Tverrfaglig gatenært rusarbeid

Tverrfaglig gatenært rusarbeidM

ETO

DER

24

SJU

Tverrfaglig gatenært rusarbeid- metoder 24SJU

Tverrfaglig gatenært rusarbeid - metoder 24SJU

Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo

© Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo 2015

ISBN 978-82-93363-02-6

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten etter særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfrem-stilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med liv eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelse om denne utgivelsen kan rettes til:Kirkens Bymisjon www.kirkensbymisjon.no

Boken er utgitt med støtte fra Helsedirektoratet.

Sats: Pål A. Berg og Torstein Ihle Foto i boken: Torstein Ihle og Pål A. BergForsidefoto: Pål A. BergTrykk og innbinding: X-ide

FORORD VIIIKAPITTEL 1: Landskapet 3 Løsningsforsøk 5 Tillit 8 Fleksibilitet og fortolkning 9 Personsentrerte forløp 12KAPITTEL 2: 24SJU i landskapet 17 Øyeblikksomsorg uten endringskrav 18 Tilgjengelighet - erfart og justert 22 Dusj, klesvask og andre goder 25 «Kaosstopp» 26 Repertoar og kombinasjon 29 En hybrid 31KAPITTEL 3: Inn i 24SJU 33 Tilbud, aktiviteter, organisering, møtestruktur, hverdagsliv. 35 Brukerbilder 41KAPITTEL 4: Kjernespørsmål og dilemmaer 73 TEMA 1: Omsorg som peker 74 TEMA 2: Hjelp? Selvhjelp? 79 TEMA 3: Forskjell og fellesskap 85 TEMA 4: Med og mot andre tjenester 89 TEMA 5: Å jobbe i 24SJU 97KAPITTEL 5: Utenforskap og normalitet 103 Hva er suksess? 104 Diagnose, normalitet og krise 107EPILOG: Å vente 111VEDLEGG: Samarbeidsaktører 114

Innhold

VIII

ForordI 2009 ba Helse- og omsorgsdepartementet Kirkens Bymisjon i Oslo om å «iverksette tiltak for å oppnå bedre helse og økt sosial inkludering for de mest utsatte rusmiddelavhengige». Utover å yte hjelp og øyeblikksomsorg skulle tiltakene bidra til bedret fysisk og psykisk helsetilstand, til økt sosial inkludering og egen mestring og til bedret samhandling mellom ulike deler av tjenesteapparatet. 24SJU åpnet dørene rett inn fra gata i Oslo sentrum høsten 2009.

I oppdraget lå det også å utvikle kunnskap og egnede ar-beidsmåter. 24SJU har derfor hele tiden arbeidet med å systemati-sere og lære av egne erfaringer, i samarbeid med Kirkens Bymisjons fagutviklingsenhet. Grunnlaget for denne boken er altså en prosess der alle medarbeidere har vært involvert i erfaringsdokumentasjon og refleksjon over egen praksis. Noen ansatte har likevel hatt særlig ansvar eller større oppgaver i prosessen, det gjelder Janne Askholt, Tove Buseth, Kirsten Frigstad, Kirsti Baird Hultberg, Håkon Preus og Tone Bringsli Sødahl. Deler av kunnskapsutviklingen har også hatt ekstern bistand fra Liv Hanson Ausland ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, og Jan Holm. Amund Aakerholt ved Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (ROP) ga nyttige kommentarer til enkeltkapitler underveis. Teksten er ført i pennen av Per Kristian Hilden og Arnhild Taksdal i Fagut-viklings-enheten. Stor takk til alle!

Takk går også til de brukerne som har latt oss formidle deres erfaringer og historier inn i boka, både i tekst og bilder. Her er noen anonymiserte beskrivelser av faktiske enkeltpersoner, og noen konstruerte beskrivelser som bygger på typiske livshistorier, hendelser og erfaringer på 24SJU. Alle navn er oppdiktet og enkelt-opplysninger kan være endret.

Bildematerialet er med for å gi ørsmå innblikk i annerledes liv i

IX

storbyen, og er tatt spesielt for denne boken av Torstein Ihle og Pål A. Berg. Takk til våre «modeller» som tok så godt imot oss.

Endelig er vi takknemlige for at Helsedirektoratet ga oss anledning til å bruke noen ekstra ressurser i sluttfasen av arbeidet.

24SJU skal ivareta et bredt register av formål, i mangfoldige møter med svært ulike personer, som er i uvanlig krevende livssituasjoner. Det ligger i sakens natur at dette ikke kunne bli noen oppskriftsbok eller verktøykasse med enkle standardmetoder og prosedyrer.

Oppgaven har i stedet vært å gi praksisnære beskrivelser av dilemmaer, spenningsfelt og måter å manøvrere på, og av hvilke faglige skjønnsvurderinger en slik praksis involverer. Vi håper at andre i liknende arbeid kan gjøre seg nytte av dette – at det er gjenkjennelig nok til å oppleves relevant, og annerledes eller overskridende nok til å inspirere.

Johannes Heggland

Konstituert generalsekretær

METODER 24SJU2

LANDSKAPET 3

1LandskapetEn rekke prosjekter, tiltak og forsøk har det siste tiåret vært rettet mot å utvikle gode tjenester for den mest utsatte og belastede gruppen rusavhengige. Dette skjer i mange land og har i Norge blant annet kommet til uttrykk som nasjonalt satsingsfelt i Opptrappings-plan for rusfeltet og Opptrappingsplan for psykisk helse.

Blant disse tiltakene opptrer en lang rekke metoder med til dels overlappende konkrete tilnærmingsmåter:

� aktivt oppsøkende behandlingsteam (ACT-team / ACT-modell), � ambulerende tverrfaglig team (ATT), � case management, motiverende samtaler (MI), � anerkjennende kommunikasjon, � løsningsfokusert tilnærming (LØFT), � individuell plan, � tillitsperson, � koordinerende tillitsperson, � dialektisk relasjonsmodell, � koordinering av psykososialt arbeid (KPA), � Individual Demand Driven Approach (IDDA), � integrert behandling eller New Hampshire-modell, �helhetlig prinsippstyrt metodisk tilnærming (HPTM), �De små skritts metode, m.fl.

Helsedirektoratets Forsøk med bruk av tillitspersoner for mennesker med rusrelaterte problemer, og utprøvingen av ACT–team rundt i landet, har vært viktige motorer i spredningen av disse metodene og arbeidsmåtene.

Noen av disse tilnærmingene hører til metodeutvikling innen

LANDSKAPET4

rusfeltet, andre innen psykisk helsevern, mens andre igjen inngår i tilnærmingsmåter som det satses bredt på i hele helse- og omsorgs-sektoren. Det siste gjelder for eksempel individuell plan, som er et allment verktøy for å medvirke til pasientsentrerte tjenesteforløp. Det gjelder også tanken om å styrke koordinering og samhandling på tvers av forvaltningsgrenser, som er den sentrale hensikten med Samhandlingsreformen.

Situasjonsbeskrivelsene som danner bakgrunn for dette landskapet er i stor grad felles og kan oppsummeres slik: Blant mennesker med rusrelaterte problemer i Norge finnes det en gruppe som har store skader etter langvarig rusmisbruk, ofte i forlengelsen av store tap, omsorgssvikt, overgrep og utenforskap fra tidlig i livet, som har en lang tiltakshistorie med gjentatte brudd og opp-levelser med et tjenestetilbud som svikter eller kommer til kort. Mange kan ha redusert kognitiv funksjonsevne, som konsekvens av sin historie eller kanskje som opphav til den. Ofte er forhold som dette uavklarte, blant annet fordi disse personene gjerne kan være misforstått, underdiagnostisert og under- eller feilbehandlet med hensyn til psykisk sykdom eller psykososial og kognitiv funksjon, til dels forkledd av de samtidige rusrelaterte problemene.

Personene beskrives å ha sporadisk og ofte mistillitsfull og problemfylt kontakt med hjelpeapparat i helse- og sosialtjenestene og svekket tillitsevne til andre i allmennhet, gjerne som følge av det man kaller relasjonsskader. Mange overlates til eller foretrekker en tilværelse skjult for tjenestenes innblikk, i til dels sterk forkommen-het.

Disse brukerne beskrives som å ha særlig sammensatte problemer og er ofte vanskelige både å nå og å bistå. De utfordrer eller sprenger grensene for eksisterende tiltak eller tiltakene har ikke kompetanse og ressurser til å håndtere dem. For eksempel kan tiltakene ha problemer med å skjerme andre pasienter eller brukere og ansatte for vold og andre former for utagering. Grensen mellom rus og psykisk helse utfordres og likeså grensene mellom helse- og

LANDSKAPET 5

sosialtjenestens forvaltning, for eksempel kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste. Dette tolkes som at de eksisterende tilbudene ikke passer til denne gruppen, eller omvendt, som at personene i denne gruppen ikke passer til hjelpetilbudene. Gruppen beskrives gjerne som lite tilgjengelige for hjelp, eller deres ønske om hjelp til endring forstås som unntaksvis, situasjonell og flyktig. I den internasjonale faglitteraturen omtales de gjerne som personer med såkalt «wicked problems», og som «hard to reach» eller også «hard to treat». I dette ligger det at problemene er sammensatte og sammenhengende, og at det ofte ikke finnes noen entydig rett eller gal måte å adressere problemkomplekset på, ei heller en åpenbar standard for hva som er et mål på at problem-komplekset er løst.

LøsningsforsøkTiltak og forsøk i dette landskapet varierer med hensyn til hvor de legger hovedvekten i problemforståelse og pedagogikk. Men alle utformer tilbud som har til hensikt å ivareta tilgjengelighet og individualisering. I tillegg understreker mange at det er viktig å være realistisk med hensyn til hvor lang tid ting kan ta, til hvor store og varierte innsatser som kan kreves, og til at målestokken for gode resultater kan variere fra person til person. Alle understreker viktigheten av å bygge tillitsfulle relasjoner. Disse punktene vil vi gjerne utdype.

Mange av arbeidsmåtene vektlegger økt eller særlig tilpasset tilgjengelighet. I litt ulike betydninger prøver man gjennom økt tilgjengelighet å adressere både det problematiske forholdet mellom brukere og hjelpeapparatet og det man oppfatter som sjeldne og flyktige hjelpeønsker eller opplevelser av motivasjon:

�Tilgjengelighet kan bety (mer eller mindre) konstant adgang til tiltaket, at det kan nås enkelt ved behov og er der eller gir respons umiddelbart eller raskt.

�Tilgjengelighet kan bety adgang uten (særlige) krav til brukeren,

LANDSKAPET6

LANDSKAPET 7

det vil si uten at bruker må forplikte seg til noe bestemt endringsmål, innsats eller tilstand.

�Tilgjengelighet kan bety adgang utenom vanlige eller egentlige prosedyrer som henvisning, søknader og ventetid.

�Tilgjengelighet kan bety adgang på enklere måte til spesielle deler av hjelpeapparatet, særlig spesialisthelsetjenester.Mange av tiltakene legger i hovedsak vekt på denne siste

formen for tilgjengelighet, og da gjerne i form av at tiltaket eller arbeidsmåten styrker brukeres tilgang til øvrig hjelpeapparat, for eksempel ved å:

�Være brobygger; kjenne aktuelle tilbud, foreslå og diskutere med bruker, bistå bruker i å ta kontakt, eventuelt med å lage søknader og gjøre avtaler.

�Være kjentmann og støttespiller; vite og huske hva det er klokt å formidle i møter med andre, hjelpe til med å presentere brukeren og saken på en hensiktsmessig måte, være tolk mellom ulike språk og forståelser.

�Åpne dører; å kunne bidra til at brukeren slippes inn i andre tiltak i kraft av faglig posisjon og faglig nettverk.

�Koordinere ulike tilbud og innsatser rundt den enkelte brukeren; ha (mest mulig) løpende oversikt over brukerens situasjon og over hvilke tiltak, instanser og kontaktpersoner som (nylig) har vært, er og kan komme til å bli aktuelle, og forsøke å sikre at disse samspiller på gode måter og i riktige doser.I hele landskapet presenteres det som nødvendig å individuali-

sere tilbudet. Her legges vekt på skreddersøm i utformingen av tilbudet til den enkelte, og på fagkompetanse, fleksibilitet og myndighet til å faktisk iverksette de skreddersydde tiltakene. Mange tiltak betoner også at brukeren høres og deltar i forløpet man forsøker å iverksette. Å involvere eller være i dialog med bruker om ønsker og muligheter er derfor et sentralt felleselement i disse tiltakene. Dialogen forstås som en forutsetning for å sikre realisme i endringsambisjoner og dermed forhindre nye brudd. Den

LANDSKAPET8

pedagogiske grunntanken her er at en overivrig hjelper som foreslår større skritt enn hva brukeren opplever som realistisk, ønskelig eller mulig, kan stenge eller lukke brukerens egen prosess (se for eksempel Prosjekt K eller De små skritts metode). Med andre ord bygger man på et menneskesyn om at folk vil seg selv godt og at endringer vil kunne skje om forholdene legges til rette.

Tillit Å bygge tillit regnes gjerne som en forutsetning i dette tiltaksland-skapet, og et svar på gruppens gjennomgående opplevelser av svikt og brudd. Kjerneelementene nevnt over; tilgjengelighet, individualisering og realisme, kan også bidra til å skape eller styrke tillit. I en del tiltak utvikles også tillit ved å legge til rette for andre former for kontakt enn den problemorienterte: For eksempel ved å møtes over hverdagslige, alminnelige hyggeligheter, som et måltid, eller en telefon som må lades. I sum innebærer dette også at svært mange tiltak i landskapet er utpreget hybride: De må kombinere og integrere ulike fag, profesjoner, tilnærminger, tradisjoner og arbeidsmåter for å kunne tilby bredspektret, fleksibel og lydhør bistand.

Men tillit er et mangetydig begrep. Det kan vise til forutsig-barhet – altså det å kunne kjenne med en viss sikkerhet at det man forventer vil bli innfridd: at et tiltak er åpent når det sier det er det, at det er åpent for dem det sier det er åpent for, at det like- behandler, osv. Men ofte viser tillit i tillegg til at ens behov og forventninger blir møtt på en bestemt måte: At et tiltak kan romme meg, er åpent for mine særegenheter, vil møte meg og mine anliggender på vilkår som ikke er meg fremmed. Kort sagt at den andres interesser grunnleggende anerkjenner og innbefatter mine. I rusfeltet er tillit både en gral, et adelsmerke, og en lakmustest. Når vet man at det er oppnådd tillit? Er toleranse og rom for feil og mangler tillitsskapende? Er motstand, grenser og forventninger det? Å diskutere sånne spørsmål fører oss raskt rett inn i de sentrale

LANDSKAPET 9

diskusjonene om hjelpekunst, eller om hva som er godt helse-, omsorgs- og sosialfaglig arbeid: Diskusjoner om ansvar, relasjon, person og profesjonalitet, målrealisme, toleranse, individ og samfunn. I dette metodeheftet ønsker vi å spille 24SJU sine erfaringer inn i disse diskusjonene.

Fleksibilitet og fortolkningTilgjengelighet, individualisering, realisme og tillit er altså kjerne-elementer i det brede landskapet av tilnærminger som 24SJU befinner seg i. Dette er elementer som alle i noen grad forutsetter at man evner å bryte ned eller overskride tydelige kriterier, retnings-linjer, kategorier og forvaltningsgrenser: Tjenester og kompetanser fra ulike disipliner og tjenestefelt må samordnes eller kombineres. Tradisjonelle arbeidsmåter må omgås, og ofte også både tid for når og sted for hvor tjenesten foregår: Åpningstider må endres eller utvides. Hjelpeinstansenes etablerte arenaer med tilhørende eierskap, markører og maktmidler, må erstattes av nye steder, inkludert brukeres hjemmebaner. Og fremfor alt må brukerens behov lyttes av, anerkjennes og gis rom slik at faglig kunnskap og tiltaks-utforming tilpasses og kanskje også innpasses brukerens perspektiv.

Dette peker i retning av et forhold vi tror har stor betydning for hvordan de konkrete metodene og modellene omsettes i praksis: Hvilket faglig innhold kontakten mellom hjelpeapparat og brukere skal ha, må i stor utstrekning avgjøres gjennom skjønnsmessige faglige fortolkninger og vurderinger. Dette faglige (kliniske) skjønnet skal omsettes i små eller store tiltak og prosesser som samtidig må ha feste i brukerens vilje eller ønske, frembrakt i dialog med brukeren. Hva er brukerens bakgrunn? Hva er brukerens forutsetninger? Hva er brukerens behov? Hva er forholdet mellom brukerens opplevelse av egen situasjon og behov, og hvordan disse forholdene sees og forstås fra perspektivet til sosial-arbeidere og helsepersonell? Når er det på sin plass å presentere

Faglig skjønn med feste i brukerens vilje og ønske

LANDSKAPET10

LANDSKAPET 11

forslag og initiativer, og når må brukerens forståelse simpelthen avventes? Når er brukers helsesituasjon så kritisk at «noen må gjøre noe», kanskje også selv om brukeren er motstrebende til det? Inne-bærer idealet om å styre etter brukers perspektiv egentlig uuttalte krav til normalitet, funksjon, kompetanse, kapasitet, eller helse som mange brukere har vanskelig for å imøtekomme eller leve opp til? Når kan dette idealet innebære rom for mestring og myndighet i eget liv, og når kan det fremkalle utilstrekkelighetsfølelse og skam?

