Stemmene fra Pamano

Jaume Cabré

Stemmene fra Pamano

Oversatt fra katalanskav Kjell Risvik

Originalens tittel: Les veus del PamanoCopyright © Jaume Cabré, 2004. License given by PPM Editorial

2006, S.L.U. Peu de la Creu, 4, 08001 Barcelona. www.grup62.comNorsk utgave © 2009 CAPPELEN DAMM AS

Omslagsfoto: Grup d'alumnes d'Envin, cap al 1940. Procedència: CasaPillo. © Pagès Editors i Arxiu Comarcal de Sort

Oversatt fra katalansk av Kjell RisvikOversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: Scandbook AB, Sverige 2009

ISBN 978-82-02-28285-11. opplag 2009

Published with the support of the Culture Programme (2007–2013)of the European Union.

www.cappelendamm.no

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven elleravtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtalerkan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med

bøter eller fengsel.

Til Margarida

Fader, tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.vladimir jankélévitch

0

Det var bare så vidt det kunne høres. Som om noen strøklett over døren. Den gikk stille opp, og en behansket håndgrep etter dørhåndtaket på innsiden for å unngå den minstelyd. Døren gled igjen med et uhørlig sukk. En mørk skikkelsesnek seg gjennom den mørke leiligheten. Øynene til Jurij, somhadde vent seg til nattemørket, fulgte den stumt. Inntrenge-ren gikk ut i arbeidsværelset. Persiennen var ikke nede, og dahan så det, bannet han lavt. På den andre siden av ruten virv-let snøfnuggene. En kaldfront hadde uventet slått igjennom,polarluften kjølte ned landskapet som om det var en grav, ogdet gjorde natten enda mer stille. Ikke engang elvebruset varå høre. Han fant ut at det ikke var verdt å dra ned persien-nen, for ingen fikk under noen omstendighet vite at han haddevært der inne denne natten.

Inntrengeren satte seg med et stønn foran PC-en, la fra segvesken på gulvet ved siden av stolen og startet maskinen. Hanla merke til at bordet var pent og ryddig, og visste at det villegjøre jobben lettere for ham. Jurij hadde listet seg etter mannenbort til arbeidsværelset, og nå sto han enda mer stille i dørenog fulgte med på hva han gjorde. Lyset fra den blåskimrendeskjermen kastet et matt skjær over rommet, og inntrengerenhåpet inderlig at det svake og kalde lyset ikke kunne mer-kes fra den øde gaten eller den andre enden av leiligheten. Påkanten av skjermen var det festet en post-it der det sto: «Godmorgen! Maten står i skapet over kjøleskapet. Takk for alt!»Han begynte å gjennomgå mappene. Så trakk han en eske meddisketter opp av anorakklommen og begynte tålmodig å ko-piere filer. Et eller annet sted i bygningen var det noen som

9

hostet, og han antok at det var naboene nedenunder som varkommet hjem fra fest, fulle og trette, og mumlet noe om at debegynte å bli for gamle til den slags. En bil kjørte sakte, anta-gelig på grunn av snøværet. Hvorfor bruker PC-er så lang tidnår du har det travelt? Hvorfor durer de sånn når de egentligskal være stillegående? I det samme ringte telefonen, og hanstivnet til, skrudde av PC-en enda den var i gang med noe, ogble sittende urørlig, som forstenet. En svettedråpe trillet ned-over nesen. Han tørket den ikke bort, for egentlig var hanjo ikke til. Ingenting rørte seg i den andre enden av leilighe-ten.

– Jeg kan ikke ta telefonen akkurat nå. Legg igjen en be-skjed etter pipetonen.

– Du, jeg kan ikke komme i morgen tidlig, for det er kom-met et nytt lass med steinheller til Tremp, og datteren min harsatt seg på bakbeina. Ingen fare, jeg stikker innom ved tolvti-den, før jeg spiser. Hei. Lykke til og klem. Jeg kommer snartog besøker deg. Du har forresten rett: Man hører faktisk bru-set fra Pamano.

Pip, pip. Hei. En mannsstemme, med det særlige tonefal-let de har her oppe i fjelltraktene, hes av røyk og kaffe mednoe attåt, snakket fortrøstningsfullt om morgendagen. Denukjente mannen ventet noen sekunder, i tilfelle en dør skullebli åpnet. Ingen. Ingenting. Heldigvis for ham hadde Jurij be-stemt seg for ikke å gi seg til kjenne, han ble bare ståendeurørlig i mørket. Først da gjenklangen av ringetonene haddestilnet, da han igjen kunne fornemme snøfnuggene som la segmykt over alt der ute, trakk den ukjente et lettelsens sukk ogstartet PC-en på nytt.

Jurij listet seg bort fra døren til arbeidsværelset, visste ikkeriktig hva han skulle gjøre, og foreløpig gjemte han seg i stuenog lyttet spent til hver minste lyd fra arbeidsværelset.

Inntrengeren satte seg i sving igjen. Snart hadde han fylt femdisketter med filer fra de mappene som var lagret med initia-lene O.F. og en del andre også, for sikkerhets skyld. Da detvar gjort, tømte han alle disse mappene i PC-ens papirkurv.Så slettet han alt og forsikret seg om at det ikke lenger fan-tes spor etter disse dokumentene eller noe lignende. Til slutt

10

satte han inn en ny diskett med virus, lastet den inn og slo avmaskinen.

