Ritualer - Universitetet i Troms¸

Kunnskapsmagasin fra Universitetet i Tromsø 2011 • nr. 4

Ritualer

PORTRETT:

Martha Otte30. SAMAR PÅ UTSTILLING:

Selde ikkje sjela si12.8. PREMATURPROSjEKT:

Gir økt intelligens

2 ••• Labyrint 4/11 – Universitetet i Tromsø

Nansen-Amundsen-året 2011 er på hell. Mye har vært sagt, skrevet (og vist fram) om hvordan polarheltene levde ut sine drømmer og trossa store farer. I Labyrint har vi blant anna fortalt om Amundsen som viten-skapelig assistent, Nansen som kunstner, om polar enkene, hvis strabaser må ha kunnet måle seg med polarheltenes, og i dette nummeret om Amundsens forfat-terskap (som visstnok ikke står i stil til hans ekspedisjoner). Og mye har vært skrevet om Tromsøs rolle i de mange polarekspedisjone-ne: porten til Ishavet, den siste trygga havna før mørket og kulda.

Et høydepunkt i jubileumsåret er hundreårs-dagen for Amundsens ankomst til Sørpolen. Sida han som den første satte fot på pol-punktet, har mange tusen fulgt etter. Bare nå i desember er det nesten 60 nordmenn som skal seile eller gå på ski til Sørpolen med planlagt ankomst på hundreårsdagen 14. desember.

Det å følge i noens fotspor på denne måten er et ritual, ei «handling med symbolsk betydning som gjentar seg på en bestemt og forutsigbar måte», som du kan lese mye mer om i temaartiklene i dette Labyrint. Enten det er i form av byvandringer til dikterbuler i trange bakgater, pilegrimsferder, klatre-ruter eller kryssing av gangfelt i Abbey Road, vil mange følge enhver førstereis.

I geografisk forstand er det ikke lenger hvite flekker på kartet. Mennesket har vært overalt. Tida for å sette det første avtrykket er ugjenkallelig forbi. Men det er mye vi ikke veit om verden, mange oppdagelser som gjenstår, mange spørsmål som krever svar

og kunnskapshull som må tettes. Når den nasjonale markeringa av hundre-årsdagen for Amundsens sørpol ekspedisjon er lagt til Tromsø, er det dette

den minner oss om: At Tromsøs rikdom og vekst er lagt på et grunnlag av eventyrlyst og utforskertrang, mot og pionerånd. For oss er arven etter Nansen og Amundsen – og etter jubileumsåret – ei påminning om at det fortsatt er det vi lever av: Å utruste unge, modige og talentfulle mennesker for å gå inn i det ukjente, inn i mørket og kulda for å finne noe eller gjøre noe som ingen har gjort før; å kartlegge de hvite flekkene i natur, kultur, mennesker og samfunn. Fordi noen må gå først, slik at mange kan følge etter.

God fornøyelse – og et godt 2012!

De hvite flekkene

Asbjørn Bartnesansvarlig redaktør

Labyrintuit.no/nyheter – 77 64 40 00Kunnskapsmagasin utgitt av Universitetet i Tromsø

Nummer 4/2011, 5. årgangOpplag: 10 000

ANSVARLIG REDAKTØR:KommunikasjonsdirektørAsbjørn Bartnes [email protected].: 77 64 53 54

Design: H*K Layout: Tove Midtun, UiTTrykk: Gunnarshaug Trykkeri ASISSN: 1890-565X

Neste nummer kommer mars 2012

MedarbeidereRedaksjonen:Redaktør: Mona SolbakkJournalist: Maja SojtaricJournalist: Randi M. Solhaug

BidragsytereSigrun Høgetveit BergLasse JangåsAndreas PalménElisabeth Øvreberg

OmslagsbildeAndreas Palmén

Abonnere? Det er gratis å abonnere på Labyrint

Send e-post til [email protected], ring 77 64 49 82, eller skriv til

LabyrintAvdeling for kommunikasjon og samfunnskontaktUniversitetet i Tromsø9037 Tromsø

Labyrint trykkes på miljøvennlig papir

«Noen må gå først, slik at mange kan følge etter»

8PrematurprosjektLeder

6Gull av gråstein

4Ny viten

Universitetet i Tromsø – Labyrint 4/11 ••• 3

Innhold: Labyrint nr. 4 • 2011

Aktuelt:6 Nytt geologisk funn:

GULL Av GRÅSTEIN

8 Prematurprosjekt: GIR bARN øKT INTELLIGENS

12 Utstilte samar på 1800-tallet: SAMANE SELdE IKKjE SjELA SI

30 Kjemiåret: jULEMATKjEMI

40 Sjokolade: MÅ hA dET, bARE MÅ hA dET!

44 Nansen-Amundsen-året 2011: AMUNdSENS ARKTISKE wESTERN

46 Selvmord: KREvENdE Å hINdRE SELvMORd I PSyKIATRIEN

Portrett:34 Martha Otte:

AMERIcAN bEAUTy

Kronikk:48 Øystein A. Vangsnes, språkforskar:

dEN NORdNORSKE RANGSTIGEN

Tema: Ritualer18 RESPEKT ER vÅRT vIKTIGSTE RITUAL

22 I RETTEN RÅdER RITUALENE

24 KONTAKTER fORfEdRENE fOR Å bLI fRISK

26 LIvSfARLIG TROLLdOM

28 KjæRLIGhETSSTEINENE I KyOTO

Spalter:38 ARKITEKTUR

15 fOTOGRAfIET

39 LEKSIKON

50 ER dET SANT, PROfESSOR?

51 REKTORS hjøRNE

51 bARNEhjøRNET

12Utstilte samar

15Fotografiet

18TEMA: Ritualer


NY VITEN

Færre snøleoparder enn man trodde Snøleoparder holder til i de høye fjellene i Sentral-Asia. Det forsiktige kattedyret er utryd-ningstruet og et sjeldent syn.

Antallet snøleoparder ble tidligere vurdert ved å telle tegn, som fotspor og avføring, samt gjennom lokalbefolkningens observasjoner. Nå viser det seg at disse metodene i stor grad har overdrevet antallet snøleoparder. Nyere genetisk forskning på innsamlet avføringsmate-riale i en nasjonalpark i Nepal, viser at kun 19 av 71 avføringsprøver tilhørte snøleopardene. Disse prøvene kom fra ni individer – tre hanner og seks hunner.Kilde: BioMed Central/alphagalileo.org

26 TEMA: Livsfarlig trolldom

24TEMA: Kontakter forfedrene

20TEMA: Verdt å vite

Foto: Wikimedia Commons

Foto: colourbox.com

Fisk beskytter barn mot astmaBarn som begynner å spise fisk før fylte ni måneder har en lavere risiko for astma og tungpusthet, viser en ny svensk studie at mens fisk har en beskyttende effekt mot utvikling av luftveisplager, så øker risikoen hvis barna behandles med bredspektret antibiotika i løpet av de første leveukene. Det samme gjelder om moren spiser paracetamol under svangerskapet. Kilde: Acta Paedriatica.com/alphagallileo.org


NY VITEN

Alzheimers kan forsinkesUtviklingen av Alzheimers sykdom kan forsinkes med kortere pensjonsalder, mindre medisinering og tettere oppfølging. Ved aktivisering og stimulering beholder Alzheimers-pasienter sine kognitive evner. Det er vist at høy utdannelse og økt fysisk aktivitet har sammenheng med redusert risiko for Alzheimers sykdom.

– At vi har en pensjonsalder i Norge på 62 år kan teoretisk sett passivisere befolkningen i denne aldersgruppen og øke forekom-sten av Alzheimers sykdom, sier Fred Andersen som nylig avla doktorgrad om temaet ved UiT. Han mener at hans nye funn må bidra til et større fokus på å holde de over 60 år aktive og lengre i arbeidslivet.Les mer om dette på: uit.no/nyheter.

Fornuftige fotballfans er mest lojaleDet er nærliggende å tro at de fotballsupportere som er mest følelsesmessig engasjerte, også er de som er mest lojale til fotball-klubbens merkevare. Siden det er vanskelig for en lojal supporter å skifte lag, har forskere antatt at også deres kjøpsatferd med tanke på klubb effekter var motivert av emosjoner. Men en ny spansk studie viser at de fans som er mest lojale og engasjerte i forhold til klubbens merkevare er de som motiveres av rasjonelle og kognitive handlinger. Kilde: Universitat Jaume I/alphagallileo.com

Punk-rock arkeologi: Vanligvis ser arkeologene etter jernalderkunst og steinalderobjekter når de skal analysere sporene etter fortidig menneskelig aktivitet. Men i en ny studie setter britiske arkeologer søkelyset mot en kjøkkenvegg i London. Der har de oppdaget graffiti laget av Sex Pistols vokalisten Johnny Rotten på midten av 70-tallet. De kaller funnet for en mektig representasjon av en radikal historisk bevegelse, og foreslår at leiligheten får status som anti-kulturarv.Kilde: University of York/alphagallileo.org

30 Julematkjemi28

TEMA: Kjærlighetssteiner i Kyoto

34 Portrett: Martha Otte

Foto: colourbox.com Foto: nicoretro/flickr.com

Kan for lite om Wikipedia I mange fagmiljøer er det å bruke Wikipedia som kunnskapskilde bann-lyst – men studentene gjør det likevel.

Hilde Brox er stipendiat ved UiT og forsker på hvordan holdninger og bruk av Wikipedia former vårt kunnskapssyn. I begynnelsen av prosjektet hadde Brox en ide om at studenter jevnt var mer kyndige på Wikipedia enn forskere. Men hun oppdaget raskt at de kunne like lite om nettleksi-konet.

– Å forstå hvordan kunnskap blir produsert og delt på Wikipedia, er en sentral del av vår tids alfabetisme. Jeg trur at denne typen kompetanse er heilt avgjørende for at moderne mennesker fullt ut skal kunne ta del i informasjonssamfunnet, sier Hilde Brox.Les mer om dette på: uit.no/nyheter


I veikanten kan du se et veldig spesielt geologisk fenomen. Omgitt av den spra-glete og alminnelige granitten ser man en 20 centimeter bred stripe av ensfarget, men sjelden, grå stein.

Ikke særlig spennende tenker du kanskje? Men der du og jeg ser en grå masse, ser geologene en bemerkelsesver-dig og unik bergart - lamproitt. Og de vet

at her i denne veiskjæringa på Kvaløya kan man finne uventede skatter.

– En bergart består av flere mineraler. Noen bergarter er så finkornet at det er vanskelig å se alle mineralene. Det er tilfelle med lamproitt. Da vi oppdaget denne bergarten på Kvaløya var vi veldig spente på hva vi kunne finne, forteller førsteamanuensis Kåre Kullerud.

Finnes Få steder i verdenStripa med lamproitt forgreiner seg i tynne linjer, forsvinner under løs-massene for så å dukke opp igjen i det store granittmassivet. Den strekker seg ti kilometer innover Melketinden og på satellitt kart ser det ut som om noen har tatt en linjal og tegnet den inn i land-skapet.

Gull av gråsteinEn grå stein i en veikant på Kvaløya forteller historien om hvordan geologene i Tromsø trodde at de oppdaget et helt ukjent mineral.

Det sjeldne, og inntil nylig ukjente, mineralet lyser grønt på dette mikroskopbildet. Det er funnet to plasser i verden – på Kvaløya og i Indre Mongolia. Foto: Kåre Kullerud

44 Amundsens arktiske western

40Sjokolade

39Leksikon


– For 330 millioner år siden sprakk granitten i fjellet. Sprekken ble forårsaket av spenninger i jordskorpa, og den fort-satte hele veien ned til mantelen. Under stort trykk og i stor fart kom flytende steinmasse opp fra 50 til 100 kilo meters dyp og gjennom denne sprekken. Den ga opphav til denne bergarten her. Når denne lavamassen avkjøles dannes krystaller av unike mineraler.

Lamproitt finnes bare noen få steder i verden og alle steder har den en helt forskjellig kjemisk sammensetning. Kåre Kullerud visste at disse 20 centimeterne med tilsynelatende unnselig grå stein var unike for Ersfjorden. Så han fikk laget et preparat av bergarten: De hentet inn små klosser av lamproitten, limte den fast på en glassplate og polerte det til et tynt filter - tynnslip.

Da de så dette i mikroskop fikk de seg en overraskelse.

et helt nytt mineral?I mikroskopet ser bergarten like anonym ut som ute i naturen: Blikket flakker lett over de tilsynelatende kjedelige mellom-brune, og grå kornene. Men plutselig så ser et grønt øye tilbake på deg. Det er omgitt av et øyelokk i glitrende bronse og med svarte vipper.

Bronsen er noe så enkelt som kråkesølv. Det svarte mineralet rundt er baotitt som er så sjeldent at det bare er funnet åtte andre steder i verden.

Men det grønne mineralet visste ikke engang forskerne hva var. Kjemiske analyser avslørte at mineralet blant annet inneholder krom som gir det den

særegne fargen. Kullerud fant ingenting lignende beskrevet i geologisk forskning og skjønte at de hadde oppdaget et helt nytt mineral.

Det neste steget for geologene var å gjennomføre forskjellige typer analyser,

som man ikke hadde verktøy til å gjøre i Norge. Da de sendte forespørsel om dette til internasjonale fagmiljø fikk de en overraskende beskjed: Joda, mineralet var helt ukjent. For noen få måneder siden.

– Vi ble slått på målstreken av noen japanere som, utrolig nok, hadde funnet samme mineral i Indre Mongolia. Det var litt skuffende.

Kullerud hadde håpet på å oppkalle mineralet blåmannvikitt etter Blåmann-

vika på Kvaløya. Men det er de som oppdager mineralet først som får lov å gi det et navn. I stedet ble det hetende yangzhumingitt etter en kjent kinesisk professor.

syntetisk Fremstilt– Tilfeldighetene ville ha det til at dette mineralet også tidligere var kjent – ikke som et naturlig stoff, men som et synte-tisk mineral. Det brukes som tilsetnings-stoff i maling og smøremiddel.

Det er mulig å lage mange mineraler som man ikke finner i naturen. Men det man ikke kan lage, og som bergarten lamp-roitt kan inneholde mye av, er såkalte jordartselementer.

Jordartselementene er sjeldne grunn-stoffer. Disse er veldig dyre, og popu-lære, bestanddeler i mange teknologiske nyvinninger.

– Neodym (Nd) brukes blant annet i hybridbilene. Det er umulig å lage – noe som betyr at det må utvinnes. Så vi må se nærmere på hvor stor forekomsten av disse stoffene er på Kvaløya.

Kullerud tror ikke at den lille stripa av lamproitt i Ersfjorden vil være utvinn-bart. Men man vet aldri om det er gull i gråstein. Selv er han ikke helt ferdig med bergarten.

– Vi har allerede sett noen flere minera-ler i disse prøvene som kan være ukjente. Så nå er spenninga i gang igjen.

VISSTE DU AT:Diamanter finnes i to typer bergart – kinderlitt og lamproitt. Foreløpig utvinnes diamanter av lamproitt kun noen få steder i verden.

Én centimeter tykk stripe av lamproitt i granittFoto: Kåre Kullerud

48 Kronikk: Øystein A. Vangsnes

46 Selvmord i psykiatrien

50 Er det sant, professor?

Aktuelt: Nytt geologisk funnTekst: Maja Sojtarić


Prematurprosjekt gir barn økt intelligens

I 2010 kom 217 barn i Norge til verden tidligere enn tre måneder før fødselstermin. Fødselsvekten er da gjerne 1000 gram eller mindre, og det er nesten nifst å se de små kroppsdelene dekket med gjennomsiktig hud. Mange overlever takket være enorm behandlingsinnsats. Foto: colourbox.com


Elleve timer med opplæring av foreldre med prematurbarn fører til økt intelligens hos barnet, samt færre atferdsproblemer.