Skjønnsvurderinger omtales iblant som en uønsket, men nød-vendig side ved yrkesutøvelse. En «restkategori» man er overlatt til når faglige retningslinjer og vurderinger ikke gir klare svar. Vi ønsker å poengtere at den skjønnsutøvelsen vi snakker om her ikke står i kontrast til faglig arbeid. Tvert i mot er det vårt anliggende å understreke at medisinsk-, psykologisk og sosialfaglig metodikk inkluderer skjønnsutøvelse. I 24SJU og liknende tiltak må (faglig) skjønn utøves under særlige betingelser, som stiller strenge krav til faglig nivå og fremfor alt til faglig samtale og refleksjon. Kanskje er faglig skjønn mindre tematisert enn det burde være i våre disku-sjoner om arbeidsmetodikk i rusfeltet. Det er noe av bakgrunnen for at tillit, fortolkning og skjønn står så sentralt i dette metodeheftet.

Ulike modeller og metoder anerkjenner og forholder seg nok til dette fortolknings- og skjønnsrommet på ulike måter. For eksempel er det stor forskjell på om selve målsetningen for en innsats skal bestemmes individuelt i dialog, eller om det er slik at mål for tiltaket er gitt, mens det som står til vurdering primært er virkemidler og tempo i den enkelte brukers tilfelle. Det kan likevel tenkes at det finnes vurderingsmåter, verdier og idealer, som er gjennomgående for feltet, for eksempel at det ikke er akseptabelt å overstyre brukerens egen forståelse eller eget ønske for seg selv.

Når dialog, tillit og skjønn er så sentrale dimensjoner i møter mellom tiltak og brukere innebærer det blant annet at samme konkrete handlinger kan romme helt ulike hensikter og betydninger: Å servere lunsj, tilby en yoghurt, for eksempel, kan

LANDSKAPET12

gjennomføres med hensikt å bidra til å bedre en akutt tilstand (sult, ernæring) og samtidig forstås som ledd i en langsiktig prosess i retning av bedret livssituasjon, eventuelt via den oppgaven det er å bygge tillit. Det betyr ikke at det som skjer nødvendigvis sees på samme måte av begge parter. Dessuten kan det være en tveegget affære å tematisere hensikter med det man gjør, og forventede virkninger av det som skjer. Når du som ansatt tilbyr meg som bruker noe jeg mener har verdi i seg selv, kan det samtidig være ditt middel til å oppnå noe med meg som jeg ikke selv ser?

Personsentrerte forløpDet å utvikle personsentrerte – individualiserte – forløp støter også lett mot hensyn til andre brukere, for eksempel hensynet til like- behandling av brukere i et tiltak. Skjønnsutøvelsen her vil være sterkt preget av hvilke krav det er til å begrunne det man gjør, og også hvilke muligheter man har til å dele ens begrunnelse med andre. En handlemåte kan være godt begrunnet, men likevel se problematisk ut for andre hvis de ikke vet eller kan få vite hvorfor det handles som det gjør. Dette kan gjelde brukere, som et stykke på vei jo blir vitne til hverandres og ansattes gjøren og laden. Det gjelder også kolleger, som kan berøres sterkt av en kollegas beslutning, men ofte uten å kjenne begrunnelsen, iallfall ikke der og da.

For eksempel har 24SJU mulighet for å huse brukere over natta, og har hvilestoler til dette formålet plassert i et eget rom, med mulighet for dusj, vask av klær, og liknende. Men 24SJU er ikke ordinært et overnattingstilbud. Overnattingsmuligheten kan tas i bruk dersom det er spesielle grunner til det. Hvilke grunner dette er skal vi komme tilbake til, men her tjener eksemplet til å illustrere at det kan være grunner for at en bruker overnatter som medarbei-dere ikke uten videre kan dele med andre brukere. Samtidig kan det være synlig og kjent for alle at en bruker faktisk benytter et slikt tilbud en gitt natt. Siden overnatting er et gode, iallfall på en streng

LANDSKAPET 13

vinternatt, kan situasjonen utløse innvendinger om forskjellsbehandling fra andre brukere, som både andre ansatte og brukere vil måtte forholde seg til.

Dette – at skjønnsrommet både blir stort, men ikke fullt ut gjennomsiktig for andre – er uunngåelige sider ved den formen for individualisering som mange av tiltakene i dette landskapet ønsker å arbeide etter, og kanskje ved individualisering i det hele tatt. Men hvordan arter konsekvensene av dette seg i et slikt tiltak? Hvordan kan man angi faglig retning i det som skjer likevel? Hvordan kan man håndtere uenighet, spenninger og feiltrinn som følger at av mye må gjøres uten eksplisitt forklaring og begrunnelse?

Og sist, kan det være sånn at individualisering, fleksibilitet og fortolkning åpner for vilkårlighet? Hvordan kan man forutse virkninger hvis problemene er så store og sammensatte at hele mennesket er gjenstandsfelt i møtet mellom brukere og hjelpe- instanser? Og hvis gode fremgangsmåter dessuten må komme frem og forankres gjennom gjensidig fortolkning og skjønnsutøvelse? Betyr det at mange ulike måter å håndtere en bestemt situasjon på kan være like bra, og at det som gjøres først og fremst er det som føles rett for den enkelte, der og da? Kan praksis ende opp som vilkårlige resultater av medarbeideres ulike faglige preferanser og interesser?

Slike spørsmål antyder hvorfor tillit mellom bruker og med-arbeider oppfattes som så avgjørende for alle som arbeider i dette feltet. De utgjør renninger i veven når vi i denne boka presenterer 24SJU sine arbeidsmåter og erfaringer. Spesielt vil vi derfor tematisere:

�Forholdet mellom kortsiktige bistander og langsiktige endrings-prosesser.

� Spørsmål om medvirkning og eierskap til egne problemer og til arbeidet med å eventuelt forandre på dem.

�Fellesskap som premiss og utfordring. � Samspill mellom ulike tjenester og tjenesteinstanser.

LANDSKAPET14

LANDSKAPET 15

�Utfordringer knyttet til yrkesutøvelse, kollegialt samarbeid og kollegarelasjoner som oppstår når man prøver å arbeide på den måten, i ytterpunktene av det såkalte rusfeltet.

Men før vi går inn i disse temaene vil vi i kapittel 2 og 3 beskrive konkret hva slags tiltak 24SJU er, hva som møter brukere og ansatte der, hvordan stedet er utformet og aktiviteten organisert.

METODER 24SJU16

24SJU I LANDSKAPET 17

224SJU slutter seg til og forsøker å virkeliggjøre og kombinere samtlige kjerneelementer i det landskapet vi oppsummerte i forrige kapittel. Vår beskrivelse i dette kapitlet tar utgangspunkt i 24SJUs mandat og grunnleggende innretning, og drøfter deretter hvordan tiltaket har erfart og justert virksomheten i forsøket på å operasjo-nalisere disse kjerneelementene.

24SJU har siden oppstart høsten 2009 hatt i oppdrag å bidra til bedre helse og økt sosial inkludering for de mest utsatte rusavhengige som oppholder seg i Oslo sentrum, som det het i opp-dragsbeskrivelsen fra Helse og omsorgsdepartementet. Målgruppa var nærmere bestemt mennesker med alvorlig rusavhengighet i kombinasjon med somatiske så vel som psykiske lidelser, ofte preget av dårlig allmenntilstand og langvarige sosiale problemer som fattigdom, ustabile boforhold, prostitusjon, kriminalitet og sosialt utenforskap. Gruppa er også kjennetegnet av at de ikke i tilstrekkelig grad har vært nådd gjennom, eller er i stand til å nyttig-gjøre seg, det ordinære tjenestetilbudet. I oppdragsbeskrivelsen ble gruppen anslått til å omfatte 100-200 personer, hvorav en relativt stor andel ble antatt å være uten fast bopæl eller være bosteds- registrert i andre kommuner.

24SJU er tilgjengelig rett inn fra fortauet i Oslo sentrum 24 timer i døgnet sju dager i uka, uten noen form for henvisning eller betaling og uten krav om endringsambisjoner. Beliggenheten i sentrum og med inngangsdør rett inn fra fortauet gir nærhet til brukermiljøene, som tradisjonelt etablerer seg i sentrumsnære deler av en by. Samtidig er tiltaket altså ikke for alle rusavhengige,

24SJU i landskapet

24SJU I LANDSKAPET18

men innrettet for å nå de mest utsatte. I de første driftsårene kunne besøkende brukere gå rett inn, inngangsdøra stod åpen inn mot et stort fellesrom med kjøkkendel, salonger og sittegrupper. Der befant ansatte og brukere seg, stående i samtale, sittende i salongen, enkelte duppende i en sofa, andre i høylytt diskusjon. Besøket vokste seg etter hvert stort, og tilgjengeligheten var høy for veldig mange også i utkanten av og utenfor målgruppa for 24SJU.

Dette var trolig en nødvendig og effektiv måte å etablere tiltaket i miljøet. Den store ansamlingen av folk og den ganske hektiske atmosfæren kunne samtidig utgjøre en barriere for noen av de som hadde mest bruk for tilbudet. I alle fall oppfattet ansatte at det ble vanskelig å holde oversikt og følge med på enkeltpersoner som ikke gjorde mye vesen av seg, men som kanskje likevel absolutt skulle hatt oppmerksomhet. Etter hvert bestemte 24SJU at besøkende brukere må ringe på for å komme inn. De møter en ansatt i døra som vurderer hvorvidt den besøkende tilhører målgruppa eller har et anliggende 24SJU kan møte (se også «Omsorg som peker» og «Forskjell og fellesskap» i kapittel 4). Dette var en praksis brukere kjente fra før, siden dette fra starten var måten tiltaket var åpent på om natta.

Øyeblikksomsorg uten endringskravFor å bidra til bedre helse og økt sosial inkludering, tas brukere imot både med det som i 24SJU’s språkdrakt kalles øyeblikksomsorg uten endringskrav og med mer langsiktig oppfølging. Øyeblikksomsorg kan innebære å ivareta kritiske grunnbehov og akutt forkommen-het: Å møte sult, frost, angst, fortvilelse, utmattelse, sykdom og smerte med mat, varme, trøst, trygghet, hvile, medisinsk stell og tilsyn. Men øyeblikksomsorgen omfatter også svært mange saker den enkelte her og nå opplever det som bra å få gjort. Det kan være å få følge til postkontoret, lade mobiltelefonen, få utdelt og ta faste medisiner, vaske klær, få sett på et sår eller bare slappe av og prate litt på et vennlig sted.


Over tid blir det imidlertid også gjerne mulig å adressere brukeres behov på bredere front, å arbeide for endring i livssituasjon eller små skritt som eventuelt kan peke i retning av større endringer. Slik oppfølging vil ofte omfatte arbeid for (re-)inkluder-ing i ordinært behandlings- og tiltaksapparat. Utover øyeblikks- omsorg følger 24SJU opp brukere som samtykker til det, og kart- legger deres behov for videre tiltak. Dette kan for eksempel innebære å bistå med å ordne avtaler, følge til avtaler, arrangere ansvarsgruppemøter, gjenoppta kontakt med hjemkommune eller søke andre tilbud. Arbeidet gjennomføres i tett kontakt og samarbeid med det eksisterende kommunale tjenestetilbudet i Oslo og andre kommuner, det regionale behandlingsapparatet innen rus og psykisk helsevern, samt med andre aktører (se oversikt over samarbeidsaktører og konkrete eksempler i Vedlegg).

Brukernes rusavhengighet er deres synlige hovedlidelse. Det utløser i seg selv store hindringer for å vurdere psykisk helse og belastninger som kan ha forårsaket alvorlige traumatiske skader; alt fra lese- og skrivevansker til mer basale ferdigheter som kunnskap om personlig hygiene og ernæring. Arbeidet med å tilrettelegge for bistand til den enkelte bruker er sterkt preget av at brukerne i mange tilfeller ikke tidligere har fått adekvate utredninger. Dette gjør det vanskelig å finne fram til rett tiltak og rett hjelp. Brukerne kan komme med konkrete behov som hvile, mat, klær og avrusning, eller de kan ønske å få hjelp til å sende søknad om lavterskel bolig. Samtidig vil 24SJU holde tak i brukeren over tid for å se om det er mulig å invitere og bidra til mer varige endringer.

I alt dette arbeidet er det avgjørende at 24SJU selv har høy sosial- og helsefaglig ruskompetanse, og psykologisk og medisinsk-faglig kompetanse. Den gjør det mulig å gjennomføre nødvendig sosialfaglig, somatisk, rus- og psykiatrisk kartlegging, å gi kvalifisert behandling på stedet, og/eller lose videre til somatiske og

Brukernes rusavhengighet er det folk ser.



psykiatriske spesialistfunksjoner. Ivaretakelse og øyeblikksomsorg har en åpenbar, viktig egen-

verdi. I tillegg kan omsorgen styrke grunnlaget for endringsønsker og videre oppfølging, for eksempel ved at det utvikles tillitsrelasjoner til de ansatte, ved at rusbruk stabiliseres og forkommen-het lindres eller gjennom små og litt større erfaringer av at noe kan gjøres og endring kan skje. Øyeblikksomsorg og oppfølging kan slik spille sammen konstruktivt, men kan også stå i spenningsforhold til hverandre. Dette drøfter vi nærmere i kapittel 4.

Det doble formålet, lindring og oppfølging, i kombinasjon med mange kaotiske liv og gjennomgående mangelfull utredning, får også konsekvenser for hvor mange og hvilke personer 24SJU må forholde seg til. Ved oppstarten av tiltaket ble antallet personer i 24SJUs målgruppe som nevnt anslått å være 100-200. Etter første hele driftsår i 2010 hadde tiltaket registrert nær 700 nye brukere, og det totale antallet journaler er i 2014 på rundt 1500. Som nevnt over må 24SJU sile ut brukere som klart kan nyttiggjøre andre eksisterende tilbud. Samtidig er det nødvendig å anerkjenner at det ofte ikke er gitt ved første blikk om en person i døra er blant de mest utsatte.

Oppdraget gjaldt de mest utsatte rusavhengige som oppholder seg i Oslo, og det var antatt at ganske mange ville ha bostedsadresse andre steder. I 2013 hadde snaut halvparten av de 541 aktive brukerne formell bostedsadresse utenfor Oslo, og en fjerdedel av disse igjen kom fra nærkommuner eller –fylker. For mange utenbys-registrerte brukere er dette utelukkende en formell adresse, reelt bor de i Oslo.

Over 200 enkeltpersoner hadde til sammen 970 overnattinger på 24SJU i 2012. Av disse ble 560 overnattinger (snaut 60%) begrunnet med at overnattingen sikret oppfølgingsarbeid den påfølgende dagen. Oppfølging gjelder her enten ledsagelse i forbindelse med reise til hjemkommune, somatisk eller psykiatrisk utredning ved 24SJU eller ledsageroppgave til andre deler av hjelpeapparatet.


Resten av overnattingene (drøyt 40%) er i hovedsak begrunnet i akutte omsorgsbehov fordi brukeren vurderes som utslitt psykisk eller somatisk.

Til denne driften kreves det i dag en tverrfaglig personalgruppe som omfatter 20 årsverk, 15 fulltidsansatte og 11 på deltid (i hoved-sak nattevakter). Staben inkluderer lege, to psykologspesialister og psykiater (20% stilling), ved siden av øvrig helse- og sosialfaglig personell. Frivillige medarbeidere bidrar med rundt ett årsverk, i hovedsak knyttet til praktiske oppgaver. Fra 2013 har årsbudsjettet til 24SJU vært på rundt 21 millioner kroner.

Tilg jengelighet - erfart og justert 24SJU har vært i kontinuerlig endring siden oppstarten. Dette skyldes dels at starten krever noen andre innsatser enn fortsettelsen fordi man skal etablere kjennskap og relasjon til målgruppe og samarbeidsparter. Dels kan noen dilemmaer bare håndteres og finne sine løsninger etter at de er blitt erfart og drøftet konkret av hele ansattgruppa. Et godt eksempel er endringer 24SJU har gjennomført med hensyn til kontroll og overvåking av eventuell rusing på toalettene. Eksemplet viser hvor dramatiske konsekvenser ulike forståelser og konkretiseringer av tillit, dialog og ansvar kan ha i dette arbeidsfeltet.

I tillegg må antakelig denne typen tiltak finne seg i at hvordan man best omsetter hovedmålsettinger i praksis må vurderes kontinuerlig, siden situasjonen man arbeider i er så skiftende. Enkeltbrukeres liv er ustabile, men også hele målgruppens situasjon kan påvirkes av endringer i byen, politisk klima, innspill og tiltak fra øvrig tiltaksapparat, politi, presse og næringsliv. Vi snakker om en gruppe mennesker som gjennomgående møtes med utstøting og urimelige forventninger, i den forstand at alminnelige skjemaer for hvordan en møter folk i smerte og krise ikke gjelder for dem. Å bidra til bedret helse og økt deltakelse innebærer derfor også å sette ut i livet grunnsyn som utfordrer slike holdninger og mekanismer.


24SJUs arbeid er med andre ord også uttrykk for en faglig begrunnet dialog med allmennhet og offentlighet, og må også derfor utformes fortløpende.

I det følgende skal vi særlig se på hvordan 24SJU har konkretisert og justert de ulike sidene ved kjerneelementet «tilgjengelighet», slik vi beskrev dette i forrige kapittel.

