Elin Hilderbrand

SommerøyaOversatt av Kari Engen

Elin HilderbrandOriginalens tittel: The Island

Oversatt av Kari Engen

Copyright © 2010 by Elin Hilderbrand

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2011

ISBN 978-82-02-36674-2

1. utgave, 1. opplag 2011

Omslagsdesign: Jan Erik BirkelidOmslagsfoto: Ayal Ardon / Trevillion Images

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2011

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til min mor, Sally Hilderbrand,som ga meg mine røtter og vinger

TATE-HUSET

Huset hadde stått tomt i tretten år. Det hadde skjedd brått,uten forvarsel.

Det var et sommerhus, en hytte, selv om det var solidbygget av kvalitetstømmer og stålspikre med firkanthode.Byggingen fant sted så tidlig som i 1935, under depresjo-nen. Håndverkerne var ivrige etter å få oppdrag; de varnøye da de tilpasset kledningen av trespon, de pusset, feideog pusset igjen med finkornet sandpapir. Gelenderet varglatt som en silkekjole. Snekkerne, som var hentet inn fraFall River, sto i vinduene i annen etasje og plystret vedsynet av utsikten: Det ene soverommet vendte ut mot detåpne havet, og det andre hadde utsikt over de idylliskebeitemarkene og innsjøene på dette som var TuckernuckIsland.

Huset ble kun brukt i juli og av og til i august. Restenav året var det en vaktmester som stakk innom, sjekket atvinduene var tette og fjernet små brune muselik fra fellene.

Huset hadde vært vitne til mye forskjellig atferd hosmedlemmene av familien som eide det. De spiste og desov som alle andre. De drakk og danset til musikken somde tok inn på kortbølgeradioen. De elsket og de kranglet(alle medlemmene av Tate-familien var høyrøstet; det varantagelig noe genetisk). De ble gravide og de fødte; detkom barn til i huset som gråt og lo og tegnet på veggenemed fargestifter, som knuste en shingel med et velrettetkrokettslag, som stumpet en smugrøykt sigarett mot rekk-verket på terrassen.

7

Det hadde gudskjelov aldri begynt å brenne i huset.Og så gikk det tretten år uten at noen kom. Men det var

ikke helt sant. Det kom markmus og en hel hær av stan-kelben. Tre flaggermus fløy inn gjennom det åpne lofts-vinduet som familien hadde glemt å lukke da den dro,og som vaktmesteren hadde oversett. Vinduet vendte motsørvest, slik at det var skjermet mot den verste vinden ogregnet. I stedet gjorde det nytte som en åpning som tillothuset å puste.

En kvartett av rampete unger brøt seg inn gjennom denskrøpelige døren på verandaen, innebygd av netting, og iet øyeblikk ble huset fylt av optimisme. Mennesker! Ungemennesker! Men dette var inntrengere. Skjønt heldigvisikke vandaler. De romsterte rundt uten å finne annen matenn en boks med hermetisk skinke og bønner og en eskemed Quaker Oats full av snutebiller (som skremte jentasom holdt den, slik at hun slapp esken, og havregrynenetrillet utover linoleumsgulvet). De oppildnet hverandre tilå våge seg opp trappen. Det gikk rykter på øya om at detspøkte der.

Det er ingen andre enn jeg her, ville huset ha sagt hvishuset kunne snakke. Det vil si, jeg og flaggermusene. Ogmarkmusene. Og edderkoppene!

I et av soverommene fant ungene en tretti centimeterhøy skulptur av en mann laget av drivved, skjell og glass-biter. Mannen hadde hår av sjøgress.

Kult! sa en av dem, en gutt med rødt hår og fregner.Denne tar jeg!

Det er å stjele, sa jenta som hadde mistet esken medhavregryn i gulvet.

Gutten satte fra seg skulpturen. Den er uansett ikke noefin. Vi stikker.

De andre var enige. De gikk uten å ha funnet noe avinteresse. Toalettet var det ikke engang vann i.

Igjen var stillheten der. Tomheten.Helt til vaktmesteren en dag tok i bruk den gamle nøk-

kelen sin og ytterdøren svingte opp på hylende hengsler.

8

Det var ikke vaktmesteren, men vaktmesterens sønn, somnå var blitt voksen. Han pustet inn – huset visste at detikke kunne lukte særlig godt – og ga dørkarmen et kjær-lig klapp.

«De kommer tilbake,» sa han. «De kommer tilbake.»

BIRDIE

Ferieplanene ble forandret og deretter forandret igjen.

I mars, da forberedelsene til Chess’ bryllup begynte å falleriktig så pent på plass, fikk Birdie en idé: en uke i huset påTuckernuck Island, bare de to. For bare tre år siden villenoe sånt ha vært helt utenkelig. Helt siden Chess var liten,hadde hun og Birdie vært i tottene på hverandre. De komikke «overens». (Noe som måtte bety at Chess ikke komoverens med Birdie. Birdie hadde gjort alt som sto i hen-nes makt for å vinne datterens gunst, likevel ble hun sta-dig møtt med forakt. Det hun sa var feil, det hun gjordevar feil.) Men i det siste hadde forholdet mellom mor ogdatter blitt bedre – såpass mye bedre at Birdie foreslo enuke i familiens sommerhus for å knytte sterkere bånd førChess tok fatt på resten av sitt liv sammen med MichaelMorgan.

Birdie hadde ringt Chess på jobben for å høre om for-slaget var spiselig.

«Jeg er nødt til å ringe deg tilbake,» sa Chess med denstramme stemmen som betydde at Birdie burde ha ventetog ringt Chess privat. Chess var matredaktør i magasinetGlamorous Home. Hun var den yngste redaktøren i bla-dets redaksjon, og den yngste redaktøren i hele DiamondPublishing Group, og hun måtte stå på for å vise hva hunvar god for. Birdie, som selv var en entusiastisk og dyk-

9

tig hobbykokk, skulle gjerne hatt datterens jobb. Hun varsvært, svært stolt av Chess og i all hemmelighet også mis-unnelig på henne.

«Alt i orden, kjære deg!» sa Birdie. «Men tygg litt pådette så lenge: du og jeg i huset på Tuckernuck en uke frafjerde juli-helgen.»

«Du og jeg?» sa Chess. «Hvem andre?»«Bare oss,» sa Birdie.«Hele uken?» sa Chess.«Kan du?» spurte Birdie. Jobben til Chess var sesong-

betont. Sommeren var stille; høytidene var vanvittige. «Vildu?»