Han tente lommelykten og stakk den mellom tennene forå ha frie hender. I arkivskuffen på skrivebordet fant han lettfrem til de tre mappene som interesserte ham. De inneholdtpapirer, fotografier, dokumenter. Han stappet alt sammen ivesken og lukket skuffen. Borte ved veggen sto en liten rødkoffert. Han åpnet den. Som om noen hadde tenkt seg ut påreise. Han rotet forsiktig i den: Ikke noe av interesse. Han luk-ket den og satte den tilbake slik han fant den. Før han gikk,lette han for sikkerhets skyld i alle skuffer. Blanke ark, blok-ker, skrivehefter. Og en sigarkasse. Han åpnet den, og svettenpiplet frem i pannen. Han syntes han hørte et stønn av smertei den andre enden av leiligheten.

Da han lukket døren til leiligheten, visste han at han ikkehadde etterlatt seg spor som kunne vise at han hadde vært der,visste at det ikke hadde tatt ham stort mer enn et kvarter ågjøre jobben, og nå gjaldt det bare å komme seg lengst muligbort herfra før han ble overrasket av dagslyset.

Så snart Jurij ble alene, gikk han ut i det mørke arbeids-værelset. Så vidt han kunne se, var alt som vanlig, men hankjente en snikende uro. En vag følelse av at han ikke haddevært på høyde med situasjonen.

11

1. del

GRØNNFINKENS FLUKT

Navn, dekket av blomster.joan vinyoli

Klokken ni søndag morgen den enogtredevte mars i det Her-rens år to tusen og to, denne sårt etterlengtede dagen er blik-kene til de mange troende på Petersplassen i Vatikanet, folksom er kommet fra alle kanter av verden, spent rettet motdet damasksmykkede vinduet der Hans Hellighet paven skalgi sin velsignelse urbi et orbi. Det er allerede vår, men det erbitende kaldt på grunn av den isnende, snikende trekken somstiger opp fra Tiberen, gjennom Via della Conciliazione, ogtrenger overmodig, triumferende inn på plassen, fast bestemtpå å dempe hengivenheten til dem som venter spent på atpontifex maximus skal vise seg. Forkjølelse og sinnsbevegelsefår lommetørklær til å danse. Noe rører på seg i vinduet, sol-lyset gnistrer i rutene til balkongen, som åpnes innenfra. Enmikrofon, en geskjeftig prest sørger for å anbringe den i passehøyde for den krumbøyde skikkelsen, kledd i krittende hvitt,og den hellige far, Johannes Paul II, sier noen ord som det erumulig å oppfatte, til tross for at folk har holdt opp med åsnyte seg. Så følger velsignelsen. Seks guineanske nonner grå-ter av glede, knelende på de klamme brosteinene. Den grup-pen som er anført av pastor Rella, som har funnet en megetgunstig plass rett foran pavens vindu, tier en smule beklemtved synet av de overstrømmende geberdene til noen troendesom enten lar rosenkransene dingle mellom hendene eller kys-ser et stikk til en halv euro med pavens portrett eller tar detbildet som skal forevige denne stunden. Pastor Rella gjør endiskré håndbevegelse, liksom for å vise at det får være måtepå, og kikker på klokken. De må rappe seg om de skal rekketil Piazza del Sant’Uffizio om en halvtime. Da paven, rett etter

15

velsignelsen, blir slept bort fra vinduet av legene sine, løfterderfor pastor Rella armen for å angi retningen, gjennom fol-kemengden, innstilt på å bane seg vei med den røde paraplyensin gjennom trengselen på Petersplassen. I sluttet flokk følgerde femti kvinnene og de tretten mennene i gruppen etter pa-raplyen. Også andre mennesker begynner så smått å røre påseg, som om de syntes det var leit å forlate det stedet de haddedrømt om så mange ganger.

Gjennom Via di Porta Angelica glir en limousin med soteteruter katteaktig frem, svinger til høyre og stanser ved kon-trollposten i Via del Belvedere. To menn med hodetelefoner,solbriller og glattbarbert nakke bøyer seg over bilen, fra hversin side, elegant, med en nøye innøvd rykning i øyelokkene.De retter seg opp samtidig og vinker bilen forbi. Men en avdem følger etter limousinen, går med raske skritt bort til ste-det der den skal parkere, i Via della Posta. En portvakt fraVatikanet skyter ut fra veggen og åpner den høyre bildøren.Utenfor portalen til Palazzo Apostolico står en mann fra sveit-sergarden, kledd som janitsjar, og gir inntrykk av at verdenomkring ham ikke er av interesse. Han stirrer bare rett frem-for seg, mot vaktbygningen, som om han prøvde å avsløreunevnelige hemmeligheter der. Et par føtter, i beksvarte skomed sølvspenne, går ut av limousinen og plantes forsiktig påbakken.

Som protokollen krever, som seg hør og bør på denne storedagen, skal det holdes messe i Peterskirken i nærvær av enfulltallig kongregasjon for saligkåring. Man har vært så om-tenksom at samtlige hedersgjester er blitt anvist plass tre ti-mer før seremonien, for å utelukke det minste uhell. Er detnoe den hellige apostoliske og romersk-katolske kirke har lærti århundrenes løp, så er det å pønske ut, organisere og gjen-nomføre enhver seremoni med den helt rette grad av pomp ogprakt, avstemt etter feiringens betydning.

Den gamle damen er kledd i sorg, en smal og rank skik-kelse tross sine syvogåtti år, med en diskré, men hypereleganthatt, og hun venter på at hennes sønn og forhenværende svi-gerdatter skal komme og stille seg på hver sin side av henne.Med trett likegyldighet overhører hun støyen som trenger inn

16

fra plassen, der folk har stimlet sammen. Gasull diskutereren del formaliteter med korporalen, som har dukket opp bakportvakten.

