Prosjekt Ukeadressa

UKEADRESSAUke 30-31.mai2011-31.årgang

“Jeg pusher grensene mine for å få oppmerk-somhet. Fucker opp bildene for å overraske.”

1ForsidebildetMøt fremadstormende fotograf Ronny Manuel Danielsen i portrettet.FOTO: SOPHIE BERGERSEN MOEN

4Ansikt til ansiktCamilla Herrem omfremtiden.

6Sommerens trenderEkspertisehjelp fra Jan Thomas

12Bildet du ikke fikk seBak kulissene trendshow.

Når Ukeadressa i løpet av høsten 2011 skal skifte drakt, er våre fem hovedinn-spill:- Forside der bildet får mer plass. Blik-kfang!- Reportasjer med yngre kilder. Tør å satse på ungdommen!- Reportasjer med kjendiser. Kjente, ambisiøse og inspirerende mennesker!- Reportasjer om sjebner. Ærlige, dypt-gående!- Reportasjer med nyhetsdriv. Tør å gå i dybden på nyhetene. Grav!- Reduser antall faste spalter. Gi rom for et moderene magasin!- Fleksibel design med mye luft. Rene flater gir en god leseropplevelse. Fang leserne!Dette er vår prosjekteksamen 2011. Visjonen er å gi innspill til hvordan man med enkle grep kan gjøre Ukea-dressa mer attraktiv for generasjonen vår og det moderne marked. Vi ønsker et yngre uttrykk. Et oppdatert magasin som fanger alle målgrupper. For å oppnå dette mener vi det er avgjørende å gjøre innpakningen lettere, og inn-holdet friskere. Det første du vil legge merke til, er en renere forside. Adresseavisen er stolte av å ha en av landets beste fotoredak-sjoner. Vi mener Ukeadressas forside må bli et utstillingsvindu for denne. Det må være attraktivt for redaksjonens fotografer å ta bilder for Ukeadressa. Her har de mulighet for å virkelig vise hvor godt de fanger gode portretter og fotojournalistiske øyeblikk.Vårt viktigste grep har vært å fjerne henvisninger til magasinets innhold på forsiden, og heller konsentrere oss om å vekke leserens interesse ved hjelp av et kort sitat fra teksten forsidebildet tilhører. Innholdsmessig vil vi ha færre men lengre reportasjer. Vår ideologi er at lesere ønsker et magasin der bilder blåses opp og der tekstene holdes i en moderat lengde. Vi tror at dette vil heve leseropplevelsen og tiltrekke flere i alle aldre.Til sist; Ukeadressa er en unik arena for å drøfte tyngre problemstillinger som kan være vanskelige å ta opp i tabloidutgaven. Ukeadressa er også en ypperlig arena for å trekke tråder og gi mer helhetlig innsikt i nyhetssaker. I en løpende nyhetsdekning skjer det ofte at informasjon som er viktig for å se hele bildet faller bort.

Alexander, Stein og Sophie

14Trønderenergi En bedrift full av energi

20PortrettRonny Manuel Danielsen

30MajavatnAndre verdenskrig

38TrafikkskaddVeien tilbake

LEDERORD

- Still deg kliss naken foran speilet. Hva er du fornøyd med? Hva vil du fremheve? Er det vakre ben, eller en smal midje?

5

44NysgjerrigRøykdykker

46StifinnerI Trondheims gater

48KjøkkenveienKamskjell

50I glassetChardonney

54BaksnakkSiv Jensen

Alexander B. KillingbergJournalist

Sophie Bergersen MoenJournalist

Stein NervikJournalist

44NysgjerrigRøykdykker

46StifinnerI Trondheims gater

48KjøkkenveienKamskjell

50I glassetChardonney

54BaksnakkSiv Jensen

48

ANSIKT TILANSIKT

LYNVINGEN LEGGER PLAN

Camilla Herrem planlegger allerede livet etter håndballkarrieren.Tekst: Alexander KillingbergFoto: Sophie Bergersen Moen

Byåsenprofil og landslagsspill-er. To treninger hver dag, over femti kamper i året. Men en dag må også hun legge knebeskyt-terne på hylla. Hva da? Camilla har i hvert fall ikke tenkt å bli sofagris. Håndballjenta har en plan.

Positiv og motivert- Jeg kan ikke regne med å spille håndball i førti år til. Når karrieren tar slutt trenger jeg noe å falle tilbake på, sier land-slagsspilleren på klingende vest-landsdialekt. Til høsten starter hun å studere ernæringsfysiologi over internett. 24-åringen tror kombinasjonen idrett og studier vil fungere.

- Det måtte nesten bli nettstudier siden vi har mange morgentre-ninger. Jeg hadde slitt mer om jeg måtte møte i forelesninger. Nå har jeg muligheten til å lese på kveldstid.Camilla føler seg topp motivert. Men hvorfor studere akkurat ernæringsfysiologi?- Jeg synes det virker mest inter-essant for øyeblikket. Dessuten klarer jeg ikke å sitte i ro bak en kontorpult. Etter karrieren kan jeg godt tenke meg å følge et idrettslag, fortelle om hva som er lurt å spise og sette opp ko-stholdsprogram.

Lengter hjemCamilla vokste opp på Sola utenfor Stavanger, men for fem år siden flyttet hun nordover til trønderstaden for å spille hånd-ball for Byåsen. - Jeg trives kjempegodt. I Trond-heim har jeg alt i nærheten og

det er korte avstander. Dessuten er det en fantastisk sommerby. Da er alle studentene ute og lager liv.Idrettsprofilen har selv mange venner som studerer i bartebyen. Allikevel ville ikke Trondheim ha vært førstevalget om hun fikk velge studiested uten tanke på karrieren.

- Da hadde jeg uten tvil flyttet utenlands. Jeg er veldig glad i varme land. Spania eller Brasil for eksempel.Og selv om Camilla har det bra i Trondheim har hun ingen planer om å bo her resten av livet. Når håndballen tar slutt er Sola det udiskutable førstevalget.- Det er jo hjemstedet mitt.

Full av faenEtter en lang sesong med EM-gull på landslaget og Champions League-spill for Byåsen venter en roligere periode i sommer. Det ville i hvert fall virket naturlig, men lynvingen fra sørvestlandet har andre planer. - Det blir enda tøffere når vi ikke har fellestreninger. Jeg trener utholdenhet og mye intervall.

Og når hun ikke trener tilbring-es mye av tiden sammen med familie, venner og kjæresten, selvfølgelig. Den perfekte som-merkvelden finner Camilla på stranden. Fint vær er selvfølgelig et krav.- Det er derimot ikke så nøye hvor det er.Hun svarer i korte setninger, uten å utdype spesielt mye. Alltid en liten latter på lur. Men hvordan er denne superraske lynvingen som person?- Uhøytidelig! Jeg tuller mye og

TEKST: ALEXANDER KILLINGBERG FOTO: SOPHIE BERGERSEN MOEN

X

MMOTE JAN THOMAS MØRCH HUSBY

ISKOGLAM, BLOM-STERSTAS OG PIN-UPKJOLER

Snurr viseren bakover. Du må tilbake til 70-tallet for å være trendy denne somme-ren.

D

IN Sommerkjoler Kilhæler Spreke farger Chiffon Store mønster Blomsterdesign Hodebånd Disko Buksedrakt

UT Navlegenser Trange topper Dystre farger Jordfarger Hoftebukser Militær

Jan Thomas smyger en langstrakt kropp mellom stolene i Rica Nidelvens kaffelounge. Skikkelsen hans minner om en jaktende villkatt. Værende og oppvakt. Han ber om en kopp kaffe. Svart og sterk. Drikker en slurk og gløtter over svarte pilotbriller. - Designerne i de store motehusene har aldri vært mer enige enn i år. Det er en rød tråd som representerer en stor del av motebildet. Han har nap-pet av solbrillene og sitter nå og vifter med dem i den ene hånden. Engasjert fabulerer moteeksperten om tre ut-trykk han mener trekker ut essensen av sommertrendene. Flower Power, der naturlig sminke kombinert med som-merkjoler, kilhæler og blomster i håret er et must. Brigitte Bardot, et sexy, minimalistisk uttrykk der kjolene er kortere, håret er blondt og bustete og

leppene er lyse. Skimrende øyenminke og skyhøye platåsko kaster oss tilbake til Studio 54, det beryktede diskoteket på Manhatten, New York. - Plukk ut de plaggene du liker og skap ditt eget uttrykk. Klærne skal matche personligheten din, og du må føle deg komfortabel. Noen kan gå rundt med det mest vanvittige, og se bra ut. Andre bærer nøytrale klær bedre.

30 år tilbake i tidJan Thomas kodeord foruten de tre uttrykkene er striper, sandaler, em-pire-waist, neon og silke. Alt er hentet fra hippietiden. - Trenden er tydelig inspirert av 70-tal-let, men i år er ikke bohemlooken den sterkeste. Nå er det mer glamorøst og lukseriøst.Etter morgenkaffen bærer det videre

llangs Trondheims gater sett fra en tettpakket åtteseters Volkswagen Trans-porter. Jan Thomas repeterer raskt nota-tene han har nedskrevet, og bruker de resterende minuttene til å kommentere den strålende trøndersola. Neste stopp er Mercursenteret. Her venter ivrige fans på autograf og makeuptesting. En i rekken er Jon Harald Bakken (16). Han har reist med toget fra Skatval for å være med på trendshowet.- Jeg har alltid hatt en drøm om å bli stylist. Bransjen er spennende, og det er utrolig fascinerende å se hvor mye det går an å gjøre med sminke og klær. Tanten hans Sonja Bakken (27) har net-topp fått makeuptips av Jan Thomas teamarbeider Ronja Hauan.- Hun forklarte meg hvilke farger jeg kler og la en nøytral øyenskygge i bruntoner. Nevøen står ved siden henne og tripper. Han forteller at tanta fikk tak i autografen til forbildet hans før han rakk å komme.- Jan Thomas ønsket meg lykke til med fremtiden. Det er ordentlig tøft, forteller sekstenåringen med stjerner i øynene.

Bak fasadenNoen hundre meter ned i gata, i kjel-leren

på utestedet Ricks, rigges det opp til trendshow. Temperaturen på bakrommet er stigende. Et siste makeupstrøk legges i mellom slagene. Kjoler skiftes. Sekundene går, og modellene må stå klar for en ny visning-srunde. Bak sminkespeil jobber rutinerte makeupartister med stødige hender. Naturlige, nesten usynlige farger brukes til ei, sterke, glitrende øyenskygger til en annen.- Denne kjolen er nydelig, stråler en av modelljentene, og spinner rundt i ring. Skjørtet til den aprikosfargede silkek-jolen flyr gjennom luften. Jan Thomas pugger notiser og sjek-ker modellenes makeup og klær om hverandre. Han er snart klar for å være konferansier for trendshowet til Ko-smorama, Trondheims internasjonale filmfestival. Klokken 17.00 er publikum fulltallig, og blikket rettes mot enden av moloen. Musikken dundrer mellom veggene i det spotlighten leder modellen gjennom bekkmørket. Florlett chiffon blafrer fra byste til ankler og stoffet er dekorert med store gule blomster. Modellens luggerdanser naturlig over bare skuldre. Jan

Thomas står i motsatt ende og peker mot den levende kleshengeren som glir fremover. Fletter i håret, flet-ter i sandalene. Få sekunder med inspirasjon før neste modell entrer rampelyset.-Brigitte Bardot er tidenes største sexs-ymbol. Med tykke øyenbryn og livlig, blondt hår har hun vært mange gut-ters våte drøm. Modellen bærer en kort romantisk sommerkjole. Leppene er bleke og øynene svarte. Praten går løst i salen. Den tredje mod-ellen viser en svart jumpsuit med et tynt midjebelte. - Still deg kliss naken foran speilet. Hva er du fornøyd med? Hva vil du fremheve? Er det vakre ben, eller en smal midje? Han skuer over publikum. Fanger oppmerksomheten, og gjør en innsats for å nå dem med budskapet. - Det handler om å sende de riktige signalene til omverdenen. Tre uttrykk. Trendstilene står sterkt i kontrast med hverandre og gir et tydelig bilde på tidsepoken vi bør la oss inspirere av. Sommeren 2011 er en tidsmaskin fra 70-tallets blom-sterenger, elleville hårmanker og diskokuler.

