bilen.

«Hva faen er dette her?» utbrøt Bäckström og dro misbilligendei sperrebåndet foran liket. «Har det brutt ut krig?»

«Det er et sperrebånd», svarte Oredsson rolig. De blå og under-lig bleke øynene hans mønstret Bäckström. Han sto bredbeint ogurørlig med de grove armene hengende langs sidene. «Det liggeren hel rull i bilen hvis du trenger mer.»

Fytterakkern for en sjuk jævel, tenkte Bäckström. Det der eringen politimann, han ser jo ut som en skikkelse fra en gammelnazifilm. For noe rask de slapp inn i politiet nå for tiden. Hanbestemte seg for å skifte emne med en eneste gang.

«Det skulle være et vitne her», sa han. «Hvor faen er det blittav ham?» Han så surt på de to uniformerte.

«Ham kjørte jeg hjem for en halvtime siden», svarte den eldre ogatskillig fetere kladden som sto ved siden av den unge nazisttypen.«Han var litt sjokkert og ville hjem, og jeg har allerede snakket medham. Jeg har navn og adresse hvis du vil ha kontakt med ham.»

16

«Helt i orden, helt i orden», sa Wiijnbladh beroligende. «Utenå foregripe begivenhetene synes jeg nok at dette minner sterkt omet selvmord. Visste dere forresten at det begås tjue ganger flereselvmord enn drap her i byen?»

Hoderystingen tydet på at de ikke var klar over dette, men ingenav dem virket spesielt interessert i å gå nærmere inn på saken heller.

«Det står et vindu på vidt gap i femtende eller muligens seks-tende etasje, avhengig av hvordan man regner.» Oredsson pekteopp mot fasaden. «Det har stått åpent siden vi kom hit. Trosskulden.»

«Men det høres jo aldeles utmerket ut», svarte Wiijnbladh medekte varme i stemmen. «Mine herrer, la oss ta en titt på liket.Hvis vi er heldige, har han kanskje noe i lommene. Stikker du nedog henter fotoapparatet mitt?» Wiijnbladh nikket oppmuntrendetil Oredsson. «Det ligger i baksetet. Ta med vesken som ligger ibagasjerommet også.»

Oredsson nikket uten å svare. Vi skal tidsnok ta oss av sånne somdeg, tenkte han. Foreløpig er jeg bare menig soldat, og det gjelderå holde seg i geleddet uten å gjøre seg bemerket. Men bare vent.

*

Det er noe som ikke stemmer, tenkte Johansson. Han hadde snak-ket om italiensk mat, om en reise han nylig hadde gjort til Sørøst-Asia, og på direkte oppfordring hadde han fortalt om sin oppveksti Norrland. Han hadde gjort det på en stillferdig og humoristiskmåte, og for den som kunne lese mellom linjene var det helt åpen-bart at Lars Martin Johansson var godt orientert, begavet, hygge-lig og vellykket, at han hadde penger i banken, og at han dertilvar fri og ugift, samtidig som han var høyst kapabel når det gjaldtfysisk omgang mellom mann og kvinne.

Middagsgjesten hans virket interessert, og hun lot til å more seg.Signalene hun ga var tydelige nok. Men likevel var det noe somikke stemte. Hun hadde kvittert med sin egen bakgrunn, datter aven advokat i Östersund, moren hjemmeværende, en eldre og enyngre søster, studert jus i Uppsala, praktisert en stund i påtalemyn-digheten, blitt interessert i politiarbeid og søkt seg inn på politi-

17

sjefopplæringen. Og for den som hadde øyne å se med og ører åhøre med, var det helt åpenbart at hun både var pen og velorien-tert, begavet og hyggelig, og sikkert en meget god partner i detrent fysiske samkvemmet mellom kvinne og mann.

Du har et mannfolk, tenkte Johansson, men du lar være å nevnedet fordi du er litt for veloppdragen, litt for konvensjonell og littfor tilbøyelig til å gardere deg. Du kan godt tenke deg et diskreteventyr, men skal du våge mer enn som så, vil du først være sikkerpå at du kan komme ut av denne affæren med mer enn du alleredehar.

