Okhaldhunga Times

November 2014

Kjære venner

OT vekket Stortinget Vi vil jo gjerne at OT skal bidra til at stemmen fra verdens fattigfolk høres også i verdens

rikeste land. Og nå har det skjedd på en ny måte: Under selveste trontaledebatten i Stortinget

mandag 6. oktober lot Knut Arild Hareide ganske andre stemmer enn sin egen innlede talen:

Avisen Vårt Land skriver:

«Vekket Stortinget med misjonær-brev: Hareide overrasket kolleger med tanker fra to misjonærer – fra et land langt borte. For å demonstrere det store gapet mellom norsk politisk kronekamp og verdens fattigdom, leste han fra et brev …. Det var stilet til misjonærenes naboer i fattige Nepal.» Foto: Erlend Berge

Og Vårt Land fortsetter:

Varmt og godt Hareide siterte: «Det finnes et land der de har elektrisk strøm. Ikke bare av og til, og kanskje nok til lyspærene, slik som i byene her i Nepal. Nei, der kan man skru på strømmen når man vil! Det er så mye av den at vanlige folk bruker den til oppvarming og matlaging... Det kan bli så varmt inne at de må ta av seg genseren, selv om det er iskaldt ute. Det er sant!» Kaster mat Hareide fortsatte den kontrastfulle fortellingen om et land her i nord, der det utrolige er at vanlige mennesker har nok mat. Hver dag: – Mange av familiene der har til og med mat til overs. Den blir ofte kastet, for de vet ikke hvor de skal gjøre av den, siterte Hareide. Takket etterpå I landet som misjonærene fortalte om, hadde det vært fred siden de var født. Aldri portforbud og soldater. Sykehus var gratis. Skoler likeså. Og attpåtil hadde landet stengt grensene sine, så folk utenfra ikke kunne flytte inn. Hareide sa til salen at innholdet i brevet han leste fra, tydelig formidlet hvor urettferdig verden nå er blitt. I replikkordskiftet etterpå fikk Hareide takk fra kolleger. – Jeg vil takke Hareide for et perspektivfullt innlegg, sa lederen av Stortingets utenrikskomité, Anniken Huitfeldt.

Det er en stund siden vi skrev dette «brevet til naboene», det var i januar 2006. Men vi gleder

oss stort over at en slik stemme fra de stemmeløse ble båret fram fra landets fornemste

talerstol, under årets fornemste debatt. Det fortjener naboene våre.

Gravid på feil sted

Problemet var ikke at hun hadde vært «på feil sted til feil tid». Nei, det var fosteret som hadde

tatt feil av veien, svært tidlig i livet.

Kvinnen kom til sykehuset med smerter i underlivet og økende bukomfang. Urinprøven viste

at hun var gravid, men på ultralyd fant vi en tom livmorhule. Så fant vi blod i bukhulen, og

skjønte at det hastet å operere. Et befruktet egg skal jo vandre til livmorhulen og feste seg til

veggen der, for så langsomt å vokse til et fullbårent foster.

Men dette egget hadde tatt feil av veien. Det satte seg

fast i egglederen, og vokste der. Da sprekker

egglederen, egget selv dør, og det blør voldsomt.

Da vi åpnet magen og skylte ut blodet, fant vi dette.

Det lille fosteret har vokst og sprengt vevet omkring

seg. Slik tok det livet av seg selv, og nesten av mor.

Her har vi stoppet blødningen med en tang på hver

side. Så knyter vi rundt, og problemet er løst. Denne

gangen var det heldigvis enkelt å finne fram, og mor

kunne reise hjem få dager senere.

Mer vondt i magen

De hadde brukt to dager på veien hit, fra Sollu Khumbu, nabodistriktet i nord der selve Mt.

Everest er det mest kjente punktet. Den spinkle jenta på elleve år hadde hatt murrende

magesmerter en stund, mye verre de siste dagene.