TEKST OG FOTO: SOPHIE BERGERSEN MOEN

SMINKE JAN THOMAS MØRCH HUSBY

Mattende pudder kan stues lengst inn i baderomsskapet. I sommer er en farget dagkrem nok til huden. - Jeg er motstander av mineralpudder. Det er unaturlig å være matt og tørr i ansiktet. Huden skal skinne gjennom makeupen, sier Jan Thomas. Sterke farger og sotede øyne er lov, men de bør brukes etter solnedgang. - Skimmer og farger er stilig på dis-kotek. Men det naturlige er hottest i sommer.Roser i kinnene får vi med kremrouge og leppene kan få et strøk av en rosa lipgloss. Hete øyenskyggefarger er gull, aprikos og honning. - Blondiner kan gå for honning og karamelltoner. Brunetter kan gjerne ha en mørkere øyensminke. Rødhårede kler godt gull og grønntoner.

Leverpostei på leppeneHan stopper opp og sender under-tegnede et granskende blikk. - Du er brunette og kan gjerne bruke litt mer øyensminke. Legg en concealer under øynene også. Jan Thomas springer frem og tilbake på bakrommet mens han kaster kunnska-pen over skulderen.- Fokuset skal ligge på øyenbryn, vip-per og munn. Brynene skal børstes i form. De skal være tykke og svakt farget. Vippene kan få et strøk maskara og det er sexy med en helt lys lip…, begynner han, men avbryter seg selv i siste del av setningen. - Jenter må huske at vi får lyse lepper av lys leppestift. Ikke ved å bruke concealer. Da blir det lett en lite kledelig lever-posteifarget look på leppene.

Glødende, naturlig og forførende. Makeup-trenden 2011 oser av hete dager på stranden og lange dis-konetter.

GULL, TRUTMUNN & SEXY KATTEØYNE

Oppskrift: SommermakeupFor å få årets mest trendy makeup må vi starte med å legge en foundation over hele ansiktet. Overgangene jevnes ut i hårfestet og kjevebenet. De aller fleste norske jenter har gul undertone i huden, og for å få en frisk glød er det viktig å fremheve den. - Underlaget er avgjørende for et godt resultat. Fargen skal matche hudtonen. Den skal være nøytral mot gul. En feil foundation ødelegger resten av sminken. Når jeg legger makeup på en modell kan jeg bruke én hel time før det blir perfekt, forklarer Jan Thomas. Eyelineren er viktig for å få sexy katteøyne. Streken kan være kraftig og den må vippe oppover i ytre vippekant. Gull-, honning- og karamellfarger kler de fleste. Bruk gjerne en kremøyenskygge for å få den

ettertraktede ”våte” sommerlooken. Legg aprikosfarget kremrouge i kin-nene og lys rosa gloss på leppene. Glem ikke concealeren under øynene. Den bør være én til to nyanser lysere enn hudfargen din og lysreflekterende.- Det peneste er når makeupen bare anes og ikke synes. Naturlige jenter med selvtillit er finere enn oversmink-ede dukker. Jan Thomas forteller om modeller som sitter timevis og blir sminket. Frisørene bruker en uke på å farge håret deres. Med verdens beste makeupartister, ver-dens beste fotografer og verdens beste photoshoppere er det ikke rart de er vakre. - Jeg kunne fått deg til å se ut som en modell i en fei.

[email protected]


Bak kulissene med Jan Thomas Etter trendshowet PÅ Ricks sto catwalkmodellene i kø for å få au-tografen til Jan Thomas. En litt absurd og humoristisk obeservasjon ifølge fotografen. - Bakrommet var fyllt av overivrige jenter som ville ha bilder av seg selv og kjendisen. De vakre modellene var paralysert av stylisten.

FOTO: Sophie Bergersen Moen

BILDET DU IKKE FIKK SE

STRØMBRUDD2011 skulle markere en ny æra for selskapet som på sine hjemmesider presenterer seg selv under overskriften “Også når det blåser”.

Så langt har det blåst mest i media. Først og fremst på grunn av lovbrudd.

Adresseavisen tirsdag 18. januar: I det de fleste er i ferd med å pakke sammen for dagen, kommer det inn et tips til redaks-jonen. Snorre Fridén Furberg, mangeårig direktør for Trondheim Energi Nett, og den som skulle lede det nyfusjonerte selskapet Trønderenergi Nett, skal ha fått sparken.

Når vi mottar tipset, er vi i ferd med å få bekreftet at kanskje så mange som 19 000 strømkunder i Trondheim og Klæbu over flere år har betalt for høy nettleie. Furberg var i så fall ansvarlig – har oppsigelsen en sammenheng?

I mangel av andre forklaringer, er dette vår hypotese når vi starter arbeidet med å få bekreftet at direktøren har fått sparken.

Faksimiler: Trønderenergi har vært synlig i Adresseavisens spalter så langt i år.

Det selskapet som driver et strøm-nett, har monopol på å levere strøm til alle kunder innenfor sitt område. For å unngå at nettselskapet misbruker sin monopolsituasjon, stiller myndighetene strenge krav til hvordan disse selskap-ene opptrer.Overfor kunder, men også overfor de ulike strømleverandørene og kraftpro-dusentene som opererer innenfor nettet. Dette kalles nettnøytralitet. For selskaper som har mer enn 100 000 kunder og er en del av et konsern som også driver konkurranseutsatt virk-somhet, krever myndighetene i tillegg at nettdriften skilles funksjonelt fra resten av konsernet Årsaken til de strenge reglene er en-kel: Mens man som selger av strøm ønsker å tjene mest mulig penger, skal man som netteier drive nettet slik at ko-stnaden for kunden blir lavest mulig.

Nettnøytralitet

Utover ettermiddagen og kvelden 18. jan-uar får vi bekreftet at Snorre Fridén Furb-erg har fått sparken. Hvorfor får vi ikke vite. Konserndirektør Rune Malmo bekrefter at det er opprettet en personalsak. Andre kilder snakker om en konflikt med konsern-ledelsen. Noen snakker om nøytralitet og funksjonelt skille. Dagen etter skriver vi at Furberg har fått sparken. Det bekreftes av Trønderenergi, som sender ut en pressemelding der man skriver: “Nettdirektør Snorre Fridén Furb-erg (...) trår ut av konsernet.” Utover dette vil fortsatt ingen i ledelsen si noe om årsaken. Andre vil imidlertid si noe. På forsiden av Adresseavisen torsdag 20. januar står det: “Ville spare kundene for nettleie, fikk sparken.” Saken dreide seg om at Furberg som nett-direktør ville konkurranseutsette deler av nettselskapets virksomhet. Prosjektet ble stoppet av ledelsen fordi konsernets inter-esser ikke var godt nok ivaretatt. Da Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) gjennomførte tilsyn hos Trønderen-ergi i slutten av mars, var dette ett av fire brudd på nøytralitetsplikten og manglende funksjonelt skille, som ble påvist.

Bekrefter avskjedigelse

Jeg er derfor svært kritisk til at det skal eta-bleres særnorske krav til selskapsmessig og funksjonelt skilleRune Malmo, 2005

STRØMBRUDD

“Kravene om skille av administrativ ledelse og skille i styresammensetning mellom morselskap eller selskap med konkurranseutsatt virksomhet, - og nettselskap, er svært strenge, og gir eier ingen annen formell styringsrett over egne selskaper enn gjennom general-forsamling.” (..)“Jeg er derfor svært kritisk til at det skal etableres særnorske krav til selska-psmessig og funksjonelt skille mellom monopolbasert nettvirksomhet og øvrig virksomhet i kraftforsyningen.” Ordene tilhører Rune Malmo, konsern-direktør i Trønderenergi, og er hentet fra hans spalte i konsernets bedriftsblad Lyspunktet nr. 3, 2005. I Lyspunktet nr. 2, 2010, like etter at det er klart at strømnettet i Klæbu og Trond-heim blir en del av Trønderenergi Nett, kunne man i en artikkel lese at antall nettkunder i Trønderenergi ville øke fra 27 000 til 122 000. Når Adresseavisen i begynnelsen av mai ber Rune Malmo og konsernstyreleder i Trønderenergi, Per Kristian Skjærvik om å kommentere NVEs funn, svarer begge at det glapp for dem at nettselska-pet hadde fått mer enn 100 000 kunder.

100 000 kunder glipper

I hardt vær: Per Kristian Skjærvik og Rune Malmo har måttet tåle mye kritikk i år. Til høyre nettdirektør Knut Ivar Nyhaug.

Begge står samtidig fast på at det var riktig å kjøpe strømnettet i Trondheim og Klæbu for 1,3 milliarder kroner fra Oslo-selskapet Statkraft. – Trøndelag styres best fra Trøndelag, og det er viktig at vi har lokal kontroll over noe så viktig som strømnettet. Oppkjøpet gjør Trønderenergi til et mer attraktivt selskap og sikrer ar-beidsplasser i regionen. Alternativet var et nett styrt fra Statkrafts lokaler i Oslo, uttaler Skjærvik. Etter at fusjonen trådte i kraft ved nyttårsskiftet, har kundene i Trondheim og Klæbu opplevd at nettleia har gått opp, mens Trønderenenergis eksis-terende kunder har fått en nedgang. Selskapet leverer den billigste nettleia i Trøndelag. Noe selskapet formidler med stolthet. Noe Trønderenergi ikke vil prate like høyt om, er at de nå er billigst fordi man flyttet 1,3 milliarder trønderske kroner til Statkrafts bankkonto i Oslo. For den summen fikk man et strømnett som har en inntektsramme på 400 millioner kro-ner per år. På kjøpet fikk man en organisasjon, ledet av Snorre Fridén Furberg, som gjennom flere år hadde levert landets laveste nettleie til 95 000 kunder. Rune Malmo omtalte selskapet som “super-selskap” da han i vinter gikk gjennom

Billigst i Trøndelag

I hardt vær: Per Kristian Skjærvik og Rune Malmo har måttet tåle mye kritikk i år. Til høyre nettdirektør Knut Ivar Nyhaug.

Trøndelag styres best fra Trøndelag Per Kristian Skjærvik

Å drive strømnett, er underlagt strenge regler og kontroll fra myndighetene. Hvert år får nettselskapene en inntektsramme fra NVE. Tar selskapet inn for lite penger ett år, vil dette føre til høyere nettleie for kundene neste år. Tar man inn for mye penger, blir det billigere. Går selskapet med overskudd, får eierne halvparten. Kundene får nyte godt av den andre halvdelen i billigere nettleie. Blir det derimot negativt resultat, må eiere og kunder spytte inn. Inntektsrammen for Trønderenergi Nett er i år 700 millioner kroner. 400 for nettet i Trondheim og Klæbu, 300 for eksisterende nett. Om to år vil det ikke være en slik opp-deling. Da skal fusjonsprosessen være helt i mål, og NVE vil gi selskapet én inntek-tsramme. Og den vil bli lavere. Under Furbergs ledelse, hadde Trondheim Energi Nett opp mot 20 % i overskudd de beste årene. Skulle Trønderenergi Nett le-vere det samme resultatet årlig, vil det ta nærmere 20 år før man har tjent inn kjøpe-summen. Da tar vi ikke hensyn til at inntek-tsrammene vil bli lavere om to år. Nøytralitetsplikten og kravet om funks-jonelt skille gjør også at konsernet har små muligheter til å få synergieffekter fra opp-kjøpet.

Mister inntekter

Det startet med en overraskende opp-sigelse. Vi vet ennå ikke hvorfor Furberg fikk sparken, men vi vet at det var konsern-styret som instruerte styret i nettselskapet om å fjerne direktøren sin. Beslutningen ble tatt 13. januar. Styrem-edlemmene ble kalt inn til møtet samme dag, og utover selve vedtaket, finnes det in-gen sakspapirer. Heller ikke når nettselska-pet gjør samme beslutning 18. januar, finnes mer dokumentasjon enn selve vedtaket. Revisjonen NVE gjennomførte i slutten av mars, har imidlertid gitt noe mer infor-masjon. I tillegg til toppledelsen i Trønder-energi Nett, Marked og konsernledelsen, ble også Furberg kalt inn. NVE opplyser at årsaken til dette, er at den tidligere direktøren fortsatt er ansatt i selskapet. Noe styreleder Skjærvik ikke vil avkrefte eller bekrefte. – De opplysningene får stå for NVE sin regning. Ut over det har jeg ingen kom-mentar, er alt han vil si. Den eneste som sannsynligvis kunne gitt oss mer klarhet, er Furberg selv. Adresseav-isen har siden 18. januar gjort flere forsøk på å få ham i tale, men alt han har villet si, er at han ikke kan kommentere. Det gjelder både spørsmål rundt hans avgang, og spørsmål vi har hatt til fusjonsprosessen og NVEs tilsynsrapport.

