Sammen til verdens ende

Espen Simonsen og Tone-Elisabeth Simonsen

En kjærlighETShiSToriE

SammenTilVerdensEnde_POCKET.indd 2 09.03.2010 12:44:59

5

E

Forord

en tid etter at Tone og jeg hadde bestemt oss for å dele vår historie gjennom dagboka på nettstedet «Gjør en forskjell», be-gynte vi å få veldig mange tilbakemeldinger fra mennesker som mente at Tone burde skrive og gi ut ei bok. I løpet av høsten 2006 og vinteren 2007 gikk hun i gang med nettopp dette. Hun satte seg ned og begynte å skrive på det som skulle bli boka om vår historie. Da hun etter hvert ble veldig mye dårligere, hadde hun kommet godt i gang, og vi snakket mye om at jeg skulle gjøre den ferdig og få gitt den ut dersom hun døde. Den siste tekstmeldingen jeg fikk av henne da hun lå på sykehuset i januar 2008, var denne: «Gi ut boken vår!» Og her er den.

Materialet ble liggende til desember 2008, da jeg igjen tok det frem og begynte å se på det. Jeg hadde ikke så mange tanker om hvordan jeg skulle gå i gang med selve skriveprosessen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri trodde jeg skulle se meg selv som forfatter (og det trodde sannsynligvis ingen av lærerne jeg har hatt opp igjennom skolegangen heller!). Men Tone hadde som sagt skrevet begynnelsen, og det ble nærliggende for meg å star-te med en gjennomgang av denne teksten. Deretter falt det seg naturlig å fortsette arbeidet kronologisk der hun slapp. Det var viktig for meg at Tones direkte skrivemåte ble bevart, både der hun selv har fortellerstemmen, og i dagboknotatene hennes.


6

Å jobbe seg igjennom historien på den måten som er nødvendig for å skape ei bok, har uten tvil vært god terapi for meg i sorgpro-sessen. Det har nok dessuten hjulpet meg masse at Tone og jeg hele veien har vært åpne om sykdommen, og at vi dermed ble intervjuet en rekke ganger.

I mine øyne er ikke dette ei bok om kreft eller å ha kreft. Det er mer ei bok om livet og om livsglede. De årene som er omtalt i boka, har for Tone og meg vært en emosjonell berg-og-dal-bane. Mitt ønske er å ta leseren med på denne følelsesmessige reisen.

Skedsmo, 13. august 2009

Espen Simonsen


7

DEl 1Tones fortelling


Stien te verdens endeMargaret Skjelbred

Vi syns vi kunne se te verdens ende og visste åssen åra ville bli

da livet pluts’ lig svinga av fra veien og tok en kronglete og ulendt sti.

Der stengte fjellet steilt på alle kantær. Da sa du stille: «Vi kan klatre vi.»

Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet. Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien

med stup på si’ene i mange år. Det kan nok hende vi misunner andre

den strake landeveien der de går. Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,

og kronglestien har blitt veldig vår. Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke

å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over den rette veiens rike blomsterflor. For det gror blomster også langs med sti’n vår, og gleden over dem er like stor. Ja, kanskje større, for de er så sjeldne, en må se nøye for å se de gror. De ligger ofte skjult blant vissne bla’er, men duftær ekstra sterkt på fine da’er. La gå at det kan komma vonde ti’er da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt. Men den har lært oss at det vokser blomster på både slåpetorn og nypekratt. Og ingen ting i verden er så vakkert som nyperoser i ei St. Hans natt. Og når vi sitter sammen kan vi kjenne at også vår sti når te verdens ende.


Og vi har lært å ikke sture over den rette veiens rike blomsterflor. For det gror blomster også langs med sti’n vår, og gleden over dem er like stor. Ja, kanskje større, for de er så sjeldne, en må se nøye for å se de gror. De ligger ofte skjult blant vissne bla’er, men duftær ekstra sterkt på fine da’er. La gå at det kan komma vonde ti’er da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt. Men den har lært oss at det vokser blomster på både slåpetorn og nypekratt. Og ingen ting i verden er så vakkert som nyperoser i ei St. Hans natt. Og når vi sitter sammen kan vi kjenne at også vår sti når te verdens ende.