– Hvor blir det av Sergi? spør damen og stirrer fremfor segmed streng mine, uten å ta seg bryet med å heve stemmen.

– Han er her, mamma, svarer Marcel kort. – Hvor skullehan ellers være?

Sergi har trukket seg noen skritt tilbake og tent en sigarett,for han regner med at der inne vil det vare evigheter før hanfår ta seg en røyk.

– Jeg hører ham ikke.Du kunne vel bare ha bekvemmet deg til å spørre ham di-

rekte, tenker Mertxe, som ikke har klart å dekke over det sureoppsynet hun hadde gått omkring med fra grytidlig på mor-genen. Men du ville jo aldri spørre noen som helst om noesom helst, for hvis du vred på hodet og så etter noe, kunnedu jo få rynker på halsen, og dessuten er det jo de andre somvennligst har å melde seg for deg.

– Nå? sier damen til Gasull.– Alt i orden.Følget på fem personer under kontrollnummer 35Z går inn

gjennom portalen til palasset tre timer før seremonien skal be-gynne.

Santa-Clara-salen er stor og rommelig, fylt av et matt lyssom strømmer inn gjennom de tre balkongdørene som venderut mot en stor, indre gård hvor en mann haster av sted, med etpåfallende gult skjerf skrått over brystet, og foran ham går envanlig borger i hverdagsantrekk, løfter armen og peker på endør. Rett overfor balkongdørene står det en diger, mørk halv-kule som viser hvordan menneskene i det 17. århundre fore-stilte seg jorden. Ved siden av den står et flygel, noe man ikkeskulle ha ventet seg i denne salen, liksom hensunket i gruble-rier, som alle stumme musikkinstrumenter.

Seremonimesteren, en radmager mann kledd i sort, i likhetmed damen, antagelig en prest, opplyser på mumlende itali-ensk, ettersom de allikevel ikke skjønner hva han sier, at dekan sette seg, at de må late som de er hjemme, at nå er det bareå vente, og hvis de åpner døren ved pianoet, vil et toalett stå

17

til deres disposisjon. Allerede før de har slått seg ned, kom-mer en middelaldrende dame, antagelig nonne, med en vognfull av antipasti og alkoholfrie drikkevarer, og den radmagremannen mumler til Gasull at en time før den høytidelige ak-ten vil vognen bli trillet ut, du skjønner sikkert hvorfor.

Damen setter seg i en bred lenestol, med bena tett sammen,og retter blikket mot den andre enden av salen, som om hun sernoe der, og venter seg at de andre skal gjøre det samme. Hen-nes indre spenning blir nesten for sterk for den svake kroppen.Men hun lar verken sin sønn, sin forhenværende svigerdattereller det likegyldige barnebarnet, som nå står og glaner frabalkongen, ei heller advokat Gasull, skjønne hvor nervøs huner, ja hun blir nesten grepet av angst, i den bekvemme stolen iden svære Santa-Clara-salen i Vatikanets Palazzo Apostolico.Damen vet at når denne dagen er omme, kan hun dø i fred.Hun tar seg til brystet for å kjenne på det lille korset hun harhengende om halsen. Hun vet at de siste seksti årenes kvalerkulminerer i dag, og kan ikke vedgå at det kanskje ville havært bedre om hun hadde levd et annet liv.

18

1

Den dagen hans navn ble overlatt til glemselen, var det sværtfå mennesker ute og gikk. Selv om det ikke hadde regnet, villedet ikke ha vært så mange, for de fleste valgte å late som omdet ikke var noe de hadde noe med, eller de sto diskré i et vindueller nede ved hageporten, fulgte med på det som skjedde ogtenkte på alle tårene som hadde flytt. Borgermesteren haddebestemt at seremonien skulle gjennomføres samme hvor myedet høljet ned. Han sa ingenting om at den egentlige grunnentil dette anfallet av politisk vilje var at han hadde avtalt å treffeen kunde i Sort, og at det der ventet dem en paella på restau-rant Rendé. Bare tanken på det fikk tennene hans til å løpe ivann. Men han var jo en Bringué og ville gjøre det klart forhele landsbyen, også Casa Gravat, at denne høytiden skullegjennomføres, om så regnet styrtet ned. Altså skulle utskiftin-gen gå sin gang i nærvær av borgermesteren, byrådsmedlem-mene, sekretæren og noen turister som hadde forvillet seg dit,i glorete regnfrakker, folk som ikke ante hva det dreide segom, men som ville knipse i vei for å ha bilder av de merkeligeskikkene blant fjellbefolkningen, foruten den evinnelige Ser-rallac, og Báscones, selv om ingen kunne fatte og begripe hvade hadde der å gjøre. Frenokolopeksi. Jaume Serrallac haddelaget de fire praktfulle marmorplatene med elegante boksta-ver – sort mot en lysegrå bakgrunn – som kunne ha fortjent åhenge i mer fornemme gater, på mer velholdte vegger i en mervelstelt landsby. Platen der det sto Carrer President FrancescMacià, erstattet den med Calle Generalísimo Franco, CarrerMajor dekket over Calle José Antonio, Plaça Major avløstePlaza de España, og Carrer del Mig kom i stedet for Calle