Tilbake til start

Fire fornøyde menn: 27. mai i fjor kjøpte Trønderenergi strømnettet i Trondheim fra Statkraft. Fra venstre: Snorre Fridén Furberg, Rune Malmo,, Jon Brandsar og Per Kristian Skjærvik

BOHEMIAN RHAPSODYPORTRETTET

BOHEMIAN RHAPSODY

otograf Ronny Manuel Danielsen (31) ser verden i udødelig svarthvitt.

Harde skosåler treffer nedslitt asfalt i Barcelonas nostalgiske gater. En ung kropp danser i ring, danner usynlige fotspor i eksosstøvet mens kameralin-sen rettes mot himmelen.

Fotostudioet i Båtmannsgata 4 ved Dora pir er lyssterkt og stilrent. Veggene er dekket av fashionfotografier signert Danielsen. Mens regnet plasker utenfor, byr han på kaffe. Selv foretrekker han te, og slår seg ned i studioets koselige hjørne med koppen full av varme. Han setter seg hengslengt ned i stolen iført et par uknyttede vårsko hvilende på sofalenet framfor. Mørkt hår, hud og øyne sender umiddelbare assosiasjoner til middelhavets varmblodige halvøy. De spanske årene løper gjennom kroppen hans, og et karismatisk temperament oser fra underhuden. - Jeg strekker meg lengre når jeg får mot-gang. Følelsen tenner meg. Da søker jeg nye veier.

Pusten går hurtig - som om han ikke har nok tid til å forklare. I studioet summer Ella Fitzgeralds stemme i bakgrunnen. Danielsen finner roen med 40-tallsmusikk, noe som gjenspeiler seg i flere av bildene hans. Han mener livet er vakrere i svart-hvitt, og inspir-eres av utenlandske fotografer som Annie Leibovitz, Anton Corbijn og Richard Avedon. Han vil gi hvert bilde et image. Sitt særpreg. - Inspirasjonen kan komme fra en låt, et an-net bilde eller et menneske. Alt som rører ved meg inspirerer.

Han legger ikke skjul på at han sjelden ser på norske fotografers arbeide. De mangler nerve og kontrast i bildene sine. - I fashionfotografering er klærne i fokus, men jeg savner edgen. Det banebrytende, oppsiktsvekkende og triggende. Han vurderer ordene sine. Er ikke fornøyd med svaret han har levert. - Mange blir frastøtt om det dukker opp en naken pupp i et bilde. De konkluderer det med porno. Norske fotografer er generelt redde for reaksjonene bildene deres får.


F

PORTRETTET

Det er som om bildene hjemsøker meg. Er det noe med dem, så klarer jeg ikke helt å legge-dem fra meg.”

“

I stedet for å følge samme fotspor har Danielsen satset på det kontroversielle. Ved flere anledninger har han bevisst provosert med naken hud og kvin-nelige silhuetter. Kritikken har falt som teppebomber rundt ham, men har ikke anfektet 31-åringen. - Jeg oppnår akkurat hva jeg vil når reaksjonene stormer rundt meg. Han knipser med fingrene. - Folk må se til å våkne opp. Ingen leg-ger merke til snille bilder. De trenger ikke nødvendigvis å være negativt ladet, bare de gir en reaksjon. En følelse. Jeg pusher grensene mine for å få opp-merksomhet. Fucker opp bildene for å overraske og for ikke å stagnere.

Prestasjoner og visjoner

Å male livet med lyset. Han fryser øyeblikk ingen andre sanser.

Da han var 24 år hadde han allerede lang arbeidserfaring. Etter ungdom-skolen søkte han seg inn på byggfag. Men praksistiden som tømrer taklet han dårlig, og før svennebrevet lå i hendene brøt han med arbeidsgiveren. Han slapp unna førstegangstjenesten i militæret på grunn av astma og aller-giplager og i årene etter videregående skole ekspederte han i klesbutikkene Warners, VIC og HM. Men det var først etter ti år i ”gale” yrker at Danielsen turde å satse på magefølelsen. Hele livet hadde han vært lidenskaplig in-teressert i fotografering. To dager etter søknadsfristen til Norsk Fotofagskole i Ila hadde gått ut, slengte han 36 foto-grafier på resepsjonsdisken deres. En måned etter var han tatt opp til studiet.- Under intervjuet ble jeg spurt om hvorfor jeg ikke hadde spandert på bildene fotopapir. Jeg leverte dem på vanlige A4-ark. De spurte meg om hva jeg ville gjøre dersom jeg ikke kom inn på skolen. Da svarte jeg at jeg ville spandere på glossy fotopapir og søke igjen neste år. For jeg skulle begynne på fotofagskolen. De må ha sett et el-ler annet potensial i meg. Viljestyrke kanskje? Etter det jeg kan huske var bildene elendige.Et barnlig lys faller over ansiktet noen sekunder. Et lurt, fornøyd uttrykk. Viljestryken er han født med. Fra han

var liten har han kjempet for målene han har satt seg. Tolv år gammel stanget han hodet i veggen fordi foreldrene ikke nektet ham å dra på fest.

- Det beskriver livslinjen min egentlig. Jeg borer på til jeg får det som jeg vil ha det. Har en ukuelig vilje.

Midt i samtalen trekker han frem fem håndskrevne sider. Danielsen har forbredt seg godt. Han har rablet ned minner, historier og fakta om seg selv. Han liker følelsen av å ha kontroll - tror nesten han er avhengig av den. Det gnager i kroppen dersom han ikke rek-ker å bearbeide bildene skikkelig før han leverer dem fra seg. Ganger han må levere innen fem minutters dead-line kan han føle misnøye. - Det er ofte en krevende prosess fra et bilde blir tatt til det henger på veggen. Jeg blir aldri fornøyd. Plukker ut en fil, redigerer, legger den fra meg og henter den opp igjen. Det er som om bildene hjemsøker meg. Er det noe med dem, så klarer jeg ikke helt å legge dem fra meg.

Av samarbeidspartnere er han kjent for å være innovativ innen fotografer-ingen. Han har en rød tråd i bildene. Et sart, røft og personlig uttrykk. De må ha en stoppeffekt for folk. Stylisten Hege Biermann har samarbeidet med Danielsen ved flere anledninger. Hun forteller at han aldri har noen plan b i prosjektene sine. Han kan fabulere om de største luftslott, og i motsetning til mange andre klarer han å sette drøm-mer til livs.

Halvveis perfeksjonist – halvveis Jesus

Avkledd, nervepirrende og frastø-tende fotografering tar form gjennom inntrykk som treffer ham i magen.

Da Danielsen var liten brøt han grensene konstant. Han var obsternasig og sta. - Jeg var en småtrassig unge. Klarte sjelden å sitte i ro. Rastløsheten har jeg med meg i voksen alder. Forskjellen fra barndommen er at jeg tar meg sammen selv om det

irrer i kroppen.

Han ble født ved E.C Dahls Stiftelse i 1981, og vokste opp på Kolstad ei drøy mil utenfor Trondheim sentrum i en anstendig familie fylt av varme. Den avbalanserte faren fant kjærligheten i den andalusiske moren, ei dame med ekte spansk temperament. Fyrrig og hissig men alltid kjærlig. Danielsen har arvet det gylne snittet av foreldrene. Eksploderende temperament. Raus og behersket. Morens familie er katolikker og faren har studert religion i mange år. Dan-ielsen har kjent en dragning mot kris-tendommen siden barneskolen. De senere årene han har levd som troende.- Det er synd jeg ikke fant Jesus før. Det går ikke an at det eksisterende i livet er selvkomponert. For meg blir det for enkelt. Jesus er en bror for meg og Gud er far i himmelen. En himmel jeg forhåpentligvis får en plass i etter dette livet.

Samtalen tar helomvending når temaet Jesus dukker opp. Fra åpensindig til tenkende, nesten selsom og kontant. Han er ikke flau. Ikke brydd. Men privat når han deler livssynet sitt. - Jeg snakker med Jesus. Hver dag. Og tenker mye over livet og hvordan jeg kan bli et bedre menneske ut i fra ordene som står skrevet i Bibelen. Jeg slipper aldri tanken kristendommen.

Runde kanter og kjærestekrav

Den bohemske kunstneren fotografer-er gjennom svarthvite øyne. Han la-grer minnet med arkitektur og speiler historiske monumenter.

Danielsen har jobbet med SONY BMG, MBN Music, Elle, Dior, Dagbladet, Tique, Warner Music og Universal Music. Fotografert Morten Harket, Lene Marlin, Atle Antonsen og Charlotte Thorstvedt. Men han er ennå ikke på langt nær der han vil være karrieremes-sig. - Et delmål er å utgi ei bok med portretter. Få samlet mine beste fotografier mellom to permer. Bildene mine er som ei dagbok - de representerer ulike epoker i livet mitt.

Jeg vil føle at jeg har klart å nå målene mine når jeg blir gammel.

Ronny Manuel Danielsen er en ung kunstnersjel. Rufsete i håret og ”laid-back” i klesveien. Som tatt ut av et romantisk bilde i et hipt og moderne motemagasin. Grasiøs og karaktersterk. Bestekameraten beskriver ham imidler-tid som gammeldags. En konservativ gentleman hentet rett ut fra en 50-talls matiné. - Ronny har gode manerer. Han har gamle verdier, og er en evig romantiker. Får Danielsen en idé kaster han seg ut i den. Gjerne uten gjennomtanke. - Jeg lever et bohemliv. Kommer og går når jeg vil. Til studioet eller hjemmet. A4-rammer begrenser den kreative siden min. Jeg vil leve i nuet - heller satse og feile. Da vokser jeg som foto-graf. Det kan gi karrieren og livet mitt en ny turn.

Kameraet er trofast følgesvenn og det er langt mellom fridagene. Jobben står i fokus hver dag. Er han ute og spaserer finner han fotolocations over alt. Ser han en film studerer han lyssettingen. De seks siste årene har livet sirklet rundt ham. Det er lite rom for annet per i dag og kjærligheten er derfor nedprioritert. Ingen får stå i veien for fremtidsmålene, og flere forhold har kommet i kjølvannet av jobben.- Jeg kan ikke ha noen som fucker opp ambisjonene mine eller står i veien for meg. Den fremtidige jenta i livet mitt må forstå hvorfor det er helt nødvendig å ta telefonen når noen ringer meg sent på kvelden. Hun må forstå og støtte meg hundre prosent. Hvis ikke er for-holdet dødsdømt.

Han er fullstendig klar over egoismen i holdningen, men forsvarer seg med at fotograferingen er det nærmeste han kommer et talent. Hvis han ikke jobber beinhardt slutter maskineriet i firmaet hans å fungere. Fotografen har fullbookede dager. Yrket byr på mye reising, sene kvelder og hardt arbeid. Danielsen lever og ånder for fotografer-ingen. Han bryter samtalen. Går for å hente mer

PORTRETTET

Utålmodig: 2-åringen Ronny er lei av å stå foran kam-eraet. Her sammen med brødrene Roy og Roger.

Backstage: I action.

Utflukt: En av mange minner med brødrene. Her på Leinstrand.

Backstage: Pust i bakken

Spania: Halvparten av slekten i Barcelona.Turliv: Ronny og bestekameraten Runar er glad i utflukter.

Ronny har gode manerer. Han har gamle verdier, og er en evig romantiker.” Bestekameraten Runar om Ronny.

“

Mange blir frastøtt om det dukker opp en naken pupp i et bilde. De konkluderer det med porno. Norske fotografer er generelt redde for reaksjonene bildene deres får. “

““

Alder: 31

Bor: Kolstad

Familie: Far Tore, mor Pepita og to brødre, Roy og Roger.

Utdannelse: Norsk fotofagskole i Ila og livets skole.

Karriere: Begynte på skolen i 2005. Startet firmaet Wad/Danielsen Photography i studietiden. Gikk egne veier under firma-navnet Danielsen Photography fra 2008. Første platecover gjorde han for MBN Mu-sic. Produsent SteinVanebo satset på den nyutdannede fotografen. Det åpnet for nye oppdrag. Danielsen SONY BMG, Warner Music, Universal Music, Bonier Amigo, Tique, Elle, Dagbladet, Dior, og Henne på cven. Han har jobbet med Kurt Nilsen, Lene Marlin, Alexander With, Ida Jenshus, Venke Knutson, Morten Harket, Erlend Bratland og The Blacksheeps. Har startet modellbyrået DP Models nylig.

Lytter til: Rolling Stones, Depeche Mode, Ella Fitzgerald

Leser: Biografier.