Ultralyd viste en «invaginasjon», altså at tarmen hadde «spist seg selv». Tynntarmen hadde

forsvunnet inn i tykktarmen, og det så langt at hele klumpen av tarmer lå på høyre side av

magen, i stedet for venstre, som det pleier. En ikke-kirurg går til operasjonsrommet med én

tanke i hodet da: «Må vi legge ut tarmen? Det har jeg aldri gjort. Vil vi greie det?»

Det ble ikke nødvendig å gi henne utlagt

tarm. Vi fikk med nød og neppe skvist

tynntarmen på plass uten at tykktarmen

sprakk. Noen rifter ble det, men de kunne

sys. Den lille magen fikk et kjempesvært

operasjonsarr, men ellers gikk det fint.

Det er godt å ha store, sterke brødre når

man er syk. De bar henne til sykehuset,

og her passer de på henne mens hun

kommer seg etter operasjonen.

Nå har de tatt henne med seg hjem igjen.

Gjester

Vi liker å påstå at folk strømmer hit til Verdens Navle fra alle kanter. For det er det de gjør:

Her er Jakob Altgärde, ferdig turnuslege på

besøk i en måned fra Sverige, i ferd med å

feste en nakkekrage på Ethan Ling,

medisinerstudent på besøk her i to måneder

fra New Zealand.

Slike krager er viktige for å beskytte

pasienter med mistenkt nakkeskade, og de er

vanskelige å få fatt i her. Mange takk til

Jakob, som hadde med mange av dem fra

Sverige, som gave til sykehuset her.

Jakob har med kona Terese og lille Ester på

2 år hit, så vi ikke helt skal glemme våre

besteforeldre-kunster.

Maria Handeland studerer medisin i Bergen, og er

her for å bli kjent med liv og arbeid på et misjons-

sykehus.

Her samler hun data på sykepleiernes vaktrom, til

sin hovedoppgave som dødsfall ved sykehuset. Hun

registrerer systematisk data om alle de ca. femti

pasientene som har dødd på sykehuset i løpet av ett

år, for å se om det er rutiner vi bør endre, eller

annet vi kan lære.

Anna Virén er finsk lege, på vei til å bli

pediater. Hun var her som student for noen år

siden. Nå tok hun med seg sin søster Elina som

også studerer medisin, for å vise henne liv og

arbeid på et misjonssykehus i noen dager. Her

er de med på en travel og full legevisitt en

morgen.

I det siste har vi også hatt besøk fra to

folkehøyskoler, Øytun og Nordfjord. Begge

skolene har tidligere samlet inn store

pengesummer til sykehuset, og planlegger å

gjøre det samme i år.

De var her for å samle inspirasjon, og

inspirerte oss med det samme. Her er to

ivrige representanter for

«Bistandskommitèene» i ferd med å

rengjøre poliklinikken før innflytting.

En lang kamp

Noen svangerskap er tøffere enn andre. Til Maya opplevde det:

Da hun var 14 uker på vei, begynte hun å blø kraftig. Fosteret levde fremdeles, men med så

stor blødning var det fare for at hun kunne abortere, eller det som verre er, så hun ble innlagt

hos oss. Blødningene kom og gikk i mange uker, før de endelig lot til å avta da hun var fem

måneder gravid.

Akkurat da gikk vannet. På denne tiden skal jo fosteret normalt ligge og svømme omgitt

fostervann, mens det ennå er god plass i livmorhulen midt i svangerskapet. Men hos Til Maya

rant alt fostervannet ut. Det rant i strie strømmer hver eneste dag. På ultralyd så vi at fosteret

lå i en tørr livmorhule helt uten vann. Til å begynne med lå morkaken helt ned mot

fødselskanalen, altså «placenta previa», men den trakk seg oppover og ut av fare-området

etterhvert. Slik kronisk lekkasje av fostervann gir infeksjonsfare for mor, og er ofte forbundet

med lungeskade eller andre problemer hos barnet. Så det beste er om fødselen kan settes i

gang. Men det var jo ikke mulig her, hele fire måneder før termin.