Som navnet antyder er tilgjengelighet helt sentralt for 24SJU. Tiltaket skal kunne nås av målgruppen hele døgnet alle dager, i den forstand at det alltid er mulig å få kontakt på døra i Tollbugata. Men det er ikke slik at hele spekteret av hva tiltaket i sum kan by på tilbys hele døgnet, og heller ikke til alle som etterspør. I løpet av fem års drift har 24SJU erfart dilemmaer og utfordringer ved intensjonen om ubegrenset adgang, og justert, prioritert og begrenset. Tilgjengelighet forstått som ubegrenset adgang butter både mot kapasitet og mot en tidvis krevende kartlegging og avgrensing av målgruppen for tiltaket. I tillegg må 24SJU fortløpende prioritere mellom tilgjenge-lighet til øyeblikksomsorg og mer langsiktig oppfølging. Tilgjenge-lighet er heller ikke noe mål i seg selv, men et sentralt virkemiddel for å nå folk det nettopp er vanskelig å nå og å bistå. Samtidig har det vært viktig å være åpnere i oppstartfasen for å bli kjent i og med målgruppen. Etter hvert er tilbudet utviklet i retning av større vekt på kvalitet på møtene enn kvantitet i tilgjengelighet. Dette utdypes i avsnittene om øyeblikksomsorg i kapittel 4.

Tiltaket er videre tilgjengelig i betydningen uten endringskrav og med veldig få andre krav til brukerne. På dagtid er lokalene åpne med en stor romslighet for hva slags ønsker og behov, uttrykk og tilstand folk kommer med. Folk blir bare utvist ved svært aggressiv eller voldelig oppførsel, og da bare kortvarig og med tydelig melding om at en er velkommen tilbake. Samtidig finnes grenser og terskler. Noen er knyttet til tidspunkt på døgnet, noen til hva slags relasjon som allerede er etablert mellom bruker og tiltak og hva slags ærend eller bestilling de ansatte opplever at brukeren

Mennesker som gjennomgående møtes med utstøting...



har. Særlig overnatting, men også dusj og klesvask, er knappe goder som fordeles etter strengere kriterier. Også disse avveiningene diskuterer vi mer i avsnittene om øyeblikksomsorg i Kapittel 4.

Overnatting tilbys oftest når bruker har en avtale neste dag eller om et par dager, eller hvis bruker har fått plass på avrusning eller behandling og ønsker å sikre stabilitet fram til inntak. Overnatting kan også brukes for relasjonsbygging og ved behov for observasjon av fysisk eller psykisk helse, om en person er spesielt sliten for eksempel. Dag- og kveldspersonale kan fatte vedtak om bruk av fem plasser. Nattpersonalet har da to plasser til disposisjon for å gi mulighet for akutt nødvendig tiltak for brukere som står på døra i løpet av natten. Også på natta må en bruker for å få overnatte enten være i akutt forkommen tilstand, eller i gang med eller i dialog om et mer langsiktig prosjekt som styrkes ved å få tilgang også om natta. Overnatting brukes med andre ord til ren ivaretakelse, men vel så ofte for oppfølging koblet til 24SJUs arbeid som døråpner og brobygger.

Dusj, klesvask og andre goderBestemte goder som dusj og klesvask tilbys med andre ord også når de ansatte ser det som gode virkemidler til å utvikle en tillitsfull relasjon som også kan føre videre, eller når disse godene støtter opp om en prosess som er i gang. Her finnes med andre ord en vurder-ing av ønsker om og muligheter for endring, og som får betydning for hvilke innsatser og goder personen får tilgang til. I tillegg hender det at dusj brukes som en forutsetning for bruk av lokalene eller for tilbud om overnatting når brukeren er i en «hygienisk tilstand» hvor det ikke er greit for andre personer å oppholde seg i rommet.

24SJU er tilgjengelig også i den forstand at folk kommer inn uten henvisning eller søknad eller andre prosedyrer. Samtidig innebærer dette at ansatte stadig må vurdere om de som kommer tilhører tiltakets målgruppe, eller kanskje heller skal loses eller henvises til andre tilbud i byen. Dette er det viktig å kartlegge, men det må gis


tid. Noen bruker 24SJU selv om de har tilbud andre steder, og noen ganger er det gode grunner til å la det skje. Samtidig klarer ikke de ansatte å holde løpende oversikt over alle som er blitt kartlagt og loset ut av 24SJU, en del av dem dukker opp likevel. Spesielt er sommermånedene en tid hvor mange som søker 24SJU kan ha tilbud andre steder, men hvor disse stedene er stengt eller mindre tilgjengelig, 24SJU er derfor noe mer fleksible i denne ferie- avviklingstiden. Høstmånedene gir på sin side oftere rom for samtaler med personer som har «slått seg til» på 24SJU, men som ikke skal bruke tiltaket som værested eller kafe.

«Kaosstopp»Endelig prøver 24SJU å gi raskere og enklere tilgang til særlige deler av apparatet, tjenester som vanligvis er vanskeligere å nå. Psykia-trisk spesialisthelsetjeneste er tilgjengelig på huset, og kan kobles direkte og akutt til en bruker med behov. Avtaler kan komme fort i stand og det gis raskt nye muligheter om en avtale ikke overholdes. Medisiner kan forskrives og deles ut, også ofte i samarbeid med andre aktører som har problemer med å opprettholde kontakt med brukeren.

Dette kan ofte innebære en rask «kaosstopp» og at vi etablerer jevnlig kontakt med den brukeren det gjelder. Slik kan medisiner være en god inngangsport til å begynne å arbeide med både helse, ernæring, bosted, økonomi og nettverk. «Spesialist på gata» – det at 24SJU er bemannet med spesialistkompetanse – har vært en grunnstamme i tiltaket siden oppstart, og innebærer også at brukere lettere kan henvises inn i andre deler av spesialisthelsetjenesten. Legen på 24SJU avdekker også alvorlige somatiske lidelser hos mennesker som ellers ikke har tilgang på eller oppsøker helsehjelp. Fagkompetansen på 24SJU er en av forutsetningene for det virksomheten ser som en viktig oppgave: Å styrke brukernes tilgang til hele det øvrige hjelpeapparatet, ved å fylle roller som døråpner, brobygger, kjentmann, støttespiller og koordinator.


En viktig grunntanke i 24SJU er at arbeidet må skje med lydhørhet for den enkelte og at det derfor er nødvendig med stor variasjon i hva man gjør og byr på. Betingelser for hva man kan og vil gjøre ligger i situasjoner, relasjoner og personer, og disse varierer hele tiden. Brukerens ønsker og mottakelighet kan være flyktig, variere fra time til time og påvirkes av andre ting som skjer i rommet eller tiltaket. Lydhørhet er derfor en måte å operasjonalisere tilgjengelighet på; den forebygger terskler som ellers oppstår når ansatte forventer eller foreslår noe som er ute av takt med den enkelte brukeren her og nå.

Tilliten i relasjonen mellom bruker og tiltak, og mellom bruker og ulike personer i staben, kan utvikles over veldig lang tid, men også skifte raskt og ofte påvirket av forhold de ansatte ikke rår over. Krenkelser og belastninger på andre livsområder (vold, utkastelse, avslag, sykdom) kan også belaste relasjoner og prosesser som er utviklet på 24SJU. I tillegg er de ansatte også personer med ulike forutsetninger for å fortolke og handle – og de ansatte må nettopp ofte fortolke og handle raskt i uoversiktlige situasjoner og med få holdepunkter for entydige fasitløsninger.

Møter mellom ansatte og brukere reguleres tradisjonelt gjennom nøye beskrevne regelverk, rutiner og prosedyrer. Stramme prosedyrer kan begrense muligheter for å handle her og nå i konkrete situasjoner. Samtidig er de ansattes handlekraft i små og store enkeltsituasjoner viktige forutsetninger for å fremme lydhørhet, relasjon og tillit. 24SJU bestreber seg derfor på å ha et minimum av interne regler, rutiner og prosedyrer – utover de som følger av lover og pålagte regelverk. Det er selvfølgelig utfordrende, og det stiller store krav til ansatte og deres kompetanse og selvstendighet, og også til at det legges til rette for å dele og konferere om beslutninger. Et viktig verktøy i så måte er «ad hoc miniteam», som er navnet på det å ta en kort time-out og raskt konferere med en kollega som er tilgjengelig når en krevende

Når ansatte forventer eller foreslår noe som er ute av takt



situasjon oppstår. I tillegg er det etablert møteflater som gir de ansatte anledning til å reflektere sammen over krevende situasjoner og skjønnsvurderinger: Faglig veiledning, teammøter og fagdager (se «Møtestruktur» i Kapittel 3). Utfordringer knyttet til løpende vurdering og beslutning, og belastninger ved å arbeide i denne typen virksomhet, diskuteres nærmere i kapittel 4.

Repertoar og kombinasjon24SJU kjennetegnes nettopp ved forsøkene på å kombinere til dels ganske ulike tilnærminger, tidshorisonter og tilbud under ett tak; både ivaretakelse, øyeblikksomsorg og oppfølging, både brobygging til andre tiltak og selv å romme tilbud som vanligvis er adskilte; psykiatri og somatikk, værested, sosialfaglig oppfølging og spesialisthelsetjeneste. Dersom hver enkelt bruker skal møtes på det han eller hun trenger eller er klar for akkurat i dag, må det samlede repertoaret være ganske stort og mangfoldig. De ansatte må i tillegg kunne operere med ulike og vekslende ambisjonsnivåer.

Hovedbegrunnelsen for forsøkene på å favne så vidt er at brukeren skal være den bærende stemmen i det som skjer. Vi oppfatter dette som en grunnforutsetning – både for å gi relevant ivaretakelse og øyeblikksomsorg og for å skape grunnlag og rom for brukerens egne endringsambisjoner. En slik forståelse er blant annet forankret i tre ulike tilnærminger som alle representerer motvekt til at brukeren defineres utenfra og ovenfra; dialogisk tilnærming, koordinerende tillitsperson (case management) og de små skritts metode.

Dialogisk tilnærming: Motiverende samtaler (MI) er blitt et satsningsområde både i norsk rusbehandling og i såkalte lavterskeltjenester. I 24SJU er situasjonene sjelden av en sånn art at det faller naturlig å følge MI-metodikken skjematisk, selv om det også forekommer for eksempel at psykologenes individuelle samtaler med brukere har sterke innslag fra MI. Men to hoved-elementer fra MI og beslektet metodikk er retningsgivende for


de mange korte og lange møtene, samtalene og aktivitetene som foregår innenfor rammen av 24SJU: For det første forsøker en å plassere vanskelige temaer utenfor brukeren og utenfor relasjonen mellom brukeren og medarbeideren. Det kan for eksempel bety at en ikke snakker om brukeren som en rusavhengig, men om rusavhengighet som fenomen (som kan plage eller skremme eller utfordre brukeren). Slik vil en unngå at fokus blir på brukeren som et problem og i stedet gjøre det mulig å reflektere sammen, rundt

et problem begge parter kan betrakte. For det andre må samtaler og samhandling ta utgangspunkt i fenomener eller tema slik de fremstår for brukeren, ikke slik de ser ut fra storsamfunn eller ekspertståsted.

Koordinerende tillitsperson (case management): Forsøket på å omsette det brukersentrerte perspektivet i praksis, i systematiske, oppfølgende forløp, er inspirert fra flere kanter. Bymisjonens egne virksomheter har gjort forsøk og erfaringer gjennom prosjekter som Brua (på Møte-

stedet) og Nåløyet (på Natthjemmet). Koordinerende tillitspersoner er å finne i ulike varianter i mange tiltak og virksomheter (se for eksempel Prosjekt K, Bergen Kommune/Bergensklinikkene og mange av tiltakene gjennomført under prøveordningen for koordi-nerende tillitsperson, KTP). En hovedingrediens i dette er å samle tilgang til aktuelle ressurser i et tiltak eller hos en person brukeren kan ha tillit til, slik at det blir mulig å ledsage brukere på tvers av tjenestegrenser til for eksempel boligsosiale tiltak, trygde- ordninger, LAR, tannhelsetjeneste, osv. Grunntanken her er å hindre at brukerens behov blir splittet opp i fragmenter som svarer til tjenestenes atskilte karakter, og i stedet la brukerens behovs- vekting få styre gjennom en ledsagers støttende koordinering.

Små skritts metode: En på noen viktige måter ganske annerledes formulering av en brukernær, helhetlig og skrittvis tilnærming er utviklet i den danske værestedsbevegelsen, som også har inspirert andre Bymisjonstiltak, som Møtestedet og Natthjem-

Hindre at brukerens behov blir splittet opp i fragmenter


met. Under tittelen De små skritts metode, er kjernen også her endring gjennom små selvbestemte skritt. Men i kontrast til mange av forsøkene med koordinerende tillitsperson er grunntanken i De små skritts metode at endring, bedring og vekst trives best når det oppstår mulighet for å gjøre små ting, på livets mange andre områder enn rusen, eller diagnosen, i trygge fellesskap med andre i samme situasjon. Slike fellesskap blir ifølge De små skritt metode trygge når de får vokse fram i et frirom. Dette rommet skal være fritt fra eksperters og storsamfunnets krav og forventninger til endring, bedring og normalisering, og disse skal heller ikke defi- nere arenaen: Det skal være et rom der brukeren ikke møtes av andres forventninger på deres vegne, der «myten om det rette svar» ikke finnes, og der offermentalitet er nedkjempet.

En hybridI dette landskapet representerer 24SJU en hybrid. 24SJU er ikke et tiltak for tidligere rusavhengige, som de første danske værestedene var, der de små skritts metode ble til. På 24SJU finnes det ekspertise om skader og behandling, gjort så tilgjengelig som mulig. Her er ønsker om å unngå offermentalitet, men en del brukere er samtidig opplagte ofre for alvorlig svikt fra andre. Her dyrkes det kritikk mot malplassert forventning om normalitet, og samtidig behov for det rette medisinske grepet i en akutt situasjon. Og her er det selvinn-lysende ønsker om endring og bedring for brukere, selv om ingen krever endring eller formulerer målsetninger på brukerens vegne. Tvert i mot er arbeidsmetoden å holde slikt tilbake, å la behovene i øyeblikket få bestemme, med et øye for brukeres signaler om små ting som kan bidra til en bedre situasjon, til å redusere skade, eller «bare» til gode øyeblikk.

Hvordan gjøres dette – og hva består arbeidet helt konkret av? I neste kapittel gir vi noen glimt inn i dagene – og nettene – på 24SJU, gjennom beskrivelser av konkrete hendelser, enkeltbrukere, samarbeidsparter, verktøy og strukturer.

METODER 24SJU32

3

INN I 24SJU 33

3Hverdagene på 24SJU rommer mye og veksler mye. Det er ikke lett å presentere dette på en måte som gir leseren en opplevelse både av helheten og av det ganske dramatiske spennet i hva arbeidet helt konkret innebærer.

I dette kapitlet forsøker vi å gi leseren nærkontakt med praksis ved 24SJU gjennom en mosaikk av tekster, oppslag og annet materiale hentet fra denne hverdagen:

�Tilbud og aktiviteter �Organisasjonsstruktur og faglige møteflater � Skisser og glimt fra en gjennomsnittsdag �Oversikt over samarbeidsparter �Bilder fra rommene hvor alt dette foregår �Brukerbilder og -fortellinger

Brukerhistoriene som presenteres i kapitlet er dels konstruerte og dels faktiske historier. De konstruerte historiene presenterer fiktive personer, situasjoner, hendelser og forløp, satt sammen for å gi et bilde av forhold vi mener forekommer særlig ofte, er særlig utfordrende, dilemmapregede eller presserende.

Det er innhentet samtykke til de brukerhistoriene som baserer seg på faktiske personer, og de er anonymisert ved å endre alle potensielt identifiserende opplysninger og detaljer. Alle navn er oppdiktet.

Inn i 24SJU

INN I 24SJU34

Plakaten på inngangsdøra24SJU tilbyr: Først og fremst hvile i trygge omgivelser. Mat, vask av klær og bytte av klær når du trenger det.24SJU ønsker fra deg: Samarbeid med deg slik at vi sammen finner fram til rett tiltak dersom du har ønske om endringer i din livssituasjon.

Hovedmeny �Du kan låne telefon (kun innland) for kontakt med familie,

saksbehandler etc. �Du kan låne PC for å sende f.eks. meldekort. �Du kan også få ladet mobilen din hos oss. � Trenger du hjelp til å finne fram i hjelpeapparatet, hjelp til å

kontakte dem eller komme deg dit, kan vi bistå. Vi kan til og med følge deg dit du ønsker kontakt dersom du har behov for det.

�Vi kan bistå deg med akuttovernatting eller vi kan i samarbeid med deg hjelpe deg til å finne en mer permanent bolig.

�Vi bidrar og hjelper til med hjemreise eller hjelp til å komme tilbake til behandlingssted når du har snubla litt. Dersom du ønsker det kan vi bidra med kontakt med både hjemsted og eventuelt behandlingssted.

�Her kan du blant annet få vurdert infeksjoner og sår, få utredet ulike symptomer på somatisk sykdom, få hjelp til utredning av uføretrygd og henvisning til somatisk og psykisk helsehjelp.

�Du kan få noen å prate med, både om livet ditt her og nå, en vanskelig situasjon du har vært i eller vet kommer, eller rett og slett hva du måtte drømme om for framtiden.

INN I 24SJU 35

Organisering 24SJU er et døgnåpent tilbud. Bruken varierer mye og til dels uforutsigbart gjennom døgnet, men vanligvis oppsøker flest brukere 24SJU på sen ettermiddag. Samtidig kan en del arbeids-oppgaver bare gjøres innenfor ordinær åpningstid i tiltak-sapparat forøvrig. Overnattingstilbudet er begrenset til en håndfull hvilestoler og tilbys bare i prekære behov eller for å gjøre det mulig å følge opp en avtale neste morgen.