Aktuell: Workshops på Norsk fotofagsko-len. Magasin og kjendisportrett. Nybeg-ynnerkurs. Har startet nytt modellbyrå i Trondhem, DP Models.

CV

PORTRETTET

drikke. Fra kjøkkenkroken peiler han samtalen mot kjærlighetstemaet.

Danielsen beskrives som kresen når det gjelder damer, men benekter det selv. For at ei jente skal passe inn i det bildet har han kun to krav. Hun må ha bein i nesa og være selvstendig. Han fremstiller kjærlighetssituasjonen som tragikomisk. Humrer og konstanterer at sånn er bare livet hans akkurat nå. Stresser sjelden over tanken på å ikke finne noen å dele livet med. - Alt må stemme for at jeg skal bli forelsket. Jeg føler ikke at det gjør meg kresen. Jeg trenger tiden jeg er alene for å være klar når den perfekte jenta dukker opp.Han vrir seg i stolen. Sekundene går og et drømmende blikk setter ham ut av kontur. Den perfekte jenta har han truf-fet én gang. Hun er fremdeles et stort mysterium for ham. - Jeg møtte ei jente for et år siden i Bergen. Hun er norsk, men bor i Bar-celona. Jeg ble så fascinert av henne at jeg sprang etter med telefonnum-meret mitt. Jeg aner ikke om hun er så bra som jeg tror, men tanken på henne er perfekt. Hun vekket noe i meg. En følelse jeg kunne ha ventet femten år på å kjenne igjen.

Selv om tiden er hellig i livet hans, øn-sker han en vakker dag å stifte sin egen familie. - Tidligere så jeg for meg et liv uten barn, men etter at onkelbarna mine kom til verden har jeg forandret men-ing. Å ligge på gulvet å leke med dem er selve livet.

Spanjol og Kulturkræsj

Bakgårders slumstrøk og sarte, ek-sentriske ansiktsuttrykk fra tilfeldig passerende.

Da han var fire år traff han slekten sin i Spania for første gang. I en gammel Saab kjørte de fem familiemedlemmene nedover til Barcelona. Velkomsten var overveldende for den lille gutten. - Besteforeldre, tanter og onkler gråt og klemte oss i lang tid da vi ankom. Spanjolene har en enorm varme jeg fikk overvære for første gang. Vi følte oss ønsket og elsket. Men Danielsen var ikke bestandig glad

for de spanske genene han har fått. I ungdomstiden kuttet han mellom-navnet, fordi det linket til et fremmed land. Han opplevde mye pes fra skole-kamerater fordi han var mørkere i huden enn resten. På videregående skulket han spansktimene for å dis-tansere seg mest mulig fra språket og kulturen. - Jeg er en følsom fyr, og tok meg nær av alle kommentarene jeg fikk. I dag er Barcelona mitt andre hjem. Jeg reiser nedover et par ganger i året og bor hos familien. Jeg har modnet med årene, og er uhyre stolt av slektstreet mitt nå. Som yngstemann av tre brødre har han følt at han alltid har måttet kjempe for gjennomslagskraften. I oppveksten har han fått maskuline utfordringer fra storebrødrene, men han har alltid vært på leting etter ei god venninne med kvinnelige synspunkt. Et alternativ til ei søster. - Jeg har alltid savnet ei søster. Ei god venninne med ubetingede hensikter hadde passet meg fint. Familien og vennene har en stor plass i Danielsens hjerte. Med stolthet i stem-men forteller han om forholdet han har til faren. - Han er mentoren min. Det er ikke en ting jeg ikke kan si til ham. Alle prob-lemene mine har han et svar på. Han har vært gjennom det samme. Vi deler interessen for fotografering, og han har vært en enorm støtte for meg de gan-gene jeg har møtt motgang.Blikket er lekent. Hendene former ordene energisk med store gestikuler-inger. Tanken på å feile på jobb får ham til å miste matlysten og ligge våken om natta. Hver kveld rusler han derfor en times tur. Helst i mørket. - Turene klarner tankene mine. Jeg kan gå mutters alene i regnet. Behovet for å trekke meg tilbake fra omverdenen er stort. Folk tror jeg har stålkontroll når det gjelder fotograferingen. Det de ikke vet er at hver dag før en foto-shoot vrenges magen min. Jeg tror aldri bildene er bra nok når jeg kommer hjem fra en fotoshoot. Han trekker lett på smilbåndet. Er dønn seriøs, men allikevel lett til sinns. Ambisjonene er himmelhøye. Drivkraf-ten enorm. Ingen vipper fotografen av pinnen med det første.

BARN AV KRIGEN

GLEMMER ALDRI: Arne Ludvig Moen (t.v.) ble bare 37 år gammel. Ofrene i Falstadskogen blir derimot aldri glemt. Det synes datteren Inger (t.h.) er viktig.

Inger Hortmann var fem år gammel da faren ble skutt på Falstad.

En grå tysk lastebil kjører ut fengselsporten på Falstad og tar til venstre på den kryssende grusveien.

Klokken nærmer seg seks om mor-genen torsdag 8. oktober 1942. Lysene fra frontlyktene møter våte gresstrå i veikanten, og noen regndråper treffer bakken. Den fredfulle stillheten blir lagt i ruiner av bilduren.

Under presenningen på lasteplanet sitter 15 mann bakbundet. Blant dem er 37 år gamle Arne Ludvig Moen. Småbrukeren og tobarnsfaren fra Majavatn har selskap av åtte karer fra heimkommunen Grane. Ansiktene er gråhvite etter flere ukers fangenskap. På lasteplanet sitter også Oddvar Olsen, den 20-årige gutten fra nabogården. Bevæpnede vakter følger hver bevegelse med argusøyne. Intet rom for lavmælt prat. Noen langsomme minutter senere ruver mektige grantrær på begge sider av veien. Mose og granbar. Falstadsko-gen.

De siste sekundeneSjåføren senker farten. En nervøs stemning sprer seg. Stopp. Tyske kom-mandorop. Utenfor på den andre siden av presenningen står SS-soldater fra sonderkommandoen. Dødninghodet på luene sprer uhygge. Blant dem står en kort og halvskallet mann i 30-årene. Navnet er Oscar Hans. I løpet av krigen er han ansvarlig for henrettelsen av 312 norske patrioter. For Hans er dette en jobb. For de 15 sjelene under presen-ningen på lasteplanet er det slutten. Her sitter familieforsørgere og unge ugifte side om side. De ser kjente ansik-ter. Føler samhold.

Tysk bjeffing. Igjen. To og to blir de kommandert ned av lasteplanet. Resten må vente. Det er fortsatt halvmørkt ute og fangene føres gjennom tettvokst skog. De har bind for øynene. Kvis-ter knekker under militærstøvlene. Marsjtempo. De siste skrittene. Hva tenker Arne Ludvig her han tar sitt livs siste steg? Er det kona Jenny og barna Inger og Synnøve som opptar tankene? Noen meter foran venter en grav russerfanger grov dagen i forveien. Arne og kameraten blir plassert med hodet mot eksekusjonspelotongen og ryggen mot graven. Bøddelen Hans brøler sin ordre. Fingrene til åtte SS-menn krummer seg om avtrekkeren. Her slår Arne Ludvig Moens hjerte sine siste slag.

GLEMMER ALDRI: Arne Ludvig Moen (t.v.) ble bare 37 år gammel. Ofrene i Falstadskogen blir derimot aldri glemt. Det synes datteren Inger (t.h.) er viktig.

TEKST: Alexander KillingbergFOTO: Kim Nygård

“Da pappa kom ut sam-men med ty-skerne hadde han et sår på kinnbeinet.”

September 13. desember Februar 10. mars 12. april 16. april 26. april

Kaptein Birger Sjøberg får i oppdrag å organisere motstands-arbeidet på Helgeland, samt forberede alliert innvasjon i Nord-Norge.

Helgelandskysten med Shetlandsskøyta ”Aksel”. Skuta har med åtte tonn våpen, ammunisjon og annet utstyr. Folk fra Majavatn starter å bære våpen fra Vistenfjorden.

”Archer”, med SOE-agentene Johan Lynghaug, Bjarne Mathiesen (leder), Inge Fosseide og Reidar Årkvisla (telegrafist), drar fra Shetland med skøyta ”Erkna”. Målet er Selvær i Træna på Helgelandskysten.

Majavatn kommer med i det organiserte mostandsarbeidet etter at Linge-karene Mathiesen og Årkvisla flytter inn hos Erling Grannes på gården Tangen.

”Heron 2”, bestående av øverstkomman-derende Birger Sjøberg, Lorentz Langås, Arthur Gundersen, Erik Rustan, Johan Kvarme og Rolf Olsen, ankommer Selvær i Træna med skøyta ”Aksel”. De har med 14 tonn våpen.

Shetlandsskøyta ”Heland” ankommer Selvær med ytterligere seks tonn bombekastere og granater. I alt ble 38,2 tonn våpen, ammunisjon og annet utstyr fraktet over Nordsjøen til Selvær i Træna i løpet av 1942.

De tre forskjellige Linge-ekspedisjonene (Archer, Heron 1 og Heron 2) samt represen-tanter fra lokale Milorg møtes i en hytte i ubebodde Sørvassdalen sørvest for Mosjøen. Alt mannskap blir samlet under kaptein Birger Sjøbergs ledelse.

Linge-telegrafisten Årkvisla flytter oppholdssted til Alf og Milda Stormo på Trofors for å drive etterretning.

1941 1942

Juni/JuliMai 7. august 6. September September 19. september 6. oktober 8. oktober 9. oktober 12. oktober

Våpenøvelser i Smalvassdalen øst for Majavatn.

Ca. 60 motstandsfolk i kommunene Grane (Majavatn), Vefsn (Visten) og Vevelstad arresteres og avhøres i Mosjøen.

”Svalen” fra Selvær transporterer 282 bombekastergranater til Visten.

Telegrafisten Årkvisla blir arrestert på Trofors like etter midnatt. Han blir etter avhør i Mosjøen fraktet som gissel til gården Tangen på Majavatn. Fire Linge-karer åpner ild og befrir Årkvisla og husbonden Erling Grannes.

Flyktningene når svenskegrensen.

Øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge, Josef Terboven, ærklerer unntakstilstand for deler av Sør-Trøndelag, hele Nord-Trøndelag og Grane kommune i Nordland fylke.

15 menn fra Grane (Majavatn), Vefsn og Vevelstad kommune blir skutt i Falstadskogen

Unntakstilstanden oppheves.

Lensmann Fossem og betjent Alf Skogmo blir skutt på Urvolden i Bindal av Linge karene Bugge og Mathisen under deres flukt mot kysten. Bugge, Mathiesen og de andre flyktningene fra Tangen snur og vender nesen mot Sverige.

Ytterligere 7 menn fra de samme kommunene blir henrettet i Falstadsko-gen.

”Heron 1”, bestående av SOE-agentene Hans K. Hansen, Ole Bårnes, Harald Bugge, Aksel Larsen (telegrafist) og Asbjørn Knutsen (leder) ankommer Selvær i Træna på


Kaptein Birger Sjøberg får i oppdrag å organisere motstandsar-beidet på Helgeland, samt forberede alliert innvasjon i Nord-Norge.






De tre forskjellige Linge-ekspedisjonene (Archer, Heron 1 og Heron 2) samt representan-ter fra lokale Milorg møtes i en hytte i ubebodde Sørvassdalen sørvest for Mosjøen. Alt mannskap blir samlet under kaptein Birger Sjøbergs ledelse.


1941 1942

Juni/JuliMai 7. august 6. September September 14. September

14. September

19. september 6. oktober 8. oktober 9. oktober 12. oktober










Ytterligere 7 menn fra de samme kommunene blir henrettet i Falstadskogen.


Hjemme på småbruket Sveum nord for Majavatn venter en fem år gam-mel jente på å se faren sin igjen. Men han kommer aldri hjem. 69 lange år har gått. I en sofa ved vin-duet i lobbyen på Majavatn Hotell sitter nå 74 år gammel Inger Hortmann.Hun husker fortsatt faren sin godt. - Han var veldig blidspent. Far likte å herje og leke med oss barna.Smilet lurer i munnviken. De gode min-nene varmer, men ordene faller tyngre når de ubehagelige hendelsene blir tema. Tiden i uvisshet etter arrestas-jonen av faren var tøff.- Vi trodde aldri det skulle gå så galt som det gjorde, og hørte sjelden mor snakke om det. Hun ville nok fortrenge. Det gikk egentlig ikke opp for meg at far var død før etter krigen var over.

