Rettleiing i lærebokarbeid

Godt språk i lærebøkerRettleiing i lærebokarbeid

Norsk språkråd Oslo 1999

© Norsk språkråd 1999Omslag: Bentzen BakkenTrykk: Lobo Grafisk AS, OsloOpplag: 1000

ISBN 82-990559-7-0 (ib.)ISBN 82-990559-8-9 (elektronisk utgave)

Men ellers, ta imot formaning, min sønn!Det er ingen ende på de bøker som skrives.Mye gransking gjør kroppen trett.

Forkynneren 12,12

5

Med denne boka – Godt språk i lærebøker. Rett-leiing i lærebokarbeid – avslutter Norsk språkrådet prosjekt som har gått over flere år, med øko-nomisk støtte fra Den norske Forleggerfore-ning, Nasjonalt læremiddelsenter og Norsk fag-litterær forfatter- og oversetterforening.

Språkrådet gjennomgår og kontrollererspråket i alle godkjenningspliktige lærebøkerfor grunnskolen og den videregående skolen.Formålet med kontrollen er at bøkene skal hol-de høy språklig standard når de tas i bruk. Deter Nasjonalt læremiddelsenter som godkjennerlærebøker, og en bok slipper ikke igjennom derfør Språkrådet er fornøyd med den.

Språkrådets arbeid med lærebøker har langtradisjon, og for lærebokforlagene har nok ar-beidet fungert som sikkerhetsventil og vært etirritasjonsmoment på samme tid. I mange århar det vært et ønske både i Språkrådet og i for-lagene at man skulle nedfelle de retningslinjeneog reglene som blir fulgt, i en skriftlig framstil-ling. Språkrådet stiller bestemte krav til språkog språkføring i lærebøker. Rutinerte forlagsre-daktører kjenner nok de tallrike detaljene i det,mens de forlagene og forlagsmedarbeidernesom ikke er godt nok orientert, har kunnet få at-skillig hodepine. Mange, både konsulenter iSpråkrådets sekretariat, frilansere og forlagenesfolk, vil ha nytte av en detaljert veiviser på det-te mangslungne området. Etter hvert har inter-essen for språket i lærebøker økt også i helt an-dre miljøer, nemlig blant pedagoger og forske-re. I Språkrådet begynte planene om en hånd-bok i lærebokarbeid å ta mer konkret form tid-lig i 1990-åra.

En arbeidsgruppe i sekretariatet i Språk-rådet la i 1992 fram utkast til en disposisjon foren håndbok i lærebokgransking, og disposisjo-nen ble drøftet i styret i flere omganger før denble godkjent. Styret vedtok også å satse på enhåndbok som er felles for målformene, altsåikke separate bøker for bokmål og nynorsk,som kunne vært et alternativ. Mens den opprin-

nelige disposisjonen bare delvis er fulgt i Godtspråk i lærebøker, er avgjørelsen om en felleshåndbok virkeliggjort med det arbeidet somher legges fram. Det får bli brukernes sak å av-gjøre hvor godt måljamstilling fungerer på det-te nivået.

Gjennom flere år arbeidet sekretariatet med delutkast til et manus. Virkelig fart i sakenekom det høsten 1996, da Språkrådet søkte Dennorske Forleggerforening, Nasjonalt læremid-delsenter og Norsk faglitterær forfatter- ogoversetterforening om økonomisk støtte til åsluttføre arbeidet samtidig som det ble lagtfram en ny prosjektplan. De fire partene gikkinn med 37 500 kr hver. Prosjektet har vært le-det av førstekonsulent Dag F. Simonsen, mensen styringsgruppe med medlemmer fra de involverte instansene har overvåket framdrif-ten. Nasjonalt læremiddelsenter har også gitt 70 000 kr i støtte til trykking.

Godt språk i lærebøker er likevel Norsk språk-råds bok, for det er Språkrådet som står an-svarlig, og Språkrådets vurderinger som kom-mer til uttrykk. Boka er bygd opp slik at detførst blir gjort greie for ordningen med god-kjenning og med språklige parallellutgaver.Deretter følger en problemorientert bolk somhandler om de reglene og prinsippene som for-fattere og konsulenter skal eller bør følge nårde arbeider med norsk skriftspråk på ulike ni-våer: ortografi, ordvalg, setningsbygning osv.Her behandles også påvirkning fra engelsk ogsvensk. Videre gjengir og kommenterer bokareglene for normering av litterære tekster i le-severk o.l., reglene for fordeling av stoff påbokmål og nynorsk i slike verk og reglene forutgivelse av ordlister; det siste omfatter ogsåen omtale av det arbeidet med retningslinjerfor ordtilfanget i nynorsk som pågår. Helt tilslutt kan en finne kommenterte lister over bø-ker og andre hjelpemidler som det kan bli brukfor.

Flere har levert bidrag. Kapittel 1 ”Språkleg

Innledning

6

NORSK SPRÅKRÅDS SKRIFTER NR. 6

kontroll av lærebøker – kva og kvifor” er skre-vet av Kåre Skadberg med bidrag av Kåre Lille-holt og Marit Hovdenak. Til kapittel 2 har DagGundersen og Dag F. Simonsen bidratt, mensFrøydis Hertzberg og Simonsen er forfatterneav kapittel 3 ”Hva er godt lærebokspråk?” Ka-pittel 4 ”Dei formale ytterverka” har flere for-fattere: Gundersen, Vigleik Leira, Jostein Stok-keland, Ståle Løland og Simonsen. Bak kapittel5 ”Ord, termar og namn” står Gundersen og Si-monsen, med bidrag av Leira, mens kapittel 6”Om å finne den gode uttrykksmåten” i sin hel-het er skrevet av Simonsen. Kapittel 7 ”Engelskog svensk påvirkning” er forfattet av Gunder-sen, mens Skadberg har skrevet kapittel 8 ”Sær-lege regelverk”. Til kapittel 9 ”Nyttige bøker ogandre kjelder – ein kommentert bibliografi” harmange levert stoff. Det meste av arbeidet er li-kevel gjort av Atle Mosling og Simonsen. Stikk-ordlistene er utarbeidet av Mosling og Simon-sen i fellesskap.

Arnold Thoresen, Arne Torp og Aud Søy-land har lest manuskriptet og gitt kritiske ogkonstruktive kommentarer. Også ansatte iSpråkrådets sekretariat har lest igjennom delerav manuskriptet underveis og kommet medverdifulle merknader. Det gjelder særlig rådgi-ver Vigleik Leira. Alle disse har sin del av ærenhvis Godt språk i lærebøker er blitt en god og nyt-tig håndbok. Det er likevel Språkrådet sjøl somstår ansvarlig for feil og mangler.

Det kan være grunn til å minne om at det erforfatterne og forlagene som avgjør om de lang-

varige og kostbare lærebokprosjektene munnerut i bøker skrevet på et språk som virkelig fun-gerer godt for elevene. Dette er ingen sjølsagtting, men noe man kan håpe på å oppnå ved ågjøre sitt beste i alle ledd. Forfatteren skriverboka og må ha et hovedansvar for den, sammenmed forlaget som gir den ut. En språkkonsulentkan vanskelig rette opp svakheter som er forstore i utgangspunktet.

Konsulenter skal arbeide for at språkføring-en er både korrekt og leservennlig, og kan lukeut mange feil og mangler. I dette er det viktig atde tar hensyn til forfatterne. Men en annen in-stans er enda viktigere. De siste årene har detkommet kritikk mot språket i skolens lærebø-ker. Kritikerne peker på at også et korrekt ogenkelt språk kan svikte leserne. Leserne av læ-rebøkene, det er elevene. Norsk språkråd vilgjerne slå et slag for at det er elevene som lesereman skal tenke mest på i arbeidet med bøkene.

Språkrådet arbeider for tiden med å justere læreboknormalen på begge målformer. Våren2000 vil det eventuelt foreligge vedtak i den for-bindelse, og da blir i så fall deler av Godt språk ilærebøker foreldet, slik at det kan bli aktuelt meden ny og ajourført utgave. De som har kom-mentarer, spørsmål eller supplerende opplys-ninger til Godt språk i lærebøker, kan ta kontaktmed sekretariatet i Språkrådet. Vi er takknemli-ge for all tilbakemelding.

Dag F. Simonsen

7

Godt språk i lærebøker skal være til hjelp i arbeidmed både bokmålsmanus og nynorskmanus.Derfor har vi prøvd å redigere boka slik at denmest mulig tilgodeser begge målformer.

Boka er skrevet dels på bokmål, dels på ny-norsk. På bokmål er kapitlene 2, 3, 6 og 7, ogdessuten står forord og innledning og en listeover fagtermer med forklaring på denne mål-formen. Kapitlene 1, 5, 8 og 9 er skrevet på ny-norsk. I kapittel 4 er begge målformene brukt,og her er felles stoff og nynorskstoff omtalt pånynorsk, mens bokmålsstoff er på bokmål. Alt ialt gir dette en fordeling som ligger nær femti–-femti i boka sett under ett. Også i eksemplenetilstreber vi språklig jamstilling og veksler sys-tematisk mellom målformene.

Vi skal gjøre kort rede for noen redaksjonel-le prinsipper som er fulgt. I framstillingen be-nyttes de følgende formene for utheving: un-derstreking, halvfeit og kursiv. Perioder, set-ninger og kortere tekstsekvenser som skal visesyntakstrekk, er understreket. Det er brukt halv-feit ved enkeltord, til dels også ved flerords-uttrykk, og ofte i kombinasjon med understre-king, nemlig der det er behov for å markere be-stemte ord i en setning eller en annen syntaks-helhet. Dessuten står kapitteloverskrifter i halv-feit, og det samme gjør noen punktoppstilling-er. Kursiv er reservert for titler på bøker, tids-skrifter og blad.

Det forekommer dessuten at viktige ord iboka er kursivert fordi de står sentralt i fram-stillingen – og dette er da en helt annen bruk.Hva ord og uttrykksmåter betyr semantisk, erderimot oftest angitt i anførselstegn. Videre eren del ord og uttrykk som vi ikke anbefaler,særlig engelske ord, satt i anførselstegn.

Stjerne (*) framfor en setning eller et ord mar-kerer at setningen er ugrammatisk, eller at ordeter ubrukelig. Tegnet > viser retningen på end-ringer, blant annet rettinger vi bør gjøre, eller nye skrivemåter som innføres (gammel formstår da til venstre for tegnet, ny form til høyre).

Skråstrek skiller i boka mellom en bokmåls-form og en nynorskform, ved syntakseksemp-ler også mellom lengre enheter skrevet på derespektive målformene. Bokmål står da til venst-re for skråstreken, nynorsk til høyre. Etternorske skriveregler har skråstreken som en avsine viktigste funksjoner å skille mellom alter-nativer (det er for eksempel slik den brukes imange ordlister), men vi har altså prøvd åbegrense funksjonen enda mer, til å bare skillemellom målformene. Ved annen variasjon skri-ver vi ”eller”, eller vi angir forholdet på heltandre måter. Det gjelder blant annet der det ertale om valgfrihet innenfor hver målform, foreksempel mellom likne og ligne på bokmåleller mellom vi og me på nynorsk.

I norsk ortografi er det betydelig valgfrihet.I de eksemplene som anføres, gjennomfører vifor hver målform i prinsippet de samme forme-ne som i den løpende framstillingen i boka, sliksom endret og sjøl på bokmål, kvifor og høyrepå nynorsk. Bare unntaksvis nevnes andre til-latte former. Men at bestemte andre former sjel-den benyttes i eksemplene, betyr slett ikke at deer ubrukelige! For en konsulent gjelder det bareå kjenne læreboknormalen. Vi håper for øvrigat dette redaksjonelle prinsippet kan være enspore for konsulentene til å skaffe seg stadigbedre overblikk over reglene for skrivemåter ogbøyning, slik at de alltid vet hvor valgfrihetenfinnes eller ikke finnes, og griper inn hvis ogbare hvis det virkelig gjøres feil.

De formene vi benytter, er ikke valgt pågrunnlag av noe tilnærmingsprinsipp, og det eri den forstand tilfeldig om de er samformer – ogkan benyttes på begge målformer – eller ikke.Når de ikke er samformer, gjengir vi alltid bådebokmålsformen og nynorskformen hvis det errelevant, for eksempel hvis vi opplyser mer ut-tømmende om normen. Slike målformspesifik-ke former står altså med skråstrek imellom.

At framstillingen skal dekke begge målfor-mer, får en helt bestemt konsekvens i forbindel-

Om redigeringen

8


se med syntaksspørsmål (uttrykk og vendinger,setningsbygning). Det er nemlig slik at hvis detikke står eksplisitt at de reglene og rådene vigir, gjelder bare for bokmål eller bare for ny-norsk, skal en kunne gå ut fra at de gjelder ge-nerelt i norsk. Dette omfatter også språkfor-men: Om et eksempel bare er på bokmål ellerbare på nynorsk, skal en kunne oversette det tilden andre målformen og anvende det på sam-me måte der. Det er viktig at man noterer segdette.

I de anførte eksemplene på syntaksbruk erdet dels veksling mellom målformene, dels dob-beltoppføring med skråstrek imellom – fortsattmed bokmål til venstre og nynorsk til høyre forstreken. Skulle vi gjennomført konsekvent jam-stilling mellom målformene i alle eksempler, vil-le det krevd mye plass og gått sterkt ut overoversikten. Som leseren vil se, er det alleredemange steder så lange rekker av ord med enskråstrek midt i, til å skille mellom målformene,at det kan være en viss fare for å falle av lasset.

9

Innledning ................................................................................................................................................ 5

Om redigeringen ..................................................................................................................................... 7

Innholdsliste ............................................................................................................................................ 9

1 Språkleg kontroll av lærebøker – kva og kvifor ..................................................................... 171.1 Allment ................................................................................................................................... 171.2 Godkjenningsordninga for lærebøker ............................................................................... 17

1.2.1 Opphav og heimel .................................................................................................... 171.2.2 Godkjenningsreglane frå 1962 ................................................................................. 171.2.3 Godkjenningsreglane frå 1984 ................................................................................. 181.2.4 Godkjenningsreglane frå 1993 ................................................................................. 181.2.5 Seinare vurderingar .................................................................................................. 22

1.3 Parallellutgåveordninga ...................................................................................................... 221.3.1 Allment ....................................................................................................................... 221.3.2 Lovføresegner, forskrifter o.a. ................................................................................. 221.3.3 Bakgrunnen for reglane ........................................................................................... 231.3.4 Retningslinjer for tolkinga ....................................................................................... 241.3.5 Parallellutgåver og fellesutgåver ............................................................................ 241.3.6 Kven rettar føresegnene seg til? .............................................................................. 241.3.7 Kva slags tilfang kjem inn under kravet om parallellutgåver? .......................... 251.3.8 Parallellutgåvekravet og godkjenningsordninga ................................................. 261.3.9 Same tid og same pris ............................................................................................... 271.3.10 Nærmare om handhevinga av reglane ................................................................. 271.3.11 Seinare vurderingar .................................................................................................. 281.3.12 Ny opplæringslov ..................................................................................................... 29

1.4 Noko om læreboknormalen ................................................................................................ 301.4.1 Allment ....................................................................................................................... 301.4.2 Korleis oppstod systemet med læreboknormal? .................................................. 301.4.3 Frå 1917 til 1959 ......................................................................................................... 311.4.4 Norsk språkråd kjem inn i biletet ........................................................................... 321.4.5 Mot ein trongare læreboknormal? .......................................................................... 33

2 Konsulenten og lærebokforfatteren .......................................................................................... 342.1 Konsulentens holdning til forfatteren ................................................................................ 34

2.1.1 Språkkonsulentens plass i prosessen med boka ................................................... 342.1.2 Hva tåler forfatteren? ............................................................................................... 342.1.3 Om å oppdra forfatteren .......................................................................................... 352.1.4 Verken for mye eller for lite ..................................................................................... 36

2.2 Hvorfor og hvordan retter vi? ............................................................................................. 362.2.1 Rødrettinger og blyantrettinger .............................................................................. 36

Innhold

10

2.2.2 Elektronisk retting .................................................................................................... 372.2.3 Ulike hensyn og begrunnelser ................................................................................ 372.2.4 Det er forfatterens tekst, og det er eleven som skal lese den .............................. 382.2.5 Formvalg og utjamning av inkonsekvenser .......................................................... 392.2.6 Når boka er for dårlig ............................................................................................... 40

2.3 Språklige merknader og merknader til innholdet ........................................................... 402.3.1 Hvor mye arbeid skal vi legge i å vurdere innholdet? ........................................ 402.3.2 Litt om grensa mellom språk og innhold .............................................................. 41

3 Hva er godt språk i lærebøker? ................................................................................................... 433.1 Et hasardiøst eller banalt spørsmål? .................................................................................. 433.2 Arven fra kongens kanselli .................................................................................................. 43

3.2.1 Underordning og sideordning ................................................................................ 433.2.2 Substantivsjuke og beslektede lidelser .................................................................. 443.2.3 Passiv .......................................................................................................................... 453.2.4 Lange og uregjerlige passasjer ................................................................................ 453.2.5 Informasjonen på rett plass, men uten venstretyngde ........................................ 473.2.6 Knuter og sperringer ................................................................................................ 483.2.7 Fullstendighet og parallellitet ................................................................................. 503.2.8 Ulogisk språk? ........................................................................................................... 513.2.9 Midler til å binde sammen teksten med ................................................................ 52

3.3 Å lede leseren gjennom teksten .......................................................................................... 533.3.1 ”Lettleste” tekster? .................................................................................................... 533.3.2 Behov for logiske tekstmarkører ............................................................................. 533.3.3 Strukturen i avsnitt ................................................................................................... 543.3.4 ”Løst og fast”-tekster ................................................................................................ 573.3.5 Alternativer? .............................................................................................................. 59

4 Dei formale ytterverka ................................................................................................................. 614.1 Ortografi ................................................................................................................................. 61

4.1.1 Allment om ortografien i norsk .............................................................................. 614.1.1.1 Valfridom og konsekvensretting .............................................................. 614.1.1.2 Ortografiske feller ....................................................................................... 624.1.1.3 Alfabetisk liste over ortografiske feller i norsk ...................................... 63

4.1.2 Om ortografien i nynorsk ........................................................................................ 684.1.2.1 Valfridom og konsekvensretting i nynorsk ............................................ 684.1.2.2 Ortografiske feller i nynorsk ..................................................................... 704.1.2.3 Alfabetisk liste over ortografiske feller i nynorsk .................................. 70

4.1.3 Om ortografien i bokmål ......................................................................................... 724.1.3.1 Valgfrihet og konsekvensretting i bokmål .............................................. 724.1.3.2 Ortografiske feller i bokmål ...................................................................... 734.1.3.3 Alfabetisk liste over ortografiske feller i bokmål ................................... 74

4.2 Bøying ..................................................................................................................................... 754.2.1 Allment om bøying i norsk ..................................................................................... 75

4.2.1.1 Substantiv .................................................................................................... 754.2.1.2 Verb ............................................................................................................... 774.2.1.3 Andre ordklassar ........................................................................................ 77

4.2.2 Om bøying i nynorsk ............................................................................................... 784.2.2.1 Substantiv .................................................................................................... 78

11

4.2.2.2 Verb ............................................................................................................... 784.2.2.3 Andre ordklassar ........................................................................................ 82

4.2.3 Om bøyning i bokmål ............................................................................................... 834.2.3.1 Substantiv .................................................................................................... 834.2.3.2 Verb ............................................................................................................... 864.2.3.3 Andre ordklasser ........................................................................................ 87

4.3 Dei praktiske skrivereglane ................................................................................................. 884.3.1 Allment ....................................................................................................................... 884.3.2 På grensa til ortografi ............................................................................................... 88

4.3.2.1 Aksentteikn og andre diakritiske teikn ................................................... 884.3.2.2 Særskriving og samanskriving ................................................................. 894.3.2.3 Store eller små bokstavar? ......................................................................... 904.3.2.4 Apostrof ....................................................................................................... 924.3.2.5 Orddeling ved linjeskift ............................................................................. 92

4.3.3 I staden for ord .......................................................................................................... 924.3.3.1 Siffer .............................................................................................................. 924.3.3.2 Prosent- og promilleteikn .......................................................................... 924.3.3.3 Forkortingar ................................................................................................ 93

4.3.4 Tre slags strekar ......................................................................................................... 944.3.4.1 Bindestrek (kort strek) ................................................................................ 944.3.4.2 Tankestrek (lang strek) ............................................................................... 954.3.4.3 Skråstrek ...................................................................................................... 95

4.3.5 Skiljeteikn og mellomrom ........................................................................................ 954.3.5.1 Komma ......................................................................................................... 954.3.5.2 Punktum ...................................................................................................... 984.3.5.3 Andre skiljeteikn ......................................................................................... 994.3.5.4 Mellomrom (breiddesteg) .......................................................................... 100

4.3.6 Nokre andre teikn ..................................................................................................... 1004.3.6.1 Hermeteikn (bokmål: anførselstegn) ....................................................... 1004.3.6.2 Parentes og bogestrek ............................................................................... 101

4.3.7 Rekkjefølgja? .............................................................................................................. 1014.3.7.1 Skiljeteikn og hermeteikn .......................................................................... 1014.3.7.2 Skiljeteikn og parentes ............................................................................... 101

4.3.8 Punktoppstilling ....................................................................................................... 102

5 Ord, termar og namn ..................................................................................................................... 1035.1 Allment ................................................................................................................................... 103

5.1.1 Noko om bygnaden til norske ord ......................................................................... 1035.1.2 Ord som ikkje står i ordbøker eller oppslagsverk ................................................ 1055.1.3 Framandord ............................................................................................................... 106

5.1.3.1 Avgrensing og kriterium ........................................................................... 1065.1.3.2 Er ordet funksjonelt og brukbart? ............................................................ 1075.1.3.3 Krav til framandorda ................................................................................. 1075.1.3.4 Overbruk ...................................................................................................... 108

5.1.4 Kan ein velje ord fritt? .............................................................................................. 1085.1.5 Samanblanding av ord (kontaminasjon) ............................................................... 1095.1.6 Gammaldagse ord, klisjear ...................................................................................... 111

5.2 Fagspråk og terminologi ...................................................................................................... 1125.2.1 Kva er fagspråk, og når er fagspråk brukeleg? ..................................................... 112

12

5.2.2 Behandling av terminologien .................................................................................. 1135.2.2.1 Nødvendig ................................................................................................... 1135.2.2.2 Forståeleg ..................................................................................................... 1135.2.2.3 Hovudterm og tillegg ................................................................................. 1135.2.2.4 Rettskriving og bøying av termar ............................................................ 1145.2.2.5 Mange detaljar ............................................................................................ 114

5.2.3 Kvar finst ...? .............................................................................................................. 1145.2.4 Litt idealisme? ........................................................................................................... 1145.2.5 Termar som omsetjingar .......................................................................................... 115

5.3 Namn ...................................................................................................................................... 1155.3.1 Norske namn og namn på norsk ............................................................................ 1155.3.2 Historiske namn ........................................................................................................ 1165.3.3 Stadnamn og geografiske namn ............................................................................. 1175.3.4 Andre namn

(statsinstitusjonar, kyrkjer, skular, politiske parti, kunstverk osv.) ................... 118

6 Om å finne den gode uttrykksmåten ......................................................................................... 1206.1 Allment ................................................................................................................................... 1206.2 Substantiv ............................................................................................................................... 120

6.2.1 Entall og flertall ......................................................................................................... 1216.2.1.1 Entall for flertall? ........................................................................................ 1216.2.1.2 Flertall for entall? ........................................................................................ 122

6.2.2 Naken form ................................................................................................................ 1226.2.3 Ved genitiv er målformene ulike ............................................................................ 123

6.2.3.1 S-genitiv: mest på bokmål, bør ofte frarås på nynorsk ......................... 1246.2.3.2 Sin-genitiv: på frammarsj i begge målformer ......................................... 1266.2.3.3 Gruppegenitiv ............................................................................................. 126

6.3 Verb ...................................................................................................................................... 1276.3.1 Allment ....................................................................................................................... 1276.3.2 Tempus ....................................................................................................................... 127

6.3.2.1 Tempus og tid .............................................................................................. 1276.3.2.2 Det tenkte, det ønskelige o.l. (modalitet) ................................................ 128

6.3.3 Verbalet mellom subjektet og objektet ................................................................... 1306.3.3.1 Passiv – i form og innhold ......................................................................... 1306.3.3.2 S-passiv eller omskrevet passiv – mest et bokmålsspørsmål ............... 1306.3.3.3 Noen spesialtilfeller .................................................................................... 1316.3.3.4 S-/st-former med annen funksjon ............................................................ 132

6.3.4 Transitivt og intransitivt .......................................................................................... 1336.3.4.1 Ny bruk? ...................................................................................................... 133 6.3.4.2 Parverb ......................................................................................................... 1346.3.4.3 Etymologisk objekt ..................................................................................... 135

6.3.5 Annet ........................................................................................................................ 1366.3.5.1 Verbalgrupper og sammensatte verb ....................................................... 1366.3.5.2 Hva med det lille ordet å? ......................................................................... 1376.3.5.3 Ha eller være/vere som hjelpeverb? ........................................................... 1386.3.5.4 Bøyes perfektum partisipp? ...................................................................... 1396.3.5.5 Heller perfektum partisipp enn andre løsninger? ................................. 140

6.4 Adjektiv og adverb ............................................................................................................... 1406.4.1 Litt om adjektivet i teksten ...................................................................................... 140

13

6.4.2 Skal adjektivet bøyes? .............................................................................................. 1406.4.2.1 Gradbøyning ............................................................................................... 1406.4.2.2 Når andre ord kan skape tvil .................................................................... 1416.4.2.3 Når adjektivet sjøl kan skape tvil ............................................................. 142

6.4.3 Litt om adverb og adverbial .................................................................................... 1436.4.4 Adjektiv eller adverb? .............................................................................................. 1436.4.5 Beslektede former – bøyning? ................................................................................. 1456.4.6 Plasseringen av adverbialene .................................................................................. 1456.4.7 Noen klisjeer .............................................................................................................. 146

6.5 Preposisjoner ......................................................................................................................... 1466.5.1 Ny og gammel bruk .................................................................................................. 1466.5.2 Når betydningen er konkret .................................................................................... 1476.5.3 I faste uttrykk ............................................................................................................. 1486.5.4 Når preposisjonen forteller om det logiske forholdet ......................................... 1516.5.5 Et særproblem: i eller på skolen, i eller på Notodden? ....................................... 1536.5.6 Preposisjonen i setningen ........................................................................................ 154

6.6 Pronomen ............................................................................................................................... 1566.6.1 Påpekende pronomen .............................................................................................. 1566.6.2 Personlige pronomen ............................................................................................... 157

6.6.2.1 Subjektsform eller objektsform? ............................................................... 1576.6.2.2 Samsvar i kjønn og tall ............................................................................... 1586.6.2.3 Om naturlig og grammatisk kjønn, likestilling og høflighet ............... 1596.6.2.4 Refleksivt eller personlig pronomen? ...................................................... 159

6.6.3 Sin og hans og tilsvarende ........................................................................................ 1616.6.4 Relativord ................................................................................................................... 1636.6.5 Spørrepronomen ....................................................................................................... 1636.6.6 Annet .......................................................................................................................... 164

6.7 Konjunksjoner ....................................................................................................................... 1656.7.1 Konjunksjoner som sideordner ............................................................................... 1656.7.2 Konjunksjoner som underordner (subjunksjoner) ............................................... 1666.7.3 Og eller å? ................................................................................................................... 167

6.8 Artikler og tallord ................................................................................................................. 1686.8.1 Artikler ....................................................................................................................... 168

6.8.1.1 Krøll med den ubestemte artikkelen? ...................................................... 1696.8.1.2 Bestemthet ................................................................................................... 169

6.8.2 Tallord ........................................................................................................................ 172

7 Engelsk og svensk påvirkning .................................................................................................... 1737.1 Allment ................................................................................................................................... 1737.2 Anglisismer ............................................................................................................................ 173

7.2.1 Avgrensning ............................................................................................................... 1737.2.2 Behandling av anglisismer ...................................................................................... 1737.2.3 Ortografi ..................................................................................................................... 1747.2.4 Bøyning ...................................................................................................................... 174

7.2.4.1 Flertall på -s? ............................................................................................... 1747.2.4.2 Feil flertall i norsk ....................................................................................... 1747.2.4.3 Engelskinspirert verbbruk ......................................................................... 174

7.2.5 Engelske eller norske skriveregler? ........................................................................ 1747.2.5.1 Apostrof ....................................................................................................... 174

14

7.2.5.2 Feilaktig særskriving .................................................................................. 1757.2.5.3 Store og små bokstaver .............................................................................. 175

7.2.6 Ord og termer ............................................................................................................ 1757.2.6.1 Feil eller uheldig ordvalg .......................................................................... 1757.2.6.2 Fagtermer ..................................................................................................... 176

7.2.7 Syntaks ....................................................................................................................... 1777.2.7.1 Manglende foreløpig subjekt .................................................................... 1777.2.7.2 Mer passiv .................................................................................................... 1777.2.7.3 For tunge setningsadverbial ..................................................................... 1777.2.7.4 Syntaktiske hull ........................................................................................... 177

7.3 Svesismer ............................................................................................................................... 1777.3.1 Avgrensning ............................................................................................................... 1777.3.2 Behandling av svesismer ......................................................................................... 1777.3.3 Ordvalg ....................................................................................................................... 178

7.3.3.1 Frekvenslån ................................................................................................. 1787.3.3.2 Falske venner i svensk ............................................................................... 1787.3.3.3 Liste over svesismer som bør frarås eller rettes ..................................... 178

8 Særlege regelverk .......................................................................................................................... 1798.1 Allment ................................................................................................................................... 1798.2 Normering av litterære tekstar i leseverk og songbøker ................................................ 179

8.2.1 Historikk ..................................................................................................................... 1798.2.2 Reglane no .................................................................................................................. 180

8.3 Fordeling av bokmål og nynorsk i lesetekstar i norskfaget – ”kvotereglane” ............. 1848.3.1 Litt om tidlegare reglar ............................................................................................ 1848.3.2 Reglane no .................................................................................................................. 1858.3.3 Seinare vurderingar .................................................................................................. 1878.3.4 Kva seier opplæringslova om dette? ...................................................................... 188

8.4 Godkjenning av ordlister ..................................................................................................... 1888.4.1 Heimel ........................................................................................................................ 1888.4.2 Reglar for utforming av ordlister ........................................................................... 1888.4.3 Kontroversielle spørsmål i seinare tid ................................................................... 191

9 Nyttige bøker og andre kjelder – ein kommentert bibliografi ............................................ 1959.1 Allment ................................................................................................................................... 1959.2 Generelle oppslagsverk og hjelpemiddel .......................................................................... 195

9.2.1 Ordbøker og ordlister ............................................................................................... 1959.2.2 Årsmeldingane frå Norsk språkråd ....................................................................... 1969.2.3 Nokre hjelpemiddel som er meir eller mindre uunnverlege .............................. 1969.2.4 Nokre meir spesielle kjelder .................................................................................... 197

9.3 Grammatikk og språkføring ................................................................................................ 1989.3.1 Grammatikkar – språklærer .................................................................................... 1989.3.2 Rettleiingar i praktisk språkbruk ............................................................................ 199

9.4 Fagordbøker og terminologilister ....................................................................................... 2009.4.1 Allment ....................................................................................................................... 2009.4.2 Ordlister frå Rådet for teknisk terminologi (RTT) ............................................... 2009.4.3 Ymse andre ordbøker og ordlister .......................................................................... 2019.4.4 Leksikon ..................................................................................................................... 203

15

9.4.4.1 Nokre viktige titlar ..................................................................................... 2039.4.4.2 Kan vi stole på leksikon? ........................................................................... 204

9.4.5 Norges Standardiseringsforbund ........................................................................... 2049.5 Generell litteratur .................................................................................................................. 205

9.5.1 Allment ....................................................................................................................... 2059.5.2 Vurdering av lærebøker og sakprosa generelt ...................................................... 2059.5.3 Rapportar ................................................................................................................... 206

9.5.3.1 Frå lærebokutvalet i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) ...................................................................... 206

9.5.3.2 Frå prosjektet ”Evaluering av fellesspråklige lærebøker [i samfunnslære]” ved Senter for etterutdanning i Trondheim,på oppdrag frå Nasjonalt læremiddelsenter ........................................... 206

9.6 Nyttige adresser og nummer .............................................................................................. 206

Noen fagord med forklaringer .............................................................................................................. 208

Liste over emner ..................................................................................................................................... 214

Liste over ord og uttrykk ....................................................................................................................... 222

17

1.1 Allment

I dette kapittelet skal vi først gjere greie for deireglane som gjeld for godkjenning av lærebøkeri Noreg, og for kravet om parallellutgåver påbegge målformer. Her går vi òg inn på det juri-diske grunnlaget for reglane og den måten deihar utvikla seg på opp gjennom åra. Til sist gjevvi eit historisk riss av framveksten av lærebok-normalen, den trongare norma for ortografi ogbøying som skal følgjast i godkjenningspliktigelærebøker for skulen.

1.2 Godkjenningsordninga for lærebøker

1.2.1 Opphav og heimel

Noreg er eit av dei få landa som har ei godkjen-ningsordning for lærebøker. Alt i folkeskulelovaav 1889 var det ein regel om godkjenning av læ-rebøker. Den høgare allmennskulen fekk si god-kjenningsordning i 1896. Godkjenningspliktagaldt frå først av berre kristendomsbøker. Ord-ninga er utbygd vidare gjennom seinare loverog forskrifter. Grunnen til at vi heile tida harhatt ei slik ordning, ligg i den oppgåva og funk-sjonen lærebøkene har i skulen: Dei skal formid-le kunnskap som er fagleg korrekt og i ei språk-form som både er i samsvar med gjeldandereglar og tilpassa det modningssteget bøkene erlaga for. Det har òg vore viktig å sikre at lære-bøkene fremjar dei overordna måla som er fast-slegne i føremålsparagrafane i skulelovene ognærmare utdjupa i dei generelle delane av lære-planane og i undervisningsplanane for dei ein-skilde faga.

Godkjenningsordninga har heimelen sin iskulelovene. I lov om grunnskolen (1969) heiterdet i paragraf 39: ”Lærebøker som blir nytta iskolen, må vere godkjende av departementet.” Ilov om videregående opplæring (1974) er det ikkjenoko slikt absolutt påbod. Paragraf 38 i denne

lova seier: ”Departementet gir nærmere reglerom godkjenning av lærebøker.” Desse nærmarereglane er godkjenningsreglane frå 1962, 1984og 1993, som vi tek opp nedanfor. I juni 1998vart det vedteke ei felles opplæringslov, lov omgrunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opp-læringslova), som skal gjelde frå 1.8.1999. I opp-læringslova er godkjenningsordninga ført vida-re slik i paragraf 9–4 første leddet:

Lærebøker som blir brukte i skolen, skal veregodkjende av departementet. Departemen-tet kan gi nærmare forskrifter. Departemen-tet kan halde lærebøker i enkelte fag utanforkravet om godkjenning.

1.2.2 Godkjenningsreglane frå 1962

Den første tida fanst det ikkje detaljerte reglarfor korleis godkjenningsordninga skulle prakti-serast. Eit offentleg utval, Samnemnda for sko-leverket, vart oppnemnt i 1947 blant anna for åbehandle sentrale lærebokspørsmål. I ei deltilrå-ding, ”Tilråding om rasjonalisering av lærebok-utgiing” (1948), kom denne nemnda med eit de-taljert framlegg til reglar for godkjenning av læ-rebøker. Framlegget føresette at det skulle verefelles retningslinjer for alle skuleslag under Kyr-kje- og undervisningsdepartementet. Departe-mentet bygde på hovudprinsippa i framleggetda det la fram ei skisse til dei første reglane forgodkjenning av lærebøker i St.meld. nr. 35(1957): Om lærebøker i skoleverket. På grunnlag avstortingsmeldinga og stortingsdebatten vart detfastsett godkjenningsreglar ved kronprinsre-gentens resolusjon av 19. oktober 1962. Ein kanmerke seg at det hadde teke i alt femten år å ar-beide ut godkjenningsreglane. Reglane vartnoko utdjupa og presiserte ved seinare rund-skriv.

Godkjenningsreglane frå 1962 sa at når no-kon søkte om godkjenning for ei lærebok, skulle

Kapittel 1

Språkleg kontroll av lærebøker – kva og kvifor

18


boka granskast av éin fagkonsulent, éin språk-konsulent (eventuelt to) og éin pedagogisk kon-sulent. Norsk språknemnd stod for den språkle-ge granskinga, dei sakkunnige skuleråda forden faglege og pedagogiske. Kristendomsbøkerskulle i tillegg granskast av tre teologisk sak-kunnige – éin frå kvart av dei to teologiske fa-kulteta og éin frå biskopane. Noko seinare komdet inn at også ein likestillingskonsulent skulleuttale seg om alle bøkene. På grunnlag av frå-segner frå alle konsulentane gav det aktuellesakkunnige skulerådet ei tilråding til departe-mentet, som så avgjorde godkjenningsspørsmå-let.


Da Stortinget hadde vedteke nye skulelover (lovom grunnskolen (1969) og lov om videregående opp-læring (1974)), reiste det seg ei rad spørsmål omutvikling av nye læremiddel, om produksjon,distribusjon og informasjon. Godkjennings-reglane for lærebøker hadde òg snøgt synt segtungvinne i praksis. Eit offentleg utval vart opp-nemnt i 1973 for å sjå på alle desse spørsmåla.Dette læremiddelutvalet kom med tilrådinga si i1977: Læremidler i skole og voksenopplæring (pren-ta som NOU 1978: 26).

Når det galdt godkjenningsspørsmålet, delteutvalet seg. Eit fleirtal på fem ville avskipe god-kjenningsordninga heilt. Behovet for ei særskildspråkleg gransking hadde fleirtalet vurdert spe-sielt, men hevda at ”det må være mulig å sikreen tilfredsstillende språklig standard i lærebø-kene ved å stille som krav at språket skal være isamsvar med gjeldende læreboknormal. Detbør være forlagenes oppgave å kontrollere det-te, om ønskelig med bistand fra Norsk språk-råd” (NOU 1978: 26 s. 222).

Eit mindretal på tre ville halde oppe god-kjenningsordninga, men i sterkt forenkla form.Mindretalet meinte òg at den språklege grans-kinga skulle halde fram om lag som før.

Kyrkje- og undervisningsdepartementetslutta seg til synet til mindretalet og la i St.meld.nr. 23 (1982–83) Om lærebøker fram utkast til nyegodkjenningsreglar. På grunnlag av stortings-drøftinga og innkomne merknader, blant annafrå Norsk språkråd, fastsette styresmaktene ved

kongeleg resolusjon av 13. januar 1984 nye reg-lar for godkjenning av lærebøker for grunnsku-len og den vidaregåande skulen. Desse nye reg-lane tok det elleve år å få laga, så det gjekk altsånoko snøggare enn førre gongen.

Samanliknar vi med reglane frå 1962, er det-te dei viktigaste endringane:

1 Godkjenninga skulle frå no av gjevast avGrunnskolerådet og Rådet for vidaregåandeopplæring. Departementet vart no berre an-keinstans. Godkjenninga av ordlister vart lagd til Norsk språkråd.

2 Den faglege granskinga av lærebøkene fallbort, men forlaga skulle leggje ved godkjen-ningssøknaden ei fråsegn frå ein fagkunnigkonsulent om det faglege innhaldet i boka.Dette skulle gjerast for både basis- og paral-lellutgåva.

Forlaga etterlevde aldri den føresegna somkravde fråsegn frå ein fagkunnig konsulent forbegge parallellutgåvene av ei lærebok. Endabåde Språkrådet, Rådet for vidaregåande opp-læring og Grunnskolerådet pressa på, avvistedei heilt at ein fagkunnig konsulent skulle vur-dere den omsette versjonen (oftast nynorskver-sjonen). Formuleringa i regelverket var komeninn etter ønske frå Språkrådet, som hadde vor-te kjent med konkrete tilfelle der det var gjortgrove faglege mistak ved omsetjinga til ny-norsk.


Alt i 1988 tok Kyrkje- og undervisningsdeparte-mentet initiativ til å få vurdert heile godkjen-ningsordninga på ny. Det vart sendt brev til Dennorske Forleggerforening, Norsk FaglitterærForfatterforening og noko seinare til Norskspråkråd med spørsmål om å få ei vurdering frådesse institusjonane av korleis ordninga verka.Bakgrunnen for dette var nok at det haddekome sterk kritikk av lærebøkene; særleg måein her nemne Egil Børre Johnsen. Johnsenmeinte at idealet om å skrive kort, enkelt ognøytralt har fått mange lærebokforfattarar til åforenkle og porsjonere slik at heilskapen i teks-ten går tapt. Forfattarstemma blir undertrykt,

GODT SPRÅK I LÆREBØKER

19

stilen blir flat og upersonleg, men samstundesheld mange bøker eit for høgt abstraksjonsnivå.Lærebøkene drep dermed motivasjonen hos elevane og har eit medansvar for at mange ungemeiner skulen er keisam. Johnsen har skrivemykje om dette (sjå 9.5.2) og er sterkt kritisk tilgodkjenningsordninga, men seier likevel i bokaDen skjulte litteraturen (s. 74):

Det hersker imidlertid utbredt enighet om atlikestillingsgranskingen og språkkontrollenhar gitt resultater og vært av verdi i arbeidetmed å utvikle nye bøker. Størst strid har detstått om Språkrådets normering av tekster ileseverk. Men i 1987 vedtok rådet nye reglersom betyr et minimum av inngrep i antolo-gitekstenes språkform. Det har også ståttstrid om form og terminologi i en rekke læ-rebøker i norsk. Men jevnt over har forlag ogråd funnet frem til rutiner som begge parterkan leve med.

I eit lengre brev til departementet av 21.11.88gjev Språkrådet ei omfattande vurdering av denspråklege sida av godkjenningsordninga.I brevet heiter det blant anna:

Dessverre er det ikkje uvanleg at det er såmykje å utsetje på språket at vi må sendeboka attende til forlaget til ny språkgjen-nomgåing. Det er heller ikkje uvanleg at vimå ha boka til gjennomsyn ein og to gongertil før det er forsvarleg å tilrå godkjenning.

Dei fleste bøkene treng å gjennom-gåast fullt ut før dei er så bra at dei kan god-kjennast. Berre få av dei innsende bøkeneligg på eit språkleg nivå som ein bør vente atei lærebok må ha. [– – –]

Det som kanskje er mest alvorleg, er alletilfella av brot på syntaktiske reglar og ek-sempla på dårleg språkføring, der framstil-linga blir uklar, uforståeleg eller ulogisk. [– – –]

Etter vårt syn er ordninga med språkleggransking ein nødvendig reiskap for å hevedet språklege nivået i lærebøkene. Det gjeldbåde bokmåls- og nynorskbøkene. Hovud-mengda av dei nynorske parallellutgåveneblir omsette frå bokmål, og kvaliteten ersvært ujamn.

I eit seinare brev (14.4.89) tok Språkrådet opp eitgammalt ønske om at den språklege godkjen-ninga også burde omfatte valfagsbøker og hjel-pebøker (for eksempel grammatikkar og andreemnebøker i norskfaget).

Eit forhold som svekkjer godkjenningsord-ninga slik Språkrådet ser det, er at ein ved etter-kontroll av ferdige lærebøker stadig finn eingod del språkfeil. Dei fleste feila er i nynorskut-gåver, og det meste er nye feil, det vil seie feilsom ikkje fanst i det manuset som var grunnla-get for godkjenningsbehandlinga. Elles finn einstadig ein del feil i tekstbitar som er endra, elleri stoff (for eksempel illustrasjonstekstar, stikk-ordlister) som er kome til etter at Språkrådethadde manuset til gransking. Språkrådet har isomme tilfelle bede godkjenningsinstansen omå trekkje attende godkjenninga for visse bøker.Slike saker har i fleire tilfelle enda med at forla-get har makulert restopplaget av ei bok og tryktho på nytt. I 1993 arrangerte Språkrådet og For-leggerforeningen i lag eit seminar for forlagsre-daktørar om dette problemet, men etterkontrollav bøker i åra etterpå viser diverre at språklegslurvearbeid frå forlaga si side er like utbreiddsom før.

Hausten 1992 bad departementet det nyski-pa Nasjonalt læremiddelsenter om å gje ei sam-la vurdering av heile godkjenningsordninga.Organisasjonane til forlaga og lærebokforfatta-rane hadde fleire gonger dei siste åra pressa påfor å få vurdert om godkjenningsordninga had-de utspelt si rolle. Sedd frå lærebokprodusenta-ne og forfattarane si side verka sensur- og kon-trollfunksjonen ved ordninga som eit framand-element i eit moderne samfunn, og forlagameinte at dei no hadde utvikla god nok kompe-tanse sjølve til å sikre lærebokkvaliteten i detnorske skuleverket.

Da det skulle utviklast nye undervisnings-planar (M87 og Reform 94), la departementet ogdei sakkunnige råda vekt på å fremje ei meirmålstyrt undervisning, med større krav til sjølv-stendig planlegging og utforming av undervis-ninga frå læraren. Skulestyresmaktene var kom-ne i tvil om godkjenningsordninga var ein ten-leg styringsreiskap på sentralt hald, og om ord-ninga slik ho vart praktisert, verkeleg fungerteetter intensjonane. Oppdraget til Nasjonalt læ-

20


remiddelsenter inneheldt òg eit punkt om atsenteret skulle kome med framlegg til alternati-ve tiltak som eventuelt kunne erstatte godkjen-ningsordninga.

I rapporten frå Nasjonalt læremiddelsenter(udatert, våren 1993) heiter det blant anna (s. 4):

Det er lite ønskelig å oppheve godkjennings-ordningen uten at det settes inn alternativersom kan erstatte den. [– – –] Det må dessutenskapes et grunnlag til å vurdere hva ord-ningen i dag faktisk sikrer, og hva vi vil mis-te dersom ordningen falt bort. Det har vistseg å være vanskelig å stille opp argument-lister for og mot de ulike alternativene, ogfor mange av dem er det også vanskelig åforutsi konsekvensene.

Ut frå dette var hovudforslaget frå Nasjonalt læ-remiddelsenter slik: ”Godkjenningsordningenbeholdes, men tiltak iverksettes som kan bidratil å utvikle ordningen i retning av en fremtidigavregulering.”

På grunnlag av det utgreiingsarbeidet somer nemnt ovanfor, gjorde departementet (ved kongelege resolusjonar av 5.2.93 og 22.10.93)omfattande endringar i forskriftene for godkjen-ning frå 1984. Dei viktigaste endringane var:

1 Godkjenninga vart no ikkje lenger knytt tilein tidsperiode på fem år, men til lærepla-nen. Godkjenninga gjeld så lenge lærepla-nen er uendra.

2 Ein tok bort kravet om at forlaga skulle sen-de med søknaden ei fråsegn frå ein fagkun-nig konsulent. I staden skal forlaga sendemed ei konsulentfråsegn om den pedagogis-ke utforminga av boka.

3 Godkjenningsinstansen (som no er Nasjo-nalt læremiddelsenter) skal ikkje lenger vur-dere den pedagogiske utforminga av boka,men i staden gjere ei fagdidaktisk vurderingav boka ut frå læreplanane.

Det vart ingen endringar for den språkle-ge sida av godkjenningsordninga, og heller ik-kje når det gjeld vurdering av likestilling mel-lom kjønna.

Vi gjev att forskrifta for godkjenning av læ-rebøker slik ho no (hausten 1998) er:

GODKJENNING AV LÆREBØKER

§ 1 Lærebøker i grunnskolen og videre-gående opplæring godkjennes av Nasjo-nalt læremiddelsenter. Med lærebøkermenes her alle trykte læremidler somdekker vesentlige deler av et fags mål,lærestoff og hovedmomenter eller ho-vedemner etter læreplan for vedkom-mende klassetrinn eller kurs, og somelevene regelmessig skal bruke.

Ordlister godkjennes av Norsk språk-råd.

Unntatt fra godkjenningsordningener bøker for valgfag, likevel ikke lære-bøker i det andre fremmedspråk igrunnskolen.

§ 2 Til vanlig sender forlaget inn tre korrek-turleste eksemplarer av manuskriptet tilen lærebok med orientering om illustra-sjonsmateriellet. For lærebøker i kristen-domskunnskap sendes seks eksempla-rer. Nasjonalt læremiddelsenter kan beom å få illustrasjonsmateriellet til gjen-nomsyn før endelig godkjenning blirgitt.

Med søknad om godkjenning skalfølge:– opplysning om hvor boken skal bru-

kes (skoleslag, fag/emne, klasse-trinn, kurs, linje)

– uttalelse fra forlagets konsulent omden pedagogiske utformingen av bo-ken. Dette gjelder både basis- og pa-rallellutgave

– uttalelse fra Norsk [s]pråkråd omden språklige utformingen av teks-ten

– utkast til brukerinformasjon.Uttalelsen fra Norsk [s]pråkråd kan

sendes inn etter at søknaden om god-kjenning er sendt Nasjonalt læremiddel-senter. Brukerinformasjonen skal utfor-mes slik at den er egnet til offentliggjø-


21

ring. Den skal gi en kortfattet, objektiv,bibliografisk beskrivelse av lærebo-ken/læreverket og ikke inneholde kvali-tetsvurderinger.

§ 3 Ved vurdering om godkjenning kan gisskal Nasjonalt læremiddelsenter leggetil grunn:– uttalelse fra forlaget om lærebokens

pedagogiske utforming– uttalelse fra Norsk [s]pråkråd uttalel-

se innhentet av Nasjonalt læremid-delsenter, der læreboken er vurdert iforhold til § 1, og med særlig vekt på:

– en fagdidaktisk vurdering i forhold til a læreplanens generelle delb mål, lærestoff og hovedmo-

menter eller hovedemner i læ-replan for faget, og sammen-hengen mellom generell del oglæreplanene

– likestilling mellom kjønneneNasjonalt læremiddelsenters god-

kjenningsskriv skal også inneholde dengodkjente brukerinformasjonen.

Nasjonalt læremiddelsenter kan in-nenfor rammen av bestemmelsene i kon-gelig resolusjon om godkjenning av læ-rebøker gi nærmere retningslinjer forbrukerinformasjon. Etter retningslinjerfra departementet kan Nasjonalt lære-middelsenter gjøre unntak fra vanliggodkjenningsprosedyre som beskrevet iførste ledd, og iverksette og prøve ut al-ternative former for lærebokvurderingsom kan være egnet til å sikre lærebøke-nes kvalitet.

En søknad om godkjenning bør nor-malt være ferdigbehandlet i løpet av åtteuker.

§ 4 Lærebøker i kristendomskunnskap igrunnskolen skal i tillegg til den gransk-ning som er utpekt i § 3, gjennomgås avtre teologisk sakkyndige som utpekes avDet teologiske fakultet ved Universite-tet, Det teologiske menighetsfakultet ogbiskopen i Oslo.

§ 5 Den språklige parallellutgaven godkjen-nes og utgis til samme tid som basisutgaven. Årskull med elevtall over300 skal ha parallellutgave.

§ 6 Finner Nasjonalt læremiddelsenter atgodkjenning ikke kan gis, kan forlagetpåklage avgjørelsen til departementet.

§ 7 Godkjenning er knyttet til fastsatt lære-plan. Ved ny læreplan eller ved revisjonav læreplan må forlaget sende inn søk-nad om ny godkjenning dersom ikkeboken skal gå ut av bruk.

§ 8 Ved søknad om godkjenning av en nyutgave av læreboken skal en oversiktover endringene vise til den gamle utga-ven. Endringene må gis en nærmere fag-lig og pedagogisk begrunnelse. Forøvrigfølges retningslinjene i § 2.

§ 9 Nasjonalt læremiddelsenter utgir årligen ajourført liste over godkjente lære-bøker.

I tillegg har Nasjonalt læremiddelsenter laganærmare reglar for godkjenning av lærebøker(utsende med brev av 22.10.93). Her finn viblant anna ein definisjon av fagdidaktikk tilpraktisk bruk i granskingsarbeidet, og det erspesifisert kva lærebokgranskarane til senteretskal leggje vekt på når dei vurderer læreboka utfrå læreplanane.

Etter paragraf 4 i godkjenningsforskrifta skallærebøker i kristendomskunnskap granskastfagleg av tre teologisk sakkunnige. I sambandmed grunnskulereforma av 1997 kom det til tonye fag: natur- og miljøfag og kunst og hand-verk. Nasjonalt læremiddelsenter har vedteke atlærebøker i desse faga skal granskast fagleg førdei kan godkjennast. Det gamle kristendoms-faget vart lagt om og heiter no kristendoms-kunnskap med religions- og livssynsoriente-ring. Bøker i dette faget skal også granskast avrepresentantar for dei store verdsreligionane oglivssynshumanismen. Det har hendt at opptilelleve sakkunnige har måtta granske bøker i det-te faget i samband med godkjenningsprosessen.

22


1.2.5 Seinare vurderingar

Revisjonen av godkjenningsordninga frå 1993kom ni år etter den førre store revisjonen. Like-vel er ordninga stadig vorten kritisert på nytt.Eit utval som såg på vilkåra for ytringsfridom-men i Noreg, la i 1994 fram ein rapport for kul-turministeren med tittelen Nye trusler mot yt-ringsfriheten i Norden – diagnose og forslag. Herheiter det blant anna:

Konkret kunne Utvalget tenke seg å proble-matisere en særnorsk ordning fra ytringsfri-hetsperspektiv: kravet om at norske skolebø-ker skal godkjennes av departementet. Farenfor at bøkene blir ulidelig politisk korrektelangs et titall av dimensjoner, presset inn iformen av pedagoger i den gode saks øredø-vende tjeneste, er uheldig. Indirekte frem-mes her en ensartet holdningsstrøm vi helstså fjernet. Da bedre å risikere at holdningerog perspektiver kommer fram som strittermot våre reflekser. [– – –] Utvalget ser detsom en viktig signalsak nå som den bastantekulturelle homogenitet i Norden er slutt atdenne godkjenningsordning fjernes fra de-partementet.

I 1993 sette regjeringa ned eit offentleg utvalsom skulle gå igjennom styringsordninga i opp-læringssektoren og kome med framlegg til eitnytt og betre lovverk for opplæring. I tilrådinga,NOU 1995: 18 Ny lovgivning om opp-læring, gjekk utvalet, med visse atterhald frå treav medlemmene, inn for at godkjenningsord-ninga ikkje skulle førast vidare.

I ei høyringsfråsegn om denne NOU-en strekar Norsk språkråd under at det er heiltnødvendig å granske språket i lærebøkene isamband med godkjenninga som ei kvalitets-sikring for å få rett og godt språk etter bokmåls-og nynorsknorma og ei klar og presis språk-føring. Språkrådet går imot det synet at språk-granskinga skulle vere ein fare for ytrings-fridommen. I Språkrådet skjer det inga eins-retting av det språklege særpreget som forfattarane og omsetjarane gjev bøkene.

Regjeringa slutta seg ikkje til framlegget fråutvalet om å avskipe godkjenningsordninga. IOt.prp. nr. 36 (1996–97) Om lov om grunnskolen

og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) erdet lagt til grunn at godkjenningsordninga forlærebøker skal førast vidare. Som grunngjevingseier regjeringa blant anna (s. 80): ”Godkjen-ningsordninga har medverka til fagleg ogspråkleg kvalitetssikring av lærebøkene. Einkan også hevde at lærebokgodkjenninga er eitnødvendig middel til å sikre eit likeverdig oggodt skoletilbod over heile landet.”

Odelstingsproposisjonen kom ikkje opp iStortinget før stortingsvalet hausten 1997. Sent-rumsregjeringa gjorde ikkje endringar i god-kjenningsordninga i den nye lovproposisjonen,Ot.prp. nr. 46 (1997–98). I den nye opplærings-lova, som tek til å gjelde 1.8.1999, står godkjen-ningsordninga ved lag, jamfør 1.2.1. Forskriftafor godkjenning kan bli endra.

1.3 Parallellutgåveordninga

1.3.1 Allment

Både Språkrådet og brukarane av nynorske læ-remiddel har ikkje sjeldan kunna konstatere atforlaga og departementet er usikre på verkeom-rådet for lovføresegnene om parallellutgåver.På bakgrunn av det fekk Språkrådet i 1993–94greidd ut saka internt, og vi gjev att hovudinn-haldet i utgreiinga nedanfor.

Med den nye opplæringslova, som gjeld fråskuleåret 1999–2000, kjem det reglar som vonleger klarare og lettare å praktisere.

1.3.2 Lovføresegner, forskrifter o.a.

Eit krav om at læremiddel i andre fag enn norskskal liggje føre til same tid og til same pris påbokmål og nynorsk, er lovfest både i lov av 13.juni 1969 nr. 24 om grunnskolen og i lov av 21.juni 1974 nr. 55 om videregående opplæring.

Føresegna i paragraf 39 i lov om grunnskolenlyder slik:

§ 39 Lærebøker.

1 Lærebøker som blir nytta i skolen, måvere godkjende av departementet. Lærebokverk i andre fag enn norsk må


23

liggje føre til same tid og til same pris påbokmål og nynorsk. Departementet kangjere unntak frå denne regel.

2 Når det ikkje gjeld lærebokverk i mors-målet, kan foreldra til kvar einskild elevvelje om han skal nytte nynorsk- ellerbokmålsutgåve.

Føresegna i paragraf 38 i lov om videregåendeopplæring lyder slik:

§ 38 Lærebøker og andre læremidler.

Staten skal medvirke til å fremme rasjonell produksjon og bruk av lære-midler. Lærebøker og andre læremidler i andrefag enn norsk må foreligge til samme tidog samme pris på bokmål og nynorsk.Departementet kan gjøre unntak fradenne regelen. Stortinget bevilger hvertår en sum til tilskott til utgivelse av lære-bøker. Summen fordeles av departemen-tet. Departementet gir nærmere reglerom godkjenning av lærebøker.

Med heimel i desse to paragrafane er det gjeveforskrifter (forskrift av 13. januar 1984 nr. 3520om godkjenning av lærebøker). I forskriftene erdet ei føresegn om parallellutgåver:

§ 5 Den språklige parallellutgaven godkjen-nes og utgis til samme tid som basisut-gaven. Årskull med elevtall over 300skal ha parallellutgave.

Kravet om parallellutgåver er ikkje knytt tilgodkjenningskravet (sjå 1.3.8 nedanfor), menmeininga er nok at andre punktum i den siterteparagraf 5 i forskriftene skal vere eit allmentunntak frå parallellutgåvekravet for årskullmed elevtal under 300. Talet på 300 knyter segtil heile årskullet, ikkje berre til elevar som øn-skjer den eine målforma, og som derfor trengparallellutgåva (om bakgrunnen for talet, sjåSt.meld. nr. 16 (1977–78) s. 21 og Innst. S. nr. 191(1977–78) s. 9).

I tillegg til dei reglane som no er nemnde,kjem ordninga med statleg tilskot til lærebøkerinn. Etter reglane om tilskot skal lærebøker til

fag eller kurs med færre enn 300 elevar gjevastut som fellesutgåver med tekst både på bokmålog nynorsk (jamfør omtale i ei utgreiing frå Na-sjonalt læremiddelsenter som vart send til Kyr-kje-, utdannings- og forskingsdepartementet 5.april 1993).

1.3.3 Bakgrunnen for reglane

Det var i grunnskulelova regelen om læremid-del på begge målformer vart lovfest først. I pro-posisjonen til grunnskulelova (Ot.prp. nr. 59(1966–67)) var det ei føresegn om at lærebøkerskulle vere godkjende av departementet. Skule-styret skulle fastsetje kva lærebøker som skullebrukast, men når det galdt andre lærebøker ennlærebøker i morsmålet, skulle foreldra til kvarelev avgjere om bokmåls- eller nynorskutgåvaskulle brukast.

Kyrkje- og undervisningsnemnda i Stortingetviste til at Vogtkomiteen samrøystes hadderådd til å lovfeste eit krav om at lærebøker iandre fag enn norsk skulle liggje føre til sametid og til same pris på begge målformer. Depar-tementet hadde i St.meld. nr. 15 (1968–69) ønsktei nærmare utgreiing om kostnadene før regelenvart lovfest, men stortingsnemnda gjorde fram-legg om å lovfeste regelen med ein gong. Omkostnadsspørsmålet uttalte nemnda (Innst. O.XIV (1968–69) s. 49):

Komitéen er klar over at forslaget har visseøkonomiske konsekvenser, uten at en nå harfull oversikt over disse. Komitéen vil under-streke at håpet om større forståelse og for-sonlighet i språksaken må bygge på vilje til åøve rettferdighet overfor begge språkgrup-per, og komitéen ser kravet om lærebøker påbegge målformer i grunnskolen som et rime-lig rettferdighetskrav. Ut fra dette kan de for-holdsvis begrensete økonomiske konsekven-ser ikke veie altfor tungt.

For andre skuleslag enn grunnskulen meinteVogtkomiteen at det ikkje kunne krevjast paral-lellutgåver av alle bøker (Innstilling om språk-saken (1966) s. 26). Alt i 1974 vart det likevel lov-fest eit krav om parallellutgåver i lova om vida-regåande opplæring, og føresegna i lov om vi-

24


deregående opplæring paragraf 38 har ståttuendra sidan den gongen. Departementet had-de tenkt seg at det måtte gjerast mange unntakfrå regelen, men i stortingsnemnda vart det pre-sisert at ein måtte setje ”strenge grenser for hø-vet til å gjera slikt unntak” (Ot.prp. nr. 18(1973–74) s. 89–90, Innst. O. nr. 28 (1973–74) s.49; jamfør Ot.prp. nr. 29 (1972–73) s. 80–81,Innst. O. nr. 43 (1972–73) s. 249–250).

1.3.4 Retningslinjer for tolkinga

For dei to lovføresegnene om parallellutgåverhar ein den spesielle situasjonen at departemen-tet i ei stortingsmelding har gått nærmare innpå lovtolkinga, og at stortingsnemnda òg harkome med sine synspunkt på tolkinga. ISt.meld. nr. 16 (1977–78) oppsummerer departe-mentet tolkingsspørsmålet slik (s. 20):

Departementet finner etter dette at begrepe-ne i grunnskolelovens § 39 og lov om videregående opplæring § 38 må defineresslik:

1 Lærebøker er trykte læremidler for elev-bruk som dekker det alt vesentligste aven godkjent fagplans lærestoff i et fag.

2 Lærebokverk er en eller flere lærebøkerfor et årskurs og de andre trykte lære-midler som er nær knyttet til denne/dis-se, for eksempel øvingsbøker, oppgave-samlinger og annet nødvendig differen-sieringsmateriell.

3 Andre læremidler er trykte og ikke tryktelæremidler som er knyttet til en lærebok,lærebøker eller lærebokverk innenforsamme årskurs og som skal brukes regel-messig i undervisningen.

4 Med lovens bestemmelse om at lære-bøkene skal foreligge til samme tid betyr [!] at nynorsk- og bokmålsutgavenskal foreligge samtidig til salg.

Stortingsnemnda hadde blant anna dennemerknaden (Innst. S. nr. 191 (1977–78) s. 9, jamfør òg Innst. S. nr. 154 (1982–83) s. 5):

Komitéen har merkt seg dei synspunkta departementet har gjeve uttrykk for. Komi-

téen vil leggje til at uttrykket ”brukes regel-messig i undervisningen” ikkje må praktise-rast slik at ein kjem i strid med jamstellings-prinsippet.

Med formuleringa ”læremidler som skalbrukes regelmessig i undervisningen” for-står komitéen det materiellet som vert utgje-ve til undervisningsbruk i faget og som ikkjeer tenkt som eit reint sporadisk innslag i un-dervisninga.

Slike etterfølgjande lovtolkingar frå departe-ment og stortingsnemnd er ikkje utan vidare av-gjerande for kva rettar og plikter private har.Lova kan berre endrast lovvegen. Men ein mårekne med at synspunkta har vekt når lova skaltolkast. Særleg bør forvaltninga ta omsyn til sli-ke retningslinjer så langt det gjeld praktiseringav reglane som ikkje fører til auka plikter ellerfærre rettar for private.

Det kan nemnast at det som er sagt i stor-tingsmeldinga, ikkje kan oppfattast som eit ge-nerelt unntak frå parallellutgåvekravet for alttilfang som fell utanom ”definisjonane”.

1.3.5 Parallellutgåver og fellesutgåver

Både i paragraf 39 i lov om grunnskolen og pa-ragraf 38 i lov om videregående opplæring erdet tale om at tilfanget skal liggje føre på bådebokmål og nynorsk. På bakgrunn av forarbeidamå ein utan tvil oppfatte dette slik at det gjeldeit krav om parallellutgåver, det vil seie eigneutgåver for bokmål og for nynorsk. I sambandmed støtteordninga har departementet godtekefellesutgåver (utgåver med minst 40 prosenttekst på kvar målform), men dette byggjer påunntak frå det lovfeste kravet om parallellutgå-ver.

Vil ein gjere fellesutgåver til hovudregelen ogparallellutgåver til unntaket, må lova endrast.

1.3.6 Kven rettar føresegnene seg til?Føresegnene i paragraf 39 i lov om grunnskolenog paragraf 38 i lov om videregående opplæringset krav til læremiddel som skal brukast i deiaktuelle skuleslaga. Det kan vere grunn til å seielitt om kven dette kravet rettar seg til.


25

Føresegnene kan ikkje oppfattast som forbodmot at det blir gjeve ut bøker og anna tilfangberre på den eine målforma. Det gjeld sjølv ommeininga er at bøkene eller tilfanget skal bru-kast i skulen. Lærebok eller læremiddel blir detikkje tale om før boka eller tilfanget faktisk erteke i bruk i skulen. Sjølv om ein ville oppfatteføresegnene som påbod retta til forfattarar ellerutgjevarar, ville ikkje regelbrot få følgjer for dei(det finst ikkje aktuelle straffeføresegner).

Reglane om parallellutgåver er ikkje knyttetil godkjenningsreglane (jamfør 1.3.8). Ein kanderfor ikkje seie at føresegnene i første rekkje erretta til godkjenningsinstansen (sjølv om regla-ne set rammer for kva som kan godkjennast).

Etter samanhengen må dei to føresegneneom parallellutgåver oppfattast som føresegnerom kva læremiddel som kan brukast i dei aktu-elle skuleslaga. Dei to lovene set rammer forverksemda i grunnskulen og den vidaregåandeskulen. Gjennom reglane om parallellutgåver,og dessutan gjennom reglar om godkjenning avlæremiddel, har lovgjevaren lagt band på bru-ken av bøker og anna tilfang.

Reint praktisk kan ein vanskeleg tenkje seg atføresegnene kan oppfattast som forbod mot atelevane bruker andre læremiddel enn dei somer tillatne etter lova, men helst må ein kunnekrevje at kvar elev minst får eller skaffar seg detsom trengst av tillatne læremiddel.

Etter paragraf 39 i lov om grunnskolen vardet fram til 1. januar 1994 samarbeidsutvaletved kvar skule som skulle velje mellom god-kjende lærebokverk. Skulestyret skulle gjereglar om utveljinga. Slik lova no lyder (hausten1998), må det vere kommunen som har avgjerds-makta, og kommunen må kunne overlate av-gjerda til samarbeidsutvalet e.a.

Etter paragraf 9 i lov om videregående opp-læring er det skuleutvalet som fastset ”ordning-en for undervisningen”. Om det er skuleutvaleteller andre som skal velje læremiddel, går ikkjeklart fram av lova, og vi har ikkje undersøktnærmare kva som måtte vere fastsett i forskrif-ter om dette.

Dei to lovføresegnene om parallellutgåverrettar seg dermed til dei organa eller dei perso-nane som vel læremiddel for den einskilde sku-len og den einskilde klassen. Ansvaret for at reg-

lane blir følgde, ligg stort sett på kommune ogfylkeskommune (for grunnskulen også på Sta-tens utdanningskontor). Vi går ikkje nærmareinn på særreglane for private og statlege skular.

Lovføresegnene rettar seg òg til den einskildelæraren i den grad han eller ho sjølv avgjer kvafor lærebøker eller læremiddel som skal bru-kast. Det viktigaste spørsmålet i den samanhen-gen er kva slags tilfang som kjem inn under reg-lane, jamfør 1.3.7.

Vi nemner at lovavdelinga i Justisdeparte-mentet i si tid også meinte at lov om grunnsko-len paragraf 39 gjeld skulane, ikkje forlaga (brevdatert 8. mars 1979, journalnummer 416/79 E).

Dersom ikkje kravet om parallellutgåver eroppfylt, skal ikkje tilfanget takast i bruk sjølv omein meiner at det ikkje trengst parallellutgåverved den aktuelle skulen. I den vidaregåandeskulen er det kvar elev som skal kunne velje mål-form, og i grunnskulen kan foreldra til kvar elevvelje mellom bokmåls- og nynorskutgåve i andrefag enn norsk. Denne valretten skal vere reell.

1.3.7 Kva slags tilfang kjem inn under kravetom parallellutgåver?I paragraf 39 i lov om grunnskolen er det taleom ”lærebokverk”, mens det står ”lærebøker ogandre læremidler” i paragraf 38 i lov om videre-gående opplæring. Uttrykket ”lærebokverk”kom inn ved ei endring av paragraf 39 i lov omgrunnskolen i 1975, men føremålet ser berre uttil å ha vore å fange opp tilfelle der lærestoffetblir delt på fleire bøker og hefte (jamfør Ot.prp.nr. 64 (1973–74) s. 72 samanhalde med St.meld.nr. 46 (1971–72) s. 48–49, sjå òg St.meld. nr. 16(1977–78) s. 20).

I St.meld. nr. 16 (1977–78) (jamfør 1.3.4 ovan-for) definerer departementet ”lærebøker” som”trykte læremidler for elevbruk som dekker detalt vesentligste av en godkjent fagplans lære-stoff i et fag”. Dette er ei innskrenkande tolkingav uttrykket ”lærebøker” som etter vårt synikkje kan godtakast. Det er ikkje grunnlag i føre-arbeida for ei slik avgrensing. Det er grunn til åtru at både Vogtkomiteen og kyrkje- og utdan-ningsnemnda i Stortinget nytta lærebokomgre-pet i ei vidare og mindre presis tyding i framleg-get til det som vart lov om grunnskolen para-

26


graf 39. Departementet er da i St.meld. nr. 16(1977–78) også inne på at det i dei tidlegare for-skriftene for godkjenning av lærebøker fanst einannan definisjon: ”Med lære- og lesebøker me-nes her alle trykte læremidler som elevene re-gelmessig skal bruke etter undervisningspla-nen” (meldinga s. 20). Det er ikkje her tale om atboka skal ”dekke det alt vesentligste av en god-kjent fagplans lærestoff i et fag”.

Det er nok så at uttrykket ”lærebok” ikkjelenger er treffande for det samansette læretil-fanget som etter kvart er vorte vanleg, men einkan ikkje utan lovendring avgrense kravet omparallellutgåver til eit trongt lærebokomgrep oglæremiddel som er nær knytte til slike lærebø-ker.

På den andre sida har det snautt nokon gongvore meininga å gjere kravet om parallellutgå-ver gjeldande for alt tilfang som blir nytta i un-dervisninga. Regelen passar for eksempel ikkjefor aviser, tidsskriftartiklar, brosjyrar o.l. somein trekkjer inn i undervisninga etter opptak fråelevane eller den einskilde læraren. I ei rimelegtolking av ”lærebøker” eller ”læremiddel”(eventuelt ”lærebokverk”) må ein halde ute sliktsom berre er illustrasjonsmateriale, eller sommeir tilfeldig blir brukt i eit undervisningsopp-legg. Etter vårt syn fangar ein opp det sentralemed den ordlegginga vi finn i Innst. S. nr. 191(1977–78) s. 9: ”det materiellet som vert utgjevetil undervisningsbruk i faget og som ikkje ertenkt som eit reint sporadisk innslag i undervis-ninga”. Dette var sagt i tilknyting til uttrykket”brukes regelmessig i undervisningen”, somvar med i den definisjonen av læremiddel somdepartementet gav. Stortingsnemnda kommen-terte ikkje direkte vilkåret om tilknyting til lære-bøker i faget, men slik vi oppfattar lærebokom-grepet, får ikkje det vilkåret sjølvstendig vekt(det er ikkje grunnlag i lova heller for å krevje eislik tilknyting).

Det området der kravet om parallellutgåverførst og fremst gjeld, blir dermed tilfang som erutgjeve til undervisningsbruk (til skilnad frå il-lustrasjonsmateriale o.l. som ein trekkjer inn iundervisninga), og som ikkje skal brukast berresporadisk.

Ut frå føremålet omfattar nok kravet om pa-rallellutgåver berre tilfang som skal nyttast av

eller visast til elevane. Lærarane kan sjølve bru-ke tilfang som ikkje finst i parallellutgåver. Ko-pieringsoriginalar kjem inn under kravet til pa-rallellutgåver i og med at kopiane skal delast uttil elevane.

For ordens skuld minner vi om at kravet omparallellutgåver ikkje gjeld læremiddel i norsk-faget eller morsmålet. Det hender at same lære-middelet blir nytta i fleire fag. Er ikkje kravetom parallellutgåver oppfylt, kan ikkje læremid-delet takast i bruk i andre fag enn norsk sjølvom det også skal brukast i norsktimane.

1.3.8 Parallellutgåvekravet og godkjennings-ordninga

Da regelen om parallellutgåver vart innført i lovom grunnskolen paragraf 39, skilde ein neppeklart mellom godkjenningsordninga og kravetom parallellutgåver. Vogtkomiteen såg godkjen-ningsordninga og kravet om parallellutgåver isamanheng, og føresegna om parallellutgåvervart teken inn i same paragraf og nummer somføresegna om godkjenning. Ein har nok òg tenktseg at kravet om parallellutgåver reint praktiskkunne handhevast gjennom godkjenningsord-ninga.

Det er likevel ingen nødvendig samanhengmellom parallellutgåvekravet og godkjen-ningsordninga. Det går fram allereie ved at detmindretalet i stortingsnemnda som berre villeha ei språkleg godkjenning av lærebøkene(Kortner), var med på framlegget om parallel-lutgåver (Innst. O. XIV (1968–69) s. 49–50). Sei-nare gjorde departementet framlegg om at god-kjenningsordninga skulle takast bort (framleg-get fall i Stortinget), men kravet om parallellut-gåver skulle bli ståande (Ot.prp. nr. 64(1973–74) s. 72). Det kan òg visast til merknaderi Innst. S. nr. 154 (1982–83) s. 5, der fleirtalet ikyrkje- og undervisningsnemnda sa at ”kravetom parallellutgåver når vidare enn kravet omgodkjenning”.

Heller ikkje ordlyden i lovføresegnene peikermot nokon nødvendig samanheng mellomparallellutgåvekrav og godkjenning; det gårtydelegast fram av lov om videregående oppl-æring paragraf 38.

Det må vere på det reine at kravet om paral-


27

lellutgåver gjeld uavhengig av godkjennings-plikta. Ei anna sak er at parallellutgåver må vereeit vilkår for godkjenning dersom det ikkje ergjort unntak frå kravet om parallellutgåver.

1.3.9 Same tid og same pris

For at skulane skal kunne ta tilfanget i bruk iundervisninga, må det liggje føre til same tid ogsame pris på bokmål og nynorsk.

Det er ikkje alltid like lett for skulane å avgje-re om desse krava er oppfylte. Det er likevelmogleg å undersøkje dette så langt det gjeld til-fang som er utgjeve av medlemmer av Den nor-ske Forleggerforening. Bransjeavtalen mellomforleggjarforeininga og bokhandlarforeiningainneber, stort sett, at bokhandlarane har plikt tilå selje utgjevne bøker og å selje dei til den pri-sen forlaget har fastsett.

Bransjeavtalen treng dispensasjon frå pris- ogkonkurranselovgjevinga, og i 1992 vart dispen-sasjonen lengd fram til 1. januar 1997. Prisdirek-toratet sette likevel vilkår om at fastprisord-ninga ikkje skulle gjelde skulebøker (jamførPristidende 1993.19). Det er levert klage på ved-taket til Arbeids- og administrasjonsdeparte-mentet, og klaga var hausten 1998 enno ikkje avgjord.

Så langt vi kan sjå, lèt det seg ikkje gjere åhandheve kravet om lik pris fullt ut dersomfastprissystemet fell bort. I grunnskulen kan einnok setje som vilkår for å kjøpe inn bøker atbegge utgåvene kostar det same. Verre er det iden vidaregåande skulen, der elevane sjølvekjøper bøkene. Det er den prisen eleven betaler,som er avgjerande. Men den kan skifte frå bok-handel til bokhandel, og sjølv om forlaget tilbyrbegge utgåvene til lik pris, kan ikkje forlagetstyre dei rabattane som forhandlaren gjev. Isamband med godkjenningsordninga kan einsetje vilkår om lik pris frå forlaget, og det hjel-per eit stykke på veg. Held ein fast på at reglanegjeld skulane og lærarane, er det ikkje mykjesom kan gjerast for å handheve regelen om likpris for tilfang som ikkje treng godkjenning.

Skulle lagerføringsplikta etter bransjeavtalenfalle bort, er det vanskeleg å seie kva som nær-mare ligg i kravet om at tilfanget skal ”liggjeføre” til same tid og same pris. Helst må ein

krevje at parallellutgåva skal vere nokolundelett tilgjengeleg; det er ikkje nok at ho finst, der-som dei lokale bokhandlane ikkje tek ho inn ogskulen heller ikkje påtek seg å skaffe parallellut-gåva til dei elevane som ønskjer det. Skal eleva-ne måtte skrive eller ringje til forlag eller bok-handlar på andre stader for å skaffe boka, er dettvilsamt om ho ”ligg føre”. Føremålet med rege-len støttar ei slik tolking.

1.3.10 Nærmare om handhevinga av reglane

Det går fram av det som er sagt ovanfor, athandhevinga av kravet om parallellutgåver kanby på vanskar. For dei som vel læremiddel i deneinskilde skulen eller i den einskilde klassen, erdet vanskeleg å ha oversyn over tilgangen påparallellutgåver. Vidare er det vanskeleg for deiansvarlege i kommune og fylkeskommune åføre tilsyn med at læremiddel som ikkje stettarkrava, ikkje blir tekne i bruk i skulane. For all-menta kan det vere vanskeleg å nå fram medkrav om at reglane skal følgjast. Offentlege or-gan skal sjølvmint følgje lover og reglar, menrøynsla viser at reglar ofte blir brotne, anten detno kjem av mangel på kunnskap eller manglan-de vilje til å etterleve reglane. Særleg gjeld detdersom regelbrot ikkje får praktiske følgjer fororgan eller tenestemenn. Ønskjer ein at reglaneskal følgjast, må ein derfor prøve å finne fram tilrutinar og kontroll- og påskjøningsordningarsom stimulerer til etterleving.

Den mest effektive handhevinga av kravetom parallellutgåver kan ein få gjennom god-kjenningsordninga. Dersom parallellutgåver ereit vilkår for godkjenning, vil utgjevarane i eigainteresse sørgje for at kravet blir oppfylt, og detgjeld uavhengig av støtteordningar. På godkjen-ningstidspunktet veit ein ikkje om kravet omparallellutgåve til same tid og same pris bliroppfylt, men her går det fint an å praktisere eiordning med tilbaketrekking av godkjenning tilkravet er oppfylt. Ein kan også tenkje seg ord-ningar der eit forlag ikkje får godkjent nye bø-ker viss forlaget ikkje har oppfylt skyldnaden tilå skaffe parallellutgåve av bøker som er god-kjende tidlegare.

Noko liknande gjeld for støtteordninga forlæremiddel. Dersom det er gjeve støtte til ei

28


parallellutgåve eller parallellutgåve er eit vil-kår for støtte til ei utgjeving, kan det setjast vil-kår om at pengane kan krevjast attende der-som parallellutgåva ikkje ligg føre til same tidog same pris. Støtta er da gjeven på sviktandegrunnlag.

Kor strengt ein vil handheve reglane vedhjelp av godkjenningsordninga eller støtteord-ninga, er eit politisk spørsmål. Noka fullgodhandheving kan det likevel ikkje bli tale om,fordi ein i praksis berre kan påverke utgjevara-ne på dette viset. Ein kan ikkje vere sikker på atdei lokale bokhandlane tek inn parallellutgåve-ne samtidig og sel dei til same prisen. Og einkan ikkje på dette viset handheve reglane forlæremiddel som ikkje treng godkjenning, ellersom ikkje kan få støtte.

Betre informasjon om tilfanget kan gjere detlettare å etterleve reglane om parallellutgåver.Ein kunne tenkje seg at eit sentralt organ medjamne mellomrom laga lister over tilfang somoppfyller kravet om parallellutgåver, eventueltogså over tilfang som det er gjeve dispensasjonfor. Ordninga kunne knytast til dei kataloganeover læremiddel som kjem ut, men ein måttesørgje for klare og ajourførte opplysningar omparallellutgåver.

Ei ordning med lister måtte òg ta utgangs-punkt i kva for tilfang som er tilgjengeleg frå ut-gjevarane. Ein kunne ikkje kontrollere at tilfang-et var tilgjengeleg lokalt; den oppgåva måtteframleis kvile på skulane.

Betre informasjon om reglane kan nok hjelpepå etterlevinga, men her bør ein ikkje ha for sto-re voner.

I visse situasjonar kan ein tenkje seg meirkonkret rettleiing. Dersom skuleadministrasjo-nen blir kjend med undervisningstilfang somblir bode fram utan at kravet om parallellutgå-ver er oppfylt, kan ein der gå ut og opplyse omat det ikkje er lovleg å ta tilfanget i bruk. Sentra-le organ kan òg gje pålegg til skular om tilfangsom ikkje kan takast i bruk, eller som skal takastut av bruk.

Det er mogleg å styrkje kontrollen med etterle-vinga. Kvar skule kunne for eksempel kvart årrapportere om kva for læremiddel som er i bruk.Det ville nok ikkje vere råd å kontrollere desserapportane med tanke på parallellutgåvekravet

utan at det fanst sentrale lister over tilfang somoppfyller kravet. Ein skulle tru at tilfang som detoffentlege gjev ut til bruk i undervisninga, ellergjev støtte til, utan vidare kom i parallellutgåverder reglane krev det. Det syner seg at det ikkje erslik. Her møter vi dei meir allmenne spørsmålaom korleis ein skal få til betre etterleving av regla-ne om bruk av bokmål og nynorsk i det offentle-ge, og det emnet kan ikkje takast opp her.


Språkrådet gjorde forlag og departement kjendemed dei synspunkta vi her har gjeve att. Detkom ingen direkte reaksjonar, men departemen-tet bad på slutten av 1994 Nasjonalt læremiddel-senter om å

1 vurdere kva for praktiske konsekvensar einbør trekkje av kravet i lovteksten om paral-lellitet for ”andre læremidler”

2 lage utkast til kriterium for kva slags under-visningsmateriell som fell innanfor eller utan-for omgrepet ”andre læremidler” i lovteksten

I svaret sitt, frå februar 1995, vurderer Nasjonaltlæremiddelsenter omgrepet ”regelmessig bruk”og seier om det:

For å avgjøre hva som er regelmessig brukmå læreplanens intensjoner legges til grunn.Dersom intensjonen med læremidlet er ådekke læreplanens mål og hovedmomenter,faller det innenfor kravet om språklig paral-lellitet. Dette gjelder selv om samme mål oghovedmomenter dekkes av tilhørende lære-bok eller andre læremidler.

Læremidler som har som intensjon åsupplere, illustrere, utdype eller fokusere påmål og hovedmomenter i læreplanen, mensom ikke har som intensjon alene å dekke desamme mål og hovedmomenter, vil falleutenfor kravet om språklig parallellitet. For-lagene får dermed et eget ansvar med å vur-dere det konkrete læremidlets intensjon iforhold til læreplanen og dermed også ansvaret for å følge opp rettighetssiden pådette området.


29

Nasjonalt læremiddelsenter set opp denne listaover kva for ”andre læremiddel” som klart kjeminn under parallellitetskravet:

– arbeidsbøker knytte til lærebøker– oppgåvesamlingar knytte til lærebøker– kopieringsoriginalar knytte til lærebøker– lærebøker til valfag med nasjonal læreplan– lærebøker for særskilt tilrettelagd undervis-

ning– programvarebøker og instruksjonsbøker som

er lagde spesielt til rette for skulebruk

Utanfor parallellitetskravet fell lærarrettleiing-ar, kjeldestoff, bakgrunnsstoff, utdrag frå artik-lar osv.

Når det gjeld elektroniske læremiddel, mei-ner Nasjonalt læremiddelsenter at det trengst eisærskild utgreiing, og rår til ”at det settes ned etutvalg med mer tid og kapasitet til å gå inn pådette uoversiktlige området”.

I eit brev datert 9.9.1994 tok Norsk språkrådopp spørsmålet om målform i dataprogram tilundervisningsbruk med departementet. Språk-rådet viser her til katalogen Dataprogram fra før-skole til høgskole frå Nasjonalt læremiddelsenter.Av dei 86 programma i denne katalogen finst 72berre på bokmål, 1 berre på nynorsk og 13 påbegge målformer. Språkrådet hevdar at det bur-de ha vore språkleg jamstilling i alle desse pro-gramma, og viser til St.meld. 16 (1977–78), derdepartementet drøftar lovkravet om parallellut-gjeving og sjølv peiker på at det må gjelde”trykte og ikke trykte læremidler”. Språkrådethevdar òg at desse programma har eit omfangsom gjer at dei ikkje kan vere meinte som ”spo-radiske innslag” i undervisninga. Departemen-tet har ikkje reagert på dette brevet. Situasjonenfor elektroniske læremiddel er såleis flytande,men blir truleg avklart i og med den nye opplæ-ringslova og forskriftene til den.

Det har i seinare tid kome mange klager fråbrukarar over at ymse læremiddel ikkje liggføre på nynorsk, og Noregs Mållag tok i 1997opp saka med Stortingets ombodsmann for for-valtninga.

Sivilombodsmannen gav Mållaget medhald iat nokre læremiddel som berre låg føre på bok-mål, kom inn under reglane om parallell utgje-

ving i lov om videregående opplæring. Om-bodsmannen viste til at elevane vart oppmodaom å kjøpe desse læremidla, og at dei var skriv-ne for skulen.

1.3.12 Ny opplæringslov

Det utvalet som skulle lage framlegg til ny opp-læringslov, gjekk i NOU 1995: 18 Ny lovgivningom opplæring inn for at parallellutgåveordningabør avgrensast til å gjelde berre for ”lærebøker”.I ei høyringsfråsegn tok Norsk språkråd av-stand frå at elevane skal få eit dårlegare tilbodom læremiddel på si eiga målform enn det deihar no, og kravde at også elektroniske læremid-del må kome inn under parallellordninga. IOt.prp. nr. 36 (1996–97) Om lov om grunnskolenog den vidaregåande opplæringa (opplæringslova)heldt regjeringa fast ved framlegget i NOU-enog gjekk inn for at parallellitetskravet berre skalgjelde lærebøker. Mange elevar demonstrertemot dette framlegget.

Odelstingsproposisjonen kom ikkje opp iStortinget før stortingsvalet hausten 1997, ogden nye regjeringa endra framlegget om paral-lellutgåver i sin Ot.prp. nr. 46 (1997–98) slik atkravet om parallell utgjeving gjeld både lære-bøker og andre læremiddel. Framlegget gjekkuendra inn i den nye opplæringslova som Stor-tinget vedtok i 1998. I paragraf 9–4 står det iandre–fjerde leddet:

I andre fag enn norsk kan det berre brukastlærebøker og andre læremiddel som liggføre på bokmål og nynorsk til same tid ogpris. I særlege tilfelle kan departementet gje-re unntak frå regelen.

Departementet gir nærmare forskrifterom kva for læremiddel som er omfatta avkravet i andre leddet.

Lesebøkene i norskfaget i grunnskolenskal ha nok tilfang på begge målformer slikat elevane lærer å lese både bokmål og ny-norsk.

Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartemen-tet bad hausten 1998 Nasjonalt læremiddelsen-ter setje ned ei arbeidsgruppe til å greie utspørsmålet om kva for nokre læremiddel i sku-

30


len som bør kome inn under kravet om parallellutgjeving på begge målformene etter den nyeopplæringslova. Arbeidsgruppa skal levere eitframlegg til nye forskrifter, og det skal ut påhøyring saman med andre slike framlegg. Lovagjeld frå 1.8.1999.

1.4 Noko om læreboknormalen

1.4.1 Allment

Den store valfridommen i ortografi og bøying ereit særnorsk fenomen. Den språkhistoriske bak-grunnen kan vi ikkje ta opp i full breidd her.Som kjent har både nynorsk og bokmål ei vid ogliberal rettskriving der skuleelevar og dei flesteandre kan velje og vrake og bruke dei formenedei sjølve ønskjer. Eit utval av desse formene ut-gjer det vi kallar læreboknormalen, som er nokoenda meir særnorsk. Den må brukast i godkjen-ningspliktige lærebøker og i statstenesta. (OgsåNRK har fastsett at læreboknormalen i nokonmon skal nyttast i sendingane.)

Formene i læreboknormalen kallar vi hovud-former, mens dei som ikkje er med i læreboknor-malen, går under namnet sideformer eller klam-meformer. I ordlister og ordbøker skil ein desseformene frå hovudformene ved å setje dei iskarpe klammer. I nynorsk blir det for eksempelslik: flaum [flom], fekk [fikk], i bokmål slik:flom [flaum], fikk [fekk]. Også innanfor lære-boknormalen er det mykje valfridom. Vi taler daom jamstilte (eller sidestilte) hovudformer, på ny-norsk for eksempel aleine eller åleine, på bok-mål: aleine el. alene.

Systemet med ein læreboknormal innanforrettskrivinga er eit kompromiss mellom eit øns-ke om ein relativt fast og samlande normal og eiliberal haldning til avvik og variasjon. Om detfungerer godt i praksis, er det ulike syn på, ogdette skal vi ikkje gå særleg inn på her. For deisom innførte systemet, var det ei nødløysing: Si-deformene hadde ein slags ventelistestatus.Dels var det tradisjonelle former som ein tenktesnart kunne gå ut av rettskrivinga, dels var detnyare samformer som var påtenkte som hovud-former, helst eineformer, i ein framtidig sam-norsk. Sjølv om samnorskpolitikken etter bok-målsrevisjonen i 1981 ikkje lenger er aktuell, er

det framleis somme som er for eit system medstor valfridom og ein noko strammare lærebok-normal. Høvet til å skrive dialektnært – menutan stor risiko for full normoppløysing – er ho-vudargumentet for dei.

1.4.2 Korleis oppstod systemet med læreboknormal?

Valfridommen i norsk går attende til 1894 oghar utgangspunkt i Nordahl Rolfsens lesebok,som kom ut for første gong to år før det. I denboka var det brukt ein del særnorske skrivemå-tar, for eksempel kryp, stryk, rope, deres (forhøvesvis kryb, stryg, raabe, eders), som depar-tementet no autoriserte til valfri bruk. Rettskri-vingsreforma i 1907 (som galdt berre for riks-mål) førte denne utviklingslinja vidare.

I skulen opplevde dei straks valfridommensom eit problem, og alt i 1907 vart det laga eitrongare norm for lærebøkene (men ordet ”læ-reboknormal” vart ikkje brukt). I forordet tilAars og Hofgaards Norske retskrivningsregler frå1907 heiter det: ”Som bekjendt stiller den nyeretskrivning i flere tilfælde valget frit mellem toskrivemaater som begge er anset for at ha hjem-mel i den ’landsgyldige uttale’. For at fremmestørst mulig enhet i skolernes undervisning, eren komité for Kristiania folkeskoler og høierealmenskoler samt en stor del skolebokforfattereblit enige om en bestemt skrivemaate.”

I 1910 gjorde styresmaktene nokre endringari landsmålet. Dei nye formene vart valfrie, mendet vart sagt klart ifrå om at dei ikkje skulle nyt-tast i lærebøker. I vår tids terminologi var deisåleis sideformer. Den viktigaste endringa var atdet vart tillate med ubunden form på -e i linnehokjønnsord (ei gryte eller ei gryta), e-bøying istaden for a-bøying av verb på -ere (for eksem-pel regjerte) og fleirtalsendingane -ane, -eneog -one ved sida av -arne, -erne og -orne.

Rettskrivinga av 1917 galdt begge målformer.No utvida ein valfridommen jamført med densom hadde vore etter 1907. I 1918 sette ”Fagbok-forfatternes forening” ned eit utval som skullesjå på kva for valfrie former frå 1917-rettskri-vinga ein skulle innføre i lærebøkene på riks-mål. Framlegget frå utvalet kom på trykk medtittelen Den nye rettskrivning i lærebøkene. For


31

landsmål kom det ei liknande rettleiing for valetav former til lærebøkene. Den nemnda som ar-beidde ut norma for landsmålet, var nedsett avKyrkjedepartementet. Det er uklart kor langtdesse rettleiingane vart følgde i praksis.

1.4.3 Frå 1917 til 1959

Trass i innskrenkingane når det galdt lærebøker,førte den store valfridommen i 1917-rettskri-vinga til at ein innanfor kvar av målformenelaga parallellutgåver av lærebøker med radikaleeller tradisjonelle (”moderate”) former. Detteskjedde i ikkje liten grad, men vart rekna someit problem. Samtidig ønskte styresmaktene åføre tilnærmingslinja vidare med sikte på åkome fram til ei felles norsk språkform. I 1934sette dei difor ned ei nemnd som skulle komemed framlegg om

– ei tilnærming mellom målformene ”på norskfolkemålsgrunn”

– ei avgrensing av ”den store mengdi av dob-belformer [– – –] som no finst i båe måli”

Nemnda kom med Tilråding om ny rettskrivning i1935 og ei Tilleggstilråding om ny rettskrivning åretetter. Ho hadde ikkje klart å redusere talet på val-frie former nemneverdig, så det siste punktet imandatet var ikkje oppfylt. Når det galdt spørs-målet om særskilde lærebokformer, tok rettskri-vingsnemnda dette standpunktet (Tilråding s. 4):”Endelig er det en forutsetning fra vår side at alledobbeltformer skal være like gode, slik at ikkesomme av dem skal settes i en klasse for sig og gigrunnlag for en særskilt ’læreboksnormal’.” De-partementet var usamd med nemnda i dette. I Nyrettskriving 1938. Reglar og ordliste skil departe-mentet mellom hovud- og sideformer. Dei sistestår i skarpe klammer og kan nyttast i skriftlegearbeid i skulen, men ikkje som lærebokformer.

Den læreboknormalen som dermed var etab-lert, var likevel svært vid. Særleg i bokmål vardet så mange jamstilte former at lærebøkenefekk ei nokså ueinsarta språkform. Frå Den nor-ske Forleggerforening kom det derfor eit ønskeom å få fastare reglar for språket i lærebøker.Departementet sette i 1939 ned eit utval til åkome med framlegg til ”rettleiing for valg av

skolebokformer i bokmålet”. Det vart ikkje gje-ve noko liknande oppdrag for nynorsk, for dervar valfridommen mindre.

Utvalet kom med ei tilråding berre ti dagaretter oppnemninga, men hadde berre behandlaein del av dobbelformene. Utvalet rådde til å gje-re visse former til ”normalformer” (det vil seiehovudformer) i lærebøkene. I brev til Forlegger-foreningen godkjende departementet framlegget”som rettleiing i bruken av den nye bokmålsrett-skrivningen i lærebøker”, men streka i tilleggunder ”at lærebøkene må tjene det som er grunn-tanken i den nye rettskrivningen: en utjamningav skillet mellom de to mål, og at de derfor, sålangt råd er, gjennomfører samformene”.

I praksis kom ”rettleiinga” frå det departe-mentale utvalet til å få lite å seie. Det vart nem-leg til at lærebøkene for folkeskulen for det mes-te – i tråd med hovudretningslinja frå departe-mentet – gjennomførte fleire samformer enn detsom utvalet hadde tilrådd. Denne utviklingavart sterkt framskuva av eit vedtak i Oslo skule-styre i 1939 om å føretrekkje lærebøker med”fellesformer”. Lærebøkene for den høgare sku-len følgde jamt over ei meir konservativ linje.

I 1948 sette departementet ned eit nytt sak-kunnig utval til å kome med framlegg til ein”fast læreboknormal for begge målformer”. De-partementet fann det uheldig at dei mange dob-belformene frå 1938 gav grunnlag for krav om åfå godkjent parallellutgåver av lærebøker, ei”radikal” og ei ”moderat”, innanfor same mål-forma. Utvalet kom med eit framlegg seinaresame året, men det vart aldri sett ut i livet. De-partementet utsette saka fordi det på den tidahadde teke til å arbeide med planar om å skipeeit fast rådgjevande organ i språkspørsmål. I1950 la departementet fram ein stortingspropo-sisjon om skiping av Norsk språknemnd, ogStortinget fastsette vedtekter for organet i slut-ten av 1951. Språknemnda kom i arbeid frå 1952og fekk straks i oppdrag av departementet ”åutarbeide en læreboknormal snarest råd er”.

Arbeidet tok fem år. Departementet fekk eitframlegg til læreboknormal i 1957, og Stortingetbehandla det året etter. Det vart vedteke å leggjeframlegget til grunn for ein normal, med dei en-dringane som departementet i samråd medSpråknemnda fann å måtte gjere ut frå stor-

32


tingsbehandlinga. Den endelege innstillinga omny læreboknormal gjekk til departementet i1959 og vart godkjend ved kongeleg resolusjonsame året. Deretter kom reglane med ordlisterpå trykk under tittelen Ny læreboknormal 1959.

Læreboknormalen av 1959 er noko meir ennein læreboknormal på grunnlag av 1938-rett-skrivinga. Ein del rettskrivingsformer frå 1938vart nemleg strokne, og nokre nye former komtil. Den gjensidige tilnærmingslinja frå før kri-gen fekk no eit grunnskot i og med at ein ikkjegjekk vidare og førte bokmålet enda nærmarenynorsk, men heller reverserte utviklinga noko.Derimot kom det ein heil del nye tilnærmings-former i nynorsk, slik at vi alt i alt kan seie at læ-reboknormalen førte målformene eit lite stegnærmare kvarandre. Seinreaksjonane på 1938-rettskrivinga hadde skremt bokmålsmedlem-mene i Språknemnda, særleg galdt det misnøyai byane med det radikale språket i lærebøkene.Den nye læreboknormalen bar ikkje i seg nokonnemnande reduksjon i talet på valfrie former – inynorsk vart det vel meir ein auke.

Det kan verke rart at læreboknormalen vartså vid, når vi tenkjer på den innsatsen departe-mentet, forlagsbransjen og skulefolk alt sidan1930-åra hadde gjort for å få ein stram normal.Behovet for ein slik normal kom òg sterkt til ut-trykk på departementshald da Stortinget drøftaframlegget til læreboknormal frå 1957.

Statsråd Birger Bergersen hevda i debatten blantanna: ”Skulle lærebøkene være like språklig uens-artet som litteratur, tidsskrifter og aviser er det, vil-le det føre til en fullstendig forvirring hos elevene,både med omsyn til rettskrivning og til stil.” Seina-re i same innlegget sa han: ”Skolenes lærebøkerdeltar selvsagt i den forming av elevens språkva-ner [– – –] som foregår i barne- og ungdomstiden,og som skolen skal lede. Av pedagogiske grunnerer det derfor helt nødvendig at språket i lærebøke-ne bygger på et – om mulig – ensartet grunnlag. Ågi våre lærebokforfattere den samme språklige fri-het som våre skjønnlitterære forfattere har, ville [– – –] skape kaos i morsmålsopplæringen.”

Det var vona om ei framtidig tilnærmingmellom målformene som gjorde at departemen-tet kunne godta dei mange dobbelformene, menstatsråden streka under at dei var ”en megetstor ulempe” sett frå eit skulesynspunkt.

1.4.4 Norsk språkråd kjem inn i biletet

Tilnærmingspolitikken hadde ført til ein språk-strid som etter kvart vart utoleleg for styres-maktene. I 1964 sette dei ned ein komité somskulle ”vurdere språksituasjonen og i tilfellekoma med framlegg til lovreglar og andre tiltaksom kan tene til å samle krefter om å verne ogutvikle norsk språk”. Komiteen fekk namnetVogtkomiteen etter formannen.

I si Innstilling om språksaken frå 1966 gjekk ko-miteen inn for ei rad med tiltak for å dempespråkstriden, blant anna at ein skulle gje ut abc-er, grammatikkar og andre øvingsbøker i norsk-faget med både radikale og moderate former(dette vart det aldri noko av). Som resultat avarbeidet til Vogtkomiteen og behandlinga i de-partementet og Stortinget etterpå vart Norskspråknemnd lagd ned. I staden skipa Stortingetved lov av 18. juni 1971 Norsk språkråd. Språk-rådet hadde ein vidare føremålsparagraf ennSpråknemnda og kunne derfor få tilslutnad fråalle fløyer i språkstriden.

Språkrådet kom i arbeid frå 1972, og bok-målsseksjonen i rådet vedtok straks å setje nedeit særutval som skulle vurdere ei liberaliseringav rettskrivingsreglane i bokmål. I første om-gang førte det til ei liberalisering for elevane.Dei skulle ikkje lenger få feil for å bruke en-dinga -en i hokjønnsord, -ene i inkjekjønnsordog -et i fortid av linne verb i ord der desse en-dingane hadde eit tradisjonelt språkleg grunn-lag (jamfør rundskriv F-138/73 frå Kyrkje- ogundervisningsdepartementet).

I 1976 gjekk Språkrådet inn for at det framleisskulle vere eit skilje mellom ei vidare rettskrivingog ein trongare læreboknormal i begge målforme-ne. I 1979 avslutta rådet arbeidet med bokmålsrett-skrivinga og sende saka over til departementet.

Framlegga frå Språkrådet gjekk ut på atmange tradisjonelle riksmålsformer som haddevore utestengde frå anten læreboknormalen el-ler heile rettskrivinga, skulle kome inn att pådet eine eller andre nivået. Men det vart ikkjeforeslege nokon reduksjon av dei radikale for-mene. For læreboknormalen innebar dette at detfor mest alle inkjekjønnsord vart valfritt med -aeller -ene i bunde fleirtal, at dei fleste hokjønns-orda fekk valfritt -a eller -en i bunden form ein-tal, og at det i preteritum av linne verb vart jam-


33

stilling mellom -a og -et der berre ei av desse en-dingane før hadde vore tillaten. Bøying med -aeller -et kom også inn ved ein del verb som førhadde -de eller -te. Dessutan vart det gjort en-dringar i mange einskildord, for eksempel slikat aure [ørret] vart endra til aure eller ørret ogbjørk til bjørk eller bjerk.

Stortinget fekk framlegga i St.meld. nr. 100(1980–81) Endringer i rettskrivningen og lærebok-normalen for bokmål. Departementet gjekk i sivurdering ikkje imot nokon av framlegga fråSpråkrådet, men var skeptisk til å utvide lære-boknormalen (s. 10):

Forslaget fra Norsk språkråd innebærer enbetydelig utvidelse av rammen for lærebok-normalen for bokmål, med et mye større an-tall jamstilte lærebokformer. Departementeter i tvil om dette er en heldig utvikling, oghadde helst sett at utvidelsen innenfor lære-boknormalen hadde vært gjort mindre om-fattende. Det hadde kanskje vært en bedreløsning at enkelte av de nye formene barehadde fått plass i rettskrivningen, ikke i læ-reboknormalen.

Språkrådet vart oppmoda om å prøve å reduse-re talet på jamstilte former i læreboknormalenved seinare rettskrivingsendringar.

Departementet slutta seg altså til alle fram-legga frå Språkrådet, og det same gjorde Stor-tinget i 1981.

1.4.5 Mot ein trongare læreboknormal?

Oppmodinga om å stramme inn læreboknorma-len har ikkje gjeve nemnande konkrete resultattil no. Tvert imot har Språkrådet gjennom årlege(frå 1988: fireårlege) vedtak i einskildsaker hel-ler gjort valfridommen enda større i begge mål-formene. Dette gjeld for eksempel eit omstriddvedtak frå 1995 om å tillate valfri norvagisertskrivemåte av ein del lånord, for eksempel ser-vice eller sørvis.

Likevel ser det no ut til at situasjonen held påå endre seg. Fagnemnda i Språkrådet arbeidermed normeringsspørsmål ut frå retningslinjersom kan føre til store endringar, men prinsippaer ulike for dei to målformene. Resultatet av ar-

beidet i fagnemnda skal leggjast fram på årsmø-tet i år 2000; eventuelle vedtak kan ikkje gjerastfør det.

Når det gjeld bokmål, går arbeidet ut på å taut av normalen såkalla lite brukte former, det vili stor grad seie tilnærmingsformer – både ho-vudformer og sideformer, slik at ein for eksem-pel endrar glass eller glas til glass. Det kan gje-re at talet på sideformer blir så redusert atgrunnlaget for å halde på eit skilje mellom tonivå i dei ortografiske reglane vil falle bort. Nårdet gjeld nynorsk, arbeider fagnemnda etterandre retningslinjer. I februar 1997 vedtokSpråkrådet særskilde prinsipp for normering avnynorsk. I prinsippa heiter det blant anna:

1 Nynorsknorma skal ha ein trong lærebok-normal, men ei rettskriving med stor valfri-dom.

2 Det skal ikkje vere valfridom innanfor lære-boknormalen utanom på dei mest sentralepunkta der det er både skrifttradisjon forvalfridom og svært god talemålsdekning forto hovudformer.

3 Innanfor rettskrivinga kan ein opne for ut-breidde talemålsformer. [– – –]

Ut frå desse prinsippa arbeider fagnemnda fortida med å stramme inn læreboknormalen. Tilårsmøtet i år 2000 kjem det venteleg omfattandeframlegg om at former som no ligg innanfor læ-reboknormalen, går over til å få sideformstatus.

Lærebokgranskarar må vere vakne og setjeseg nøye inn i alle endringar som blir gjorde.

34

2.1 Konsulentens holdning til forfatteren

2.1.1 Språkkonsulentens plass i prosessenmed boka

Hvordan oppstår ideen om å skrive en lærebok,og hvem setter prosjektet i verk? Før var dettemmelig vanlig at en forfatter som hadde lysttil å skrive en lærebok i faget sitt, satte seg nedog skrev den og deretter sendte den til ett ellerflere forlag, slik romanforfattere gjør når de de-buterer. I dag er dette mindre vanlig, sjøl om detennå skjer.

Som regel er forfattere engasjert av forlagenefor å skrive en bok, etter at de har presentert etopplegg og kanskje levert noen prøvesider. Deter også svært vanlig at læreboka er skrevet avflere forfattere sammen, slik at hver av dem harskrevet sin del. Da ville en kanskje tro at alle les-te alles deler før boka ble sendt inn ferdig, mendet virker ikke alltid slik. Kanskje har de baretenkt på innholdet, ikke på språket, da de leste.Det kan være stor forskjell på språket fra kapit-tel til kapittel.

Forlagene henvender seg til forfattere som dehar grunn til å tro både er dyktige fagfolk ogkan skrive godt. Slike er det ikke særlig mangeav. Det er mange som kan faget sitt ut og inn ogkan undervise bra i det muntlig, men som ikkekan skrive enkelt og forståelig og tilpasse fram-stillingsformen til elevtrinnet, undervisnings-planen og timetallet på en pedagogisk måte. Li-kevel er det en del lærebokforfattere blant disseogså. En hel del fag, særlig på de yrkesfagligestudieretningene i den videregående skolen, erså små at det ikke er mange å velge blant. Slikeforfattere trenger gjerne mye hjelp. Det er nokingen overdrivelse å si at forlagsredaktører ofteskriver om store deler av en lærebok.

Før forlaget sender boka til en språkkonsu-lent eller til Norsk språkråd, har den som regelvært vurdert faglig. I første omgang skjer det iforlaget, der den som er forlagsredaktør for

boka, gjerne er en som sjøl kjenner faget godt ogofte har undervisningserfaring i det. Mange feilblir luket ut her. I neste omgang går boka til eneller flere fagkonsulenter. Hva de gjør med den,varierer mye. Ideelt bør de lese den så grundigat de kan gå god for

– at alt som står i boka, er riktig– at alt som er viktig, er kommet med– at mindre viktig stoff er strøket– at boka er passe stor i forhold til timetallet

for faget– at kravene i undervisningsplanen er dekt– at framstillingen er forståelig og tilpasset

dem som skal bruke boka

I praksis er det ikke alltid slik. Det kan hende atfagkonsulenten har tatt et raskt overblikk og fun-net ut at helhetsinntrykket er brukbart. Eller kon-sulenten lager generelle merknader som ”Fram-stillingen er på enkelte steder noe innfløkt” ellerskriver merknader i margen av manus:”Uklart?”, ”Stemmer dette?”, ”Bør skrives om!”osv. og overlater til andre å gjøre det praktiske.Det er heller ikke ukjent at alle som er tenkeligekonsulenter i et lite fag, er kollegaer og gode ven-ner og helst skal fortsette å være det; sjøl om kon-sulenten er anonym, kan det være lett å se hvemdet er. Det taler for å uttrykke seg forsiktig.

Som språkkonsulenter kommer vi som regelinn på et nokså seint tidspunkt. Ofte er detteuheldig, siden mange bøker blir produsert un-der stort hastverk fordi de helst skal være å fånår skoleåret begynner. Vi må altså arbeide un-der press. Det er språk og språkføring som ervår oppgave, men vi slipper ikke alltid unna åvurdere innholdet heller.

2.1.2 Hva tåler forfatteren?Språket er en del av menneskers personlighet.Den som snakker eller skriver i så pass voksenalder at vedkommende er blitt lærebokforfatter,

Kapittel 2

Konsulenten og lærebokforfatteren

35


tenker seg ikke annet enn at han eller hun kannorsk. Forfatteren leverer sitt åndsverk og reg-ner med at det er bra. Kommer manuset tilbakefullt av rettinger, er det en kalddusj, som å stry-ke til eksamen. En naturlig reaksjon er da å set-te et spørsmålstegn ved den språklige eksperti-sen hos den som har satt fullt av spørsmålstegnved ens egen ekspertise.

Dette må vi ta hensyn til som språkkonsu-lenter. Det bør gå klart fram, og ikke være tvil-somt, at språkkonsulentens eneste hensikt medrettingene er å bidra til at produktet blir bestmulig. Det er enkelte ting en særlig kan tenkepå for at det skal bli slik:

– Vær klar til å gi en språklig begrunnelse avalle rettinger du gjør. Som fersk konsulentbør du formulere begrunnelsen for deg sjøl.Kan den gå i glemmeboka, så skriv den ned.Når du blir mer vant med arbeidet, går myeav rettingen automatisk fordi du har be-grunnelsen i bunnen av det du gjør, ogtrenger ikke å tenke på den hver gang. Mendu kan lett hente den fram hvis noen spørhva du mente med å rette noe (for eksempelordstillingen det er i dag ... til i dag er det ...)

En språklig begrunnelse er ikke å si atnoe er bedre enn noe annet. Du skal si hvor-for, og det må ofte dokumenteres med gram-matikk og ordbok eller ordliste.

– Du har sikkert andre språkvaner enn forfat-teren, men vitsen med rettingen er ikke åsette dine vaner i stedet for hans eller hen-nes. Du skal rette bare når ditt syn kan be-grunnes språklig. Det kan for eksempel ha ågjøre med forståelighet eller med at noe vir-ker foreldet i dag. Hvis forfatteren av enkontorlære nevner Det vises til gitte opplys-ninger i brev av 1.4. som eksempel på godtforretningsspråk, er det gammeldags, dårliggrammatikk (uheldig plassering av partisip-pet, jamfør 6.3.5.5) og dertil flertydig fordidet er upersonlig: Hvem er det som ”viser”– avsenderen? Eller er det kanskje en for-skrift e.l. som opptrer et annet sted i teksten?

– Rett så ”billig” som mulig. Rett det som vit-terlig trenger å rettes, men gå ikke på jakt et-ter tvilstilfeller der fordelen ved rettingen erusikker.

– Språket griper inn i innholdet. Du kan oftese at noe må rettes, men det er usikkerthvordan det skal gjøres. Det finnes kanskjeto mulige måter, men meningen blir ikkeden samme med begge. Om det står kommaeller ikke, kan være nok: lyset(,) som sleppigjennom molekylstrukturen ... Med kommastår det her noe om alt lys. Uten komma stårdet om det lyset som slipper igjennom. Hvasom er ment, kan konsulenten bare spørreom, og den som må spørres, er forfattereneller en fagkyndig i forlaget.

Vi bør skrive merknader om slike ting ogsamle dem i en egen liste som vi legger vedboka når den sendes tilbake. Vi kan ogsåinnarbeide dem i et brev til Språkrådet.

Erfaringen er at forfattere oftest er takknemligenår vi peker på uklare og tvilsomme detaljer,sjøl om det kan svi litt å bli konfrontert meddem. Språkkonsulenten arbeider på vegne avdem som skal bruke boka, men tjener dermedogså forfatterens interesser. Klarer vi å få fram athensikten er å gjøre boka så god som mulig, erdet nærmest forbausende hvor mye forfattereflest finner seg i. Det kan gå årevis uten at manblir skjelt ut, men hvis det skjer, må vi ta det fi-losofisk og innse at det er en naturlig menneske-lig reaksjon. Om ikke annet vet de fleste forfatte-re at ”så godt som mulig” også betyr ”så salg-bart som mulig”. Lærebokforfattere håper påøkonomisk gevinst, og konkurransen er hard.

Tonen i merknadene våre spiller her en vik-tig rolle.

2.1.3 Om å oppdra forfatteren

Det er til stor nytte for forfatteren å få vite ikkebare at noe er feil, men hvorfor det er feil. Da erdet lettere å unngå feilen en annen gang enn omforfatteren bare har sett en retting. Har vi rettetvis resultatet til faglærar til vis resultatet til fag-læraren, ser forfatteren bare forskjellen på ube-stemt og bestemt form. Hvis vi i tillegg forkla-rer at det gjelder uheldig bruk av ”naken form”(se 6.2.2), og at når det er tale om én bestemt,bør det uttrykkes i bestemt form, har vi langtbedre håp om at forfatteren merker seg retting-en og tar hensyn til den for framtiden.

36


Det er grenser for hvor mye vi kan gjøre av det-te. Vi kan ikke gjennomgå hele settet av komma-regler for en forfatter som gjør mange komma-feil (men vi kan iblant kopiere opp de viktigsteav dem og legge ved). Vurder hvor viktig det erat forfatteren kan kvitte seg med feilen. Detaljersom gjelder klarhet og entydighet, hører til detvi bør gjøre oppmerksom på.

Et enkelt eksempel: Forfatteren skriver sta-dig figur 00 viser eksempel på ... Konsulentenhar et manus uten figurer, og kan da ikke viteom det er ment ”viser et eksempel” eller viser”eksempler”, og skriver kanskje sjøl: ”Skriv slikat det blir forskjell på ett og flere.”

Et redigeringseksempel: En skal ikke la enoverskrift være begynnelsen på en setning somteksten fortsetter med. Hvis forfatteren gjør det,trenger både han eller hun og forlagsredaktøren(som skulle visst det) å få vite det. Feil er altså:

UtskriftsbehandlingStyrer alle utskriftsanmodninger ...

Riktig er:

UtskriftsbehandlingUtskriftsbehandling styrer alle utskriftsan-modninger ...

Det er sjølsagt at alle merknader til forfatter el-ler forlag blir holdt i en hyggelig tone. Det kanvære fristende å kalle noe ordentlig tøys ”noeordentlig tøys”, men vi bør ikke gjøre det. Hvisvi i stedet for ”Uff!” ”Fy!”, ”Elendig språk” ogdobbelte utropstegn eller spørsmålstegn i mar-gen bruker vendinger som ”Du bør ...” og ”Herkan du kanskje ...”, blir forfatteren lettere åpenfor innvendingene. Det går også an å legge vedet lite brev der vi holder en konstruktiv tone.

2.1.4 Verken for mye eller for lite

Vi skal ideelt sett sørge for at alle feil i manusetlukes ut. Dette må vi være nøye med, og det kre-ves et skarpt øye, oppøvd gjennom erfaring, forå få med seg feilene. Det innebærer naturligvisogså at vi må kjenne reglene og ikke sjøl rettefeilaktig; forfatteren skal kunne stole på oss (detsamme skal forlaget og Norsk språkråd kunne

gjøre). Og ved å utnytte de nye elektroniske me-diene har vi faktisk håp om å kunne levere fraoss et prikkfritt manus.

Det er også vår oppgave å vurdere og forbe-dre språket på nivåer som syntaks og tekstbin-ding. Dette er et krevende prosjekt, som i praksisgjerne begrenser seg sjøl. Men det kan væregrunn til å minne om at man heller ikke skal gåfor langt, med for mange inngrep i manus, pådisse nivåene. Vi må ikke irritere folk med unø-dig pirk og skal ikke skrive boka om. Vi må pas-se oss så vi ikke gripes av ”rettesuggesjon”. Ogsåprinsippet ”Det som ikkje er hakkande gale, børofte berre få stå” (framsatt av en frustrert lære-bokoversetter) uttrykker et viktig moment.