19

Falangista Fontelles. Siden alt var gjort klart på forhånd, hul-lene allerede var boret, og Serrallac hadde fått dreis på sliktnå – etter slutten på diktaturet ble samtlige gatenavn skiftetut – så kom alt til å gå som smurt. Den siste platen, den medFalangista Fontelles, satt så godt fast at han måtte hamre løspå den mot veggen. Så kastet han de sørgelige restene av his-torien i containeren som sto utenfor huset til familien Batalla.Bitene som var igjen av Falangista Fontelles satte i et stumt ogavmektig skrik som gikk i ett med det nesten uhørlige støn-net fra verandaen i Casa Gravat, fra den anspente og urørligeskikkelsen som klamret seg til gelenderet, og som ingen an-dre enn kattene la merke til. To kraftige kvinnfolk, den ene avdem eldgammel, sto i enden av Rasa og fulgte stjålent med påseremonien. Da de hadde forvisset seg om at Serrallac haddesmadret den gamle platen, ruslet de sakte, arm i arm, ned-over Carrer del Mig, og lot blikket vandre over alle fasadene,vinduene, dørene, og kom av og til med en liten bemerkning,kanskje for å dekke over ubehaget over at manges blikk nåfulgte dem fra husene, like ustraffet som de hadde sett navne-skiltene bli byttet ut i gaten sin. Da de kom til containeren,bøyde de seg over den som om det var noe der de måtte fåfastslått. Byens øvrighet var allerede på vei bort, via FrancescMacià til Plaça Major, for å utføre det siste navnebyttet, ogborgermesteren hadde tenkt å si noen ord om den forsonin-gens ånd som kom til uttrykk ved at gatene fikk tilbake sinegamle navn. Den sedvanlige roen vendte snart tilbake til dennegatestumpen i Torena. Ingen tenkte mer på Oriol, og fra allehusene steg det opp et stille lettelsens sukk, for alle trodde atnå var endelig symbolene på stridighetene forsvunnet. Ingen ihele landsbyen, bortsett fra den skyggen som sto på balkongeni Casa Gravat og pusset brillene og tenkte, bare vent skal derefå se, den som ler sist, ler best, tenkte mer på Oriol Fontellesfør det fireogtyve år senere ble snakk om å rive den forlatteog unyttige gamle skolebygningen, for å kunne gå mer tids-messig inn i det 21. århundre.

Som ventelig var, ga skolens rektor Tina Bros i oppdrag å taturen opp til Torena for å snuse helt offisielt i alt skrotet etter

20

den gamle skolebygningen, for de hadde planer om en utstil-ling om læremidlenes utvikling, og var sikre på å kunne gjøreverdifulle funn i den lille skolestuen. All slags rukkel fra gamledager. Ettersom Tina holdt på med den boken sin, overlotman den offisielle granskningen til henne. Det vil si, til trossfor at Tina hadde hodet fullt av andre tanker, måtte hun mot-strebende, for andre gang på tre dager, ta turen til Torena isin påfallende røde 2CV. Hun kunne ikke ane at hun parkerteunder den platen som for fireogtyve år siden hadde gitt gatentilbake det opprinnelige navnet Carrer del Mig. Hun gikk retttil rådhuset og ba om nøklene til skolen, og der sa de at deikke hadde dem lenger, at murerne allerede var i gang, og dahun kom frem til bygningen, den siste i landsbyen, der hvorveien til Triador begynte, oppdaget hun at de allerede haddebegynt å ta ned skifertaket, stein for stein. Uvilkårlig fant hunfrem det lille fotoapparatet sitt, det med den lysømfintlige fil-men, og benyttet det diffuse kveldslyset til å ta tre bilder avbygningen. Hun passet på at ingen av arbeiderne på taket kommed på bildet. Hun kunne kanskje bruke et av disse bildenei boken. Ikke umulig. Arbeiderne hadde heldigvis begynt påden siden hvor toalettene lå. Hun fikk tid til å rote igjennomde to skapene i klasseværelset, hun rakk å skitne til hendenemed det seige, svarte støvet som hadde samlet seg i årenes løp,sorterte ut digre bunker med ubrukelige papirer, tok vare påti–tolv bøker som i pedagogisk henseende var forhistoriske,men som ville ha sin sjarm på en slik utstilling, og lyttet tilhammerslagene til arbeiderne som allerede hadde dømt byg-ningen til utslettelse. Alt det materiellet hun hadde samlet,fikk god plass i pappesken hun hadde tatt med seg fra Sort. Etøyeblikk ble hun stående og speide ut av vinduet og lure påom det hun hadde tenkt å gjøre når hun gikk fra skolen, ikkelå under hennes verdighet. Jo, det gjorde nok det, men Jordiga henne ikke noe valg. To minutter til, med vidåpen munn.Nei, ikke noe valg. Jordi var nå engang den han var, og Arnaulikeså. For hjemme hos henne var det ingen som ville snakkeom det, fordi de bet alt i seg, fordi Arnau ble mer og mer fjernfor hver dag som gikk, så til de grader at han kunne bli bortei dagevis og bare mumlet noe svevende om hvem han hadde

21

vært sammen med. Da hun hadde stått hensunket i disse dystretankene en god stund, sukket hun, slo blikket ned og så igjenfor seg den forlatte skolen i Torena. Hun gjorde en kraftan-strengelse for å skyve fra seg tanken på de to, især Jordi. Detvar da hun kom på tanken å kikke i skuffene på kateteret. Iden første fant hun, bortsett fra en bråte med usynlige minnersom løste seg opp idet hun åpnet skuffen, bare noen sponeretter en spisset blyant. I de to andre var det ingenting, ikke en-gang et minne. Gjennom de skitne vinduene var dagen lang-somt på hell, og plutselig slo det henne at hammerslagene forlengst hadde stilnet.