Tidligere forskning viser at barn som fødes for tidlig (fødselsvekt under 2 kilo) kan få økte lærevansker innen matema-tikk og lesing. De kan slite med setnings-oppbygging, score lavt på IQ-tester og få atferdsproblemer som hyperaktivitet, konsentrasjonsvansker og sjenerthet.

Nå viser et ferskt prematurprosjekt ved Det helsevitenskapelige fakultet (UiT) og Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) at denne negative trenden kan brytes ved å gi nybakte prematurforeldre et ellevetimers kurs i hvordan man skal tolke sin premature baby.

Utydelig kroppsspråk– Foreldre med premature barn er ofte engstelige og usikre. Fortidligfødte babyer er nemlig vanskeligere å forstå. De har et utydelig kroppsspråk, gir mindre øyekontakt og det er vanskelig å tolke signalene de gir, forteller overlege ved nyfødt intensivavdeling ved UNN Marianne Nordhov.

Hun publiserte oppsiktsvekkende forskningsresultater da hun nylig tok doktorgraden ved UiT. Da fikk 72 foreldrepar med premature barn opp-læring av en spesialtrent sykepleier. Én time daglig opplæring den siste uka før utskrivelse fra sykehuset, samt hjem-mebesøk da babyen var seks og tolv måneder gammel. I opplæringen, som bygger på Vermontmodellen (se egen faktaboks), ble det lagt vekt på å forstå det fortidligfødte barnets uttrykks-former.

– Foreldrene lærte å tolke babyens puste-mønstre, bevegelser og endring i hud-farge. Dette er viktige signaler for å forstå en prematurbaby, forklarer Nordhov.

Prematurprosjektet hadde også en kontrollgruppe på 74 premature barn der foreldre fikk rutinemessig oppfølging.

Økt intelligens– Da barna var tre år ble de testet med en utviklingstest som er en forløper til IQ-test. Barna som hadde foreldre med opplæring i Vermontmodellen scoret merkbart høyere enn barna i kontroll-gruppen. Forskjellene ble enda større da barna ble IQ testet ved 5-årsalderen, forteller Nordhov.

I dag er barna 11 år gamle og de skal snart testes igjen.

selvsikre ForeldreMen hvordan kan en opplæring i baby-ens kroppsspråk føre til slike resultater? Nordhov har en hypotese.

– Det er ganske utrolig at 11 timer opplæring gir så sterke effekter på lang sikt. Årsaken er nok at kunnskap letter byrden på foreldrene. Foreldre med pre-mature barn kan lett bli engstelige, usikre og bekymret. Deres stress og bekymring vedvarer, og det kan føre at samspillet kommer inn i en negativ spiral. I tillegg er det noen som sliter med skyldfølelse. Opplæringen gjør foreldrene sikrere, de blir mer positive og det smitter over på barna, konkluderer barnelegen.

mindre atFerdsproblemerForeldrene som fikk opplærings-programmet rapporterer også om min-dre stress og mer sensitive holdninger til barneoppdragelse.

– Foreldrene fører en autoritativ bar-neoppdragelse. Den er varm og empa-tisk, men med grenser. Ved 5 års alder har ungene færre atferdsproblemer enn kontroll gruppen. De har mindre hyperaktivitet og aggressivitet. Mødre rapporterer om mindre sjenerthet og tankeforstyrrelser hos spesielt jentene. Ungene fungerer bedre sosialt. Dette er kjempeviktige funn! mener Nordhov.

Hennes håp er at disse resultatene kan få en betydning for barnas forhold til skole og familie.

– Vi håper at summen av alle disse effek-tene kan bidra til at de klarer seg bedre i skolesituasjonen på lang sikt.

I dag er det ingen som har gjort lig-nende studie på prematurbarn, men ved sykehuset i Drammen har man innført deler av denne modellen i oppfølging av premature barn. – Vi har også implementert mye av me-toden her på UNN, og nå jobber vi med å få dette som et tilbud til foreldre med premature barn. Til våren skal det være en internasjonal kongress i Stockholm der ulike intervensjoner som har hatt effekt skal sammenliknes for å se på hva det er i programmet som er mest effektivt. Vi føler at vi har vært med på å bringe ny kunnskap frem.

Tekst: Elisabeth Øvreberg

Aktuelt: Prematurprosjektet

Vermontmodellen

•Å hjelpe foreldre til å verdsette og forstå sitt barns unike karakteris-tika, temperament og utviklings-messige potensiale

•Å sensitivisere foreldre til barnets behov, med vekt på å gjenkjenne signaler på overstimulering og ut-mattelse, men også å se når barnet er rede til sosialt samspill

•Å lære foreldre å respondere passe, inklusive med god timing til de ulike behov og tilstander barnet kommer i

•Hjelpe foreldre med å gjøre denne kunnskapen til sin egen slik at den kan guide dem i hverdagens aktiviteter

•Styrke foreldrenes glede og begeist-ring for sitt eget barn

Kilde: UNN


Forskjell på oppfølging ved sykehusene


Marit Kval Hagemoen fikk tvillinger tre måneder før termin. Hun opplevde stor forskjell på oppfølging hos sykehusene.– Våre gutter var veldig syke, og i løpet av de første månedene var de på tre forskjellige sykehus. Opplæring og opp-følging i hvordan foreldre skal håndtere og tolke babyene var svært forskjellig, forteller Marit Kval Hagemoen som er styremedlem i Prematurforeningen.

Hun er takknemlig for all hjelp hun fikk blant annet ved Rikshospitalet der den tidlige opplæringen kjentes god, og tryg-get foreldre i en spesiell og utfordrende situasjon.

lærte å tolke babyene– Rett etter fødsel forundret det oss at det virkelig gikk an å tyde og lese kroppsspråket til guttene som kun var 860 og 930 gram. De måtte ligge i respirator i flere uker, og var på sykehus i nesten fem måneder. Dette var stres-sende og bekymringsfullt. Det var så mye ledninger og medisiner. Til tider var det 10-12 maskiner som var koblet til guttene. Heldigvis fikk vi god oppfølging og vi ble lært opp i å forstå babyene. De reagerte for eksempel positivt på å høre kjente stemmer og forsiktig kroppskon-takt. Da roet de seg og oksygenbehovet gikk ned.

På Rikshospitalet lærte den nybakte mammaen å tyde små forskjeller i kroppsspråket til babyene.

– Premature babyer kan før termin virke roligere og stillere enn andre babyer. Selv om de ikke gråter, så betyr ikke det at de

har det bra. Guttene våre var tilkoblet re-spirator og det var grunnen til at de ikke greide å gråte. Andre premature barn uten respirator vil man kunne observere at gråter. Vi lærte blant annet å se på marmoreringer i huden. Det betyr at de ikke har det så greit. Utvidede nesebor, hikke og gjesp kan tyde på stress, alle slike tegn hjalp oss å tyde ungene, eksemplifiserer hun.

– På Rikshospitalet kjente vi oss trygge og vi fikk lov til å være med å stelle tvil-lingene våre bare noen dager etter fødsel, og det var vi glade for og var med å bygge opp trygghet i denne situasjonen.

Samt at det var en god måte å bli kjent med guttene på.

Ønsker hjemmebesØkAt helsevesenet nå får et økt fokus på oppfølging av foreldre og barn, gleder Kval Hagemoen. Hun har også sansen for at man ser på mulighet for hjemme-besøk av kvalifiserte sykepleiere.

– Den første tiden etter at vi kom hjem med guttene, kom en sykepleier hjem til oss. Det var utrolig positivt og lettet byrden, avslutter hun.

Babyene som var med i prosjektet var alle under 2000 gram ved fødselen. Foto: Privat

Fortidligfødte babyer er så skjøre, og har så tynn hud, at kroppskontakt og kos må modereres. Foto: Privat

Å la foreldrene få være med på vask og stell av babyen er meget viktig. Det forteller Marit Kval Hagemoen som selv har to premature gutter. Foto: UNN

Aktuelt: PrematurprosjektetTekst: Elisabeth Øvreberg


Frå midt på 1800talet og fram til andre verdskrigen kunne ein oppleva levande samar på utstilling. I dag blir dette ofte sett på som eit gufs frå ei eksotiserande fortid – som eitt av mange overgrep majoritetssamfunnet utførde på «dei andre» og det annleise. – Det er heilt feil å sjå dette som ei einsidig utnyttingshistorie, seier arkeolog Cathrine Baglo.

Baglo disputerte nyleg på avhandlinga «På ville veger? Levende utstillinger av samer i Europa og Amerika». Dette er det første doktorgradsarbeidet om temaet, og i avhandlinga rettar ho krass kritikk mot det offerbiletet av samane som er skapt rundt denne utstillings-praksisen – eit bilete ho meiner har hindra forsking i lang tid.

– Det har gjort at fenomenet i seg sjølv har vore avskrive på førehand, det har overflødiggjort forsking og fortolking. Det at utstillingane ofte var i dyreparkar har vore forklaring nok for den for-tolkande ettertida. Ingen har gått inn i praksisen og sett kva som var føreset-

nadene. Det med dyreparkar, til dømes, var eigentleg tilfeldig og hadde saman-heng med at dette var utstillingsarealet ein av dei største entreprenørane på området, tyskaren Carl Hagenbeck, tok utgangspunkt i. Dyrehagen, med sin særeigne kombinasjon av hageanlegg, framandarta arkitektur og levande dyr framkalte umiddelbart noko av den eksotiske totalopplevinga Hagenbeck og mange andre utstillarar ønskte å for-midle. Det var aldri nokon som prøvde å framstille samane som dyr, seier Baglo.

– Dessutan føretrekte mange av samane dyreparkane, for der var det dyrlegar og reinen fekk med det skikkeleg stell.

Samane selde ikkje sjela si

«Mr. Bullock’s Exhibition of Laplenders». London 1822-23, familien Jens og Karen Thomassen Holm, frå Røros. Kjelde: Nasjonalbiblioteket


I Paris i 1933, til dømes, fekk familien Danielsen frå Røros tilbod om hotell, men dei føretrekte å bu i Boulogne-skogen, kor dyreparken låg, saman med reinen.

kUnne stille kravUtstilte samar var del av ein større utstillingspraksis som voks fram i den vestlege verda utover 1800-talet. Representantar for framande folkeslag, og det ein etter kvart skulle tenkje på som «primitive» menneske, vart frakta til Europa og Amerika kor dei viste fram kvardagslivet sitt for dei besøkande – på dei store arrangerte verdsutstillingane og omreisande i dyreparkar, fornøyelses-parkar og på sirkus. Baglo har undersøkt og kartlagt om lag 400 samar på utstil-ling frå 1822 og fram til 1950.

– Ved å gå grundig empirisk til verks – inn i alle dei ustilte sine historier – har eg

funne eit mangfald av motivasjonar for å la seg utstille, og samane gjorde seg ulike erfaringar. I tillegg til å tene pengar, lærte mange seg språk som la grunnen for seinare utdanning. Dei hadde arbeids-kontraktar som regulerte arbeidsopp-gåver, løn, reisekostnader og medisinsk tilsyn for folk og dyr. På verdsutstillinga i Chicago i 1893, til dømes, forhandla ei gruppe sørsamar seg til ein kontrakt som fastslo at dei skulle bu på første klasse på hotell undervegs.

også triste historier Men sjølvsagt er det også historier om utnytting og dårlege arbeidsforhold. Kontraktane vart ikkje alltid haldne, og vilkåra viste seg nokre gonger å ikkje vera i tråd med det mange hadde vorte førespegla.

– Min konklusjon er likevel at all den tid ein har å gjera med levande menneske,

vil dei alltid vera med og påverke sin egen representasjon – i motsetning til voksdokkene som kom i musea etterpå. I dei levande utstillingane var det alltid ei utveksling av interesser mellom dei ulike aktørane, og eg meiner det er mest dekkande å sjå på utstillingane som ein ressurs for alle dei involverte.

Det mangla heller ikkje på kritiske røyster i samtida – også frå samisk hald. Spørsmålet om kva og kven som var ekte samar, og korleis desse kunne representerast, var også då eit sentralt tema. Nokre samar gjekk til utstillingane som ein økonomisk nødvendig utveg, medan andre var nærast heilprofesjonelle aktørar.

– Mange ressurssterke samar gjorde dette til ein leveveg. Ein skal heller ikkje un-dervurdere utstillingane som tidlege ur-folksforum. På verdsutstillinga i Chicago

«Frå verdsutstillinga i Chicago 1893». Utstillar P.H. Coney i midten. Daniel Mortensson til venstre med minstesonen i komsa. Kjelde: Chicago History Museum.

Aktuelt: Samar på utstillingTekst: Sigrun Høgetveit Berg


i 1893 stod sørsamen Daniel Mortensson side om side med Sioux-indianarar, noko som truleg førde til nære erfaringar som den politiske samerørsla tidleg på 1900-talet fekk bruk for.

vart tUristindUstriLevande utstillingar gjekk føre seg over heile den vestlege verda, men likevel syner dei ein fascinerande einskapleg praksis, i følgje Baglo.

– Det er like type utstillingar i ulike type nedslagsfelt over ein lang periode. Høgdepunktet er mellom 1880 og fram til om lag 1910, med til dømes verds-utstillinga i Paris i 1889. I denne perio-den blir praksisen sett på som legitim vitskaps- og kulturformidling. Men i løpet av dei neste 10 til 20 åra opplever utstillingane eit stort statusfall, og det stogereine blir på kort tid veldig kritisert, fortel Baglo.

– Rundt 1930,med eit etterslep i alle fall fram til 1950, er det slutt på utstillin-gane, men eg meiner det er ein glidande overgang til den etniske turistindustrien framover mot vår tid som samane var med på å styre sjølve.

noko anna enn «Freakshow» Såkalla «freakshow», der menneske med ulike fysiske misdanningar vart viste fram, var ektefødde barn av den same tida som samane vart utsilte i.

– Men dette er likevel noko anna. På freak show fekk ein sjå individuell ulik-skap, men utstillingane med samar og andre folkeslag ville vise fram kollektiv ulikskap. Nøyaktig, kulturell reproduk-sjon, med framvising av det normale familielivet, stod som eit heilt sentralt mål for mange utstillarar.

– Og samane sjølve deltok i denne iscenesetjinga. Dei selde på ingen måte sjela si, seier Baglo, men framstillingar av liva sine og kulturen sin, framstillingar som dei sjølve, gjennom det å vera til sta-des, var med på å forme.

«Omreisande i kulturformidling: Lappkaravene fra Frostviken» (personar ukjent). Kjelde: Tromsø Museum.

«Sørsamar i Hagenbecks Dyrepark 1926», deriblant Mathias Mortensson med familie. Kjelde: Hagenbeck-arkivet, Hamburg

«Trygve Danielsen med kjørereinen i Odense cirka 1933». Kjelde: Privat

Aktuelt: Samar på utstilling

FoToGraFIET


Motiv: Elever fra Hamna skole på museumsbesøk. Sted: Tromsø Museum - Universitetsmuseet, Norge. foto: June Åsheim

Tromsø Museum - Universitetsmuseet tar imot skoleklasser jevnlig. Det siste året har cirka 6000 elever fått undervisning av våre museumslærere. Her ser vi elever fra Hamna skole i fri lek på den kjente og kjære dinosauren «IGU». Fotografiet er tatt av June Åsheim som begynte som fotograflærling ved Tromsø Museum i høst. June Åsheim skal være lærling i fotografifaget ved Tromsø Museum i to år.


ritualer – for høytid og hverdag

Tema: RITUALERTekst: Randi M. Solhaug

Foto: Andreas Palmén

Julefeiring, barnedåp og 17.maitog. Fellestrekket er at de er handlinger med en symbolsk betydning og som gjentar seg på en bestemt og forutsigbar måte. De kan med andre ord kalles ritualer.