Her som ellers gjelder det altså å finne denrette balansen.

2.2 Hvorfor og hvordan retter vi?

2.2.1 Rødrettinger og blyantrettinger

Når vi arbeider med lærebøker for Norsk språk-råd, er det språket som står i sentrum. Som læ-rebokkonsulenter for Språkrådet kan vi gjøre toslags inngrep i teksten: rødrettinger, som inne-bærer et krav om at noe må endres, og forslag(tilrådinger, anbefalinger) med blyant eller blått,som forfattere og forlag kan vurdere friere (for-slagene kan også ses som frarådinger). Dette måvi ha i bakhodet under arbeidet: Den ene typengjelder det som er absolutt umulig, den andredet som kan eller bør bli bedre.

Et slikt skille er ikke innarbeidet i forlagenesskolebokredaksjoner og er derfor vanligvis ikkeaktuelt når vi arbeider som forlagskonsulenter.Men også da kan vi naturligvis markere hvilkeendringer som er helt nødvendige, og hvilkesom er løsere og ment som forslag til forbe-dringer.

Bruk allment kjente korrekturtegn mest mu-lig i rettinger og forslag til forbedringer. Korrek-turtegnene utgjør et system som baserer seg pårettinger inne i teksten og anføring av det bedrealternativet i margen, og det gjør arbeidet meroversiktlig for alle parter enn om man bare stry-ker og skriver endringene inn over linja.

En oversikt over slike tegn finnes blant an-net i Vinje: Skriveregler/Skrivereglar.


37

Når en lærebok er oversatt fra den ene tilden andre målformen, holder oversettelsen ikkesjelden en høyere språklig kvalitet enn det origi-nalen lenge gjorde mens man arbeidet med den.Dette er ikke alltid slik, men når det er det, kandet lette arbeidet vårt som språkkonsulenter.

2.2.2 Elektronisk retting

Dette har til nå bare vært aktuelt for den som ar-beider for forlag. Norsk språkråd praktiserer fo-reløpig ikke denne arbeidsformen i lærebok-granskingen.

Har vi en slik arbeidssituasjon at vi kan rettemed datamaskin, åpner det seg nye muligheter.I dag er det oftest enkelt å konvertere disketterfra pc til Mac og omvendt, så det spiller litenrolle hva slags maskin en har. Be gjerne om bådeelektroniske versjoner, for eksempel disketter,og papirmanus. Disketter egner seg særlig godttil jakt på inkonsekvenser og til å gjennomføreen og samme retting som gjelder mange ord. Påden annen side kan vi ha bruk for papirmanusettil å kommentere hva vi gjør, eller til å markererettinger som vi vil gjøre særskilt oppmerksompå. Vi kan jo komme ut for forlagsredaktørersom sier: ”Jeg har sjøl lest denne boka to ganger,så det er nok ikke mye igjen å rette, men for sik-kerhets skyld ...” osv. Kanskje det viser seg atdet gjenstår litt mer enn redaktøren trodde, ogat vedkommende trenger å bli overbevist omdet.

Skal vi rette elektronisk, må det være klarertmed forfatteren eller forfatterne på forhånd.

Velger vi å rette på papirmanus og ikke bru-ke datamaskin, kan det være en hjelp for forla-get om vi setter opp en liste over alt som kanrettes med ”søk og erstatt”-funksjon. Merkelignok er ikke alle forlagsfolk inne i bruken av det-te, så vi bør for sikkerhets skyld gi et par in-strukser. Det kan for eksempel være:

lign > likn (ikke slå mellomrom etterpå; for-mer på -e, -else, -ing skal komme med)

Det er viktig å bruke ”bekreft”-muligheten (ogikke la rettingen gå helt automatisk), slik at manalltid ser hva som skal rettes, før man retter det.Om det latinske ora et labora (”be og arbeid”) i

et bokmålsmanus skulle bli til *ora eit labora pånynorsk, ville det ikke være særlig bra!

Vi må finne en arbeidsmåte som passer oss.Det går fint an å kombinere datamaskinell ret-ting med manuell retting på papir, for eksempelslik at vi tar det grøvste med ”søk og erstatt” påskjermen enten før eller etter at vi leser papirut-skriften.

2.2.3 Ulike hensyn og begrunnelser

Når skal eller bør vi rette eller foreslå endringeri et manus? Når bør vi la det være? Hvorfor skalvi gjøre det? Det finnes ulike hensyn, som kantilsi det ene eller det andre.

At noe bryter med formelle regler, for eksem-pel den skrivemåten ordbøker angir, er oftegrunn til at vi retter med rødt. Når et ord ikkestår i ordbøkene, er det derimot ikke normert,og vi kan i høyden foreslå en viss skrivemåte.Innenfor syntaks, stil og tekstbinding handlerdet ofte om regler som knapt kan finnes påtrykk noe sted, men også her kan begge typerinngrep være aktuelle. Det samme gjelder i ord-valget. Også ord som ikke er feil valgt, kan for-tjene retting eller fraråding.

Et tredje hensyn er prinsippet om konsekvens,at noe bør gjøres slik og sånn fordi det er gjortslik andre steder i boka. Dette er et argumentSpråkrådet legger betydelig vekt på. Det er ikkeminst aktuelt hvis en bok har flere forfattere,slik at skrivemåter og bøyning av de samme or-dene kan variere. Da må vi rette med rødt. Somdet alt er sagt, kan vi av hensyn til språkpolitiskbevisste forfattere legge vekt på andre bøy-ningsformer og skrivemåter som er benyttet imanus, når vi skal vurdere bruken av enbestemt form som ikke vakler. Men dette er etproblematisk område, der vi må utvise godtskjønn, og det er oftest best å nøye seg med for-slag om andre ord(former).

I artikkelsamlinger, leseverk o.l. skal vi somregel utjamne former innenfor den enkelte teks-ten, ikke tvers gjennom hele boka. Dette må enfå klargjort med forlaget før en går i gang.

Frekvensen av svakheter kan tale for at vi fo-reslår endringer, iblant også retter med rødt:Har et manus s-passiv side opp og side ned, til-sier det retting sjøl om s-passiv er godtatt ellers.

38


Videre kan uttrykksmåter være formelt riktige,men tvetydige. Tvetydighet kan tilsi retting (set-ningen læreren bad eleven ta veska si – lærerenseller elevens veske? – er et enkelt problem; van-ligvis er problemene mer komplekse). Jo mindresannsynlig det er at meningen kan misforstås,desto mer taler for blyantforslag. Endelig kandet man ser som uheldige lånord fra engelskeller andre språk, gi grunnlag for retting ellerendringsforslag. Det gjelder ikke minst fag-termer, og retting er mest aktuelt der vi har etetab-lert norsk ord fra før, som markedsføring/marknadsføring for ”marketing”.

2.2.4 Det er forfatterens tekst, og det er elevensom skal lese den

Når vi prøver å oppdra forfattere språklig, måvi på den ene side tenke på den eller dem somhar skrevet det vi arbeider med. Vi må møtevedkommende der han eller hun eller de befin-ner seg, så å si. Da bør vi først danne oss et inn-trykk av hvilken ”språklig intensjon” som fore-ligger. Hvordan ønsker den skrivende, bevissteller ubevisst, å skrive – radikalt eller konserva-tivt, kort eller langt, personlig eller distansert,enkelt eller komplisert, konkret eller abstraktosv.? På den annen side er det eleven som skallese boka. Vi opptrer på mange måter på vegneav leseren, og det vil si eleven, når vi arbeidersom lærebokkonsulenter. Passer forfatterensspråklige intensjon og praksis for eleven?

Vi må ha respekt for forfatteres valg, for va-riasjon og nyanser, og det gjelder også når viskal velge mellom retting og forslag. Som kon-sulenter for Språkrådet kommer vi sjelden i di-rekte kontakt med forfatterne, vi må forholdeoss til det de skriver. Er det ikke mulig å få øyepå noen språklig intensjon, bygger vi på det vifaktisk leser. De inngrepene vi gjør, bør væreforankret i teksten, og våre endringer skal aldrikomme i konflikt med den opphavlige stiltoneni manus. Som nevnt kan vi få forfattere til å stil-le seg velvillige hvis vi holder en konstruktivtone.

For skrivemåter og bøyning (ortografi ogmorfologi) gjelder det formelle regler, og det erpå disse nivåene vi oftest retter med rødt. Foreksempel skal kneippbrød og skanne (verb)

gjennomføres i manus på begge målformer, ogsammenblanding av lenger og lengre må korri-geres i både bokmål og nynorsk. Vanlige feilsom vi må rette på bokmål, er slike som *tryk-ket for trykte (preteritum) og bruk av sidefor-men [bukten] for bukta (bestemt form entall),mens vi på nynorsk må passe på å ta for eksem-pel *sleika for sleikte (preteritum) og [hjerte]for hjarte. (I tillegg kommer konsekvensretting-er, se neste punkt.) Det er sjeldnere vi tilrår end-ringer i skrivemåte og bøyning, men et eksem-pel her kan være forslag om regelrett flertalls-bøyning av fremmedord som konto: heller kon-toer/kontoar enn konti. På liknende måte erformalia som praktiske skriveregler regulert, ogvi retter ofte feil med rødt, for eksempel tar vi utkomma etter innledende preposisjonsuttrykkmed infinitiv uansett lengde (her etter stevnet):*for å komme i god form til stevnet(,) må vi tre-ne hardt (avvik fra grammatisk kommasettinggodtas altså ikke). På andre punkter er forslagbest. Vi tilrår for eksempel arabertall for romer-tall i regentnummer: Olav 5. (bedre enn Olav V).

Vi kan rette med rødt også i syntaks, stil ogtekstbinding, men her må vi være mer tilbake-holdne. Disse nivåene er ikke normert slik somrettskrivningen, og reglene som gjelder, har visom språkbrukere i all hovedsak bare ”innlagt”i hodet og hjernen. For øvrig finnes en del kon-vensjoner og prinsipper for skriftlig språkbruksom det er større eller mindre enighet om, ogsom behandles i bøker som Råd om språk, Moder-ne norsk og andre veiledere i praktisk språkbruk(se kapittel 9), foruten i denne boka, særlig ka-pitlene 3 og 6.

Elevene som leser boka, skal ikke måtte lidefordi forfatteren ikke mestrer kravene til en godskriftlig framstilling. Blant det vi kan rette medrødt, er ufullstendige og ugrammatiske setning-er, kraftig splitting av ledd som hører sammen,uheldig sammenstilling av språklige bilder,uklare referanser ved pronomenbruk og ellers(tvetydighet kan alltid rettes), grove brudd påsubjektsregelen, kontaminasjon av faste uttrykkog ulike ”knuter” (se de nevnte kapitlene). Det-te er språktrekk som jamt over gjør en framstil-ling mindre leservennlig. I tillegg kommer feil-klassikere som sammenblanding av da og når.

Også fagsjargong er et trekk vi bør motarbei-


39

de, om nødvendig med rødrettinger. Uheldig ogunødvendig bruk av engelske ord og uttrykk erett eksempel. Elevene skal lære forskjellen påverkstedspråk og terminologi.

Ofte må blyantforslag være formen når vigriper inn i syntaks og stil. Det kan gjelde foreksempel ved noe uheldig leddstilling, langesetninger, en viss monotoni i ordbruk, for myeav grammatisk underordning (hypotakse) ellermonoton sideordning (paratakse). Men tilrå-dingene kan gjøres til rettinger hvis svakheteneblir for mange og for påtrengende. Vi skal ikkerespektere forfatteren så langt at boka blir ens-formig og kjedelig å lese.

I praksis er det tidkrevende å rette syntakseller lage tilrådinger på dette nivået, og vi måofte nøye oss med å slå ned på ytterligheter.Spørsmålet om når vi bør tilrå andre uttrykks-måter, er dermed et spørsmål om kapasitet. Attilrådinger er vanligst innenfor syntaks og stil,betyr for øvrig ikke at rødrettinger er utelukkether. Men skal vi rette en uttrykksmåte med rødt,må vi være viss på at den er uakseptabel, oghvorfor den er det. Til sjuende og sist skal detvære ut fra en totalvurdering av at noe er umu-lig i sammenhengen, at vi retter med rødt.

Det gjelder altså at når vi gjør endringer, måvi huske at vi arbeider for å forbedre språket imanuset, med tanke på at boka skal fungere forleseren, altså eleven. Det er det som må ligge tilgrunn for våre vurderinger og våre inngrep.

2.2.5 Formvalg og utjamning av inkonsekven-ser

Til noe annet eventuelt viser seg, må vi gå ut fraat forfatteren ikke bare er en dyktig og erfarenfagperson, men også kan skrive. Men det ermye annet vi ikke vet, og forfattere er like for-skjellige som andre folk. De har sine språkvanerog yndlingsord. Noen har sterke synspunkterpå norsk språkpolitikk, andre bryr seg ikke omslikt. Det kan gi oss mye ekstraarbeid hvis vi hartrodd at forfatteren hører til den språkpolitiskengasjerte typen, men i virkeligheten ikke gjørdet.

Begynner forordet i en bokmålsbok medDenne boken er ment for VK1 elektro, tror engjerne at forfatteren foretrekker de mest tradi-

sjonelle formene innenfor læreboknormalen si-den det står boken. Men så fortsetter det kan-skje med tida, gruppa, grein, fram og kanskjeboka også. Ideelt burde vi lese manuset én ganguten å rette, bare notere forfatterens formvalg,men det har vi ikke tid til. I beste fall tar vi noenraske stikkprøver og ser kanskje en del inkonse-kvenser og hva forfatterens språklige linje latertil å være, hvis det er noen.

Ser det ut til at forfatteren ønsker et spesieltpreg (nynorsknært eller nynorskfjernt bokmål,bokmålsnær eller bokmålsfjern nynorsk), re-spekterer vi det. Men dette er ikke noe enkeltpunkt. Vi må ikke gå for langt i å tolke ønsker.Hvis en bokmålsforfatter skriver høgskole, kanforklaringen være at de fleste slike skoler i Nor-ge kaller seg høgskole, og at høgskole har værteneform på bokmål. Den står sterkere enn detusammensatte høg, og man bør kunne kombi-nere høgskole med høy på bokmål. Men dettrenger ikke være uttrykk for noe sterkt ønske atforfatteren gjør det.

På den annen side finnes det forfattere sombevisst blander former. Noen nynorskbrukereønsker å kombinere tradisjonsformer som and-synes med skrivemåter som venn og barndom-men (dobbeltkonsonant i disse ordene samsva-rer kanskje med forfatterens dialekt). Noen bok-målsforfattere ”sper opp” et ellers moderatspråk (der de skriver for eksempel kastet og lig-ne) med enkelte radikale former, for eksempelsjøl og åra. Også disse gruppene har krav på re-spekt. Det går nok grenser for kombinasjons-mulighetene, men de er vanskelige å trekke.

Når forfatteren veksler mellom valgfrie skri-vemåter, skal vi utjamne vekslingen. Konse-kvens er som nevnt et viktig hensyn. Hva skalvi bygge på her? Skal vi skjele til tradisjoner in-nenfor målformene og for eksempel utjamneveksling mellom ligne og likne til ligne i etbokmålsmanus som stort sett virker moderat(konservativt) i formvalget? Bør vi gjennomføreverken i et nynorskmanus preget av formersom også brukes på bokmål? Svaret er: Dettekan vi gjøre, men vi bør være varsomme av densamme grunnen som er nevnt ovenfor. Det erlett å ta feil av hva forfatteren ønsker.

Uten at det helt klart er på linje med forfatte-rens ønsker, bør vi heller ikke rette tillatte engel-

40


ske skrivemåter til valgfrie norvagiserte, somjuice til jus. Vi kan tilrå den norvagiserte for-men eller gjøre oppmerksom på at den finnes,og dersom det er vakling, kan vi eventuelt ut-jamne til den. Rødretting bør ellers innskrenkestil de tilfellene der vi kan påberope oss autorita-tive ordbøker, og det er mest i terminologiskespørsmål (der vi for eksempel kan rette compu-ter til datamaskin).

Vi må sjølsagt ikke følge våre egne språkpo-litiske preferanser når vi utjamner, retter ellertilrår endringer.

Det finnes flere alternativer til de måtene åutjamne på som er skissert. Vi kan følge det mankan kalle et kronologiprinsipp, der vi utjamnertil de formene som vi støter på først. Så kan viskrive en merknad om at vekslingen også kanutjamnes den motsatte veien, om forfatterenønsker det. Vi kan også spørre forlagsredaktø-ren, hvis vi vet hvem det er. Det kan høve derdet ser ut til å være flere forfattere, som ikkeskriver likt. En god løsning, men arbeidskreven-de, er å notere hvilke av de valgfrie formenesom er brukt oftest, og så gjennomføre dem.

Etter hvert får språkkonsulenter temmeliggod teft for de vanligste problemordene og no-terer seg hvilken form som er valgt, og sidetall,slik at de kan spare tid hvis det blir nødvendig ågå tilbake og rette om igjen. Vi kan også sette etmerke (utviskbart!) i margen. Men vi bør i allefall lage oss en liste over former som forfatterenhar valgt. Da blir det også lettere å vurdere be-slektede former.

Hvordan vi mer i detalj går fram når vi ut-jamner inkonsekvenser i ortografi og bøyning,behandles i 4.1–2. Det er viktig å kunne skjæreigjennom, men samtidig må vi vise omhu og harespekt for forfatteren.

2.2.6 Når boka er for dårlig

Det hender dessverre at en lærebok er så full avfeil, slurv og uklarheter at det ikke er annet ågjøre enn å gi opp. Som regel trenger vi ikke ålese så mange sider før dette blir klart. Hvis for-fatteren behandler trykkluft og skriver *pnau-matisk og *vakum i stedet for pneumatisk ogvakuum, viser han (det er nok en ”han”) at hanenten ikke er kjent med skrivemåten av to av de

mest sentrale termene i faget, eller at han harfått manuset renskrevet av noen og ikke hargiddet å lese sin egen bok før han sendte den fraseg. Begge deler spår dårlig for kvaliteten, ogspådommen slår gjerne til.

I Norsk språkråd er terskelen lav for å retur-nere slike bøker til forlaget. Når boka kommertil Språkrådet, skal den være så god som et seri-øst forlag kan få den – egentlig prikkfri. Det ernesten ingen bøker, og et rimelig antall rettingerfinner en seg i. Men man finner seg ikke i at for-laget har spart språkkonsulent for å få én gratisav Språkrådet. Hvis gjennomsnittet på de førsteca. 30 sidene pluss en del stikkprøver av restenligger på fem–seks feil per side eller mer, gårboka tilbake. Siden mange bøker blir sendt inn isiste liten før det nye skoleåret, kan dette væreet hardt slag for forlaget. Likevel er det bedre åvenne forlaget til at det må jobbes skikkelig påforhånd, enn at vi lar medlidenheten ta over-hånd og dukker ned i et hav av feil – kanskjegang på gang, fordi forlaget tenker at det gikk jobra sist.

Når vi arbeider for et forlag, er det sjelden atvi gir opp et manus, men det hender. Det kanvære at forlaget har vurdert feil: Forfatterenkunne ikke skrive likevel, all verdens rettingkan ikke gjøre boka mer enn middelmådig. Deter ikke i forlagets interesse å utgi noe slikt; vigjør det en tjeneste ved å vende tommelen ned.Hvis forlaget – og da helst en spesiell forlagsre-daktør – ikke sjøl innser det, risikerer vi at detteer den siste konsulentjobben vi får der. Alt i alter det likevel den beste løsningen for begge par-ter.

2.3 Språklige merknader og merknadertil innholdet

2.3.1 Hvor mye arbeid skal vi legge i å vurdereinnholdet?

Det er språket i boka som er vårt hovedanlig-gende, men vi bør altså ikke tro at alt som står imanuset, er prikkfritt faglig. Vær mistenksomoverfor alt du stusset ved da du leste det førstegang. Prøv å være gjennomsnittsleser og si tildeg sjøl: Det som jeg ikke skjønner, er det kan-skje flere som ikke skjønner, og grunnen kan jo


41

være at det er feil. For eksempel kan en forfattersom skriver om markedsføring, ha sammenstiltselger og kjøper så mange ganger at det i fartenblir *når selger og kjøper skal avhjelpe en feilved varen ... Da bør vi spørre oss om det virkerrimelig at kjøperen skal avhjelpe feilen. Det erdet ikke, og vi har avslørt en nokså grov feil.

Når vi arbeider som språkkonsulenter for etforlag, har vi et nokså vidt, og flytende, ansvars-område. Det er vår sak å se på alle sider vedframstillingen, ikke bare formalia og syntaks,men også typografi (bruk av kursiv, understre-king), kapittel- og avsnittsinndeling, oppbyg-ning og helhet osv. Dette betyr at det ikke bareer mulig, men til dels også ønskelig, at språk-konsulenten òg kommer med merknader til inn-holdet.

Hvor mye tid skal en språkkonsulent brukepå det? Det er jo ikke språkkonsulentens jobb åoppklare mulige faktafeil, og det kan ikke ven-tes at en kan andre fag enn sitt eget. Språkkon-sulenten har gjort sitt når han eller hun har lageten merknad, i margen eller i egen liste, om dentvilsomme detaljen. Men for sin egen skyld vilkonsulenten ofte bruke noe tid på slikt, dels for-di det kan føles flaut å lage merknader om tingsom viser seg å være riktige, dels fordi det lig-ger en utfordring i å finne fram til faktum oglære noe nytt. Et eksempel: I en bok om tegningstår det om ingrespapir. Det minner mistenke-lig om ingress, kanskje det er et slags avispapir?Da kan vi jo lage en merknad om -s eller -ss ogvære ferdige med det. Men så leter vi oss kan-skje fram til en bok som Stein Davidsen: Grafiskhåndbok (Yrkesopplæring, Oslo 1995), og finnerfølgende:

Ingrespapir (kartong) Oppkalt etter denfranske maleren J.A.D. Ingres. Trefritt ogkluteholdig papir for tegning og trykk, medriflet og/eller melert overflate. Gramvekt100 g/m2. Hvit også 130 g.

Ingrespapiret var altså riktig. Hva med den ti-den det tok å finne det ut, skal vi ta den med påregningen? Hvis vi er forlagskonsulenter: sjøl-sagt. Forlaget er tjent med at vi går i dybden.Hvis vi er språkrådskonsulenter: tja –. Dersomdet blant bokas merkverdigheter var et par fak-

tiske feil som ingen hadde sett før språkkonsu-lenten fant dem, har grunnforskningen vår værtså verdifull også for skoleverket at vi trygt kanta med på regningen både det som trengtes, ogdet som viste seg å være overflødig.

Sjøl om vi som konsulenter gjerne vil hjelpeforfatteren, er det grenser for hva vi bør forsøkeå utrede. En slik grense er egennavn, særlignavn som er så pass spesielle at de ikke står i all-menne oppslagsverk. Det er forskjell på Smithog Schmitt, Stokes lov og Stokes’ lov. Det finnesforfattere som skriver navn etter hva en vakle-voren hukommelse tilsier. Da er det forlaget ogikke språkkonsulenten som må ordne opp. Manskal kunne gå ut fra at egennavn er riktige. Fin-ner vi egennavn som vi vet er skrevet feil, bør vilage en forholdsvis tydelig merknad om at detteikke er godt nok fra forlagets side.

2.3.2 Litt om grensa mellom språk og innhold

Når vi er konsulenter for Språkrådet, stillerspørsmålet om faktamerknader seg noe anner-ledes enn når vi arbeider for forlag. Som språk-rådskonsulenter har vi bare til oppgave å påpe-ke trekk ved språket og slå ned på slikt som erumulig eller dårlig. I prinsippet kan vi derfor,og bør vi ofte, avstå fra å ta opp innholdet, ogsåom vi kan ha kommentarer til det. Det går engrense mellom språklige inngrep og merknaderog slikt som gjelder fakta, men hvor den går, servi tydelig kanskje bare under arbeidet, i det en-kelte tilfellet. Vi må passe oss for å ri kjepphes-ter og fremme personlige preferanser, bådespråklig, stilistisk – og innholdsmessig.

På den annen side har vi også i arbeid forNorsk språkråd iblant mulighet til å avsløre fak-tafeil (jamfør ovenfor). Det beste er da å gimerknadene form av spørsmål (”Stemmer det-te?” ”Stemmer det at ...?”). Hold en saklig ogkonstruktiv tone og ta aldri i bruk retoriskespørsmål eller ironiske utropstegn, anførsels-tegn e.l. En fin måte å gjøre forfatteren opp-merksom på tvilsomme passasjer på er å refere-re til oppslagsverk som motsier det han ellerhun påstår. Paradoksalt nok er det kanskje enengasjert og kunnskapsrik konsulent som lettestforgår seg på dette punktet. Har vi personligemeninger om for eksempel økologisk landbruk,

42


kan vi kanskje ubevisst irritere oss over en om-tale av landbruk som vi er uenig i, og polemise-re mot forfatterens terminologi, framstillings-form e.l. der det i virkeligheten er innholdet el-ler forfatterens synspunkter vi er imot.

Her er noen eksempler på detaljer i lærebok-manus som er sluppet igjennom av forfatter,eventuell fagkonsulent og eventuell forlagsre-daktør:

– *et romomfang på ca. 4 m (det må værement kvadratmeter eller kubikkmeter)

– hvis vann tilsettes svovelsyre ... (uklart hvasom skal tilsettes hva; hvis en heller vann isyra, kan en være blind i neste øyeblikk)

– langs kanten av dekket er det en svulst (vir-ker urimelig; det skal nok være vulst = tjukkkant)

– *uran er et ikke jernmetall – ikke-jernme-tall, ikkejernmetall? (det skal være ikkejern-metall ifølge Tanums store rettskrivningsord-bok, og i sammensetninger med dette igjenblir det ikkejernmetallioner osv.; men jam-før 4.3.4.1)

– søderbergelektrode, ikke *söderbergelekt-rode (navnet virker svensk, men Søderbergvar norsk)

– eternitt – eternit – Eternitt – Eternit – Eter-nite? (det er et varemerke i formen Eternit)

– gullrushet i California ved forrige århund-reskifte (nei, det var nok i Klondyke; i Cali-

fornia var det ca. 1850)– begrepet ”ørkenutvidelse” (forståelig, men

det er nå en gang vanlig å kalle det ørken-spredning, og vi bør støtte en brukbar termsom er under innarbeiding)

– *Statens Håndverk og Kunstindustriskole(sjekk i telefonkatalogen; det skal være litenh og liten k og dessuten bindestrek og geni-tivs-s i håndverks-)

– *Televerket (det er omdøpt til Telenor)– Linus Pauling (1901–95?) (han døde i 1994)

Det kan ikke kreves at språkkonsulenten retteralle slike ting. Men hva hvis ingen andre gjørdet? Det er klart at ansvaret er forfatterens ogforlagets. Men vi gjør en nyttig og vennlig gjer-ning om vi hjelper dem. Dessuten er det vel enspesiell tilfredsstillelse, grensende til skadefryd,å knipe en forfatter i et fag en sjøl ikke kan, i feilog flertydigheter som gjelder faget.

Med tiden utvikler vi en evne til å se at noeer mistenkelig, kanskje uten at vi kan si akkurathva det er. Slike mistanker bør vi føre på en lis-te, og lista gir vi til forlaget. Det samme bør vigjøre med rettinger vi vil forklare, eller ting sommå rettes, men der det er flere muligheter. Hvisspråket griper inn i faget, er det forfatteren elleren annen fagkyndig som må avgjøre hva somskal bli stående til slutt. Helst bør vi da si hvasom kan gjøres: Hvis du mener a, så rett slik;hvis du mener b, så rett slik.

43

3.1 Et hasardiøst eller banalt spørsmål?Når vi skal ta et ansvar for språk og språkføringi en lærebok – og til og med skal oppdra forfat-tere språklig – må vi stille oss følgende spørs-mål: Hva vil det nå si at språket i en lærebok ergodt? Det er svært viktig at vi tenker over dette.

Det kan virke hasardiøst å spørre etter hvagodt lærebokspråk er for noe. Finnes det mulig-heter for å gi et noenlunde enkelt svar? Det erdet god grunn til å tvile på. Men spørsmålet erpå den annen side kanskje banalt, for det mankan si om godt lærebokspråk, er langt på veiikke noe annet enn det som kan sies om godtspråk generelt. Godt språk er variert og person-lig, temperamentsfullt, men saklig, forståeliguten å bli flatt og platt. Det balanserer mellommuntlig og skriftlig stiltone, mellom korte oglengre setninger osv. Det er rikt på informasjonuten at den røde tråden går tapt, osv.

Lærebøker skrives primært for barn ogunge, eventuelt for andre som er under utdan-ning. Det innebærer at forfattere har både fagetog aldersgruppa klart for seg når de arbeider.Dette må også vi som språkkonsulenter ha. Rik-tignok er det slik at framstillingen for lengst erforsøkt tilpasset både fag og alderssteg før bokanår Språkrådet. Men enten oppgaven består i åforenkle eller å fullstendiggjøre formuleringer,må vi ha tanken på elevene i bakhodet.

Byråkratprosa, ”sakspapirspråk”, står dess-verre som ideal for mange forfattere og pregerderes språkføring. Talemålsnær syntaks er påmange måter lettest å lese, og vi kan ofte prøveå fremme det. Samtidig skal vi vite at språket ilærebøker har vært kritisert for å være blodfat-tig, kjønnsløst og, kanskje enda alvorligere, ube-gripelig – fordi tekstbindingen svikter. Er detteberettiget? Kritikken rammer kanskje i begren-set grad det arbeidet som gjøres med språkliggransking av lærebokmanus. Men den minneross om at nøytralitet ikke alltid er et ideal nårman skriver. Og den bør minne oss om at vigjennom vår virksomhet og de prinsippene vi

følger, bidrar til å styre forfatteres forestillingerom hvordan de bør arbeide.

I dette kapittelet drister vi oss likevel til åomtale noe av det som må stå i sentrum for densom vil skrive godt for elevene i skolen. Kapitte-let inneholder først en allmenn kritikk av devanligste trekkene ved kansellistilen. Mye avstoffet her er sikkert velkjent, og noe av det, sær-lig substantivsjuke og passivbruk, utdypesdessuten i kapittel 6. Deretter går vi videre til åbehandle det som på sett og vis er den motsatteytterlighet, nemlig en skrivemåte der man ut fraen viss forestilling om ”enkelhet” uttrykker segså snaut at framstillingen blir nesten utilgjenge-lig, og der forfattere ikke makter å fastholde denrøde tråden når de bygger opp avsnitt. Resulta-tet er tekster som opptrer i hverdagsspråkets ge-vanter samtidig som de er temmelig vanskeligtilgjengelige.

Vi har altså latt være å gi et altfor bastant, di-rekte svar på spørsmålet i kapitteloverskriften.Men hele boka handler naturligvis om hva somer godt lærebokspråk. Det er for øvrig grunn tilå framheve at det til sjuende og sist er forfatte-ren eller forfatterne som avgjør hvor godt språ-ket i en lærebok blir, siden ingen konsulent, en-ten det dreier seg om forlagets eller Språkrådetsfolk, kan nyskrive et dårlig manus.

3.2 Arven fra kongens kanselli

3.2.1 Underordning og sideordning

Det som kalles kansellistil, har navnet sitt etterkongens kanselli, der de første byråkratene ivårt land satt og laget skriv. Kansellistilen varikke minst preget av grammatisk underordning– hypotakse – med mange leddsetninger, gjernepå flere nivåer. Forfatterne laget rene kinesiskeesker av helsetninger og leddsetninger, slik vikan vise med et utdrag av en lovtekst fra 1800-tallet (første nivå av leddsetninger er markertmed en liten a, det andre nivået med en b og det

Kapittel 3Hva er godt språk i lærebøker?

44


tredje med c, mens tekst på helsetningsnivå ståri klammer):

aAkter stamhusbesidderen innen 5 år efterledigheden å selge et bruk, bsom er blitt le-dig cderved, at siste leilending er død ellerhar oppgitt sin bygsel, [har han,] aså fremtleilendingen har livsarvinger og ikke ved sittforhold har forbrutt festet, [ved bekjentgjø-relse i et eller to blad,] asom er almindeliglest på stedet, [å varsle nevnte livsarvingerom sin hensikt å selge.]

Grammatisk underordning er ikke noe en kanklare seg uten, men som vi ser, gir tre nivåer avleddsetninger (a–c) et lite leservennlig språk,særlig når hypotaksen – som her – opptrer ikombinasjon med innskudd (så fremt ...), sub-stantiverte verb (bekjentgjørelse) og typiskboklige ord (innen, derved) o.l. Slikt kan vi ikkeha i lærebøker. Men kompliserte setninger ogperioder forekommer også i dag, skjønt de ermindre vanlige:

Boka, asom vart trykt to år better at ho komheim, var uvanleg negativ afordi ho haddemotteke nye impulsar bsom hadde endrahennar syn på Tyskland, aslik at publikum,bsom var det same gamle, aundra seg.

Det er særlig i visse fagspråktradisjoner, somden juridiske, at hypotaksepreget stil står sterkt.En velkjent type er den vi kaller attributiv sper-ring – som de bved lov apålagte tiltak – altså un-derordning på to nivåer i attributive bestem-melser. Vi kan godta at bøker om juridiske ogbeslektede emner har noe mer hypotakse enngjennomsnittet, men akkurat attributiv sperringkan i dag først og fremst tjene som stilistisk vir-kemiddel (brukt i humoristisk eller arkaiseren-de øyemed).

Preges et lærebokmanus av tung hypotakse,bør vi ta opp det i en generell merknad til forfat-ter og forlag. Enkeltstående bruk kan fraråsmed blyant, iblant rettes (altså også om syntak-sen formelt er uklanderlig).

Tekster som er preget av sideordning – para-takse – virker mer ledige og muntlige, og dethenger sammen med at talemålet har forholds-

vis lite av grammatisk underordning (men ofteknuter; se 3.2.6). Men ensidig paratakse, somkan prege lærebøker i for eksempel tekniskefag, blir på sin side lett monoton og kjedelig.Også slikt kan det pekes på i en generell kom-mentar, og ellers kan det foreslås omskriving.

3.2.2 Substantivsjuke og beslektede lidelser

Substantivsjuke er overdreven bruk av substan-tiverte adjektiv og verb. En setning som end-ringer av stor viktighet fant i disse åra sted påkirkepolitikkens område viser begge typene: avstor viktighet (< svært viktige) og endringer ...fant ... sted (< endret seg). Meningsinnholdet erher uttrykt ved abstrakte substantiv, og adjekti-vet, respektive verbet, er formelt og semantiskredusert. Kortere og klarere kunne det sammevært sagt slik: kirkepolitikken ble sterkt endret idisse åra. Særlig vanlig er substantivering avverb: gjere ei undersøking (< undersøkje), gjøreen henvendelse (< henvende seg).

Substantiviske uttrykksmåter kan være vi-dereutviklet ved omskriving med s-genitiv: påkirkepolitikkens område (< i kirkepolitikken). Islekt med substantivsjuke er også tendensen tilå benytte abstrakte adjektiv, særlig slike som en-der på -messig, i stedet for preposisjonsuttrykk,sammensetninger o.l.: distriktsmessig betyd-ning (< betydning for distriktene).

Vær på vakt mot substantivsjuke i lærebok-manus på begge målformer, og pass særlig på inynorskbøker. Forskjellen mellom nynorsk ogbokmål på dette punktet er nok blitt mindre ty-delig etter hvert, men fortsatt bør vi gripe noeoftere inn mot substantivering i nynorskmanus.I nynorsk har verbpreget, talemålsnær syntaksvært noe av et ideal, og som konsulenter bør viofte frarå eller rette setninger av den typen somer nevnt ovenfor. Blant de vanligste inngrepeneer å sette inn verb i stedet for substantiv (for ek-sempel endre oppteljinga av stemmene er av-slutta til dei har no talt opp alle stemmene) og åendre genitivskonstruksjoner (for eksempel *påkyrkjepolitikkens område til på det kyrkjepo-litiske området; se også i 6.2.3.1). Det som her ersagt om nynorsk, er også aktuelt på bokmål,men der er substantiveringer godtatt i mye stør-re grad.


45

Substantivsjuke og liknende trekk hengersammen med tendensen til hypotakse og langeperioder ved at de ofte medfører grammatiskunderordning, og ved at de som mer kompliser-te uttrykksmåter krever større plass. Men allede syntaktisk-stilistiske trekkene som her eromtalt, gjør som regel setningene både lengre,tyngre og mer kompliserte. Alt etter hvor kom-plekse og hyppige formuleringene er, kan vi fo-reslå enklere løsninger, iblant rette. Det siste kansærlig være aktuelt i nynorskmanus. Men sidenslikt forbedringsarbeid er tidkrevende, må viofte nøye oss med å skrive en generell merknad.

3.2.3 Passiv

Kongens skrivere likte også passiv uttrykksmå-te. Passiv kan farge språket ennå i dagens bøker,trass i at språkrøktere lenge har motarbeidetdette syntaktiske trekket.

Mye passiv gjør en framstilling stiv, uper-sonlig og monoton. Passiv kan også tilslørehvem som handler, nemlig hvis det leddet somangir den handlende, det logiske subjektet,sløyfes (det kan kalles ”subjektsskjuling”). Beg-ge deler ser vi demonstrert her:

Hovedemnet næringsstoffer tas opp på detteklassesteget. Stoffet om karbohydrater lesesførst, men alle relevante delemner behand-les i sammenheng, idet også proteiner trek-kes inn tidlig. Sammenhengen sikres vedoppgaveskriving.

Foruten s-passiv finnes også omskrevet passiv(bli- eller verte-passiv): når regnskogen verthoggen ut, vert livsgrunnlaget for mange natur-folk øydelagt. Også her ser vi subjektsskjulingog kan spørre: Hvem hogger ut skogen?

Vær på vakt mot passiv som tretter leseren,eller som skjuler viktige sammenhenger. Hvisdet kan sies om en formulering at den gjør en avdelene, kan vi tilrå omskriving og om nødven-dig rette med rødt. Aktiv uttrykksmåte er gjerneet alternativ.

Men passiv har også sine fordeler. Når et for-hold (en ting, person e.l.) står i fokus i et avsnitt,uttrykkes det gjerne snart som subjekt, snartsom objekt i setningene. Da kan vi ikke sjelden

bedre flyten ved å gjøre et objekt om til (spiss-stilt) subjekt i kombinasjon med passiv og varia-sjon i ordvalget:

Pc-er er små datamaskiner for hjem og kon-tor. De brukes i dag av langt flere enn før [istedet for: ”I dag bruker langt flere ...” eller”Langt flere bruker ...”]. Siden 1980-åra hardisse maskinene erobret markedet.

Her får vi både forbindelser som er tette nok, ogledige overganger.

Ved å veksle mellom aktiv og passiv innen-for samme setning kan vi spare plass og varierespråket på samme tid: soppen veks i Jotunhei-men og vert sanka av bygdefolk (alternativet ermer omfattende formuleringer). Det er jo ikkealltid det logiske subjektet er viktig, og er detuviktig, kan det med fordel sløyfes. Da passerpassiv særlig godt.

Men ofte bør vi foreslå aktiv form. Ikkeminst skal vi være på vakt mot kansellipregedeformer som vises til, pålegges, bes, anses, imø-teses, forventes (og de tilsvarende variantenemed bli- eller verte-passiv: *det blir (vert) visttil brevet Dykkar av 14.6. o.l.). Dette må vurde-res ut fra målform, klassetrinn og fag.

Passiv har tradisjonelt stått sterkest i bok-mål, og vi kan oftere godta passivkonstruksjo-ner i bokmålsmanus enn i nynorskmanus. Vide-re fungerer passiv bedre på høye klassetrinnenn på lave. I teknisk språk er passiv med sløy-fet logisk subjekt ofte fullt forsvarlig: det fors-kes på hivviruset, relea vert produserte i Japan,prøvene forsegles og lagres. I juss brukes pas-siv mye i visse forbindelser: overtredelse straf-fes med bøter, skadelidte ytes erstatning o.l.Men vi kan ofte foreslå aktiv også her.

Les mer om passivbruk i 6.3.3.

3.2.4 Lange og uregjerlige passasjer

Det hørte til dårlig kansellistil at setninger ogavsnitt var for lange, tankeinnholdet dårlig ord-net og stoffet ikke lagt fram på en logisk og pe-dagogisk måte. Forklaringen er at det er endavanskeligere å lage kinesiske esker av setningerenn å lese dem.

Vi skiller mellom perioder og setninger. Med

46


periode mener vi en enhet mellom store skille-tegn som består av mer enn én helsetning (foreksempel Gro slo, men Ola sprang). Med set-ning mener vi enten helsetning (med eller utenandre setninger som ledd) eller leddsetning(setning som er ledd i en helsetning).

Hypotakse og substantivering gir lange set-ninger og enda lengre perioder. I skjønnlitteraturkan setnings- og periodelengde utnyttes som etstilistisk virkemiddel, og forfattere må stå fritt tilå gjøre det. I lærebokmanus bør vi derimot ofteforeslå omskriving: oppdeling av perioder i hel-setninger og oppdeling av kompliserte helset-ninger i enklere setninger eller motsatt: sam-mentrekking av perioder og helsetninger – derdet er behov for variasjon eller for å dempe enutrert stiltone (rødretting i særlige tilfeller).

Når språket er tungt og lite leservennlig, kandet komme av at forfattere presser sammen fleretanker i én periode eller én setning der innhol-det tilsier flere. Et tegn på at språket blir forkomprimert, er at det kreves mye hjernearbeidfor å dele opp det som står. Den følgende helset-ningen på 35 ord er formelt uklanderlig:

Miljøgiftene stammer enten fra stoffer sombenyttes i bekjempelsen av skadedyr ogplantesjukdommer, biocider, som dreper le-vende organismer, eller fra stoffer, tungme-taller og en del organiske stoffer, som trafikkog industri slipper ut i omgivelsene.

I tillegg til hovedmomentet – hvor miljøgiftenestammer fra – inneholder setningen bimomenteri form av leddsetninger (som dreper ...) og inn-skudd (biocider og tungmetaller og en del or-ganiske stoffer). En forenkling kunne se slik ut:

Miljøgiftene stammer enten fra stoffer sombenyttes i bekjempelsen av skadedyr ogplantesjukdommer, eller fra stoffer som tra-fikk og industri slipper ut i omgivelsene.Den førstnevnte gruppa av stoffer kalles bio-cider, og dreper levende organismer, denandre består av tungmetaller og en del orga-niske stoffer.

Det hender vi kan løse opp en kompakt fram-stilling noe ved å sette inn ett enkelt ord. Når

subjektet for eksempel er en at-setning som ikkestår først i helsetningen, virker det rimelig å set-te inn det: i tillegg til den høge farten kjem (det)at bilen hadde dårlege bremser. Vi kan også set-te inn et proord. Det er et ord som gjentar inn-holdet av et lengre ledd som er skilt ut medkomma. Slik gjør Ibsen det i ”Terje Vigen”: ”Nej,den som frelste da værst det kneb, det var nokden lille der!” Det er proordet. Det er ikke nød-vendig for setningen, men passer etter et langtledd. I talemål brukes det ofte også etter korteledd (”i dag så er det mandag, og klokka, den erni”), men i lærebøker er dette mindre godt ogmå rettes: i mange tilfeller så er det ... > i mangetilfeller er det ...

Vi må altså også iblant vurdere forfatteresbruk av proord kritisk. Et greit tips er at proor-det kan brukes etter et ledd som er skilt ut medkomma etter vanlige grammatiske regler. Da mådet nødvendigvis ha en viss lengde.

I motsetning til foreløpig subjekt og proordgjør tunge innskutte ledd framstillingen mindreleservennlig. Særlig adverbiale ledd kan ståsom innskudd på ulike steder. De kan da blisammensatte og ganske lange: huset har pågrunn av dette i utgangspunktet alt i alt en forhøy pris. Slik leddstilling bør frarås. Se ogsåneste punkt. Jamfør også 7.2.7.3 om tunge set-ningsadverbial som følge av engelsk påvirk-ning.

I det hele tatt: Når vi vil endre på rekkeføl-gen av ledd, bør vi vanligvis være tilbakeholdnemed rødretting og bruke det bare på tvetydigeog misvisende uttrykksmåter (som nødvendig-vis ikkje for ikkje nødvendigvis). Forslag er ofte-re aktuelt, særlig der lange ledd står innskutt el-ler spisstilt i setningen.

I leddsetninger er rekkefølgen av verbal ogadverbial oftest en annen enn i helsetninger.Men særlig i at-setninger forekommer ikke sjel-den helsetnings rekkefølge mellom leddene:Stang så at dette ville aldri skje (i stedet for ald-ri ville). Dette er en stilistisk variant som vi oftebør godta.

Det er en generell tendens til at stedsadver-bialet står før tidsadverbialet, som vi ser i set-ningen Luther er den mest markante av refor-matorane i Tyskland på 1500-talet, uten at vi tilvanlig skal rette til eller anbefale det. Ved lovtit-


47

ler regnes derimot en bestemt leddrekkefølgesom obligatorisk: lov av 21. juni 1971 om Norskspråkråd (dette hører til feltet lovteknikk, og entidsangivelse som kommer sist, bør rettes).

Generelt er det lettere å gjøre feil jo lengre enperiode eller setning er. Lange setninger kan bliugrammatiske, og framstillingen blir ulogisk(nedenfor er det enten – eller og både – og somer blandet sammen):

*Miljøgiftene stammer enten fra stoffer sombenyttes i bekjempelsen av skadedyr ogplantesjukdommer, biocider, som dreper le-vende organismer, tungmetaller som kom-mer fra trafikk og industri, og en del orga-niske stoffer som slippes ut i omgivelsene.

Med bare korte setninger får vi på den annenside et kjedelig, påfallende eller dunkelt språk.Der et saksforhold står i sentrum, er ingen avdelene heldig. Vekslende lengde er ofte best,også fordi det gir teksten god rytme. Her må viimidlertid ta hensyn til klassetrinn og emne. Bø-ker til lesetrening for lavere trinn må kunne hamange korte setninger, i likhet med oppgaverog instruksjoner i fag som matematikk og fy-sikk. Bøker for høyere trinn kan ha mer av langesetninger i løpende tekst.

Å foreslå endringer i periode- og setnings-lengde gjennom et helt manus er tidkrevende.Derfor bør vi skrive en generell merknad til for-fatter og forlag hvis lengden skjemmer framstil-lingen (det samme kan gjøres ved ensidig brukav korte setninger).

Avsnitt skal ikke være lengre enn nødven-dig. Sidelange avsnitt er sjelden noen fordel,saklig sett. Emne og innhold må styre innde-lingen; et nytt avsnitt skal begynne der det sak-lig eller logisk passer. Syndes det mot detteprinsippet, kan vi skrive merknad også om det.Stoffet må dessuten ”stokkes” riktig, og forfatte-re må ikke forutsette kunnskaper som leserenmottar først lenger ute. Må man nevne stoff somomtales først seinere, bør det vises til hvor dennærmere omtalen er å finne. Begreper somtrenger forklaring, bør forklares første gang deforekommer.

En god tretrinnskjede når en bygger opp av-snitt, er slik:

Alt dei gamle egyptarane kjende titalssyste-met. Dette systemet er no i bruk over heileverda. Det står også sentralt i matematikkfa-get i skulen.

Her introduseres begrepet ”titalssystemet” islutten av den første setningen. I den neste erdet saktema med foranstilt pronomen, og ende-lig kan det i tredje omgang refereres til bare medpronomen. På denne måten får vi relevant infor-masjon i passende porsjoner med glidendeoverganger, uten tyngende gjentakelser. Dettemønsteret kan vi ha i tankene hvis vi må gjørenoe med et manus som er uoversiktlig elleruryddig.

3.2.5 Informasjonen på rett plass, men utenvenstretyngde

I dårlig kansellistil møter vi setninger som ikkenødvendigvis er ugrammatiske eller for kom-primerte (”overtette”), men som likevel er dår-lige fordi setningene er for venstretunge ellerleddrekkefølgen er lite heldig på andre måter.

I utsagnssetninger på norsk er informasjo-nen fordelt slik at det grammatiske temaet stårførst (til venstre for det finitte verbet), mensremaet er det som følger. Temaet er emnet detsies noe om, remaet er det vi får vite om temaet.Dessuten er det ofte slik i norsk at temaet reali-seres grammatisk som subjektet. I tråd med det-te står gjerne subjektet til venstre i setningen,innholdsmettede ledd som direkte og indirekteobjekt, adverbial og predikativ til høyre. Det servi i setningen Luther skrev om jødene på enmåte som i dag kritiseres, der Luther er tema,resten rema. Dette mønsteret er en bevegelse fradet kjente til det ukjente. Det kan imidlertidvære brutt ved at andre ledd enn subjektet erflyttet fram (spisstilt), for eksempel predikativ:grønn var min barndoms dal, adverbial: i mor-gon skal du døy, verbal: mishandler (mishand-le) folk gjør politiet ikke (i det siste tilfellet måen form av gjøre komme inn der verbalet stod,mens det framflyttede verbalet står i infinitiv el-ler presens).

Det første leddet opplyser altså hva setning-en handler om (dette må vi kunne regne med atdet gjør). Derfor er det viktig at det leddet som

48


passer best, står først. Her er en setning somikke er helt heldig, og som vi kan frarå: hanopplevde å være førstemann framme ved enstørre ulykke med flere døde i jobben som dro-sjesjåfør. Skriv heller: i jobben som drosjesjå-før opplevde han ... Omdiskuterte konstruksjo-ner er slike som om ein halv time kan du gledeg til ein fin konsert i radioen (kan jeg ikke be-gynne å glede meg alt nå?) og alle var ikkje likeglade for avtalen (det riktige er: ikkje alle varlike glade ...).

Inneholder en utsagnssetning et adverbial,kan vi foreslå at det settes først, for da blir set-ningen ledigere: bystyret sa mot sentrumsparti-enes stemmer et prinsipielt ja til forslaget > motsentrumspartienes stemmer sa bystyret et prin-sipielt ja til forslaget.

Ut fra dette er det ofte ikke noe problem åavgjøre når en bør sette inn foreløpig subjekt. Etforeløpig subjekt kan jo stå helt til venstre, ogdet passer godt når en ikke vil framheve ett avflere mulige andre ledd ved å plassere det der.Tenker vi på innholdet, er en setning som detbudde mange menneske her før i tida mer nøy-tral enn mange menneske budde her før i tida,her budde (det) mange menneske før i tida ogfør i tida budde (det) mange menneske her.

Noen forfattere lager det-setninger som kanvære mindre heldige fordi et annet ledd hellerskulle stått først: det vil i denne sammenhengenofte være fruktbart å se på tidligere avgjørelser.Et tegn på at noe er galt her, får vi ved at det blirunødig avstand mellom ord som hører nærsammen i setningen: vil – være fruktbart. Det erdette vi kan kalle sperring, jamfør neste punkt.Flytter vi det sperrende leddet fram (spisstillerdet), blir vi kvitt sperringen og får også et bedretemaledd: i denne sammenhengen vil det oftevære ... (eller: ... er det ofte ...).

Spisstilling kan dessverre gi venstretungt(fortungt) språk. Særlig der flere lange ledd erspisstilt, eventuelt også leddsetninger, blir re-sultatet lite leservennlig. I det følgende eksem-pelet kommer helsetningsverbalet først etter detsiste kommaet:

Å peike på lausmasseførekomstar på grunn-lag av terrengformasjonar, forklare korleisførekomstane er komne dit dei er, og seie

noko om kvaliteten og kor brukbare dei er isamband med byggjeteknikk og anleggsar-beid, er oppgåver for geologane.

Her bør vi gripe inn med blyant og foreslå om-skriving. Vi kan nok også vurdere rødretting.Setningen kan jo for eksempel innledes medOppgåver for geologane er ... Presentering eren annen mulighet: Det er oppgåver for geolo-gane å peike på ..., det er geologane som arbei-der med å peike på ... e.l.

De fleste leddsetninger kan stå til venstre(foranstilt) eller høyre (etterstilt) i helsetningen.Ved noen typer (vilkårssetninger, tidssetninger)er foranstilt posisjon det naturlige, særlig omleddsetningen ikke er for lang: hvis papiret far-ges blått, er oppløsningen basisk. Spesielt år-sakssetninger har imidlertid lett for å gi tungtspråk hvis de foranstilles: fordi Napoleon un-dervurderte den russiske vinteren, måtte hangi tapt utenfor Moskva. Vi kan her gjøre helset-ningen ledigere ved å foreslå etterstilt posisjon:Napoleon måtte gi tapt utenfor Moskva fordi ...eller velge andre løsninger, for eksempel om-skriving til følgesetning: Napoleon undervur-derte ..., så han måtte ... eller to helsetninger(faktum pluss følge): Napoleon undervurderte..., og han måtte derfor ... Utbrytning (for ek-sempel det var fordi Napoleon undervurderte..., at han ...) er derimot mindre aktuelt, fordi enved utbrytning framhever et bestemt ledd, ogdet passer ikke uten videre i sammenhengen.(Utbrytning kan ofte ellers benyttes til å løseopp tungt språk.)

Et ledd kan være spisstilt fordi det skal fram-heves. Men grunnen kan også være tekstbin-dingen, for det som er rema i en setning, blirofte tema i den neste (Luther er den mest mar-kante av reformatorane i Tyskland på 1500-talet. Det 16. hundreåret er ei dramatisk tid ikyrkjehistoria – gjentakelse ved bruk av andreord). Spisstilling er ikke uheldig i seg sjøl, menoverdreven bruk av spisstilling for stilens skyldkan frarås fordi lærebøker er sakprosa, ikkediktning.

3.2.6 Knuter og sperringer

I tung og intrikat språkføring floker setninger


49

og ledd seg lett sammen og danner knuter avymse slag. Ofte kiles også ord inn som sperring-er mellom andre ord som hører sammen. Slikeknuter og sperringer er dels akseptable, delskvalifisert for rødretting; hva som er rett, måvurderes i det enkelte tilfellet.

Velkjente er setningsknutene. En setnings-knute får vi når et ledd eller en leddel er flyttetover en setningsgrense, for eksempel fra enleddsetning over til spisstilling i oversetningen.Mange setningsknuter regnes som normalspråkbruk, særlig hvis verbalet i oversetningener et utsagnsverb (anføringsverb) e.l., slik det erher: dette meinte Linné måtte vere feil (bør fåstå). Når subjektet er ”setningsknuteledd” oghentes fra en at-setning, sløyfes normalt at(*dette mente Linné at måtte være feil kan rettesmed rødt). Hvis objektet er flyttet fram: mate-matikk skjønner de fleste elever (at) man målære, kan at regnes som valgfritt. Slike setningerer likevel ikke så gode, og vi kan gjerne foreslåomskriving til at man må lære matematikk,skjønner ..., at matematikk må læres, det skjøn-ner ... e.l. I spørresetninger er setningsknutemange ganger ikke til å unngå. Det er ikke galt åskrive: Til kva for land trudde Columbus (at)han var komen? (eller Kva for land trudde Co-lumbus (at) han var komen til?).

Setningsknuter bør rettes for eksempel hviset preposisjonsuttrykk er flyttet slik at mening-en blir forvrengt: *Til månen sa McNamara atUSA ville sende mennesker om to år. Flyttingav preposisjonsuttrykk til spissen av setningenkan for øvrig gi et uakseptabelt resultat sjøl omuttrykket ikke passerer noen setningsgrense,som ved *for innsatsen så Semmelweis ikkenoe til belønningen, der preposisjonsuttrykketfor innsatsen er en bestemmelse til belønning-en og ikke bør flyttes. Derimot kan ofte det lo-giske objektet i en infinitivshelhet flyttes uten atresultatet blir umulig: slik framferd hadde sko-len vanskelig for å tolerere. Det siste fenomenetkan kalles infinitivsknute.

Ikke sjelden er adverbial som ikke/ikkje,neppe, kanskje flyttet opp i oversetningen fraden leddsetningen der adverbialet hører hjem-me. Dette kan gi umulige resultater, som må ret-tes: *så får vi ikkje håpe at blandinga eksplo-derer.

Ord som hører sammen, bør stå sammen.Når ord eller ordgrupper flyttes, kan de skapesperringer mellom andre ord der de settes inn.En velkjent type er attributiv sperring, der etpartisipp med preposisjonsuttrykk kiles innmellom artikkelen og kjerneleddet: en av Stor-tinget nedsatt komité. Det finnes også andre typer. Et eksempel som hybel til leige for damesom har eigen inngang viser at flytting av ordkan gi en komisk effekt. Ordstillingen kan ogsågi tvetydighet. I setningen de fikk tilbudet fra bedriften om kursene i Bergen i april vil en normalt oppfatte i april som en adverbial bestemmelse til kursene, altså at kursene skalholdes i Bergen i april. Men er det ment at til-budet kom i april, bør vi rette formuleringenmed rødt, til for eksempel i april fikk de til-budet ... (i april får da stå sammen med verbaleti setningen, nemlig fikk).

Man kan ikke alltid så lett unngå sperringer.Det er vanskelig for eksempel når det foreliggerandre etterstilte bestemmelser i tillegg til en relativsetning: Wedel førte ein kamp for penge-verdien som fekk konstitusjonelle konsekven-sar. Her er bestemmelsen for pengeverdienplassert mellom ein kamp og som-setningen,men resultatet er akseptabelt fordi vi ut fra vårforhåndskunnskap vet at det ikke kan værement at pengeverdien fikk slike konsekvenser.

Når sperringen er et etterstilt eiendoms-pronomen som står mellom kjerneleddet og enannen etterstilt bestemmelse, bør vi foreslå omskriving, særlig på bokmål: dette kan ikkehjelpe på følelsen vår av at hverdagen er tung(bedre: vår følelse av ... eller: ... på følelsen av...). På nynorsk godtar vi lettere formuleringersom ... kjensla vår av at ...

Der et bestemmerledd er svært langt, kansammenstilling bli nesten umulig, som vi served komplekse preposisjonsuttrykk. I setningendette er et uttrykk for de tendenser vi finner idenne epoken til samtidig å tolke Bibelen kon-kret, allegorisk og typologisk er preposisjons-uttrykket (til å ... typologisk) så langt at ordleg-gingen ville blitt mye tyngre med (som) vi fin-ner i denne perioden plassert helt til slutt. Menjo mer overkommelig omfang preposisjonsut-trykket har, desto mindre akseptabel blir gjernesperringen. I vi må sjå på dei utsiktene som

50


finst til å utvide verksemda kan vi tilrå ... deiutsiktene til å utvide verksemda som finst.

Der et nominalt ledd har flere sideordnededeler, må vi passe på. Hvis meningen med ensetning som dei trefte ungdom og eldre på klub-ben og i kyrkja er å si at ungdommen var påklubben og de eldre i kirken, er den ikke god(det er uklart hva som står til hva). Vær på vaktmot slike unøyaktigheter og skriv om til for ek-sempel ... ungdom på klubben og eldre i kyrkjamed blyant eller rødt. Også med respektive,henholdsvis (bare bokmål), i same følgd, hø-vesvis (nynorsk) kan vi få entydige formule-ringer i slike tilfeller (dei trefte ungdom og eldrepå klubben respektive i kyrkja), men tonen blirda lett formell eller byråkratisk, og det passer ialle fall ikke her.

3.2.7 Fullstendighet og parallellitet

I kansellistil med hypotakse, passiv og kompli-serte perioder kan hensynet til fullstendighet ogparallellitet bli skadelidende. Det gjelder både ibetydningen og i det språklige uttrykket.

Det er normalt å sløyfe ledd for å spare plasseller av andre grunner. En setning som her sitterde og leser bønner kan ses som en avkorting avher sitter de, og her leser de bønner (sitte og ...betyr rettnok ”holde på med å ...” og angir ak-sjonsart). Det er vanskelig å si kort og greit hvorgrensa for akseptabel avkorting går, men vi børaldri kreve at forfattere skal sette inn sløyfedeord som ville redusere flyten i språket. Ikke sjel-den er det jo tale om ulike stilvirkninger og ny-anser. Ved vendinger som ei bok om kjærleikenog (om) døden og han har oppsøkt og (har)møtt paven kan det gi en langsommere rytme ågjenta preposisjonen respektive det finitte ver-bet, og vi må tro forfatteren har sine grunner forå velge det ene eller det andre. På den annenside kan sløyfing av ord uten tvil gjøre en for-mulering uklar. Setningen finn den største ogminste verdi X kan ha bør vi endre til finn denstørste og den minste verdi ... Det kan jo neppestemme at den samme verdien er både størst ogminst, som den opprinnelige formuleringen kangi inntrykk av.

Forfattere bruker flere knep når en setningtruer med å bli for lang. Det er vanlig å forkorte

leddsetninger: eit firma basert i Sveits har totredelar av den norske marknaden. Denne set-ningen er ikke feil, men den blir bedre hvisleddsetningen har full form: eit firma som erbasert i Sveits, ... Mange lar leddsetninger ståalene, men det er sjelden akseptabelt: All kon-takt med andre er et resultat av valg. Hvem vivil ha kontakt med, og hvor mye tid vi vil satsepå forholdet. I slike tilfeller har vi to valg – en-ten å henge leddsetningen på helsetningen fo-ran med komma: All kontakt med andre er et re-sultat av valg, hvem vi vil ha kontakt med, ... el-ler å skrive leddsetningen om til en helsetning:Vi må velge hvem vi vil ha kontakt med, ...

Ufullstendige setninger mellom store skille-tegn kan godtas helt unntaksvis, som når dethar en klar stilistisk funksjon. Setninger som be-gynner med ”Dette fordi”, ”Dette på grunn av”,”Noe som”, er ikke akseptabelt lærebokspråk.En passasje som Eldre kvinner blir oftare einsle-ge enn eldre menn. Dette fordi levealderen erhøgare for kvinner enn for menn kan vi rette tilfor eksempel Det(te) er fordi ... Iblant kan vitrekke det som står etter punktum, inn i setning-en foran: Tsaren gikk imot framlegget. Dettefordi han ... retter vi til ... gikk imot framlegget,fordi han ... Når konstruksjoner av den nevntetypen står med liten forbokstav, inne i en helset-ning, kan de aksepteres, men ofte er de ikkesærlig gode da heller: Newton ville ikkje godtaden nye bølgjeteorien, noko som øydela mykjefor kontakten med tyske og franske vitskaps-menn. Her kan vi sette punktum eller kommaog lage en ny setning: Newton ville ikkje godtaden nye bølgjeteorien. Det øydela mykje for ...

Når ord er sløyfet, kan det være vanskelig åsi akkurat hva som mangler. Hva bør gjøresmed en setning som vi leser sjelden bøker uten-for vår nærmeste krets? Hvis ikke kontekstengir svar, er det riktig å skrive en merknad derman ber om en presisering. Setningen dette erein projeksjonsveg for å få fram likskapar lig-ger på grensa, for den kan vi forstå, om den nåer knapp, men vi kan gjerne foreslå en mer full-stendig ordlegging, som dette er ein projek-sjonsveg vi kan følgje for å få fram ... Uttrykks-måten kan bli i knappeste laget også ved det-konstruksjoner: det som er jussens oppgave åklargjøre, er de rettslige konsekvenser ... Sett inn


51

foreløpig subjekt med blyant i relativsetningen:det som det er jussens oppgave å klargjøre, er ...eller foreslå andre løsninger.

Et særtilfelle av ufullstendig setning er nårforfatteren lar en overskrift gå over i den førstesetningen i teksten. Står det slik som nedenfor,skal vi vanligvis ikke godta det:

Onkologsom gir medisinske råd og veiledning nårsærlige problemer oppstår.

Det kan rettes til for eksempel:

OnkologEn onkolog kan gi medisinske faglige råd ogveiledning ...

Merk for øvrig at den gamle skoleregelen om athelsetninger ikke kan innledes med Og og Men,ikke gjelder (den har aldri vært offisiell).

Parallellitet i språket kan være så mangt. Etviktig prinsipp er dette: Der to momenter fram-står som like viktige, bør ikke det ene få ti linjerog det andre én – uten at grunnen til den forde-lingen er klar. Et annet prinsipp er slik: Skriverman på den ene side, må også ”den annen side”omtales (skjønt ikke nødvendigvis med akkuratdisse ordene). Men her må vi være tilbakehold-ne med rødretting. Blyantforslag er best. Passogså på dette: Hvis svært ulike ledd sidestilles,kan resultatet bli ufrivillig komisk (det vartkjøpt varebil og vin).

3.2.8 Ulogisk språk?

Også logikken kan glippe, ikke minst når orde-ne er mange og periodene flokete. Men hva erlogisk språk? Vi kan nok lett se at i en setningsom *årsaken til opprøret skyldtes økning ibrødprisen blandes årsaken var og opprøretskyldtes sammen, slik at resultatet blir ulogisk.Men å rette etter hva som virker logisk, kanvære problematisk, for uttrykksmåter kan væreriktige uten å være logiske (både planfritt kryssog urmakaren tok frå kvarandre klokka er idio-matisk norsk). Tross dette finnes det brudd mel-lom språk og logikk som vi bør se opp for.

Når et adjektiv eller et preposisjonsuttrykk

står til førsteleddet i en sammensetning, får videt som kalles forleddstilknytning: *lovligekonfliktsituasjoner (av situasjoner med lovlig(arbeids)konflikt), *bokflaumen om livsstil (avflaumen av bøker om livsstil). Jo mer ulogiskeslike formuleringer virker, desto mindre aksep-table blir de naturligvis.

Eksempler som disse bør rettes. Men for-leddstilknytning kan være innarbeidet og mågodtas av den grunn: Danmark er Nordens ut-siktsvindu til Europa (vindu med utsikt til ...),skrivemåten av engelske lånord (... skriving av...). Hvis alternativet er en lengre konstruksjon,kan også det være et argument, for enda manbør skrive overslag over kostnadene for pro-sjektet for å uttrykke seg fullstendig, er kost-nadsoverslag for prosjektet fullt brukbart. Detfinnes her mange tvilstilfeller. Ved *innsynsretti sakens dokumenter bør vi nok rette til rett tilinnsyn i ..., og ved *leigekontrakt om skytebanetil kontrakt om leige av ...

Ulogisk virker det gjerne også når et adjektivsom er bestemmelse til et verbalsubstantiv,overføres til handlerordet (nomen agentis). Avtrådløs telegrafi får vi da *trådløs telegrafist,som må rettes, men ellers må vi også her vurde-re det enkelte tilfellet, for en del slike uttrykkhar hevd, som klinisk psykolog, av klinisk psy-kologi. Et liknende eksempel, som vi godtar, erelektrisk forretning, av forretning for elektris-ke artiklar.

Ifølge det som kalles subjektsregelen, skaldet som er subjekt for tanken, også være subjekti setningen (grammatisk subjekt). Brudd på sub-jektsregelen er et problem ikke minst der en in-finitiv, et verbalsubstantiv e.l. er styring til etpreposisjonsuttrykk. Et eksempel på det har vi idenne setningen: *etter å ha ete frukost ventaein båt på selskapet. Her er regelbruddet sværttydelig, det er unevnte mennesker som er logisksubjekt for infinitivsuttrykket, og setningen mårettes, for eksempel til etter at selskapet haddeete ...

Subjektsregelen håndheves ikke lenger såstrengt som før. Vi kan se bort fra den i enkle til-feller der det ikke er fare for misforståelse, foreksempel i setninger (instruksjoner) som maski-nen startes ved å vri på en skrue. Her er det enunderforstått instans (brukeren, ”vi” e.l.) som er

52


logisk subjekt. Men bruddet er diskré. Også denfølgende setningen bør nok godtas: for å unngåat vibrasjoner fra omgivelsene forplanter seg tilmaskinen, må den stå på et tungt fundament. Vikan eventuelt tilrå at preposisjonsuttrykket gjø-res om til en leddsetning med vi, en e.l. somsubjekt: skal vi unngå ...

På liknende vis blir det når et verbalsubstan-tiv er styring i preposisjonsuttrykket: vedigangsetjinga av skiva må ho stå heilt støtt, vedtørking av negativer bør de henges opp i to ti-mer (subjektet i setningen er logisk objekt forverbalsubstantivet). Her kan vi foreslå når einset i gang ..., når man tørker ... Et grensetilfelleer ved smalt panel må ein rekne med plass tilspikarslag, der det ikke finnes noe verbalsub-stantiv, men er tale om et produkt. Foreslå gjer-ne: når panelet er smalt, må ein ...

I den følgende setningen er subjektsregelenoverholdt: ved svært lite vassinnhald er leirafast (det er leira som inneholder vann). Menogså her kan vi foreslå andre formuleringer hvisde er bedre: når leira inneheld svært lite vatn,er ho fast (som er mer konkret og mer utførliguttrykt enn det første).

Et nokså anonymt brudd på subjektsregelenhar vi der det er blitt grammatisk subjekt somfølge av utbrytning: etter å ha lest farens brevvar det med en sterk følelse av glede guttene tokfatt. Mindre merkbart er det òg der et preposi-sjonsutrykk står uendret ved passivvending(jamfør ovenfor: maskinen startes ved å vri påen skrue) eller ved endring til modalverb medpassiv infinitiv: for å klare påkjenninga mådruesukker inntakast. Disse tilfellene av ulo-gisk språk kan vi godta, blant annet fordi detikke er tvil om meningen. Alternativene er om-skriving med leddsetning (etter at de hadde lest...), aktiv (..., må du ta inn druesukker) e.l.

Brudd på subjektsregelen kan det bli hvis etadverbial eller predikativ feilplasseres: *i atten-årsalderen arresterte politiet ham for førstegang (det er opplagt ikke politiets alder det gjel-der). Enda tydeligere er dette i *som barnets farviste hun liten interesse for å ta ham med på av-gjørelser. Begge disse setningene bør rettes (detspisstilte leddet kan flyttes lenger til høyre i set-ningen). Mindre påfallende er bruddet i set-ningen som ekskresjonsprodukt finn vi am-

moniakk hos dyr som lever i vatn. Slike feiloverses ofte. Blyantfraråding klarer seg her.

Faste uttrykk (kollokasjoner) med ord forkroppsdeler, redskaper o.l. kan gi et ulogisk inn-trykk ved at entallsformer står til flertallsord:turistane kom med ransel på ryggen, urinn-byggerne jakter med pil og bue. Dette, som erhevdvunnet språkbruk, tar vi også opp i 6.2.1.1.Også idiomer kan virke ulogiske uten at de kanrettes (ho sat i telefonen i to timar) og idiomer(som la oss se gjennom fingrene med det).

Pleonasmer (”smør på flesk”) bør vi derimotofte rette, men de kan være lette å overse. Vi hef-ter oss ikke alltid ved formuleringer som *vikti-ge nøkkelpersoner, *fundamentale grunnposi-sjonar eller *de første pionerene, men de børrettes med rødt. Det finnes også ymse grensetil-feller (ofte en følge av adjektivbruk), fra kviteisbjørnskinn til gylne gullmynter. Det kanvære ulike syn på når slike kombinasjoner skalregnes for pleonastiske, og derfor bør vi tenkeoss godt om.

3.2.9 Midler til å binde teksten sammen med

Kansellistilens lange, kompliserte perioder kun-ne få en mindre dreven leser til å falle av lasset.I lærebøker må setningene være føyd sammentil større tekstavsnitt på en klar og samtidig le-dig måte. Det er ord og ordgrupper som ivaretardenne sammenføyningen, ved at de viser tilhverandre over setningsgrensene, i egenskap avgjentakelser, kontraster, presiseringer, eksemp-ler, henvisninger, årsaksangivelser osv. De trå-dene som da trekkes, må være tydelige, og detmå være passe langt mellom ordene som binderteksten sammen.

I et eksempel som er anført tidligere, er dissehensynene godt ivaretatt: Alt dei gamle egypta-rane kjende titalssystemet. Dette systemet erno i bruk over heile verda. Det står også sentralti matematikkfaget i skulen. Her tjener gjentakel-se og pronomen til å føye sammen teksten. Viser at ordene ”roper” til hverandre, slik at visom leser, kan følge framstillingen. Setningeneer ikke så lange at avstand svekker forbindel-sen. Husk òg at mellomliggende stoff kan skapeuklar forbindelse også der avstanden er kort.Nevnes for eksempel H.C. Andersen og Søren


53

Kierkegaard i en tekst, og deretter HermanBang og Henrik Pontoppidan, kan ikke forfat-teren i neste setning vise til bare de to førstnevn-te med ordene disse danske dikterne.

Pronomen, adverb, adjektiv, konjunksjonerog preposisjoner fungerer som tekstmarkører.Det gjelder andre, den, denne, han, hun/ho,som, slik(e), sånn(e), derimot, derfor/difor, likeså, her, der, men, omvendt, i motsetning tilosv. Det må alltid være klart hva slike ord visertil (ikke minst blir henvisninger med denne,dette, disse/desse, slik og som lett uklare).Bruk av motsetningsord som derimot, likevel,omvendt krever på sin side at det virkelig fore-ligger en kontrast eller ulikhet – på samme måtesom derfor/difor etablerer og forutsetter et år-saksforhold. Skriver en forfatter for det første ...,må også de andre momentene nevnes (for detandre ...; alternativt dessuten ..., også ..., videre... o.l.).

Det må være grammatisk-syntaktisk sam-svar mellom substantiv og et tilhørende prono-men: den romerske patrisiaren var ein sjølv-medviten herre, og han (ikke *dei) hadde lengealle viktige embete. Se 6.6.2.2.

Et pronomen kan stå før det substantivet detviser til, dersom det hører til i en foranstilt ledd-setning: fordi han var fransk, tenkte Napoleon inasjonalistiske baner. Men hvis substantivetikke er omtalt like før eller avstanden mellomsubstantiv og pronomen blir for stor, bør vi vur-dere å foreslå at de bytter plass, slik at leserenkan gå fra det kjente (substantivet, som identifi-serer hovedsaken) til det ukjente (henvisning-en): fordi Napoleon var fransk, tenkte han i ...

Forfattere bruker ofte her og der i overførtforstand i slike forbindelser: her møter vi denrasjonalistiske tradisjon, det galdt skipsfartenog forholda der. Hva som passer best, og påhvilken plass ordene bør stå, kan variere. Er detfare for misforståelse, eller er bruken uheldig avandre grunner, kan vi gripe inn, men ofte bør vivære tilbakeholdne i slike tilfeller.

Et adverb som imidlertid brukes ofte tilovermål, og da bør vi foreslå at det utelates.

Som vi har sett, kan teksten være bundetsammen ved at ord eller ledd gjentas helt ellerdelvis. Gjentakelser kan dermed være syntak-tisk-stilistisk begrunnet, men de skyldes like

ofte manglende omtenksomhet, sånn at resulta-tet er klønete: Psykologar har embetseksamen ipsykologi. Psykologar er utdanna til å forståmenneskelege kjensler og menneskeleg åtferd.Psykologar kan ha eigen praksis eller vere til-sette i ei bedrift eller i skulen. Vi kan unngå det-te med enkle midler, ved å foreslå variasjon medentall, bestemt form o.l.: Psykologar har em-betseksamen ... Ein psykolog er utdanna til å ...Psykologen kan ha eigen praksis ...

En annen måte er å sette inn et synonym i ste-det. Synonymer brukt på riktig måte gir god ogvariert stil: Menighetens prest var han hele livetigjennom. Som pastor gikk han ofte den tungeveien med sorgens budskap, en trofast Herrenstjener i alle år. Slik tekstbinding er mulig der deter tale om identitet eller tilnærmet identitet mel-lom leddene, og det er viktig at betegnelsenepasser i sammenhengen, noe de ikke alltid gjør.

Der det er et motsetningsforhold, kan begre-per være stilt opp mot hverandre: Psykologarhar embetseksamen i psykologi. Psykiatrar erlegar som har spesialisert seg i psykiatri. Ogsådette er tekstbinding, på et semantisk nivå.

3.3 Å lede leseren gjennom teksten

3.3.1 “Lettleste” tekster?

Det er ikke bare kansellispråket som kan svikteleseren. En tekst kan mangle alle standardkjen-netegn på tungt språk og likevel være vanskeligå forstå. Dette er blitt dokumentert av språk-forskeren Anne Hvenekilde, som i en artikkelviste hvordan lettlesutgaven av en lærebok i o-fag for mellomtrinnet var vanskeligere å forståenn normalutgaven av samme bok, til tross forat lettlesteksten hadde enkel syntaks, korte set-ninger og få fagtermer.

3.3.2 Behov for logiske tekstmarkører

Det som lett skjer i en læreboktekst – særlig nården er skrevet for elever på lavere trinn – er atkravet om enkelhet og korthet kommer i kon-flikt med kravet om god tekstuell sammenheng.Når teksten domineres av lite underordning ogkorte setninger, forsvinner lett konjunksjoner ogadverbial (også kalt logiske tekstmarkører) som

54


viser leseren hvordan setningene skal oppfattesi forhold til hverandre. Fra en o-fagsbok for mel-lomtrinnet har vi hentet dette eksempelet:

CubaCuba var det første sosialistiske landet i den-ne delen av verden. I 1959 gjorde sosialistenei landet revolusjon. [...]

For en som kjenner Cubas historie og vet hvasosialisme er, er denne innledningen uproble-matisk. For en som er ukjent med begge deler, erdet derimot ikke innlysende hvordan de to set-ningene skal leses i forhold til hverandre. Engal, men tekstlig sett mulig tolkning er at set-ningene skal forbindes med et skjult men: Cubavar sosialistisk først, men i 1959 gjorde sosialis-tene revolusjon (revolusjon dreier seg jo om for-andring), så nå er det ikke sosialisme der lenger.I stedet er altså meningen blitt den stikk mot-satte.

Nå er det ikke slik at sammenhenger av den-ne typen må uttrykkes eksplisitt hvis en tekstskal bli forstått, det er ikke engang slik at denødvendigvis bør det. Ingen vil misforstå dennesekvensen:

a) Irene kom for seint på skulen. Vekkjarklokkahennar hadde stoppa.

Man vil heller ikke misforstå denne:

b) Irene kom for seint på skulen. Ho fekkskjenn da ho kom heim.

Enhver språkbruker vil tolke disse to sekvense-ne slik at det i a er den siste setningen som ut-trykker årsaken til den første, og at det i b eromvendt. Å kreve at dette skulle gjøres ekspli-sitt i form av logiske tekstmarkører, ville værepedanteri. Men hva med denne:

c) Irene kom for seint på skulen. Ho fekk einsjokolade da ho kom heim.

Her er det to tolkningsmuligheter: Irene kan hafått sjokolade fordi hun kom for seint (som enform for belønning?), eller på tross av at hunkom for seint. Men ingen av disse tolkningene

virker overbevisende – den første fordi den stri-der mot vanlig praksis, og den andre fordi vi iså fall ville ventet en eksplisitt markør av typenlikevel e.l. Derfor må vi også inkludere en tred-je tolkningsmulighet: at det dreier seg om to en-keltstående hendelser som ikke har noe medhverandre å gjøre. Det problematiske ved dennetolkningen er at den bryter med et urprinsippfor teksttolkning, som nettopp er å forutsettesammenheng mellom setninger som følger etterhverandre.

3.3.3 Strukturen i avsnitt

Det andre store problemet ved de korte og enkletekstene ligger i avsnittsinndelingen. En ideal-typisk struktur for et avsnitt i en sakprosatekster at avsnittet presenterer og utdyper ett enkeltmoment eller tema, og at førstesetningen i av-snittet angir dette temaet. Når så avsnittet skif-ter, skifter også temaet. Det nye temaet kan for-holde seg til det gamle på ulike måter, men eneller annen forbindelse må det være. Et konstru-ert eksempel er dette:

Det er mange slags strengeinstrument. Éintype er dei vi stryk med boge, altså fiolin,bratsj, cello og kontrabass. Ein annan er deivi held i fanget og slår på med fingrane, førstog fremst gitar, men også instrument som eri slekt med gitaren, som lutt, mandolin ogbalalaika. I tillegg har vi ei restgruppe somikkje høver inn i nokon av desse kategoria-ne, slik som harpe, langeleik og sitar. Menfelles for alle er at lyden kjem fram ved at vifår strengene til å vibrere.

Førstesetningen angir hovedtemaet: at det fin-nes ulike typer strengeinstrumenter. Dette utdy-pes i resten av avsnittet ved at det skisseres tretyper, inntil sistesetningen knytter trådene vedå si hva som er felles for de tre. Denne tekstenkunne så ha flere mulige fortsettelser, for ek-sempel slik:

I tillegg til strengeinstrumenta har vi blåse-instrumenta ...

Den kunne også gå videre på denne måten:


55

Musikklitteraturen er full av vakker musikkfor strengeinstrument ...

En tredje mulig fortsettelse kunne være slik:

Dei instrumenta som vi speler med boge,eignar seg først og fremst til å framføre me-lodilinjer ...

En fjerde måte kunne være slik:

Strengene til desse instrumenta laga ein igamle dagar av dyretarmar ...

Hver enkelt av disse fortsettelsene tar fatt ihvert sitt aspekt av førsteavsnittet, men alle as-pektene har noe med strengeinstrumenter å gjø-re. Derimot ville vi stusse over en fortsettelsesom denne:

Hovudstaden i Algerie heiter Alger ...

Utenkelig er det ikke, men da forventer vi at vi iløpet av kort tid blir ledet inn på et tema som vigodtar som beslektet med innledningstemaet.På den måten representerer avsnittsinndelingenen form for kontrakt mellom forfatter og leser,en kontrakt som svært ofte inngås på grunnlagav den setningen som innleder avsnittet. Hviskontrakten brytes, risikerer man i verste fall atkommunikasjonen bryter sammen, for eksem-pel ved at leseren legger fra seg teksten.

La oss så gå til autentiske tekster. Her er eteksempel på et godt oppbygd avsnitt fra en læ-rebok i anatomi og fysiologi for videregåendeskole:

I en levende celle foregår det mange ting påen gang. Et stort antall forskjellige kjemiskereaksjoner skjer samtidig, og de må holdesfra hverandre for at de ikke skal påvirke el-ler forstyrre hverandre. Derfor foregårmange av reaksjonene i egne organeller somer omsluttet av en membran.

Det overordnede temaet her angis ved førsteset-ningen. I neste setning utdypes to av elemente-ne fra førstesetningen: Det at mange ting foregår,blir presisert som kjemiske reaksjoner, og det at

disse tingene foregår på en gang, blir så utdypetved den forklaringen at de ikke må forstyrrehverandre. Sistesetningen fullfører resonne-mentet, tydeliggjort ved tekstmarkøren derfor:Derfor foregår mange av reaksjonene i egneorganeller ... (Merk for øvrig at hvis derfor had-de manglet, ville resonnementet blitt langt mind-re tydelig.)

Vi skal se på et annet godt eksempel, dennegangen hentet fra en lærebok i sosialøkonomifor videregående skole:

Et marked er et sted der selgere og kjøperemøtes, og der det foregår kjøp og salg av envare eller tjeneste. Det kan være et lokalt mar-ked, for eksempel markedet for toromsleiligheter i Bergen. Og det kan være et mar-ked som omfatter hele verden, eksempelvisverdensmarkedet for olje. Et eksempel på ettjenestemarked er markedet for bygnings-arbeidere i Oslo-området eller markedet forfrisørtjenester i Tromsø.

Denne strukturen likner på avsnittet om mu-sikkinstrumenter, for den lanserer et begrepsom så blir utdypet gjennom underbegreper.Men i dette tilfellet spiller den første setningenen enda viktigere rolle enn i musikkteksten: denikke bare angir avsnittets tema, den bringerogså inn en definisjon. Begrepet ”marked” blirførst definert og deretter forklart ved eksemp-ler. Denne disposisjonen blir gjort eksplisitt ispråket gjennom setningsinnledninger som Etmarked er ..., Det kan være ..., Og det kan være... og Et eksempel ... Det er klinkende klart forleseren hvordan teksten skal tolkes; forfatterenleder leseren ved hånden, så å si.

En alternativ avsnittsstruktur er å ende meden definisjon i stedet for å begynne med den, foreksempel slik:

Ein vin som blir ståande utan kork, tek etterei tid til å smake surt. Det har laga seg eddik.Etanolen i vinen er omlaga til eddiksyre aveddiksyrebakteriar. I daglegtale kallar vi ed-diksyre berre eddik. Eddiksyre er mest kjendfrå hushaldet, der ho blir nytta til konserve-ring av matvarer og som smakstilsetning isalatdressingar. Etansyre er det kjemiske

56


namnet på eddiksyre, og ho har molekylfor-mel CH3COOH.

Det kunne også gjøres slik:

Når vi snakkar om brensel, tenkjer folk flestpå energikjelder som olje, ved, kol, gass osv.Det er nok ikkje så vanleg å tenkje på mat isamband med dette. Men alle desse energi-kjeldene har det til felles at dei overfører kje-misk energi til blant anna varmeenergi gjen-nom forbrenning. Vi ser at det skjer ei for-brenning når eit stoff reagerer med oksygenog det blir frigjort energi.

Denne mer induktive avsnittsoppbygningenkan ofte være mer pedagogisk enn den strengtdeduktive. Den appellerer til noe kjent og utvik-ler resonnementet derfra, i stedet for å lansereen definisjon av noe som leseren ennå ikke harstilt spørsmål om. Men felles for begge måteneer at de har et overordnet tema og en rød tråd,slik at teksten er lett å følge.

La oss så se på noen avsnitt der det er pro-blemer med den røde tråden. Først en o-fags-tekst for grunnskolens mellomtrinn:

Radioen formidler stoff gjennom tale, musikkog andre lydeffekter. Radioen har mangenyhetssendinger hver dag, og det er mulig åavbryte et program dersom en viktig nyheteller melding må sendes ut. Der avisen foreksempel bare kan fortelle om hvordan detvar på en konsert, kan radioen også la osshøre musikken.

Dette er alt som sies om radiomediet. Det vi ser,er at førstesetningen ikke blir fulgt opp; tvertimot innfører andresetningen et helt nytt mo-ment (at det er mulig å avbryte et program). Tre-djesetningen er formet som et eksempel, men set-ningen har ingenting med setningen foran å gjø-re og blir dermed hengende i lufta. Med noe vel-vilje kan vi resonnere oss til et tenkt overordnettema for avsnittet, noe i retning av ”hvilke forde-ler radiomediet har framfor avismediet”, men iså fall burde det ha blitt eksplisitt uttrykt et sted.

I samme kategori kommer dette avsnittet,som følger like etter:

Kino. Det er dyrt å lage kinofilm. Det tar langtid, og hver scene må planlegges nøye.Regissøren prøver å “fortelle” en historieslik at den engasjerer oss.

Her er andresetningen en god utdyping av før-stesetningen, mens den siste setningen blir stå-ende helt for seg sjøl.

En av de lettlestekstene som Hvenekilde un-dersøkte, har en struktur som tilsynelatende lik-ner musikkteksten og markedsteksten. Her site-rer vi bare innledningsavsnittet (linjedelingen erden originale):

Urter og trær i hagenPlanter kan være urter eller trær. Trærne har en stamme av ved. De har rot som lever over vinteren. Furu og bjørk er trær. En busk har flere stammer fra samme rot.Rips og solbær er busker.

Her blir det overordnede saktemaet angitt toganger (ikke grammatisk tema, jamfør 3.2.5!),først gjennom overskriften (Urter og trær i ha-gen), deretter gjennom førstesetningen (Planterkan være urter eller trær). Hensikten med av-snittet må altså være å lansere skillet mellom ur-ter og trær som underkategorier til planter. Iandresetningen er trærne uthevet, noe som for-teller oss at vi nå er inne i en beskrivelse av denførste hovedkateorien. Vi får vite at de karakte-ristiske trekkene ved trær er at de har en stam-me av ved og en rot som lever over vinteren, ogvi får eksempler på underkategorier, nemligfuru og bjørk.

Så langt har teksten vært bygd opp mønster-gyldig. Men de to siste setningene i avsnittetbringer uro inn i resonnementet. Ved at begre-pet ”busker” blir brakt inn, vil leseren ha totolkningsmuligheter, enten at busker er en un-dergruppe av trær, eller at de representerer enny gruppe. Det som taler for den første tolk-ningen, er at buskene blir introdusert i et avsnittsom handler om trær, mens det som taler imot,er at busker står med uthevet skrift. Det er etsignal som lett vil stille ordet på linje med detandre framhevede ordet (trærne). En leser som


57

vil til bunns i dette, kan begynne på begynnel-sen igjen og lese definisjonen på trær, som er atde har en stamme av ved. Har da buskene enstamme av ved, tro? Eller ligger kanskje det av-gjørende kriteriet ikke i en stamme av ved, meni én stamme av ved? I så fall kan jo ikke buskenevære trær, siden definisjonen av busk er at denhar flere stammer.

Et hovedproblem ved teksten ovenfor er atden rett og slett er for kort for all den informa-sjonen den bringer. I normalversjonen oppkla-res de spørsmålene vi har stilt til lettlesteksten,hovedsakelig fordi den er dobbelt så lang. Mennormalteksten har også en bedre avsnittsopp-bygning, der de ulike avsnittene har hvert sittoverordnede tema som går klart fram.

3.3.4 ”Løst og fast”-tekster

Hvis det er vanskelig å formulere et overordnetavsnittstema, kan det komme av at avsnittet erufokusert, det vil si at forfatteren ikke har greidå bli enig med seg sjøl. Det gjelder for eksempelradioteksten og kinoteksten ovenfor, og det gjel-der den Cuba-teksten som vi siterte innledning-en på. Avsnittet lyder i sin helhet slik:

CubaCuba var det første sosialistiske landet i den-ne delen av verden. I 1959 gjorde sosialistenei landet revolusjon. Fidel Castro var lederenderes. Plantasjene og fabrikkene ble overtattav staten. Nest etter Sovjetunionen er Cubaverdens største produsent av sukker. Landethar fått økonomisk støtte av Sovjetunionen.

Hva skulle det overordnede temaet være her?Hvis vi skulle holde oss til løftet fra førsteset-ningen, blir de to siste setningene stående forseg sjøl. Og hvilken innbyrdes sammenheng erdet for øvrig mellom de to siste setningene?Begge nevner Sovjetunionen – er det noe årsaks-forhold mellom det at Sovjetunionen er en stør-re sukkerprodusent, og at Sovjetunionen støtterCuba økonomisk? En kyndig leser vet nok atdet hadde latt seg gjøre å lage en fortelling avundertemaene (at sosialistenes revolusjon førtetil nasjonalisering av industrien, at Cuba er stor-produsent av sukker, og at landet har fått støtte

av Sovjetunionen), men av en ukyndig leser kanavsnittet neppe oppfattes som noe annet enn”løst og fast om Cuba”.

Av og til bidrar linjedelingen til å understøt-te inntrykket av ”løst og fast”-tekster. O-fags-boka ovenfor har denne teksten om ”Forgift-ning og søppel” (linjedelingen er den som står iboka):

80 % av forurensningen i havet kommer avdet vi gjør på land.Plantevernmidler i jordbruket renner mothavet og fører til forgiftninger.Gjødsel gir overskudd av næring i havet.

Utslipp fra industrien inneholder giftigestoffer og tungmetaller.

Radioaktivt avfall fra atomkraftverk blirdumpet i havet.Lekkasjer fra oljeraffinerier gir forurensning-er.Ofte blir det sluppet ut olje fra tankskip.

Gifttønner med farlig avfall blir kastet i ha-vet.Havstrømmene fører forurenset vann medseg til store deler av havområdene, men detmeste av forurensningen blir værende i kyst-områdene. I kystområdene finner vi de bestegyteplassene for mange fiskearter.

Med ett unntak (den siste setningen) begynnerhver ny setning eller periode fra margen. I til-legg er det av og til linjeskift, uten at vi så lettkan se hva det er som motiverer til det. Fram tilden sekvensen som begynner med Havstrøm-mene fører ..., ville samtlige setninger kunnesettes under hverandre som strekpunkter i enoppregning av hvilke faktorer som fører til for-urensning. Teksten utgjør dermed ikke noe sam-menhengende resonnement, og leseren gårglipp av det ene poenget at sistesetningen fak-tisk er en slags konklusjon på alt det som kom-mer foran: Det er til kystområdene all denneforurensningen kommer, og det er nettopp derden gjør størst skade.

En annen ting er at setningen Gjødsel giroverskudd av næring i havet i det første avsnit-

58


tet er ment som ett av mange bidrag til forståel-sen av all forurensningen. Men da er uttrykketoverskudd av næring lite heldig. Både over-skudd og næring er ord som forbindes med noepositivt i dagliglivet, og budskapet når derforbare den leseren som vet at også næringsover-skudd kan være et onde.

Også i denne teksten ligger noe av proble-met i kortheten. Når teksten skal være kort, blirdet mindre plass til hvert enkelt tema, og da lardet seg ofte ikke gjøre å gi hvert tema et eget av-snitt. Og når leseren heller ikke kan stole på atden grafiske markeringen av avsnittene gir enledetråd for lesingen, vil det i lengden svekkemotivasjonen for å lete etter mening i teksten. Ettilleggsmoment er at en lærebok med dårligstrukturerte avsnitt ikke er noe godt forbilde forelevenes egen skriving.

Noen tekster har avsnitt som hver for seg erlogisk nok oppbygd, men der problemet er denoverordnede røde tråden for kapittelet som hel-het. Se på dette kapittelet fra en o-fagsbok, somifølge overskriften skal handle om standfuglerog trekkfugler:

Standfugler og trekkfuglera) Fugler som holder til i Norden hele vinteren,

kaller vi standfugler. De fleste standfugleneer planteetere. Fugler som forlater Nordenom høsten og flyr til steder der de lettere kanfinne mat, kaller vi trekkfugler.

b) Små fugler trenger mye mat for å holde var-men. Derfor samler de mat som de gjemmerpå bestemte steder. Vi sier at de hamstrer.

c) Norske fugleforskere har funnet ut hvormeisene gjemmer frøene når de hamstrer.Granmeisen, som har et kraftig nebb, gjem-mer frø under barkflak og lavflak på tre-stammen eller innerst på ei grein. Toppmei-sen gjemmer frø under lavflak midt på grei-na. Svartmeisen er den minste av meisene.Den har spinkelt nebb og gjemmer frø yt-terst i baret på greiner av gran eller furu.

d) Fugler som holder til på våtmarker, får ikketak i mat når vinteren kommer og våtmarke-ne fryser til. Derfor trekker de sørover tilvåtmarker som ikke fryser til om vinteren.Fugler som spiser insekter og andre veksel-varme dyr, trekker sørover der slike dyr ikke

går i dvale. Når våren kommer, vender fug-lene tilbake for å hekke.

e) Fugler på trekk følger kysten lengst mulig førde legger ut over havet. Der hvor to kystlin-jer møtes, kan store flokker med fugl samleseg. På flere slike steder fins det fuglestasjo-ner. Der blir mange fugler fanget og merketmed en liten ring rundt foten før de flyr vide-re. På ringen står et nummer og en adresse.

f) Den som finner en død fugl med en slik ring,må sende ringen til den oppgitte adressen,og fortelle hvor ringen er funnet. Slik får vigreie på hvor fuglene trekker, og hvormange fugler som trekker hvert år.

g) Ved å sammenlikne resultatene fra ringmer-kingen fra år til år kan vi oppdage om enfugleart er truet av forurensning.

Avsnitt a holder hva overskriften lover: det in-troduserer skillet mellom standfugler og trekk-fugler. Men så glir temaet. I avsnitt b introduse-res fenomenet hamstring, og i avsnitt c får vi enutdyping av hvordan ulike fugler hamstrer – altuten at vi får vite noe om hvordan dette forhol-der seg til temaet standfugler og trekkfugler. Iavsnitt d hører vi om fugler som holder til påvåtmarker, og som ikke får tak i mat når vinte-ren kommer, og derfor trekker sørover, og vi fårhøre at fugler som spiser insekter, gjør det sam-me. Avsnittene e–g handler i sin helhet om mer-king av fugl. Elevene blir oppfordret til å bidratil arbeidet med å kartlegge hvor fuglene trek-ker, slik at vi kan oppdage om en fugleart er tru-et av forurensning.

Det at saktemaet glir, er i seg sjøl upedago-gisk i en læretekst. Det største problemet er like-vel de spørsmålene leseren blir sittende igjenmed når det gjelder det som skulle være teks-tens hovedtema. Er for eksempel alle fugler somhamstrer, standfugler? Er trekkfugler da entenslike som spiser på våtmarker, eller som spiserinsekter (og er det forresten ingen våtmarks-fugler som spiser insekter?). Men hva spiser såstandfuglene, hvis de ikke spiser insekter? Også videre, og så videre. Igjen ser vi at den leserensom prøver å ta teksten alvorlig, møter store for-ståelsesproblemer.

Nå kan man innvende at den lesemåten somer anvendt her, er atskillig mer kritisk og nærgå-


59

ende enn den en skoleelev vil bruke. Tar vi foreksempel Cuba-teksten, eller teksten om planterog urter, vil en gjennomsnittlig skoleelev natur-ligvis ikke sette seg ned og resonnere på denmåten vi har gjort – sannsynligvis vil eleven leseteksten uten å stoppe opp ved uklarhetene i dethele tatt. Men det er nettopp dette som er pro-blemet. Fordi elevene leser tekstene på en over-fladisk måte og nettopp ikke går bakenfor re-sonnementet, er det stor risiko for at de oppfat-ter tekstene som en samling løsrevne opplys-ninger som det er vanskelig å finne sammen-heng i. I en lærebok er det lærebokforfatterensansvar å synliggjøre sammenhengen og dermedlegge til rette for læring.

3.3.5 Alternativer?

De rådene vi har gitt ovenfor, dreier seg alle omå lede leseren gjennom teksten med fast hånd.Der sammenhengen mellom setningene ikke erinnlysende, skal den markeres eksplisitt, og denoverordnede tekststrukturen skal være gjen-nomskinnelig og oversiktlig. Digresjoner eruønsket, fordi de innebærer en trussel mot denrøde tråden. Idealet er entydighet.

En fare ved denne typen tekststrategi erimidlertid at tekstene kan bli pedantiske og kje-delige. Ved å dyrke entydighetsidealet kan enkomme til å levere lærebøker som nok er klareog informative, men som leseren sovner av. Ogsiden læring sannsynligvis skjer lettere når akti-viteten er lystbetont, enn når den ikke er det, erdet viktig å ha i bakhodet at den nøkterne sak-prosaen ikke er den eneste muligheten i lære-boksammenheng. Sjangrer som fortellingen, fa-buleringen, kåseriet og essayet kan bidra til åskape velkommen variasjon i en ellers nøkternsakprosa, og mange moderne lærebøker brukerslike innslag.

Læreboksjangeren setter heller ingen sperrermot en del retoriske grep som en vanligvis for-binder med skjønnlitteratur. I faglig og viten-skapelig skriving er det for eksempel lang tradi-sjon for å operere med metaforer, mest fordi entreffende metafor kan ha langt større illustra-sjonskraft enn en saklig beskrivelse. I bøker omspråk ser en for eksempel ofte at grammatikkblir sammenliknet med så ulike fenomener som

byggeklosser, sjakkspill, trafikkregler og bord-skikk. Ingen av disse metaforene er tilstrekkeli-ge som fullstendig bilde på hva grammatikk”egentlig” er, men hver enkelt av dem peker pånoe vesentlig ved grammatikkbegrepet og vilvære lettere å huske enn en utredning medmange ord.

Likeledes kan man benytte seg av litterærekomposisjonsteknikker som ”in medias res” (ågå rett på sak), sirkelkomposisjon (teksten ”biterseg sjøl i halen”), vandring fra harmoni til dis-harmoni og tilbake til harmoni (grunnstruktu-ren både i eventyr og fjernsynsserier) og denklassiske spenningskurven: spenningsoppbyg-ging, dveling ved høydepunktet og spennings-utløsning. Dette er eldgamle retoriske teknikkersom ikke bare gjør lesingen mer lystbetont, mensom framfor alt gjør teksten lettere å huske.

Nå er det en illusjon å tro at lærebokforfatte-rens omgang med mer skjønnlitterære sjangrerer helt uten omkostninger. En lærebok skrevet iessayistisk eller i fortellende stil kan være ethasardiøst prosjekt av minst to grunner. Denene er at det kan være vanskelig for eleven å fin-ne fram til hva som skal læres, og at den dermeder dårlig egnet som grunnlag for lekser. Denandre har med sjangerforventninger å gjøre.Fordi den kan komme til å støte an mot leserensoppfatning av hva en lærebok er, kan den risi-kere å irritere snarere enn å glede. Sagt medandre ord: En tekst som ville blitt mottatt medåpne armer i et allmennkulturelt tidsskrift, kanbli oppfattet som maniert i en lærebok. Somlærebokkonsulenter har vi naturligvis begrense-de muligheter til å gjøre noe med en bok medalvorlige strukturelle svakheter. Vi kan somnevnt ikke skrive om igjen hele boka, og vi kanikke endre sjangertilknytningen. Når en arbei-der for Språkrådet, kommer en altfor seint inn ibildet til å kunne forbedre lange tekststykker, jahele bokmanus, som lider av sviktende tekst-binding og mangel på rød tråd eller uklar struk-tur og manglende temafokusering.

Det vi kan gjøre, er å slå ned på tvetydig-heter underveis og skrive merknader om util-strekkelig konjunksjonsbruk, uheldig avsnitts-inndeling, tema som glir, osv., hvis vi registrererslike trekk. Det ligger i sakens natur at vi ikkekan bruke altfor mye tid på dette. Men husk at

60


slike svakheter i høyeste grad teller med når viskal vurdere om boka fortjener å bli gjennom-gått og gransket i sin helhet, eller om den bør re-turneres som ikke granskingsverdig. Det er ikkebare antall ortografiske feil som skal regnes her.

Er vi konsulenter for et forlag og er inne i bil-det på et tidlig trinn i utviklingen av en bok, bør

vi kikke etter svakheter av de typene som eromtalt her. Vi må se det som vår oppgave å pekepå dem overfor forfatter og forlag. Seinere må vifølge opp dette dersom vi også skal språkvaskemanuset før det sendes inn til godkjenning (hvisdet da er en lærebok).

61

4.1 Ortografi

Lesaren må merke seg at den følgjande framstil-linga av ortografi gjeld reglane innanfor lære-boknormalen, ikkje den vidare rettskrivinga.Den som skriv ei lærebok, må nytte hovudfor-mene; sideformer (klammeformer) skal konsu-lentar rette med raudt.

Ofte har ein forfattar høve til å velje mellomein eller fleire tillatne skrivemåtar, og han ellerho må da konsekvent gjennomføre dei formenesom er valde. Men dei fleste orda har berre ei til-laten form, slik at ein vel anten rett eller feil nårein set dei på papiret. Her er det viktig å veremerksam på ein del ”feller”, fallgruver som vigår i når vi trur vi kjenner regelen, men i røyndatek feil. Fellene er av ymse slag.

Oversyna i dette kapittelet kan ikkje erstatteoppslagsverk, for nynorsk blant anna Nynorsk-ordboka og Nynorskordlista, for bokmål blantanna Bokmålsordboka, Bokmålsordlista og Tanumsstore rettskrivningsordbok, alle i siste og ajourførteutgåva. Når det gjeld skrivemåten av framand-ord, er den sistnemnde eit framifrå hjelpemid-del for nynorsk òg. Det er heilt nødvendig å haoppdaterte oppslagsverk. Sjå også kapittel 9.

Det beste rådet for alle ortografiproblem er åslå opp i ordliste og andre språklege hjelpemid-del mykje oftare enn ein trur ein treng det. Einbør slå opp ikkje berre når ein er det minste itvil, men også når eit ord hører til ein vanskelegkategori der ein veit at ein har problem med vis-se ord. Forresten er dei fleste problema felles forbokmål og nynorsk. Vi skriv nemleg dei flesteorda likt på dei to målformene.

Nedanfor skal vi både gjere greie for viktigepunkt i valfridommen, der det er relevant, og gåinn på område der erfaringa viser at ein lett gjer feil.

4.1.1 Allment om ortografien i norsk

4.1.1.1 Valfridom og konsekvensretting

Det er heller stor valfridom innanfor lærebok-normalen for begge mål. Mykje av valfridom-

men er spesifikk for målformene og høver dår-leg i ei framstilling av ortografien i norsk gene-relt, og derfor tek vi opp valfridom i nynorsk ogi bokmål i eigne tekstluter nedanfor. Men det erproblem som er felles jamvel om orda kan vereulike, og det finst valfridom i ord som er felles,ikkje minst lånord. Dessutan er det eit viktigspørsmål korleis vi skal stille oss når eit manusvekslar mellom valfrie skrivemåtar av det sameordet. Er det variasjon eller vakling?

Av valfrie skrivemåtar i vanlege framandordnemner vi res(s)urs med ein eller to s-ar, bok-stavkombinasjonane -eu- eller -ev- i ord someunukk eller evnukk, neurose eller nevrose ogc eller s i blant anna cisterne eller sisterne,decennium eller desennium, incentiv ellerinsentiv, incitament eller insitament. Det finstein del av dette, og vi bør passe på. Bruk ordbokaaktivt. Dei siste åra har ikkje minst skrivemåtenav ein del nyare lånord frå engelsk vore framme.Det gjeld slike som juice eller jus, scooter ellerskuter, service eller sørvis, tape eller teip, wireeller vaier osv. Her kan vi òg trekkje fram cham-pagne eller sjampanje, yoghurt eller jogurt.

Kva gjer vi viss vi møter orda i ulike former?Å veksle mellom valfrie former som lusern ogluserne, meis og meise i den same teksten erberre skifting mellom ulike skrivemåtar og kangjerne kallast vakling. Derimot ligg det eit mo-ment av variasjon i veksling mellom for eksem-pel konjunksjonane fordi og siden/sidan, fordette er ulike ord. Det same gjeld omtrent ogomkring, enda dei har morfemet om felles ogkan tyde det same. Enda tydelegare er det at omlag og omtrent er ulike, for det eine er eit toordsuttrykk, det andre eit samansett ord.

Vi skal sørgje for rimeleg konsekvens i manu-set, i skrivemåtar som i bøying og på andre om-råde. Vi rettar normalt med raudblyant, men måikkje vere rigide. Vurder samanhengen. Les ka-pittel 2 nøye, særleg 2.2.5, som tek opp dei ulikeprinsippa for utjamning og måtar å arbeide på.Sjå òg den vidare framstillinga her i kapittel 4.

Kapittel 4Dei formale ytterverka

62


4.1.1.2 Ortografiske fellerKvifor finst det ortografiske feller?Det finst ein del ”feller” i norsk ortografi, der deter ekstra lett å gjere feil. Blant anna har vi så my-kje som åtte måtar å gje att sj-lyden på, slik desseorda illustrerer: sjel, skinn, skjorte, chassis,schæferhund, gelé, journalist, shopping. Detseier seg sjølv at nokon kvar kan ta i miss her.

At det er mange feller, kjem av fleire forhold.I eksempelet ovanfor er forklaringa at mange avorda er lånord, men kjem frå ulike språk, og atdei som er arveord (ikkje-lånte), inneheld bok-stavkombinasjonar der uttalen har falle saman italemålet utan at ein har endra skrivemåten.

Dei ortografiske reglane byggjer dels påortofone prinsipp (at ord skal skrivast etter no-tidig, ikkje historisk uttale, som si/seie i stadenfor segja, dels på historisk-systematiske omsyn(vi skriv stum d i stod og stum t i det). Vidare erdet valfridom på visse punkt, men ikkje påandre. Til dels kompliserer også binde-s (særlegi samansetningar) og konsonantforenkling (i av-leiingar og bøyingsformer) biletet.

Framandord og andre lånord (sjå 5.1.3) erofte meir eller mindre merkte av opphavssprå-ket, og særleg ved yngre lån frå språk som eng-elsk bør vi vere ekstra flinke til å bruke ordbok.Ein del lånord har nemleg fått norvagisert skri-vemåte (som avokado, lunsj, makadam, sjir-ting), andre ikkje (som accelerando, mackin-tosh (eit slags tøy), ranch, sheriff, shogun). Detfinst òg ein del valfridom, som vi har sett.

Samanhengen kan avgjere om det er rett ågje att eit framandord på det framande språket:examen artium, anorexia nervosa, og å gje detatt i norvagisert form: ta eksamen, anoreksi.

Å vite om eit ord er lånord eller arveord, kaniblant vere viktig, for eksempel viss vi er i tvilom in-/inn- i byrjinga av ord. In- høyrer til iframandord, som tradisjonelt har trykket på eianna staving enn den første (eksempel: inva-sjon, mens inn- høyrer til i heimlege ord (sominnbyggjar; dei har oftast trykk på første sta-vinga). Vi kan altså gå ut frå trykkplasseringa iordet for å velje in- eller inn- rett. Men der etter-leddet i eit ord med in- også blir brukt aleine, vilein ofte leggje trykket på infor å markere mot-setning: habil – inhabil. Her kan vi altså ikkjealltid byggje på trykket.

Ein pluss to eller to pluss ein?Framandorda har så å seie same skrivemåten påbokmål og nynorsk (eit unntak er taxi, som ògkan skrivast taksi på nynorsk). Dei er ofte byg-de opp av ordstoff som vi ikkje kjenner så godt,og da kan vi ofte ta i miss. Men mange framan-dord har eit konsonantmønster som anten kankallast 1 + 2 (skjelett) eller 2 + 1 (eddik). Sommehar 2 + 2 (satellitt). Det er lett å blande samanmønstra og skrive for eksempel 1 + 2 der detskal vere 2 + 1, eller omvendt. Merk også desse:

1 + 2 2 + 1 2 + 2abonnent akkumulere akkommodereasymmetrisk assonans annulleredilemma assosiere appelldilettant gallup billettdimittere graffiti kassettemissær litteratur parallellinteresse reddikkapellan sennepkapittel tunnelkolossalrenessanserenommétittel

Når vi lagar verb på -ere av substantiv som fab-rikk og trafikk, følgjer den siste doble konso-nanten med, slik at det blir fabrikkere, trafikke-re. Men avleiingane fabrikant og trafikal skal haenkel konsonant. Merk derimot at appell for sindel gjev både appellere og appellant med dob-bel konsonant. Slå opp i ordlista når du er i tvil.

Eitt eller to (fleire) ord?Vi kan kome i tvil om vi har å gjere med eit ein-skildord eller ei ordgruppe. Som eksempel kanvi ta iblant, ingenting eller ingen ting, utovereller ut over, til sammen / til saman og for såvidt. Iblant høyrer til dei mange einskildorda inorsk som er samansette av to eller fleire andreord (her i pluss blant). Vi kallar dei samanset-ningar. Ved til sammen / til saman og for såvidt har vi å gjere med ord som heng saman igrupper eller dannar faste uttrykk, men utan åha smelta saman til eitt ord.

Der noko er skrive i eitt, utan mellomrom,kallar vi det samanskriving. Er orda eller ord-


63

delane skrivne kvar for seg, taler vi om særskri-ving. I eksempla ovanfor viser den skrivemåtensom er nytta, kva som er rett. Vi ser at ein kanvelje mellom særskriving og samanskriving vedsomme av dei: ingenting eller ingen ting, ut-over eller ut over.

På dette punktet har rettskrivinga voreendra fleire gonger, og politikken har vore åinnføre meir særskriving. Men mykje gammalsamanskriving heng att, og mange har problemmed reglane. Er vi i tvil, må vi alltid slå opp iordbøker. Jamfør 4.3.2.2.

Binde-s, binde-eDette er eit stort område, der ein kan skaffe segbetre og betre oversyn etter kvart. Språkkjenslaer eit godt utgangspunkt, jamvel om ho må sup-plerast og korrigerast med skriftlege kjelder.Leira: Ordlaging og ordelement i norsk er ei nyttigbok her. Bruk også ordlista flittig! Nedanforstreifar vi nokre viktige og vanskelege punkt.

Der forleddet er eit verbalsubstantiv (og for-tel om ei handling, ei verksemd, ein prosesse.l.), skal det dels vere -s-, dels er -s- valfri:se/sjå – syn – synspunkt, høre/høyre –hørsel/høyrsel – hørsels-/høyrselsvern, varsle– varsel – varsel(s)trekant. Her kan vi òg nemnenedbør(s)område (bør heng saman medbære/bere).

Endar verbalsubstantivet på -ing, blir det -s-:hørings-/høyringsrunde, varslingsur, over-våkningstjeneste/overvakingsteneste. Etterpersonnemningar på -ing får vi derimot verken -e- eller -s-: lærlingkontrakt, flyktningmottak.Unntak er islending(e)saga med valfri -e-.

Er forleddet samansett, får vi ofte -s-. Detheiter literflaske, men tolitersflaske, steinmur,men gråsteinsmur, vinglass/-glas, men rødvins-glass/raudvinsglas. Har eit samansett ord -e-,fell ofte e-en bort viss ordet blir utvida med sa-mansetning også i forleddet: lasteskip – tørr-lastskip, skattebetalar – hundeskattbetalar.Eventuelt kan ein -s- kome inn i staden: julestrid– førjulsstrid (valfritt -stri på bokmål).

Slike treleddingar, som vi kallar dei, er oftefeller, og her kan ein konsulent som siste utvegoverlate problemet til Språkrådet.

Skiljet mellom samansetningar og avleiingarkjem iblant til uttrykk ved at binde-s-en mang-

lar i avleiingar: medlemsmøte (samansetning) –medlemskap (avleiing), ikkje *medlemsskap.Men som vi ser av eit ord som tidsmessig, kanogså avleiingar ha binde-s.

I mange tilfelle er det ingen fast regel for omdet bør nyttast binde-s eller binde-e eller ikkje.Når vi er i tvil, kan vi slå opp i Tanums store rett-skrivningsordbok, og ofte får vi da hjelp. Denneboka har svært mange samansetningar med, ogfinn vi ikkje ”vårt” ord der (la oss seie tobakks-reklame), kan vi likevel langt på veg ta opp-føringane i boka som mønster (alle samanset-ningar med tobakk- som førsteledd har -s-, så vikan trygt godta tobakksreklame). Så lenge ikkjespesielle forhold speler inn, kan vi gjere dette ibåde bokmål og nynorsk, for reglane er for detmeste dei same.

Sjå 5.1.1.

KonsonantforenklingNår like konsonantar får enda ein konsonantlagd til på grunn av bøying, blir oftast den eineav dei to som er like, teken vekk: allmenn – all-ment, parallell – parallelt.

Det er gjort nokre unntak for at den bøygdeforma skal bli eintydig. Ved eit ord som full vil-le konsonantforenkling til fult gjeve samanfallmed inkjekjønn av ful. Av liknande grunnarbøyer vi slik: viss – visst (vist kunne kome avadjektivet vis). Merk at målformene her skil segnoko frå kvarandre. På bokmål heiter det lesse –lesste og spiss – spisst. På nynorsk er bøyingaderimot lesse – leste (lese er her eit sterkt verbog heiter las i preteritum) og spiss – spist (ver-bet spise, som gjev spist i partisipp, er ikkje godnynorsk; ete er det rette ordet).

Det er heller ikkje konsonantforenkling i av-leidde adjektiv som nordafjells, der ein -s (opp-havleg genitiv) er hengd på ein substantiviskorddel, men derimot i nordafjelsk). I samanset-ningar blir konsonantar ikkje forenkla: rennpluss leder/leiar gjev rennleder/rennleiar, kar-tell pluss dannelse/danning gjev kartelldan-nelse/kartelldanning.

4.1.1.3 Alfabetisk liste over ortografiske felleri norsk

Nedanfor har vi sett opp eit oversyn over orto-grafiske feller som vi kan møte i manus på både

64


bokmål og nynorsk. Stjerne framføre ei form ty-der at denne forma ikkje kan nyttast etter offisi-ell ortografi. Slike former er av svært ulike slag.