Johansson kunne i og for seg også tenke seg et diskret eventyr.Han hadde til og med gjennomført et og annet. Men når det gjaldtpolitikvinner, var det en viktig komplikasjon inne i bildet. Nestenalle politikvinner var sammen med mannlige politifolk, og det varti ganger flere menn enn kvinner i politiet, derfor ble etterspørse-len både gigantisk og umettelig. Johanssons eldste bror var gård-eier og bilselger. Han var rik, slu, lavpannet og rå, og han kunnese tvers igjennom både venner og fiender. En gang hadde Johans-son ertet ham for den blonde, vakre sekretæren han hadde. Ja, hvavar det egentlig som ble sagt?

«Du skal få et godt råd», hadde eldstebroren bemerket. «En børaldri skite i eget reir.»

På tide med en liten spansk en, tenkte Johansson. Taktikkenkunne fungere selv på godt kjente kompiser, så det var ingentingi veien for at den kunne gjøre det på en kvinnelig vikarierendepolitiinspektør fra Sundsvall.

«En helt annen ting», sa Johansson og smilte avslappet. «Hvor-dan står det til med typen din nå om dagen? Det er ganske lengesiden jeg har sett ham.»

Hun tok det godt. Skjulte forbauselsen godt ved hjelp av vin-glasset. Så på ham og smilte med en liten bekymringsrynke i pan-nen. «Jo, takk, ham er det bare bra med. Jeg visste ikke engang atdere kjente hverandre?»

«Fikk han den jobben han søkte på?» spurte Johansson, somville ha fast grunn under føttene raskest mulig.

«Som assisterende lenspolitimester, mener du?» Ingen rynkelenger.

18

Johansson nikket.«Han tiltrådte i sommer. Trives som fisken i vannet. Jeg vet ikke

om det kommer av avstanden mellom Växjö og Sundsvall … jegkan jo ikke si at det har bidratt til å utvikle forholdet vårt, akkurat,men det var kanskje nettopp det som var meningen.» Nå smiltehun igjen.

«Vi kjenner hverandre ikke så godt.» Johansson hevet glasset.Hvordan kan du være sammen med den idioten, tenkte han.

*

På gang- og sykkelveien nedenfor studenthjemmet hadde Bäck-ström og Wiijnbladh med fynd og klem begynt å etterforske døds-fallet. Først hadde Wiijnbladh knipset et par bilder av den livløsekroppen, og så snart han hadde senket kameraet og begynt å mumlenoe lavt og uforståelig i en lommediktafon, hadde Bäckström gittseg til å rote gjennom klærne til liket. Det var fort gjort. Avdøde variført en blå dongeribukse, en hvit T-trøye og en mørkegrå V-gen-ser. På høyre fot hadde han strømpe og en kraftig, støvlettliknendesko, på venstre bare en strømpe. I høyre sidelomme på dongeribuk-sen fant Bäckström en lommebok. Han bladde gjennom innholdetmens han smattet lattermildt med tungen.

«Kom hit, karer, så skal dere få se.» Bäckström vinket på Stridhog Oredsson. «Jeg tror vi har et spaningsteknisk gjennombrudd pågang her.»

Bäckström viste dem et plastlaminert ID-kort med foto.«John P. Krassner … b punktum … det står vel for born, det …

July fifteenth nineteen hundred and fiftythree», leste Bäckström pådårlig engelsk. «John P. Krassner, født femtende juli nittenfemti-tre», oversatte han fornøyd. «Tydeligvis en jævla amerikaner somhar bestemt seg for å legge på røret. En evighetsstudent som hargått seg vill blant alle bøkene.»

Stridh og Oredsson nøyde seg med å nikke nøytralt, men Bäck-ström ga seg ikke. Han bøyde seg frem og holdt identitetskortetlike ved ansiktet til avdøde. Det var tydeligvis hodet som hadde tattdet første sammenstøtet med bakken. Det var knust på skrå oven-fra, så det ut til, fra issen og ned mot haken. Hår og fjes var dekket

19

av størknet blod, ansiktet var sammenklemt og trekkene umuligeå skjelne. Bäckström flirte. «Hva synes dere, karer? Jeg vil påstå atlikheten er fullkommen.»