Gjennom to måneder fikk hun infeksjonsforebyggende medisin og bodde på

Mødreventehjemmet, mens hun ventet tålmodig. (Vi tror det var riktig. Fant ingen sikre

retningslinjer i litteraturen. Er det noen som har noen?) Så gikk hun i spontant fødsel, vel åtte

uker før termin. En liten jente på 1 100 gram ble født i seteleie. Det var spennende. Hadde hun

den lungeskaden vi fryktet, så det ble vanskelig å puste? Eller hadde hun tatt skade av

blødningene?

Hun var dårlig den første tiden. Fikk navlevenekateter med væske, glukose og antibiotika, ble

lagt på CPAP med ekstra oksygen, og ble lagt i vår utmerkede, «hjemmelagde» kuvøse. Der

bodde hun så den første måneden av sitt liv.

Her har den lille jenta nettopp sovnet etter et godt måltid, en av de første gangene mor kunne

ta henne ut av kuvøsen.

I dag som dette skrives, har hun nådd en vekt på 2,000 gram, og skrives ut. Til Maya har

grunn til å være stolt over en sterk liten jente som overlevde et tøft svangerskap!

Fra vin til vann, - et større under?

En dag var jeg sammen med vår «Julestjerneklubb»-sjef på politisjefens kontor for å forsvare

et klubbmedlem. Da spurte vi hva landets nye alkohollovgivning innebar, særlig med tanke

på salg i nærheten av sykehus. Han forklarte at det nå er forbudt å selge alkohol nærmere enn

200 meter fra sykehus og skoler. Dette ikke har vært allment kjent, så han foreslo at vi skulle

arrangere et møte med alle sykehusets naboer, fylkessjefen og ham selv, for å informere om

loven og høres deres tanker før de håndhever loven. Det ble et flott møte der vår lokale

landsby, Sobru, besluttet at det skulle være slutt på alt salg av brennevin og øl i fra neste dag!

«Alkohol er

ikke til salgs i

dette

området».

Tre plakater

som

julestjerne-

klubben har

satt opp for å

markere

området der

det ikke lenger

er alkoholsalg.

Oppfølgingsmøte

Den 29. oktober kalte Julestjerneklubben landsby, sykehus og distriktets øverste ledere, Røde

Kors og politisjef til oppfølgingsmøte. Nå var det alvor. Det ble holdt taler, men også alle

julestjernene fikk presentert seg. Nå sto de fram som ledere av møtet og for utvikling av

landsbyen, mens noen av de høye herrer fortalte forsamlingen hvordan de hadde vært før.

Det mest rørende øyeblikket var da

politisjefen fikk hilse på Bisal som han

hadde lagt inn hos oss med håndjern og en

hel politistyrke som holdt han nede, for to

uker siden.

Nå var håndjernene av, han var forenet

med sine slektninger som han hadde slått,

og kom på egen hånd til møtet, blid som

en sol.

Det var et øyeblikk som overbeviste alle

store menn om at det er håp for alle.

Deretter gikk vi i flokk til alle de ni hoteller og skjenkesteder nær sykehuset og overrakte et

skilt som eierne selv hang opp sammen med politi -og distriktssjefen, «Her Selges

Ikke Øl Eller Brennevin».

Vin blir til vann! Leder av Julestjerneklubben, Tilak Rai, nr to fra venstre, gleder seg over at

det utenkelige har skjedd for første gang i Nepal, i hans egen landsby, etter hans utrettelige

innsats. Mens hotelleier Dowari takker glad for den fine gaven han fikk fra Politisjefen.

Nye kirkedører åpnes

Presten Dig Lal har utrettelig holdt i byggearbeidet i gang. Og han har ledet det fram i bønn,

når det så ut til å stoppe opp. Resultatet er mye bedre enn noen av de mange planer som har

vært lagt!