Sjå òg 4.1.2.3 (feller som berre finst i nynorsk) og4.1.3.3 (feller som vi berre møter i bokmålsma-nus).

a-fellerakvedukt (ikkje *akva-)fremre, fremst (bøyingsformer av fram;

ikkje *framre, *framst)parentes (*parantes er ein vanleg feil)

ai-fellerbearnés, ikkje bearnaise (= saus)bresere, ikkje *braisere (= steikje i fuktig

varme)hollandés, ikkje *hollandaise (= saus)

b- og bb-fellerabonnent er rett skrivemåteåabsorbere, men ein absorpsjon (og resorp-

sjon o.l.)Bland ikkje saman absorbere og adsorberelab – laben (= laboratoriet)

c-fellerboikott(e), ikkje *boycott(e)drik(k)s, ikkje *dricksfaktoring, ikkje *factoringfrilans(e), ikkje *freelancehandikap og handikappekan(e)vas, ikkje *can(e)-kasjunøtt, ikkje *cashew-kroki, ikkje *croquiskrål(e), ikkje *crawl(e) (symjemåte)kybernetikk, ikkje *cyber-musikal er rett form på norsk, ikkje *

musicaloppbakking, ikkje *-backingpopkorn, ikkje *popcornsjirokko (ein slags vind), ikkje *sciroccoskanne og skanner/skannar, ikkje *scanne

osv.svesisme, ikkje svecismetakle, ikkje *tackletranse, ikkje *trancetrikk eller triks, ikkje *trick(s)

Merk også skrivemåtane avokado, gokart,kabriolet, kardigan, karibu, maskara, pik-kels, piknik (bruk ordliste!).

ch-fellerlunsj, ikkje *lunchposjere, ikkje *pocheresjampinjong er obligatorisk, mens det er

valfritt med champagne eller sjampanjetransjere, ikkje *tranchereTsjad (landsnamn) er rett skrivemåte

(før *Tchad)

Jamfør h-feller.

d- og dd-fellereddik skal skrivast slikreddik skal skrivast slikstemor (-far, -barn osv.) (nynorsk også styk-)

skal ikkje ha -d-, mens sped(barn) harobligatorisk -d-

Bland ikkje saman adsorbere og absorbere

e- og ee-fellerareal utan -e til sluttbrife, ikkje *briefefrilans(e), ikkje *freelancegenitiv ikkje *genetivhomøopat, ikkje *homeo-innforstått, nynorsk også -forstådd (ikkje

*inne-)kjølvann/kjølvatn (etter ein båt; i kjølvan-

net/kjølvatnet av (”kjølevatn” = vatn tilå avkjøle noko med)

milepæl, ikkje *-pelpoliti, ikkje *poletipotensial utan -e til sluttprototyp, ikkje *-typepæl, ikkje *pel (men det heiter bopel på bok-

mål)ritual utan -e til sluttsaklig/saklegskattlegge/skattleggje utan binde-e, menskatt(e)yter/-ytar og skatteoppkrever/

-oppkrevjartræ (træ i en/ei nål); jamfør tre = gå, flytte

seg, ”tre i kraft” o.l.økumenisk, ikkje *eku-


65

Det heiter mer/meir (utan -e til slutt), menflere/fleire.

Merk at fluorisere tyder ”tilsetje fluor” ogikkje må blandast saman med fluorescere”sende ut lys ved bestråling”.

Mange konsonantgrupper er det vanskeleg åuttale utan at det kjem ein e. Bruk ordlistefor å sjå om e-en skal vere med i skriftformaav ordet.

Av ord som vi uttaler med kort æ-lyd, er det(nesten) berre bæsj, å bæsje og færre (av ad-jektivet få) som skal skrivast med æ.

ea-fellergir, ikkje *gear (på bilar o.l.)gris, ikkje *grease (smørjing)

eu-fellerføydal, ikkje *feudalprøysser/prøyssar, prøyssisk, ikkje *preus-

ser/preussar, *preussisk (men det hei-ter Preussen)

f- og ff-felleraperitiff skal skrivast slikgraffiti er rett skrivemåtevernissasje, ikkje *fer-

g- og gg-felleravleggs er rett skrivemåte (ikkje *avlegs)bag – bagenbulldogg skal ha to g-aretasje, ikkje *etageoransje, ikkje *orangeprotesjé, ikkje *protegésjenert, ikkje *genertsjenerøs, ikkje *generøssjenever, ikkje *genever sjiraff, ikkje *giraff

h-fellerkasjunøtt, ikkje *cashew-getto, ikkje *ghettosjampo, ikkje *shampo(o)sjia, sjiisme, sjiitt (i islam), ikkje *shia osv.sjirting (eit stoff), ikkje *shirtingspagetti, ikkje *spaghetti

i-fellerbulleteng er den rette skrivemåten på norskgobeleng er den rette skrivemåten på norskkulminere, ikkje *kuliminereoktroa (privilegium), ikkje *oktroionomatopoetikon, ikkje *-poie-privilegert, ikkje *priviligert (jamfør privi-

legium)Tokyo (bynamn), ikkje *TokioTyrol (landskapsnamn), ikkje *Tirolfluorescere tyder ”sende ut lys ved bestrå-

ling” og må ikkje blandast saman medfluorisere ”tilsetje fluor”

j-fellerDet heiter Kiev eller Kyiv (by i Ukraina),

ikkje *Kijevsjetong, ikkje *jetong

k- og kk-fellerakkommodere (to k-ar og to m-ar)akkumulere (to k-ar og ein m)fabrikkere (og pre-), ikkje *fabrikere, menfabrikantkronikk, men kronikørkvakksalver/kvakksalvar, ikkje *kvak-nikkers, ikkje *knickersrokere (jamfør rokade), ikkje *rokkeresikksakk med to doble k-arsjikt, ikkje *skikttrafikkere, men trafikal og trafikant

l- og ll-fellerakselerere med ein lallmenn – allment, allmenning og allmuge,

bokmål også allmue (men alminnelig/alminneleg)

annullere med to n-ar og to l-arappell skal skrivast slikballett, ikkje *balettbillett skal skrivast slikbulldogg skal ha to l-ardilemma er rett skrivemåtedilettant skal skrivast slikfalby, ikkje *fallbygallup med to l-ar og ein pkapellan er rett skrivemåtekolossal er rett skrivemåteparallell har to gonger to l-ar

66


pilar, ikkje *pillarsatellitt er rett skrivemåteskjelett er rett skrivemåtevel som adverb og valfritt vel(l) som

substantiv (= vellforeining); derimot vell(= fossevell; stor mengd)

villnis skal skrivast slik

m- og mm-fellerasymmetrisk (ikkje *assymetrisk)akkommodere (to k-ar og to m-ar)akkumulere (to k-ar og ein m)dimittere (med ein m og to t-ar)emissær skal skrivast slikgym – gymmen (to m-ar i bunden form)krim – krimmen (to m-ar i bunden form)madammen/madamma (to m-ar i bunden

form); publikumet eller publikummeter derimot valfritt, og ved en publi-kummer / ein publikum(m)ar skil mål-formene lag

renommé, ikkje *renométrim – trimmen

n- og nn-fellerabonnent er rett skrivemåteannullere med to n-ar og to l-arassonans skal skrivast slikdiametral, ikkje *diamentralhanndyr (og dyrehann) og valfritt

han(n)kjønninnkassere, men inkasso (sjå nedanfor)kjensgjerning er rett skrivemåtekonstatere (ikkje *konstantere)ovenfor/ovanfor tyder ”lenger oppe enn”

og må ikkje blandast saman med overfor, ”vis-à-vis, andsynes”

pennal, ikkje *penalrenessanse skal skrivast slikrenommé, ikkje *renoméresonere (= klinge med) må ikkje blandastsaman med resonnere (= tenkje)sennep skal skrivast sliktunnel (ikkje *tunell)vinding (på spolar o.l.), hjernevinding;

vinning er noko anna

o- og oo-fellerbumerang er den rette skrivemåtenhåv (som i fiskehåv), jamfør hov (som i hes-

tehov)

hålke (glatt føre), jamfør hål (= glatt)lumpen, ikkje *lompen (adjektiv)repertoar, ikkje *reportoarrumpe, ikkje *rompeå skålde og et/eit såld er obligatoriske

skrivemåtarslalåm, ikkje *slalomsuvenir, ikkje *souvenirtrilogi (ikkje *triologi)varsku (substantiv, verb), ikkje *varsko

Jamfør under u-feller.

p- og pp-felleraperitiff er rett skrivemåteappartement (lita leilegheit), ikkje *aparte-appell skal skrivast slikappetitt skal skrivast slikbiskop, men biskoppelig/biskoppeleggallup med to l-ar og ein pkapellan er rett skrivemåtekneipp, kneippbrød er obligatoriske

skrivemåtarprinsipp, men prinsipiell

q-feller kat (plante, narkotisk stoff)kroki, ikkje *croquismannekeng er obligatorisk skrivemåte

Når vi overfører engelske fagord til norskskrivemåte, skal qu som regel endrast til kv:kvarts, ikkje *quartz

r- og rr-fellerinteresse skal ha berre ein r (men to s-ar)kare (til seg), ikkje *karrepare, ikkje *parre (verb)slure, ikkje *slurre (verb)terrasse skal skrivast slik

s- og ss-fellerassonans skal skrivast slikassosiere er rett skrivemåteasymmetrisk (ikkje *assymetrisk)berberis, ikkje *berberissdessverre skal ha to s-aremissær skal skrivast slikimpresario, ikkje *impressario


67

kabinettsspørsmål (med binde-s)kassett, ikkje *kasettkolossal er rett skrivemåtekonfutsianisme, konfutsiansk er dei rette

skrivemåtane (tidlegare utan t)medlemskap, ikkje *medlemsskap (men

medlemsmøte)midnattssol (med binde-s)oson er ein type sukker og må ikkje forveks-

last med ozon (03)renessanse skal skrivast slikrettssak, rettssal (med binde-s)sinnssjuk, bokmål også sinnssyk (med bin-

de-s)sjeflege (= sjef blant legane) – sjefslege (lege

for sjefane)trussel (nynorsk også trugsel, trugsmål),

ikkje *truseltussmørke er rett skrivemåteverkstedindustri/verkstadindustri

(ikkje binde-s i samansetningar: *verk-steds-/*verkstads-)

villnis skal skrivast slikvice versa, ikkje *vise versa

t- og tt-fellerappetitt skal skrivast slikbillett skal skrivast slikdilettant skal skrivast slikdimittere (med ein m og to t-ar)diskré tyder ”forsiktig, varsam”, mens dis-

kret er ”særskild, åtskild” (datauttrykk)elektrolytt, men elektrolytiskflatstål, ikkje *flatt-graffiti er rett skrivemåtehandverk, bokmål også hånd-, ikkje *handt-

verk (*håndt-)høylønnsgruppe/høglønsgruppe (og lav-

lønns-/lågløns-), men høy- eller høyt-lønnet / høg- eller høgtlønt osv. (valfrittsom adjektiv)

høyttravende/høgttravande (førsteleddet erhøyt-/høgt-)

håndverk/handverk, ikkje *håndtverk/*handtverk

kapittel er rett skrivemåte (kapitel, medtrykk på siste stavinga, er noko anna; bruk ordboka!)

kassett, ikkje *kasett

litteratur er rett skrivemåtemerittere er rett skrivemåteprofittere, men profitabel og profitørsatellitt er den rette skrivemåtensplittkein, ikkje *split-tittel, ikkje *titel

u- og uu-fellerfondy, ikkje *fonduegirlander, ikkje *guirlanderkoffert, ikkje *kuffertlompe, ikkje *lumpe (potetlefse; men det

heiter lumpen, adjektiv)vakuum, ikkje *vakum

Jamfør under o- og oo-feller.

v-fellereutanasi, ikkje *ev-fiolett, ikkje *violett (men v-en har overlevd

i forkortinga UV = ultrafiolett) fiolin, ikkje *violin

w-fellerkrål, ikkje *crawl (symjemåte)vater (= vaterpass), ikkje *water

x-fellermiksmaster, ikkje *mixmastertelefaks og fakse (verb) er dei rette skrive-

måtane

y-fellerfoajé, ikkje *foyeroksid, oksidere er rett skrivemåteoktroa (privilegium) og oktroajere, ikkje*oktroy osv. Merk talorda sju, sjuende/sjuande, tjue,tjuende/tjuande

z-fellerblits, ikkje *blitzozon (03) må ikkje blandast saman med

oson, som er ein type sukker

æ-feller*værre er feil for verre

68


ø-fellerødipuskompleks (ikkje *oidipus-), men

kong Oidipus

å-fellerhov (som i hestehov), jamfør håv (som i

fiskehåv)

Andre felleranorexia nervosa, men anoreksi og nevrose

eller neuroseendiv, ikkje *endivie (= salat)entreprise, ikkje *enter-entreprenør, ikkje *-penørekstrinsisk, ikkje *-trinsikfluidum, ikkje *fludiumhal, ikkje *halv i uttrykket stopp en hal

(kjem av engelsk ”stop and haul”)handtere, bokmål også håndtere, er rette

skrivemåtar (d-en skal vere med)intrinsisk, ikkje *-trinsikklokkertro/klokkartru (ikkje *klokke-)kontingent, ikkje *kontigentlegitimasjon, ikkje *-mita-manøver, ikkje *manøvremassakre, ikkje *massakermeteorologi (vervitskap; jamfør meteor)

(metrologi er læra om mål og vekt) minke tyder ”bli mindre”, mens minske

tyder ”gjere mindre”nemnd, n-en må vere medmysli, ikkje *müslisaktne tyder ”setje ned farten”, sakne (bok-

mål også savne) tyder ”mangle”,”lengte etter”

til gagns, ikkje *til gangs

4.1.2 Om ortografien i nynorsk4.1.2.1 Valfridom og konsekvensretting inynorsk

Forfattarar skal altså halde ei linje i valet av for-mer. Veksling mellom ulike tillatne former avdet same ordet, som sigle og segle, er vaklingog skal vanlegvis utjamnast med raudt. Deri-mot godtek vi sjølvsagt at ein forfattar kombine-rer ulike ord for same saka (som krig og ufred,samtidig og samstundes).

Innanfor læreboknormalen for nynorsk harord med n, p, t og s ofte valfritt enkel konsonanteller dobbelskriving: brot(t), drøn(n), fok(k),

glis(s)en, kjøk(k)en, kjøt(t), krøt(t)er, lok(k),løn(n), mon(n), skit(t)en, skjøn(n), skot(t),ven(n), vett eller vit, vis(s)en. Til vanleg må vikrevje konsekvens ved kvart av desse orda.

Skal vi krevje konsekvens innanfor heilegrupper av ord? Vi har for det første ord som er”i slekt”: avleiingar, samansetningar. Til vanlegbør vi trekkje desse to typane inn under konse-kvenskravet, slik at løn og løne får følgje avlønsam, lønsemd og lønsoppgjer og ven avvenleg, vensemd (venskap), venekrins elleromvendt: lønn, lønne osv., venn, vennleg osv.Etterledda -dom, bunden form -dom(m)en(som i barndom(m)en) og -døm(m)e (som i bis-pedøm(m)et) står noko lenger frå kvarandre.Her krev vi konsekvens med raudt for kvar en-ding (viss barndommen er brukt, må ein skrivekristendommen, osv.), og vi kan rå til utjam-ning mellom ord på -dommen og ord på -dø-met. (I parentes minner vi om at rettstermanedømme (verb), dommen (og andre bøyingsfor-mer av substantivet dom) og dommar (substan-tiv) har to m-ar obligatorisk, mens døme (= ek-sempel) har ein.)

I dei tilfella der vi har parverb – eit sterktutan j og eit lint (transitivt) med j (henge – hen-gje, knekke – knekkje osv.) – er det valfritt medj-en i avleiingar og samansetningar som kanknytast til begge verba: (til)heng(j)ar, heng(j)e-bru, søkk(j)emyr. Her bør vi passe på at detfinst eit system, slik at vi jamnar ut med raudtmellom alle ord som inneheld morfemet heng,for eksempel.

Kva gjer vi så med ord som inneheld samekonsonanten, men utan at det er etymologiskslektskap?

Dersom ein skriv for eksempel løn og løne,kan det vere rimeleg (men ikkje noko krav) atein følgjer opp med ein ven, fleire vener. Ein mkan dobbelskrivast i blant anna ham(m)ar,kom(m)e, medlem(m)en, søm(m)e (seg). Vel einmedlemen, må ein sjølvsagt skrive medlemer,medlemene, og vi kan vurdere å rå til komemed blyant. Omvendt kan det høve med kom-me om ein skriv medlemmen. Ei tilsvarande til-råding kan vi kome med ved ord som har ellerhadde det gamle konsonantsambandet rd, derein kan sløyfe d-en i skar(d), skur(d) (men ikkjei treskurd), svor(d) og ur(d), og det same gjeld


69

ved hu(v)e, lu(v)e, tu(v)e, skru(v)e (verb og sub-stantiv), der v-en er valfri. Veksling i ulike ordbør til vanleg berre utjamnast med blyant.

Vi kan altså ikkje krevje konsekvens i alleord med den same valfrie dobbelkonsonanten,og vi kan slett ikkje krevje konsekvens frå bok-stav til bokstav. Lønn kan godt kombinerastmed brot, men det må vere rom for skjøn ogvurdering. Sjå etter kva som synest å vere ho-vudmønsteret i manus, og hugs at både skrift-tradisjonen og talemålsgrunnlaget til forfattara-ne kan liggje til grunn for eit medvite formval.Vurder om det er rimeleg å rå til utjamning avformer på dette grunnlaget. Er det ikkje heiltklart slik, skal vi ikkje gjere noko.

Når det gjeld vokalar, kan ein ofte velje mel-lom valfrie former med ulik vokal: gi ellergje(ve), middels eller medels, segle eller sigle,vett eller vit, lege eller lækjar, nærvær(e) ellernærvere, fyrst eller først, lygn eller løgn, nykeleller nøkkel (eller lykel), tynne eller tønne,tyrst eller tørst, ynske eller ønske (substantiv),ynskje eller ønskje (verb), skole eller skule,stue eller stove, aleine eller åleine, da eller då,klar eller klår, fjære eller fjøre (substantiv),søvn eller svevn, jern eller jarn, fremmend ellerframand, lykke eller lukke, skyld eller skuld,skylde eller skulde, skyldig eller skuldig, sky-ve eller skuve, søndag eller sundag, flåte ellerflote, kylling eller kjukling, lyd eller ljod, spydeller spjut osv. Valfrie former med diftong erdød eller daude (substantiv), død eller daud(adjektiv), døv eller dauv, løk eller lauk, nød el-ler naud, gjespe eller geispe, høre eller høyre,kjøre eller køyre, rør eller røyr, røst eller røyst(substantiv), røste eller røyste (verb), trøst ellertrøyst (substantiv), trøste eller trøyste (verb),trøtt eller trøytt o.a.

Her gjeld dei same konsekvenskrava somfor konsonantar. For eksempel er ynskje og øn-skje same verbet i to bunader, og ein forfattarmå velje alternativ og nytte det konsekvent, ogden same vokalen må gjennomførast i substan-tivet: eit ynske eller eit ønske. Det heiter òg yn-skjeleg (ynskeleg) eller ønskjeleg (ønskeleg), isamansetningar ynsk(j)eliste eller ønsk(j)e-liste, og vi krev konsekvens med raudt heile ve-gen. Eit tilsvarande krav gjeld i valet mellomfyrst og først. Derimot kan vi ikkje krevje kop-

ling mellom ynske og fyrst og mellom ønske ogførst. Også tyrst og fyrst er ulike ord og må fåstå med ulik vokal.

Alt i alt kan vi ikkje rekne med noko heil-skapleg system der visse konsonantløysingarmå kombinerast med visse vokalløysingar un-der krav om gjennomføring med raudt.

Ved ein del ord (preposisjonar og adverb)kan vi velje mellom former med og utan konso-nanten n: borta(n)for, frama(n)for, inna(n)for,neda(n)for, ova(n)for, uta(n)for og dessutanord med etterledd som -frå (borta(n)frå o.a.).Dette er ei ”familiegruppe” som vi lett kjenneratt, og vi kan jamne ut vakling i skrivemåten foralle ord i gruppa under eitt (står det bortanfor,bør ein òg nytte ovanfrå, og tilsvarande). Vi kanbruke raudt til dette. Står former utan -n- (somutafor) saman med Utanriksdepartementet, måvi godta det, for namnet på departementet er eitsærnamn og må ha den forma.

Ved norda(n)til har ein òg valfridom, og deter rimeleg å jamne ut vakling slik at det blirsamsvar med gruppa på borta- eller bortan-osv. Elles skal det på nynorsk vere norda- fram-føre konsonant (nordafrå) og nordan- framførevokal (nordanom).

Hugs òg valet mellom eigenleg og eigentlegog mellom mogleg og mogeleg (krev konse-kvens ved kvart ord).

Vi kjem ikkje utanom vurderingar av kva somer ortografiske variantar, og kva som er sjølvsten-dige ord. Ovanfor er samtidig og samstundesnemnde som eksempel på ulike ord, og det ersagt at skifting mellom dei ikkje er vakling. Menved nokre vanlege adverb, preposisjonar og pro-nomen kan ein velje mellom variantar med tem-meleg ulik form, men nøyaktig same bruksmå-ten. Da er det rimeleg at dei ikkje skal nyttast omkvarandre, men bør konsekvensrettast.

Det gjeld for eksempel difor og derfor, der vibør jamne ut veksling med raudt, enda uttalen jotyder på at det ikkje berre er ortografisk skilnadmellom dei. Det er likevel greitt å rekne med atdei er variantar av same ordet. Sameleis jamnarvi ut veksling mellom korfor og kvifor. Da ogdå er utan tvil variantar av det same, på samemåten som medan og mens (og variantane medi- framføre). Preposisjonane hos og hjå er histo-risk sett ulike ord, men likevel oppførte i ord-

70


bøkene som variantar, så vi bør jamne ut veks-ling også mellom dei med raudt. Pronomenabegge og båe får vi òg rekne som valfrie varian-tar. Veksling her skal derfor konsekvensrettast.

Kva gjer vi der det er etymologisk sambandmellom ord på tvers av tyding og funksjon? Detkjem an på kva ord det er tale om. Skriv ein di-for, bør ein òg skrive diverre (ikkje dessverre)og di (ikkje dess) framføre komparativ i saman-likningar som di fleire kokkar, di meir søl). Herkan vi jamne ut med raudpenn eller blyant. Der-imot bør vi ikkje krevje at forfattaren anten kom-binerer kvifor med difor eller korfor med derfor(vi kan eventuelt rå til utjamning), for her er av-standen i tyding, funksjon og ordstoff større.

Litt for seg står valfridommen i ord som myeeller mykje. Også her reknar vi med variantarog jamnar ut veksling med raudt.

Nynorsk har teke opp ein del former somskil seg ut ikkje berre i skrivemåten, men medheile ordstoffet. Det gjeld nokre av ordformeneovanfor og i tillegg blant anna verken, som erjamstilt med korkje, veps, som svarer til kvefs,og enkelt, som står attmed einskild. Tradisjo-nelt har den første varianten i desse para hatt eitmerke som radikal og bokmålsnær, den sist-nemnde som tradisjonell og bokmålsfjern. Viheld fast ved at dette er variantar, og kan jamneut veksling med raudt. Samtidig kjem det inn atfolk kan sjå ulikt på dette, så vi bør passe oss forå gå så langt at forfattaren reagerer negativt.

4.1.2.2 Ortografiske feller i nynorsk

Sambanda g(g)og k(k)pluss jMerk at j-en skal vere med i konsonantsambandaggj, kkj, ngj, nkj, rkj, skj og ved vokal pluss kjinnanfor læreboknormalen. Det gjeld mest sub-stantiv av hokjønn og verb: bryggje, byggje, leg-gje, liggje, tryggje, langskjeggja og tynnveggja(adjektiv); dekkje, svekkje, søkkje (få til å søk-ke), trykkje, vekkje; slyngje, sprengje, stengje,syngje; enkje (substantiv), krenkje, tenkje; styr-kje, treskje, ønskje eller ynskje (verb); lækje,røykje, steikje, søkje; følgje, sørgje. Derimotskal det til vanleg ikkje vere j i inkjekjønnsord: eitdekke, eit merke, eit stykke, eit ønske eller yn-ske (unntak: eit følgje), og heller ikkje framføreing-forma: utlegging, tildekking osv.

Pass på ein del parverb – eit sterkt utan j og

eit lint (transitivt) med j: henge (eller hange) –hengje, knekke – knekkje, slenge – slengje,strekke – strekkje, søkke – søkkje, trenge (habruk for) – trengje (seg fram). Sjå òg 4.2.2.2.

I nokre verb har gj falle bort i infinitiv ogpresens, men gkjem inn att i preteritum og per-fektum: bøye – bøygde (slik også smøye ogtøye), pløye – pløgde (slik også nøye og sløye),teie – tagde, vie – vigde, dry(g)e – drygde.Merk at nynorsk ikkje har nokon gi ord som sel-je, sal; velje, val; ferje.

Binde-s?Vatn blir som regel til (-)vass- i samansetningarpå nynorsk: vassause, vasskanon, undervass-båt, drikkevasskjelde. Men formene foster-vatnprøve, hårvatnflaske, mineralvatnfabrikkog tungtvatnsabotør er valfrie attåt dei tilsva-rande på (-)vass-: fostervassprøve osv.

Nyare nynorskformer i motsetning til eldrePå ein del punkt har skrivemåten skifta, og end-ringane gjeld både vokalar og konsonantar. Inn-anfor læreboknormalen må ein no skrive for ek-sempel seter, skremme; sær-; gløtt, mørk, sølv,sørgje, vørdnad; nykk (eit vette); sommar, som-me; tann; klippe (verb); tynn; tørke, tørr;by(de), skyte; så (adverb, konjunksjon). Her vardet før andre former som var lærebokformene,men dei er no sideformer ([sæter], [skræme]o.a.) og skal ikkje brukast. Vidare får ord med mi dag oftast dobbelskriving i innlyd: dommen,dømme (verb), gammal, lamme, plomme, rom-met, rømme, stramme, tamme (adjektiv), tom-me, tømme. Også desse formene har eller haddevariantar ([domen], [døme], [gamal] o.a.) somvi må rette om vi møter dei i lærebokmanus.

Nynorsk har òg teke inn nokre former somer tilnærmingar til bokmål. Dei må vi kjenne.Blant anna er det lov å nytte viss som hovud-form (adverb, konjunksjon): viss du kjem i mor-gon, ...

4.1.2.3 Alfabetisk liste over ortografiske felleri nynorsk

Sjå òg 4.1.1.3 og 4.1.3.3. Former som står medstjerne (*), er galne, og former som står i hake-parentes – [ ... ] – er sideformer og skal heller ik-kje nyttast.


71

a-fellerberr, berre (ikkje [bar], [bare])frå, ikkje *fragong er rett skrivemåte i det var ein gong,

ikkje eingong, kvar gong, gonging,gongetabell, jamfør gang

gåve, ikkje *gavelåg (adjektiv), ikkje *lavmerg (beinmerg, ryggmerg, men marg =

kant på papir)måndag, ikkje *mandagokle, ikkje *ankeloske, ikkje *askesong, ikkje *sangstong, ikkje *stangtrekt (= reiskap med tut, men trakt = område)trong, ikkje *trang

d-fellerreiar er den rette forma spreiar er den rette formastrid, ikkje *stri (adjektiv og substantiv),

stri(de) er verb

e-felleranten ([enten] er sideform)breidd, ikkje *breiddegjæv, ikkje *gjevgløyme ([glømme] er sideform)gøyme ([gjømme] er sideform)hovud-, ikkje *hoved- (i samansetningar)høgd (vi kan nytte høgde berre i hoppe høgde)kinne (til smør; men kjerne = sentral del)leiar er den rette forma leilegheit (hugs -ei- også i andre ord på

-heit), *leilighet osv. er bokmållengd, ikkje *lengdemassing ([messing] er sideform)mengd, ikkje *mengdenagl, ikkje *neglreiar er den rette forma spreiar er den rette formastad, ikkje *stedtræl, ikkje *trelltvitydig, ikkje *tve-utan, ikkje *uten

ei-felleren, ikkje *ein i uttrykket stopp en hal (kjem

av engelsk ”stop and haul”)

hete (= sterk varme; jamfør adjektivet heit) oppheta, oppheting, ikkje former med

*-heit-.

g-fellerfølgje er alltid rett skrivemåte av substantivet

utan omsyn til tyding og grammatiskkjønn

sal, selje, ikkje *salg, *selgeval, velje, ikkje *valg, *velge

i-fellerkjelde, ikkje *kilderoleg ([rolig] er sideform); etterleddet i slike

adjektiv er altså -leg, men det er valfrittmed billeg eller billig, og kjølig er obli-gatorisk (av kjøl pluss -ig)

skjene (substantiv; ikkje *skinne)skjelpadde er obligatoriskstig (smal gangveg; ikkje *sti)tysdag (ikkje *tirsdag)verke (a-verb; = funksjonere) (ikkje *virke)

k-fellerverkje (e-verb; = gjere vondt) (verke som

hovudform tyder ”funksjonere”)

ll-fellerskal (substantiv), ikkje *skalltal, telje, ikkje *tall, *telle

mm-fellersame (pronomen), ikkje *samme

n- og nn-fellerforsking, ikkje *forskningjamn, men jamsides, jamstelle eller -stille

utan -n-nokolunde, ikkje *nokon-skindaud eller -død, ikkje *skinn-skine (verb), ikkje *skinne, (sol)skinskinnsalongskjene, ikkje *skinne (jernbaneskjene o.a.)skjønnlitteratur, ikkje *skjøn-, men skjøn(n)

(= dømmekraft)venje (seg til noko), ikkje *venne

o-fellerbu, ikkje *bo

72


dokter tyder ”lækjar” (doktor er ein akade-misk grad)

flaum ([flom] er sideform)fløyme ([flømme] er sideform)gang tyder ”det å gå”, ”entré” (setje i gang),

jamfør gonghalde, underhalde, ikkje *(-)holde (menhaldning eller holdning = ”attityde” er val-

fritt)kufte, ikkje *koftekrunglet(e) eller krunglut (ikkje *krong-)vald, ikkje *voldvekse, ikkje *vokse

r-fellerelles, ikkje *ellers

ss-fellerglasere med ein s (valfritt ein eller to på bok-mål)

t- og tt-fellerkrit, ikkje *krittkrut, ikkje *kruttmunnleg, ikkje *muntlegMerk skilnaden mellom eit byte (skifte) ogeit bytte (rov). Utbyt(t)e er valfritt

u-fellerbod, ikkje *budfòr (plogfòr) (ikkje *fure)

v-fellerhamn, ikkje *havnnamn, ikkje *navnomn, ikkje *ovn (men det heiter sovne og

søvn eller svevn)sakn, ikkje *savnvirvel (bein i ryggrada; *straumvirvel er feil

for straumkvervel)

y-fellerbølgje ([bylgje] er sideform)følgje ([fylgje] er sideform) kunnig (og sakkunnig), ikkje *-kyndig

æ-fellerbere, ikkje *bæreklede, ikkje *klær

lêr, viskelêr (ikkje *(-)lær)skjere, ikkje *skjærevêr, ikkje *værvere, ikkje *være

ø-fellerbytte ([bøtte] er sideform)draum ([drøm] er sideform) drøyme ([drømme] er sideform) døy ([dø] er sideform)fløyte, ikkje *fløte (substantiv og verb)laurdag (men sundag eller søndag) lausne eller losne (= bli laus, misse festet),

jamfør løyse (= gjere laus)lyfte (verb; [løfte] er sideform)nyste ([nøste] er sideform)straum ([strøm] er sideform)strøyme ([strømme] er sideform)stynje ([stønne] er sideform)symjesysken(barn) ([søsken(-)] er sideform)syster ([søster] er sideform)øyre ([øre] er sideform) (mynten heiter øre)

å-fellerdrope ([dråpe] er sideform)gard (også om bygard)moke er rett skrivemåte (moke snø)opne, ikkje *åpneroten, ikkje *råten eller *råttentole (og tolmod, tolmodig, ømtolig osv.)

(skrivemåtane med [-å-] er sideformer)

4.1.3 Om ortografien i bokmål

4.1.3.1 Valgfrihet og konsekvensretting i bokmål

Å veksle mellom ligne og likne er vakling.Veksling mellom noen gang og noensinne kanderimot være variasjon i språkbruken, for detteer ulike ord, ikke bare valgfrie skrivemåter. Iarbeid med bokmålsmanus utjamner vi det før-ste, men ikke det andre.

Mange ord i bokmål har fra tidligere paral-lelle former med konsonanter som k eller g, peller b, t eller d, geller v, med ulik rotvokal ellermed diftong/monoftong. I en del tilfeller er denene formen nå obligatorisk innenfor lærebok-normalen, i andre har en valgfrihet.

Ved konsonantpar er det valgfrihet blant an-


73

net ved substantiv som drake eller drage, kop-per eller kobber, krage eller krave, mage ellermave, mekler eller megler og sakn eller savn,ved verb som kople eller koble, likne eller lig-ne og rekne eller regne og ved adjektiv som lekeller leg og tiltakende eller tiltagende (og av-,del-, nær- o.l.).

Når det gjelder vokalpar, er valgfrihetenstor: band eller bånd, hand eller hånd; fram el-ler frem; bjørk eller bjerk, fjøl eller fjel; fjør el-ler fjær; dogg eller dugg; gard eller gård; golveller gulv, hogg(e) eller hugg(e), kofte eller kuf-te, kronglet(e) eller krunglet(e), molte ellermulte, slokke eller slukke; bru eller bro, trueller tro; mjøl eller mel, mjølk eller melk; djupeller dyp, mjuk eller myk, sjuk eller syk, tjuveller tyv. Iblant er både vokal og konsonantulike: gras eller gress; brott eller brudd, skotteller skudd; jamn eller jevn; korg eller kurv;lyge eller ljuge eller lyve; svart eller sort; sjøleller selv; sør eller syd ofl.

Ved en del ord kan man velge monoftongeller diftong innenfor læreboknormalen: blauteller bløt (adjektiv), laus eller løs, lauv eller løv,skaut eller skjøt (av skyte); aleine eller alene,bein eller ben, blei eller ble (av bli), bleik ellerblek, brei eller bred, feit eller fet, grein ellergren, heim eller hjem, leik eller lek,meine ellermene, reim eller rem, rein eller ren (adjektiv),sein eller sen, skeiv eller skjev, steik(e) ellerstek(e), vei eller veg, veit eller vet (av vite);bløyt eller bløt (legge i blø(y)t); støype eller stø-pe o.a.

Skrivemåten kan skifte med ordklassen.Merk at d-en er valgfri i et adjektiv som strid el-ler stri, men ikke i substantivene strid (”kamp”)og stri (”hardt arbeid”). Verbet er stri(de).

Ved veksling mellom former i valgfrie parutjamner vi i utgangspunktet med rødt forhvert ord og tar med sammensetninger og av-ledninger i den samme sekken. Ligne trekkermed seg sammenligning (ikke -k-) og omvendt,fram bør også gi framgang, framstå (ikke -e-)og omvendt. Eneformer som framifrå og frem-deles kan likevel kombineres med henholdsvisfrem og fram med sammensetninger. En kombi-nasjon som sjøl – selvfølgelig ligger på grensamellom det akseptable og det uakseptable. Vedidiomer med spesiell stilvalør, som en rem av

huden, intet nytt under solen kan vi tilrå utjam-ning hvis de avviker fra former som ellers er be-nyttet (reim, sola). Rødretting bør ikke brukes.

En del retningsord (adverb, preposisjoner)har valgfrie former: ovenfor eller ovafor (ne-den- eller neda- o.a.). Det samme gjelder nord-enfor eller nordafor (sønnen- eller sønna- osv.)og tilsvarende ord på -fra: nordenfra eller norda-fra (ved siden av nordfra) osv. Her bør vi krevekonsekvens for alle former under ett. Ogsånordafjells og nordenfjells, nordafjelsk ognordenfjelsk osv. er jamstilte. (Derimot er norda-blåst, ovenifra, ovenstående ofl. obligatoriskeformer; se ordbøkene.)

Former i mange av de valgfrie parene har fragammelt hengt sammen i ”knipper” som kanknyttes til forskjellige tradisjoner i bokmål (mo-derat eller konservativt – radikalt). Hvordanskal vi stille oss til dette?

Som konsulenter bør vi generelt ikke gå sær-lig langt når det gjelder å utjamne veksling mel-lom ulike ord. Kombinerer en forfatter for ek-sempel sein og steke, kan vi vurdere å foreslåutjamning (til enten sen – steke eller sein – stei-ke), men ikke rette, og sjøl forslag bør vi troligavstå fra, blant annet av praktiske grunner.”Over bokstavgrensene” (med utjamning foreksempel fra sein til sen fordi det også står bløt,ikke blaut) bør vi vanligvis ikke gå. Valget avskrivemåter bør også ses i sammenheng medvalget av bøyningsformer.

At flere former er tillatt, betyr ikke nødven-digvis at de er like vanlige i lærebokmanus. Enskrivemåte skal i prinsippet rettes hvis den ikkestår i ajourførte ordbøker, og godtas hvis dengjør det. Vi må ikke se det som vår oppgave åutrydde sjeldne, men tillatte former. Det er mu-lig å kombinere hensyn som tydelighet, flyt, va-riasjon og særpreg.

4.1.3.2 Ortografiske feller i bokmålModerate (konservative) og radikale formerEn del former med tradisjon i bokmål og tidlige-re riksmål har i dag ikke lenger noen plassinnenfor læreboknormal eller rettskrivning. Detgjelder slike som efter, nu, sne, sprog. På denannen side er det i læreboknormalen for bokmålfortsatt plass for radikale former som åssen,framleis, høg.

74


I avledninger av ta er formene med -g- ([an-tagelig] o.a.) sideformer, som ikke skal brukes ilærebøker. Men der endingen er -ende, har vivalgfrihet (foretagende eller foretakende o.a.).

Det er stadig en del forfattere som ikke hargodtatt at h ble tatt vekk i framlyd i en del ord ibokmål i 1959. Men verken og noen tilsvarendeformer er obligatoriske skrivemåter.

4.1.3.3 Alfabetisk liste over ortografiske felleri bokmål

Former med stjerne kan ikke brukes i norsketter de offisielle reglene. Former i hakeparenteser sideformer og hører heller ikke hjemme ilærebøker. Se også 4.1.1.3 og 4.1.2.3.

a-fellerfremad, fremdeles, fremragende (ikke

*fram-)

b-fellerforeløpig, ikke *foreløbiggruve, fallgruve, ikke * (-)grubeleppestift, ikke *lebe-streve (= slite) må ikke forveksles med stre-

be (= hige)

d-fellerannerledes, ikke *ander-atferd, atkomst, atskillig, atskille (skille

at), atspredelse, ikke *ad- (men adgangofl., se under t-feller)

embete, ikke *embedeevinnelig, ikke *evindeligfyllest, ikke *fyldestgyllen, ikke *gyldenhylle, hylling, hyllest, ikke *hylde osv.sannelig, ikke *sandeligvenne (seg til noe) (vende betyr noe annet)venninne (o.l.), ikke *-indevitenskap, vitenskapelig osv., ikke *viden-vitne, ikke *vidne

e-fellerarbeid (substantiv), ikke *arbeidebanneord (bannord bare på nynorsk)forsettlig (f. drap), ikke *forsettelig; men

foren(e)lig og uforen(e)lig har valgfri -e-innvarsle (ikke *inne-)

saklig, men hovedsakeligsnø er eneform (ikke *sne)stein er eneform, men: edelste(i)ner valgfrittreinsdyr (obligatorisk diftong)

f-felleretter, også i sammensetninger, ikke *efter(-)

g-fellerantakelig er riktig ([antagelig] er sideform)*bragte er feil for brakte (av bringe)deltaker (mottaker o.a.) skal ha k, formene

med [-tager] er sideformer, men det er valgfritt å skrive deltagende eller -taken-de, foretagende eller -takende (med etterleddet -ende)

endelikt, ikke *endeligtgjentakelse (antakelse o.a.) skal ha k ([gjen-

tagelse] o.a. er sideformer)*sprog er feil for språk

h-fellerverken, ikke *hverkenerverv (og sommer-, vintersolverv) ikke

*-hvervvalp, ikke *hvalpveps, ikke *hvepsvirvel, ikke *hvirvel

k-fellerfremragende, verken *framragende eller

*fremrakende

n- og nn-fellerenskjønt, ikke *enn-gransking, ikke *-ninghunndyr (og dyrehunn), ikke *hun-; der-

imot er hun(n)kjønn valgfrittkringkasting, ikke *-ningminsking, ikke *-ningmålsetting, ikke *-ningsatsing, ikke *-ningutblåsing, ikke *-ning

o-fellerkald, ikke *kold; men det heter koldbrann,

koldjomfru og koldkrem (eneformer), ogkold er dessuten tillatt i koldfeber, koldt-bord og koldtkjøkken (ved siden avkald(t)-)


75

slippe – slapp – sluppet (ikke *sloppet)sågar, ikke *sogar

t-og tt-felleradstadig, ikke *at- (men atkomst ofl., se

under d-feller)høyttaler, men høgtaler (valgfrie former)et overhode (statsoverhode), men overhodet

(= i det hele tatt)

u-fellernu er tillatt bare som substantiv (i ett nu/nå)

v-fellerfarge, ikke *farvefly(ge), flyger, ikke *flyve, *flyvergagn, ikke *gavnhage, ikke *havenemnd, ikke *nevnd strebe (= hige) må ikke forveksles med stre-

ve (= slite)torg, ikke *torv

ø-fellerrøyk, røyke (også i bøyningsformer og av-

ledninger), [røke], [røker] osv. er sidefor-mer

å-fellerhard, ikke *hård; men hård- er tillatt ved

siden av hard- i sammensetningene hard- eller hårdhjerta eller -hjertet,hard- eller hårdnakka eller -nakket

4.2 Bøying

4.2.1 Allment om bøying i norsk

Vi strekar under at framstillinga også her gjeldhovudformer, ikkje sideformer. Ho er ikkje full-stendig. Det er nødvendig å nytte oppslagsverkflittig, og lesaren må sjå omtalen av valfridomog av bøyingsfeller i samanheng.

Dei to målformene har kvar sine bøyingssys-tem. Difor er det ikkje så mykje stoff som ligg tilrette for ein allmenn omtale av felles problem.Vi skal likevel ta opp ein del punkt.

Generelt er det mange valfrie bøyingsformerpå begge målformene. Der reglane tillèt valfribøying av eit ord, skal vi som regel krevje at for-

fattaren bøyer ordet likt heile vegen, jamfør kra-va til ortografisk konsekvens. Eit spørsmål erom vi bør krevje konsekvens også i bøyinga avheile grupper av ord. Eit anna er om vi skalfremje bestemte former når vi jamnar ut vak-ling, for eksempel skjegle til bestemte tradisjo-nar innanfor den eine eller andre målforma(jamfør 2.2.5).

Meir konkret kan vi spørje slik: Skal vi be-handle alle ord som endar på attkjennelege ord-delar, likt? Skal vi jamne ut valfri bøying nårforfattaren nyttar formene om kvarandre, menkanskje konsekvent for kvart ord? I inkjekjønnpå bokmål kan det for eksempel vere fartøyer,men kjøretøy, selskap, men regnskaper, uni-versitet, men fakulteter, departementer, menevenement. Skal vi krevje at dei nynorske verbahøyre eller høre og køyre eller kjøre begge fårei form med eller utan diftong og same bøy-inga? Skal vi krevje konsekvens for nokre ord-grupper i nokre ordklassar, men ikkje for andrei dei same eller andre klassar? Korleis skalfordelinga vere? Desse spørsmåla tek vi oppnedanfor.

Skal vi prioritere visse former framfor andrenår vi vel former som vi vil jamne ut til? Detbeste er ofte å følgje det kronologiprinsippeteller mengdeprinsippet som er nemnt i sam-band med utjamning av ortografisk veksling. Ibøyingsverket er ordgruppene talrike og oftesmå, og konsekvensrettinga rekk ikkje så langtda. Det er dessutan ulike omsyn å ta. Vi viser tilden vidare framstillinga.

4.2.1.1 SubstantivValfridom og konsekvensrettingValfridom kan vi ha både når det gjeld gramma-tisk kjønn og bøying i eintal og fleirtal.

Det hender at det same ordet har tre kjønnpå begge målformene; slik er det med vis(”måte”). Men oftast er det anten hankjønn oghokjønn, hankjønn og inkjekjønn eller hokjønnog inkjekjønn ein har å velje mellom. Dette skif-tar frå ordgruppe til ordgruppe og til dels fråmålform til målform. På bokmål har hokjønns-ord nesten alltid også valfritt hankjønn, mensein slik valfridom berre gjeld grupper av ho-kjønnsord på nynorsk. Av ord som kan verehankjønn eller inkjekjønn på begge målforme-

76


ne, er både heimlege som driv (verbalsubstan-tiv) og framandord som genus. Det same gjeldnokre grunnstoffnamn, som aluminium, jod ogkobolt, kjemiske sambindingar som kolesterolog steinslag som marmor (mens for eksempelgneis berre er hankjønn). Det same ordet kanogså skifte genus frå bokmål til nynorsk: pre-miss er for eksempel hankjønn eller inkjekjønnpå bokmål, berre hankjønn på nynorsk.

Det er vanskeleg å hugse alt dette. Men detgjeld altså å kjenne reglane og vere observant. Vikrev konsekvens ved det same ordet. Bruk ord-bøkene flittig. Sjå også Bøyingsfeller nedanfor.

Når det gjeld bøying i eintal, må vi følgjemed i kva forfattaren gjer med inkjekjønnsordpå -el og på -der og -ter. Alle på -el og dei flestepå -der og -ter kan ha valfri samandraging ibunde eintal på begge målformene: temp(e)let,regist(e)ret osv. Der det er vakling, altså i parsom kapittelet eller kapitlet og registeret ellerregistret, bør vi jamne ut (med raudt) for kvartord. Vi kan også gjerne rå til utjamning for kvargruppe, altså alle ord på -el eller alle på -der og-ter, men ikkje sjå begge gruppene under eitt.Register bør altså bøyast som teater, senter,spekter osv., kapittel som eksempel, tempel,kobbel osv.

Valfridom i fleirtal på begge målformene hargrupper av framandord, for eksempel ein delsubstantiv på -um, der det er fleire mønster (sjåårsmeldinga frå Språkrådet for 1981). Monst-rum, sentrum og spektrum har variantanemonster, senter og spekter. Sentrum og senterkan ha ulik tyding, for senter tyder ikkje berre”sentrum”, men også ”stad der noko er samla ieit anlegg” (som i kjøpesenter, legesenter). I deito andre para er variantane derimot alltid syno-nyme. Begge formene i alle dei tre para har ogsåvalfri samandraging, rett nok på noko ulikmåte, i bunden form eintal: monstrumet ellermonstret, monsteret eller monstret osv. I fleir-talsbøyinga skil derimot monstrum seg frå deito andre. Sjå også 4.2.2.1 og 4.2.3.1.

Når det gjeld valfrie kortformer som jubiléfor jubileum og musé for museum, må forfatta-rar halde seg til det eine eller det andre, men eintreng ikkje ha anten kortform eller langformbegge stader (jubilé kan kombinerast med foreksempel museum).

Der ein kan velje mellom regelrett og uregel-rett bøying, som ved konto – kontoer/kontoareller konti, kan vi rå til den regelrette (her: kon-toer/kontoar) dersom det elles ikkje er noko ivegen for det.

BøyingsfellerDet grammatiske kjønnet til ord (genus) kan gjeoss overraskingar. Det heiter en/ein koks, menet/eit kol. Merk også at det skal vere hankjønn ien/ein buffer, en/ein design, en/ein parame-ter, en sammenheng / ein samanheng (diforflere sammenhenger / fleire samanhengar).Derimot heiter det et/eit ion og et/eit molekyl(obligatorisk inkjekjønn). Namn på grunnstoffog kjemiske sambindingar må ein oftast slå opp.Ovanfor er det nemnt nokre med valfritt genus.I andre tilfelle kan vi ikkje velje; det heiter foreksempel et/eit americium og et/eit hydrogen,men en/ein glyserol.

Ein del ord som endar på trykklett -e, er obli-gatorisk hankjønn på begge målformer: aksje,brosjyre, frase, note, (hypo)tese, tone o.a. Detheiter altså aksjen, brosjyren osv. Her blir detofte gjort feil, ikkje minst i nynorskmanus.

Det grammatiske kjønnet kan skilje mellomulike tydingar. Vi veit at følge/følgje tyder”gruppe som fer i lag” når det er inkjekjønn,”konsekvens” når det er hankjønn (bokmål) oghokjønn (nynorsk). Det usamansette råd tyderblant anna ”rådgjevande forsamling” når det erinkjekjønn, men i hokjønn tyder det også ”ut-veg”: det blir nok ei råd (i denne tydinga er alletre kjønna moglege). Statsråd i inkjekjønn tyderblant anna ”rådet til Kongen”, men i hankjønntyder ordet ”minister”.

Her kan det også høve å peike på skilnadenmellom et/eit middel (”hjelpemiddel”) og enmid(d)el / ein midel (”eigedom, pengar”).

Ein skilnad i grammatisk kjønn som den vihar mellom det usamansette en/ein vin og detsamansette et/eit brennevin, finst ved fleireord. Dei fleste er opplagde (som en/ei tid –et/eit måltid). På bokmål får ei lita gruppe avplantenamn obligatorisk eit anna genus ennetterleddet – mest kjent er en marianøklebånd(-band), jamfør et bånd (band). På nynorskgjeld det same berre for eitt ord: ein gullregn(jamfør regnet). På bokmål kan også andre ord


77

valfritt ha avvik: en/et finnskjegg (jamførskjegget).

Det er fastsett norsk bøying for ein del engel-ske lånord som vi nyttar i norsk, men som ellesikkje er norvagiserte (cowboyer/cowboyar, fo-rehanden o.a.). Slå opp i ordlista om du er i tvil.

Substantivet foreldre hadde før berre fleir-talsform, men en/ein forelder er no kome inn iordbøkene og skal ikkje rettast. Derimot kan einikkje skrive et søsken / eit sysken. I lærebøkerbør vi likevel godta formuleringar som hvertsøsken og ein av syskena (eller eitt av …).

Ein del framandord kan ha uvanleg bøying.Jubileum og museum og mange ord på -ium,som akvarium, kranium og medium, har obli-gatorisk samandraging i bunden form eintal: ju-bileet, museet, akvariet, kraniet, mediet. Eitord som radius (hankjønn) har derimot valfrisamandraging: radi(us)en.

Mange nyttar media som ei slags ubøyelegkollektivform. Men media er bunde fleirtal avmedium (bokmål også mediene). Står det *i bø-ker og andre media, er det feil for medier/medi-um. I bokmålsmanus kan vi rå til mediene i sta-den for media i bunden form dersom ein forfattarbruker -ene i andre slike ord. I samansetningarheiter det medie- (for eksempel mediedekning),ikkje *media-. I dei to avleiingane mediatek ogmediatekar er media- tillate ved sida av medie-.

Merk at det derimot ikkje er tillate med la-tinsk ending (*-fabrikata) i ubunde fleirtal av(halv)fabrikat. Det heiter fleire (halv)fabrikat,bokmål også (halv)fabrikater.

Reglane for samandraging av ord på -en, -elog -er i bunden form eintal og i fleirtal er noksåinnfløkte og ikkje heilt dei same for dei to mål-formene. Sjå 4.2.2.1 og 4.2.3.1. Ein kan også leseom dette i forordet til større ordbøker og i års-meldingane frå Språkrådet for 1981 og 1983.

4.2.1.2 VerbValfridom og konsekvensrettingDet finst nok av valfri verbbøying i norsk, bådei presens, preteritum og perfektum. For detmeste er valfridommen spesifikk for den einemålforma, men det hender òg at dei same regla-ne gjeld for bokmål og nynorsk.

Nokre verb (som by(de)) kan bøyast antensterkt eller lint på begge målformene.

Både på bokmål og nynorsk kan grupper avverb ha kortform eller langform. Vi kan for ek-sempel velje mellom blø og bløde, li og lide,stri og stride same kva for målform vi skriv. Reg-lane er ikkje heilt dei same. Men vi får valfriebøyingsformer, på bokmål for eksempel li(de)r,strid(e)r, på nynorsk lid eller lir, strid eller strir.Ved blø(de) er dei valfrie formene i presens heiltut dei same på bokmål og nynorsk: blø(de)r.

Valfridommen i den eine målforma kan òggje samformer, som preteritum greip av gripe(tillaten på bokmål attåt grep).

BøyingsfellerMerk at bad (preteritum av be) og stod (av stå)har obligatorisk -detter læreboknormalen, og atgav (preteritum av gi/gje) skal ha -v og drog(preteritum av dra) skal ha -g. Dette gjeld forbegge målformene. [Sto] er sideform på bådebokmål og nynorsk, mens [ba], [ga], [dro] er til-latne som sideformer berre på bokmål.

Merk også at i gammal presens konjunktiv(stivna ønskjeformular o.l.) som ære være/vereer -e obligatorisk i verbet. Når nynorskforfatta-rar bruker a-infinitiv, kan ein altså få setningarsom det nyttar ikkje å koma her og seia ”hjelpemeg”.

4.2.1.3 Andre ordklassar

Nasjonaladjektiv på -sk skal ikkje ha -t i nøyt-rum: et norsk flagg. Dei fleste andre adjektiv på-sk har -t: eit friskt pust, men somme har val-fritt -t: eller inga ending: et skjelmsk ellerskjelmskt smil. Adjektiv på -isk skal ikkje bøy-ast i inkjekjønn: eit barbarisk påfunn.

Ved ein del adjektiv og adverb som er gamlegenitivsformer, kan vi ta feil. Mens daglig-dags/daglegdags som adjektiv må bøyast ifleirtal på begge målformene, er bøyinga av fø-rebels og mellombels valfri på nynorsk: mel-lombels(e) løysingar osv. (skal desse to nyttastpå bokmål, må dei derimot stå ubøygde).

Sjelden/sjeldan og nær kan reknast som ad-verb og er da ubøyelege: en sjelden fin dag, hostår meg nær. Men dei kan også reknast som ad-jektiv og få -t i adverbial funksjon: en sjeldentfin dag, dei samarbeider nært. Jamfør 6.4.5.

Vi kan lett blande saman adjektiva enkel(nøytrum enkelt – fleirtal og bunden form enk-

78


le, ”lett, grei”) og enkelt (nøytrum enkelt –fleirtal og bunden form enkelte, ”einaste”, sva-rer til einskild), fordi dei ofte står saman meddobbel eller dobbelt, som alltid tyder det same.Merk at samansetningar på bokmål skal ta tilmed dobbelt- og enkelt-, mens det på nynorsker valfritt med dobbel(t)- og enkel(t)-.

Bland ikkje saman lengre (av lang) og len-ger (av langt eller lenge). Sjå også 6.4.4.

Når det gjeld talord, er grunntal eller rekkje-tal valfritt i nemnaren i brøkar der nemnaren ertolv eller mindre: femdeler/femdelar eller fem-tedeler/femtedelar. Det same gjeld om ein bru-ker -part i staden for -del: en/ein trepart ellertredjepart, men to tjueparter/-partar.

Merk at det heiter for hundrede gang og dentusende krona.

4.2.2 Om bøying i nynorsk

4.2.2.1 Substantiv

Valfridom og konsekvensrettingPå nynorsk har mange substantiv valfritt kjønninnanfor læreboknormalen. Blant vanlege ordsom kan vere hankjønn eller hokjønn, finn videsse: andakt, art, bane, drosje, farge, flamme,grad, kantine, kasse, klasse, kongle, krokodil-le, kulde, larve, last, maskin, nytte, olje, pakke,pil, plante, potet, prøve, salve, stamme, strøm-pe, tekst – og det finst fleire. Somme ord kan hatre kjønn (også inkjekjønn), for eksempel greipog vis. Forfattarar må velje eitt av alternativa oggjennomføre det. Vi skal utjamne med raudtdersom bøyinga av det same ordet varierer(gløym ikkje bunden form og fleirtal).

Inkjekjønnsord får ofte valfri samandragingi bøygde former. Endar dei på -el, kan dei dra-gast saman i bunde eintal – og dei må dragastsaman i bunde fleirtal: dette kapit(te)let – allekapitla. Ord på -er har ikkje samandraging: det-te nummeret – alle nummera. Men ord på -terhar oftast valfri samandraging i både bunde ein-tal og bunde fleirtal: dette teat(e)ret – alleteat(e)ra. Sjå etter i ordboka dersom du er usik-ker. Vi bør jamne ut med raudt for kvart ord ogrå til utjamning innanfor kvar gruppe (viss ka-pitlet, så midlet og stemplet, viss teateret, såmønsteret og registeret osv.). Ved ord på -terbør vi tillate kombinasjonar med samandraging

i eintal og ikkje i fleirtal (registeret – registra) ogomvendt (registret – registera).

Vi har høve til å velje bøyingsmåte også vedandre grupper av ord. Auge, hjarte, øyre kan gåregelrett, men kan òg følgje dette mønsteret: eitauga – dette auga – to augo – alle augo (og dettilsvarande for dei to andre: hjarta og øyra i ein-tal, hjarto og øyro i fleirtal). Vi må jamne ut forkvart ord, og kan rå til same bøyinga for alle trei same manuset. Barn og born er begge tillatnefleirtalsformer, og vi krev konsekvens. Hugs atdet må heite barn(s)(-) eller barne- som første-ledd i samansetningar, slik at det blir for eksem-pel barnebarn eller barneborn i fleirtal (ikkje*borne-).

Ein del framandord i inkjekjønn som endarpå -um, kan ha uendra form eller -a i ubundefleirtal på nynorsk: fleire aktivum/aktiva. Slikgår faktum, forum, kvantum, sentrum, spekt-rum o.a. I bunden form gjev uendra fleirtal re-gelrett aktivuma osv., mens formene på -a får -aeller -aa: alle aktiva(a) osv. Eitt av hovudsyste-ma (regelrett eller uregelrett ubunde fleirtal) mågjennomførast, og vi kan rå til at det blir gjortfor alle ord av denne typen.

Spektrum har den korte varianten spekter.Spektrum bøyer vi slik: eit spektrum –spektr(um)et – fleire spektrum/spektra – allespektruma/spektra/spektraa. For spekter fårvi desse alternativa: eit spekter – spekt(e)ret –fleire spekter – alle spektera/spektra. Likeinsblir det med sentrum/senter, men her kan ty-dinga vere ulik, som før nemnt. Anten langvari-anten eller kortvarianten må nyttast konse-kvent. Med langvarianten gjev spektrum iubunde fleirtal spektruma i bunden form, ogomvendt heng ubunde spektra og bunde spekt-ra(a) saman.

Også nokre andre ord enn dei gruppene somer nemnde ovanfor, kan få -a(a) i bunde fleirtal.Det gjeld inkjekjønnsord som endar på -a iubunde eintal: eit skjema – skjemaet – fleireskjema – alle skjema(a). Hit høyrer data, kom-ma,skjema,tema o.a. Her bør vi sjå heile gruppaav ord under eitt og jamne ut med raudt.

BøyingsfellerMange ord har altså valfri bøying, men det erlikevel slik at dei fleste substantiva berre kan ha


79

eitt kjønn på nynorsk. Ein del hankjønnsord fårofte feil genus (hokjønn) og må rettast. Det erofte ord som endar på trykklett -e: ein aksje, einanalyse, ein annonse, ein brosjyre, ein dialekt,ein katastrofe, ein kjerne, ein kommune, einmedalje, ein kontrakt, ein myte, ein nerve, einnisje, ein palme, ein pause, ein runde, ein ruti-ne, ein salme, ein skade, ein tese, ein tone. Somvi ser, er mange av dei lånord og framandord.

Ein del andre ord er derimot hokjønnsord ogmå rettast viss dei står med hankjønn (det gjerdei ikkje så sjeldan): ei form (og ei plattform, eireform, ei uniform), ei interesse, ei kjempe, einorm, ei rolle, ei sak, ei setning, ei sky, ei sone,ei stilling, ei straff, ei tid, ei trone, ei vakt.

Hugs at støyt, og framstøyt, er hankjønn ogikkje inkjekjønn, slik at det skal stå for eksempelfleire støytar og alle framstøytane. Likeins ergissel, medlem og stad hankjønn. Nasebore erhokjønn, og det same er kjede i alle tydingar.

Nokre fleire ord på -skap er hankjønn på ny-norsk enn på bokmål. Ein vanleg feil er å nytteinkjekjønn i rekneskap: kontroller *rekneskapanøye (det rette er rekneskapane). Derimot hei-ter det tre måltid om dagen, for måltid er inkje-kjønn.

Merk skilnaden mellom eit middel –mid(de)let (hjelpe-) og ein midel – midelen(eige, pengar). I omtale av rekneskap og økono-mi godtek vi både omløpsmidlar og anløps-midlar (av -midel) og omløpsmiddel og an-løpsmiddel (av -middel) i fleirtal, attåt formenemed det jamstilte -laups-.

Ei viktig unntaksgruppe av hankjønnsord erdei som får -er i ubunde fleirtal etter lærebok-normalen, for eksempel ein bekk – fleire bek-ker. Slik går også belg, benk, dreng, drikk ellerdrykk, flekk, gjest, gong, gris, kvist, legg,(med)lem, mon(n), (mat)rett, rygg, sau, sekk,serk, stad, stilk, streng, vegg, veng, ven(n), øykofl. Står det [bekkar], [drikkar], har vi å gjeremed sideformer, som må rettast med raudt. Eitskilje i tyding som berre kjem fram i fleirtal, erdet mellom ein rett – fleire retter (mat) og einrett – fleire rettar (privilegium).

Vi ser at mange av orda ovanfor endar på -geller -k. Ord som endar på -nad, og hankjønns-ord på -a kan berre få -er i fleirtal: søknader, so-faer, og det same gjeld dei fleste som har vokal-

skifte: fot – føter, nagl – negler, son – søner.Men merk òg unntaka frå denne unntaksgrup-pa: bror – brør, far – fedrar.

I hokjønn skal ein del unntaksord ha -ar ifleirtal innanfor læreboknormalen: ei elv – fleireelvar. Slik går blant anna erm, hei, helg, kleiv,kvern, merr, myr, møy, reim, røys, seter, vik,øks, ørn, øy. Vi rettar altså sideformer som [hel-ger] og [øyer]. Ord på -ing kan berre ha -ar:meiningar.

Det finst også hokjønnsord med vokalskifte.Merk særleg ei gås – fleire gjæser. Desse ordahar endinga -er i ubunde fleirtal.

I manus kan vi iblant sjå at ord har rett ge-nus i eintal, men får feil fleirtalsform. Vi møterformer som *deler, *kommuner, *medisiner,*reiskaper, *skader. Men orda er hankjønnsordpå nynorsk, og slike former må rettast. Hugs ògat det heiter lånte fjører på nynorsk (vanleg hokjønnsord: ei fjør).

4.2.2.2 Verb

Valfridom og konsekvensrettingOgså i bøyinga av verb kan ein på nynorsk oftevelje mellom former, og vi må sjå til at forfatta-rane er konsekvente. Der det ligg føre fleire bøy-ingsmønster for eit ord eller ei gruppe av ord, erdet også ei oppgåve for oss å passe på at umog-lege kombinasjonar av former ikkje slepp igjen-nom.

Vi må for det første sørgje for at forfattaraneheld seg til anten a-infinitiv eller e-infinitiv avalle verb (dei to endingane er valfrie etter lære-boknormalen).

I nynorsk gjeld det ein generell regel om atlinne verb av a-klassen kan ha ei imperativformsom fell saman med infinitiv: smuldre deigenmed det same (eller smuldra ved a-infinitiv),attåt smuldr deigen … Rett opp vakling ved detsame ordet og rå til utjamning for heile gruppa.I bokmål gjeld det ein liknande regel, men haner knytt til vanskelege konsonantsamband ge-nerelt, ikkje til klassen av verb.

Mange linne verb har valfri a- eller e-bøying,og forfattarane må gjere eit val. Det gjeld for detførste ein del verb der stomnen endar på -t. Some-verb får dei berre lagt -e til stomnen i preteri-tum. Vi tek feste (= binde fast) som eksempel:feste – fester – feste – har fest (ved sida av festa

80


– festar – festa – har festa). (Feste i tydinga”halde fest” kan berre ha a-bøying.) Slik gårogså flytte, gifte, lyfte, skifte. Verb der stom-nen endar på andre konsonantar, får derimotsom e-verb lagt -de eller -te til stomnen: bake –baker – bakte – har bakt (attåt bake – bakar –baka – har baka). Nokre andre vanlege verbsom høyrer til her, er bruke, klore, koke, leike,love, peike, rope, skape, skjøn(n)e, smake,spare, spele, svare, tale, tvile, vare, våge. Pre-sens på -ar er fast knytt til preteritum på -a, ogvi godtek ikkje blanda bøying av typen brukar –har brukt. Vi rettar naturlegvis også vaklingmellom a-bøying og e-bøying av det same ver-bet, men vi kan ikkje krevje at alle verb med val-fri bøying skal gå anten som a-verb eller som e-verb.

Ved ein del verb med e-bøying kan ein nytteanten -de eller -te i preteritum, og forfattaranemå velje det eine eller det andre. Her er verba såmange at det er vanskeleg å krevje same konso-nanten for heile rekkja. Men det einskilde verbetmå bøyast på same måten: flirde eller flirte, før-de eller førte, hørde eller hørte, kjørde ellerkjørte, lærde eller lærte, styrde eller styrte osv.Det er altså lov å kombinere hørde med kjørte.Merk at vi også godtek para hørde – køyrde,hørte – køyrde, kjørde – høyrde og kjørte –høyrde, for vi kan ikkje leggje for stor vekt påslik ytre likskap som det er mellom desse to ver-ba.

Supinum er den forma av perfektum parti-sipp som ein har etter ha. Ser vi bort frå a-verba,lagar ein supinum av linne verb ved å setje -t tilsame stomnen som ligg til grunn for preteritum,for eksempel slik: ringje – ringde – har ringt,kjenne – kjende – har kjent, flire – flirde ellerflirte – har flirt. Men verb som har preteritumpå -dde, -gde eller på -vde med vokal framfor,kan òg ha supinum på -d: arbeide – arbeidde –har arbeidd eller arbeidt, tru – trudde – hartrudd eller trutt, byggje – bygde – har bygd el-ler bygt, leve – levde – har levdeller levt. Desseverba er ikkje så mange, og vi kan rå til at forfat-taren vel det eine eller andre mønsteret for deialle. Skriv ein har bygt, bør ein altså nytte for-mene på -t i supinum av andre slike verb òg,men omvendt nytte -d konsekvent viss ein skrivhar bygd. Det same gjeld i predikativ stilling.

Når ein i denne gruppa har valfridom i inkje-kjønn (garden er bygd, hytta er bygd, huset erbygt eller bygd, husa er bygde), må ein gjen-nomføre anten -d eller -t, og supinum bør gå påsame måten.

Merk at leggje, seie og teie berre kan ha -t isupinum: har lagt, har sagt, har tagt (men detheiter grunnsteinen er lagd og regla vart sagdfram, for her er partisippet predikativ).

Når det gjeld sterke verb, er det valfritt med-d i preteritum i første klasse: glei(d), lei(d),rei(d), strei(d) osv. Her må forfattarane verekonsekvente for heile rekkja av verb. Jamn utveksling med raudt (altså også om bøyinga erkonsekvent for det einskilde verbet). Heller ik-kje desse verba er så mange.

I perfektum partisipp har sterke verb valfritt-e eller -i: han har teke eller teki eksamen, deihadde sunge eller sungi. Ein må velje -e eller -iog gjennomføre det – for alle sterke verb i supi-num og i inkjekjønn som predikativ (da detandre verset var sunge eller sungi). Ved nokresterke verb er partisippet lint: er eller har blitt(om ein ikkje skriv vorte), har fått, har gitt (avgi, ikkje gje(ve)), har stått. Ved andre er det val-fritt med lint eller sterkt partisipp: slå – slår –slo – har slege eller slegi eller slått. Hugs at det-te gjeld læreboknormalen. Krev konsekvens forkvart verb med raudt.

Det finst òg verb med sterk bøying som kanha lint presens og lint partisipp: be(de) – bed el-ler ber – bad – har bede eller bedi eller bedd el-ler bedt (det manglar berre lint preteritum). Ein -d-i infinitiv krev -d i presens òg: å bede – bed, menelles kan ein kombinere fritt, for eksempel ved ånytte ber i presens saman med bede i partisipp.Vi skal altså ikkje rette eller rå til bestemte vari-antar. Andre slike verb er li(de) og ri(de). Vi krevikkje at desse verba følgjer same mønsteret.

Eit verb som by(de) har valfri sterk eller linnbøying: byd/byr – baud – har bode eller bodieller by(de)r – bydde – har bydd eller bydt.Merk at presens kan vere lint (byr) også om einelles nyttar sterke former, men ser vi bort frådet, må forfattaren gjennomføre det sterke ellerdet linne mønsteret (andre kombinasjonar går ikkje). Sameleis blir det med verb som hogge ogskyve (sterk eller linn bøying). Men desse verbakan sjåast kvar for seg.


81

Merk at blitt alltid er ubøygt, mens andrelinne partisipp til verb som elles er sterke, val-fritt kan stå med eller utan samsvarsbøying ipredikativ stilling: datoen er gått eller gådd ut,bøkene blir gitt eller gidde i gåve, dei vart slåtteller slådde på målstreken, føla blir ridd ellerridtellerridde for hardt, husa er bydd eller bydteller bydde fram for sal osv. (i tillegg kjem vari-antar med sterkt partisipp for nokre av verba,for eksempel slegne). Men hugs at det gjeld and-re reglar for verb som be(de), by(de), hogge.

Hjelpeverba bli/verte kan bøyast slik: bli –blir – blei – er eller har blitt eller bli – blir –vart – er eller har vorte eller verte – vert – vart –er eller har vorte. Forfattarar må halde seg tileitt av dei tre mønstra (raudretting ved vak-ling). Ved gi eller gje(ve) må ein velje den eineeller den andre forma: gi – gir – gav – har gitt(og ein givar, givande, tilgiving) eller: gje,eventuelt gjeve, – gjev – gav – har gjeve ellergjevi (og ein gjevar, gjevande, tilgjeving).

BøyingsfellerHugs at vokalen er a i endinga i infinitiv på -st:kastast, skrivast osv. Dette gjeld òg e-verb, og detheiter for eksempel: det kan tenkjast at ... Der-imot kan det kome inn ein e i bøyingsformer avslike verb (der ein bøyer dei, altså når det ikkje erpassiv): eg minnest (mintest) det året ..., ho syn-test at … Merk at trivast har sterkt bøying: tri-vast – trivst – treivst – har trivest eller trivist.

I bøyinga av linne verb er a-verb, som kaste,stort sett greie. Hugs at a-en må nyttast i presensòg (kastar). Merk også visse verb (ende, kalle,mure o.a.) som har obligatorisk e-bøying på bok-mål, men ikkje sjeldan står feil på nynorsk: *hokalte han Pus og *heile veggen vart murt att påein dag. Rett slike former med raudt.

Mange nyttar a-bøying av verb som ikkjeskal ha det. Her er nokre vanlege mistaksverb,som berre kan vere e-verb: byte, dekkje, hyg-gje, knekkje, knyte, krenkje, leie, løn(n)e, ryk-kje, skade, styrkje, svekkje, sørgje, stynje([stønne] er sideform). Vi må altså rette preteri-tumsformer som *bytta, *dekka, *knekka,*knytta, *krenka, *leia, *løn(n)a, *rykka, *ska-da, *styrka, *svekka, *sørga, *stønna om viskulle sjå dei i eit manus.

Når det gjeld e-verb, kan vi merke oss at

jamvel om det er valfritt med kjørde eller kjørteog hørde eller hørte, må det heite køyrde (avkøyre) og høyrde (av høyre). Endar stomnen ave-verb på -nd, kjem det ikkje inn nokon t i en-dinga slik systemet er innanfor læreboknorma-len: vi sende pakken i går må det heite. Merk ògat verb på -ere berre har -te. Ei setning som dei*representera berre seg sjølve må rettast. Ogsåformeire er a-verb og høyrer ikkje til her.

Av j-verba har dei fleste vokalskifte og ingaending i presens: velje – vel – valde – har valt,symje – sym – sumde – har sumt. Desse verbaer få, og nokre av dei kan òg bøyast som e-verb.Bruk ordliste! Merk at eige går slik etter lære-boknormalen: eige – eig – åtte – har ått.

Når det gjeld samsvarsbøying, skal e-verbog j-verb i perfektum partisipp i predikativ stil-ling ha den same endingskonsonanten i han-kjønn og hokjønn som dei har i preteritum. (Vifår desse formene om vi tek vekk e-en i preteri-tum.) Inkjekjønnsformene er derimot dei samesom i supinum (etter ha). Fleirtalsforma endarpå -e og er identisk med preteritumsforma. Tekvi klemme som eksempel, blir det altså slik: gu-ten vart klemd, jenta vart klemd, barnet vartklemt, ungane vart klemde. Pass også på vedgjere. Det heiter: jobben er gjord, oppgåva ergjord, arbeidet er gjort, tenestene er gjorde. Herblir det lett feil.

Desse verba er linne på nynorsk: hjelpe(hjelper – hjelpte – har hjelpt), treffe (treffer –trefte – har treft), trekkje (trekkjer – trekte –har trekt, tvinge (tvingar – tvinga – har tvinga).Former som *lot, *hjalp, *traff, *trakk og*tvang skal rettast (men det finst eit adjektivtvungen), og det same gjeld presens *lar og*trekk og perfektum har [tatt]. Også brekke erlint (e-verb) på nynorsk, men har trongare ty-ding enn på bokmål og blir ikkje nytta om å bry-te av eller breste (bruk ordliste). På den andresida må vi vite at verb som lese, drepe, male(korn), trenge, skine, suge, vege, vekse, veve ersterke på nynorsk (sjekk bøyinga i ordbøkene).

Sterke verb som finne (har funne ellerfunni), nyte (har note eller noti), sitje (har seteeller seti), skyve (har skove eller skovi), syngje(har sunge eller sungi), vinne (har vunne ellervunni) har ikkje same rotvokalen i perfektumpartisipp som i infinitiv (eit par av dei kan òg

82


bøyast lint). Dette skil nynorsk frå mykje avaustlandsk talemål, og vi må passe på å rette feilformer som har *finni.

Av vanskelege sterke verb bør vi ta med blå-se (bøying: blæs – bles – har blåse eller blåsi),la(te) (bøying: lèt – lét – har late eller lati) ogvekse (bøying: veks – voks – har vakse ellervaksi). Her blir det ofte feil. Vekse er av dei ver-ba som har eit perfektum partisipp som vi børnemne særskilt. Det heiter guten er vaksen, sys-kenbarnet er vakse, alle er vaksne. Eit anna ersjå, der partisippet får denne bøyinga: jenta vartsedd, barnet vart sett, dei vart sedde. (Sjå Ny-norskordboka under sedd.) Det må vere sam-svarsbøying med rette former her.

Hugs at preteritum av falle heiter fall ogpreteritum av halde er heldt, og at perfektumpartisipp av liggje heiter lege eller legi. Draskal ha sterkt perfektum partisipp.

Det er lett å ta feil av rotvokalen i slåst, somer forma i infinitiv, presens og perfektum parti-sipp, mens slost er preteritum (det er som påbokmål, med dei same vokalane som i aktivform). Ulik bokmål er derimot bøyinga av få,gå, der ein må hugse å skrive fekk, gjekk med-e- etter læreboknormalen.

Parverb må vi halde frå kvarandre. Som of-tast gjeld det å skilje mellom eit sterkt verb somer intransitivt, og eit lint som liknar på det ster-

ke, men er transitivt. Det linne verbet tyder ofte”få noko til å gjere det som det sterke verbet for-tel om”. I tabellen nedst på sida har vi sett oppnokre par som ikkje må blandast saman (detsterke til venstre, det linne til høgre):

Der skilnaden kjem fram berre i dei bøygdeformene, som ved brenne og smelle, er detekstra lett å blande verba saman.

Les meir om bruk av parverb i 6.3.4.2. Er vi itvil, må vi slå opp i ordbøkene.

4.2.2.3 Andre ordklassar

Valfridom og konsekvensrettingVi må jamne ut med raudt dersom eit manusvekslar mellom valfrie bøyingsformer av adjek-tiv, som grå eller gråe (blå(e), få(e), rå(e),små(e)) i bunden form og fleirtal: dei grå(e) ul-vane. Rå til eit system med eller utan -e i alle sli-ke ord.

Høg og låg har valfri gradbøying, og vi krevkonsekvens med raudt: anten høgare – høgast(men det heiter Høgsterett) eller høgre – høgstog anten lågare – lågast eller lægre – lægst. Vikan eventuelt rå til at ein kombinerer høgaremed lågare og høgre med lægre osv. Det er ògvalfritt med komparativformene innarst ellerinst, yttarst eller ytst, og vi krev konsekvens forkvart ord og kan rå til lik behandling. Ved nær

brenne – brann (av skam) brenne – brende (rusk og rask)falle – fall (ned) felle – felte (ei tåre)fryse – fraus (i hel) fryse – fryste (kjøt og bær)hange eller henge – hang eller hekk (i) hengje – hengde (opp)knekke – knakk (på midten) knekkje – knekte (nøtter)rekke – rakk (bussen) rekkje – rekte (tunge)renne – rann (ut) renne – rende (av garde)skvette – skvatt (opp) skvette – skvetta eller skvette (vatn på nokon)slenge – slong (innom) slengje – slengde (noko i veggen)sleppe – slapp (unna) sleppe – sleppte (noko i golvet)smelle – small (i vinden) smelle – smelte (døra att)sprette – spratt (opp) sprette – spretta eller sprette (ei flaske)strekke – strakk (til) strekkje – strekte eller strakte (ut ei hand)støkke – stokk (til) støkkje – støkte (eit dyr)svelte – svalt (i hel) svelte – svelta (ut)søkke – sokk (i hop) søkkje – søkkte (eit skip)trenge – trong (hjelp) trengje – trengde (seg fram)


83

kan vi krevje bøyingsformer med eller utan -m-gjennomført (nærmare – nærmast eller nærare– nærast).

Når det gjeld personlege pronomen, er for-mene me og vi jamstilte i første person fleirtal.Ein forfattar må velje ei av dei og nytte den for-ma konsekvent. Vidare er han og honom jam-stilte som avhengige former (objektsformer) itredje person eintal hankjønn, og det same gjeldho og henne i hokjønn. Også her må det nyttastberre ei form konsekvent (rett veksling medraudt).

Det same gjeld i valet mellom sjølv og sjølvesom fleirtalsform. Ein kan – om ein vil – nyttesjølv i både eintal og fleirtal. I så fall må detgjennomførast: dei gjekk sjølv eller sjølve.

BøyingsfellerReglane for adjektivbøying på nynorsk er i storetrekk dei same som på bokmål. Det er likevelein par ting vi må passe på. Vi skriv ein litengut, ei lita jente, eit lite barn, og i bunden formblir det lisle eller litle eller vesle: den lisle ellerlitle eller vesle guten osv. Det er lett å gløymebort bokmålsforma *lille i eit nynorskmanus,men ho skal altså rettast. Det heiter breitt (avbrei; ikkje *breidt eller *bredt), greitt (av grei;ikkje *greit), leitt (av lei; ikkje *leit), feitt (avfeit; ikkje *fett) og vidare flautt (av flau; ikkje*flaut). Pass på inkjekjønn av adjektiv på -en.Det heiter vindauget er ope (av open) og golveter skit(t)e (av skit(t)en).

Merk at bøyingsformene nedst og øvst erobligatoriske.

Hugs at ein på nynorsk kan velje mel-lom -ande og -ende i visse forsterkande adverb,som kolende eller kolande svart. Presens parti-sipp har derimot berre -ande: gneistande kald. Iordet vitende må -ende brukast: ho gjorde detmed vitende og vilje.

Pronomenformene hennar og annan er obli-gatoriske i læreboknormalen.

4.2.3 Om bøyning i bokmål

4.2.3.1 Substantiv

Valgfrihet og konsekvensrettingMange ord kan ha -aeller -en i bestemt form en-tall innenfor læreboknormalen på bokmål: boka

eller boken, gata eller gaten, dronninga ellerdronningen, kjærligheta eller kjærligheten,sida eller siden, tida eller tiden. Ved vakling ut-jamner vi for hvert ord og tar med sammenset-ninger (gata og hovedgata skal gå likt, men seunntak under Bøyningsfeller nedenfor). Merk atvalgfriheten også gjelder verbalsubstantiv på-ing: erfaringa eller erfaringen, kjøringa ellerkjøringen, regninga eller regningen osv. (Ogsånoen få ord på -ning, som gjerning og under-visning, har valgfritt -a eller -en.)

Som regel er det en viss tendens i formvalgeti den ene eller andre retningen, mot overvekt aventen -aeller -en. Når vi utjamner, kan vi byggepå slike tendenser eller rette til de formene somopptrer først. For gruppa av verbalsubstantivpå -ing bør vi kreve konsekvens med rødt.

Kan vi foreslå -en i ord med a-former når -endominerer i manus, eller omvendt, når vi menerdet passer ut fra helheten? Det bør vi avstå fraav flere grunner. Ulikt nynorsk er vi i bokmålher i nærheten av språkpolitiske vurderinger.Men vi mangler også praktiske kriterier forhvilke ord som da skulle få -en og hvilke -a.Man kan nok gruppere ord som har valgfri bøy-ning, for eksempel i konkreter og abstrakter (og-a i boka er vanligere enn -a i tida), i arveord,lånord og fremmedord osv. Men noe greit,ukontroversielt skille kan ikke settes, så vi bør idet lengste bare følge opp forfatterens formvalgslik det er.

Det finnes òg ord der en kan velge mellomhankjønn og intetkjønn, både hjemlige ord somdriv og fremmedord som premiss. Atter andreord, som dun, søppel og vis (”måte”), kan haalle tre kjønn. Men alle disse gruppene er noksåsmå; særlig gjelder det den siste.

Om forfattere bruker hunkjønn og skriverfor eksempel boka, kan de fritt velge mellom enog ei som ubestemt artikkel uansett hva slagshunkjønnsord det er. Vi krever konsekvensframfor det samme ordet. Men vi bør ikke fore-slå endring av en til ei, eller omvendt, framforord der det ikke er vakling i manus. Det er forøvrig lov å kombinere for eksempel kirka medkirkens og senga med sengens (s-genitiver).Men denne muligheten utnyttes lite i praksis,og det er oftest bare vanlig inkonsekvens hvispar som sengens og senga står sammen i manu-

84


set. For å sjekke hvordan dette stiller seg, kan viprøve å merke oss om slike kombinasjoner fore-kommer ved andre hunkjønnsord.

Intetkjønnsord på -er har ikke sammendrag-ning i bestemt form entall (unntak: mørker),mens de fleste på -ter har det. Også de fleste på-der (men ikke de på -dder) har sammendrag-ning. Her utjamner vi vakling i bøyningen avdet enkelte ordet med rødt: enten teateret ellerteatret. Vi kan også tilrå samme bøyning for alleord med valgfrihet: hvis teateret, så mønsteret,registeret osv. Intetkjønnsord på -el har valgfrisammendragning i bestemt form entall: tempe-let eller templet. Vi utjamner med rødt for detenkelte ordet og kan tilrå utjamning for alle sli-ke ord.

Vi skal altså se de gruppene som har valgfri-het, hver for seg. Det trenger heller ikke værenoen kopling mellom valg av entallsformer ogvalg av flertallsformer (som teater eller teatre,tempel eller templer).

I ubestemt flertall av intetkjønnsord kan enpå bokmål oftest velge mellom uendret form ogen form med ending, særlig -(e)r: blad eller bla-der, begrep eller begreper, dokument eller do-kumenter, felt eller felter, hotell eller hoteller,problem eller problemer, selskap eller selska-per, tilfelle eller tilfeller osv. Vi må utjamnevakling i bøyningen av det enkelte ordet medrødt, men vi må godta at forfatteren kombinererfor eksempel blader og felt. Når det gjelder ordmed samme etterledd, bør vi vurdere dem isammenheng og kan foreslå eller kreve konse-kvens for hele gruppa (for eksempel dokument,ferment og monument eller dramaer, skjemaerog temaer). Det er vanskeligere å kreve sammebøyning på tvers av morfemgrupper, for eksem-pel av ord på -ment og ord på -tell. Men der detblir stor overvekt av den ene eller andre bøy-ningen av mange og store grupper, styrkesgrunnlaget for utjamning, og vi kan foreslå likbøyning av ord med ulike etterledd, for eksem-pel alle flerstavede fremmedord (men vi børnøye oss med forslag).

Vi bør ikke fremme bestemte varianter derdet er valgfrihet. Det finnes argumenter for allede formene som er tillatt. For eksempel er en-dingen -er i intetkjønn flertall naturlig formange og er dessuten et sikkert kjennetegn på

at setningen gjelder flere, ikke én (vi viser ek-sempler på dette er entydig, men ikke vi visereksempel på dette). Uendret flertall som ek-sempel føles på sin side naturlig for andre, ogdet er som regel lett å forebygge tvetydighetved å sette inn artikkel e.l.: vi viser et eksempelpå dette.

I bestemt form flertall av intetkjønnsord kanman oftest velge mellom -a og -ene: dyra ellerdyrene, husa eller husene, mønstra eller mønst-rene, åra eller årene, epla eller eplene, stykkaeller stykkene, øra eller ørene osv. Her skal viutjamne for hvert ord og tar også med sammen-setninger (åra – hundreåra, eventuelt (-)årene).Intetkjønnsord på -e, som eple, har liten tradi-sjon for -a i skrift på bokmål, og vi bør være for-siktige med å sette inn a-former i slike ord, bådesom forslag og som retting ved utjamning, endaepla, stykka er tillatt bøyning.

Ord på -er utgjør en gruppe der det er bety-delig valgfrihet i bøyningen. Vi må holde genusfra hverandre og skjelne mellom undertyper avord. For hankjønnsord kan en sette opp dissemønstrene, som gjelder innenfor læreboknor-malen:

Type 1: lærer – flertall lærere – lærerneType 2: hammer – flertall hammere eller

hamrer – hammerne eller hamrene Type 3: finger – flertall fingrer – fingrene

Innbyggernavn og nomina agentis (”handler-substantiv”) går som lærer (type 1) og får -e iubestemt form og -ne i bestemt: tyskere – tys-kerne, malere – malerne osv. En rekke andreord har valgfritt -e eller -er med sammendrag-ning (følger hammer, type 2): aldere eller ald-rer, diametere eller diametrer, fibere eller fib-rer, kalendere eller kalendrer, mestere ellermestrer, ministere eller ministrer, negere ellernegrer, sjangere eller sjangrer, svogere ellersvogrer, sylindere eller sylindrer, tigere ellertigrer osv. Vi må utjamne vaklende bøyning avdet enkelte ordet med rødt og kan foreslå likbøyning for hele gruppa. Dessuten bør vi se tilat ubestemte former som aldrer kombineresmed aldrene i bestemt form, mens former somaldere følges av alderne. Dette kan gjennom-føres med rødt.


85

Hankjønnsord på trykklett -er får ikke sam-mendragning i bestemt form entall, men hun-kjønnsord får det. Her er det ikke valgfrihet, oglikevel har vi ofte to mulige bøyningsmåter, for-di en god del ord, som skulder, kan være bådehankjønn og hunkjønn på bokmål. Mønsteretblir dermed slik:

skulder – skulderen eller skuldra – skuld-rer – skuldrene.

Her krever vi konsekvens med rødt for det en-kelte ordet.

Hovedmønstrene for intetkjønnsord er slik:

lager – lageret – lager eller lagre – lagra ellerlagrene

teater – teateret eller teatret – teater eller teatre – teatra eller teatrene

Merk også unntakene alter og under (som ikkebøyes helt likt!):

alter – alt(e)ret – alter eller altere eller altre –altera eller altra eller altrene (altså ikke *alterne)

under – und(e)ret – under eller undere eller undre – undera eller undra eller underneeller undrene

Som under går vidunder. Også døger og vardø-ger danner unntak. Slå opp i ordlista. For unn-taksord kan vi altså ha tre eller fire alternativer iflertall.

Vi utjamner vaklende bøyning av det enkel-te ordet med rødt og kan tilrå med blyant at helegrupper bøyes likt. Vi skal ikke kreve noen kop-ling mellom bestemte entallsformer og bestemteflertallsformer. Men ord som kan stå uten sam-mendragning i bestemt form flertall, bør gjøredet hvis de heller ikke har sammendragning iubestemt form (rødretting).

Intetkjønnsord på -um har ofte, men ikke all-tid valgfri bøyning. En gruppe har valgfritt -aeller -umer i ubestemt flertall: depositum – de-positumer eller deposita, forum – forumer ellerfora. Ved en annen gruppe kan vi velge mellom-um og -umer: album – album eller albumer,volum – volum eller volumer. En tredje gruppe

har valgfritt -a eller -er: femininum – femininereller feminina, interregnum – interregner ellerinterregna. Vi utjamner vakling med rødt fordet enkelte ordet. Former på -a i ubestemt formog på -aene i bestemt form kan bare kombineresmed hverandre. Se også under Bøyningsfellernedenfor.

Spekter bøyes slik: et spekter – spekt(e)ret –flere spekter eller spektre – alle spektra ellerspektrene, mens spektrum følger dette mønste-ret: et spektrum – spektr(um)et – flere spektreeller spektra – alle spektra eller spektrene ellerspektraene. De to hovedmønstrene skal ikkeblandes sammen, men bortsett fra at spektra iubestemt form og spektraene i bestemt formfølges at, kan en kombinere fritt innenfor hvertmønster. Det samme gjelder senter og sentrum(men her kan betydningen være ulik).

BøyningsfellerEtter læreboknormalen for bokmål har om lag600 ord obligatorisk -a i bestemt form entall (defleste av dem har et særnorsk preg): bikkje,brygge, bukt, bygd, eik, fille, geit, greie,grend, hei, hytte, jente, kjerring, kone, lefse, li,seter, sild, smie, ur. Noen får ofte feilaktig -en ilærebokmanus, og det må vi slå ned på; formersom [bukten] må rettes. De aller fleste ord på-ning skal derimot ha -en: befolkningen, byg-ningen, omsetningen osv. Iblant får slike feilak-tig a-ending: *befolkninga.

Merk at det i noen få tilfeller er forskjell påbøyning av et ord og sammensetninger med or-det. Det kan hete knipa eller knipen, men vår-knipa har obligatorisk -a. Og striskjorta er obli-gatorisk enda skjorte har valgfritt -a eller -en.

I flertall følger ikke alle intetkjønnsord detsom er hovedregelen på bokmål, nemlig valg-frie former. Noen har bare uendret flertall (somark, hus), andre bare -er (som steder). Ord på -ehar bare -r (epler) (et unntak er tilfelle).

I flertall kan også ord på -er være vanskelige,som vi har sett. Særlig byr hankjønn og intetkjønnpå varianter der vi nok bør slå opp for å se om viskal kreve retting, tilrå retting eller ikke gjøre noe.

Det er en temmelig vanlig feil å la ord somhammer og finger (type 3) få sammendragningog -e i ubestemt flertall: flere *hamre, to *fingre.Men dette må rettes med rødt. Videre får han-

86


kjønnsord med -e i ubestemt flertall bare -ne ibestemt flertall. Vanlige feil er *lærerene, *tys-kerene. Passpådette.

Noen fremmedord skiller seg helt ut i fler-tallsbøyningen. En gruppe av ord på -um harobligatorisk -a: faktum – fakta, mens en delandre, som museum, får -eer: museer. Ord på-ium har obligatorisk -ier: akvarium – akvarier.Jamfør omtalen under Valgfrihet og konse-kvensretting ovenfor. Bruk ordliste.

I bestemt form flertall har ni intetkjønnsordobligatorisk -a, og de vanligste er barna, beina,beista, krøttera. Andre ord bryter med hovedre-gelen i motsatt lei, nemlig typene kvantum ogtema, som bare skal ha -ene: kvantaene, temae-ne osv.

4.2.3.2 Verb

Valgfrihet og konsekvensrettingFormen i imperativ kan føles vanskelig i utlydhvis man sløyfer endingen (slik hovedmønste-ret er). Ved smuldre, for eksempel, gir vanligimperativ smuldr deigen godt. Da er det tillatt åvelge en form som ender på -e (er lik infinitiv):smuldre deigen … Merk at dette gjelder uansettklasse av verb (ulikt nynorsk, der det bare gjel-der en type svake verb). Men skrivemåten måda være konsekvent for samme verb. Er detvakling i manus, kan vi utjamne til formen uten-e (den regelrette), og vi kan foreslå samme løs-ning også for andre, tilsvarende verb (forandr,forkludr osv.).

Det er valgfrihet i preteritum og perfektumpartisipp i en stor gruppe av svake verb, fornesten alle verb med -et kan også få -a: kastet el-ler kasta, regnet eller regna, trygdet eller trygdaosv. Her skal vi i utgangspunktet utjamne vak-ling med rødt for hele klassen under ett, altsåikke bare sammenstillinger som de kastet ball iskolegården mens matrosene kasta trossa overpullerten, men også slike som de kastet ball iskolegården mens læreren henta en blyant. Detbør likevel være et visst rom for å ta stilistiskehensyn. Dette er et konsekvenskrav som vil gjel-de mange ord i et manus.

Når et partisipp bøyes i bestemt form eller iflertall, kan forfattere velge -ede eller -ete i til-legg til -a. Det kan altså hete forkasta eller for-kastede eller forkastete planer. Dette må ses i

sammenheng med valget av a- eller et-bøyning ipreteritum av slike verb og med adjektiv somencellet. Se 4.2.3.3. Her bør det være konse-kvens for hele gruppa, slik at alle svake verb avdenne kategorien går likt. Om partisipper avsterke verb, se nedenfor under Bøyningsfeller.

Mange verb i denne klassen kan også få -teog/eller -de i preteritum: arbeide – arbeida el-ler arbeidet eller arbeidde, love – lova eller lo-vet eller lovte eller lovde. Det gjelder blant an-net dekke, klage, klippe, knekke, lage, skade,sveise, yte. Vi krever konsekvens for det enkelteverbet. Merk at likelydende verb med ulik be-tydning kan ha ulik bøyning: pleie i betydning-en ”stelle” hører til gruppa med tre muligheter,mens pleie = ”ha for vane” bare kan bøyes pleie– pleide.

Det heter stri(de) – har stridd, men i adjekti-visk funksjon er omstridd eller omstridt valg-fritt. Og det heter bre – har bredd eller bredt og(adjektivisk) utbredd eller utbredt. Dette er av-vik fra det vanligste mønsteret, som er slik: kle– har kledd – forkledd, omkledd. Vi får ogsåvalgfritt presens i noen tilfeller: stri(de)r. Sørgfor konsekvens ved samme ord.

I preteritum av noen sterke verb kan en haformer med eller uten diftong: be(i)t, dre(i)v,skre(i)v, braut eller brøt, skaut eller skjøt osv.Vi utjamner vakling i bøyningen av det enkelteverbet med rødt (for eksempel mellom skreivog skrev), og vi kan tilrå samme bøyning avverb med samme rotvokal (for eksempel -ei-begge steder). Glem heller ikke valgfriheten vedble(i), av bli, og ved ve(i)t, presens av vite (denene formen må gjennomføres, men de kan bareutjamnes hver for seg).

Hvordan skal vi behandle s-former av verbmed utlydende trykksterk vokal (som gå, nå, se,si, slå, ta osv.)? Det er valgfritt med en ”ekstra”-e- i infinitiv og presens, for eksempel sees vedsiden av ses, og vi må utjamne vakling i bøy-ningen av det samme verbet med rødt. Vi kanogså foreslå med blyant at hele gruppa behand-les likt. Det er fornuftig å gå ut fra presens aktiv(ser, går, når, slår, tar) og bare bytte ut -r med-s: ses, gås, nås, slås, tas osv. Ved vakling kan viutjamne til disse formene. Fordelingen tilsierogså sies, ikke sis (det heter sier i aktiv). Foreslådet og utjamn til det ved vakling. Disse verbene


87

brukes svært sjelden i preteritum. Møter vi demder, kan det være like greit å skrive passasjenhelt om.

Husk at presensformene finnes og fins erjamstilte, i likhet med preteritum fantes og fans.Også trenges og trengs og synes og syns kanbrukes om hverandre. Forfattere må velge enform og gjennomføre den. De tre verbene børvurderes hver for seg.

Om perfektum partisipp av s-verb – se ne-denfor.

BøyningsfellerEn felle er de svake verbene der reglene sier -deeller -te i preteritum, mens aviser og bøker oftebenytter -et. Preteritumsformer som disse erobligatoriske: avklarte, bygde, bøyde, drøyde,eide (ved siden av åtte), fortøyde, neide, nøy-de, pløyde (ved siden av pløgde), prøvde, råd-de, sløyde (ved siden av sløgde), tilføyde, tryk-te, tærte, tøyde, veide, vevde (ved siden avvov), øvde. Vi må rette *bøyet, *trykket, *tæretosv. når vi møter slike former. Merk ellers atpartisipper som prøvet og øvet kan benyttessom adjektiv.

Preteritumsformer som *jog (av jage), *be-tød (av bety) og *brød (av bry) er ikke tillatt.Dette er svake verb. Heller ikke *føyk (av fyke),*røyk (av ryke) o.l. kan vi skrive (sterke verb),enda slike former er vanlige i talemålet.

Merk at sterke partisipper får -ne i bestemtform og flertall: en skrevet framstilling – skrev-ne framstillinger, en vunnet premie – den vun-ne premien. Det er temmelig vanlig å se formersom *gjenfunnede bøker, *håndskrevede brev,men de må rettes.

Fram til 1995 skulle de fleste s-verb bøyesslik: å synes – har synes. Fra 1995 skal de ha -t-eller -d- i partisipp: å føles – har føltes, å kjen-nes – har kjentes, å (mis)lykkes – har (mis)lyk-tes, å møtes – har møttes, å omgå(e)s – har om-gåttes, å se(e)s – har settes (eller se(e)s), å skil-les – har skiltes, å skjemmes – har skjemtes, åsynes – har syntes, å trenges – har trengtes, å(van)trives – har (van)trivdes.

Husk at sjøl om fins, syns og trengs er tillat-te bøyningsformer i presens, må infinitivene hafulle former: kan finnes, må synes sikkert, viltrenges. Husk også at slåss er infinitiv, presens

og perfektum partisipp, sloss er preteritum (vo-kalen veksler slik som i aktiv form: slå osv.).

Også på bokmål har vi parverb, for eksem-pel sitte – sette og knekke (med ulike betyd-ninger). Fordelingen er gjerne slik at det eneverbet er sterkt og intransitivt, mens det andre,som ofte betyr ”få til å gjøre det som det sterkeverbet betyr”, er svakt og transitivt. Iblant kandet være lett å blande sammen parverb, særligder forskjellen bare framgår av de bøyde forme-ne.

I 4.2.2.2 er det tatt inn en liste over parverb inynorsk som lett kan forveksles. Vi kan ha nytteav den også som bokmålskonsulenter, men månaturligvis bruke sunn fornuft og slå flittig oppi ordbøker for bokmål. Les om bruk av parverb i6.3.4.2.

4.2.3.3 Andre ordklasser

Valgfrihet og konsekvensrettingSammensatte adjektiv av typen encella eller en-cellet, med grunnbetydningen ”med det somsammensetningen angir” (her: ”med en celle”),har valgfritt -a eller -et i ubestemt entall og valg-fritt -a, -ede eller -ete i bestemt form og flertall:en encella eller encellet organisme – disse en-cella eller encellede eller encellete organisme-ne.

Denne gruppa bør vi se i sammenheng medsvake verb som forkaste, med valgfri a- eller et-bøyning, som i bestemt form og flertall har desamme mulighetene i bøyning: forkasta ellerforkastede eller forkastete planer.

Her kan vi kreve at forfattere gjør et parvalg. Det første er a-bøyning eller et-bøyning.Ser valget ut til å være a-bøyning, bør a-formergjennomføres lengst mulig for både adjektiv ogverb. Er valget et-bøyning, gjelder det motsatte,men her må det gjøres ett valg til, nemlig mel-lom -ede og -ete i bestemt form av så vel verbsom adjektiv. I utgangspunktet kan vi utjamneveksling i bøyningen med rødt etter disse linje-ne.

Dette gjelder blant annet adjektivene firkan-ta eller firkantet, korterma eller kortermet,langskjegga eller langskjegget, rakrygga ellerrakrygget, tovinga eller tovinget og uekte parti-sipper som ublanda eller ublandet, halvvaskaeller halvvasket (kalt ”uekte” fordi det ikke fin-

88


nes noen infinitiv som *ublande og *halvvas-ke), foruten et stort antall partisipper.

Merk at noen eldre partisipper, som prøvetog øvet, kan benyttes som adjektiv enda de ergått ut som former av verbet (som bare har e-bøyning: prøvde, øvde osv.). De får -ede eller -ete i bøyd form og flertall: den hardt prøvedeeller prøvete kvinnen, øvede eller øvete snekke-re søkes. Sørg for konsekvens.

En nokså nærstående gruppe adjektiv hargrunnbetydningen ”full av …”, og her er detvalgfritt med -et eller -ete i ubestemt form en-tall. Det kan for eksempel hete en steinet vei el-ler en steinete vei) (”en vei full av stein”). For-uten usammensatte ord som steinet(e) finner viher også sammensatte som storblomstret(e) ogrødstripet(e). Det ene alternativet må gjennom-føres konsekvent: -et eller -ete. Vi kan tilrå ut-jamning for alle ord av denne typen. Det er vik-tig at vi ikke blander denne typen sammen medtypen encella eller encellet.

Når det gjelder forbindelser av adjektiv ogpreposisjon, kan de føles som mer eller mindrefaste (kollokasjoner), og da står ofte adjektivetubøyd i flertall. Det bør ikke veksles mellomubøyd adjektiv og regelrette bøyde former. Enforfatter bør skrive enten de var fornøyd medsvaret eller de var fornøyde med svaret (vi kon-sekvensretter med rødt for hvert uttrykk).

Om pronomen nevner vi at han valgfritt harhan eller ham som objektsform. Vi utjamnerveksling med rødt gjennom hele manuset. Manog en er valgfrie i subjektsposisjon (nevneform),og her godtar vi veksling uten å utjamne. Somobjekt og i preposisjonsuttrykk kan det derimotbare hete en.

Merk at man på bokmål godt kan kombinereen bok med boka, ved siden av ei bok – boka. Eibok – boken går derimot ikke.

BøyningsfellerMerk at de adjektivene som har grunnbetyd-ningen ”full av ...”: en steinet(e) vei, en fillet(e)ungdom, en storblomstret(e) kjole, må ha -ete ibestemt form og flertall: den steinete veien, fil-lete ungdommer, de storblomstrete kjolene. Dekan ikke ha -ede og heller ikke -a: En form som*steina bakker er umulig. Merk at skya værderimot går, ved siden av skyet vær, for skya

(skyet) er et sjeldent unntak fra dette mønste-ret.

Av adjektiv som er gamle eller uekte parti-sipper av sterke verb, er det flere typer. En grup-pe bøyes slik: en overdreven redsel – et over-drevent anslag – overdrevne tap (hit hører blå-frossen, fordrukken, henfallen o.a.). En annengruppe følger dette mønsteret: en omskreveneller omskrevet formulering – et omskrevet av-snitt – omskrevne sider (gjelder avskåren, opp-sprukken, gjeldbunden o.a.). Den tredje ho-vedgruppa går slik: en jetdrevet maskin – et jet-drevet fly – jetdrevne maskiner (det gjelderatomdrevet, heltrukket, innbundet o.a.). Brukordliste for å få oversikt over dette.

4.3 Dei praktiske skrivereglane

4.3.1 Allment

Praktiske skrivereglar er ei samlenemning påein del reglar og prinsipp av temmeleg ulik art.Felles for dei er at dei gjeld formale sider vedskriftleg framstilling, men i liten grad dei ei-gentlege språklege teikna. Nokre av skrivereg-lane grensar mot ortografi, andre støttar opp omsetningsbygnad og syntaks, og atter andre lik-nar meir på prinsipp i standardisering og tryk-kjeriverksemd.

Det er naturleg å behandle reglane under eittog i tilknyting til ortografi og bøying. Nedanforgår vi inn på ein del av dei viktigaste punktader det kan vere problem og uklare spørsmål.Framstillinga her kan ikkje erstatte den breiaredrøftinga som finst i for eksempel Vinje: Skrive-regler/Skrivereglar.

Dei praktiske skrivereglane er felles for bok-mål og nynorsk.

4.3.2 På grensa til ortografi

Ein del reglar og prinsipp minner mykje om or-tografiske reglar, fordi dei har å gjere med skri-vemåten av ord.

4.3.2.1 Aksentteikn og andre diakritiske teikn

Det er vorte mindre bruk av aksentteikn i deiseinare åra, og teikna kan sløyfast i alle ordutanom særnamn. Merk at det på norsk ikkje


89

skal vere aksent i ord som premiere (på teater),ampere (uttalt -ær med trykk på denne sta-vinga), kontroller, plasser (imperativ av kon-trollere og plassere) og finer, morter (ein ka-non, trykk på e). Vi tek aksenten ut med raudtviss han står i slike ord.

Når det gjeld akutt aksent (høgreaksent, ac-cent aigu, ´), skal han sløyfast (raudretting omhan står) i bøygde former som alleen, entreen,ideer/idear, supeene/supeane. Derimot bør vi iubøygd form helst velje skrivemåtar som allé,diaré, diskré (= taktfull), entré, idé, kafé, komi-té, kupé, moské, supé, trofé. Gjer framlegg omdei med blyant og bruk raudt ved vakling. Re-gelen gjeld også uendra fleirtal av fleirstavaframandord i nøytrum, som relé osv. (obligato-riske former på nynorsk, valfrie på bokmål, att-åt releer osv.). Også her er aksentteiknet valfritt,som i ubøygd eintal, men vi rår altså til to reléosv., med aksent.

På nynorsk nyttar ein akutt aksent også i fór(preteritum av fare, uttalt med trong o-lyd). Detbør ein ikkje gjere på bokmål (rå ifrå det eller rettmed raudt). Vidare kan presensforma av late pånynorsk skrivast lèt og preteritumsforma lét.Jamn ut med raudt innanfor det systemet somforfattaren har valt, og la aksent i presens trekkjemed seg aksent i preteritum, og omvendt.

Når det gjeld grav aksent (venstreaksent,accent grave, `), kan vi på nynorsk nytte han inokre få heimlege ord, for eksempel i fòr, uttaltmed open vokal, som å (plogfòr), til skilnad fråfôr (til dyr, i klede) og preteritum fór (av fare),som begge har uttale med trong o-lyd, og for(preposisjon, konjunksjon). Dette gjeld altsåberre nynorsk, der denne bruken er valfri. Deter rimeleg å sjå bruken av akutt aksent og gravaksent i samanheng, slik at systemet blir så ein-skapleg som råd (anten aksent eller ikkje aksenti så mange tilfelle som mogleg).

I to ord, en/ein og og, kan vi på begge målfor-mene setje aksentteikn for å skilje ordet frå eitanna ord som elles ville få same forma. Én/éin vilda oftast vere talord, mens en/ein gjerne er denubundne artikkelen, slik vi kan sjå av desse ek-sempla: i Norge bruker vi én plugg i apparatet,det var en gang en konge. Der det ikkje er fare forfeillesing, bør ein oftast velje en/ein framforén/éin. I det andre tilfellet er òg adverb (= også),

mens og kan være anten konjunksjon eller ad-verb. Merk at her er det grav aksent som skal bru-kast. På bokmål er dette den einaste bruken avgrav aksent i heimlege ord. Mange skriv *óg, mendet er verre enn ikkje noko. Skrivemåtar sométt/éitt kan vi ta ut med raudt (dobbel t er nok).

Det er feil å skrive *vàr eller *vár (= sky,blyg) for å skilje det frå var (av være/vere). Erdet fare for feillesing, må ein heller forandreteksten slik at han blir eintydig.

Teikn som trema (¨), tilde (~) og cirkumfleks(”møne”, ^) er sjeldne på norsk. Men i mangeeuropeiske språk (også samisk, islandsk og fær-øysk) nyttar dei nokre av desse og andre diakritis-ke teikn, og vi kan møte slike teikn i stadnamn ogandre særnamn. Sjå Geografilista og oppslagsverk.Cirkumfleksteiknet bruker ein berre i fôr med av-leiingar og samansetningar, på nynorsk dessutani ord som vêr (ein v. = saubukk, eit v. = klima) oglêr (= skinn). Det kan sløyfast i alle ord utanomutanlandske namn. Derfor er det valfritt å skrivefôr eller for, vêr eller ver (bokmål vær), tête-à-têteeller tete-a-tete. Sørg for at teiknbruken her gårinn i eit system med annan aksentbruk i manuset,men ver ikkje for streng med å jamne ut, for uliketeikn må ein òg sjå kvar for seg.

Merk at desse skrivemåtane er obligatoriske:Jämtland, Härjedalen, Bohuslän (når ein skrivom dei som svenske landskap frå 1600-talletav), Göteborg, Köln (men køln(er)vann/køln-(ar)vatn og kølnsk). Svenske og tyske (og fin-ske) namn skal med andre ord ha dei grafiskevariantane öog ä.

I nokre framandord frå fransk nyttar ein ak-sentteikn: chargé d’affaires, vis-à-vis, à jour.Derimot heiter det for eksempel a konto, for detuttrykket kjem frå italiensk. I samansetningar,for eksempel ajourføre, fell aksentteiknet bortsjølv om det høyrer med i grunnordet.

Vi må altså sjå etter vakling mellom aksent-teikn og ikkje aksentteikn i same ordtypen ogsærleg i same ordet (må utjamnast). Også feilbruk av grav aksent (`) der det skal vere akuttaksent (´), må sjølvsagt rettast.

4.3.2.2 Særskriving og samanskriving

Særskriving og samanskriving av ord og ut-trykk (omgrepa er forklarte i 4.1.1.2) er eit sa-mansett felt, og det tek tid å bli stø i reglane.

90


Vi må for det første rette galen særskrivingav samansette ord, som vi særleg ser ved sub-stantiv (som *mønster bedrift, *opphørs salg /*opphøyrssal). Feil som dette kjem for det mes-te av påverknad frå engelsk og er eit problem-område for seg. Mange irriterer seg over dei, ogdet er viktig at ein slår ned på dei. Les meir omdet i 7.2.5.2.

Nedanfor konsentrerer vi oss om eit annaproblemområde. I norsk er det ein del faste ut-trykk eller grupper av ord som skal særskrivast:i dag, mang en/ein, for så vidt, men som ofteblir skrivne i eitt (det var regelen for mange avdei før: *idag osv.). På den andre sida finst detòg samansette ord som ofte blir behandla somordgrupper og får særskriving enda det er gale:*alt for (skal vere altfor), *over alt (skal vereoveralt) osv. I visse tilfelle har vi valfrie varian-tar og i atter andre nærståande ord som ikkjemå blandast saman (blant – iblant). Eit oversynover dei vanlegaste problemorda og -uttrykkakan ein finne i Vinje: Skriveregler/Skrivereglar.

Ein regel seier at ord som kan stå aleine, of-tast skal skrivast åtskilde i faste uttrykk: i dag,over bord. Men det er fullt av hol i denne rege-len. I nokre tilfelle skal det alltid vere samanskri-ving: dei gjekk igjennom dei nye papira (trass iat i og gjennom er eigne ord). Nokre preposisjo-nar, som fra/frå, gjennom og mellom, får nem-leg oftast lagt til i når dei er etterstilte eller haradverbial funksjon: seie ifrå om noko, heile åretigjennom, han la ikkje fingrane imellom. Detkan òg vere ulik tyding, som det er mellom ad-verbet iblant (”somme gonger”) og preposisjo-nen (i)blant. Andre uttrykk skal delast enda eittav ledda ikkje kan stå aleine: i fjor, i hjel/hel.

Dei følgjande uttrykka blir ofte skrivne i eitt,men det er feil, for dei skal særskrivast: alt sam-men/saman, av di (berre nynorsk), den gang/-gong, den slags, en/ein del, etter at, etterhvert/kvart, for lengst, (for) så vidt, for øvrig(berre bokmål), i hvert fall (berre bokmål),langt (i)fra/(i)frå (også i tydinga ”på ingenmåte”), mang en/ein, om bord, om lag, overbord, på ny(tt), så menn, så som, til dels, tilsammen/saman, til stede/stades.

På begge målformene kan ein velje mellomfor di og fordi, mellom for resten og forresten,mellom i alle fall og iallfall mellom så framt og

såframt (på bokmål går også former medfremt), mellom så pass og såpass. Ved andre ut-trykk skil målformene lag: rettnok skal saman-skrivast på bokmål, mens det heiter rett nok pånynorsk, ved visst nok har ein berre dette alter-nativet på nynorsk, mens ein òg kan skrivevisstnok på bokmål, attåt visst nok. På bokmåler det dessutan valfritt med riktignok eller rik-tignok (bør ikkje brukast på nynorsk).

Mens ein på nynorsk må skrive i staden(for), kan ein på bokmål velje mellom i stedet(for) og isteden(for). Ein detalj som ikkje gjeldsærskriving eller samanskriving (fordi beggedelar er tillatne), men som likevel skil målfor-mene, er at ein på nynorsk kan skrive like einseller likeins, mens bokmål har like ens eller li-keens (ein e meir i det siste ordet).

Når det gjeld uttrykk med valfri særskri-ving, kan forfattarar kombinere for resten ogsåpass utan at vi bør jamne ut det, for det er taleom to ulike ord(grupper). Men der same ordethar to moglege former, må ein i kvart tilfellegjennomføre anten den eine eller den andreskrivemåten – altså anten for di eller fordi, an-ten for resten eller forresten osv.

Men somme variantar har ulik tyding, blantanna desse: altfor (= i for høg grad) og alt for(som i ”Alt for Noreg”), ettersom (= fordi) og et-ter som (= etter kvart som, og i uttrykket alt et-ter som), overalt (= alle stader) og over alt(= framfor alt, høgare enn alt). Vidare heiter detdet var ein gong… med mellomrom mellomdei to siste orda, men i ikke engang / ikkjeeingong skal det vere samanskriving. På bok-mål skil vi òg mellom ifølge (konjunksjon, visertil ei kjelde e.a.) og i følge (med) (= saman med).På nynorsk skal ein helst ikkje nytte konjunksjo-nen *ifølgje. Skilnaden mellom former som inn-over og inn over omtaler vi i 6.4.5.

Bruk ordlista flittig.

4.3.2.3 Store eller små bokstavar?

Store eller små forbokstavar er eit stort ogmangfelt problemområde. Det er særleg vednamn og nemningar vi kan kome i tvil. Vi må haklart for oss at stor forbokstav merkjer ut sær-namn. Dette er eit viktig skilje i språket, og deter ein av dei viktigaste funksjonane som dei sto-re bokstavane har.


91

Overdriven bruk av store forbokstavar ser viikkje minst i namn på butikkar og private firma.Vi må alltid respektere den skrivemåten privatenamneberarar har valt (bruk telefonkatalogen!),men elles bør vi motarbeide unødvendig brukav stor forbokstav når vi kan.

Det finst ei gråsone av namn og nemningarpå etatar, avdelingar, funksjonar osv. i det of-fentlege og det private, frå folkeregisteret overlovavdelingen/lovavdelinga og byplankonto-ret til sekretariatet og kantina. I denne sonakjem ein ofte i tvil. Ein tommelfingerregel er atdersom eininga har ein viss storleik og er hellersjølvstendig, med eige brevpapir osv., taler detfor stor forbokstav (det er særnamn). Menmange gonger er to løysingar moglege, og vibør ikkje vere for strenge. For eksempel kan einnok nytte Folkeregisteret om det einskilde kon-toret (kortform av for eksempel Førde folke-register), men helst folkeregisteret om etaten.

Eit ord som til vanleg er samnamn, kan fåstor forbokstav når det i ein særskild saman-heng blir nytta nærmast som særnamn: sakenblir lagt fram for Rådet. Men ofte bør vi her gje-re framlegg om rådet.

Ein kan alltid skrive regjeringen/regjeringamed liten forbokstav. Men også Regjeringen/Regjeringa er tillate når det er tale om institu-sjonen. Kongen skal ha stor forbokstav berresom statsorgan, for eksempel i saka vart lagdfram for Kongen i statsråd. Stortinget har storforbokstav når vi taler om statsorganet, eventu-elt bygningen, liten derimot når ein behandlardet som samnamn: et nytt storting trer sammeni høst. Som namn på statsorgan eller bygningbør det få stor forbokstav også i ubunden form:vårt ærverdige Storting.

Statsinstitusjonar med fleirordsnamn skal hastor forbokstav berre i det første ordet, forutan ieventuelle særnamn. Det heiter Fylkesmanneni Rogaland, men Statens landbruksbank. Vednamn av typen Norges/Noregs Bank, med sær-namn som første ord, er ein skrivemåte med li-ten forbokstav i ord nummer to – Norges/No-regs bank – tillaten. Mange etatar med slikenamn har valt stor bokstav, og det bør vi følgjeopp. Sjå i telefonkatalogen o.l.

Merk at Fylkesmannen i Rogaland er kon-toret eller etaten, mens tittelen må vere fylkes-

mannen (i Rogaland). Titlar skal alltid ha litenforbokstav (også kong Harald). Når det er taleom personen, høver liten forbokstav best (fyl-kesmannen, kongen). Rå til det.

Legg òg merke til skrivemåtar som EU-kom-misjonen og EF-domstolen, der sisteleddet skalta til med liten bokstav.