PrologUtdrag fra Tones nettdagbok – februar 2007

Tenk deg tilbake til barndommen. Du er ti år, og det er lille julaften. i morgen blir dagen fylt med familie, varme, glede, mat og presanger. kjenn litt på den følelsen … Du har proble-mer med å sovne, ikke sant? Man gleder seg bare for mye, så det er rett og slett umulig å sove. Merkelig, jeg har det fort-satt slik, veldig barnslig sånn. Men jeg får ikke sove hele de-sember. Tenker gaver og glede, og alt jeg klarer å gjøre, er å smile og planlegge til den store dagen. har tenkt litt på dette i det siste. jeg har nemlig fått det for meg at hver kveld er lille julaften, og hver neste dag er julaften. og hvis man ten-ker seg om, bør man vel glede seg til hver neste dag man får?

jeg ligger om natten og kikker på min kjekke helt. Det enes-te jeg tenker på, er at vi to muligens får én ny dag sammen! jeg får et ha det-kyss om morgenen, vi møtes til middag. og vi koser oss og nyter kvelden før vi går til sengs sammen. heldige er vi. Det er som julaften. hver dag er en gave! hver eneste time, dag, uke og måned, og hvert eneste år, bør tak-kes for. Snu deg til din kjære hver kveld og si tusen takk for dagen! Takk gud eller Allah eller hva nå enn du tror på. og takk deg selv som faktisk lever ut dagen. nyter den i alle åndedrag, hver solstripe, hver regndråpe, hvert enkelt unike snøfnugg som gjør hver dag til en fest. kjøp blomster, ta et glass vin, kjøp deg en kjole, farg håret, ta massasje, ring en

9


10

venn, skriv et brev, se en film med din elskede, lek med barna dine og pris deg lykkelig over at du har dem.

Merkelig, jeg får ikke sove! Det er lille julaften, og jeg lurer på hvilke presanger jeg får i morgen. har du noen gang blitt skuffet over en presang? Det har jeg, og slik er det i livet også. hver dag får vi gaver i livet. gleden over barnelatter, kjærlighet, kanskje en flørt på bussen, kanskje blomster, et kyss, et besøk, en telefon, hilsninger i gjesteboka …

Visse dager byr på dårlige nyheter og utfordringer. regninger, ødelagt vaskemaskin, utroskap, sykdom, dårlige karakterer, kjeft fra sjefen, sorg og død. Man vet aldri! Så vær takknem-lig for hver dag du får, våkn opp med et smil fordi du nettopp er blitt gitt en ny dag. Det er julaften, og der ute finnes det nye ting å oppleve. nye gaver å pakke opp. Så får du kanskje slips, sokker, stygge vaser, brødrister, vaffeljern, strykejern og kjøkkenmaskin en gang iblant. Men hver gave er gitt med omtanke. Det finnes en lærdom i alt, og alle gaver, utfordrin-ger og erfaringer kan brukes videre. Uten dem er livet ingen-ting. hvordan føle glede om man ikke har følt sorg? hvordan føle kjærlighet om man ikke har følt hat? hvordan føle livet om man ikke har følt døden nært?

jeg legger meg til sengs med sommerfugler i magen, ser på min kjære, kysser ham på pannen og takker for dagen. legger meg tilbake og smiler, gleder meg til morgendagen. lurer på hvilke gaver livet byr på i morgen? kan nesten ikke vente! Blir det sol? hm, da kan jeg pynte meg med skjørt, kanskje. Blir det regn? Ah, da kan jeg endelig bruke støv-lene mine. Blir dagen smertefri? kanskje, kanskje ikke. noen ganger trenger man rett og slett hjelp. Men takknem-lig for enda en dag, det er jeg.


11

J

kapittel 1:

En ny vending

jeg hadde i en lengre periode hatt mye vondt i magen. Fastlegen min, som jeg var så glad i, var dessverre sykmeldt, så jeg ble henvist til en annen lege. Jeg fortalte ham hvordan jeg følte meg, og at jeg hadde vondt i magen, ofte ved dobesøk. Og tissepausene kom oftere og oftere. Men det verste var hvor van-skelig det var å gå på do.

Det skjedde også at jeg kastet opp på jobb. Magefølelsen min skrek: «Noe er galt med kroppen din!» Og jeg lyttet. Jeg var hos legen tre ganger, men var aldri fornøyd ved besøkets slutt. Jeg ba ham gjøre noe, bytte p-piller, ett eller annet. Vi måtte da prøve å finne ut av dette her?! Jeg fikk høre at 80 prosent av alle tilfeller av mageproblemer hos unge jenter aldri ble forklart. Dette svaret gjorde meg ikke fornøyd.