«La meg tenke på det,» sa Chess og la på.Birdie travet rundt i huset, oppspilt og anspent. Hun

følte seg som hun hadde gjort i 1972, da hun ventet på å fåvite om hun hadde fått et tilbud fra Alpha Phi. Ville Chesssi ja til denne ferien? Hvis Chess sa nei, skulle hun ikke tadet personlig. Chess hadde det travelt, og en uke var langtid. Ville Birdie hatt lyst til å feriere en uke alene med sinmor? Antagelig ikke. Birdie tok tekoppen sin, men den varblitt kald. Hun satte den i mikrobølgeovnen for å varmeden opp og gikk bort til PC-en hun hadde stående på kjøk-kenet, for å få med seg nyheter og oppskrifter. Hun sjek-ket e-posten sin. Den yngste datteren, Tate, var IT-ekspertog sendte moren minst én e-post om dagen, skjønt inni-mellom var det en videresendt vits eller et kjedebrev somBirdie slettet uten å lese dem. I dag var innboksen tom.Birdie var irritert på seg selv. Chess hadde ikke det minstelyst til å tilbringe en uke alene sammen med henne. Hunskulle ikke ha spurt.

Men så, akkurat da hun skulle grave seg ned i den usik-kerheten som preget nesten all kontakt med Chess (hvorforvar forholdet til den eldste datteren så spent? Hva haddeBirdie gjort galt?), ringte telefonen. Birdie rev den til seg.Det var Chess.

«Fra første til sjuende juli?» sa hun. «Du og jeg?»«Vil du det?» sa Birdie.

10

«Helt klart,» sa Chess. «Det høres herlig ut. Takk,Bird!»

Birdie sukket – lettelse, glede, opprømthet! En uke på Tuck-ernuck hørtes virkelig herlig ut. En av fordelene ved åvære skilt etter tretti års ekteskap var at Birdie kunne gjøreakkurat som hun selv ville. Huset på Tuckernuck haddevært i Tate-familiens eie i syttifem år – i hennes familie,ikke Grants. Der Birdie hadde vokst opp med minner omenkle, sorgløse sommerdager på Tuckernuck, hadde ikkeGrant det. Han hadde latt som om han likte Tuckernuckde to første somrene de var sammen, men straks de vargift og fikk barn, ble ulysten åpenbar. Han kunne ikke for-dra stedet – huset var primitivt, strømaggregatet upålite-lig. Han var ingen speidertype; han ville ikke bruke hånd-pumpe for å hente opp vann, som så måtte varmes opp førhan fikk seg et bad. Han likte ikke mus eller mygg ellerflaggermus som hang ned fra bjelkene. Han likte ikke åvære uten fjernsyn og telefon. Han var advokat for halveWall Street. Hvordan kunne Birdie vente at han skulle fe-riere et sted uten telefon?

Hver sommer, helt til Tate gikk siste året på high school,hadde Grant lidd seg gjennom to ferieuker i huset påTuckernuck. Så hadde han satt ned foten – ikke mer.

Birdie hadde ikke vært på Tuckernuck på tretten år. Detvar på tide å vende tilbake.

Så i tillegg til å planlegge Chess’ bryllup med MichaelMorgan planla Birdie også en ukes ferie på Tuckernuck.Hun ringte til vaktmesteren, Chuck Lee. Da hun tastetnummeret – for lengst glemt, og likevel kjent – merket hunhvor nervøs hun var. Chucks kone, Eleanor, tok telefonen.Birdie hadde aldri sett Eleanor, langt mindre snakket medhenne, men hun visste om Eleanors eksistens, og hun varsikker på at Eleanor visste om hennes. Birdie bestemte segfor ikke å presentere seg, det var enklere på den måten.

«Jeg vil gjerne snakke med Chuck Lee,» sa hun. «Er hanhjemme?»

11

«Ikke for øyeblikket,» sa Eleanor. «Kan jeg ta imot enbeskjed?»

«Jeg har et vaktmesterspørsmål,» sa Birdie.«Chuck driver ikke lenger med vaktmestertjenester,» sa

Eleanor. Hun virket omgjengelig nok, tenkte Birdie. I Bir-dies yngre fantasi hadde Eleanor veid to hundre kilo, hatthud som en blekksprut og antydning til bart.

«Å,» sa Birdie. Hun lurte på om Chuck og Eleanors te-lefon hadde nummerviser, men kom til at de ikke haddedet. Chuck var en mann som var trygt forankret i 1974,og hadde alltid vært det.

«Min sønn Barrett har tatt over firmaet,» sa Eleanor.«Vil du ha nummeret hans?»

Da Birdie hadde lagt på, måtte hun sette seg et øyeblikk.Så nådeløst årene fløy av sted! Birdie hadde kjent BarrettLee hele hans liv. Hun husket ham som femåring, en lys-lugget pjokk i oransje redningsvest som satt ved siden avfaren i Boston Whaleren som hentet Birdie, Grant og un-gene i Madaket Harbor på Nantucket og satte dem av påden lille stranden, hvit og myk som loffsmuler, nedenforsommerhuset deres på den lille naboøya Tuckernuck. VarBarrett Lee gammel nok til å overta et firma? Aldersmes-sig hadde han befunnet seg et sted mellom Chess og Tate,som var henholdsvis trettito og tretti, noe som betyddeat Barrett kunne være trettien. Og Chuck hadde gått avmed pensjon som en normal sekstifemåring, mens Grantfortsatt kjørte tog inn til sentrum hver morgen, og for altBirdie visste, fortsatt inviterte med seg kundene sine for ådrikke martini og spise biff på Gallagher’s etter jobben.

Birdie ringte Barrett Lees mobiltelefon, og det var ganskeriktig en mann som svarte.

«Barrett?» sa Birdie. «Dette er Birdie Cousins. Jeg eierTate-huset på Tuckernuck?»

«Hei, Mrs. Cousins,» sa Barrett Lee avslappet, som omde hadde snakket sammen senest uken før. «Hvordan stårdet til?»

Birdie forsøkte å huske sist gang hun hadde sett Barrett

12

Lee. Hun hadde et uklart bilde av ham som tenåring. Hanhadde vært ganske pen, akkurat som faren. Han spiltefotball for Nantucket Whalers og hadde brede skuldre oghvitblondt hår. Han hadde kommet ut alene med farensbåt en morgen for å ta med en av jentene på fisketur. Ogen annen gang hadde han bedt med en av dem på piknik.Ikke for alt i verden klarte Birdie å huske om det var Chesseller Tate.