Nokre namn på programpostar i radio ogfjernsyn er nærmast vortne til samnamn. Vigodtek dagsnytt, dagsrevyen og ønskekonser-ten/ønskjekonserten med liten forbokstav att-åt variantane med stor.

Namn på ostar, fruktsortar og husdyrrasarskal normalt ta til med liten bokstav: brie, gam-malost, gudbrandsdalsost, gråpære, jarlsberg-(ost), normanna, åkerø, charolais(okse), here-ford, norsk raudt fe, telemarksku. Til vanlegkan vi rette til desse skrivemåtane. Vi kan gjereframlegg om liten forbokstav i transparent,grev moltke, ingrid marie, senga sengana osv.

Merk at jorda (bokmål også jorden), sola ogmånen skal skrivast med liten forbokstav (ogsåsom namn på himmellekamar).

Tilføyingar framføre særnamn skal ha storforbokstav: Vinter-Norge/Vinter-Noreg. Og nåreit namn som de Gaulle innleier ei setning, erdet valfritt å skrive det med liten d- eller veljeDe Gaulle …

Når det gjeld omgrep som Bergens-dialektog nemningar som Maastrichttraktaten ogWarszawapakta, viser vi til 4.3.4.1.

Måleiningar som ein skriv fullt ut, skal ha li-ten forbokstav: ampere, volt, megabyte. Mennår ein forkortar dei eller nyttar symbol, er storbokstav det rette: V (= volt), M (= mega-), G (=giga-), C (= karbon). Merk skilnaden på k (=kilo- = 1000) og K i dataterminologi (= 1024), foreksempel KB = kilobyte. Det er valfritt om einvil skrive måleininga (for eksempel watt) i fullform med liten forbokstav eller som symbolmed stor bokstav (W) i samband med siffer somfortel om mengd: 400 watt eller 400 W.

I samansetningar med ein bokstav som for-ledd skal det dels vere stor, dels liten bokstav.Det heiter X-kromosom, men x-akse. Der bok-staven gjev att forma på noko, skal han til van-leg vere stor: T-skjorte o.a. Bruk ordliste. Merkdenne fordelinga: D-dur, men d-moll.

Ved ein viss type forkortingar gjeld spørs-

92


målet ikkje berre forbokstavar, men store ellersmå bokstavar i det heile. Her varierer det litt fråord til ord kva vi kan eller bør gjere. I mangevanlege nemningar er det valfritt med store ellersmå bokstavar, og da bør vi slå eit slag for deismå. Gjer gjerne framlegg om pc for PC i manus(merk at også pd eller PD er tillate), edb forEDB, tv for TV og wc for WC. Aktuelle framleggno om dagen er cd for CD og cd-rom for CD-ROM. Bruk Forkortingsboka viss du er i tvil.

Merk at i stikkordlister skal orda til vanleg ståmed små forbokstavar (det gjeld sjølvsagt ikkjesærnamn og forkortingar og symbol der stor for-bokstav er det rette). Vi kan bruke raudt viss deter nytta store bokstavar i vanlege ord i slike lister.

4.3.2.4 Apostrof

Apostrof markerer genitiv ved ord som sluttarpå -s, -x eller -z: Klaus’ bok, SAS’ ruteopplegg,Marx’ teorier, Grete Waitz’ innsats. (Slik genitivblir som kjent mest nytta på bokmål.) Det skalikkje vere apostrof ved andre genitivsuttrykk,heller ikkje ved initialord: EUs direktiv, FNs ge-neralsekretær, NRKs reportere. Ein skal aldribruke både apostrof og genitivs-s (sjå også 7.2).

Dersom ein for eksempel forkortar eit årstaltil dei to siste siffera, bør det ikkje stå apostrof:det var i 91 eg først trefte ho. *Vinter-OL ‘94 erikkje etter regelen og kan rettast med raudt.

Det skal ikkje vere apostrof, men bindestreki former som x-en (jamfør 4.3.4.1).

4.3.2.5 Orddeling ved linjeskift

Vi rettar til vanleg ikkje orddelingsfeil i manu-skript, for dei blir justerte i den endelege tryk-ken. Men viss det er heilt tydeleg at ein forfattareller trykkjar ikkje kjenner reglane, bør vi retteorddelingsfeil òg.

Hugs at vi kan nytte både einkonsonantre-gelen og eit morfologisk delingsprinsipp vedusamansette ord og bøyingsformer: syers-ke el-ler syer-ske, rada-ren eller radar-en. Vi kan ik-kje krevje konsekvens i manuset når det gjelddette.

4.3.3 I staden for ord

I ein del tilfelle skriv ein ikkje ord på vanleg

måte, men nyttar einingar som tyder det same –siffer, symbol, forkortingar.

4.3.3.1 Siffer

Små talTal opp til tolv eller så bør skrivast med boksta-var når det ikkje er noko spesielt til hinder fordet: mannen fekk ti–tolv slag i ansiktet og vartsjukmeld i tre veker, men alt den åttande dagengjekk han på jobb. Det same gjeld større, rundetal: femti år, tusen fjordar, tusen fjell. Små talsom står saman med store, skriv ein gjerne somdei store, det vil seie oftast med siffer: 23 sekkersalt på 2 pallar. Men her kan vi òg følgje det om-vende prinsippet: tjuetre sekker salt på to pal-lar. Også kombinasjonar (23 kg ... i fjorten ... ermoglege og bør ikkje sjeldan godtakast (når deiikkje verkar distraherande).

Små tal som skal verke svært nøyaktige, kan all-tid skrivast med siffer: 2 måneders kreditt, feng-sel i 5 år. Små tal med nemning må ha siffer nårnemninga er forkorta: 3 kg, 6 l.

Vi kan vere i tvil om vi skal rekne ordet etter eittal som ei nemning eller ikkje, og dette skil seggjerne frå setning til setning: 2 måneders kreditt– jeg har vært bortreist i to måneder, pakkenveg ein kilo – portogrensa går ved 1 kilo. 100 årkan verke meir nøyaktig enn hundre år; og vimå avgjere om det er nødvendig å vere så nøy-aktig i setninga.

Tal i samansetningBruker ein siffer, må ein skrive slik: 17. mai-tog,50-årsjubileum. Med bokstavar blir det syttande-maitog, femtiårsjubileum. Ein av desse skrive-måtane må gjennomførast med raudt dersom deter vakling ved eitt og same ordet, og vi bør gjereframlegg med blyant om den eine eller andre må-ten for alle uttrykk av (om lag) same typen.

Skriv aldri *1000-vis, *4-del o.l. Her må detvere bokstavar: tusenvis, firedel (eller fjerde-del). Men det bør vere valfritt med 50-kilomete-ren eller femtikilometeren.

4.3.3.2 Prosent- og promilleteikn

Prosentteiknet og promilleteiknet bruker ein


93

berre saman med siffer, og det skal vere eitt mel-lomrom mellom sifferet og teiknet: 25 %, 2 %. Isamanhengande tekst skriv vi prosent eller pro-mille: Kor mange prosent er dette?

Unngå skrivemåtar som %-vis. Rett medraudt viss dei er nytta i samanhengande tekst.Dei bruksmåtane som vi rår ifrå her, kan godta-kast der det er trongt om plassen, som i tabellar.

4.3.3.3 Forkortingar

Ei lærebok bør ikkje ha for mykje av forkorting-ar i vanleg tekst. Mange synest at forkortingarforstyrrar lesinga, og dessutan får forkortinganelett teksten til å verke teknisk, eller dei gjev haneit ekskluderande drag på andre måtar. På den-ne bakgrunnen kan vi ofte gjere framlegg om el-ler rette til fullskrivne former i samanhengandetekst, for eksempel kapittel i staden for kap. Vikan òg gjere framlegg om ordinære ord i stadenfor initialord, som fjernsyn for tv.

I tabellar, bilettekstar o.l., kan det vere trongtom plassen, og forkortingar er meir nyttige herenn i samanhengande tekst. Vi rettar derforulikt i dei to teksttypane. I vanleg tekst bør einskrive for eksempel de løp flere kilometer, ikkje*de løp flere km, som vi kan rette. I ei kolonne-overskrift bør vi derimot godta for eksempel Ta-let på km. I vanleg tekst kan vi gjere unntak fortalopplysningar med per (pr.), som ofte får einteknisk dåm og nesten fungerer som ei mål-eining: vegen stig 9 cm pr. m. Vi godtek forkortaform her (men kan rå til meter).

Tidlegare kunne ein sløyfe punktum i alleforkortingar der det ikkje vart fare for misty-ding. Denne regelen gjeld ikkje lenger. No ersystemet slik at dei fleste vanlege forkortingar,som bl.a., f.eks. dvs. og osv. (der punktum varvalfritt), skal ha punktum, mens einingar formål og vekt, valutaer o.l. (kg, dl, m, kr osv.) oginitialforkortingar (som AUF, EU og Nato) all-tid skal skrivast utan punktum, som før.

Fleirordsforkortingar skriv ein som regelutan mellomrom: dvs., etc. (helst osv.), mht.,moh., pga., vsa. Men for å unngå feillesing skrivein: bl.a., e.l., f.eks., m.a.o., o.l.

Som regel skal det ikkje vere bøygde formerav forkortingar: g. = gang/gong, gangen/gong-en, ganger/gonger, s. = side, sider, sidene (ik-kje *ss.), f. = de følgende sidene / dei følgjan-

de sidene (ikkje *ff.). Men forkortingar som viles som ei bokstavgruppe, kan få bøyingsen-dingar: pc-en, pc-er/pc-ar, pc-ene/pc-ane ellerPC-en, PC-er/PC-ar, PC-ene/PC-ane. Når eiforkorting er ledd i ei samansetning, skal detvere bindestrek mellom ledda: IT-plan, FN-ved-tak, farge-tv, sommar-OL.

Merk også genitivsformer som EUs, FNs,NRKs utan apostrof, men SAS’ ruteoppleggosv. (jamfør 4.3.2.4).

Dersom eit manus vekslar mellom forkor-tingar og fullskrivne former, bør vi prøve å lageeit meir einsarta system. Vi bør bruke blyant,men viss vekslinga forstyrrar lesinga mykje,kan vi jamne ut med raudt. Når det gjeld bl.a.(blant annet/anna), f.eks. (for eksempel), m.a.(mellom anna) og t.d. (til dømes), godtek vi atforfattaren vekslar mellom forkortingar og full-skrivne former i boka, men det bør vere konse-kvens i tekststykke som ligg nær kvarandre.Først i setninga bør ein nytte fullskrivne former,og her kan vi rette eller rå til det.

Merk desse forkortingane:

AS (ikkje A/S)bl.a. (blant annet/anna)°C (mellomrom mellom talet og symbolet:

20 °C) edb (helst) eller EDB eg./eig. (ikkje egt.) e.l. (ikkje e.likn.) et. (ikkje etg.) etc. (heller: osv.) e.Kr. (etter Kristus)ev. (ikkje evt.) f.eks. (for eksempel)f.o.m. (frå og med) f.Kr. (før Kristus)g. (gate, gata)jf. (ikkje jfr.)km/h eller km/t (helst det siste i allmenn-språk) kr (utan punktum) mfl. (med fleire)mht. (bokmål; med hensyn til) m.m. (med meir) m.o.t. (nynorsk; med omsyn til) mv. (med vidare)

94


m.a. (mellom anna) mva. (meirverdiavgift) moh. (meter over havet)muh.(meter under havet) mrd. (milliard(ar)) mill. (million(ar)) min (minutt(ar), utan punktum) md. (månad(er); ikkje mnd eller mdr.) nkr (helst) eller NOK (i internasjonal saman-

heng)o.a. (og anna, og andre) ofl. (og fleire) o.l. (ikkje o.likn.) osb. (og så bortetter) osv. (og så vidare)pst. (prosent) pga. (på grunn av)s el. sek(helst det siste i allmennspråk)sep. = septembertv (helst) eller TV t.d. (til dømes) t.o.m. (til og med) v. (veg, vegen)vha. (ved hjelp av) vsa. (ved sida av)

Sjå elles Løland og Leira: Forkortingsboka.

4.3.4 Tre slags strekar

Bindestrek, tankestrek og skråstrek blir ofteblanda saman, ved at ein nyttar bindestrek i sta-den for tankestrek, til dels også omvendt, ellerved at ein nyttar skråstrek der bindestrek (ellerandre teikn) ville vore betre.

4.3.4.1 Bindestrek (kort strek)

Også bindestrekbruk grensar mot ortografi.Mange set inn bindestrek når orda blir lange. Vikan godta det iblant om det gjer ordstrukturenklarare (i statstenestemanns-organisasjonar vi-ser bindestreken kvar hovudskiljet i samanset-ninga går). Men elles er ikkje ordlengda auto-matisk noko kriterium. Vi bør ofte gjere fram-legg om at bindestrekar skal sløyfast, også ilange ord (jamfør ovanfor) og der like bokstavarstøyter saman (skule-elev, diva-aktig).

Men her må vi ta skrivepedagogiske omsyn.I bøker for barn opp til tredje–fjerde årssteget

godtek vi bindestrek i mange posisjonar der vielles ville ha retta.

I samansetningarEin nyttar bindestrek i samansetningar der deter utelate eit ledd som er felles: bygge- og an-leggsvirksomhet (jamfør bygg og anlegg, kort-form), bestefedrar og -mødrer. Ofte bør vi i sli-ke tilfelle gjere framlegg om fullskriving, for detkan bli tvil om tydinga. Er Tana- og Karasjok-vassdraget eitt eller to vassdrag? Bil- og båt-eigarar – eig dei bil eller båt eller begge delar?Krev klargjering frå forfatteren dersom mei-ninga er uklar.

Bindestrek blir også brukt i samansetningarmed fleire sideordna ledd: bensin-luft-blan-ding, mage-tarm-kanalen, munn-til-munn-me-toden, og i gruppesamansetningar, det vil seieder ei gruppe ord til saman er knytt til eit etter-ledd: Donald Duck-blad, Ivar Aasen-vegen.

Når vi set ikke-/ikkje- framføre eit ord for åavgrense eit omgrep negativt, skal det vanlegvisvere bindestrek: ikke-magnetisert. Men nokrefå slike ord står i ordlistene utan bindestrek: ikkeangrepspakt/ikkjeangrepspakt, ikkevold/ikkjevald.

Der tre konsonantar støyter saman, er detvalfridom, som i slutt-tegn eller sluttegn (detsiste alternativet med berre to t-ar). Her kan vilikevel rå til den siste varianten (og rette til hanved vakling).

Merk at desse orda skal skrivast utan binde-strek: adhockomité, akontobetaling (men adhoc og a konto) osv.

Der eit ord er sett saman med eit særnamnførst, er det ofte rett å nytte stor bokstav og bin-destrek: to nye Clinton-vitsar. Men svært innar-beidde omgrep skal skrivast slik det er vanlegfor samnamn: ein kilo gudbrandsdalsost, nyeselbuvotter. Ikkje sjeldan kan ein velje mellom åskrive ordet med stor forbokstav og bindestrek,for eksempel Bergens-dialekt, og å skrive det ieitt, med liten forbokstav: bergensdialekt. Vedsomme politiske nemningar står valet mellomein variant med stor bokstav og bindestrek og ein med stor bokstav utan bindestrek: Maastrichttraktaten eller Maastricht-traktaten,Osloavtalen eller Oslo-avtalen. Merk likevel atein etter historielista frå Språkrådet skal skrive


95

historiske nemningar som Gyldenløvefeiden/Gyldeløvestriden og Wienkongressen utan bin-destrek. I ordbøkene står òg Warszawapakten/Warszawapakta skrive slik. Før vi rettar ord somdette, må vi undersøkje saka med dei kjeldene vihar.

Vi ser at forfattarane kan ha fleire måtar åvelje mellom. For oss er det viktig å slå opp iordboka og nytte sunt vit. Vi bør rå til at forlagetog forfattaren nyttar eit enkelt og konsekventsystem for slike samansetningar gjennom heilemanuset.

Ved forkortingar o.l.Ein nyttar bindestrek når forkortingar o.l. skalsetjast saman med andre ord eller skal bøyast:EU-medlem, C14-datering, pc-en eller PC-en,NTL-ar. Dette gjeld òg i samansetningar med siffer, som 80 km-sone eller 80-kilometersone,10-årsalderen, 2-etasjes (i dei to siste kan vi rå tiltiårsalderen og toetasjes, i same rekkjefølgja).Merk: NATO-land eller Nato-land eller nato-land (og sameleis for andre samansetningar derforleddet følgjer mønsteret NATO eller Nato).Bindestrek blir òg brukt når ein behandlar bok-stavar på denne måten: x-en, x-ar, x-ane, x-akse.

4.3.4.2 Tankestrek (lang strek)

I trykt skrift er ein tankestrek normalt lengreenn ein bindestrek. Men i skrivemaskintekst ogtil dels i pc-tekst blir bindestreken brukt i stadenfor tankestrek. (To bindestrekar i staden for tan-kestrek (- -) er ikkje noko brukande alternativ,berre eit provisorium som forlaget må rette oppfør boka går i trykken.)

Det skal stå tankestrek mellom ytterpunkt itid og rom og mellom andre motpolar. Strekensvarer i slike tilfelle til ”frå ... til”, ”mellom ...og”: 1. mai–10. september, sytti–åtti personar, si-dene 2–10, vegen Rjukan–Kongsberg, forholdetLenin–Inessa Armand, kampen Noreg–Sverige(utan mellomrom på kvar side av tankestreken).

Merk skilnaden mellom desse to uttrykks-måtane:

dobbelmonarkiet Austerrike-Ungarn (binde-strek ved sidestilte ledd)

fotballkampen Austerrike–Ungarn (tanke-strek, i tydinga ”mellom ... og”)

4.3.4.3 Skråstrek

Skråstrek tener først og fremst til å vise alterna-tiv (= eller): av/på-knapp, lese- og/eller skrive-dyktig. For å vere kjønnsnøytrale skriv mangehan/ho, men her bør vi rette eller rå til han ellerho i samanhengande tekst (skråstrek kan godta-kast i tabellar o.l.). Kombinasjonen og/eller erpopulær, men ikkje alltid like nødvendig, og herkan vi ofte gjere framlegg om anten og eller el-ler aleine. Hugs at det skal vere mellomrom påbegge sidene av skråstreken viss minst eitt alter-nativ har meir enn eitt ord: heime / på arbeid.

Skråstrek kan også vise forhold og forholds-tal: bensin/luft-forholdet, 30 km/t.

Det skal ikkje vere skråstrek ved datoar ellernår ein gjev opp tidsrom. Merk at ein skriv for-kortinga AS utan skråstrek. Men respekter fir-ma som nyttar andre variantar for sin eigen del.

Skråstrek er til dels svært populært. Vi kanofte ta ut skråstrekar med raudt eller med bly-ant, særleg når tydinga blir uklar, og når binde-strek eller andre teikn er riktigare. Skråstrekarskal ikkje nyttast ved datering (*13/5-98), og vikan rå ifrå variantar som pølse m/brød (betremed punktum: pølse m. brød) og styret v/leia-ren (betre: styret v. leiaren).

Når ein skråstrek må setjast ved slutten av eilinje, må han stå før ein tek linjeskift, og ikkjekome på neste linje.

4.3.5 Skiljeteikn og mellomrom

Skiljeteikn er ikkje språkteikn, men skal byggjeopp under setnings- og periodeinndelinga ogdermed meininga i teksten. Vi skil mellom storeskiljeteikn, det vil seie punktum, spørsmåls-teikn og utropsteikn, som krev stor forbokstavetter seg, og små skiljeteikn (dei andre), som ik-kje gjer det.

Mellomrom (breiddesteg) skil ord og andreteikn frå kvarandre. I ein del samanhengar lètforfattarar ofte vere å setje mellomrom der detetter reglane skal vere slike.

4.3.5.1 Komma

I lærebøker skal ein i hovudsak nytte gramma-tisk kommasetjing. Særleg når vi vurderer kom-ma mellom setningar, ser vi i praksis nesten

96


heilt bort frå den regelen som seier at ein kansetje komma ”der det er naturleg med ein pau-se”. Anten skal det stå komma, eller det skal ik-kje stå komma – det vurderer vi ut frå tydingaog ein analyse av setningane. Feil rettar vi medraudt.

Regelen om ”pausekomma” kjem oftare innnår vi skal vurdere om innskot, tillegg o.l. skalskiljast ut med komma. I slike tilfelle kan ein havalfridom, og spørsmålet er da om komma gjermeininga klarare eller lesinga lettare. I så fallbør ein setje komma, og som konsulentar kan vigjere framlegg om det.

Mellom sideordna ledd

Om det manglar komma mellom sideordna heil-setningar (”hovudsetningar”) innanfor same pe-rioden, skal vi setje det inn med raudt (aktueltframføre og, eller, for osv.): han kjente ikke sa-ken, for han var ikke til stede på møtet.

Merk at dette ikkje gjeld imperativsetningar,der vi tvert om tek ut komma med blyant (medraudt ved vakling): Rekn ut( ) og trekk saman.Men kjem det for eksempel eit tillegg som berregjeld den eine setninga, kan komma vere på sinplass: Bruk blyant, eller rett med rødt hvis detkan forsvares ut fra sammenhengen. Setnings-lengda bør derimot ikkje spele noka rolle, ver-ken for imperativsetningar eller andre typar set-ningar.

Det skal også stå komma mellom sideordnaleddsetningar (”bisetningar”) innanfor same pe-rioden. Vi set komma inn med raudt her òg vissdet manglar: konklusjonen er at bladet framleisbør kome ut, at marknadsføringa må bli betre, ogat arbeidet med å skaffe abonnentar skal intensi-verast. Dette gjeld vel å merke når forfattaren tekopp att innleiingsordet (at, fordi, hvis/viss, når,som e.a.). Men det bør ikkje vere komma mellomleddsetningar med felles innleiingsord: når mor-genen kommer( ) og sola står opp, spretter vi utav senga. Står det komma her, tek vi det ut medraudt. Det same bør vi gjere om den første av tovilkårssetningar er forma som ei spørjesetning:krever ikke trygdekontoret bevis ( ) og bruken erlovhjemlet, godtas ordningen.

Det skal alltid stå komma framføre men. Setdet inn med raudt: ikkje eg, men du skal gå. Vi

ser at det ikkje står komma etter du, og slik børdet til vanleg vere: Det leddet som men innleier,bør ikkje avsluttast med komma (om det da ik-kje er ei heil setning og fell inn under andre reg-lar). Vi kan rå til å ta ut komma her viss det står,særleg når leddet ikkje er eit tydeleg innskot.Her er det altså noko rom for skjøn.

I opprekningar der og, eller eller men er ute-late, må vi setje inn komma med raudt dersomdet manglar: verken Kari, Ola, Eva eller Jenskunne komme til middag, ho er ikkje genial,berre intelligent.

Set også inn komma med raudt mellom leddsom er sideordna med uttrykk som dels – dels,noen/nokre, andre, snart – snart: hun var delset vanlig menneske, dels var hun det rene uhy-re, somme liker dattera, andre svigermora.

Vi må passe på at det står komma mellom sideordna adjektiv utan konjunksjon. Merk skil-naden i tyding mellom desse to:

eit lite, vakkert ansikt (”eit ansikt som er lite og vakkert”)

eit lite vakkert ansikt (”eit ansikt som er lite vakkert”)

Etter føresette setningar

Etter ei leddsetning som står først i ei heilset-ning (”undersetning før hovudsetning”), skaldet alltid vere komma: som han har sagt, hjelperdet lite å klage. Men det skal ikkje stå komma et-ter preposisjonsuttrykk (med infinitiv), hellerikkje om dei er lange: etter å ha studert språk oglitteratur i mange år ved universiteter i Norgeog utlandet( ) var hun endelig ferdig med eksa-men. Står det komma etter utlandet her, tek videt ut med raudt. Men resultatet kan bli endabetre om vi skriv om preposisjonsuttrykket til eileddsetning, og da må det stå komma: etter athun hadde studert språk og litteratur i mange årved universiteter i Norge og utlandet, ...

Det skal heller ikkje vere komma ved ut-trykk som desse: uansett føreforhold( ) vil ren-net bli arrangert, som før nemnt( ) vart saka ut-sett, sagt på en annen måte( ) blir varene billige-re. Rett med raudt.

Når to setningar er knytte saman med ut-trykket jo – desto / di – di (dess – dess), er den


97

første av dei ei (føresett) adverbial leddsetningog må ha komma etter seg: di meir eg strever, dimindre tener eg. Er det ikkje tale om fullstendi-ge setningar, kan vi rekne kommaet som valfritt:Jo mer skrik(,) desto mindre ull.

Vi set derimot komma inn med raudt etter eiinnskoten leddsetning, nærmast same kor korteller lang ho er: det stod i brevet hun skrev, athun aldri ville tilgi ham.

Vi må òg passe på at det står komma framfø-re etterstilte setningar med ytringsverb: Du erutrolig morsom, hikstet Olav. Dette gjeld ikkjenår det står utropsteikn eller spørsmålsteikn påplassen til kommaet.

Nødvendig eller unødvendig setning?

Skal det stå komma framføre etterstilte og inn-skotne leddsetningar? Det kjem an på om set-ninga er nødvendig eller ikkje. Viss ei etterstilteller innskoten setning ikkje kan sløyfast utanat det endrar tydinga av heilsetninga, skal detikkje stå komma. Derimot set vi inn kommamed raudt framføre ei leddsetning som kansløyfast, for den er ikkje nødvendig, gramma-tisk sett.

Substantiviske leddsetningar som er innleid-de av at eller eit spørjeord (hva/kva, hvor/kvarosv.), er som regel nødvendige: hun ville( ) at viskulle gå hjem. Det same gjeld relativsetningarder som er sløyfa eller kan sløyfast: den bilen( )(som) ho køyrde med, var ein ny modell. Her tekvi altså ut komma med raudt viss det står (etterbilen). Eit eksempel på ei unødvendig adverbialleddsetning er den som følgjer etter komma i Blinå ferdig med pakkingen, så vi kommer av går-de.

Spørsmålet om nødvendig eller unødvendigsetning melder seg oftast når vi vurderer rela-tivsetningar. Her er det oftast tale om behovetfor å peike ut ein blant fleire. I den følgjande set-ninga må den vidare tekstsamanhengen gje sva-ret: ved bygningen var det ein plass, der mangebilar stod parkerte. Kan det vere tale om meirenn ein plass? I så fall er setninga nødvendig, ogkomma bør sløyfast. I denne setninga er relativ-setninga temmeleg sikkert unødvendig: mingamle venn, som jeg har kjent siden guttedage-ne, kommer på besøk i morgen.

Merk skilnaden i tyding her:

Han kritiserte de norske spillerne, som spilteelendig (= alle spelarane).

Han kritiserte de norske spillerne( ) som spilte elendig (= dei av spelarane somspelte dårleg).

Ei relativsetning kan vere unødvendig, gram-matisk sett, sjølv om ho semantisk eller logisktrengst som ein karakteristikk, fordi det ikkje ertvil om kven eller kva ho peiker ut: Pål, som erlege, vet jo at dette er skadelig. Her er det snautttvil om kven Pål er, og vi bør følgje hovudrege-len og setje inn komma med raudt framføre somdersom det manglar (det gjer det ofte).

Ved adverbiale leddsetningar (som fortel omårsak, følgje, tid osv.) er det til vanleg ikkje taleom utpeiking. Her må vi spørje: Kva er det vik-tige i det forfattaren seier, og kva er meir peri-fert?

Vanlegvis bør ein ikkje setje komma framfø-re mens (ho skreiv( ) mens faren såg på), utan-om når det ligg føre ei motsetning: hun er liten,mens han er stor (her kunne det òg stått men).Dessutan bør vi oftast ta ut komma framføretidskonjunksjonane da, når, før, innen/innan,(inn)til, siden/sidan og etter at og framføre forat, sjøl (selv) om / sjølv om, som (om),hvis/viss, dersom, fordi og enn. Derimot skaldet som regel vere komma framføre leddset-ningar som blir innleidde med skjønt (berrebokmål), idet, med mindre, siden/sidan, da(årsakskonjunksjon, berre bokmål), så (at).

Men forfattarar kan velje om dei vil nyttekomma i ei setning som denne: han vart ståandeog tenkje(,) til sola gjekk ned. Her er leddset-ninga eit lausare tillegg.

Når vi set inn eller tek ut komma framføreetterstilte setningar som dei ovanfor, kan vi nyt-te raudt om det kan forsvarast ut frå samanhen-gen.

I desse setningane blir tydinga ulik:

Han skreiv stilen, slik at læraren vart fornøgd(= og dermed vart læraren fornøgd).

Han skreiv stilen( ) slik at læraren vartfornøgd (= på ein måte som gjorde læra-ren fornøgd).

98


Ved innskot, tillegg o.a.

Når ein nyttar komma (og ikkje tankestrekar el-ler parentes) til å skilje ut innskot, må det ståkomma både framføre og etter innskotet: ho på-stod, og det var ho heilt sikker på, at prisaneville stige. Det er fort gjort å gløyme det sistekommaet. Set det inn med raudt.

Ved apposisjonar kan ein ofte sløyfe komma– både føre og bak, i så fall: min venn, Kari Han-sen, og hennes mann, Ola Hansen, drog først igår. Men vi kan få ulik tyding, og da gjeld det atkomma er sett riktig:

Onkel Oskar, den beste venen min, og tanteOlga døydde i ulykka (= to personar).

Onkel Oskar, den beste venen min og tanteOlga døydde i ulykka (= tre personar).

Det bør ofte stå komma for å skilje ut parentetis-ke tillegg og forklaringar: turen kostar 5000 kr,alt inkludert, jeg søker stillingen, under forut-setning av at jeg får permisjon.

Til vanleg skal det stå komma når slike leddtek til med blant annet/anna (bl.a.), for eksem-pel (f.eks.), det vil si/seie (dvs.), eller (i tydinga”det vil seie”), eller rettere/rettare, især, nem-lig/nemleg, særlig/særleg, til dømes (t.d.). Herkan vi setje inn komma med raud penn.

Vi set også inn komma med raudt for å skiljeut svarord, tiltaleord, utrop o.l., og elles for åskilje ut ledd som er trekte ut av setninga ogplasserte lengst framme eller lengst bak: Var dupå treninga i dag, Petter? Orsak, kor mykje erklokka? Hvem kommer der, tro? Per, han erein kjernekar. Hun har et behagelig vesen, dennye læreren.

Ta ut komma med raudt i tilvisingar til lov-paragrafar. Ei tilvising bør sjå slik ut: forholdeter omtalt i miljøvernloven § 12 fjerde ledd bok-stav c første punktum. Merk at namnet på lovaikkje har genitivs-s. Men viser ein til ”lova”meir generelt, heiter det på bokmål (obligato-risk): forholdet er omtalt i lovens § 12. På ny-norsk må ein her skrive ... i § 12 i lova. (Genereltkan ein gjerne skrive ”paragraf” med bokstavari staden for å nytte paragrafteikn.)

Pass på at det er komma (ikkje punktum)som blir nytta som desimalteikn: 7,8 cm, 0,4 s(sekund), kr 12,50 eller 12,50 kr.

4.3.5.2 Punktum

Den vanlegaste funksjonen til punktum er åskilje mellom periodar i samanhengande tekst.Denne bruken byr sjeldan på problem. Merk atdet berre skal stå eitt punktum ved setnings-slutt, også om det der står eit ord med punk-tum: Han kjøpte sokkar, skjorte, slips osv. Hugsòg at punktum, som andre skiljeteikn, skal set-jast inntil ordet framanføre. Men når ein nyttartre punktum for å vise at ein bryt av ei framstil-ling, skal det først setjast mellomrom (takast eitbreiddesteg): sol og sommar ...

Punktum har òg ein del andre funksjonar.

Ved forkortingar

Dei fleste vanlege forkortingar skal no skrivastmed punktum: bl.a., ca., dvs., f.eks., osv. Detteer obligatorisk og er ei endring jamført med tid-legare, da ein kunne sløyfe punktum i alle for-kortingar der det ikkje var fare for mistyding el-ler feillesing. Sjå òg 4.3.3.3.

Derimot skal det ikkje vere punktum vedforkortingar (symbol) for mål, vekt, mynt oggrunnstoff: km, kg, kr, Ca (kalsium) osv. og hel-ler ikkje i initialforkortingar som EU og Nato.Merk: min (minutt(ar)), s eller sek (sekund(ar)),Umaks (men: maks. som generell forkorting formaksimum eller maksimalt).

I oppstillingar

Eit praktisk eksempel kan vise korleis ein børsetje punktum i oppstillingar. Merk at den ty-pen som er vist, med eit talsystem i fleire nivå,er vanlegast i innhaldslister og overskrifter i bø-ker (også nytta i denne boka). Viss forfattarenprøver å gjennomføre eit slikt system, kan virette med raudt i samsvar med desse retnings-linjene. Sjå også 4.3.8. Det blir slik:

2 Nokre reglar for punktum2.1 Ikkje etter siffera framføre punkta i

opprekninga2.2 Ikkje nødvendig etter kvart ledd i

opprekninga2.3 Ikkje dersom ledda har same forma som

titlar e.l., det vil seie ikkje har setnings-form


99

2.4 Ikkje nødvendig sjølv om ledda har setningsform

2.5 Viss dei andre ledda ikkje er avslutta med punktum, skal det heller ikkje stå punktum ved det siste leddet

I kapitteloverskrifter av typen Kapittel 14( ) Kvaer eit ion? bør vi rå til med blyant at ein sløyfarpunktum, slik det er gjort i denne boka.

Til slutt i figurtekstar, tabelltekstar og bilettekstar

Det kan stå punktum etter figurtekstar, tabell-tekstar, bilettekstar og margtekstar. Ein kan sjådesse gruppene kvar for seg, og tre system ermoglege for kvar gruppe: 1) punktum etter alletekstar av same typen, 2) ikkje punktum etternokon tekstar, 3) ikkje punktum etter korte teks-tar, berre etter lengre. Grensa mellom korte oglengre tekstar går som regel ved periodar sominneheld ei eller fleire setningar. Det er altsåganske stor valfridom og mange måtar å kombi-nere på, men reglane må praktiserast slik atpunktumbruken gjennom boka følgjer eit kon-sekvent system.

I taluttrykk

Det er punktum, ikkje skråstrek eller binde-strek, som skal brukast ved numerisk datering.Vi har fleire valfrie dateringsmåtar – dei nume-riske med 4.5.1998, 4.5.98, 04.05.1998 eller04.05.98 og den alfanumeriske med 4. mai 1998.I tillegg kjem det internasjonale systemet med1998-05-04 eller berre 98-05-04, men det bør ik-kje nyttast i lærebøker og kan rettast med raudt.

Ein av dateringsmåtane må gjennomførastså langt som råd, og vi kan jamne ut med raudt.Vi kan også gjerne rå til 4.5. i staden for 04.05. –typen med 0 kan likevel stå i tabellar og kolon-nar. Punktuma merkjer ut rekkjetal (”den fem-te”), og det er lett å gløyme det siste punktumetved oppramsing o.l.: 13.3(.), 17.6(.) og 1.10(.).

Tidlegare kunne ein sløyfe punktum ved al-fanumerisk datering (altså når ein skreiv må-nadsnamnet med bokstavar). Dette unntaketgjeld ikkje lenger. Ein må nytte punktum hersom elles ved rekkjetal: (den) 8. juli.

Det skal ikkje vere punktum mellom tusen istore tal: 100 000. Punktum her (*100.000) ervanleg, men må rettast med raudt.

4.3.5.3 Andre skiljeteikn

Spørsmålsteikn

Hugs spørsmålsteikn også i overskrifter somhar form av spørsmål: Kapittel 14 Kva er eit ion?Derimot skal det ikkje vere spørsmålsteikn ioverskrifter som er avhengige spørjesetningar:Kva eit ion er. Ein gjer òg fort den feilen å setjespørsmålsteikn etter formuleringar som *Vispør om rovdyr er nødvendige i norsk fauna, el-ler om de kan utryddes? Men dette er ei ut-segnssetning, og vi bør setje punktum inn medraudt i staden for spørsmålsteiknet.

Utropsteikn

Det skal til vanleg ikkje vere utropsteikn i opp-gåvetekstar som desse:

Set opp og rekn ut.Vri kompasset i riktig retning.

Vi kan ta utropsteikn ut med raudt viss det stårslike her.

Mange som skriv, er svært glade i å nytte ut-ropsteikn, og det kan vere grunn til å rette ellerrå til punktum i staden. Da tonar vi nemleg nedforfattarstemma og gjer framstillinga meir nøk-tern. Er ein i tvil, bør ein heller sløyfe enn setjeutropsteikn.

Semikolon

Semikolon er aldri obligatorisk. Ein nyttar detmest mellom heile setningar: punktum er alltideit stort skiljeteikn; komma og semikolon er all-tid små. Det er gale med semikolon i setningarsom denne: *derfor vet vi ikke hva vi ser på; etskred som er gått, eller ett som pågår. Rett medraudt. Her kan vi velje komma, kolon eller tan-kestrek.

100


Kolon

Når det som kjem etter innleiingsteksten, høy-rer direkte saman med den syntaktisk sett, skalein sløyfe kolon:

Når du har lest dette kapittelet, skal du– kunne beskrive oppbygningen av et ion– kunne gjøre greie for elektronets bevegel-

ser

Men i slike tilfelle skal det stå kolon: Du skal ha med desse sakene:– varme klede– sovepose

Sjå også 4.3.8.

4.3.5.4 Mellomrom (breiddesteg)

Eit mellomrom (breiddesteg) tener til å skiljeord og setningar frå kvarandre, og mellomrom-met supplerer slik sett skiljeteikna. Ovanfor erdet fleire gonger nemnt posisjonar der det erobligatorisk å setje mellomrom.

Eit skiljeteikn skal ikkje ha mellomrom fram-føre seg: Adjø! (ikkje *Adjø !). Men når ein brytav ei framstilling med tre punktum, tek ein eitbreiddesteg først: så snille folk ...

Mellomrommet er viktig i fleirordsuttrykksom en gang / ein gong. Her går det inn somein direkte del av korrekt ortografi.

Det skal ikkje vere mellomrom føre og ettertankestrekar som viser tidsrom, avstandar, rela-sjonar eller andre motpolar: 1. mai–10. septem-ber, sytti–åtti personar, sidene 2–10, vegen Rju-kan–Kongsberg, forholdet Lenin–InessaArmand,kampen Noreg–Sverige. Derimot skal ein tanke-strek ha mellomrom føre (og etter) ved innskotog i liknande funksjonar: det står – veit vi – ennomykje att.

Store tal skal ein gruppere i tre og tre sifferrekna frå desimalkommaet: 3 562 987 675,456 90.Tal på fire siffer kan grupperast slik: 4 200 eller4200. Her kan vi krevje konsekvens i manusmed raudt.

Det skal vere mellomrom omkring rekne-teikn som gjeld fleire enn eitt tal: 2 + 2 = 4 (ikkje*2+2=4). Rett feil med raudt. Men merk at einskriv +5 °C (= fem varmegradar) utan mellom-

rom framføre talet. Denne skrivemåten bør nyt-tast når ein også nemner minusgradar (–5 °C).Elles kan plussteiknet sløyfast: 5 °C eller +5 °C.

Det skal vere mellomrom mellom tal og (for-korta) nemning, anten nemninga står framføretalet (kr 10) eller etter det (10 kr, 5,68 kg, 25 l).Også ikkje-bokstavteikn kan vere nemningar:§ 10, 10 %, +5 °C (men: ein vinkel på 180° utanmellomrom).

Brot på desse reglane skal alle rettast medraudt. Når vi rettar mellomromsfeil i lærebok-manus, kan vi mange gonger nøye oss med ågjere det berre i byrjinga og så skrive ein merk-nad om at forlaget må følgje opp. Da er det vik-tig at rettingane våre er klare og instruktive. Feilsærskriving eller samanskriving av ord bør all-tid rettast overalt i manus.

4.3.6 Nokre andre teikn

4.3.6.1 Hermeteikn (bokmål: anførselstegn)

Form

Hermeteiknet har fleire former: „ … ”, ” … ”, « … ». Den første forma, med det første teiknetnede på linja, vart før brukt i handskrift, men erno mindre vanleg, og denne varianten ser visnautt i trykt tekst. Dei to andre, med beggeteikn oppe på linja eller vinklar, er om lag likevanlege. Merk at vinkelspissane skal vende ut-over: « … » (på dansk er det omvendt). Av og tilser vi feilen « … « eller » … », det vil seie at densame vinkelen er brukt både føre og etter sitatet.Da må vi rette med raudt, men det er nok å gje-re det på dei første sidene og så skrive at forla-get må følgje opp rettingane heile vegen.

Funksjonar

Hermeteikn nyttar ein når ein siterer, og ein setda teikna omkring sitatet. Om rekkjefølgja avteikn ved ulike overgangar mellom sitat og tekst– sjå 4.3.7.1.

Å setje hermeteikn som signal om rare ordblir lett ein uskikk, som ein bør passe seg for.Kva som er rart med eit ord eller bruken av det,veit ofte ikkje lesaren noko meir om fordi omdet står hermeteikn. Vi bør ta ut hermeteikna i eisetning som denne: her kan utrekningane”sprekke”. Vi kan nytte raudt, for det er knapt


101

noko å seie på slik bruk av sprekke i det heile.Generelt bør hermeteikna heller ikkje nyttast

til å utheve ord og tekstdelar som viktige. Kur-siv er betre. Hermeteikn og kursiv bør aldri nyt-tast samtidig.

I litteraturlister skal titlar på bøker, aviser,tidsskrift o.l. ikkje ha hermeteikn. Dei kan stå ikursiv. Titlar på artiklar kan stå i hermeteikn,men det er vorte mindre vanleg. Oftast sørgjerein for å redigere litteraturlista slik at det gårfram kva som er artiklar, og kva som er heile pub-likasjonar.

Særleg aviser nyttar heller replikkstrek (–) ennhermeteikn ved replikkar. Streken, som ofte sva-rer til tankestrek, men som også kan ha ei sær-skild lengd, erstattar altså hermeteikna. Da er deiledige til bruk ved sitat o.l. inne i replikken.

Ein del forfattarar lèt vere å setje hermeteiknnår dei siterer lengre tekst som dei set innrykt iblokk. Dette er greitt når det er klart at tekstener eit ordrett sitat. Ein kan i tillegg seie ifrå i eitforord at sitata er redigerte slik.

Det må ikkje vere tvil om kva som er ordrettsitat, og kva som forfattaren sjølv gjev att frå eikjelde.

Kor mykje skal stå i hermeteikn?

Ein kan kome i tvil om kor mykje det er rett å si-tere frå ein tekst for å få fram poenget. Bør einskrive: lova seier at opplysningane må sendast”samtidig med” at inntekta blir rekneskapsførteller: lova seier at opplysningane må sendast”samtidig med at” inntekta blir rekneskapsførtnår ein siterer? For å finne ut det kan vi sjå kormange ord vi må ta ut viss vi set inn noko anna.Her kan det høve med ”når”, og da må vi ta ut”samtidig med at”. Altså høyrer at med innan-for hermeteikna.

Gløym ikkje å setje det siste hermeteiknetder sitatet sluttar. Stryk hermeteikn med raudtetter såkalt(e)/såkalla.

4.3.6.2 Parentes og bogestrek

Vi må passe på at det i manuset er skilt mellomvanleg parentes (rund parentes) og hakeparen-tes. Det er ein tendens til å nytte berre den førstetypen overalt. Men hakeparentes bør stå rundt

utelatingar i sitat, med tre prikkar dersom utela-tinga er kort: [...], og tre tankestrekar dersom hoer lengre: [– – –]. Hakeparentes skal òg setjastrundt dei innskota i sitatet som forfattaren sjølvgjer (korreksjonar, kommentarar o.l.). Rett medraudt slik at desse reglane blir følgde.

Høgreparten av ein halv vanleg parenteskallar vi bogestrek, og han ser slik ut: ). Bogestrekhar vore mykje nytta etter tal og bokstavar ipunktoppstillingar, men dette blir ikkje lengerrekna for korrekt. Derimot kan vi godta nokobruk av bogestrekar i samanhengande tekst derdei gjer meininga tydelegare, for eksempel derdet blir vist til illustrasjonar og dei omgrepa eintaler om, ikkje er markerte på anna vis. Da kandet sjå slik ut: på figur 6.2 ser vi dei første ek-semplara av 1) bil, 2) tog, 3) dampskip. (Herkunne tala elles lett ha forvirra lesaren.)

4.3.7 Rekkjefølgja?

4.3.7.1 Skiljeteikn og hermeteikn

Dersom eit sitat er ei setning, skal skiljeteiknetstå framføre slutthermeteiknet: Han sa: ”Egkjem i morgon.” Det gjeld også viss ein bryt oppden siterte setninga på denne måten: ”Eg kjem imorgon,” sa han, ”viss eg rekk det.” Dersomheile ytringssetninga kjem etter sitatet, blir detslik: ”Eg kjem i morgon,” sa han. ”Kjem du imorgon?” spurde eg.

Der sitatet berre er ein del av den setningaein sjølv skriv, blir det annleis: At han sier ”jegvil ikke”, er ikke noe å bry seg om. Eventueltkan vi skrive: At han sier: ”Jeg vil ikke”, er ikkenoe å bry seg om.

Også ved namn nyttar vi ofte hermeteikn, ogi genitiv (mest på bokmål) heiter det da for ek-sempel dampskipet ”Astma”s forlis, med s-enetter slutthermeteiknet.

Brot på desse reglane rettar vi med raudt.

4.3.7.2 Skiljeteikn og parentes

Eit skiljeteikn skal stå saman med den heilska-pen det høyrer til, anten heilskapen er sett i pa-rentes eller inneheld ein parentes: Hun gavmange eksempler. (Men de var ikke fullstendi-

102


ge.) Gje nokre eksempel (slik som her). Rett feilmed raudt.

4.3.8 Punktoppstilling

Punktoppstillingar (rubrikkoppstillingar) eroppstillingar med linjeskift mellom kvartpunkt. Ein trekkjer stoff ut av den samanheng-ande teksten og stiller det opp på denne måtenfor å gjere framstillinga meir oversynleg, strekeunder ting e.l.

Det er mange måtar å gjere dette på. Punktakan markerast med spesielle teikn (stjerner e.a.),tankestrekar, tal eller bokstavar framføre seg.Dei kan òg vere markerte berre med innrykk(det høver dårleg dersom dei går over meir ennei linje). Merk at det ikkje skal vere punktum et-ter tal og bokstavar som er punktmarkørar.Markørane (tala, bokstavane e.a.) kan rykkjastinn frå den vanlege margen, teksten i punktakan rykkjast inn eitt steg til, med eigen venstre-marg, og ein kan ta ekstra linjeskift føre og etterpunkta.

Med rettingane og framlegga våre bør vifremje eit så konsekvent system som råd i heileboka.

Hos somme forfattarar blir punktoppstil-lingar nesten ein mani, mens andre godt kunnenytta slike oppstillingar oftare enn dei gjer. Beg-ge delar kan vi peike på i ein merknad til forla-get, om vi ser noko slikt.

Vi må godta at det blir veksla mellom ulikeslags punktoppstillingar i manuset, berre opp-stillingane er i tråd med reglane, for det skiftarmykje kva som høver i den samanhengen einarbeider med.

Her er nokre viktige tips: Teksten bør ta tilmed storbokstav i punkt

– som sluttar med punktum eller eit anna stortskiljeteikn

– som inneheld fleire setningar (heilsetningar)

Når stoff er trekt ut av den vanlege teksten, blirskiljeteikn mindre nødvendige. Det skal ikkjestå punktum til slutt i ledd som ikkje er heilesetningar. Inneheld eitt eller fleire av punkta påførehand eit punktum, tek vi det ut med raudteller krev at ein gjer alle punkta om til setningar.

Vi kan godta at nokre punkt er heile setning-ar, men andre ikkje, og da aksepterer vi òg at detstår stor (eller liten) forbokstav først utan at detkjem punktum eller eit anna skiljeteikn til sist ipunktet.

Andre gonger bør teksten i punkta ta til medlitenbokstav. Det gjeld i punkt

– som er korte– som er ein uunnverleg del av den setninga

som innleier punktoppstillinga

Det vanlegaste er at det ikkje står komma etterpunkta, men iblant kan anten komma eller se-mikolon vere nyttig (sjølvsagt ikkje der punk-tum bør stå), på same måten som eit og eller eiteller mellom det nest siste og det siste punktet.Men vi kan gjerne gjere framlegg om enklareløysingar der det høver slik.

Punkta skal vere språkleg parallelle, det vilseie at dei er formulerte med same typen set-ningar eller same typen innleiingsord.

Di meir heterogene punkta blir, di meir talerfor å skrive om på nokre av dei for å få størrelikskap. Det verkar ikkje så oversynleg om ein(som her) stiller saman

– eit par ord– punkt som er bygde opp av meir enn ei set-

ning. I slike tilfelle kan ein jo setje punktumog ta til med ny setning, men det går ikkjealltid så bra der punkta har altfor ulikt om-fang. Grunnen er at lesaren da lett mistaroversynet att

– eittordspunkt

Denne oppstillinga nærmar seg grensa for detakseptable. Noko av stoffet i det midtre punktetburde vore trekt ut og omtalt i den samanhen-gande teksten føre eller etter.

Les meir om dette i Vinje: Skriveregler/Skrive-reglar.

103

5.1 Allment

Språkleg kan ei lærebok svikte elevane sjølv ombåde setningsbygnad, tekstbinding, logiskestrukturar og formale sider er framifrå. Har ik-kje forfattaren valt orda sine med omtanke heilevegen, kan ikkje boka fungere godt. Det rette or-det er viktig.

Det er mange omsyn å ta, og det er mangefeller ein kan gå i. Med orda skal forfattarar ik-kje berre uttrykkje seg eintydig, enkelt, konse-kvent og variert, men også respektere og vidare-føre dei tradisjonane som ligg i faste uttrykk(kollokasjonar og idiom) og i hevdvunne ty-dingar og bruksmåtar. Samtidig må det vererom for språkleg fornying og for ein personlegtone. Som konsulentar må vi her vere observan-te og vise godt skjøn.

Det viktigaste ordtilfanget i norsk er ordboks-ført, og opplysningane i autoritative ordbøkerskal danne grunnlaget når vi vurderer ordbruk.Samtidig blir det laga nye ord, og forfattarar måkunne ta dei i bruk. Men ikkje alt her er lødiggods. Ofte må vi ta stilling til nye lånord. Frå en-gelsk kjem det stadig inn ord i norsk, og nynorsk-forfattarar nyttar ord med bakgrunn i bokmål.Dei fleste av dei eigentlege nyorda er for sin delfelles for målformene. Korleis ein skal vurdereord som ikkje står i ordlistene, tek vi opp i 5.1.2.

Ein spesiell del av ordtilfanget er terminolo-gi, dei fagspråklege omgrepa innanfor ymseområde. Ein underteig her er særnamn av di-verse slag.

Nedanfor tek vi opp både problematiskepunkt som knyter seg til orda og bygnaden dei-ra (morfologi), og spørsmål som gjeld val ogbruk av det ordet som er det rette i samanhen-gen.

5.1.1 Noko om bygnaden til norske ord

Vi skil mellom usamansette ord, samansetningarog avleiingar. Samansetningar er ord som er sa-

mansette av to eller fleire andre ord (som tele-fonkatalog av telefon og katalog). Avleiingar erbygde opp av usamansette ord eller samanset-ningar pluss forledd eller etterledd (som an-,be-, in-, -ing, -sjon, -skap osv.), som ikkje sjølveutgjer ord som kan stå aleine.

Dei aller fleste orda er felles for bokmål ognynorsk. Men målformene har også sine spesia-litetar.

Ein del viktige usamansette ord har valfrieformer, spesielt på nynorsk: kvar eller kor (omstaden, berre kor om graden: kor mykje), kviforeller korfor, difor eller derfor, di – di eller dess –dess, mye eller mykje, ovanfor eller ovafor (ognedan- eller neda- osv.). Her må vi jamne ut vak-ling for kvart ord (men dess – dess trekkjer medseg dessverre, di – di trekkjer med seg diverre).Derimot kan ein kombinere difor og korfor. Merkat ein berre kan skrive korleis (ikkje *kordan).

Det finst i språket nokre faste fleirordsut-trykk (mange er gamle preposisjonsuttrykk),som skal særskrivast (for eksempel til like). Vimå kunne skilje mellom dei og liknande, sa-mansette ord som skal stå i eitt (som tilbake).Hovudregelen er den at viss eitt av orda kan ståaleine, skal uttrykket skrivast åtskilt: i fjor (forein kan skrive i hele/heile fjor), for øvrig (berrepå bokmål; ein kan skrive de øvrige). Les meirom dette i 4.3.2.2.

Uttrykk med stivna kasus må også få rettform: av gårde/garde, i tide, på fote, til sjøsosv. Her er det rett med særskriving (fleirords-uttrykk). På bokmål må ikkje til stede (nynorsk:til stades) forvekslast med preposisjonsuttryk-ket til stedet (politiet var til stede – politiet komraskt til stedet) – og heller ikkje med verbet til-stede (”gi, tillate”) Sjekk ordbøkene. Merk òg atformene på bokmål og nynorsk kan skilje segklart frå kvarandre (jamfør også til bunns/bot-nar o.a.).

Blant nynorskbrukarar har det frå gammaltvore delte meiningar om grupper av lånord,

Kapittel 5

Ord, termar og namn

104


særleg avleiingar med lågtysk opphav og for-og etterledd som an-, be-, -messig, -bar, -aktig, -heit, -else. (Omvendt har visse norske etter-ledd, som -voren, liten plass i bokmålstradisjo-nen.) Vi må ikkje gløyme at bruk eller ikkje brukav slike ord kan vere språkpolitisk (eller stilis-tisk) meint av forfattaren. Når vi skal vurderebruken, må vi må byggje på det som er med iordbøkene (les også forordet nøye), og med litttrening kan vi greitt halde styr på kva for ordsom er aksepterte. Vi kan rette begrep til om-grep i nynorskmanus, for *begrep står ikkje inynorskordbøkene, men vi kan berre rå til dettradisjonelle dumskap i staden for dumheitmed blyant, for dumheit står der.

På begge målformer viser ofte verbalsub-stantiv som endar på -ing, til ei handling, mensdei tilsvarande som endar på -ning, fortel omresultatet av handlinga. Det vanlegaste eksem-pelet er bygging og bygning. I lærebøker eroppbygging om det å byggje opp noko og opp-bygning om struktur eit vanlegare tilfelle. Eitanna par som følgjer mønsteret, er bokmål foru-rensing/forurensning (på nynorsk dekkjerureining begge tydingane).

Dette mønsteret er nyttig så langt det rekk,men dekkjer ikkje alle tilfelle. På bokmål har nok-re ord jamstilte hovudformer på -ing/-ning, foreksempel overvåk(n)ing. Det kan vere aktuelt årå til overvåking. Vi bør ofte satse på ing-ordder samanhengen viser at det er fritt val. Det er-ing som står sterkast i norsk. I nokre høve bur-de mønsteret gjelde, men vanleg bruk har favo-risert den eine forma. På bokmål er forskningog lesning vanlegare enn forsking og lesing,også om handlinga. Iblant er det vanskeleg åvite om ordet viser til handlinga eller resultatet.Ei hjelp kan det da vere å sjå om det i saman-hengen kunne passe å nytte ordet i fleirtal. Detsom det kan vere fleire av, er meir sannsynlegeit resultat eller produkt enn ei handling. Vissforurensninger passar (bokmål), så skriv foru-rensning.

Det speler òg ei viss rolle kva for konsonantverbrota endar på. Endar ho på -d, blir det somregel -ning. (det er få avvik av typen inngjer-ding). Endar ho på -r, blir det mest alltid -ing(det er vanskeleg å finne fleire unntak ennsmurning).

Iblant kan ei form på -ning bli tvitydig, slikat ho kanskje ikkje bør brukast, som brannslok-ning på bokmål (sløkkjer nokon brannen, ellersloknar han sjølv?). Merk elles desse orda, somikkje skal ha -ning, verken på bokmål eller ny-norsk: gransking, kringkasting, minsking, sat-sing, utblåsing, utlysing.

På nynorsk er -ning mindre vanleg enn påbokmål. På bokmål kan ein for eksempel habåde avskriving og avskrivning, mens berrevarianten på -ing går an på nynorsk. Merk òg atdet må heite forsking på denne målforma. Påden andre sida er endinga -nad meir vanleg pånynorsk, ikkje berre i ord som hugnad og lag-nad, men òg når det er tale om ei verksemd ellereit resultat, som i lesnad (= lesing). Iblant stårformer på -nad attmed former på -ing og -ning,ofte slik at dei første trekkjer mot resultatet meirenn mot handlinga. Sjå etter kva ordboka seierom avsetjing, avsetning og avsetnad, om om-setjing, omsetning og omsetnad for å få dettedemonstrert. Bruk i det heile ordbøkene flittigpå dette punktet.

Etterleddet -else kan verke gammaldags. Ibokmålsmanus gjer vi iblant framlegg om eikortform eller ei form på -ing i staden for ord på-else, for eksempel om avvik i staden for avvi-kelse, svar i staden for besvarelse og innarbei-ding i staden for innarbeidelse. Endinga skalhelst ikkje nyttast på nynorsk. Unntak er i en-keltord som spøkjelse.

Etterleddet -het på bokmål har på nynorskforma -heit, men denne endinga høyrer heime iberre nokre få ord på nynorsk. I staden bør einnytte ord på -leik, -nad, -skap o.l., om ein da ik-kje kan skrive om til ein utrykksmåte med verb.Også etterledda -sel og -sle møter vi ofte i ver-balsubstantiv, særleg på nynorsk. Dei to er oftevalfrie på denne målforma og tevlar med kvar-andre i same ordet: førsel eller førsle, høyrseleller høyrsle. Merk at det her ofte, men ikkje all-tid også er skilnad i grammatisk kjønn: det hei-ter førselen eller førsla, men berre hø(y)rsla.Merk at nynorsk iblant har kortformer sommotsvar, sannsyn og tilhøyr (bokmål: motsva-righet, sannsynlighet, tilhørighet).

I innbyggjarnamn er det på norsk ofte val-fritt med -ing og -er/-ar: nederlending eller ne-derlender/nederlendar (slik òg ved grønlen-


105

ding, finlending osv.). Innbyggjarnamn på -ingstår sterkare i nynorsk enn i bokmål (kan favori-serast når vi jamnar ut vakling). Namn på inn-byggjarar av statane i verda kan ein forrestenfinne i den samnordiske Statsnavne og nationali-tetsord. Visse former på -an(er)/-an(ar) somskulle erstatte -eser/-esar, er no tekne ut att, slikat det på nytt er riktig å nytte dei siste: ghane-ser/ghanesar. Innbyggjarar av stader i Noregkan vi slå opp i blant anna Norsk stadnamnleksi-kon og Leira: Ordlaging i norsk.

Merk at der vi på bokmål har verb med infi-nitiv i kortform og langform, skal sluttkonso-nanten i langforma vere valfri i ing-avleiinga:avkleding eller avkleing osv. På nynorsk erkonsonanten her obligatorisk (avkleding), somhan er det i presens partisipp av typen svidan-de. For bokmål må vi prøve å slå opp slike par-tisipp i ordlista i det einskilde tilfellet.

Når det gjeld adjektiv, må vi vere merksamepå skiljet mellom -holden/-halden og -holden-de/-haldande. Det første er gamle perfektumpartisipp, det andre er presens partisipp, og deisiste er særleg brukelege på bokmål. Det heiterfor eksempel tilbakeholden/atterhalden, menavholdende/fråhaldande eller betre fråhalden(også former på av- går). Bruk ordliste.

Avsnitta ovanfor handlar om avleiingar. Nårdet gjeld samansetningar, må vi – slik det også erunderstreka andre stader i denne boka – vere påvakt mot falsk særskriving av samansette ord et-ter engelsk mønster, og mot feil i bruk av binde-s.Eit eksempel på det første har vi i *opphørs salg/ *opphøyrs sal, og den slags formuleringar skalvi slå ned på, jamvel om dei vel ikkje er så vanle-ge i lærebokmanus. Vi bør likevel godta standardog topp som adjektiv (standard utrusting, toppresultater), men kan nok iblant tilrå samanskri-ving. Særskrivingar som *kjempe rabatt er der-imot feil og må rettast. Samtidig må vi vite kvafor nokre uttrykk som faktisk er fleirords (for øvrig (berre bokmål), i alt o.l.). Sjå 4.3.2.2.

I manus manglar iblant binde-s-en der hanskal stå, som i *opphørsalg/*opphøyrsal.

Omvendt kan han kome inn på feil stad, somi *verkstedsindustri/*verkstads-. Her gjeld detå slå opp i ordlista. Det er valfritt med binde-sblant anna i samansetningar med nedbør-ellernedbørs-, som nedbør(s)område. Også visse

avleiingar har binde-s, som enslig/einsleg ogtidsmessig. Det finst dessutan binde-e, sjå4.1.1.2.

Merk at ein i visse samansetningar på bok-mål kan bruke ei noko anna form enn i det usa-mansette ordet. Billed- går ved sida av bilde-:billedkunst eller bildekunst osv., enda det usa-mansette *billede er teke ut av rettskrivinga.Også fortjenst- kan valfritt nyttast i staden forfortjeneste- i nokre samansetningar (fortjenst-medalje, fortjenstfull) og er obligatorisk i av-leiinga fortjenstlig.

På begge målformene er samansetningarmed både kassa- og kasse- greie enda den usa-mansette forma berre er kasse: kassaapparat el-ler kasseapparat. Her bør vi jamne ut for alleord under eitt, og vi kan gjerne velje den sys-temrette forma kasse-.

5.1.2 Ord som ikkje står i ordbøker eller oppslagsverk

Ordbøker og oppslagsverk kan aldri fullt utdekkje den ordmengda som kan nyttast i norsk.Dels kjem det stadig nye ord, dels er det ord ibruk som av ulike grunnar ikkje er tekne med ioppslagsbøker. Vi lagar blant anna nye ord tileige bruk når vi treng det. (På kjøkkenet kan einfor eksempel ha nytte av slike som krydder-bokskasse og skjerefjølknagg.)

Hovudprinsippet for behandling av nye order at dei må tilpassast dei reglane for stavemåteog ordlaging som gjeld.

Heimlege ord

Dei fleste nye orda som byggjer på norsk ord-materiale, er samansetningar. Mange er pro-blemfrie, andre kan by på vanskar i samanset-ningsfuga. Skal det vere binde-e, binde-s ellerrein samankjeding, eventuelt bindestrek? Sjå4.1.1.2.

Avleiing er ein annan viktig ordlagingsme-kanisme. Mykje går automatisk, men tvilstilfellevil dukke opp. Kan vi ut frå mønsteret bake – enbaker / ein bakar, programmere – en program-merer / ein programmerar godta for eksempel”en roter” / ”ein rotar” eller ”en indoktrinerer” /”ein indoktrinerar”? Dersom det på førehand

106


finst eit ord for omgrepet, må vi vere varsamemed å godta slike nylagingar. ”Roter”/”rotar”bør rettast til rotekopp, mens indoktrinerer/in-doktrinerar kan godtakast fordi det ikkje frå førfinst noko ”indoktrinant”, ”indoktrinent”, ”in-doktrinator” eller kva det måtte vere.

Innkorting av ord er vanleg. Ordbokførtekortord (for eksempel dept, lok, manus, porno)må vurderast kvar for seg. Ikkje-ordbokførtekortord bør rettast, for eksempel ”diff” til diffe-ranse, ”preppe” til preparere.

Ord som er komne utanfrå

Her er nokre nyord frå dei siste 10–15 åra: aids,ecstasy, fatwa, japp, glasnost, grunge, nerd,perestrojka, raveparty.

Ordet japp (frå engelsk ”YAP”) er eit eksem-pel på god tilpassing til norsk. Derimot passargrunge (slik i Tanums store rettskrivningsordbok)og raveparty dårleg inn i norsk med det misfor-holdet det her er mellom skrivemåte og uttale.

Ord som er nemningar for fenomen, gjenstan-dar og personar, bør skrivast med små bokstavarsjølv om utgangspunktet er forbokstavord, jam-før utviklinga til desse orda: RADAR > radar,LASER > laser, AIDS > aids og YAP > japp.

Når utanlandske ord og uttrykk dukkar oppi lærebøker, kan det vere nyttig med ei totrinns-vurdering. Finst det allereie eit norsk ord elleruttrykk for omgrepet? Viss ikkje – kan da detutanlandske ordet eller uttrykket takast inn iuendra form, eller bør eller må det tilpassast påein eller annan måte, eventuelt vike plassen forei omskriving?

Bokmål og nynorsk

Når det gjeld dei eigentlege nyorda, er dei sjølv-sagt nye i begge målformene. Men ein god delav det som er nytt i nynorsk, kjem frå bokmål,og spørsmålet blir da kva vi skal godta av det. Idag er mange ord på an- og be- i bruk på ny-norsk, og det er ofte viktigare å vite kva som ik-kje er tillate, enn omvendt. Færre ord på -else og-heit er godtekne, men sjekk alltid med ordliste-ne, der vi finn slike som leilegheit, tospråkleg-heit, røykjelse, spøkjelse. Det finst òg ord somhar gått den andre vegen, frå nynorsk til bok-

mål, men dei er færre. Kostnad, merknad, søk-nad, kjømda er eksempel på det. Alle nye lån-ord må vurderast nøye.

5.1.3 Framandord

5.1.3.1 Avgrensing og kriterium

Mange framandord er gamle i norsk og har eietablert stilling i språket. Problemet med fra-mandord er ikkje alltid bygnaden eller skrive-måten, men bruken og tydinga.

Alle framandord er lånord, men ikkje alle lån-ord er framandord. Framandorda er ei del-mengd av lånorda, nemleg dei lånorda som vi-ser så tydeleg avvik frå norsk språkstruktur atdei skil seg ut frå det heimlege ordtilfanget. Av-vika kan være

– grafiske (som i quadriceps, ein muskel)– grafofonetiske (dette gjeld forholdet mellom

uttalen og skrivemåten jamført med andreord i språket, som i image, der det er stortavvik, eller i ord som departement, der utta-len skil seg mykje frå den meir regelrette i ar-gument, ornament osv.)

– grammatisk-morfematiske (for eksempel -asom fleirtalsending i ord som fakta)

Dette kan samlast i nokre hovudkriterium:

1 Forma er ugjennomsiktig, som i demo- pluss-krati jamført med folke- pluss -styre.

2 Særleg i normert uttale ligg hovudtrykketofte lenger ute i ordet enn på første stavinga,slik hovudmønsteret er for ord i norsk, jam-før for eksempel intrikat, respekt, skamfere.

3 Forholdet mellom skrivemåte og uttale erofte eit anna enn i heimlege ord (ein skulleventa at baby anten hadde uttalen ”baby”etter skrivemåten eller skrivemåten ”bebi”etter uttalen).

4 Det finst andre vanskar ved bruken som einikkje har ved heimlege ord.

I tillegg kjem eit meir mellombels kriterium:

5 Ordet er så nytt i norsk at det kjennest fra-mandt same korleis forma og uttalen er.


107

Det er to hovudgrupper av framandord: deisom kjem frå dei klassiske språka latin og gresk,og dei som kjem frå andre språk, i dag oftast fråengelsk. Begge gruppene kan vise alle kriteria,men den første viser oftast 1 og 2, den andre of-tast alle utanom 2. Vanskar som gjeld kriteria 2og 4, er lettast å handtere for framandord frå la-tin, fordi det ofte gjeld ord som er gamle i norskog har slutta seg til mønster som folk kjenneratt. Det er ord av den ikkje-latinske hovudtypensom er vanskelegast å skrive og bøye rett.

Mange lånord, også slike som er temmelegferske, som stress og mobbing, skil seg ikkje utfrå heimlege ord i uttalen, skrivemåten ellerbøyinga. Dei er framleis lånord, men ikkje fra-mandord.

5.1.3.2 Er ordet funksjonelt og brukbart?

Vi klarer oss ikkje utan framandorda og skal ik-kje prøve å kaste dei ut overalt. Dei fyller oftehol i ordtilfanget. Folk oppfattar manko som eitframandord og knyter det til mangel på pengareller noko anna som kan teljast. Det dekkjer ik-kje det same som mangel; det skal vere ein spe-siell samanheng for at det skal vere rett å skrive”manko på parkeringsplassar”.

Framandorda har som regel ei meir avgren-sa og derfor meir presis tyding enn eit heimlegdelsynonym. Å skifte ut eitt framandord krevofte fleire ord og dermed meir plass. Om ein vilta denne ”kostnaden”, må vurderast for kvargong.

Framandord høyrer ofte heime i fagspråket iein vitskap eller eit yrke. Sjå òg 5.2.

5.1.3.3 Krav til framandorda

Ordet må for det første vere rett. Kva meinerforfattaren med ”parabolide”? Kanskje finst detnoko som heiter det, men når vi finn paraboloi-de i ordboka, bør mistanken melde seg, og vibør i det minste skrive ein merknad om det tilforlaget. Eit handverksmateriale som forfatta-ren kallar ”cernit”, kan vere feil for cermet(blanding av metall og keramisk materiale). Omvi prøver å handskrive ordet og det da viser segat det med lykkjer og stavar lett kan tolkast som

eit anna eksisterande ord enn det tvilsame ordeti teksten, bør vi bli ekstra på vakt. Det finstframleis somme handskrivande forfattarar somoverlèt reinskrivinga til folk som ikkje kjenneremnet.

Somme framandord har eller har hatt vari-antar som ikkje er offisielle, men som framleisheng att, for eksempel *genetiv for genitiv og*onomatopoietikon for onomatopoetikon. Vimå slå opp framandorda i ordlista oftare enn vitrur det trengst.

For det andre må ordet vere nødvendig i sa-manhengen. Viss ikkje, bør det skiftast ut medeit enklare og meir gjennomsiktig ord.

For det tredje må ordet vere forståeleg. Innan-for ein samanheng er det kanskje det; står detom eit sjukdomstilfelle som blir verre og verreog endar med mors, skjøner lesaren kanskje atdet tyder døden. Men for å vere sikre bør vi ofteføye til eit meir forståeleg ord i parentes: mors(døden). Har vi den minste mistanke om at lesa-rar flest ikkje kjem til å forstå eit ord, skal det ut-styrast med ”rettleiing”. Dette er ikkje nødven-dig kvar gong eit vanleg framandord blir nytta,men det er særleg viktig at forklaringa kjem derordet står første gongen. Ofte kjem forfattaren itankar om å lage ei forklaring etter at ordet harvore brukt tidlegare i manus, og da skal vi flytteforklaringa dit det var nytta først. (Lærebøkerbør forresten ha stikkordliste der det går framkvar slike ord er forklarte.)

Her høyrer det òg med å gjere det klart omdet er meint ein eller fleire av noko som kan fin-nast i både eintal og fleirtal. På bokmål er detvalfritt å skrive eksempel eller eksempler iubunde fleirtal, men dersom det står at vi skalvise eksempel på dette, kan ein ikkje sjå om detkjem eitt eller fleire. Det bør rettast til et eksem-pel eller to (noen ...) eksempler, også om det føl-gjer eitt eller fleire eksempel etterpå som viserkva meininga er. Ofte har eksempelet eller ek-sempla form av ein eller fleire illustrasjonar somikkje er tekne med i manus, og da veit ein jo ik-kje kor mange det er.

For det fjerde skal ikkje framandord i eittemne utan grunn vike av frå det same framand-ordet på andre område av norsk. Det kan gjeldeskrivemåten – det skal ikkje vere *tachy- (for ek-sempel *tachykardi) i lækjevitskap og taky- (ta-

108


kymeter) i landmåling. Det kan gjelde kjønn ogbøying. En/ein krystall og et/eit krystall,en/ein profil og et/eit profil må haldast fråkvarandre same kva fag dei blir nytta i. En/einbuffer er ein støytfangar i eitt fag, men det blirikkje *et/eit buffer fordi om ein meiner ei salt-løysning i kjemi.

Når det gjeld tydinga, bør vi så langt vi kan,medverke til at framandordet blir brukt rett ogikkje får spesielle nyansar fordi forfattaren ikkjeveit korleis ein elles nyttar ordet. Det kan nokende med at ordet utviklar ei ny tyding som blirakseptert, men lærebokspråket bør ikkje ta oppden tydinga før ho verkeleg er gjengs og forståe-leg for dei fleste. Virak har til no tydd ”sterkros”. Men ei ny tyding, ”oppstyr, uro”, er etterkvart vorten vanleg. Ho kjem vel inn i ordbøke-ne, men det er enno for tidleg å godta ho i lære-bøker. Dette problemet gjer seg òg gjeldandeved meir heimlege ord.

5.1.3.4 Overbruk

Som alt anna kan også bruken av framandordoverdrivast. ”I mitt fag seier vi ikkje noko anna,”påstår mange forfattarar om eit framandord somikkje gjev noko meir enn eit tilsvarande heimlegord. At framandordet berre høyrer til fagsjar-gongen, er ikkje grunn nok til å bruke det, i allefall ikkje aleine. Om nødvendig kan det føyast tilden heimlege hovudtermen med opplysning omat dei nyttar det i ”verkstadspråket”.

Overbruk er også ofte knytt til moteord. Hermå vi sjå til at det er variasjon i ordbruken, slikat lesaren slepp å keie seg på grunn av stadigegjentakingar. Dette gjeld ikkje berre framandor-da, men like mykje heimlege ord som således/såleis blant juristar for å innleie ei følgjesetningeller ulike, som har overteke for forskjellige ogtil og med for flere/fleire, eller kun, som kon-kurrerer med bare/berre, eller dette der det erdet rette.

5.1.4 Kan ein velje ord fritt?

Under det førre punktet streifa vi spørsmålet omnår ein bør eller ikkje bør velje å nytte framand-ord. Men spørsmålet om ordval er mykje meiromfattande enn berre det som gjeld framandord.

Det er viktig at dei rettingane vi gjer i manustil lærebøker, og dei framlegga vi kjem med, ik-kje går ut over uttrykksregisteret til gode forfat-tarar. Variert og presis ordbruk er ein rikdom ialle tekstar. Men det inneber på den andre sidaikkje at ein står heilt fritt til å velje ord. Ord kanvere mindre høvelege av mange grunnar. Somkonsulentar har vi ei viktig oppgåve i å vurdereom orda til forfattaren er velvalde eller proble-matiske.

Når målet er å nå fram til så mange som råd,bør ein ikkje nytte ord som berre dialektbrukararfrå eit avgrensa område skjøner (som rø forsnakke og villing for kviting). Mindre kjendeord av alle slag må vi alltid vurdere. Er dei så liteutbreidde som inngetogen eller nebengeskjeft,kan dei ikkje stå utan forklaring i ei lærebok. Istaden for lite kjende nynorske tradisjonsord avtypen tame, råme og åfått kan vi gjere framleggom synonym (for eksempel dugleik, fukt oggale eller harmeleg, i same rekkjefølgja). Ordkan elles vere forelda av mange grunnar. Om-grepet gymnasiast var knytt til det gamle gym-naset og blir enno brukt ein del, men bør ikkjenyttast i lærebøker om forholda i dag. Ein deltradisjonelle funksjonsord med dansk-tysk opp-hav, som kun, samt og dog, verkar stive og kanmange gonger frårådast (bokmålsmanus) ellermå rettast (nynorskmanus). Jamfør 5.1.6.

Vi bør sjå opp for ord av den typen som kankome til å støyte einskildmenneske eller grup-per (kjerring, neger, lapp (= same), pakkis o.l.).Møter vi slike ord, bør vi som regel slå ned pådei. I dag motarbeider ein også kjønnsmarkerteord som formann, tillitsmann, kontordame,lærerinne/lærarinne, sjukepleierske (bokmålogså syke-), og er det slik at dei kan verke dis-kriminerande, bør vi sjå det som ei oppgåve å råifrå dei eller gjere merksam på valøren der deiblir nytta.

Ord kan også elles ha smak av vurdering ogbør nyttast med omtanke av den grunn. Sjanseer ofte positivt ladd, og ein bør unngå å skrivefor eksempel sjansen til å få kreft er liten. Setinn risiko e.l. Mulighet/moglegheit kan verepositivt ladd, men kan også dekkje både det po-sitive, det nøytrale og det negative, fordi alt det-te kan vere mogleg.

Ord set grenser for kvarandre blant anna ut


109

frå tydinga. Mange ord lèt seg kombinere, andreikkje: Både køyre ein bil og segle ein båt gårgreitt og også køyre ein båt (om båten har mo-tor), men *segle ein bil går ikkje! På bokmål kanein mann vere forvorpen (ordet bør ikkje bru-kast på nynorsk), men kva med ein organisa-sjon? Overført kan vel ein ungdomsorganisa-sjon kallast ”forvorpen”, men da er det eit bile-te. På same måten kan ein djerv lyrikar skrivesola formørkte landet, men slike nyskapningarpassar sjeldan i sakprosaen i lærebøker.

Det er ikkje uvanleg at tradisjonelle ord blirbrukte på ein ny måte, og brukaren gjev da or-det ei ny tyding. Eksempel er junior brukt omkvinner og bakdel nytta også som motstykke tilfordel (= ”ulempe”) og bokmål utreder nytta itydinga ”forfattar av utgreiingar” (før brukt ombønder med plikt til å halde hest for hæren).Kva er det rimeleg å godta? Dei eksempla somer nemnde, er alle greie. Derimot bør vi ikkjegodta for eksempel at forfattarar nyttar synde-bukk i tydinga ”syndar”, for syndebukken erden som blir ofra eller får skulda, mens synda-ren er skuldig. Sjå også neste punkt. Sommegonger dekkjer ny bruk over faktafeil. Skullenokon kalle pakistansk eit språk, må vi rette (tilfor eksempel urdu, om det er det forfattarenmeiner).

Ny bruk av ord er ofte tydingslån, og lånakan vere akseptable eller uakseptable. Som ek-sempel på det første må vi rekne familiær i ty-dinga ”fortruleg” (ho vart raskt familiær medbegge skriveprogramma), som er lånt frå en-gelsk. Når nynorskforfattarar skriv *dette had-de stor tyding for samfunnet eller *dette tyddeeit stort framsteg, er det tydingslån frå bokmål(lån av tydinga av tyding!), men her må vi rette(til dette hadde mykje å seie, dette var eit stortframsteg e.l.). Nynorsk einkvan (”ein eller an-nan”) brukt på ein måte som svarer til bokmålenhver (og ofte omlaga: *dette veit einkvar),slår vi òg ned på.

Ord blir overførte som metaforar, språklegebilete, til nye område. Her må vi vere opne, menkritiske. Språklege bilete kan gje ei framstillingeit personleg, engasjert drag, men overdrivenbiletbruk gjer kanskje teksten svulstig, tvitydig,klossete eller komisk. Bilete kan også vere uhis-toriske (som i von Westen ønskte å marknads-

føre kristendommen blant samane; dette var på1700-talet), forslitne eller søkte, og da bør vi råifrå dei. Bilete i kombinasjon kan gje rare resul-tat når dei konkrete referansane går dårleg sa-man, og da må vi kanskje rette med raudt (*Ib-sen var en malmfuru som svingte svepen oversin samtid, *få familiar hadde eit sikkerhetsnettå tære på). Rettar vi biletbruk, bør vi gjere for-fattaren og forlaget merksame på grunnen tildet i ein merknad.

Ikkje berre substantiv, men også adjektiv ogverb kan brukast overført, som når somme skrivironiske maleri eller at stadion vil eksplodere ikveld. Mange som skriv, har ei markant biletgle-de. Samtidig ser vi òg ein tendens som er nær-mast motsett, der forfattarar kjenner seg usikreog set nye eller avbleikte språkbilete i herme-teikn utan grunn (det er ”befolkningseksplosjo-nen” vi må gjøre noe med). Vi bør stryke herme-teikna, anten med raudt eller som framlegg.

5.1.5 Samanblanding av ord (kontaminasjon)

Eit problemområde for seg er samanblandingav ord og uttrykk, som på fagspråket heiterkontaminasjon. Det er nokså vanleg å blande sa-man anten orda sjølv (ordformene) eller ty-dinga.

Ofte blandar ein saman ord som lyder nes-ten likt, for eksempel desse para (ord og ordfor-mer): enkel – enkelt, fersk – frisk, fireårig(”som er / varer i fire år”) – fireårlig/fireårleg(”som kan sjåast kvart fjerde år”) (og halv-, to-osv.), foreskrive/føreskrive (”anbefale”) – for-skrive (”bestille”; ”love bort”), kjølvann/kjøl-vatn – kjølevann/kjølevatn, komplement –kompliment, lengre (av lang) – lenger (avlenge, langt), målføre (”geografisk dialekt”) –målform (”variant av skriftleg norsk”; bokmåleller nynorsk), offentlig – offisiell, overfor –ovenfor/ovanfor, velment/velmeint – velme-nende/velmeinande. Nokre par høyrer berreheime på bokmål: bevilgning – bevilling, døye– døyve, overhode (leiar) – overhodet (”i detheile”), skille – skjelne (kan vere synonyme),uanselig – unnselig. Sjekk tydingane i ordlista.

Pass på skilnaden mellom material(e) (”rå-stoff”, ”tilfang, innsamla stoff”) og materiell(”utstyr som trengst for ei viss verksemd”) og

110


mellom personale (”folk som er tilsette på samestaden eller i same føretaket”) og personell(”mannskap”, ”talrikt personale”).

Vi møter òg ord som eigentleg er ”ikkje-ek-sisterande”, nemleg når det blir laga konstruk-sjonar på basis av former som liknar. Eksempeler *nitidig for korrekt nitid og (mest på bokmål)*forhåndsregler for det riktige forholdsregler(forhold tyder her ”oppførsel, åtferd”) og*uvergelig (for uvegerlig).

Men også ord som ikkje liknar kvarandre,kan blandast saman: die (”suge, få bryst”) –amme (”gje bryst”). Ordet blivende (berre bok-mål) tyder ”varig”: en bok av blivende verdi.Det må ikkje blandast saman med vordende(”framtidig”): den vordende far (som på svenskheiter blivande).

Vidare blir ein del ord – ofte eldre – nyttamed feil tyding. Ver på vakt for eksempel veddesse (sjekk tydinga i ordbøker): bramfri, bjør-netjeneste/-teneste, forfordele, gullkalv, kne-sette/-setje, lødig, syndebukk, virak. Spesieltfor bokmål er forulykke. Eit eksempel frå øko-nomisk fagterminologi er stram arbeidsmark-nad, som tyder at det er vanskeleg å få nok ar-beidskraft, men som ofte blir brukt om at det ervanskeleg å skaffe seg arbeid, altså det motsette.I grenselandet mot det ukorrekte ligg forvente,som helst tyder ”å sjå fram til noko” og da erpositivt ladd. Ein skal ikkje ”forvente” at nokogår gale, men vente, frykte e.a. Slikt bør vi retteeller rå ifrå.

Vi må alltid slå opp i autoritative ordbøkernår vi er i tvil om kva ord tyder, eller korleis deikan brukast.

Men ikkje minst er det dei faste vendingane ispråket (kollokasjonane) som styrer ordvalet. Åfinne det rette ordet er svært viktig der vi har ågjere med stivna uttrykk. Slike uttrykk er avfleire typar og svært talrike. Ei spesiell gruppeer idiom, der heilskapen tyder noko anna ennsummen av orda i vanleg bruk seier. Idiomakjem frå bokleg og munnleg tradisjon: skjerealle over ein kam, den grå eminense, kaste blåri øynene på, det er hauk over hane, lure opp istry osv. Dei aller fleste kan ein i modifisertform nytte på begge målformene. Mange av deikjem frå Bibelen, og merk at målformene da kanskilje lag: den fortapte sønn / den bortkomne

sonen, sette sitt lys under en skjeppe / setjelyset sitt under eit kar.

Dei faste vendingane svarer til ein viktig delav språknorma, av det som blir rekna for kor-rekt. Det er ein vanleg feil å blande saman slikevendingar. Nokre eksempel er *utarte seg (avarte seg (som) og utarte (til)), *innfinne segmed (av avfinne seg med og innfinne seg), *gåpå stumpene løs (av gå på stumpene – stumpa-ne var det undre mersseglet, som ein tok inn sistved uver – og gå på helsa løs) og *stille (eit)spørsmålsteikn ved (av stille spørsmål ved ogsetje (eit) spørsmålsteikn ved). Spesifikke forbokmål er *henspeile på (av henspille på oggjenspeile), *henstille til noen om (av henstilletil noen å og be (anmode) noen om å), og *noenog enhver (av alle og enhver og noen (og)hver). Alt dette er feil som bør rettast medraudt. Ved andre samanblandingar bør vi ikkjevere fullt så strenge. En kontaminasjon som giet sterkt inntrykk (av gi inntrykk av og gjøre etsterkt inntrykk) kan vi for eksempel rå ifrå medblyant på begge målformer, men ikkje rette.

Ein sjeldan gong er samanblandinga så inn-arbeidd at vi har fått eit heilt nytt uttrykk. Sliker det med slå seg på brystet (”briske seg”),som nok opphavleg var ei forvrenging av slåseg for brystet (”vise fortviling”).

Når det gjeld idiom, må forfattarar respekte-re tradisjonen i form (så langt han er eintydig)og i innhald (bruksmåte). Vi må rette feil og kangjerne kommentere dei. Er vi i tvil, slår vi opp ifor eksempel Bokmålsordboka, Nynorskordbokaeller Norsk riksmålsordbok. Ver merksam på atmange uttrykk med bibelsk opphav (sjå ovan-for) har fått ei anna form i nyare bibelomsetjing-ar. Her må vi sjå i sitatbøker (som Evensbergetog Gundersen: Bevingede ord). For ordtak kan viha nytte av både ordbøker, leksikon og ord-språksamlingar.

Her er nokre andre idiom som ofte får feilform og bør rettast: ikke/ikkje på langt nær(ikke/ikkje skal vere med), med vitende ogvilje (ikkje viten), se gjennom fingrene med /sjå gjennom fingrane med (ikkje mellom), skjæ-re alle over en kam / skjere alle over ein kam(ikkje under), skyte en hvit pinn etter / skyteein kvit pinn etter (ikkje pil), stopp en hal (fråengelsk eller nederlandsk, en på begge mål-


111

formene, men ikkje halv), vel (godt) skåret fortungebåndet / vel (godt) skoren for tungeban-det (ikkje ikke skåret / *ikkje skoren).

Når det gjeld uttrykket gå noen en høy gang/gå nokon ein høg gang, kan vi godta både ty-dinga ”overgå” og tydinga ”vere nesten likegod som”.

5.1.6 Gammaldagse ord, klisjear

Ord kan også høve dårleg fordi dei bryt med sti-len i ein tekst eller gjev teksten ein stilistisk svipsom ikkje tener føremålet med han. No er stil ihovudsak noko forfattaren må rå over, mensamtidig set også læreboka som sakprosasjan-ger visse krav til stilen. Som konsulentar bør viderfor passe på, men vi må ikkje presse inn vårepersonlege stilpreferansar gjennom rettingar ogframlegg.

Obligatoriske rettingar i ordvalet bør berregjelde feil og overdriven bruk av visse ord ogordformer. Blyantframlegg står vi generelt friaremed. Vi kan rå til moderne former i staden foralderdommelege, vi kan gjere framlegg om ku-rante ord for mindre kjende (også fagsjargong),vi kan setje inn synonym ved lite variert ord-bruk, og vi kan rå ifrå klisjear og moteord. Hervurderer vi både klassesteg og fagområde, attåttema.

På bokmål kan vi ved nokre eldre ord rå ellerrette til meir moderne når tydinga er den same,for eksempel ved meget (betre: svært; raudret-ting til mye når ordet tyder det), formening (bet-re: mening), derved (betre: dermed, men detkan vere ein nyanse mellom dei), beskadigelse(betre: skade). Også ord som desse kan vi ofte råifrå: angjeldende, angående, dog, derav, en-dog, herav, hvorav, hvorledes, imidlertid (deter lov å byrje ei setning med Men …), intet (bet-re: ingenting, ikkje noko), likeledes, samt, ved-rørende. Det same gjeld frasar som med videreog i henseende til. Men hugs at fagspråklegetradisjonar som den juridiske er konservative,og ver varsam.

Således/såleis er eit talemålsfjernt adverbi-al som vi kan erstatte med derfor, dermed, alt-så. Ofte kan det strykast utan at ein taper infor-masjon med det. Det er eit overbrukt ord i juri-disk og administrativt språk.

Også kollokasjonar kan gje tungt språk. Pågrunn av at kan aldri tyde anna enn fordi, somvi ofte kan rå til i staden. På følgende/følgjan-de måte og som følger/følgjer svarer til pådenne måten eller slik, som kan tilrådast medblyant på bokmål og ofte setjast inn med raudtpå nynorsk.

På nynorsk kan vi som nemnt rå ifrå ein delord som er mindre kjende: skiple (heller: flytte,omkalfatre, uroe), råme (heller: fukt), tame(heller: dugleik). Grensa mellom dialektord ogriksord er ei anna her enn på bokmål. Orda kre-te (”kvitre”), ljot (”stygg, fæl”) og røde (”samta-le”) står i Nynorskordboka, men er ikkje forståele-ge for alle.

Men alle ord – også dei gammaldagse – kanfå stå i sitat. Nokre, som dog på bokmål, kan ogsånyttast for å gje ein sentensliknande verknad.

Synonym er gode å ha, for dei gjer det mog-leg å variere framstillinga. For nynorskforfatta-rar er det nyttig å kunne veksle mellom attendeog tilbake etter behov, og vi kan iblant tilrå at-tende slik at lesaren slepp kollisjonar mellomtilbake og preposisjonen til. På begge målfor-mene kan vi gjere framlegg om òg for også, ogomvendt, slik at slitasjen på kvart av desse ordaikkje blir for stor. Men hugs at veksling mellomulike ord for det same ikkje må kome på tversav behovet for ortografisk standardisering (ut-jamning av valfrie skrivemåtar, som ressurs ogresurs, sjå 4.1) eller behovet for terminologiskstandardisering (sjå 5.2).

Språklege klisjear er slike som på gang, påkjøret/køyret, på hogget, fikse, funke, steppeinn, kjøre et opplegg / køyre eit opplegg,komme/kome i inngrep med, i forkant, tett på,henger ikke på greip / heng ikkje på greip,(bare helt) utrolig / (berre heilt) utruleg. Nok-re av dei har slangpreg, andre ikkje. Klisjeanekan vere nyttige å gripe til i nær sagt alle slagstekstar, også lærebøker, men dei kan ikkje få blisærleg mange i eit manus før vi bør tenkje på åtynne ut. Ver også på vakt mot ord som tenderermot språkinflasjon. Om forfattarar ikkje synestat rot er sterkt nok, og heller ikkje kan nøye segmed kaos, men skriv totalt kaos, kan vi gjernerå ifrå det.

Moteord er per definisjon klisjear. Ved over-driven bruk av populære ord kan vi gjerne gjere

112


framlegg om at dei skal avløysast av andre. Fortida har vi blant anna desse moteorda: dyna-misk, filosofier/filosofiar, fokusere, føringer/føringar, konsept, kreativ, perfekt, problema-tikk, produkt, profilere, rimelig/rimeleg (godte.a.), skikkelig/skikkeleg (ekkel e.a.), tragiskog unik. For å fremje variasjon kan vi også slå eitslag for det korte og greie ordet før, i staden fortidligere/tidlegare i alle samanhengar. Noko tilsvarande bør gjelde ulike, som med støtte frå svensk olika nesten har fortrengt for-skjellig(e) hos somme forfattarar. Varier medforskjellig eller skriv om, for eksempel slik: detfinnes ulike metoder > det finnes flere metoder,bruk gjerne ulike fargar > bruk gjerne fargar.

Det er ofte delte meiningar om einskildordet,og det er ein glidande overgang frå godt skjøntil det som berre er personleg smak. Ein ”utryd-dingskrig” må ikkje førast så langt at vi tørkarut språkføringa. Språket i lærebøker skal ikkjevere ”kjønnslaust”.

5.2 Fagspråk og terminologi

5.2.1 Kva er fagspråk, og når er fagspråk brukeleg?

Som konsulentar treng vi òg eit innblikk i ymsefagspråk, fordi det finst fagtermar i dei manusavi arbeider med. På dette feltet må vi utviklekompetansen vår etter kvart.

Fagspråk i trong meining er ikkje noko eigespråk, men eit tillegg til ordtilfanget i allmenn-språket som gjer det mogleg å uttrykkje seg pre-sist om faglege emne. Dersom ein fagleg teksthar ein særleg tung setningsbygnad, er det altsåetter dette ikkje fordi det er fagspråk, men fordiforfattaren skriv tungt.

Det faglege ordtilfanget kan delast inn i ter-minologi og fagsjargong. Terminologien erknytt til emnet; alle som ytrar seg om emnet,treng fagtermar, for eksempel grad og tempera-tur om klimaet.

Fagsjargongen er knytt til grupper. Dei somhøyrer til gruppa, uttrykkjer seg på éin fellesmåte. Seier dei ”skop”, veit gruppemedlemme-ne om det er meint mikroskop eller oscillo-skop. For andre er dette uklart. Dermed er fag-sjargongen uheldig for dei som står utanforgruppa. I fagleg samanheng skal ein ikkje bruke

”draft” om eit sjøkart, og ein transformatorspo-le eller ei vikling har ikkje ”tørn”, men vinding-ar. Tek ein inn fagsjargong i ei lærebok, bør detvere fordi det er nyttig for lesaren å vite kvanoko heiter på ”verkstadspråket” i dei fagmiljøalæreboka er meint for. I så fall bør det seiastklart at det er ein verkstadterm, og kva den til-svarande nøytrale termen er.

I ei lærebok er forfattaren den kunnige og le-sarane ukunnige. Elles trong dei jo ikkje leseboka. Ein forfattar som bruker gruppespråk, stil-ler seg dermed på avstand frå dei han håpar å nåmed boka. Ingen av partane er tent med det.

Når vi ser eit vanskeleg fagord eller -uttrykk,bør vi altså spørje oss om dette er ein term ellereit sjargonginnslag. Er det sjargong, bør detskiftast ut. Det er ikkje nødvendig å skrive omrøykjarar at dei bør ”minisere inntaket”, når einmeiner at dei bør røykje mindre.

Sjargong kan også ha noko med haldningarå gjere eller kan oppfattast slik. Sjukepleiararkallar gjerne pasienten ”pas.” i skrift. I lærebø-ker tek det seg dårleg ut fordi det gjer individetom til noko upersonleg; ordet bør skrivast fulltut. Her er to setningar frå eit lærebokmanus ommedisinske emne:

Hallux valgus er den vanlegaste smertefulledeformiteten av stortåa. Patologisk er det einlateral deviasjon av den proksimale falangpå første metatars.

Det tyder:

Hallux valgus er den vanlegaste smertefullemisdanninga av stortåa. Som sjukeleg til-stand er det eit sidevegs avvik av detkroppsnære tåbeinet på første fotrotsbeinet.

Ein kan spørje om det eigentleg er fleire ter-mar her enn hallux valgus. Ein språkkonsulentbør ta dette opp med forlaget i ein merknad ogspørje om ikkje noko av det, for eksempel de-formitet, patologisk og deviasjon, kan skiftastut med meir forståelege ord.

Konsulenten bør òg vite noko om kven somer målgruppe for boka. Det står gjerne i forordet.Di meir elementær boka skal vere, di meir bør einpasse seg for å nytte avansert terminologi.


113

5.2.2 Behandling av terminologien

5.2.2.1 Nødvendig

Å lære terminologien i eit fag høyrer med til ålære faget. Fagtermane er meir presise enn and-re uttrykksmåtar og ofte kortare. Når dei er til-passa målgruppa og utdanningssteget, høyrerdei med til den faglege framstillinga.

5.2.2.2 Forståeleg

Språkkonsulenten må ofte medverke til at ter-mar blir forståelege. Det kan vere nødvendig åseie om ei skadd okle at elevasjon er nødven-dig, fordi forfattaren vil bruke hugseordet RIKEom ro, is, kompresjon, elevasjon. Men da mådet vere forklart, for eksempel slik: elevasjon (åheve okla) er ...

Her er tre reglar for forklaringar:

1 Forklaringa skal vere lettare å forstå enn detho forklarer.

2 Forklaringa skal kome første gongen det for-klarte ordet blir nytta i teksten.

3 Forklaringa skal ha eit hovudord frå sameordklassen som det ordet som skal forkla-rast, eller eit hovudledd med same funksjo-nen som det forklarte ordet.

Det blir synda mykje mot alle tre punkta. Å for-klare motetermen midi som (ladylook) er liteopplysande.

Alle fagtermar bør dessutan takast med i eistikkordliste i læreboka, slik at det er lett å finneatt forklaringane.

5.2.2.3 Hovudterm og tillegg

Hovudterm

Blant fleire ord som kunne nyttast til å uttrykkjeeit fagleg omgrep terminologisk, skal vi veljeeitt som hovudterm, helst det som har den mestgjennomsiktige forma, for eksempel betalings-evne i staden for likviditet. Dersom forfattarenlikevel har valt likviditet, må vi håpe at det ereit fagleg val og ikkje noko reint tilfelle, og detvalet må bli ståande. Men termen bør forklarast:likviditet (betalingsevne).

Om no forfattaren likevel hadde valt beta-

lingsevne, ville han eller ho kanskje ha lagt til(likviditet) som verkstadterm. Dermed kan dethende at det etterstilte ordet i parentes er vans-kelegare enn hovudtermen og ser ut til å vere eitunntak frå regel 1 i det førre punktet. Men her erparentesen ikkje meint som forklaring, han er eitilleggsopplysning.

Einsarta term

Når forfattaren har valt éin hovudterm, bør haneller ho halde seg til den. Mange forfattararvekslar mellom fleire termar, for eksempel by-pass og overløp. Slik vakling må konsulentenutjamne eller be forlaget få vekk (det kan gjerastnokså lett med ”søk og erstatt”-funksjonen pådatamaskinen). Her er eit eksempel:

Øyet er særdeles følsomt for fargetoning(fargestikk) i mørke partier i bildet. Farge-stikk i lysere partier er ikke like kritisk.

Forfattaren valde først fargetoning, og bør haldeseg til det. Viss fargestikk viste seg å vere betre,burde det vore redigert som fargestikk (farge-toning) frå først av.

Einsarta form

Ein forfattar skreiv om sprekkdanning i metall ogveksla mellom varmsprekk og varmesprekk.Ein annan tok til med drivspenning, men gjekkover til driftsspenning, ein tredje gjorde etterkvart stigekabel om til stigerkabel (dette varbokmål). Det er viktig at den same termen alltidhar den same forma, elles verkar heile termenlausaktig, og lesaren får ikkje tillit til han.

Den faste forma som ein term bør ha, omfat-tar også eintal eller fleirtal og bunden ellerubunden form. Ein skal ikkje utan grunn skiftemellom psykodynamisk teori, psykodynamis-ke teoriar og den psykodynamiske teorien.

Same termen i fleire fag

Forfattarar kan sitt eige fag, men vi kan ikkjevente at dei er inne i andre. Ein forfattar kan dakome til å stave ein term, eller eit ledd i einterm, på eit vis som vik av frå den måten dei

114


skriv den same termen på i andre fag. Vi kan foreksempel sjå cyclo-, cyklo- og syklo-. Konsulen-ten bør ha eit breiare oversyn og må hjelpe tilmed å få standardisert skrivemåten frå fag til fag.Her bør det bli syklo-. Er ein i tvil om dette kangjerast overalt, for eksempel i medisin, må ein tadet opp med forlaget eller med Norsk språkråd.

5.2.2.4 Rettskriving og bøying av termar

Svært mange termar kjem frå framande språkog kan ha ein ettersmak av framand skrivemåteeller bøying. Det gjeld både tillatne og ikkje-til-latne former. Eksempel på det første er sentra iubunde fleirtal av sentrum. Eksempel på detsiste er kollo som eintal av kolli, forelda fleir-talsformer som *faraoner/*faraonar (av farao)og slike avvik frå offisiell norsk skrivemåte sombyggjer på framandspråk, som *parka for par-kas og peruviansk for peruansk. Ikkje-tillatneer også *fora som eintal av forum og *fakta someintal av faktum og dessutan *media somubunde fleirtal av medium. Ein ikkje-tillatenanglisisme er fleirtal *cowboys for cow-boyer/cowboyar. Det kan sjølvsagt òg vereskrivefeil utan noko slags grunnlag som viserseg i termar og andre framandord, som *á for à(ein må skrive 2 kg à 10 kr, à jour, vis-à-vis).

5.2.2.5 Mange detaljar

Dersom framstillinga er svært detaljert og hoparopp tal og andre tunge fakta, tilvisingar o.l., kandet tyngje teksten for mykje. Da kan vi gjereframlegg om å samle slikt stoff utanfor den sa-manhengande teksten. Vi kan rå til ei eiga opp-stilling med stoffet sett loddrett i ein kolonne (sjå4.3.8). I enkle tilfelle kan ein konsulent gjere dettesjølv. Vidare kan vi gjere framlegg om å samledetaljane i ei eiga rute, ei faktarute. Der står deisom eit lite oppslagsverk på sida, og ein kan pøsepå med alt som ville tyngje den vanlege teksten.

5.2.3 Kvar finst ...?

Det er vanskelegare å handtere terminologi ennallmennspråk, også for språkkonsulentar. Vi ri-sikerer at språklege endringar som vi vurderer å

gjere, kan vri på meininga i framstillinga. Detkan også vere svært vanskeleg å finne rett formog rett tyding av termar, fordi dei ofte ikkje ståri vanlege ordbøker. Dersom termane er heilt fer-ske, står dei ikkje i noka ordbok. For eksempeler det vanskeleg å finne ut at ein risikant er einperson som for tida er frisk, men har meir enngjennomsnittleg risiko for å bli sjuk.

Det minste vi kan gjere, er å stille oss innsom gjennomsnittslesarar og lage merknaderom det som er uforståeleg, uklart og fleirtydig,eller som har ein skrivemåte og ei bøying somverkar mistenkjeleg.

Men det beste er å løyse problemet sjølv. Togode oppslagsverk er telefonkatalogen og eitstort allment leksikon. I telefonkatalogen stårmange aktuelle særnamn, og namneeigaren harhatt høve til å rette feil, så vi bør kunne lite på atforma er rett. I leksikon kan vi finne mengder avterminologi, både i fagartiklane og i korte artik-lar over framandord.

I dei fleste fag og bransjar er det laga termlis-ter. Vi blir som regel godt mottekne om vi rin-gjer til eit firma eller ein institusjon innanfor eitfag eller til nokon andre som har kunnskap omeit emne vi arbeider med. Vi kan da spørje omkorleis einskildtermar skal sjå ut, og kva dei ty-der, eller få hjelp til å finne fram til større term-forklaringar. Norsk språkråd har kjennskap tilmange fagordlister og -bøker.

Sjølvsagt bør konsulentar også samle på ordog tydingar frå alt dei les av fagleg stoff, og likeeins samle på oppslagsverk og nyttig bibliogra-fi. Men hugs at også oppslagsverk blir forelda,slik at nyaste utgåva er mest påliteleg.

I ei framandordbok frå 1940 står det om he-roin blant anna at det blir nytta ”til smertestil-lende middel og til lindring av hoste”, men i eianna bok, frå 1956, er det vorte til ”opiumholdigbedøvelsesmiddel”.

5.2.4 Litt idealisme?

Nordmenn er varsame med å lage terminologipå heimleg grunnlag. Vi tek heller terminologi-en frå engelsk eller nylatin. I engelskspråklegemiljø, særleg i USA, har dei derimot eit meir av-slappa forhold til det å lage termar. Nokre avtermane er nærmast humoristiske, for eksempel


115

”woofer” om ein basshøgtalar. Ordet gjev attstemmelyden til ein stor hund. Han seier”woof” på engelsk. Slik språkhumor viser at einkjenner seg trygg i faget. Men det har jo ogsånorske fagfolk grunn til å gjere. Det skulle verefullt mogleg å konstruere ein norsk diskanthøg-talar og kalle han mjauar.

Det er nyttig dersom ein språkkonsulent kanmedverke litt til å utvikle ein heimleg norsk ter-minologi. Vi kan for eksempel peike på eit norskord som er like brukande som eit framandt, ellergjere framlegg om heilt nye løysingar for forfat-taren og forlaget. I staden for ”handout” ernorsk støtteark no kome i bruk. Ein lærebokfor-fattar tok sjølv i bruk omlafting for ”reengineer-ing”. Det var eit godt forsøk.

5.2.5 Termar som omsetjingar

Termar kjem ofte til norsk frå engelsk. I bestefall er dei omsette eller tilpassa til norsk på and-re måtar, ikkje berre importerte i ”rå” engelskform. Å vurdere terminologi kan da bli eitspørsmål om å vurdere omsetjingar. Her skal vihugse at det ikkje alltid er mogleg eller tenleg åføre over den same termen på same måten tilbruk på to eller fleire fagområde. Skal ein om-setje engelsk ”pickup”, kan resultatet snautt blidet same når det handlar om platespelarar,tromlar eller varebilar.

Til nynorsk kjem termane ofte frå bokmål.Også her har vi derfor mang ein gong å gjeremed omsetjingar og kan stå overfor dei sameavvegingane. Ver på vakt mot både uomsette(halvomsette) termar og direkte overføringarsom blir feil.

Bokmålsordet forbindelse høyrer ikkje hei-me på nynorsk og må omsetjast. Kva heiter det?Forbinding kan berre tyde ”bandasje”, så er dettale om for eksempel kjemiske stoff, må vi nyttesambinding. I meir generell tyding høver kan-skje samanbinding, samanknyting eller sa-manføying – og samband der det er tale omkommunikasjon. Skøyt eller kontakt kan vererett i andre samanhengar. På liknande vis tydersamansetning berre ”samansett ord”, mens sa-mansetjing eller samansetnad bør nyttast nårvi har andre tydingar av det som på bokmål hei-ter sammensetning. Sjekk med ordlista. Om-

vendt svarer nok nynorsk blautkake til bokmålbløtkake, men skriv ikkje *blautt stål sjølv omdet heter bløtt stål på bokmål; det rette er mjuktstål. Mjuk og blaut ligg nok nær kvarandre,men er ikkje fullt ut synonyme. Den vanlegastetydinga av blaut er ”særs våt”. Ein bør òg skrivemjuke kroppsdelar om det som heiter bløtekroppsdeler på bokmål, og mjuke konsonantari staden for bløte konsonanter.

Med erfaring kan vi bli flinke, slik at vi etterkvart også kjenner til valfrie termar, for eksem-pel at det som på bokmål heiter svake verb, kanheite det same på nynorsk, men også kan heitelinne verb, som er det tradisjonelle ordet.

5.3 Namn

Spørsmål om kva som er den rette forma av eitnamn, melder seg ofte når vi granskar lærebø-ker. Får vi mistanke om at namnet på ein per-son, ein stad, ein bygning, eit diktverk e.l. ikkjeer skrive rett, bør vi undersøkje saka og retteopp eventuelle feil. Ofte finn vi svaret i ajourfør-te leksikon, men her er det ein del punkt vi børvere merksame på. Sjå òg 9.4.4.2.

5.3.1 Norske namn og namn på norsk

Norske namn skal sjølvsagt ha norsk form og måskrivast rett. Dessutan er det tradisjon for å nyttenorske former av utanlandske namn der det lètseg gjere. Vi bør rette Tienanmen til Den him-melske freds plass / Himmelfredsplassen ogJohn Lackland til Johan uten land / Johan utanland eller Johan Landlaus, om dei utanlandskenamna er aldri så korrekte på sitt eige språk.

I mange land bruker dei ikkje det latinske al-fabetet, og da må namn og andre ord frå språketder transkriberast. Her er det ein del å setje seginn i.

Russisk

Boka Russiske navn. Samnordiske staveregler (Cap-pelen 1970) gav reglar for transkripsjon frå detkyrilliske alfabetet i russisk til norsk, dansk ogsvensk. Ho hadde også ei fyldig liste med bådestadnamn og personnamn.

116


I norsk og svensk er det kome nokre end-ringar i reglane frå 1970. Dei norske endringanestår i årsmeldinga frå Språkrådet for 1995. Einviktig skilnad mellom norsk transkripsjon påden eine sida og dansk og svensk på den andreer at vi på norsk skriv tsj der dansk og svenskhar tj, for eksempel norsk Tsjekhov kontradansk og svensk Tjekhov.

Dei fullstendige reglane som no gjeld fortranskripsjon til norsk, er å finne i Løland ogLeira: Forkortingsboka.

Ei vanleg feilkjelde for ukorrekt overføringav russiske namn til norsk er bruk av materialepå engelsk, fransk, tysk eller eventuelt eit annaikkje-russisk språk. Når for eksempel bokstavenw dukkar opp i russiske namn, er det mestsannsynleg noko tysk som ligg til grunn.

Forkortingsboka har ”omrekningskodar” fråengelsk, fransk og tysk til norsk i attgjeving avrussiske namn.

Merk at desse bokstavane og bokstavkombi-nasjonane ikkje skal brukast i norsk attgjevingav russiske namn: c, ch, tch, h (h berre i kombi-nasjonen kh), sh, zh, sch, tsch, w, x.

Gresk

Norsk har teke opp svært mange ord og ordele-ment frå gresk. Det har gått føre seg gjennom langtid, og dei greske orda har for lengst fått fastsetteskrivemåtar på norsk. Tilpassinga av særnamn(historiske) følgjer stort sett dei same retningslin-jene som gjeld for allmenne ord. For nygreskenamn er det no fastsett eit transkripsjonssystem(sjå årsmeldinga frå Språkrådet for 1998).

Kinesisk

Styresmaktene i Kina fastsette i 1979 pinyinsys-temet for overføring av kinesiske namn til latin-ske bokstavar. Etter kvart har ein teke pinyinfor-mene i bruk meir og meir, og det er dei vi finn inye oppslagsverk. Stort sett kan ein derfor haldeseg til dei store og kjende oppslagsbøkene.

Arabisk

Arabisk spenner over eit vidt område i Nord-Afrika og Midtausten. Talemålet varierer gans-

ke mykje, men skriftspråket er felles for heileområdet.

Tradisjonelt er arabiske namn vortne ”euro-peiserte” gjennom fransk og engelsk, alt etter kvafor historisk tilknyting til Europa dei noverandestatane har hatt. Også i framtida kjem truleg nyenamn til å feste seg i fransk eller engelsk utgåve.

5.3.2 Historiske namn

Mange av dei namna det kan bli tvil om, erknytte til historiske forhold. Forløparen forNorsk språkråd, Norsk språknemnd, trykte iårsmeldinga for 1963 ei liste over namn på eindel historiske personar, stader, byggverk, epo-kar, rike, folkeslag o.l. No har Språkrådet utar-beidd ei ny og større liste, som ein kan finne pånettsidene til rådet.

Når vi kjem i tvil, og ikkje finn svar i lista,bør vi sjå etter i oppslagsverk og andre fagbøkerog eventuelt ta kontakt med Språkrådet dersomdet ikkje er noka anna råd.

Her er nokre hovudprinsipp: Norrøne namnskal ha modernisert form etter norske prinsipp,som Sleipne (verken *Sleipnir eller *Sleipner),Ingolv Ørnsson (ikkje *Ingólfr Arnarson) ogSnorre (ikkje Snorri) Sturlason eller Sturluson.Blant dansk-norske kongenamn skal Fredrik ogKristian skrivast slik. Også ein del europeiskekonge- og fyrstenamn skal ha normalisert form,som Fredrik for tysk Friedrich, Edvard for eng-elsk Edward og Ludvig for fransk Louis. Det erher tale om personar som er avlidne. I greskenamn frå oldtida skal c, ch, kh, x og æ ikkje bru-kast, oftast heller ikkje th, så skrivemåtar somKarybdis, Anaksagoras, Fedra og Pytagoras erobligatoriske (ikkje *Kharybdis eller *Cha-osv.). I romerske (latinske) namn nyttar ein der-imot slike bokstavar og kombinasjonar: FabiusMaximus Cunctator, Gracchus osv.

I oppslagsverk kan vi no sjå ein tendens til ågje att namn frå andre språk så likt forma i opp-havsspråket som råd. Dette kan kome i konfliktmed desse prinsippa i nokre tilfelle. Det er nem-leg også mange geografiske namn o.l. i dengamle lista.

Det er eit prinsipp at namn på krigar, institu-sjonar, rike, folkeslag osv., som ligg i ei slagsgråsone mellom særnamn og samnamn, skal


117

skrivast med liten forbokstav: sjuårskrigen, jesuittordenen, italikere/italikarar osv. Unn-taket er når førsteleddet er eit særnamn og einoppfattar heilskapen slik at også den har særnamnpreg: Gyldenløvefeiden/Gyldenløve-striden.

5.3.3 Stadnamn og geografiske namn

Svært mange norske stadnamn har fått fastsettein offisiell skrivemåte (vurdert av sakkunnigeog brukt på offentlege kart). Det heiter for ek-sempel Folgefonna, Fornebu, Skagerrak og Sy-lan. Er vi i tvil, bør vi spørje i Språkrådet ellerhos dei statlege namnekonsulentane (det er flei-re av dei, med regionalt verkeområde, og detfinst eit sentralt stadnamnregister). Det offentle-ge regulerer også samiske og finske stadnamn iNoreg, og det er eigne konsulentar for slikenamn.

Ei mindre gruppe kommunar i Finnmark ogein i Nord-Troms har fått nye namn som ersamansette av ei samisk og ei norsk form medbindestrek imellom: Deatnu-Tana, Gáivuotna-Kåfjord, Guovdageaidnu-Kautokeino, Kárás-johka-Karasjok og Unjárga-Nesseby. Dei offi-sielle namna har altså denne dobbelforma ellerbindestrekforma, men det er opning for at deieinspråklege delane kan nyttast aleine.

Det finst ei eiga lov som regulerer skrivemå-ten av stadnamn. For slike namn skal det i prin-sippet vere berre éin skrivemåte, og den er dafelles for målformene: Aust-Agder, Østfold. Eitunntak er Glomma, som valfritt òg kan heiteGlåma, også det på begge målformene (endringfrå tidlegare).

Av utanlandske namn nemner vi typen Me-xico by, som skal ha norsk form (ikkje det engel-ske *Mexico City).

Når det gjeld statsnamn, finn ein den mestoppdaterte lista i årsmeldinga frå Språkrådetfor 1995. Lista gjev att både dei vanlege namnaog dei meir offisielle formene, for eksempelbåde Danmark og Kongeriket Danmark, bådeFrankrike og Republikken Frankrike.

Statsnavne og nationalitetsord frå Nordiskspråksekretariat gjev innbyggjarnemningar ogadjektiv i tillegg til statsnamna.

Geografilista frå Norsk språkråd gjev opp detsom er fastsett som norsk skrivemåte, for ca.5000 utanlandske geografiske namn. I tillegg tilstatsnamn er det med namn på byar, øyar, elvar,fjell og andre geografiske område. Dei faktiskeopplysningane ved namn frå dei tidlegare stata-ne Jugoslavia og Sovjetunionen kan vere forel-da, men skrivemåtane er stort sett intakte.

Når det gjeld Sovjetunionen, må ein veremerksam på at det kan ha skjedd utskifting avnamn i mange tilfelle. I Russland har dei gått til-bake til namn frå tsartida, for eksempel frå Le-ningrad til St. Petersburg og frå Sverdlovsk tilJekaterinburg. Ikkje-russiske stadnamn harstort sett vore kjende for oss i russisk eller sovje-tisk utgåve. Tradisjonen gjer at nokre av dessenamneformene kjem til å vere i bruk i norsk inn-til vidare, som Minsk i Kviterussland. Andre erskifta ut. Hovudstaden i Kirgisistan heiter noBisjkek, som går tilbake til eit namn før Frunse,som byen het i sovjettida. I Tyskland har dei påliknande vis gjeve den byen som i DDR-tida hetKarl-Marx-Stadt, tilbake det gamle namnetChemnitz.

Geografilista har også eit innleiingskapittelmed oversyn over forholdet mellom skrivemå-tar og uttale i mange språk. Vidare er det litt omforholdet mellom Wade-Giles-systemet og detnye pinyinsystemet for transkripsjon av kinesis-ke namn. Det gjer det lettare å kjenne att dei nyenamneformene.

Tanums store rettskrivningsordbok har òg medmange geografiske namn, både utanlandske oginnanlandske. Blant dei siste finn vi namn påalle kommunane og på poststader med eigenummer, men ikkje lokale postkontor som Eger-torget og Hovseter i Oslo. Nokre av poststadenekan vere nedlagde, men namna eksisterer sjølv-sagt som stadnamn.

Merk at utanlandske geografiske namn kanha ulik form på bokmål og nynorsk: Pyreneene/Pyreneane, Østersjøen/Austersjøen, Andes-fjella, samform, bokmål også Andesfjellene.Dette skil dei da frå dei fleste norske namna.