Det tar tid før svarene kommer. Inger snakker rolig og nøkternt om oppvek-sten uten faren.- Jeg kjenner kun det livet jeg har levd. Det blir bare spekulasjoner å tenke hvordan livet hadde vært med far.Blanke øyne skimtes bak brillene. Hun innrømmer at det har vært tøft å forhol-de seg til tyskere etter det som skjedde med faren.- Vi følte hat, det er klart. Inger trekker pusten. Fingrene krum-mer seg om hanken på tekoppen.- Det var deres skyld.

Harde årBak den frosne vindusruten leker vinden med puddersnøen. Kaster den i alle retninger. Majavatn er værhardt på vinterstid. Slik har det vært i århundrer og slik var det også da Ingers far slo seg ned her. Arne Ludvig Moen ble født i Svenningdal i 1905.

Tidlig på 1930-tallet gjorde han som en del andre bureisere og etablerte et småbruk på Majavatn. Heimplas-sen Sveum ble bygd to kilometer nord for togstasjonen i sentrum. Noen år

tidligere var det kun samiske bosetnin-ger ved den idylliske fjellinnsjøen, men i løpet av få år slo over 20 familier seg ned der. De aller fleste var småbrukere. Arne Ludvig giftet seg med sin Jenny i 1933. Sammen fikk de døtrene Synnøve og Inger. Det var harde år og Arne Lud-vig tok tilleggsjobb på jernbanen og i forsikringsselskapet Idun for å spe på inntekten. Da krigen kom i 1940 måtte dagliglivet fortsette, men snart skulle fjernere hendelser føre familiefor-sørgeren inn i motstandsarbeidet.

InvasjonsplanerHøsten 1941. På den andre siden av Nordsjøen fikk kaptein Birger Sjøberg i oppdrag å dra til Helge-land for å forberede en alliert in-vasjon. Målet var å rekruttere 250 lokale motstandsfolk og gi dem militær trening. Tyskerne hadde sin 196. infanteridivisjon stasjonert i Mo i Rana, og det var avgjørende å få kuttet kommunikasjonslinjene sørover. Kaptein Sjøberg, som op-prinnelig var fra Åfjord på Fosen-halvøya, tok seg over til England tidlig i krigen. Der ble han innrul-lert i Kompani Linge, hvor han etter hvert nøt stor respekt. Kompanisjef Martin Linge utnevnte ham til leder for motstandsarbeidet på Helgeland.

Foruten Sjøberg ble 14 andre menn fra Kompani Linge vervet til operas-jonen. Mannskapene ankom Helge-landskysten i tre forskjellige grupper mellom desember 1941 og april 1942. Felles for alle var at de først ankom øya Selvær i Træna ute i havgapet med fiskebåter fra Shetland. Deretter ble våpenlasten losset over i mindre båter og fraktet inn i Vistenfjorden på Hel-gelandskysten. Derfra trengtes hjelp fra lokale karer for å få utstyret trans-portert over fjellene til Vefsn og Grane (Majavatn). I løpet av 1942 ble 38 tonn

“Vi følte hat mot tyskerne. Det var jo deres skyld”










1941 1942






















1941 1942


14. September













våpen, ammunisjon og annet utstyr satt i land i Vistenfjorden.

Majavatn kommer medDa kaptein Sjøberg ankom Helgeland i april ble de 14 andre Linge-agentene samlet under hans ledelse. Karene ble spredt rundt i distriktet for å organ-isere lokale motstandsorganisasjoner. På Majavatn eksisterte det ikke noe organisert motstandsarbeid før på nyåret i 1942. Da Erling Grannes i februar fikk forespørsel om å huse to av Linge-agentene ble det derimot fart på sakene. Den 51-årige helgelend-ingen hadde 15 år i Amerika bak seg. Da han vendte hjemover i 1932 reiste han småbruket Tangen. Kårhuset ble bygd i skjermede omgivelser på den sørvestre siden av Majavatnet. Uten veiforbindelse og kun omgitt av vill natur. Heimplassen til Grannes ble et-ter hvert et beryktet motstandsreir.

Da Linge-karene Bjarne Mathiesen og telegrafist Reidar Årkvisla kom til gården i februar vervet de først Nils Møllersen som lokal kontakt. Han satte straks i gang arbeidet med å finne egnede motstands-folk ved Majavatn og rundt omkring i Grane kommune. Folk var ikke vonde å be. Alt fra unggutter til aldrende menn i 60-årene ble med for å frakte våpen over fjellet fra Vistenfjorden. Optimismen var betydelig. Endelig fikk lokalbefolkningen bidra i kampen mot okkupasjonsmakten.

Trofast våpenbærerBlant de mange som engasjerte seg i motstandsarbeidet var Arne Ludvig Moen. Den muntre familiefaren hadde våpen og radio hjemme på småbruket Sveum. Han risikerte dødsstraff for begge deler, men Arne Ludvig var en av dem som nektet å la seg kue av den tyske militærmakt. I mars var han med på tre turer med våpenbæring fra Visten og over til Stavass- og Eit-erådalen nordvest for Majavatn. Hver gruppe våpenbærere talte ofte opp mot 30 mann. Første etappe gikk med bilskyss nord til Trofors. Derfra tok de skiene fatt og forserte nesten tre og en halv mil med nesten ufremkommelig fjellterreng vestover til våpenlagrene i Vistenfjorden.

MINNER: Barndomsheimen Sveum har overlevd etterkrigstiden nærmest uforandret.










1941 1942






















1941 1942


14. September













Med 30 kilo våpen og ammunisjon på ryggen tok Arne Ludvig og motstandskameratene fatt på den tunge tilbaketuren.Hjemme ventet kona Jenny og barna Inger og Synnøve vel vitende om familieforsørgerens ærend for fedrelan-det. I de mest hektiske periodene gikk våpenbærere over fjellene hver eneste dag. Arne Ludvig ble fast inventar i bæregjengen. I påsken 1942 gikk folk nærmest i skytteltrafikk over fjellet fra Vistenfjorden til Eiterådal. Arbeidet ble prioritert. Småbrukerne satte gårdsar-beidet til side for motstandsarbeidet.

FolkesladderPå Majavatn var det våpenlager på

gården Tangen og i Smalvassdalen øst for vannet. I juni kom det i gang våpenøvelser hvor Linge-agentene fungerte som instruktører for de lokale motstandsfolkene. Etter all sannsynlighet deltok også Arne Lud-vig i treningene. Aktiviteten førte til folkesnakk. Det ble daglig pratet om våpenbæring og invasjon på gaten. Stort sett alle voksne menn og ung-dommer i Grane kommune deltok i våpentransportenSmugling, våpentrening og alliert invasjon var tema rundt frokostbordet i

Etter hvert ble det umulig å holde motstand-sarbeidet skjult. Sommeren 1942 sto 232 motstandsmenn i kommunene Grane (Ma-javatn), Vefsn og Vevelstad på lønningslisten til de tre Linge-gruppene under kaptein Sjøbergs ledelse. Arne Ludvig kunne tjene opp mot 40 kroner på en slitsom våpentur over til Vistenfjorden. Til sammenligning satt han igjen med ca. to kroner etter en arbeidsdag på jernbanen. Arne Ludvig og kampfellene var klare til strid. De ventet bare på den allierte invasjonen Linge-folkene hadde lovet. Da den aldri kom, måtte boblen før eller siden sprekke.

BAKHOLDSANGREPET: Da Linge-agentene fyrte løs fra bakhold i skogen søkte flere tyskere tilflukt bak naustet.










1941 1942






















1941 1942


14. September













KatastrofenLike over midnatt søndag 6. septem-ber ble Linge-telegrafisten Reidar Årkvisla arrestert i sin hybel på Trofors, noen mil nord for Majavatn. Han ble tatt i avhør og torturert av Gestapo. Etter relativt kort tid røpet han våpenlageret på gården Tangen på Majavatn. Dette markerte starten på tragedien som skulle snu opp ned på det lille lokalsamfunnet. På Tangen surret fluene som om det var høysommer. Denne søndagen var en usedvanlig finværsdag. Det hersket en optimistisk stemning. Linge-karene Mathiesen, Bugge, Hansen og Rustan var stasjonert der og kårfolket følte seg i trygge hen-der. I 11-tiden på formiddagen kom et ilbud nordfra med beskjed om at telegrafisten Årkvisla var arrestert. Det ble øyeblikkelig holdt krigsråd på gården, men flertallet trodde ty-skerne ikke ville dukke opp med det første.

Der tok de grundig feil. Husherren selv, Erling Grannes, var akkurat ferdig med en arbeidsøkt da han fikk se to båter roende i retning heimgården litt utpå ettermiddagen. Han grep en kikkert og talte i alt 12 mann. Ti uniformerte tyskere, Rinnan-angiveren Randahl og den hardt torturerte Årkvisla. Tysker-troppen tok seg i land og arresterte et-ter hvert Erling, kona og kusinen. De to sistnevnte ble passet av to vakter inne i kårboligen, mens Grannes og Årkvisla ble satt til å grave frem de bortgjemte våpnene.

Før tyskerne kom seg i land hadde de fire Linge-karene gjemt seg i bakhold midtveis i bakken mellom gården og naustet nede ved vannet. Tyskerne var tydelig fornøyd med våpenfangsten da de brøt opp og gikk nedover stien med arrestantene Grannes og Årkvisla foran seg. Soldatene sang seiersstolte. På myra noen meter før naustet fikk allsan-gen en brå slutt. Linge-karene åpnet ild på 20 meters avstand med sine tom-myguns. Tyskerne kastet seg ned, noen rømte ned til naustet og en la på sprang inn i skogen.

I kaoset klarte Årkvisla å komme seg unna. Husbonden Grannes smalt en geværkolbe i hodet på en liggende tysker. Den hardbarkede 51-åringen skjøt så en serie skudd mot naustet, hvor flere tyskere hadde søkt tilflukt. Etter en stund stilnet kampene og Grannes samt Linge-karene trakk seg tilbake til gården. Etter en høydramatisk flukt klarte alle mann å komme seg i sikkerhet på svensk side av grensen. De gjenværende på Majavatn og ellers i distriktet led en langt verre skjebne.

Arr på kinnetSamme dag som trefningen på Tangen fant sted, startet massearres-tasjonene på Majavatn. Flere tyskere ble drept i skytingen og okkupan-tene var hevntørstige. I løpet av to uker ble 60 motstandsfolk i kom-munene Grane (Majavatn), Vevelstad og Vefsn arrestert mistenkt for del-takelse i det illegale arbeidet. Arne Ludvig Moen delte samme skjebne. Datteren Inger husker godt da tysk-erne hentet ham første gangen.

Ukeadressa fikk bli med til barndom-sheimen Sveum hvor Ingers far ble arrestert.- Det kom uniformerte tyskere til gården på dagtid. Pappa ble tatt med inn i stua. De lukket døra. Jeg, søsteren min og mamma måtte vente på kjøk-kenet, minnes 74-åringen. Hun står på eksakt samme sted som hun gjorde septemberdagen i 1942. Den gang en liten, mørkhåret jente på knappe fem år. - Da pappa kom ut sammen med tysk-erne hadde han et sår på kinnbeinet. Jeg tror det må ha vært et brennmerke etter en sigarett. Tyskerne ba ham kle seg godt, før de tok ham med seg, forteller nordlendingen lavmælt. Faren Arne Ludvig ble først tatt i avhør på Ma-jastua. Han ble sluppet fri og var heime en hel uke.- Han kunne ha rømt over til Sverige, men han trodde nok ikke det skulle gå så galt. Dessuten var småbruket og dyrene selve livsnerven. Pappa fryk-tet også for represalier mot de gjen-værende i familien. Den andre gangen tyskerne hentet ham, kom de på natten.

- Ikke vær engsteligInger holder et portrettbilde av faren i hendene. Det er ett av de eneste hånd-faste minnene hun har etter faren sin. Etter den siste arrestasjonen ble Arne Lud-vig fraktet til Mosjøen og avhørt. Sammen med sine motstandskamerater ble han i slutten av september sendt sørover til Trondheim med tog.

Fra fengselscellen på Vollan skrev fami-liefaren brev hjem til kona på Majavatn. «Jeg har det forholdsvis bra, så du må ikke være engstelig for meg. Jeg er mer nervøs for deg som er dårlig og alene med barna. Du må bare holde ut, for jeg kommer nok hjem en gang. Når vet jeg ikke. Du må hilse Synnøve og lille Inger fra pappa. De må være snille og hjelpsomme med deg i denne tunge tid.» Dette skrev Arne Ludvig den 27. september 1942. I det tre siders lange brevet spurte han riktignok mest om dagligdagse ting. 37-åringen virket urolig for gårdsdriften heime. Han ba også om å få tilsendt klær.«Og snusen må du for all del ikke glemme», tilføyde han. Lite vitner om at småbrukeren oppfattet alvoret i situas-jonen. Samtidig var nok Arne Ludvig klar over at brevet ville bli sensurert om han skrev hele sannheten.