Ved tavlen lå det et halvbrukt kritt. Hun tok det og kunneikke motstå fristelsen til å bruke det. Med sin beste skjønnskriftskrev hun datoen: onsdag, 13. desember 2001. Så snudde hunseg, som om det satt elever ved de markstukne pultene og ven-tet på at hun skulle forklare hva de skulle gjøre den dagen.Hun ble stående og gispe, for i den andre enden av rommet,støttet til dørkarmen, sto en ubarbert murer med en sigarett imunnen, en sigarkasse i den ene hånden og en campinggass-lykt i den andre, også han forbløffet måpende. Men han varden første som summet seg:

– Frøken … vi hadde tenkt å ta kvelden nå, det blir formørkt for oss. Tar du med deg nøkkelen tilbake?

Der han gikk bort til henne med sigaretten, lampen og etnøkkelknippe dinglende i en jeans som var hvit av støv, min-net han Tina om en skolegutt som kom for å levere lek-sene, og det var som om hun i hele sitt liv hadde vært lærerpå denne skolen. Mannen satte fra seg sigarkassen på bor-det.

– Den fant vi bak tavlen.– Denne tavlen?Mureren gikk bort til tavlen og skjøv den til side, enda

den så ut som om den var innfelt i veggen. Den gled med enjamrende lyd nesten to håndsbredder til side, og avdekket etmørkt hulrom. Han holdt lampen opp.

– Inni der.– Som en sjørøverskatt.Mureren dro tavlen på plass igjen.

22

– Det er skrivebøker, sa han og klappet to ganger på kas-sen med to bøker bundet sammen med en sort sløyfe.

– Kan jeg beholde den?– Jeg hadde tenkt å kaste den.– Kunne du la gasslykten stå igjen her?– Hvis du blir her, kommer du til å fryse i hjel, sa han ad-

varende idet han rakte henne lykten.– Jeg har godt med klær. Takk for lykten.– Du får låse når du går og la gassbeholderen stå utenfor.

Så finner vi den i morgen.– Hvor lang tid tar det å rive alt dette?– Vi blir ferdige i morgen. I dag har vi bare gjort alt klart.

Det er fort gjort å få revet dette.Han hilste som om han var en soldat, med en likeglad fin-

ger til tinningen. Så smelte han døren igjen etter seg, og skrav-lingen mellom ham og de to kameratene hans lød fjernere ogfjernere gjennom den skitne ruten, til alt ble så stille at manformelig kunne høre hosteanfallene til Elvira Lluís, jenta somsatt på første pultrekke, og som døde av tuberkulose for seks-ogfemti år siden. Tina så seg omkring. Gasslykten kastet nye,fremmede skygger. Det er fort gjort å få revet dette, tenkte hun.Hvor mange generasjoner av barn har lært å lese og skriveher? tenkte hun. Og det tar bare en dag å rive alt sammen.

Hun gikk tilbake til kateteret og oppdaget at mureren haddehatt evig rett: Det var iskaldt i klasseværelset. Og dagslysetsvant stadig raskere. Hun satte fra seg lykten på kateteretog tenkte på sjørøverskatten. Tenk om de hadde revet sko-len med alle juvelene inni der, tenkte hun … Hun løsnet densorte sløyfen og åpnet lokket: Juvelene var noen lyseblå oglysegrønne skrivebøker, med ordet Cuaderno skrevet på skråmed sorte, trykte bokstaver. Skrivebøker fra barneskolen. To,tre, fire stykker. Så synd at det ikke er virkelige juveler, suk-ket hun. Og så den jagende smerten hun kjente så godt.

Hun åpnet den ene: Det første som slo henne, var den sir-lige, regelmessige, lettleste skriften som fylte alle sidene fraøverst til nederst. Her og der en liten tegning. Alle fire bøkenelikedan. I den første boken var det et ansikt. Hun visste detikke, men det var et selvportrett av Oriol tegnet foran spei-

23

let på guttedoen. En mann med bedrøvet blikk. I den andre,et hus med underteksten: «Casa Gravat.» I den tredje, la megnå se … en kirke. Sant Pere i Torena. Og en springer spanielmed de tristeste øyne Tina noensinne hadde sett, en hund somantagelig het Akilles. Og i den siste boken, den uferdige skis-sen av en kvinne, klusset og rettet utallige ganger, og likevelbare halvferdig, uten lepper og med tomme øyehuler, som demarmorstøttene Serrallac laget på verkstedet sitt. Hun satteseg og merket ikke at pusten ble til hvit tåke i den kalde luf-ten, som om den ville tilsløre funnet av de fire heftene. Hvorhadde hun hørt det navnet før? Oriol Fontelles. Det var ikkelenge siden. Det kjentes som om noen hadde snakket om hamfor bare et øyeblikk siden.

Tina Bros ga seg til å lese, nysgjerrig, uforvarende, uten åane hva hun hadde i vente. Hun begynte på den første siden idet første heftet, fra overskriften som sa kjære datter, jeg vetikke engang hva du heter, men jeg vet at du er til, for jeg harsett den søte lille hånden din. Jeg håper noen kan vise deg disselinjene når du blir stor, for jeg vil at du skal lese dem … Jegblir skremt ved tanken på hva de kan fortelle deg om meg,især din mor.