Her kan det også vere grunn til å nemne sli-ke namn som Universitetets aula / Universi-tetsaulaen (i Noreg) og Den himmelske fredsplass / Himmelfredsplassen (utlandet) og deiastronomiske namna Pleiadene/Pleiadane og

s ‹

118


Stillhetens hav / Det stille havet (på månen).Stadig aktuelt er Det hvite hus / Det kvite hu-set. Desse namna grensar på den eine sida til geo-grafiske namn og stadnamn, på den andre sidatil administrative namn (sjå neste punkt). Ogsåher har vi ei form på bokmål og ei på nynorsk,som vi må halde frå kvarandre.

5.3.4 Andre namn (statsinstitusjonar, kyrkjer,skular, politiske parti, kunstverk osv.)

Etter lov om målbruk i offentleg teneste er bok-mål og nynorsk ”likeverdige målformer og skalvere jamstelte skriftspråk i alle organ for stat,fylkeskommune og kommune”. For namn påstatlege institusjonar og organ inneber det at deiskal ha ei felles form der det er mogleg, men el-les ha eige namn på kvar målform. Eksempel pådet første alternativet er Finansdepartementetog Industridepartementet, eksempel på det sis-te er Tollvesenet/Tollverket og Norges geolo-giske undersøkelse / Noregs geologiske un-dersøking. Det er fastsett nynorsk namneformfor ei rekkje sentrale statsorgan, og ei liste overslike, frå 1987, kan ein få kopi av ved å vendeseg til Norsk språkråd.

Kommunar og fylkeskommunar står friareenn staten til å namnsetje etatar o.l. Det heiterfor eksempel Sentralsykehuset i Akershus(berre bokmål) og Vågå skule (berre nynorsk).Heller ikkje dei vidaregåande skolane, som erfylkeskommunale, har meir enn ei namne-form. Etter lov om stadnamn skal også bygg-verk som bruer og tunnelar ha berre ei namne-form, og derfor heiter det for eksempel Oster-øybrua og ikkje noko anna. For namn på gaterog vegar skal det òg vere fastsett berre ei form.Derimot kjem Den norske kyrkja inn undermållova, slik at dei fleste kyrkjenamn har toformer: Fagerborg kirke/kyrkje, Vinjekirke/kyrkje.

Det er berre i forma på statlege namn vi kanrette med raudt, for eksempel frå *StatistiskSentralbyrå til Statistisk sentralbyrå, med litens i det siste ordet (jamfør 4.3.2.3.), og – i ny-norskmanus – frå Domkirken i Oslo (som erbokmålsforma) til Domkyrkja i Oslo.

For private namn skal vi respektere den skri-vemåten som namneberaren nyttar. Har vi mis-

tanke om feil, kan vi prøve å finne ut av det, foreksempel ved å sjå i telefonkatalogen.

Av organisasjonar er det ikkje så mange somhar namn på begge målformene. Nokre av deistørste har det, som dei politiske partia (Høyre/Høgre osv.) og Norges Røde Kors/Raude-krossen i Noreg. Vidare har vi internasjonaleorganisasjonar som De forente nasjoner/Deisameinte nasjonane med organ som Sikker-hetsrådet/Tryggingsrådet og Verdens helse-organisasjon/Verdshelseorganisasjonen (WHO).Til dei kjem den som blir forkorta WTO (av eng-elsk World Trade Organization). Gjennomførnorske former av det fulle namnet: Verdenshandelsorganisasjon/Verdshandelsorganisa-sjonen. Det kan altså vere slik at vi nyttar for-kortingar som byggjer på engelsk, samstundessom vi nyttar fulle norske namneformer.

Mange forkortingar for organisasjonsnamnkan ein finne i Løland og Leira: Forkortingsboka.

Massemedia bruker ofte engelske namn medforkortingar på organisasjonar og institusjonarogså i område der folk nyttar heilt andre språk,for eksempel KLA (= ”Kosovo LiberationArmy”) om ei geriljarørsle i den albansktalandedelen av staten Jugoslavia. Slike namneformerkan vere uheldige, men ofte må vi godta dei for-di det er vanskeleg å finne fram til meir genuineformer. Dersom vi har spesialkunnskap om detaktuelle området og har mistanke om at namne-bruken kan vere galen, bør vi skrive ein merk-nad om det til forlaget.

Eit stort område for seg er titlar på bøker ogverk. Titlar på verk frå norsk kunst, musikk oglitteratur har oftast berre ei form, som ”En bon-debegravelse”, Peer Gynt og ”Nissen på kobbe-skjeret”. Slike titlar følgjer ikkje alltid rettskri-vinga, som eksempelet ”Hundrad folketonar fråHardanger” viser, og det respekterer vi. Eldretitlar er ofte, men ikkje alltid moderniserte ogkan ha meir enn ei form (som Jeppe paa Bierget,Jeppe på Berget ofl.). Her bør vi berre følgje oppden skrivemåten som er vald i boka, så sant ik-kje tunge omsyn taler imot det. (Om normeringav litterære tekstar, sjå 8.1.)

I omsette titlar bør vi rette til fornorska formder det finst ein norsk tradisjon. Det varierer fråverk til verk. Mozarts verk ”Eine kleine Nacht-musik” er berre kjent med tittel på tysk, mens


119

”Brandeburg(er)konsertene”/”Brandenburg-konsertane” av Bach er blant dei som bør ha for-norska form.

Også her må vi hugse på den språklege jam-stillinga: bokmålstitlar i bokmålsbøker, ny-norsktitlar i nynorskbøker. Når ein les lærebok-manus, verkar det iblant som om mange trur atBeethoven nytta bokmål, og at også filmstjerne-ne i Hollywood er bokmålsfolk. Slik er det ikkje.Har vi å gjere med konkrete titlar i nynorskma-nus, kan vi først prøve å finne ut om boka eromsett til nynorsk. Dersom ho er det, nyttar viden nynorske tittelen. Har vi berre omsetjing tilbokmål, får vi bruke bokmålstittelen. Men klas-sikarar finst ikkje sjeldan på begge målformene:Jorden rundt i undervannsbåt / Jorda rundt i kavbåt,Onkel Toms hytte / Hytta hans farbror Tom, Tsarenskurer / Tsarkureren. Ver elles merksam på at ny-omsetjing kan gje nye titlar. For eksempel er detein roman av Dostojevskij som har vore gjeven

ut på norsk (bokmål) både som Raskolnikov ogsom Forbrytelse og straff.

Musikktitlar kan vi ofte berre omsetje når vitreng det, for i musikk er gjerne det språklegeaspektet ikkje så sterkt framme, og da er detogså oftare aktuelt å krevje jamstilling. For”Humlens flukt” kan vi rå eller rette til ”Humlaflyg” i nynorskmanus, og ”Skjebnesymfonien”bør der heite ”Lagnadssymfonien”.

Det er ikkje berre i dikting, musikk og kunstein nyttar titlar. Også sakprosa av ymse slag,som juridiske dokument, kan bli omsett og fånamn på norsk. Det gjeld for eksempel Mennes-kerettighetserklæringen, som på nynorsk heiterMenneskerettsfråsegna.

I mange tilfelle er det heller tidkrevjande åfinne ut om bøker og dokument er omsette ellerikkje, og derfor må vi ofte nøye oss med å skriveein merknad til forlaget og be folk der om å sjek-ke saka.

120

6.1 Allment

Den som skriver en lærebok og bygger opp set-ninger, perioder og avsnitt, må langt på vei ba-sere seg på sin egen språkfølelse. Oftest går detgreit å formulere seg, fordi man intuitivt vet”hvordan det bør være”. Men iblant kan en for-fatter stå uten noen klar følelse av hva som erriktig, og det er ikke sikkert at han eller hun fin-ner noe svar ved å slå opp i håndbøker i prak-tisk språkbruk. Da går det kanskje galt medspråkføringen. Det finnes mange mønstre forordvalg, bøyning og ordlegging som bør følges,men de er ikke nødvendigvis omtalt skriftlignoe sted. I dette skiller de seg sterkt fra de regle-ne som gjelder innenfor ortografi, bøyning ogtegnsetting, der man finner svaret på problemeti bøker og lister.

En del mer allmenne prinsipper for tekst-oppbygging er behandlet i kapittel 3, der vi hargitt råd både mot kansellistil og mot tekster ogavsnitt uten struktur. Men vansker med å finneden gode uttrykksmåten får vi kanskje enda of-tere på periode- eller setningsplan eller innenfordet enkelte setningsleddet. Dette er det ikkebare forfattere som kan oppleve, ved at de kom-mer i tvil om hva som er rett. Like ofte følerspråkkonsulenter seg usikre på hva som kangodtas, om en endring av en uttrykksmåte vilvære forbedring, og om bare den ene av to ellerflere løsninger er mulig. Det siste er et viktigpunkt når vi arbeider for Norsk språkråd, for daskal vi ideelt sett bare slippe igjennom det ak-septable og alltid tilrå det beste.

Både forfattere og konsulenter bør kunnelage små grammatiske analyser og bruke sinekunnskaper om språksystemet på andre måter.En må også kunne være pragmatisk og gjøre av-veininger. Det kan være svært krevende å forbe-dre dårlig syntaks, fordi vi både må se størretekstsekvenser i sammenheng, analysere set-

ninger og ta i bruk så vel innlevelsesevne ogfantasi for å kunne følge opp det forfatteren harskrevet – eller har ment å skrive. Men vi har jodårlig tid og kan ikke sitte og skrive hele bokaom igjen. Derfor er det grenser for hvor mye vikan og bør gjøre av dette før vi gir opp og sen-der den tilbake. Det gjelder særlig når vi arbei-der for Norsk språkråd. Har vi oppdrag for etforlag, kan situasjonen være en annen.

Like viktig som å kunne skrive forslag tilsyntaksforbedringer er det at man vet når detbør eller ikke bør gripes inn i et manus, og hvor-for eller hvorfor ikke det skal skje.

Dette kapittelet behandler syntaksspørsmålordklasse for ordklasse, og framstillingen er lagtopp slik at den går ut fra velkjente problemom-råder og fra ord og uttrykk som står sentralt iforbindelse med hvert problem. Kapittelet taropp både fellesspørsmål og det som gjelder bareden ene eller den andre målformen. Der omta-len eller drøftingen gjelder bare bokmål ellerbare nynorsk, sies det eksplisitt. I eksemplenebrukes bokmål eller nynorsk alt etter emnet, ogellers veksler de og forekommer omtrent halvtom halvt.

6.2 Substantiv

Når det gjelder substantiv, kan en forfatter elleren konsulent komme i tvil om hvorvidt entall el-ler flertall er det rette eller det beste. Konsulen-ten kan dessuten møte genitiv i ulike varianterog lure på hva som kan eller bør godtas av slikekonstruksjoner. På det første punktet er det litenforskjell på bokmål og nynorsk, på det andrepunktet har målformene nokså ulike regler.

Vi skal her også ta opp substantiv i såkalt na-ken form. Andre problemer som gjelder artik-kelbruk og hvordan bestemt form bør markeres,er derimot emne i 6.8.1.

Kapittel 6

Om å finne den gode uttrykksmåten


121

6.2.1 Entall og flertall

Blir vi usikre på om et substantiv bør stå i entalleller flertall, er det gjerne fordi begge deler er ibruk. Det er for eksempel helt vanlig – og upro-blematisk – å skrive både vi må ta omsyn tilmogleg fare og vi må ta omsyn til moglege fa-rar. Det er ikke alltid antallet av noe er viktig idet hele tatt, og da kan ofte to varianter brukesom hverandre. Hvis vi ikke har positive og godegrunner til å forandre teksten, bør vi heller laden stå.

Når man i skriftlige framstillinger viser tildeler av en tekst, er det temmelig vanlig å skriveslikt som se kapittel 2 og 3, jamfør side 28–35,altså med entall. Her kan vi foreslå flertall (ka-pitlene, sidene) hvis det er behov for å gjøremeningen tydeligere.

Etter ord som art, kategori, slag(s), sort ogtype; gruppe, flokk, mengde/mengd og skokkbrukes dels entall, dels flertall. Jo sterkere pre-get av tellelighet og delelighet er, desto bedrehøver flertall. Vi kan vurdere å tilrå flertall hvisdet er brukt entall, kanskje særlig der antallet erhøyt: fjorten slags sommerfugl (> sommerfu-gler), den fjerde arten bjørn (> bjørnar). Menhusk at en uttrykksmåte som de produsertebare en type bil er helt vanlig, og vi bør vanlig-vis ikke gjøre noe med den.

Avkortede utrykksmåter som Tana- og Ka-rasjokvassdraget kan være problematiske fordien ikke-kyndig leser ikke kan se om det gjelderett eller to vassdrag (bindestreken i Tana- repre-senterer jo fellesleddet vassdraget). Hvis detkan være minste tvil, må vi gjøre forfatterenoppmerksom på det og eventuelt sette inn fler-tall av den etterhengte artikkelen (for eksempel-vassdragene) enda dette grammatisk sett er påkanten. Hensynet til tydelighet får veie tyngreenn grammatikken.

6.2.1.1 Entall for flertall?

I noen sammenhenger står et substantiv i entallenda det virker mer eller mindre ulogisk. Hvor-dan bør vi som konsulenter stille oss da?

Vi ser for det første uttrykksmåter som tofisk, fem mann og ti storfugl. Dette er imidler-tid ikke entall, men en slags ubøyd flertall. Ad-jektiv som står til slike former, skal bøyes, som

ellers når det vises til flere individer (distributivfunksjon): guttene fikk to store fisk, som beggevar tydelig sjuke. Hvilke substantiv som kanstå ubøyd på denne måten, varierer nok til enviss grad med talemålet til den som skriver, ogvi bør være romslige og rette bare hvis vi opp-fatter bruken som sterkt avvikende (så sjeldenat den kan distrahere leseren). Som regel kandet også godt brukes ordinært bøyd flertall i sli-ke tilfeller (men der fem mann kan høres nær-mest som et tall med målenhet, virker nok enform som fem menn noe mindre teknisk).

Ubøyd flertall må ikke forveksles med entallsom viser til en gruppe (kollektiv bruk) eller tilarten (generisk bruk): det var mye stor fisk ivannet, det finst ikkje rev her. Da er det tale omentallsformer med flertallsbetydning. Slik en-tallsbruk kan for øvrig veksle med flertall; enkan for eksempel skrive både det finst ikkje revher og det finst ikkje revar her. Derfor bør viikke rette det ene eller andre hvis det ikke stårhelt klart at endringen er en forbedring.

Et spesialtilfelle er artsbetegnelser der detogså inngår et adjektiv i en fast forbindelse: storstormsvale, belgisk kjempe, hvit italiener /kvit italienar. Her har varianten med ubøydform av adjektivet et noe mer teknisk preg ennden andre. Vi bør godta både seks rød rhode is-land og seks røde rhode island, både fem kvititalienar og fem kvite italienarar. Normalt skalvi i alle fall ikke rette ubøyd form med rødt.

Mange målenheter skal stå ubøyd: tre liter,åtte fot, fjorten meter osv., men ikke alle, for detheter for eksempel to tønner bygg og tjue gra-dar kaldt. Dette er det normalt ikke problemermed. Ved pengebeløp skal valutaer – med unn-tak som kroner, dinarer, rubler – være ubøyde:20 dollar, hundre mark, 3587 franc. Det gjelderogså disse, som vi ikke møter fullt så ofte: 80zloty, 1000 rupi, 10 000 euro (escudo(s),peseta(s) og peso(s) er derimot valgfrie flertalls-former). Man kan likevel bruke bøyde formernår det er tale om mynter eller sedler: den sistefrancen, alle zlotyane, noen få rupier. Det hen-der at man må ty til omskriving for å få framflertallspreget: to pundsetlar, ti francstykker.

Når faste vendinger (kollokasjoner) innehol-der ord for kroppsdeler, klesplagg, redskapero.l., er det ofte tradisjon for entall: turistane kom

122


med ransel på ryggen, mor og Anne rettet ryg-gen, vi rista på hovudet, borgerne tok hatten avfor madammen, biskopane lånte ikkje øyre tilhan, bilane køyrde med full last, begge føltefred i sinnet, alle tre mista livet. Tydelig fastforbindelse har vi også ved ungdom trenger etsted å bo og bibeltekstar kan vere gjenstand fortolking. Det finnes et stort antall slike faste ven-dinger: få (sin) dom, få bot, bli lærer/lærar(stjerne, proff osv.), være/vere vitne til, leke/leike sjef, spille verdensmester / spele verds-meister, gå vakt, stå brud osv. Forfattere bør re-spektere tradisjonen, og språkkonsulenter skalpasse på det.

Det er en viss tendens til at forfattere velgerflertall i slike tilfeller: våre liv er i dine hender (istedet for vårt liv). Det enkelte tilfellet må hervurderes for seg; i den siterte setningen må beg-ge løsninger godtas. I være/vere venn(er) meder flertall vanligst (begge deler godtas). Merk atlogisk flertall kan endre betydningen eller gitvetydighet: brødrene spilte på gitarer (de prøv-de trolig flere), dei skuldige fekk bøter (fikk demer enn en hver?). Her er det viktig å ivareta be-tydningsnyanser og -forskjeller når man vurde-rer bruken.

6.2.1.2 Flertall for entall?

Det er også en tendens til ny flertallsbøyning –det vil si at substantiv som tidligere nesten ikkeforekom i flertall, står nettopp slik. Dette ser vibåde i fagspråk og i allmennspråket.

Nyutvikling som fyller et reelt behov, bør god-tas. Det avgjørende er om det nye forsvarer enplass målt mot behovet for å ivareta tradisjonen.Få reagerer i dag på tyggjegummi med tre sma-kar, såpe med to ulike dufter. Fra fagspråk kjen-ner vi to sannsynligheter, tre av brensla, OECD-områdets sterkeste økonomier. Slik flertallsbrukfungerer godt i sin sammenheng. Når vi slår opp iordbøker, kan oppføring av flertallsformer dertyde på at bruken er kurant. Vi må likevel brukeskjønn. Erfarne konsulenter rådspør for øvrigSpråkrådet når de er i tvil. Siden praksisen børvære ensartet, kan konsulenter overlate til Språk-rådet å ta avgjørelse i spesielt vanskelige tilfeller.

Er tradisjonelt entall fullt dekkende, må vivurdere å rette uvant flertallsbruk. Det kan være

tilfellet hvis den nye bruken er motebetinget,eventuelt har engelsk forelegg, og særlig hvisden ikke gjør meningen klarere eller er bedre avandre grunner. Her er noen eksempler, med al-ternativer: det er ein av styrkane ved demokra-tiet at ... > ... ein styrke ved ..., ... ei av dei sterkesidene ved ... (tilråding, sjelden rødretting), Plo-tins tankeganger formidler nye innsikter > Plo-tins tanker (resonnementer) formidler ny inn-sikt på flere punkter (de to siste eksempleneligger begge på grensa til rødretting).

Vær likevel klar over at flertallsbruk somvirker uvant på oss som ikke-fagkyndige, kanha lang tradisjon i fagspråk. Setninger som har-de og myke stål ter seg ulikt ved oppvarmingog det går store straumar i generatoren repre-senterer gjengs språkbruk på henholdsvis detmetallurgiske og det elektrotekniske fagområ-det og må naturligvis godtas, også av den sommøter bruksmåten for første gang. Det gjelderda å vite at den ikke er ny.

6.2.2 Naken form

Når et substantiv verken har foranstilt eller et-terhengt artikkel, står det i naken form. Vi brukerogså betegnelsen ”nakent substantiv”. I flertaller naken form ofte greit (jamfør for eksempelhundar er kloke dyr), men i entall kan det virkerart eller være direkte feil.

Naken form er riktig i yrkesnevninger somstår i predikativ stilling, jamfør for eksempelhun ville bli lege. Naken form har også vi imange faste vendinger (kollokasjoner): hanstod vakt, og her bør man respektere tradisjo-nen. Men i de fleste andre sammenhenger skalsubstantivet ha artikkel. Det gjelder for eksem-pel personbetegnelser som viser til en enkelt aven art. Vi bør rette eller frarå formuleringer somdrøft eventuelle problemer med faglærer oghva lovgiver har ment, er uklart. Her kan vi om-skrive til bestemt form: ... faglæreren og hvalovgiveren .... Andre ganger setter vi kanskjeheller inn ubestemt artikkel: du tek hola ut isamarbeid med rørleggjar eller elektrikar > ...ein rørleggjar eller elektrikar.

På den annen side ser vi en tendens til å set-te inn ubestemt artikkel der den ikke bør stå, ogdette er nok etter mønster av engelsk: *faren


123

hans var en musiker (”var musiker av yrke”).Her kan vi ta ut artikkelen med rødt: > ... varmusiker. På norsk hører artikkelen derimot medhvis det også står et adjektiv: faren var en flinkmusiker, og ubestemt artikkel er også riktig derdet dreier seg om personlige egenskaper: farenvar en spiller (ikke av yrke, men som type). Vedsammenlikninger kan artikkel være påkrevd.Merk betydningsforskjellen mellom han arbeid-de som grovsmed (= ”i en stilling som grov-smed”) og han arbeidde som ein grovsmed (=”han var tung på labben”).

Den ubestemte artikkelen er historisk settsamme ord som tallordet en (1) og har beholdtlitt av den samme individualiserende virkning-en. Der antall er uten betydning og art, begrepe.l. er det vesentlige, bør vi ofte sløyfe artikke-len: planen inneber ei nedlegging av fleire sko-lar, de internasjonale avtalene vil føre til en stør-re åpenhet i handelen mellom landene. Nakenform er best her. Stryk ei respektive en med bly-ant.

I helse- og omsorgsfag er det tradisjon fornaken form der en ikke ser det ellers: lege børtilkalles, og helsesøster skal undersøke barnet.Ord for nære slektninger kan ha ubestemt formi eksempler: mor er 34 år og eneforsørger. Det erment å gi en effekt av velkjenthet og intimitetsom ikke svarer til leserens synsvinkel. Vi måofte godta dette. Men slike vendinger nærmerseg det uakseptable. I en setning som når morog far ikkje er i stand til å ta ansvar, kan annanomsorgsperson vere aktuelt kan vi godta ubøydmor og far, men vi bør sette inn ein med rødt ogi tillegg foreslå omskriving: ... kan det vere aktu-elt med ein annan ...

Noen latinske personbetegnelser som aktor,rektor, sensor blir sjelden bøyd, uansett funk-sjon i setningen, og det kan vi akseptere.

Nakent substantiv brukes en del i lærebøkeri elektronikk og liknende fag, der vi kan se set-ninger som kretsen er forspent i lederetning.Her bør vi sette inn etterhengt artikkel med bly-ant eller rødt: i lederetningen. Andre ord somofte står i naken form, er emitter og kollektor,også om det er ment en bestemt av arten. Tilråda eller rett til emitteren, kollektoren.

Merk at sjøl om ett nakent substantiv er feil:*kunde bør være tjent med kjøpet, kan to side-

ordnede være akseptabelt: både selger og kun-de bør være tjent med kjøpet. Den siste typen ernok vanligst på bokmål. Vi kan ofte tilrå etter-hengt artikkel også i slike tilfeller, ikke minst inynorskmanus (både seljaren og kunden børvere tente med kjøpet).

Egennavnet Høyesterett/Høgsterett stårubøyd. I lovtekster brukes naken form ganskemye: sak som er pådømt av krigsrett eller mili-tær forhørsrett, kan påtalemyndigheten og til-talte begjære tatt under ny behandling ved lag-mannsrett, når fotgjengar er på veg ut i gang-felt, skal bilførar stanse i god avstand. Fra lov-språket er dette blitt overført til reglementer,kontrakter o.l., der det skal holdes en formelltone: passasjer uten billett henvises til beman-net vogn. Slike formuleringer egner seg dårlig ilærebøker, og vi bør ofte rette eller frarå dem. Vikan for eksempel skrive om til flertall: sak somer pådømt ... > saker som er pådømt ..., passa-sjer uten ... > passasjerer uten ...

Problemet er bare at når en framstilling leg-ger seg tett opp til en lovtekst, vet vi ikke alltidsikkert hva som kan være sitat, slik at vi kanskjemå godta formuleringer som vi ellers ville ret-tet. Men det er i alle fall mulig å tilrå omskrivingmed blyant. Tar vi en av setningene ovenfor,kan vi foreslå omformulering til for eksempeldette: når ein fotgjengar (eller fotgjengaren) erpå veg ut i eit gangfelt (eller gangfeltet), skalbilførarar stanse i god avstand.

6.2.3 Ved genitiv er målformene ulike

Med genitiv mener vi her først og fremst brukav endingen -s eller det refleksive eiendomspro-nomenet sin som middel til å uttrykke tilhørig-het, eiendom eller andre forhold (mors gryte,Truls’ far og mor si gryte, Truls sin far). (Ogsåkonstruksjoner som gryta hennar mor og farhans Truls kunne vært tatt opp, men de er liteaktuelle i skrift.)

Vi må behandle genitiv i bokmålsmanus oggenitiv i nynorskmanus noe ulikt. På bokmål ers-genitiv i prinsippet uproblematisk. Skal detvære genitiv, bør det være s-genitiv. Det er førstog fremst for mye s-genitiv vi bør være på vaktmot, fordi det kan gjøre språket stivt og kansel-lipreget. Sin-genitiv er lite ansett på bokmål og

124


forekommer mest ved ord på -s, ved forkorting-er o.l. Her kan vi la slike genitiver passere, mendet bør ikke bli for mange av dem. Mye bruk avsin-genitiv virker lite muntlig og derfor stivt påen annen måte enn s-genitiv.

Den som vil skrive god nynorsk, bør der-imot helst unngå genitiv i det hele (og heller ut-trykke seg ved hjelp av preposisjonsuttrykko.l.). I nynorskmanus godtar vi s-genitiv mestbare ved egennavn og betegnelser for personerog institusjoner, spesielt når det angis eiendomeller tilhørighet. I tillegg går genitiv greit i måls-uttrykk (som fem mils veg). Sin-genitiven er ut-bredt i vestnorske dialekter, men har ikke værtansett i nynorsk, enda mange nok vil oppfatteden som typisk for nynorsk! Vi kan godta denstort sett der vi godtar s-genitiv (ikke ved mål-suttrykk!), men bør ikke la den få for stort rom ibøker på denne målformen heller.

Er det brukt for mye genitiv i et manus, kanvi uansett målform rette eller tilrå omskrivingog eventuelt sende med en merknad til forlagog forfatter. Det er ofte bra å løse opp en geni-tivstett framstilling. Genitiv kan omskrives påflere måter, og omskriving er oftest aktuelt pånynorsk, der vi også lettere retter med rødt. Seneste punkt.

6.2.3.1 S-genitiv: mest på bokmål, bør ofte frarås på nynorsk

Brukt med omtanke er s-genitiv et godt ut-trykksmiddel på bokmål. Også mer litterærekonstruksjonstyper, som det vi kaller objektsge-nitiv, er i prinsippet greie: mesterskapets av-slutning, kongens henrettelse, boktrykkerkun-stens oppfinnelse, reformasjonens innføring.Disse typene er likevel noe formelle, og blir det

for mye av dem, kan vi tilrå omskriving. Formerpå -as må vi akseptere: kirkas makt, solas dia-meter, i åras løp osv. Bøyning med -a i bestemtform kan dessuten kombineres med -ens i geni-tiv uten at det skal regnes som vakling: kirkakan stå sammen med kirkens og senga sammenmed sengens.

På nynorsk bør vi derimot sjelden godta ut-trykksmåter som *kyrkjas makt og *solas dia-meter (genitiv av hunkjønnsord i bestemt form).Også typen *styrets vedtak, der intetkjønn trek-ker med seg en ”papiruttale” med -t-, kan viofte rette med rødt, og det samme gjelder be-stemt form flertall *kommunanes stilling. Deter lettere å la s-genitiv i bestemt form stå vedhankjønnsord i entall, som prestens lue ogStatsministerens kontor (det siste er et egen-navn og må uansett aksepteres). Genitiv av ordsom angir upersonlige størrelser, som *bilensmotor og *filosofiens problem, kan ofte rettesmed rødt uansett.

Med ved egennavn og i målsuttrykk er s-ge-nitiv som nevnt greit: Martas andlet, åtte timarsdag o.l.

I nynorskmanus kan vi få problemer medgenitivskonstruksjoner som er lånt fra bokmål.Ofte gjelder det faste vendinger: *i tidas fylde,*årets namn, gjerne metaforer: *ballets løve. Defleste bør avvises, men noen av de vanligste,som dagens rett, må vi godta. Når vi retter, gjel-der det å sette inn akseptable alternativer. Tenkkonstruktivt og vær nøye med å variere språk-bruken der bokmål har genitiv. Rent praktisk:Ikke bruk s-genitiv når andre løsninger er bed-re. Ikke sett inn sin-genitiv så sant det er mulig åunngå det.

Studer disse eksemplene:

Vi kan variere med preposisjonsuttrykk:

”bokas bærende idé” > den berande ideen i boka ”kongens henrettelse” > avrettinga av kongen”kreftenes samspill” > samspelet av krefter”myndighetenes utspill” > utspelet frå styresmaktene”prestens lue” > lua til presten (eller åt)

Vi kan skrive om til adjektiv:

”Israels framrykking” > den israelske framrykkinga


125

Det kan være uklart hva et genitivsuttrykk be-tyr, og dette kan være et problem på begge mål-former. Skal for eksempel ordene Annes brevforstås som brevet til Anne (konkret retning) el-ler brevet frå Anne (konkret retning eller sty-ringen som logisk subjekt), eller angir de kan-skje et eiendomsforhold? Konteksten gir ofte,men ikke alltid svar på hvordan vi bør tolke sli-ke formuleringer. Iblant må vi be om en presise-ring.

I likhet med genitiv angir preposisjonen til(nynorsk også åt) oftest eiendom eller tilhørig-het. Preposisjonsuttrykk med til (åt) kan derforofte erstatte genitiv, som eksempelet førerens til-stand > tilstanden til føreren demonstrerer. Slikeendringer kan gjøre språket ledigere, men ut-trykket vinner ikke alltid i klarhet. Om vi i ensetning som Aristoteles’ kunnskap vart viktig imellomalderen foreslår kunnskapen til Aristote-les ..., viderefører vi bare en tvetydighet. Hvor-dan er forholdet mellom Aristoteles og kunnska-pen her? Det er vel ment kunnskap som stam-mer fra Aristoteles, og da bør heller fra/frå bru-kes: kunnskapen frå Aristoteles vart ...

Det er altså slett ikke alltid til passer best når

vi løser opp genitiver. Ofte har vi flere mulighe-ter. En genitiv som Stortingets vedtak kan om-skrives til vedtaket til Stortinget (tilhørighet),til vedtaket i Stortinget (konkret betydning:vedtaket ble gjort i forsamlingen, eventuelt i hu-set), til vedtaket av Stortinget (styringen er lo-gisk subjekt: Stortinget gjorde vedtaket) – ellertil sammensetning: stortingsvedtaket.

Når vi omskriver et genitivsuttrykk, kan detaltså skje at vi er nødt til å presisere meningenidet vi velger en alternativ løsning, og da må viivareta nyansene. Hvis en forfatter skriver fjel-lets blomster var alt visnet, lyder kanskje detteoppstyltet i sin sammenheng, og vi foreslår kanhende blomstene på fjellet … Det innebærer atvi tolker betydningen som konkret (stedsangi-velse). Men står det fjellets blomster ble førstkatalogisert av Linné, er betydningen ”fjellflora-en”, og da er ikke på fjellet uten videre noen for-bedring. Her kan en annen variant passe godt,nemlig å sette inn et sammensatt substantiv:fjellblomstene ble ...

Se også 6.5.På begge målformer kan for øvrig s-genitivertjene som adjektiv i attributiv stilling: et herrens

Vi kan lage sammensetninger:

”batteriets kapasitet” > batterikapasiteten”bøkenes verden” > bokverda”folkets makt” > folkemakta”historiens hjul” > sogehjula”sannhetens øyeblikk” > sanningsstunda”sin egen lykkes smed” > sin eigen lukkesmed”Boltzmanns konstant” > Boltzmann-konstanten”Richters skala” > Richter-skalaen

Vi kan lage en ny setning:

”dagens teknikk” > den teknikken vi har i dag”hva var regjeringen

Stangs syn på dette?” > korleis såg regjeringa Stang på dette?

”kreftenes samspill” > korleis kreftene speler saman ”soldatenes protest” > at soldatane protesterer

Vi kan velge helt andre løsninger:

”for rikets sikkerhet” > for landet og tryggleiken”fra tidenes morgen” > frå opphavet, frå dei første tider

126


vær. Vi må kunne trekke grensa mellom detteog vanlig genitiv av substantiv i bestemt form(som Herrens veier er uransakelige), som ikkeer så godt på nynorsk.

Når det gjelder forkortinger og symboler,markeres det ikke i skrift at de står i genitiv(men vi leser genitivene på vanlig måte): 8 cmavstand (les: ”åtte centimeters avstand”), 6 %oppslutning (”seks prosents oppslutning”), 5°forskjell (”fem graders forskjell”). Det skal ikkestå *cms, *%s, *°s; slike skrivemåter må tas utmed rødt hvis vi ser dem. Ved fullskrevne enhe-ter må s-en ofte regnes som valgfri: nittigrader(s) forskyvning, to veker(s) ferie.

Ved stedsnavn kan en komme i tvil om geni-tiv eller ikke genitiv. Det heter jo Bergen kom-mune og Bergens ordfører, men hva medBergen(s) katedralskole og Bjørgvin(s) bispe-stol? Der det er tale om helheter som er egen-navn, kan vi finne svaret ved å undersøke i kil-der som telefonkatalogen. I eksempelet Bjørg-vin(s) bispestol må det regnes med valgfrihet.

6.2.3.2 Sin-genitiv: på frammarsj i begge målformer

Sin-genitiv har ikke vært regnet som noen hel-dig konstruksjon i skriftlig norsk, verken påbokmål eller nynorsk, men er ikke desto mindrepå frammarsj begge steder. Den er mest bruktpå nynorsk, der den i likhet med s-genitiv sær-lig har vært godtatt ved navn og betegnelser påpersoner og andre levende vesener og til å ut-trykke forhold som eiendom. Ja, mange harkanskje en følelse av at sin-genitiv passer ekstragodt, bedre enn s-genitiv, når man vil framheve”eieren” av noe i forbindelser som det er i Ketilsin klasse ho går (og ikke i Jo sin).

For bokmålets del ser det ut til at sin-genitivbrer seg ikke minst ved egennavn, særlig slikesom skrives (eller uttales) med -s til slutt (And-reas sin klasse, Peirce sin filosofi), og ved for-kortinger (USA sin politikk). Vi må kunne god-ta spredte forekomster av det, men denne typengenitiv bør ikke prege en bokmålsbok. Det vir-ker for øvrig som om mange ”oversetter” bok-målets s-genitiv mer eller mindre automatisk tilsin-genitiv på nynorsk. Men det er lite heldig.På begge målformer kan sin-genitiv lettere god-

tas ved personer og institusjoner enn ved begre-per. En formulering som *Analytisk filosofi sittsyn på språkhandlingar bør rettes. Sett gjerneinn preposisjonsuttrykk i stedet: Synet påspråkhandlingar i analytisk filosofi.

I skrift vil sin-genitiv i praksis alltid vekslemed s-genitiv i tekster av en viss lengde. Dettegjelder for begge målformer. Det kan derforvanskelig stilles noe krav om at en forfatter måbenytte enten s-genitiv eller sin-genitiv.

Uttrykksmåter som *faren min sin bil fore-kommer nok i tale, men må rettes i skrift (påsamme måte som *han tok far sins hatt). Prepo-sisjonsuttrykk er fint: bilen til faren min.

6.2.3.3 Gruppegenitiv

Når -s eller sin settes til siste ord i en ordfølge,men står til helheten, har vi det som kallesgruppegenitiv: Asbjørnsen og Moes eventyr,kongen av Danmark sin siger. Som vi ser avdisse eksemplene, kan gruppegenitiver ha ulikoppbygning – helheten kan bestå av sideordne-de ord eller av et kjerneledd med bestemmelser.Gruppegenitiv er vanlig og ofte helt uproblema-tisk, men må vurderes i det enkelte tilfellet. Vibør godta slik genitiv hvis gruppa reelt utgjøren enhet, og til gjengjeld skal leseren da kunnestole på at markeringen er entydig.

For å finne ut om en helhet virkelig utgjør engruppe som kan få gruppegenitiv, kan vi for-søksvis stokke om på rekkefølgen av ordene.Det høver særlig godt ved den førstnevnte ty-pen. Vi ser straks at *Moe og Asbjørnsens even-tyr er umulig. Gruppa er Asbjørnsen og Moe,og gruppegenitiv er greit (som vi i dette tilfelletvisste fra før!).

Gruppegenitiver kan imidlertid være tvil-somme. Tar vi eksempelet Bing og Bringsværdsromanar, er det jo slik at de to forfatterne (JonBing og Tor Åge Bringsværd) har skrevet roma-ner sammen, og at begge dessuten har skrevetromaner hver for seg. Skrivemåten her må der-for vise til de felles romanene, ellers blir det feil.For å kunne vurdere slike tilfeller må vi altsåvite om to (eller flere) personer, instanser e.l.virkelig er sammen om noe eller ikke. Vet viikke det, må vi bare skrive spørsmål i margen.

Gruppegenitiver av den andre typen kan


127

være tvetydige på en annen måte. Betyr en avbrødrenes hester ”en av hestene til brødrene”(det er det normale) eller ”hestene til en av brød-rene” (gruppegenitiv)? Her bør vi etterlyse presisering hvis meningen ikke går fram avsammenhengen. Men en fraråding kan være påsin plass uansett.

I muntlig språk forekommer det gruppege-nitiver som ikke er akseptable i skrift: *de besteav dems innsats, *damen som koms hatt (klarerødrettinger hvis disse typene skulle opptre).

Iblant er det et personlig pronomen i grup-pa, som i vi radikale EU-tilhengjarar. Hvis enslik gruppe settes i genitiv, kan man få kon-struksjoner som *ho vil tale oss radikale EU-til-hengjarars sak. Vi ser at pronomenet er bøyd,trolig fordi gruppa er objekt i setningen. Mendette er språkbruk som bør rettes. Skriv om til… vere talerør for oss … e.l.

Gruppegenitiver kan også være lite heldigefordi de blir for lange, som her: den norskestatsminister i Stockholms beslutning stod fast.Vi kan for eksempel foreslå omskriving til ver-bal uttrykksmåte: den norske statsminister iStockholm stod fast i sin beslutning. Som detteeksempelet viser, kan vi ofte endre lange gruppe-genitiver nokså lett. En annen måte er å sette innet preposisjonsuttrykk: Forsøksrådet for skole-verkets sekretariat > sekretariatet i ...

6.3 Verb

6.3.1 Allment

Det er ikke alltid noen lett sak å velge det retteverbet og den riktige verbformen, og man kanstøte på problemer av mange slag i den forbin-delse.

På dette området, som vi kan kalle praktiskverbalsyntaks, er det slik at bokmål og nynorsksnart følger de samme reglene, snart skiller lag.En forskjell er at det i nynorsktradisjonen harvært lagt ekstra stor vekt på å velge uttrykks-måter bygd opp rundt et finitt verb, fordi de girledigere språk enn substantivkonstruksjoner. Vikan gå nokså strengt til verks med dette i ny-norskmanus hvis det er grunn til det og vi hartid. Også i bokmål har verbale uttrykksmåtervunnet fram, og vi bør følge opp det og ofte til-rå bruk av verb. Men vi må være mer tilbake-

holdne enn på nynorsksiden. Dette feltet er el-lers omtalt i 3.2.2 og tas ikke opp her.

Nedenfor skal vi drøfte tempusbruk, verb itransitiv og intransitiv funksjon, passiv og liknen-de konstruksjoner, valg av hjelpeverb, samsvars-bøyning av perfektum partisipp, bruk av sam-mensatte verb og plassering av infinitivsmerket.

6.3.2 Tempus

Mens tid er noe utenomspråklig, en side vedvirkeligheten, er tempus en del av verbbøyning-en (presens, preteritum, perfektum osv.) og kanangi både tid og andre forhold. Vi følger i all ho-vedsak de samme retningslinjene i bokmål ognynorsk når vi vurderer tempusbruk.

Vanlig tempus i lærebøker er presens (i his-torisk framstilling ofte preteritum). Det er nøyesammenheng mellom tempus i en bestemt set-ning og i tempus i konteksten. Spesielt må vi setempus i leddsetninger i sammenheng medresten av helsetningen. Tempusvalget kan på-virke både den logiske og den stilistiske sam-menhengen, og vi må alltid vurdere påtenkterettinger eller forslag ut fra helheten.

Lite variert tempusbruk blir kjedelig. Menikke all veksling er like bra. Et eksempel viserhvordan tilfeldig tempusvariasjon kan forstyrrelesingen: Anne er 20 år og arbeidde som sjåfør.Inntekta var 9500 i månaden etter skatt. Ho burheime og betalte 2000 i månaden for husrom ogmat. Slik bør en ikke skrive; her kan tempus-vekslingen utjamnes med rødt. Men husk at detikke er noe mål å utrydde variasjon, tvert om.Endringer må være vel begrunnet.

Er tidsforholdene sammensatte, trekker kan-skje en retting eller anbefaling andre med seg,slik at det blir for krevende å forbedre uttrykks-måtene. Da bør vi skrive en merknad om uhel-dig tempusbruk.

6.3.2.1 Tempus og tid

Det er ikke noe en-til-en-forhold mellom tem-pus og tid. For eksempel svarer presens slettikke alltid til nåtid, men angir minst like ofteframtid (som i boka kjem til hausten). Framtidkan på sin side uttrykkes på flere måter (vil,skal, kommer/kjem til å osv.).

128


Mange forfattere bruker vil med infinitiv formye. De har kanskje en følelse av at vil må væremed for å uttrykke framtid, og skriver derforsetninger som denne: forhold som vil påverkedet høvet pasienten har til å vere sjuk heime, vilvere den evna dei nære pårørande vil ha til åmedverke i pleia og omsorga. Dette forekom-mer ikke minst i fagbøker, der særlig vilvære/vere, vil kunne, vil måtte o.l. går i svang.Når vi arbeider med nynorskmanus, skal vivære ekstra restriktive med å godta slik ordleg-ging, klart strengere enn det vi trenger å værenår vi retter bokmål. Ofte er presens like godt iden enkelte setningen, og mange ganger passerdet å sette inn presensformer for å hindre at teks-ten blir ensformig og kjedelig på grunn av dettehjelpeverbet som kommer igjen og igjen: for-hold som påverkar ... er den evna dei pårørandehar til ... Vi kan rette med rødt dersom det ikkegår tapt informasjon med rettingen (andreganger er forslag best). Veksling mellom vil ...på ett nivå og presens på det neste kan også fun-gere godt: i framtiden vil det komme datamas-kiner som styrer innkjøp i husholdningene. Devil ha direktekoplet kontakt med butikker, derbestillingene blir registert og effektuert automa-tisk. Slik får teksten rytme og variasjon.

Det er mange måter å uttrykke virkeligframtid på. Ved ensidig bruk av vil kan vi fore-slå eller rette til skal pluss infinitiv eller til om-skriving med komme/kome til å – kanskje denmest nøytrale måten (rent temporal): datamas-kiner kommer til å styre ... (Derimot godtas ikkedialektvarianter som *bli å med infinitiv.)

Det er helt greit å benytte historisk (drama-tisk) presens, som vi har i disse eksemplene: i 55f.Kr. går Cæsar over Rhinen, da ho sit der, kjemdet ein motorsykkel forbi. Det er ofte den hand-lingen eller prosessen som skal dramatiseres,man setter i presens, men dette er ingen absoluttregel. I setningen ovenfor ville mange ikkereagert om det stod da ho sit der, kom det einmotorsykkel forbi. Blir det for mye av historiskpresens, mister dette stilgrepet kraft. På linjemed historisk presens står tilsvarende bruk avperfektum: i 55 f.Kr. er Cæsar kommet fram tilRhinen. Her kan vi tilrå preteritum eller plus-kvamperfektum ved overdreven bruk: i 55 f.Krkom Cæsar ..., i 55 f.Kr. var Cæsar kommet ...

Når det i framstillinger i preteritum vises tilkilder som kan kontrolleres, kan forfattere mar-kere det ved å benytte presens, som her: etter atvedtaket var gjort, skriv Koht at det låg politis-ke omsyn til grunn. Her kunne det like gjernestått skreiv, men vi skal ikke rette til det. På denannen side forskyves presens til preteritum i in-direkte tale etter verb som si, svare i preteritum:mannen sa: ”Det stemmer.” > mannen sa at detstemte. Hvis det er tale om et forhold som fort-satt vedvarer, kan vi foreslå presens: ti prosentav dei spurde svarte at dei brukte alkohol kvarveke – bedre: ... bruker...

I en fast vending som når det gjelder er tem-pusbruken nokså tom for tidsinnhold: når detgjelder kongesagaene, tvilte ikke Munch på atde kunne leses direkte som kilder til Norgeshistorie. Her kunne det òg stått når det gjaldt,og kanskje ville framstillingen da virket mindresamtidsrelevant. Men dette er fine nyanser.

Perfektum angir gjerne fortid med relevansfor nåtiden eller ubestemt fortid (Stortinget harinnført innvandringsstopp; den gjelder nå; denble innført en gang). Preteritum markerer der-imot definitiv fortid (Stortinget innførte inn-vand-ringsstopp; det skjedde i 1975). Noen for-fattere mestrer ikke dette skillet og skriver for ek-sempel: Kalifen i Bagdad og keiseren i Konstan-tinopel har vært blant de mektigste fyrstene påden tid. Keiseren har hatt en livgarde, og i denhar vikinger tjent som soldater, væringer har devært kalt. (Skriv om til: var blant de ... hadde enlivgarde ... tjente vikinger ... ble de kalt.) I dissesetningene bygger perfektum opp en forvent-ning om aktualitet. Hvis forfatteren mener åframstille definitiv fortid, er tempusbruken feilog bør rettes med rødt.

6.3.2.2 Det tenkte, det ønskelige o.l. (modalitet)

Kondisjonalis kan markere at noe er irreelt: had-de Stauffenberg lyktes, ville Etterkrigs-Europa(ha) sett annerledes ut. Her omtales en tenkt si-tuasjon som betingelse i pluskvamperfektum,mens hovedsaken, en mulig konsekvens, omta-les i andre kondisjonalis.

I lærebøker møter vi slik kondisjonalis blantannet i oppgavetekster, der denne typen gir nett-


129

opp den hypotetiske rammen oppgaven forut-setter: Korleis ville du setje opp desse boksanefor å vise det rette forholdet mellom colaforbru-ket i dei to landa? Det kan være tvil om hvor-vidt første eller andre kondisjonalis bør benyt-tes. Andre kondisjonalis framhever gjerne detirreelle ekstra sterkt: Korleis ville du (ha) settopp desse boksane for å vise det rette forholdet...? Men det er ikke alltid like nødvendig å værehypotetisk, så derfor kan ofte også futurum be-nyttes: Korleis vil du setje opp desse boksanefor å vise det rette forholdet ...? Også presenskan gå: Korleis set du opp ... Her er det altså fle-re muligheter, og som oftest bør en la forfatte-rens formvalg råde i slike tilfeller.

Kondisjonalis uttrykker jamt over større forbe-hold enn futurum. Sammenlikn det vil være over-raskende hvis partiet vinner valget og det ville(ha) vært overraskende hvis partiet skulle vinnevalget. Også denne nyansen må vi ha øye for.

Lange betingelser bør ofte få danne egne set-ninger. La oss tenke oss at teksten til en oppgavei matematikk lyder slik (betingelsen står meduthevet skrift): Hvor mye lava ville Etna sprutetut hvis vulkanen hadde utbrudd i åtte dager,lavaen den første dagen utgjorde 8 millionertonn og mengden hver dag avtok med 20 %sammenliknet med dagen før? Her bør vi rettemed rødt til for eksempel: La oss tenke oss atvulkanen Etna hadde utbrudd i åtte dager.Den første dagen sprutet vulkanen ut 8 millio-ner tonn lava, og mengden avtok hver dag med20 % sammenliknet med dagen før. Hvor myelava ville Etna ha sprutet ut da utbruddet varover? Vi ser hvordan faktastoffet er trukket utog plassert i utsagnssetninger som rommer deforutsetningene som gjelder.

Betingelsen kan ha form av ett eller flere pre-posisjonsuttrykk: kor mange hus ville du (ha)plassert på ei tomt av same storleiken, menmed trapesform? Men ofte er betingelsen enfullstendig (ledd)setning, som kan stå forrest el-ler være etterstilt: om du hadde vore finansmi-nister i Noreg, korleis ville du (ha) lagt oppskattepolitikken? – korleis ville du ... om duhadde vore finansminister i Noreg? Den sisteløsningen gir ofte best flyt.

I den ugrammatiske setningen *hva villeskje hvis Sørstatene hadde vunnet krigen?

strekker ikke første kondisjonalis (ville skje) tilfor å angi det tenkte i et spørsmål som gjelderforhold i fortiden, og helheten kommer ikke pålinje med det irreelle som pluskvamperfektum ivilkårssetningen markerer (hadde vunnet; tids-forskyvning). En slik formulering kan ikke aksepteres, men krever rødretting. Rett til foreksempel hva ville (ha) skjedd hvis Sørstatenehadde vunnet ...

Mye bruk av kondisjonalis, særlig førstekondisjonalis med ville (ville tro ... ville kom-me ... ville gjøre ... osv.), kan virke stivt (på lik-nende måte som mye futurum med vil), slik atvi bør vurdere å foreslå at språkføringen varie-res mer. I talemålet benyttes ofte pluskvamper-fektum for å få fram slikt som bare er noe tenkt:Scott hadde valt ei anna rute om han haddekunna i stedet for Scott ville ha valt ... Dette eret alternativ også i skrift, men pass på så ikkeeventuelle endringer gjør tonen mer monoton:hadde Stauffenberg lyktes, hadde Etterkrigs-Europa sett ... Det er ikke uten videre heldig atleddsetningen har nøyaktig samme oppbyg-ning som helsetningen, for strukturen i utsagnetkan bli mindre tydelig da.

Tempusveksling der forskjøvet tempus angirdet tenkte eller irreelle, er en fin måte å byggeopp spenning på og dermed et viktig språkligvirkemiddel. Skiftninger kan ha pedagogisk ver-di, og derfor bør vi på den ene side vurdere på-tenkte rettinger av avvikende tempusbruk nøyeog på den annen side utnytte det registeret somstår til disposisjon, hvis det er aktuelt å gripe innfor å variere eller nyansere språkføringen.

Tempusforskyvning kan dessuten gjøre entekst mer personlig. Det irreelle er ikke alltidbare noe tenkt, men kanskje et ønske (var egberre heime!), en anbefaling (staten burde inn-føre dette), et retorisk spørsmål (skulle dettevære hele sannheten?), uttrykk for tvil (en glen-te skal ha vært skutt her i fjor), påpeking avmulighet (det kan ha vore tjuvar) osv. Slik kanen forfatter markere sitt nærvær i teksten, og detkan være pedagogisk relevant fordi framstil-lingen blir mer spennende.

Uttrykksmåter med vil pluss infinitiv, somformelt er første futurum, men ofte fungerer somen slags omskrevet presens (jamfør 6.3.2.1), kanmarkere liknende forhold, for eksempel forbe-

130


hold: det vil vere urett å seie at Noreg ikkje er tentmed atlantisk forankring i Nato. Og for å angi ønske bruker en ofte de restene av presens kon-junktiv som språket har (mest faste vendingersom leve kongen, ære være). Det finnes også andre måter å angi noe irreelt på, som vi ikke kangå nærmere inn på her.

6.3.3 Verbalet mellom subjektet og objektet

Forholdet mellom subjekt og objekt kan variere,og det er ikke alltid like lett å ta stilling til for ek-sempel passivbruk i praksis. Vi skal gå inn pånoen punkter som kan være problematiske.

6.3.3.1 Passiv – i form og innhold

Vi har tidligere i boka advart mot passiv. Nå haraktiv uttrykksmåte for lengst slått igjennomsom ideal og til dels som praktisk realitet. Like-vel er en advarsel på sin plass. Men vi bør ha etnyansert syn på dette.

Det er forskjell på målformene. Vi bør slå of-tere ned på passivformer på nynorsk enn påbokmål, ikke bare ved feil bruk, men også nårdet er for mye passiv. På bokmål kan en setningsom rollene byttes om, og rollespillet gjentas fåstå, også om den er ment som instruksjon. Detbør ikke nynorsk rollene blir bytte om, og rolle-spelet blir teke opp att få. Rett her til byt omrollene og spel rollespelet ein gong til.

Vi motarbeider passiv som utydeliggjørsammenhenger eller gjør framstillingen vanske-ligere, men rykker ikke ut mot nyansert og smi-dig passivbruk. Det beste er ofte en rimeligveksling mellom aktiv og passiv; det gir tekstenrytme. Er passivbruk et problem i lærebøker idag, gjelder det nok helst på bestemte fagområ-der, som juss og tekniske fag. Synes vi det er formye passiv i et manus, bør vi skrive en generellmerknad og ellers foreslå eller rette til aktiv derdet passer.

6.3.3.2 S-passiv eller omskrevet passiv – mest et bokmålsspørsmål

På bokmål kan en i presens benytte både om-skrevet passiv (saken blir gransket i departe-

mentet) og s-passiv (saken granskes ...), men pånynorsk går bare omskrevet passiv (saka blir(vert) granska ...). Vi må rette *saka granskast ...med rødt, i likhet med *avgiftsauken skuldastprisstigninga, *varene sendest med båt og andre bokmålsfargede formuleringer.

Passivformer på -st i nynorsk svarer til bok-målsformene på -s, men st-passiv brukes bare iinfinitiv etter modale hjelpeverb i presens ogpreteritum: saka skal (skulle) granskast i de-partementet. Dette mønsteret gir god flyt, oftebedre enn bli-passiv (saka skal no bli granska idepartementet) (gjelder også for bokmål). Dethender at vi bør rette til infinitiv av st-passivmed rødt: Kan dreiespoleinstrument som skalmåle spenning og straum, koplast direkte inn istraumkrinsane, eller må dei bli brukte samanmed andre komponentar? > ... må dei brukast ...Men aktiv er jo et like nærliggende alternativher: ... eller må vi bruke dei ...

Omskrevet passiv virker gjerne mindre for-melt enn s-passiv (unntatt altså i infinitiv ettermodalverb). Men det kan også være nyansermellom de to. Noen mener at s-passiv passerbest om det generelle, omskrevet passiv om en-kelttilfeller: Stortingsvalg holdes hvert fjerde år.I år blir valget skjøvet fram til august. Dette eret skille i aksjonsart, men det er langt fra likeopplagt for alle. Vi kan ikke kreve at det gjen-nomføres, men kan foreslå det, og framfor altmå vi respektere forfattere som praktiserer det.

Mange forfattere bruker for mye s-passiv.Her kan konsulenter sørge for variasjon melloms-passiv og omskrevet passiv, hvis det ellerspasser: indre konflikter overføres til dels tilnettverket > ... blir til dels overført ... Men endaoftere bør vi nok prøve å skrive passiven om tilaktiv: med basale behov menes kjærlighet, ak-sept, verdsetting > ... mener vi... Stivt og fattig”passivspråk” forekommer blant annet i bøkerom tekniske emner: skiva dreies rundt og stillesmed motsatt side inn før den monteres, tilpas-ses og settes i drift. Men før vi retter eller frarårs-passiv i et slikt tilfelle, må vi vurdere både ak-sjonsarten og om passiv tjener tekstbindingen.

Aktiv uttrykksmåte er gjerne å foretrekke.Det hender likevel at også aktiv gir tungt språk.Står det i et manus binders kan brukes til såmangt eller spørsmål kan sendast til Språkrå-


131

det, bør vi ikke endre dette. En kan godt skrivebinders kan en (vi) bruke til så mangt og spørs-mål kan ein sende til Språkrådet, men dissekonstruksjonene er gjerne litt tyngre.

I teknisk sammenheng er det naturlig at pro-sesser og rutiner står i sentrum (durativ aksjons-art), og da passer s-passiv, gjerne uten angivelseav logisk subjekt: skiva drives med reimer ogbalanseres av et lager. Ofte bør vi godta s-pas-siv på den bakgrunnen. Men resultatet kan væreat setningen ikke blir entydig: når vi skal over-føre et bitmønster, foretas en modul-2-divisjonav datakoden. Er det ”vi” eller noen annen somskal foreta dette, eller gjør maskinen det auto-matisk? Her kan vi skrive en merknad om at deter vanskelig for en ikke-fagkyndig leser å vitehva det logiske subjektet er.

Etter modale hjelpeverb passer som nevnt s-passiv bra. Det kan derfor være lurt å sette innet modalt hjelpeverb: teksten (skal) skrives slikat den kan leses nedenfra eller fra høyre side avtegningen. Da gjør vi samtidig setningen ledige-re og preget av anvisning klarere (det kan værenok å sette inn hjelpeverbet ett sted).

Fordi passiv på nynorsk i hovedsak er om-skrevet passiv, kan denne typen angi både noedurativt og noe momentant på den målformen:skiva blir driven med reimar og blir balansertmed eit lager. Men også omskrevet passiv kanoverdrives, og det er ikke bedre enn å ha formye s-passiv på bokmål. Husk at vi i nynorsk-manus oftere bør sette inn en aktiv uttrykksmå-te (for eksempel vi dreier skiva rundt og stillerho med motsett side inn før vi monterer ho).Om dette skal være forslag eller rødretting, av-henger av sammenhengen.

6.3.3.3 Noen spesialtilfeller

Passiv uttrykksmåte får vi ved å snu en setningi aktiv slik at det direkte objektet blir subjekt: visender brevet > brevet sendes eller blir sendt(av oss). Også det indirekte objektet kan vi gjøretil subjekt: seierherrene bød Tyskland vilkår lan-det ikke ville godta > Tyskland ble budt vilkår... Når subjektet i en slik setning er et personligpronomen, må det ha subjektsform (nevne-form): de ble budt vilkår ..., vi vart tilbodnepengar for opplysningane. Dette er normalpro-

sa særlig på bokmål, men det bør ikke bli formye av slike formuleringer uansett målform. Deaksepteres også på nynorsk, men vi bør motar-beide dem der og kan iblant rette med rødt i ny-norskmanus.

Tyskland ble budt vilkår ... viser subjekts-skjuling. I setninger i passiv angis det logiskesubjektet i et preposisjonsuttrykk med av – ...ble av seierherrene budt vilkår ... – hvis det daangis. Det høver nemlig ofte å sløyfe denneopplysningen, særlig når den er overflødig, somi den forrige setningen (”I setninger i passiv an-gis ...”), der det logiske subjektet er de unevntespråkbrukerne, alle som sier eller skriver slikesetninger i passiv. Det kan rett og slett virke for-styrrende å nevne det. Men hvis subjektsskju-ling gjør framstillingen partisk, usaklig ellerufullstendig, skal vi gjøre forfatteren og forlagetoppmerksom på det. Iblant kan vi også foreslåat det logiske subjektet strykes, hvis det forbed-rer framstillingen.

Også setninger der styringen for en preposi-sjon er blitt subjekt i passiv, forekommer på beg-ge målformer, men kanskje særlig på bokmål.Av vi tar kopi av denne siden får vi da denne si-den tas (blir tatt) kopi av, som er på grensa avdet akseptable. Språket blir ledigere hvis vi for-andrer uttrykksmåten tilbake til aktiv, eller i allefall setter inn det, med blyant eller med rødt:denne siden tas det (eller blir det tatt) kopi av.Her må vi være nøye med å følge opp alle end-ringer i ordstilling, bøyning osv. som det inn-grepet vi foretar, måtte kreve. På bokmål kanbåde tilrådinger og rettinger være aktuelt, pånynorsk bør vi oftere rette med rødt.

I lærebokmanus kan vi også møte det somkalles kompleks passiv, av typen kvinnen fryk-tes drept eller kontoen anses avsluttet når kun-den har fått oppgjør. Her er det laget passiv avhelsetninger i aktiv der objektet er en substanti-visk leddsetning med verbalet i passiv fra før (idet siste tilfellet inneholder objektssetningenogså en adverbial setning): man frykter at kvin-nen er (blitt) drept, vi anser at kontoen er (blitt)avsluttet når kunden har fått oppgjør. Resulta-tet er blitt en slags dobbelt passiv.

Fordelen med kompleks passiv er at manstraks får sagt hva saken gjelder. Ulempen er atdette er uttrykksmåter fjernt fra vanlig talemål.

132


Vi må vurdere fordeler mot ulemper i det enkel-te tilfellet. Ikke sjelden er det aktuelt å frarå ellerrette slike konstruksjoner, og løsningen er åskrive om til aktiv. Iblant kan vi ikke gjøre det,fordi vi ikke vet hvordan setningen bør bli: tilta-len ble nektet utvidet. Kan man skrive om tildommeren nektet aktor å utvide tiltalen, eller erdet tale om helt andre aktører? Her bør vi kreveat forlaget eller forfatteren sørger for å gjøre set-ningen entydig.

Det er ikke minst på bokmål vi møter kom-pleks passiv. Denne typen forekommer ikkebare i helsetninger, men også i leddsetninger,som i relativsetningen her: målt i antall kronersom planlegges investert, ... Foreslå her omskri-ving hvis det er mulig, for eksempel som eierenplanlegger å investere (hvis det er det som erment). Vi kan se denne typen også i nynorskma-nus, men på nynorsk brukes ikke st-passiv i pre-sens, og her retter vi formuleringer som *arbei-da ventast fullførte. Derimot kan arbeida erventa fullførte passere, men det er ikke så godt,og vi kan foreslå omskriving: vi kan vente at ar-beida blir fullførte e.a. Som regel bør vi godtamindre i nynorskmanus enn i manus på bokmålbåde når det gjelder denne og liknende typer.

Nær kompleks passiv ligger konstruksjonerder verbalet i den leddsetningen som ligger tilgrunn, ikke står i passiv, men i aktiv. Et eksem-pel er fiskeren antas omkommet, som er en pas-sivvending av man antar at fiskeren er (ellerhar) omkommet (omkomme er aktiv). Her ògkan vi gjerne frarå eller rette formuleringen hvisvi ser den i sammenhengende tekst. Og vi retteroftere i nynorskmanus enn i manus til bokmåls-bøker.

Formuleringer med passiv pluss infinitiv girformell og tung språkføring: De bes møte påvårt kontor ..., nynorsk: De blir beden om å ...Slike løsninger kan godtas i forretningsbrev o.l.Men her er aktiv form bedre: vi ber Dem/Dykkmøte ..., og vi bør foreslå det.

Verbet late har ofte et direkte objekt som erlogisk subjekt for en tilknyttet infinitiv: ho léthan reise året etter (han er logisk subjekt forhandlingen reise). Fra gammelt har det direkteobjektet i slike konstruksjoner også kunnet værelogisk objekt for en infinitiv i aktiv form: de lotboka trykke i 1516 (= sørget for at boka ble

trykt), dei lét seg fotografere saman. Dette kangi tvetydige setninger, som generalen lot sinsønn skyte (skjøt noen sønnen på ordre fra ge-neralen, eller fikk sønnen lov til å skyte?). For-muleringen blir entydig hvis vi skriver om: ...gav sin sønn lov til å skyte eller setter inn pas-siv: ... lot sin sønn skytes. Det siste er mindrevanlig på bokmål og umulig med st-form på ny-norsk (men ... lét sonen sin bli skoten kan stå).Tvetydighet er likevel sjelden et reelt problem.Eksempelsetningene her er korrekte, men for-melle. De bør knapt forekomme i grunnskole-bøker uansett målform.

6.3.3.4 S-/st-former med annen funksjon

Ikke alle former på -s/-st er passiv. Noen s-/st-verb uttrykker noe refleksivt eller resiprokt (gjen-sidig). Det vanligste er riktignok å angi den slagsfunksjoner med verb pluss pronomen: ein skal hafire års utdanning før ein kan kalle seg lærar, dekritiserte hverandre. Men her konkurrerer tildels s-/st-former med uttrykksmåter med pro-nomen (undres – undre seg, ringes – ringe hver-andre) eller aktive former (modnast – modne). S-/st-former kan også uttrykke overgang (per-fektiv aksjonsart): det kveldes (kvelder) (bok-mål), liene grønnes (nynorsk grønkast). Regleneer ikke helt de samme på de to målformene.

Skillet mellom s-/st-former med forskjelligfunksjon er viktigst på nynorsk, der st-passiv jobare står i infinitiv, mens st-verb med refleksivog resiprok funksjon kan brukes på linje medtilsvarende former på bokmål. Her kan en kom-me i tvil om hvilke former på -st som er gode.Ho skjemmest over faren og brørne slåst nestenkvar dag er kurante setninger, men ikke *hoskjemmest bort av faren og *bankane slåst sa-man i mai, som ville vært presens passiv og alt-så ikke korrekt.

En vanlig feil på nynorsk er å skrive *detskuldast slurv (etter mønster av bokmål skyl-des). Her må vi rette til det kjem av slurv e.l.Heller ikke *han kallast Bykongen kan godtas.Skriv folk kallar han Bykongen.

Derimot brukes finnast, minnast, spørjast,synast, trengast og en rekke andre på linje medaktive verb. Slike st-verb står som egneoppslagsord i ordlistene.


133

6.3.4 Transitivt og intransitivt

6.3.4.1 Ny bruk?

Skal vi godta at verb med tradisjonelt transitivfunksjon brukes intransitivt – og omvendt, at in-transitive verb brukes transitivt? Her er det endel avveininger som må gjøres.

Det er liten forskjell på målformene på dettepunktet. De fleste verb på norsk er enten transi-tive (drepe, legge/leggje osv.) eller intransitive(dø/døy, ligge/liggje osv.). Men noen kan bru-kes både med og uten objekt (drikke, ete, leseosv.): ho drakk øl, han har begynt å drikke. Detfinnes også andre typer: Ved begynne, dreie,drukne, mangle, smake, smelte, øke/auke ognoen andre verb kan det som er objekt i transitivbruk, bli subjekt i intransitiv bruk: de begyntedagen med salmesang > dagen begynte medsalmesang. Og ved gi, frata o.a. tar verbet ogsåindirekte objekt (”hensynsledd”) (og det kan dabli subjekt i passivkonstruksjoner: dei gav hopengar > ho vart gjeven pengar). Hvis vi er i tvilom hva som er brukelig, må vi aller først sjekkehva ordbøkene sier.

Diktere bruker iblant intransitive verb tran-sitivt etter egen smak (som Bjørnson med Syngmeg hjem). Dette ser vi sjelden eller aldri i lære-bøker, men vi kan møte helt nye mønstre, der vimå bruke beste skjønn.

Når verb som tradisjonelt har vært transiti-ve, får intransitiv funksjon, kan det ha et møns-ter i typen butikken stenger nå (jamfør destenger butikken) og forretninga opnar (jamførho opnar forretninga). I fagspråk brukes dess-uten vendinger som ventilen lukker effektivt,slusa opnar ikkje, bomben detonerer, ståletherdar raskt, og de går fint i sin sammenheng.Vendinger som dørene lukker og glaset knuserer derimot ennå ikke fullt ut akseptert i skrift.De minner noe om passiv (butikken stenges nå,forretninga blir opna), og i bøker på bokmålkan nettopp former med -s settes inn i stedet(dørene lukkes, glasset knuses), på nynorskomskrevet passiv (dørene blir latne att, glasetblir knust), eller, på begge målformer, modalthjelpeverb (skal ...). Vi kan naturligvis også om-skrive på andre måter.

Også evakuere brukes iblant intransitivt,med objektet fra transitiv bruk som subjekt: be-

folkningen i området måtte evakuere. Evakuerebrukes for øvrig transitivt på to måter: tyskerneevakuerte befolkningen – tyskerne evakuerteØst-Finnmark (jamfør fylle vann, fylle tanken).Begge deler godtar vi.

Vendinger som boka solgte dårlig og ho fil-mar i Cannes i haust har engelsk forbilde og varen gang nye, men er i dag for lengst etablerte.Mange reagerer på ny bruk når den opptrer,men vi bør ikke stille oss negative hvis nyutvik-lingen representerer en ny nyanse eller betyd-ning, og hvis den ikke fører til uklarhet eller for-trenger etablerte mønstre.

I lite variert prosa brukes ofte et verb somøke/auke til overmål, enten intransitivt: av-standen (farten, mengden, temperaturen, tilfør-selen, trykket, vinkelen, volumet osv.) øker ellertransitivt: vi øker avstanden (farten osv). Vi kangjerne foreslå at andre verb settes inn for varia-sjonens skyld.

Hva gjør vi når verb med tradisjonelt intran-sitiv funksjon blir brukt med objekt? Vi må vur-dere hvet tilfelle for seg. Et eksempel er pipe eivare (”registrere strekkoden i kassa elektroniskmed et pip”). Her dekker bruken et helt nytt ut-trykksbehov, fortrenger ikke etablert bruk ogbryter ikke med systemet i norsk. Det er altsåflere grunner til at den bør godtas. Vi kan tenkepå at uttrykksmåter som lekke informasjon ogtenkje miljøvern en gang var uvante, men nå erakseptert. Også kommunisere et budskap er påvei til å bli normalnorsk, men vi bør foreslå atkommunisere brukt slik erstattes med formid-le, overføre. Tidligere ble kommunisere barebrukt intransitivt eller i uttrykk som kommuni-sere med noen om noe. I konfirmere ein ordrehar vi et betydningslån fra engelsk som ikke be-rører forholdet mellom transitivt og intransitivt,og heller ikke i operere ein maskin er det nyeden transitive bruken, men at objektet angirredskapen, ikke gjenstanden for handlingen. Vigodtar de to siste, også i lærebøker.

Heller ikke ved uvant transitiv bruk bør vivære altfor negative. I setningen de minnet mi-nisteren i domkirken den dagen er bruken avminne med direkte objekt ny (betydningen er”ære ved minnehøytidelighet”; minne forekomfør bare i verbalgrupper som minne noenom/på). Vi kan her foreslå en tradisjonell løs-

134


ning med s-verb: de mintes ministeren ... For-muleringen ho mistenkte at mannen var utru ...er kortere enn ho mistenkte mannen for å ... ogho hadde mistanke om at mannen ... Men dener en svesisme, og vi kan sette inn en av de totradisjonelle uttrykksmåtene (blyant eller rød-retting).

En ny bruksmåte kan gi mer komplekse end-ringer. Ved presentere er et etablert mønster –som vi ser i amanuensisen presenterte eit lo-gisk problem for studentane (eit logisk pro-blem er direkte objekt) – blitt supplert med etnytt og helt motsatt: amanuensisen presentertestudentane for eit logisk problem (der studen-tane er direkte objekt). Et adverbialt preposi-sjonsuttrykk omgjøres her til direkte objektsamtidig som det gamle objektet blir nytt adver-bial. Begge varianter går, men vi kan gjerne fo-reslå den tradisjonelle når det passer ut fra sam-menhengen.

Når ny transitiv eller intransitiv bruk virkersom (fag)sjargong, bør vi ofte rette den. I stedetfor *ho forskar sommarfuglar kan vi sette innen preposisjon: forskar i (på) eller skifte ut ver-bet med et annet, her for eksempel kartleggeller undersøkjer. Rødretting er særlig aktueltder et annet verb er det riktige transitive: *viminker tilførselen av gass (> minsker).

Hvis det nye erstatter det tradisjonelle uten ågi merkbare fordeler, kan vi godt motarbeidenyutviklingen. For øvrig er det ikke så lett å sihva som er akseptabel språkutvikling. Tradisjo-nen må være en rettesnor, og ellers kan vi leggevekt på språksystemet og på klarhet. I ekstravanskelige tilfeller kan en konsulent overlate sa-ken til Språkrådet, som kanskje alt har vurdertdet nye, slik at det finnes en praksis konsulen-ten bør følge. Ta rede på dette. Vær ikke minstpå vakt mot kontaminasjon. Står det i et manusfor eksempel *deigen skal eses, bør konsulenterrette med rødt til deigen skal ese eller deigenskal heves (ese er intransitivt, heve transitivt,og slik bør det fortsatt være).

6.3.4.2 Parverb

I norsk er det en del parverb, der paret består avet transitivt verb som er svakt, og et intransitivtsom er sterkt. Det transitive verbet betegner ofte

det å utløse den tilstanden eller handlingen somdet intransitive verbet angir (tyskarane søkkteden norske panserkryssaren ”Glåma”, og hansokk på grunt vatn). Dette er hovedmønsteretpå både bokmål og nynorsk. Det finnes imidler-tid feller her, og vi må ikke forveksle verbene.

I 4.2.2.2 er det er tatt inn en liste over par-verb. Lista gjelder nynorsk, men vi kan ha nytteav den også i arbeid med bokmålsmanus. Reg-lene for bruk av parverb er ofte, men ikke alltidlike på de to målformene. I framstillingen ne-denfor er det sagt eksplisitt når nynorske par-verb ikke kan fordeles helt etter tradisjonen ibokmål, og omvendt (for øvrig veksler eksemp-lene mellom målformene, som ellers i boka).

Det er kanskje lettest å blande sammen par-verb der skillet ikke vises i infinitiv, bare i bøy-ningen, for eksempel brenne og renne. En gans-ke vanlig feil er å bøye det intransitive brennesvakt og skrive for eksempel *huset brente densamme dagen. Det må rettes. Derimot er svakbøyning riktig i laget brende eit straffespark ogi sola brente (der det er underforstått at noe blirbrent), mens funksjonen er intransitiv og bøy-ningen sterk i blodet brann i årene. Merk likevelat det må hete ho smelte til han (”slo”; det tran-sitive verbet inngår i verbalgruppa smelle til),men bilen small i rekkverket (den ble slengt avgårde og stanset med et smell). En kan komme itvil om renne når det betyr ”løpe”. Merk da atdet skal være svak bøyning her: hestane rendeav garde, hun rente til avisene med brevet.

Forskjellen mellom verbene kan komme tiluttrykk også i infinitiv. De kan ha ulik rotvokal– det ene monoftong og det andre diftong, somved ryke – røyke/røykje, eller ulik monoftong:falle – felle. På nynorsk, men ikke på bokmålkan også en j i infinitiv og presens vise hvilketav verbene som er transitivt og svakt, slik vi served knekkje – knekkjer (jamfør det sterkeknekke – knekk). Bøyningen her er for øvrigsvak i transitiv funksjon på begge målformer. Vimå rette for eksempel *hun knakk armen medrødt.

Det sterke verbet slenge, som på nynorskhar slengje som svakt motstykke, må benyttesnår betydningen er ”drive dank” og ”opptre avog til”: dei gjekk og slong, det slang noen kro-ner iblant (intransitiv bruk).


135

På nynorsk er henge og hange varianter avdet intransitive, sterke verbet, mens det transiti-ve og svake motstykket er hengje. Ved sleppegjøres det ofte feil på denne målformen. Formu-leringer som *plata slepp underlaget, *foringaslapp taket, *dei slapp ikkje ungdommen til mårettes (til ... slepper underlaget, ... sleppte taketog ... sleppte ... ungdommen til. På bokmål erderimot ... slapp taket og ... slapp ... ungdom-men til det vanlige (av slippe; med skrivemåtensleppe kan dette verbet også ha svak bøyning itransitiv funksjon, men dette ser vi sjelden).

Når det gjelder strekke, er dette for det før-ste et sterkt, intransitivt verb på begge målfor-mer, med betydningen ”være nok, greie seg,rekke”: summen strakk ikke til, kreftene strekkikkje til. For det andre har det tilsvarende svakeverbet samme form i infinitiv på bokmål: strek-ke, mens det heter strekkje på nynorsk. I pre-sens er bruken av det svake verbet grei: Sibirstrekkjer seg frå Ural til Beringsundet, de strek-ker laken på hotellet hver dag. I preteritum servi tydelig forskjell, for på nynorsk kan bare densvake bøyningen brukes i transitiv funksjon:Sovjetunionen strekte (eller strakte) seg fråAustersjøen til Stillehavet, dei strekte (ellerstrakte) laken på hotellet kvar dag. På bokmålkan en her velge mellom svak og sterk bøyning:strakte/strekte/strakk i begge de to setninge-ne.

Transitiv bruk av fryse er nokså nytt. I slikfunksjon kan dette verbet bøyes enten svakt ellersterkt (USA fryste eller fraus sambandet medIran), derimot bare sterkt når det er intransitivt(tre barn frøs i hjel). Rett i samsvar med dette.

Merk at det på bokmål er to verb brekke,med delvis ulik betydning. Det ene bøyes sterkti både transitiv og intransitiv bruk: armenbrakk, hun brakk armen, satsen ble brukketom (eller ombrukket), mens det andre, som be-tyr ”dempe en farge ved å blande den”, er svakt (a-/et-verb): malingen ble brekket med kobolt-blått, i refleksiv funksjon: han brekket seg(”kastet opp”), eventuelt med a-bøyning beggesteder. Et svakt verb brekke finnes også i ny-norsk (ikke *brekkje), men det har alltid e-bøy-ning og brukes ikke i betydningene ”bryte av”og ”briste”. På nynorsk heter det trykkjerietbrekte om satsen (eller braut om).

I nynorskmanus må vi også passe på paretmerke (= ”legge merke til”) og merkje (= ”settemerke på”), sjøl om de ikke er parverb på vanligmåte. Begge er svake og transitive, men det før-ste er a-verb og det andre e-verb. Det må hete egmerkar inga endring og pakkene vart merktemed namn og adresse, og i refleksiv bruk godtarvi både merke seg og merkje seg (krev konse-kvens i ett og samme manus). Heller ikke ver-kje (= ”gjøre vondt”; e-verb) og verke (= ”funk-sjonere”; a-verb) er ordinære parverb.

Intransitive verb i verbalgrupper – se neden-for – fungerer transitivt sammen med resten avgruppa. Er de sterke, beholder de den sterkebøyningen, og det gjelder naturligvis også vedparverb. Det heter de brant inne med et stort la-ger, USA fraus ut Cuba, blomsten hang med ho-det, gutane slapp opp for mat.

6.3.4.3 Etymologisk objekt

Et etymologisk objekt er av samme rot som ver-bet det står til: dø en død, syngje ein song osv.Vi møter etymologisk objekt ikke minst vedverb som står intransitivt, for eksempel gå (engang), kjempe (ein kamp), leve (et liv), smile(ein smil), sove (en søvn). Da er det ofte tale omfaste uttrykk: be si siste bøn, gå sin skjeve gang,stride den gode strid, sove sin søtaste søvn.

Etymologisk objekt en gjentakelse av ord-stoff. Gjentakelser kan lett virke klossete, og avden grunn er det ofte aktuelt å rette eller fraråslike uttrykksmåter. Det kan gjelde sammenstil-linger som *byggje ein bygning, *foreslå et for-slag og *vandre ei vandring.

Men med et adjektiv knyttet til seg kan detetymologiske objektet fungere godt, ja være etfint stilgrep, som gjør teksten bedre. Noen ek-sempler er disse: som kvinne levde hun påmange måter et glemt liv, han kjempa ein inn-biten kamp mot den nye lova, nå koker de engod kokning fisk. Brukt med skjønn gir det alt-så framstillingen farge og har god stilverdi.

I talemålet brukes etymologisk objekt mye:ønsk deg tre ønsker, spør meg eit spørsmål. Ut-trykksmåter som disse kan rettes i skrift. Ved*ofte spurde spørsmål (gjerne forkortet OSS) set-ter vi inn ofte stilte spørsmål. Mange skriverogså dele inn i to deler, og her kan vi tilrå sløy-

136


fing av substantivet, slik at det bare står deleinn i to, eller andre former for omskriving. Joflere ledd som står mellom verbalet og objektet,desto lettere kan det være å akseptere formule-ringen i skrift: hun vasket hver eneste dag todigre og møkkete vasker med tøy.

6.3.5 Annet

6.3.5.1 Verbalgrupper og sammensatte verb

Verbalgrupper er faste uttrykk – kollokasjoner –med et verb som kjerne. Vi bør særlig passe påtransitive verbalgrupper. Det er grupper der vikan regne det etterfølgende leddet som objektfor verbalgruppa. Eksempler er bli kvitt, blåseut, flytte på, gå inn for, kalle på, kjøre inn,kome over, legge merke til, springe frå, meiened, setje fram, sette pris på, ta inn, ta vare på,vere redd (for).

Til verbalgrupper med adverb eller preposi-sjon kan det svare varianter med en annen ord-stilling: blåse lyset ut ved siden av blåse ut ly-set, ta hunden inn ved siden av ta inn hunden.Dette har med dialektforskjeller å gjøre, og vari-antene uttrykker vanligvis ikke ulik betydning.Mønstrene er likeverdige, og vi bør ikke leggevekt på å utjamne variasjon.

En verbalgruppe kan virke ulogisk, slik*sløkkje på lyset og lukke opp døra gjør (denførste av disse må rettes, den andre bør godtas).Men som vi ser, kan også slike grupper væregangbare. Transitive grupper som er lånt fraengelsk (ende opp med, følge/følgje opp, gåfor, knytte/knyte opp mot, stå opp mot), kanha preg av sjargong og bør iblant frarås av dengrunn. Men ellers er de oftest greie, på beggemålformer, også i lærebøker. Det samme gjelderlån fra svensk som ta på alvor og takke ja (nei)til.

Etterstilte adverb og preposisjoner kan mar-kere aksjonsart (aspekt). Starte opp framheverfor eksempel momentet av begynnelse tydelige-re enn bare starte gjør. Man kan også endre be-tydningen av et verbal ved å føye til en partik-kel: det høres godt og det høres godt ut betyrikke nødvendigvis det samme.

En del verbalgrupper svarer til det som kal-les løst sammensatte verb, og de kan da danne

”par” med tilsvarende fast sammensatte verb.Vi møter for eksempel dra opp – oppdra, kallepå – påkalle, skrive under – underskrive påbegge målformer. Fast sammensatte verb kanvære nokså litterære, og vi må være på vakt motmisforståelser og sammenblanding og bør ofterådspørre ordbøkene. Et eksempel illustrererdette: Kan tillegge og tilskrive brukes om hver-andre? Svar: Ja, i visse sammenhenger, men ikkei alle.

Forholdet mellom fast og løs sammenset-ning rommer et stort variasjonsregister. Vi målangt på vei respektere veksling mellom typene,og vi kan gjerne oppmuntre forfattere til å ut-nytte de stilistiske mulighetene som ligger her.Avstanden i betydning innenfor parene varierersterkt. Klar forskjell har vi ved bære oppe – op-pebære (*oppebere bør ikke brukes på ny-norsk), dra opp – oppdra, drive over – overdri-ve, stille fram – framstille. Bortimot sammen-fall ser vi ved skrive under – underskrive, varteopp – oppvarte, be til – tilbe. Det løst sammen-satte verbet kan ha konkret betydning der detfast sammensatte brukes overført: skjære/skje-re av – avskjære/avskjere, kle i – ikle, stå opp– oppstå osv. Videre kan verbene ha en betyd-ning felles, men ikke andre. På bokmål kan bådeframkalle og kalle fram bety ”vekke en reak-sjon”, men bare framkalle er mørkeromsarbeid.På nynorsk betyr både omsetje og setje om”oversette”, men bare omsetje betyr ”selge”.

Når begge varianter er mulige, kan vi noenganger gjøre språkføringen mer muntlig ved åforeslå løs sammensetning: underskrive > skri-ve under (oftere aktuelt på nynorsk enn på bok-mål). Løs sammensetning er vanligst i talemå-let, og tendensen i norsk har vært mer bruk avløs sammensetning også i skrift. Likevel må viikke overdrive forslag og rettinger, og vi må tarimelig hensyn til emne, kontekst og formvalgog stiltone.

Ikke alle fast sammensatte verb har et løstsammensatt motstykke, og omvendt. Til settesammen svarer det ikke noe *sammensette ogtil komme bort ikke noe *bortkomme. Både pånynorsk og på bokmål er fast sammensetningganske vanlig i perfektum partisipp også omverbet ellers er løst sammensatt: han skreiv un-der kontrakten i går – han har nettopp under-


137

skrive (også skrive under er mulig): kontraktener underskriven (eller skriven under, men sjøl-sagt bare ein underskriven kontrakt). Også i in-finitiv kan verb oftere ha fast sammensetning,spesielt i passiv infinitiv etter et modalt hjelpe-verb, der nynorsk er helt på linje med bokmål:kontrakten kan underskrivast.

Ofte bør vi på nynorsk bruke løs sammen-setning (som høyre til, liggje føre, svare til,skrive under) der bokmål har fast (tilhøre, fore-ligge, tilsvare, underskrive). Der talemålet haret løst sammensatt verb, bør det foretrekkes pånynorsk. Derfor retter vi *framseie til seie framog *framsetje til setje fram. Nye faste sammen-setninger i nynorsk kommer ofte fra bokmål.Her må vi da vurdere om ordet står i autoritati-ve nynorskordbøker, hvor mye brukt det er, omdet kan true den tradisjonelle uttrykksmåten(kan bere fram ei skål fortrenges av utbringe eiskål?), om beslektede former er godtatt (bør til-skrive gå når tilskrift finnes?), hvilken betyd-ning det er (tilskrive = ”skrive til”?), og hvilkenbøyningsform det gjelder. Vær på vakt mot bok-målsinspirerte faste sammensetninger særlig iaktiv infinitiv, imperativ, presens og preteritum.Vi retter for eksempel *utesteng dei ikkje tilsteng dei ikkje ute og *Noreg mottek flyktning-ar til Noreg tek imot flyktningar.

En type fast sammensatte verb i norsk kallesretrograde danninger. De er avledet av sam-mensatte verbalsubstantiv: lusekøyre av luse-køyring, årsdebutere av årsdebut, dataføre avdataføring, gradbøye av gradbøyning, feilsøkeav feilsøking – altså både allmennord og fagter-mer. Slike ord virker gjerne nye og friske vedførste gangs bruk. Det er en styrke ved dem,men kan òg være en begrensning, for det girspråkføringen et spesielt stilpreg. Seinere svek-kes effekten. Mange retrograde danninger ergått inn i språket så vi ikke gjenkjenner demsom det de er, og vi møter iblant nye, som vi måvurdere.

Husk at retrograde danninger er et hjelpe-middel for den som vil unngå substantivsjuke. Istedet for foreta feilsøking på bilens elektriskeanlegg kan man for eksempel skrive feilsøke ...Dette blir dermed et middel til forbedring avspråkføringen.

6.3.5.2 Hva med det lille ordet å?

En del transitive verb kan ha infinitiv som ob-jekt. Det gjelder for eksempel disse: behøve,greie (= klare), klare, makte, orke, nekte,pleie/pla (= bruke), prøve, slutte, trenge, våge.Etter noen av dem (som behøve, greie) kan visløyfe infinitivsmerket å: de behøver ikke (å)komme – dei greier snautt (å) gå, etter andre(som prøve, slutte) står som regel å (vi prøver åvinne, ho slutta å røykje). I nynorskmanus kanvi tilrå at å sløyfes etter pla og trenge. Men el-lers bør vi oftest avstå fra endringer uansettmålform hvis ikke bruken forstyrrer lesingen.

Etter tore (bokmål også tørre) kan å sløyfes ibegge målformer når ordet betyr ”våge”: ein ti-ger tør ikkje (å) ta kampen opp mot ein elefant. Inynorskmanus kan vi foreslå med blyant at åtas ut i slike tilfeller. Men dette verbet betyrogså ”kunne” (i modal funksjon). Ved slik bruk,som er nokså formell, skal det ikke stå infinitivs-merke: det tør hende, om eg tør be, kongen tørbli en hard motstander. Også verbet kunne bru-kes både ikke-modalt og modalt, men skal aldriha å: jenta kan lese (= ”mestrer å lese”), det kanhende (modal bruk). I noen dialekter brukes in-finitivsmerke i det siste tilfellet: ”jenta kan ålese”. I skrift skal vi rette slikt med rødt.

Etter transitive verbalgrupper som ender påpreposisjon, brukes alltid å: dei heldt fram medå lese, ledelsen gikk inn for å utvise kandida-ten, vi set pris på å få kome. I eksempler som jegvil heller dø enn (å) settes i fengsel er det valg-fritt med infinitivsmerke.

Mellom å og infinitiven finner vi ofte adver-biale ledd (aldri, alltid, bare/berre, ikke/ikkje, kanskje, nesten o.l.). På bokmål har dettradisjonelt vært regnet som rett å sette slikeledd framfor infinitivsmerket: hun valgte ikke åtie, på nynorsk bør man helst velge en annenrekkefølge: ho valde å ikkje teie. Dette eksem-pelet viser at det første prinsippet kan gi tve-tydige setninger (ble det gjort et valg, eller tvertom?), og da kan vi godt foreslå andre løsninger,for eksempel rekkefølgen å ikke – om den ellerspasser.

Er det samlet mange ord mellom et infini-tivsmerke og infinitiven, kan vi enten rette ellerfrarå den aktuelle formuleringen, også på ny-norsk. Sett i sin sammenheng kan nok slike løs-

138


ninger forsvares ut fra stilistiske vurderinger (åaldri noen gang i livet kunne glemme sin elske-de venn), men det er sjelden aktuelt i sakprosa.

Om å og og, se 6.7.3.

6.3.5.3 Ha eller være/vere som hjelpeverb?

Når valget står mellom ha og være/vere somhjelpeverb i perfektum og pluskvamperfektum,har det betydning både om hovedverbet er tran-sitivt, og om det uttrykker overgang eller angirnoe vedvarende (aksjonsart). I praksis kan ogsåforfatternes talemål influere på hva de foretrek-ker (i østnorsk brukes ha mer enn i vestnorsk). Iskrift er likevel reglene de samme på begge mål-former.

Transitive verb får ha: kommunens folk harfelt trærne, ho hadde vogga barnet i søvn. Vedintransitive verb er aksjonsarten det avgjøren-de. Skal man angi noe som varer ved, skriverman ha (som ved transitive verb): guten harsove lenge no, men gjelder det en overgang, erofte både ha og være/vere mulig: barnet er/harsovnet, gløden var/hadde slokna, trykketvar/hadde falle. Slik er det òg ved bli (nynorskogså verte). Tidligere var være/vere regnet sommest korrekt i skrift ved overgangsverb, men haer blitt stadig vanligere og godtas nå fullt ut.

Noen verb kan stå både transitivt og intran-sitivt. De får ha i transitiv funksjon (ho harsmelta hjarta hans), være/vere eller ha intransi-tivt, alt etter som de angir overgang eller ikke(isen er/har smelta – vatnet har smakt vondt iheile dag). Være/vere kan gi tvetydighet vedslike verb: sjåføren er kjørt til sjukehuset (harsjåføren kjørt sjøl, eller har noen kjørt ham ellerhenne – altså passiv?). Kan det være tvil, kan vitilrå ... er blitt ... når betydningen er slik (jamførnedenfor). Begynne kan få være/vere også nårdet er transitivt, særlig hvis objektet er en infini-tiv: de er/har begynt å skrive regning. Ved ut-trykksmåter som ho var begynt arbeidet kan viforeslå hadde eller verbalgruppe: ho var begyntpå arbeidet.

Visse verb angir snart varighet, snart over-gang eller bevegelse. Her kan begge hjelpever-bene gå: prisen på hus er/har falt sterkt. Står re-sultatet i sentrum, passer være/vere ofte best:de er reist til Syden, ho var gått for dagen, mens

ha er eneste mulighet når prosess eller handlingbetones: de har reist mye, ho hadde gått heilevegen. Vi kan foreslå med blyant at skillet mar-keres, hvis det føles påkrevd.

Til intransitive overgangsverb i transitiveverbalgrupper må det stå ha: dei har gått ut fråat lova gjeld (ingen valgfrihet).

Omskrevet passiv (se 6.3.3.1) dannes medbli (nynorsk også verte), og her kan en altså iperfektum og pluskvamperfektum velge mel-lom er og har blitt, var og hadde blitt (eventueltvorte(n)). Men i presens og preteritum av om-skrevet passiv brer det seg en bruk av er, var istedet for former av bli (verte), med mønster iengelsk, slik at vi får resultater som minner omperfektum, men som ikke er det: saga er matetav en svært avansert maskin, denne måten åpremiere arbeid på var ofte brukt for heile be-drifta samla. Dette gjelder både ved det som va-rer ved i nåtiden, og når det er tale om fortiden.I slike tilfeller kan vi tilrå eller rette til blir(vert), ble/blei (vart). Men vi godtar naturligviser, var der hjelpeverbet uttrykker en avsluttetovergang, noe som har skjedd, altså perfektumpassiv: boka er lest, arbeidet var avslutta. Herer det utelatt et blitt (vorte(n)) mellom hjelpe-verb og hovedverb (ved behov kan det settesinn for tydelighetens skyld).

Valget mellom ha og være/vere som hjelpe-verb kan altså uttrykke ulike sider ved en hand-ling eller prosess. Dette representerer en ut-trykksbredde det er viktig å ta vare på, og nårforfattere utnytter slike nyanser, må vi respekte-re det og ikke rette. Men veksles det vilkårligmellom har blitt og er blitt, eventuelt har vorteog er vorte(n), kan vi skrive en merknad til forla-get hvis vi mener vekslingen skjemmer språket iboka. Disse hjelpeverbene går for øvrig igjen såofte og i så skiftende kontekster at det i praksiser vanskelig å konsekvensrette veksling mellomdem i et manus. Vi kan skrive en merknad og el-lers nøye oss med å ta det som virker rart i detenkelte avsnittet eller på en bestemt side.

Merk for øvrig at det er vanlig å utelate hjel-peverbet i andre kondisjonalis etter et modalthjelpeverb i preteritum: ville (ha) kome, skulle(ha) retta, kunne (ha) skrevet, og konsulenterskal vanligvis ikke rette eller frarå dette. På ny-norsk finnes det imidlertid en mulighet for sam-


139

menfall av uttrykk og dermed tvetydighet, sær-lig hvis en benytter a-infinitiv. Da kan en kon-struksjon som skulle retta bety enten ”skulle tilå rette” (retta er infinitiv) eller ”skulle ha rettet”(retta er perfektum partisipp). Dette bør vi pas-se på.

6.3.5.4 Bøyes perfektum partisipp?

Framstillingen under dette punktet må leses isammenheng med det som nedenfor står ombøyning av adjektiv i setningen, særlig i6.4.2.2–6.4.2.3.

Når perfektum partisipp står etter ha (har,hadde), har vi den formen som kalles supinum:ho har følgt reglane til punkt og prikke, de had-de sendt pakken i god tid.

Men ofte står partisippet som bestemmelsetil et annet ord, som regel et substantiv. Hvis detstår attributivt (som direkte bestemmelse), mådet bøyes i samsvar med substantivet: ein sto-len sykkel, de skrevne beskjedene. Dette gjelderpå begge målformer, men på bokmål kommerbøyningen til syne bare i bestemt form entall ogi flertall (unntak kan være partisipper som viregner som adjektiv, av typen overdreven, seordbøkene). Står partisippet derimot som predi-kativ, er reglene forskjellige på bokmål og ny-norsk. På nynorsk skal det nemlig – innenforlæreboknormalen – samsvarsbøyes også da (pålinje med adjektiv): mange lærarar blir tilsette ioppseieleg stilling. På bokmål skal ikke parti-sipper (i motsetning til adjektiv) samsvarsbøyesi predikativ stilling: mange lærere blir tilsatt ioppsigelig stilling.

Særlig på nynorsk kan vi komme i tvil når etledd formelt er entall, men reelt flertall. Står detein del lærarar blir tilsette i oppseieleg stilling,kan flertallsbøyning fortsatt regnes som best.Også i de følgende setningene bør vi foreslåbøyning etter det ordet som er uthevet: den de-len av utgiftene som gjeld skulen, blir ført forseg (> førte), kor stor del av triangelet er farge-lagd (> fargelagt). Noen konstruksjoner må hadobbelt samsvarsbøyning: syklane er meldestolne, dei som er innstilte, blir gjorde kjendemed avgjerda, gutane var vortne tekne (haddevorte tekne) for ran. Men formuleringer somdette er stive og kan gjerne frarås.

Partisippet skal altså på bokmål normaltvære ubøyd som predikativ, men noen partisip-per (beruset, utmattet o.a.) kan fungere som ad-jektiv. Da kan det bli tvil, og vi bør være liberale.I setninger som beruset kom de inn døra og hanhadde sett hundene utmattet av strabaser kanvi godta også variantene med bøyd form: beru-sede, utmattede.

På nynorsk, der partisippene skal bøyes, erproblemet iblant at predikativ på en viss av-stand fra nominalet feilaktig opptrer ubøyd:*leggje ventilane på benken vendt rett veg. Herskal vi rette til ... vende rett veg.

Når vi vet hvilket substantiv et perfektumpartisipp står til, kan vi vurdere hvilken formpartisippet bør ha. Men hvis det ikke nevnesnoe kjerneledd, kan vi komme i tvil, vel å merkenår vi arbeider med nynorskmanus. Heter det åvere skild frå nokon eller å vere skilt frå nokon?Svaret er at jamført med intetkjønn er den for-men som benyttes i hankjønn og hunkjønn, enslags grunnform, så det rette er: å vere skild frånokon. Spørsmålet er ikke aktuelt på bokmål.

Etter verbet få blir forholdet spesielt. Herhar vi på nynorsk to muligheter, eksemplifisertmed ho fekk sendt pakken med fly og ho fekkpakken send med fly, og begge deler kan betybåde ”ho klarte å få sendt …” og ”ho fekk til-sendt …”. Merk at vi altså kan bruke supinumav hovedverbet (den første varianten), og dahar vi ikke samsvarsbøyning. I den andre vari-anten er send objektspredikativ (det står til pak-ken, som er objekt til få). Her er få hovedverb.Leddstillingen er dermed avgjørende: Kommerpartisippet etter objektet, må det bøyes i sam-svar med det.

Det er en tendens til at fikk/fekk sendt bru-kes mest i betydningen ”klarte å få sendt”. Det-te gjelder så vel på bokmål som på nynorsk.

Etter få som hjelpeverb kan vi også ha infini-tiv, på begge målformer. Jamført med hun fikksendt pakken i siste liten betyr hun fikk sendepakken i siste liten noe annet, nemlig ”fikk an-ledning til å …”. Men betydningsforskjellen erikke alltid så stor. Hvis en brosjyre sier: nå kanDe få kjøpt disse frimerkene, kunne det i stedetogså stått kjøpe, uten at vi måtte ha rettet. Ut-sagnet kan ikke misforstås.

I presenteringer kan partisippet på nynorsk

140


samsvarsbøyes etter enten det foreløpige ellerdet egentlige (potensielle) subjektet. Begge de tofølgende formuleringene er altså riktige: detvart sendt mange skip, det vart sende mangeskip. Hvis et manus preges av umotivert veks-ling mellom de to måtene, kan vi utjamne ogeventuelt lage en merknad om det til forlaget.

Samsvarsbøyning av perfektum partisippkan være riktig også på bokmål. Det er tilfelletnår verbalinnholdet er avbleiket, slik at parti-sippet har adjektivpreg: elevene er interesserte,herrene er opptatte. Slik bøyning må vi oftestgodta. Også uekte partisipper – nylagt, velfor-mulert osv. – bør samsvarsbøyes. Se 6.4.2.3.

Er et adjektiv og et partisipp sideordnet, kandet føles rart om det ene er bøyd og det andreikke, som her: jentene var oppmerksomme oginteressert. Vi bør foreslå og kanskje rette til in-teresserte for å få parallellitet. Er det lang av-stand mellom adjektivet og partisippet, kan vilettere la ikke-parallelle formuleringer passere:ensomme er de tapre og besluttsomme jegerepå vandring i den store skog, forfulgt er de ras-ke dyr.

6.3.5.5 Heller perfektum partisipp enn andreløsninger?

Noen forfattere bruker heller perfektum parti-sipp (forverret/forverra, redusert og økt/auka) enn vanlige adjektiv (verre, mindre ogstørre). Her bør vi ofte foreslå et vanlig adjektiv,for eksempel betre inneklima i stedet for betrainneklima. Hvis betra inneklima skal stå i boka,bør det være fordi leseren skal ha i tankene at eneller annen har bedret inneklimaet. Det kanvære riktig. Men oftest har forfatteren valgt par-tisippet bare av vane.

En særskilt bruk av perfektum partisipp harvi der et foranstilt partisipp feilaktig står i stedetfor en etterstilt relativsetning. Forfattere av læ-rebøker i matematikk skriver gjerne om *de git-te oppgaver, *den søkte løysinga og *de funnesvar. Her bør vi ofte rette til (ikke bare foreslå)de oppgavene som er gitt, den løysinga vi sø-kjer, de svarene vi har funnet.

6.4 Adjektiv og adverb

6.4.1 Litt om adjektivet i teksten

Et adjektiv står enten attributivt (direkte til sub-stantivet) eller som predikativ. Det har som sinfunksjon å fortelle om det leddet det står til, el-ler det tjener til å fargelegge framstillingen. Denførste oppgaven er innholdsmessig, den andrestilistisk, men de to kan vanskelig skilles frahverandre i praksis.

En gammel regel sier at vi kan stryke alle ad-jektiv for å se hvilke som er nødvendige. Men entekst med bare nødvendige adjektiv blir karrig!Vi bør faktisk sjelden stryke adjektiv en forfatterhar skrevet. Hva ”nødvendig” innebærer, er hel-ler ikke alltid like opplagt. Det trenger ikke åvære ”smør på flesk” å skrive åpne hull. En set-ning som politiet fant to tildekte hull i veien girjo god mening. Ofte er adjektivene valgt medomhu og den stilistiske effekten viktig: dette vartenda ein lang, lei, grå, vanskeleg og trist svenskdag i OL. Bare det som virker klart ubehjelpeligut fra forfatterens egen intensjon, bør rettes.

Hvis et enkelt adjektiv i attributiv stillingrommer viktige opplysninger om noe, bør vitvert om foreslå at formuleringen utvides meden eller flere nye setninger. Nøkkelopplysningerkan ikke presenteres i forbifarten.

Adjektiv bøyes i samsvar med det ordet destår til. Stor avstand mellom adjektivet oggrunnordet svekker samsvaret. Dette er ofteproblemet med adjektiv i manus: Skal de bøyeseller ikke? I en setning som *åpen og vennligsmilende mot de tallrike vennene og andre gjes-ter som hadde innfunnet seg på plassen neden-for, stod de to gamle på terrassen må vi retteåpen til åpne. Men egentlig er setningen så tungat den bør omskrives.

Pass også på ordstillingen. En ganske vanligfeil er å spisstille et predikativ som står til objek-tet, slik at det kan se ut som en bestemmelse tilsubjektet: *hardkokte åt ektefellane egga nestemorgon. Her blir helheten komisk.

6.4.2 Skal adjektivet bøyes?

6.4.2.1 Gradbøyning

Den gamle skoleregelen om at lange adjektivskal bøyes med mer/meir – mest, stemmer ikke.


141

Det går an å skrive interessantere – interessan-test. Noe helt annet er at mer/meir – mest ogsåbrukes om sammenlikning utenom kompara-sjon: du skriv mest interessant om det du sjølver oppteken av, katten var mer nysgjerrig ennredd.

Noen forfattere later til å foretrekke bøyningmed mer/meir – mest så sant det lar seg gjøre.Men det er ingen spesiell grunn til å foretrekkemest vanlig/vanleg framfor vanligst/vanle-gast.

6.4.2.2 Når andre ord kan skape tvil

Drøftingene under dette og det neste punktetbør ses i sammenheng med framstillingen i6.3.5.4, der bøyning av perfektum partisipp eremnet.

Adjektiv i attributiv stilling bøyes etter kjer-neleddet (substantivet) i kjønn og tall, ogsåframfor ubøyde former som fisk og mann nårde benyttes i flertall: guttene fikk flere fine fisk(ved siden av fine fisker). I kollektiv bruk blirdet derimot entall: det var mye stor fisk. Sam-mensatte arts- og rasenavn med adjektiv somstor stormsvale, belgisk kjempe, kvit italienarkan brukes i entall eller flertall, og adjektivetfølger da substantivet: vi ser to belgiske kjem-per eller vi ser to belgisk kjempe.

Når det står et pronomen foran adjektivet,kan vi komme i tvil. Etter hver/kvar brukeshelst grunnformen i graden positiv (hver jor-disk levning), bøyd form i superlativ (kvar min-ste detalj). Unntak er noen faste vendinger somhver bidige dag, kvar evige natt, der bøyd formstår sjøl om graden er positiv. Ved andre avvikfra dette hovedmønsteret (som hver lille del)kan vi foreslå at hovedregelen følges (> hver liten del), men neppe rette. For øvrig bøyes adjektivet i samsvar med pronomenet når pro-nomenet bøyes i kjønn og tall, slik disse prono-mene kan: all, annen/annan, enhver (bare bok-mål), einkvan (bare nynorsk, svarer ikke til en-hver!), hvilken / kva for ein, mang en/ein, pånynorsk også somt. Ingen og noen/nokon kangjelde både en og flere: laget spilte ingen godkamp (ingen gode kampar), noen stor sak vardet ikke, det var nokre norske myntar der.

Står adjektivet som predikativ, kommer tvi-

len ekstra lett. Ingen er ofte entall når det stårsubstantivisk, og adjektivet bøyes da ikke: ingenblir glad når hjemmet brenner, no er ingen va-ken lenger. Men også flertall er akseptabelt her:ingen blir glade ..., no er ingen vakne lenger. Et-ter noen/nokre brukes flertall: noen (toner) errene, men ved nekting like gjerne entall: ikkjenokon er rein(e). Sammenhengen avgjør, slikden også gjør etter hvem/kven: hvem er skyl-dig? (trolig bare en), såg du kven av gutane somvar fulle i går? (det var trolig minst to). Også et-ter man (bokmål) bestemmer konteksten entalleller flertall: man vil gjerne være populær, i EUblir man enig(e) på toppmøtet i mai. I det sistetilfellet kan vi foreslå de for man (og da må detbli flertallsbøyning). På nynorsk må det hete iEU blir dei einige ... eller ... blir ein einig ...

Pass også på i bokmål så ikke den egentligebetydningen av en (tallbegrep) støter an motflertallsbøyning. En setning som *en er dypt ue-nige med hverandre kan rettes.

Når et adjektiv står etter en personbetegnel-se som er intetkjønn, kan personpreget vise seg ibøyningen: søskenbarnet mitt er død, mennes-ket blir ikkje viss på sine vilkår. (Det gjelder joen ”han” eller en ”hun” i begge tilfeller.) Gene-relt bør det helst ikke være grammatisk avvikmellom subjekt og predikativ, men her føles for-mer uten -t riktige. Slik ”naturlig” bøyning børvi iblant anbefale. Men det personlige pregetkan være mindre tydelig, slik det er der en be-tegnelse angir et verv eller embete. I barneom-bodet er inhabil er ubøyd form greit hvis detklart er personen, ikke institusjonen, det talesom. Tilsvarende kan flertall slå igjennom nårman har individene, ikke helheten, i tankene:politiet er sikre i sin sak, Rosenborg var gode iførste omgang. Dette møter vi særlig ved ymsekollektivord (komiteen, kontoret, politiet, sty-ret, laget, organisasjonen, firmaet) og firma-navn o.l. (Kværner, Høyre, Brann). Er det rime-lig å tenke på helheten eller individene? Står in-dividene klart i sentrum, går flertallsbøyningbra.

Skal adjektivet stå i entall eller flertall nårkjerneleddet har to eller flere deler? Hva hvis ettledd er entall og et annet flertall? Hvordan blirbøyningen hvis leddene har ulikt grammatiskkjønn? Har konjunksjonen noe å si for dette?

142


Flertall er best når entallsord med individu-elt preg sideordnes med og (både – og): (både)Ibsen og Bjørnson var kritiske. Entall er mestnærliggende når konjunksjonen er eller, enten/anten – eller, verken (nynorsk også korkje) –eller: (anten) mannen eller kona er skuldig,verken Ibsen eller Bjørnson var kritisk. Rett tileller foreslå denne fordelingen. Ved så vel – somkan både entall og flertall gå, avhengig av omman vil betone at karakteristikken gjelder beggeleddene (så vel mannen som kona er skuldige),eller ser dem hver for seg (så vel mannen somkona er skuldig). Vi kan for øvrig ha kjerneleddsom formelt er flertall, reelt snarere entall (toord for det samme): hjartet og sjela blir uroleg.Her kan man i alle fall på nynorsk også benytteflertallsform (urolege). Angir leddene noe utel-lelig eller udelelig, virker flertall rart: vinen ogølet var dyre. Sett inn dyrt. Har ordene uliktkjønn, følger nemlig adjektivet helst det siste avdem (jamfør at ølet og vinen var dyr òg gårfint). Dette prinsippet kan vi følge i våre tilrå-dinger. Også der leddene er dels entall, dels fler-tall, kan vi la det siste leddet avgjøre, særlig hvisdet er flertall. Det bør for eksempel hete taketog veggene er råtne og verken mannen, konaeller barna verka venlege. En setning som *ta-ket og veggene er råttent bør rettes med rødt.

Viser adjektivet til et ledd med antall, del,flokk, gruppe, slag, type e.l. pluss et substantivi flertall (eventuelt som preposisjonsuttrykk),bøyes det gjerne i flertall også om leddet formelter entall: et mindre antall appelsiner var råtne,ein del havregrynmerke vart populære, eigruppe av innvandrarar vart urolege over ut-spelet, denne typen ord er sjeldne. Uttrykkeneer grammatisk sett entall, semantisk sett flertall,og realiteten er viktigere enn grammatikken.Rett i samsvar med det.

Angivelsen av art kan stå i entall og gi en-tall av adjektivet: to sekker mjøl er ubrukeleg.Men også her kan flertall være mulig: to sek-ker mjøl er ubrukelege (man tenker på enhete-ne, altså sekkene, det vil si distributiv bruk). Etannet eksempel der to løsninger går, er fire liter melk var blitt sur eller fire liter melk varblitt sure, men her kommer det nok an på ommelka var i et spann eller tappet på literkar-tonger. Vi må altså vurdere om arten eller

eksemplarene, helheten eller delene er viktigst.En slags falsk kollektiv bruk har vi i *min-

ken med ungene ble aggressive da jegernekom. Dette er ikke tilrådelig og må rettes (medog i stedet for med ville setningen vært grei).

I transitive verbalgrupper kan et adjektivvære stivnet i ubøyd form. Men særlig på ny-norsk bør vi også godta formuleringer med sys-temriktig bøyning: han fekk ikkje slege lausdekket og ... slege laust ... (grammatisk erlaus/laust objektspredikativ og står til dekket).

Når kjerneleddet er ubestemt og har generellbetydning, står adjektivet oftest i nøytrum: sy-denferie er ikkje lenger så dyrt, nye sjefer kanvære aktuelt. Her regner vi at det ligger uttrykksom ”det er ikkje lenger dyrt å dra på sydenfe-rie”, ”det er aktuelt med nye sjefer” til grunn.Rett til intetkjønnsform hvis det står noe annet.Samsvarsbøyd form av adjektivet er riktig hviskjerneleddet settes i bestemt form: sydenferienvart dyr. Vi bør også rette setninger som *seksbilar er langt frå tilstrekkelege og *sikkerhet ernå like internasjonal som økonomi. Sett inn til-strekkelig i det første tilfellet og internasjonalti det andre. Står det i luft ville gjeller ha vorelite føremålstenleg(e) og konfliktar mellom lærarinteresser og elevinteresser er uunngåe-leg(e), kan vi derimot godta begge løsninger. Istrålen går ubrote(n) gjennom mediet kan vi seadjektivet enten som predikativ (bøyd form)eller adverbial (ubøyd).

Tvil om adjektivformen kan det for øvrigogså bli ved land og stater, men dette er snarereet spørsmål om genus enn om bøyning. Land ogstater er oftest nøytrum: Tsjekkia er vakkert(jamfør det vakre Tsjekkia, det tidligere Sovjet-unionen).

6.4.2.3 Når adjektivet sjøl kan skape tvil

I faste forbindelser (kollokasjoner) av adjektiv ogpreposisjon står adjektivet ofte i entall også nårdet står til et ledd i flertall. Dette er noe av en regel i bokmål: de er enig i dette, vi er glad i mor,da dere ble klar over saken. I disse eksemplenekan vi tilrå entallsform hvis flertall er brukt. Menfå slike forbindelser er helt faste. Det finnes en”gråsone” der både bøyd og ubøyd form går: behjelpelig(e) med, blind(e) for, identisk(e)


143

med, lojal(e) mot, oppmerksom(me) på, stolt(e)av, takknemlig(e) for, tilfreds(e) med, uenig(e) iosv. La forfatterens valg stå så langt det går. I ny-norsk er tendensen til samsvarsbøyning sterkereenn i bokmål. Her bør vi ofte gå den motsatteveien og tilrå og rette til flertallsform av adjektivog partisipper i forbindelser med preposisjon.

På begge målformer finnes det adjektiv som ipredikativ stilling knytter til seg et ledd direkte,og som i slike forbindelser er ubøyelige. Det gjel-der særlig lik, redd, verd(t): de er lik sin far, eiga-rane er redd konkurs, forestillingene var verd(t)pengene. På nynorsk, men ikke på bokmål, må viogså godta bøyd form her (like, redde, verde).

I setningen desse bilane er gode å køyre ersubjektet bilane logisk objekt for køyre. Dettekalles utfyllende infinitiv. Adjektivet skal bøyespå vanlig måte på begge målformer.

Bokmål har ikke samsvarsbøyning i setning-er som bøkene er trykt i år. *Bøkene er trykte i årer ingen sjelden feil. Her er det klart at trykt erment som verb. Men former av verbet kan ogsåbrukes adjektivisk. I bokmål står en del ord pågrensa mellom perfektum partisipp og adjektiv,blant annet aktet, betjent, delt, forbudt, for-fulgt, fornøyd, isolert, kjent, komplisert, opp-tatt, slitt, talt, utmattet, ødelagt. Skal de bøyes ipredikativ stilling? Det kan være forskjell alt et-ter hvilket ord det er: de to gamle var aktet ogæret i miljøet – men hennes dager er talte. Særligder tilstanden, ikke prosessen, står i sentrum,bør vi godta bøyd form: de to statene var heltisolerte – men en bør skrive: soldatene ble lang-somt isolert fra sine allierte. Noen forfattere village en betydningsforskjell: de er opptatte iklubben (”travelt opptatte”) – men de er opptatti klubben (”er blitt medlemmer”). Dette skilletgodtar vi, men vi kan knapt kreve samsvarsbøy-ning der betydningen er ”travelt opptatt”.

Om bøyning ved sammenstillinger av parti-sipp og adjektiv, se 6.3.5.4.

Sammensetninger med partisipp som siste-ledd kan kalles uekte partisipp. De finnes påbegge målformer. Det er slike som misfor-nøyd/mis(for)nøgd, nylagt/nylagd, ubetjent/ubetent, udelt, uinteressert, velformulert. Herkan verbalpreget være sterkere eller svakere,men oftest trekker slike ord mot adjektiv ogsamsvarsbøyning: alle var misfornøyde, egga er

nylagde, kalvene viste seg å være storvokste. Ibokmålsmanus kan vi ofte tilrå bøyd form, menved tvil kan vi gjerne la forfatterens form stå. Pånynorsk skal det være samsvarsbøyning. Vedvelkommen aksepterer vi på bokmål både dereer hjertelig velkommen og ... velkomne. Bøydform kan her virke overdrevent korrekt, og vikan vurdere å tilrå dere er velkommen med bly-ant. På nynorsk er samsvarsbøyning obligato-risk også i dette tilfellet.

Det kan være fine nyanser her òg. Ved noenstiler er uferdige, men noen er ferdigskrevnekan vi foreslå ferdigskrevet hvis det er tydeligat forfatteren har ment ”er skrevet ferdig” ogikke ”er ferdige”. Men vi kan ikke bruke rødret-ting for å ivareta slike nyanser.

6.4.3 Litt om adverb og adverbial

Adverb er en ordklasse, adverbial en type set-ningsledd. Hva som omfattes av ordklassen ad-verb, har det vært ulike syn på, og dette er en dis-kusjon vi ikke skal ta opp her. Husk bare at ad-verb og adjektiv ofte likner på hverandre. Blan-der man dem sammen, blir resultatet misvisende(litt mat er for eksempel noe ganske annet ennlite mat). Et adjektiv i nøytrum kan gjøre tjenestesom adverbial, og da har det adverbial funksjon,men vi bør fortsatt regne det som adjektiv. Detgjelder for eksempel høgt i ho hoppa høgt.

Et adverb kan inngå som del av et setnings-ledd eller danne setningsledd alene som adver-bial. Adverbial som setningsledd er for øvrigsvært uensartede. Mange adverbiale leddeler ogadverbial er slett ikke adverb, men består av foreksempel preposisjonsuttrykk (eller adjektiv inøytrum, som nevnt).