Tradisjonelt har ritualer blitt forbundet med det hellige og magiske, eller noe som skjer ved de store begivenhetene i et menneskes liv. Men det er også mulig å anse all sosial kommunikasjon som rituell.

Vi mennesker er i alle fall rituelle skapninger; det finnes neppe en kultur uten ritualer. De gir oss trygghet, stabilitet og orden i en foranderlig verden, og fungerer som vårt kollektive minne.



Tema: RITUALER


respekt er vårt viktigste ritual Det finnes ritualer for de største begivenhetene i et menneskes liv, som fødsel og død. De viktigste ritualer er likevel dem som skjer hver dag, og som du neppe tenker over.Hverdagslivet er fullt av små og nesten umerkelige rituelle handlinger og signaler som er viktige i sosiale relasjoner. For eksempel å hilse, ta avskjed, måten å feste blikk eller gi kommentarer, gi klem, omfavnelser, klapp på skulderen, unn-skyldninger og invitasjoner. Disse finnes i forholdet mellom familiemedlemmer, i kjærlighetsforhold og mellom venner. Men også mellom helt fremmede men-nesker vil det ofte foregå en rekke rituelle markeringer.

La oss si at du er på butikken når en mann plutselig kjører over foten din med en handlevogn.

– Oj, sier du forbauset og ser på mannen.

Han ser derimot ikke på deg, men haster videre selv om han må ha visst at han traff deg. Du blir lett irritert, for han kunne jo i det minste sagt unnskyld?

– Det er ikke så rart at du reagerer, for han har nettopp brutt et viktig ritual, forteller professor i sosiologi, Willy Guneriussen.

vil ha anerkjennelseDagen vår er består ofte av at vi møter an-dre mennesker, samtaler og samhandler med dem. Hvordan vi oppfører oss da er slett ikke tilfeldig, for atferden vår er pre-

get av ritualiserte koder. Den kanadiske samfunnsforskeren Erving Goffman (1922-82) kalte det «interaksjonsritualer».

– Hvis en mann dulter borti deg på butik-ken, så vil han vanligvis si unnskyld. Det signaliserer at han anerkjenner deg som person og viser respekt for deg. Vi ser jo på personligheten vår som noe hellig, en slags glorie. Vi er alle litt gude-aktig på den måten. Sier mannen unnskyld så sier han på en måte «du fortjener bedre, du har krav på å bli sett». Ditt svar vil som re-gel være «Det går bra». Da anerkjenner du tilbake og gjenoppretter hans orden.

Ritualer defineres ofte som en handling som har en symbolsk betydning og som gjentar seg på en bestemt og forutsigbar måte. Men interaksjonsritualer legger vi sjelden merke til, så hvordan vet vi i det hele tatt at det er snakk om ritualer?

– Fordi samhandlingen gjentar seg og følger en forventet orden. Hva om man-nen hadde sagt «Å, unnskyld! Jeg siktet jo på den andre foten din.» Det hadde vært et ritualbrudd. Den vanligste måten å krenke andre på, er å la være å respektere ritualene.

– Møter du for eksempel noen du ikke har sett på en stund, sier du gjerne «Hei, hvordan går det?» Hvis den andre da sva-rer «Hva mener du med det?», så blir du nok forbauset. For du forventer jo at den andre enten sier «Det går bra» eller har en kortere utgreiing om hvordan han/hun har det. Så sier du kanskje «Nei, jeg lurte bare hvordan du har det», og den andre svarer «Hvorfor lurer du sånn på det?». Da er den ritualiserte innledningsproses-sen på samtalen brutt, for den handler ikke om å skaffe seg mest mulig informa-sjon om hvordan den andre har det. Det er heller en bekreftelse på at man ser den andre, sier Guneriussen.

oppnår gode relasjonerTenk bare på hvordan vi oppfører oss i en

heis. Er vi alene, stiller vi oss som regel med ryggen mot borteste vegg. Kommer det én til, stiller vi oss gjerne i hvert vårt hjørne. Kommer det to til, står alle i hvert sitt hjørne. Hvorfor i all verden gjør vi det?

– Fordi vi optimaliserer avstand, og poenget er at vi ikke skal komme helt opp i ansiktet på hverandre. Det ville vært en er en krenkelse av vår glorie. Med mindre man er 10 stykker i heisen og det er trangt. I slike situasjoner må du forhandle; enten må du stå nært eller så får du gå ut av heisen.

– Hvorfor finnes disse interaksjonsritua-lene?

– Det ville ikke vært mulig å oppnå gode relasjoner mennesker imellom hvis vi ikke hadde hatt dem. Vi ville ikke visst hvor vi har hverandre. Ritualene er med på å understreke at vi ikke har onde hensikter, og skaper dermed et bånd i mellom oss, mener Guneriussen.

– Kan alt som repeteres være et ritual? Å pusse tennene for eksempel?

– Å pusse tennene vil jeg ikke kalle et ritual, det er mer en rutine. Du har jo ikke noe spesielt forhold til tannbørsten din, og tannpussen har heller ikke noe symbolsk innhold.

jUlegaveritUalDet er vanlig å skille mellom religiøse og verdslige ritualer. Et religiøst ritual kan være å korse seg med hendene for å verge seg mot noe ugudelig. I Norge er det nokså vanlig å banke i bordet som en «verge» mot uflaks og uhell, og det er et mer folkelig ritual.

Vår julefeiring er for eksempel preget av begge typer ritualer. Noen markerer julaften med gudstjeneste og opplesning av juleevangeliet. Utveksling av gaver er et av de verdslige ritualene vi har. Det er

Tekst: Randi M. Solhaug

Når vi møtes, utveksler vi gjerne høflighetsfraser. Det er et viktig ritual som understreker at vi ikke vil hverandre noe vondt. Foto: www.colourbox.com


en måte å pleie omgangskretsen på, og for mange er gaveritualet så innarbeidet at man bør ha inngått avtale hvis man bryter det. Man vil framfor alt ikke virke uvennlig.

Julen er i det hele tatt et kollek-tivt ritual som over 80 prosent av nordmenn deltar i, men færre og færre ser ut til å legge vekt på det religiøse aspektet.

– Vi lever jo i et sekulært samfunn, det vil si at vi ikke er preget av religiøse hensyn. Vi er likevel rituelle skapninger, så vi ville hatt ritualer selv om vi ikke hadde myter eller religion. Kon-firmasjon er et annet eksempel på at selve ritualet er viktigere enn det religiøse aspektet. For mange er det bare «noe man gjør», en familiebegivenhet. I julen er vi også først og fremst forent som familie. Samtidig kan juleritualene være veldig ekskluderende, og kanskje en lidelse for noen, forteller Willy Guneriussen.

FotballSosiologiprofessoren mener at ritualer er knyttet til alt som er viktig for oss her i verden. Han drar fram et eksempel:

– I dag vil jeg kanskje si at et av de største ritualene skjer på fotball arenaen, ikke i kirka. Fotball samler de store massene. Det er dessuten interessant å se at det nor-ske fotballåret stadig trekker ut. I år ble den siste kampen spilt første søndag i ad-vent. Sånn sett følger den norske toppse-rien nesten kirkeåret, smiler Guneriussen.

En undersøkelse gjort blant 2000 fotball-supportere i Europa viser at svært mange følger et bestemt ritual eller rutine før og etter kamp. Over 40 prosent av de norske supporterne svarte at de gjorde det. Det vanligste er å treffe andre supportere på et fast sted og diskutere med dem.

Så mange som 80 prosent mener dessuten at tilstedeværelsen deres har en direkte innvirking på hvordan kampen ut-arter seg. Fotballspillerne selv kan også ha egne ritualer de gjør før de går på banen.

de store overgangeneMen det er de store overgangsritualene de fleste tenker på når de hører ordet ritual, ikke de som mer eller mindre tilhører hverdagen.

– Overgangs- eller livsfaseritualer finnes i alle kulturer. Det meste kjente er overgan-gen fra barn til voksen. I vårt land er det vanligst å markere med konfirmasjon. I andre land arrangeres for eksempel egne omskjæringsskoler. Bryllup og begravelse er andre typiske livsfase-ritualer, sier sosial antropolog Ole-Bjørn Fossbakk.

– Hensikten med ritualer er nok at de vir-ker samlende på den gruppen som deltar, samtidig kan de være ekskluderende for

dem som ser det utenfra. Så det handler om integrasjon, men også trygghet. 17. mai er for eksempel preget av ritualer, og virker samlende på nasjonen Norge. Kirkelige ritualer viser også kontinuitet.

Det vil si at selv om alt annet i verden endrer seg, så er det noe som står fast. Ritualer kan dermed virke som en kollektiv hukommelse, forteller Fossbakk.

tvangshandlingerSpesialpsykolog Jørgen Sundby er enig:

– De store overgangsritualene lar oss få tre ut av hverdagen og tillate oss andre væremåter. Dessuten tror jeg at ritualer er nødvendige for at vi skal kunne reflektere over vår egen tilvæ-relse og historie, og sette ting i en større sammenheng.

– Et ritual er noe som gjentas, noen ganger veldig ofte. Når bik-ker et ritual eller en rutine over til å bli en tvangshandling?

– Når du ikke kan kontrol-lere det selv, og får sterk angst eller uro hvis du lar være. Alle tvangslidelser har sitt utspring i

noe fornuftig, som for eksempel å holde huset sitt rent. Men når det opptar deg så mye at det går ut over hverdagens fleksibilitet, da er det en tvangslidelse. Mange tvangslidende bruker dessuten mye tid på å forsøke å skjule det for andre. For dette er svært skambelagt. Alle personer kan i utgangspunktet rammes av en tvangslidelse, men vi ser at det har en sammenheng med at personen har tilbøyelighet til en rigid væremåte. Arv ser dessuten ut til å spille en viss rolle, fortel-ler Sundby.

Andre kilder: Sosiologisk Leksikon.Fagrapport Nr. 1 -2006, Statens institutt for for-bruksforskning.«Football Passions», The Social Issues Research Centre, 2008.


– Fotballkamper er for mange blitt et av de viktigste ritualene vi har i dag, mener sosiologiprofessor Willy Guneriussen. Foto: Andreas Palmén


Visste du at: • Bjørnen, guovža, var et spesielt

dyr for samene, men ritualet for selve bjørnejakta kunne variere fra sted til sted. En kilde fortel-ler at jaktlaget gikk mot hiet i en bestemt rekkefølge, og han som fant hiet, gikk først. Bjørnen ble ikke nevnt ved navn under jakten, men kunne omtales som «pels-bestefar» og «gubben». Når jaktlaget kom tilbake, måtte han som hadde felt bjørnen gå inn i gammen gjennom bakdøra i boaššu (det hellige om-råde bak ildstedet). Etter måltidet skulle beina samles og gravlegges. Slike bjørnegraver er kjent både fra Norge og Sverige.

• I et kristent hjem skulle man tidli-gere kjenne Jesu lidelse på kroppen på langfredag. Både barn og voks-ne måtte stedvis gjennomgå en hardhendt rituell rising langfredag morgen (påskeris, langfredagsskjer-pa): «Hvilket Nogle med saa stor Nidkjærhed tractere, at de næsten hudflette de uskyldige Børn», heter det fra Kristiansand i 1745.

• Rett etter fødselen anbefales at det første et muslimsk barn hører, er et rolig bønnerop, adhan, som sies i barnets høyre øre. Det er også en tradisjon fra Profeten Muhammad å legge noe søtt på barnets tunge, en anelse daddel eller en dråpe honning.

• Barnets første hårklipp er et av mange viktige ritualer for hinduer? I en seremoni kalt mundan eller cha-dakarana blir barnets hode barbert fordi man tror det hindrer negativ innflytelse fra forrige liv. Dette skjer som regel når barnet er mellom ett og tre år. Barnets første hårklipp markeres også innen andre religio-ner, blant annet islam.

• Seppuku («bukskjæring») var en form for rituelt selvmord utført av japanske samuraier (kjent fra ca. 900-tallet, forbudt som straff i 1873). Ordet harakiri betyr til-nærmet det samme. Seppuku var samuraiens mulighet til å forlate denne verden med æren i behold, for eksempel etter å ha sviktet sin herre eller for å unngå fiendtlig fangenskap.

• Rituelle markeringer i forbindelser med dødsulykker i trafikken og ved drap har de siste årene vært ganske like i Norge og Sverige. Et bestemt handlingsmønster som markerer sorg har utartet seg ganske kjapt, og man ser at folk legger ned blomster, tenner lys og skriver brev til den /de omkomne og plasserer det på åstedet.Kilder: www.saivu.com, Ritualer, Amundsen/ Hodne/ Ohrvik (red.), Universitetsforlaget 2006, www.islam.no, http://hinduism.about.com, Store Norske Leksikon

Folk over hele landet la ned blomster og tente lys på offentlige steder for å markere felles sorg i forbindelse med massedrapene på Utøya. Foto: Oriol Salvador/Flickr

Seppuku ble gjennomført ved at samuraien satt på en pute som lå på et hvitt klede, ikledd hvit kimono.Samuraien stakk deretter et kort sverd inn i magen på venstre side og skar over mot høyre. Deretter ville enoppasser normalt avslutte de forferdelige smertene dette førte med seg, ved å halshugge samuraien. Det bleansett som svært nedverdigende å vise sine smerter. Foto: Wikime-dia Commons


I retten råder ritualene Tidligere var dommeren og sakførerne kledt i uniform i norske rettssaler. Etter 1930 ble de svarte kappene innført, lik den dommer Vidar Stensland i Hålogaland lagmannsrett har på seg. Foto: Andreas Palmén.



Få offentlige rom er så ritualisert som rettssalen. Faktisk kan hele rettsaken ses på som et ritual.Førsteamanuensis Ánde Somby ved Det juridiske fakultet har forsket på rettslige ritualer. Han beskriver hele rettssaken som et fastlagt ritual:

– Det hele starter med at alle reiser seg når dommeren kommer inn i retten. Deretter erklærer dommeren at saken nå er åpnet og leser opp hvem som er part i saken. Der-etter gis ordet til saksøkerens advokat, slik at han eller hun kan gi sin innledning til hva de mener saken dreier seg om. Etterpå får forsvareren gi sin innledning. Deretter kommer del to av rettssaken: bevisføringa og vitneførsel. Saksøker først, deretter forsvarer. Del tre er prosedyren: saksøker vil her fortelle hvorfor han/hun mener deres sak er styrket gjennom bevisføringa, og der etter følger forsvareren med sin prosedyre. Dommeren vil avgjøre om saksøkeren skal gis anledning til replikk. I så fall skal forsvareren gis samme anledning. Etter replikkene kan man få anledning til duplikk – altså å svare på replikkene til motstanderen, forteller Somby.

– Rekkefølgen i en rettssak, har vi for øvrig fra romerretten.

svart Understreker alvoretKlærne som brukes i en rettssal er en viktig del av ritualet. Både dommeren og sakfør erne skal bære svarte kapper, og fargen er ingen tilfeldighet:

– Det kommer fra møtet mellom det vestlige og østlige. I det bysantinske riket (mellom 330 og 395 e.Kr.) kunne man farge silke i ulike farger. Derfor prøvde man å få bysantinerne til å trives på markedene i det som er dagens Frankrike, Nederland og Belgia. Det gjorde de av ulike grunner ikke. Men i vesten ble man i hvert fall gode på én ting: å farge klær svarte. Munkene i Benediktinerordenen

begynte for eksempel å bruke svarte kapper. Siden munkene i samfunnet ble ansett for å stå for sannhet, rettferdighet, fromhet, mot og måtehold, så ble det nok hengende ved de svarte kappene også. Kappene er i dag med på å understreke alvoret i en rettssak.