Stridh skar en grimase i avsky, men han sa ikke noe. Oreds-son stirret på Bäckström uten å fortrekke en mine. Svin, tenktehan.

«Ålreit.» Bäckström rettet seg opp og kikket på klokken. Halv tiallerede, tenkte han. Her gjaldt det å få fart på sakene. «Hvis deresørger for å få liket av gårde til rettsmedisineren, så skal Wiijnbladhog jeg ta en titt i den leiligheten.»

«Hva skal vi gjøre med skoen?» ville Oredsson vite.«Legg den i en pose og send den med liket», sa Wiijnbladh

før Bäckström rakk å si noe og stelle i stand unødige problemer.«Og når dere likevel anroper vakten, så be dem sende noen frakommunen for å gjøre rent her.»

«Akkurat», understreket Bäckström. «Det ser for jævlig ut. Ogdu» – han så på Oredsson – «får ta med deg den satans avsperrin-gen.»

Oredsson nikket. «Jada.» En vakker dag skal jeg ta deg for fyllpå offentlig sted, tenkte han. Og når du begynner å mase om atdu er i politiet, skal jeg kjøre en hel rull sperrebånd inn i rævadi. «Klart det.» Oredsson smilte og nikket mot Bäckström. «Vekkmed avsperringen, det er oppfattet, kriminalinspektør.»

Han der er ikke vel bevart, tenkte Bäckström. Gud hjelpe vanligefolk som kommer ut for den tosken.

*

Det var rommet bak det åpne vinduet, og ifølge tavlen i vestibylenlå det i femtende etasje; den ene av åtte studenthybler langs sammekorridor og med felles kjøkken. Selv om det var fredag kveld haddevaktsentralen fått tak i vaktmesteren, som satt på sitt lille kontor ien nabobygning bare hundre meter derfra. Han hadde sukket – detvar ikke første gang noe slikt hadde hendt – og lovet å innfinneseg øyeblikkelig. Det hadde han gjort også. Fem minutter senereåpnet han korridordøren til avdelingen hvor hybelen lå, pekte påden aktuelle døren og ga nøkkelen til Wiijnbladh.

20

«Dere klarer dere vel best uten meg?» spurte han retorisk.«Nøkkelen vil jeg ha tilbake når dere er ferdige.»

Det var Wiijnbladh som åpnet. Innenfor døren lå et garderobe-rom, og til høyre et toalett med dusj. Rett frem var det et mindrerom der det eneste vinduet sto på vidt gap. Totalt kunne det dreieseg om maksimum tjue kvadratmeter.

«Du kan vel snakke med naboene hans i korridoren mens jegtar noen bilder?» Wiijnbladh så spørrende på Bäckström.

Bäckström nikket. Det passet ham utmerket. Det var kaldt somi ræva på en eskimo der inne, og han aktet pokker ikke å pådra seglungebetennelse bare på grunn av en tåpelig vindushopper.

Mens Wiijnbladh tok bilder, hadde Bäckström fortsatt helletmed seg. Han hadde sett etter på kjøkkenet – tomt – og for sikker-hets skyld kikket i kjøleskapet også. Men ingenting virket spesieltfristende, og det sto navn på både melkekartonger, plastinnpak-kede agurker og diverse bokser med ukjent innhold. Fytterakkernfor noen griser, tenkte Bäckström. Ikke så mye som en pils eller enbrus til en tørst politimann. Men han hadde fortsatt hellet på sinside. Han banket på samtlige dører og kjente på dem. De var låst.Om det var noen hjemme, aktet de i alle fall ikke å åpne.

Rommet var lite, ustelt og sparsomt innredet med et slitt stan-dardmøblement – en seng, et nattbord og en veggfast leselampe, imotsatt hjørne en enkel lenestol med gulvlampe. På ytterveggensto en bokhylle på den ene siden av vinduet, og på den andre sidensto et skrivebord og en stol.

«Faen så koselig han har det», sa Bäckström og nikket anerkjen-nende.