Hvordan står det til? Hva skulle hun svare på det? Grantog jeg ble skilt for to år siden. Han bor i en «lofts»leiligheti Norwalk og går ut med kvinner han kaller «cougars»,mens jeg går på veggene i familiens hus i New Canaan, femhundre og femti kvadratmeter fylt med tepper og antikvi-teter og innrammede fotografier som dokumenterer et livsom nå er borte. Jeg lager et forseggjort måltid hver man-dag og spiser det resten av uken. Jeg er fortsatt medlem ihageforeningen. En gang i måneden går jeg i lesesirkelensmøter, og jeg er ofte den eneste som har lest den utvalgteboken; de andre damene kommer bare for vinen og slad-deren. Chess og Tate er voksne og lever sine egne liv. Jegskulle ønske jeg hadde en jobb. Jeg bruker mer tid enn jegburde på å være sint på Grant for at han aldri oppmuntretmeg til å jobbe. For her er jeg, femtisju år gammel, skilt ogi ferd med å bli en sånn kvinne som tvinger seg på barnasine.

«Det går bra,» sa Birdie. «Jeg går ut ifra at det er littav et sjokk å høre fra meg.»

«Et sjokk,» bekreftet Barrett.«Hvordan er det med faren din?» spurte Birdie. «Han

har pensjonert seg?»«Det har han,» sa Barrett. «Han fikk et slag rett før

Thanksgiving. Det går bra med ham, men tempoet er noksåredusert.»

«Det var leit å høre,» sa Birdie. Også dette fikk henne tilå stoppe. Hadde Chuck Lee hatt et slag? Chuck Lee medmilitærklippen, sigaretten i munnviken og biceps som svul-met når han dro inn ankeret til båten? Var han redusert?

13

Birdie så for seg en landskilpadde, skallet og luntende, førhun fort skjøv bildet fra seg. «Vet du, Chess og jeg hartenkt å tilbringe den første uken i juli i huset. Kan du fådet i stand innen den tid?»

«Tja,» sa Barrett.«Tja, hva?»«Det må en viss innsats til,» sa Barrett. «Jeg var innom

der i september, og stedet er i ferd med å ramle sammen.Det må legges ny kledning og antagelig nytt tak. Du tren-ger nytt strømaggregat. Og trappen ned til stranden harråtnet. Nå gikk ikke jeg inn, men …»

«Kan du ordne det?» spurte Birdie. «Jeg vil at det skalvære i brukbar stand. Kan du kjøpe et skikkelig aggre-gat og fikse opp resten av huset? Jeg kan sende en sjekki morgen. Fem tusen dollar? Ti tusen?» Etter skilsmissenhadde Birdie fått huset og et rundhåndet månedlig bidrag.Grant hadde også lovet at dersom hun sto overfor størreutgifter, skulle han dekke dem så lenge han anså dem forå være «rimelige». Grant hadde lite til overs for Tucker-nuck-huset, og Birdie visste ikke om han ville anse kost-nadene ved å reparere det for rimelige eller ei. Hun lukteten mulig konflikt, men hun kunne ikke la sommerhusetfalle fra hverandre etter syttifem år, kunne hun vel?

«Ti tusen dollar til å begynne med,» sa Barrett. «Jeg be-klager å måtte si at …»

«Nei, det er ikke noe å beklage. Det er ikke din skyld …»«Men hvis du vil ha stedet tilbake sånn som det

var …»«Vi har ikke noe valg!» sa Birdie. «Det var min beste-

mors hus.»«Vil du at det skal være ferdig til første juli?»«Første juli,» sa Birdie. «Det er bare Chess og jeg som

kommer. Som et siste hurra. Hun skal gifte seg i septem-ber.»

«Gifte seg?» sa Barrett. Han tidde et øyeblikk, og detgikk opp for Birdie at det måtte ha vært Chess han haddebedt med på den pikniken.

14

«Tjuefemte september,» sa Birdie stolt.«Jøss,» sa Barrett.

I midten av april, selvangivelsestid, var hver minste detaljrundt Chess’ vielse til Michael Morgan på plass – deri-blant kjolen til brudepiken, menyen og salmene i kirken.Birdie ringte Chess på jobben langt oftere for å innhentehennes mening og bifall. Mesteparten av tiden sa Chess:«Ja, Birdie, fint. Hva du enn mener er riktig.» Birdie varblitt både overrasket og smigret da Chess ba henne omhjelp med bryllupet. Egentlig hadde hun sluppet alt sam-men i fanget på Birdie og sagt nøkternt: «Du har jo ut-søkt smak.» Birdie var tilfeldigvis av samme mening; hen-nes gode smak var et faktum, på lik linje med de grønneøynene og de fastgrodde øreflippene. Men å vite at hunhadde Chess’ tillit, var oppmuntrende.

Tre hundre gjester skulle inviteres i bryllupet; vielsenskulle finne sted i Trinity Episcopal, der Benjamin Denton,presten fra Chess’ ungdom, skulle forrette. Etter seremo-nien var det mottakelse i Birdies hage. Anleggsgartnernehadde påbegynt arbeidet i september året før. Høydepunk-tet var, etter Birdies oppfatning, en flytende øy som skulleanbringes i Birdies hagedam der de nygifte skulle dansebrudevalsen.

Grant hadde ringt bare én gang for å klage over utgif-tene, og det var i forbindelse med de tjue tusen dollarene detkostet å konstruere og produsere den flytende øya. Birdiehadde tålmodig forklart ideen bak den for ham over tele-fonen, men enten skjønte han det ikke, eller så likte handet ikke.

«Skal vi eller skal vi ikke betale for et alminnelig dan-segulv?»

«Vi skal det,» sa Birdie. «Dette er en spesiell sak, tilde første dansene. Chess som danser med Michael, Chesssom danser med deg, du som danser med meg.»

«Jeg som danser med deg?»Birdie kremtet. «Emily Post sier at hvis ingen av de skilte

15

ektefellene har giftet seg på nytt, så … ja, Grant, du blirnødt til å danse med meg. Beklager.»

«Tjue tusen dollar er mye penger, Bird.»Det måtte en telefonsamtale fra Chess til for å overbe-

vise ham. Gudene måtte vite hva hun sa, men Grant be-talte.

I slutten av april var Birdie på sin første date etter skils-missen. Det hele var arrangert av Birdies søster, India, somjobbet som kurator ved Pennsylvania Academy of FineArts i Philadelphia. India hadde vært gift med skulptørenBill Bishop og tatt seg av tre barn mens Bill reiste verdenrundt og høstet berømmelse. I 1995 skjøt Bill seg i ho-det på et hotell i Bangkok, og selvmordet hadde vært enfryktelig påkjenning for India. En stund hadde Birdie værtredd hun aldri skulle komme over det. Søsteren hennesville ende som uteligger på Rittenhouse Square, eller somen eremitt som holdt katter og tilba det innrammede foto-grafiet av Bill. Men på et eller annet vis hadde India reistseg fra asken, dratt nytte av sin mastergrad i kunsthisto-rie og fått seg jobb som kurator. I motsetning til Birdievar India moderne og stilig. Hun kledde seg i CatherineMalandrino-kjoler, gikk med ti centimeter høye hæler ogbar Bill Bishops lesebriller i et kjede rundt halsen. Indiagikk ut med alle slags menn – eldre menn, yngre menn,gifte menn – og mannen hun hadde funnet til Birdie, varen av hennes egne kasserte. Han var for gammel. Hvorgammel var for gammel? Sekstifem, som var samme aldersom Grant.