– Til forskjell fra dagens rettssystem, så har jo Kirken et mye mer avansert kappe system og bruker flere farger, legger Somby til.

brUkte UniFormAt deltakerne ikke går kledd som de vil i rettsaken, er også med på å understreke at dette ikke er stedet for nye og kreative krumspring. Poenget er derimot å under-streke at alle er like for loven.

I Norge har vi ikke alltid hatt tradisjon for å bære de svarte kappene. Fram til 1930 brukte partene uniformer i alle rettssaker.

– Kappen som rettslig plagg har vi fra romersk tradisjon, forklarer Somby.

I Storbritannia har de ikke bare svarte kapper, men bærer også hvite parykker. Dette er en levning fra da landet ville kvitte seg med mest mulig av den romer-ske påvirkninga, og skille seg ut med et eget engelsk system.

I nyere tid har disse parykkene blitt et tilbake vendende diskusjonstema, og i dag er det kun i straffesaker at advokater og dommere bærer dem. I sivile rettssaker brukes de ikke lenger.

blodhevnDen første omtalen av en rettssak finner vi i gresk mytologi. I flere antikke skuespill fortelles det om Agamemnon, som etter sin hjemkomst fra Troja blir myrdet av sin kone og hennes elsker.

For å etterfølge kravet om tann for tann, dreper sønnen Orestes sin egen mor og hennes elsker. Derved pådrar Orestes seg en grusom blodskyld, og blir forfulgt av hevngudinnene. For de har plikt å straffe alle brudd på familiens renhet. Gudin-nen for visdom, strategi og krig, Athene, griper imidlertid inn og arrangerer en

formell rettsak foran tolv dommere.

Uten Athenes innblanding ville trolig blodhevnen utartet seg til en uendelig voldsspiral. Grekerne så ut til å innse at hele slekter og samfunn ville gått under, dersom ikke et nøytralt mellomledd kunne avgjøre skyldspørsmålet.

– Ved å innføre rettssak sørger man for at alle parter blir hørt, før skyldspørsmålet avgjøres og straff iverksettes, forteller Somby.

må avgi edSpråket i retten kan også ses på som en del av ritualet. Det litt gammelmodige språket som snakkes er en retorisk stra-tegi. Det er tilknyttet en tradisjon hvor man vet at et ord kan ha flere betydninger. Den denotative betydningen er den ord-rette betydningen, mens den konnotative er den verdimessige – og appellerer til folks følelser.

– Ordet «anliggende», er et eksempel på et gammelmodig språk. Man kunne jo brukt ordet «forhold» i stedet. Dom-meren spør dessuten vitner om de vil «gi forsikring». På et mer folkelig språk betyr det om du vil avgi ed, men det er det jo ikke alle som skjønner. Men ved å gi ed, så understreker du at du ikke vil finne på å si noe annet enn sannheten.

– Det finnes en artig historie om en eldre nordnorsk dame som ble spurt av dom-meren i en høytidelig tone: «Vil du avgi forsikring, så gjenta etter meg..». Damen så på han og svarte: «Trur du æ e redd dæ?!» Det viser ganske klart at hun ikke ville la seg undertrykke av alle ritualer og symboler, ler Ánde Somby.

– Men hvorfor er retten så ritualisert?

– Det er fordi man skal ta stilling til veldig alvorlige ting. For eksempel dersom noen er drept, så understreker de faste ritualene at retten tar dette veldig alvorlig. Det er et sterkt signal å kommunisere igjennom et ritual, og det skal mye til før man avviker fra det, avslutter Ánde Somby.

Andre kilder: Store Norske Leksikon.


Kontakter forfedrene for å bli friskDe skifter navn, tar på nye klær og lever en svært rituell tilværelse i det sørafrikanske samfunnet i flere år. De gjør det for å bli tradisjonelle healere, eller bare oppnå helbredelse for sin egen sykdom.

Tema: RITUALERRandi M. Solhaug

Fem sangomaer under en seremoni i Zululand, Sør-Afrika. Foto: Wikimedia Commons


I Sør-Afrika kalles det sangoma. Det betyr tradisjonell healer, og denne sosiale sta-tusen er kjent blant annet fra Zulu, Xhosa og Pondo-folket som lever her.

En sangomas hovedoppgave er å ha kontakt med sine forfedre for å kunne helbrede. Men før man blir healer, så må man gjennom flere år med overgangs-ritualer. I denne tiden kalles man thwasa, en lærling.

En thwasa skal lære å komme i kontakt med sine forfedres ånder, lage urte-medisin, tolke drømmer og diagnostisere både fysiske og psykiske lidelser. For å nevne noe.

– Dette tar mellom ett til fire år. Én mann jeg møtte hadde riktignok vært thwasa i 30 år, men det var ikke vanlig, forteller sosialantropolog Ole-Bjørn Fossbakk ved Universitetet i Tromsø.

Han studerte overgangsritualene hos AmaPondo i forbindelse med sin hovedfagsoppgave. Han brukte deltak-ende observasjon, det vil si at han også ble med på en begrenset del av ritualene.

lærer å gå i transe– De årene man er thwasa skal man gjen-nom tre faser, og til disse er det knyttet ulike ritualer. I fase én tar man av sine egne klær og tar på seg helt nye, gjerne i fargene rødt og hvitt. Man får på armbånd laget av perler, og disse har man også rundt knær og ankler. En thwasa er kledt slik for at alle skal kunne se at han eller hun er i på vei til å bli sangoma. Klærne signaliserer også at vedkommende har trådt ut av sin vanlige rolle i samfunnet og kanskje ikke er helt tilregnelig, forteller Fossbakk.

I første fase lærer de seg også grunnleg-gende ting, som bevegelsesmønsteret man trenger for å gå i transe, kalt ukuxhentsa. Grunnen til at de går inn i transe er for å komme i kontakt med forfedreåndene, Amakhosi. Bokstavelig talt betyr det at åndene tar plass i thwasaen.

– Det er forferdeåndene som har gjort deg oppmerksom på at du trenger helbredelse for din sykdom. De er på en måte dine veiledere og de vil fortelle deg hvordan du skal bli bra igjen. Via veiledning fra en etablert sangoma, lærer thwasaen å tolke tegn fra forfedrene.

For eksempel brukes en spesiell medisin, muti, som blandes med vann. Det får en thwasa til å drømme. Både drømmer og transetilværelsen regnes som speil inn i en persons sjel, og det er drømmene som bestemmer når en thwasa er klar til å gå over i neste fase.

brenner klærne sineNår fase én er over, ofres en kylling eller høne, og thwasaen bruker fjærene som hodepynt og armbåndene blir bredere. Dette skal symbolisere at man er over kyl-lingstadiet – altså det laveste stadiet. Dette feires med en fest blant venner og familie.

Etter at man er ferdig med fase to, ofres en geit, og armbåndene blir enda bredere. Det utvikles tette bånd i mellom thwasa-ene, og de hjelper hverandre og stiller opp som hjelpere i overgangs ritualene som markerer stadiene i treninga.

Etter fase tre ofres en ku eller okse, et dyr som anses som veldig verdifullt. Avslut-ningsritualet phuma, som betyr å gå ut av thwasa, varer i flere dager med hele lands-byen tilstede. Man feirer da at thwasaen er blitt et fullverdig medlem av samfunnet igjen. Deretter gis gaver, og det kan for eksempel være penger eller ulltepper.

Thwasa-klærne brennes, og man får nye armbånd som symboliserer at man nå er sangoma. Fra den slaktede oksen får man dessuten skinnremser til å ha rundt armene.

– Hele overgangsritualet fra syk person til sangoma er en reise i selvinnsikt. Men un-derveis ydmykes man litt overfor andre. Blant annet må man være tjenestevillig overfor resten av samfunnet, og kanskje ta på seg arbeid som man føler ikke passer.

For eksempel kan en mannlig thwasa settes til å gjøre typisk kvinnelige arbeids-oppgaver, som å hugge ved og bære vann.

en overvekt av kvinner– Ikke alle som går inn i rollen som thwasa blir sangoma etterpå. Noen har bare som mål å bli helbredet selv, og full-fører kanskje bare fase én eller to. Deretter går de tilbake til sine vanlige liv, forteller Fossbakk.

Alle mennesker kan heller ikke bli thwasa. Denne rollen tildeles kun til personer som har en spesifikk adferd, eller «The madness and illness of the Calling» som det kalles i Sør-Afrika.– Det som gjør han eller henne til en god kandidat, er ofte sykdom. Enten mentalt eller fysisk. Thwasa kan sies å være en måte å innlemme frafalne individer i samfunnet igjen.

Både kvinner og menn kan bli thwasa, men det er en overvekt av kvinner som er både thwasa og sangoma. Også barn helt ned i 10-årsalderen har gått igjennom ritualene, men de fleste er ten åringer eller eldre.

gamle ritUalerEn sangomas rolle kan sammenlignes med flere vestlige roller: lege, rådgiver, psykiater og prest. I det sørlige Afrika er det langt flere sangomaer enn leger utdan-net etter vestlig skolemedisin, og om lag 80 prosent av den svarte befolkningen har minst én gang i livet oppsøkt en healer.

– Ritualene som benyttes går langt til bake i tid. Man kan finne lignende ritualer blant urfolk andre steder i Afrika. – Det finnes en del ovenfra-og-ned-holdning i skolemedisinen når det gjelder sangoma, og det handler nok om at legene vil at folk heller skal komme til dem. Men en sangoma vil ikke nekte å sende syke mennesker til legen, og ofte er det slik at både sangoma og lege konsulteres, avslut-ter Ole-Bjørn Fossbakk.

Å påvirke vær og vind til sin fordel, ligger til grunn for mange ritualer. Men noen ganger kan det gå fullstendig galt. Det fikk Quiwe Baardsen fra Finnmark smertelig erfare.

Eksempel på værmagi: En same tilbyr et tøystykke med tre vindknuter til noen sjøfolk. Hvis man løsner én knute får man mild vind. I bakgrunnen følger vinden spent med på handelen. Vi ser også et skip som synker i stormen.


Quiwe Baardsen var en svenskfødt, samisk sjaman som i 1620-årene bodde på Årøya i Altafjorden. I tillegg til å liv-nære seg som fisker, tok han også betalt for «overnaturlige evner». Han hadde blant annet godt renommé blant folk som en velgjørende helbreder. Dette renommeet fikk en alvorlig knekk da en seilskute med fem menn om bord forliste høsten 1625.

vinden ble For voldsomDet hadde seg slik at en fiskerkone hadde bedt om hjelp til å få god medvind til mannen sin, Oluff Ørjesen, som var i Hasvåg på Sørøya i Finnmark for å levere fiskefangsten sin. Hun betalte Quiwe for å lage god bør slik at mannen kunne komme raskt hjem over havet. Isteden

endte det tragisk. Oluff Ørjesen kom aldri hjem igjen, og det gjorde heller ikke de fire andre fiskerne om bord i skuta.

Quiwe Baardsen fikk skylden og ble i tråd med datidens rettspraksis anklaget for trolldom. I rettsforhøret forklarte han forliset med at med at han fikk mer vind enn han hadde bedt om.

Ritualet han hadde benyttet for å lage vind bestod blant annet i å kaste en grisunge på havet og rope «havvær, hav-vær». Men da grisungen havnet i vannet snodde den seg altfor hurtig rundt og vindstyrken ble derfor svært voldsom.

Til kona sa Quiwe da: «Gud nåde dem! Jeg frykter at de har tatt for tidlig ut, for børen er for sterk. Er de kommet ut

i den første koven(byge, kraftig vind, red.anm.), da råder bare Gud for om de kommer tilbake».

brent på båletQuiwe forklarte også at han dessverre hadde påkalt vind lørdagen før alle-helgensdag, eller på Halloween, som vi ville sagt i dag. Dette mente han var spe-sielt farlig, ettersom kreftene var svært sterke rundt denne datoen.

11. mai 1627 avsa retten sin dom over den samiske sjamanen: Fordi hans diabolske kunster hadde ført fem menn i drukningsdøden, så skulle han selv miste livet på bålet. Sannsynligvis ble han brent nokså umiddelbart etter doms-avsigelsen.

Livsfarlig trolldom


Heksen til høyre lager en forferdelig storm ved å tømme sitt heksebrygg i sjøen, og et skip går under. Begge illustrasjonene hentet fra Olaus Magnus


– Det tragiske er at Quiwe Baardsen neppe hadde annet enn gode intensjoner med sine ritualer. I tillegg kan man legge merke til at han slett ikke var herre over sin egen kraft, sier historiker Rune Blix Hagen.

I den teologiske læren spiller det imid-lertid ingen rolle om han mente det godt. For det er verken personen, ritualene eller remediene i seg selv som har magisk kraft. Men ritualene og ordene er kraftige tegn til satans demoner om å sette seg i bevegelse.

Myndighetene hadde derfor aggressive holdninger mot ritualer som hadde til hensikt å helbrede og hjelpe folk.

– De så det også som en trussel mot, samt misbruk av, den kristne tro. Tro-lig var det svært vanlig at folk benyttet slike nytte-ritualer, og det var vel nokså tilfeldig hvem som ble straffet, forteller Blix Hagen.

omtaler rUnebommeMåten Quiwe Baardsen skulle lage vind på, minner mye om eldgamle former for ritualmagi som vi kan finne overalt i Europa. Ved å slå, skvette eller plaske i

vannet skulle man kunne påkalle storm og uvær.

– Det å ofre levende dyr på havet er dessuten kjent fra blant annet Skottland. Men når det gjelder hekseritualene som ble brukt i Norge, så vet vi egentlig lite. Det er mest i katolske land de er beskre-vet, sier Rune Blix Hagen.

I et utdrag fra trolldomslovgivingen av 1617 står det imidlertid: «Daglig erfaring tilkjennegir at hemmelige kunster som signen, manen, målen, karakter eller malen, gjenvisning, utvelgelse av visse dager i uken etc., nesten er gjengs og ses på med likegyldighet og som ikke forbudt siden de antas å være til gagn og helbred for folk og fe. Undertiden blandes dette sammen med misbruk av antatte Guds ord».

Saken mot Quiwe inneholder dessuten den første beskrivelsen vi kjenner fra norske rettskilder av en runebomme. Fra midten av 1620-årene kjenner man til at det fantes samiske opprørsplaner i Vest-Finnmark. Man kan derfor ikke utelukke at saken mot Baardsen også kan ses i sammenheng med dette. Han var kanskje mistenkt for å ville skade nordmenn og

på den måte skremme dem fra å bosette seg i samiske kjerneområder.

Kilder: Store Norske Leksikon, Trolldom og ugude-lighet, Tromsø 1998.

FORKLARING PÅ HEKSERITUAL OG HELBREDELSESMAGI:

• Signen – lese, be, utsi formler og trylleord. Gjerne brukt som fellesbe-tegnelse på hvit magi.

•Manen – verbal magi, kraftige be-svergelser, trollbønner.

•Målen – måle fra ledd til ledd, gjerne med tråd, binde og lese over slike trådstykker. Måling skulle gi både diagnose, prognose og terapi.

•Malen eller smøgen – smøre ut ur-teblandinger for eksempel med kniv på onde eller syke deler av kroppen. For eksempel anvendelse av knusk eller ildsopp, gjerne kalt «brenneku-ren».