Slike som ikke jobbet – studenter, for eksempel – burde verkenha mat eller tak over hodet, men dette kunne han til nød akseptere.Hybelens nåværende innehaver hadde ikke innrettet seg for noelangvarig opphold, og han virket ikke særlig ryddig av seg heller.De personlige eiendelene var få: En koffert, litt klær, noen bøkermed engelske titler. På den uoppredde sengen lå en fôret frakk, ogunder sengen var et par velbrukte sko. Det var ikke noe narkoreir,men hvis beboeren ikke skjerpet seg, ville det snart likne ganskemye på et slikt.

Best orden var det på skrivebordet. Der var det papir og kon-

21

volutter, penner, binders, et viskelær og noen fargebåndkassettertil den lille, hendige elektriske reiseskrivemaskinen som sto plas-sert midt på bordet. I valsen satt dessuten et papir med en engelsktekst, bare fem–seks linjer, men avslørende nok for en ekspert somWiijnbladh.

«For å oppsummere», begynte Wiijnbladh med tilfreds mine,«mener jeg at alt vi har sett tyder på selvmord. Hvis du ser påvinduet der» – Wiijnbladh pekte på vinduet, som nå var lukket,men hvor åpningssperren lå på gulvet nedenfor – «ser du at hanhar brutt løs sperren. Ellers ville det bare latt seg åpne noen fåcentimeter for lufting.»

Bäckström nikket like tilfreds. Wiijnbladh var riktignok en tregog langtekkelig jævel, men dette var som musikk i hans ører.

«Ja, og så har du meldingen han har satt igjen i skrivemaskinen,da. Det er på engelsk, og jeg vil påstå at det utstråler en stor livs-tretthet, en slags…» Wiijnbladh lette etter ord, men det var slettikke lett, for engelskkunnskapene hans var mildt sagt beskjedne.«Ja, et typisk selvmordsbrev, rett og slett.» Han nikket med stortettertrykk.

Bäckström nikket også. De var uansett i samme båt, så det kunnehan alltids koste på seg. «Ja, og så må vi ikke glemme ytterdøren.Den var låst innenfra.»

Wiijnbladh nikket. «Javisst.» Med vanlig smekklås av basismo-dell, tenkte han. Hvor dum gikk det egentlig an å bli?

«Ja, da skulle vi vel være ferdige her.» Bäckström kikket på klok-ken. Den var bare kvart over ti, og hvis han skyndte seg tilbake tilkontoret, ville han til og med rekke å ringe gubben med hunden,han som hadde sett mannen hoppe. Den lille ekstra detaljen somkjennetegnet en uklanderlig gjennomført etterforskning. Og snartville han sitte i baren og nyte en velfortjent øl.

*

Johansson og ledsagersken hadde gått fra restauranten i den godestemningen som har lett for å oppstå når man har klart å utsettevisse vanskelige avgjørelser uten å forlise valgmulighetene. Dehadde gått i følge til hotellet hennes nede ved Slussen, og Johans-

22

son hadde ikke vært så vanskelig å overtale da hun foreslo en øl ihotellbaren.

«Om en uke har vi kursavslutning. Er det noen sjanse for at dudukker opp da?» Anspentheten hadde sluppet taket. Hun satt frem-overbøyd og smilte mens hun trakk neglen lett over Johanssonshøyre håndbak. Selv hadde hun smale, sterke hender.

Johansson ristet beklagende på hodet. «Om en uke sitter jeg pået fly til USA. Jeg skal treffe en masse folk fra Interpol og FBI.»Johansson sukket lett. «Av og til lurer jeg på om det er noender oppe som erter meg bevisst, eller om jeg bare er dårlig til åplanlegge.»

«Huffameg!» Hun sukket også. «Du lever virkelig et gørr kje-delig liv. Selv skal jeg på et kurs i Härnösand med våre sivilansatte.Det skal bli interessant, det.» Nå smilte hun igjen.

Johansson så sitt snitt til å gripe hånden hennes. Men bare lett,meget lett. Hud som berørte hud. Ikke noe trykk.

«Jeg får kjøpe en fin julepresang til deg. Noe som vi ikke harher.»

«En sheriffstjerne i ekte gull?» Hun kniste og klemte håndenhans hardere.

«Ja», sa Johansson. «Eller kanskje en slik blå skyggelue som detstår FBI på.»