Han het Hank Dunlap. Hank var pensjonert rektor foren privat eliteskole på Manhattan. Hans kone Carolinehadde sine egne penger. Hustruen satt i styret for Guggen-heimmuseet, og India hadde truffet Hank og Caroline pået av museets veldedighetsarrangementer mange år tidli-gere.

«Hva skjedde med Caroline?» spurte Birdie. «Ble deskilt? Døde hun?»

16

«Ingen av delene,» sa India. «Hun har alzheimer. Hunbor på en institusjon lenger nord i delstaten.»

«Så kona er fortsatt i live, de er fortsatt gift, og du gikkut med ham? Og nå vil du at jeg skal gå ut med ham?»

«Ikke vær så prippen, Birdie,» sa India. «Hanks konelever i en annen verden og kommer aldri tilbake. Han vilha selskap. Han er akkurat din type.»

«Er han?» sa Birdie. Hva var hennes «type»? En somGrant? Grant var djevelens advokat, bare opptatt av single-maltwhisky og dyre biler med skinninteriør. Han var ikkeden vennlige rektortypen som var fornøyd med en middel-mådig lønn. «Spiller han golf?»

«Nei.»«Da er han min type.» Birdie sverget på at hun aldri

mer skulle innlede et forhold til en golfspiller.«Han er søt,» sa India som om de snakket om en seks-

tenåring. «Du kommer til å like ham.»

Bombe! Birdie likte ham. Hun hadde bestemt seg for å gislipp på alt det pessimistiske sludderet om at «Jeg nekterå tro at jeg skal på stevnemøte i min alder», og bare værerealist. Hun skulle på date i sin alder, men i stedet for å uroeseg dusjet hun, kledde seg og sminket seg som hun ville hagjort hvis hun og Grant skulle i teateret eller ut og spisemed venner. Hun tok på seg en enkel stroppekjole, høyehæler og pene smykker, deriblant forlovelsesringen (denhadde vært hennes bestemors og skulle en dag gis videretil et av hennes barnebarn). Så satte hun seg på benken ihagen med et glass Sancerre og med Mozart spillende påutehøyttalerne mens hun ventet på at gamle Hank skulledukke opp.

Hjertet hennes slo tilsynelatende normalt.Hun hørte en bil i innkjøringen og gikk inn på kjøkke-

net, skylte vinglasset, sjekket leppestiften i speilet og hen-tet kåpen. Med et dypt åndedrag åpnet hun døren. Og dersto gamle Hank med en bukett vakre lilla hyasinter. Hanhadde gråstenkt hår og briller uten innfatning. Han var,

17

som India hadde lovet, søt. Veldig søt. Da han så Birdie,smilte han bredt. Fra øre til øre. Han var herlig.

«Du er enda penere enn søsteren din,» sa han.Birdie var i ekstase. «Herregud,» sa hun. «Jeg elsker deg

allerede.»Og så lo de.

Kvelden hadde gått fra bra til bedre. Hank Dunlap var in-telligent og kunnskapsrik, morsom og engasjerende. Hanvalgte en ny restaurant i en trendy gate i South Norwalk,blant kunstgallerier og dyre designforretninger. Det var idenne Soho-kopien (de kalte det SoNo) Grant bodde nå.Birdie lurte på om han vanket i den trendy gaten (hunhadde vanskelig for å tro det); hun lurte på om hun komtil å møte ham, eller om han kom til å se henne ute medsøte, lærde Hank. Det var varmt nok til å sitte ute, ogBirdie grep sjansen begjærlig.

Maten på den nye restauranten var noe for seg selv.Birdie var glad i god mat og god vin, og det samme, vistedet seg, var Hank. De smakte på hverandres retter og be-stemte seg for å dele en dessert. Birdie tenkte ikke Jeg nek-ter å tro at jeg går på stevnemøte i min alder. Det huntenkte, var at hun hadde det morsomt, at dette var ukom-plisert. Det var kanskje mer ukomplisert å spise middagmed denne mannen hun knapt nok kjente, enn det noengang hadde vært å spise middag med Grant. (Bortsett fraforkjærligheten for en godt modnet indrefilet brydde ikkeGrant seg om hva han spiste. Han spiste kun for å holdeseg i live.) De siste årene av ekteskapet hadde Birdie ogGrant nesten ikke snakket med hverandre når de gikk uttil middag. Det vil si, Birdie hadde skravlet i vei om te-maer som interesserte henne, og Grant hadde nikket fra-værende mens han så på Yankees-kampen over skulde-ren hennes eller sjekket børsrapporter på BlackBerryen.Mens Birdie spiste sammen med Hank, forundret hun segstort over hvor hyggelig det var å være sammen med ensom ikke bare interesserte henne, men som også syntes

18

hun var interessant. Som ikke bare snakket, men også lyt-tet.

Birdie sa: «Jeg ville gått hen og giftet meg med deg ikveld, men jeg har skjønt at du allerede er gift.»

Han nikket og smilte bedrøvet. «Min kone, Caroline,bor på en institusjon i Brewster. Hun kjenner hverken igjenmeg eller barna lenger.»

«Så leit,» sa Birdie.«Vi hadde et godt liv sammen,» sa Hank. «Det er trist

for hennes del at det må avsluttes et annet sted enn hjemme,men jeg klarte ikke å ta meg av henne alene. Hun har detbedre der hun er. Jeg besøker henne torsdag ettermiddagog hver søndag. Jeg tar med sjokoladetrukne karameller,og hver uke takker hun meg som om jeg var en snill frem-med, noe jeg trolig er for henne. Men hun er veldig gladi dem.»

Birdie kjente tårene presse på. Kelneren kom med des-serten, en parfait av pasjonsfrukt og kokosnøttkrem. Hankbegynte å spise, og Birdie tørket øynene. Ekteskapet hen-nes hadde endt dårlig, men ikke så dårlig som enkelte, ogHanks ekteskap var også i ferd med å ende dårlig, men hel-ler ikke det så dårlig som enkelte. Hans kone kjente hamikke igjen, men han tok med sjokoladetrukne karamellertil henne. Det var den snilleste symbolske handling Birdiekunne forestille seg. Hadde Grant noen gang gjort noe såsnilt for henne? Ikke som hun kom på.