•Smyge – dra for eksempel en kropp gjennom hulrommet på et tre.

•Gjenvisning – oppspore tapt gods med saks og sold (gullmynt).

•Dagutvelgelse – kunne bli dømt for å sanke inn urter og andre vekster på spesielle dager som Sankthans.




Et godt kjærlighetsliv er noe de aller fleste ønsker seg. I Japan finnes et populært ritual man kan gjøre for å få mer hell i kjærlighet.I millionbyen Kyoto finnes en av Japans mest kjente Jishu jinja. En jinja er et sted hvor en kami holder til. En kami er en noe udefinert guddomsmakt som oftest er vennligsinnet overfor menneskene og som kan hjelpe deg med ditt problem hvis du ber om det.

Jishu jinjaen er svært godt besøkt for her kan folk komme med ønsker som har med kjærlighet å gjøre. Mange velger å gjøre ett spesielt ritual:

– I jinjaen står det to steiner cirka seks meter fra hverandre, og for å finne ut om du har hell i kjærlighet må du gå i rett linje fra den ene steinen til den andre. Du skal kunne ta på den andre steinen når du har gått linjen – og alt skal skje med øynene lukket. Så kan man tolke resul-tatet etterpå – kom du litt for langt unna steinen, så betyr det gjerne at det tar lenger tid å finne ekte kjærlighet, forteller masterstudent i religionsvitenskap, Fritz Hintringer Bakke.

Han har vært i Kyoto for å forske på dette kjærlighetsritualet, som man fin-ner innen Shinto, Japans opprinnelige religion. Japanerne oppfatter ikke selv Shinto som en religion, for de har sin egen form for religiøsitet som er ganske ulik den vestlige formen.

eksamens-gUddomShinto betyr «gudenes vei» eller «kamie-nes vei». Kamien har stor innflytelse på et spesifikt område, for eksempel når det gjelder kjærlighet, helse, fruktbarhet eller til og med trafikksikkerhet.

– Det finnes en kami for nesten hvilket som helst verdslig problem. I Japan er eksamenspresset veldig stort, derfor finnes det egne kamier som du kan be om gode karakterer. Og dersom den ene kamien ikke hjelper, så prøver man bare en ny, sier Bakke.

Det er ingen offisielle skrifter i Shinto, ingen grunnlegger og heller ingen organisert lære. Shinto har likevel sterk innflytelse på den japanske kulturen:

– En japaner kan være kristen eller buddhist og likevel gjøre ritualer tilknyt-tet Shinto. Hvis du spør dem, hvorfor de gjør det, er svaret ofte at «det er del av det å være japansk». Under andre verdens-krig var det for eksempel vanlig at japan-ske foreldre, som hadde en sønn som var soldat, dro til så mange kamier som mu-lig for å be om at sønnen skulle komme seg helskinnet hjem, forteller Bakke.

handlingen er viktigstJapanerne har et nærmest estetisk forhold til Shinto, og man finner ofte en jinja (hellig sted) på et naturskjønt område. Man tror at det er tegn på at en eller flere kamier holder til her.

Ærbødighet og respekt, mer enn direkte tilbedelse kjennetegner japanernes religiøsitet. Dette går begge veier, for det forventes også at kamien opprettholder sin del av «avtalen». Begreper som synd og skyld spiller liten rolle i Shinto. I ver-ste fall kan man bringe skam over seg selv for at man ikke har gjort som man skulle.

– Du må ikke nødvendigvis tro på ka-mien, det viktigste er at du gjør ritualet knyttet til den. Det viktigste er altså hva

du gjør. Dersom du gjør mange av ritual-ene tilknyttet Shinto, så gir det nok en følelse av kontroll. Da har du gjort ditt. Og du oppsøker kamiene når det er noe du vil, ikke til fastlagte tidspunkt.

– Ei jente jeg møtte hadde for eksempel vært i et dårlig forhold i to år og var litt trist til sinns da hun kom til jinjaen for å gjøre ritualene. Blant annet kjøpte hun en lapp hvor det sto mye om hennes framtid (kalles omikuji). På lappen sto det at hun ville ha mye flaks fremover, og da følte hun seg bedre. Det ga henne nok en trøst, forteller Bakke.

Flest Fnisete jenterKjærlighetsritualet i jinjaen i Kyoto er spesielt populær blant unge, og da kan-skje særlig unge jenter.

– Når man kommer dit legger man nok ganske fort merke til området med disse kjærlighetssteinene. Det er mye latter og fnising og god stemning. Hovedsakelig var det unge jenter som gjorde ritualet, men det var også noen unge par. Mannen ville da gjerne si at det var helt tilfeldig at han var der, mens jenta ofte innrømmet at hun var der for å gjøre ritualet.

Hva som var lov og ikke lov når ritualet skulle utføres, var litt uklart. Det til-lot stor variasjon. Du skal gjøre ritualet selv, men man kan likevel ha hjelp fra en venn. «For å finne kjærligheten, skal du høre på en venn», står det på instruksjons tavlen over steinen. Nøyaktig hvordan vennen kan bidra står det imid-lertid ingenting om.

– Noen ble geleidet av vennen, andre fikk hint som «gå til høyre, stopp» osv. Det var et enormt spekter i hvordan de løste dette. Og det ga selvfølgelig mange muligheter til å tolke resultatet, sier Fritz Hintringer Bakke.

Andre kilder: Store Norske Leksikon, Roald Kristen-sen: Japanske religioner. En kort introduksjon

Denne jenta forsøker å finne ekte kjærlighet ved å lukke øynene og gå mot steinen i forgrunnen. Foto: Suvi Korhonen /Flickr

Kjærlighetssteinene i Kyoto


JulematkjemiHva er det egentlig som skjer når man luter fisk? Mastergradsstudent i kjemi, Bjarte Aarmo Lund forteller hva som egentlig skjer med vår julemat.

LUTEfISK: Tørking av fisk er en god konserverings-metode, fordi bakterier er avhengige av vann for å leve. For å få fisken til å gjenoppta noe av fuktigheten så kan man legge det i vann i fem til seks dager. Men fisken vil ikke få tilbake sin opprinnelige fuktighet på denne måten. Derfor tilset-

ter man lut, natriumhydroksid (NaOH). Tradisjonelt brukte man aske for å lute fisken, i dag bruker man kaustisk soda.

– Det som skjer er at fisken får en pH-verdi på 13 – det er veldig basisk. Dette er sterke saker. Man kan ikke lute fisken i aluminiums kjele, fordi kjelen blir ødelagt! Det er unektelig en god måte å kvitte seg med bakterier på. I tillegg så ødelegger luten proteinene i fisken og gjør dem negativt ladet. Dette fører til at fisken klarer å ta opp i seg mer vann

– de negativt ladde proteinene tiltrekkes den delvis positive ladningen på H₂O molekylene. Til slutt tar fisken opp i seg så mye vann at den får den karakterist-iske konsistensen, sier Bjarte Aarmo Lund.

I tillegg bryter luten fettet i fisken ned til fettsyrer, som gjør at man i praksis sitter igjen med såpe. Derfor får lutefisken, som ikke er tilstrekkelig vannet ut før tilberedelse, en stygg såpesmak.

Det er mye kjemi i tradisjonell julemat. Den gode smaken i lutefisk, pinnekjøtt og sprøtt svor kommer av grunnleggende kjemiske prosesser.

Foto: Gudrun Hoffmann/Ulla Westbø/Eksportutvalget for fisk


Tekst: Maja Sojtarić

Kjemiåret 2011

PINNEKjøTT: Lammekjøttet saltes og tørkes, og av og til røykes for å lage pinnekjøtt.

– Dette gjør kjøttet mest mulig holdbart. Salt binder til seg vannet i kjøttet og trek-ker det ut. Lufttørkinga gjør det samme. Røykinga tilfører i tillegg en hel del andre kjemikalier. Noen av dem er anti-oksidanter og nitrogenforbindelser som hindrer bakteriene som gir den alvorlige nervelidelsen botulisme.

Pinnekjøtt som kun er saltet og tørket er grålig brunt i fargen. Mens røkt pinne-kjøtt har en burgunderrød farge.

– Myoglobin er et protein som finnes i muskelcellene og gjør at de kan ta opp oksygen under muskelarbeid. Røyking reduserer myoglobinet i kjøttet til nitro-somyoglobin, som er karakteristisk rødt i fargen. Ubehandlet pinnekkjøtt som er eksponert for oksygen blir til metmy-oglobin som er brunt.

RIbbE: Å få svoret helt perfekt sprøtt til jul, er noe mange av oss sliter med. Så hva skjer med svoret når vi endelig får det til?

– Fett polymeriserer ved temperaturer over 180⁰C. Det vil si at flere fettmo-lekyler lenker seg sammen til et større fettmolekyl. Det forklarer hvorfor fettet blir sprøere, sier Aarmo Lund.

Men det er ikke bare fett i svor. Det er også proteiner.

- Disse denaturerer når de utsettes for høy varme, det vil si at vannet går ut av dem slik at proteinstrukturen blir mye tettere. Det er faktisk det motsatte av det som skjer med proteinene under luting av fisk. Det bidrar også til sprøheten.

I tillegg blir svoren brunet. Det skyldes den såkalte Maillardreaksjonen. Når proteiner og karbohydrater – sukkerstof-fer - fra kjøttet utsettes for varme over 120⁰C reagerer de med hverandre slik at de danner ulike smaks-, lukt- og farge-stoffer. Forskjellige typer av proteiner produserer forskjellige smaker under bruning – derfor har svoren sin egen spesifikke smak.

E-STOFFER FRA KJøKKENET Det er lite Estoffer i vår julemat. Men mange av de tilsetningsstoffene som finnes i mat kjenner vi allerede fra vårt tradisjonelle kjøkken.

E–nummer er den europeiske måten å katalogisere tilsetningsstoffer i maten på. Bjarte Aarmo Lund dro en tur på matbutikken for å sjekke hvilke e-stoffer som finnes i vår julemat. Og fant overraskende lite.

– Jeg fant blant annet konserverings-middelet E 250 – natriumnitritt. Det er et veldig omdiskutert tilsetningsstoff. Grunnen er at den i store doser kan være giftig. Men det er det samme stoffet som vi får når vi røyker pinne-kjøtt. Det er veldig effektivt mot giften botulinumtoksin som gir botulisme.

Andre omdiskuterte e-stoffer er ben-zoater, blant annet natriumbenzoat E-211. Den hemmer vekst av gjær og muggsopp, og til dels bakterier. Aarmo Lund fant også den i julemat.

- Benzoater finnes det mye av i naturen. Blant annet er molter og tyttebær fulle av benzoater. Og de skilles ut i urinen, så de hoper seg ikke opp i kroppen din.

I store mengder kan benzoater også hemme for veksten hos barn under tre år. Men Bjarte Aarmo Lund er ikke sær-lig bekymret. Alt handler om dosering.

- I små mengder så utgjør ikke e-stof-fene stor fare. Myndighetene regulerer doser etter gjennomsnittskostholdet. Har du et kosthold som bare består av lyselilla godteri så får du et problem. Og ikke nødvendigvis med e-stoffene.

Foto: Nortura Foto: Nortura

E-stoffer i julemat


Tilsetningsstoffer blir tilsatt maten for å øke holdbarheten, erstatte sukker, gi en bestemt smak, konsistens eller farge. E-nummer er måten man i Europa katalogiserer disse stoffene på. Mange er skeptiske til e-stoffene, særlig hvis de er fremstilt syntetisk i et laboratorium. – Enkelte opplever sågar e-nummersystemet som en konspirasjon til å skjule giftstoffer. Men det er egentlig bare en forenkling av kompliserte kjemiske forbindelser. Og syntetisk fremstilte stoffer er ikke farligere enn de naturlig forekommende, forsikrer kjemistudent Bjarte Aarmo Lund.

E-stoffer i julemat

GLøGG: E150 er et fargestoff som ofte tilsettes drikkevarer og sauser for å gi dem mørkere og dypere farge. I enkelte gløgg-typer finner vi blant annet E150a – som er vanlig karamel-lisert sukker. Men man kan også finne E150c som er sukker karamellisert ved hjelp av ammoniakk. – Ammoniakk er en base som hever pH-en på sukkerlaken. Dette fører til at kara-melliseringen ved oppvarming av laken går fortere. Ammoni-akk fordamper av seg selv og er ikke farlig i små mengder, sier Aarmo Lund.

jULESyLTE: Konserveringsmiddelet E262 (natriumacetat) finner man blant annet i julesylte. Dette er en salt av eddik-syre som har eget nummer - E260. Eddiksyre er den viktig-ste organiske syren som forekommer i naturen. Den gjør næringsmidler surere og senker pH-verdien så mye at vekst av gjær og bakterier blir hemmet. – Men det er begrenset hvor mye eddiksyre du kan ha i et produkt før forbrukere syns det er uakseptabelt, mener Bjarte Aarmo Lund. For å balansere surheten blir de basiske acetater som E262 brukt som syre-regulatorer; de gjør en smak som er for sur mildere.

Foto: Stabburet

Foto: Nortura



Kjemiåret 2011

RødKÅL: E412 er nummeret på fortykningsstoffet guarkjernemel som man blant annet finner i rødkål. Den utvinnes av frøene til den tropiske guarplanten og kalles også for plantegummi. Det er billig og enkelt å bruke, løser seg lett og raskt i kaldt vann og danner en tyktflytende oppløs-ning. Guar passerer tarmen uten å bli tatt opp i kroppen.

jULELEvERPOSTEI: E300 (askorbinsyre) finner man i jule-leverpostei. Den kjenner man kanskje bedre som vitamin C. Vitaminet brukes veldig mye fordi det er en antioksidant, det vil si at den forhindrer at leverposteien harskner og foran-drer farge. – Man kan nesten bruke ubegrensede mengder av vitamin c i maten. Får du for mye i deg så skilles det bare ut i urinen, sier Aarmo Lund.

SvISKER: Enkelte typer tørket frukt, som svisker, aprikoser og rosiner, konserveres ved bruk av E220. Et annet navn på stoffet er svoveldioksid – en gass som man vanligvis forbin-der med forbrenning av olje og kull. Svoveldioksid motvirker for eksempel at farger, vitaminer og aroma blir nedbrutt av kontakt med surstoff. E220 er en av mange e-stoffer som av myndighetene har fått en øvre dose for akseptabel daglig inn-tak. Den er satt til 0,7 milligram per kilogram kroppsvekt.

Foto: Stabburet

Foto: Nortura Foto: Nortura


Navn: Martha OtteAlder: 60 årHva: Filmfestivalsjef


Martha Otte har nettopp kjøpt seg hus. I California. Og allerede før jul forlater hun Tromsø.To ting vil imidlertid glede mange: 1) Huset er mer for ei hytte å regne, og Otte pakker bare for juleferie.2) California, ja vel, men huset ligger i velsignet avstand fra Hollywood.

Når sjefen for Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) skal lade batteriene før neste kraftprøve, reiser hun altså tilbake til landet hun en gang forlot i protest. Siden har hun vært både tilslørt og bondepike, men roadmovien Martha Otte starter med flower og power. Og Jimi Hendrix.

MEN ALLER føRST: TIFF-sjefen avslø-rer seg selv.

Vi har knapt begynt samtalen når vi i en bisetning nevner at også skuespilleren og fribryteren The Rock kommer fra samme lille by som henne. Trolig et uinteressant poeng, siden han bare opptrer i det stikk motsatte av TIFF-filmer, og hun har vel derfor ikke en gang hørt om fyren. – Er THE ROCK fra Hayward?!?! Nei, er det SANT?! Han er jo herlig!!

Otte er virkelig imponert.