Klokken halv ni om kvelden, da lyset fra gasslykten ble sva-kere, løftet hun hodet med et rykk, som om hun vendte tilbakefra en annen verden. Det hadde vært ubetenksomt av henne åsitte her og bli så stivfrossen. Det grøsset i henne. Hun klappetsammen den bløte permen på det siste heftet og pustet sakteut, som om hun hadde holdt pusten mens hun leste alt dette.Hun kom til at disse heftene ikke var av noen interesse forden utstillingen Maite hadde tenkt å lage. Hun la dem tilbakei sigarkassen, med den sorte sløyfen, puttet kassen i anorakk-lommen og gjorde seg klar til å forlate skolebygningen. Detkjentes som om hun hadde levd der i over femti år.

Hun satte fra seg lykten der mureren med soldatfaktenehadde sagt, leverte nøkkelen i rådhuset og gikk bort til mar-morplaten som opplyste om at de befant seg i Carrer del Mig.2CV-en ventet trofast på henne, dekket av et tynt lag nysnøsom beskyttet den mot eierinnens tungsinn.

24

Veien nedover til Sort var fryktelig øde og kald. Hun haddeikke tatt seg bryet med å legge på kjettinger, derfor tok hundet med ro i bakkene, i samme tempo som tankene, stiv oganspent, både av kulden og av de sidene hun hadde lest, ogutsikten til det som ennå foresto den kvelden. På en gammelforstøtningsmur, ved svingen til Pendís, der grensen til Torenagikk, var det med dramatisk skrift sprayet en protest motsnauhugsten ved Tuca Negra, hvor det var planer om å utvideslalåmbakkene. Det var ingen på skolen lenger, så hun sattefra seg pappesken på kontoret til Maite, med en kort forkla-ring rablet ned på en lapp. Deretter la hun på sprang, for hunhadde alltid vært redd for å vandre alene gjennom disse mørkeog ensomme korridorene. Som om spøkelsene trivdes ekstragodt i slik kulde. 2CV-en brakte henne uten uhell av noe slagtilbake til pensjonatet. Det lå lenger mot nord, men likevelhadde det ikke begynt å snø der ennå. På setet ved siden avhenne lå sigarkassen med de fire skrivebøkene. For sikkerhetsskyld ville hun ikke sette fra seg bilen på parkeringsplassenutenfor pensjonatet. Derfor parkerte hun på et avsides sted,ved en øde landevei, slukket lysene og motoren og ble sittendeurørlig og stirre mot den opplyste inngangsdøren til pensjona-tet. I det samme begynte det å snø, mykt og stille, som om detbare hadde ventet på dette øyeblikket, og hun lot hånden glifamlende over setet ved siden av, for å kjenne om sigarkassenfremdeles var der. Tina var ute av stand til å oppfange denhviskende lyden av snøfnuggene som la seg over alle ting.

Det var kaldt, og hun hadde allerede vært ute et par gan-ger for å børste av frontruten. Hun hadde hele tiden holdt øyemed døren til pensjonatet og hadde bestemt seg for ikke å settepå varmeapparatet i bilen, for i den magiske stillheten, som ien konfekteske fôret med fløyel, kunne ikke engang bruset fraelven høres, og motorduren ville ha gjort Jordi oppmerksompå at hun var der.

Den siste gangen hun gikk ut av bilen for å trampe medføttene i bakken, skrapte hun isen av frontruten og dekket tilbilnummeret med nysnø fra veikanten. Det var én ting å inn-rømme at det var under hennes verdighet å sitte her, noe an-net at det ble oppdaget. Nesen var iskald.

25

Hun satte seg inn igjen uten å få øynene fra den opplystedøren til pensjonatet, hvor det på hele denne tiden bare varkommet to ukjente mennesker. Så klappet hun varsomt på si-garkassen med den behanskede hånden.

– Hva sa du?– Du hørte det godt.Rosa ble stående og gape av overraskelse, kanskje av skrekk,

og kjente hvordan hjertet begynte å hamre. Det svimlet forhenne, hun sank sammen i gyngestolen og hvisket:

– Hvorfor?– Her er alle i fare.– Nei, den som er i fare, er barnet.– Jeg gjør så godt jeg kan.– Det gjør du pokker ikke. Kom deg av sted til senyora Eli-

senda, du.– Hvorfor det?– Du pleier da ikke å ha noe imot å besøke henne? Og mer

ondsinnet: – Er du ikke helt borte vekk bare ved synet avhenne? Hun har jo et så uttrykksfullt ansikt, og øyne som deter så vanskelig å bli klok på …

– Hva mener du med det?Rosa så ut av vinduet som om hun ikke hadde ment å an-

tyde noe som helst, og sa med trett stemme at du er den enestei landsbyen hun hører på.

– Det er ingenting senyora Elisenda kan gjøre heller.– Her i landsbyen gjør alle som hun sier.– Gid det var så vel.Rosa kastet et blikk på Oriol, så ham dypt inn i øynene,

som om hun prøvde å lodde hemmelighetene i blikkene han ogsenyora Elisenda vekslet hver gang de var sammen. Da Oriolskulle til å svare, begynte kirkeklokkene å ringe for å varsleom at det var tid for angelus. De tidde som om de aldri haddebedt en bønn, ikke engang en streng vinter som denne. Alle-rede før kirkeklokkene stilnet, eksploderte Rosa.

– Hvis du ikke finner en løsning, drar jeg tilbake til Barce-lona.

– Du kan ikke bare la meg bli igjen her.– Du er en feiging.