Sjokkerende domMens Arne Ludvig satt fengslet, skjedde viktige begivenheter på høyeste hold i det tyske hierarkiet i Norge. Den 6. oktober erklærte øverstkommander-ende, Josef Terboven, unntakstilstand for store deler av Sør-Trøndelag, hele Nord-Trøndelag og Grane kommune i Nordland. Arne Ludvig ble overflyttet til Falstad, hvor 27 av de andre mot-standsmennene fra Helgeland satt inne. Alt gikk rolig for seg frem til onsdag 7. september. Ved appellen om morgenen ble Majavatn-fangene ropt opp og ad-skilt fra resten av leirens innsatte. Arne Ludvig og våpenkameratene måtte stå oppreist i flere timer. En etter en ble fangene ropt opp og ført inn i gym-salen. Der hadde tyskerne opprettet en provisorisk standrett med obersturm-bannführer Gerhard Flesch som dom-mer. - Arne Moen.Den kraftige helgelendingen blir ført inn geleidet av tyske vakter. I gymsalen får tobarnsfaren dødsdommen opplest av dommer Flesch. Hans tyske forsvarer åpner

“Du må holde ut, for jeg kommer nok hjem en gang”

ikke munnen en eneste gang i løpet av den teatralske rettergangen. Arne Ludvig får i likhet med sine 14 dødsdømte kamer-ater opplyst retten til å anke. Bønnen blir blankt avvist og senere på dagen stadfestes domsavsigelsene. Nå er det ingen vei til-bake. De dødsdømte blir samme kveld stuet sammen på loftet i en av fangebrakkene. Selv om tyskerne prøver å isolere dem fra medfangene, lykkes en annen Falstad-innsatt ved navn Frank Storm Johansen å komme i kontakt. Han forteller siden om møtet med den dødsdømte Magnus Lien på vei ned trappen til toalettet.- Det ble dødsdom. Hils de heime, utbryter helgelendingen.

MOTSTANDSREIR: Gården på sørvestsiden av Majavatn ble et samlingssted for motstandsfolkene. Husene har fått stått uforandret siden krigen.

I femtiden morgenen etter våkner Storm Johansen av tyske kommandorop utenfor. Gjennom ruten ser han Arne Ludvig og de andre dødsdømte passere. - De gikk forbi utlyslampen rolige og ver-dige. Bak jaget bannende tyskere.

Under en time senere er det slutt. Graven i Falstadskogen blir raskt lukket. Alle spor skal slettes. Utpå dagen blir åtte nye fanger fra Helgeland dømt til døden sammen med motstandsmannen Rasmus Skjærpe fra Meråker. Blant helgelendingene er Ingers onkel, Ragnar Emil Øyum. Grytidlig fredag morgen møter også de eksekusjonspeloton-gen

mellom høyreiste grantrær i Falstadskogen.

- Vi må leve videre25 mil lenger nord lever et lite bygdesa-mfunn i uvisshet. Beskjeden om henret-telsene når etter hvert Majavatn. Loka-lbefolkningen har vanskelig for å tro det. Det går rykter om at noen skal ha unns-luppet under togtransporten til Falstad. På småbruket Sveum forsøker familien å fortrenge tragedien. Slekt og venner hjelper til med gårdsarbeidet. - Det var dugnad på flere småbruk. Sam-holdet i bygda ble nesten bedre etter det som skjedde. Alle var berørt av henret-telsene, men det ble snakket lite om det. En bror av far sa til oss: «Vi må glemme dette og leve videre».Det hender fortsatt at hun tenker på faren. Da er det helst trivelige minner fra tiden før arrestasjonene som dukker opp. Inger øn-sker ikke å vite hvordan faren opplevde de siste timene på Falstad. Hennes mor, Jenny, snakket svært sjelden om ektemannen Arne Ludvigs skjebne. Under 50-årsmarkeringen for Majavatn-tragedien i 1992 brøt hun al-likevel tausheten.«Jeg måtte ta meg sammen for barnas del. Det som hendte den gang kom så plutselig. Det var det som var det håpløse. Hadde det bare vært en forberedelse.»

ALLIERT INVASJON i NORGE?

- Planene om en alliert invasjon av Norge un-der 2.verdenskrig fikk navnet Operasjon jupiter

- Den britiske statsministeren Winston Church-ill var pådriver for planene

- Det første utkastet for landgang i Nord-Norge lå klar 1.juli 1941

- I starten av 1942 hadde invasjonsplanene i Norge større prioritet enn operasjon Torch

- Operasjon Jupiter fikk liten støtte fra de britiske og amerikanske generalene og ble endelig forkastet av kana-dierne i oktober 1942.

- Grunnet invasjonstrusselen økte tyskerne i 1942 antall soldater i Norge fra 100 00 til 250 000.

“Det ble dødsdom. Hils de heime”

MOTSTANDSREIR: Gården på sørvestsiden av Majavatn ble et samlingssted for motstandsfolkene. Husene har fått stått uforandret siden krigen.

HAR KJEMPET I 18 ÅREtter ulykken måtte han begynne på nytt. Siden har Arvid lett etter den han var.

Blikket er målrettet. Øynene bor-rer seg inn i den hvite gipsveggen. Uten å blunke. Underarmene presses mot hverandre i kraftige anstrengelser. Seksten repetisjoner. Nevene holder et kraftig grep rundt det svarte treningsap-paratet. Under den lyse panneluggen siler svetten og ansiktet skjærer en litt anstrengt grimase. Men det er ikke aktuelt å gi seg. For Arvid Sandvold har treningen betydd mye, ufattelig mye. Det gir han glede, motivasjon og ikke minst framgang. Det siste har kanskje vært al-ler viktigst. Han har lett etter fremskritt hver dag de siste 18 årene. Veien har vært lang, tung og krevende. Humøret har imidlertid aldri meldt pass. Smilet lurer alltid i munnviken som en slags indre drivkraft.

SkjebnedagenDet er på ettermiddagen torsdag 14. oktober 1993. 22 år gamle Arvid Sand-vold er på vei fra Rissa til Stadsbygd på Fosenhalvøya. Han kjører sin egen Opel Ascona ikledd sommerdekk. Det siste skal vise seg å bli skjebnesvangert. Veibanen er glatt og Sandvold har det travelt. Han jobber som daglig leder på Rimi-butikken på Stadsbygd og er på vei fra nabobygda med varer. Ved Brødreskiftbergene foretar unggutten en forbikjøring. Arvid får skrens og mister kontrollen. Bilen krysser veien og tref-fer bergveggen på venstre side. Kreftene kaster Opelen tilbake og inn i rekkverket på den andre siden. Sandvold skaller løs rattet med hodet og slynges gjennom ruten på passasjersiden. Tilkommende trafikanter finner ham hengende ut igjennom bildøren. Arvid er bevisstløs og fraktes umiddelbart til St. Olavs med luftambulanse. Legene er usikre på om han overlever.Arvid forteller nøkternt om hendelsen denne oktoberdagen. Ulykken snudde opp ned på livet hans og veien tilbake skulle bli tøff. Arvid synes allikevel det går greit å snakke. Leppene slipper veloverveide ord. Når han blir ivrig gesti-kulerer hendene i tillegg.

“Jeg har hatt mine nedturer, men treningen hjelper meg opp igjen”

HAR KJEMPET I 18 ÅRTEKST OG FOTO: ALEXANDER KILLINGBERG

- Jeg husker ingenting fra selve ul-ykken. Folk har gått igjennom hva som skjedde med meg i ettertid. Det er et lite under at jeg sitter her i dag. Jeg fikk en bra trøkk.- Søndagen rett etter ulykken var flere av vennene mine samlet i kirken på Stadsbygd. De trodde vel at jeg skulle dø og tenkte på meg. Det ble tidlig klart at Arvid hadde pådratt seg en alvorlig hodeskade. Mens han lå i koma visste ingen hvordan skaden ville påvirke ham.- Jeg kunne ha blitt helt grønnsak også.

Tilbake fra komaDen forløsende latteren er aldri langt unna, til tross for at samtal-eemnet er vanskelig. Humøret og galgenhumoren har vært gode følgesvenner i årene etter kol-lisjonen. Arvid våknet fra koma tidlig i november 1993. Da kunne han verken gå eller snakke, og var dessuten lam i høyresiden på krop-pen som følge av hjerneskaden. Arvid husker selv lite eller ingent-ing fra de første dagene.- Jeg ble overflyttet til Munkvold gård en måned etter krasjen. I be-gynnelsen satt jeg bare i rullestol, men etter hvert startet jeg å trene med gåstol. En episode som har limt seg fast i hukommelsen til Arvid er da han klarte å gå uten hjelp igjen. - Jeg fikk besøk på Munkvold av søskenbarnet mitt. Han skulle egentlig ta meg med i rullestol til søsteren sin, som jobbet på bensin-stasjon på Heimdal. Jeg ble så glad da jeg så ham at jeg reiste meg og gikk. Legene ble veldig overrasket over framgangen.

Vi sitter og prater i en sofakrok ved inngangen til Hot treningssenter i Rissa. Her har Arvid trent nesten hver dag de siste fem årene. - Første kunde, smiler han. Hver treningsøkt loggføres i en egen treningsdagbok. Med eget opplegg hver dag blir det system på sakene. - Om jeg ikke har trent en dag skriver jeg alltid grunnen. Som regel skyldes det fest dagen før.Arvid ler hjertelig. Han tar en slurk fra sportsflasken og skriver ned

treningsplanen for dagens økt. Øynene stirrer konsentrert ned i blokka. Dette er hans store hobby. En lidenskap. - Jeg har hatt mine nedturer, men tre-ningen hjelper meg opp igjen. Den gir meg noe psykisk og er fin medisin.En mann i treningsdress passerer oss på vei til dagens økt. Han hilser og Arvid slår av en prat. Den so-siale biten er også en viktig del av treningsgleden.

Svarte hullArvid tar med Ukeadressa til sitt hjem på Stadsbygd. Det rekord-varme vårværet har gitt hage-buskene tidlig blomstring. I gar-asjen står sykkelen klar til bruk. Den har allerede fått luftet seg på daglige treningsturer til nabobygda Rissa. I kjelleren har Arvid eget treningsrom. Veggene er fullpa-kket med diplomer og forskjellige utmerkelser. De er viktige påmin-nelser og oppmuntringer om veien tilbake fra rullestolen. Skritt for skritt. Full av innsats og vilje. Arvid mener allikevel fremgangen var størst det første året etter ul-ykken. - Legene måtte til tider stoppe meg fordi jeg ble for ivrig. Jeg holdt fore-drag for fysioterapeuter om utviklin-gen. Det gikk veldig fort fremover i starten.I dag har han få fysiske arr etter ul-ykken, men hjerneskaden preger dagliglivet. Hukommelsen er ikke den samme.- Jeg gjentar meg selv mye. Om jeg forteller noe morsomt til venner har jeg ofte sagt det før. De kjenner meg derimot godt og vet hvordan jeg er.Tiden før ulykken i 1993 har Arvid få minner fra. Hans egen og søsterens konfirmasjon er helt borte. - Jeg hadde også samme kjæreste i fire år, men husker ingenting av henne eller forholdet. Det er snålt. Stemmen tar en pause. En slags naturlig stillhet til ettertanke. Arvid bøyer seg ned og finner et gam-melt fotoalbum i skuffseksjonen. En perm full av minner. Bildene er noe av det eneste håndfaste han har fra de første 22 årene av livet sitt. Syden-turer, fotballkamper, ekskjærester og familieselskap. Men ikke alt har gått i

Arvid lå 21 dager i koma etter kollisjonen. De første åtte dagene var det usikkert om han ville berge livet.

“Jeg hadde samme kjæreste i fire år, men husk-er ingenting av henne eller forholdet. Det er snålt.”

“Det ligger faktisk litt inspirasjon i den flasken, noe å se frem til. Jeg har et mål med den”

venner snakker om gamle dager kan jeg plutselig huske enkelte episoder. Det er kjempeartig.