– Jøss, kult!

Men altså; oppveksten i Hayward.

– En forstad er et sted uten kultur, slik oppfattet jeg det i ungdommen. Så vi dro inn til San Fransisco når vi ville oppleve noe, en halvtimes busstur hjemmefra.

Og de sterkeste opplevelsene fikk hun – som svært mange andre – på Fillmore auditorium, midt i episenteret for den psykedeliske musikken og motkulturen i landet. Hippiebevegelsen ble en forleng-else av beatbevegelsen i San Fransisco, og blomsterbarna søkte et alternativ til forbrukssamfunnet. Vietnam-krigen ble symbolet de samlet seg rundt, og «hjemme» hos Bill Graham lot den nye generasjonen seg villig lede av lokale stjerner som Credence og Jefferson Airplane, samt The Doors, The Who og The Grateful Dead. Otte rakk å få med seg mange av de store live, som Hendrix og Janis Joplin, men var likevel ingen hippie.

– En vanvittig herlig tid, men jeg kom alltid hjem som avtalt etter konsertene. Ja, med unntak av en kveld. Jeg husker det var en tirsdag, da jeg stakk ut – uten lov – for å se Zappa og The Mothers of Invention. Jeg måtte bare se dem, og har ikke angret etterpå, smiler hun.

Også filmen ble en viktig del av den radi-kale orienteringen i hippietida, og det var altså her Martha Otte tidlig ble eksponert for det alternative og relevante. Men i 1971, året etter at Henrix og Joplin forlot denne verden, forlot Otte USA, i protest.

– Jeg kjente meg rett og slett ikke igjen i det amerikanske verdisettet, og var imot alt.

SOM EN ANNEN dOROThy GALEdrømte hun om noe bedre et sted over regnbuen, men livet var ikke som i Troll-mannen fra Oz; det kom ingen syklon og tok henne bort. Otte måtte oppfylle drømmen på egen hånd. Og dro.– Jeg følte meg umiddelbart mer hjemme i Europa enn i USA, sier hun.

– Det var også en annen ting med denne

tida: Mange unge var veldig opptatte av røttene sine.

Selv hadde hun bestemødre fra såvel Sverige som Tyskland. Men etter et par års dannelsesreise med ryggsekk, for det meste i Tyskland, dro hun til gamlelan-det igjen, til Oregon.

– Jeg hadde lyst til å lære meg svensk, men i mangel på kurs tok jeg et norsk-kurs i stedet. Min praktisk anlagte norsklærer i Oregon hadde importert LP-plater sjøl og introduserte meg blant annet for tromsøduoen Tobben og Ero, i tillegg til Finn Kalvik og Torbjørn Egner. Kompisen Brian hadde da allerede vært i Norge og sommerjobbet på Kviknes hotell i Balestrand. Otte dit. Til Sogn, 1974, men uten hell. Innvandringsstopp.

– I Oslo oppdaget jeg at utlendinger fikk automatisk arbeidstillatelse i jordbruket, og det ble derfor et halvt år med gulrot-luking og potetplukking på et gårdsbruk i Aurland i Sogn.

Etter et mellomspill på nok et halvår som hushjelp på Jar og norskkurs på Blindern reiste hun til lille Sandsøya på Sunnmøre og var jordbruksavløser på seks gårder i nærmere fem år. Fantastisk givende år, hvis man ser bort fra filminteressen.

– Jeg var på kino to ganger i løpet av de årene, ler hun.

dET vAR NEPPE PÅ byGdEKINOENi Sunnmøre hun fikk inspirasjon til å sette sammen et festivalprogram med kunstfilm fra land bare et fåtall husker navnet på.

– Jeg så Nærkontakt av tredje grad og Flåklypa.

american Beauty

Tekst og foto: Lasse Jangås

Portrett«Jeg følte meg umiddelbart mer hjemme i Europa enn i USA»


– Hva er forresten en typisk TIFF-film?

– Vi har mange ganger forsøkt å definere det, men begrepet er egentlig skapt av andre i den norske kinobransjen, tidlig i TIFF-historien og ment positivt. Som at det handler om litt utfordrende film, kvalitet, og som gjerne er litt fremmed i utgangspunktet. Hvis den lykkes i å trekke oss inn i filmens univers, er det en TIFF-film. Tidligere festi-valsjef Tor Fosse sa treffende at TIFF gir folk noe de ikke visste de ville ha. – Men de filmene er det ingen som ser resten av året. Er TIFF et intellektuelt skippertak?

– Det må du kanskje spørre publikum om. Men jeg ser at det er noe med festivalfølel-sen, rammen rundt, som gjør at folk er mye mer mottakelig. Og da har de ryddet seg litt tid til å se flere filmer om dagen, treffe venner og ha det gøy. På en vanlig tirsdag i februar krever det kanskje litt mer innsats og organisering i hverdagslivet.

– Finnes det en grense for hvor sær en TIFF-film kan være?

– Vel, vi ser jo ikke etter filmer bare fordi de er sære, vi må ha alt. Men det er ofte jeg ser en film jeg synes er så god, men som jeg vet kan bli en veldig utfordrende opplevelse for folk som kanskje ikke ser så mye film som jeg gjør. Og det er jo veldig gøy å peke på en film og på forhånd si høyt at den er festivalens kjedeligste film. Da strømmer folk til for å se den.

– Et takknemlig publikum å ha?

– Ja, et fantastisk publikum. Og et sam-mensatt publikum. Vi vet at over 9000 forskjellige mennesker ser minst én film i løpet av festivalen og til sammen selger

vi over 50.000 billetter – på bare seks dager. Det er jo helt utrolig.

ETTER MANGES MENING, langt utover bygrensene, ligger den største prestasjo-nen i at festivalen har vokst fra å være et hyggelig og dugnadspreget, lite alternativ

til å bli Norges største – uten å miste sjela si. Og da peker mange på Martha Otte, som var sentral i festivalledelsen lenge før hun ble sjef i 2005. Når lokalavisene ringer folk for å spørre om hvem som er deres forbilde eller burde kåres til «årets medmenneske», svarer mange nettopp Martha Otte. Nelson Mandela har en gang sagt at «et godt hode og et godt hjerte er alltid en formidabel kombina-sjon». Og kanskje viktigst av alt for en festivalsjef: Hun har en filosofi. Og det skulle nesten bare mangle. Martha Otte har hovedfag i filosofi fra Universitetet i Tromsø.

– Etter at jeg tok storfag i norsk i Volda, ville jeg stå løpet ut og ta en grad. Da ville min mor bli glad, smiler hun.

Og selv her og nå, i starten av mørketida, når kaospotensialet er størst og alle de gule lappene flagrer der inne mellom ørene, er hun fokusert og smilende og

varm, på bortimot perfekt grammatisk norsk. Og rolig, bare med unntak av et par understrekende fingre som tapper bordplata på kontoret i Verdensteatret «tschino».

– Da var det bare fire universiteter å velge blant, og jeg ville verken til Oslo eller Bergen. Jeg tenkte på Trondheim, men hadde hørt om det radikale Tromsø. Og jeg visste at jeg måtte langt. Dessuten hadde jeg en romantisk forestil-ling om Nord-Norge. På den første gården jeg jobbet sto gårdskjerringa daglig og så drømmende etter nordgående hurtigrute.

Otte fikk dermed Nord-Norge inn med kumelka, og fra Nord-Norge fikk hun et helt nytt perspektiv. Hun mener seg «helt frelst» allerede under ex.phil. Det måtte bli filosofi. Og et par år senere hadde hun levert avhandlingen om

moralfilosofen Alasdair MacIntyre.

FRELST FOR ANDRE GANG, ALTSÅ. Allerede tilbake i Oregon var hun med i den lokale filmklubben. Senere ble hun styreleder for Norsk Filmklubbforbund i perioden 1996-2002, samtidig som hun var aktiv i styret i Tromsø filmklubb og med på å starte Tromsø barnefilmklubb. Hun tror nok hun alltid har vært interes-sert i «vanskelig» film. Og hva passet da bedre enn TIFF og Tromsø, her et sted langt over regnbuen, i virkelighetens Emerald City?

– Det er mye med Tromsø. Størrelsen, det å være i en såpass liten by og likevel ha på følelsen av å være i New York. At du får nye venner hele tiden, samtidig som at du har noen av de samme som du hadde da du kom. Og at det hele tiden kommer kreative krefter hit som gjør at det skjer noe. Men jeg liker også menta-liteten og takhøyden. Ole D. Mjøs kunne


en gang bare si at Tromsø er antirasistisk sone, og så ble det stående.

Men Mannen traff hun ikke her. Tyske-ren Hermann Greuel ledet en alternativ kino i Berlin da han en sommerdag i 1999 ante fred og ingen fare på sin reise til Tsjekkia for å sitte i en festivaljury. I samme jury satt Martha Otte. Og i motsetning til i de fleste av de 300-400 fil-mene hun ser i året: Happy en-ding. Greuel er i dag leder for Nordisk Ungdomsfilmfestival (NUFF) i Tromsø, og Otte er omringet av film. Overalt. En noe uvant festivalopplevelse hadde hun så sent som i no-vember, i Abu Dhabi, der den gamle raddisen fikk en solid dose av både luksus og Lexus. Otte blogget om oppholdet og la sågar ut et bilde der man knapt kan skimte en svært tilslørt TIFF-sjef.

– Da var vi på vei inn i bøn-nerommet i verdens største moské, med plass til 5000 mennesker. Jeg var likevel mest imponert da jeg så verdens største håndknyttede teppe der inne. Det veier 33 tonn og er nydelig.

Dette interesserer henne stadig mer, håndarbeid altså. Otte har nettopp fylt 60, og har begynt å sy.

– Mange som fyller 60 sier at de frem-deles føler seg som tenåringer. Jeg føler meg absolutt som 60, men opplever å finne glede i ting som interesserte meg da jeg var tenåring. Mørkeromsarbeid, matlaging og sying, for eksempel – ting som tar tid.

– Blant de mange tusen, har du en favoritt film?

– Det må være The Wizard of Oz. Jeg får alt til å passe inn der og kunne skrevet en doktorgradsoppgave om den, om hvilke temaer som ligger der og venter på å bli diskutert.

Så mye rommer den at den tangerer det helt store for filmosofen.

– Et kjapt, lite spørsmål til slutt, apropos filosofi; hva er meningen med livet?

– Oj. Det er jo mennesket. Selvfølge-lig familien og kjæresten og andre. Det kan ikke være noe annet. Det er jo også der vi lærer oss sjøl å kjenne, i de andre. Men det er jo en anstrengelse man må gjøre, ikke noe som bare er til stede. Du må finne den meninga i den andre.

Den verbalt slagferdige TIFF-sjefen tar nå noe så sjelden som en tenkepause. Men ender altså der – igjen.

– For selv om du kommer over regnbuen, så...there´s no place like home. Og da er spørsmålet: Hva er hjemme? Betyr det akkurat det huset – eller betyr det deg sjøl?

10 kjappe:

Favoritt TV-serie? For tiden «Breaking bad»

Favorittmat? GjærbakstHva ville du bli som liten? Dyrlege.

Sportsinteressert? Følger TIL på avstand, men ikke fordi jeg liksom skal ha greie på fotball!

Hva leser du nå? Magasinet «The New Yorker» leser jeg hver uke. Sist påbegynt bok, non-fiction: «Respect in a world of inequality» av Richard Sennet. Skjønnliteratur: «Black-lands» av Belinda Bauer.

En person som inspirerer deg? Min mann.

Hva var det viktigste du lærte av din mor? Sjølrespekt.

Hva opprører deg? Urettferdighet.

Hva blir du glad av? Ei god natts søvn.

Hva burde man bruke mer penger på i Norge? Skolen. På innhold, ikke reformer.

Portrett


arKITEKTUrTekst: Jens Christian Eldal

Foto: Jiri Havran

Utseendet til Svanvik kapell kan karak-teriseres som norsk nasjonalromantikk, men det er også andre, mer østlige innflytelser å spore. Kapellet sto ferdig i 1934 og er tegnet av Harald Sund.

Bygningen har en robust form, utført i upanelt rundtømmer, og ligger omkran-set av furuer på en høyde ved Svanvik-vannet.

Bygningen preges av en kraftig sentral blokk med kvadratisk plan. I kontrast står det høye og slanke tårnet. Forhallen på inngangssiden og alternisjen i motsatt ende, gir bygningen et visst lengdepreg. Formen gir assosiasjoner til 1600- og 1700-tallets norske korskirker med sentraltårn og høy, slank tårnhette. Men sentralformen virker også bysantinsk, en innflytelse man av og til finner i kirke-arkitekturen i mellomkrigsperioden.

Det dominerende innslaget i interiøret er den rike kunstneriske utsmykningen med altertavle og hvelvdekorasjon. Alter-tavlen har et krusifiks omgitt med malte fremstillinger av apostler og andre bibel-ske personer på gullgrunn. Slike malerier på gir assosiasjoner til russisk ortodokse altervegger med ikoner. I hvelvet som reiser seg over sentralrommet er det malt fire store engler i skyer.

Svanvik kapell i Pasvikdalen

dEN NETTbASERTE ARKITEKTURGUIdEN for Nord-Norge og Svalbard gir innblikk i og smakebiter på landsdelens arki-tektur. www. http://www.ub.uit.no/baser/arkinord.


CHA NO YU: Japansk teseremoni. Teen serveres i et langsomt, avmålt tempo og med harmoniske og symbol-ske bevegelser, i en atmosfære av fred og stillhet. Seremonien følges av dem-pet samtale om estetiske emner eller av taus fordypelse i kunstgjenstander eller naturen omkring. Teen kalles for macha som er et grønt, bittert pulver. Les mer om japanske ritualer på side 29.Kilde: Store norske leksikon. Foto: Ame Otoko/flickr.com

MESOzOIKUM: Jordens mellomal-der. En geologisk æra fra 251 millioner til 65,5 millioner år siden som omfatter periodene trias, jura og kritt. Andes-fjellene, Alpene og Himalaya dannes mot slutten av perioden. I Nordsjøen dannes kildebergarter for olje og gass. Dette er dinosaurenes tidsalder. Les mer om geologi på side 6.Kilder: Naturhistorisk museum, Store nor-ske leksikon.

HEALING: Psykisk og fysisk helbred-else uten bruk av konvensjonelle medi-sinske metoder. Healere anser kroppen til å vil være i bedre stand til å helbrede seg selv når energisystemet er i balan-se, og at healing bidrar til menneskets naturlige evne til å helbrede seg selv. I England er healere en del av det offent-lige helsevesenet. Lese mer om healing på side 24.Kilde: Store medisinske leksikon. Bilde: Colourbox.com

UREA: Karbamid. Urea dannes i leve-ren og skilles ut i urinen. Brukes som nitrogengjødsel og fôrtilskudd. Det viktigste endeproduktet ved nedbry-tingen av proteiner i stoffskiftet hos mennesker og andre pattedyr. Les mer om urin på side 50.Kilde: Store norske leksikon. Bilde: Wiki-media commons.

DOPAMIN: Et signalstoff som dannes naturlig i hjernen og som overføres mellom nerveceller.Dopamin spiller en viktig rolle for belønnings- og motiva-sjonssystemet vi har i hjernen. Når vi gjør noe vi liker eller som pirrer, eksem-pelvis spiser sjokolade eller har sex, øker produksjonen av dopamin. Høye nivåer gjør at du føler deg bra og glad. Les mer om sjokolade på side 40.

Kilde: forskning.no

LEKSIKoN

Japansk teseremoni. Foto: www.colourbox.com

Urea. Foto: www.colourbox.com Healing. Foto: www.colourbox.com


Bugner godteskålene dine med sjokoladenisser og sjokoladekuler? Er det vanskelig å styre unna konfekten? Slapp av, det finnes en naturlig forklaring!