Hank kysset Birdie god natt ved husdøren, og det var denbeste delen av kvelden. Kysset var mykt og dypt, og en forlengst glemt følelse våknet til live. Begjær. Hun og Granthadde hatt sex helt til det siste ved hjelp av en pille, menbegjæret etter ektemannens kropp hadde forsvunnet førTate begynte på ungdomsskolen.

«Jeg ringer deg i morgen,» sa Hank.Birdie nikket. Hun var stum. Hun snublet inn og vand-

ret omkring på kjøkkenet, mens hun så på det med nyeøyne. Hva ville Hank synes om dette kjøkkenet? Hun var

19

en stor tilhenger av små detaljer: alltid frisk frukt, alltidfriske blomster, alltid nylaget kaffe, ordentlig fløte, frisk-presset juice, morgenavisen levert på trappen, klassisk mu-sikk. Alltid vin av god årgang. Ville Hank sette pris pådisse godene på samme måte som Birdie gjorde?

Hun laget seg en kopp te og danderte hyasintene hanhadde hatt med i en av krystallvasene. Hun svevde. Detperfekte livet, kom hun til, ville være et liv fylt med første-dater som dette. Hver dag ville inneholde løfter, en gnist,et slektskap og begjær.

Begjær. Hun hadde helt glemt begjæret.Hun kledde av seg og gikk til sengs med det dampende

tekruset. Hun grep romanen som boksirkelen var i gangmed, og la den så fra seg. Hun svevde i luften som en tryl-lekunstners assistent. Hun lukket øynene.

Telefonen ringte midt på natten. Klokken viste tjue overtre. Birdie satte seg opp i sengen. Nattbordlampen hennesvar fortsatt tent. Teen sto kald på nattbordet. Telefonen?Hvem ringte på et sånt tidspunkt? Så husket hun daten sin,og den varme sentimentale lykkefølelsen vendte tilbake.Det kunne være India som ringte for å høre hvordan kvel-den hadde gått. India levde uregelmessig. Helt siden Billdøde, hadde hun vært plaget av søvnløshet og kunne avog til gå tre døgn uten å sove.

Eller så var telefonen fra Hank, som kanskje ikke haddefått sove.

Birdie tok den.En kvinne som gråt. Birdie visste med en gang at det var

Chess. En mor kjenner alltid igjen lyden av sitt barns gråt,selv når barnet er trettito år. Resten skjønte hun intuitivtog umiddelbart, uten å måtte høre et eneste ord. Det varforferdelig, men hun visste det.

«Det er slutt, Birdie.»«Slutt?»«Slutt.»Birdie trakk dynen opp til haken. Dette var et av hennes

20

avgjørende øyeblikk som mor, og hun var fast bestemt påå briljere.

«Få høre hva som er skjedd,» sa hun.

Michael Morgan var én nittifem høy, velpleid og pen. Hanhadde rødblondt hår, grønne øyne og et smil som fikkandre til å smile. Han hadde spilt lacrosse for Princeton,der han hadde studert sosiologi og gått ut med beste ka-rakter, han var en kløpper i kryssord og likte svart-hvitt-filmer, noe som sjarmerte alle i Birdies generasjon. I stedetfor å begynne å jobbe hos J.P. Morgan, der faren var part-ner, eller begynne i reklamebransjen, der moren forvaltetmarkedsføringsbudsjettet for hver eneste kassasuksess påBroadway, hadde Michael tatt opp et svimlende lån ogkjøpt et konkurstruet hodejegerfirma. På fem år hadde hanfått det til å gå med overskudd og hadde plassert tjuefemprosent av avgangsklassen ved Columbia Business School.

Chess hadde truffet Michael Morgan på en rockeklubbi sentrum av New York; Birdie husket ikke hva stedet het.Chess hadde vært der sammen med en venninne, og Mi-chael hadde vært der for å høre på broren Nick, som varvokalist i et band som het Diplomatic Immunity. Dette varmåten unge mennesker møttes på; Birdie forsto det. Meni motsetning til de andre unge mennene som Chess traff,ble det alvor mellom henne og Michael fra første stund.

Begynnelsen på Chess’ forhold til Michael Morgan faltsammen med slutten på Birdie og Grants ekteskap. DaBirdie og Grant hilste på Michael Morgan for første gang,var de teknisk sett separert. (Grant bodde på et rom påHyatt hotell i Stamford. Dette var før han leide, og deretterkjøpte, loftsleiligheten i South Norwalk.) Chess visste atforeldrene var separert, men hun ville at Birdie og Grantskulle hilse på Michael sammen som en enhet. Birdie varmotvillig. Det ville bli pinlig; det ville bli omtrent detsamme som en date med Grant, som hun helt nylig og en-tydig hadde bedt om å forlate livet hennes. Men Chess in-sisterte. Hun syntes at foreldrene kunne oppføre seg sivili-

21

sert og hyggelig mot hverandre en kveld for hennes skyld.Grant var åpen for tanken og bestilte bord for fire på LaGrenouille, det som før hadde vært yndlingsrestaurantenderes. Han og Birdie kjørte inn til byen sammen; det villevære ulogisk ikke å gjøre det. Grant luktet det samme.Han hadde på seg kakidressen og en av skjortene Birdiehadde kjøpt til ham, og det rosa slipset med frosker somhan alltid brukte når han skulle på La Grenouille. Birdiehusket den beroligende og samtidig ubehagelige følelsenav at ingenting var forandret. Restaurantens hovmester,Donovan, tok imot dem som et ektepar – han visste ikkeat de var gått fra hverandre – og viste dem til det bordetde pleide å ha. På vei til restauranten fra parkeringsgara-sjen hadde Birdie fortalt Grant om Michael Morgan. Dahadde han og Chess vært sammen i tre uker.

«Tre uker?» sa Grant. «Får han audiens etter bare treuker?»

«Jeg tror dette er dét,» sa Birdie.«Dét?» sa Grant.«Bare vær hyggelig,» sa Birdie. «Få ham til å føle seg

vel.»Chess var vakker i blomstrete lavendelblå kjole, og Mi-

chael Morgan var flott i koksgrå dress og lavendelfargetHermès-slips. (De hadde matchet antrekkene sine! Førstslo det Birdie som sjarmerende, så bekymret hun seg forat de i all hemmelighet bodde sammen.) Chess og MichaelMorgan så ut som om de kom rett fra en reportasje i Townand Country. De så ut som om de allerede var gift.