Det viktigstePå veggene i stua henger bilder av ei blond, lita jente. Hun heter Anna-Marie og er Arvids datter.- Hun ble født i 1999, seks år etter kollisjonen. Anna-Marie har be-tydd mye for meg. Det var en stor opplevelse og en liten seier å bli far. Han lener seg tilbake. Titter ut stuevinduet. På grusveien neden-for passerer en rød Honda. Arvid har selv fortsatt lappen.

- Det går fint å kjøre, men mest fordi jeg ikke husker noe fra selve ulykken. Jeg har vel egentlig taklet det ganske bra psykisk.Han har heller aldri mistet motet. Da han kom til Munkvoll gård en måned etter ulykken for å trenes opp satt han i rullestol. Legene sa at de skulle få ham litt bedre. Ikke lenge etter var Arvid på beina av

egen hjelp. - Jeg var litt sta og hørte ikke alltid på legenes opplegg. Målet har vært å forbedre meg litt hele tiden. Arvid ber oss følge med og rusler ned en bratt trapp til kjelleren. Fra ei hylle tar han ned en firkantet eske med påskriften “Renault”. Hendene åpner forsiktig pappen. - Dette er Cognac av beste merke og den er usprettet, bemerker han muntert. Han holder flasken stødig med hendene. For Arvid er dette mye mer enn dyr Cognac.

- Jeg kjøpte den mens jeg var på opptrening på Munkvoll. Det var samme dagen jeg syklet for første gang etter smellen. Jeg ble så glad da det gikk bra. Jeg måtte jo lære alt på nytt.Han blir skikkelig engasjert når han forteller. Arvid skal ikke sprette flasken før han er fornøyd med seg selv.- Det ligger faktisk litt inspirasjon i den flasken, noe å se frem til. Jeg har et mål med den.

Arvid har vært i jobb stort sett sammenhengende etter ulykken. De første årene fortsatte han som daglig leder på butikken, mens han i dag arbeider som produks-jonsmedarbeider på en fabrikk. - Jeg trives godt.Arvid smiler lurt og kaster et blikk på Cognacflasken.- Den dagen jeg er fornøyd med meg selv, jobben og alt. Da skal jeg drikke tom flaska.

210 døde i trafikken i 2010Det er det laveste tallet siden 1950-tallet, ifølge Trygg Trafikk. Circa 950 personer ble drept eller hardt skadd. Det er en reduksjon på over 500 de siste ti årene. I likhet med tidligere år var ung-dom overrepresentert i dødsstatis-tikken. Cirka femti personer i alderen 16 til 24 år mistet livet på norske veier i 2010. I 1993 mistet 281 personer livet i trafikkulykker i Norge. Arvid Sandvold slapp å bli representert i den statistikken

NYSGJERRIG

REDDENDE ENGLERTrondheim brann- og redningstjeneste har 100 røykdykkere. I brennende boliger redder de liv.

Ukeadressa har snakket med en av Trondheims røykdykkere, Olav Vavold Moen (31).

Hvem er røykdykker?En røykdykker er en brannmann iført brannbekledning og har på seg totalt åndedrettsvern. Han har i op-pgave å entre røykfylte omgivelser. Først å fremst må du være ansatt som brannmann i et brannvesen. Deretter må du ha gjennom gått en intern utdannelse. Noen brannves-en praktiserer også at man må ha brannskolens 8 ukers grunnkurs for å kunne sitte som røykdykker.

Hvorfor er det nødvendig med røykdykkere?Det fins mange måter å slukke en brann på. Metoden avhenger som oftest av hva som brenner, hvor kraftig det brenner, andre farer kny-ttet til det som brenner og om det er savnede personer involvert.I de aller fleste tilfeller er det mest effektivt å få slukket brannen innen-fra. Det er da vi trenger røykdykkere. De kan da ta seg inn i et brennende objekt og få brukt slukkevannet på en mer effektiv måte direkte inn i flammene. Dersom noen er savnet inne i et røykfylt område, må røykdykkere inn å søke etter dem.

Når er det aktuelt å ta på seg røykdykkerutstyr?Når brannmenn er på jobb er det flere funksjoner vi kan ha. Vi rullerer fra vakt til vakt, mellom å være røyk-dykker, sjåfør, stigebilsjåfør osv. Når jeg er røykdykker, er jeg en av to som sitter bak i brannbilen. På de aller fleste alarmer bilen kjører ut på kler vi på fullt røykdykkerutstyr. Om det er bekreftet brann er det en selvfølge at utsyret skal på, men det gjelder ved automatiske brannal-armer, bilbranner, gressbranner også. Ved alle alarmer der det er mistanke om et røykfylt område tar vi på utstyret.

r den ene er lederen av de to. Lederen kalles “Bravo”. Den andre kalles “Char-lie”. De vil alltid jobbe tett sammen, for å ha full kontroll på hvor partneren er. Inne i en brann vil det ofte være svært røykfullt, og gjerne uten sikt. Bravo er den som fører an røykdykket. Han fører i tillegg slukkevannet. Charlies hove-doppgave er å trekke slange, å legge til rette for at Bravo får til å arbeide med slangen. Selv om Bravo leder dykket, er det viktig at begge to er konsentrert. Vi må vite hvor vi er i en bygning til en hver tid.

Hvordan er sikkerhetsrutinene?Røykdykkerene har radio samband seg imellom, og ut til en røykdykkerleder som står utenfor. Røykdykkerleder har det overordnende ansvaret for røyk-dykkerparet samt at han er en sikring dersom de trenger bistand. Han er i ti-legg forskynt med en egen brannslange som sikringslange.Ved sambandskutt, skal røykdykket avs-luttes. Ved vannkutt gjelder det samme. Dersom forholdene inne i brannen er for ille til å gå inn, må brannen dempes utenfra før det er forsvarlig å sende inn røykdykkere.

Hvorfor er det farlig å puste inn røyk?Når noe brenner avgis det forskjellige gasser. Hvilke gasser avhenger av hva som brenner, temperatur, luft tilgang osv. Den farligste av branngassene er CO ( karbonmonoksid ). Den er tilstede i alle branngasser. Det er flere grun-ner til at den er så farlig. For det første er den svært giftig. Den binder seg til blodet 4oo ganger bedre en oksygen. Dette fører til en indre kvelning, der man besvimer uten å merke noe før man sovner inn. Det andre er at den både luktfri og usynlig. De aller fleste gassene som dannes i en brann er varme. Det gjør at de stiger oppover og legger seg under taket. Er du i et rom det er røykfullt må du derfor holde deg så lavt som mulig før du kommer deg ut i friskluft.


Kjære leser. Jeg har vært døden nær. Jeg har hatt mannfolkfarang i ti timer! Slutt å snakk om barnefødsler. Jeg hørte englene spille basun i øret mitt, mens Gabriel krafset etter meg med sterke fingrer. Men som det ekte mannfolket jeg er, kjempet jegmeg gjennom krisen, og kom ut som et levende vesen. Det er mer enn en kan si om beveren på bildet. Den er død. Et par dager etter at bildet ble tatt, fikk den ei kule i kroppen, og fór til beverhimmelen i stor hast. I det flotte organet som heter Adresseavisen sto det lørdag 28. februar om lederen i etat bygdeutvikling i Selbu, som syntes det var et fint tiltak å betale ut skuddpre-mie på små rovdyr, slik at han kunne sjå flere storfugler og harer i skogen(?)! Jeg trur han missnakka seg, og mente å si - få skyte flere. Det var i grunnen en egoistisk tanke. Det er enormt mange av oss som også synes det er artugt å sjå røyskatt, mår, rødrev og bever når vi erute i naturen.

Hvorfor skal vi ikke få det?Hvis jeg skal gå etter observasjonene i mine trakter, så ser det ut som beveren er på sterk retur. Vi har forsøkt å rydde ut den før, slik vi prøvde med måren, kanskje er vi i ferd med å prøve en gang til? For noen år tilbake fantes det bever her i de fleste større bekker og elver. Men no er det langt i milla å sjå ferske gnag. Sjølsagt finnes den spredt her og der no også, men tilbakegangen er der. Vi er jo et villdyrfiendtlig folk, som ikke tåler å sjå at beveren feller noen bjørker, sjøl om det står bjørker rundt der som er i ferd med å råtne ned, uten at de har vært tatt vare på, før de begynte å surne. No må vi alle være klar over at beveren ikke er kommet inn i naturen for å glede vårt syn, den har helt andre funksjoner. Men det er trivelig å sitte en vårkveld og sjå disse dyra i aktivitet. At noen da kan sitte med et gevær for å drepe dem, er allde-les ubegripelig. Jeg trur ikke de gjør det av nødvendighet. Det må være gleden over å drepe.

STIFINNERJON ØSTENG HOV

FOTO: JON ARE BERG JACOBSEN

KJØKKENVEIENLARSLIAN&

OLEJACOB HOEL

ALT ANNET ENN GRÅTT

Det er typisk norsk å være god på bunnen.

KamsKjell med

jordsKoKKrem Forrett/smårett til fire

4 KamsKjell

Litt solsiKKeolje

4 ss smør

Noen dråper soya

Salt, pepper

1. Lag jordsKoKKrem og fordel på

porsjonstallerKener (se under).

1. Rens KamsKjell, og ta ut musKlene.

2. Sett steKepannen på høy varme,

smelt godt med smør med olje.

SteK KamsKjellmusKlene på den ene

siden i cirKa 30 seKunder, snu dem og

steK videre liKe lenge – mens du

«pøser» over steKesjyen med jevne

mellomrom.

3. Legg KamsKjellmusKlene over

jordsKoKKstappen i porsjons-

tallerKener. Ha noen dråper soyasaus i

steKesjyen i steKepannen, rør rundt og

fordel sjyen på hver tallerKen.

Strø litt havsalt og Kvernet pepper på

KamsKjellene til slutt. Det var gode tider for denhardføre jordskokken lenge, men det var dårlig med jordskok-kprester – så den tapte mot sin enda mer anvendelige slektning. Men nå som karbohydrater seiler opp som det store stygge har jordskokken fått sin nye sjanse.Det er ikke sjelden den finnes i godt rustede grønnsakdisker.kamskjell burde være enda mertilgjengelig. Men ikke kjøp frosne. Og ikke stek dem for lenge. Opp til tretti sekunder på hver side. Gjennomstekt kamskjell har kon-sistens og smak som fiskepud-ding. Men det blir dyr fiskepud-ding.Passe stekt, fersk kamskjell er en kulinarisk nytelse på internas-jonalt nivå. Ikke begynn med for mange konkurrerende smaker. Det samme med jordskokk, en Kan lage god stappe ved å blande med potet – men enda mer el-egant blir det når viblander inn Italia…

[email protected]

Under et lite gjestfritt januar-grått hav langs Trøndelag-skysten finnes verdens bestekamskjell på bunnen.På senhøsten ga de grå, ødslige,snøløse trønderske markene lite rom for romantiske tanker. Men under den grå overflaten vokste det spennende saker opp. Blant annet den gamle kulturveksten jordskokk, i flere hundre år over-sett og glemt –men nå på fortjent retur.I denne lille retten, en typisk for-rett, har vi samlet noe av det beste det norske jordsmonn til havs og til lands har å by på,Felles for kamskjell og jordskokk er den kjøttfulle, søtlige smaken – det er et riKtig umami-måltid vi steller i stand i dag. kamskjell og soyasaus er blant de matvarer som har mest av det som kalles «den femte smak».Jordskokk er som slektningen poteten opprin-nelig fra AmeriKa.Jordskokken kom til Europa på1600-tallet, hundre år før po-teten gikk sin seiersgang.

VintipsVin til sjømatDet er iKKe mange viner som smaKer bedre til fersKe norsKe sKjell enn enliKe ren Chablis. KansKje fungerer en sliK vin aller best til naturell hummer eller sjøKreps, men også til KamsKjell er en miner-alsK, frisK hvitvin basert på Chardonnay-druen (eneste tillatte i Chablis) en vidun-derlig Kombinasjon. Nå sKal man alltid ha tilbehøret og sausen med i vurderingen, det Kan nemlig gjøre at vi må endre vinvalget noe. Clotilde Davenne Les Temps Perdus Petit Chablis 2008 (Kr.135,00) er en utrolig flott og rimelig Chablis-vin som bør tilfredsstille de fleste her. Om du er redd for at soyasausen sKal bli for tøff mot vinen, er alternativet en tørr Riesling,for eKsempel Dönnhoff Riesling TrocKen 2008 (Kr.108,20).Ulf Dalheim

Jim Concannon er en stolt «vin-pensjonist». Familien hans står nemlig bak Concannon Vineyard, en viktig del av USAs vinhistorie.