*

Bäckström satt fortsatt på kriminalavdelingen selv om klokkenhadde passert midnatt for en halv time siden, og han var eitrendesint. Han og Wiijnbladh hadde plombert døren til selvhopperenshybel allerede før halv elleve, og når neste dag grydde, skullehele denne sørgelige historien ha ligget på skrivebordet hos vakt-havende på Östermalm. Ekte politifolk som ham og Wiijnbladhburde ikke behøve å drive med sånt tull som dette. Det kunnefjøsnissene på lokalstasjonene ta seg av.

Alt hadde gått som smurt, og de skulle akkurat til å stenge dørentil korridoren da den jævla svartingen dukket opp med et svenskstudentludder med fiolett leppestift, og hva de to hadde i tankenebehøvde en ikke være politi for å slutte seg til. Vrang hadde han

23

også vært, på en slags ubegripelig niggerengelsk. Han ville ikkeflytte seg, og lurte på hva faen de skulle i hans korridor. Selv haddeBäckström bare tenkt å gå utenom faenskapet og ta heisen ned,skjønt han egentlig burde ringt etter en uniformert bil med to slikesom Oredsson i, men den feige Wiijnbladh hadde selvsagt kapitu-lert. Han hadde legitimert seg og begynt å prate med svartingenpå den elendige engelsken sin. Så hadde ludderet også blandet seginn, snart på engelsk, snart på svensk, og da hadde elendighetenbrutt ut for alvor. Ikke tale om at fyren kunne ha tatt livet av seg.Han var en prektig kar, ikke det minste deprimert, blablabla.

Til slutt hadde Bäckström måttet blåse i barten. Han hadde bedtdem ringe på mandag, og for sikkerhets skyld gitt dem navn oginternnummer til en kollega på krimmen som nesten alltid gikksykmeldt på denne tiden av året, alvorlig alkoholisert som hanvar. Endelig fikk de dratt fra stedet, men da hadde et kvarter avBäckströms liv gått i vasken.

Og da han endelig kunne ta plass bak skrivebordet for å knyttesammen alle løse tråder i denne sørgelige historien, var det nestetullebukks tur. Den feite slasken Stridh hadde tydeligvis misopp-fattet arbeidsoppgavene sine totalt, for han hadde lagt inn et avhørav vitnet. To tett maskinskrevne sider for noe som kunne vært ord-net på ti linjer, og tvers igjennom ubegripelig. Ifølge vitnet, før-tidspensjonerte Gustav Adolf Nilsson, var det ikke han selv somhadde hørt at den tosken Krassner hoppet ut av vinduet. Nei, detvar bikkja hans som hadde hørt det. Den samme bikkja som trosssin skarpe hørsel var blitt drept av en mystisk nedfallende sko.

Førtidspensjonert, du lissom, tenkte Bäckström. En forfyllettrygdemisbruker som ikke ville jobbe, men som like fullt haddegreid å narre trill rundt en eller annen naiv sosialgjøk på pen-sjonskassen. Du kan jumpe i dass, tenkte Bäckström mens han slonummeret til Vindeln.

Et kvarter senere var alt klappet og klart, slik det pleide når enskikkelig proff var på ferde. Bäckström trakk rapporten ut av val-sen på skrivemaskinen og rettet med kulepenn mens han leste denkorte, klare teksten, der det for øvrig ikke sto et eneste ord om enennå ikke begravd hund.

«I telefonavhør gir vitnet Nilsson følgende sammendrag:

24

Ca. 19.50 befant vitnet seg nedenfor studenthjemmet Nyponet iKörsbärsvägen. Vitnet opplyser at han la merke til en lyd fra enav de øverste etasjene i bygningen. Da han kikket opp, så han enmannsperson som hoppet ut gjennom et vindu, falt rett ned langsveggen og traff bakken bare en meter eller så fra stedet hvor vit-net sto. Vitnet har fått denne rapporten opplest over telefonen oggodkjent den.»

Det siste var en ren løgn, men siden Nilsson neppe var typensom tok opp samtaler med politiet på bånd, var ingen skade skjedd.Dessuten hadde gubben virket helt forvirret da Bäckström snakketmed ham. Han burde være glad for at noen hadde hjulpet ham medå få bitene på plass, tenkte Bäckström mens han stakk papirene iet plastomslag og vedla en håndskreven følgelapp til vakthavendepå Östermalm.