Det er prøvd ut ulike måter å organisere arbeidet på. For å sikre kapasitet og forutsigbarhet for både brukere og den enkelte ansatte går miljømedarbeiderne på dag og etter-middagstid på hverdager i en av to roller: Innevakt betyr at man er åpent tilgjengelig i miljørommet, følger opp bruke-re og situasjoner fortløpende og får ansvar for de oppgavene som oppstår. Utevakt betyr at man er disponibel for å forlate miljørom-met i arbeid med å følge opp brukere også utenfor huset (så som å delta på møter med samarbeidspartnere, følge brukere til ulike tiltak, utarbeide dokumentasjon, m.m.). Ansatte med best kompetanse på miljøterapeutisk arbeid disponeres så langt mulig som innevakter, mens ansatte med bred systemkompetanse og -erfaring i hovedsak brukes til oppfølging av enkeltsaker (utevakt). Disse rollene er veiledende – de ansatte kan bytte mellom inne- og utevaktroller i møte med uforutsette hendelser, behov eller muligheter.

Vaktkoordinatoren har en veldig viktig rolle. Vaktkoordinatoren skal ha oversikt over ansattes møter og gjøremål i løpet av dagen, (avtaler legges i kalender- og brukeropplysningssystem) svare på telefonhenvendelser, notere seg navn på besøkende og formål med besøket, videreformidle beskjeder og meldinger, skrive nødvendige journalnotater og ellers ha den oversikten over miljørommet som er

Hun er utvist fra Oslo sentrum. Fra verden. Hun er forbudt.

INN I 24SJU36

INN I 24SJU 37

nødvendig for å ivareta sikkerheten for både ansatte og besøkende. Det er vaktkoordinatoren som har det løpende ansvaret for even-tuell omdisponering mellom ute- og innevaktroller.

Organiseringen av personalressursene i inne- og utevaktroller omfatter primært sosialfaglig og sykepleiepersonell, som går i tur-nus tilpasset brukernes døgnrytme (de fleste står ikke opp så tidlig) på den ene siden og på den andre samarbeidspartneres åpnings-tider. For dessuten å ivareta behovet for helsepersonell i forbindelse med medisinhåndtering er turnus også organisert i en mellomvakt. Dette bidrar til at det er flere ansatte på ettermiddagen når det er mange brukere som oppsøker 24SJU. Det medisinske og psykologiske oppfølgingstilbudet er tilgjengelig på dagtid og integreres med den døgnkontinuerlige aktiviteten gjennom ulike møteflater (se under). Lege og legesekretær, psykiater og psykolog går derfor i alminnelige dagvakter, dvs. fra 8.30 til 16, og disponeres ikke som henholdsvis inne- og utevakter.

MøtestrukturOverlapping: Ved vaktskiftet om morgen, ettermiddag og kveld, der alle påtroppende medarbeidere deltar, sammen med alle avtroppende, minus én eller to, som er tilstede i miljørommet. Før morgenoverlappingen har det vært møte mellom nattpersonale og ansatte som kommer på tidligvakt. Den ene tidligvakten har ansvar for å oppdatere tavlen på vaktrommet slik at oppgavene er fordelt. Morgenoverlappingens viktigste funksjon er å ivareta over- nattingsgjestene og planlegge dagen.

Behandlingsmøte: Hver mandag og fredag, ledes av psykolog-spesialisten. Møtene har fokus på oppfølging av brukere som enten selv har bedt om hjelp eller som medarbeidere forstår kan trenge og ønske nærmere kartlegging og bistand. På dette møtet diskuteres

INN I 24SJU38

ulike løsninger og oppgaver og ansvar fordeles. Lege, nestleder (sykepleier) psykiater deltar på behandlingsmøtene. Det utarbeides også ukentlig fokuslister for brukere det enten arbeides tett med eller en ønsker å etablere en relasjon til for nettopp å kunne gi en tettere oppfølging. Alle ansatte som på møtedagen er på dagvakt eller mellomvakt, bortsett fra leder, deltar på behandlingsmøtene. For de som kommer på senvakt er møtet frivillig, dvs. vurdert etter behov.

Miniteam: Noen brukere kan bli fulgt opp fortløpende av «miniteam». Miniteam er ad hoc møter med to eller flere ansatte tilstede for å drøfte og beslutte handlemåte i konkrete situasjoner.

Lege- og sykepleiermøte: Lege og sykepleiere møtes hver 14. dag og ledes av sykepleieransvarlig. Nestleder og legesekretær deltar også på møtene. Leder møter etter behov. Dette møtet skal først og fremst kvalitetssikre den medisinskfaglige oppfølgingen, at rutiner og prosedyrer følges og at eventuelle avviksmeldinger behandles.

Miljø- og personalmøter: Hver onsdag, for alle ansatte på vakt, unntatt én eller to, som er tilstede i miljørommet. Ledes av virksomhetsleder. Referater fra disse møtene sendes alle ansatte inkludert vikarer og ekstravakter og er en viktig kommunikasjons-kanal i virksomheten.

Fagdag: Første onsdag i måneden, arena for viktige fag- diskusjoner og drøfting om eventuelle endringer i struktur, rutiner, behandling etc. Det er ofte deltakelse fra eksterne samarbeids-partnere. Disse kan bidra til faglig diskusjon, eller kan representerer aktører vi gjerne vil ha mer kunnskap om og samarbeid med. Det settes inn ekstravakter i møtetiden, slik at alle ansatte har mulighet for å delta.

INN I 24SJU 39

Veiledning: To timer, første mandag i måneden. Veiled- ningen tar opp spesielle utfordringer med enkeltbrukere, konflikter i miljørommet, eller spesielle utfordringer i samarbeidet med andre aktører, m.v. Også vanskelige eller alvorlige hendelser gjennomgås og det drøftes alternative framgangsmåter og mulighet for å fore-bygge hendelser. Det settes inn ekstravakter i møtetiden, slik at alle ansatte har mulighet for å delta.

SamarbeidspartnereListen over instanser og institusjoner 24SJU har kontakt og samarbeid med er svært innholdsrik. Dette speiler det sammensatte oppdraget; å sikre øyeblikksomsorg og møte hverdagsbehov, lose og koble inn (igjen) i tiltakslandskapet og å bedre samhandlingen i dette landskapet. Samarbeidet kan også innebære å kommunisere begge veier, om enkeltbrukere og brukergruppen til tjenesteapparatet og om de ulike tjenestene til brukerne. Slik kan tjenestene både bli og oppleves som mer relevante og aktuelle for brukerne. 24SJU gjør avtaler eller bistår brukeren i å ordne dette selv, følger til og følger opp underveis i kontakt med andre og blir også ofte kontaktet utenfra av tjenesteapparatet. Erfaringer fra dette samarbeidet er et eget tema i kapittel 4.

Samarbeidsparter omfatter selvsagt mange behandlings- institusjoner innen rus, psykiatri og somatikk, en rekke lavterskel-tilbud i feltet, midlertidige og mer permanente botilbud, bydeler, NAV-kontorer og asylmottak. I tillegg kommer blant annet politi, fengsler og kriminalomsorgen, ambassader, barnevernsvakt, helse- og sosialombud, Gatejuristen, posten, skatteetaten, apotek, krisesentre, arbeidsmarkedstiltak og flere høyskoler. For 24SJU er det en tilleggsressurs at et bredt register av aktuelle samarbeids-parter også er Bymisjonsvirksomheter. En kommentert liste over ulike typer samarbeidsparter følger som vedlegg bakerst i boken.

INN I 24SJU40

INN I 24SJU 41

Tale fra en av brukerne til statsministeren Ved besøk 1. mai 2013.

«Ærede Jens Stoltenberg med følge - familie og politikere.Vi her på 24SJU ønsker dere hjertelig velkommen hit på 24SJU.

Selv om stedet er blitt litt mindre er det plass og velkommenhet fra oss brukerne av stedet for besøk fra sånne som dere.

Ønsker å ta opp noen ting angående boligsituasjonen og uteligging og fattigdom og sykdom og rullestolbrukere og så videre. Vi er mennesker, like glade i det ene livet vi har som andre som har livet kjært. Og at vi i 2013 med en pengebinge som Onkel Skrue McDuck i olje så synes jeg bybildet av hovedstaden vår begynner å bli litt vel skeiv når det gjelder oljefordelingen til oss Nordmenn som alle sammen har hver vår del av den. Og vi som er her, vi brukerne av stedet, trenger et varmt og trygt sted hvor vi kan sove, spise og leve så noenlunde i nærheten av trygghet uten å bli jagd og stressa. Når det kommer til alt så er vi voksne mennesker som har tro på dere, så vi håper alle får ett riktig hjem, for dem som vil ha det, som vi rettmessig har krav på. Dette fungerer ikke i praksis så godt som det skulle. Mange av oss har jobba i =Oslo for å prøve å lage en bro av forståelse til dere såkalte besteborgerne for forståelse for mennesker som havner i uføre og som mange av brukerne av stedet her er i.

Vi drømmer om å få normale boliger sånn som dere bor i og ikke sove bak biler, varme steder, jagd stort sett over alt, ingen fullstendig trygge steder, det er et evig kappløp om tak over hodet hver dag for mange av oss. For mange av oss fortoner hverdagen seg som ganske stressende og kaotisk, det er så mange ting å forholde seg til at det kan

INN I 24SJU42

gå en kule varmt hos de fleste innimellom. Vi vil ikke fryse mer, avstanden til dere er jo blitt tusen mil virker det som noen ganger og da er det nytteløst å ha noe til felles når vi ikke får delta i godene, når vi bor ute i mangel av et sted å bo, og mange flere konsekvenser kommer da av bosituasjonen som er uholdbar. Vi blir frastjålet ting, må kaste ting grunnet mangel av steder å ha det. Det er uholdbart å bli kledd av på denne måten, vi har de samme behovene som alle andre mennesker, lyst til å bo. Og mange av oss vil jobbe og delta i samfunnet på lik linje, side om side med dere vanlige og vi kanskje uvanlige borgere. Hadde vi hatt de samme mulighetene så hadde samfunnet sluppet mange problemer.

Håper du får med deg noe positiv inspirasjon!

Vennlig hilsen Ulf Rickard, på vegne av brukerne av 24SJU.»

Huskeliste for morgenmøte

1. Fordele de overnattende. Hvem har ansvaret for dem? Hvilke planer er det for

dagen/de nærmeste dagene?

2. Strukturere dagen. Oversikt over hvem som har møter/avtaler i dagens løp samt faste

møter (miljømøte, personalmøte, teammøter, lege/sykepleiemøte).

3. Overlappe de viktigste hendelser fra siste dag: Vi trenger ikke å overlappe alt.

Velg de viktigste hendelsene samt stemningsrapporten.

4. Om onsdagen fordeles vaktkoordinator for den følgende uke.

5. Om tirsdagen legges medisin. Husk to helsepersonale til det.

INN I 24SJU 43

Epost fra en mammaFra: : XXXXXXXX [mailto:[email protected]] Sendt: 7. november 2011 14:57Til: Firmapost SKBOEmne: Hjelp

Har sittet og lest litt om 24:7, og om tilbudet det gir. Flott at det finnes, men jeg har ett spørsmål.

Det står i en publikasjon, fra 2009 med Kirsten Frigstad: «Vi må møte folk med den hjelpen de trenger, når de trenger den. Resultatet kan være livsvalg der de kan leve videre uten å måtte tilpasse seg det de ikke ønsker. Vi må ha respekt for at folk vil leve liv som er annerledes enn det som omverdenen forventer av dem. Det kan også være krevende for omverdenen, men jeg har tro på at vi kan få en by hvor mangfoldet er bedre integrert og ivaretatt enn i dag.»

Spørsmålet er dette: Min sønn er rusmisbruker og oppholder seg mye hos dere... Vi prøver å hjelpe han ut av misbruket, noe han vil, men klarer det ikke på egenhånd, eller med vår hjelp. Han er tilbudt et behandlingsopplegg, som han har sagt ja til, men får noen griller i hodet om alt som ikke vil fungere der inne. Han er nå ruset på heltid, og motivasjonen ganske glemt, og sier han ikke vil inn til behandling. Hva gjør dere i en slik sammenheng? Støtter dere han i hans valg, gjort i ruset tilstand, om å ikke ta imot behandlingsplassen? Fordi vi må ha respekt osv. som det står i publikasjonen, eller jobber dere for å få folk ut av dette helvetet? Ble plutselig veldig usikker på hva dere egentlig står for...

Hilsen bekymret mamma

INN I 24SJU44

INN I 24SJU 45

Hverdagsglimt - notater fra en medarbeiderFra morgenen av er det fokus på de som har overnattet og de som ringer på døren. Det er tre ansatte i miljøavdelingen, hvorav en er vaktkoordinator (VK). Før 09.30 kommer det bare nye brukere inn dersom det er noe akutt.

Det er morgenmøte, klokka er blitt halv ni og kvelds- og nattrapporten gjennomgås. Vidar og Tiril har tidligvakt og fikk rapport av nattevaktene. Alle ansatte som skal jobbe dagtid er til stede, inkludert hospitant Anna og Kirsti og Håkon som har utevakt. Flemming er VK (vaktkoordinator), men rapporten leses av Vidar fordi han hadde senvakt i går. Vidar har notert på tavla hvilke ansatte som skal jobbe i dag, notert møter og sjekket Outlook for å se hvem som har andre avtaler. Shawn har fått oppgaven å følge opp nattavdelingen. Beate har ansvar for medisinutdelingen, A. har ansvar for kjøkkenet og Tiril skal være i miljørommet. Øivind har meldt seg syk så Tone får beskjed og begynner å sende SMS til de ekstravaktene som har notert at de kan jobbe i dag.

Ole-Fredrik, Anne og Stian har sovet her i natt. Ole Fredrik skal tilbake til behandlingsstedet – har hatt et avbrudd, men tok rask kontakt med oss og får komme tilbake til behandlingsstedet i dag. Håkon sier han kan følge ham på toget. Anne og Stian er et ungt par, de har bostedstilhørighet i en sørlandskommune, men vil ikke reise hjem. Vi skal prøve å jobbe mer med kontakten med dem og hjelpeapparatet i hjemkommunen. En god ide da å la dem være her over natta. Tiril tar jobben med å kartlegge mer.

Shawn setter seg nærmest døra for å følge opp henvendelser på døra eller telefonen. Telefonen ringer flere ganger og flere brukere

INN I 24SJU46

ringer på døra. De fleste får beskjed om å vente til overlappingen er ferdig, men Tore Marius får komme inn. Han er så sliten og kald.

Tone får svar fra Anne som kan jobbe senvakt i kveld og noterer det i vaktpermen.

Frokost settes frem etter overlappingen og serveres frem til 10.30. Brukere som er i miljørommet i det tidspunktet får frokost, uavhengig om de har overnattet eller ikke.

Etter overlappingen stormer Morten inn døra. Han er på humør i dag – litt vel mye humør, har problem med å holde styr på armer og ben – og har mye å fortelle. Går rundt i rommet og prater og diskuterer med alt og alle. Han får litt frokost av Anna. Spiser i full fart og går ut igjen. Så dukker Astrid opp. Hun er sint, veldig sint. Norge og Europa får sitt pass påskrevet. Tiril snakker med henne. Tilbyr henne litt mat og kaffe og hun roer seg litt.

Ola og Kari kommer inn døra, de går rett bort til serverings-disken. Er veldig sultne, forteller til Anna, da hun gir dem mat, at de har ligget ute i natt – det var ingen hybelhus som hadde ledige plasser for par – det er det sjeldent. Da foretrakk de å sove ute, ville ikke sove hver for seg. For øvrig har de også fått beskjed om at de ikke kan benytte seg av hybelhusene lenger, de er ikke fra Oslo og har fått beskjed om at de må reise tilbake til sin hjemsteds- kommune. De er fra ulike steder i landet og ønsker å finne et sted å bo sammen – de vil ikke bo i sine hjemkommuner. Tiril snakker mer med dem. Hun gir beskjed til VK at vi må ta de opp på behandlingsmøte i morgen fordi de har brukt 24SJU mye og at de er veldig slitne.

Mellom 11.00 og 18.00 er det medisinutdeling. Kl.11 kommer det en ansatt til på jobb. 11.30 serverer vi lunsj. Utover formiddagen kommer det flere brukere. Noen blir sittende hele dagen og kvelden, men går kanskje ut for å røyke en gang i blant. Andre kommer for å ta en rask telefon. Flere kommer for å få medisin etter avtale og mange av dem blir sittende en stund. Noen sovner i en stol, andre ønsker ulike typer hjelp.

INN I 24SJU 47

Etter hvert dukker også Arve, Kjell, Lars, Martin, Kari, Hilde og Dag opp. Arve, Kari, Dag og Martin har avtale om å hente medisiner daglig. Beate ordner det og får samtidig en prat om hvordan den enkelte har det. Kjell og Lars vil ha noe å spise. De må ha en pause fra byens kaos. De har fått tak i det de trenger for å holde seg «friske» til natta så nå kan de slappe av.

Dag har vi et samarbeid med i forhold til søknad om uføretrygd. Kjell har mistet sin kommunale leilighet på grunn av bråk og manglende innbetaling av husleie. Han ønsker å snakke med legen. Han er redd han har fått blodpropp i beinet. Vidar er tilbake fra møtet så han blir med inn til legen. Vidar spør Kjell om han ønsker hjelp i forhold til å ringe sosialkontoret.