Michael Morgan hilste på Grant med et kraftig hånd-trykk og kysset Birdie på kinnet. Begge fikk det strålendesmilet som selv fikk dem til å smile. (Den firskårne kje-ven, de perfekte tennene, glimtet i øyet – han var magne-tisk!) Birdie hadde gått til middagen med en motvilje motromantikk og kjærlighet, men til og med hun lot seg sjar-mere av Michael Morgan, og av Michael og Chess sam-men. Michael hadde nydelige manerer, han reiste seg daChess skulle på toalettet, og da hun kom tilbake, fortalte

22

han Grant og Birdie om firmaet sitt og planene for frem-tidig vekst på en måte som både var imponerende og liteselvhøytidelig. Han satte pris på vinen, han drakk whiskymed Grant etter desserten, han takket både Grant og Birdieoverstrømmende for måltidet, og han berømmet dem forå ha oppfostret en så vakker, klok og dyktig datter somChess. Hva gikk det an ikke å like?

Så det Birdie hørte i telefonen, var overraskende. Chesshadde brutt forlovelsen. Chess hadde spist middag påAureole med venninnen Rhonda, etter det hadde hun ogRhonda gått på The Spotted Pig for å ta en drink og der-fra videre til en nattklubb. Chess hadde forlatt nattklub-ben uten å si fra til Rhonda. Hun hadde gått sekstisjukvartaler til leiligheten sin (Birdie grøsset ved tanken påhvor farlig det var) og ringt til Michael i San Francisco,der han var for å presentere kandidater til toppjobben i etprestisjetungt teknologifirma. Hun hadde avlyst bryllupet.Michael skulle ta et fly hjem neste morgen, sa hun, mendet spilte ingen rolle. Forholdet var over. Hun skulle ikkegifte seg.

«Men vent litt,» sa Birdie. «Hva skjedde?»«Ingenting skjedde,» sa Chess. «Jeg vil bare ikke gifte

meg med Michael.»«Men hvorfor ikke?» sa Birdie. Hun var ikke naiv. Chess

kunne ha fått i seg dop med psykedeliske virkninger dahun var på den nattklubben. Kanskje hun fortsatt var på-virket av det nå?

«Jeg har ingen god grunn,» sa Chess. Hun begynte ågråte igjen. «Jeg vil bare ikke.»

«Du vil bare ikke?»«Det stemmer,» sa Chess. «Jeg vil ikke.»«Du elsker ham ikke?» sa Birdie.«Nei,» sa Chess. «Jeg gjør ikke det.»Hva kunne Birdie si?«Jeg forstår.»«Gjør du?»«Jeg støtter hva du enn bestemmer deg for. Jeg elsker

23

deg. Hvis du ikke vil gifte deg med Michael Morgan, av-lyser vi alle bryllupsplanene.»

Chess pustet ut. Hun hikket. Hun hvisket: «Herregud,Birdie, takk. Tusen takk.»

«Ok. Det går bra,» sa Birdie.«Kan du fortelle det til pappa?» spurte Chess.«Jeg?»«Vær så snill?» Tårene truet. «Jeg klarer det bare ikke.

Jeg er ikke sterk nok.»Det Chess mente, var at hun ikke ville. Hvem ved sine

fulle fem ville ha lyst til å ringe Grant Cousins, hvis jobbdet var å sette skrekk i alt fra amatørinvestorer til det føde-rale verdipapirtilsynet, og si til ham at han antagelig haddekastet bort ett hundre og femti tusen dollar på ting somhåndgraverte invitasjoner og en flytende øy i sin ekskoneshagedam? Birdie visste at hennes største feil som mor varat hun ikke hadde latt barna ta ansvar for sine handlinger.Hun hadde ikke tvunget dem til å rydde etter seg. Da Tatestjal fargeblyanter som seksåring, hadde ikke Birdie slepthenne med tilbake til butikken for å innrømme sine syn-der for innehaveren slik hun burde ha gjort. Bortsett fraen skjennepreken hadde hun sett gjennom fingrene medtyveriet og lagt fem dollar i en konvolutt som hun stakkinn under døren til butikken etter stengetid.

«Jeg synes du skal ringe faren din og fortelle ham meddine egne ord hva du har bestemt deg for,» sa Birdie. «Jegvil ikke kunne gjøre det på samme måte.»

«Vær så snill?»Birdie sukket. Det sene tidspunktet gikk innpå henne,

og det samme gjorde tanken på det avlyste bryllupet – altdet arbeidet til ingen nytte! – og det samme gjorde tan-ken på å snakke med Grant om denne katastrofale nyhe-ten. Men hun måtte ikke tenke på det som en katastrofe.Hun måtte tenke på det som at Chess sparte seg selv foret ulykkelig liv. Det som virkelig ville vært en katastrofe,var om Chess giftet seg, fødte tre barn og deretter opp-daget at et hvilket som helst av hundre andre alternativer

24

ville ha vært bedre enn å gifte seg med Michael Morgan.Man fikk bare ett liv, og Chess aktet å forvalte sitt medomhu.

Birdie var utslitt.«La oss snakke sammen i morgen tidlig, og så etter at

du har snakket med Michael personlig. Så får vi bekymreoss for faren din. Det kan jo tenkes at det snur.»

«Nei, Birdie, det kan ikke det.»«Ok, men –»«Birdie,» sa Chess. «Tro meg.»

Chess holdt fast ved beslutningen sin. Michael kom hjemfra California, sliten og oppjaget, villig til å gjøre hva somhelst for å få Chess til å ombestemme seg, men Chess av-viste alt. Hun ville ikke gifte seg med ham i september. Hunville ikke gifte seg med ham overhodet. Michael Morgan,tidligere Kongen av Verden, tidligere Vellykket Ung Mann,tidligere eliteuniversitetsatlet og kåret til årets gründer avbladet Inc., var veiet og funnet for lett.

Michael ringte Birdie tidlig neste kveld. Det var søndag,og Hank Dunlap satt i Birdies stue med et glass vin menshan spiste hennes saftige palmiers og hørte på Ella Fitzge-rald på stereoanlegget. Birdie hadde invitert ham hjem påen vårlig middag bestående av stekt kylling og asparges.Uansett om hennes verden var i ferd med å ramle sammenrundt henne. Eller ikke akkurat hennes verden, men dentil mennesker hun var glad i.

Da Hank ringte dagen før, sa Birdie: «Jeg befinner megmidt i en overraskende familiekrise.»