26

– Ja, jeg er det.Rosa la instinktivt hånden på magen og sa med trett stemme

at jeg vil ikke at datteren vår skal få vite at hennes far er enfeiging og fascist.

– Jeg er ikke fascist.– Hva er forskjellen på deg og den fordømte borgermeste-

ren?– Ikke skrik sånn. Folk kan høre deg!– Han driver på, og du finner deg i det.– Men hør nå her. Jeg er bare lærer her.– Du kunne få borgermesteren med på det hvis du ville.– Det går ikke. Dessuten er jeg redd. Den mannen skrem-

mer meg.– Du må få stoppet det der med Ventureta.– Det kan jeg ikke. Jeg sverger. Han hører ikke på meg.Rosa så ham for siste gang inn i øynene. Så snudde hun seg

bort, vugget lett i gyngestolen og så ut av vinduet. Det var enmåte å si adjø på mens hun lurte på hvordan det kunne hagått slik, mens hun forbannet den dagen han hadde søkt læ-rerjobben i en så vakker landsby, som ifølge leksikon levdeav kveg og sauer, og tenk så flott vi to skal få det, for der vilvi få tid til å lese og elske hverandre, akkurat det vi trenger.Og etter å ha tenkt frem og tilbake på det hadde hun ende-lig sagt: Da drar vi til Torena, Oriol. Og nå sto cannellonienede skulle hatt på stefanusdagen, og ble kalde på bordet. Hunskulle aldri ha funnet på å lage cannelloni den dagen, det skulleikke ha vært jul om bare fire dager, for med tanken på denstakkars ungen var det umulig å få ned en matbit.

Oriol så på nakken til Rosa. Så skar han opp franskbrødetmed innett raseri, smelte døren igjen etter seg da han gikk,men kom straks tilbake, som om han hadde glemt noe. Hanble stående rett opp og ned, uten å slippe dørhåndtaket, oganstrengte seg for å legge bånd på raseriet. Rosa stirret frem-deles ut på gaten. Hun så ingenting, for tårene hadde visket utden imponerende utsikten over Vall d’Àssua. Oriol trev pels-jakken og luen og gikk igjen.

Etter bare åtte måneder som skolemester i Torena var Oriolikke til å kjenne igjen. Så store forhåpninger som de hadde

27

hatt da de kom, hun som nettopp var blitt gravid, ennå for-virret over at han, som ikke hadde gjort militærtjeneste ogikke hadde vært ved fronten på grunn av magen, hadde fåttjobben, uten å være veteran fra krigen. Ennå var de overras-ket, for de hadde trodd at alle jobbene ville gå til lærere somkom utenfra, med partiboken fra Falangen i orden, eller medet rulleblad som dokumenterte at de hadde kjempet mot Re-publikken. Ennå var de forbløffet over at de hadde vært såtroskyldige at de ikke skjønte at en lærerjobb i Torena villeikke engang Jesus ha takket ja til. At han var født i en stall,kunne til nød gå an, men noe helt annet var det at han skulle gåpå skolen i Nasaret, der gutter og jenter ble holdt adskilt, derikke alle var fra bondefamilier, men en og annen også haddeen far som var snekker, og de holdt det pent og ryddig rundtseg og sørget for at veggene var nymalte som seg hør og bør.

Hun stirret ut av vinduet, men så ikke torget. Det var ValentíTarga som hadde forandret mannen hennes slik. Fra første daghadde han klengt seg på ham og begynt å sleske for ham. Fraførste stund hadde han stått på torget og sett utfordrende pådem, med hendene på hoftene, da de kom ut av drosjen medøyne som lyste av håp, og med den store kurven de hadde lagtalt serviset i. Og så bildet som Oriol hadde malt av henne,forsvarlig pakket. Hun hadde ikke oppdaget den lurende fa-ren, og i tre måneder var det ikke blitt sagt et ord i Torenaom at det av og til kom svarte biler med gråtende menn kjø-rende bort til bakken ved Sebastià, og etterpå ble de, etterat tårene var tørket for alltid, fraktet bort på krøttervogner.Valentí Targa hadde også greid å få henne til å holde munn.Altfor lenge hadde hun tiet om det hun så. Helt til i dag, daOriol kom hjem fra rådhuset, innkalt av den fordømte Targa.Han hadde fortalt henne, uten å se henne inn i øynene, at detvar best han meldte seg inn i Falangen, og hun, som holdt påborte ved komfyren, var blitt stående med åpen munn, mål-løs, og hadde tenkt at hun kanskje hadde misforstått ham,eller at han hadde sagt det for spøk. Men nei. Han unngikkhele tiden å se henne inn i øynene, og sa ingenting, som omhan ventet på en reaksjon. Hun satte brettet med cannellonifra seg på brikken, gikk med tunge skritt bort til gyngestolen,

28

med den digre magen sin struttende, som om hun ville leggestørst mulig avstand mellom datteren sin og mannen sin ogspurte hva var det du sa?