Lars er innom hovedstaden for å få tak i stoff – sier han skal reise hjem i dag. Han ringer uteseksjonen og ber om billett. Avtaler at han skal møte de ved «Tiger ’n» kl.15. Setter seg så i en stol og sovner. Tiril gir VK beskjed om avtalen Lars har gjort med uteseksjonen og VK noterer den og noterer samtidig at Lars må vekkes senest halv tre. Arve setter seg i et hjørne, vil sitte i fred – det er tydelig at han har en dialog med noen vi ikke ser. Hilde gråter, sier hun trenger noen å prate med. Tove, psykologen vår, tar henne med inn på kontoret sitt. Kari vil gjerne låne telefonen. Sier hun skal ringe fosterhjemmet for å høre hvordan datteren hennes har det. Hun har samvær neste uke, men vil gjerne ha følge. Shawn tilbyr seg å bli med.

Klokka er blitt 14.00 og det er tid for personalmøte. Klokka 15.00 er det overlapping. Flere brukere kommer for å

vente på følge til postkontoret. De som har tidligvakt går hjem og VK holder overlappingen med kveldsvaktene og mellomvaktene.

Klokka 15.30 er det følge til posten. Klokka 16.00 er miljø- rommet fullt av brukere og det serveres middag. Frem til 18.00 er det mellom 15 og 20 brukere i lokalet. Er det veldig mange brukere eller mye uro i miljørommet ber vi de som ikke har en avtale på 24SJU, om å være ute innen 18.30. Da kan de oppsøke væresteder,

INN I 24SJU48

INN I 24SJU 49

som Maritakafeen som åpner kl. 19.00. Dette gjør vi fordi det kun er to på jobb etter 18.30. Deres oppgave er å ivareta de som har avtale om å overnatte eller andre som trenger noe spesielt, rydde, dokumentere i Soma (journal) og rapporten.

Klokka 22.00 kommer nattevaktene og får overlapp. Etter overlapp tar de i mot ulike henvendelser på døra, ved ledig kapasitet i hvileavdelingen vurderer de overnatting for brukere som kommer på døra og ønsker det. De lager noe mat til brukerne før det skal være ro på hvileavdelingen. (Alle brukernavn er oppdiktet).

Aktiviteter ved 24SJUEn gjennomsnittsdag på 24SJU er preget av flere faste gjøremål.

�Medisinansvar (sykepleier eller en med medikamentkurs) �Bli med brukere som skal til legen på 24SJU �Følge opp hvileavdelingen; vekke, rydde og vaske sengetøy �Fordele hvem som gjør hva for de som har overnattet � Lage frokost til de som har overnattet � Passe døren, ta i mot de som ringer på � Lage lunsj og middag �Følge til posten

Mer detaljert og etter behov kan arbeidsoppgavene på 24SJU blant annet romme følgende, tematisk ordnet:

Helse �Undersøke �Vurdere �Utrede � Samtale med � Søke behandling

INN I 24SJU50

�Kontakte fastlege � Ivareta �CRP �Gi ut LAR-medisiner �Overnatting før behandling

Bolig �Finne bolig �Flytte �Vaske �Besøke � Samarbeide �Komme med medisin

Familie/pårørende �Kjøre til �Bli med på samvær med �Holde kontakt med � Samarbeide med �Delta i begravelse

Sosiale aktiviteter �Cafe �Besøk �Fisketur �Biltur �Kino

Uplassert �Dusj �Rent tøy �Mat �Overnatting � Lade mobil

INN I 24SJU 51

� Låne telefon/PC �Ansvarsgrupper �Betale hjemreise � Skrive søknader �Følge til posten �Besøke i fengsel �Besøke i behandlingsinstitusjon

Forbruk til middagNotat fra ansatt:Mange svært sultne gjester. Ca. 38 personer var innom for mat og kaffe.

Når det gjelder onsdag og torsdag uten middags- servering har jeg en opplevelse av at endel brukere, og kanskje de mest syke, ikke har mulighet til å bruke «Møte- stedet» (rimelig kafe for gatas folk rett rundt hjørnet).

For meg oppleves det unaturlig å ikke til by dem bolle, brød, Fjordland eller lignende når jeg selv smører meg en skive brød. Hva med noe lettvint disse dagene?

42 porsjonsstykker laks

1,5 kilo ris

2 kg potet (ovnsbakt i

båter)

2 liter saus

3 pk. (30 stk) polarbrød

18 rundstykker

2 pk. bremyk

1 kg jordbærsyltetøy

0,5 kilo havregryn

20 skiver gul ost

20 skiver brun ost

1 pk.salami

3 pk. kyllingpålegg

METODER 24SJU52

BRUKERBILDER 53

Rett fra barnevernet - «Vidar» Kom til oss som 18-åring med spørsmål om å få overnatte etter at faren hadde kastet ham ut pga rus. Han har brukt heroin fra han var 13 år gammel. Han lå her en natt, så kontaktet vi kartleggingsteamet i sosial vakttjeneste, som skaffet ham plass på Exit en kort periode. Han ble hele tiden motivert til å reetablere kontakt i hjemkommunen og til videre behandling. Han ba oss til slutt om å ta kontakt med hjelpeapparatet i hjemkommunen, som gjenåpnet saken hans i barnevernet og garanterte for overnatting fram til avrusningsopphold. Han ble innlagt til avrusning to uker etter at han først tok kontakt.

Vår rolle har vært å koble ham på riktig del av systemet i kommunen og spesialisthelsetjenesten. Videre å arbeide med motivasjon i forhold til å reetablere seg i hjemkommunen, ta kontakt med familien og gjenoppta kontakten med barnevernet. Han har fått til dette og har fått forlenget oppfølgingen fra barne-vernet etter avrusningsopphold.

Han fant seg raskt til rette utenfor samfunnet etter at han ble kastet ut fra institusjon på grunn av rusmisbruk og barnevern- saken ble avsluttet. Han er også et av mange eksempler på at over-føring fra barnevernet til videre oppfølging av voksne i kommunen mislykkes. Vi ser ofte hos disse ungdommene at de har kognitive utfordringer. Mange av ungdommene er institusjonaliserte og kan ha store problemer med dagliglivets gjøremål, som kamufleres bak Br

uker

bild

er:

BRUKERBILDER54

en velutviklet evne til å snakke med voksne hjelpere. De er ofte relasjonsskadde og kan ha en måte å utagere på som gjør det krevende å få til gode oppfølgingsopplegg.

Mest på hospits – «Elise» og «Morten»«Elise» er en ung jente, 21 år gammel, hjemmehørende i Nord-Norge, begynte å ruse seg som 12-åring. En av ni søsken, der de seks eldste er narkomane. Hun har befunnet seg i Oslo i flere år, har ligget ute. Er fulgt tett av Uteseksjonen i mange år.

Mistanke om hjerneskade, det er mange konflikter rundt henne og paret, ofte utløst av at hun ikke forstår hva som blir sagt. Hun er ikke utredet med tanke på psykisk helse, hjerneskade eller funksjonsnivå, får sosialhjelp og tilbud om hospitsplass. Fyller sannsynligvis kravene til uføretrygd.

Er sammen med en ni år eldre mann, «Morten» fra Midt-Norge. Han har ruset seg halve livet, fra han var 15 år gammel, har bodd forskjellige steder i landet. Har hatt kortere arbeidsforhold. Er heller ikke utredet, har ikke trygdeytelser lenger, får sosialhjelp.

Han har hyppige epileptiske anfall, får ikke behandling for epilepsi. Fyller sannsynligvis kravene til uføretrygd. Har en svært avvikende adferd som preges av at han kan være eksplosiv, vekslende med at han er rolig og fungerer godt. Dette er helt uforutsigbart. Dette kan være epileptisk betinget. Konsekvensen for dem begge er stadig utkastelse fra leiligheter, institusjonsopphold og lavterskeltilbud.

Manglende utredning fører til at de ikke får de trygdeytelsene de har krav på, at de ikke blir søkt målrettet til institusjonsbehandling, at de ikke får tilrettelagt poliklinisk oppfølging og veiledning til tjenesteytere i kommunen.

BRUKERBILDER 55

Vi bruker mye ressurser på å følge dem rundt i systemet, også i kommunen der de har lovfestede rettigheter.

De tilhører hver sin bydel på UFB-dato, og det å samordne disse sakene er en stor utfordring.

Vi har ønsket at begge kunne blitt lagt inn til utredning på spesialavdeling med etterfølgende langtidsopphold i rusinstitusjon og med tilrettelagt botilbud under veiledning etter utskriving. Dette har ikke blitt tatt tak i fra sosialtjenesten på grunn av i perioder uavklart botilhørighet og lange diskusjoner rundt dette.

Borgerkrig i bagasjen – «Ahmed» «Ahmed» er en ung mann oppvokst i Afrika i et land med borger-krig. Han kom bort fra familien sin og opplevde mye fælt før han klarte å rømme fra landet. Via mange omveier kom han i 2006 til Norge. Han fikk avslag på asylsøknad fra Utlendingsnemnda på grunn av usikkerhet rundt identitet, og hadde status som ureturner-bar. «Ahmed» ble etter hvert en del av rusmiljøet, han bodde på gata i Oslo uten penger og uten rettigheter.

«Ahmed» oppsøkte 24SJU høsten 2010. Han meldte behov for mat og klær, han ønsket å møte venner og få prate. Det var også viktig for ham å være i trygge omgivelser for å slappe av. Han hadde et veldig omfattende rusmisbruk og flere overdoser. «Ahmed» fikk også hjelp til stell av sår og injeksjonsskader. Når han var spesielt forkommen og sliten, fikk han tilbud om overnatting. Til tross for den nærmest umulige situasjonen han befant seg i, hadde han ofte et stort smil og mye humor.

Vi ble kjent med «Ahmed» og i samarbeid med Uteseksjonen begynte vi å kartlegge situasjonen hans. «Ahmed» hadde et sterkt ønske om å få oppholdstillatelse i Norge og å komme seg bort fra

BRUKERBILDER56

BRUKERBILDER 57

livet som rusavhengig, bostedsløs og rettighetsløs. Etter hvert ble vi klar over at han var så redd for offentlige myndigheter og hadde så mye mistro at han hadde fortiet og løyet om bakgrunnen sin. Vi forsto også at han hadde et sterkt grunnlag for asyl ut fra den sanne historien han etter hvert fortalte, og hjalp ham å anke. «Ahmed» fikk til slutt en ny vurdering av sin flyktningstatus og oppholds-tillatelse i Norge ble innvilget.

«Ahmed» dro da rett til flyktningmottak. Vi hadde kontakt med kommunen som ville ta imot ham for bosetting. I dag er han i ferd med å bli bilmekaniker og har lærlingeplass i kommunen der han bor.

Konflikt og samarbeid – «Grete»«Grete» er i slutten av 40-årene, har bolig, men er ensom og redd for å være alene. Hun trenger 24SJU for sosial kontakt, for å dempe isolasjon. Vi prøver å få kontakt med henne, men hun er veldig avvisende og kan bli sint hvis vi er for pågående. Vi blir etter hvert kjent med at hun er i konstant konflikt med hjelpeapparatet og ofte opplever å bli utestengt fra andre tilbud i byen.

Vi brukte lang tid for å bygge tillit ved å møte hennes behov, være fleksible og lydhøre. Vi tilbød overnatting og var med på møter med folk hun var i konflikt med eller trengte hjelp av. Hun fikk etter hvert mer tillit og knyttet seg til noen ansatte hun kunne snakke med. De andre ville hun ikke ha noe med å gjøre. Hun var ofte utprøvende og krevende for å få spesielle goder, og kunne bli svært sint og høylytt. Dette førte også til spenninger i personalgruppa.

Vi drøftet «Grete» hyppig på behandlingsmøter og var etter hvert alltid minst to når vi var sammen med henne. Noen få ansatte

BRUKERBILDER58

hadde direkte kontakt med henne, men de trakk ofte inn utvidet miniteam for å få innspill. Vi samarbeidet også tett med ruskonsulenten på NAV og brukte mye tid med å delta i felles møter for å støtte henne. Etter hvert fikk vi til samarbeid med andre tiltak, slik at vi kunne avlaste hverandre og flere derfor også kunne romme henne. Likevel oppsto ofte konflikter.

Kafégjest – «Murat» «Murat» er i slutten av 30-årene og født i Norge, med tyrkiske foreldre. Han har flere søsken. Han ruser seg på heroin og amfeta-min. Etter at 24SJU åpnet i 2009, ble han fort en av «kafe-gjestene» våre. Han var ofte innom og brukte stedet for å slappe av og spise. Han bodde da på et av Velferdsetatens bosteder utenfor sentrum, men brukte bare rommet der sporadisk. Våren 2011 var han i heldøgns rusbehandling. Han mistet imidlertid plassen der etter gjentatt rusing.

I september 2011 sonet han en dom. Vi besøkte ham flere ganger i fengsel. Han ønsket å få tilbake plassen i rusbehandling, og vi hjalp ham med kontakt med institusjonen. Han fikk plass der på nytt i november 2011. Mens han satt i fengsel spurte vi ham om vi kunne kontakte familien hans. Vi snakket med hans mor og søster. De var opptatt av at han burde få hjelp, og de kontaktet ham også mens han satt inne.

24SJU satt i ansvarsgruppa mens han var i behandling. Både ruskonsulenten og 24SJU ga tidlig i behandlingsforløpet uttrykk for at han burde vært utredet nevropsykologisk og i forhold til arbeidsevne. Dette ble aldri gjort. Da han hadde vært der i et halvt års tid ble institusjonen vedtatt nedlagt. Ifølge ham selv var de

BRUKERBILDER 59

ansatte mest opptatt av nedleggelsen det påfølgende halve året han var i behandling. Behandlingen var allikevel relativt vellykket, han hadde kun noen få rusepisoder den perioden han var i behandling. Han klarte også i økende grad å komme seg tilbake til institusjonen på egenhånd etter rusperiodene.

Etter ett år i behandling ble han overført til ettervernsinstitusjon i Oslo. Han begynte fort å ruse seg igjen og mistet plassen på ettervernsinstitusjonen. Han ble overført til et lavterskel botilbud, og rusingen tiltok.

I hele det neste året var «Murat» uten fast bopel. Han hadde noen korte perioder plass på lavterskel bosteder i regi av Velferds-etaten, men mistet disse på grunn av manglende betaling, rus eller brannfare. Vi forsøkte å få ham inn flere steder.

«Murat» er lite meddelsom, og svarer med korte setninger når han blir spurt om noe. Når han begynte på 24SJU hadde han ingen «bestillinger». Han kom for å få mat og et sted å være, og ga ikke uttrykk for noe ønske om hjelp. Soningen i 2011 var imidlertid et vendepunkt i 24SJUs kontakt med ham. Han ga uttrykk for at han likte å få besøk, og han var motivert for å komme seg i behandling.

Mange av våre brukere gir uttrykk for at de er takknemlige for den hjelpen de får på 24SJU, og gir oss som hjelpere en følelse av at vi er flinke fagpersoner. «Murat» er ikke en av disse, han gir i det hele tatt i liten grad uttrykk for tanker og følelser. Han fyller trolig flere diagnosekriterier for Asbergers, men har aldri vært utredet for dette. I perioder har han virket svært deprimert og ved noen tilfeller har han også gitt uttrykk for suicidale tanker. Det at han gir lite «tilbake», og i liten grad klager på den behandling og oppfølging han får, har nok bidratt til at han lett blir utskrevet fra botilbud.

Han er operert for en feilstilling i den ene foten. Operasjonen ble imidlertid gjort på et tidspunkt da han ruset seg, og han begynte trolig å gå på foten altfor tidlig. Vi har flere ganger forsøkt å få undersøkt foten på nytt, og eventuelt få til en ny operasjon. I januar 2014 fikk han til slutt undersøkt foten, men sykehuset mente

BRUKERBILDER60

BRUKERBILDER 61

at det ikke var hensiktsmessig å operere.«Murat» er den som i 2013 har overnattet flest ganger på 24SJU.

Mange av disse overnattingene har vært avtalt, blant annet i forkant av undersøkelser på sykehus, eller inntakssamtaler på lavterskel botilbud. Han har også overnattet fordi han har vært sliten og forkommen på 24SJU ved avslutning på kvelden.

For å komme i posisjon til å hjelpe «Murat» har tilbudet om overnatting vært svært viktig. Han har problemer med å komme seg til avtaler, og det å sove hos oss natten før, og få følge til sykehus, inntakssamtaler o.l. har vært avgjørende for å hjelpe ham til å få kontakt med det øvrige hjelpeapparat. At vi har egne leger har også vært avgjørende for ham. Det har gjort at han har fått substitusjons-behandling og at han er blitt henvist til undersøkelser på sykehus.

Når dette skrives bor han på et lavterskel botilbud i Oslo Sentrum, og han venter på inntak på et rusfritt bo- og omsorgs- tilbud en times kjøring utenfor Oslo. Han tar jevnlig substitusjons-medisin og ruser seg betraktelig mindre.

Tålmodighet, langsiktighet og en ikke-konfronterende holdning har vært viktig i vårt møte med «Murat» . Når han har uteblitt fra inntakssamtaler og somatiske undersøkelser, så har vi bestilt ny time og prøvd på nytt.

Tid og rom– «Ola» «Ola» er en middelaldrende mann med mange fengselsopphold bak seg, og har et alvorlig rusproblem. Han bruker heroin og benzo, samt amfetamin i perioder. Han er uten fast bopel, blir skrevet ut fra alle botiltak på grunn av aggressiv og eller voldelig atferd. Mange kan bli redd ham, både personal og brukere. Han har i mange år

BRUKERBILDER62

hatt et sår på beinet som ikke vil gro. I perioder er det stort og ille-luktende. Han har hatt mange innleggelser på infeksjonsmedisinske avdelinger mens vi har hatt kontakt med ham.