Vi mennesker elsker sjokolade, og i jula fyller vi skålene opp til randen. Til tross for at vi vet at sjokolade ikke bare er sunt, stapper vi den i oss med smil om munnen. Sjokolade gjør oss rett og slett lykkelige. Det forteller forsker i farma-kologi, Aina Westrheim Ravna ved Det helsevitenskapelige fakultet.

– Vi mennesker begynte å spise sjoko-lade for over 1500 år siden. Sjokoladen stammer fra mayaindianere, og de verdsatte sjokoladen høyt. Kakaobønner ble brukt som penger og som offergave til gudene, forklarer hun.

sjokolade tenner lystenSjokolade har den vidunderlige egen-skapen at den påvirker dopaminnivået i hjernen. Lystsenteret du har i urhjernen din, den delen av hjernen som styrer dine mest basale behov som mat, jakt og sex, våkner til liv!

– Mayaindianerne, inkaindianerne og aztekerne brukte sjokolade som afrodisi-akum – for å øke sexlysten. Aztekermenn drakk «xocolatl» fra gylne beger før de besøkte kvinner, sier Ravna, og legger til at selveste Casanova drakk sjokolade før sine romantiske stevnemøter.

Sjokolade gjør oss lykkelige. Her sikler Annette Løvhaug på sjokolade!Foto: Therese Kristine Edvinsen


Aktuelt : JulegodtTekst: Elisabeth Øvreberg

Årsaken til at sjokolade tenner oss, er at kakaobønnene inneholder det man kaller "The love drug" – fenyletylamin. Dette stoffet påvirker urhjernen, og vi føler en tilfredshet og våkenhet. Puls og blodtrykk øker, og følelsene man får kan sammenlignes med forelskelse.

– Dersom sjokoladen smelter i munnen, vil fenyletylamin absorberes direkte i blodbanen og nå hjernen raskt. Husk det når du spiser sjokolade, tipser Ravna sjokoladetilhengerne. Hun advarer om at noen er mer sensitive for fenyletylamin enn andre, og at det kan gi amfetamin-lignende oppførsel ved store doser.

– Fenyletylaminnivået vårt er faktisk på topp ved orgasme, og noen studier indikerer at individer med depresjon og ADHD har lave konsentrasjoner.

sjokolade er avstressendeI sjokolade finnes det flere skatter for følelsene våre. Ved sjokoladespising får du nemlig i deg stoffet anandamid, og det påvirker hjernen på samme måte som cannabis. Anandamid gir deg en avstressende reaksjon. Du kan oppleve lykkefølelse og smertelindring.

– Riktignok må du spise 12 kilo sjoko-lade for å oppnå hasjrus, men sjokolade inneholder de samme cannabislignende stoffene som vi allerede har i hjernen.

sjokoladeavhengighetNoen føler avhengighet til sjokoladen. Ravna forklarer at også det har sin natur-lige forklaring, for sjokolade inneholder koffein. Alle kaffeentusiaster vet at man lett kan føle et sug etter kaffe, og at koffein kan føre til abstinens. I tillegg inneholder sjokoladen magnesium.

Får man et lavt magnesiumnivå i krop-pen gir det oss faktisk PMS-symptomer.

Det kan forklare hvorfor menstruerende kvinner vil ha sjokolade. Kanskje de rett og slett trenger magnesium?

sjokolade som medisinDet var Columbus som innførte sjoko-lade til Europa. Han kom over en kano med kakaobønner i Sør-Amerika, og tok

skatten med seg hjem. Ifølge Ravna ble dette svært populært blant kongehusene, og kakao var dyrt.

– Sjokolade ble sett på som medisin, og man mente sjokolade kunne kurere enhver sykdom. Sjokolade ble raskt hoffenes mest foretrukne drikk, og ble ekstra populært da spanjolene kom på å tilsette sukker.

Siden sjokolade som oftest inneholder mye sukker, blir vi ekstra tiltrukket av den. Sukker blir sett på som kroppens egen morfin. Konsumering øker endofin-nivået i hjernen og vi føler velbehag.

– Søtsaker er ikke sunt, men jeg vil ikke fraråde folk å spise sjokolade. Mitt tips er å spise små mengder, ikke hele sjokoladeplata. Og kjøp mørk sjokolade. Den inneholder de samme virkestoffene, men mye mindre fett og sukker, avslutter Ravna.

Sjokolade – må ha det, bare må ha det

NOEN AV KAKAOBøNNENES INNHOLDSSTOFFER:• Fenyletylamin: Ligner på dopamin

og amfetamin, gir eufori• Anandamid: gir appetitt, smerte-

demping og lykkefølelse• Koffein: Avhengighetsskapende,

øker våkenhet• Theobromin: Øker følelse av

velbehag, antidepressiv • Antioksidanter: Styrker immun-

systemet, reduserer betennelsestil-stander

• Magnesium: Antistressmineral, regulerer nervefunksjoner

Aina Westrheim Ravna anbefaler å kose seg med sjoko-lade i små mengder, men det er kanskje vanskelig når det er så mye godt å velge mellom? Foto: Lasse Jangås


– Før solgte vi mest melkesjokolade, men nå begynner flere og flere å interessere seg for den mørke sjoko-laden. Ingenting er jo så godt som mørk sjokolade, smiler eier av Sweet Heart, Mette Mack.

Hun var ukjent med sjokoladens innvirkning på hjernen før vi tok kontakt, men hun merket tidlig at folk har et sjokoladesug.

– Vi har mange stamkunder. Når de kommer, vet vi hva de vil ha. Noen kommer hver eneste uke for å kjøpe sjokolade, andre kommer hver dag!

Sweet Heart er en stor godtebutikk med mange søte fristelser. Det nye nå er at innehaveren av butikken re-gistrerer at barn i større grad enn før ønsker seg sjokoladebiter fra disken.

jUlesjokoladeNå i jula merker Mette Mack og kol-legaene ekstra stor pågang. De jobber intensivt med å fylle på i sjokolade-disken.

– Vi merker en sterk økning nå mot jul. Sjokoladen går fort unna, så vi sliter ikke med at varene blir gamle, ler hun.

Det vi sjokoladeelskere ønsker aller

mest nå i jula, er ifølge sjokolade-selgeren en suveren vinner: Sjokoladetrøfler!

Kilder:Avena NM, Rada P, Hoebel BG: «Evidence for sugar addiction: Behavioral and neurochemical effects of intermittent, excessive sugar intake», Neuroscience & Biobehavioral Reviews (2008) 32:20-39Burleigh R: «Chocolate – Riches from the Rain-forest», Harry N. Abrams (2002) New YorkKuwana E: «Discovering the Sweet Mysteries of Chocolate», Neuroscience for Kids Staff Writer (2010)Lippi D: «Chocolate and medicine: dangerous liaisons?», Nutrition (2009) 25:1100-3Miracle VA: «Chocolate: The Health Food», Di-mensions of Critical Care Nursing (2010) 29:108-9.di Tomaso E, Beltramo M, Piomelli D: «Brain cannabinoids in chocolate», Nature (1996) 382:677-8

Kundene strømmer til Tromsøs største sjokoladedisk hos Sweet Heart. I jula er sjokoladebitene ekstra ettertraktet.

Stor etterspørsel etter sjokolade

Foto: Therese Kristine Edvinsen


Aktuelt: JulegodtTekst: Elisabeth Øvreberg

Anika Mackenroth

Jul i hjernenDen deilige duften av pepperkaker kan være nok til å få deg i skikkelig julestemning. Noen har kanskje gode minner fra barndommen som vekkes til live når de kjenner lukten av julebrød og nøtter. Men jula handler også om kjemi. Selv om julebaksten inneholder lave mengder av krydder, kan summen av dem gjøre deg oppstemt og gi deg økt sexlyst.

Kilde: Aina W. Ravna, Helsefak. UiTFoto: colourbox.com

MUSKATNØTT•Aktiv ingrediens: Myristicin•Hallusinogen i høye doser•Tidligere brukt som medisinplante•Forgiftning!

KANEL•Aktiv ingrediens: cinnamalde-

hyde•Stimulant ved lave doser•Beroligende ved høyere doser•Skal kunne gi økt stemningsleie•Hjelper blodsirkulasjonen•Brukt som afrodisiakum i folke-

medisin (Asia)•Forskning har vist at kanel øker

sexlysten•Kan trigge hyperaktivitet

KARDEMOMME•Aktive ingredienser: blant annet

terpineol og metyl eugenol•Antiseptisk •Gir en forfriskende og opp -

løftende effekt•Stimulerende •Kan hjelpe mot hoste•Kan hjelpe på sexlysten

NELLIK•Aktiv ingrediens: Eugenol•Antidepressiv effekt •Antiseptisk •Lokalbedøvende •Brukes i indisk ayurvedisk medisin, kinesisk

medisin og i vestlig urtemedisin som smerte-stillende ved tannbehandling

INGEFæR•Aktive ingredienser: zingerone,

shogaol og gingerol•Smertestillende•Beroligende•Febernedsettende•Antibakteriell•Øker nivåer av dopamin og seroto-

nin i hjernen


amundsens arktiske western

«Fleire har sagt om Amundsen at det han vann med skip, ski og hundar, skusla han bort med pennen» skriver historie-professor Narve Fulsås i Norsk Polarhis-torie.

Roald Amundsen levnes av enkelte historikere lite ære som forfatter. Men det er få lit-teraturvitere som har sett på Amundsens forfatterskap. Dette gjorde professor i nordisk, Hen-ning Howlid Wærp, nysgjerrig. For selv om Amundsens forfat-terskap i hovedsak har vært mye brukt som kildemateriale av historikere, så hadde det også et stort publikum i sin samtid.

Var Amundsen virkelig så dårlig forfatter som mange vil ha det til? Og har hans sakprosa tålt tidens tann?

hardbarket stil– Roald Amundsen har ikke det man kan kalle for en litte-rær penn. Nansen mestrer nok samtidens lyriske stil bedre. Men Amundsen er tidvis undervur-dert som forfatter. I deler av sin sakprosa har han en hardbarket og handlingsdrevet stil, som nok ville vært interessant for den moderne leser. Gjennem luften til 88⁰ Nord er spennende å lese. Det er ren arktisk western, sier Henning Howlid Wærp.

Mange av Nansens reiseskildringer kan derimot fremstå som uinteressante i dag,

fordi de handler om naturbeskrivelser og kulturhistorie.

– Bøkene om Nansens reiser gjennom Armenia og Kaukasus er skildringer som

i hans samtid skaffet leseren stor forstå-else for kulturen, konflikten og flyktnin-genes situasjon. Men det har en lærebok-

kar akter. Og hvem i dag leser lærebøker fra 1920-tallet?

Amundsens naturskildringer er tamme i det Howlid Wærp anser som hans

mest vellykkete bok – debuten Nordvestpassagen. Men møtet med netsilikkene er godt og tidvis nervepirrende lesestoff, hvor Amundsens entusiasme lett smitter over på leseren.

god på mØter med men-nesker «To kajakker forut! ropte plutse-lig tøndeutkikken. I en fart var alle mand paa dekk.[…] Vi var meget spændte paa at stifte bekjendskap med disse nordgrøn-landske eskimoer, om hvem der berettes mange underlige ting.» Nordvestpassagen (1907).

– Gjennom to år med overvint-ring i isen, skriver han interesse-vekkende om det å leve sammen med inuittene. Det som over-lever i reiseskildringer er ikke nødvendig vis poetiske beskrivel-ser av naturlige omgivelser. Det som overlever i reiseskildringene er møtet med andre mennesker og her er Amundsen god.

Amundsen glimter til med krea-tive litterære grep. Men han fikk

aldri en helhetlig god fortellertek-nikk. Dessverre rendyrker han aldri

sin arktiske westernstil.– Amundsen er usikker som forfatter. Han leier for eksempel inn gjestefor-

På sitt beste skrev Roald Amundsen energisk, arktisk western som har tålt tidens tann. Men likevel har han gått inn i historien som en mye dårligere forfatter enn Fridtjof Nansen.

Forsideomslaget til førsteutgaven av Sydpolen av Roald Amundsen. Hans al-ler største bragd ble til en lite imponerende bok. Foto: Nasjonalbiblioteket.


fattere som kan spe på tekstene med adjektiver. I Sydpolen er det åtte kapitler som ikke er skrevet av ham i det hele tatt. Han virker også til å ha lite eierskap til egen tekst – Han skriver blant annet til sin forlegger at han får fylle på der det er få ord.

Uvillig å skrive om konFlikterFridtjof Nansen på sin side er en bedre skriftstrateg enn Amundsen, me-ner Henning Howlid Wærp. Ikke minst så er han skruppelløs i sin for-fatterskap og skriver gjerne om konfliktene. – Han henger ut de to samene som er med på ski over Øst-Grønland som redde og engste-lige, mens nordmenn fremstår som djerve og fryktløse. Han innser at for å få frem helte-skikkelsene, må man også ha anti-helter. Fordi samene gråter og ber til Gud så skjønner leseren at dette er farlig. Samtidig er det selvsagt ikke tilfeldig at samene fremstilles som den svake part. Det er problematisk i dag, men Nansens lesere i samtiden var det norske borgerskapet.

Amundsen på sin side unngår å skrive om konflikter som oppstår på ekspedisjonene. For eksempel var det først på 90-tallet at man oppdaget at Helmer Hanssen fikk sparken under ekspedisjonen gjennom Nordøstpassasjen.

– Amundsen utelater konflikter og det er jo det som er det mest interessante for en moderne leser. Han mente nok at opprør blant mannskapet ikke var noe å flagge for ver-den. Ikke minst fordi det reflekterte dårlig på ham selv som leder. Disse bokutgivel-

sene ga også et viktig bilde av polfarerne som skulle bevares for ettertida.

amUndsens dårligste bokDet er ifølge professoren i nordisk inter-essant at Amundsen klarer å skrive en spennende fortelling om den mislykkede ekspedisjonen til 88⁰ Nord, mens den ner-vepirrende suksessen med sydpolekspedi-sjonen ble til en av hans dårligste bøker.

– I Sydpolen forteller han alt i første kapit-tel. Boka starter med et resymé av turen frem til selve polpunktet! Den avsluttes

på et klønete vis med at Fram anløper Hobart i Australia. Man får ikke vite noe om reisen hjem og mottagelsen der.Det virker ikke som om boka skrives med lyst, selv om fortellinga har enormt poten-sial. Og tidspresset spiller kanskje en rolle her – mens han med debuten Nordvest-passagen hadde god tid så er det nå mer som står på spill.

– Man må huske at polfa-rere skrev bøker av blant annet økonomiske årsaker. Der var sponsorer som skulle ha noe igjen for sine investeringer og der var voldsom interesse i avisene. I Hobart fikk ikke mannskapet gå av borde før Amundsen fikk brakt nyheten om polferden til Daily Chronicle i London som han hadde solgt førsteretten til.

Les også: Wærp, Howlid Hen-ning. «Roald Amundsens polarprosa – Nordvestpassagen, Sydpolen og Nordostpassagen.» Norsk litterær årbok, 2011.

Amundsens hovedverk er: Nord-vestpassagen (1907), Sydpolen (1912), Nordostpassagen (1921), Gjennem luften til 88 ° nord (1925), Den første flukt over Polhavet (1926) og Mitt liv som polarforsker (1927).