Adverbialene ivaretar ofte helhet og sam-menheng og er viktige i tekstbindingen. Proble-met i en tekst kan dels være at adverbialene eruheldig plassert og gjør teksten tung og uover-siktlig, dels at det blir feil og tvetydigheter avsamme grunn.

6.4.4 Adjektiv eller adverb?

Som adverbial leddel kan et adjektiv i nøytrumstå til for eksempel et adjektiv i attributiv ellerpredikativ stilling. En vanlig feil er å skrive *det

144


er enorm stor avstand mellom synspunkta i ste-det for ... enormt stor ... (enormt graderer stor).Setningsleddet adverbial sier derimot noe omverbalhandlingen eller om hele setningen. Envanlig feil er her *hun tok skarp avstand frainnlegget i stedet for ... skarpt avstand ...(skarpt er adverbial bestemmelse til verbet ogstår ikke adjektivisk til ”avstand”). Begge disseer rødrettingsfeil.

Det kan være tvil om hvorvidt et adjektiv erbrukt attributivt eller som adverbial leddel, ogdårlig skjønn kan gi feil betydning. Jamfør ut-trykkene verkelege norske kvardagsmenneske(adjektivet står til en helhet av adjektiv og sub-stantiv) og verkeleg norske kvardagsmenneske(her modifiseres bare adjektivet norske). De be-tyr ikke det samme, og forveksling må rettesmed rødt. På liknende vis møter vi ordet såkaltbåde som modifikator (som i såkalt gode borge-re) og beskrivende adjektiv (såkalte gode bor-gere), men her blir det bare en nyanseforskjell,og vi bør godta begge uttrykksmåtene.

En vanlig feil er den som mange gjør når deskriver *kvalitativ god forskning, *fire sjølv-stendige næringsdrivande og *de to offentligeansatte, men mener kvalitativt god ..., fire sjølv-stendig ... og ... offentlig ansatte. Her skal ikkeadjektivet bøyes i samsvar med kjerneleddet,for det hører sammen med det ordet som følger,nemlig god, næringsdrivande og ansatte i sam-me rekkefølge, i en enhet der det sjøl utgjør enadverbial leddel. Rett til nøytrumsform. Firesjølvstendige næringsdrivande kan være riktig,men betyr da noe helt annet, nemlig ”nærings-drivande som går sine eigne vegar”.

I en formulering som *det var ein god tek-nisk prestasjon er ordrekkefølgen snudd; detskulle stått ... ein teknisk god ...., for betydning-en må være ”god, teknisk (sett)”, og i attributivstilling må teknisk da komme først. Vi bør retteslike formuleringer med rødt. Snuingen kanskyldes at riktig rekkefølge føles tungt, fordiden lengre leddelen teknisk virker som en sper-ring, jamfør typen en av departementet nedsattkommisjon.

Et punkt der vi kan komme i tvil, er valg avbøyd eller ubøyd form i uttrykksmåter somstørst mogleg gevinstar. Her er mogleg egentligadverbial bestemmelse til størst; det står ikke til

gevinstar. Betydningen er ”gevinster som er såstore som mulig”. Helst bør både størst (detkunne også stått minst, best, verst, flest, fær-rest/færrast) og mulig/mogleg være ubøyd. Viretter likevel ikke bøyd form av mulig/mogleg(altså størst moglege) med rødt, for det er sværtvanlig å skrive slik, men vi bør tilrå ubøyd form.Hvis helheten står i bestemt form, må det der-imot hete den størst moglege gevinsten, hvorulogisk det enn kan virke, hvis en først skal ut-trykke seg slik. Størst mulig/mogleg er noksåstivt. Foreslå gjerne omskriving til så store sområd e.l. i stedet, særlig i nynorskmanus.

Merk også at det er forskjell på banken vil fi-nansiere flest mulig prosjekter og banken vil fi-nansiere de fleste mulige prosjektene (”de fles-te av de prosjektene som er mulige”).

Forveksling av lenger og lengre er også van-lig. *Vi hadde ein lenger samtale er feil for ...lengre ... (komparativ av adjektivet lang; ordetstår attributivt til et substantiv). *Samtalen vartelengre enn førre gongen er feil for ... varte leng-er enn ... (komparativ av adverbet lenge). Manmå heller ikke blande sammen lengre og lengersom komparativ av langt (nøytrumsformen avlang). Det heter avstanden var lengre enn dehadde trodd, så de kom ikke lenger den dagen(det første er adjektivet i predikativ stilling, detsiste er adjektivet i adverbial funksjon). Atordene kan være med på å gi vidt forskjellig be-tydning, ser vi av paret ho verka lenger enn brorsin (”fungerte i en lengre periode enn ham”, foreksempel i en stilling; adverbialet lenger erkomparativ av lenge) – ho verka lengre enn brorsin (”så ut til å være høyere enn ham”; lengre erkomparativ av lang og står predikativt).

Merk at vi kan møte det samme ordet bådesom predikativ og som adverbial, for eksempel:sola skinte klar og varm – sola skinte klart ogvarmt. Begge løsninger er like gode; det er mestet spørsmål om stil. Også i et tilfelle som britanestilte seg meir positive til EU (positive er predi-kativ) og britane stilte seg meir positivt til EU(positivt er adverbial) godtar vi begge. Står detbritane var meir positive til EU, kan vi tilrå denmer fullstendige uttrykksmåten ... stilte seg ..., ialle fall i mer formelle sammenhenger.


145

6.4.5 Beslektede former – bøyning?

I en del tilfeller kan en velge mellom to beslekte-de former av adverbiale ord, og det kan væretvil om hvilken som er best. Dette gjelder næreller nært. Når ordet følges av andre ord somdet hører sammen med, er formen uten -t denrette: være nær knyttet til noe, når det skjer trebrannar så nær kvarandre ..., være nær forestå-ende, liggje nær inntil o.l. Man bør også skrivedet ligg nær å tenkje på. Derimot heter det: ekte-fellene Curie samarbeidet nært (nøytrums-form). Denne fordelingen bør vi gjennomføremed rødt på begge målformer.

Det finnes noen par av påstedsadverb og ret-ningsadverb: bort og borte, fram og framme,inn og inne, opp og oppe, ned og nede, ut ogute. Formene på -e framhever her stedet eller re-sultatet, de uten -e betoner veien eller proses-sen: han låste seg ute, ho stengde seg inne i segsjølv, jamfør vakta låste dei inn (ut). Slik er ho-vedmønsteret, og vi bør la følelsen av bevegelseeller retning avgjøre. Står det lenger ned delerluftrøret seg i to greiner, bronkiane, kan vi tilråeller rette til nede. Noen par følger ikke dettemønsteret. For eksempel kan vekk bety både”bort” og ”borte”, mens vekke bare betyr ”bor-te”. På bokmål er det et tilsvarende forhold mel-lom hen (”på eller til stedet”) og henne (bare”på stedet”). På nynorsk er bare hen brukelig.

Forskjellen på par som utenlands/utan-lands og utenlandsk/utanlandsk er at formenepå -s er ubøyelige adverb, mens de på -sk bøyesog kan stå både adjektivisk og adverbialt. Vi måbruke ordbøker hvis vi er i tvil om bruksmåterher. Bøyning av ord som dagligdags/dagleg-dags, førebels og mellombels er omtalt i 4.2.1.3.

Noen ord på i- kan ha en parallell form uteni-, jamfør iblant – blant, ifra/ifrå – fra/frå,igjennom – gjennom, imellom – mellom. For-mene uten i- bør brukes når ordet er vanlig for-anstilt preposisjon: fra høyre, gjennom skogenosv., helst ikke ellers. Står det for eksempel seiefrå om manglane eller bla gjennom boka, kan vitilrå henholdsvis ifrå og igjennom for tydelig-hetens skyld, men vi bør ikke bruke rødt. Også ivendingen ikke legge fingrene imellom er for-men med i- best. I formuleringer som oss imel-lom er imellom etterstilt preposisjon.

Merk at ord som innover, utover sammen-

skrives som adverb, mens vi kan velge inn overeller innover, ut over eller utover i preposi-sjonsuttrykk: fuglane flaug innover – fugleneflaug inn over (eller innover) landet.

Det er ingen forskjell på enda (nynorsk ogsåendå) og ennå/enno – som tidsadverb, vel åmerke. Begge kan brukes om så vel fortid somnåtid: hun sitter der enda/ennå, freden varenda/enno ikkje tryggja. Synes vi at forfatterendriver med sjenerende veksling, kan vi utjamnemed rødt. Men når det dreier seg om grad, måvi regne enda som obligatorisk: stål er sterkt,diamant enda sterkere, enda ein gong var hanheldig (det siste bør for øvrig velges på nynorskframfor *nok ein gong). Når verbet angir noepunktuelt eller momentant, kan ennå/ennobare stå sammen med nekting. Setninger som*Er prøven tatt ennå? må rettes. Sett inn Er prø-ven tatt?, Er prøven ennå ikke tatt? e.l.

Dels er et adverb som bare står i dobbeltform, og som sideordner ord eller setninger,nærmest som en konjunksjon. Et dels må vise tilet annet dels, og står det alene, retter vi. ”Paret”kan være splittet med store skilletegn: Dels varhun imot vedtaket. Dels så hun likevel hvordandet kunne utnyttes til det beste. Tilrå at leddenetrekkes sammen til en periode, med kommaimellom, så sant omfanget tillater det. Tradisjo-nen tilsier at det bør være komma uten ”og”også om en har tre–fire ledd: dels var hun imotforslaget, dels så hun fordeler ved det, dels fanthun også andre interesser ivaretatt. Dels – delsmå ikke blandes sammen med til dels (”for endel”, ”et stykke på vei”) eller delvis. Skriv entendet var dels opphald, dels regn, det var til delsopphald eller det var delvis opphald, alt etterhva som passer ut fra meningen.

6.4.6 Plasseringen av adverbialene

Riktig plassering av adverbial og adverbiale ledd-deler bidrar sterkt til at en tekst kan bli vellykket.

Adverbial kan være lange, for eksempel hvisde består av preposisjonsuttrykk (som på detverst tenkelige tidspunkt o.l.). Står slike ledd ibegynnelsen av setningen, kan vi foreslå at deflyttes til høyre hvis det er forsvarlig ut fra be-tydningen; det gjør framstillingen lettere å lese.Også hvis flere adverbial samles på samme sted

146


inne i en setning, blir språket tyngre: svenskanehar i lang tid generelt vist interesse for norsknæringsliv. Botmiddelet kan da være å spre ad-verbialene slik at det blir ett på hver side av detfinitte verbet: generelt har svenskane i lang tidvist interesse ...

Men også kortere adverbial kan gjøre teks-ten tunglest ved å stå inne i setningen. Det gjel-der slike som raskt, vakkert, langt, som bør hasin plass helt til høyre. Står de for eksempel næren infinitiv, blir språket tyngre. Både for proses-sen går ut på kjemisk å påvirke overflaten og ...å kjemisk påvirke ... kan vi tilrå ... å påvirkeoverflaten kjemisk.

Ord som altså, alltid, bare/berre, derfor/difor, ikke/ikkje, kanskje, tvert om – de såkal-te setningsadverbialene – hører derimot natur-lig hjemme i nærheten av det finitte verbet, hvorde angir motsetning, kausalitet, reservasjon e.a.Plasseringen av dem i forbindelse med infiniti-ver er omtalt i 6.3.5.2.

Det juridiske uttrykket ikke skyldig / ikkjeskuldig gjør at vi iblant får tvetydige setningersom hun erklærte seg ikke skyldig. Betydning-en må her gå klart fram av sammenhengen, el-lers får vi gripe inn og kreve presisering.

Også adverbiale leddeler kan gi tungt språk.Det gjelder for eksempel preposisjonsuttrykk iattributiv sperring – typen den i minste detaljoppsette aksjonsplanen. Slike konstruksjonerhar vært motarbeidet effektivt av språkrøkteregjennom lang tid og forekommer nå bare spora-disk i de fleste typer tekster. Vær likevel obser-vant. Se også 3.2.6.

Hvis et preposisjonsuttrykk står som adver-bial, men trekkes inn som leddel, for eksempelsom bestemmelse til et adjektiv i attributiv stil-ling, kan det gå galt. Vi kan få feil som *deresraske svar på grunn av ferien (av de svarteraskt på grunn av ferien). Den slags ordleggingmå rettes med rødt.

6.4.7 Noen klisjeer

I visse tilfeller bør vi også vurdere ordvalget kri-tisk når forfattere benytter adverb. De noe alder-dommelige bokmålsadverbene kun og dog er po-pulære, men kan ofte frarås. I nynorskmanus skalde rettes. Også imidlertid bør nevnes her (vi bør

spare på det i bokmål og må rette det i nynorsk).Populære er òg selvfølgelig og sjølsagt/sjølv-sagt og kombinasjoner som nettopp derfor, net-topp ikke/ikkje, da heller ikke/ikkje, som allehar motepreg. Foreslå alternativer. Pass på rekke-følgen i kombinasjonen ikke/ikkje nødvendig-vis, for nødvendigvis ikke/ikkje betyr nærmestdet motsatte (rett feil rekkefølge med rødt).

6.5 Preposisjoner

6.5.1 Ny og gammel bruk

Preposisjonene er få, de bøyes ikke, og ofte erden konkrete betydningen deres svekket. Deinngår i svært mange faste uttrykk, kollokasjo-ner, men spiller mindre rolle i tekstbindingen.Et preposisjonsuttrykk kan stå som adverbial el-ler ha adverbial funksjon i andre setningsledd.Det er liten forskjell på målformene når det gjel-der bruk av preposisjoner.

Framstillingen nedenfor er bygd opp rundttre faktorer som kan styre vårt valg av preposi-sjon når vi skriver: konkret betydning, faste ut-trykk (kollokasjoner) og det logiske forholdetmellom leddene. Vi bør ofte spørre: Har denneformuleringen konkret forankring? Har vi her ågjøre med en stivnet vending, et fast uttrykk?Hvordan er nå forbindelsen mellom preposi-sjonsuttrykket og andre ord i setningen? Densom er i tvil, må slå opp i autoritative ordbøkerog huske det som sies i kapittel 2 om konsulen-ten og forfatteren. Vurder stiltone, stilnivå ogpresisjonsbehov. Konsekvensretting er lite aktu-elt, for styringen til preposisjonen og kontekstenvarierer nesten alltid.

Hvorfor kommer man i tvil om preposi-sjonsbruk? Bruken er i endring på flere punkter,og flere faktorer fremmer trolig dette. Kontami-nasjon er en av dem. Sammenblanding av en-keltord som ovenfor og overfor må rettes. Detførste betyr ”lenger oppe (enn)”, det andre”midt imot, (like) foran” (en står overfor oppga-ver, problemer osv.). Men enda mer må vi værepå vakt mot kontaminasjon av faste uttrykk. Avvegre seg for og verge seg mot oppstår vegreseg mot, og her bør vi sette inn det av de tradi-sjonelle uttrykkene som høver. En annen end-ringsfaktor er komprimering (tendensen til å


147

presse sammen lange uttrykksmåter), som kangi forleddstilknytning: auke i import frå Sverige> importauke frå Sverige. Slik språkbruk måofte godtas. Så har vi preposisjonsmoter, som viser i forskningen bak (under) de nye reglene, vidiskuterer mot ei løysing, tanker omkring barnsrolle, kompetanse på miljøvern eller forholdenerundt leiegården (de økonomiske, ikke de geo-grafiske). Motepreget bruk kan gjerne frarås.Også engelsk og svensk påvirker preposisjons-bruken. Et uttrykk som kompetanse på kanstamme fra svensk. Foreslå kompetanse i e.l.

Det er ikke slik at ny bruk alltid fortrenger entradisjon. Noen ganger mangler forfattere et klartmønster, men ønsker å sette inn et preposisjons-uttrykk. I formuleringen føresetnaden med toskilde kulturar i samisk jernalder (= ”den forut-setningen at det var to ...”) er bruken av med ny,og det samme gjelder om i regjeringens holdningom hjemsending av kosovoalbanere (”den hold-ningen at kosovoalbanere skal sendes hjem”). Ibegge disse tilfellene kunne det samme innhol-det vært uttrykt også på andre måter, men detsom står, er lite omstendelig og kan fungere godt.Hvis man kan si at ny bruk dekker et behov påden ene eller andre måten, bør vi godta den nyebruksmåten, som da fyller hull i språksystemet.

Ved uvant preposisjonsbruk må vi holde fastved tradisjonen uten å være altfor stivbeinte.Det kan være riktig å foreslå endringer – andrepreposisjoner eller andre uttrykk. Er kontami-nasjonen grov, motepreget sterkt eller et uten-landsk mønster påtrengende, kan rødrettingkomme på tale.

Når flere preposisjoner er brukelige, uttryk-ker det at man kan anlegge flere perspektiv påen sak: sitje bak eller ved rattet, sove for ellermed åpent vindu, tale i eller over eller på radio,slå bensin i eller på ei kanne, studere på ellerved universitetet, delta på eller ved en tilstel-ning, vere tilsett på eller ved jernbanen. Alterna-tivene svarer til forskjeller i synsvinkel: neden-fra, ovenfra, på kortere og lengre avstand, i tek-nisk eller annen sammenheng, ut fra holdning,hensikt, middel, måte. Et av valgene kan værekonkret forankret, et annet en kollokasjon (etfast uttrykk), begge kan være kollokasjoner, detlogiske forholdet mellom kjerneledd og prepo-sisjonsuttrykk kan være avgjørende, osv. Valget

av preposisjon kan være nøye overveid ellerspontant, men leseren legger ofte ikke merke tilom det står hun satt bak rattet eller hun satt vedrattet (i kompaktspilleren er plassert ved ratteter derimot valget viktig). Derfor skal en ikkeoverdrive vanskene ved valgfrihet. Krever ikkepresisjonsnivået noe annet og er bruken ikkemisvisende, godtar vi det som står.

6.5.2 Når betydningen er konkret

Når betydningen er konkret, vet vi som regeluten videre hvilken preposisjon som er riktig(på stolen betyr noe annet enn under stolen!).Dette gjelder ikke minst angivelser av sted, ret-ning o.l. (bak, foran/framføre, i, mellom, mot,over, på, under). Hvis preposisjonsvalget erkonkret forankret, men feil, kan vi oftest rette isamsvar med språkfølelsen. Også overført brukbygger på konkret betydning: det stod mangebak ham. Da er vendingen gjerne blitt et fast ut-trykk (her verbalgruppa stå bak).

Vi retter ikke vilkårlig ho bar eit belte av sølvom livet til ... rundt livet eller omvendt. Detsamme gjelder når preposisjoner er brukt i over-ført mening. Både i skulesektoren og innanforskulesektoren godtar vi slik de står. Men prepo-sisjoner kan ha ulik stilistisk valør (muntlig ellerboklig, konkret eller abstrakt, konservativ ellerradikal, hjemlig eller utenlandsk osv.).

For eksempel passer ikke alltid innen/innanlike godt som stedsangivelse eller via om bevegel-sesretning eller reiserute. Disse preposisjonene ernok populære, men gjør ofte språkføringen stive-re enn nødvendig. Mange forfattere skriver nestenalltid innen/innan der de kunne ha variert med iog innenfor/innanfor. Spesielt i nynorskmanuskan vi rette: innan norsk industri > i norsk indust-ri, innan dette området > innanfor eller på detteområdet. På bokmål bør vi nøye oss med blyant-forslag om vi gjør noe. Som tidskonjunksjon er in-nen/innan derimot godtatt fullt ut på både bok-mål og nynorsk. Når vi støter på via, kan vi oftetilrå over eller gjennom i stedet: de kom via Kast-rup > ... kom over ...), på begge målformer.

Det hender at forfattere formulerer seg mind-re konkret enn de burde. Da bør vi hjelpe tilmed forslag. Foreslå ver ikkje fiendsleg mot fra-mande i stedet for ... fiendsleg overfor ...

148


Formuleringer som annonsen rettar seg motsauebønder og iverksette sosiale tiltak mot kri-minelle er tvetydige, og her kan vi sette inn enannen preposisjon med rødt, henholdsvis til ogfor (annonsen henvender seg til sauebønder, til-takene skal komme de kriminelle til gode). Det-te viser at preposisjoner kan ha dels sammenfal-lende betydning (synonymi), dels motsatt (an-tonymi). I eksempelet kontorets kontakt motpressa er betydningen klar, og da bør vi nepperette. Men uttrykket har et visst sjargongpreg, såvi kan foreslå med i stedet for mot.

Iblant svarer valget mellom to preposisjonertil konkret eller overført bruk. Jamfør nestepunkt.

Dialektfarge ses på med skepsis særlig i bok-mål, der vi ikke godtar setninger som *borte medbommen stod konstablene klare. På nynorsk ak-septerer vi oftere med ved siden av ved i slikbruk. Både ved hjelp av og med hjelp av går dess-uten bra i nynorskmanus. Svesismer (uttrykksom kommer fra svensk) kan ofte rettes, i bådebokmål og nynorsk. I *under de ti dagene OLvarte, kan vi rette under med rødt til i. Under OLer derimot greit. Mellom under krigen (= menskrigen varte) og i krigen (= når man utkjemper enkrig) må vi regne med betydningsforskjell. her ervi helt og holdent ute i overført preposisjonsbruk(riktignok med konkret forankring).

6.5.3 I faste uttrykk

Det er ofte en kollokasjon som avgjør preposi-sjonsbruken. Da spiller med andre ord tradisjo-nen en avgjørende rolle. Kollokasjoner er fasteuttrykk eller stivnede vendinger, altså grupperav ord som står sammen oftere enn man statis-tisk sett skulle vente. Uttrykkene er mer ellermindre faste. En spesialgruppe av kollokasjonerer idiomer, der helheten betyr noe annet enn or-dene hver for seg skulle tilsi. (Se også 5.1.5.)Kollokasjoner med preposisjoner er av flereslag, fra verbalgrupper som sende over og pre-posisjonsuttrykk som på dans til idiomer (ofteordtak): skjære alle over en kam, det er betremed ein fugl i handa enn ti på taket.

Faste uttrykk utgjør en viktig del av språk-normen, og valgfriheten er ofte ikke større herenn ved konkret betydning. To preposisjoner

som kunne passet like godt, kan nemlig gi ulikbetydning: på forhånd/førehand (”i forveien”)– i forhånd/førehand (uttrykk i kortspill). Ser visammenblanding, må vi ofte rette med rødt.Noen ganger er blyantforslag best, som ved pre-posisjonen etter hindre, der vi bør tilrå fra/frånår betydningen er ”avverge, forhindre”: hohindra han frå å falle, og i når meningen er”legge hindringer i veien for”: hun hindret hami arbeidet. (Derimot heter det bare forhindrefra.)

Rekkefølgen kan være slik at preposisjonenfølger etter et annet ord. Er det et verb, har vi enverbalgruppe: finne på, oppmuntre til (gruppakan også romme substantiv, pronomen o.l.: ven-de ryggen til, feste seg ved). Pass særlig på detransitive gruppene. Vendinger som liknerhverandre, men har forskjellig bruksområde el-ler betydning, må ikke blandes sammen. Sam-menlikn her halde seg for god til (å stele), menvere for god for (denne verda), kle seg til (fest),men kle seg for (all slags vær), setje pengar i(aksjar), men satse pengar på (aksjar), vere medi (debatten), men vere med på (innbrot).

Stille spørsmål ved er et vanlig, men uklartuttrykk. Hvis meningen er ”trekke noe i tvil”,heter det sette spørsmålstegn ved. I stedet forstille spørsmål ved om oppgaven kan løses kanvi tilrå stille spørsmålet om oppgaven kan løsese.l.

Vær kritisk til motepreg. Foreslå at gjøre segtanker omkring et emne endres til gjøre seg tan-ker om ... I mer ekstreme fall kan slik bruk ret-tes. Preposisjonen i snakke omkring problemetkan bety enten ”om” eller ”utenom”; her kan vietterlyse klargjøring i en merknad. Ved enkelt-stående bruk av populære ord må vi likevel ikkevære for strenge: Iblant er det greit å godta kon-kurrere på service ved siden av konkurrere i.

Det finnes en tradisjon der transitive verbal-grupper som holde fast ved og feste seg vedhar vært brukt i overført mening, mens varian-ter med på angir konkret bruk: fangen holdtfast ved sin forklaring, jamfør fangen holdt fastpå pakken. Men dette skillet er ikke opplagt foralle, for mange synes det er like naturlig å skrivefangen holdt fast på sin forklaring. Vi kan ikkerette til ved, i høyden foreslå det. Derimot er*fangen holdt fast ved pakken umulig og må


149

rettes. Tilsvarende kan vende ryggen mot bareha konkret betydning (ho vende ryggen motdøra), mens vende ryggen til brukes i både kon-kret og overført forstand (ho vende ryggen tildøra, Stalin vende ryggen til sine tidlegare alli-erte). Dette er nyanser som ikke må glemmes,men som må hevdes med varsomhet.

Vi møter preposisjoner i fast forbindelse ikkebare etter verb, men også etter substantiv (an-tydning om, mål for osv.). Vær på vakt mot kon-taminasjon. I vi har denne oppfatningen om sa-ken er oppfatning av (transitiv bruk av oppfat-te) og mening om blandet sammen. Betydning-en er den samme, men tilrå oppfatning av, somer det tradisjonelle. Noe liknende gjelder en set-ning som forsøket gir en pekepinn på hva somkommer (sett inn pekepinn om med blyant).Pass særlig på kontaminasjon som gir feil be-tydning eller nyanse. Det er forskjell på tilgangtil (telefon) og tilgang på (råvarer) (rett *tilgangpå telefon med rødt). Å stille krav til noe(n) er åkreve en ytelse fra noe eller noen som finnes. Åstille krav om noe er å kreve at noe som hittilikke har eksistert, skal komme. Disse må ikkeblandes sammen. Merk også forskjellen på å hakrav på noe og å ha rett til noe (*å ha rett på noeer feil).

Motepreg har brosjyrar på (eit tema) og be-driften har fått sterke signaler på at ... Foreslågjerne brosjyrar om, signaler om. Ved målet(målsetjinga) med arbeidet kan vi tilrå for, somer det tradisjonelle (målet med kan være over-ført fra føremålet med). I formuleringer somavisens godbit om aksjekjøp og bankens godbitom lån til lav rente stammer om trolig fra artik-kel om, tilbud om. Vi bør godta mild kontami-nasjon når den fyller et uttrykksbehov, som denikke sjelden gjør, jamfør også vanlige uttrykks-måter som målet om full sysselsetjing og prin-sippet om trykkefrihet (kanskje etter vedtakom). I handbok om fuglar er det kanskje en fugleinteressert forfatter som blander handbok ifugletitting og bok om fuglar?

Preposisjonen kan variere med fag- ellerbruksområde, mens betydningen er den samme.Etter symbol og tegn brukes særlig i teknisksammenheng for: det kjemiske symbolet for sølv..., teiknet for ”okse” i det kinesiske alfabetet.Utenfor teknikkens område er på vanlig: et sym-

bol på nasjonal enhet, tegnet på vekst (i tilleggkommer tegn/teikn til, med en annen nyanse).Rett her med rødt til tradisjonell bruk hvis det eravvik. Et liknende forhold er det mellom bevisfor (juridisk) og bevis på (ofte ellers). Etter defi-nisjon er det tradisjon for av, men i dagligtalener også på vanlig. Vi kan tilrå definisjon av. Ettermål (= målestokk) brukes både for og på: eit målfor eller på produksjonen. Det første er tvetydig,men ellers er de like gode. På kan gi motepregogså i slike kollokasjoner: forslag på kandidater(vi kan tilrå til eller om).

Det er en tendens til å skrive forskjell mellom når skilnaden spesifiseres: forskjellenmellom ektefellene var tjue år, og forskjell påellers: det er forskjell på folk. Men bruk skjønnog vær tilbakeholden med å rette ved disse uttrykkene. Et helt annet forhold er det som an-gis med forskjell i, for her uttrykkes det hvilketområde forskjellen kunne gjelde, jamfør for eksempel det er ingen forskjell mellom oss isynet på sex.

Vi så at skillet mellom en verbalgruppe somhalde fast ved i overført bruk og det konkretemotstykket halde fast på ikke er opplagt foralle. Noe liknende gjelder en kollokasjon avsubstantiv og preposisjon som side ved, somkan stilles opp mot konkret bruk: den anvendteside(n) ved forskningen – den lengste siden påfiguren, og den ene siden av huset. Står det ...den anvendte side(n) av forskningen, kan vi til-rå side(n) ved, som er det tradisjonelle, mendette kan ikke føres for langt. Vær varsom. Omstørrelsen av eller på, vekten av eller på – se6.5.4.

En del kollokasjoner er som før nevnt bygdopp av adjektiv og preposisjon. En vending somklar for har sjargongpreg (kan være påvirket avengelsk ”ready for”). Tilrå gjerne klar til, ferdigtil, parat til, beredt til (det siste bare på bok-mål). Motepreg har best på bildelar, her passerdet bedre med for eksempel best når det gjeld.

Populære og nokså nye er variantene bevisstom og bevisst på (på nynorsk også medvitenom eller på): du ser mer enn du er bevisst om el-ler på. Bruken av om har kanskje støtte i at detheter bevisstgjøre noen om / bevisstgjere nokonom. Vi kan tilrå at forfatteren skriver du ser merenn du er deg bevisst, som er i tråd med tra-

150


disjonen. Også klar over er et godt alternativ.(For øvrig heter det bevisstgjøring/bevisstgje-ring av.)

Merk også forskjellen på jeg er enig med degog jeg er enig i det du sier.

Kollokasjonen består ofte av preposisjon ogstyring og danner dermed et preposisjonsut-trykk: i sving, til kvar, på røde rappen, av ellerfrå eiga lomme osv. Pass på skrivemåten: *tilgangs er en vanlig feil (for til gagns). Uttrykksom likner hverandre, må ikke forveksles. Holddisse fra hverandre: i vår tid – på den tiden, ikkefor noen pris (bare overført) – til en hvilken somhelst pris (konkret og overført). Pass særlig pånærstående uttrykk med ulik betydning: ha folki arbeid (= som arbeider for en) – ha eit hus un-der arbeid (= som en arbeider med; i regnskaps-fag godtar vi varer i arbeid), ha noe på hånden –ha noe i hånden (det andre uttrykket er ingenkollokasjon), boka er under trykking – boka ergått i trykken, ved godt mot – i godt humør. Be-tyr kollokasjonene det samme, må mønstrenerespekteres likevel: for eksempel – til dømes, iforveien – på forhånd. Rett avvik med rødt. Vis-se vendinger er mindre faste, og da har vi sling-ringsmonn: av eller i eller på same alder(en).Her bør vi i høyden foreslå endringer.

Sjargong som på gang, på sikt kan frarås. Fo-reslå i gang, på lengre sikt e.a. Etter påvirkningfra svensk er det blitt mer vanlig enn nødvendigå si i skolesammenheng i stedet for i skolen, ifysikksammenheng i stedet for i fysikken o.l.Også slike uttrykksmåter kan frarås.

Noen kollokasjoner fungerer som flerledde-de preposisjoner. De er særlig vanlige på bok-mål: i anledning (av), i betraktning av, i forbin-delse med, i henhold til, i løpet av osv. Denslags bokmålsuttrykk må rettes med rødt hvis vimøter dem i nynorskmanus. Andre flerleddedepreposisjoner brukes på begge målformer, medlitt ulik form: i medhold/medhald av, med for-behold/atterhald om, med hensyn/omsyn til,på vegne/vegner av, til forskjell fra/frå (even-tuelt skilnad, særlig på nynorsk), under forut-setning/føresetnad av, ved siden/sida av (*vedsidan av på nynorsk må rettes med rødt). Noengår med samme form på bokmål og nynorsk: ifall, i lag med, i samband med, i tilfelle (av) osv.(I tillegg kommer sammensatte preposisjoner

som for – sidan, for – tilbake (kan frarås), for –skuld, på – vegne/vegner.) Flerleddede prepo-sisjoner gir lett en boklig tone, og vi kan foreslåandre løsninger.

For bokmål i løpet av året kan vi på ny-norsk sette inn i året, dette året, gjennom året, iår e.l. For i løpet av dagen kan en skrive i (hei-le) dag, ein gong i dag, utover dagen. Som viser, er endringen samtidig en presisering. I lø-pet av noen få dager kan bli ein av dei førstedagane, i løpet av 20 sekunder blir på 20 sekund og i løpet av det 18. århundre(t) kangjøres til på 1700-talet. Vurder hva som passer isammenhengen.

Vær nøye med formen på kollokasjonen:med hensyn/omsyn på godtas bare i matema-tikkbøker (talet t er gjeve med omsyn på ...); el-lers heter det med hensyn/omsyn til. På bok-mål retter vi *med hjelp av – en kontaminasjonav ved hjelp av (angir middel: redde seg vedhjelp av båt) og med hjelp fra (angir assistanse:med hjelp fra andre) – men på nynorsk godtarvi både med hjelp av og ved ... i denne betyd-ningen.

Det kan være tvil om hva som er korrektform av stående uttrykk. I komme på banen erpreposisjonsbruken forankret i det konkrete.Men ved kollokasjoner som mulighet for ellertil, sjanse for eller til har vi ikke noe konkretholdepunkt og må ty til ordbøker hvis vi er itvil. Det er alltid viktig å passe på formen vedidiomer, enten idiomet er substantiv med be-stemmelse som ugler i mosen, verbalgruppersom skyte ein kvit pinn etter, være i kritthusethos eller sitte på den grønne gren, helsetningersom det er betre med ein fugl i handa enn ti påtaket eller har en annen oppbygning. Et uttrykksom ofte forvanskes, er skjære alle over en kam,og feil (under e.l.) må rettes.

Kollokasjoner kan bli synonyme hvis prepo-sisjonene er det: blant eller mellom anna (ny-norsk). Derimot gir ulik styring ulik betydning.Blant (nynorsk også mellom) andre viser tilmennesker, men i alle andre sammenhengerbruker man blant annet/anna (nynorsk ogsåmellom anna): blant andre Pettersen og ordføre-ren, dei drøfta mellom anna skattane. Kolloka-sjoner kan òg være delvis synonyme. Preposi-sjonen gir klart forskjellig betydning i mannen


151

var bekymret for sin sønn og mannen var be-kymret over narkotikamisbruket, men det kanogså hete mannen var bekymret for narkotika-misbruket, med en annen betydning av bekym-ret for. Hvis meningen er klar, bør vi ikke for-andre på preposisjonsbruk bare ut fra personligsmak.

Vær på vakt mot sammenblanding og for-vansking av faste uttrykk. Latin in mente ognorsk i minnet må holdes atskilt (ikke *i mente).Står det av gangen, er det en forvansking av adgangen og bør rettes til om gangen (ad gangener mulig bare i temmelig høytidelig språk ogbare på bokmål). Derimot heter det (på bokmål):han var sin far opp ad dage. Det finnes mer ogmindre grove tilfeller av forveksling. Vi kan fra-rå eller rette vegre seg mot noe (sett inn vegreseg for noe eller verge seg mot noe). Noen kon-taminasjoner er imidlertid gått inn i språket,som slå seg på brystet (= framheve seg sjøl). Deter en forvansking av det bibelske slå seg forbrystet (= uttrykke anger og ruelse). Her har detskjedd en differensiering, og vi har fått to ut-trykk, som begge er kurante.

Vi må regne med en viss valgfrihet fordimønstrene forandrer seg. På bokmål måtte entidligere skrive politiet oppfordret tyvene til åmelde seg, for muligheten for å slippe straff vartil stede. For en del bokmålsbrukere over en vissalder er dette det eneste naturlige ordvalget her.I dag er oppfordre om blitt vanlig (om kan væreoverført fra oppfordring om eller fra oppmodeom, nynorsk). Vi kan godta oppfordre om, menbør foreslå til. Mulighet(er) til er enda vanlige-re, og det aksepterer vi fullt ut ved siden av mu-lighet(er) for.

6.5.4 Når preposisjonen forteller om det logiske forholdet

Hva som er rett preposisjon, kan avhenge av detlogiske eller semantiske forholdet mellom leddeller deler av ledd i setningen, og da er det ver-ken konkret betydning eller en kollokasjon somavgjør. For eksempel angir preposisjonsuttrykkmed til (men ikke av, på osv.) ofte hvem somhar nytte eller ulempe av en handling (svarer tilindirekte objekt): Nansen gav brevet til Michel-sen (= Nansen gav Michelsen brevet). Videre

kan med (men ikke for, fra osv.) angi middel:den døde var drepen med kniv eller den måtennoe skjer på: hun går fram med list og lempe.Her ble substantivene tidligere bøyd i kasus,særlig dativ.

Analyserer vi det logiske forholdet som lig-ger til grunn, kan vi dels tolke tvetydige formu-leringer, dels avgjøre hvilken preposisjon somer mest dekkende eller passer best.

I setningen boka inneholder to bilder avEkeland kan av Ekeland bety enten at Ekelandhar malt bildene, eller at bildene forestiller Eke-land. Hver tolkning utgjør en tankeenhet medverbalhandling. Er styringen subjekt eller objektfor denne handlingen, logisk sett? Styringen tilav markerer oftest et logisk subjekt, både vedpassiv (tyrkerne drives tilbake av svenskene),etter verbalsubstantiv (det var eit vedtak avStortinget) og ellers (la oss sjå på nokre dikt avLie). Men styringen til av kan også være objektfor en underforstått verbalhandling, nemlig nårpreposisjonsuttrykket står til et handlerord (no-men agentis), som i eigaren av firmaet, et ver-balsubstantiv, som i den dårlege behandlinga avHamsun), eller et ord som angir resultatet av enhandling, som i to bilder av Ekeland (bilde an-gir et resultat eller produkt). Det siste er altsåtvetydig. Et annet eksempel vi kan tolke på den-ne måten, er misbruk av ungdom. Betyr det atungdommen misbrukes (arbeidsgiveres mis-bruk av ungdom), eller at ungdommen misbru-ker noe (ungdommens misbruk av penger)?

Rett den tvetydige setningen, eller krev pre-sisering hvis ikke konteksten gir svar. Ofte erdet ikke preposisjonen, men ordleggingen ellersvi bør endre.

Tvetydighet er sjelden noe stort problem.Oftere er situasjonen den at flere preposisjonerer mulige, slik at spørsmålet blir om formule-ringer er likeverdige, eller om det er en nyansemellom dem. Ulike preposisjoner kan avspeileulike forhold, og forskjeller kan være flytende.Vær tilbakeholden med å gripe inn når presi-sjonsbehovet ikke krever retting. Og rett ikkebare ut fra private preferanser.

La oss ta med og ved brukt om middel ellermåte. De ligger til dels svært nær hverandre, formed kan bety ”ved hjelp av” og ved ”når engjør det det er tale om”. På bokmål kan det være

152


en viss forskjell på reaksjonen går lettest medoppvarming og reaksjonen går lettest ved opp-varming, men den er ikke alltid så tydelig ipraksis, og vi bør ikke kreve at forfattere opp-rettholder et slikt skille. Vi kunne til og medvurdere å foreslå med i den siste setningen, ikkefordi ved er feil ut fra betydningen, men fordimed er mer muntlig og greiere. Da ville vi ned-prioritere nyansen til fordel for en muntlig tone.På nynorsk brukes med enda oftere: steik fiskenmed eller ved svak varme. I ho kan gå ved eigahjelp kan vi foreslå med på nynorsk (men ikke iden tilsvarende setningen på bokmål).

Endrer vi begynnelsen av boka (der boka erlogisk subjekt: boka begynner) til begynnelsenpå boka (der boka er sett som det hele i forholdtil en del, nemlig begynnelsen), svekker vi følel-sen av verbalinnhold i helheten. Andre gangergjelder det av eller til. Gjør vi om denne boka avLie til denne boka til Lie, blir ikke bare formule-ringen flertydig (har Lie skrevet den, eier Lieden, er den skrevet til Lie?), men vi gjør ogsåsubjektsforholdet mindre tydelig.

Når nyansene er så vage, bør vi være var-somme og i høyden foreslå endringer. Det hen-der òg at uttrykksmåter er helt likeverdige. I detlød fortvilte skrik av mennesker er styringenmennesker logisk subjekt. Skriver vi om til ...skrik fra ..., får vi konkret angivelse av retning(skrikene kommer fra mennesker), uten at detfaktiske saksforholdet endres. Her spiller altsåden konkrete betydningen sammen med det lo-giske forholdet mellom styring og kjerneledd.Om lag på tilsvarende måte faller også fusjone-ring mellom bankar (et konkret bilde av noeromlig ligger til grunn) sammen med fusjone-ring av bankar (bankar blir logisk objekt). Vihar ingen grunn til å tilrå det ene framfor detandre. Det er bare ulike synsvinkler, og det ermulighet for veksling.

Derimot er det klar betydningsnyanse mel-lom hennes manglende forståelse av situasjo-nen (styringen er logisk objekt) og hennesmanglende forståelse for andres behov (forstå-else for er en kollokasjon som betyr ”åpenhetfor”, ”medfølelse med”). Slike nyanser må viivareta.

Et verb i en verbalgruppe beholder preposi-sjonen når det er verbalsubstantiv. Dermed har

departementets henvisning til spesialister, avverbalgruppa henvise til, en helt annen betyd-ning enn departementets henvisning av spesialis-ter, der styringen spesialister er logisk objekt forhenvise. Andre ganger berøres aksjonsarten. For-andrer vi intensivt fiske av nordsjøsild, til inten-sivt fiske på nordsjøsild, av fiske på, betoner viat virksomheten gjentar seg (iterativ aksjonsart).

Vi bør rette en formulering som *svindel avvaluta til svindel med ... fordi det heter svindlemed valuta (kollokasjon), ikke *svindle valuta.Verbalgruppa svindle med tar gjenstandsob-jekt, noe svindle ikke gjør (svindel av kollegaergår, men tilrå da gjerne det noe ledigere svind-ling av ...).

I eigaren av firmaet er preposisjonsuttrykketsyntaktisk sett en bestemmelse til ”handleror-det” eigar. I forbindelse med handlerord fore-kommer det ulike preposisjoner, og til dels erdet formen på handlerordet som avgjør hvilkensom passer best. Etter -or, -ør, -ent kan vi oftetilrå for: administrator for prosjektet, direktørfor festspillene, dirigent for koret, men også andre alternativer kan være mulige (som admi-nistrator av). Det er også her slik at verbet i ver-balgrupper beholder preposisjonen når det gjø-res om til handlerord. Av søkje på kan vi få beg-ge søkjarane på stillinga som prest.

I en mann på femti år er preposisjonsuttryk-ket på femti år en beskrivelse av kjerneleddetmann. I sammenhenger der det gjelder antall,omfang, utstrekning osv., kan man iblant velgemellom av og på: ei løn av (på) 300 000, en høy-de av (på) 6500 m, ein avstand av (på) 1000 m.Ellers brukes oftest av (en løper av første klas-se), ved verdiangivelser til (et hus til kr 500000). Til å angi stoff eller materiale er av og ivanlig: han eig ein byste av eller i marmor. Imange av disse tilfellene ligger preposisjons-bruken nær genitivsuttrykk: en femti års mann,på 1000 meters avstand, en førsteklasses løper,eventuelt sammensetninger: ein marmorbyste.Vær tilbakeholden med å rette eller foreslå endringer.

I tre av elevane angir preposisjonsuttrykketden helheten (elevane) som noe (tre (stykker)avgrenses fra. Særlig etter adjektiv i superlativkan vi også bruke blant: dei flinkaste av (blant)elevane, verst av (blant) de kriminelle. Her lig-


153

ger preposisjonsuttrykket nær det som kallespotenserende genitiv, som kongenes konge(bare bokmål), og det gjør i enda høyere gradvendinger som feltherren over alle feltherrer.Når styringen er et substantiv, er over ofte best.Der det er synonymi og dermed valgfrihet, re-spekterer vi naturligvis forfatterens valg.

Preposisjonsuttrykket kan også angi hvilkenart noe tilhører. Her brukes gjerne av: en gruppeav misbrukere kombinerer alkohol og opiater,ein ny art av fuglar, en type av biler (eller entype bil(er)), antallet av konkurser (eller antallkonkurser). Men vises det til et konkret kollek-tiv, brukes like gjerne med: en gruppe av (med)misbrukere ble avvist av politiet, det kom einbande av (med) røvarar. Ofte kan en valgfrittsløyfe preposisjonen. Vær varsom med endrin-ger.

Et skille mellom konkret og abstrakt ser viogså ved ord som angir størrelse, volum, vekt,høyde o.l. Noen forfattere vil fordele preposisjo-nene slik: vekten på sendingen – vekten av ar-gumentene, storleiken på ein sekk – storleikenav ei yting, verdien på frimerket – verdien avdet du sier (på angir det konkrete, av det over-førte, med styringen som logisk subjekt). I andre forbindelser står et konkret av i motset-ning til et overført ved: sitte på begge sider avbordet (sider er en del av helheten bordet) – be-lyse alle sider ved saken (tilhørighet). Men dernoen mener at valget ivaretar en viktig forskjell,skriver andre like godt storleiken på ei yting ogbelyse alle sider av saken. Vi har her å gjøremed uttrykk som i mange tilfeller samtidig erkollokasjoner (vekten av, størrelsen på osv.).

6.5.5 Et særproblem: i eller på skolen, i eller på Notodden?

Fordelingen av i og på ved angivelser av sted(ikke om retning) er vanskelig i visse tilfeller.Når den konkrete forankringen er klar, angir inoe romlig, med en viss utstrekning (svarer tilinne i (inni), innenfor/innanfor), mens på vi-ser til et punkt, et sted, med begrenset overflate.Men også her kan kollokasjoner komplisere bil-det. Et allment råd er at en heller bør være tilba-keholden enn det motsatte.

Foran mange norske stedsnavn bruker vi i

når det er tale om noe som befinner seg eller fo-regår der (i Oslo, i Setesdalen osv.) Men i en deltilfeller er på den tradisjonelle preposisjonen.Det gjelder blant annet Lillestrøm, Gjøvik,Moss, Notodden, Vennesla, Bryne, Voss, Le-vanger og Kirkenes. Dette er byer og tettstederi innlandet eller inne i fjorder eller også stasjons-byer. I dag blir i mer brukt ved slike navn, ja vednoen er kanskje på på vei ut. Kommunesam-menslåinger påvirker dette. Man er for eksem-pel i Notodden (kommunen) når man er i Hed-dal, ikke på Notodden (i byen). Som eksempeletpå Gjøvik viser, kan vi ikke gå direkte fra siste-leddet til preposisjonen hvis vi er i tvil (det he-ter jo i en vik). Ved tvil kan vi slå opp i Norskstadnamnleksikon, Oslo 1997, som opplyser omtradisjonell preposisjonsbruk ved disse navne-ne. Møter vi rar preposisjonsbruk i forbindelsemed stedsnavn, bør vi skrive merknad, eventu-elt også rette.

Det samme spørsmålet reiser seg ved navnpå noen større øyer og øygrupper i utlandet: ieller på? Merk at det heter på Island (*i Islandbør rettes med rødt). Det bør også stå på Færøy-ene, på Grønland, på Filippinane, på Hawaii, påSri Lanka. Unntak er et par øyer og øygruppersom også er stater: i Irland, i Indonesia.

Foran ord som angir bygninger, rom, stedero.l., skifter det en del mellom i og på. Det gjel-der hotell, skole og sjukehus, der på er det tra-disjonelle, som vi bør tilrå, eller rette til i noensammenhenger. Merk forskjellen mellom i sko-len (= skoleverket) og på skolen (= den enkelteskolen eller ”på skolebenken”). I lærebøker ihelsefag kan vi godta innleggelse i sjukehussom medisinsk fagspråk, men ellers bør det ståpå.

Det er en tendens til å bruke i ved institu-sjoner – i kommunen (= i de kommunale etate-ne; iblant også på), i bystyret, i departementet,i rådet – og på når man tenker lokalt: på insti-tuttet, på institusjonen, på universitetet. Tildels kan også ved og hos brukes ved betegnel-ser for kontor, institusjoner, embeter o.l.: ho ertilsett ved vegkontoret, han arbeider hos fyl-kesmannen. Forskjellen mellom det stedlige ogdet romlige framgår ellers av at det heter påkontoret, men i kontorlandskapet. Idiomet pålokalet betyr ”på bygdefest”, mens i lokalet be-

154


tyr ”i rommet”. På må regnes som obligatoriskforan kafé, restaurant, kino og konsert; der-imot er i kantinen og på kantinen begge kuran-te. Videre står kollokasjonen i teater(et), særligom institusjonen, ved siden av det mer konkre-te på teater(et). Her må vi ofte regne med valg-frihet.

Preposisjonsuttrykk som i markedet og imøte sprer seg, men vi kan gjerne slå et slag forpå her (bruk vanligvis blyant).

I forbindelse med overført bruk bør vi merkeoss at både i et område og på et område er ibruk, i tillegg til innenfor (nynorsk innanfor)og det nokså stive og motepregede innen (in-nan). Om fagområder brukes ofte på: spesialistpå mikrobølgjeutstyr, men i om stillinger i uni-versitetsfag: professor i historie. Ved greiner avmedisin kan begge gå: spesialist i eller på geriatri.

Det finnes par av kollokasjoner med mer el-ler mindre klar betydningsforskjell: bo i eller pålandet, (gå) i første klasse / (reise) på førsteklasse, være i eller på fjellet. Når det gjeldertidsangivelser, flyter ofte i 1960-åra (altså omtiår) og på 1700-talet (om hundreår) sammen itypen på sekstitalet, som for øvrig er en svesis-me. Vi bør ikke rette den med rødt. Men hvisdet ser ut til at forfatteren ønsker å skille mel-lom -åra om tiåret og -tallet om hundreåret, kanvi utjamne i tråd med dette. Dessuten kan vi fo-reslå i begynnelsen (midten, slutten) av 1800-tallet (det 19. århundre(t)) hvis det er brukt på islike sammenhenger.

6.5.6 Preposisjonen i setningen

Vi kan komme i tvil også på andre punkter. Kanen viss preposisjon sløyfes i en bestemt setning?Hva gjør vi med kontaminasjon av faste ut-trykk? Hvilken rekkefølge bør to preposisjons-uttrykk stå i?

Forfattere lar ofte en og samme preposisjonstå til to ledd av hensyn til stil eller flyt: ei bokom kjærleiken og (om) døden, både i Finnmarkog (i) Troms. Dette gir innsparing av plass, ogenten preposisjonen gjentas eller ikke, kan detha en viss innvirkning på tonen i det som sies.Vi godtar i prinsippet begge deler og legger ossvanligvis ikke opp i slikt.

Sløyfet preposisjon kan vi også ha i setning-

er som det meldes (fra) frisk bris til liten kulingog båtane kan liggje (frå) tjue til tretti meter fråland (det er altså den første preposisjonen somiblant mangler). Vi kan foreslå at den settes innfor fullstendighetens skyld, men uttrykksmåte-ne kan også godt stå uendret. Derimot bør visette inn et fra med rødt foran 1940 i en setningsom *krigen varte 1940 til 1945. Den noe formel-aktige ordleggingen i disse eksemplene kanvære påvirket av sifferuttrykk som 20–30 m og1940–1945. Vær òg på vakt mot formuleringersom *mellom klokka åtte til ti (kontaminasjonav mellom – og og fra – til) og *frå klokka11–15, som særlig kan forekomme i overskrifter,bildetekster o.l.

I tidsuttrykk som jeg kommer (på) torsdag ogtalen varte (i) en time er preposisjonen valgfri.

Også i en del kollokasjoner er det valgfritt åha med preposisjon, det vil si at vi kan velgemellom et vanlig transitivt verb og en verbal-gruppe. Dette gjelder slike som ankomme (til)(bare bokmål), halde fram (med) (bare ny-norsk), hjelpe noen (til, med), likne (på). Etterbe noen/nokon (om) kan preposisjonen sløyfesnår det følger en infinitiv (be noen hjelpe til gårgreit, mens *be noen hjelp naturligvis er umu-lig). Vi må la forfatterens valg råde, men samti-dig passe på nyansene. Ved disponere (over),kompensere (for) og søkje/søkje (om) kan denpreposisjonsløse varianten brukes i visse betyd-ninger, men ikke i andre (jamfør disponerepengane klokt – disponere (over) store mann-skaper osv.). Og det kan være forskjell på følgjestraumen og følgje med straumen, på fangstesel og fangste på sel. I starte (opp), som harvært noe av et moteuttrykk, kan vi gjerne fraråpreposisjonen når det ikke er tale om maskinereller apparater eller om stevner og slikt som set-tes i gang.

Vi kan oppleve at preposisjonen sløyfes iverbalgrupper der den må stå: dei hadde ikkjemot (til) å seie ifrå, jeg satte henne (til) å gjørearbeidet, rådmannen anmoder formannskapet(om) å treffe slikt vedtak, dei fekk høve (til) ågjere forsøket om att. Her må vi sette inn prepo-sisjonen med rødt hvis den mangler. Også i ensetning som firmaet lyktes (i) å bli eneforhand-ler må preposisjonen regnes som obligatorisk.Særlig vanlig er feilaktig sløyfing av preposi-


155

sjon i forbindelse med ordet måte pluss infinitiv,som i det er den beste måten å gjere dette (på)når ein er undervegs (her må vi rette med rødt,for det heter jo på ein måte).

Ved enkelte vendinger som er på moten, fo-rekommer det preposisjonsløse varianter som vibør vurdere kritisk. Et eksempel er *du influe-rer utviklingen (sett inn på med rødt). Ved fo-kusere (på) må preposisjonen derimot regnessom valgfri.

Ved kalle (for) kan vi gå motsatt vei og tilråpreposisjonsløs form, som er det tradisjonelle:eg vart kalla for feig > eg vart kalla feig.

I denne forbindelse kan det passe å ta oppen feil som ikke først og fremst gjelder preposi-sjonsbruk, men sløyfing av infinitiv, Vi må rettesetninger som *det har med kvalitet til det harmed kvalitet å gjøre. Utgangspunktet er verbal-gruppa ha noe å gjøre med, der først noe erblitt sløyfet (> ha å gjøre med). Så blandes det-te sammen med en uttrykksmåte som det harikke du noe med (= det angår ikke deg), ogman sløyfer infinitiven. Men den er obligato-risk.

Preposisjonen kan være valgfri også i kollo-kasjoner som ikke er verbalgrupper, for eksem-pel i anledning (av) (bare bokmål): i anledning(av) sjefens bryllup får alle en ekstra fridag.

I æren av å hilse på noen er preposisjonenobligatorisk, for æren av er en kollokasjon. Den-ne uttrykksmåten må ikke blandes sammenmed den vi har i jeg har den ære å hilse fraStortinget, der infinitiven er definerende og for-teller hva æren består i. Heller ikke i denne bilener god å kjøre trenger det å være noen preposi-sjon (men man kan nok legge til et med). Detteer utfyllende infinitiv, der det grammatiske sub-jektet er logisk objekt for verbalhandlingen(”kjøre bilen”). Også et sted å være kan regnessom en kollokasjon, uten preposisjon, mens pre-posisjonen ofte ellers er valgfri i andre, liknendesetninger: sjukeheimen er ein god stad å døy(på). I uttrykk som ein reiskap til å grave medmå begge preposisjonene helst være med (og ialle tilfeller med).

Slå ned på kontaminasjon av tatt i betrakt-ning at og i betraktning av (*tatt i betraktningav at hun er ung må rettes med rødt). Vanlige,særlig i muntlig språk, er også sammenblan-

dinger som *det er lov til å bade (< det er lov åbade – få lov til å bade).

Pass også på å overholde skillet mellom istedet for (istedenfor) / i staden for på den eneside og i stedet (isteden) / i staden på den an-nen. Det første er en flerleddet preposisjon, somtar styring: jeg kan gå i stedet for deg, det andreet preposisjonsuttrykk som brukes adverbialt: lameg gå i stedet. En ganske vanlig feil er å brukepreposisjonen adverbialt: *la meg gå i stedetfor.

Det skal ikke være med noen preposisjon ihenstille til noen å melde seg (et om må tas utmed rødt). Svært mange gjør den feilen at debruker preposisjon her. En annen uttrykksmåtesom brer seg, er *tenke til om det å ha noe tilhensikt (*jeg har tenkt til å gjøre det). Ta ut tilmed rødt. Men vær samtidig oppmerksom påspesielle fagspråkvendinger, for eksempel atman i juridisk språk sier protestere eit gjelds-brev uten preposisjon.

Kontaminasjon er altså en faktor som girpreposisjonsfeil. En annen faktor er tendensentil å presse sammen (komprimere) uttrykksmå-ten for å gjøre den kortere.

Aviser har begrenset spalteplass, og detfremmer komprimerte uttrykksmåter. Dettemøter vi også i lærebokmanus. Formuleringerkan stå på grensa av det akseptable. Vi godtarsetninger som Lincoln var positiv til forslaget,sjøl om vi kan tilrå mer fullstendige varianter(… stilte seg positiv til …). En formulering som*politiet har en sentral rolle for folks trygghetblir for knapp og bør rettes til for eksempel …når det gjelder folks trygghet.

En spesiell form for komprimering er for-leddstilknytning, som vi har et eksempel på iflyktningproblemet frå Rwanda (sammenkni-ping av problemet med flyktningar frå Rwan-da), der preposisjonen blir stående til feil ord(Rwanda). Forleddstilknytning er ikke alltid engrov feil. Eksempelet ovenfor kan passere, mensderimot slike som *salgsuenighet av naturgass(av uenighet om salg av naturgass) og *eksport-forbod av våpen til Tyrkia (av forbod mot eks-port av våpen til Tyrkia) begge må rettes (for ek-sempel til de fullstendige uttrykksmåtene).

Vi har sett at når et preposisjonsuttrykk an-gir hvilken art noe tilhører, kan preposisjonen

156


ofte sløyfes: ein art (av) fuglar, antallet av kon-kurser eller antall konkurser (bare bokmål), eitfat (med) olje, en flokk (med) unger osv. Her ervariantene valgfrie, og vi skal ikke rette.

Mangler derimot preposisjonen i hensiktsut-trykk som gå til brønnen for å hente vann, måden settes inn med rødt, skjønt her er også og-konstruksjon mulig: gå til brønnen og … Slik erdet òg ved for å kome til med å reparere må vifjerne kapselen (for å kome til og reparere ... erminst like godt). Preposisjonen må videre regnessom obligatorisk i setninger som det skal så litetil for å glede andre, og den bør også være med iingenting er for alvorleg til å spøkje med (sterktilråding hvis den mangler). Derimot er kommeut å kjøre / kome ut å køyre og være ute å kjø-re / vere ute å køyre idiomer, som ikke bare skalha infinitivsmerke (ikke konjunksjonen og), mensom står uten preposisjon foran den siste infiniti-ven, også når verbet bøyes (han kommer ut åkjøre), samme hvor ulogisk det måtte virke.

Når det gjelder plasseringen av preposi-sjonsuttrykk i setningen, skal bestemmelser tilsubstantiv som hovedregel stå nær substantivet,uten noen sperring imellom. Derfor kan vi foreksempel tilrå at gløden avtok i øynene hennesomskrives til gløden i øynene hennes avtok (iøynene hennes er en bestemmelse til gløden).Men her bør lengden på bestemmelsen tilleggesen viss betydning, slik at verbalet ikke får altformange ord til venstre for seg.

Rekkefølgen mellom sideordnede preposi-sjonsuttrykk er langt på vei fri, sjøl om det ofteer slik at en stedsangivelse kommer foran entidsangivelse: dei reiste til Bergen i juni. Vi børvanligvis ikke legge oss borti dette, enten det nåstår slik eller står dei reiste i juni til Bergen.

Vi kan også komme i tvil om ordrekkefølgeni et preposisjonsuttrykk. Preposisjoner kan ståforskjellig plassert i forhold til en toleddet kon-junksjon som både – og. Vi må legge vekt på atuttrykksmåten er entydig. Så vel til både Per ogPål som både til Per og til Pål er gode løsninger,og de skal verken rettes eller frarås.

6.6 Pronomen

Pronomen spiller ofte en viktig rolle i tekstbin-dingen. Det gjelder særlig de anaforiske prono-

menene, som viser til andre ord i teksten. Foreksempel kan et påpekende pronomen vise til etsubstantiv i en foregående setning: Bilen er etviktig transportmiddel og en stor forurenser.Den må vi se nærmere på.

Vi kan komme i tvil om hvilket pronomen ellerhvilken pronomenform som bør benyttes. Da kanvi ha nytte av å lage små grammatiske analyser.

6.6.1 Påpekende pronomen

Problemet med påpekende pronomen er ikke såmye at de brukes feil, men at de brukes for myeeller for lite variert.

Denne, dette, disse bør reserveres for de tilfel-lene der det skal være sterkt ettertrykk: nei, dettegår ikke, eller der en skal peke ut det nærmeste avflere mulige korrelater: han startet firmaet sam-men med broren, men denne trakk seg ut. Vi måse disse formene i sammenheng med den, det,de/dei, som også er påpekende pronomen når dehar trykk (ellers er de artikler eller personlige pro-nomen). Bruker forfatteren både den og denne ifor eksempel den samme perioden, bør altså den-ne vise til det som ligger nærmest, den til det somer fjernere: den var fin, men denne er finare. Noenganger gir det bedre flyt om vi setter inn et sub-stantiv: tyskerne i Bergen hadde særretter, mendisse (rettene) falt bort etter hvert. Vi retter pro-nomenbruken hvis henvisningen kan misforstås.

Mange forfattere bruker denne osv. altforofte. Noen benytter dem nesten alltid der den,han, hun/ho e.a. ville vært bedre, slik at fram-stillingen blir stivere enn nødvendig. Står dethenvisning til loven og dennes forskrifter, kanvi vurdere å rette dennes til dens med rødt, ogstår det han var ansvarleg for ambulansekøy-ring når dette var nødvendig, har vi rom for åkreve endring til det. Slike rettinger er ekstraaktuelle hvis formene stadig går igjen.

Slitasjen på ordet det kan bli stor, og det erikke alltid mulig å sette det inn. Da må vi finneandre løsninger, for eksempel et substantiv(jamfør ovenfor). I sekvensen Eremitasjen er detstørste kunstmuseet i verda. Det ligg i Vinterpa-lasset. Dette er bygd i barokk stil kan vi entengodta det som står, eller endre den siste setning-en slik at det står: Dette palasset er bygd ... ellerPalasset er bygd ...


157

Husk at denne kan vise både framover ogbakover i teksten. Ofte kan vi ved punktoppstil-linger foreslå disse i stedet for det nokså stivefølgende, slik: Det gjelder disse sakene: 1 ..., 2 ...(også ved horisontal oppstilling i strekpunkter).

Det påpekende pronomenet hin (hitt, hine)er på bokmål bare et stilistisk virkemiddel: ihine hårde dage, hin time i Getsemane. Det ernyttig i sin spesielle sammenheng. På nynorsker tradisjonen litt annerledes, for her klinger detdialektgrunnlaget dette ordet har i norsk, klare-re med (hin karen, på hi sida av fjorden), og hel-heten får et annet preg enn på bokmål.

Pronomenene slik og sånn står hverandrenær. Sånn er mindre vanlig i skrift enn slik ogkan ha et snev av (muntlig) sjargong. Bruktsammen, på en variert måte, kan de to være etgodt middel til variasjon. På bokmål forekom-mer også sådan, i dag mest brukt i sitater avtypen ikke øl i en sådan stund. Pronomenet såstår for sin del mest i vendinger som i så måte,i så fall, i så henseende. Begge de to siste pro-nomenene fungerer greit i sine sammen-henger.

Nakne henvisninger med samme, slike ellerbegge virker for sin del ytterst byråkratiske,jamfør setninger av typen politiet har ikke settnoe til samme (”… til den eller de nevnte perso-nene”). Støter vi på dem i vanlig sakprosa, børvi rette bruken med rødt.

6.6.2 Personlige pronomen

6.6.2.1 Subjektsform eller objektsform?

Et vanlig problem er om det skal være subjekts-form (nevneform) eller objektsform (avhengig-hetsform) av personlige pronomen. Det melderseg særlig i tredje person flertall, og dermed of-test på bokmål, der formene er ulike, men iblantogså ved andre pronomenformer.

På bokmål står ofte de feilaktig for demsom objekt eller styring til preposisjon: *hunlærte de å kjenne og brevvekslet med de i flereår. Her må vi rette med rødt til dem begge ste-der. Hvis pronomenet følges av en relativset-ning, får vi kombinasjonen de som, som mangeoppfatter som en fast vending, slik at de ofteblir stående ubøyd uansett funksjon i helset-ningen: tsaren måtte bøye seg for de som had-

de vært hans undersåtter. I lærebøker kan virette også dette med rødt til dem som, fordipronomenet er styring til en preposisjon. Der-imot heter det de som han hadde styrt, støttetham ikke, de som han hadde hersket over,gjorde opprør, for her er de begge steder sub-jekt i en helsetning.

Ved utbrytning bør vi sette inn subjektsformmed rødt der som er subjekt i den følgende rela-tivsetningen, objektsform der det er eller villevært objekt (som kan nemlig sløyfes her): det ereg som avgjer – det var meg (som) du såg, detvar de som hadde møtt Olympe – det var dem(som) hun kunne regne med. Dette gjelder altsåpå begge målformer. I vendinger som *det fin-nes dem som mener Darwin tok feil er de egent-lig subjekt, og vi bør rette til subjektsformen de(det gjelder også hvis som er objekt i leddset-ningen: *det finnes dem som politiet har mis-handlet). I apposisjoner bør formen følge funk-sjonen til det leddet apposisjonen står til: detfinnes to typer svulster, de som er godartede, ogde som er ondartede (svulster er egentlig sub-jekt).

Subjektsform er rett når pronomenet er sub-jektspredikativ: synderen var jeg/syndaren vareg (du, han, hun/ho osv.) På bokmål ser vi i til-legg også objektsform brukt: synderen var meg(deg, ham, henne osv.). Vi godtar begge typerformer på bokmål, bare ikke forfatterens prefe-ranser skifter for mye. På nynorsk regnes sub-jektsform som det normale, og vi kan tilrå slikeformer i nynorskmanus (syndaren var eg osv.).

Når det følger en relativsetning etter et per-sonlig pronomen som er subjektspredikativ, erdet en tendens til å bøye pronomenet i samsvarmed den grammatiske funksjonen som har i re-lativsetningen (på samme måte som ved utbryt-ning, jamfør ovenfor). Da blir det subjektsformnår som er subjekt: syndaren var eg, som ikkjehadde betalt i tide, dikterne er de som best kantolke tidens tegn, og objektsform når det er ob-jekt (eller styring til preposisjon): syndaren varmeg, som dei hadde teke på fersk gjerning, dik-terne er dem som du ser til høyre på bildet. Vikan godta en slik fordeling i manus, både påbokmål og nynorsk, og vi godtar også at sub-jektsform blir gjennomført overalt i alle slike til-feller.

158


Et personlig pronomen kan følges av andrebestemmelser, for eksempel et preposisjonsut-trykk. Også da bør den grammatiske funksjo-nen avgjøre: på maleriet er Napoleon han medtrekanthatten. I en setning som *disse filosofe-ne var dem med urstoffet: Tales, Anaksimanderog Anaksimenes kan vi rette til de med.

I den følgende formuleringen må subjekts-form regnes som obligatorisk: de der haddekongen aldri sett før. Subjektsformen de fallernemlig sammen med adjektivets bestemte artik-kel, som ikke har noen objektsform: ta ikke derøde, ta ikke de grønne, men ta de blå. Artikke-len kan ha bestemmelser knyttet til seg. En for-mulering som vi tar de tre med vanilje og demed jordbær er derfor riktig. Står det ... de tremed vanilje og dem med jordbær i manus, kanvi skrive om til ... de med jordbær for å få paral-lellitet. Også i de pluss preposisjonsuttrykk medav bør en helst bruke subjektsform: la oss se påde av artene som har tilpasset seg (*... se på demav artene ... kan rettes). I de av dem må det væreobligatorisk med subjektsform foran preposisjo-nen, objektsform etter (rødretting ellers).

Etter konjunksjonene enn og som brukesbåde subjektsform og objektsform, nesten uav-hengig av hvilket ledd sammenlikningen henfø-res til: gjer som eg, dere er like gode som oss, duer mindre enn meg osv. På bokmål bør vi hergodta forfatterens valg så framt det ikke blir for-styrrende veksling eller tvetydighet. Nynorskhar tradisjon for subjektsform, og vi kan foreslågjer som eg og tilsvarende. Men det finnes tve-tydige setninger. Betyr hun treffer flere enn deg”hun treffer flere enn du gjør” eller ”hun trefferogså andre enn deg”? Hvis konteksten ikke girsvar, må vi klargjøre meningen ved å sette inn etverb: hun treffer flere enn du gjør eller på annetvis, om nødvendig med rødt.

På bokmål godtar vi både subjektsform ogobjektsform i forbindelsen de(m) som etter ennog som: rojalistene var mer aktive enn de ellerdem som ønsket republikk. På nynorsk bør detbenyttes subjektsform i slike høve: broren miner like flink som du som seier dette. Tilrå duhvis det står deg her. Etter adjektivet nær medgradbøyde former er subjektsform derimotumulig uansett målform: vedtaka skal gjerastnærmare oss som dei kjem til å påverke må det

hete. Her fungerer nærmare på samme måtesom en preposisjon, og *... nærmare vi ... er ikkemulig, heller ikke om det følger en relativset-ning etter.

Pass på riktig form når et pronomen er spiss-stilt, og ved setningsknuter. Det bør hete: hansom alle profeter vitnet om, er kommet, hennesom ingen kjenner, unngår vi – i samsvar medden syntaktiske funksjonen (rødretting i motsattfall). Det bibelske meg er gitt all makt i himmelog på jord er arkaisk, men grammatisk korrekt(meg er indirekte objekt). Merk at det er riktigmed subjektsform i setninger som de herses sta-dig med. Her er styringen i et preposisjonsut-trykk i en aktivsetning (”man herser stadig meddem”) gjort til subjekt i passiv.

Også en setning som denne er grammatiskkorrekt: dem vi møter på fjernsynsskjermen, harbarna ofte skrevet brev til. Det er lett å feilrettetil subjektsform her. Et bedre alternativ kanvære å foreslå endring av rekkefølgen: til demvi møter..., har barna ... eller: barna har ofteskrevet brev til dem vi møter ... I ellipser (for-kortede uttrykk), for eksempel overskrifter, børpronomenet ha subjektsform når ikke særlige(stilistiske) forhold tilsier noe annet: Hun oghan, Du og jeg og vi to.

6.6.2.2 Samsvar i kjønn og tall

Mange gjør feil når de skal henvise til substantivo.l. med personlige pronomen. Det blir dårlig ge-nussamsvar, dårlig numerussamsvar eller beggedeler. I en setning som*retten skal koke i en time,og det skal serveres med løk er ikke pronomenetbøyd i samsvar med substantivet. Vi bør rettedet til den (på nynorsk må det hete ... han skalserverast ...). Også mangel på samsvar entall –flertall kan kreve rødretting: *den romerske pa-trisiaren var ein sjølvmedviten herre, og deihadde lenge alle viktige embete (rett til han). Isammensatte ord er siste del kjernen i ordet, ogpronomenet må samsvare med den delen. Densom skriver *1700-tallets framskrittsideer vartallrike, og mange slike ble også gjort, brytermed denne regelen (forleddstilknytning; det erframskritt man kan gjøre, ikke ideer). Vi må ret-te med rødt og kanskje også skrive en merknad.

Når det ordet man viser til, angir et kollektiv,


159

kan pronomenet stå i flertall hvis man tenker påde enkelte individene eller eksemplarene: detvar mye folk ute, og de gikk i grupper, i juryenvar dei ikkje samde. Det er i dag en tendens til åoverdrive dette, og hvert tilfelle må vurderes forseg. Er det ikke noe særlig behov for å tenke påenkeltindividene, bør vi tilrå entall: direksjo-nen såg at dei ikkje kunne gjere vedtak (bedre:han), landslaget var vår stolthet, og de var nærved å slå Tyskland (bedre: det). Flertallshenvis-ning til entallsord passer best ved mennesker. Åhenvise til for eksempel cellelaget under hudenmed de (altså cellene) er ikke brukbart.

6.6.2.3 Om naturlig og grammatisk kjønn, likestilling og høflighet

På nynorsk er han og ho de rette pronomenenenår man viser til et substantiv i henholdsvishankjønn og hunkjønn, også om det betegner etabstrakt begrep, en ting e.l.: ytringsfridommener til liten nytte om han ikkje blir nytta i praksis,eg ser etter plata, ho låg her i stad. Vi må rettefeil bruk av den i slike posisjoner. Den brukespå nynorsk bare ved utpeking, når uttalen ermed trykk: plata – nei, den ser eg ikkje. Hvis vier i tvil, bør vi la et den stå heller enn å rette det.

Blir en formulering tvetydig, må det velgesandre løsninger: ho greidde å ta patrona da horamla ned frå skåpet. Skriv ... da patrona ramlaned frå skåpet, når det er det som er ment.

På bokmål bruker man normalt den for å visetil et substantiv, men når det dreier seg om folkog personer, er han og hun det naturlige ogsåher. Dette er greit når man vet kjønnet på den detgjelder: hun spurte faren om han ikke kunnelåne henne bilen sin, han er gift med en lege somsier hun vil undersøke den skadede i morgen.Men kjenner vi ikke det naturlige kjønnet, kandet oppstå problemer, og dette gjelder både påbokmål og nynorsk. Mange oppfatter det nemligsom kjønnsdiskriminerende hvis han viser til be-tegnelser som kan omfatte begge kjønn: ein lærarmå sørgje for at han ikkje favoriserer nokon (jam-før læraren min sørgjer alltid for at han ikkje ...,der personen og dermed kjønnet må være kjent).

Forfattere praktiserer her ulike systemer –noen bruker han, andre han eller hun, nynorsk

han eller ho, atter andre hun, nynorsk ho, ogmange veksler mellom forskjellige måter. Noenpraktiserer kombinasjoner som læraren – ho,eleven – han. Her har det ikke festet seg noensterke tradisjoner, og som konsulenter forSpråkrådet bør vi være tilbakeholdne. Vi retterikke, men det er lov å justere og utjamne noe in-nenfor det systemet en forfatter ser ut til å følge.Dårlig språkføring skal vi alltid slå ned på. Formye han eller hun (han eller ho) i løpende tekstgir teksten et ”formelpreg” og kan frarås. Hvisskrivemåten er med skråstrek imellom (han/hun, nynorsk han/ho), kan vi rette med rødt(men i tabelloppstillinger o.l. er dette derimotgreit).

Ved anledning kan vi hjelpe forfattere somåpenbart ønsker å skrive kjønnsnøytralt, mensom ikke lykkes. Da bruker vi blyantforslag.Her er omskriving til flertall ofte en god utvei:lærarar må sørgje for at dei ikkje favoriserer no-kon, og ellers kan man omskrive med den det ertale om, gjenta personbetegnelsen e.a. (på bok-mål er vedkommende greit).

På begge målformer kan det naturlige kjøn-net slå igjennom ved henvisninger til intet-kjønnsord. Det gjelder særlig ved tale om men-nesker: minn verneombudet på at han tar oppdette. Dette er greit når vi taler om personer(ikke embeter og verv) som vi vet det naturligekjønnet på.

I lærebokmanus møter vi høflighetsformenDe (bøyes: Dem – Deres / Dykk – Dykkar) sær-lig i forbindelse med brevformularer o.l. Merkat *Du, *Deg, *Din (entallsformer) ikke er rett.Høflighetsformene kan brukes når en henven-der seg både til en og flere og så vel overfor en-keltmennesker og firmaer som organisasjonerog etater. De er ikke obligatoriske i noen sam-menhenger, men kan velges ut fra en vurderingav adressaten, situasjonen og budskapet.

Om du brukt som ubestemt pronomen, se6.6.6.

6.6.2.4 Refleksivt eller personlig pronomen?

Når framstillingen er i tredje person, blir spørs-målet iblant: Bør vi benytte refleksivt pronomen(seg) eller personlig pronomen i objektsform(entall: bokmål ham eller han, nynorsk han eller

160


honom, henne (nynorsk også ho), flertall:dem/dei)? Hovedregelen er at seg – gjerne i for-bindelsen seg sjøl (selv) / seg sjølv – viser tilsubjektet i setningen (helsetning eller leddset-ning): generalen gav seg sjøl en frist på to timer,mennene sa at dei ofra ikkje seg sjølve ein tan-ke, men stupte uti. Et personlig pronomen viserderimot til andre enn subjektet (gjerne unevn-te): generalen gav ham en frist på to timer (vivet ikke hvem ”han” er), mennene sa at dei ofradei ikkje ein tanke, men ... (vi vet ikke hvem desiste ”dei” er).

Vi kan komme i tvil der det er lang avstandmellom subjektet og pronomenet. Pronomenetinngår kanskje i et preposisjonsuttrykk: hanfastsatte denne dagen en lønnsøkning på merenn 100 000 for seg sjøl (det må være seg her;pronomenet viser uten tvil til subjektet). Slikblir det òg i den neste setningen, der pronome-net er del av en apposisjon (et tillegg): dei ved-tok ein stor lønsauke til leiinga, seg sjølve. Herviser pronomenet fortsatt til subjektet i setning-en, og det må det stå seg. Men hadde det stått ...leiinga, ei forsamling som var identisk med ...,måtte det blitt dei, for da ville pronomenet ståtti en leddsetning, men vist til subjektet i helset-ningen.

Stort sett går det greit når vi legger kriterietmed subjektet i setningen til grunn.

Det hender imidlertid at setninger rommeren annen verbalhandling enn den som knytterseg til det grammatiske subjektet, med et annetlogisk subjekt, uten at det formelt foreliggernoen leddsetning. Da kan seg være riktig endadet ikke viser til det grammatiske subjektet. Sålenge subjektet står i første eller andre person,er dette uproblematisk: du lot henne bare rasefra seg, vi såg mannen oppteken med å barbereseg. Det refleksive pronomenet viser her til detlogiske subjektet for den andre verbalhandling-en (henholdsvis henne – rase og mannen – bar-bere), ikke til det grammatiske subjektet i set-ningen. Her er seg eneste mulighet.

Men i tredje person kan vi få tvetydige ut-sagn, som i setningen Kari hørte Karls meningom seg sjøl. Hvem mener Karl noe om her? Erdet subjektet (Kari), bør vi tilrå eller kreve atseg sjøl skiftes ut med objektsform av det per-sonlige pronomenet (henne). Og gjelder det

Karls mening om sin egen person, bør uttryk-ket presiseres i den retningen, for eksempelmed en leddsetning: ... hva Karl mente om segsjøl. Også en setning som Kari hørte Karl si sinmening om seg sjøl kan misforstås. Virkeligtvetydighet skal rettes, og vi må be forfatterenklargjøre meningen hvis ikke konteksten girden.

Det finnes ulike slags setningsliknende en-heter med logisk subjekt. De kan være bygd opprundt verbformer som infinitiv: Kari hørte Karlsi sin mening om seg sjøl, presens partisipp: deifann henne sitjande for seg sjølv i ein krok ellerperfektum partisipp: han såg mannen oppte-ken med å barbere seg eller rundt verbalsub-stantiv: Kari hørte Karls mening om seg sjøl, hohadde ingen kommentarar til angrepa på seg ogde flyttet på grunn av truslene mot seg.

Det som avgjør om vi kan godta bruk av segeller ikke, er om formuleringene er entydige. Erde ikke det, bør vi rette. Av de anførte eksemp-lene er det bare Kari hørte Karl si sin meningom seg sjøl og Kari hørte Karls mening om segsjøl som kan misforstås. I alle de andre tilfellenekan forfattere benytte refleksivt pronomen slikdet er gjort ovenfor (i de to siste er også objekts-form av personlig pronomen riktig).

Noen vil oppfatte den følgende setningensom tvetydig: ho feste tauenden til seg sjølv.Men slutten på setningen må bety ”til kroppensin”. Kan det være tvil om betydningen, bør sli-ke formuleringer frarås. I uformelle sammen-henger kan man nok også si slikt som at *nå fes-ter vi bare tauet til seg sjøl før vi trekker opp bå-ten. Men dette er uttrykksmåter som bør unn-gås i skrift. De kan rettes med rødt, også der detikke er noen fare for misforståelse, for prono-menvalget er ugrammatisk, og det finnes ingenuformell verbalhandling.

Innholdet kan ”overstyre” grammatikken. Isetningen mange av oss gledet seg til Syses taletilsier nok grammatikken seg (pronomenet vi-ser til kjerneleddet mange), men det føles likenaturlig å bruke oss, og vi bør godta begge løs-ninger. I en setning som kvar for oss har vi in-gen sjanse er det derimot neppe aktuelt å velgeseg. Pronomenet inngår i et predikativt ledd(kvar for oss) som står til vi. Et seg her bør fra-rås eller rettes. Det samme gjelder om referan-


161

sen (subjektet) hadde vært et pronomen i andreperson. Det bør hete: hver for dere har dere in-gen sjanse.

Pronomenet kan inngå i et infinitivsuttrykksom er (egentlig) subjekt i setningen: det er dår-leg å gjere seg mindre enn ein er, å skrive brevtil seg sjøl har liten hensikt. Vi ser at seg er hen-holdsvis logisk objekt for verbalhandlingen i eninfinitiv og styring til en proposisjon, og dettepronomenvalget er både naturlig og riktig, endadet ikke nevnes noe ledd som ordet viser til. Detunevnte logiske subjektet er ”folk i sin alminne-lighet”. Hvis noen bruker (objektsform av) ube-stemt pronomen her, altså en på bokmål (av detubestemte pronomenet man eller en) og ein pånynorsk, er det feil og må rettes.

Men det kan ligge en verbalhandling num-mer to inne i infinitivsuttrykket: å høre folkskjelle en ut kan være ubehagelig. Her er folklogisk subjekt for infinitiven skjelle, og siden viikke har refleksiv bruk, må det stå en. I formule-ringer som å høre utskjelling av seg sjøl ..., åtenkje på trugsmåla mot seg sjølv er utrivelegnevnes det derimot ikke noe logisk subjekt forden andre verbalhandlingen, og her passer segpluss sjøl (selv) / sjølv og en/ein like godt.

I noen faste vendinger er bare seg mulig. Detgjelder for eksempel i seg sjøl (jeg har ikke noeimot denne praksisen i seg sjøl) og som seg hørog bør. Svesismen *dele med seg (= ”dele medandre”) regnes ikke som riktig norsk og bør ret-tes.

6.6.3 Sin og hans og tilsvarende?

Mange forfattere forveksler sin (sitt, sine) medhans, hennes/hennar, deres/deira. Hovedre-gelen her er at sin, i likhet med seg, viser til detgrammatiske subjektet i setningen, mens hansosv. viser til andre ledd enn subjektet. De flestetilfellene kan dermed oppklares ved en enkelanalyse: de følte sin integritet truet, men: de føl-te at deres integritet var truet – i det siste ek-sempelet kommer det inn en leddsetning medet nytt subjekt som pronomenet ikke skal visetil. I neste setning er deira korrekt: i boka drøf-tar ho kor viktig barns sosiale rolleleik er for deira tileigning av sosial kompetanse. Her viserjo deira ikke til subjektet barns sosiale rolleleik,

men til genitiven barns, en bestemmelse til kjer-neleddet rolleleik.

Av og til må grammatikken vike for logik-ken. Man bør skrive: han bad dem sette seg i so-faen hans (sjøl om det ikke kommer inn noenytt subjekt). Vi har en enhet som ikke er en set-ning, men som angir en verbalhandling (setteseg), med logisk subjekt dem. Da bør det stå sinbare hvis pronomenet viser til det logiske sub-jektet, ikke det grammatiske. Slik er det ikkeher, og sofaen hans er riktig. På den annen sidebrukes sin ofte slik at leseren kommer i tvil. Isetningen styret lét vararepresentanten haldeinnlegget sitt er styret grammatisk subjekt, va-rarepresentanten logisk subjekt for halde inn-legget sitt. Det bør være vararepresentantensinnlegg som holdes. Denne setningen forstår vinok rett også ut fra helheten. Men står det styre-medlemmen lét vararepresentanten halde inn-legget sitt, blir det vanskeligere. Er det mentstyremedlemmets innlegg, bør vi rette slik atdette kommer fram. Hvis meningen er den andre mulige, bør vi foreslå omskriving til foreksempel vararepresentanten fekk løyve av sty-remedlemmen til å halde innlegget sitt. Omkonteksten gir svar, blir ofte helt avgjørende forhva vi bør gjøre.

I de følgende eksemplene viser sin til det lo-giske subjektet i en helhet uten setningsform, ogsetningene er alle entydige ut fra helheten: de erbekymret for hennes tilfredshet med sin dårligestilling, ho har analysert Hitlers forhold til morsi, i Paris møtte han Bjørnson med sin hustru,hun siktet til deres beskrivelse av Finland i sinnye rolle i internasjonal politikk, de så hansmotstand av hensyn til sin far. Når det ikke erfare for misforståelse, på grunn av helheten ellerkonteksten, bør vi være varsomme med å endrepå slike setninger.

Jo tydeligere den uformelle verbalhandling-en er, desto rimeligere blir det å legge vekt pådet logiske subjektet, ikke det grammatiske. Isetningen søkjelyset har vore retta mot barnslæring i samspel med deira fysiske omgjevna-der meir enn mot deira direkte læring gjennomsamspelet med det sosiale miljøet deira kan viforeslå ... i samspel med sine ... og gjennomsamspelet med ... miljøet sitt (hvis vi da ikke børtilrå at pronomenet sløyfes, rett og slett (... sam-

162


spel med dei fysiske omgjevnadene ... osv.). Ilæring ligger det begge steder en verbalhand-ling med barn som logisk subjekt, og det er in-gen fare for misforståelse.

Sin angir en tettere forbindelse enn hansosv., fordi sin alltid viser til et ledd som ergrammatisk eller logisk subjekt i samme set-ning. Derfor blir betydningen en annen hvisbindeleddet er en konjunksjon som og og ikkeen preposisjon som i eller med. Og sideordnerledd, men det ikke er noe sideordnet forholdmellom subjektet og et pronomen som viser tildet. Setter vi inn sin etter og i de følgende set-ningene, endres betydningen: hun siktet til de-res beskrivelse av Finland og dets nye rolle i in-ternasjonal politikk, i Paris møtte han Bjørnsonog hans hustru. I den siste setningen er det taleom Bjørnsons hustru, mens det i i Paris møttehan Bjørnson og sin hustru må være subjektethan som er gift med damen.

I tråd med dette må man i brev skrive for ek-sempel undertegnede og hennes far vil gjernekomme (ikke sin).

Setningsgrenser er viktige. Ser vi på sam-menlikninger med enn og som, er det naturligmed sin, ikke hans osv., så lenge sammenlik-ningsleddet ikke utgjør en egen setning: Oske-ladden var klokare enn brørne sine, no var holike flink som idolet sitt. (Konjunksjonene fun-gerer her på samme måte som preposisjoner.)Men straks sammenlikningsleddet er en egenleddsetning, kan en ikke bruke refleksivform: ...klokare enn brørne hans var, ... like flink somidolet hennar hadde vore.

Også et ledd med apposisjon kan romme en verbalhandling uten setningsform: Camillaelsket Welhaven, motstander av hennes bror.Her er Welhaven logisk subjekt, men siden pro-nomenet viser til Camilla, det grammatiskesubjektet, bør man ikke bruke refleksivform(Welhaven var motstander av hennes bror, ikkesin egen). Vi ser at dette blir som ellers – sidenpronomenet ikke viser til det logiske subjektet,brukes ikke sin. Men med en annen ordstillingblir verbalhandlingen uklar, og sin høver like-vel best: Camilla elsket Welhaven, sin brorsmotstander (pronomenet viser her til det gram-matiske subjektet Camilla). Til sammenlikningvirker Camilla elsket Welhaven, hennes brors

motstander overkorrekt, og en slik formuleringbør vi frarå eller helst rette.

Pass på feil som kan skyldes engelsk påvirk-ning. Vi må naturligvis rette en setning som dehar deres siste film med seg i kofferten når me-ningen er ”sin siste film”. (Denne feilen kan i teorien også skyldes dansk.)

Det forekommer upersonlige uttrykksmåtermed sin: å finne si oppgåve i livet er viktig (jam-før omtalen av seg og en/ein i 6.6.2.4). Her erdet logiske subjektet for infinitiven underforstått(”enhver”, ”alle mennesker” e.l.), og sin er detrette pronomenet. Det finnes ikke noe annet leddsom pronomenet kunne vise til, så uttrykksmå-ten er entydig. Formen ens, som iblant forekom-mer i slike forbindelser, bør rettes med rødt.

I kombinasjonen hver/kvar sin har hver/kvar tradisjonelt stått i ubøyd form, mens sinhar vært bøyd i kjønn og tall: vi gikk hver sinvei, de har kvar sitt område å dekkje, de fikkhver sine briller. I dag er det akseptert at hverbøyes foran intetkjønnsord: vi (de) har kvart sittområde å dekkje. Dessuten er det nå vanlig atsin i første og andre person erstattes av hen-holdsvis vår og deres: vi gikk hver vår vei, dehar kvart dykkar område å dekkje. Vi skal ver-ken rette eller frarå noen av disse typene – menforfattere bør bestemme seg for den ene ellerden andre og gjennomføre den i en og sammetekst.

Hver/kvar sin viser enten til subjektet ellertil det indirekte objektet. I setningen hun sendteoss hvert sitt kort må det være det indirekte ob-jektet oss det vises til (siden subjektet står i en-tall), og det kunne også stått hvert vårt. Derimoter dei tre brørne sende dei to nevøane kvart sittkort (med flertallssubjekt) tvetydig. Det kan en-ten være brødrene som sender ett kort hver, el-ler nevøene som får ett hver (og da kan ogsåkvart deira brukes), fra hver av brødrene ellerfra alle brødrene samlet. Etterlys en presisering.

I andre sammenhenger enn den som ernevnt i forrige avsnitt, kan ikke sin vise til detindirekte objektet, for hovedregelen er jo at sinviser til subjektet i setningen. En setning somhun gav ham sin lommebok tilbake må bety atdet er tale om hennes lommebok. Skulle detframgå at forfatteren mener hans, retter vi til ...gav ham hans ... Men her er det viktig å se på


163

konteksten, så vi er sikre på at vi forstår me-ningen rett.

I visse faste uttrykk brukes sin uten å vise tilsubjektet: vi må vurdere saken i sin helhet, egønskjer å sjå dette i sitt rette lys, du så forholdeti sin rette sammenheng. Dette skal vi godta. Påbokmål kan også dens, dets aksepteres her, menvi bør ikke tilrå det (språkfølelse går foran lo-gikk og grammatikk).

Ikke sjelden blir sin utelatt der det kanskjeburde stått i forbindelse med adjektivet egen,særlig i bøker om pedagogikk, barnevern og andre samfunnsfag: en må bygge på egne erfa-ringer. Det er trolig en tendens som kommer frasvensk. Vi bør sette inn sin, sitt, sine framfor ad-jektivet som forslag i slike tilfeller. Det er for detførste naturlig språk og kan for det andre motvir-ke flertydighet. Betyr setningen ovenfor ”på sineegne erfaringer” eller ”på særskilte erfaringer”?

Spørsmålet om foran- eller etterstilt prono-men – min bror eller bror(en) min – angår førstog fremst stiltonen. Min bror uttalt uten trykkpå min virker noe mer formelt enn broren minog er ikke så godt på nynorsk, men slike ut-trykksmåter går fint på begge målformer nårpronomenet (min) leses med trykk. På bokmålsupplerer de to typene hverandre, på nynorsker broren min – eller like gjerne bror min – nor-malform. Men hvis det kommer inn andre be-stemmelser og nevnes et navn, velger en kan-skje uansett foranstilt pronomen for å unngå atalle bestemmelsene blir stående til høyre: minbror Olav i Bamble kan føles ledigere ennbror(en) min Olav i Bamble.

6.6.4 Relativord

Relativordet som kan utelates i leddsetningerder det ikke er subjekt, men det er ofte lurt å hadet med for tydelighetens skyld: de hendelseneman griper fatt i, er gjerne de (som) fagfolkenespør etter. Vi kan foreslå at som settes inn, fordidet forebygger at noen oppfatter formuleringensom ”de fagfolkene”. Nær som står relative ad-verb som der og hvor (jamfør 6.7.2). I helset-ningen det stedet jeg bor er det relative leddet,brukt adverbialt i leddsetningen, utelatt (mesttrolig hvor eller der). Vi bør sette inn et sliktledd med blyant.

I en formulering som ei raud fane, som er re-volusjonsfargen viser som til raud, et adjektiv iattributiv stilling. Det er knapt akseptabelt. Rettvanligvis slike uttrykksmåter.

En som-setning kan godt sideordnes med ensetning innledet med der: landet som ikkje op-nar seg mot omverda, men der kongen avgjeralt. Hvis som er utelatt i den første av to paral-lelle relativsetninger, kan vi sette det inn medblyant: det er ein plante (som) vi kjenner frå hei-le landet, og som dei fleste set pris på (her må joalltid som stå i den siste setningen).

Tidligere var også der og hvem i bruk somrelativord på bokmål ved siden av som, og endikter kunne for eksempel kalle en bok Som ender kommer fra fest. Denne bruken må nå regnessom foreldet. Ved relativ bruk av spørreprono-men (hva, hvem, hvilken) – for eksempel hantakket kvinnen hvem han var gift med – kan virette med rødt og sette inn som. (Stivnede ven-dinger som hvilket skulle bevises godtar vi.) Igenitivskonstruksjoner er derimot hvis fortsattden offisielle relativformen. Mange synes at hvissom relativpronomen er stivt og gammeldags:dette var Marie-Antoinette, hvis sans for luksusvar beryktet. Vi kan foreslå omskriving til to hel-setninger (dette var M.-A. Hennes sans for ...), tilsom-setning (dette var M.-A., som hadde en be-ryktet sans ...) eller til helt andre uttrykksmåter.

På nynorsk bruker man her andre løsningerenn genitiv.

6.6.5 Spørrepronomen

Bruk av spørrepronomen i avhengige spørreset-ninger, som ho spurde kven han var, han sa hvahun ville, er som regel uproblematisk (i likhetmed spørreadverb, jamfør dei fortalde kviforhan kom).

Men setninger med spørrepronomen kanvære tvetydige: de sier hva de vil betyr enten ”hvadet er de vil” (avhengig spørresetning) eller ”hvade måtte finne for godt å si” (ubundet relativset-ning). Tvetydigheten er sjelden noe problem. Meni setninger av den sistnevnte typen, ubundne rela-tivsetninger, kan vi gjøre språkføringen ledigereved å tilrå et påpekende pronomen, for eksempeldet, i stedet for spørreordet (hva e.a.): de sier detde vil. Dermed gjør vi også setningen entydig, og

164


det bør vi noen ganger gjøre. Men hvis åpenheteni spørreordet, som det ubestemte hva, er viktig isammenhengen (det svarer jo til ”hva som helst”),skal vi la det stå, særlig på bokmål. På nynorsksetter vi oftere inn det for kva.

På bokmål godtar vi i slike forbindelser sti-listisk bruk av alderdommelige vendinger somhva angår matematikken, ... (hva matematikkenangår, ...), men vi kan foreslå når det gjelder e.l.der det passer. Den siste typen er eneste løsningpå nynorsk (når det gjeld), hvis vi da ikke skri-ver om på helt andre måter. Ved hva enten detgjelder ... kan vi tilrå eller rette til enten det någjelder ... eller ...

På bokmål må vi holde oppe skillet mellomhvem om personer og hvilken om noe uperson-lig. Rett på dem som ikke mestrer det: *så duhvilken av guttene som var hjemme i går? (settinn hvem), *hvem av bilene sikter du til? (settinn hvilken).

Nynorsk har her flere formvarianter: kva forsvarer til bokmål hvem, hvilken eller hva slags(også kva slags brukes om det siste): kva (for)bil er dette? – mens kva for ein (flertall kva fornokre) oftest svarer til hvem eller hvilken. Herkan vi konsekvensrette i manus bare betydning-en blir rett. I utgangspunktet bruker en kva(praktisk regel), og en bør ikke automatisk over-sette bokmål hvilken til kva for på nynorsk. Vimå skille etter innholdet, blant annet etter gra-den av konkretisering: Kva for ein bil på bileteter det som er din? Her ville de andre variantenepasset dårligere.

Noen ganger blir setningen uklar med kva(for): Kva parti var det som røysta imot detteframlegget? Her ser en ikke om parti er entalls-eller flertallsform. Derfor må det settes inn kvafor eit parti dersom det bare er tale om ett, ogkva for nokre parti hvis det gjelder (eller kangjelde) mer enn ett parti.

På bokmål er hvis den tradisjonelle geni-tivsformen til hvem også som spørrepronomen:Hvis ansvar blir gjort gjeldende ved konkurs?Dette er temmelig stivt, og vi bør avgjort foreslåomskriving: Hvem blir gjort ansvarlig ved kon-kurs? Hvem sin er et alternativ: Hvem sittansvar blir det hvis bedriften går konkurs? Pånynorsk kan kven sin brukes. Men på beggemålformer, og særlig på nynorsk, bør vi likevel

helst foreslå løsninger med verb: Kven får ansvaret ...?

6.6.6 Annet

Som foreløpig subjekt kan der brukes i stedetfor det. Det gjelder særlig i presenteringer: dersat ein fugl i treet, der kom en byge over fjorden,der var en annen sak oppe til behandling. Herhar vi den forskjellen mellom målformene atmens der på bokmål har boklig tradisjon oggjerne opptrer sammen med typiske skriftfor-mer (der var kun en løsning ...), gir formen pånynorsk snarere dialektfarge: der er fleire vari-antar ... (der er vanlig i vestnorsk talemål). Påbegge målformene er det langt det vanligste.Hvis forfatteren veksler mye eller umotivertmellom det og der, kan vi skrive en merknadom det.

På nynorsk kan det være vanskelig å brukenokon, nokre og somme riktig. Nokon benyttessærlig i uttrykk med spørsmål, tvil og nekting(jamfør engelsk ”any”): det spørst om det kjemnokon fleire, trefte du nokon glade barn? – nei,eg såg ikkje nokon. Nokre bruker vi når vi vetat det er flere av noe (jamfør engelsk ”some”): vivart verande der nokre dagar. Somme brukesom lag slik som nokre, men mindre med tankepå tallet: somme dagar er vêret grått. Det liggernær ein del og går for øvrig også på bokmål.Ikke sjelden kan disse ordene, særlig nokre ogsomme, erstatte hverandre, så vi bør ikke værealtfor strenge når vi retter.

Merk at det ubestemte bokmålspronomenetenhver ikke har noen motsvarighet på nynorsk.Einkvan betyr ”en eller annen”! De vanligstemotstykkene til enhver er alle, kven som helst,kvar, kvar ein, kvar og ein. For bokmålskollo-kasjonen til enhver tid kan en på nynorsk skri-ve alltid, heile tida. Når den betyr ”på et hvil-ket som helst tidspunkt”, bør vi omskrive helt:politiet kan til enhver tid gripe inn > politietkan når som helst gripe inn. Iblant kan en greieseg like godt ved å sløyfe hele uttrykket: denpolitikk som til enhver tid føres > = den politik-ken som styresmaktene fører. Andre gangerpasser kanskje helt andre løsninger (rådande,gjeldande, sist utgjevne, sist utkomne, sitjan-de, som no er e.a.): den rådande politikken, den


165

politikken som no rår osv. Til for enhver prissvarer same kva det måtte koste, i alle tilfelle e.l.

Når det ubestemte hver/kvar står predika-tivt, som i ordene skal skrives hver for seg, børgrunnformen foretrekkes. Hvis pronomenet erbøyd i samsvar med referansen ord (*... hvertfor seg), bør vi rette det, på begge målformer.

Objektsformen av det ubestemte bokmåls-pronomenet man er en. I tillegg kan en brukesogså i subjektsfunksjon, ved siden av man, og vigodtar veksling mellom dem i denne funksjo-nen. På nynorsk heter det bare ein, uansettgrammatisk funksjon. Ufrivillig komisk språkbør vi rette enten det er på bokmål eller nynorsk(ein bør vere to når ein skal slipe ein kniv). Vimøter også du som ubestemt pronomen, i stedetfor man, en: har du gått Sydpolen på tvers, erdu ganske sliten. Det kan virke for muntlig ivanlig sakprosa og kan da frarås. Noen gangerkan vi i stedet foreslå vi (nynorsk også me).

Av resiproke pronomen godtar vi på ny-norsk både kvarandre og einannan (mindrevanlig), men de bør vanligvis ikke kombineres iet manus. På bokmål finnes et eldre hinannen, og det høver bare i visse stilistiskesammenhenger.

6.7 Konjunksjoner

Konjunksjonene viser sammenhengen mellom(grupper av) ord og mellom setninger – om detforeligger grammatisk underordning eller side-ordning, og om forholdet består i årsak, virk-ning, følge, vilkår, spørsmål e.a. På denne må-ten har de en viktig rolle i sammenbindingen avteksten. Det kan være tvil om hvorvidt en kon-junksjon kan sløyfes, og om en bestemt kon-junksjon er den beste eller bør erstattes med enannen.

Konjunksjonsfattig stil blir lett krevende for-di en ikke får klargjort forholdet mellom ledde-ne, altså om det angis vilkår eller årsak, osv. Detser vi demonstrert i dette eksempelet: Kristian 3.var interessert i teologi, hadde som ung møttLuther. Det var ei oppleving som merkte han,han arbeidde intenst for å gjennomføre reforma-sjonen. Her kan vi spørre: Var Kristian blitt in-teressert i teologi fordi han hadde møtt Luther,eller hadde han oppsøkt Luther på grunn av sin

interesse? Krev at forfatteren klargjør meningeni slike tilfeller.

6.7.1 Konjunksjoner som sideordner

Sideordnende konjunksjoner står både mellom(grupper av) ord og mellom setninger. Detteskiller dem fra de underordnende konjunksjo-nene, som bare innleder leddsetninger.

Hvis en forfatter sløyfer konjunksjonen mel-lom sideordnede setninger, kan det gi leseren enfølelse av ekstra tett forbindelse: Anne var ung,hun hadde ofte følt seg umoden (det kunne ståttfor eksempel og foran hun). Iblant passer detgodt å sløyfe konjunksjoner, men andre gangerbør vi sette inn en konjunksjon der det mangler,men bør stå en. Hvis flere sideordnede setning-er står helt uten konjunksjoner imellom, kan vifå en lett og slentrende tone: Anne var ung, det-te var rett etter krigen, hun hadde ofte følt segumoden, hun ønsket å være ett år hjemme. Ivanlig lærebokprosa kan det da passe å sette innkonjunksjon med blyant (mest nøytralt er og), ialle fall mellom de to siste setningene, og særlighvis forfatteren ikke ser ut til å ha hatt noen spe-siell hensikt med å skrive slik.

Det hender at forfattere blander sammen ogog eller. Man bør skrive i valget mellom pest ogkolera (ikke eller). Derimot heter det: valget varpest eller kolera. Dette syndes det en del mot.Forskjellen mellom eller og og er heller ikke all-tid så klar ved oppramsing: ved montering erdet viktig at stiftane er faste nok, ikkje stikk utog/eller kan vere til skade på andre måtar. Herkan forfatteren ha vært i tvil, siden det stårog/eller, en ny ”motekonjunksjon” som vi gjer-ne kan frarå. Be forfatteren om å velge. Det stårom så vel presisjon som stil. I setningen ovenforer det rimelig at og (ikke eller) blir valgt.

Samt har en byråkratisk dåm, men er tem-melig populær og brukes ofte synonymt medog. På bokmål kan vi ofte frarå eller rette dennekonjunksjonen, og på nynorsk bør vi rette denmed rødt og sette inn og, og dessutan, og ende-leg e.a. På bokmål har samt en funksjon når denmarkerer oppsummering og avrunding, da sierden reelt noe mer enn og.

Setninger kan godt begynne med Men ogOg, hvis det ellers passer slik. Pass på at men

166


bare står der det virkelig er motsetninger.Husk at eller har to betydninger. Sammen-

likn disse språkene stammer fra gammelindiskeller sanskrit (= to begreper for det samme) ogde utviste var fra Afghanistan eller Pakistan (=to reelle alternativer i sak). Hvis det kan væretvil om hva eller betyr i en setning, må vi vurde-re å rette med rødt. Uttrykksmåten bør være slikat den ikke kan misforstås.

Parkonjunksjonene både – og, enten/anten– eller, verken – eller (nynorsk også korkje – el-ler) må stå riktig i forhold til leddene. Passasjersom *boka handlar både om krydder, og ho tekopp urter må vi rette med rødt, for eksempel tilboka handlar om både krydder og urter (side-ordning innenfor samme setning). Også bådehandlar boka om krydder, og ho tek opp urterer en tvilsom konstruksjon, som vi gjerne kanfrarå. Skal en framheve det dobbeltsidige, kanen jo bruke vendinger som for det første, fordet andre e.l. Generelt må setningene eller led-dene i perioden være tilstrekkelig parallelle. Viretter for eksempel perioder som *enten går duog legger deg, eller vær oppe til du får bråk hvisvi kommer over slike (en setning i presens kanikke sideordnes med en imperativsetning pådenne måten).

Merk at både – og, i likhet med så vel – som,kan brukes om to eller flere ledd: ho både lo oggret, både lus, lopper, firfisler og edderkopper.Når det gjelder så vel – som, kan ordrekkeføl-gen variere: så vel lus og lopper som firfisler ogedderkopper, så vel lus, lopper og firfisler somedderkopper, lus og lopper så vel som firfislerog edderkopper. Alle disse uttrykksmåtene ergreie, og det finnes også andre varianter.

Pass på ved dobbelte nektinger: *Hannibalkunne ikkje verken gå framover eller bakover.Her er ikkje overflødig og må strykes. Det til-svarende gjelder ved *uten verken mat ellerdrikke (rødretting av verken). Derimot kan vigodta kombinasjoner som ikke/ikkje – verkennår det står minst ett ord mellom nektingsorde-ne, som her: den unge Amalie hørte ikke påverken far eller ektemann. På nynorsk er ogsåløsninger som ... høyrde ikkje på anten far ellerektemann brukelige.

Vi kommer inn på den sideordnende kon-junksjonen for i neste punkt.

6.7.2 Konjunksjoner som underordner (subjunksjoner)

Underordnende kaller vi de konjunksjonenesom innleder leddsetninger. En annen betegnel-se er subjunksjoner. Det dreier seg om ord ogordgrupper som at, om, som og når, fordi, slikat osv. Nedenfor kommer vi i tillegg inn på ordsom der, hvor og hvis (= dersom), som ikke erkonjunksjoner, men adverb, og som også kaninnlede underordnede setninger. Merk at rela-tivord er behandlet i 6.6.4 og spørrepronomen i6.6.5.

Etter at følger utsagnssetninger, etter omspørresetninger: han tvilte på at de kom, jeg lu-rer på om det er noe galt. Ofte er forskjellenmellom dem at at slår fast realiteter, mens omrommer åpenhet for ulike resultater: han vet athun er kommet – eg veit ikkje om ho er komen.Det finnes tilfeller der vi kan se både at og ombrukt. Hvis det som angis i leddsetningen, er el-ler bør være et faktum, passer at best: kontrollerat bladet er på rett plass. I en setning som når duveit om du har lagt bladet på rett plass, ... villevi omvendt uten tvil fått en annen nyanse ved åsette inn at, for også her viser om at saken ennåer uviss, mens at forutsetter at den er klar.

Uttrykket som at kan skyldes en kontamina-sjon av faste uttrykk som se/sjå ut til at og vir-ke/verke som om. Ofte passer som om best, ogvi kan tilrå det: det virket som om alt var plan-lagt. Skal vi godta som at, bør det være fordi deter ment å uttrykke større visshet enn som om(om rommer et element av spørsmål som at ikkehar).

I begynnelsen av en leddsetning kan at oftesløyfes, men ikke når at-setningen er subjekt.Når setningen er objekt, avgjør utsagnsverbet,funksjonen til setningen og plasseringen av denom at kan utelates. Etter verb som mene/mei-ne, si/seie og tenke/tenkje er det mulig å ute-late konjunksjonen: dei meinte (at) tida var inne,men ikke etter for eksempel anføre (bare bok-mål), brøle, gråte, hevde, kreve/krevje, mum-le, skrive, uttrykke/uttrykkje: *han krevde deskulle gå, *ho uttrykte ho ville ... At kan hellerikke sløyfes når setningen står adjektivisk (ut-fyllende): vi kan ikke se bort fra den mulighetenat de begge var sjuke, eller når den er spisstilt: atde begge var sjuke, visste vi godt.


167

I avhengige spørresetninger møter vi påbokmål konstellasjonen om hvorvidt, og oftekan språket bli ledigere hvis det noe formellehvorvidt sløyfes: dommeren spurte om (hvor-vidt) de kjente hverandre fra før. Når en om-set-ning er foranstilt, kan det stå om to ganger utenat vi retter: om regningene kom til å bli betalt tilrett tid, var blant det han spurte henne om. Herkan setningen i prinsippet også begynne medhvorvidt, som da gir større variasjon. La forfat-teren avgjøre dette. På nynorsk er løsningenemed om de eneste mulige (*korvidt er ikke noebrukelig ord).

På bokmål kan en velge mellom der og hvori begynnelsen av leddsetninger som angir sted.Vi møter hvor ikke minst innenfor fagtradisjo-ner som er språklig konservative, som den juri-diske. Men der er mer muntlig enn hvor og kanofte tilrås i stedet, uansett fagområde: i strøkhvor det regner mye, trengs det soppmiddel imalingen > i strøk der ... Det hender at der erentydig, mens hvor ikke er det. Hva betyr set-ningen si ifra hvor du kommer – ”fortell hvor vifå øye på deg” eller ”si ifra på det stedet der dukommer”? Jamfør omtale av ubundne relativ-setninger i 6.6.5. I kombinasjonen der hvor kanvi foreslå stryking av hvor med blyant som enforenkling.

Merk at man på nynorsk ikke bruker korsom konjunksjon på linje med bokmål hvor, ogheller ikke *der kor. Det må bli der (jamfør om-talen av bokmål ovenfor) hvis en da ikke velgerå uttrykke seg på helt andre måter. Det er envanlig feil å benytte kor (*i strøk kor det regnarmykje, ...) og vi må være på vakt mot den.

Ved tidsangivelser kan vi gjerne tilrå da forder: dette var tiden der storindustrien gjordesitt inntog > tiden da ... Det virker mer presist.

Ved da og når er huskeregelen som kjent”den gang da – hver gang når”: da sola rann,sprakk trollet, når dokumenter blir ti år gamle,bør de overføres til fjernarkiv. Den bør vi følgeogså ved historisk presens: da Napoleon nårRhinen, kjem det ei melding frå Paris og nårkonjunksjonen står relativt, ved nåtid og pre-sens: i dag, da Gud er erklært død, føler mangeforvirring, nå da vi er framme, kan du slippe.Står det når her, bør vi rette det. Derimot kan vigodta som.

Både da og når kan også angi årsak: når duer så dum, kan du ha det så godt, når Napoleontvika, var det fordi han ikkje kjende dei prøys-siske generalane, jeg sier opp, da jeg skal flytte.Mange er svært glad i da som årsakskonjunk-sjon, men den er temmelig formell og kan blitvetydig, som i setningen ho kunne ikkje svareda ho enno var sjuk. Foreslå fordi, siden, etter-som osv., særlig i nynorskmanus, for da regnessom lite godt i denne funksjonen på nynorsk.

Trekk også gjerne fram det sideordnende forsom alternativ; det fungerer ofte godt. Menhusk at det da må stå komma, og at setningenmå ha hovedsetnings leddrekkefølge: ho kunneikkje svare, for ho var enno sjuk.

Også ved ettersom – etter som kan vi kom-me i tvil om det gjelder årsak eller tid. Det sam-menskrevne ettersom er årsakskonjunksjonenog det særskrevne etter som (etter hvert som)tidskonjunksjonen. Vi må passe på at dette skil-let respekteres, og rette sammenblanding medrødt. Merk også at det skal være særskriving iuttrykket alt etter som.

Betingelsessetninger med hvis/viss, dersomog om kan stå først eller sist i en helsetning; detmå være forfatterens sak. Ved foranstilte beting-elsessetninger er det lov å sløyfe konjunksjonenog snu på rekkefølgen (hvis en kommer til Try-sil nordfra, ... > kommer en til Trysil ...). Hvis etmanus preges av ensidig bruk av slike løsning-er, kan vi tilrå andre varianter med blyant for ågjøre tonen mer vekslende.

Skal en angi innrømmelse, kan sjøl (selv)om / sjølv om varieres med andre uttrykk: ogsåom, enda (om), skjønt osv. På nynorsk er jam-vel om et forslag med tradisjonen i ryggen. Vikan komme med slike framlegg hvis stilen ermonoton.

Den sammensatte konjunksjonen i forholdtil brukes ofte til overmål. Bedre enn større iforhold til i fjor er større enn ... Også størresammenliknet med i fjor er unødig omstende-lig. Begge disse lange variantene kan noenganger rettes med rødt.

6.7.3 Og eller å?

Det er lett å ta feil av den sideordnende kon-junksjonen og og infinitivsmerket å der to eller

168


flere infinitiver skal sideordnes, og særlig hvisdet også er andre infinitiver inne i bildet i un-derordnet posisjon som objekt. Da kan nemligsetningen bli ganske kompleks, som her: ber-gensborgarane ville vere med og hjelpe og prø-ve å jage ut hanseatane. Her kan fortidsprøvenvære til hjelp. Snur vi verbalet til fortid, blirstrukturen tydelig: bergensborgarar var med oghjelpte og prøvde å jage ...

Mange verb kan ha en infinitiv som objekt.Det gjelder for eksempel begynne, behøve, for-søke/forsøkje, fortsette / halde fram (med),freiste, greie (= klare), holde/halde, hjelpe,klare, lære, makte, nekte, nytte (= gagne),pleie/pla, prøve, slutte, tore (bokmål også tør-re), trenge, unngå, våge, ønske/ønskje. I til-legg kommer en del verbalgrupper. Etter noenav verbene, men ikke alle, står det ofte å foranden underordnede infinitiven: tore (å) si ifra,fortsette å spise. Les mer om dette i 6.3.5.2.

Sideordnede infinitiver viser ikke alltid tilklart atskilte handlinger. Vi kan ha formell side-ordning, men mer eller mindre reell ulikhet, derden ene infinitiven først og fremst sier noe ommåten verbalhandlingen i den andre infinitivenforegår på. Slik er det ved faste vendinger somgå og drive, reise og hente, ligge og slenge, sit-te og lese, stå og henge, være med og male. Hermå det overalt stå og imellom. Det formelle harforrang! Ved noen av eksemplene er underord-ning likevel mulig, men da bare sammen medpreposisjon. I stedet for instituttet ville veremed og utforme køyrereglar for økonomien kanen for eksempel skrive ... ville vere med på å ut-forme ... Ved hensiktsuttrykk får man hensiktenklarere fram med for å enn med og: Berggravville dra til Berlin for å mekle (jamfør ... dra tilBerlin og mekle). Det kan være aktuelt å tilråden ene eller andre løsningen med blyant.

På liknende vis må det enten stå vær så snillå sende meg de to bøkene i oppkrav eller værsnill og send meg de to bøkene i oppkrav. Herer det nok ordet så som gjør den alternative ut-trykksmåten med underordnet infinitiv mulig.Ved ver så god å sitje og ver så god og sit blirdet omtrent likedan. Ofte virker varianter medså ... å nokså formelle. Vurder dette.

I uttrykksmåter som dei skulle ut og ete daskotet small må et eventuelt å rettes til og. For-

tidsprøven peker mot at vi her har sideordning(med et utelatt vere, gå e.l.): dei var ute og åt da... Derimot er komme ut å kjøre / kome ut åkøyre og være ute å kjøre / vere ute å køyreidiomer, altså faste uttrykk med særegen betyd-ning, bygd opp av verb pluss adverb pluss infi-nitiv, og det heter her kom Khrustsjov ut å kjø-re, no er du verkelig ute å køyre. Vi må rettehvis det står og i slike tilfeller. I disse setningenebetyr naturligvis kjøre og køyre noe helt annetenn i han skulle ut og kjøre, du er ute og køy-rer, der adverb og verb brukes i egentlig me-ning og viser til virkelig kjøring.

Rett *så og si til så å si, for her er så adverb(= slik) og si infinitiv (”slik å si”). Det heter ogsåsant å si/seie og vel å merke.

Vi har her å gjøre med faste forbindelser somminner om utfyllende infinitiv (det vi har i bila-ne var gode å køyre). I alle disse tilfellene er detobligatorisk å bruke å, ikke og. Det samme erdet i setninger som vil De gjøre meg den ære åspise middag med meg, der infinitiven er enunderordnet bestemmelse til nominalleddetden ære.