Da fastlegen min endelig kom tilbake en måned senere, hadde jeg fått en liten kul nederst på magen. Fastlegen min kjente den og skrev ut en rekvisisjon til ultralyd. Vi ble enige om ikke å ta noen gynekologisk test, ettersom den andre legen hadde gjort det bare en måned tidligere. Og nå skulle jeg jo videre på ultra-lyd. Det føltes trygt og godt, jeg følte ingen fare true, bare let-telse over at jeg endelig kanskje skulle få vite noe. Det er jo helt normalt med vanncyster, for eksempel?


12

Så kom dagen. Mandag 19. april 2004. Jeg hadde ventet i tre uker på ultralyden på grunn av påskeferien. Jeg var klar, og jeg dro alene. Men jeg møtte først opp på jobb på Mekonomen. Begynte klokka ni, skulle jobbe til fem, akkurat som Dolly Parton så muntert syn-ger om. Jeg fikk låne firmabilen og kjørte inn til Lillestrøm Sentrum Røntgen. Hørte på radioen og sang meg bortover veien. Parkerte, gikk inn og ventet på min tur. Pulsen var lugn. Jeg hadde det fint. Formen var bra, og jeg følte meg frisk og rask. Hadde bare litt ma-geproblemer nå og da. Men nå fant vi kanskje ut hvorfor. Så kunne de øvrige 80 prosentene bare slenge seg i veggen.

Vi fant problemet. Jeg fikk en eldre mannlig lege, stille, men hyggelig. Forsiktig og snill på sin måte. Jeg lå på senga, og han strøk denne ultralyddingsen over magen min. Det var litt kaldt og klissete.

Han så på skjermen. Så sa han bare: «Oi, her var det rotete.» «Hva mener du?» spurte jeg med et usikkert smil om munnen. «Jeg ser ikke livmoren din.» Jeg kikket på ham og sa: «Jaha, hva ser du da?»

Svulst.

Det var det eneste jeg hørte. Han sa vel noe sånt som «Dette kan være en mulig svulst. Men det finnes jo både godartede og ond-artede.» Men jeg hørte bare ordet «svulst».

Jeg kan ikke huske at jeg kledde på meg, men det må jeg ha gjort, for jeg gikk ikke naken rundt i sirkler på venterommet på Sentrum Røntgen. Jeg klarte ikke å sitte rolig. Legen måtte skri-ve et brev som jeg skulle få med meg og levere direkte til fastle-gen min samme dag. Ventetiden var lang, og jeg hadde proble-mer med å holde gråten nede. Etter kanskje ti minutter – som føltes som en time – fikk jeg brevet og kunne dra videre.


13

Jeg tenkte ikke så mye på det, men det brevet inneholdt min fremtid. I bilen kom gråten, men jeg stengte av krana igjen. Nå måtte jeg tenke optimistisk; dette skulle ikke være noen ondartet svulst. Nå må jeg bare kjøre tilbake til jobb og komme meg til legen. Ordet «kreft» tenkte jeg ikke på engang. Det var ikke i mine tanker, ikke bevisst, i alle fall.

På vei tilbake til jobb, ringte jeg de fleste. Ingen tok telefonen. Eva, venninnen min på jobben, ringte tilbake etter fem minutter, fem stressende, forferdelige minutter hvor jeg følte meg fryktelig alene. Jeg fikk stokket frem hva legen hadde sagt. «Han sa det er mulig det er en svulst», sa jeg til Eva. Svaret var: «Å, stakkars deg, du som er helt alene nå, også?!» Da prøvde gråten seg igjen. Jeg følte meg alene. Og jeg kunne ikke komme fort nok tilbake til Jessheim.

Jeg tror jeg fikk tak i storesøsteren min, Lotta, på denne kjøretu-ren, den står ikke helt klart for meg. Hun sto på jobb i butikken på Strømmen, alene, men hadde sett at jeg hadde ringt. Så hun ringte opp igjen for å si hei og høre om det var noe spesielt. Jeg fortalte det som det var, før hun måtte legge på – det kom en kunde. Etterpå sa jeg bare at jeg måtte innom legen, og at jeg skulle si fra om det skjedde noe mer. Hun skulle få løpende info. Hun gråt innimellom kundene på The Body Shop og brukte ti-den på å finne noen som kunne jobbe for henne.