Bäckström kikket på klokken. Fem over ett, men ennå haddehan ikke noe panisk hastverk. Han kunne til og med rekke å gjen-nomføre en liten idé som han fikk mens han skrev ut avhøret avNilsson. Mange bekker små, tenkte Bäckström mens han brettetsammen frakken og stakk den i en tom perm som han hadde fun-net i bokhyllen. Han tok permen under armen og plastlommen iden andre hånden, smøg seg diskret ut i resepsjonen og plasserteplastlommen underst i bunken i östermalmpolitiets hylle. Deretterstakk han hodet inn gjennom døren på jourhavende kommissærskontor.

«Det gjelder dette selvmordet som du sendte meg på.» Bäck-ström nikket mot permen han hadde under armen.

«Er det noen vanskeligheter?» Jourhavende hadde fått en rynkei pannen.

«Nei. At det er et selvmord er helt klart, men det gjelder enamerikansk statsborger, og det kan jo være ømtålige greier. Det erenkelte ting jeg tenkte å sjekke i registeret.»

«Hva er problemet?» Jourhavende så spørrende på ham, menrynken i pannen var borte.

«Jeg tenkte på overtiden. Jeg skulle gått av for en drøy timesiden.»

«Det er i orden. Før opp den tiden det tar.»Det var som faen, tenkte jourhavende og så etter Bäckström,

25

som skyndte seg vekk. Og så den unnasluntreren, av alle mennes-ker. Kanskje han er blitt religiøs, reflekterte jourhavende, men idet samme ringte telefonen, og dermed fikk han annet å tenkepå.

Endelig fri, tenkte Bäckström da han smatt ut gjennom portentil Kungsholmsgatan og satte kurs for baren. Den tomme permenslengte han i nærmeste papirkurv.

*

Ved midnatt lå Lars Martin Johansson allerede i sengen hjemme iWollmar Yxkulls gata og hørte klokkene slå i Mariakirken. Et sti-lig kvinnfolk, tenkte han. Hyggelig å prate med var hun også, selvom hun naturligvis var i politiet. Lurer på om hun er gift med denidioten i Vaxjö, eller om hun bare er samboer? Man kan ikke få alther i livet, tenkte Johansson og sukket. Eller kan man det? Kan-skje man kan få alt? Denne nye tanken pigget ham kraftig opp. Imorgen er det en ny dag, tenkte han, og da ville han kanskje få alt?Johansson strakte ut armen og slukket leselampen, så la han seg påhøyre side med armen under puten, og etter et par minutter sovhan like dypt som han pleide.

*

Vindeln sto i finstua. Han hadde løftet Kalles kurv opp på eike-bordet ved vinduet. Han klappet den bløte pelsen, og Kalle lå likestille som om han sov. I morgen skulle han ordne med begravelsen.Kommer tid, kommer råd, tenkte Vindeln, men akkurat nå føltesdet ikke så muntert. Han tørket en tåre med håndbaken. Best ååpne vinduet litt på klem, tenkte han. Jemthunder likte ikke at detble for varmt.

*

Politibetjent Stridh hadde dratt rett hjem da han gikk av vakt.Smurt seg en skikkelig, næringsrik nattblings som han hadde kro-net med en velkomponert blanding av godsakene som fantes i det

26

velfylte kjøleskapet hans. Pluss en kald pils. Nå lå han på sofaen istuen og leste Winston Churchills biografi om sin stamfar, hertu-gen av Marlborough. Den var i fire bind og på nærmere tre tusensider, men han skulle ikke på jobb før mandag ettermiddag, så hanhadde all verdens tid. En stor mann, tenkte Stridh, i motsetningtil den barteprydede dåren som hadde prøvd å sette hele verden ibrann, og som nok ville klart det om det ikke hadde vært for gamleWinston. Rart at han ikke var ungkar, tenkte Stridh, han la seggodt til rette på sofaen og slo opp på det stedet i bind to hvor hanhadde sluttet å lese forrige gang han gikk av vakt.