6.8 Artikler og tallord

Den ytre forskjellen på ubestemt artikkel og tall-ordet en/ein er at tallordet skrives med dob-beltkonsonant i intetkjønn: ett/eitt; ellers er delike (hvis man da ikke bruker akutt aksent for åmerke ut tallordet: én/éin, jamfør 4.3.2.1).

Vi nevner igjen at man på bokmål godt kankombinere en bok med boka, ved siden av eibok – boka, men ikke ei bok – boken!

6.8.1 Artikler

Den ubestemte artikkelen er alltid foranstilt ogfinnes bare i entall, mens den bestemte artikke-len kan være foranstilt (den, det, de/dei) elleretterhengt (-en, -a, -et, -ene/-ane, -ene, -ene/-a). Begge kan brukes generisk (som i ein hunder alltid trufast – hunden er eit rovdyr) eller in-dividualiserende (en hund kom en dag løpendebort til Kaja – hunden var brun og hvit).

Det kalles naken form når et substantiv ver-ken har foranstilt eller etterhengt artikkel: saksom er pådømt av krigsrett, ... Bruk av naken


169

form kan være et problem, se 6.2.2. Når noe omtales i bestemt form, forutsetter

man at det er kjent fra før. Forfattere bør værevarsomme med å forutsette noe uomtalt somkjent. I mediespråk er det populært å dramatise-re framstillingen ved å gjøre nettopp det, jamførnyhetsmeldinger som tjueåringen som kolli-derte med et vogntog i Lier i går, er nå utenforlivsfare. I sakprosa som lærebøker bør personenførst introduseres. En bør begynne med å skriveen tjueåring som kolliderte ...

Det er likevel mulig å forutsette kunnskapom noe man går i gang med å omtale, for ek-sempel velkjente kultur- og naturfenomener:kommunen er en stor arbeidsplass, sola og reg-net er viktige miljøfaktorer. Det samme kan gåan ved abstrakte begreper: sammenhengen ogstiltonen ellers må avgjøre hva som er best (vedsiden av sammenheng og stiltone ellers må ...).Vær likevel på vakt mot dramatiserende brukav bestemt form som ikke fungerer godt.

6.8.1.1 Krøll med den ubestemte artikkelen?

Merk at den ubestemte artikkelen må samsvaremed substantivet også der det er en viss av-stand mellom dem: et/ein av medlemmene(*en av ... på bokmål må rettes). Eit av dei statle-ge omboda må det hete også om man sikter tilpersonen. Ved et av barna (”en av de små”) reg-ner vi med betydningsforskjell, for når det ertale om voksne folk, passer en av barna (”en avsøsknene”).

Ved formuleringer som oversette fra et(t)språk til et annet kan vi komme i tvil. Det sisteet er trykklett og må ha enkeltkonsonant. Detførste et har trykk, men trykket kan være sterke-re eller svakere. Her må vi regne begge skrive-måtene – ... fra et ... og ... fra ett ... – som aksep-table. Derimot passer vanligvis et best i ven-dingen et eller annet, og vi tilrår det.

Når slags står mellom artikkelen og substan-tivet, skal artikkelen på nynorsk samsvarsbøyesetter substantivet: ein slags båt, ei slags bikkje,eit slags hus. (Står det slag pluss substantiv,bruker vi alltid intetkjønnsartikkelen: eit slagbåt osv.) Nesten det samme prinsippet følgesogså på bokmål, men her skal ikke ei brukes: enslags båt, en slags bikkje (altså ikke ei), et slags

hus. Med substantivet i flertall er en/ein slagsobligatorisk på begge målformer: en slags bik-kjer, ein slags husdyr.

6.8.1.2 Bestemthet

At et substantiv viser til en bestemt ting ellerperson eller et bestemt forhold, og ikke til sliketing, personer eller forhold i sin alminnelighet,kan markeres på mange måter. Substantivet kanfå foranstilt og etterhengt artikkel og kombine-res med pronomen, adjektiv osv.: den mann,denne mann, mannen, den gamle mann, dengamle mannen, gamle mannen, mannen minosv. Noen av disse måtene å angi bestemthet påer boklige og lite utbredt i talemålet, og noen er vanligere på den ene målformen enn på denandre.

Substantivet kan være et begrep som av-grenser en bestemt klasse av noe fra andre klasser, eller vise til et bestemt individ eller eksemplar av noe i motsetning til alle andre individer eller eksemplarer av denne klassen.

Uttrykksmåter uten etterhengt artikkel ser vioftest på bokmål. Det er for det første vanlig vedgenerelle begreper: den norske bonde (i motset-ning til for eksempel den svenske bonde ellerden norske fisker), den enkelte ungdom (siktertil ungdom som individer i alminnelighet, ikketil en enkeltperson i en konkret gruppe), denlange tautrekkingen mellom den lovgivende ogden utøvende makt. (Merk for øvrig hvordangjentakelse av den framhever at det er tale omto makter, i det siste eksempelet.) For det andremøter vi uttrykksmåter uten etterhengt artikkelogså der det tales om virkelig individuelle eksistenser: den ukjente soldats grav. Tonen blirher mer høytidelig og formell, ja helheten har etsterkere eller svakere navnepreg. Ikke tilfeldiger denne typen vanlig i egennavn, som Den nor-ske kirke og Den røde mølle, se nedenfor. Denkan stå i motsetning til uttrykksmåter med et-terhengt artikkel, som da viser til noe mer pro-saisk: den ukjente soldaten som Linna sikter til,falt vel i Finland. Vi ser at dette samtidig er mermuntlig.

Når et substantiv har etterhengt artikkel og itillegg et annet trekk som viser bestemt form,kalles det overbestemhet. Overbestemthet er van-

170


lig på bokmål, som vi har sett, og vanligere i vis-se funksjoner enn i andre. Det er hovedregelenpå nynorsk, der vi oftere ser etterhengt artikkelogså i generisk bruk. I nynorskmanus bør vimange ganger sette inn den etterhengte artikke-len med blyant, noen ganger også rødt. Vi børfor eksempel tilrå eller rette til den lovgjevandeog den utøvande makta i nynorskmanus.

Følger det en som-setning eller en annen be-stemmelse etter substantivet, sløyfes den etter-hengte artikkelen oftere enn ellers, på beggemålformer: han var ikke den mann som sa nei,den største synd i verda er å svike. Noen forfat-tere er glade i former uten etterhengt artikkel:først presenteres den grunnleggende holdningsom bør prege et ressursorientert attføringsar-beid, nemlig en omskriving av klienthistorienslik at de punkter kommer fram som man kanbygge på framover. I et bokmålsmanus er dettehelt greit. Men hvis teksten går videre med (nes-ten) bare former uten etterhengt artikkel i lengrestykker, kan vi gjerne tilrå omskriving, for ek-sempel mer av overbestemthet, for variasjonensog leselighetens skyld.

I teksten ovenfor kunne det gjerne også ståttholdningen og punktene (mange ville foretruk-ket det). På nynorsk ville vi i en tilsvarendetekst hatt et sterkere tildriv til å sette inn etter-hengt artikkel (haldninga, punkta).

På begge målformer kan en formulering somde/dei fleste bøker bety både ”de fleste bøkeroverhodet” og ”de fleste bøkene i en bestemtsamling”. Men å sløyfe etterhengt artikkel i sli-ke forbindelser er mye vanligere på bokmål ennpå nynorsk, og det er vanligere i den første be-tydningen enn i den siste.

På bokmål var setninger som de fleste bøkerhadde hun etter sin far mer utbredt før i tiden,men de er fortsatt fullt akseptable på dennemålformen. På den annen side viser de flestebøkene ofte til en bestemt samling bøker. Detmå imidlertid være lov å skrive slik også om defleste bøker overhodet: de fleste bøkene harISBN-nummer. I bokmålsmanus bør vi på dettepunktet alt i alt være tilbakeholdne med å endredet forfatteren har skrevet. På nynorsk betyr deifleste bøker oftest ”bøker flest”, og slik bør detvære; da skal vi verken rette eller frarå bruken.Men i den andre betydningen, når det vises til

en bestemt samling, er det best med etterhengtartikkel. Har en forfatter skrevet dei fleste bø-ker hadde ho etter far sin, kan vi tilrå eller ofterette til bøkene.

Vi kan ikke kreve konsekvens i et manussom veksler mellom substantiv med og uten et-terhengt artikkel. Konstruksjonene er altfor tall-rike og mangfoldige til det, og variasjonene kanjo ha en stilistisk funksjon. Dette forhindrer ikkeat vi iblant bør rette eller frarå noen former, foreksempel utjamne artikkelbruken ved sideord-nede ledd som bør være parallelle (ha lik opp-bygning).

I dette hus, denne periode har vi enkelt be-stemmelse med påpekende pronomen. Det ertalemålsfjernt, og særlig på nynorsk er det hel-ler ikke brukbart i skrift. Men i forbindelse medregler, oppslag o.l. kan slike formuleringer(denne dør holdes lukket) ha en spesiell effekt:Ved at uttrykksmåten er så formell, virker denstreng og respektinngytende. Det finnes altsåforhold som kan tilsi at den slags uttrykksmåterbør godtas på bokmål.

I bokmålsnavn som Den himmelske fredsplass, Den engelske kanal, Det hvite hus ogDen europeiske union understreker mangelenpå etterhengt artikkel egennavnpreget, som vihar sett (det hvite huset må vise til et eller annethvitt hus). På nynorsk har man her sammen-skriving: Himmelfredsplassen eller etterhengtartikkel: Den engelske kanalen, Det kvite hu-set, Den europeiske unionen. Ved mange stats-navn er det et tilsvarende skille: Den domini-kanske republikk på bokmål, Den dominikan-ske republikken på nynorsk.

En setning som *merk av dei vinklane medbein på over 6 cm er ikke akseptabel. Den foranstilte artikkelen krever her et som (i helhe-ten dei som). Skriv om til merk av vinklanemed bein på... eller dei (av) vinklane som harbein på ...

I sammensatte ord der førsteleddet er etstedsnavn med etterhengt artikkel, har det værtvanlig at artikkelen falt bort: Av førsteledd somHolmenkollen (-en i Holmen- er ikke artikkel,men kommer av -vin!), Nesodden får man for-mer som Holmenkollbakken, nesoddferje. Idag er tendensen motsatt: I nye slike sammen-setninger beholdes ofte artikkelen: Holmlia-be-


171

boere, Notodden-politiet, osv. Sjekk med pålite-lige kilder hvis du er i tvil om hva som er rett.

Etterhengt artikkel regnes som obligatorisk iforbindelser som dette er tilfellet, hva som ertilfellet, det samme er tilfellet (jamfør dette blirresultatet o.l.). Pass også på at det skal være ar-tikkel to steder i idrettsverdenen står på dags-ordenen o.l. (rødretting i begge tilfeller hvis ar-tikkelen mangler). I angivelser av typen sjå fi-gur 1 og 2 eller det tas opp i punkt a, b, c kan vitilrå henholdsvis figurane og punktene.

Vi møter også en type konstruksjoner dersubstantivet står med etterhengt artikkel, menikke foranstilt, og i tillegg har adjektiv (i bøydform), pronomen eller tallord som bestemmelse:svarte natta, siste kvelden, ville skogen osv. Deforekommer på begge målformer, men står ab-solutt sterkest på nynorsk (første veka, gladastekaren, førre utgåva osv.). Mange kan regnessom kollokasjoner. Særlig i bokmålsmanus måvi vurdere bruken ut fra emne, stilnivå og sam-menheng. Alternativet kan være å sette inn for-anstilt artikkel: den siste kvelden osv. eller be-nytte ubøyd form av substantivet: samme vin-ter osv.

Merk at i valget mellom sist og siste kan vifå betydningsforskjell. Siste november (= 30.november) betyr noe annet enn sist november(= forrige november), og siste gong (= helt tilsist) kan angi noe annet enn sist gong (= forrigegang). På liknende måte blir det ved sist uke(= forrige uke) og siste uke (den siste uka i må-neden eller året; de sju siste dagene).

Det er også forskjell på alle soldatar er nokregriser (generelt) og alle soldatane er nokre gri-ser (om bestemte soldater). Dette skillet må virespektere i manus på begge målformer.

Mellom begge deler/delar som et fast ut-trykk og begge delene/delane (konkret: ”de todelene der”) kan det være et skille, men ikkealle vil legge like stor vekt på det i praksis. Vibør godta forfatterens valg i størst mulig grad.Mellom på begge sider av elva og på begge sidene av elva er det i høyden en stilnyanse. Påbokmål er det første vanlig og kan iblant tilrås,på nynorsk godtar vi det som står.

En del uttrykk med samme står på bokmålmer eller mindre obligatorisk uten etterhengtartikkel: i samme stund, i samme båt, under

samme tak, betale med samme mynt. På ny-norsk kan de fleste (med same) også stå med ar-tikkel: i same stund(a), i same båt(en), undersame tak(et), men betale med same mynt. Uten-om i disse faste forbindelsene har forfattere fri-het. De kan på bokmål velge mellom sammevei, samme veien og den samme veien, på ny-norsk særlig mellom same vegen og den samevegen – alt etter konteksten og etter stil ogspråkføring ellers.

På bokmål har på den ene side – på den an-nen side vært det tradisjonelle når en brukerdisse uttrykkene i overført betydning (for ek-sempel om avveining mellom argumenter). Vimå imidlertid godta også bestemt form her: påden ene (andre) siden. Forfattere bør ha lov til åbruke på den ene side også om de ellers skriverden ene siden av veggen i mer konkret sam-menheng (og tilsvarende med annen – andre).De bør også stå fritt til å velge for det annet ellerfor det andre. På nynorsk er på den eine sida ogpå den andre sida (eventuelt på hi sida) det ret-te, her kan vi frarå varianter utan foranstilt ar-tikkel (på eine sida). Det må dessuten hete fordet andre på nynorsk.

Stedsnavn som Gamle Hammersborg, StoreSkagastølstind, Vesle Vittjønn står uten foran-stilt bestemt artikkel. I reiseliv og reklame møtervi vakre Wien, ærverdige Colosseum osv., og imediene er det vanlig med uslåelige Vegard Ul-vang, rike Norge osv. Dette virker klisjébetontog kan godt motarbeides. Der helheten ikke eret ekte stedsnavn, bør vi foreslå at den eller detsettes inn. Merk at lands- og statsnavn gjerne fårforanstilt artikkel i intetkjønn: det eksotiskeGhana, også om de faktisk er hankjønnsord: det tidligere Sovjetunionen (vi bør gjøre et unntak ved den tidligere Tyske demokratiskerepublikk).

Når det gjelder eiendomspronomen, er ty-pen hans bil (med foranstilt pronomen) merformell enn bilen hans (etterstilt). Foranstilteiendomspronomen er vanligst på bokmål. Detkan bli i stiveste laget, men når pronomenethar trykk, tjener denne typen til å framheveeiendomsforholdet, og det fungerer godt påbegge målformer: min bil er finare enn din.Følger det et preposisjonsuttrykk eller en an-nen bestemmelse etter, gir ofte foranstilt pro-

172


nomen best flyt. Hvis det på bokmål står for-ståelsen vår av virkeligheten, kan vi foreslå atdet endres til vår forståelse av ... På nynorsk ertypen forståinga vår av røyndommen vanlige-re og kan godtas.

En del gamle genitivs- og dativuttrykk kanforveksles med nesten likeartede former medetterhengt artikkel: mange var til stede – politi-et kom raskt til stedet, han hadde noe annet forøye (”til hensikt”) – han var ikke mye for øyet(”ikke pen å se på”), de kom aldri andre i møte– i møtet med skolen er seksåringen utsatt o.a.Her må vi hegne om forskjellene med rødret-tinger.

6.8.2 Tallord

Vi må vite at grunntall som slutter på -en/-ein,ikke skal bøyes etter kjønnet på det følgende or-det. Det heter sekstien år, åttiein hol (*sekstiettog *åttieitt skal rettes med rødt).

På bokmål kan annen også være ordenstall(stå i grunnformen), for eksempel i angivelsersom annen gangs forsøk, annen mai (også andre gangs forsøk og andre mai er naturligvisriktig). Det gjelder også etter artikkelen den(det), der grunnformen tradisjonelt går sammenmed substantiv uten etterhengt artikkel, som iden annen verdenskrig, som for øvrig virker littmer formelt enn den andre verdenskrigen.Også annen verdenskrig og andre verdenskriger i bruk på bokmål og går fint, men derimotkan vi frarå varianten den andre verdenskrig –og enten skifte ut andre med annen eller setteinn etterhengt artikkel. Dette er en slags fagter-mer, og vi kan utjamne veksling mellom varian-ter hvis det virker forstyrrende. Vi må godta atforfattere i en bok kombinerer det mer formelle(den) annen verdenskrig med for eksempel andre gang og andre mai. På nynorsk er bareandre mulig som ordenstall, og her er denandre verdskrigen, eventuelt uten den, deteneste rette (andre verdskrigen).

Ved brøker og desimaluttrykk må vi passe

på bruk av entall og flertall. Etter desimalut-trykk skal substantiv stå i flertall: 2,67 personeri gjennomsnitt – unntatt ved desimalen 1; da erentall og flertall valgfritt: 1,1 veke(r), 8,1 milli-on(er) innbyggere. Er slike uttrykk skrevet medbokstaver, blir de lett tunge å lese, og vi kanvurdere å tilrå siffer. Men må de stå med boksta-ver, kan artikkelen valgfritt bøyes eller ikkebøyes i samsvar med genus i substantivet: einkomma ein veke(r) eller ei komma ei veke(r), enkomma en mål eller ett komma ett mål (det måvære enten bøyning eller ikke bøyning beggesteder!). Hvis forfattere veksler mellom ulikesystemer på en distraherende måte, kan vi ut-jamne med rødt. Etter alle andre desimaler enn1, også 0, er flertall obligatorisk: 1,0 uker, 2,25klokketimar.

Ved brøkangivelser som to femdeler eller tofemtedeler må vi sørge for konsekvens hvis deter vakling mellom et system med grunntall oget med ordenstall i nevneren. Vi bør utjamne tildet som er mest brukt. Kommer nevneren overtolv, er grunntall obligatorisk: attendeler/-delar, hundredeler/-delar. Merk ellers at -del(og -part) står i (genitiv) entall når et substantivfølger: en seksdels bløtkake, tre firedels takt(eller sjette-, fjerde-, jamfør ovenfor); tallene enog tre står jo her i forhold til henholdsvis seks-dels og firedels og angir ikke tommer og takter.Merk òg at det etterfølgende substantivet står ientall når vi skriver brudne brøker på dennemåten: fem og tre kvart sekk og to og en halvside. Avvik fra disse mønstrene retter vi vanlig-vis med rødt.

Entallsform eller flertallsform i sammenset-ninger som toetasjes og tredagersritt må vi sjek-ke med ordbøkene (det vanligste er flertalls-form). Har vi å gjøre med noe høyere tall, somtjueåtte eller syttifire, finner vi kanskje ikkenoen sammensetninger oppført, men da kan vifølge det som eventuelt står om ord med sammeetterledd under to, tre. eller ti.

Bruk av siffer eller bokstaver i tall er omtalt i4.3.3.1.

173

7.1 Allment

I denne boka har vi flere ganger vært innomspråklig påvirkning utenfra – først og fremst fraengelsk og dernest fra svensk. Slik påvirkninggjør seg gjeldende på mange nivåer: i ortografi,bøyning og praktiske skriveregler, i ordvalg ogsetningsbygning.

Her skal vi behandle den fremmedspråkligepåvirkningen mer systematisk. Framstillingen er-statter ikke det som er sagt tidligere, men supple-rer det. Man må altså lese om språklige impulserfra engelsk og svensk også i de enkelte kapitlene.

7.2 Anglisismer

7.2.1 Avgrensning

Anglisismer er innslag fra engelsk i norsk. Noenanglisismer er relativt gamle og har tilpasset segnorsk. Det gjelder slike som streik, boikott, fot-ball, gir, sport, jobb. Også noen nyere anglisis-mer har tilpasset seg, for eksempel stress, mob-be, frilanser/frilansar, rafting, brife. De bru-kes som andre norske ord, og en må helst værefilolog for å vite hvor de kom fra. De er altsåuproblematiske når det gjelder formen.

Norske forfattere henter ofte stoff fra engelskspråklige kilder, og det kan være en ty-delig ettersmak av kilden i det de skriver. Detmå vi som språkkonsulenter gjøre noe med.Mange anglisismer har beholdt trekk fra en-gelsk som skiller dem fra norske ord. Det kanvære skrivemåten som avviker fra vår måte ågjengi språklyder på (et eksempel er clutch,som er tillatt ved siden av kløtsj), eller særskri-ving der vi skriver ordene i ett (sammenliknsammensetningene cottage cheese og hytteost,som betyr det samme), eller bøyningen som av-viker (jamfør flertallsformen fittings av en/einfitting).

Når det gjelder ordvalget, må vi være på vaktmot falske venner, det vil si ord som ser like ut,

men er forskjellige. Engelsk eventually betyr ”tilslutt”, ikke eventuelt. Font lånt fra latin er ”døpefont” og må ikke forveksles med font fraengelsk, som betyr ”skrifttype”. *Vikaren bleforbauset, skrev en lærebokforfatter om et fysiskeksperiment som foregikk utenfor en engelskprestegård. Vicar på engelsk betyr ”sogneprest”,så her hadde nok forfatteren misforstått noe.

I tillegg kommer det fenomenet at et ord vi har fra før, blir mye mer brukt på grunn av en-gelsk påvirkning: jobbe har nesten utkonkurrertarbeide om det å være ansatt et sted, mens starte,eller starte opp, kanskje er blitt vanligere enn be-gynne. Dette fenomenet kan kalles frekvenslån.

Det finnes også påvirkning fra engelsk somikke gjelder ordene, men syntaksen, det vil simåten å sette ord sammen på til setninger ogliknende enheter.

7.2.2 Behandling av anglisismer

Tilpassing av engelsk språkstoff skjer mer ellermindre spontant. Vi kan regne med at anglisis-mer behandles på fem måter når de overføres tilnorsk:

1 ingen endring (font, clutch)2 grafisk endring (gir, lunsj, kløtsj)3 tillemping til norsk bøyning eller ordlaging

(en/ein unit, å brife)4 norsk oversettelse, ofte med trekk fra en-

gelsk beholdt (*pleksiglass deksel)5 full utskifting, som kan være enten ny-

skaping (hjertestimulator/hjartestimulator= ”pacemaker”) eller oversettelseslån (ut-blåsing i stedet for ”blowout”)

I forbindelse med planmessig språkrøkt skillervi mellom norvagisering og fornorsking. Å norva-gisere et lånord betyr å gi det norsk skrivemåte(benytte type 2 i stedet for type 1). Til forskjellfra norvagisering knytter fornorsking seg til

Kapittel 7

Engelsk og svensk påvirkning

174


sjølve ordvalget. Å fornorske er å sette inn ethjemlig ord (det kan òg være et etablert frem-medord) i stedet for en anglisisme. Det er altsåtilpassing av type 4 eller type 5.

7.2.3 Ortografi

I 1995 godkjente Kulturdepartementet ca. 40framlegg fra Norsk språkråd om norvagisertskrivemåte av anglisismer. De fleste norske skri-vemåtene ble gjort valgfrie ved siden av de til-svarende engelske: fait eller fight, gaid ellerguide, innputt eller input, sørvis eller serviceosv. Hele lista står i Språkrådets årsmelding for1995, som man bør skaffe seg. (Der står også alleandre godkjente vedtak fra åra 1992–95.)

Det finnes også mange anglisismer av eldredato enn dette, og de har dels fått norvagisertskrivemåte, dels ikke. Se 4.1.

Som konsulenter kan vi ikke rette en god-kjent engelsk form til en norvagisert form.(Husk at dette gjelder ortografiske varianter,ikke valg mellom norske og engelske ord, foreksempel termer.)

Vi bør også være forsiktige med å tilrå nor-vagiserte former, hvis da ikke forfatteren ellerforlaget ber om det. Foreløpig bør de norvagi-serte formene få prøve seg uten påbud eller for-bud.

Grafiske anglisismer (feil apostrofbruk osv.)tar vi opp i 7.2.5.

7.2.4 Bøyning

7.2.4.1 Flertall på -s?

Noe av overføringen fra engelsk ord til norskord består i at ordet får norsk bøyning. Et ek-sempel er at det heter cowboyer og ikke *cow-boys. Det finnes unntak, for eksempel fitting –fittings. Men konsulenten må være på vakt motengelske bøyningsendelser. Slå ordet opp i enordliste og se om det virkelig skal ha -s i ube-stemt form flertall.

I en del tilfeller er den engelske flertalls-s-entatt med i den norske entallsformen: en fans, enpins, en odds, en kaps. De følger mønsteret fraeldre s-ord som drops og slips. Vi kan kalle dem”slips-ord”.

7.2.4.2 Feil flertall i norsk

Konsulenter kan tilrå (ikke kreve) at forfatterengjør forskjell på informasjon i entall som et kol-lektivord og opplysninger i flertall om enkelt-data. Det gjelder i setninger som vi har ikkjefleire informasjonar om dette (bedre: entenmeir informasjon eller fleire opplysningar).

Også innsikt egner seg best i entall og somkollektivord. Engelsk ”insights” har ført til atuttrykk som vi har fått innsikter brer seg inorsk. Det er unødvendig; vi bør tilrå entalls-form. Se nærmere omtale i 6.2.1.2.

På engelsk kan en si ”they lost their lives”,men på norsk har en tradisjonelt brukt entallher. Poenget er i og for seg ikke at tre menneskertil sammen har tre liv, men at det gjelder begre-pet ”liv”. Det er blitt vanlig med flertall, og vigodtar det, men kan tilrå at substantivet står ibestemt form entall og eiendomspronomenetsløyfes: dei mista livet. Jamfør 6.2.1.1.

7.2.4.3 Engelskinspirert verbbruk

Mange oversetter de modale hjelpeverbene”ought to” og ”should” i engelsk til de formenei norsk som de synes likner mest, nemlig burdeog skulle, også der det er ment bør eller skal el-ler må. Du burde alltid rengjøre maskinen etterbruk er dårligere enn Du bør ... Bruk blyant ellerrødretting.

Det modale hjelpeverbet vil brukes altformye av noen forfattere, og dette har til dels en-gelsk mønster: ”you will get ...” blir til du vil få... der det bør stå du får ... Se også 6.3.2.1.

Som hjelpeverb i passiv brer være/vere segetter mønster fra engelsk be på bekostning avbli. Engelsk ”this is done by destillation” skalpå norsk hete dette blir gjort ved destillering(hvis man nå bruker passiv, da). Står det dette ernemnt i punkt x, skal punkt x være noe vi harpassert. Står punkt x lenger ute i boka, skal detvære dette blir nemnt i punkt x.

7.2.5 Engelske eller norske skriveregler?

7.2.5.1 Apostrof

Feil bruk av apostrof i norsk etter engelsk møns-ter er et svært synlig fenomen i skriftspråket.

Det skal aldri være både apostrof og genitivs-


175

s i norsk. Det skal være bare apostrof etter -s:(Ås’), -x (Marx’) og -z (Waitz’). Dette gjelderogså for engelske egennavn når de brukes inorsk: Lennox’ plate. I alle andre ord skal detvære bare -s, satt inntil ordet uten mellomrom:NRKs toppsjef, Karl 12.s død, Shakespearesdramaer.

7.2.5.2 Feilaktig særskriving

Etter engelsk mønster brer også ukorrekt sær-skriving av sammensatte ord seg: *mønster be-drift, *opphørs salg / *opphøyrs sal. Det ram-mer spesielt substantiv, og vi kunne kalle det”kjøtt kaker-feilen”. Også dette er noe sommange legger merke til, og det er viktig at virensker ut feil av denne typen.

Feil særskriving slår kraftig ut på noen om-råder av læreboklitteraturen, særlig i bøker omtekniske emner, der man for det første kan hasvært lange ord og for det andre ofte brukerengelskspråklige kilder. En feil som *hurtigskanner for ”quick scanner” er uheldig bådefordi mønsteret i norsk tilsier fast sammenset-ning i slike ord, og fordi det i dette tilfellet erforskjell på hurtig skanner og hurtigskanner,slik det er forskjell på halv liter, rød blyant ogvåt mark i to ord og de tilsvarende ordene skre-vet i ett.

I tekniske lærebøker gjengir forfattere oftebåde engelsk og norsk term for den samme ting-en. Den engelske termen blir gjerne forkortet tilinitialer, og hvis noen av initialene er hentet fraledd i ord og ikke hele ord, kan det bli ståendeslik: *Poly Vinyl Chloride (PVC). Her må enpasse på at termen blir gjengitt i ett ord pånorsk: polyvinylklorid (PVC).

7.2.5.3 Store og små bokstaver

Også gal bruk av store forbokstaver etter en-gelsk mønster er vanlig.

Forfattere velger ofte skrivemåter som *PolyVinyl Chloride fordi de vil gjøre det tydelighvor bokstavene i en forkorting, her PVC, kom-mer fra. Det er unødvendig, og slike skrivemå-ter bør rettes. Den norske formen er polyvinyl-klorid. En bør skrive polyvinyl chloride (PVC)dersom ordet også skal gjengis på engelsk, for

leseren skjønner likevel hvilke bokstaver somgår igjen i initialordet. Fellesnavn skal ha litenforbokstav i engelsk som i norsk, og polyvinylskrives uten mellomrom på begge språkene.

7.2.6 Ord og termer

7.2.6.1 Feil eller uheldig ordvalg

Motepregede oversettelseslånOgså en del uttrykk som har et visst motepreg,er oversatt fra engelsk. Slike kan vi frarå. Detgjelder for eksempel det argumentet der kjøpereg ikkje (”to buy”) (foreslå: ... godtek ...), vi gårfor samarbeid (”go for”) (foreslå: ... går inn for...), det er x antall tilfeller (”x number of cases”)(sløyf antall), vi skal fase ut utsleppa (”phaseout”) (foreslå: ... avslutte ..., ... gjøre slutt på ...),utdatert (”outdated”) (foreslå: foreldet).

I noen lærebøker forekommer det oversettel-seslån der oversetteren har valgt det norske or-det som likner mest i formen. ”Communicate”blir automatisk kommunisere (dette må vikommunisere til kundane), mens formidle elleroverføre hadde vært bedre.

Oversettelseslån er ofte helt greie. Forutset-ningen er at oversettelsen gjøres skikkelig. Godedirekte oversettelser fra engelsk er for eksempelblodbank (etter engelsk ”blood bank”) og fros-kemann (etter ”frog man”).

Falske venner

At et norsk og et engelsk ord likner hverandre iform, kan føre til slike feil som at *Pavarottisong heilt uaffektert under regnskuren i stedetfor uaffisert av (”uten å la seg merke med”)(jamfør engelsk ”unaffected”).

Falsk presisjon

Der noe uttrykkes med flere ord på engelsk enndet vi trenger på norsk, kan en oversettelse ordfor ord gi inntrykk av en presisjon som ikke erreell. Antall muligheter er altfor stort betyr deter for mange muligheter. Ein høg grad av val-fridom er stor valfridom. Et stort antall ermange. Dette betyr ... burde ofte vært det betyr... Dobbelt så mange i år samanlikna med i fjor(jamfør engelsk ”compared to”) betyr ... som i

176


fjor. I slike tilfeller kan vi ofte forenkle ut-trykksmåten, og iblant er det grunnlag for rød-retting.

Andre ordfeil

Noen ordfeil kommer av at forfatteren ikke ergod nok i engelsk. Sjøl om du er norsk språk-konsulent, bør du om mulig holde øye med sli-ke engelske uttrykk som regnes som internasjo-nale og derfor kan dukke opp i engelsk form inorsk. En forfatter brukte ”indian summer”(ekstra varmeperiode om høsten) om uventetvarmt vær i april.

7.2.6.2 Fagtermer

I Hovedavtalen mellom LO og NHO heter det ikapittel 5 om innføring og bruk av datateknolo-gi: ”All informasjon som gis i medhold av dettekapittel, skal gis på en lettfattelig måte og i etspråk som kan forstås uten spesialkunnskaperpå området.”

Feil oversettelse

Særlig i lærebøker om tekniske emner, som elekt-ronikk, eller emner med internasjonal tilknyt-ning, for eksempel reiseliv, bruker forfatterneofte engelsk terminologi ukritisk. I en lærebokstod det om *dispenseringsverktøyet. Å dispen-sere er å gjøre unntak, men det passer ikke her.”Dispensing tool” skulle vært oversatt med do-seringsverktøy eller porsjoneringsverktøy. (Endispenser er et doseringsapparat.) På liknendemåte kan ”distortion meter” bli *distorsjonsmå-ler i stedet for det riktige forvrengningsmåler.

Konsulenter kan få noe hjelp av Norskspråkråd, som registrerer norske termer som an-befales til erstatning for engelske.

Ellers finnes det oppslagsverk for de fleste tek-niske emner. Norsk dataordbok kommer i ny ogajourført utgave med jamne mellomrom. Rådetfor teknisk terminologi (RTT) har gitt ut spesial-ordbøker med termer på flere språk. Flere av dissekildene er omtalt nærmere i kapittel 9 nedenfor.

Når forfattere ikke benytter seg av slike kil-der, kan det komme av at

– de ikke vet om dem– de bruker det som er gjengs i deres eget fag-

miljø– begrepet ikke har fått noen norsk term ennå,

og forfatteren kan ikke eller vil ikke prøve ålage en

Her er resultatet av en jakt på norske termer tilerstatning for engelske i en lærebok i elektro-nikk:”sample-and-hold” prøve-og-holde/prøve-og-

halde”master and slave” ledeenhet og følgeenhet/

leieeining og følgjeei-ning

”cable scanner” kabelskanner/kabelskan-nar

”quick scanner” hurtigskanner/hurtig-skannar eller snøgg-

”roaming” flakking”mute-tast” dempetast”squelch” undertrykking

Se også 5.2.

”Blandingsspråk”

Det hender at innslaget av engelsk er så stort atvi kunne snakke om ”blandingsspråk”. Her eret eksempel fra en lærebok:

Aktivisering av service request forårsaker eninterrupt i kontrolleren. Kontrolleren tarkontrollen over bussen ved å aktivisere at-tention. Kontrolleren poller så enheten for åfinne ut hva som forårsaket interrupten.

Slik språkføring er uakseptabel i lærebøker.Vi må lage en merknad om det der vi avviserordbruken, uten at det trenger å være vår jobb åfinne ut hva de aktuelle begrepene bør hete pånorsk. Hvis de engelske ordene er nødvendige,må vi i det minste kreve at det finnes en termlis-te med forklaringer bakerst i boka, og at listafølger med når boka skal gjennomgås språklig.

Lage nye termer?

Hvis vi er sikre på hva det engelske ordet betyr,kan vi gjerne slippe fantasien løs og komme


177

med forslag. Kan ikke ”hands free-utstyr” likegjerne kalles håndfritt/handfritt utstyr? I reise-livet kalles en som bestiller hotellrom, men ikkeviser seg, en ”no-show”. Kanskje det kunne kal-les en kom-ikker/kom-ikkjar? Det blir neppegodtatt, men kan i det minste inspirere forfatte-ren til å lage noe bedre.

7.2.7 Syntaks

7.2.7.1 Manglende foreløpig subjekt

I en del tilfeller er det slik at der vi på norsk ervant til å lage en det-setning, unngår man påengelsk ofte ”there” eller ”it”. Når dette bliroverført til norsk, kan vi få setninger som vervarsam slik at skade ikkje oppstår. Tilrå ... slikat det ikkje oppstår skade e.l.

7.2.7.2 Mer passiv

Passiv gir en upersonlig uttrykksmåte som ervanligere i engelsk enn den bør være i norsk.Særlig s-passiver kan ofte med fordel rettes tilenten omskrevet passiv eller til aktiv.

7.2.7.3 For tunge setningsadverbial

I norsk har vi en del korte og lette setningsad-verbial: da, jo, nok, visst, vel, gjerne osv. En-gelsk har ingen motsvarighet til disse; der bru-kes det lengre og mer sammensatte uttrykk:”certainly”, ”nevertheless”, ”after all”, ”really”osv. Hvis man overfører slike ord til norsk di-rekte, kan det bli for tungt: det er ganske vissten fordel at ... burde kanskje vært det er jo enfordel at ... Konsulenten bør ha en vennlig tankepå de korte og lette norske adverbialene og i detminste tilrå dem der de kan passe.

7.2.7.4 Syntaktiske hull

Engelsk påvirkning i setningsbygningen kanogså gi ufullstendige formuleringer av en typesom bør unngås.

*I rettleiingen står det om hvordan fylle utselvangivelsen er en uheldig gjengivelse av en”how to”-konstruksjon på engelsk og bør rettes.Særlig i overskrifter er slike varianter blitt vanli-

ge, og i den slags sammenhenger kan vi godta foreksempel: Hvordan fylle ut selvangivelsen. I lø-pende tekst bør vi derimot ofte rette med rødt. Set-ningen øverst kan endres til for eksempel: Hvor-dan vi fyller ut selvangivelsen, gir rettleiingensvar på eller: I rettleiingen står det om hvordan en(eller man, vi) fyller ut selvangivelsen.

Fra ”the best result ever” har vi fått uttrykksom det beste resultatet nokon gong. Det kanskrives om til det beste resultatet vi nokon gonghar fått til. Bruk blyant eller rødt.

7.3 Svesismer

7.3.1 Avgrensning

Svesismer er innslag fra svensk i norsk. De vik-tigste svesismene er lånord. Det er nokså sjeldenproblemer med skrivemåte og bøyning, ofteremed ”falske venner”.

Mange svesismer er tatt opp i norsk og ergodt brukbare ord. Det gjelder for eksempel foretak/føretak, forgubbing, sladd (få sladd påbilen) og sladde (en film), sluttføre, spaning,statsviter/statsvitar, stjernesmell, nyblitt (nyblitte foreldre) og kanskje også tapning(bare bokmål; i ny tapning), tankestiller/tan-kestillar ofl. Vi godtar også fraser som ta på al-vor (det tradisjonelle i norsk er ta alvorlig/alvorleg) og takke ja (eller nei) til (si ja (ellernei) takk til).

Norsk og svensk er nærskyldte språk somlett kan ta opp ord fra hverandre. Hittil harstrømmen stort sett gått én vei, fra svensk tilnorsk. Påvirkningen har gått i bølger og varkanskje sterkere for et par tiår siden enn den er idag.

7.3.2 Behandling av svesismer

Fordi avstanden mellom språkene er så liten, til-passes de svenske ordene ofte lett til norsk skri-vemåte. Det ser vi av for eksempel kjendis(svensk ”kändis”) og tunnelbane (svensk ”tun-nelbana”).

En sjelden gang kan det også opptre svensk-inspirerte bøyningsformer, som *i flere sam-menheng (må rettes med rødt).

178


Når det gjelder ordvalg, bør vi vurdere bådefrekvenslån og særlig ”falske venner” kritisk.

7.3.3 Ordvalg

7.3.3.1 Frekvenslån

Vi kan regne med at en del ord som finnes inorsk fra før, er blitt vanligere som følge av bru-ken av de samme ordene i svensk. Ulike(svensk ”olika”) har styrket seg på bekostningav forskjellig(e), og særlig i fagspråk brukermange nå vesentlig/vesentleg (svensk ”väsent-lig”) der de før ville valgt viktig (eit viktig po-eng). Også svensk har ”viktig”, men frammar-sjen for vesentlig/vesentleg i norsk kommertrolig av svensk påvirkning. Her kan vi ofte tilråat forfatteren varierer med andre ord, for ek-sempel ymse, diverse og viktig, sentral(t).

På bokmål styrker behøves seg i forhold tilkreves (det behøves lovhjemmel for inngrepet),fordres går fram sammenliknet med trengs (detfordres ytterligere tiltak), og steg er blitt likevanlig som skritt, også på bokmål (det nestesteget er å opp koke grøten). Også gjennomsla-get for nynorskordet kostnad på bokmål kanskyldes støtte fra svensk.

Når de svenske ordene har klang av mote el-ler sjargong, kan de gjerne motarbeides. Språk-konsulenten kan også ellers slå et slag for de tra-disjonelle ordene når det passer.

7.3.3.2 Falske venner i svensk

Enkelte svesismer er det vi kaller falske venner,det vil si at ordet finnes også i norsk, men i enannen betydning.

Står det *vi spør den blivende far om hangleder seg, er forfatteren påvirket av svensk bli-vande, som betyr ”framtidig”. På norsk bokmålheter det vordende, mens blivende betyr ”va-rig”. På nynorsk må en velge helt andre ut-trykksmåter (han som skal bli far e.l.). Sidenforeldre i alle fall er varige, er det lite trolig atordet er brukt riktig i dette eksempelet, og vibør rette med rødt.

Hva betyr rimelegvis i setningen da hanfekk avslaget, vart han rimelegvis skuffa? Pånorsk har rimeligvis/rimelegvis tradisjonelt

betydd ”sannsynligvis”. Det har ordet ogsågjort på svensk, men der har det dessuten hattbetydningen ”naturlig nok, som rimelig er ellervar”. Den siste betydningen gjør nå sitt inntogogså i norsk, og det er nok det vi ser et eksempelpå her. Vi kan frarå slik bruk med blyant i lære-bokmanus.

7.3.3.3 Liste over svesismer som bør frarås eller rettes

Her er noen vanlige svesismer som vi kan fore-slå erstattet med andre. Sett inn for eksempelvarianten i høyre kolonne:

”urinnvåner” urinnbygger/urinnbyggjar

”jeg har ikke tatt for mye, det er motsatsen som er riktig” ... det motsatte/

motsette ...”i industrisammenheng” i industrien

Svesismene i venstre kolonne nedenfor bør ikkefå passere, men skiftes ut med ordet til høyre el-ler et synonym til det:

”anpasse” tilpasse”brist” mangel”ekumenisk” økumenisk”enn så lenge” foreløpig/førebels”handlingssett” handlemåte”homeopat” homøopat”et hyggelig

påslag på lønna” et bra lønnstillegg/eit bra lønstillegg

”vi står innfor store endringer” ... foran/framføre ...

”knappast” knapt, neppe”kvalitetsbrist” kvalitetsmangel”i flere sammenheng” sammenhenger/

samanhengar”en selvklar misforståelse”... opplagt/

opplagd ...”unnvike ukjente

drikkevarer” unngå ... ”utvise tålmodighet” vise ...”godt utbud av varer” ... tilbud/tilbod ...

179

8.1 Allment

Det er ikkje berre godkjenningsordninga, paral-lellutgåveordninga og dei formelle reglane somgjeld ortografi, bøying o.l., vi skal ta omsyn til.Også andre regelsett kan vere aktuelle når vi ar-beider med godkjenningspliktige bøker for sku-leverket.

I Noreg gjeld det reglar for korleis ein skalnormere litterære og andre tekstar i leseverk,songbøker og norskbøker, og det finst reglar forfordeling av stoff på bokmål og nynorsk i lese-verka. I tillegg kjem eit regelsett som gjeld opp-bygging av ordlister og innhaldet i dei.

Heile dette regelverket bør vi ha kjennskaptil.

8.2 Normering av litterære tekstar i leseverk og songbøker

8.2.1 Historikk

I Noreg er det tradisjon for å normere språket ilitterære tekstar til skulebruk av pedagogiskegrunnar. Det har vore gjort sidan midten av detførre hundreåret. I eit hefte som Norsk språk-nemnd gav ut i 1961, Målform og normering i lese-og sangbøker (sjå nedanfor), kan vi sjå døme på attekstar av blant andre Holberg og Wergelandtidleg vart utsette for ganske hardhendt norme-ring og omskriving, for eksempel i H.I. ThuesLæsebog i Modersmaalet (1846) og i Nordahl Rolf-sens lesebok frå 1892. Rolfsen uttrykte den pe-dagogiske grunngjevinga klart i forordet til le-seboka si:

Det forekommer mig da naturligt, at sprogeti en norsk læsebog for folkeskolen maa væresaa hjemligt og nationalt, saa barnligt og til-gjængeligt, som vort skriftsprogs nuværen-de standpunkt paa nogen maade tillader, ogher har min opgave været den samme forsprogformens vedkommende, som den har

været med hensyn til indholdet: det gjaldt atskrive saaledes, at norske børn havde let forat forstaa det.

Det var heller ikkje særleg mykje pietet for dik-tarane i eit rundskriv som Kyrkje- og undervis-ningsdepartementet sende ut rett før krigen (datert 10. januar 1940), og som trekte opp ret-ningslinjer for formbruken i lesebøker:

Hovedregelen må her som ellers når det gjel-der lærebøker være at en bare nytter de god-kjente lærebokformer [...] Har en to sideord-nede lærebokformer å velge mellom, bør en iså stor utstrekning som mulig nytte de for-mer som er sams for begge mål, de såkaltesamformer. Men en kan ikke uten viderenytte disse former over alt. I tilfeller hvor deville bryte med forfatterens eller med ved-kommende tidsalders stil, bør en nytte denlærebokform som høver best med språkto-nen i vedkommende stykke. [...] En måimidlertid ikke la omsynet til eldre litteraturgå foran omsynet til nåtidens språkkjensle.

Mot slutten av 1940-åra kom det ein reaksjonmot den hardhendte normeringa. Kritikarar un-derstreka at ein måtte ta litterære omsyn vedattgjevinga av litterære tekstar. Språklege end-ringar gjekk ut over den kunstnarlege kvalite-ten; resultatet vart stilbrot eller dårleg stil. Stil-preget til den einskilde forfattaren måtte re-spekterast. Pieteten for diktarane vart særlegmålboren av riksmålsrørsla som eit ledd i kam-pen mot samnorskpolitikken, og desse syns-punkta vann snart så stor tilslutnad at dei peda-gogiske omsyna kom noko meir i bakgrunnen.

Målform og normering i lese- og sangbøker inne-heldt normeringsreglar. Her var det lagt vekt påat dei litterære tekstane ikkje i utrengsmål skul-le vike av frå den forma forfattaren hadde gjevedei. Vi skal sjå på nokre hovudpunkt i desse reg-lane, som altså var frå 1961.

Kapittel 8

Særlege regelverk

180


Bokmål

Stoff av diktarar før Wergeland skulle ein i regelenikkje modernisere i bøker for gymnaset. For lå-gare skulesteg kunne ein gjennomføre ”en var-som modernisering av språket eller gå til fri om-skrivning”.

Poetisk litteratur skulle behandlast med ”denstørste varsomhet”. Som regel skulle ein ikkjegjere endringar i rim og rytme. Poesien frå ogmed Wergeland kunne i det reint ortografiske”bringes i samsvar med gjeldende regler” der-som det ikkje førte til større endringar i uttalen.

Prosa frå dei siste hundre åra skulle ein norma-lisere etter dei gjeldande rettskrivingsreglane.Men særleg i bøker for gymnaset kunne det gje-rast unntak. Det var høve til å bruke sideformer,og i stoff med sterkt stilistisk særpreg også for-mer som fall utanfor gjeldande rettskriving.

Folkeeventyra skulle alltid attgjevast i radikalfolkeleg form, det vil seie med gjennomførte dif-tongar, hokjønnsformer og fortidsformer på -a i verb av kaste-klassen.

Nynorsk

I prosalitteratur var hovudregelen at ein skullenytte dei gjeldande lærebokformene, og for deilågaste klassestega i grunnskulen var det øn-skjeleg med ein ”relativt fast konsekvens” i bru-ken av jamstilte former. I prøver av eldre littera-tur kunne det i ein viss mon nyttast sideformermed litterær tradisjon. Hos Duun og andre nya-re forfattarar kunne sideformer som var tilnær-mingsformer, få stå. Når det galdt ordval og ut-trykksmåte, skulle ein ”ikkje brigde originalen iutrengsmål”, men heller setje til ordforklaringarved behov.

For poetisk litteratur var ikkje reglane så kla-re, men overlét mykje til skjøn og stilistisk vur-dering. Ein måtte ikkje gjere endringar som gavbrot på rim og rytme. Skrivemåtar kunne nor-merast etter gjeldande normal når endringaneikkje rørte ved ”den vanlege uttalen” av ordeteller gav ”eit markert skifte i uttalen”. Aksep-table endringar var for eksempel vilde > ville,um > om, fyrr > før, sumar > sommar. Ein bur-de òg rette yver til over, so til så o.l. trass i at detgav ein annan uttale. I formverket burde side-formene stort sett få stå, men somme av dei

kunne ein rette ut frå pedagogisk og stilistiskskjøn.

8.2.2 Reglane no

I 1982 tok Norsk språkråd initiativ til å få justertreglane frå 1961. Det vart sett ned ein komité,som arbeidde med spørsmålet i nokre år. På års-møtet i 1986 vedtok rådet eit framlegg til reglarfor normering av tekstar i leseverk. Året ettervedtok rådet reglar for normering av tekstar isong- og musikkbøker og reglar for normeringav tekstinnslag i norsklærebøker, som språklæ-rer og språkhistoriske og litteraturhistoriskeframstillingar. Kyrkje- og undervisningsdepar-tementet godkjende dei nye reglane i brev av23.10.86 og 1.9.87.

Reglane er trykte i årsmeldinga frå Norskspråkråd for 1987, og vi gjev dei att nedanfor.Men først skal vi nemne nokre av dei viktigastepunkta.

Hovudregelen no er at prosatekstar skal nor-merast etter rettskrivinga. Det gjeld tekstar forbåde grunnskulen og den vidaregåande skulenog både originale norske tekstar og omsetjingar.Poesi kan stå ”varsamt normert”. Det siste omgrepet inneber i første rekkje reint grafiskeendringar (aa > å, dig > deg), men òg nokremindre endringar ut over det (gjenom > gjen-nom, gjennem > gjennom).

Det viktigaste unntaket frå hovudregelen erat ein kan la former utanfor rettskrivinga bli stå-ande av omsyn til stilistisk særpreg og bevisstspråksyn hos forfattaren. Det gjeld både formersom tidlegare har hatt ein plass i rettskrivinga,og eldre eller nyare former som aldri har voreoffisielle. Det er rimeleg å tillate fleire avvik fråhovudregelen i tekstar for ungdomssteget igrunnskulen og for den vidaregåande skulenenn for barnesteget i grunnskulen.

Tekstar som er skrivne eller omsette spesieltfor eit leseverk, skal følgje læreboknormalen.

Det finst tekstar som har ei språkform medeit slags offisielt stempel, for eksempel lover,reglement og salmar, og dei skal gjevast att idenne språkforma.

Når ein forfattar vil bruke tekstinnslag fråandre kjelder i norsklærebøker, skal innslaganormerast etter rettskrivinga eller mindre


181

strengt. Bøkene kan ha med unormerte og var-samt normerte tekstar når slike tekstar har einfagleg og pedagogisk funksjon, for eksempel ispråkhistorier.

Men no over til reglane:

REGLER FOR NORMERING AV TEKSTER IGODKJENNINGSPLIKTIGE LESEVERK

Generelt om lesebøker og leseverk

Lesebøker og leseverk for skolen inneholdertekster av ulike slag. De er antologier somskal gi innblikk i språklig og litterær kulturfra forskjellige tider.

Oppbygningen av leseverkene må ses isammenheng med kravene i mønsterplanenfor grunnskolen og fagplanene for de for-skjellige studieretninger i den videregåendeskolen om hva elevene skal lese på de for-skjellige trinn.

I noen leseverk er tekstene samlet rundtett eller flere temaer. Andre leseverk har enoppbygning som viser utviklingen av våregen litteratur fra norrøn tid og fram til idag; atter andre viser et bredt utvalg av teks-ter fra vårt eget århundre – uten å være bun-det til et bestemt tema.

Mens noen leseverk stort sett inneholderskjønnlitterære tekster, er utvalget i andre le-severk konsentrert om sakprosa hentet frafagbøker, aviser og tidsskrifter.

I en mellomstilling mellom lesebok ogspråklære står en type norskbøker for barne-skolen, der tekster av forskjellige slag dan-ner utgangspunktet for språkopplæringen.

Formålet med normering

Mange tekster trenger en viss språklig nor-mering for at skoleelever kan tilegne seginnholdet. Det viktigste formålet med å nor-mere tekstene i leseverk er derfor å gjøredem lettere å lese, og dermed lettere å forstå.Særlig på de laveste klassetrinnene, før ele-vene har oppnådd en viss grad av lesefer-dighet, er det viktig at språkformen ogspråkføringen i tekstene ikke er til hinder forforståelsen. Etter hvert som elevene får mer

lesetrening, blir de i stand til å se det språkli-ge særpreg hos de enkelte forfattere.

Men for at elevene skal få lyst til å lesemer og bli glad i litteratur, er det ofte nød-vendig å fjerne språklige hindringer som eldre og andre uvanlige skrivemåter og bøy-ningsformer.

En forholdsvis fast språklig norm i detelevene leser, kan også være til hjelp og støt-te for dem i skriveopplæringen.

På den annen side skal en mest mulig tahensyn til språkformer og språklig særpreghos den enkelte forfatter, slik at forfatterensstiltone og tidspreget blir bevart.

Regler for normering

1 Tekster i leseverk for grunnskolen ogden videregående skolen skal som ho-vedregel normeres etter rettskrivningen.Det skal gjøres unntak for poesi.Poesi kan stå ”varsomt normert”.

2 Originale norske tekster og oversattetekster skal behandles likt.

”Varsomt normert”

Uttrykket ”varsomt normert” betyr en mil-dere grad av normering enn normering tilrettskrivningen. Det innebærer at det i førsterekke er gjort grafiske endringer, som ofte,men ikke nødvendigvis alltid, gir skrivemå-ter som faller sammen med gjeldende rett-skrivning.

Med grafiske endringer er det ment foreksempel

aa > å (naar > når)enkeltkonsonant > dobbeltkonsonantstor forbokstav > liten forbokstav

(Buk > bukk)i > j når uttalen er jfjerning av stum d (plads > plass)øi > øyaf > avld > ll (fjeld > fjell,

skulde > skulle)nd > nn (vand > vann)

182


æ > e (stræv > strev, læse > lese)

ch > sj (chokolade >sjokolade)

c > s (centrum > sentrum)

dig o.a. > deg o.a.kann > kan

Andre endringer som kan gjøres i tilleggtil grafiske endringer:

a) endring av infinitivsmerket at > å ogendringer som:

myrk > mørkmillom > mellommellem > mellomgjenom > gjennomgjennem > gjennom

b) formendringer

Der det ikke griper inn i rim og rytme,kan det også være rimelig å gjøre visseformendringer, for eksempel i flertall avsubstantiv og verb:

Heste > hesterHuse > husgjentorne > jentonevi ere > vi erde kunne > de kan

Grensen mellom poesi og lyrisk prosakan være vanskelig å trekke, og det vilsikkert finnes en rekke tvilstilfeller. Detmå være anledning til å anvende ”var-som normering” også ved prosadikt ogvisse typer lyrisk prosa og lyriske skisserav hensyn til det stilistiske særpreget.

Unntaksbestemmelser

I leseverk for grunnskolen, særlig for barne-trinnet, er det viktig å ha med tekster sompasser for alderstrinnet, både når det gjelderinnhold og språklig utforming. Men i enkel-

te tilfeller kan det komme på tale med enspråklig tilrettelegging som går utover detrent ortografiske. Hovedprinsippet bør væreat sjeldne eller vanskelige ord blir forklart,ikke byttet ut. Men det kan rent unntaksvisvære nødvendig med en syntaktisk rettingeller utskifting av ord.

I enkelte leseverk for den videregåendeskolen kan det være ønskelig å la noen tekster stå unormert for å vise hvordan for-fatteren selv skrev, eller for å gi et tidsbilde.Dette er antakelig mest aktuelt i større lese-verk, hvor det er rom for mer variasjon i tekstutvalget.

I visse tekster, særlig tekster fra før 1920,er det rimelig å godta enkelte skrivemåter ogbøyningsformer som avviker fra gjeldenderettskrivning. Det er rimelig å tillate flere av-vik fra hovedregelen på ungdomstrinnet igrunnskolen og i den videregående skolenenn på barnetrinnet i grunnskolen.

Utfyllende retningslinjer

l Eventuell veksling mellom tekster somer mye og lite normert, må være kro-nologisk akseptabel (det vil si at eldretekster ikke må få et mer modernespråkpreg enn nyere tekster på grunn-lag av normering, iallfall ikke uten atdet blir opplyst om ”normeringsgra-den”).

2 Tekster som er skrevet eller oversatt spe-sielt for bruk i et leseverk, skal følgelæreboknormalen.

3 Enkelte tradisjonelle former, det vil siformer som tidligere har hatt plass irettskrivningen, kan beholdes hvis deter nødvendig av hensyn til en teksts sti-listiske særpreg eller på grunn av en for-fatters bevisste språksyn. Det gjelderbåde eldre og nyere tekster.

4 Enkelte former som aldri har hatt noenplass i rettskrivningen, kan unntaksvisbeholdes hvis det er nødvendig av hen-syn til en teksts stilistiske særpreg ellerpå grunn av en forfatters bevisste språk-syn. Dette gjelder både eldre og nyeretekster.


183

5 Replikker som innslag i en tekst skalnormalt stå uendret, men i eldre tekster må det kunne gjøres ortografiske end-ringer i samsvar med ”varsom norme-ring”. Inkonsekvenser må kunne rettes.

6 Tekster som er skrevet på dialekt, skalnormalt stå uendret, men det må væreanledning til å rette inkonsekvenser igjengivelsen av dialekter dersom deikke har en språklig, stilistisk eller ka-rakteriserende funksjon. Dialektteksterskal utgjøre bare en liten del av lesever-ket.

7 Autentiske brev og dagbøker kan ståunormert eller varsomt normert. (Litte-rære (fiktive) brev og dagbøker skal nor-meres etter hovedregelen.)

8 Tekster fra før 1850 kan ofte være vans-kelige å forstå, selv om de normeresmye. Et alternativ kan være full omskri-ving og modernisering, som det da børopplyses om. Det bør samtidig gis enprøve på vedkommende tekst i originaleller tilnærmet original språkform.

9 Tekster med en språkform som er offisi-elt godkjent eller vedtatt, skal stå i dennespråkformen (lover, reglementer, nasjo-nalsangen, salmer).

10 Fotografiske opptrykk (faksimiler) avtekster fra aviser, ukeblad o.l. kan ståsom faksimile hvis bruken av faksimilehar en virkelig funksjon, det vil si at dettypografiske oppsettet eller helheten avillustrasjon og tekst tilsier det, for ek-sempel i reklameannonser og ved gjen-givelse av tegneserier. Forlaget må opp-lyse om hva det eventuelt ønsker å gjen-gi i faksimile. (Ellers skal slike teksterfølge normeringsreglene og trykkes påvanlig måte.)

11 Gjeldende tegnsettingsregler og andrepraktiske skriveregler skal gjennomfø-res i alle tekster. Unntak er helt unor-merte tekster og tekster (særlig poetiske)der forfatteren har hatt en bestemt me-ning med å avvike fra skrivereglene.

12 Det må være tillatt å forkorte tekster i le-severk, men forlaget må da sørge for åmarkere eller opplyse om det. Hvis det

blir gitt et kort sammendrag av det somer utelatt, må det markeres – typografiskeller på annen måte.

13 Det er forlaget og ikke Norsk språkrådsom har ansvaret for å få samtykke avrettighetshaverne til språklig normeringav tekster.

REGLER FOR NORMERING AV TEKSTERPÅ NORSK I SANG- OG MUSIKKBØKERTekster på norsk i sang og musikkbøker forgrunnskolen og den videregående skolenskal som hovedregel normeres etter rett-skrivningen.

Originale norske tekster og tekster somer oversatt til norsk, skal behandles likt.

Dersom det er nødvendig av hensyn tilrim og rytme, kan ordformer og bøynings-former utenfor rettskrivningen stå uendret.Dette gjelder både for eldre og for nyere tekster.

Salmer og sanger bør gjengis i den for-men de har i Norsk salmebok.

Folkeviser, stev o.l. kan normeres etterrettskrivningen eller gjengis i mindre nor-malisert form, for eksempel etter Norsk folke-dikting I–VII.

Sanger som er skrevet på dialekt, kan ståuendret, men det må være anledning til årette inkonsekvenser i gjengivelsen av dia-lekten så framt det ikke går ut over rim ogrytme.

Ved normering av tekster i sang og mu-sikkbøker skal en følge vanlige tegnsettings-regler og andre skriveregler når ikke spesiel-le hensyn taler for noe annet.

REGLER FOR NORMERING AV TEKST-INNSLAG FRA ANDRE KILDER I NORSK-LÆREBØKERI lærebøker i norskfaget forekommer detbåde (utdrag av) tekster fra skjønnlitteratu-ren, faglitteraturen, aviser, blad o.l. og andretyper tekster (eksempler, språkprøver o.a.).

Tekstene skal i regelen normeres etter rett-skrivningen eller mindre strengt. Tekster

184


som er skrevet eller oversatt spesielt fornorsklærebøker for barnetrinnet i grunnsko-len, skal normeres etter læreboknormalen.Unormerte og ”varsomt normerte” teksterkan brukes når de har en faglig og pedago-gisk funksjon.

1 SpråklærerMed språklærer menes her bøker ellerdeler av bøker som handler om rettskriv-ning, formlære og grammatikk, bruk avspråklige virkemidler og tekstanalyse.

Tekster i språklærer skal vanligvisnormeres etter rettskrivningen. Ombruk av læreboknormalen, se ovenfor (2.avsnitt). Visse typer tekster i språklærerkan likevel stå unormert (se nedenfor).

1.1 Tekster som gjengir muntlig språkTekster som viser prøver på dialekt, so-siolekt eller ”gruppespråk” (barnsspråk, ungdommens språk, (fag)sjar-gong o.a.), kan stå unormert. Til sliketekster bør det da være knyttet oppga-ver der en drøfter språkbruken.

Tekster som gjengir talemål, og sombrukes for å vise sammenhengen mel-lom talemålet og bokmål og/eller ny-norsk, kan stå unormert.

1.2 Tekster med eksempler på feil ogmangler (f.eks. elevtekster)Tekster som gir eksempler på språkligefeil og mangler, kan stå uendret (unor-mert) hvis det til slike tekster blir knyttetoppgaver som går ut på å finne fram tileller drøfte feilene og manglene.

1.3 PoesiPoesi kan i språklærer stå varsomt nor-mert. Uttrykket ”varsom normering” erdet gjort rede for i reglene for normeringav tekster i leseverk.

1.4 FaksimilerFotografiske opptrykk (faksimiler) avtekster fra aviser, ukeblad o.l. kan god-tas i språklærer etter de samme retnings-linjene som gjelder for tekster i leseverk.

2 Språkhistoriske framstillingerTekster i språkhistoriske framstillingerbør vanligvis stå unormert.

3 Litteraturhistoriske framstillingerTekster i litteraturhistoriske framstilling-er kan normeres på linje med tekster i le-severk eller stå unormert.

Som supplement til dette regelverket kan vi rek-ne eit vedtak som Norsk språkråd gjorde i 1985om bruk av den som tilvisande pronomen i ny-norske tekstar i leseverk. Vi gjev att heile vedta-ket nedanfor (jamfør årsmeldinga for 1985 s. 17):

1 I tekster til leseverk for grunnskolen skalhan/ho (ikke den) brukes som henvisendepronomen. Dette blir rettet konsekvent; engjør unntak bare der en kan komme til å slet-te ut tilsiktet dobbelt bunn eller føre inn tvilder utsagnet er klart fra før.

2 Tekster til leseverk for videregående skoleblir ikke rettet på dette punktet. Men tekstermed bruk av den som henvisende prono-men skal bare være et mindre innslag i tekst-mengden på nynorsk.

8.3 Fordeling av bokmål og nynorsk i lesetekstar i norskfaget – ”kvotereglane”

8.3.1 Litt om tidlegare reglar

Vi har også lenge hatt reglar for kor mykje stoffeit leseverk for skulen bør ha på bokmål og pånynorsk. Går vi tilbake til 1934, heiter det i eitrundskriv frå Kyrkje- og undervisningsdeparte-mentet frå det året:

Bimålstekstens sidetall skal utgjøre minst1/3 av lesebokverkets samlede sidetall.I et 3- og 4-binds lesebokverk skal 1. bind in-neholde 1/6 bimål. I et 6-binds lesebokverkskal 1. bind bare inneholde hovedmål.

Da Norsk språknemnd arbeidde med ny lære-boknormal i femtiåra, drøfta nemnda også reg-lane for fordeling av hovudmål og sidemål.

Når det galdt skular med bokmål, kom


185

Språknemnda til at det burde finnast reglar somsikra at lesebøkene også hadde med tekstar i så-kalla radikal språkform. Da ville noko avgrunnlaget for å krevje parallellutgåver medmoderat eller radikalt bokmål falle vekk.

Språknemnda hadde tidlegare rådd til atabc-bøker med moderate former skulle innehal-de ein del tekstar i radikal form. I framlegget tillæreboknormal frå 1957 hadde nemnda ombe-stemt seg når det galdt abc-bøkene. Ho meinteno at dei burde ha ”ei nokolunde einsarta språk-form”, og at akkurat desse bøkene eventueltkunne kome ut i parallellutgåver på dei to vari-antane av bokmål.

Departementet godkjende framlegget fråSpråknemnda i 1959. Seinare vart kvotereglanetrykte i heftet Målform og normering i lese- ogsangbøker (1961). Heftet seier dette om bokmåls-utgåver:

Fordelinga i eit 6-bands og eit 3-bands lese-verk for skular med bokmål til hovudmålblir såleis:

For nynorskutgåver av leseverk galdt det meirsummariske reglar. Dei tekstane som skulle verepå bokmål, kunne utgjere i alt mellom ein fire-del og ein tredel av heile leseverket, men detførste bandet skulle ikkje ha meir enn ein seks-del med tekstar på bokmål. (Det var her berretrebandsverk som var aktuelle.)

Når det galdt sidemålet, meinte Språknemn-da dette: ”Reint allment gjeld det for begge målat sidemålet bør innførast i den form som ligghovudmålet nærmast.”

I 1962 avgjorde departementet at den forde-linga som var fastsett for sjuande skuleåret,også skulle gjelde for dei øvste klassane i denniårige skulen.

Det fanst ikkje særskilde reglar for kvotefor-deling i leseverk for gymnaset og seinare denvidaregåande skulen. Når slike verk skulle god-kjennast, bygde ein på det undervisningsplana-ne sa om kva elevane skulle lese. I det gamlegymnaset var dette ein tredel på sidemålet, iden nye vidaregåande skulen varierte det medstudieretninga, med opptil ein tredel på sidemå-let på studieretninga for allmenne fag.

8.3.2 Reglane no

Også Vogtkomiteen (1964) drøfta spørsmåletom fordeling av målformer i leseverk for grunn-skulen. Komiteen var ikkje nøgd med dei regla-ne som galdt. Samtidig hadde leseverka etterkvart endra karakter. Dei tradisjonelle seks- ogtrebindsverka vart delvis avløyste av fleiremindre emnehefte. Det vart vanskeleg å få likkvotefordeling i dei einskilde hefta. Derfor vardet aktuelt å ta reglane opp til vurdering.

Dei reglane som gjeld no, stammar frå 1978og er utarbeidde av Norsk språkråd. Kyrkje- ogundervisningsdepartementet godkjende eitframlegg frå Språkrådet i brev av 5.7.78. Herskriv departementet til slutt: ”Vi rekner med atNorsk språkråd på dette grunnlaget tar skritt tilå gjere reglane offentleg kjend[e].” I brev til de-partementet av 18.5.79 tok Språkrådet oppspørsmålet om kunngjering:

Styret i Norsk språkråd har drøftet hvordande nye kvotefordelingsreglene best kan gjø-res kjent. Vi mener at reglene bør tas inn i

6-bandsutgåva

Skuleår Bd. Fritt Rad. bm. Nyno.

1. ABC 1/1 – –2. I 3/4 1/4 –3. II 1/2 1/3 1/64. III 1/2 1/6 1/35. IV 1/2 1/6 1/36. V 1/2 1/6 1/37. VI 1/2 1/6 1/3

Sum 13/24 5/24 6/24

3-bandsutgåva

Skuleår Bd. Fritt Rad. bm. Nyno.

1. – – –2. I 1/2 5/12 1/123.4. II 1/2 1/6 1/35.6. III 1/2 1/6 1/37.

Sum 1/2 1/4 1/4

}}}

186


Mønsterplan for grunnskolen og i fagplane-ne for den videregående skolen så snart deter praktisk mulig [– – –]. Men siden det tro-lig vil ta litt tid før reglene kommer inn i læ-replanene, mener vi at departementet i før-ste omgang bør sende ut et rundskriv til deskoleslagene reglene skal gjelde for, og tilskolebokforlagene.

Det kom aldri noko rundskriv, og i Mønsterplanfor grunnskolen 1987 finn vi berre punkt II 3 i reglane (s. 137 i nynorskutgåva og s. 138 i bok-målsutgåva). I Læreplan for den videregående sko-len, del 2, felles allmenne fag (1985), heiter detkort at om lag ein tredel av lesestoffet skal verepå sidemålet (s. 17), og i del 3d, for studieret-ninga for handels- og kontorfag (1981), les vi atom lag ein firedel skal vere på sidemålet (s. 21).I dei nye norskplanane som kom i sambandmed skulereformene i 1993 og 1997 står det ingenting om fordelinga av nynorsk og bokmåli det elevane skal lese.

Reglane for kvotefordeling har altså aldrivorte offentleggjorde samla nokon stad, og jam-vel om Språkrådet har sendt dei til forlaga, erkjennskapen til dei truleg nokså mangelfull. Si-dan dei kom, har det vore fleire store reformer iskulen, og reglane er no modne for ei viss juste-ring. Språkrådet vil ta initiativ til det og til å gje-re dei kjende.

Nedanfor gjev vi att det fulle og heile regel-verket.

REGLAR FOR KVOTEFORDELING AV LESETEKSTER I NORSKFAGET

I FELLES RETNINGSLINER

1 Det er fastsett reglar for fordelinga av detstoffet som elevane skal lese på hovud-målet og det dei skal lese på sidemålet.

2 Desse reglane skal stå i undervisnings-planane for grunnskulen og for den vi-daregåande skulen.

3 Kravet om at det skal vere visse kvotarav målformene og målvariantane i le-sebøkene, er no erstatta av eit krav om

ei viss fordeling av det litterære stoffetelevane les. Men sidan lesebøker (lese-hefte og liknande antologiar) vel også iframtida vil utgjere grunnstamma avlesestoffet i barne- og ungdomsskulen,er det viktig at dei dekkjer best moglegdet varierande behovet for lesestoffbåde i nynorsk og bokmål (med vari-antar), samstundes som tilbodet børvere så rikeleg at det gir lærarane ogelevane høve til å velje. Eit alternativer at leseverka (lesehefta) har eit så ri-keleg utval av lesestoff at dei gir eit til-fredsstillande tilbod både til bokmåls-skular og nynorskskular. (Blant annabør høveleg omsett litteratur kunne ta-kast med i parallelle bokmåls- og ny-norsktekster.)

Både Norsk språkråd og dei pedagogis-ke råda skal føre tilsyn med at leseverkahar ei fordeling som gir rimeleg dek-ning.

4 Lesestoff på hovudmålet og lesestoff påsidemålet bør mest mogleg integrerastbåde i leseverk for grunnskulen og forden vidaregåande skulen. Det gjeld ògseriar av lesehefte (emnehefte). Ein bør iregelen unngå at den eine målforma blirisolert i eigne hefte eller avgrensa tilsærskilde emne. Det bør likevel vere einviss elastisitet når enkelte emne ellertidsperiodar gjer det naturleg å brukeberre den eine målforma.

5 Det bør vere mest mogleg spreiing avhovudvariantane av målformene på uli-ke emne i leseverka.

II GRUNNSKULEN

1 Kva tid ein skal ta til å lese tekster på si-demålet, kan variere noko etter kor nærtsidemålet ligg talemålet til elevane. Deter eit velkjent pedagogisk prinsipp atden første lese- og skriveundervisningabør ta utgangspunkt i talemålet til eleva-


187

ne, og avstanden mellom sidemålet ogtalemålet til elevane varierer frå lands-del til landsdel. Men seinare enn i 3.klasse bør truleg ikkje innføringa av si-demålet kome. Og undervisningsplanenfor seinare årssteg må innehalde klarereglar for den plass sidemålet skal ha. Si-demålet bør – slik det er understreka iMålform og normering i lese- og sangbøker –innførast i den form som ligg talemå-let/hovudmålet nærmast, og tekstenepå dette steget bør vere songar og lettestykke.

2 Ut frå det same pedagogiske prinsippetskulle det i mange bokmålsskular veremeir til vinning enn til ulempe å føre inntekster med ”radikalt” bokmål på eit tid-leg steg i undervisninga.

3 Forholdet mellom hovudmål og sidemåli det stoffet elevane les på kvart klasse-steg, bør vere om lag slik:

hovudmål sidemål

1.–2. skuleåret 1/13. skuleåret 5/6 1/64. skuleåret 3/4 1/45.–9. skuleåret 2/3 1/3

4a I 1. og 2. klasse i skular med bokmål somhovudmål bør pedagogiske omsyn teljesterkt med ved valet av lesetekster medmoderate/radikale former (jf. pkt. 2 ovan-for). Frå og med 3. klasse bør desse ho-vudvariantane innanfor læreboknorma-len for bokmål sikrast ein rimeleg repre-sentasjon. Til rettleiing for lærarane blirdet tilrådd at om lag 1/6 av lesestoffet påbokmål bør gi prøver på moderat mål-form og om lag 1/6 på radikal målform.Resten av lesestoffet på bokmål (om lag2/3) er fritt innanfor normeringsreglane.

b Også for skular med nynorsk hovudmålbør variantar innanfor læreboknormaleni bokmål og nynorsk ha ein rimeleg re-presentasjon.

III DEN VIDAREGÅANDE SKULEN

For studieretning for allmenne fag (4 + 5+ 5 timar) og for toårig grunnkurs (4 + 5timar) krev den gjeldande læreplanen atom lag 1/3 av leseverket (dikt, noveller,forteljingar/romanar, sakprosa) skalvere på sidemålet. Denne fordelinga børvere rettleiande også for dei andrenorskkursa.

Vi ser at reglane no gjeld fordelinga av det stof-fet elevane skal lese, ikkje primært korleis forde-linga av nynorsk og bokmål skal vere i lesebø-kene (antologiar o.l.). I punkt I 3 er det likevelunderstreka at lesebøkene må ha rikeleg stofffor å dekkje det varierande behovet for lesestoffbåde på nynorsk og bokmål. Språkrådet og deipedagogiske råda (no Nasjonalt læremiddelsen-ter) skal føre tilsyn med at leseverka har ei for-deling som gir rimeleg dekning.

I praksis går tilsynet føre seg på den måtenat Norsk språkråd vender seg til forlaget der-som ein ved språkgranskinga finn at fordelingaav målformene i eit leseverk (eller i lesestykke-delen i eit norskverk med fleire delemne i sameboka) ikkje i hovudsak samsvarar med lesekvota-ne i punkta II 3 og IV i reglane. Etter seksårsre-forma i 1997 gjeld reglane frå og med 2. klasse igrunnskulen. I leseverk som skal gje eit lengde-snitt av norsk litteratur, eller som skal dekkjeberre ein viss periode eller ein viss sjanger, måein sjå noko romslegare på målfordelinga.Norsk språkråd plar også passe på at lesebøkerfor grunnskulen for bokmålselevar inneheld nokre tekstar på radikalt bokmål (jamfør punktII 4a i reglane).


Berre ein gong har det vore påtrykk for å få end-ra reglane. Det var i 1984, da Riksmålsforbundetønskte ei endring slik at sidemålslesing førstskulle kome inn i fjerde klasse, og ønskte at detskulle bli slutt på å krevje lesing av ein bestemtkvote med radikalt bokmål for bokmålselevane.Framlegget vart avvist av Norsk språkråd.

Frå Noregs Mållag har det vore klaga over atleseverk for den vidaregåande skulen ofte har

188


mindre enn ein tredel med nynorskstoff. Språk-rådet og forlaga har her vist til at leseverka like-vel inneheld meir enn nok lesestoff til å dekkjekrava i læreplanane også for elevar med ny-norsk som hovudmål. Ein har òg peikt på at deifleste leseverka gjev eit representativt lengde-snitt av norsk litteratur frå ulike tider, og at detderfor er rimeleg at det blir ei temmeleg sterkbokmålsovervekt.

8.3.4 Kva seier opplæringslova om dette?I paragraf 9–4 i den nye opplæringslova er detteke med eit ledd der det heiter: ”Lesebøkene inorskfaget i grunnskolen skal ha nok tilfang påbegge målformer slik at elevane lærer å lesebåde bokmål og nynorsk.”

8.4 Godkjenning av ordlister

8.4.1 Heimel

I forskrifta for godkjenning av lærebøker hardet sidan 1984 stått (paragraf 1): ”Ordlister god-kjennes av Norsk språkråd.” Denne formule-ringa gjev Språkrådet eit sjølvstendig ansvar forgodkjenning av slike bøker. Før 1984 sendeSpråkrådet i godkjenningssaker tilråding til eitav dei sakkunnige skuleråda, som i sin tur – pågrunnlag av fråsegn frå eigen konsulent og tilrå-dinga frå Språkrådet – sende tilråding til Kyr-kje- og undervisningsdepartementet.

Da godkjenningsreglane frå 1962 skulle revi-derast, var departementet innstilt på å fjerneordlistene frå godkjenningsordninga og reknedei som ”hjelpebøker” (som ikkje skal godkjen-nast), på linje med for eksempel grammatikkar.Det var først på eit møte i departementet etterbehandlinga av saka i Stortinget at Språkrådetfekk gjennomslag for det synet at ordlister fram-leis burde kontrollerast og godkjennast.

8.4.2 Reglar for utforming av ordlister

Det faglege grunnlaget for arbeidet med ordlis-ter i Norsk språkråd er først og fremst ”Reglarfor utforming av ordlister til skulebruk” (sjånedanfor), som vart vedtekne av Norsk språk-nemnd. Reglane er daterte 17. april 1959 og har

aldri vore trykte, men forlaga fekk dei tilsendemed rundskriv frå Kyrkje- og undervisningsde-partementet. Det heiter i rundskrivet at ordlistersom skal godkjennast til skulebruk, må vere isamsvar med desse reglane.

Vi skal gå inn på nokre hovudpunkt i regla-ne.

Ordlister skal ha med det sentrale ordtil-fanget innanfor den aktuelle målforma. Listaskal gje fullstendig og heilt nøytral opplysningom valfridom i ordformer eller bøyingsformer. Ivisse tilfelle er det likevel nok med allmenne reglar i innleiinga til lista. Det gjeld særleg side-former.

I nynorske ordlister kan ein for eksempel lavere å føre opp hokjønnsformene på [-i] og [-or]i den alfabetiske delen. Det same gjeld refleksi-vendinga [-as], lange presensformer av typen[kjemer] og preteritumsformer av typen [kjen-te]. I lister for begge målformer er det nok å nyt-te berre ei ending i infinitiv i den alfabetiske de-len (også på bokmål er kløyvd infinitiv tillate). Ibokmålslister held det å gjere greie for valfri-dommen husa eller husene i bunde fleirtal iinnleiinga. På den andre sida må ein i bokmåls-ordlister føre opp all valfridom i preteritum avverb ved kvart verb, og det same må ein på ny-norsksida med valfridommen i supinum avsterke verb (har funne eller funni). For dei linneverba i nynorsk er det derimot nok å opplyse iinnleiinga om valfridommen av typen har levdeller levt. Det er likevel ikkje noko forbod mot åføre opp dei valfrie formene ved kvart einskiltord.

I eit brev til forlaga datert 18. juni 1958 seierNorsk språknemnd at det er greitt at ord på -het(på bokmål) berre står med endinga -en i ordlis-tene, men at ein i forordet må gjere det klart at -aog -en er valfrie former.

Regelverket ber noko preg av at det vart tilsamstundes med arbeidet med læreboknorma-len av 1959, og Språkrådet er i ferd med å revi-dere det. Vi gjev her att reglane.


189

REGLAR FOR UTFORMING AV ORD-LISTER TIL SKULEBRUK

I OrdfangetDet sentrale ordfanget i kvart av dei tomåla må vera med. Elles kan ordlistefor-fattaren i ein viss mon avgjera kva ordhan vil ha med.

Forfattaren kan i den mon han finngrunn til det, setja attåt synonym ellerforklaring, som t.d.

beredt (budd, ferdig)fair play (ærlig spill) under fair

I nynorske ordlister er det tillati å setjasom oppslagsord i parentes eit lånordsom forfattaren rår frå å bruka, og deret-ter det nynorske ordet, t.d.

(forhøya) høgja, auka, setja opp

Former som ikkje lenger er tillatne, mensom elevane kan koma til å leita etter iordlistene, kan førast opp i parentesmed tilvising til no gjeldande oppslags-form, t.d.

bm. (bon, se bong)nyno. (bur, sjå boer)

II Rettleiing med allmenne rettskrivings-reglarFremst i lista er det praktisk å gje ei rett-leiing om korleis ho skal brukast; ei slikrettleiing har dei fleste ordlister. Her kanein gjerne ta med nokre einfelte rettskri-vingsreglar. Men om det blir gjevi all-menne reglar i innleiinga, må det imange høve likevel bli vist ved kvarteinskilt ord korleis regelen skal gjen-nomførast for det ordet. Det er t.d. i bok-målsordlister ikkje nok å seia i rett-leiinga at når endinga -et etter eit verb erkursivert, tyder det at endinga også kanvera -a i imperfektum. Både -a og -et måførast opp i sjølve ordlista (sjå nedanforunder punkt IX). I visse tilfelle er det li-

kevel nok med allmenne reglar. Detgjeld særleg sideformer til heile kategori-ar. (Sjå nedanfor.)

Reint allment gjeld at lista skal gje full-stendig og heilt nøytral opplysning omvalfridom i ordformer eller bøyingsfor-mer. Skipnaden skal for vanlege skule-ordlister vera strengt alfabetisk. Detgjeld også avleiings- og bøyingsending-ar. Både i ordlistene og i undervisningamå det gjerast klart at dette ikkje tydernoka vurdering av dei einskilde forme-ne. Sideformer skal førast opp på sin al-fabetiske plass, men i skarp klammer. Inokre tilfelle er det gjevi ei tilråding omat den eine av to jamstelte former bør haføremonen. Dette må koma til uttrykk iordlistene.

III Jamstelte former, tillatne sideformerOrdlista må skilja greitt mellom jamstelteformer (lærebokformer) og tillatne sidefor-mer (tillatne i skriftlege arbeid i skolen).Ordet ”tillatt”, ”tillaten” må ikkje bru-kast om dei første.

Dei jamstelte formene skal alltid veraoppførte jamsides, med ”el.”, strek ellerkomma imellom, og med same skrift. T.d. bokmål

melk el. mjølk

på sin stad i alfabetet, og

mjølk el. melk

på sin stad,

nynorsk

segla el. sigla

på sin stad i alfabetet, og

sigla el. segla

på sin stad. Berre når dei to oppslagsor-da ville følgja tett etter einannan, er detnok med det eine oppslaget.

190


Dei tillatne sideformene skal stå i skarpklammer [ ], t.d. bm. og nyno. [horv].Jamstelte former må aldri setjast i slikklammer. Elles gjeld same reglar omoppføring i listene for tillatne sidefor-mer som for jamstelte former, berre meddet unnatak at det er tillati å setja lære-bokformene med sterkare skrift enn si-deformene, t.d. i bokmål

bar [berr][berr] bar

IV Markering av kjønn ved substantivVed alle substantiv skal kjønnet marke-rast. Det kan gjerast på fleire måtar. Iordlister som berre er etla for den høgreskolen, kan ein bruke m., f., n. Men i ord-lister for folkeskolen må det gjerast påein av desse måtane: a) i nyno. ved å set-ja den ubundne artikkelen etter ordet:ein, ei, eit, b) i begge mål ved å setja tilendinga i bunden form, -(e)n, -a, -(e)t.Ved hokjønnsord som endar på -e, er detnok å setja -a.

Ved substantiv som er hokjønn, men harvalfri artikkel (-a el. -en), skal i bokmåls-ordlister begge endingane setjast til med”el.” imellom, t.d.

hjelp, -a el. -en.

Har eit ord skiftande kjønn, skal same-leis begge (i nokre få ord alle tre) kjønnførast opp.

Om markeringsmåten med bundenform blir brukt i nynorske ordlister, erdet ved konsonantendande hokjønns-ord ikkje naudsynt å ta med den tillatnesideforma på [-i], det er nok å gje opp-lysning om forma i dei allmenne reglane.

Ordlistene for bm. må i forordet gje opp-lysning om at artikkelen -en i visse høvekan nyttast i staden for -a ved obligato-

riske hokjønnsord ut frå særlege stilistis-ke omsyn.

V Fleirtal av substantivVed substantiv som har regelrett fleir-talsending, er det ikkje naudsynt å føraho opp. Som regelrett ending blir rekna:Bokmål: hankj. -er, hokj. -er, inkjekj. ingaending. Nynorsk: hankj. -ar, hokj. -er, in-kjekj. inga ending. I nyno. kan ein ogsårekna som regelrette endinga -er i han-kjønnsord på -nad og endinga -ar ihokj.ord på -ing; men regelen må da gje-vast i innleiinga. Valfridomen kvister[kvistar], myrar [myrer] må markerast.Ved inkjekj.ord i bm. som ikkje skal haending i flt., kan det vera praktisk å mar-kere dette, t.d. såleis: ”flt. –”. Ord på -er(kjeller, lærer, teater osv.) bør alltid haflt.-formene med.

Den tillatne sideforma [-or] i flt. av vo-kalendande hokjønnsord i nyno. er detikkje naudsynt å føra opp ved kvart ord,om regelen er gjeven i innleiinga. Ellesmå alle jamstelte el. tillatne fleirtalsen-dingar førast opp. Ved samandragingarer det mest praktisk å føra opp heile or-det, t.d. nyno. hamrar, speglar.

Valfridomen i bm. mellom t.d. husa oghusene i b.flt. er det nok å gjera greie fori innleiinga, det same gjeld valfridomenmellom -a og [-i] i nyno. Men denne val-fridomen kan også markerast ved kvarteinskilt ord.

VI AdjektivVed adjektiv med regelrett bøying, dvs.slike som får tillagt -t i inkjekjønn og -ei flt., kan forf. velja om han vil markerainkjekjønnsforma eller ikkje. Flt.formablir i regelen ikkje markert i ordlisteneutan ein har samandraging: nyno. ymis– ymse. Det må gjevast særskilde opp-lysningar ved adj. som ikkje har kjønns-bøying i eint., som engelsk, glad. Der


191

det er valfridom, må alle former førastopp; likevel krevst det ikkje for hokj.-former av typen [opi] (sml. [soli],[husi]) dersom regelen er gjeven i inn-leiinga.

Elles vil pedagogiske omsyn vera avgje-rande for kor mange opplysningar somskal gjevast om bøyingsformene.

VII Infinitiv av verbI innleiinga skal det for begge mål gje-vast opplysningar om gjeldande reglarfor infinitivendinga, altså også opplys-ning om kløyvd infinitiv som klammer-form. I sjølve ordlistene er det da nok åføra opp ei ending, i bokm. -e, i nyno. -ael. -e. I dei nynorske ordlistene kangjennomførast -a el. -e; verb som ikløyvd inf. har endinga -a, kan merkjastut med sperring, t.d. b a k a, eventuelt b a k e. Om eit verb får same form somdet tilsvarande substantivet, er det mestpraktisk å markere at dei høyrer til kvarsi ordklasse, t.d. ære, subst., ære, v., sær-leg når som her endinga i bunden formav subst. fell saman med endinga i im-perf. av verbet (-a). Om refleksiven-dinga [-as] er det nok å opplysa i inn-leiinga.

VIII Sterke verbAvlydsrekkjene må gjerast tydelege, an-ten ved at heile orda blir oppførte i inf.,presens, imperf. og partisipp (i bm.treng ikkje presens vera med), eller vedat vokalrekkja blir oppført t.d. i nyno.:skriva (i, ei, i). I nyno. er det nok å gjeragreie for den lange presensforma – [skri-ver] – i innleiinga. Begge formene i supi-num skal førast opp: (fare el. fari). Inyno. må verbformer som baud el. byd-de, bode el. bodi el. bydd, glidd el. gli-de el. glidi førast opp. Dersom eit verbhar gjennomført både sterk og linn bøy-ing, kan det vera praktisk å føra opp deito bøyingane kvar for seg.

IX Linne verbBøyinga av linne verb er i regelen klarom imperfektforma blir oppgjeven. Inyno. bør det seiast frå i innleiinga at -ari pres. høyrer i hop med -a i imperf., -er ipres. med -de/-te i imperf. I bokmål erdet særleg stor valfridom i imperfekten-dingane, men alle endingar må førast oppfor kvart verb. For dei fleste verb er detnok å ta med sjølve endinga, altså i bm.t.d.

bråke, -a/-et el. -te el. bråke, -a el. -etel. -teklekke, -et el. -te

og i nynorsk

flytta, -a el. -telova, -a el. -de

I nokre høve er det naudsynt å ta medheile ordforma, t.d. når det ikkje er kon-sonantforenkling:

sleppe, sleppte

I det heile må bøyinga gjerast heilt klår. Inynorske ordlister greier det seg at opp-lysning om valfridomen i typane trudd– trutt, levd – levt og kjende [kjente]står i innleiinga; men det kan også gje-vast opplysningar ved kvart einskiltverb.

X Avleiing og samansetningHer bruker ordlisteforfattaren den mar-keringsmåte som han finn mest pedago-gisk. I små ordlister er det liten grunn tilå ta med samansetningar der skrivemå-ten og bøyinga er klår, som stolbein,vårslepp.

8.4.3 Kontroversielle spørsmål i seinare tid

I 1960- og 70-åra var det ein viss marknad forordlister med såkalla moderate eller tradisjonel-le former. Dette var lister som ikkje hadde medalle valfrie former og sideformer, og dei fanst

192


både på bokmålssida og nynorsksida (for ek-sempel Bjarne Berulfsen: Ordliste, bokmål 2 ogIvar Eskeland: Ordliste, nynorsk 2). Sidan dei ik-kje var fullstendige, var dei ikkje godkjende ogkunne derfor ikkje nyttast i undervisninga.

Departementet uttalte i 1965 at det ikkjevar noko til hinder for at elevar som ønsktedet, kvar for seg kunne nytte slike ikkje-god-kjende ordlister i skulen når listene heldt seginnanfor den gjeldande rettskrivinga. Da riks-målsfolk i 1975 bad om at elevar måtte få nytteogså Riksmålsordlisten i skulen, vart det avvistog grunngjeve med at denne ordlista også inneheldt former som ligg utanfor offisiellrettskriving.

Elevane har fått utvida høve til å nytte ord-liste til eksamen. I 1991 tok Språkrådet oppdette punktet med skulestyresmaktene oggjekk inn for at berre godkjende ordlister skul-le kunne nyttast ved eksamen. Det fekk Språk-rådet ikkje gjennomslag for, og stoda no er atelevane til eksamen kan bruke dei ordlisteneog ordbøkene dei vil, godkjende eller ikkje-godkjende.

Ordmengda har iblant vore eit problem nårSpråkrådet har vurdert ordlister. Reglane frå1959 seier berre at det ”sentrale ordfanget ikvart av dei to måla” må vere med.

I 1966 bestemte departementet at ordlisterfor folkeskulen skulle granskast pedagogisk avdet daverande Folkeskolerådet. I eit brev sameåret seier Folkeskolerådet at det neppe er prak-tisk å ha berre éi ordliste for alle klassesteg i dennye niårige grunnskulen. Rådet skriv: ”Ved ut-gangen av 9-årig skole bør elevene ha blitt for-trolige med den type ordlister som de vil brukei voksen alder, mens barneskolens elever ikkevil kunne nyttiggjøre seg ordlister av denne ty-pen.” Ut frå dette rådde Folkeskolerådet til se-parate ordlister for barnesteget og ungdomsste-get. Det utvikla seg etter kvart ein praksis derordlistene for barnesteget av pedagogiske grun-nar vart laga med fullt utskrivne bøyingsformerav orda (men dette har aldri vore noko krav fråSpråkrådet). Den pedagogiske granskinga avordlister har etter kvart falle bort.

Mange gonger har forlaga søkt om godkjen-ning av éi ordliste som skulle vere for heilegrunnskulen. Da har Språkrådet sett krav til

ordmengda og har i somme tilfelle nekta å god-kjenne lister med det ein meinte var for få ordjamført med behovet i ungdomsskulen. Ein harrekna 17 000–18 000 ord som det minste ei ord-liste måtte ha for å bli godkjend for heile grunn-skulen.

Spørsmålet om fellesordlister for nynorsk ogbokmål kom første gongen opp i 1964. Eit forlagsøkte da om godkjenning for ei slik ordliste(Dag Gundersen: Norsk ordbok), men lista vartikkje godkjend. I 1973 vart det på ny søkt omgodkjenning for denne boka. Språkrådet meinteat ho ikkje kunne godkjennast i den forma hohadde, men sette i 1976 ned ei nemnd til å greieut spørsmålet om fellesordlister (og felles språk-lærer). Denne nemnda var nokså skeptisk til fel-lesbøker som dette, men meinte at ein kunnegjennomgå og justere Gundersens ordliste medtanke på godkjenning, i alle fall for ein prøvepe-riode. På årsmøtet i 1978 vedtok Språkrådetdenne fråsegna:

Norsk språkråd viser til tilrådinga frå utva-let og er i tvil om ordlister/ordbøker avdenne typen vil ha nokon pedagogisk verdi;truleg vil dei fleste elevane meine at det erheller vanskeleg å ta seg fram i ei slik liste.Men Norsk språkråd vil likevel ikkje stilleseg heilt avvisande til prinsippet med felles-ordlister når bøkene fyller dei krava ein måstille til bøker av denne typen. Måten denenkelte ordlista er utforma på, vil vere av-gjerande for om ho kan godkjennast eller ikkje.

Det vart etter dette ikkje sendt inn nokon revi-dert versjon av Gundersens ordliste til godkjen-ningsbehandling.

I 1996 kom det førespurnad frå eit forlag omvurdering av eit utdrag av eit manus til ei felles-ordliste. I eit notat om manuset til bruk internt iSpråkrådet heiter det: ”Bruken av både ekviva-lentar og ordforklaringar skaper ei forvirrandeblanding av bokmåls- og nynorskord, og det fellmest uheldig ut for nynorsken.” Resultatet vartat Språkrådet ikkje ville godkjenne lista pågrunn av det opplegget ho hadde.

I nynorsk har spørsmålet om ordtilfang voreei vanskeleg sak for ordlisteutgjevarar og ved


193

godkjenningsvurderinga. Problemet gjeld ordsom av puristiske grunnar har vore haldne utefrå nynorsken, men som er vanlege i talemål ogtil ein viss grad har fått rom i skriftleg bruk. Reglane frå 1959 gjev inga rettleiing i dettespørsmålet. Det var det personlege skjønet tilordlisteforfattarane som i praksis ofte kom til åavgjere ordutvalet, og dette skjønet fekk kritikkfrå mange hald.

I 1981 sette Språkrådet ned ei nemnd til åvurdere ordtilfanget i nynorsk. Denne nemndala året etter fram ei samrøystes tilråding, mennoko seinare dissenterte ein av medlemmeneog kom med eit særvotum. På årsmøtet i 1984vedtok Språkrådet denne fråsegna: ”Tilrådingaom nynorsk ordtilfang, både fleirtalsinnstil-linga og dissensen, alle omsegner som er kom-ne inn til Språkrådet i samband med høyrings-runden, og referata frå møte om saka blir lagdetil grunn for arbeidet med nynorsk ordtilfang iframtida.” Samstundes vedtok rådet eit utkasttil eit rundskriv om saka som skulle vere tilrettleiing for lærarar. (Rundskrivet vart sendtut av Kyrkje- og undervisningsdepartementet i1984 og er trykt blant anna i innleiingsdelen i Helleviks ordliste.) Om behandlingsmåten for godkjenningspliktige ordlister vedtok eindette:

For nye utgåver av ordlister skal sekretaria-tet setje opp ei liste over nye ord som forfat-taren vil ha med. Er det ei heilt ny ordliste,skal det lagast ei tilsvarande liste på grunn-lag av minst ei tidlegare godkjend ordliste.Desse listene bør leggjast fram for fagnemn-da til vurdering, med merknader og innstil-ling om vedtak frå sekretariatet. Ukontro-versielle nye ord (for eksempel kurante sa-mansetningar) treng likevel ikkje leggjastfram for fagnemnda.

Med bakgrunn i dette vedtaket har Språkrådetfleire gonger hatt ein bolk i årsmeldinga si medkunngjering av ord som fagnemnda i rådet mei-ner kan takast inn i nynorske ordlister.

Dei siste åra har det vore ein omfattandediskusjon om norma og ordtilfanget i nynorsk(sjå Norma i nynorsk. Debatt. Norsk språkrådsskrifter nr. 2 (1995) og Ordtilfanget i nynorsk –

synsmåtar og røynsler. Norsk språkråds skrifternr. 5 (1999)). På årsmøtet i 1995 gjorde Språkrå-det dette vedtaket: ”Fleirtalstilrådinga om ny-norsk ordtilfang (jamfør innstilling frå Venås-nemnda, årsmeldinga for 1983, pkt. 4. s. 27–28)blir lagd til grunn for arbeidet med nynorskordtilfang i framtida.” Dermed opna ein for eimeir liberal behandling av ordtilfanget i sam-band med godkjenning av ordlister. Kva dettevil føre til i praksis, er førebels uklart. Vi kanvente eit meir prinsipielt vedtak i Språkrådetmed det første.

Ei anna sak som har valda problem vedgodkjenningsbehandling av ordlister, er trykk-markering. Det har vore opp til utgjevarane omdei ville markere hovudtrykket i ord eller ikkje.Ein har eventuelt markert trykket ved å setjeein prikk under den vokalen som var trykk-sterk. Spørsmålet vart drøfta i Norsk språkråd i1980 og 1982. Fleire hevda at trykkmarkeringpå grunnlag av standarduttale i ord som bu-tikk og banan inneber ei diskriminering avvanleg austnorsk uttale, der trykket ligg på før-ste stavinga. I 1982 gjorde rådet dette førebelsvedtaket:

Norsk språkråd oppfordrer til at skoleord-bøker (og eventuelt andre ordbøker) medtrykkmarkering må inneholde en innleden-de presisering av trykkmarkeringens status(slik som i Tanums store rettskrivningsord-bok).

Formuleringa i Tanums store rettskrivningsordboklyder:

Uttalen i norsk har aldri vært regulert avnoen rettskrivningsnemnd, og trykk og ut-talemarkeringen i boka innebærer selvsagten vurdering som i atskillige tilfeller kandiskuteres. Det er nok å nevne problemetmed ord som fabrikk, lampett, gymnas-tikk, som i store deler av landet har trykkpå førstestavelsen, eller flertall av ord somprofessor, der det snart heter professorer,snart professorer. Det er selvsagt ikke hen-sikten med ordboka å motarbeide naturligedialektale uttalevarianter eller gi dem noemindreverdsstempel. Det er heller slik at

..

194


hvis noen ønsker å normere sitt talespråk iretning av den norm som ordboka represen-terer for bøyningsverket, så medfører det såstore endringer for de fleste, uansett bak-grunn, at det i regelen også vil få konsekven-ser for uttalen, og innenfor en slik norm eruttalemarkeringene ment å skulle være tilhjelp. Men de er altså ikke ledd i en offisiellnormering på linje med skrivemåte og bøy-ning. Redaksjonen har valgt å følge de sam-me prinsippene som i tidligere utgaver.

På årsmøtet i 1983 var saka oppe att. Eit framleggsom gjekk ut på at trykkmarkeringar i ordlisterog ordbøker til bruk i skulen bør fjernast fordi deikan verke uheldig for mange, fekk ikkje fleirtal ibegge seksjonane, og det førebels vedtaket frå1982 vart derfor ståande. Det gjeld framleis.

På årsmøtet i 1984 drøfta nynorskseksjonen iNorsk språkråd spørsmålet om trykkmarkeringpå ny og gjorde dette vedtaket:

I nynorske godkjenningspliktige ordlisterskal det ikkje vere trykkmarkering i ord somfor eksempel kontor og stasjon.

I brev av 18.5.84 avslo Kultur- og vitskapsde-partementet å godkjenne det siste vedtaket. De-partementet grunngav avslaget med at trykk-

markering i godkjenningspliktige ordlister er eisak som ”i betydelig grad berører begge språk-former”, og som derfor etter paragraf 4 i vedtek-tene for Norsk språkråd må ha fleirtal i beggeseksjonane. I brev av 13.11.84 kom departemen-tet med ei utdjuping av grunngjevinga:

Denne problemstillinga gjeld munnleg brukav både bokmål og nynorsk. Departementetser det såleis som ei sak ”som i betydeliggrad berører begge målformer”. [...] Depar-tementet legg også vekt på at elevar på sameklassesteg i norsk skole bør ha same tilgangtil informasjon om dette spørsmålet frå bø-ker godkjende til bruk i skolen, utan omsyntil kva for målform dei brukar. Det er i alletilfelle urimeleg med eit forbod mot å gi den-ne informasjonen til ei elevgruppe.

Mange nynorskmedlemmer i Språkrådet varmisnøgde med standpunktet til departementet idette spørsmålet, men det vart ikkje gjort nokomeir med saka. I 1990 vedtok styret i Norskspråkråd at to ordlister Språkrådet sjølv varmed og utarbeidde (Bokmålsordlista (1992) ogNynorskordlista (1996)), ikkje skulle ha uttale-markering ved vanlege ord (men dei kunne hadet ved mindre kjende ord).

195

9.1 Allment

Når ein arbeider med lærebokmanus, må einnytte kjelder av ymse slag. I dette kapittelet skalvi sjå på og kommentere ein del ordbøker,grammatikkar, oppslagsverk og andre kjeldersom kan vere nyttige, ja uunnverlege for oss.

Lesaren kan altså finne viktige opplysningarog tips. Vi tek til med dei generelle ordbøkeneog hjelpemidla som gjeld god språkføring all-ment, og går vidare til fagordbøker og termino-logiske lister. Til slutt kjem vi inn på meir gene-rell litteratur om språknormer og lærebøker ogannan sakprosa. Dei titlane som det er vist til ikapitla ovanfor, er tekne med berre dersom deihar stoff som er av interesse for konsulentar idet praktiske arbeidet.

Dei fleste fagordbøker og terminologiordlis-ter er på bokmål, men det finst òg ein del på ny-norsk, og somme har termar på begge målfor-mene. Ver klar over at det på somme fagområ-de, som det juridiske, kan vere monaleg avstandmellom fagspråktradisjonane på bokmål og pånynorsk. Likevel kan ein ha god nytte av alleslags fagordbøker og -lister same kva målformein arbeider med. Føresetnaden er at ein er kri-tisk, gjer seg kjend med dei særlege tradisjonaneog sørgjer for å omsetje og tilpasse språkstoffder det er nødvendig.

Mest nyttige blant dei terminologiske kjelde-ne er kanskje dei bøkene som har termar eller ialle fall register også på andre språk enn norsk.

Pass også på ortografien. Ikkje alle dei om-talte bøkene følgjer læreboknormalen, som vimå gjere når vi rettar. Nokre av dei følgjer ikkjeeingong offisiell rettskriving.

9.2 Generelle oppslagsverk og hjelpe-middel

9.2.1 Ordbøker og ordlister

Når vi skal passe på rettskriving og ordbøying i

eit manus, må vi halde oss til dei siste og ajour-førte utgåvene av ordbøker og ordlister somNorsk språkråd har godkjent. Standardhjelpe-middel for lærebokkonsulentar er desse:

Bokmålsordboka. Universitetsforlaget 1993Skal vi finne opplysningar om kva som errett tyding og bruk på bokmål, må vi helst gåtil Bokmålsordboka, som er ei ordbok av eit littanna slag enn Tanum (men som også gjevopp offisielle skrivemåtar og bøyingsmøns-ter).

Bokmålsordlista. Universitetsforlaget 1992Dette er ei rettskrivingsordbok som byggjerpå ordtilfanget i Bokmålsordboka, altså einslankare bror av Tanum.

Nynorsk ordliste. Hellevik, Alf. Det Norske Sam-laget, større utgåve, 1996

Dette er den klassiske rettskrivingsordlistafor nynorsk.

Nynorskordboka. Det Norske Samlaget 1993Ordboka er eit motstykke til Bokmålsordbokaog fortel om rett tyding og bruk på nynorsk,attåt offisielle skrivemåtar og rett bøying.

Nynorskordlista. Det Norske Samlaget 1996Dette er ei rettskrivingsordliste som byggjerpå ordtilfanget i Nynorskordboka, og altså eitmotstykke til Bokmålsordlista.

Tanums store rettskrivningsordbok. Kunnskapsfor-laget 1996

Tanums store rettskrivningsordbok har det stør-ste ordtilfanget på bokmålssida, ja det stør-ste av alle norske ordbøker. Ho fortel pri-mært om skrivemåte og bøying og i mykjemindre grad om tyding og bruksmåtar. Ta-num inneheld særleg mange samansetningarog kan ofte vere til hjelp også i nynorsk når

Kapittel 9

Nyttige bøker og andre kjelder – ein kommentert bibliografi

196


spørsmålet gjeld samansetningsfuga (menpass på unntaka, jamfør 4.1.1.2).

I tillegg finst det skuleordlister med offisielleformer.

Nokre av ordbøkene kan ein få tilgang tilover Internett. For eksempel har Dokumenta-sjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo lagt utbøkene Bokmålsordboka og Nynorskordboka underadressa www.dokpro.uio.no/ordboksoek. Ogskulle ein trenge ei svensk ordbok, ligg SvenskaAkademiens ordbok på g3.spraakdata.gu.se/saob/.Under Dokumentasjonsprosjektet ved Universi-tetet i Oslo (www.dokpro.uio.no) kan ein nå databasar med blant anna samlingar av nyord.

Ver merksam på at det kan finnast feil opp-lysningar også i godkjende ordbøker. Bokmåls-ordlista fører for eksempel opp *Vegårdshei og*vegårdsheiing, mens dei korrekte formene erhøvesvis Vegårshei og vegårsheiing.

Andre nyttige ordbøker er desse (merk atdei til dels går utanfor gjeldande rettskriving):

Norsk illustrert ordbok. Kunnskapsforlaget 1993Denne ordboka har moderat bokmål og uof-fisielt riksmål.

Norsk ordbok. Det Norske Samlaget 1966– Dette store ordboksverket gjev opp formerpå nynorsk og i dialektane. Det er til nokome tre band (1966, 1978, 1994) og to hefte(1996, 1998), og ein held på med bokstaveng-.

Norsk riksmålsordbok. Aschehoug 1937–57Dette er ei klassisk ordbok i fire band medmange eldre ord som det kan vere vanskelegå finne andre stader. Ho kan svært ofte veretil hjelp.

Riksmålsordlisten. Grøndahl og Dreyer 1994

Store norske ordbok. Kunnskapsforlaget 1992Denne boka er vidareført i Norsk illustrertordbok, 1993, og Norsk Ordbok med 1000 illust-rasjoner, 1998. Bøkene gjev opp former i mo-derat bokmål og uoffisielt riksmål.

9.2.2 Årsmeldingane frå Norsk språkråd

Norsk språkråd gjev kvart år ut ei årsmelding,som gjer greie for verksemda i rådet. I årsmel-dingane står blant anna dei rettskrivingsvedta-ka som er gjorde for bokmål og nynorsk. Frå1987 har Språkrådet gjort og publisert slike ved-tak berre kvart fjerde år, men vedtak som gjeldeinskildord og ord som ikkje har vore normertefør, kjem likevel inn år for år.

Også tilrådingar om språkbruk og mangeandre opplysningar kan ein finne i årsmelding-ane. Her er nokre stader i årsmeldingar som vibør gjere oss kjende med:

1987 – punkt 2: Rettskrivningssaker1991 – punkt 2: Rettskrivningssaker og

punkt 3: Anbefalinger i syntaks-spørsmål

1995 – punkt 2: Rettskrivningssaker

9.2.3 Nokre hjelpemiddel som er meir ellermindre uunnverlege

Nokre kjelder er viktigare enn andre. Her kjemei gruppe som er av mindre omfang, men somvi ikkje kan klare oss utan:

Forkortingsboka. Løland, Ståle og Vigleik Leira.Cappelen 1997

Boka bør nyttast ved sida av den forkor-tingsboka som Rådet for teknisk terminologihar hatt ansvaret for (RTT 67). Den siste in-neheld fleire internasjonale og tekniske for-kortingar, mens Løland og Leiras bok kon-sentrerer seg meir om allmennspråklege for-kortingar. Ho inneheld dessutan ein del an-nan informasjon som kan kome til nytte,blant anna ”omrekningskodar” frå engelsk,fransk og tysk til norsk i attgjeving av russis-ke namn.

Geografilista. Leira, Vigleik. Norsk språkråd. Novus 1991

Med denne lista har Språkrådet fastsett skri-vemåtar for ei rekkje utanlandske geografis-ke namn, både statsnamn og namn på byar,øyar, fjell, innsjøar, havområde og anna. Lis-ta er ført à jour fram til 1. november 1991.


197

HistorielistaLista er inkorporert i årsmeldinga frå Norskspråknemnd for 1963. Ei ny og revidert listesom Norsk språkråd har arbeidd med lenge,kjem til å liggje føre om kort tid.

Norsk stadnamnleksikon. Sandnes, Jørn og OlaStemshaug (red.). Det Norske Samlaget 1997

Boka opplyser om skrivemåten for mangestadnamn, blant anna norske poststader, oggjev i tillegg att tolkingar av namnet. Boka erverdifull også ved at ho opplyser om inn-byggjarnamn og fortel kva for preposisjonsom tradisjonelt har vore nytta framfor nam-net.

Skrivereglar/Skriveregler. Vinje, Finn-Erik. Asche-houg 1997/1998

Boka finst på bokmål og nynorsk. Ho kjem inye utgåver ca. kvart femte år og er anbefaltfor offentleg bruk av Kulturdepartementet.Skrivereglar/Skriveregler gjev rettleiing i deimeir formelle skrivereglane, som kommaset-jing, rett bruk av stor og liten forbokstav,rekkjefølgja av teikn, orddeling ved linje-skift, særskriving og samanskriving osv.Råda er i samsvar med det synet Norskspråkråd har på detaljane på dette feltet.Denne boka må vi ha for å drive med lære-bokgransking.

Statsnavne og nationalitetsord. Nordisk språk-sekretariats skrifter 17. Nordisk språksekretari-at i kommisjon hos Novus 1994

Denne fellesnordiske lista gjev opp namn påsjølvstendige statar med dei innbyggjarnem-ningane som høyrer til, og med nasjonali-tetsadjektiv. Nemningane står på bokmål ognynorsk og dessutan på dansk, svensk, finskog islandsk.

9.2.4 Nokre meir spesielle kjelder

Anglisismeordboka. Engelske lånord i norsk. Graed-ler, Anne-Line og Stig Johansson. Universitets-forlaget 1997

Ordboka kan vere til hjelp når vi skal prøveå finne gode avløysarord. Ho gjev fyldig in-formasjon om stavemåte, uttale, gramma-

tikk, tyding, norske avløysarord der det finstslike, og skilnader i bruk jamført med engelsk.

Bevingede ord. Nær 12 000 litterære sitater, histo-riske ytringer, ordtak og talemåter, sentenser ogfyndord. Evensberget, Snorre og Dag Gunder-sen. Kunnskapsforlaget, andre utgåve, 1983

Boka er svært nyttig når ein skal kontrolleresitat og ordtak, eller når ein leitar etter slikefor å setje dei inn i ein tekst.

Kjønn, språk, likestilling. Norsk språkråd ogKompetansesenter for likestilling 1997

Dette er ein brosjyre som gjev råd og rett-leiing i korleis ein kan unngå å uttrykkje segkjønnsdiskriminerande.

Med andre ord. Den store synonymordboka med om-setjingar til nynorsk. Rommetveit, Magne. NKS-Forlaget 1993

Boka skal først og fremst vere ei hjelp i ar-beidet med å omsetje frå bokmål til nynorsk,og oppslagsorda er valde ut med tanke pådet. Ho har dessutan med framandord ogengelskspråklege lån som oppslagsord, medtilvisingar til norske ord ein kan bruke istaden. Det er også teke inn ein god del bok-målsord som vi finn att i meir eller mindrefaste uttrykk, med framlegg til andre måtarå uttrykkje det same på. Forfattaren har lagtstor vekt på å få med nynorske avløysarordfor faguttrykk som blir mykje nytta i offent-leg teneste, for eksempel mange juridisketermar. Bakarst i boka er dei ca. 1200 engel-ske oppslagsorda samla i alfabetisk rekkje-følgje. Der er det òg ei liste med namn (bådenynorsk- og bokmålsform) på ein del statsin-stitusjonar og statsorgan.

Russiske navn. Samnordiske staveregler. Navne-liste. Norsk språknemnds skrifter 5. Cappelen1970

Boka gav reglar for transkripsjon frå det ky-rilliske alfabetet i russisk til norsk, dansk ogsvensk (for norsk og svensk er det seinaregjort visse endringar). Ho hadde også ei fyl-dig liste med både stadnamn og person-namn. Boka er ikkje lenger i sal, men dei

198


reglane som no gjeld, står i Løland og Leira:Forkortingsboka.

Ein bør òg ha den nyaste utgåva av Bibelen ogNorsk salmebok for å kunne sjekke sitat som kjemfrå dei to kjeldene.

9.3 Grammatikk og språkføring

9.3.1 Grammatikkar – språklærer

Ein kjem langt med vanlege grammatikkar(norsklærer) for ungdomssteget eller den vida-regåande skulen når det er spørsmål om gram-matikk i tradisjonell meining, altså ordklassane,bøyingsverket osv. Men det finst også bøker påeit noko meir avansert nivå som vi kan ha godnytte av. Vi skal nemne ein del slike.

Faarlund, Jan Terje. Morfologi. Bøyingssystemet inynorsk og bokmål. Det Norske Samlaget, ny ut-gåve, 1988

Golden, Anne, Kirsti Mac Donald og Else Ryen.Norsk som fremmedspråk. Grammatikk. Universi-tetsforlaget, andre reviderte utgåve, 1998

Forfattarane av denne boka ser på norskgrammatikk ut frå eit anna perspektiv – detframandspråklege. Det kan vere ein frukt-bar innfallsvinkel for å trengje inn i gram-matiske problem og forstå dei betre. Det erogså instruktivt at boka har ei rekkje eksem-pel frå daglegspråk, skjønnlitteratur og sak-prosa.

Golden, Anne, Kirsti Mac Donald, Bjørg A. Mi-chelsen og Else Ryen. Hva er vanskelig i gramma-tikken? Sentrale emner i norsk som andrespråk. Uni-versitetsforlaget 1990

Forfattarane går rett på sak og tek opp emnefrå norsk grammatikk som kan by på pro-blem. Dei drøftar blant anna korleis og kvi-for passiv blir brukt i norsk, samansette ordog bruk av genitiv.

Kulbrandstad, Lars Anders. Språkets mønstre.Grammatiske begreper og metoder. Universitetsfor-laget 1993

Boka er skriven for norskstudentar på høg-skole- og universitetsnivå. Ho rettar seg

også til lærarar og andre som vil oppdatereseg på fagområdet. Forfattaren legg ho-vudvekta på å gje kunnskapar om elemen-tære omgrep og metodar for beskriving avdet grammatiske systemet i norsk. I tilleggtil den tradisjonelle grammatikken medbøyingslære og setningslære tek han ògopp emne som uttale (fonologi), rettskri-ving, tydingslære (semantikk) og tekst-struktur.

Leira, Vigleik. Ordlaging og ordelement i norsk.Det Norske Samlaget 1992

Boka har eit utradisjonelt oppsett og inne-held mykje interessant stoff, blant anna eiliste over personnemningar til stadnamn iNoreg. Same forfattaren har også gjeve utTermar i grammatisk analyse, Novus 1991, eialfabetisk liste med termar på både bokmålog nynorsk.

Rønhovd, Jarle. Norsk morfologi. Ad Notam Gyl-dendal, ny utgåve, 1997

På eit høgare nivå er desse grammatikkane:

Beito, Olav T. Nynorsk grammatikk. Lyd- og ordlæ-re. Det Norske Samlaget 1986

Grammatikken inneheld svært mykje stoffom språksystemet i dialektane og nynorsk.Han behandlar ikkje bokmål.

Berulfsen, Bjarne. Norsk grammatikk. Ordklassene.Aschehoug 1967

Boka tek i hovudsak opp bokmål, men harmed opplysningar også om nynorsk.