Og Hank sa: «Foretrekker du selskap eller armslag?»Det fine med å date igjen i hennes alder var at hun for-

holdt seg til en motpart som var følelsesmessig moden. Hunkunne velge enten selskap eller armslag, og Hank ville for-stå. Hun fant ut at hun ville ha selskap. Hun kjente nestenikke Hank Dunlap, men hun hadde en følelse av at hankunne bidra med et fornuftig perspektiv. Han hadde værtskolerektor. Han hadde håndtert elever, lærere, foreldre,

25

penger, følelser, logistikk, og antagelig et titall ulykkeligekjærlighetshistorier. Han kunne kanskje hjelpe henne, oghvis ikke kunne han bare sitte der, og Birdie ville føle segbedre bare ved å se på ham.

Han kom medbringende en flaske Sancerre, som varyndlingsvinen hennes, og hun hadde straks skjenket i toglass, tatt ostebakelsene ut av ovnen og fortalt Hank hvasom var skjedd. Min datter Chess ringte i natt for å for-telle at hun hadde brutt forlovelsen sin. Hun oppga ingengrunn. Hun elsker ham rett og slett ikke.

Hank nikket tankefullt. Birdie hadde begynt å føle seg littpinlig berørt på Chess’ vegne. Hvorfor i all verden haddehun sagt ja til å gifte seg med Michael Morgan hvis hunikke elsket ham? Michael hadde fridd oppe fra scenen un-der en rockekonsert, noe som Birdie hadde følt var overiltog på grensen til det usømmelige, men Chess og Michaelhadde møtt hverandre på en rockekonsert, så det ga enform for meningsfylt symmetri. Han hadde tenkt grundigigjennom det; han hadde bedt Grant om Chess’ hånd enuke tidligere. Det virket ikke som om Chess ble flau overdet offentlige aspektet ved frieriet, eller i hvert fall bare litt.Det hun hadde sagt, var: Hvordan kunne jeg si nei? Menhun sa det i en lett tone, og det Birdie trodde hun mente,var: Hvorfor skulle jeg si nei? Michael og Chess var somskapt for hverandre.

Hank avbrøt Birdies tanker ved å legge hendene rundtlivet hennes og dra henne inntil seg. Hun kjente en bølgeav svimmelhet. Hun satte fra seg vinglasset. Hank kyssethenne. Lysten var der med en gang.

Han trakk seg tilbake og sa: «Jeg føler meg som hamsom bare tenker på sex, når vi egentlig burde ha lest tileksamen.»

«Sex?» sa Birdie. «Eksamen?»Han tok av seg brillene og begynte å kysse henne igjen.Og så ringte telefonen. Først lot Birdie som om hun

ikke hørte den. Ingenting skulle få rive henne vekk fra …men så gikk det opp for henne at hun måtte svare.

26

Hun gjorde seg fri. Hank nikket og tok på seg brilleneigjen.

«Hallo?» sa hun.«Mrs. Cousins? Dette er Michael Morgan.»Hun hadde bedt ham hundre ganger om å kalle henne

Birdie, og han hadde aldri gjort det – oppdragelsen hanshindret ham – men nå var hun glad for det.

«Å Michael,» sa hun, og Hank trakk seg tilbake til stuenmed vinen sin og brettet med palmiers.

Michaels stemme var skjelven, så sterkere, så skjelvenigjen, med tynn gutteaktig knekk. Hva hadde han gjortgalt? Hva kunne han gjøre for å få Chess til å ombestemmeseg? Chess hadde øyensynlig ikke klart å oppgi noen over-bevisende grunn. Hun ville ikke gifte seg med ham, menhun hadde ingen forklaring. Han godtok det ikke.

«Det er bare ikke logisk,» sa Michael. «Klokken åttevar alt i orden. Hun ringte meg på vei til Aureole. Hunsa at hun elsket meg.» Han brøt av slik at Birdie kunnebidra med en medfølende lyd. «Så, klokken ti, fikk jeg entekstmelding der hun skrev at hun skulle gå fra restau-ranten og fortsette til en bar.»

«Jeg skjønner,» sa Birdie.«Fire timer senere har hun tatt av seg ringen.» Stemmen

hans ble sterkere, sintere. «Mrs. Cousins, jeg vil vite hvasom skjedde i den klubben.»

«Å, kjære folk,» sa Birdie. «Jeg vet ikke hva somskjedde.»

«Fortalte hun ingenting til deg?»«Hun sa ikke et ord om klubben. Bortsett fra at hun dro

derfra uten å si fra til venninnen som hun var der sammenmed. Hun gikk alene hele veien hjem til Sixtythird Streetmidt på natten.»

«Er du sikker på at hun var alene?» sa Michael.«Det var det hun sa til meg,» sa Birdie. «Hvordan det?

Tror du at det er en annen?»«Hvorfor skulle hun ellers bryte forlovelsen?» sa Mi-

chael. «Det finnes ingen annen forklaring, gjør det vel?»

27

Gjør det vel? Han ville vite hva Birdie trodde. Hun varsplittet mellom et ønske om å trøste Michael og ønsket omå forsvare Chess’ valg. Hun hadde havnet mellom barkenog veden.

«Jeg kan ikke snakke for Chess, Michael,» sa hun. «Tilmeg sa hun at hun ikke ville gifte seg. Følelsene hennes harendret seg. Du fridde på en veldig offentlig måte.» Det hør-tes ut som en bebreidelse, og var det også: Hvis MichaelMorgan hadde fridd på tomannshånd, ville Chess kanskjesvart noe annet. «Kanskje Chess følte at hun måtte si janår det hun mente, var at hun ville tenke på det.»

«Jeg fridde for et halvt år siden,» sa Michael. «Hun harhatt tid til å tenke.»

«Hun har hatt tid til å tenke,» sa Birdie. «Og jeg vet atdette er en mager trøst, men det at hun oppdager det nå,er mye bedre enn at hun finner det ut om ti år, når derehar fire barn og huslån. Dette er et perspektiv som kom-mer med alderen, og du må bare ta mitt ord for det.»

«Jeg kan ikke gi opp håpet,» sa Michael. «Jeg elskerhenne, Mrs. Cousins. Jeg er vilt forelsket i datteren din, ogdet er ikke noe jeg bare kan skru av som en kran. Hjertetmitt …» Her begynte han å gråte, og Birdie krympet seg.Gutten var vant til å få alt han ønsket seg, men han kunneikke få Chess. Han visste det ikke, men denne formen forgrunnleggende skuffelse ville gjøre ham godt. «Hjertet mitter gått i tusen knas.»

«Du burde snakke litt mer med Chess,» sa Birdie.«Jeg har akkurat vært sammen med henne i fire timer.»«Litt senere kanskje. Når hun har fått tid til å tenke seg

om.»«Jeg må tilbake til San Francisco,» sa han. «Jeg har latt

to kandidater til en toppstilling sitte igjen på Marriott ho-tell.»