Tilbake på jobb møtte jeg folket. En kollega så på meg og sa: «Gikk ikke helt greit, detta?» Jeg så på ham, visste at han mente det så vel, men klarte ikke å svare. Bare viftet et nei med hodet. Jeg fant Eva, og vi satte oss i bilen hennes. Hun lot ikke meg dra alene til legen, nei. Og vi skulle ikke ta det pent hos legen heller, der skulle vi høres. På legekontoret fortalte jeg at jeg hadde vært på ultralyd og ble sendt direkte hit med prøvesvarene. Jeg ventet kanskje i 20 minutter før jeg kom inn. Eva ventet ute – jeg ville


14

være alene nå. Den kvinnelige legen jeg fikk, siden min fastlege igjen var sykmeldt, leste brevet og ønsket å ta en gynekologisk undersøkelse av meg. Jeg kledde av meg nedentil og la meg på bordet. Dere jenter der ute som har gjort dette, vet hvor pinlig og ekkelt dette ofte kan være. Med sokker på, men ikke truse. Med full toppbekledning på, men ingenting å dekke seg til med ak-kurat der man ikke ønsker å være udekket. (Når jeg skal til plan-lagt gynekologisk undersøkelse, bruker jeg langt skjørt. Da føler jeg meg ofte bedre og mer tildekket. Men denne dagen hadde jeg ikke regnet med at to forskjellige mennesker skulle se meg naken nedentil.)

Da jeg lå på bordet, spent og klar, kikket legen forsiktig og prøv-de å få denne ekle åpneren inn. Jeg skrek! Litt på grunn av at det var vondt, og litt på grunn av at jeg ikke ville. Men hun så pro-blemet. Det lå svulstvev rett innenfor skjedeveggen, det var rett og slett ikke plass til spatulaen. Hun virket litt sjokkert, og vi snakket litt sammen, ikke vet jeg hvem som prøvde å roe ned hvem. Jeg sa at jeg ikke ville hjem, jeg ville på sykehus. Jeg ville få denne dritten ut av kroppen, og det nå!

Hun ringte til Ahus – Akershus Universitetssykehus – og snak-ket med en overlege der. Han fortalte som sant var, at det var sent på dagen, og at ingenting ville skje om jeg kom inn i dag. Men det hjalp ikke, jeg ville ikke hjem. Jeg fikk lov til å komme inn, og Eva kjørte meg til Ahus.

På turen innover fikk jeg oppdatert søsteren min igjen. Jeg lurte på hvordan det gikk, og spurte litt overrasket: «Har du grått?» Svaret kom kjapt og nesten litt sint. «Ja! Siden du sa ordet ’svulst’, har jeg grått. Jeg har også fått noen til å komme tidligere på jobb. Trenger du meg? Skal jeg komme? Hvor er du?» Jeg ville veldig gjerne at Lotta skulle komme til Ahus, for jeg visste at Eva måt-te tilbake til jobb. Hun liker heller ikke sykehus, har dårlig erfa-


15

ring med dem, og jeg ville ikke dra henne gjennom en dårlig opplevelse til. Så på Ahus møtte vi Lotta. Eva ga meg en god klem og dro tilbake til jobb. Om hun fikk jobbet noe resten av dagen, vet jeg ikke.

Lotta var litt rød i øynene, vi klemte hverandre godt, og jeg var i hoppende godt humør. Sa et lett «hei!» til dama i luka og sa at jeg visstnok skulle legges inn. Jeg skjønner nå at jeg var lettere sjok-kert, og at jeg ikke helt visste hva som egentlig skjedde rundt meg. Det er greit nok at jeg er positiv og optimistisk, men så greit er det ikke å få vite at du har en svulst i magen og skal legges inn på sykehus.

Jeg ble skrevet inn, og vi tok heisen opp i 11. etasje – gynekolo-gisk avdeling. Hyggelige sykepleiere ga oss beskjed om å vente på TV-stua. Jeg husker ikke hva vi snakket om, eller om vi snakket i det hele tatt. Jeg mener at jeg tok en telefon til samboeren min, til Espen. Jeg fortalte at jeg var blitt lagt inn på Ahus, mulig svulst, men det var ikke noe farlig. Han kunne bare gå i det mø-tet i Oslo og komme når han hadde jobbet ferdig. 20 minutter etterpå ringte jeg tilbake og sa at han kunne snu. Jeg ville ha ham hos meg, det var visst litt alvorlig allikevel.