ETITE SIRAH-SPESIALISTEN

I GLASSET ULF DALHEIM

Han møter meg på gårdsplassen foran et stort og staselig trehus bygget i ekte amerikansk redwood-materialer. I dag er det fredet, og en del av landets nasjonalarv (California Registered Trademark no. 641). For tre år siden investerte eierne bak Concannon derfor i et nytt toppmoderne anlegg på 45 000 kvm. Tiden står ikke stille hos Concannon.

Den historiske vinbygningen er nå forbeholdt besøkende til husets «Cellar Door», vinbutikken som selger de mest eksklusive god-bitene fra Concannon-kjellerne. Bare der er det mulig å få kjøpt Concannons flaggskip av en vin, Heritage Petite Sirah, en vin som lages kun i utvalgte årganger av eksepsjonelt gode druer. Akkurat nå er årgangene 2000 og 2004 tilgjengelig.

Han var tredje generasjon ved Concannon Vineyard, Jim. Nå er det sønnen James som styrer huset, men Jim liker å komme in-nom nesten daglig. Og han er lett å be når du ber om et resymé av familiens vinaktiviteter.

Det var Jims bestefar som først etablerte seg i Livermore Valley, som ligger noen mil øst for San Francisco-bukten. James Con-cannon kom fra Irland i 1883, og hadde en litt vill idé om at han i sitt nye hjemland kunne lage top-pviner med impulser og druetyper hentet fra Bordeaux og Rhône. År-saken til at han begynte å lage vin var for øvrig initiert av en avtale med den lokale kirken om å levere altervin dit.

-Klart en ire som ble tilbudt penger for å lage vin slo til tvert, ler Jim Concannon hjertelig.

Den gangen hadde Concannon-familien rundt 20 hektar med vinmarker, anlagt delvis på et gam-melt elveleie med svært steinete jordsmonn. I dag er arealet økt til 50 hektar, hvorav hele 44 hektar er beplantet med petite sirah.

Å jobbe med kvaliteten på vin-stokkene har vært et mantra for familien gjennom 128 år. Derfor heter også firmaet Concannon Vineyard (vinmark). Alt i 1890 var James Concannons vinstokker så

anerkjente at den meksikanske regjeringen kjøpte petite sirah-vinstokker fra Concannon for å bedre landets vinproduksjon. I nyere tid har Concannon utviklet tre kloner av cabernet sauvignon (nr. 7, 8 og 11) som nå benyttes hos flere av Napa Valleys ledende vinhus. Mange kaller klonene for Concannon-vinstokkene.

-Men det er druen petite sirah er blitt vårt fremste varemerke. På en måte har denne druen vært en «lifesaver» for oss. Concannon, det er petite sirah, det, slår Jim fast.

Han har sine ord i behold, for gjennom fire generasjoner har Concannon dyrket og videreut-viklet denne spesielle druetypen. Og i 1961 lanserte de den første flasketappede vinen laget 100 prosent på petite sirah i USA. Noen år tidligere, i 1950, skrev de også historie, ved å ansette Ameri-kas første kvinnelige winemaker, Kathrine Vajda.

Jim Concannon tror Livermore Valley kan bli for USA det Napa

Valley var for 20-30 år siden. Vin produksjonen i Livermore domi-neres fortsatt av små familieeide vinhus med sterk tro på fremtiden.

-Livermore Valley er en av to daler her som går i øst-vest retning. Det gjør at vi får inn kjølig luft fra kysten om morgenen. Store temperaturforskjeller på dag og natt er bra for druene. Vi trenger heller ikke vanne mye, det holder med max en gang i måneden i de tørreste periodene. Om vinteren-sørger Moder Jord for at alt er fint, sier Jim.

Concannon-familien valgte for ti år siden å slippe til giganten Uni-versal Wine Network på eiersiden, for å få større eksportkraft. Men fortsatt er det altså en Concan-non som styrer vinhuset. James er fjerde generasjon, men synes det er helt greit at «gamle Jim» ikke helt har sluppet tømmene.

-Det å jobbe i et vinhus er som en pilegrimsreise. Du får det lik-som ikke helt ut av systemet ditt, forklarer Jim.

P

TANKESTREIF TILGJENGELIGHETSTYRANNIET

det var to graverende skrivefeil i avnitt fire. Mus og tekst-behandling på PC, og mac, har definitivt sine fordeler. Det eneste jeg ønsker meg, er litt mer tid jeg ikke er tilgjengelig for andre enn meg selv. Og kanskje et par spesielt utvalgte. Å bare skru av telefonen, er ingen mulighet. Noen timer, ja. Men det gjør ingen ferie. Hvem hadde latt være å melde noen savnet dersom mobilen var skrudd av i to eller tre uker?Løsningen er penger. Løsnin-gen er altid penger.

Gi meg muligheten til å ta betalt for innkommende samtaler. Gi meg muligheten til å gi sjefen følgende melding når han ringer meg mens jeg nyter en bedre frokost i Toscana: “Stein er tilgjengelig, men vil belaste deg 17 kroner minuttet dersom du velger å kontakte ham. Tast én for å ringe. Eller legg på.”

For ikke å snakke om hvor nyttig en slik tjeneste kunne vært mot plag-somme telefonselgere. Og for alle dem som gjør sitt beste å utnytte tenårene på best mulig måte:

Foreldre.

– Kjenner dere noen som bare leg-ger fra seg telefonen i flere timer?

En kollega slengte spørsmålet ut i luften her om dagen. Hun hadde forsøkt å få tak i en person i flere timer. Uten hell. Nå trodde hun at a) det hadde skjedd noe med ved-kommende, eller b) vedkommende unngikk henne.

– Ja, svarte jeg og fikk et blikk jeg kunne forventet fra en prest der-som jeg hadde bannet veldig høyt i kirka. Som veldig mange andre er jeg daglig på facebook. Det samme gjelder e-post, privat og jobb. I tillegg kommer nettaviser, ulike debattfora. Plus, plus, pluss. Telefonen er minst på de timene i døgnet jeg er våken. Er jeg ute og reiser, er situasjonen tilnærmet lik. Forskjellen er egentlig ikke tids-bruken. Mer utstyret. Laptop byttes ut med mobil. Tjenesten er de samme. Uavhengig av type reise.

Nylig så jeg en reklame for et av landets største mobilselskap: Me-darbeider er i ferd med å aktivere fraværsmelding på e-posten. Sjef kommer inn, ser dette og kaller

Tekst: Stein Nervik

vedkommende gammeldags. Sjef gir medarbeider en mobildings han kan bruke.

– Ta heller med deg denne og unn deg en ekstra uke ferie. Ferie? Hva er poenget med å reise bort fra alt og alle dersom alt og alle kan nå deg via et par tastetrykk? Og hva skal man snakke med venner og kolleger om når man kommer tilbake? Etter daglige facebook-op-pdateringer. Jobb-mail flere ganger i uka. Og et ukjent antall oppring-inger fra kolleger og kunder. Ingen spør lenger hvordan ferien var:

- Jeg så (på facebook - red. anm) at ferien var bra / dårlig. Jeg lengter ikke til tida da man måtte vente et år før man fikk kjøpe grå telefon, med dreieskive, hos Televerket. Ei heller til NRK-monopol, eller da man i flere deler av landet ikke fikk lese VG og Dagbladet før langt ut på ettermiddagen. Om man i det hele tatt fikk lest dem samme dag.

For ikke å snakke om marerittet det var å skrive hjemmestil med penn.I det man var ferdig, fant man at det var faktafeil i avsnitt to og ni, mens

I STORMENS SENTRUM

BAKSNAKK SIV JENSEN

Hun er i vinden som aldri før. Skandale i eget parti og grovt parodiert på nett-TV.

- Så deilig og mykt mullah-skjegg du har.Siv Jensens stemme er hes. Veldig hes. Tilsvarende fem flasker whiskey og 20 Prince-sigaretter. De nakne hendene stryker innvandrernaboens skjegg ømt. FrP-lederen deler dyne med en hårete, brunøyd turbanmann fra det fjerne Østen. Rundt i rom-met ligger en henslengt bh, tomme glass og et askebeger fullt av halvrøykte sigaretter.

- Pass deg så jeg ikke snikislam-iserer deg, prøver muslimen. Siv lader pistolen. - Ikke prøv deg, da kaster jeg deg ut av landet, kontrer FrP-dronningen. Idyllen blir plutselig brutt av kraftig bank-ing på døren. Siv sperrer opp øynene. Panikken røsker tak i henne.- Gjem deg Mullah, det er Eli og Carl!

SelvironiskAkkurat slik fortoner inn-ledningen i en “Sex og SingelSiv”-episode seg; VG-nett sin animasjon-sparodi av Siv Jensen. Et resultat av stadig sterkere personfokus i mediene, og ikke minst stadig høyere terskel for hva som er ak-septabel humor. Grensene for å offentlig gjøre narr av kjente personer flyttes sta-dig. Det er ikke mange årene siden det skapte stor debatt da komiker Otto Jespersen ba daværende statsminister Kjell Magne Bondevik røske hodet ut av medisinskapet. Den sykmeldte statslederen følte seg mobbet av en frit-talende bråkmaker fra Torsd-agsklubben.

forferdet over saken (..) Jeg er som sagt ganske forferdet (..) Derfor er jeg ganske forferdet.Det må være fryktelig å være så forferdet Siv. Med sine glassklare blåe laserøyne stirrer hun hull i kameralinsene. Men virker partidronningen trover-dig? Ifølge en undersøkelse foretatt av InFact hadde 32 prosent av velgerne stor eller svært stor tillit til henne før Birkedal-saken. I april var tallet nede i 21 prosent. Men Siv gas-ser på, forferdet eller ikke.

Giftig tungeFet, rosa leppestift. FrP-blå øyenskygge. Litt overdrevne mugger og dyp utringing med håp om nye velgere. SingelSiv byr på seg selv, ikke alt for ulik originalen. Kanskje må også hun ty til de vulgære metodene for å fange velgerne til høstens valg. Gamle triks som bil-lig sprit, null bompenger og lite skatt holder neppe. Siv håper nok at stormen snart stilner. Fra stiv kuling til frisk bris.

På FrP-landsmøtet i mai ble ikke Birkedal-saken nevnt med et eneste ord. Det er neppe tilfeldig. Dronningen, knekten og resten av FrP-hoffet ønsker nok å flytte fokus fra pinlige personalsaker til politikk. Nå skal kjerringa reises i forkant av valget. Og kjerringa, det er Siv det. Med en tunge like giftig som på en sulten kobraslange, skal hun hogge fanesakene inn i huden på velgerne. Godt hjulpet av glassklart blikk og overdrevent sminkebruk. Så må hun for all del huske å gjemme Mullahen under senga neste gang Eli og Carl banker på.

Siv Jensen ser derimot ut til å ta “mobbingen” med fatning. Det skal hun ha. Jerndama har selvironi.

- Det er en ære å bli parodiert. Ærlig talt må jeg innrømme at jeg holder på å le meg i hjel av den serien enkelte ganger.Det uttalte hovedpersonen selv i et intervju med “Morgen-showet” på radiokanalen NRJ. Stemmen var akkurat like hes som “SingelSiv” på VG-nett. En liten detalj måtte hun riktignok hakke på.- De fremstiller meg som en storrøyker, men jeg har sluttet.Rett skal være rett. Siv stumpet sin hittil siste sigarett i februar i år, i hvert fall ifølge henne selv. Den fortsatt rustne stemmen sår derimot tvil. Kanskje hun drikker mer whiskey?

Forferdelig forferdetMen Siv bekymrer seg for verre ting enn godhjertet harselering på nett-TV. Det koker i FrP om dagen. Siv og partiets popularitet daler på de fleste meningsmålingene. Det var vel ingen gulrot for FrP-lederen å få Birkedal-saken i fanget måneder før kommunevalget. For de som har sovet i timen: FrPs ord-førerkandidat i Stavanger, Trond Birkedal, ble i januar pågrepet og siktet for å ha nakenfilmet en 19 år gammel gutt på badet. I etterkant har saken vokst seg stor som en stappmett flodhest. Og Siv har måttet svare. Igjen og igjen og igjen. I et intervju med VG-TV satte hun ny verdensrekord i å gjenta seg selv. - Jeg er forferdet(..) Jeg er som sagt forferdet(..) Jeg er

TEKST OG KARIKATUR: ALEXANDER KILLINGBERG

TEKST OG KARIKATUR: ALEXANDER KILLINGBERG

UKEDRESSA DUMMY VERSJON

Documents

Prosjekt Ukeadressa