Faarlund, Jan Terje, Svein Lie og Kjell IvarVannebo. Norsk referansegrammatikk. Universi-tetsforlaget 1997

Boka står i ei særstilling, med godt over 1200sider. Ho dekkjer både bokmål og nynorsk. Iopplegget er ho deskriptiv med eit rikhaldigeksempelmateriale frå norsk skriftspråk et-ter 1945. Dei grammatiske kategoriane er tildels utradisjonelle (særleg ordklasseinnde-linga), og difor kan det vere vanskeleg å ori-entere seg i teksten. Men eit fyldig register ertil god hjelp.


199

Næs, Olav. Norsk grammatikk. Elementære struk-turer og syntaks. Fabritius 1972

Boka tek i hovudsak opp bokmål, men harmed opplysningar også om nynorsk.

Venås, Kjell. Norsk grammatikk. Nynorsk. Univer-sitetsforlaget 1990

9.3.2 Rettleiingar i praktisk språkbruk

Det har etter kvart kome ganske mange bøkerder siktemålet er å rettleie folk som skriv. Herskal vi sjå på nokre av dei.

Almenningen, Olaf, Eva Bjørkvold og Aud Søy-land. Den beste boka i praktisk nynorsk for lærarstu-dentar. Det Norske Samlaget 1988

Boka er lagd opp for praktisk bruk medøvingsoppgåver og med teori, eksempel ogoppgåver knytte saman. I tillegg er det eiinnføring i setningsoppbygging, ordval oggrammatikk.

Askeland, Norunn, Hildegunn Otnes, DagrunSkjelbred og Bente Aamotsbakken. Tekst i tale og skrift. Innføring i tekstarbeid for lærerutdanninga.Universitetsforlaget 1996

Boka tek opp spørsmålet om korleis ein kanlage gode tekstar, blant anna læreboktekstar.

Breivega, Ola. Råd for uråd. Vegvisar gjennom ny-norske minefelt. Det Norske Samlaget 1993

Boka går rett på sak og prøver å gje første-hjelp til bokmålsbrukarar som skal skrivenynorsk. Til hjelp i arbeid med lærebøker erdet at boka går systematisk igjennom deivalfrie hovudformene og skrivemåtane, i til-legg til at ho åtvarar mot ”falske vener” ogandre fallgruver.

Fretland, Jan Olav, Magne Rommetveit, ArnulvSudmann og Lars S. Vikør: På godt norsk. Eihandbok i nynorsk målbruk. NKS-Forlaget, andreutgåve, 1986

Her får ein gode råd og vink til prosessenmed å skrive forståeleg og korrekt nynorsksakprosa. Blant emna i boka er tekstoppbyg-ging, setningsoppbygging, grammatiskereglar og ordtilfang i tillegg til eit svært godt

oversyn over bøyingsverket på nynorsk. Detfølgjer også med øvingsoppgåver.

Gundersen, Dag (hovudred.). Håndbok i norsk.Skriveregler, grammatikk og språklige råd fra a til å.Kunnskapsforlaget 1995

Handboka inneheld ei rekkje artiklar som eralfabetisk ordna, og som tek opp emne knyt-te til språk og kommunikasjon, frå bøying avadjektiv til korrekt oppsett av søknader oglitteraturliste. På somme punkt stemmer ik-kje boka med det som Språkrådet føreskriv.

Hellevik, Alf. Norsk på ny. Nynorsk. Det NorskeSamlaget, fjerde opplag, 1981

Boka til Hellevik er laga med tanke på at hoskal danne grunnlag for eit sjølvstudium.Framstillinga er merkt av at målgruppa erfolk som ikkje har nynorsk som hovudmål.Det blir gjeve ei omfattande innføring i for-holdet mellom talemål og skriftmål, rettskri-ving, ordklasselære, setningar og setnings-ledd, teiknsetjing, ordtilfang, samansetning-ar, stil og målføring. Boka har også øvings-oppgåver med svar.

Norsk språkråd. Råd om språk fra Norsk språkråd.Cappelen 1983

Boka er ei samling språkspørsmål med svar.Nokre av spørsmåla har stått i spørjespalta iSpråknytt, meldingsbladet til Norsk språk-råd, mens andre har det vore svart på i breveller over telefon. Spørsmåla er ordna alfabe-tisk, men under kvar overskrift blir ofte lik-nande ord eller uttrykk omtalte. Boka har eifyldig stikkordliste. På alfabetisk plass er detteke med nokre lengre utgreiingar, for ek-sempel om bokmålsrettskrivinga av 1981 ogom målbruk i offentleg teneste (lova er att-gjeven). Boka er utseld frå forlaget, men kanfinnast på bibliotek og ein del skular.

Vinje, Finn-Erik. Lovlig språk. Om språk og stil i lo-ver og annet regelverk – en veiledning. Utgjeven avJustisdepartementet 1990

Heftet er eit vedlegg til Lovteknikk, utgjevenav lovavdelinga i Justisdepartementet 1979(andre utgåve). Ein kan også sjå på det someit supplement til ei anna bok av Vinje: Norsk

200


i embets medfør (andre utgåve, andre opplag1990). I forordet heiter det: ”Den veiledning-en som her legges fram, er et ledd i arbeidetfor et enklere og mer forståelig språk i loverog annet regelverk [...]. Språkeksemplene er hentet fra [...] de nyere delene av NorgesLover 1685–1987. [...] Lovlig språk konsen-trerer seg om de trekk i lovspråket som ska-per unødig avstand mellom det og nøkternsakorientert nåtidsprosa, og anviser metoderfor en forsiktig modernisering av språket iparagrafene. De aller fleste av språkek-semplene er derfor forsynt med omskri-vingsforslag [...].”

Emneområdet i Lovlig språk ligg under stilis-tikken, og dei språklege råda kan naturlegnok ikkje overførast slavisk frå eitt tilfelle tileit anna, slik ein ofte kan gjere det i gramma-tikk og rettskriving. Det er snarare tale om åøve opp eit blikk for og ei haldning til vissedrag ved språket i lovtekstar og juridisk sak-prosa.

Vinje, Finn-Erik. Med alle skalker lukket. Aftenpos-tens og Dagbladets språkbruk i kritisk belysning. In-stitutt for journalistikk 1995

I denne boka kommenterer Vinje ei rekkjefeiltypar han har henta ut frå det redaksjo-nelle stoffet i Aftenposten og Dagbladet, såher kan vi lære av feil andre gjer. Feiltypanespenner over eit breitt område, frå teiknset-jing og bøying til syntaks og ordval. Dette erei nyttig bok for korrekturlesarar og språk-vaskarar.

Vinje, Finn-Erik. Moderne norsk. Råd og regler forpraktisk språkbruk. Universitetsforlaget, fjerde re-viderte utgåve, 1987

I forordet heiter det: ”Boka inneholder rådog regler for ordvalg, setningsbygning, bøy-ning og skrivemåte. Framstillingen konsent-rerer seg om emner som erfaringsmessigskaper tvil og usikkerhet [...]. Boka tar siktepå både bokmåls- og nynorskbrukere. Det erflere avsnitt om problemer som er spesielle inynorsken, og i teksten ellers er nynorskennevnt når denne målformen følger andre regler enn bokmålet.”

Her får ein god hjelp til å orientere seg ispråklege gråsoner der grammatikkane ogordbøkene er uklare eller ikkje seier noko.Moderne norsk inneheld svært mange eksem-pel, gjerne saksa frå dagsavisene, som de-monstrerer dei forklaringane og råda lesarenfår. Stikkordlista er god, og det finst òg eit al-fabetisk ordregister. Boka ligg ikkje alltid pålinje med Språkrådet i dei råda ho gjev, menho må likevel reknast som standardutstyrfor korrekturlesarar og språkvaskarar.

Vinje, Finn-Erik. Riktig norsk. Cappelen Akade-misk Forlag 1994

Riktig norsk byggjer i stor mon på det somstår i Moderne norsk, men no er det ikkjelange analysar som ligg til grunn for rett-leiinga i språklege spørsmål, heller handfas-te beskjedar: Skriv slik og ikkje slik! Boka erei handbok i praktisk språkbruk – ei norma-tiv språk- og stillære. Dei råda forfattarengjev, er med få unntak i samsvar med offisi-elle normer og vanleg sakprosapraksis.

9.4 Fagordbøker og terminologilister

9.4.1 Allment

Lærebokkonsulentar skal ikkje berre kjenne ogbruke dei oppslagsverka som gjeld god og rettspråkføring generelt, men bør også vite nokoom kva som finst av ordbøker og ordlister medfagtermar på ymse område. Vi skal gå igjennomein del titlar som ein kan ha nytte av. Mange avdei kan vere vanskelege å få tak i, men ein kanprøve å gå om forlaget, utgjevaren, forfattareneller kanskje ein bransjeorganisasjon.

9.4.2 Ordlister frå Rådet for teknisk termino-logi (RTT)

Rådet for teknisk terminologi (RTT) har gjeve utmange ordbøker som vi kan ha nytte av. Her erdei viktigaste titlane:

RTT 31 Ordbok for veg- og trafikkteknikk. 1970RTT 34 Ordbok for elektro-kraftteknikk; del 5:

Produksjon, overføring og fordeling av elektrisk energi. 1975


201

RTT 37 Ordbok for elektro-kraftteknikk; del 7: Elektriske releer. 1976

RTT 39 Ordbok for automatiseringsteknikk. 2. utg. 1986

RTT 40 Ordbok for teleteknikk. 1980RTT 42 Ordbok for VVS: Varmeteknikk, ventila-

sjonsteknikk, sanitærteknikk. 1980RTT 43 Ordbok for petroleumsvirksomhet:

Petroleumsprodukter, økonomi, jus, foredling, ilandføring. 1980

RTT 52 Ordbok for maling-, lakk- og trykk-fargeteknikk. 1986

RTT 55 Ordbok for plast- og gummiteknikk. 1988RTT 56 Ordbok for fluidteknikk. 1988RTT 57 Ordbok for kart og oppmåling. 1989RTT 59 Ordbok for romvirksomhet. 1994RTT 60 Ordbok for energi. 1997RTT 64 Ordbok for elektronikk. 1998RTT 66 Byggteknisk ordbok. 1996RTT 67 Forkortingsordbok. 1997RTT 68 Ordbok for byggfag. 1997

Ein stor del av terminologien i desse bøkenefinn vi att på ei cd-rom-plate (Termdok på CD-ROM) som Rådet for teknisk terminologi harlaga saman med terminologiinstansar i andrenordiske land. Plata inneheld dessutan ein delfagtermar frå termbankar i EU-systemet, og hokan tingast på e-post: [email protected]. Det er plan-lagt nye utgåver. Ein del av RTT-terminologiener òg med i Norsk teknisk fagordbok.

Norsk termbank i Bergen og RTT er med i eitnordisk prosjekt som skal skipe ein nordisktermbank på Internett. Målet er at banken skalkome i funksjon sommaren 1999. På adressawww.nordterm.net kan ein lese meir om dette.

Vi nemner òg at ein kan finne den storetermbasen Eurodicautom på nettet. Han høyrertil EU-kommisjonen og kan finnast påwww2.echo.lu/edic.

9.4.3 Ymse andre ordbøker og ordlister

Den store vevboken. Lundell, Laila. TeknologiskForlag 1988

Denne boka er rett nok ikkje ei ordbok, menei grunnbok i veving. Stikkordlista er likevelnyttig i terminologisk samanheng, og bokainneheld illustrasjonar og forklaringar.

Engelsk-norsk flyteknisk ordbok for flymekanikere.Ruud, Yngvar. Scandinavian Airlines 1973

Ordboka er skriven for flymekanikarar iSAS, først og fremst for dei som er nokså nyei yrket, men er ikkje tenkt for spesialistar pådei ymse fagområda. Ho er gjennomgått avpersonale ved dei tekniske opplæringsavde-lingane i København, Oslo og Stockholm.

Gastronomisk ordbok – norsk – fransk – tysk – en-gelsk – latin. Innli, Kjell E. Yrkeslitteratur 1995

Boka inneheld fagspråk som svært mangeav oss kjem borti. Her får ein namn på meto-dar i matlaging, råstoff, reiskapar og matret-ter. Oppslagsorda har termar på norsk,fransk, tysk og engelsk. Der dei norske ter-mane er ulike på bokmål og nynorsk, får videi på begge målformer, men nynorskter-mane finn vi berre ved å gå om bokmålsfor-mene, for eksempel frå vannbakkels tilvassbakkels.

Illustrert kunstordbok. Lucie-Smith, Edward.NKS-Forlaget 1990

Ordboka gjev eit oversyn over kunstomgrepbåde frå eldre tid og frå meir nymotens ret-ningar i kunsten. Her finn vi altså oppslags-ord om målarkunst, skulptur, arkitektur,grafikk og fotografi og om handverk, kera-mikk, glas, emalje, tekstilar, møblar osv.

Juridisk leksikon. Gulbrandsen, Egil. Kunnskaps-forlaget, sjuande og reviderte utgåve, 1990

Kraftuttrykk. Skarheim, Øystein. Statkraft 1988Heftet inneheld ei liste med ord og uttrykksom blir brukte i samband med elektriskenergi og kraftutbygging. Til ein del av ut-trykka er det fotografi eller andre illustra-sjonar som skal gjere det lettare å forstådei.

Matematikkleksikon. Thompson, Jan (med hjelpfrå Thomas Martinsson). Kunnskapsforlaget1997

Merkantil oppslagsbok: ord og uttrykk fra økonomi,regnskap, markedsføring og juridisk terminologi.Hanheide, Bjørn. Atheneum 1990

202


Metallurgisk ordbok. Norsk VerkstedsindustrisStandardiseringssentral 1976

Ordboka er gjennomgått og kommentert avNorsk språkråd.

Miljøleksikon: Energi, helse, natur, økologi. Beyer,Peter. NKI 1991

Norsk dataordbok. Hofstad, Knut (hovudredak-tør). Universitetsforlaget, sjette reviderte utgå-ve, 1997

Norsk språkråds komité for dataterminologihar stått for arbeidet med Norsk dataordbok.Ordboka skal gje rettleiing og hjelp til å bru-ke termar som Språkrådet anbefaler, innan-for dette mangfelte fagområdet, for eksem-pel at Internett skal skrivast med stor for-bokstav og dobbel konsonant i utlyd, og atdet engelske ”newsgroup-server” blir ny-hetsgruppe-tjener/nyhendegruppe-tenarpå norsk. Det finst dessutan register påsvensk, fransk og engelsk.

Norsk flora. Lid, Johannes og Dagny Tande Lid.Det Norske Samlaget, sjette utgåve, 1994

Dette er eit standardverk for opplysningarom plantane i Noreg, med plantenamn på la-tin først og det norske namnet etter.

Norsk landbruksordbok. Rommetveit, Magne(red.). Det Norske Samlaget 1978

Ei praktisk bok som inneheld termar fråmange fagområde, for eksempel biologi, bo-tanikk, geologi, hydroteknikk, jordlære, kje-mi, landmåling, matematikk, meierifag, me-teorologi, plantedyrking, reindrift, rettslære,skogbruksfag, veterinærfag, zoologi, økono-mi. Dessutan har ho ei synonymliste med sa-miske, tyske, svenske, danske, engelske, is-landske og finske termar.

Norsk medisinsk ordbok. Øyri, Audun. Det Nor-ske Samlaget, femte utgåve, 1998

Eit standardverk som inneheld nyttige ordog uttrykk frå vanleg medisinsk arbeid, medforklaringar og definisjonar. Eit av måla fordenne boka er å forenkle og fornorske detmedisinske fagspråket.

Norsk teknisk fagordbok. Hjulstad, Håvard ogBjarne Norevik (red.). Universitetsforlaget 1984

Ordboka er ei stor samling av termar for tek-nisk fagspråk frå ymse felt. Ho tek opp i segfleire mindre lister som var publiserte av Rå-det for teknisk terminologi på tidspunktetfor utgjevinga. Fagtermane står med defini-sjonar og med dei tilsvarande engelske ter-mane, og ordboka har også engelsk register.

Norsk teknisk ordbok. 1984. Utgjeven av Rådet forNorsk teknisk ordbok. Det Norske Samlaget 1984

I denne ordboka finn vi mange tekniske ordog nemningar frå ymse fagområde, og bokaer redigert slik at ho skal passe til allmennbruk og for fagfolk.

Norsk tekstilordbok. Med oversettelser til engelsk ogtysk. Wilhelmsen, Leif J. Norsk TekstiltekniskForbund 1954

Ordboka kan vere nyttig jamvel om ho er aveldre dato.

Nye vitenskaper – nye ord. Ravn, Ib (red.). Univer-sitetsforlaget 1996

Her får vi nærmare opplysningar om nyevitskapsomgrep, for eksempel morfogenese,kvantefysikk, fraktalar, paradigmeskifte oggaugesymmetri.

Ord i Bibelen. Johnstad, Gunnar. Det Norske Bi-belselskap, andre utgåve, 1990

Ord og uttrykk i filosofien. Dege, Jan Tormod. Mi-nerva 1995

Ordbok. Data, elektronikk, informatikk, kommunika-sjon. Ekrem, Tor. Yrkesopplæring ANS 1993

Ordboka kan brukast som supplement til andre oppslagsverk, og det er lagt vekt på åforklare ord, utrykk og forkortingar innan-for telekommunikasjon og telematikk. Mål-gruppa er primært elektro- og datalinjer iden vidaregåande skulen, men boka er ogsåfor andre som arbeider med data.

Ordbok for det nye testamentet: nynorsk med tilvi-sing til gresk grunntekst. Lehmann, Egil. NorskBokreidingslag, utvida utgåve, 1988


203

Ordbok for kjemiteknikk. Dahlø, Ingrid og AkselLydersen. Tapir Forlag 1988

I denne ordboka får ein korte definisjonar avviktige omgrep i kjemiteknikk, og dei norsketermane står saman med dei tilsvarandeengelske.

Ordbok for tannteknikere og tannlegesekretærer.Larby, Roald Arne og Håkon Tysdal. Universi-tetsforlaget, andre utgåve, 1991

Ordbok for tekstbehandling. Hofstad, Knut. Uni-versitetsforlaget i samarbeid med Rådet for tek-nisk terminologi (RTT) 1990

Ordbok for transportfag. Norsk – engelsk – fransk –tysk. Garder, Egil T. Yrkeslitteratur 1996

Ordboka har norske termar og forklaringarog dessutan termar på engelsk, fransk ogtysk. Dei norske termane står i både bok-målsform og nynorskform. Vidare er detmed latinske namn der det er relevant.

Pedagogisk-psykologisk ordbok. Kunnskapsforla-get, andre utgåve, 1991

Psykologisk ordbok. Ilstad, Steinar. Tapir 1987

Sjøfartsleksikon – en maritim håndbok. Claviez,Wolfram. Teknologisk Forlag 1980

Sjøfartsleksikonet inneheld korte og presiseforklaringar på maritime ord og uttrykk –så vel norske som dei mest brukte utanland-ske. Det spenner vidt, og vi finn oppslagsordfrå skipsbygging, tidvasslære, meteorologiog moderne seglsport.

Sosiologisk leksikon. Korsnes, Olav, Heine Ander-sen og Thomas Brante (red.). Universitetsforla-get 1997

Statsvitenskapelig leksikon. Østerud, Øyvind,Kjell Goldmann og Mogens N. Pedersen. Uni-versitetsforlaget 1997

Termar i ikkje-kristne religionar. Norsk språkråd isamarbeid med representantar for dei ikkje-kristne religionane. Utrykt

Ein komité i Språkrådet arbeider for tida

med denne lista, men verken lista eller titte-len er endeleg (desember 1998). Fram til listaligg føre, kan ein få informasjon om termarved å vende seg til Språkrådet.

Terminologi for trelastbransjen. Foslie, Michael.Norsk Treteknisk Institutt 1983

Her finn vi eit oversyn over ord og uttrykksom er i bruk i trelastbransjen. Vi får òg opp-lysningar om termar på engelsk, fransk, tyskog svensk.

Universitetsforlagets store medisinske ordbok. Lind-skog, Bengt I. Universitetsforlaget 1998

Denne ordboka er utgjeven nyleg. Ho over-lappar Norsk medisinsk ordbok og er nyttigsom eit supplement.

9.4.4 Leksikon

9.4.4.1 Nokre viktige titlar

I leksikon finn vi opplysningar av alle slag, ogdet kan vere til god hjelp for eksempel når viskal vurdere bruk av termar og omgrep i ei boki eit fag vi ikkje kjenner så godt. Vi kan sjå omordet finst i faget, eventuelt ikkje finst, kva detdekkjer, og korleis ein nyttar det. Her er nokreleksikon og andre oppslagsverk som lærebok-granskarar må kjenne og bruke.

Norske:

Aschehoug og Gyldendals Store Norske LeksikonNorsk AllkunnebokPax LeksikonArbeidernes Leksikon

I tillegg kan vi ha nytte av eldre leksikon, somSalmonsens Store Illustrerede Konversationsleksikonog dei yngre Aschehougs konversasjonsleksikon ogikkje minst Gyldendals leksikon (fleire utgåver)fordi dei inneheld stoff som er teke ut av dei ny-are leksikona, men som godt kan vere nett det vitreng å sjekke når vi granskar lærebøker.

Utanlandske:

Nationalencyklopedin (nytt, stort svensk leksi-kon, 1989–)

204


Svensk Uppslagsbok (stort leksikon frå åra1947–1959) Den Store Danske Encyklopædi (nytt, stortdansk leksikon, 1994–)Uppslagsverket Finland (tre band, 1982)

Det finst tyske Brockhaus-leksikon, tyske Meyer-leksikon, franske Larousse-leksikon og det britis-ke Encyclopædia Britannica. Dette er verk vi kanfinne på større bibliotek.

I tillegg kjem norske og utanlandske dyre-leksikon, geografiske leksikon, reisebøker, sitat-leksikon, bibelordbøker, vareleksikon og han-delskalendrar.

9.4.4.2 Kan vi stole på leksikon?

Vi kan slett ikkje stole på leksikon utan vidare.Det er ofte sant og rett, det som står i leksikon(det er jo føremålet med slike verk), men ein læ-rebokgranskar lærer fort å vere skeptisk ogkryssjekke opplysningar i andre bøker. Det ermange feilkjelder. Leksikonredaktørar skrivogså av etter kvarandre, og på den måten for-plantar feila seg, slik at dei går att i mange opp-lag og i fleire bøker.

Dessutan dekkjer leksikona dei ymse emne-områda nokså ulikt, naturleg nok. Kva for leksi-kon som best dekkjer kva for område, må visjølve byggje oss opp eit bilete av etter kvart,slik at vi kan halde skilnaden mellom for ek-sempel Salmonsens Store Illustrerede Konversa-tionsleksikon, Gyldendals leksikon, Norsk Allkunne-bok og Pax Leksikon i minnet når vi leitar etteropplysningar. Det er òg slik at eldre leksikonkan ha stoff vi ikkje finn i dei nye.

I mange samanhengar må vi gå til utan-landske oppslagsverk for å kontrollere, særlegnår det gjeld saker og forhold i det landet somleksikonet er frå. Norske leksikon er ikkje til åstole på blant anna når det gjeld aksentar ifranske namn; her må det ”innfødde” saker tilog helst dobbelkontroll. Tyskarane er gjernegode med geografiske opplysningar, for ek-sempel om variantar som Donau – Danube ogLemberg – Lvov. Britane har ingen god leksi-kontradisjon, men dei lagar gode oppslagsverkav andre slag: Keesing’s Record of World Eventser svært nyttig, og det same kan Whitaker’s Al-manack vere. Desse verka fortel om hendingar

og forhold over heile verda som er for ferske tilå stå i leksikon.

Det generelle svaret på spørsmålet i over-skrifta blir dermed: Ver skeptisk til alt som står ileksikon, og søk opplysning der opplysninga ermest spesialisert.

Når det gjeld skrivemåten av namn, er sva-ret klart nei – her kan vi ikkje stole på (norske)leksikon i det heile. Namn i leksikon er skrivnepå skiftande måtar, ikkje berre fordi bøkene erlaga på ulike tidspunkt, men også fordi redak-sjonane har valt si eiga linje, kan hende på tversav tilrådingar frå Norsk språkråd, så det gjeld åvere kritisk. For eksempel kan namneformene iAschehoug og Gyldendals Store Norske Leksikon ik-kje utan vidare brukast i lærebøker.

Ikkje minst ved nyare utanlandske namntreng vi pålitelege kjelder. Ofte står ikkje slikenamn i norske leksikon. Går vi til engelske,franske og tyske oppslagsverk, ser vi at landahar ulik praksis. Ei førebels løysing er å følgjeskrivemåten i supplementsbandet til Store Nor-ske, til vi eventuelt ser grunn til å velje nokoanna. I ein slik samanheng blir leksikonet verdi-fullt også som kjelde for rett skrivemåte, mendet må altså kryssjekkast mot andre kjelder etterkvart.

Der det finst lister og bøker som Språkrådetstår bak (som Geografilista), må vi alltid sjekkedei. Sjå også 5.3.

9.4.5 Norges Standardiseringsforbund

Norges Standardiseringsforbund (NSF) arbei-der med å få fram og gje ut nye standardar tilbruk på ymse område. I periodar har organisa-sjonen vore oppe i 800–1000 nye Norsk Stan-dard per år.

Ikkje alle standardane er på norsk, men deisom er det, kan vere viktige terminologiske kjel-der for oss, ved at vi ser kva ting heiter, og kor-leis termane skal skrivast. Ikkje minst gjeld detdei byggtekniske standardane. Norges Bygg-standardiseringsråd har lagt stor vekt på å ut-vikle standardar på norsk.

Standardar kan ein tinge direkte med e-post([email protected]) eller gjennom NSFs In-ternettkatalog, som ein finn på Internett-sida tilorganisasjonen: www.standard.no.


205

9.5 Generell litteratur

9.5.1 Allment

Mange kan ha nytte av å lese litteratur om nor-mering generelt. Vi nemner her Helge Omdal ogLars S. Vikør: Språknormer i Norge. Normerings-problematikk i bokmål og nynorsk. Landslaget fornorskundervisning – Cappelen Akademisk For-lag 1996. Denne boka drøftar slike tema somkva vi forstår med rettskriving og læreboknor-mal, og kvar grensa går mellom dei to nivåa.Dessutan inneheld boka eit kort oversyn overrettskrivingshistoria til målformene.

For lærebokkonsulentar kan det også veregrunn til å følgje litt med i debatten og setje seginn i den veksande litteraturen om lærebøker,språk og skule.

9.5.2 Vurdering av lærebøker og sakprosa genereltHer kan ein notere seg desse titlane:

Hansen, Jan E. Blir det litteratur av å skrive bø-ker? Aftenposten 2.2.1998

Hellern, Victor. Læreboka – den egentlige kul-turbærer. I Åse Enerstvedt (red.). En bok for sa-kens skyld. Norsk Faglitterær Forfatterforening1988

Hertzberg, Frøydis. Grammatikk og trafikk, el-ler skolegrammatikkens holdning til godt og dårlig språk. I Norsklæreren 1983, 1, s. 17–24

Hvenekilde, Anne. Nærblikk på o-fags-tekster. INorsklæraren 1986, 3, s. 20–25

Dette er artikkelen som det er referert til i ka-pittel 3. Hvenekilde undersøkte nokre lære-boktekstar og fann ut at forenkling av tekstoppbygginga hadde resultert i brot påvanlege konvensjonar for tekstutforming.Dette gjorde det vanskeleg å gripe heilska-pen i tekstane enda meininga var at dei skul-le vere lettfattelege.

Hvenekilde, Anne. Steiner for brød. Lettlest o-fag for grunnskolen. I Norsklæreren 1983, 3, s. 26–37

Haavelsrud, Magnus. Samspill om kunnskap. Læ-rebokforfatteres syn på sin virksomhet. Arena 1991

Boka presenterer resultata av ei NFF-rund-spørjing, med ni frittståande forfattarport-rett og ei samanfatning av synet på lærepla-nen, forlaget, konsulentane og godkjen-ningsinstansen.

Johnsen, Egil Børre. Den andre litteraturen. Hvasakprosa er. Cappelen 1995

Johnsen, Egil Børre. Den skjulte litteraturen. Enbok om lærebøker. Universitetsforlaget 1989

Johnsen, Egil Børre. Det store bondefangeriet. Enbok om norskfaget og skolen. Cappelen 1981

Johnsen, Egil Børre. Textbooks in the Kaleidoscope.A Critical Survey of Literature and Research onEducational Texts. Universitetsforlaget 1993

Johnsen, Egil Børre og Trond Berg Eriksen(red.). Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til1995. Universitetsforlaget 1998

Dette er norsk litteraturhistorie sedd frå sak-prosasida. Verket er i to band.

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterfore-ning – Kritikkjournalen 1993–94

To spesialnummer med tittelen ”Faglittera-tur” inneheld meldingar av ei lang rekkje læ-rebøker, med til dels djuptpløyande analy-sar.

Norsklæreren, 1998, 2. ”Lærebøker og lærebok-kritikk”

I dette nummeret av tidsskriftet er det ei rek-kje artiklar som tek for seg ymse sider ved læ-rebøker og lærebokkritikk. Vi kan òg lese omdebatten og ta del i han ved å gå til nettstade-ne www.lnul.no og www.melbu.vgs.no.

Norsk Sakprosa 1995–97. Johnsen, E.B. (red.).Virkelighetens forvaltere (1), Forbildets forbilder (2)og Tekstens mellommenn (3)

Desse titlane er årbøker frå prosjektet NorskSakprosa. Det står til saman 14 artiklar omlærebøker i dei.

206


Skadberg, Kåre. Lærebøkene – ein føresetnadfor eit høgt utdanningsnivå. I Leif Mæhle ofl.(red.). Fornying og tradisjon. Språkvern og språk-røkt 1972–1988. Cappelen – Norsk språkråd1987

Terum, Knut. Et praktisk opplegg for samletvurdering av lærebøker for grunnskolen og vi-deregående skole. I NFF-rapporten 1987 (jamfør9.5.3.1)

Vinje, Eiliv. Utdanningsperspektiv på skriftkulturen.Nordisk institutt, Universitetet i Bergen 1990.

9.5.3 Rapportar

9.5.3.1 Frå lærebokutvalet i Norsk faglitterærforfatter- og oversetterforening (NFF)

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterfore-ning har gjeve ut fleire rapportar som kan ha in-teresse for lærebokkonsulentar. Vi nemner dessetitlane:

NFF 1987: Ny mønsterplan for grunnskolen. Nyefagplaner for videregående skole. Hvordan skal denye lærebøkene se ut?

Her finn vi sju foredrag som ser skule, bøkerog samfunn i samanheng og skisserer ar-beidsoppgåver som førebels er uløyste.

NFF 1989: Om godkjenningsordningenNorsk Faglitterær Forfatterforening: Lære-bokseminaret

NFF 1991: Fra godkjenning til forskningDette er ein seminarrapport med bidragsom omfattar heile prosessen frå forfattar tilbok.

NFF 1992: Under all kritikk. Kritisk lys på fagbok-kritikken

Denne seminarrapporten har opptrykk avseks bokmeldingar.

NFF 1998: Tåler læreboka kritikk?Dette er ein rapport frå haustseminaret 1997.

9.5.3.2 Frå prosjektet “Evaluering av felles-språklige lærebøker [i samfunnslære]” vedSenter for etterutdanning i Trondheim, påoppdrag frå Nasjonalt læremiddelsenter

Det har vore gjennomført eit prosjekt i Trondheimmed sikte på å vurdere bruk av språkdelte lærebø-ker i skulen (nynorsk og bokmål i same boka). Einkan merke seg desse rapportane frå prosjektet:

Rapport nr. 3: Elev- og lærerundersøkelsen. Skog,Berit, Anne Haukenes og Ronny Jørenvåg. 1996

Rapport nr. 4: Synspunkt og erfaring frå brukarsida.Solheim, Randi og Anne Charlotte Torvatn 1996

Rapport nr. 5: Lærebøkene – utvikling, språk og tekstoppbygging. Berge, Kjell Lars, Randi Sol-heim og Anne Charlotte Torvatn 1997

9.6 Nyttige adresser og nummer

Her følgjer nokre adresser og nummer som detkan vere nyttig å kjenne til.

Namnekonsulenttenesta for Austlandet ogAgder-fylkaNorsk språkrådPostboks 8107 Dep0032 OSLO

Telefon 22 42 40 20Telefaks 22 42 76 76

Namnekonsulenttenesta for norskspråkle-ge stadnamn i Nord-NoregDet humanistiske fakultetUniversitetet i Tromsø9037 TROMSØ


Namnekonsulenttenesta for samiske ogfinske namn i Nord-NoregSami allaskuvla – Samisk høgskole9520 GUOVDAGEAIDNU – KAUTOKEINO



207

Namnekonsulenttenesta for Trøndelag ogtilgrensande områdeInstitutt for nordistikk og litteraturvitskapNoregs teknisk-naturvitskaplege universitet7055 DRAGVOLL


Namnekonsulenttenesta for VestlandetNordisk instituttUniversitetet i BergenSydnesplassen 75007 BERGEN


Nasjonalt læremiddelsenterGrev Wedels plass 10151 OSLO


Norges Standardiseringsforbund Drammensveien 145Postboks 353 Skøyen0212 OSLO

Telefon 22 04 92 00

Norsk språkrådPostboks 8107 Dep0032 OSLO

Telefon 22 42 40 20Telefaks 22 42 76 76 www.sprakrad.no

Rådet for teknisk terminologi (RTT)Forskningsveien 3b0313 OSLO

Telefon 22 19 80 40Telefaks 22 19 80 41www.rtt.org

Sentralt stedsnavnsregister/stadnamnre-gisterKartverksveien Serviceboks 153504 HØNEFOSS

Telefon 32 11 81 00

208


aksjonsart den måten verbalhandlingen (verb-innholdet) forløper eller foregår på, for eksem-pel om den varer ved (durativ aksjonsart, som ihun sover trygt), gjentar seg (iterativ aksjonsart,som i britane fiskar på nordsjøsild), avsluttes(perfektiv aksjonsart, som i gløden hans varslokna) eller representerer en overgang (inkoa-tiv aksjonsart, for eksempel i det grønnes i ha-gen) (vi skiller ikke her mellom aksjonsart og as-pekt, slik Norsk referansegrammatikk gjør)

anaforisk pronomen påpekende pronomen somviser til ord som er nevnt tidligere i teksten, foreksempel den i setningen bilen er eit viktigtransportmiddel og ein stor ureinar, så den måvi sjå nærmare på (viser til bilen)

arveord ord som ikke er lånt inn i språket, detmotsatte er lånord

attributiv et adjektiv eller partisipp står i attribu-tiv stilling når det står umiddelbart framfor etsubstantiv (som ivrig i en ivrig hjelper); detmotsatte er predikativ stilling (han er ivrig)

avledning/avleiing ord bygd opp av et usammen-satt ord eller en sammensetning pluss forleddeller etterledd som ikke sjøl kan stå alene (soman-, be-, -else, in-, -ing, -leik, -sjon, -skap osv.),for eksempel antakelse (bare bokmål), bebygge(bare bokmål), bilist, kjærleik (mest nynorsk),tiårig

betydningslån/tydingslån innlåning av en ny be-tydning av et ord som språket har fra før; for ek-sempel er ordet familiær av eldre dato i norsk,men betydningen ”fortrolig” er lånt inn fra eng-elsk nylig (”jeg er ikke så familiær med dette da-taprogrammet”)

direkte objekt ledd som angir den eller det somberøres direkte av handlingen i verbalet, for ek-sempel boka i dei har skrive boka (tradisjoneltofte kalt bare ”objekt”)

distributiv bruk bruk av ord som angir eller visertil mengder, grupper e.l., på den måten at detsiktes til de enkelte individene eller eksemplare-ne, for eksempel politiet er sikre på at tyven erarrestert og det var lite folk ute, og dei gjekk igrupper

egentlig/eigentleg subjekt (i setninger med forelø-pig subjekt): det leddet som ville bli subjekt hvissetningen ble snudd og det foreløpige subjektetutelatt, for eksempel en konge i det var en gangen konge (egentlig subjekt kalles også potensieltsubjekt)

etymologisk objekt objekt som kommer av sammerot som verbet, slik vi har det i for eksempel beei bøn, gå sin gang, kjempe ein kamp

fagsjargong gruppespråk som brukes av folkmed tilknytning til et bestemt fagområde

fagspråk 1 i snever forstand: et tillegg til ordfor-rådet i allmennspråket som gjør det mulig å ut-trykke seg presist om faglige emner på et be-stemt område; 2 i vid forstand: språkbruk somer typisk for et bestemt fagområde

fagterm (fagord) ord eller uttrykk som hørerhjemme på et visst fagområde

fagterminologi (terminologi) samling av fagter-mer på ett eller flere områder

falske venner/vener ord i ett språk som ser ut til åbety det samme som ord i et annet språk, mensom betyr noe annet; for nordmenn er for ek-sempel rolig (”morsom”) en falsk venn i svenskog eventually (”etter hvert, til sist”) en falskvenn i engelsk

femininum (= hunkjønn), for eksempel kua, flaska

finitt verbform verbets former i presens, preteri-tum og imperativ, motsatt infinitt verbform

Noen fagord med forklaringerDe følgende begrepene er alle brukt i boka, og vi forklarer dem kort.


209

foreløpig/førebels subjekt ordet det (iblant ogsåder) brukt i setninger der det òg finnes et egent-lig subjekt, for eksempel i det finst mykje stygt isjøen, det var en gang en kone som hadde tresønner, det er ikkje sant at eg er slem

fornorskning/fornorsking utskifting av et lånordmed et hjemlig avløserord, for eksempel idé-dugnad til erstatning for ”brainstorming” ogstrikkhopping til erstatning for ”bungy-jum-ping”; jamfør norvagisering

frekvenslån det fenomenet at et ord språket harfra før, blir mer brukt fordi det også brukes i etannet språk; for eksempel er ulike trolig blittvanligere på norsk på grunn av svensk olika

fremmedord/framandord lånord som har så mangetrekk fra opphavsspråket at vi kjenner det igjensom fremmed, særlig brukt om ord med latinsk-romansk (informasjon, departement) og gresk(katastrofe, tema) bakgrunn

futurum to tempuser i norsk, nemlig vil, skal rei-se (1. futurum) og vil, skal ha reist (2. futurum)

generisk (= artsbetegnende; det motsatte er indi-vidualiserende) som gir arten av noe, i stedet forindividet eller eksemplaret; for eksempel erbåde hunden og mennesket brukt generisk isetningen hunden er menneskets beste venn

genitiv først og fremst bruk av endingen -s ellerpronomenet sin som middel til å uttrykke tilhø-righet, eiendom eller liknende forhold (som ikapellanens kjole, Truls’ bok, far sin bil)

genus grammatisk kjønn

grammatisk subjekt = subjektet i setningen, foreksempel skogen i skogen kallar, Leif i Leiffikk juling av Anna, og det i (han såg) at det varfint ver

gruppegenitiv når -s eller sin settes til siste ord ien gruppe, men står til helheten, har vi gruppe-genitiv, for eksempel Asbjørnsen og Moes even-tyr og kongen av Danmark sin siger (eventyre-ne ble samlet av Asbjørnsen også, og seieren til-

hører kongen, ikke landet); gruppegenitiver børavvises når de er flertydige eller altfor påfallen-de

helsetning/heilsetning (tidligere kalt ”hoved-setning” på bokmål og ”hovudsetning” på nynorsk) enhet som står alene mellom to storeskilletegn (punktum e.l.), og som ikke er ledd ien annen setning (for eksempel ho strålte mothan), men kan inneholde leddsetninger (for eksempel dei såg at ho strålte mot han), jamførperiode

hypotakse grammatisk underordning

idiom kollokasjon der helheten betyr noe anneteller mer enn det summen av ordene i vanligbruk utsier, for eksempel apostlenes hester(”beina”) eller kaste korta (”gi opp”) (idiomerkalles også idiomatiske uttrykk)

importord det samme som lånord

indirekte objekt ledd som angir den eller det somhandlingen i verbalet får mer indirekte konse-kvenser for (gjerne nytte eller skade), for eksem-pel Leif i Anna gav Leif juling

individualiserende/individualiserande som angireller viser til det enkelte eksemplaret eller denenkelte klassen blant flere, i stedet for arten, foreksempel er både hunden og mannen brukt in-dividualiserende i setningen hunden sprangbort til mannen som kom inn (det motsatte ergenerisk)

infinitivsuttrykk infinitiv med bestemmelserbrukt i setninger, for eksempel det er viktig å hatro på seg sjøl, å kunne reparere bilen er nyttig,det var fint å ete frukost saman med deg; infini-tivsuttrykk kan gi brudd på subjektsregelenhvis de uten omtanke knyttes til preposisjoner,som i etter å ha ete middag køyrde bussen vida-re med turistane

infinitt verbform verbets former i infinitiv og pre-sens og perfektum partisipp, motsatt finitt verb-form

210


intransitiv (om verb og verbalgrupper) som ikkekan ha objekt, for eksempel er lyste intransitivt ilykta stod og lyste i kvelden, det motsatte ertransitiv (jamfør kongen lyste mannen fredlaus)

kansellistil syntaktisk-stilistisk tradisjon i skrift-språket, blant annet preget av lange setningerog perioder, leddsetninger på flere nivåer, kom-pliserte substantiviske formuleringer og passiv

kollektiv bruk bruk av ord som angir eller viser tilen mengde eller gruppe betraktet som en hel-het, for eksempel det er stor fisk i vatnet, styretvar kritisk til forslaget (ikke kritiske)

kollokasjon fast vending, stivnet uttrykk, det vilsi gruppe av ord som opptrer sammen oftereenn en statistisk sett skulle vente

kompleks passiv dobbeltpassiv, konstruksjon av ty-pen kvinnen fryktes drept, som er omlaget av detfryktes at kvinnen er (blitt) drept (to setninger ipassiv er blitt kombinert, nemlig en helsetning ogen leddsetning som er objekt i helsetningen)

kondisjonalis to tempuser i norsk (temporalt erdet ”framtid sett fra fortiden”), nemlig ville,skulle reise (1. kondisjonalis) og ville, skulle hareist (2. kondisjonalis)

konjunksjon klasse av ord som binder sammensetninger eller setningsledd, for eksempel og,eller, men, verken – eller (sideordnende kon-junksjoner) og fordi, når, siden/sidan (under-ordnende konjunksjoner)

kontaminasjon sammenblanding, forveksling, foreksempel ved kombinasjon av to faste uttrykk:*det gikk som ild i varmt hvetebrød (av detgikk som ild i tørt gress og det gikk som varmthvetebrød)

leddsetning setning som er ledd i en annen set-ning (tidligere kalt ”bisetning” på bokmål og”undersetning” på nynorsk), for eksempel deuthevede setningene i ho sa at dei var dummeog den som ikke har gjemt seg nå, skal stå

logisk objekt (= patiens) det som logisk sett er

objekt for en verbalhandling, uten nødven-digvis å være grammatisk (direkte) objekt isetningen; for eksempel er situasjonen logiskobjekt (for verbet ”forstå”) i hennes manglen-de forståelse av situasjonen er et problem,mens regnskogen og livsgrunnlaget er logis-ke objekter (for henholdsvis ”hogge ut” og”øydeleggje”) i når regnskogen vert hoggenut, vert livsgrunnlaget for mange naturfolkøydelagt

logisk subjekt bruker vi her om det som (nevnt el-ler unevnt) logisk sett er subjekt for en verbal-handling (altså = agens), uten nødvendigvis åvære grammatisk subjekt i setningen; for ek-sempel er ”hun” logisk subjekt (for verbet ”for-stå”) i hennes manglende forståelse av situasjo-nen er et problem, mens det logiske subjektet(for ”hogge ut” og ”øydeleggje”) er unevnt i nårregnskogen vert hoggen ut, vert livsgrunnlagetfor mange naturfolk øydelagt

læreboknormal (i norsk ortografi): den trangerenormen innenfor den videre rettskrivningen,omfatter på bokmål blant annet antakelig, menikke [antagelig], bukta, men ikke [bukten], pånynorsk for eksempel straum, men ikke[strøm], gjester, men ikke [gjestar]

lånord ord som er lånt inn i språket fra et annetspråk, det motsatte er arveord (lånord kallesogså importord)

maskulinum (= hankjønn), for eksempel båten,kongen

modal som angår eller angir den måten den ta-lende mener utsagnet på, for eksempel vil i jegvil ikke reise (uttrykker vilje; betydningen er”jeg motsetter meg å reise”), jamfør temporal

naken form (nakent substantiv) et substantiv somverken har foranstilt eller etterhengt artikkel,står i naken form, for eksempel sak i sak som erpådømt av krigsrett

nomen agentis, ”handlerord” dannet av verb forå angi den som handler, for eksempel baker (avbake), programmerar (av programmere), admi-nistrator (av administrere)


211

norvagisering tilpassing av skrivemåten av lån-ord til norsk, for eksempel ”cashewnøtt” > ka-sjunøtt (obligatorisk), ”service” > sørvis (valg-fritt ved siden av service); jamfør fornorskning

numerus (= grammatisk tallbøyning), i norsk:entall eller flertall

nøytrum (= intetkjønn), for eksempel huset,eplet

objektsform form av personlige pronomen (meg,deg, han (bokmål også ham, nynorsk også ho-nom), henne (nynorsk også ho), oss, dere/dykk, dem/dei)

objektsgenitiv formuleringer med genitiv, særligs-genitiv, der ordet i genitiv er logisk objekt tilverbalhandlingen i verbalsubstantivet, for ek-sempel mesterskapets avslutning og kongenshenrettelse (noen avslutter mesterskapet, noenhenretter kongen)

objektspredikativ predikativ som står til objektet isetningen, for eksempel hardkokte i ektefellaneåt egga hardkokte neste morgon, der feil plasse-ring kan gi misforståelse eller komisk effekt:hardkokte åt ektefellane egga neste morgon;jamfør subjektspredikativ

ortografi rettskrivning; i norsk ortografisk tradi-sjon er det innført et skille mellom ”rettskriv-ning”, som er vid og omfatter alle tillatte for-mer, og ”læreboknormal”, som er en trangerenormal innenfor rettskrivningen

overbestemthet/overbunden form når et substantivhar etterhengt artikkel og i tillegg minst ett annet trekk som viser bestemt form, kalles detoverbestemt, for eksempel den gule hatten,denne greie jenta, bilen min

oversettelseslån/omsetjingslån lånord som er over-satt (ledd for ledd) fra opphavsspråket, for ek-sempel blodbank (av engelsk ”blood bank”) ogfroskemann (av engelsk ”frog man”)

paratakse grammatisk sideordning

parverb to verb av samme rot (etymologisk be-slektet) der det ene er sterkt og intransitivt mensdet andre er svakt og intransitivt og som oftestbetyr ”få til å gjøre det som det sterke verbet an-gir”; blant annet er ligge/liggje – legge/leggjeog ryke – røyke/røykje parverb

periode brukes her om det som står mellom tostore skilletegn (punktum e.l.), og som består avmer enn én helsetning (for eksempel Den galneGro slo, men Ola sprang.), jamfør helsetning

potensielt subjekt det samme som egentlig subjekt

predikativ 1 setningsledd som knyttes til subjekteller objekt blant annet gjennom verb somvære/vere, bli, hete/heite (usjølstendige verb),for eksempel sorenskriver i han ble sorenskri-ver i Troms eller ivrige i hjelparane våre var iv-rige (tidligere kalt ”predikatsord”); 2 som adjek-tiv: et ord står i predikativ stilling når det er pre-dikativ (1) , det motsatte er attributiv stilling

preposisjonsuttrykk forbindelse av preposisjon ogsubstantiv, pronomen e.l., kan stå som adverbial,som på loftet i vi sov på loftet, eller inngå somleddel i et annet ledd, som det samme uttrykketi soverommet på loftet er ikkje oppvarma

proord ord som gjentar innholdet av et annetledd, for eksempel så i i dag så er det mandag

refleksiv som viser tilbake til subjektet; det re-fleksive eiendomspronomenet er sin (med bøy-ningsformer), det refleksive personlige prono-menet er seg, og en refleksiv verbalhandling harvi i for eksempel skynde seg

rema (i utsagnssetninger:) det som sier noe omtemaet (2), og som følger etter det (i bilen solgtevi i går er bilen tema, solgte vi i går rema), jam-før tema

resiprok gjensidig; det vanligste resiproke prono-menet er hverandre/kvarandre

rettskrivning/rettskriving 1 ortografi; 2 den videnormen for ortografi og bøyning i norsk, omfat-

212


ter blant annet læreboknormalen, jamfør lære-boknormal

saktema se tema

sammensetning/samansetning ord som er sam-mensatt av to eller flere andre ord, som telefon-katalog av telefon og katalog, og jernbanesta-sjon av jernbane (sammensatt av jern og bane)og stasjon

semantisk som angår betydningen av ord

setning en setning kan være 1 helsetning (medeller uten andre setninger som ledd), 2 leddset-ning (setning som er ledd i en helsetning)

setningsadverbial adverbial som står nær det fi-nitte verbet og gjerne utsier noe om (modifise-rer) hele setningen, for eksempel aldri, alltid,da, gjerne, ikke/ikkje, jo, nok, vel, visst

sperring ord som settes inn og splitter ledd ellerandre ord som bør stå sammen, for eksempelordene i minste detalj i den i minste detaljoppsette planen

spisstilling framflytting av et ledd til begynnel-sen av setningen, for eksempel motvillig i hunmåtte motvillig innse at slaget var tapt > mot-villig måtte hun innse at slaget var tapt; hensik-ten kan være å framheve leddet, lage en flyten-de overgang fra setningen foran e.l.

styring det ordet som en preposisjon dannerpreposisjonsuttrykk sammen med, for eksem-pel skogkanten i frå skogkanten og dere i fordere

subjektsform form av personlige pronomen(jeg/eg, du, han, hun/ho, vi (nynorsk ogsåme), dere/de, de/dei)

subjektsgenitiv formuleringer med genitiv, særligs-genitiv, der ordet i genitiv er logisk subjekt forverbalhandlingen i et verbalsubstantiv, for ek-sempel mesterens anvisning og kongens valg(mesteren anviser, kongen velger)

subjektspredikativ predikativ som står til subjek-tet i setningen, for eksempel svært rik i far miner svært rik; jamfør objektspredikativ

subjektsregelen det skal (helst) være sammenfallmellom det grammatiske og det logiske subjek-tet i en setning; brudd på subjektsregelen er foreksempel: etter å ha ete middag køyrde bussenvidare med turistane, der turistane er logisksubjekt for verbalhandlingen i etter å ha etemiddag, mens bussen er det grammatiske sub-jektet

subjektsskjuling (ved passivkonstruksjoner) ute-latelse av hvem som handler (det logiske sub-jektet), for eksempel i setninger som når regn-skogen vert hoggen ut, vert livsgrunnlaget formange naturfolk øydelagt (hvem hogger ut ogødelegger?)

subjunksjon (= underordnende konjunksjon)

substantivsjuke overdreven bruk av substantiv;en setning som endringer av stor viktighet fant idisse årene sted på kirkepolitikkens område vi-ser substantivering av adjektiv: av stor viktig-het (bedre: svært viktige) og av verb: endringer... fant ... sted (bedre: endret seg); et alternativuten substantivsjuke kunne se slik ut: det skjed-de svært viktige endringer i kirkepolitikken idisse årene eller slik: kirkepolitikken endret segmye i disse årene

supinum den formen av perfektum partisippsom vi har etter ha, for eksempel køyrt i deihadde køyrt, eventuelt også etter få i setningersom de fikk gjort mye arbeid den kvelden

tema 1 saktema: det som en framstilling (en tekst,et avsnitt) saklig sett handler om; 2 grammatisktema (i utsagnssetninger på norsk): det som detsies noe om, det momentet som kommer først(før det finitte verbet), og som følges av remaet(i bilen solgte vi i går er bilen tema, solgte vi igår rema), jamfør rema

temporal som angår eller angir tid, for eksempelvil i ho vil vere framme i kveld (”ho kjem til åvere framme i kveld”), jamfør modal


213

tempusforskyvning forskyvning av presens tilpreteritum, preteritum og perfektum til plus-kvamperfektum eller futurum til kondisjonalisenten for å gjengi indirekte tanker eller tale(som i: vil det gå bra? > jeg spurte om det villegå bra) eller for å angi noe irreelt, ønskelig e.l.(som i: jeg ønsker jeg vinner i lotto > vant jegbare i lotto!)

terminologi se fagterminologi

transitiv (om verb og verbalgrupper) som kanstå med objekt, for eksempel er koke transitivt iog eg som kokte kaffi til dykk; det motsatte erintransitiv (jamfør kaffien kokte med ein gong)

tydingslån (nynorsk) se betydningslån

uekte partisipp sammensatt perfektum partisippder det ikke finnes noen tilsvarende infinitiv, foreksempel nylagd, ukokt (vi mangler verb som*nyleggje og *ukoke)

utfyllende/utfyllande infinitiv infinitiv som er be-stemmelse til et annet ord, særlig et adjektiv i

predikativ stilling, men der det grammatiskesubjektet gjerne er logisk objekt for verbalhand-lingen i infinitiven; i for eksempel desse bilaneer gode å køyre er å køyre utfyllende infinitiv,og bilane er logisk objekt for køyre.

utsagnssetning/utsegnssetning fortellende setning

verbalgruppe fast vending (kollokasjon) som in-neholder et verb, for eksempel sitte/sitje påmed, ta over

verbalhandling verbinnholdet (momentet avhandling eller prosess) i et verb, enten det stårsom verbal i en setning eller i infinitt form (somstrøyme i ho lét vatnet strøyme inn) eller er om-laget til verbalsubstantiv (som i kongens avgjø-relse er endelig, der verbet er ”avgjøre”)

verkstedspråk/verkstadspråk enklere type fagspråksom brukes i ikke-vitenskapelig sammenheng

verkstedterm/verkstadterm fagterm i verksted-språk

214


A

-a, -ede eller -ete på bokmål 86 f.-a eller -en i substantiv på bokmål 83, 85abc-bøker 32, 185accent, se aksentadjektiv i entall eller flertall / adjektiv i eintal

eller fleirtal 82 f., 87 f., 121, 140–142adjektivisk funksjon 86, 143, 145, 166adverbial, adverbiale ledd 46, 97, 143–146adverbiale ledd mellom å og infinitiv 137 f.,

145 f.a-former i bestemt form flertall på bokmål 84, 85a-former i verb og adjektiv på bokmål 86 f.a-infinitiv 77, 79, 138aksenttegn/aksentteikn 88 f.aksjonsart 50, 136, 208aktiv 45, 52, 130–132akutt aksent 89alfanumerisk datering 99allmennspråk 93 f., 112, 114, 122, 196anaforisk pronomen 156, 208anføringsverb, se utsagnsverbanførselstegn/hermeteikn 100 f., 109anglisismer/anglisismar, se engelske ord o.l.apostrof 92 f., 174 f.apposisjon 98, 157, 162arabiske navn/namn 116artikler/artiklar 156, 168 f.artsnavn/artsnamn 121, 141artsbetegnende entall / artsnemnande eintal 121arveord 62, 208, 210aspekt 136, 208astronomiske navn/namn 91, 117attributiv 44, 49, 125, 139–141, 143 f., 163, 208attributiv sperring 44, 49, 146a-verb i nynorsk 79–81a-/et-verb i bokmål 86avhengighetsform, se objektsformavledning/avleiing 73 f., 103–105, 189, 191, 208avløserord/avløysarord 112, 209avsnitt 43, 47avsnittsstruktur 54–59

B

bestemmerledd/bestemmarledd 49bestemt/bunden artikkel 169–172bestemt form entall / bunden form eintal 83–85bestemt form flertall / bunden form fleirtal

84–86bestemthet / bunden form 169bildetekster/bilettekstar 93, 99binde-e 63binde-s 63, 67, 70, 105bindestrek 92 f., 94 f., 117”blandingsspråk” 176bli-passiv 45, 130 f.blyantforslag/blyantframlegg 36–40, 61, 75, 120bokmålsmanus 39, 45, 72, 77, 104, 108, 123, 143,

146, 170boktitler/boktitlar 118breddesteg/breiddesteg 95, 98, 100 f.buestrek/bogestrek 101bunden artikkel, se bestemt artikkelbunden form, se bestemt formbydesetning, se imperativsetningbøyningsformer/bøyingsformer av substantiv

68, 75–79, 83–85bøyningsformer/bøyingsformer av verb 70, 75,

77, 79–82, 86 f.

C

cirkumfleks 89

D

datering 95, 99 f.den som tilvisande pronomen på nynorsk

159, 184direkte objekt 47, 131–134, 208distributiv (funksjon) 121, 142, 208dobbel bunden form, se overbestemthetdobbelt m i innlyd 70dobbelt/dobbel nekting 166dobbeltpassiv, se kompleks passivdramatisk presens 128durativ aksjonsart 130 f., 208dårlig/dårleg grammatikk 35

Liste over emnerTallene er sidehenvisninger


215

E

-ede, -ete eller -a i verb og adjektiv på bokmål86 f.

egennavn/særnamn 48, 69, 90 f., 94, 114, 115–119egentlig/eigentleg subjekt 139, 157, 161, 208 f.eiendomspronomen/eigedomspronomen 49,

161–163, 171 f.e-infinitiv 79ekstra e i s-verb på bokmål 86elektroniske læremidler/læremiddel 29-else, avledning/avleiing på 104, 106engelske bøyningsendinger/bøyingsendingar

114, 174engelske navn/namn 116, 118engelske ord 7, 40, 61 f., 77, 106, 173–177engelske skrivemåter/skrivemåtar 174engelskpåvirket/engelskpåverka pronomen-

bruk 162enkonsonantregelen/einkonsonantregelen 92entall eller flertall / eintal eller fleirtal 120–122,

139–143entall etter man 141entall for flertall (substantiv) / eintal for fleirtal

(substantiv) 121 f.entall ved brøker og desimaluttrykk / eintal

ved brøkar og desimaluttrykk 172entallspronomen som viser til substantiv i fler-

tall / eintalspronomen som viser til substan-tiv i fleirtal 158 f.

entydig/eintydig, entydighet 36, 50, 59, 84, 89,132, 156, 160–164, 167

e-post 204-ete, -ede eller -a i verb og adjektiv på bokmål

86 f.-et(e) i adjektiv på bokmål 86 f.etterhengt/etterhengd artikkel 122 f., 168–172,

211etterkontroll 119etymologisk objekt 135 f., 208etymologisk slektskap, behandling av ord med

68, 70e-verb 79–81

F

fagkonsulent 18, 34, 42fagordbøker 114, 195, 200–203fagsjargong 38, 108, 111 f., 208fagspråk 111 f., 122, 133, 153, 155, 178, 208

fagterm, se terminologifalsk kollektiv bruk 142falske venner/vener 173, 175, 178, 208fast sammensatte/samansette verb 136 f.faste uttrykk 88, 90, 103, 124 f., 135 f., 146 f.,

148–151, 154, 166, 168, 210fellesnavn/samnamn 91, 94, 117, 175fellesordlister 192 f.fellesutgaver/fellesutgåver 23–25figurtekster/figurtekstar 99finske navn/namn 89firmanavn/firmanamn 141flerleddede preposisjoner / fleirledda preposi-

sjonar 150, 155flerordsnavn/fleirordsnamn 91flerstavede fremmedord på bokmål 84, 86flertall/fleirtal av substantiv 78 f., 84–86flertall for entall (substantiv) / fleirtal for eintal

(substantiv) 122flertallspronomen som viser til substantiv i

entall / fleirtalspronomen som viser til substantiv i eintal 158 f.

flertydig/fleirtydig, flertydighet 114, 151, 163,209

foranstilt eiendomspronomen / føresett eige-domspronomen 163, 171 f.

foranstilt/føresett leddsetning 48, 53, 96 f., 167foreløpig/førebels subjekt 46, 48, 51, 139, 164,

177, 208 f.forkortinger/forkortingar 92–95, 98, 118, 126,

175forleddstilknytning/forleddstilknyting 57, 147,

158formelle regler/reglar 37 f.fornorskning/fornorsking 119, 173 f., 209forskrift for godkjenning av lærebøker 23forslag/framlegg med blyant, se blyantforslagfortidsprøve 167 f.frekvenslån 173, 178, 209fremmedord/framandord 38, 61 f., 76–79, 83,

86, 89, 106–108, 114, 174, 209fruktsorter/fruktsortar 91full utskifting av engelsk ordstoff 173futurum 129, 209førebels, se foreløpigføremålsuttrykk, se hensiktsuttrykkføresett, se foranstilt

216


G

gammeldagse/gammaldagse ord 111generisk 121, 168 f., 209genitiv, genitivskonstruksjoner/genitivskon-

struksjonar 63, 77, 92, 98, 123–127, 144, 152,163 f., 209

genussamsvar 158geografiske navn/namn 117gjenstandsobjekt 152godkjenningsordningen/godkjennings-

ordninga 17–22, 26 f., 179, 188grafisk endring 173, 180–182grammatikkbøker 19, 188, 195, 198 f.gramatisk analyse 96, 120, 156, 161grammatisk kommasetting/kommasetjing 38, 95grammatisk subjekt 51 f., 161, 209 f.grammatisk tema 47 f., 212grav aksent 89greske navn/namn 116grunnstoffnavn/grunnstoffnamn 76grunntall/grunntal 78, 172gruppegenitiv 126 f., 209

H

ha og være/vere som hjelpeverb 138 f.hakeparentes 74, 101handlerord/handlarord 51, 151 f., 210helsetning/heilsetning 43 f., 46, 48, 51, 127, 129,

157, 167hensiktsuttrykk/føremålsuttrykk 156, 168hensynsledd, se indirekte objekthenvisninger til lovparagrafer / tilvisingar til

lovparagrafar 98hermeteikn, se anførselstegnhistorisk presens 128historiske navn/namn 116 f.hjelpeverb 81, 128, 138 f., 174hovedform/hovudform 30 f., 33, 61, 70, 104hovedmål/hovudmål 184–188husdyrraser/husdyrrasar 91hypotakse, hypotaktisk 39, 43–46, 50, 209hypotetisk 128–130høyreaksent/høgreaksent 89

I

i og på ved stedsangivelser / i og på ved uttrykk som fortel om stad 153 f.

idiomer/idiom 52, 73, 103, 110, 148, 150, 153 f.,156, 168, 209

imperativ 79, 86, 89, 137imperativsetning 96, 166in medias res 59indirekte objekt 48, 131, 133, 151, 158, 162, 209infinitiv som objekt 137, 167 f.infinitiv som styring til preposisjonsuttrykk 51infinitivsknute 49infinitivsmerke 137, 146, 156, 167 f.-ing, avledning/avleiing på 70, 103–105inkonsekvens 37, 39innbyggernavn i Norge / innbyggjarnamn i Noreg

105, 197innbyggernavn/innbyggjarnamn i utlandet

104 f., 117, 197innskudd/innskot 44, 46, 96, 98, 100 f.innskutt/innskoten leddsetning 46, 97intransitiv 32, 37, 133–135, 209–211irreelt 128

J

jamstilt form 30 f., 33, 70, 73, 83, 87, 104, 180j-verb 81

K

kansellistil 43kinesiske navn/namn 116kirkenavn/kyrkjenamn 118kjerneledd 49, 126, 139, 141 f., 144 , 147, 152, 160 f.kjønnsnøytral 95, 159, 197”kjøtt kaker-feilen” 175klammeformer 30, 61klammer 30 f., 189–191klisjeer/klisjear 111 f., 146kløyvd infinitiv 188, 191knuter/knutar 48 f.kollektiv bruk 121, 141 f., 158 f., 174, 210kollektivform 77kollokasjoner/kollokasjonar 52, 88, 110, 121 f.,

136, 148–155, 164, 171, 209 f., 213kolon 100komma etter innledende/innleiande preposi-

sjonsuttrykk med infinitiv 35, 96


217

kommaregler/kommareglar 36, 38, 96–98kompleks passiv 131 f., 210kompliserte perioder/periodar 44 f., 50, 52kondisjonalis 128 f., 210kongenavn/kongenamn 117konjunksjoner/konjunksjonar 53 f., 59, 61, 90,

96 f., 141 f., 147, 156, 158, 162, 165–168, 210,212

konjunksjonsfattig stil 165konjunktiv 77, 130konkret forankring, preposisjonsbruk med 146,

148 f., 153konkreter og abstrakter på bokmål, bøyning av

83konsekvensretting 37 f., 68, 72, 77, 79–81, 83–88konservativ 31, 38 f., 73, 111, 147, 167konsonantforenkling 62 f., 191konsonantsambanda ggj, kkj, ngj, rkj, skj og

vokal pluss kj i nynorsk 70kontaminasjon 38, 109–111, 134, 146 f., 149 f.,

154 f., 166, 210kortformer av substantiv 76, 104kortformer av verb 77kortord 106kristendomsbøker 17 f. kristendomsfaget 20 f.kunstverk, titler/titlar på 118

L

landsnavn, se statsnavnlange betingelser/vilkår 128lange ledd 46, 48latinsk ending 79latinske navn/namn 117laust samansette verb, se løst sammensatte verbleddrekkefølge/leddrekkjefølgje 46 f., 154, 156,

158, 167leddsetning 43 f., 46, 48–50, 52 f., 96 f., 127, 129,

131, 157, 160–163, 165–167, 209 f., 212leseverk 19, 37, 179–188likestilling 18–21, 159linn, se svakliten forbokstav 90–92, 102, 117, 175, 181litteraturhistorie, litteraturhistorisk 184litteraturlister 101litteraturtitler/litteraturtïtlar 118logisk eller semantisk forhold ved genitiv 125logisk objekt 49, 52, 143, 151 f., 155, 211, 213

logisk subjekt 45, 51 f., 125, 131 f., 151–153,160–162, 210, 212

logiske tekstmarkører / tekstmarkørar 53 f.lov om grunnskolenlov om stadnamn 118lov om videregående opplæringlovtekst 123lyrisk prosa 182lærebokkritikk 6, 18, 43læreboknormal 6 f., 30–34, 61, 139, 180, 182, 184,

f., 187, 195, 205, 210–212løst sammensatte verb / laust samansette verb

136 f.lånord 61 f., 77, 103 f., 106 f., 174, 177, 179, 189,

208–211

M

markering av valgfrihet/valfridom i ordlister188–191

mellomrom 37, 90, 93, 95, 98, 100 f., 175metafor 59, 109modalitet 128–130modalt hjelpeverb, modalverb 131, 133, 137 f.,

174moderate former 31 f., 39, 73, 187, 191 f.monoftong 72, 134morfemgrupper 84morfologi 38, 61–63, 68–70, 72 f., 75–88,

103–108, 114–119morfologisk orddelingsprinsipp 92moteord 108, 111–113motepreposisjon 147–149musikktitler/musikktitlar 119målenheter/måleiningar 91, 93, 121

N

naken form, nakent/nake substantiv 122 f.navn på himmelegemer /

namn på himmellekamar 91, 117navn på husdyrraser / namn på husdyrrasar 91navn på offentlige institusjoner /

namn på offentlege institusjonar 118navn på oster/namn på ostar 91navnekonsulent/namnekonsulent 117, 206 f.navn/namn på norsk, se norske navnnekting 141 f., 146, 164, 166nevneform/nemneform, se subjektsform-ning, avledning/avleiing på 104

218


nomen agentis 51, 151, 210nominale ledd, nominalledd 50, 168norrøne navn/namn 116norsk bøyning/bøying 77, 114, 174norsk skrivemåte 66, 114, 117, 173, 177norsk språkstruktur 106norsk terminologi, norske termer/termar 114 f.,

175 f.norskbøker, norsklærebøker 179–181, 183 f.,

198norske navn/namn, navn/namn på norsk 115,

119norske ord for engelske 38, 106, 173, 175–177,

197norskfaget 19, 26, 29, 32, 184, 186norvagisering 33, 40, 62, 77, 173 f., 211numerisk datering 99numerussamsvar 158ny intransitiv bruk 133 f.nynorskmanus 7, 39, 44 f., 76, 83, 127nødvendig leddsetning 97

O

objekt ... jamfør direkte objekt, indirekte objektog logisk objekt

objektsform 83, 88, 157–161, 165, 211objektsgenitiv 124, 211 f.objektspredikativ 139, 142, 211obligatorisk retting, se rødrettingomskrevet/omskriven passiv 45, 130–135, 138,

177omskriving 44–46, 48 f., 52, 132opplæringslova 17, 22, 29 f., 188ordbok, ordbøker 30, 35, 37, 40, 61–63, 69 f., 73,

76–78, 81 f., 87, 94, 103–111, 114, 172, 176,192–194, 195–197, 200–203

orddeling 92ordenstall/rekkjetal 78, 99, 172ordlaging 105, 173, 198ordliste(r) 7, 30, 35, 188–194ordstilling 35, 131, 136, 140, 162ordtak 110, 148ordtilfanget i nynorsk 5, 192 f.ordvalg/ordval 5, 37, 45, 103–112, 173–178organisasjonsnavn/organisasjonsnamn 118ortofont prinsipp 62ortografi 5, 7, 17, 30, 33, 38, 60–75, 88, 94, 100,

120, 173 f., 179 f., 182 f., 195, 210–212

ortografiske feller i bokmål 73–75ortografiske feller i norsk 62–68ortografiske feller i nynorsk 70–72oster/ostar 91overbestemhet / overbunden form 169 f., 211oversatte titler / omsette titlar 118 f.oversetning 49oversettelseslån/omsetjingslån 115, 173, 175,

211

P

papirmanus 37parallellitet 50 f., 140, 158, 166parallellutgaver/parallellutgåver av lærebøker

5, 17–21, 22–30, 31, 179, 185paratakse 39, 43 f., 211parentes 101, 113, 189parkonjunksjon (= toleddet konjunksjon)parverb 68, 70, 82, 87, 134 f., 211passiv, passivkonstruksjoner/

passivkonstruksjonar 43, 45, 50, 130–132passiv infinitiv 52passiv pluss infinitiv 132passivvending 52, 132pausekomma 96pedagogisk 34, 45, 56, 129, 179–181, 184, 186 f.,

191–193perfektiv aksjonsart 132, 208perfektum om fortid 128perfektum partisipp 80–82, 86–87, 105, 136 f.,

138–140, 143, 160, 212 f.perfektum partisipp av s-verb på bokmål 87periode 6, 44–47, 50–52, 120, 145, 166, 209, 211personlige/personlege pronomen 83, 127, 131,

157–161, 211 f.personnevninger/personnemningar 63, 104 f.pinyinsystemet 116 f.plantenavn/plantenamn 76plassering av infinitivsmerket 137 f.pleonasme 52pluskvamperfektum 128 f.poesi, poetisk litteratur 180–184potenserende/potenserande genitiv 152 f.predikativ 47, 52, 80 f., 122, 139–144, 157, 160,

165, 208, 211, 213preposisjonsbruk med konkret forankring

146–148preposisjonsuttrykk 49, 51, 96, 103 f., 124–127,


219

129, 131, 134, 142 f., 145–148, 150–156, 158,160, 172, 211 f.

preposisjonsuttrykk med infinitiv, komma etter innledende/innleiande 38

presens partisipp 83, 105, 160presentering 48, 139 f., 164preteritum og perfektum partisipp på nynorsk

79–82preteritum på -a eller -et (bokmål) 33, 86private navn/namn 91, 118pronomenbruk etter enn og som 158proord 46prosalitteratur 180punktoppstilling 102påstedsadverb/påstadadverb 144

R

radikale former 31–33, 38 f., 73, 180, 185, 187rasenavn/rasenamn 91, 121, 141raud, se rødrefleksivt eiendomspronomen/

eigedomspronomen 123, 161–163refleksivt pronomen 159–161, 211regentnummer 38rekkefølgen av ledd, se leddrekkefølgerekkjetal, se ordenstallrelative adverb 163, 166 f.relativpronomen 163relativsetning 49, 51, 97, 132, 140, 157, 163rema 47 f.resiprokt pronomen 132, 165, 211retningsadverb 144retrograde danninger/danningar 137«rettesuggesjon» 36rettskrivning/rettskriving 30–33, 38, 61, 63, 73,

105, 114, 118, 180–184, 192, 195 f., 205,210–212

riksmålsformer 33, 73romerske navn/namn 117russiske navn/namn 115 f.rødretting/raudretting 36–40, 61, 75, 120

S

sakprosa 48, 54, 59, 109, 111, 119, 138, 157, 165,169, 181, 187

saktema 47, 56, 58 f., 211 f.sambanda g(g) og k(k) pluss j i nynorsk 70saman-, se sammen-

samiske stedsnavn/stadnamn 117sammenblanding/samanblanding av ord og

uttrykk 38, 109–111, 136, 146, 151, 155, 167,210

sammendragning i bestemt form entall / samandraging i bunden form eintal 76–78,84

sammendragning i flertall / samandraging i fleirtal 77 f., 84 f.

sammenlikninger/samanlikningar 70, 123, 158,162

sammensatte arts- og rasenavn med adjektiv /samansette arts- og rasenamn med adjektiv141

sammensatte preposisjoner / samansette preposisjonar 150

sammensatte verb / samansette verb 136 f.sammensetninger/samansetningar 42, 44, 51,

62 f., 67–71, 73–75, 77 f., 83–85, 87, 89, 92–95,103, 105, 115, 125, 136 f., 143, 152, 170–173,175, 191, 208, 212

sammensetninger/samansetningar med bok-stav som forledd 91, 95

sammenskriving/samanskriving 63, 89 f., 100,105, 170

samnamn, se fellesnavnsamnorsk 30samsvar entall – flertall /

samsvar eintal – fleirtal 158 f.samsvar mellom pronomen og kjerneledd 158 f.samsvarsbøyning/samsvarsbøying 81 f., 139 f.,

142 f.sangbøker/songbøker 179 f., 183semantikk, semantisk 7, 44, 53, 97, 142, 151, 198,

212semikolon 99, 102setningsadverbial 146, 177, 212setningsbygning/setningsbygnad 5, 8, 88, 103,

112, 173, 177setningsgrense 49, 52, 162setningsknute 49, 158setningslengde/setningslengd 47, 96s-genitiv 44, 83, 123–126, 211 f.sideformer 30 f., 33, 38, 61, 70–72, 74 f., 77, 79,

81, 180, 188–191sidemål 184–187sideordnede/sideordna ledd 94, 96, 170sideordnede leddsetninger /

sideordna leddsetningar 96

220


sideordnende konjunksjoner / sideordnande konjunksjonar 141 f., 165 f.,167 f., 210

sideordning, se parataksesidestilling av svært ulike ledd 51sin-genitiv 123 f., 126sjanger 59, 187skilletegn/skiljeteikn 95, 98–102skjønnlitteratur, skjønnlitterær 46, 59, 183skrive kjønnsnøytralt 95, 159, 197skrivemåten av navn/namn 41, 88 f., 115–119skråstrek 7 f., 94 f., 99, 159sløyfing av infinitiv 155sløyfing av ledd 45, 49 f.små bokstaver/bokstavar 91 f., 106som-setning 49, 163, 170songbøker, se sangbøkers-passiv 37, 45, 130–132sperring, sperrende/sperrande ledd 44, 48–50spisstilling, spisstilt 45–49, 52, 140, 158, 166språklig begrunnelse / språkleg grunngjeving

35språklig/språkleg intensjon 38språkpolitikk, språkpolitisk 37, 39 f., 83, 104språkvane 32, 35, 39spørrepronomen/spørjepronomen 163 f.spørresetninger/spørjesetningar 49, 163spørsmålstegn/spørsmålsteikn 36, 97, 99statsnavn/statsnamn 117, 171stedsnavnregister/stadnamnregister 117, 207stedsnavn/stadnamn 115, 117 f., 126, 153, 170 f.sterke partisipper/partisipp 80, 82, 87stikkordliste 6, 19, 107, 113stikkprøve 39 f.stil, stilistisk, stiltone, stilvirkning 19, 32, 37–39,

41, 43 f., 46, 48, 50, 53, 59, 73, 86, 104, 111, 127 f., 135–137, 140, 146, 154, 157, 164 f., 167,170 f., 179–183, 190

stor og liten forbokstav 50, 90–92, 95, 102, 106,117, 175

st-passiv 130, 132subjekt ... jamfør egentlig subjekt,

foreløpig subjekt, grammatisk subjekt og logisk subjekt

subjektsform 131, 157 f., 212subjektspredikativ 157, 211 f.subjektsregelen 38, 51 f., 210, 212subjektsskjuling 45, 131, 212subjunksjon 166, 212

substantivering av adjektiv og verb 44, 46substantivisk leddsetning 97, 131substantivsjuke 43–45, 137, 212supinum 80 f., 139, 188, 191, 212svake partisipper / linne partisipp 80 f., 86 f.svakt/lint presens 80 f.svensk påvirkning/påverknad 5, 112, 134,

147 f., 150, 154, 161, 163, 173, 177 f.svenske navn/namn 89s-verb på bokmål 86 f., 133 f.svesismer/svesismar, se svensk påvirkningsynonym, synonymi 53, 76, 108, 111, 115, 148,

150, 153, 165, 178, 189syntaks, syntaksspørsmål 7 f., 36–39, 41, 43–52,

53, 120–172, 173, 177 særnamn, se egennavnsærskriving 63, 89 f., 100, 103, 105, 167, 173, 175”søk og erstatt”-funksjon 37, 113

Ttabelltekster/tabelltekstar 99talemålsnær syntaks 43 f.tallord/talord 73, 78, 89, 123, 168, 172talluttrykk/taluttrykk 99, 172tankeenhet/tankeeining med verbalhandling

151, 160tankestrek 94 f., 98–102tegnsetting/teiknsetjing 95–100tekstbinding 36–38, 52 f., 143, 146, 156tekstmarkører/tekstmarkørar 53 f.tema 47 f., 54–59, 212tema som glir 58 f.tempusbruk 127–130terminologi 19, 30, 38–40, 42, 53, 103, 110–115,

137, 172, 176 f., 200 f., 208terminologilister 195, 200–203tidsangivelser/tidsuttrykk 47, 154, 156, 167tilde 89tillemping til norsk bøyning/

bøying eller ordlaging 173tilnærmingsformer 32 f., 70, 180tilvisingar, se henvisninger titler/titlar på bøker 101, 118 f.toleddet/toledda konjunksjon 142, 156, 166tospråklige kommunenavn /

tospråklege kommunenamn 117transitiv 68, 70, 82, 87, 133–138transitive verbalgrupper 104, 133, 135–138, 142,

147–150, 152, 154


221

transkripsjon til norsk 115 f.treleddinger/treleddingar 63trema 89tunge innskutte/innskotne ledd 46tungt språk, tung språkføring 48, 53, 111, 130,

146, 177tvetydig/tvitydig, tvetydighet 38, 46, 49, 59, 84,

104, 109, 122, 125, 127, 132, 137–139, 143, 146,148 f., 151, 158–161, 163, 167

typografi 41, 183

U

ubestemt form flertall / ubunden form fleirtal76, 78 f., 84–86

ubestemt/ubunde pronomen 161, 165ubestemt/ubunden artikkel 83, 122 f., 168ubundet/ubunden relativsetning 163uekte partisipper/partisipp 87 f., 143, 213uendret flertall / uendra fleirtal 78, 84uformell verbalhandling 151 f., 160 f.ufullstendig setning 50ugrammatisk 7, 38, 47, 129, 160underordnende konjunksjoner / underordnan-

de konjunksjonar 166 f., 210, 212underordning, se hypotakseunødvendig leddsetning 97upedagogisk 58utfyllende/utfyllande infinitiv 143, 155, 168utjamne, utjamning 38–40, 68–70, 72 f., 75 f.,

78 f., 83–88, 113, 127, 154, 170, 172utropstegn/utropsteikn 36, 41, 99utsagnssetning/utsegnssetning 47 f., 166,

211–213utsagnsverb/utsegnsverb 49

uvant/uvan preposisjonsbruk 147

V

valfridom i nynorsk 68–70, 78–83valgfri sammendragning / valfri samandraging

76–79, 84–86valgfrie skrivemåter / valfrie skrivemåtar 39,

61, 63, 68, 72, 111valgfrihet i bokmål 72–74, 83–88valgfrihet/valfridom i ordlister 188–191valgfri/valfri særskriving 63varsomt/varsamt normert 180–184venstreaksent 89venstretung, venstretyngde/venstretyngd 47 f.verbalgrupper, se transitive verbalgrupperverbalhandling 144, 151, 155, 160–162, 168, 208,

210–212verbalsubstantiv 51 f., 63, 76, 83, 104, 151 f., 160,

211–213verbalsyntaks 127–140verbbøyning/verbbøying i norsk 30, 33, 63, 70,

77, 79–82verkstedspråk/verkstadspråk 39, 108, 112, 213verkstedterm/verkstadterm 112 f., 213verte-passiv 45, 138vokalpar 69, 73vokalskifte, ord med 79, 81

Å

å eller og 167 f.årsakskonjunksjon 97, 167årsakssetninger/årsakssetningar 48

222


Aà jour 89, 114a konto 89, 94abonnent 62, 64, 66absorbere, absorpsjon 64accelerando 62ad gangen 150ad hoc 94adhockomité 94adsorbere 64adstadig 75aids 106ajourføre 89akkommodere 62, 65 f.akkumulere 62, 65 f.akontobetaling 94akselerere 65aktor 123akvedukt 64allé, alleen 89alle og enhver 110alle soldatar er nokre griser 171alle zlotyane 121allmenn (skrivemåte, bøyning) 63, 65allmenning 65allmue, allmuge 65altfor, alt for 90amanuensisen presenterte studentane for eit

logisk problem 134amme 110*analytisk filosofi sitt syn på språkhandlingar

126andre verdskrigen 172Andreas sin klasse 126angjeldende 111annan omsorgsperson 123annen verdenskrig 172Annes brev 125annonsen rettar seg mot sauebønder 148annullere 62, 65 f.anoreksi, anorexia nervosa 62, 68

[antagelig] 74, 210antall muligheter er altfor stort 175aperitiff 65 f.appartement 66appell, appellant 62, 65 f.appetitt 66 f.areal 64Aristoteles’ kunnskap 125AS 93, 95Asbjørnsen og Moes eventyr 126assonans 62, 66assosiere 62, 66asymmetrisk 62, 66atferd 74atkomst 74atskillig 74atspredelse 74atterhalden 105*av gangen 150av gårde 103av stor viktighet 44, 212avholdende 105*avgiftsauken skuldast prisstigninga 130avkleding, avkleing 105avleggs 65avokado 62, 64av/på-knapp 95avsetjing, avsetnad, avsetning 104avvikelse 104

Bbagen 65bakdel 109*ballets løve (nynorsk) 124ballett 65bankens godbit om lån til lav rente 149barna (bokmål) 86barneombodet er inhabil 141”batteriets kapasitet” (nynorsk) 125be si siste bøn 135bearnés 65

Liste over ord og uttrykkTallene er sidehenvisninger


223

begge søkjarane på stillinga 152behjelpelig(e) med 142beina (bokmål) 86belgisk kjempe 141bensin-luft-blanding 94bensin/luft-forholdet 95bere fram ei skål 137bergensdialekt 94beskadigelse (skade) 104best på bildelar 149bevilgning – bevilling 109bevis for, på 149bevisst på 149bil- og båteigarar 94bilane var gode å køyre 145, 168, 213bilen small i rekkverket 134*bilens motor (nynorsk) 124billedkunst 105billeg 71billett 62, 65, 67Bing(s) og Bringsværds romaner 126biskop, biskoppelig/biskoppeleg 66Bjørgvin(s) bispestol 126bjørnetjeneste 110bla gjennom boka 145blant andre, blant annet/anna 150blautkake 115blind(e) for 142blits 67blivende 110blowout 173blåfrossen 88boikott(e) 64, 173”bokas bærende idé” (nynorsk) 124*bokflaumen om livsstil 51boktrykkerkunstens oppfinnelse 124”Boltzmanns konstant” (nynorsk) 125bopel 64*braisere 64bramfri 110brekke (verb) 81, 135bresere 64brie 91brife 64, 173bror(en) min Olav i Bamble 163bru eller bro 73brødrene spilte på gitarer 122[bukten] 38, 85, 210bulldogg 65

bulleteng 65bumerang 66bygard 72bygging, bygning 104byte – bytte (nynorsk) 72bøkene blir gidde i gåve 81*bøkene er trykte i år (bokmål) 143”bøkenes verden” (nynorsk) 125bølgje 72*bøyet 87både Ibsen og Bjørnson var kritiske 142både til Per og til Pål 156

CCamilla elsket Welhaven,

motstander av hennes bror 162cd, cd-rom 92C14-datering 95champagne 61, 64charolais (okse) 91chassis 62cisterne 61computer 40cottage cheese 173cowboyar 77, 114, 174*croquis 64, 66

D”dagens teknikk” (nynorsk) 125dagsnytt, dagsrevyen 91dagsordenen 170*damen som koms, hatt 127datoen er gådd ut 81D-dur 91*de beste av dems innsats 127de der 158de – disse 156de er lik sin far 142de er opptatt(e) i klubben 143de Gaulle 91*de gitte oppgaver 140de har deres siste film med seg i kofferten 162de som 157Deatnu-Tana 117decennium 61dei lét seg fotografere saman 132dei meinte (at) tida var inne 166Dei sameinte nasjonane 118dei skulle ut og ete 180

224


*dei slapp ikkje ungdommen til 135dei som er innstilte, blir gjorde kjende

med avgjerda 139dei trefte ungdom og eldre på klubben og i

kyrkja 50*deigen skal eses 134dekkje 70*dele med seg 161dels – dels 96, 145[deltager] 74den andre verdskrigen 172*den blivende far 178den – denne 156den enkelte ungdom 169den gong 90Den himmelske freds plass 115, 117, 170den lovgjevande og den utøvande makta 169den norske bonde 169Den norske kirke 169den norske statsminister i Stockholms

beslutning 127*den søkte løysinga 140den tidligere Tyske demokratiske republikk 171den tusende krona 78den ære å ... 155, 168denne dør holdes lukket 170denne typen ord er sjeldne 142der hvor 167der sat ein fugl i treet 164derav 111derfor – difor 69 f.dere er hjertelig velkommen 143*deres raske svar på grunn av ferien 146derved 111desennium 61dessverre – diverre 70, 103 det – dette 156det beste resultatet nokon gong 177det eksotiske Ghana 171det er eg som avgjer 157*det er enorm stor avstand mellom synspunkta

143det er i Ketil sin klasse ho går 126det finnes de som 157*det har med kvalitet 155det som er jussens oppgave å klargjøre 50 f.det stedet jeg bor 163det tidligere Sovjetunionen 142, 171det var meg (som) du såg 157

det vart sende mange skip 139det vil vere urett å seie 129 f.dette er tilfellet 171dette fordi 50*dette meinte Linné at måtte vere feil 49*dette tydde eit stort framsteg 109*dette veit einkvar 109diametere eller diametrer 84die – amme 110difor – derfor 69 f.difor – korfor 70, 103dikterne er de som 157dilettant 62, 67dimittere 62, 66 f.direksjonen såg at dei ikkje kunne gjere vedtak

159diskré, diskret 67distriktsmessig betydning 44diverre – dessverre 70d-moll 91dog 108, 111, 146dobbelmonarkiet Austerrike-Ungarn 95dobbelt så mange i år samanlikna med i fjor 175 f.-dom(m)en (suffiks), dommen 68Donald Duck-blad 94dra opp – oppdra 136dra til Berlin og mekle 168drikkevasskjelde 70drik(k)s 64drope 72dry(g)edyra 84-døme, dømme 68dørene lukker 133døye – døyve 109

EEF-domstolen 91egga er nylagde 143ei gruppe av innvandrarar vart urolege 142ei raud fane, som er revolusjonsfargen 163eigarane er redd konkurs 143ein av styrkane ved demokratiet 122ein bør vere to når ein skal slipe ein kniv 165ein del lærarar blir tilsette i oppseieleg stilling

139ein av syskena 77ein kamp for pengeverdien som fekk

konstitusjonelle konsekvensar 49


225

ei(n) komma ei(n) veke(r) 172ein kvit pinn 110, 150einkvan 109, 141, 164eit firma basert i Sveits 61eit friskt pust 77eit slag båt 169ekstrinsisk 68elektrisk forretning 51elektrolytisk 67elevasjon er nødvendig 130eleven – han 159elevene er interesserte 140*embede 74emissær 62, 66en av brødrenes hester 127en av Stortinget nedsatt komité 49*en av medlemmene 169en bok – boka 88, 168en forelder 77en gruppe av (med) misbrukere 153en lateral deviasjon av den proksimale falang 112en må bygge på egne erfaringer 163en rem av huden 73en slags bikkjer 169encellete 87 f.enda – ennå/enno 145endiv 68enkel – enkelt 109enn så lenge 178ennå/enno – enda 145enskjønt 74entré, entreen 89entreprise 68epla 84erverv 74et herrens vær 125 f.et hyggelig påslag på lønna 178et lite, vakkert ansikt 96et skjelmsk(t) smil 77etter (hvert) som, ettersom 90, 167*etter å ha ete frukost venta ein båt på selskapet

51EU-kommisjonen 91EU-medlem 95EUs direktiv 92eunukk eller evnukk 61eutanasi 67evinnelig 74

Ffabrikant, fabrikkere 62, 65fait 174fakse 67faktoring 64falby 65familiær 109, 208*faren hans var en musiker 122 f.*faren min sin bil 126farge-tv 93fase ut 175fatwa 106fem kvit italienar 121fem mils veg 124femdel eller femtedel 78, 172*feudal 65fibere eller fibrer 84figur(ene) 1 og 2 171filosofier 112finlending 104 f.finn den største og minste verdi X kan ha 50finnes eller fins 87*4-del 92fireårig – fireårlig 109firkantete 87fittings 173 f.fjellets blomster 125fjorten slags sommerfugl 121flatstål 67flote 69*fluidum 68fluorescere – fluorisere 65*flyver 75flyktningmottak 63flyktningproblemet frå Rwanda 155FNs generalsekretær 92FN-vedtak 93foajé 67fok(k) 68fokusere (på) 112, 155folkeregisteret, Folkeregisteret 91”folkets makt” (nynorsk) 125fondy 67font 173for, fòr , fór, fôr 89for di 90for hundrede gang 78for resten 90”for rikets sikkerhet” (nynorsk) 125

226


for øvrig 90, 103, 105for øye, for øyet 172for å klare påkjenninga må druesukker

inntakast 52fordi han var fransk, tenkte Napoleon i

nasjonalistiske baner 53forelder 77*foreløbig 74foreskrive/føreskrive – forskrive 109*foreslå et forslag 135foretagende 74forfordele 110forhindre frå 148forholdene rundt leiegården 147*forhåndsregler 110formann 108formening 111forsettlig drap 74forskningen bak de nye reglene 147forståelsen vår av virkeligheten 172Forsøksrådet for skoleverkets sekretariat 127fortjenstmedalje 105forulykket 110forurensing, forurensning 104forvente 110fostervatnprøve 70fotballkampen Austerrike–Ungarn 95*foyer 67fra et(t) språk til et annet 169(fra) frisk bris til liten kuling 154”fra tidenes morgen” (nynorsk) 125fremmend 69fremre, fremst 64frilans(e),frilanser/frilansar 64, 173frisk 77fryse 82, 135*frå klokka 11–15 154fråhaldande eller fråhalden 105*fundamentale grunnposisjoner 52Fylkesmannen i Rogaland 91føles 87følgje 70–72, 76føresetnaden med to skilde kulturar 147føringar 112førjulsstri 63

Ggaid 174gallup 62, 65 f.Gamle Hammersborg 171gammal 70gang – gong 71 f.gammelindisk eller samskrift 166gard eller gård 73gaten 83*gavn 75*gear 65generalen lot sin sønn skyte 132*genert, *generøs, *genever 65getto 65*giraff 65gje(ve) (bøyningsvarianter) 81*gjenfunnede bøker 87gjennom – igjennom 90, 145glad i 145gladaste karen 171glaset knuser 133glasnost 106glei(d) 80glis(s)en 68Glomma eller Glåma 119gløden avtok i øynene hennes 156gobeleng 65gokart 64gong – gang 71 f.gongetabell 71graffiti 62, 65, 67*grease 65Grete Waitz’ innsats 92grev moltke 91grunge 106gryta hennar mor 123grå eminense 110gråsteinsmur – steinmur 63*guirlander 67gullkalv 110*gylden 74Gyldenløvefeiden 94 f.gymmen 66Göteborg 89gå for 136gå noen en høy gang 111*gå på stumpene løs 110


227

Hhabil, inhabil 62hal (stopp en hal) 68, 71, 110halde fast på, ved 148*halvfabrikata 77ham(m)ar 68hammere eller hamrer 84han arbeidde som (ein) grovsmed 123han brekket seg 135*han kallast Bykongen 132han kritiserte de norske spillerne som spilte

elendig 97han som alle profeter vitnet om, er kommet 158han takket kvinnen hvem han var gift med 163handikap, handikappe 64handout 115hands free-utstyr 177handtere 68han eller hun/ho 95, 159hange 70, 82, 135hanndyr (og dyrehann) 66han(n)kjønn 66har du gått Sydpolen på tvers, er du ganske

sliten 165har føltes 87har hjelpt 81*hardkokte åt ektefellane egga neste morgon

140, 211*have 75helsesøster skal undersøke barnet 123heltrukket 88henfallen 88henge – hengje 68, 70, 82, 135henger ikke på greip 111heng(j)ar, heng(j)ebru 68hennes dager er talte 143*henspeile på 110*henstille til noen om å 110, 155her kan utrekningane «sprekke» 100 f.herav 111hereford 91herrene er opptatte 140Herrens veier er uransakelige 126hete, heit 71Himmelfredsplassen 115, 117, 170hin karen 157hin time i Getsemane 157hinannen 165hindre fra/frå, i 148

hjernevinding 66*ho forskar sommarfuglar 134ho greidde å ta patrona da ho ramla ned

frå skåpet 159*ho kalte han Pus 81ho kunne ikkje svare da ho enno var sjuk 167ho mistenkte at mannen var utru 134ho vart gjeven pengar 133*ho vil tale oss radikale EU-tilhengjarars sak

127hollandés 65Holmlia-beboere 170homøopat 64, 178hov – håv 66, 68hovedsakelig 74”Humla flyg” 119hun erklærte seg ikke skyldig 146*hun knakk armen 134*hun tok skarp avstand fra innlegget 144hun valgte ikke å tie 137hundeskattbetalar – skattebetalar 63hva enten det gjelder 164hva lovgiver har ment 122hva som er tilfellet 171*hva ville skje hvis Sørstatene hadde vunnet

129hvem sitt ansvar 164*hvalp 74hver jordisk levning 141hver vår, hver(t) sitt 162hvert søsken 77*hvilken av guttene 164hvilket skulle bevises 163hvis ansvar 164hvorav 111hvordan fylle ut selvangivelsen 177hvorledes 111hvorvidt 167Härjedalen 89hyllest 74høgd 71høgskole 39høy- eller høytlønnet 67høyrselsvern 63høyttaler 67høyttravende 67hål, hålke 66*håndskrevede brev 87håndtere 68

228


håndverk 67hårdhjertet 75håv – hov 66, 68

Ii anledning (av) sjefens bryllup 155*i attenårsalderen arresterte politiet ham for

første gang 52i begynnelsen av 1800-tallet 154i dag, da Gud er erklært død ... 167i eller under arbeid 150i fjor 90, 103i forhold til i fjor 167i forkant 111i henseende til 111i henhold til 150i hel 90i lederetning(en) 123i løpet av 150i mange tilfeller så er det 46i markedet 154medhald av 150*i mente 151i møtet med skolen er seksåringen utsatt 172i 1960-åra 154i Paris møtte han Bjørnson med sin hustru 161*i tidas fylde (nynorsk) 124i valget mellom pest og kolera idé, ideer/idear 89identisk(e) med 142idrettsverdenen står på dagsordenen 171*ifølgje 90ikke engang 90ikke på langt nær 110*ikke skåret for tungebåndet 110 f.ikke/ikkje nødvendigvis 46, 146ikkejernmetall 42ikke-magnetisert 94ikkje – anten – eller 166ikkje verken 166imidlertid 53, 111, 146importauke frå Sverige 147impresario 66imøteses 45incentiv 61ingrespapir 41ingrid marie 91inkasso – innkassere 66inn over eller innover 145

*innan norsk industri 147innanfor skulesektoren 147innarbeidelse 104*innfinne seg med 110innforstått 64innkassere – inkasso 66innsikter 122, 174*innsynsrett i sakens dokumenter 51insitament 61intensivt fiske på nordsjøsild 152interessantere, interessantest 141interesse 62, 66, 79intrinsisk 68islending(e)saga 63isteden, istedenfor 90, 155italikere 117Ivar Aasen-vegen 94

Jjapp 106jarlsberg(ost) 91jeg har den ære å hilse fra Stortinget 155(jernbane)skjene 71jesuittordenen 117jetdrevet 88*jetong 65jo – desto 96 f.jogurt 61Johan Landlaus 115jorda 91juice 40, 61julestrid 163junior om kvinner 109Jämtland 89

Kkabinettsspørsmål 67kabriolet 64kalendere eller kalendrer 84kalle (for) 155kalle på, påkalle 136kalvene viste seg å være storvokste 143kan(e)vas 64kapitlet eller kapittelet 76, 78kapittel (kapitlene) 2 og 3 121kardigan 64kare til seg 66Kari hørte Karls mening om seg sjøl 160karibu 64


229

kasjunøtt 64 f., 211kassa- eller kasseapparat 105kassett 62, 67kaste blår i øynene på 110kat 66*Kharybdis 116Kiev eller Kyiv 65kinne 71kirka, kirkens 83, 124kirkas makt 124*kjempe rabatt 105kjennes, kjentes 87kjensgjerning 66kjerne 71, 79kjerring 85, 108kjukling 69kjøk(k)en 68kjølevatn – kjølvatn 64, 109kjømd 106kjøre et opplegg 111Klaus’ bok 92klokkartru 68kløtsj 173kneipp(brød) 38, 66knekke – knekkje 68, 70, 82, 134knesette 110*knickers 65knyte opp mot 136*kuffert 67kufte 72 f.*kold 74kolli 114kolossal 62, 65, 67kome ut å køyre 155, 168kom-ikker 117komme i inngrep med 111*kommunanes stilling 124kommunisere et budskap 133kompetanse på 147komplement – kompliment 109konfutsianisme, konfutsiansk 67kongen av Danmark sin siger 126kongen tør bli en hard motstander 137”kongens henrettelse” (nynorsk) 124*konstantere 66kontakt mot pressa 148konti 38, 76kontingent 68kontoen anses avsluttet 131

kontordame 108kor, kvar 103kortermet 87*korvidt 167krage eller krave 73kreativ 112”kreftenes samspill” (nynorsk) 125krenkje 70, 81krete 111krimmen 66kringkasting 74, 104krit 72kroki 64, 66krunglet(e) 72 f.krut 72krål 64, 67kulminere 65kun 108, 146kva, hva for, kva for nokre 164kvakksalver/kvakksalvar 65kvantaene 86*kvalitativ god forskning 144kvalitetsbrist 178kvar evige natt 141kvar, kor 103kvart dykkar område 162kvarts 66kvefs 70kven sin 164kvifor – derfor 70, 103kvinnen fryktes drept 131, 210kvit italienar 121, 141kybernetikk 64*kyrkjas makt 124køln(er)vann 89

Lla oss se på de av artene som har 158laben 64ladylook 113laget brende eit straffespark 134langskjegget 87langskjeggja 70lapp 108lasteskip – tørrlastskip 63laurdag 72lausne el. 72leggje 70, 80, 133, 211legitimasjon 68

230


*leia (form i preteritum) 81leilegheit 71, 106lek eller leg 73lenger – lengre 38, 78, 109, 144lêr 72, 89lesing, lesning 104lesste/leste 63leve et liv 135leve kongen 130liggje nær inntil 144Lincoln var positiv til forslaget 155liste eller litle 83literflaske – tolitersflaske 63ljod 69ljot 111ljuge 73lojal(e) mot 142lompe 67losne 72*lovlige konfliktsituasjoner 51Ludvig (franske konger) 116lukke opp døra 136lumpen 66*lunch 64lure opp i stry 110lusekøyre 137lyfte 72, 80lygn 69lykke eller lukke 69lyktes 87lyve 73lækjar, lækje 69 f.læraren – ho 159lærarinne 108*lærerene 86lærlingkontrakt 63lødig 110løn, lønsam, lønsemd, lønsoppgjer (konse-

kvens) 68låglønsgruppe 67

MMaastrichttraktaten 91, 94mackintosh 62madamma 66mage-tarm-kanalen 94makadam 62malingen ble brekket med koboltblått 135mange av oss gledet seg (oss) 160

manko på parkeringsplasser 107mannekeng 66*manøvre 68Martas andlet 124Marx’ teorier 92maskara 64maskinen startes ved å vri på en skrue 51 f.*massaker 68massing 71matematikk skjønner de fleste elever (at) man

må lære 49material(e) – materiell 109mave 73med hjelp av 148, 150med eller ved oppvarming 151 f.med hensyn på 150med hjelp fra 150med mindre 97med videre 93, 111med vitende og vilje 83, 110medels 69media 77, 114mediedekning 77medlem(m)en 68*medlemsskap 63, 67meget 111mellom andre, mellom anna 150Menneskerettighetserklæringen/

Menneskerettsfråsegna 119mengd 71, 121merg 71merittere 67merke – merkje 135mestre eller mestrer 84meteorologi – metrologi 68Mexico by 117middel – midel 76, 79midnattssol 67miksmaster 67milepæl 64minn verneombudet på at han tar opp dette 159minke – minske 68, 134misbruk av ungdom 151mishandle(r) folk gjør politiet ikke 47(mis)lyktes 87mjauar 115mjukt stål 115mjølk 73mor er 34 år og eneforsørger 123


231

motsatsen 178motsvar 104mulighet for, til 150munn-til-munn-metoden 94musikal 64”myndighetenes utspill” (nynorsk) 124mysli 68mål for, på produksjonen 149målet om full sysselsetjing 149målform – målføre 109*målsetning 74måndag 71månen 91

Nnagl 71, 79natoland 95naud 69nedbør(s)område 63, 105neger 108nemnd 68, 75nerd 106nesoddferje 170neurose eller nevrose 61nitid 110nitti grader(s) forskyvning 126no er ingen vaken lenger 141*noen og enhver 110noen gang, noensinne 72*nok ein gong 145noko som 50nokolunde 71nokon, nokre, somme 164nordafjelsk 63, 73*Noreg mottek flyktningar 137Norges Bank 91normanna 91norsk raudt fe 91Notodden-politiet 170 f.NRKs reportere 92NTL-er 95nyblitte foreldre 177nye innsikter 122nye sjefer kan være aktuelt 142nykk 70nyste 72nær inntil 144nærvere 69nødvendigvis ikkje 46, 146

nykel 69nå da vi er framme 167når fotgjengar er på veg ut i gangfelt 123når regnskogen vert hoggen ut 45, 210, 212

OOECD-områdets sterkeste økonomier 122offentlig – offisiell 109offentlig ansatte 144*ofte spurde spørsmål 135og/eller 165Oidipus, ødipuskompleks 68okle 71, 113oksid, oksidere 67oktroa, oktroajere 65, 67om bord 90om ein halv time kan du gle deg til ein fin

konsert i radioen 48om gangen 151om hvorvidt 166om lag 90omgå(e) 87omsetjing, omsetnad, omsetning 104omskreven 88onkel Oskar, den beste venen min, og tante

Olga 98onomatopoetikon 65, 107opp ad dage 151*oppbacking 64oppfatning av, om 149oppfordre til 151oppmerksom(me) på 142oppmode om 151*orange 65Oslo-avtalen 94Osterøybrua 118over bord 90overalt, over alt 90overdreven 38, 139overfor – ovenfor/ovanfor 66, 109, 146overhode – overhodet 75, 109overvåk(n)ing 104ozon – oson 67

Ppacemaker 173pakkis 108parallell (bøyning) 63pare 66

232


passasjer uten billett henvises til bemannetvogn 123*Pavarotti song heilt uaffektert under

regnskuren 175pc-en 93, 95Peirce sin filosofi 126pekepinn om 149pennal 66perestrojka 106personale – personell 109 f.pikkels 64piknik 64pilar 66pins 174*plata slepp underlaget 135Plotins tankeganger 122pløgde 70*pochere 64politiet er sikre i sin sak 141*politiet har en sentral rolle for folks trygghet 155politiet har ikke sett noe til samme 157politiet kom raskt til stedet 103, 172polyvinylklorid 175popkorn 64posjere 64potensial 64prefabrikkere 65premiere 88 f.”prestens lue” (nynorsk) 124Preussen, prøyssar, prøyssisk 65prinsipiell 66prinsippet om trykkefrihet 149privilegert 65problematikk 112produkt 112profittere, profitabel, profitør 67protesjé 65prototyp 64prøvet 87 f.prøyssar, prøyssisk, Preussen 65publikum, publikummer 66punkt(ene) a, b, c 171pæl 64på dagsordenen 171på den ene side 51, 171på følgjande måte 111på gang 111, 150på hogget 111på Island 153

*på kyrkjepolitikkens område 44på sikt 150på 1700-talet 150, 154påkalle, kalle på 136

Rrakrygget 87 f.Raudekrossen i Noreg 118raudvinsglas – vinglas 63raveparty 106registret eller registeret 76, 78regjeringens holdning om hjemsending 147rekne eller regne 73rektor 123rem 73renommé 62, 66*reportoar 66resurs 111resonere – resonnere 66resorpsjon 64rettssak 67”Richters skala” (nynorsk) 125riktig nok 90rimelegvis 178rimelig godt 112risikant 114ritual 64rokade, rokere 65Rosenborg var gode i første omgang 141rumpe 66røde 111rød(e) rhode island 121[røker] 75røst eller røyst 69råme 108, 111

Ssaga er matet av en svært avansert maskin 138sak som er pådømt av krigsrett 123*saka granskast 130saklig, hovedsakelig 74sakne – saktne 68sal, selje 71samstundes, samtidig 68 f.samt 108, 111, 165*samtalen varte lengre enn førre gongen 144”sannhetens øyeblikk” (nynorsk) 125sannsyn 104sannsynligheter 122


233

SAS’ ruteopplegg 92 f.satellitt 62, 66 f.*satsning 74*scanner 64, 176*scirocco 64scooter 61se gjennom fingrene med 52, 110se(e)s 87seie ifrå om 906 % oppslutning 126seks røde rhode island 121sekstien år 172selje, sal 70 f.senga sengana 91senga, sengens 83, 124sensor 123senter – sentrum 76, 78, 85Sentralsykehuset i Akershus 118sette sitt lys under en skjeppe 110*shampo 65*shia 65side(ne) 28–35 121Sikkerhetsrådet 118sikksakk 65”sin egen lykkes smed” (nynorsk) 125sinnssjuk 67sist november, siste november 171sisterne 61sjampanje 61, 64sjampinjong 64sjanger eller sjangrer 84sjansen til å få kreft 108sjeflege – sjefslege 67sjenert, sjenerøs, sjenever 65sjikt 65sjiraff 65sjirting 65sju. sjuende/sjuande 67sjukepleierske 108sjuårskrigen 117sjølv eller sjølve 83sjølvstendig(e) næringsdrivande 144sjåføren er kjørt til sjukehuset 138Skagerrak 117skanne, skanner/skannar 38, 64, 175 f.skatt(e)yter, skatteoppkrever 64 skattebetalar – hundeskattbetalar 63skattleggje 64skeiv 73

skifte eller skifta 80skikkeleg ekkel 112*skikt 65skille – skjelne 109skilles, har skiltes 87skindaud 71skine 81skiple 111skit(t)en 68, 83skjelmsk 77skjemmes, har skjemtes 87skjene 71skjere alle over ein kam 110, 148, 150skjorten, striskjorta 85skjøn(n), skjønnlitteratur 68, 71”skop” 112skott 68, 73skrevne framstillinger 87skrive under, underskrive 136*skuldast 130, 132skulderen eller skuldra 85skur(d), treskurd 68skuter 61skyet vær 88skyte ein kvit pinn etter 110, 150skålde 66*slalom 66Sleipne 116slenge – slengje 70, 82, 134sleppte 82, 135slukke 73slyngje 70*sløkkje på lyset 136slå seg for eller på brystet 110, 151slåss/slåst (bøyning) 82, 87smuldr deigen 79, 86smurning 104*sne 74Snorre Sturlason eller Sturluson 116*sogar 75sola brente 134solas diameter 124”soldatenes protest” (nynorsk) 125solskin 71solverv 74som at, som om 166*som barnets far viste hun liten interesse for å

ta ham med på avgjørelser 52som følgjer 111

234


somme, nokon, nokre 165sommar-OL 93song 71sosiale tiltak mot kriminelle 148*souvenir 66Sovjetunionen strekte seg frå Austersjøen

til Stillehavet 135spagetti 65spedbarn 64spekter, spektrum 76, 78, 85spisst/spist 63spjut 69sprengje 70*sprog 74spøkjelse 104, 106standard utrusting 105Stang så at dette ville aldri skje 46starte opp 136, 173Statens landbruksbank 91Statsminsterens kontor 124stein, edelste(i)n 74steinmur – gråsteinsmur 63stemor 64stengje 70stig 71*stille (eit) spørsmålsteikn ved 110stolt(e) av 142stong 71stopp en hal 68, 71, 110 f.stor stormsvale 121, 141store straumar 122storleiken av, på 153stove 69stram arbeidsmarknad 110*straumvirvel 72strei(d) 80strekke – strekkje 70, 82, 135stri, strid 71, 73stri(de) 77, 86stride den gode strid 135striskjorta, skjorten 85stykmor 64stynje 72, 81styremedlemmen lét vararepresentanten halde

innlegget sitt 161*styrets vedtak (nynorsk) 124styrkje 70, 81størrelsen av, på 149støtteark 115

stå opp mot 136stålet herdar raskt 133sundag 69, 72supé, supeene/supeane 89suvenir 66svart eller sort 73svarte natta 171*svecisme 64svekkje 70, 81svevn 69, 72svidande 105*svindel av valuta 152svogere eller svogrer 84syd 73sydenferie er ikkje lenger så dyrt 142syklane er melde stolne 139sylindere eller sylindrer 84symbol for, på 149syndaren var eg 157syndebukk 109 f.sysken, syster 72søderbergelektrode 42søkk(j)emyr 68søkke – søkkje 82sørgje 70, 81sørvis 33, 61, 174, 211søskenbarnet mitt er død 141*så får vi ikkje håpe at blandinga eksploderer

49så pass eller såpass 90så vel mannen som kona er skuldig(e) 142så å si 168sågar 75såld 66således/såleis 108, 111

Ttaket og veggene er råtne 142takknemlig(e) for 143takle 64taksi 62takymeter 107 f.talet på km 93tame 108, 111Tana- og Karasjokvassdraget 94tankeganger 122tankestillar 177tanker omkring 147 f.tapning 177


235

*tatt i betraktning av at 155*Tchad 64teater 76, 78, 84 f.teie 70, 80teip 61tegn for, på 149teksten (skal) skrives slik at den kan leses

nedenfra 131telefaks 67telemarksku 91tema 78, 84, 86, 209tempel 76, 78terrasse 66tête-à-tête 89tett på 111tigere eller tigrer 84til både Per og Pål 156til dels 90, 145til gagns 68, 150*til månen sa McNamara at USA ville sende

mennesker 49til stede, til stedet, tilstede 103tilbakeholden 105tildekking 70tildekte hull 140tilfellet 171tilfreds(e) med 143tilgang på, til 149(til)heng(j)ar 68tilhøyr 104tillitsmann 108tilskrive 136 f.tiltagende 73tjue, tjuende/tjuande 67tjuv 73to belgiske kjemper 141to bilder av Ekeland 151to fem(te)deler 172to fisk 121to og en halv side 172to sekker mjøl er ubrukeleg(e) 142to veker(s) ferie 126toetasjes 95, 172*Tokio 65tolitersflaske – literflaske 63tolmod 72topp resultater 105*torv 75tospråklegheit 106

tovinget 87trafikal, trafikant, trafikkere 65tragisk 112trakt – trekt 71transe 64transjere 64tre firedels takt 172tre – træ 64tredagersritt 172trefte 81trekte 81trenge – trengje 70, 82trenges, trengs 87treskje 70treskurd 68trikk eller triks 64trilogi 66trimmen 66trivast 81trives 87trong 71tru eller tro 73trugsel, trugsmål 67Truls’ far, Truls sin far 123*trusel 67Tryggingsrådet 118*trykket 87trykkje 70træ – tre 64træl 71trøtt eller trøytt 69*trådløs telegrafist 51T-skjorte 91Tsjad 64Tsjekkia er vakkert 142tungtvatnsabotør 70tunnel 62, 66*1000-vis 92tussmørke 67tvinga 81tynne eller tønne 69tynnveggja 70Tyrol 65tysdag 71Tyskland ble budt vilkår landet ikke ville godta

131*tæret 87

236


Uuenig(e) i 143ulike 108, 112, 178, 209ultrafiolett 67*under de ti dagene 148under eller i arbeid 150undervassbåt 70unik 112unnselig 109unnvike ukjente drikkevarer 178ur(d) 68ureining 104urinnbygger 178USA fraus ut Cuba 135ut og ete 168ut over eller utover 62, 145Utanriksdepartementet 69*utarte seg 110*utblåsning 74utbyt(t)e 72ut(e) å køyre 156, 168*uten verken mat eller drikke 166*utesteng dei ikkje 137utlegging 70utlysing 104utsiktsvindu til Europa 51uvegerlig 110

Vvakre Wien 171vakuum 40, 67valget mellom pest eller kolera 165valp 74vantrives 87varsel(s)trekant 63*varsko 66vater 67ved eller med hjelp av 148, 150ved eller med oppvarming 151 f.*ved sidan av 150ved tørking av negativer bør de henges opp

i to timer 52vedrørende 111vegen Rjukan–Kongsberg 95, 100vegen stig 9 cm pr. m 93vegre seg for 146, 151veit eller vet 73vekkje 70vekten av, på 149, 153

vel skoren for tungebandet 110 f.vel, vel(l), vell 66velje 70 f., 81velment – velmenende 109ven, venekrins, venleg, vensemd, venskap

(konsekvens) 68venje 71veps 70, 74vêr 72, 89ver så god å sitje 168ver varsam slik at skade ikkje oppstår 177verdien av, på 153Verdshelseorganisasjonen 118verke – verkje 71, 133verken 70, 74verken Ibsen eller Bjørnson var kritisk 142verkstedindustri 67vernissasje 65vesle 83vi diskuterer mot ei løysing 147*vi hadde ein lenger samtale 144*vi minker tilførselen av gass 134*vi spør den blivende far om han gleder seg 178via Kastrup 147vice versa 67*videnskap 74vie 70*viktige nøkkelpersoner 52ville vere med på å utforme 168villnis 67vinding – vinning 66vinen og ølet var dyrt 142vinglas – raudvinsglas 63Vinter-Noreg 91*vinter-OL ’94 92virak 108, 110virvel 72, 74viss du kjem i morgon 70vis-à-vis 89, 114vit 68 f.vitende og vilje 83, 110vordende 110, 178vær snill og send 168være nær forestående 145være ute å kjøre 156, 168være venn(er) med 122Vågå skule 118våre liv er i dine hender 122


237

WWarszawapakten 91, 95watt 91wc eller WC 92WHO 118woofer 114 f.

Xx antall tilfeller 175x-akse 91, 95x-en, x-ar, x-ane 92, 95X-kromosom 91

Yynske, ynskje, ynsk(j)eleg, ynsk(j)eliste 69 f.yoghurt 61

Zzlotyane 121

Æære vere 77, 130æren av å hilse på noen 155

Øødipuskompleks, Oidipus 68økonomier 122, 178økumenisk 64ølet og vinen var dyr 142ømtolig 72ønskekonserten 91øra 84ørkenspredning 42øvete snekkere søkes 88øyre – øre 72øyro 78

Åå finne si oppgåve i livet 162å høre folk skjelle en ut 161å skrive brev til seg sjøl 161å vere skild frå nokon 139åfått 108åkerø 91åra eller årene 84*årsaken til opprøret skyldtes økning i

brødprisen 51årsdebutere 137åtte timars dag 124åttiein hol 172

238


Norsk språkråds skrifter

Nr. 1 – Norsk som framtidsspråk i arbeidsliv og næringsliv. Oslo 1995. 106 s.ISBN 82-990559-1-1 (utselt)

Nr. 2 – Norma i nynorsk. Debatt. Oslo 1995. 64 s. ISBN 82-990559-3-8

Nr. 3 – Rettskriving hos nynorskforfattarar. Av Lars S. Vikør. Oslo 1995. 62 s. ISBN 82-990559-4-6

Nr. 4 – Purisme på norsk? Oslo 1997. 72 s. ISBN 82-990559-5-4

Nr. 5 – Ordtilfanget i nynorsk – synsmåtar og røynsler. Oslo 1998. 114 s. ISBN 82-990559-6-2

Documents

Rettleiing i lærebokarbeid