Jeg husker ikke mye av det som skjedde på sykehuset denne da-gen. Jeg husker at jeg møtte doktor Runar Eraker, en flott lege som vi er blitt veldig glade i. Han tok godt vare på oss den tiden vi lå på Ahus. Jeg husker at mamma og hennes Knut kom. Mamma gråt selvfølgelig, hadde med seg en gave til meg, og spurte meg hvorfor jeg ikke hadde sagt at jeg var syk? Det er det jeg husker. Det, og at vi fikk et dobbeltrom alene, jeg og Espen. Med to senger som sto helt inntil hverandre – vi var jo kjærester og samboere, som sykepleierne presiserte. Og jeg husker at jeg tok en veldig forsiktig gynekologisk undersøkelse. Jeg med et


16

smil om munnen. Nesten litt sånn «se på meg, ’a? Se hva jeg har der, liksom? En så stor en på ei så ung ei har du ikke sett før, tenker jeg?».

Espen dro hjem til leiligheten vår på Gjerdrum for å hente Nanook, hunden, og noen klær til oss. Deretter dro han til for-eldrene sine i Drammen med Nanook, før han kom tilbake til meg på sykehuset – til rom 1116, der to senger sto klare for nat-ten. Søsteren min var hos meg til han kom tilbake. Jeg tror ingen ville la meg være alene, og det var godt. Jeg hadde ikke likt å være alene, heller. Det hadde blitt for mye tanker på én gang. Jeg trengte å snakke med noen. Om masse rart. Om livet, om Lottas datter Aurora, min lille niese, at faren hadde henta henne i bar-nehagen, og at alt gikk greit. Alt unntatt svulst, kreft og sykdom. Vi lo og koste oss. Vi ville le, vi trengte å le. Vi visste innerst inne at tiden kom til å bli alvorlig nok fremover. Så hvorfor ta det nå? Nå som vi faktisk ikke visste noen ting sikkert?

Natt til tirsdag. Om vi sov? Vet ikke. Men pleierne passet godt på oss. Og litt søvn fikk vi nok, for de vekket oss til frokost. Vi fikk frokost på senga. De syntes synd på oss. De hadde sett dette før og skjønte alvoret. Men de viste det ikke til oss og lot oss holde på med tullinga og galgenhumoren.

Tirsdagen kom, og det eneste som skjedde, var vel en blodprøve. Og så fikk jeg vite at jeg på torsdag skulle ta laparoskopi, en kikk-hullsoperasjon. Da blåser de opp magen, lager et lite hull i navlen og kikker inn. Så lager de et par hull til nederst på magen, og så tar de en prøve av svulsten. Så får man svar på om den er god eller ond.

Jeg tok en CT-scanning på onsdagen. Da var søsteren min hos meg. Hun satt og lo og lo mens jeg drakk kontrastvæske. Og blæra mi var presset nok fra før, men ikke fikk jeg lov til å tisse etter det fjerde glasset. Og jeg skulle drikke en hel liter!


17

Etter CT-en satt vi på rommet. Jeg, Espen og Lotta. Vi satt bare og snakka, tulla og koste oss. Dagen før hadde Lotta fylt hele 32 år, og vi hadde igjen boller. Og vi måtte le litt av mamma som hadde tatt med duk og gjort rommet to hakk koseligere denne dagen. Ikke bare hadde hun bakverk med seg, hun hadde også jordbær dyppet i hvit sjokolade. Deilig. Så bursdagen til Lotta ble annerledes, men vi hadde det så fint vi kunne ha det.

Plutselig banket det på døren, og inn kom en kvinnelig lege. Vi hadde sett henne før, det var hun og doktor Eraker som hadde ansvaret for oss. Hun ville snakke litt med oss, bare om hvordan vi hadde det, og at jeg skulle ta denne testen dagen etter. Tydelig sjokkert over vårt gode humør snakket hun før hun tenkte, og leverte en skikkelig salve for å få oss tilbake til den virkelige ver-den. Men vi visste at dommen kom på fredag, og vi ville ikke tenke på ting før da. Vi var i godt humør, men det den kvinne-lige legen ikke hadde fått med seg, var tårene og samtalene jeg og Espen hadde hatt de to siste nettene. Om fremtiden, om kreft og død. Om redsel og om han fortsatt ville være kjæresten min.