– Det hørte du godt.José Oriol Fontelles Grau, falt for Gud og Spania. Nå kom

Tina plutselig på hvor hun hadde sett det navnet før. For enuke siden, da hun ennå var lykkelig, hadde hun dradd oppoverfor å fotografere kirkegårdene i Vall d’Àssua, for hun haddetenkt seg at et eget kapittel i boken skulle handle om graver.Kirkegården i Torena virket femstjerners sammenlignet meddem i de andre landsbyene. Hun hadde funnet ut at det bestevar å stille seg litt på avstand for å få et godt helhetsinntrykk,slik at hun ikke forvrengte bildet med vidvinkelobjektiv. Hunhadde passet på at det midt på bildet kom et minnesmerkesom var sterkt preget av forfall. På begge sider hadde det værtrad på rad med lave gravmæler, de fleste med kors av rustentjern, et og annet også av marmor. I bakgrunnen, halvt skjultbak minnesmerket, en ny rekke med graver, foran muren i dennordre enden, den kanten som fienden og den iskalde vindenkom fra. Den rike familiens mausoleum lå til venstre, velsteltog godt vedlikeholdt.

Klikk. En grønnfink som akkurat tok til vingene, ble fangetpå bildet, i løse luften, til høyre for det forfalne minnesmerket.Hun hadde ikke lagt merke til den. Eller kanskje likevel, slikdet er med mange fotografer som har en slags totalopplevelseav alt det som foregår innenfor billedrammen, men likevel fårseg en overraskelse når de fremkaller bildet og ser hva det bletil.

Det hvite papiret, oversvømt i en rødskimrende verden,først blek, så sterkere og sterkere, hadde spyttet ut de under-ligste former. Hun ristet papiret i væsken med en pinsett, ogformene ble til bilder, stadig klarere avtegnet. Veldig fint inn-stilt, var hennes første tanke. Med pinsetten hadde hun truk-ket papiret opp av trauet, hadde fiksert, hengt det på snorensammen med de tyve andre bildene fra filmrull nummer tre,fra femte desember to tusen og én, kirkegården i Torena. Ja,virkelig bra innstilt.

Ved nærmere ettersyn viste det seg at alt var gått etter pla-

29

nen, uten egentlige overraskelser. Det var da hun hadde fåttøye på grønnfinken som var i ferd med å lette, fastholdt pådet aller siste bildet, det med det forfalne minnesmerket. Hunkunne ikke huske det lenger. Dæven! Det var noe eget der,noe poetisk. Hun fant frem lupen og så nærmere på fuglen.Ja visst, en grønnfink, med vingene senket, akkurat idet denskulle til å lette. Den hadde en mark i nebbet. Nei. Det varet rusk på negativet. Nei forresten. En tegning på graven heltbakerst i bildet. Fuglen fløy bare forbi, og det skapte et sliktsynsbedrag. En tegning i relieff. Først da la hun merke til dengravstøtten. Til tross for at den lå på bakken, bakerst i bildet,og hun hadde hatt svært kort blendingstid, var bakgrunnengodt i fokus. Grønnfinken og gravstøtten, på skakke, helt ty-delige. Kanskje en anelse for akademisk, for flatt. Hun haddefått inntrykk av at grønnfinken var den pennen som skrev or-dene på støtten med nebbet sitt. Der hadde den skrevet JoséOriol Fontelles Grau (1915–1944), falt for Gud og Spania.Og under det, åket og det fascistiske pileknippet. Spissen påen av pilene var det som lignet en liten mark som grønnfinkenville ha med seg til redet.

Tina la fra seg lupen på bordet og gned seg i øynene. Jovisst, det bildet, det siste på spolen, ville ha gjort seg godt somdet første bildet i boken, i svart-hvitt, som et signal om tidensgang og så videre.

Den behanskede hånden lå fremdeles på sigarkassen som inne-holdt skrivebøkene til Oriol Fontelles, og en kort stund haddetanken på innholdet fått henne til å glemme hvorfor hun sattog holdt vakt foran den opplyste inngangsdøren til Ainetspensjonat, mens snøen igjen dekket frontruten. Snøfnuggeneminnet henne om stjerner som falt, trette av å holde seg oppei himmelen til ingen nytte, skuffet ved tanken på at lyset de-res hadde brukt århundrer på å nå frem til pupillene i øynenetil deres kjære. Fantes det virkelig noen det var grunn til å hakjær, der på jorden? Nå ja, jeg elsker jo Arnau, men han larseg ikke elske. Alltid er han så taus, alltid opptatt av sitt, deter som om han ikke vil se stjernene, akkurat som Jordi. Men-nene jeg har hjemme hos meg, vil ikke se stjernene. Hun skulle

30

akkurat til å gå ut og børste snøen av ruten da hun så at noerørte på seg ved inngangen til pensjonatet. Det var noen påvei ut. Jordi. Visst var det Jordi. Hennes Jordi var på vei ut fraAinets pensjonat, mange kilometer hjemmefra, og lot blikketstreife fra side til side mens han satte på seg luen. Han la ikkemerke til den røde 2CV-en i mørket borte i veien. Han snuddeseg og strakte armen inn av døren. Den bevegelsen vakte hen-nes sjalusi. Mye mer enn at en kvinne, nesten like høy somJordi, kom ut, kledd i en anorakk som gjorde det umulig å sehvem hun var. Det var måten Jordi tok imot henne på, somom det ikke bare var den kvinnen, men hele kvinnens liv. Envelkomsthilsen som også var en ørefik til henne, som satt deri den kalde bilen bare for å få sine bange anelser bekreftet.

Nå reagerte hun. Hun tok kameraet, støttet seg mot rattet,stor blenderåpning, lav hastighet, og så trykket hun av. To, trebilder. Fire, fem. Og nå med fjernlinse: ett, to, tre, fire, fem,seks … Hun tok ikke flere bilder og tenkte på seg selv derhun satt som en helt alminnelig paparazza. Før denne kvel-den hadde det aldri forekommet at en tåre frøs til is på kin-net hennes.

31