Nansen-Amundsen-året 2011

«Fleire har sagt om Amundsen at det han vann med skip, ski og hundar, skusla han bort med pennen»

I arbeidsrommet på Svartskog, 1910. Fotograf: Anders Beer Wilse/ eier: Nasjonalbiblioteket


Antallet selvmord i psykiatrien har økt betydelig de siste to årene. For sykepleierne er dette en stor utfordring, for hvordan skal man yte omsorg for noen som ikke har et ønske om å leve?Flere mennesker dør i selvmord, enn i trafikkulykker i Norge. Mens 208 men-nesker omkom i trafikken i fjor, så tok 548 sitt eget liv.

I 2008 var antall selvmord i psykiatrien 78, mens i 2010 var det økt med 65 pro-sent til 129. Statens helsetilsyn er usikker på om økningen skyldes bedre rutiner for rapportering eller om det faktisk er flere som tar sitt eget liv. Likevel er tal-lene foruroligende.

sykepleiere i FrontlinjaOg det er psykiatriske sykepleiere som daglig møter pasienter som ikke vil leve.

– Ønske om å dø og ta sitt eget liv er en ekstrem form for selvpåført lidelse. Man gjør seg selv til et objekt som skal tilintetgjøres. Kjernen i sykepleierens arbeid er å gi pleie og omsorg til men-nesker som er syke og lider. Utfordringa blir: Hvordan kan sykepleieren hjelpe mennesker som ønsker å ta sitt liv?

Dette forteller førsteamanuensis Anne-Grethe Talseth som i ti år har forsket på feltet og selv har vært psykiatrisk sykepleier. Hun mener at det å forstå sykepleierens rolle i behandlingen av selvmordskandidater kan være med på å forebygge selvmord.

Å forstå sykepleierens rolle i behandlingen av selvmord-spasienter kan forebygge selvmord. Foto: colourbox.com


Krevende å hindre selvmord i psykiatrien – Mine egne erfaringer tilsier at det ikke er tilstrekkelig å forstå pasienten på bakgrunn av teorier og modeller. I møte med en pasient som er i fare for å ta sitt liv blir sykepleierne utfordret også på å være tilstede for vedkommende. Ved å være tilstede og observere pasienten kan sykepleieren være i forkant med å tyde signalene og iverksette tiltak i tide.

Å hindre selvmord og selvmordsforsøk krever mye kunnskap av sykepleieren. Ikke minst kunnskap om seg selv.

tabUbelagt lidelse– Vi vet at selvmord alltid har skjedd, og at det alltid har vært tabubelagt. Selv om verden har gått videre så er det fortsatt mye negativt som hefter ved selvmord, sier Talseth.

Det er en kulturell kontekst her som også påvirker sykepleierens syn på selvmord. – Sykepleieren er nødt til å reflek-tere over sitt eget syn på selvmord, og hvordan dette kan påvirke hennes møte med selvmordspasienten. For å aner-

kjenne pasientens sykdom og lidelse må sykepleieren erkjenne at hun selv har et levd liv. Hvis ikke sykepleieren er i stand å reflektere over sine egne holdninger og fordommer når det gjelder selvmord, vil det få betydning for pasientens opphold på psykiatrisk avdeling.

daglig belastningDa er det kanskje ikke overraskende at det er de eldste sykepleierne, de med mest livserfaring, som best forholder seg til selvmordskandidatene. Og de aller fleste ønsker å ha mer tid til pasientene for å kunne ivareta deres behov.

– Daglig får sykepleieren store etiske og faglige utfordringer. Hun må respektere det faktum at pasienten ønsker å ta sitt liv. Det betyr selvfølgelig ikke at hun skal akseptere det. Men sykepleieren skal være åpen og nærværende for pasienten når vedkommende uttrykker tanker og følelser knyttet til ønsket om å dø. Sykepleieren skal være årvåken på jobb. Det er viktig at ingen pasienter dør på

vakt. Men den årvåkenheten slipper aldri taket når man behandler folk som ønsker å dø, og kan lett bli belastende.

Sykepleiere får uvurderlig erfaring hvis de får anledning til å sette ord på denne belastninga.

– Får de ikke snakket ut om dette så forstår de heller ikke hvorfor de reage-rer på pasientene slik de gjør. Og det er nødvendig for å kunne skape den viktige balansen mellom distanse og nærhet til den krevende pasienten

Sykepleieforskning under pressI en ny rapport slaktes sykepleieforskninga på norske høgskoler. Universitetsforskninga er bedre stilt. Ved UiT satses det på pasientnær sykepleieforskning.Sykepleiere utgjør den største gruppa av ansatte i helsesektoren, forteller førsteamanuensis i sykepleie Åshild Fause. Likevel er forskninga innen

sykepleie ikke tilfredsstillende, ifølge en rapport om norsk forskning utar-beidet av et internasjonalt panel på oppdrag fra Forskningsrådet. Panelet sier det er stor bruk for syke-pleieforskning, men at den i stor grad er sterkt preget av små forskningsmiljø og dårlige forskningsideer.

Sykepleierforskninga tilknyttet større miljø og universitetssykehus, slik som den ved UiT og UNN, får karakteren «utmerket».

– Internasjonalt er sykepleier-forskninga et stort felt som står på egne bein, mens det i Norge er mer

tverrfaglig orientert. For oss er det viktig at vår forskning er relevant for å styrke kvaliteten i helsetjenesten, ikke bare oppfylle våre behov som forskere, sier Åshild Fause.

– Vi vil at forskninga skal komme praksisfeltet til gode. Derfor har vi målbevisst satset på pasientnær sykepleieforskning som handler om sykepleie i praksis og nærstudier av menneskers erfaringer med sykdom og kriser. Hvordan pasientene blir tatt hånd om er det viktigste for vårt felt.

Trenger du noen å snakke med?Ring til: Mental Helse tlf 116 123 eller Kirkens SOS tlf 815 33300

Aktuelt: Flere selvmordTekst: Maja Sojtarić


KRONIKK


Den nordnorske rangstigenKronikk av Øystein A. Vangsnes

Er NordNoreg ein landsdel i humanistisk krise? Korleis kan eit einsleg skilt med det lule-samiske namnet Bådåddjo føra til rama-skrik og bråk utan sidestykkje på Avisa Nordland sine debattsider? Kvifor har anti-samiske innlegg fylt kommentarfelta hjå avisene Nordlys og iTromsø i samband med debatten om Tromsø skulle gå inn i forvalt-ningsområdet for samisk språk? Spørsmå-let omkring særlege tiltak for fremjing og synleggjering av samisk språk har til fulle fått fram dei djupe fordommane mot eigne minoritetar som finst i den nordnorske befolkninga. dEbATTEN hAR TIL dELS vORE hATSK OG RASISTISK, men den blir også framført med tilsynelatande rasjonelle argument som at det kostar for mykje å bruka ekstra ressursar på å sikra at samisk språk lever vidare og at det er ikkje naud-synt med tospråkleg skilting og forvaltning for alle samar i Noreg meistrar jo norsk. At dei samiske språka, med sine 25-30.000 talarar fordelt på ni språk, er den mest trua språkgruppa i heile Europa, spelar liten rolle for mange. Argumentet om at samisk språk er ein viktig del av nordnorsk og nordisk kulturarv, sjølve limet i den gren-selause kulturen på Nordkalotten, synest vanskeleg å svelgja.

Sjølvsagt har ikkje ALLE nordlendingar djupe fordommar mot det samiske, men det at eit så stort mindretal av befolkninga i det heile torer å ope gi til kjenne så sterke anti-samiske hald ningar, gir grunn til bekymring, for då er det mange som anten deler meiningane eller ikkje bryr seg.

Kan det vi har vore vitne til det siste året botna i dårleg sjølvtillit i den nordnor-ske befolkninga? Eg trur det er ein del av forklaringa. «Etnisk norske» nordlendingar kjenner seg underlegne «søringar» og tek det ut på dei som kjem lenger ned på rang-stigen, det vil seia på samar og kvenar.

OG dEN dÅRLEGE NORdNORSKE SjØLVKjENSLA ER VELKjEND. I eit intervju med Dag og Tid 4. november fortel den nordnorske lyrikaren Helge Stangnes følgjande

«–Nordlendingane har hatt eit dårlegare sjølvbilde enn folk sørpå. Den fyrste som bruka nordlandsdialekten på radio, var Carl Bertheussen frå Hillesøy, det var i åra like etter krigen. Føredraga hans var popu-lære på Sørlandet, men nordlend-ingane slo av apparatet i skam over målet sitt.»

Ein skulle kanskje tru at det ikkje var slik lenger, men nyleg sa ein ung, oppegåande tromsøværing til meg: «De e i utgangs-punkte kjipt å være nordlending. Viss du i tillegg e same!...». Med det sa han to ting: 1) Han stadfesta den dårlege nord norske sjølvkjensla og 2) han plasserte samar under nordlendingar i hierarkiet. Og det er gjennom språket den unge mannen og alle andre nordlendingar blir identifiserte som nettopp nordlendingar. Ved dialekten. Den dårlege sjølvkjensla er innbakt i språket. Skal ein få opp sjølv-kjensla, må ein difor etablera ei stolheit for eige mål.

DET SAmE GjELD FOR SAmAR.Samar må føla at språket deira har ein verdi. Kvifor skal dei elles halda på det? Kvifor skal eit samisk barn som er i eit norskdominert språkmiljø satsa på å også tilegna seg samisk viss samisk ikkje har nokon verdi? Synleggjering i det offentlege rom gjennom skilting og bruk i forvaltning er då viktige symbol på at språket faktisk har ein verdi.

Fredag 18. november vart den første nord-områdemeldinga

lagt fram i Bodø. Nordområdesatsinga har fokus på internasjonalt samarbeid i nord om ressursutnytting, vekst i økonomi og sysselsetjing, og no skal den flyttast på land, «for det er der menneskene bor» kunne Jonas Gahr Støre fortelja. Styres-maktene gjer då klokt i å fokusera også på mellommenneskelege relasjonar.

føRST NÅR fOLK I NORd fÅR bETRE SjøLvKjENSLE, vil dei bli i stand til å verdsetja det unike kulturelle mangfaldet som landsdelen har å by på. Og først då vil befolkninga makta å setja ut i livet den satsinga som styresmaktene ønskjer for landsdelen. Då er kunnskap viktig. Kunn-skap om språk, kultur og historie.

Det trengst med andre ord ei humanistisk nordområdesatsing!

Øystein A. Vangsnes, forskar, CASTL, Universitetet i Tromsø. Er fast bloggar på Forskning.no: http://www.forskning.no/blog/vangsnes

Er den samiske språkstriden vi har vore vitne til i Nord-Noreg det siste året botna i dårleg sjølvtillit i den nordnor-ske befolkninga, spør Øystein A. Vangsnes i kronikken. Foto: Flickr/ Oriol Salvador

DET ER GRATIS Å ABONNERE PÅ LAByRINT!

Send epost til labyrint[email protected], ring 77 64 40 00 eller skriv til Labyrint, Avdeling for kommunikasjon og samfunnskontakt, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø

Du vil da få magasinet gratis tilsendt fire ganger i året. Neste nummer kommer desember 2011.


I disse forkjølelsestider får man mange råd om forebygging av sykdom. Et av kjerringrådene mot forkjølelse er å drikke egen morgenurin. Dette virker frastøtende på de fleste, men rådet går som følger: Gurgle og drikk deler av den såkalte midtstrømsurinen, ikke de første dråpene og ikke de siste, men det som kommer midt i urinstrømmen. Det skal hjelpe mor sår hals. Vi har også hørt at det kan lindre psoriasisutslett hvis man vasker huden med urinen sin.

Spørs målet er: Er det sunt eller farlig å drikke egen urin? Er det sant at urin er sterilt?

Det er neppe farlig å drikke mindre volum av egen urin. Det er faktisk i mange kulturer, spesielt i Kina og India, en tradisjon som er begrunnet i troen på at dette vil kurere sykdom og opprettholde god helse. Tidligere statsminister i India, Morarji Desai, sto i 1978 fram og erkjente at han daglig drakk sin egen urin. Artisten Madonna har forklart hvordan hun brukte sin egen morgenurin til å behandle soppinfeksjoner på føttene sine. Cirka tre millioner kinesere drikker daglig sin egen eller andres urin og det er utgitt flere titalls bøker om hvorfor urindrikking er bra. Dr S. R. Gala fra India skriver i sin bok om Auto Urine Therapy, at men-nesker som kun ernærer seg ved å drikke egen eller andres urin, har

en tendens til å gå ned i vekt. Et ikke over raskende resultat med det som kan kalles den ultimate lavkarbodiett.

Men det er ikke vitenskapelig vist at urin kan være infeksjons-bekjempende, ha effekt mot hud-lidelser, kreft eller andre sykdoms-tilstander. Urin i blæra hos friske mennesker er i utgangspunktet fri for bakterier, men blir lett forurenset på vei ut. Bortsett fra at mange finner det uestetisk å drikke urin; kanskje er dette kjerringrådet en del av det gamle utsagnet: «med vondt skal vondt fordrives». Men av alle ting som IKKE virker mot infeksjons sykdommer synes jeg at et lite glass Cognac, Armagnac eller Calvados absolutt burde være å foretrekke framfor egen morgenurin. Hilsen Ørjan Olsvik, professor i klinisk mikrobiologi

URIN MOT FORKJØLELSE

hAR dU EN MyTE, et kjerringråd eller en påstand du ønsker etterprøvd av vitenskapsfolk, kan du kontakte oss: [email protected]

Er dEt sant, profEssor?

Foto: colourbox.com


Ved overgangen til 2012 markerer UiT at det er tre år siden fusjonen mellom Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Tromsø med å møte nye behov fra arbeidslivet. Vi har etablert helt nye lærerutdanninger, samhandlingsplaner med Kystver-ket, Statens vegvesen og Helse Nord, og vi møter både Tromsø kommune og det private næringsliv i landsdelen med en samlet tilnærming. Sist har vi sett at samling av naturvitenskapelige disipliner og ingeniørfaglig kompetanse har vært avgjørende for at Aker Solutions valgte å etablere seg i Tromsø med sin hovedbase i nord.

Det er gledelig å konstatere at dette har latt seg gjøre samtidig som vi stadig øker vårt tilslag på EU-søknader og nå er det nest beste universitetet i Norge med en suksessrate på 40 %. Utfor-dringen er å få flere søknad og flere som leder prosjektene fra Tromsø. Pengestrømmen fra EU-systemet til forskningsmiljøet i Tromsø er betydelig.

Vi oppsummerer også det fornyede breddeuniversi-tetet med topp-plassering på likestillings statistikken. En langsiktig satsing, der dette er gjort til et lederansvar, gir uttelling, og vi er nå det universi-tetet i Norge med høyest andel kvinnelige profes-sorer, 27,4 prosent. Vi har vist og skal fortsatt vise at det går an å utvikle mange talenter i spiss og bredde som også er gjensidig befruktende og strategisk særdeles viktige.

EkspErimEntEt

Kilde: Nordnorsk vitensenter

rEktors hjørnE

REKTOR JARLE AARBAKKE

Et godt år har gått

Kunnskapsmagasinet Labyrint

Avdeling for kommunikasjon og samfunnskontaktUniversitetet i Tromsø – 9037 Tromsø

Telefon: 77 64 41 66 / 77 64 49 81E-post: [email protected] / [email protected]

Internett: http://uit.no/nyheter

ABONNÉR GRATIS PÅ LABYRINT!

Neste nummer kommer mars 2012Tema: Frykt

Send e-post, ring eller skrivog du vil få magasinet gratis tilsendt fire ganger i året.

Avsender: Avd. for kommunikasjon og samfunnskontaktUniversitetet i Tromsø, 9037 Tromsø

Documents

Ritualer - Universitetet i Troms¸