«Jeg tror ikke dere forstår hva som skjer her! Du kan nok aldri få barn, heller!» Dette bare spratt ut av munnen på henne. Hun skjønte hva hun hadde sagt, men da var skaden allerede skjedd. Jeg så på henne og tenkte: «Hvordan skal jeg reagere nå?» Så kik-ket jeg på Espen, og deretter på søsteren min. Lotta ble rasende og sa med gråtkvalt stemme: «Hva er det du sier?» Da skjønte jeg at jeg skulle bli lei meg. Kroppen hadde fått nok nå. Nå kunne jeg gråte litt ordentlig. Espen gråt, han også. Fra å være tre per-soner som snakket om bursdag og koste seg med boller, ble vi en sutrete gjeng. Legen gjorde det eneste riktige – som var å liste seg stille ut på tå uten ett ord. Vi så henne aldri alene igjen.


18

Torsdagen kom. Laparoskopi-tid. Jeg hadde fastet siden mid-natt. Var litt spent, hadde aldri vært i narkose før, jeg. Det sier seg selv at jeg ikke husker mye fra denne dagen. Jeg våknet, var slapp og kvalm. Utpå natten gikk jeg meg en tur på do, tenkte ikke helt og både låste døren og lot være å si ifra til Espen. Jeg ville ikke vekke ham. På do fikk jeg blodtrykksfall og følte at jeg kom til å besvime. Men det kunne jeg ikke, ingen visste jo at jeg satt her? Jeg skulle til å låse opp døren da en stemme sa: «Går alt bra med deg der inne?» En sykepleier hadde fått med seg at jeg hadde tuslet inn på do, og syntes det tok litt vel lang tid. «Nei,» svarte jeg, «jeg føler meg ikke helt bra, tror jeg trenger følge til rommet.» Jeg åpnet døren, og der sto en engel i hvitt. Jeg støttet meg godt inntil henne, og hun la meg trygt tilbake i seng. Ved siden av min kjære.

Dagen etter fortalte jeg Espen hva som hadde skjedd, og da fikk jeg streng beskjed om ikke å gå på do alene en gang til, nei! Så om morgenen da jeg måtte på do, sa jeg ifra, og Espen fulgte meg. Han sto utenfor og ventet. Mens jeg satt på do, kom kvalmen og tok et godt tak i halsen min. Jeg ropte på min kjære og spurte om han kunne komme inn, jeg trengte hjelp. Han kom inn, og for første gang så han sin sambo på toalettet. Vi hadde alltid respek-tert hverandres dotid og var ikke et sånt par som gikk på do foran hverandre. Men nå var tiden kommet for å krysse en grense. Jeg tissa, og mens jeg tissa, holdt Espen opp søppelbøtta så jeg fikk kastet opp. Og når oppkastet presset seg opp, presset det litt ned også, så plutselig kom det en promp. På ett minutt var den gren-sen brutt. Vi lo og lo. Nå hadde jeg tissa, kasta opp og prompa foran kjæresten min. Nå sa det seg selv at det ble oss to …

Fredagen kom, og dette var dagen for å få diagnose. Alle tester var tatt, nå skulle vi få høre hvordan fremtiden vår ble. Hvilke planer hadde helse-Norge lagt for vår fremtid? Og hvordan pas-set det innimellom jobb, leilighet, bryllup og barn?


An angel in the book of life wrote down your date of birth …

and whispered, as she closed the book:«Too beautiful for earth.»

Ukjent


s Samm

en til verdenS ende

eSpenSimonSen

tone-

eliSabeth SimonSen

seSpen SimonSen

tone-eliSabeth SimonSen

en KJÆrliGhetShiStorie

en KJÆrliGhetShiStorie

10 kroner fra hver

bok går til ungdoms-gruppen i

kreft-foreningen.

tone og espen var unge og forelskede og hadde livet foran seg.de skulle gifte seg, gjerne få barn, bli gamle sammen.men livet ville det annerledes.

tone var bare 25 år gammel da legene fant svulsten.

Sammen til verdens ende er fortellingen om tone og espen, en fortelling basert på dagbøker, tones egne ord og espens minner om tiden de fikk sammen. mest av alt er det likevel historien om to mennesker som lærte seg den fantastiske egenskapen å se hver dag som en gave.

espen og tones vei ble ikke den enkle og rette. det ble denkronglete, tøffe, noen ganger urettferdige stien til verdens ende– men der de få blomstene duftet ekstra godt og utsikten varformidabel.

www.publicom.no

isbn 978-82-92526-36-1

9 788292 526361

sammen_pocket.indd 1 08-09-10 10:40:28

Documents

Sammen til verdens ende