«Reis tilbake til San Francisco,» sa Birdie. «Snakk medChess når du kommer hjem.»

«Hvis hun ikke ombestemmer seg, da vet jeg faen ikkehva jeg gjør,» sa han.

28

«Du overlever,» sa Birdie og kastet et blikk på Hank.Han satt i sofaen og børstet smuler av fanget sitt med encocktailserviett. «Det gjør vi alle.»

I uken som fulgte, fant det sted alle slags andre samtaler,samtaler på samtaler. Birdie hadde aldri hatt så mangesamtaler før. En av de vanskeligste var naturlig nok Bir-dies samtale med Grant, som hun valgte å ta klokken niom kvelden, da han ville være hjemme i «loftsleiligheten»og ikke på kontoret.

Hun sa: «Grant, jeg ringer for å fortelle deg at Chesshar hevet forlovelsen. Bryllupet er avlyst.»

«Avlyst?» sa han.«Avlyst.»Stillhet. Birdie hadde lurt på hvordan Grant kom til å

ta nyheten. Det var talende at hun etter tretti års ekteskapikke hadde noen anelse. Hun regnet med at hans første be-kymring ville være Chess’ ve og vel, og straks han innså atdet var Chess selv som var forbryteren her, ville han be-kymre seg for pengene sine. Birdie ventet på spørsmålene,men det kom ingen.

«Grant?»«Ja?»«Hva sier du til dette?»«Hva skal jeg si? Har du tenkt å fortelle meg hva faen

som skjedde?»Selvsagt burde hun ha gjettet at han ikke ville reagere

i det hele tatt, ikke før Birdie fortalte ham hvordan detble forventet at han skulle reagere. Hun hadde alltid gjortdenne følelsesmessige jobben for ham.

«Chess ville bryte. Hun elsker ham ikke.»«Elsker ham ikke?»«Det er hovedsaken i det.» Det var ikke lenger Birdies

jobb å verne Grant mot de ubehagelige sannhetene ombarna hans. Birdie måtte forholde seg til dem, og nå måttehan det også. «Hun er ikke forelsket. Hun ønsker ikke åtilbringe resten av sitt liv sammen med ham.»

29

«Jeg skjønner det ikke,» sa Grant.Selvsagt gjorde han ikke det. Det var derfor Chess hadde

bedt Birdie om å ringe; Birdie skulle få ham til å forstå.Grant var åtte år eldre enn henne. Han hadde vært trettienmot hennes tjuetre da de giftet seg. Han var akkurat blittpartner i firmaet. Det ble forventet av ham at han skullegifte seg og få barn, flytte ut til en eller annen forstad ogmelde seg inn i en countryklubb. Han hadde lagt seg etterBirdie som en sporhund, forfulgt henne som en leiemor-der. Jeg vil ha deg, deg, deg. Det hadde vært middager ogmusikaler og skihelger i Poconos, der de for syns skyld be-stilte hvert sitt rom. Birdie hadde en nybegynnerjobb hosChristie’s, der hun la for dagen en viss teft for tepper. Hunvar en stor beundrer av lederen for auksjonshusets tepper,en mann ved navn Fergus Reynolds, som stadig sto påreisefot til Marrakech eller Jordan. Han snakket flytendefransk, spansk og arabisk, og brukte silkeskjerf som hanknyttet på Amelia Earhart-vis. Birdie kunne godt tenkeseg å bli en kvinnelig inkarnasjon av Fergus. Hun skullerøyke nelliksigaretter og taksere eiendommer på den fran-ske rivieraen. I stedet ga hun etter for Grant. Ett år etterat de giftet seg, hadde hun sagt opp jobben sin, og to årsenere var hun gravid med Chess. De måtene som GrantCousins hadde innskrenket hennes muligheter på, var formange til at de lot seg ramse opp.

Og da de var gift og jentene var kommet til verden ogfamilien etablert, forsvant Grant. Han var fortsatt til stedefysisk – satt ved enden av spisebordet med sitt whisky-glass og det velvillige, litt forvirrede smilet – men tankenehans var et annet sted. Han levde i en tilstand av konstantåndsfraværelse. Kontoret, sakene, klientene, de fakturer-bare timene, golfhandikappet, Yankees-kampene, Giants-kampene. Birdie fikk etter hvert følelsen av at alt og allevar viktigere for Grant enn hun og jentene. Han var snillmot dem, og sjenerøs, men de klarte aldri å få hans udelteoppmerksomhet.

«Jeg vet ikke noen annen måte å si det på,» sa Birdie.

30

«Hun kommer ikke til å gifte seg med ham. Og i stedetfor å kjefte burde vi rose henne for at hun avlyste bryllu-pet før det var for sent. Dersom hun bare hadde giftet segmed ham, ville hun ha angret.»

«På samme måte som du angrer på at du giftet deg medmeg?» sa Grant.

Birdie snappet etter luft. Ærlig talt!«Jeg angrer ikke,» sa Birdie.«Visst gjør du det.»«Jeg angrer ikke på at jeg tok meg av barna våre. Og i

mange år angret jeg ikke på at jeg giftet meg med deg.»«Du angrer på at du ble tvunget inn i en spesiell type

liv,» sa Grant. «Du skulle ønske at livet ditt hadde inne-holdt mer enn foreldremøter og hageforeninger. Jeg hørerfaktisk etter når du snakker, Bird.»

Fryktelig irriterende. Dette var skuespill, et forsøk påå lure seg gjennom eksamen uten å ha lest pensum først.«Dette kommer kanskje som en overraskelse på deg, menjeg er ikke død riktig ennå. Jeg har faktisk truffet noen.»

«Gratulerer,» sa Grant.Han var så nedlatende. Birdie angret på at hun hadde

sagt noe. Kjærlighetslivet hennes angikk ikke ham, og in-gen reaksjon – ikke engang sjalusi, som ikke ville ha værtoppriktig – kunne ha tilfredsstilt henne. Å treffe Hank varen kilde til personlig glede; å gjøre det offentlig ville for-peste alt.

«Uansett,» sa Birdie, «er det dette med bryllupsforbere-delsene som må tas tak i. Jeg antar at du gjerne vil at jegskal prøve å få igjen noen av pengene vi har betalt?»

«Ja takk,» sa Grant.«Jeg kan ikke gjøre mer enn å prøve,» sa Birdie. En

del av henne kunne godt ha tenkt seg bare å la Grantspenger synke ned på havets bunn, men hans penger varhennes penger, og å la dem gå til spille var tåpelig. «OgGrant?»

«Ja?»«Ring datteren din, er du snill.»

31

«For å si hva?»«Hva tror du?» sa Birdie. «At du er glad i henne.»

32