Ved hver innleggelse på infeksjonsmedisin var både lege og kontaktperson på 24SJU i kontakt med sykehuset. Da han hadde vært innlagt flere ganger på kort tid inngikk vi avtale med infeksjonsmedisinsk at han skulle få metadon ute med den hensikt å få behandlet såret. Dette siden LAR ikke ser det mulig å forskrive metadon til noen som tar benzodiazepiner. Han har da hentet metadon på 24SJU i en lengre periode. Etter noen oppstartvansker henter han etter hvert regelmessig. Såret hans er blitt noe bedre, men siden han ikke får fast botilbud er det vanskeligere å passe sårstellet. Det er også kontakt med feltpleien om hjelp til sårstell.

Han må stadig flytte ut av lavterskeltilbud. Vi tilbyr samarbeid med lavterskeltilbud, men det er vanskelig å få til et samarbeid som pasienten og de ser nytten av. Vi kan imidlertid være på tilbudssiden om han skulle flytte inn i et mer permanent botilbud. Dette arbeides det med fortløpende, men det er mangel på botilbud til en mann med alvorlig rusavhengighet og en bakgrunnshistorie preget av vold og utagering.

Han har en bror som han har sporadisk kontakt med. Broren bruker også oss for å komme i kontakt.

Han er lite villig til å snakke om at aggresjon er et problem for ham. Her prøver vi et samarbeid med andre tiltak, for å forstå bedre hvordan vi kan jobbe med atferdsproblemene hans.

«Ola» trenger god tid på seg for å dusje og våkne om morgenen. Han trenger tid for å bli kjent med og trygg på personal. Ofte kan det være at små tjenester hjelper i kontakten med en bruker som han. Han har ofte vært sliten, hatt vondt i kroppen. Da hjelper det godt med et fotbad og omsorg.

Han har i perioder virket noe truende overfor personalet på 24SJU, men dette er lenge siden nå. Vi antar at det har hatt betydning at han har fått lært flere av personalet å kjenne over tid

BRUKERBILDER 63

og blitt trygg på stedet. Alle disse problemstillingene krever tett samarbeid med

forskjellige offentlige etater og tiltak.

Flyktning – «Zala»«Zala» kom i kontakt med 24SJU rett fra gaten våren 2011 og vi har hatt et tett samarbeid med ham hele veien. Han er opprinnelig fra Afghanistan og var flyktning med kone og to yngre barn i Iran før han kom til Norge alene som asylsøker i 2003.

Han oppholdt seg først i mottak på østlandet, men forlot dette etter en tid fordi han ville forsøke å skaffe seg jobb for å hjelpe sin familie til Norge. Han mistet i den forbindelse alle rettigheter som asylsøker, flyttet til Oslo og livnærte seg med strøjobber og levde ellers fra hånd til munn. Han begynte med heroin i 2007. Han holdt kontakt med familien i Iran og besøkte dem en gang i 2008 og klarte å avruse seg selv under besøket.

Etter tre måneder sammen med familien returnerte han til Oslo for å prøve på nytt å få på plass noen rettigheter. Han oppsøkte NAV flere ganger for å få hjelp, men ble avvist og henvist til mottak og avvist der også. Han endte tilslutt på gaten og overnattet under broene i Oslo sentrum med andre bostedsløse og rusmisbrukere og ble igjen avhengig av heroin. Han var fortvilet over dette og oppsøkte legevakta flere ganger, men ble avvist der også.

Etter at «Zala» kom i kontakt med 24SJU kontaktet vi NAV sammen og etter mye frem og tilbake fikk han på plass rettigheter med saksbehandler, ruskonsulent, avrusning og kunne starte opp med Subutex og fikk mer kontroll over livet.

På høsten 2011 kommer imidlertid hans kone og barn til Norge

BRUKERBILDER64

BRUKERBILDER 65

og søker asyl på selvstendig grunnlag. De får plass på mottak og «Zala» flytter inn sammen med familien. Etter noen måneder blir familien bosatt i en leilighet på østlandet hvor de har bodd sammen siden. Det var en stor overgang å leve sammen som familie og mange problemstillinger som skulle løses samtidig.

For å skjerme «Zala» fra rusmiljøet fikk vi til et samarbeid med hans kone som innebar at hun ga ham medisinene hjemme istedenfor at han måtte møte på 24SJU hver dag. Barnevernet reiste imidlertid spørsmål ved dette og vi har hatt flere møter med dem sammen med familien. 24SJU valgte også å betale et abonnement på «Aktiv på dagtid», både av hensyn til den psykiske helsen hans og for å løfte hans rolle overfor barna, som dermed så at han hadde noe å gjøre på dagtid. I den forbindelse finansierte vi i tillegg månedskort en periode mens vi forhandlet med NAV om en ordning.

«Zala» har i mellomtiden også gjennomført behandling for hepatitt C og er i dag friskmeldt. Behandlingen er tøff og familien var engstelig fordi han så sliten ut. De var også bekymret for å bli smittet. Vi har hatt familiesamtaler for å informere om hvordan de kunne forholde seg til dette. I samarbeid med Kriminalomsorg i frihet fikk «Zala», etter en domfellelse for narkotikalovbrudd, sone med elektronisk fotlenke i hjemmet. Vi deltok i møter med Kriminalomsorgen for å diskutere hvordan få til dette mest mulig skånsomt med tanke på familien.

«Zala» har en solid ansvarsgruppe rundt seg som møtes jevnlig. I ansvarsgruppa sitter fastlegen, NAV, LAR, Kriminal- omsorgen, «Zala» og hans kone samt lege og en primærkontakt fra 24SJU. De øvrige som har vært involvert i saken er DPS, barnevernet, tolk, infeksjonsmedisinsk sykehusavdeling, rusakutt- mottaket og Gatejuristen som de mest sentrale. Nylig har «Zala» fått et utvisningsvedtak fordi han har vært straffedømt. Her er det ikke rom for samtaler. Vi avventer en anke.

Det hele har vært en omstendelig prosess hvor mange hensyn

BRUKERBILDER66

gikk inn i hverandre. Vi har måttet improvisere og ta hensyn under veis. Hjelpesystemet har tidvis uttrykt at det var uvanlig at vi deltok på så mange nivåer. Når det har vært uenigheter har vi hatt møter med de forskjellige instansene for å snakke sammen og høre hverandres synspunkter. Et sentralt hensyn har vært å lytte til innvendingene og fokusere på å ivareta en god stemning mellom partene.

Skepsis – «Anita»«Anita» har allerede midt i 20-årene et omfattende rusproblem, og bruker heroin, amfetamin og benzodiazepiner. Etter lengre kontakt med barnevern og øvrig hjelpeapparat er hun skeptisk til alle «hjelpeprofesjoner», men knyttet seg samtidig fort til personer på 24SJU som bistår henne med ulike behov.

«Anita» har store somatiske skader fra sitt rusmisbruk. Hun skaffer seg penger til rusmidler gjennom prostitusjon, og snakker åpent om dette. Hun ble utredet og fikk diagnose ADHD som barn, og gikk da også en periode på medisiner for dette. Vi opplever henne som en som er «hard to treat». Hun har mange planer samtidig som ikke nødvendigvis lar seg kombinere, og har flyttet mye rundt mellom ulike kommuner.

Det har vært vanskelig å gi «Anita» god hjelp på 24SJU. Hun uteblir ofte fra avtaler, og har en adferd og et språk som gjør at hun ofte blir utestengt fra våre lokaler. Da vi nesten hadde kommet i mål med søknad om rusbehandling bestemte hun seg for å flytte til en annen kant av landet.

Samtidig opplever vi at hun gir svært tydelig uttrykk for at hun er motivert for et bedre liv. På tross av hennes unge alder har hun

BRUKERBILDER 67

lang ruskarriere, og hun snakker om livet sitt og ting hun har vært utsatt for på en måte som gir inntrykk av at hun er mye eldre enn hun er. Hun er flink til å bearbeide hjelpere for å få det hun trenger på kort sikt, enten dette er medisin, overnatting eller penger.

Vi har diskutert henne ofte på behandlingsmøter, morgenmøter og overlappinger. Skal hun få overnatte? Skal hun få medisiner i dag når hun prøvde å lure medisinen unna for å selge den i går? Hvorfor skal hun få være her når hun nylig har skjelt ut en ansatt?

Motivasjon beskrives ofte som noe man har eller ikke har. Vår erfaring er at når man har tatt første skritt, så gir dette motivasjon til neste. Etter møte med noen brukere kan vi sitte igjen med en visshet om at dette mennesket kan få en bedre tilværelse, og hvis hun blir rusfri vil hun også kunne nå langt. Samtidig kan uheldige omstendigheter eller ekstra sterkt stoff gjøre at hun dør i morgen.

Vi er ikke alltid klar over hva vi bygger en slik visshet på. Ofte handler det om en opplevelse av at vedkommende utstråler energi, humor og ikke utnyttede ressurser.

Rettigheter og resepter – «Nashir» Telefon fra overlege på Rusakutt Aker med spørsmål om bistand. Det gjelder en mann fra et asiatisk land som er innlagt for avrusning på benzodiazepiner. Han er i LAR og får buprenorfin, men har i senere tid hatt sidemisbruk av rivotril. Han har vært i Norge i 13 år, er gift med norsk statsborger og de har to barn. Han har fått utvisningsvedtak fra Norge og er av den grunn meldt ut av folketrygden. Det vil si at han ikke lenger har fastlege, rett til sosialhjelp eller LAR. Han må skrives ut fra Rusakutten, men hva da med buprenorfin som han har fått de siste 8 årene?

BRUKERBILDER68

BRUKERBILDER 69

Dette drøftes på behandlingsmøtet og vi blir enige om at to ansatte avtaler samarbeidsmøte med overlegen på Rusakutten for å informere om hva vi kan bistå med og drøfte hva de må gjøre. Rusakutten har kontaktet barnevernet som vil dra på hjemme-besøk. Vi tilbyr i samarbeid med Helsesenteret for papirløse migranter å bistå med tre måneders nedtrapping. «Nashir» må snakke med lege på Helsesenteret som skriver resept og han må møte daglig for å hente medisiner hos oss. Vi bestemmer oss for å bruke egne gavemidler for å finansiere medisinene, og å varsle barnevernet hvis grunnlag for bekymring. Vi involverer oss ikke i vedtak om utvisning, og nedtrapping vil vare maks tre måneder. «Nashir» møter etter dette daglig og henter medisiner.

Ledsager – «Stine»«Stine» har hatt kontakt med oss siden oppstart. Hun kommer innom for å spise, prate litt og innimellom har hun konkrete bestillinger om bistand. Hun røyker cannabis og spiser en del piller (benzodiazepin). Bor i egen bolig. Har fastlege og har kontaktpersoner i forhold til oppfølging på NAV og i bolig.

Hun er i perioder deprimert, men i lange perioder en meget labil dame som kan svinge fra topp til bunn flere ganger om dagen. Det blir ofte mye drama rundt henne, og da særlig på NAV, men også hos fastlege.

Kontaktpersonen hennes på 24SJU blir med på NAV, da hun ønsker følge og trenger å komme i gang igjen i forhold til hjelpe-apparatet. NAV og bydelen setter pris på at noen utenfra er med og kan «dempe henne litt». Avtale gjøres med henne på forhånd om at den som er med kan be henne være stille eller la andre komme til

BRUKERBILDER70

orde. Oppgaver blir fordelt mellom forskjellige personer på NAV og 24SJU, samt henne selv. Det ble tatt flere telefoner både før og etter dette møtet. Ettersom hun er sterkt preget av mistenksomhet overfor det offentlige, er det til hjelp at en som ikke representerer NAV og bydel er med for å hjelpe og megle.

I behandlingsmøtet snakker vi om at vi bør stille opp når hun ber om hjelp da det er viktig at samarbeidet rundt henne fungerer så godt som mulig. Hvis ikke kan hun stå i fare for å miste bolig og medisinering.

Kontakt gjennom en uke – «Siri»Alvorlig psykisk lidelse, snart 40 år, rusproblemer og tidvis atferds-vansker. Ansvarsgruppe med NAV, DPS, LAR og oss.

Søndag kveld: Telefon fra Legevakten med spørsmål om vi har ledig plass for natten. «Siri» er utskrevet fra lavterskel hybel-hus hvor hun har bodd et par måneder. Fikk midlertidig plass i et lavterskeltiltak, men ble raskt utskrevet derfra etter en konflikt.

Hun venter på fast plass i et mer egnet botiltak. Ikke noe ledig akuttovernatting andre steder søndag kveld og vaktlaget innvilger derfor overnatting på 24SJU. Kommer på kvelden, ganske sliten og medtatt. Sovner etter hvert i en stol. Våkner opp og får kveldsmat og dusj før hun legger seg. Telefonen legges på lading og klærne hennes blir vasket av nattpersonalet.

Mandag: Står opp til frokost og kler på seg rene klær. Kontakt med familien på mobiltelefonen. Orientering på morgenmøtet om at hun får bli inntil videre samt at hun skal oppfordres til selv å ringe samarbeidspartnere. Ringer til NAV vedrørende bolig. Telefon til Ambulant team som kommer med medisinene hennes. Telefon

BRUKERBILDER 71

til DPS som kommer for samtale. Drøftes på behandlingsmøte. Plan at hun får overnatte inntil ny bolig er på plass hvis hun selv ønsker det og forholder seg til avtaler. Hun har ikke mulighet til å benytte Natthjemmet da hun også er utestengt derfra.

Tirsdag: Fortsatt ivaretakelse og oppfølging. Spiser og sitter og slapper av i miljørommet. Prater med andre brukere og har en hyggelig tone. Får medisiner og ny telefon til NAV. Fortsatt ingen ledig plass. Vaktlaget innvilger ny overnatting på 24SJU, men hun kommer ikke.

Onsdag: Dukker opp på morgenkvisten, sliten, har med seg mye bagasje. Har gått ute store deler av natten. Kommer inn for ivaretakelse og oppfølging. Får varm kaffe og sovner i en stol. Medisiner og telefon til NAV. På slutten av dagen har NAV fått ordnet plass på lavterskel. Vaktlaget innvilger taxi så hun får med seg all bagasje. Ringer og sjekker at hun er kommet vel frem.

Fredag: Innom for en kopp kaffe. Sier det går bra der hun bor nå. God form.

Lørdag: Innom for å spise og hvile seg. Må minnes på hvor hun bor og at hun må gå dit for å få medisiner.

Status pt: «Siri» har flyttet inn i egnet botiltak, men det er allerede mange konflikter og vi vet ikke hvordan det vil gå.

METODER 24SJU72

KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER 73

4Vi har beskrevet 24SJU som hybrid, eller metodemessig blandet, langs flere viktige dimensjoner. 24SJU vil:

� Gi akutt ivaretakelse og samtidig åpne for og bistå endrings- prosesser

� Hjelpe og samtidig bidra til selvhjelp � By på fellesskap og samtidig være lydhøre for individuelle behov, � Dekke et bredt spekter av tjenester innenfor egne vegger � Samarbeide godt med og lose brukere til tiltaksapparatet for

øvrig. Denne kombinerende karakteren, har vi sagt, er begrunnet

av trekk ved menneskene 24SJU skal være til for, spesielt deres livssituasjon og deres erfaringer med tiltaksapparatet. I dette kapitlet utdyper vi noen av de sentrale dilemmaene som oppstår når disse til dels paradoksale kombinasjonene omsettes i praksis, herunder avslutningsvis noen utfordrende sider ved å ha denne praksisen som jobb.

Kjernespørsmål og dilemmaer

KJERNESPØRSMÅL OG DILEMMAER74

Tema 1: Omsorg som peker Å møte akutte behov eller gi her-og-nå-omsorg er en selvstendig del av 24SJU sitt oppdrag, med opplagt egenverdi. For den gruppen 24SJU henvender seg til er det iblant kritisk viktig å få dekket akutte behov for mat, varme, hvile, vask, sårstell og medisinsk tilsyn.

Øyeblikksomsorg kan også handle om å bli møtt med vennlighet og med forståelse og toleranse for angst, sinne, psykose, fortvilelse, oppgitthet. Eller det kan være mer hverdagslige ønsker som bruk-erne ikke så lett har tilgang til å få oppfylt ellers: et kafebesøk, følge til postkontoret, bruke pc. Kapasiteten for slik øyeblikksomsorg er størst på dagtid, men veldig påtrengende behov kan møtes døgnet rundt. Det er alltid noen som svarer på dørklokka eller tar telefonen. Slik blir øyeblikksomsorgen også en sterk understreking av tilgjengelighet.

Samtidig kan øyeblikksomsorgen iblant og for noen peke eller åpne videre. Mange i målgruppen har omfattende erfaringer med omgivelsenes avvisning, utstøting og forakt, og kan oppleve havregrøt og uttrykk for vennlighet som budskap om inkludering og anerkjennelse. For noen kan tiltaket ha preg av sjeldent og verdi-fullt fristed, et sted hvor en kan regne med å bli møtt av mennesker som later til å ville en vel, og som er i stand til å hjelpe med noe av det en ønsker hjelp med akkurat her og nå. Over tid kan summen av slike erfaringer være opptakt til tillitsfulle relasjoner både til stedet og til enkeltansatte. Det kan skape grunnlag for endringsambisjoner og mer langsiktig oppfølging.