*

Hans unge kollega Oredsson hadde skiftet til treningsklær etterendt vakt og gått rett ned til trimrommet i kjelleren. Der var detalltid slukket på denne tiden av døgnet. Å pumpe jern etter job-ben var blitt som et lutringsbad for ham. Det hjalp ham å ta allenye inntrykk og erfaringer og innordne dem i en større sammen-heng. At det var utlendingene som sto bak nesten alle forbrytel-ser i dagens Sverige, det hadde han skjønt helt fra første stund,men hvordan skulle man løse selve problemet? Å sende dem hjemville vært enklest, men det var utenkelig i dagens politiske situa-sjon. Men hva skulle en gjøre i stedet, og hvordan oppnådde manen slik politisk situasjon at nødvendige forandringer i det hele tattble mulige? Det var verd å tenke gjennom, mente Oredsson. Ogdet burde diskuteres med kolleger det gikk an å stole på. At hanikke var alene hadde han nemlig også forstått helt fra første stund.

*

Hjemme på soverommet lå Wiijnbladh og runket mens han tenktepå hva kona drev med i natt. At hun ikke var ute med venninnenehadde han skjønt for mange år siden. Da hadde han lånt en tjenes-tebil og fulgt etter henne. Hun hadde reist rett hjem til en kollegai Älvsjö, en som hadde skilt seg for noen måneder siden. Og sidenlyset i leiligheten hans ble slukket ganske omgående, behøvde manikke være politi for å skjønne at dette ikke var første besøk. Der

27

var han blitt sittende halve natten i den gjennomkalde bilen menshan stirret på svarte vinduer og tankene krysset hverandre somsporlys i hodet. Deretter hadde han kjørt hjem. Han hadde aldrisagt et ord om saken og aldri vist med en mine hva han følte ogtenkte.

Hvor hun var i natt, og hvem hun var sammen med, det visstehan ikke. Hos kollegaen i Älvsjö var hun i alle fall ikke, for hanhadde hengt seg for et halvt år siden, og det var Wiijnbladh selvsom fikk den utsøkte fornøyelsen av å skjære ham ned fra røreti taket på vaskerommet, der han hadde hengt fast tauet. En tungplikt selv for de herdede etterforskerne ved teknisk avdeling. Mennødvendig. Og Wiijnbladh hadde meldt seg frivillig.

*

Hvordan kunne noe som begynte så bra, ende så jævlig, tenkteBäckström og glodde beruset ned i ølglasset som han hadde klartå lure til seg ved bardisken mens den rette eieren var oppe på dan-segulvet. Han hadde gått på et trygt sted nede i Kungsgatan, etsted hvor klientellet for det meste besto av kolleger og et tilfeldigutvalg av brannmenn, vektere og ambulansesjåfører. Pluss en for-basket bråte hjelpepleiere, og for en garvet veteran som ham virketkonkurrentene alt annet enn avskrekkende.

Alt hadde begynt perfekt også. Han hadde råkt ut for en yngrekollega fra krimmen i Farsta som for enhver pris ville til voldsav-snittet, og som dessuten hadde fått for seg at Bäckström var rettemann til å ordne dette. To skarve øl hadde han spandert, dengjerrigknarken, så det med voldsavsnittet kunne han bare glemme.Siden hadde han truffet et tjukt finsk kvinnfolk som han haddestått i med i sommer. Hun jobbet som bekkensvinger på Sabbats-berg-klinikken og bodde i en elendig treroms langt pokker i voldnede i de søndre forstedene. Alenemor, selvsagt, han husket ennåfornemmelsen av legoklosser som knaste under føttene når hanstakk sin vei om morgenen. Dårlig hukommelse hadde hun tyde-ligvis også, for tross det forrige besøket hadde han greid å låne enhundrings av henne. Dessuten hadde han fått et klissent kyss påkinnet. Men nå hadde selv hun gått. Hvor visste han ikke. Og i det

28

nesten tomme lokalet var det bare igjen en bråte fylliker, pluss enutslått kjerring som hadde sovnet i et sofahjørne.

For et jævlig samfunn, for noen jævlige typer og for noen jæv-lige liv de lever, tenkte Bäckström. Det eneste en kunne håpe påvar at det skjedde et riktig heftig spaningsdrap, slik at en fikk noeskikkelig å henge fingrene i.