Vi har lenge hatt håp om at julen 2014 skulle kunne feires i den nye kirken. Og så ble den

ferdig før tiden! Innvielsen kunne skje allerede 1.oktober! Kirkebygget har kostet 3 300 000

rupees, dvs vel 200 000 kroner. Pengene er reist ved ofringer i kirken her, gaver fra 77

enkeltpersoner i menigheten, støtte fra elleve andre kirker i Nepal, og noen gaver utenfra. Det

er tatt opp lån på bare 300 000 rupees, ca 20 000 kroner. Det er imponerende, og alle takker

Gud! Normisjon gir ikke noen økonomisk støtte til denne menigheten. Men de gir selv trofast

tiende, og mange har i tillegg strukket seg langt utover det, for å gi penger til byggearbeidet.

Et stort kirkerom der vi nå kan strekke ut bena, og ønske mange nye velkommen.

- Og nye kommer

Sist lørdag var det tur til elven, og ni gamle og unge kom opp fra vannet til et nytt liv.

Noen dager tidligere ble ni døpt i nabokirken i nord. Kirken i Nepal vokser. Fra 1950 og til nå

har den vokst fra 0 til 7 % av befolkningen i Nepal, i følge siste folketelling.

Kirken vokser når den deler gleden i troen.

De ønsker velkommen en Gud som ikke gjør

forskjell på folk, og som ser den fattige og

løfter ham opp.

Den vokser når omgivelsene ser hvordan troen

forandrer liv.

Den gamle i vannet bak henne som nettopp er

døpt, er en vandrer som har levd uten noe hjem

å kalle sitt eget i mange år. Nå har han funnet

sitt hjem i kirken, der han får bo, og i Guds

rike. Den unge har hatt sin egen kamp, men

har nå et fellesskap i ungdomsgruppa som

styrker henne.

Be for broa

I forrige nummer fortalte vi

om alle byggematerialer og

maskiner som fremdeles

ligger i Katmandu og

venter på at bilbroa hit til

Okhaldhunga skal åpne.

Fremdeles er vi avhengige

av denne lange gangbroa

over den store elva.

Ryktene sier nå at en

permanent bro for biler vil

kunne åpnes den 21.

november. Vær gjerne med

oss og be om at så må skje!

Foto: Jakob Altgärde

Bilulykke

Få dager før OT «gikk i trykken» skjedde Okhaldhunga’s største ulykke på mange år:

En jeep med 26 passasjerer (den var registrert for omtrent en tredel av det) rullet utfor et stup.

Det er jo umulig å ha full kontroll over en bil som er så overlastet. Åtte mennesker døde på

stedet. To til døde underveis til sykehuset.

Av de seksten overlevende som kom til

sykehuset døde en av hodeskader kort

tid etter ankomst.

En av de hardest skadde var en

slektning av fylkesmannen. Hun hadde

en stor indre blødning. Etter at hun var

stabilisert rekvirerte han et

militærhelikopter som tok henne til et

stort sykehus i Katmandu, sammen med

noen av de andre.

Vi endte derfor opp med elleve

pasienter her hos oss. Alle er nå i

bedring. Denne lille jenta som møtte oss

med blomst i hår og et begynnende smil

om munn på visitten neste dag, er en av

dem.

Farlig vakkert

Mt. Everest sett fra Okhaldhunga .

Det er mange turister som kommer for å oppleve Himalaya under en blå himmel, - men

himmelen er ikke alltid blå!

Foto: Jacob Altgärde.

Syklonen «Hudhud» i India klarte å komme helt opp i våre fjell, og ga en forferdelig snøstorm

på en tid da det forventes blå himmel. Foreløpig er 39 funnet døde og mer enn 80 er savnet.

Det er turister og mange portere som måtte gi tapt i kampen. Flere av bærerne var fra vårt

område. Men også modne risåkre ble slått ned av uværet. En ulykke som dette sender enda

flere unge gutter ut på leting etter arbeid andre steder, ofte langt hjemmefra.

Hilsen Kristin og Erik

Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus.

Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 Overføringen må merkes:

”Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354”