Øyeblikksomsorgens avgrensede og praktiske gjøremål kan også avlaste fra store spørsmål om livssituasjon og endring. Det blir mulig å se an og nærme seg ansatte forsiktig, snakke om og ha fokus på her og nå, og så kanskje la noen litt større prosesser røre forsiktig på seg i sideblikket. Samværet om øyeblikksomsorg gir derfor både ansatte og brukere anledning til å bevege seg mellom en


kort og en lang tidshorisont. Det kan være en krevende balansegang for ansatte å oppdage, støtte og inspirere brukerens kanskje flyktige og tvetydige ønsker om endring, men uten å dytte for hardt eller fort. (Dette berøres også i avsnittene under, om forholdet mellom hjelp og selvhjelp og om å jobbe ved 24SJU). For brukere kan det være skummelt å vise fram litt større håp og ønsker, og risikere overivrig respons eller opplevelse av å forplikte seg. For begge parter kan den korte hverdagshorisonten i øyeblikksomsorgen oppleves som et sikkerhetsnett eller en retrettmulighet som gjør det mulig å føle seg fram, kanskje gå et skritt for langt eller bomme – for så å trekke seg tilbake til mat og telefon og dusj.

Vekslingen mellom kort og lang horisont kan dessuten avlaste en virksomhet preget av uvanlig krevende skjønnsvurderinger og usikre resultater. Både brukere og ansatte har erfart at til og med langvarige og store innsatser ikke bringer en dit en hadde håpet, at noe ikke nytter eller at livet går utforbakke enda en gang. Uansett står øyeblikksomsorgens egenverdi fast: En god samtale, et nødvendig måltid, stell av et infisert sår eller trygg hvile.

Øyeblikksomsorgen bidrar også til at fellesrommet på 24SJU ikke først og fremst er et venteværelse til individuell behandling eller oppfølging, men et miljørom, en arena med flere funksjoner. Småprat og spøk over et måltid eller en mobillader er hverdagslige møter. Slike opplevelser kan etablere og inkludere i en alminnelighet og likeverdighet, og kanskje bidra til trygghet og selvfølelse, goder i seg selv og samtidig mulig grobunn for endrings-ønsker eller håp om forandring.

Øyeblikksomsorgen gjør at mange i målgruppen oppholder seg i fellesrommet og holder på med ting der. Det gir også ansatte mulighet til å bli kjent med brukerne på hverdagslige måter og over tid. Slik kjennskap og oversikt danner grunnlag for å vurdere hvilke enkeltbrukere som kan ha noen særskilte behov eller muligheter

Skummelt å risikere overivrig respons



som ellers ikke kommer til uttrykk og for hvordan det kan være best å nærme seg den enkelte.

BalansekunstenDet er med andre ord slik at øyeblikksomsorgen, utover den

udiskutable egenverdien, også samspiller på fruktbare måter med det oppfølgende arbeidet på 24SJU. Men det finnes også spenninger mellom disse tilnærmingene. Delvis handler dette rett og slett om kapasitet. På den ene siden kan prekære øyeblikksbehov eller krisepregede hendelser ha en tendens til å danke ut planlagt oppfølging. På den andre siden kan ansatte mer eller mindre bevisst komme til å prioritere innsatser de tror kan gi større uttelling på sikt, på bekostning av akutte behov.

I perioder har 24SJU opplevd spenningen mellom øyeblikks-omsorg og oppfølging som utfordrende, og forsøkt å prioritere det oppfølgende arbeidet tydeligere. Det er for det første gjort ved å avgrense tilgjengelighet, både ved å krympe arealet for fellesrommet og ved å regulere strengere hvem som kommer inn. Mens tiltaket de første årene hadde åpen dør på dagtid, som nevnt tidligere, kan de som nå ringer på bli avvist eller henvist til et annet sted.

For det andre er oppfølgingsarbeid etter mye prøving og feiling prioritert tydeligere ved å organisere personalet i «innevakter» og «utevakter». Innevaktene har ansvar for miljøet i fellesrommet, mens utevakter har oppfølgingsansvar og -oppgaver. Utevakt og oppfølging kan foregå både på kontoret, i fellesarealene, og på kortere eller lengre ekspedisjoner utenfor huset eller byen. Inndelingen har til hensikt å sikre at noen alltid har kapasitet til oppfølging selv om det blir hektisk på huset. (Se kapittel 3 for mer detaljert beskrivelse av dette.)

Endelig har 24SJU tatt inn frivillige medarbeidere og hospitanter. De avlaster nå de ansatte på en del av oppgavene i fellesrommet, særlig med matservering. Paradoksalt nok kan dette også oppleves av brukere som en svekket tilgjengelighet, ettersom


ansatte ikke oppholder seg like mye i fellesrommet som tidligere.Begrenset kapasitet i kombinasjon med det doble oppdraget

(både øyeblikksomsorg og oppfølging) innebærer som vi beskrev i kapittel 2 at ansatte i en del situasjoner beslutter enkeltbrukeres

tilgang til dusj, overnatting og lignende i lys av hvilken mer langsiktig prosess som er på gang. Det setter formålet om øyeblikksomsorg under press, ikke bare ved at omfanget begrenses, men ved at brukerens endringsambisjon kan snike seg inn som kriterium for å få tilgang til omsorg.

For brukere som først og fremst eller i lange perioder bare bruker 24SJU for øyeblikksomsorg og som værested, kan disse begrensningene i tilgjengelighet oppleves som en forringelse av tilbudet. Noen trenger å drikke tusen kopper

kaffe på 24SJU før de kan hende begynner å prate eller melder andre ønsker og behov. Betyr det at 24SJU for dem bare er et værested, hvor de bare oppsøker litt øyeblikksomsorg?

Ett svar er at det får vi først vite om en god stund, eller kanskje aldri. Når liv og utfordringer er så sammensatte, uoversiktlige og vekslende, må tilbud gis på usikkert grunnlag og med toleranse for usikre resultater og uviss fortsettelse. Tommelfingerregler blir

� å by på noe som iallfall ikke gjør skade hverken akutt eller på sikt, � som antakelig lindrer eller gjør godt og � som helst også styrker eller legger grunnlag for tillitsrelasjoner og

videre prosess.Et annet svar er at 24SJU uansett alltid er mer enn et værested

fordi mulighetene og ressursene til noe mer alltid er der, og vi ikke kan vite på forhånd hvem som vil gripe hvilke muligheter på hvilke tidspunkter.

Et tredje svar er at værestedskvalitetene gjør det mulig å takke «nei» til noe, i all gemyttlighet, og møte respekt for dét. Den som har lite, kan sjeldnere utøve den selvbestemmelsen som også ligger i å takke nei. Balansen mellom øyeblikksomsorg og oppfølging må uansett være under stadig observasjon og diskusjon, både fordi

Endrings- ambisjon kan snike seg inn som kriterium


begge deler av oppdraget av selvstendige grunner skal ivaretas, og fordi øyeblikksomsorgen danner avgjørende grunnlag og arena for mer langsiktige innsatser.

Tema 2: Hjelp? Selvhjelp?Hva er gode mål for arbeid med å bedre livssituasjonen for «de mest utsatte rusavhengige», slik de er beskrevet i 24SJU sitt oppdrag? Hvem sin forståelse av bedring er det som bør være retningsgivende? Hva er et realistisk mål? Hva er eventuelt for smått, for sakte, for lite i forhold til hva det koster? Hvilke mål bærer i seg for snevre ideer om hva et akseptabelt og verdig liv er?

Brukerdeltakelse, medvirkning, individualisering, skreddersøm, personsentrering. Dette er ord som alle på ulike måter som gjør seg gjeldende på bred front i helse- og sosialsektoren. Selv om de ikke betegner det samme bærer alle i seg to viktige anerkjennelser: At mennesker er forskjellige, og at en pasient eller brukers eget perspektiv på sin situasjon må settes i sentrum for alle innsatser for å bedre situasjonen. Ansatte på 24SJU opplever, som veldig mange andre, at dette er lettere sagt enn gjort.

Ulike tiltaksområder tillegger brukeren forskjellige roller og brukerens opplevelse ulik betydning. I somatiske helsetjenester kan brukerens perspektiv ofte først og fremst handle om å føle seg respektfullt behandlet og lyttet til i forbindelse med et inngrep pasienten ellers ikke selv kan medvirke meningsfullt i. I psykisk helsevern kan det være trekk ved selve sykdomstilstanden som gjør pasientens problemforståelse uegnet som rettesnor for hvordan problemet skal behandles, mens pasientens medvirkning like fullt kan være altoverskyggende viktig i selve behandlingen fordi det nettopp er ens psykiske helse som er gjenstanden for den. I arbeidet med rusavhengighet, og med den særlige kombinasjonen av rus og



psykiske skader og lidelser som kjennetegner de mest utsatte, er det også stor variasjon mellom ulike tilnærminger: Fra de som vektlegger sykdomssymptomer og reduksjon av disse, til perspektiver som vektlegger egen opplevelse av bedring (jf. for eksempel recovery-tradisjonen).

Temaet kompliseres dessuten av at rusproblemer og psykiske lidelser begge er merkelapper som det hefter spesielle negative ladninger ved. Det heter at de er stigmatiserende betegnelser, eller at de betegner en type avvik eller problemer som er stigmatiserte. Det vil si at disse merkelappene på en gjennomgripende måte sverter og besmitter menneskene de festes på, og gjør andre trekk og kjennetegn ved dem underordnet.

Normale liv?I rustiltak vil allmenne kulturelle grensedragninger mellom det som regnes som normale liv og det som er hele liv på avveie alltid måtte tenkes å ligge under, eller spøke i bakgrunnen. Disse forståelsene vil komme til uttrykk i skam, skyld, forventet og foregrepet fordømmelse, og en forståelse av seg selv som radikalt og moralsk en «annen» enn vanlige folk.

Vi vil knytte to kommentarer til dette i denne omgang. For det første innebærer denne særlige ladningen av rusproblemer at slike problemer, i kontrast til for eksempel somatiske diagnoser, hefter ved hele personen. I stedet for å være en person som har problemer, risikerer personen å bli sammenfallende, ensbetydende, med problemene hun eller han har. Det gjør det vanskelig å skape et felles rom, der flere kan betrakte og reflektere om utfordringer, problemer og bedringer sammen.

For det andre inneholder diskusjoner om mål for bistand til rusavhengige ofte også rangerte forestillinger om hva som er normalt og verdig, hva det er akseptabelt å ville, å kunne, og å ønske. Altså ikke bare hvor store endringer en ser som realistisk, men om målenes innhold og retning faktisk rimer med brukerens


egne, erfarte virkelighet. 24SJU sin tenkemåte om dette er ikke ensartet. Det skyldes

delvis at det er store variasjoner i brukergruppen: Brukere som kommer til 24SJU kan nylig ha avbrutt langvarig behandling som er kommet langt, eller de kan være preget av stor forkommenhet etter mange år uten kontakt med hjelpeapparat. Det er likevel en gjennomgående retningsviser i 24SJU sitt arbeid at lite kan oppnås uten at brukeren selv vil det, ønsker det, oppfatter det som viktig, som adekvat, som relevant og realistisk. Dette er bakgrunnen for at kontakt med 24SJU skjer på egenhenvisning, og at det å komme til 24SJU og fasilitetene der ikke stiller krav til målsetting utover å løse et aktuelt problem eller få utført et hverdagslig ærend.

«Hjelpesyke»Men som vi så i diskusjonen av øyeblikksomsorgens flere funksjoner og hensikter erfarer 24SJU mange dilemmaer og utfordringer i praktisk handling, når den personsentrerte rettesnoren skal anvendes i konkrete dagligdagse situasjoner. Når medarbeidere etter hvert som en relasjon utvikler seg oppfatter at det er potensial for mer systematisk oppfølging, så innebærer det å «heve standarden», øke ambisjonsnivået. Men er det i medarbeiderens lodd å ta initiativ til en slik heving, hvis brukeren skal «eie» prosessen? Medarbeidere kan også få lyst til å foreslå noe mer enn det brukeren tar initiativ til, sette noe annet eller mer i gang, som følge av at de er vitne til stor forkommenhet og mene at «noe må gjøres». I begge tilfeller kan det slå feil ut, føre til at tilliten brytes, brukeren slår kontra og forsvinner fra 24SJU.

I 24SJU sin språkdrakt er dette uttrykk for «hjelpesyke», «tiltaks-kåthet» eller «hjelpetrang». En av grunnene til at dette er vrient er at øyeblikksomsorgen har klart og avgrenset mål og mening, innbefattet den som ligger i ordet og fenomenet omsorg: Omsorg er per definisjon å ta på seg å ordne noe andre trenger. Den mer langvarige bedringen eller endringen, derimot, har mål som krever


at brukeren selv ser mulighet for økt råde-rett og utvidet råderom i eget liv, selv om slike mål også gjerne kan være konkrete, som for eksempel mer stabil bosituasjon eller innrullering i LAR.

Uttrykk som «brukermedvirkning» og «bruker- innflytelse» blir misvisende her, fordi de peker på medvirkning som midler, eller som kvalitetsaspekter. Her snakker vi i stedet om at brukers tro på, og evne til, både å ønske og å få til gode ting for seg selv er et mål i seg selv.

Det er urimelig og kanskje også skadelig å forvente at slike endringer kan skje på kort sikt, eller ved at pro-sessen styres av noen andre. Mange brukeres situasjon er blitt til gjennom nedbrytende hendelser og prosesser gjennom mange år, ofte fra tidlig i oppveksten, som har skadet selve evnen til å skape og beholde åpne og konstruktive tilknytninger til andre, og å stole på andre og seg selv. Når folk er så skadet, og som følge av slike skader sliter med så mange av de opprettholdende grunnsteinene i dagliglivet, er det vanskelig å ikke ville overta.

Samtidig er det kanskje enda viktigere å ikke overkjøre. I et slikt perspektiv er ikke utfordringen egentlig å gjøre skrittene store eller større, men å bidra til at de er passelige. Og når det er sagt dukker også de opplagte dilemmaene opp.

Hva om brukerens fokus og forståelse virker destruktiv? Finnes det en grense der det ikke lenger er forsvarlig å ta utgangspunkt i brukerens perspektiv? Kan det å la det være opp til brukeren bli en «sovepute, når brukeren ikke er i stand til å ta vare på seg selv», som en medarbeider uttrykte det – altså en måte å unnskylde unnlaten-het på, eller begrunne resignasjon? Hvordan bidra til å dyrke eller fremelske passelige, konstruktive skritt?

Dette er en avveining og vurdering som ligger i alle aktiviteter mellom brukere og medarbeidere i 24SJU. Men det er ikke en lett avveining, og vurderingen skjer på usikkert grunnlag. Det vil si, den skjer på et grunnlag som består av de tegn og vink som gis og

Skadelig å forvente endring på kort sikt



avleses i samhandlingen og samtalene, og er som sådan gjenstand for skjønn og fortolkning begge veier.

Tema 3 Forskjell og fellesskapI det innledende kapitlet beskrev vi tiltakslandskapet som 24SJU er en del av blant annet ved å gjengi målgruppebeskrivelser og pro-blemforståelser først og fremst formulert av hjelpeapparat, fagfolk og tjenesteutformere: Sammensatte og store skader og problemer, helsemessig og sosial nød, gjentatte brudd, mye mistillit, og gjennomgående mangel på relevante, nyttige samspill med hjelpe-apparatet.

En slik problembeskrivelse kan til sammen danne bilder av helt spesielle og løsrevede personer i enslig, lidelsesfullt og totalt uten-forskap. På samme måte kan hovedelementene i tilnærminger og løsningsforsøk i dette feltet – særlig høy tilgjengelighet, fleksibilitet, skreddersøm, tid, tålmodighet og realistiske, lydhøre ambisjoner, støtte og ledsagelse i smått og stort – gi inntrykk av mottakere som hjelpeløse og hjelpetrengende, passive ofre. Det er i så fall et bilde som vinner gjenklang i allmenne oppfatninger av den rusavhengige som en slave av sitt stoff.

Einstøinger finnes blant 24SJU sine brukere, det samme gjør personer som iallfall i perioder kanskje vil beskrives som styrt enten av rusavhengigheten, eller også av ytre omstendigheter, begiven-heter og andres disposisjoner. Men vel så slående er den hektiske aktiviteten, alle grepene som tas, den kontinuerlige manøvreringen i og forvaltningen av knappe ressurser, relasjoner og ulike former for fellesskap.


24SJU er inngangsport og arena for individuell omsorg og oppfølging, og er samtidig et miljø der mennesker møtes og samhandler. Det utspiller seg et sosialt liv her. Vi har allerede vært inne på hvordan værestedselementer, det å kunne treffe andre i

samme situasjon under noenlunde trygge forhold, kan mulig-gjøre samvær og samspill, og hvordan hverdagslige ytelser og aktiviteter i fellesskapet kan oppleves som pauser fra utstøting og stigmatisering. Fellesskapet og hverdagssamværet kan også gi pauser eller avlasting fra mer problemfokuserte og krevende oppfølgingsprosesser og er en viktig arena for ansattes oversikt, kjennskap og tilnærming til enkeltbrukere og brukergruppen, som vi beskriver i kapittel 2 og diskuterer nærmere i andre deler av dette kapitlet. Godene og ressursene i dette fellesskapet skal balanseres mot

andre hensyn og mot de problemene som også kan oppstå her, i 24SJU som en sosial arena der mennesker møtes, velkjente og ukjente. 24SJUs hybridmodell krever som vi har nevnt kontinuerlig oppmerksomhet rundt faren for at påtrengende akuttoppgaver går på bekostning av mer planmessig oppfølging. I tillegg må 24SJU, som alle felleskap, håndtere spørsmål om hva som er akseptabel oppførsel overfor andre og spørsmål om forskjellighet, toleranse og rettferdighet.

Toleranse for uttrykk og oppførsel som i andre sammenhenger ville vært påfallende eller uakseptabel, kan sees som en forutsetning for den tilgjengeligheten og skreddersømmen 24SJU tilstreber. Dette er tema som kan være vanskelig å håndtere, ikke minst i en sammensatt personalgruppe, som vi kommer tilbake til under. Poenget vi vil vektlegge her er at strenge krav til og reaksjoner på oppførsel risikerer å høyne tersklene for hvem som kan bruke tilbudet. Derfor går spørsmål om grenser for atferd og aktivitet til kjernen av arbeidsmetoden i 24SJU. De lar seg ikke re-dusere til HMS-spørsmål. Det finnes noen forventninger om atferd som også formidles til brukerne. Både brukere og ansatte kan for

Et miljø der mennesker møtes og samhandler.


eksempel si fra om at de ikke skal innta rusmidler inne i tiltaket, men det brukes ingen sanksjoner og en har samtidig rutiner for å forebygge overdoser på toaletter og i dusjen. Når det gjelder truende, aggressiv og voldelig oppførsel er det formulert klare og mindre fleksible regler. Men reaksjonen i slike situasjoner vil ofte være at de ansatte ber en bruker om å ta seg en runde rundt kvartalet og roe seg, eventuelt følge ut. Mer tilspissede situasjoner kan føre til samtale med leder og utestenging for en kort periode, og i situasjoner hvor de ansatte opplever at de ikke har kontroll, tilkalles politiet.

Individualisering og fellesskapDet at 24SJU også er og ønsker å være et sosialt miljø, et fellesskap, utfordrer dessuten spørsmål om individualisering og rettferdighet. Vi har tidligere beskrevet hvordan elementer fra øyeblikksomsorg kan brukes som innganger til og virkemidler i oppfølgingsarbeid. En bruker kan få tilgang til en dusj eller en overnatting fordi den ansatte tror det kanskje er i ferd med å oppstå et tillitsforhold eller et endringsønske, og gjerne vil legge litt ekstra til rette. Dette er i så fall en begrunnelse som det kan være kinkig å gjøre uttalt overfor brukeren det gjelder. Men denne arbeidsmetoden støter også på problemet at brukere ofte kan observere at en annen bruker overnatter på 24SJU, men sjelden kan innlemmes i begrunnelsen for det. Dermed støter vi på muligheten for at det stilles spørsmål som ikke kan besvares, som for eksempel «Hvorfor får hun, og ikke jeg?»

Det er også vanskelig å forklare inn i fellesskapet noen former for forskjellsbehandling som det kan være helt greit å snakke med den enkelte brukeren om. Det kan for eksempel være helt åpent overfor den enkelte at hun eller han får overnatte fordi det er gjort en avtale med sosialkontoret dagen etter, og da kan vi bidra til at avtalen holdes. Samtidig er det problematisk å praktisere en altfor gjennomført og uttalt policy om at viktige goder brukes som virkemidler i oppfølgingsarbeid, fordi det vil true tiltakets generelle



tilgjengelighet for målgruppen, forstått som tilgjengelig uten endringskrav. Det kan skape en opplevelse av at man likevel må ville endring og gå med på å jobbe for det for å bli tatt inn i varmen, og dermed undergrave øyeblikksomsorgens udiskutable egenverdi, som er en av de viktige bærebjelkene i 24SJU.

Det er ikke en løsning på disse dilemmaene å dele inn brukere i et A- og et B-lag i henhold til hvorvidt det finnes endringsønsker eller medarbeidere tror det er potensial for oppfølgingsarbeid, heller ikke om inndelingen skjedde ved at brukere selv stod for sin egen plassering. Det ville undergrave forståelsen av at bedring eller endring på ett område kan komme som følge av små skritt på et helt annet, skritt som i utgangspunktet ikke var gjort til instrumenter i endringens tjeneste. I 24SJU blir derfor håndteringsmåten når de gjelder disse dilemmaene å forsøke å lage en stemning eller kultur hvor man rett og slett insisterer på en viss romslighet for vilkår-lighet, og aksepterer at utporsjoneringen av slike goder iblant blir forstått av de andre i fellesskapet som «trynetillegg».

Tema 4: Med og mot andre tjenesterMange av de metodene vi beskrev innledningsvis omfatter forsøk på å samordne og skape helhet og kontinuitet der brukere er i kontakt med flere ulike instanser. Det gjelder mange av dem 24SJU skal være til for. Ledsagermetodikk, tverrfaglig og tverrsektorielt sammensatte tjenester, ambulant eller oppsøkende oppfølging av enkeltbrukere (dvs. på deres, ikke tjenestenes, arenaer), er alle arbeidsmåter som søker å ivareta de tre hovedformålene med 24SJU sitt samspill med andre instanser:

�Å ha gatenær oversikt og kunne oppdatere andre instanser om


situasjonen. Dette motvirker fragmentering som følge av at innsatser ikke er avstemt mot hverandre (koordinering).

�Å etablere eller gjenetablere kontakt og å oppklare parters hensikter der det er kommet til brudd mellom bruker og tjenesteinstans (brobygging).

�Å oversette, formidle og opprettholde forbindelsen der trekk ved partenes situasjon eller kompetanser gjør kommunikasjonen mellom dem vanskelig. For eksempel kan brukerens tilstand gjøre det vanskelig for personen selv å nå fram og få gehør, eller tjenesten kan mangle kompetanse og innretning som imøte-kommer alvorlig rusmiddelavhengighet og samtidig psykisk lidelse.

Kopling og samhandlingBedre samkjøringsformer er sterkt etterspurt i hele helsevesenet, og ikke minst for tjenester innen rus og psykiatri. Både opptrappingsplanene for henholdsvis psykisk helse og rusfeltet, de nasjonale ROP-retningslinjene, Stoltenberg-utvalget og Rus- meldingen rommer forslag til tiltak som skal imøtekomme disse systemiske utfordringene. Arbeidet med dem er viktig fordi det adresserer mange av de sentrale problembeskrivelsene vi nevnte innledningsvis: Tilgjengelighet når brukerne ikke passer til hjelpe-apparatet og omvendt, et fragmentert apparat, mistillit og brudd-erfaringer, flyktige mulighetsvinduer som det er krevende å møte og helst utvide.

24SJU arbeider med kopling og samhandling mellom tjeneste-instanser på flere måter. De bygger alle på at 24SJU ikke er avgrenset til bestemte sider ved en brukers situasjon, og at 24SJU i mange tilfeller har vært i kontakt med en person sist. Med det mener vi at 24SJU på grunn av lokalisering og innretning er i kontakt med brukere når kontakten eller relasjonen til andre instanser er brutt eller i fare. Tiltaket er også bemannet slik at faglige nettverk spenner over hele bredden av tiltak, også spesialist-


helsetjenestefunksjoner. Det viktigste målet for 24SJUs samarbeid med andre instanser

er å lose brukere inn i eller tilbake til eksisterende tjenester som er relevante for brukerens situasjon, og gjenopprette tillit eller i det minste forbindelse mellom bruker og tjeneste. Når bruker gir sin tillatelse, innebærer dette som oftest i praksis å ledsage til møter, reise til hjemkommune, og lignende, sammen med bruker, men også å ta imot og formidle beskjeder, eller undersøke muligheter og gjøre henvend-elser på vegne av bruker. Andre instanser henvender seg til også 24SJU for assistanse med å oppspore en bruker, gjøre avtaler med, og i noen tilfeller sørge for utdeling av medisiner, på vegne av eller i stedet for instansen som tar kontakt. Andre instanser kan også ta kontakt for å rådføre seg med kompetansen 24SJU har innen rus og psykisk helsevern i forbindelse med en situasjon eller en bruker de ikke selv mener de har ressurser til å håndtere. Det kan handle om manglende kompetanse og kapasitet eller mindre egnet tjenesteinnretning. Slike situa-sjoner kan også medføre at andre instanser viser brukere videre til 24SJU.

Hva slags samspiller er 24SJU? De viktigste ressursene 24SJU har i dette samspillet er hybridmodellen, faglig sammensetning og tyngde, tillit og relevans. I samspillet med andre aktører bruker 24SJU for eksempel muligheten for overnatting som en ressurs for å ivareta brukere som kan være på randen av å bryte avtalte forhold med andre instanser. Overnatting og andre ivaretakende tilbud kan også forhindre ytterligere forverring av situasjonen for brukere i en nedadgående spiral, en utvikling som ikke bare kan forpurre nødvendig oppfølging og behandling i det øvrige tjenesteapparatet, men også kan true liv og helse.

På 24SJU er både sosialfaglig og spesialisthelsefaglig kompetanse plassert svært nært brukeres daglige miljø. Dette ligger i organiseringen av arbeidet, der hele 24SJU sitt tilbud er tilgjengelig

Lose brukere inn i eller tilbake til eksisterende tjenester



etter det samme terskelnivået (egenhenvisning, ingen endrings-krav). 24SJU opplever at muligheten for å gjennomføre en samtidig sosial, psykisk og somatisk vurdering av brukeres situasjon betyr mye for dialogen det er mulig å etablere med tjenesteinstanser høyere oppe i tiltakskjeden. Psykiater og lege kan gjøre utredning og kommunisere om og med brukere og behandlings- og akutt-institusjoner. 24SJU kan som tidligere nevnt også etter avtale med brukeren og ansvarlig instans forestå utlevering av medisiner og oppfølging av medisinsk behandling. Vi må erkjenne at koplinger mellom instanser i tjenesteapparatet til dels formes av disiplinære faggrenser og faglig basert formelt og uformelt nettverk. Dette er forhold som 24SJU sin spesielle bemanningsprofil gjøre det mulig å overskride og utnytte, sammenliknet med mange andre gatenære tiltak.

TillitAlle bistandsrelasjoner må i en viss grad bygges på tillit. Blant den mest utsatte gruppen mennesker med rusavhengighet og samtidig psykisk lidelse som 24SJU henvender seg til, er tillit både en spesielt viktig forutsetning og et knapphetsgode, som tidligere avsnitt har beskrevet. Det er også beskrevet tidligere hvordan hybridmodellen er innrettet for å håndtere den spesielle kombinasjonen av mistillit, skam og utenforskap som preger feltet.

Enhver kontakt mellom mennesker er i en viss forstand prisgitt partenes forestillinger om hverandre. Slike tilskrevne kjennetegn kan være dekkende eller ikke, og de kan være mer eller mindre befestede. Det vi forstår som offentlige instanser vil nesten alltid være de brukerne har hatt med å gjøre over lengst tid. I 24SJU sin målgruppe er dette ofte lange løp, og ikke sjelden er omsorgs-overtakelse et dominerende element fra tidlig i livet. Når personer i målgruppen i tillegg har mange avbrutte løp, og omfattende psykisk og somatisk skade, er det ikke overraskende at offentlige instanser gjerne klandres eller mistros, og møtes med skepsis eller avvisning.


Som tiltak drevet av en ideell organisasjon drar 24SJU nytte av et annet omdømme i målgruppen, og denne kan tenkes å gi 24SU en annen inngang som samspiller og mellommann enn instanser som identifiseres med det offentlige.

RelevansTrolig er likevel relevans en langt viktigere ressurs. 24SJU kan som nevnt ha en samspillerrolle i kraft av at tiltaket er fysisk nært og tilgjengelig for brukere i faser der avstanden til mange andre aktører er stor. Temaet har flere sider. Den ene dreier seg om at 24SJU er plassert i bysentrum og i umiddelbar nærhet til de samlende områdene for mennesker i denne gruppen. Det andre berører det som kalles storbyproblematikk, som gjør Oslo til en regional og tildels nasjonal arena der brukere i målgruppen, selv om de

formelt sett hører til andre steder, likevel befinner seg når det går dårligst.

Da vil spørsmålet om å møte hjelpebehov ofte forpurres av spørsmål om ansvarsfordeling mellom kommuner, eller mellom kommune og stat (som for eksempel for personer som er uten gyldig oppholdstillatelse i Norge.) Spørsmålet om relevans handler med andre ord om at de aktuelle tjenestene for denne gruppen rusavhengige er organisert i henhold til lokalt forankrede rettigheter. Mange av tjenestene er organisert som kommunale ansvar og skal derfor gis og mottas av kommunen brukeren er hjemmehørende i. I tillegg avhenger relevans av kulturell nærhet, altså at 24SJU er innrettet slik at det for brukere er troverdig at de ansatte vet sånn omtrent hvordan livet kan arte seg og oppleves fra deres eget ståsted.

I tjenesteapparatet er uttrykket «hjemmehørende» et synonym for bostedsregistrering. Mange problemer oppstår fordi kartet som tegnes av bostedsregistrering ofte stemmer dårlig med terrenget. Noen brukere er plassert på kartet på en måte de opplever som

Der brukere likevel befinner seg når det går dårligst.


vilkårlig, for eksempel på siste adresse for et kortvarig opphold hos en fosterfamilie, i en lang rekke av ikke-fungerende løsninger. 24SJU kan øke tilgjengeligheten til tilbudene brukere har rett til i hjemkommuner, ved å bidra til at de gjenfinner hverandre og at misforståelser oppklares.

24SJU bidrar som samspiller også ofte til å avklare tilhørighets-forhold som trolig alltid vil stå i veien for at hjelp mottas, selv om den tilbys. Målgruppen inneholder en vesentlig andel mennesker med uklare rettigheter eller rettighetsfattigdom. Det kan for eksempel handle om irregulær migrasjon hvor personen har opplagte behov og iallfall humanitært begrunnet rett til bistand. Ved å spille sammen med ulike aktører kompenserer 24SJU i noen grad for uklarheten om hvor ulike ansvar og forpliktelser hviler.

Samspill mellom aktører krever ikke bare tillit, ønske, vilje, og opplevd nytte. En viktig faktor for smidig samspill er at aktører har anledning til å snakke med hverandre og utveksle observasjoner, opplysninger, fortolkninger eller vurderinger. I 24SJU sitt arbeid på dette området har gjeldene regler med hensyn til personvern og taushetsplikt, eller fortolkninger av regelverk på dette området, vært en tilbakevendende barriere. Ulike instansers ulike fortolkning av regelverket for utveksling av brukerinformasjon får i altfor stor grad bestemme hvor godt dette viktige samspillet kan ivaretas.



Tema 5: Å jobbe i 24SJUVi har karakterisert 24SJU sin arbeidsmåte som en hybrid langs flere akser. Tross flerfaglig personalsammensetning arbeider vi blant annet med en felles forståelse av forbindelsen mellom akutt eller kortsiktig hjelp og ivaretakelse, og de mer langsiktige endrings- mulighetene gjennom oppfølging.

Det betyr ikke at synet på det metodemessige fellesgodset er ensartet i personalgruppa. I tillegg til å romme ulike fagtradisjoner innebærer 24SJU et forsøk på å kombinere elementer som tilsyne-latende ikke lar seg forene så lett, så som værestedsmodellens credo om at brukere må eie arenaen, og den bærende ideen i 24SJU om å gjøre spesialistkompetanse tilgjengelig i gatas lavterskelsetting. 24SJU rommer som mange andre tiltak spenningsfylte diskusjoner om tålmodighet og hjelpesyke og om grenser og krav. Diskusjonene antyder også faglige og disiplinære grenser for eksempel mellom sosialt arbeid på rusfeltet og helse- og omsorgsarbeid i psykiatrien. I et tiltak som 24SJU lades disse diskusjonene på spesielle måter av forhold som også handler om hvordan det er å ha en slik arena som sin daglige arbeidsplass.

Mange typer arbeid innebærer innsyn i andres alvorlige vanskeligheter, desperasjon, fare for liv og helse, utsatthet for vold, mishandling og opprørende urettferdighet. I likhet med ansatte andre steder vil man på 24SJU kjenne på maktesløs tilkort- kommenhet, hjelpeiver, og fare for å overta brukeres problemer eller fremme løsninger som ikke er eid. Et tiltak kan ha en sterk ideologi på å være bevisst og ikke gi ukritisk etter for sin egen hjelpetrang. Samtidig er behovet for å bistå, være der for, handle, gjøre noe med, en helt nødvendig kraft i arbeidet. Det stiller sterke krav til å kunne sortere og fortolke i det daglige.

Arbeidsmåtene vi har beskrevet i dette heftet, og spesielt det store rommet for individuell vurdering av egnede aktiviteter i


kontakten mellom brukere og ansatte, skaper noen særlige spenninger og dilemmaer medarbeidere kan finne seg selv i. Her vil vi peke på tre:

For det første er det en gjennomgående utfordring i 24SJU å finne en balanse mellom oppgaver man gjerne vil forfølge, og oppgaver som prioriterer seg selv. 24SJUs øyeblikksomsorg og ivaretakelse utløses av henstillinger fra brukere i akutte situasjoner, eller tegn på at «noe må gjøres». Det gir seg selv at akutte situasjoner må utløse handling, men det er ikke alltid åpenbart hvor akutt en situasjon er, hvordan den skal møtes, eller hvem som skal gjøre det.

På den annen side kan akutte situasjoner i et tiltak som 24SJU faktisk dreie seg om liv og død. Slike vurderinger kan bli spenningsfylte i kollegafellesskap der ad hoc oppgaver kan stå i veien for andre oppgaver «alle» gjerne vil få prioritere. Inndelingen av vaktlag i innevakt og utevakt som vi har beskrevet tidligere, har lettet på trykket i personalet og forbedret oppfølgingsarbeidet. Men det er ikke mulig å holde på denne inndelingen uansett situasjon og dermed forblir dette en viktig utfordring.

For det andre settes en faglig begrunnet ideologi om å møtes som hele og likeverdige mennesker i spenn av åpenbar og ekstrem ulikhet i livssituasjon og perspektiv. Det som for brukere er pågående personlig belastet og belastende livserfaring, er for den ansatte et fagområde. Dette gjelder også når medarbeidere i sin personlige livshistorie har såkalt bruker- eller pårørendeerfaring. Idealet om å møtes som hele, likeverdige mennesker må finne en vei gjennom denne asymmetrien.

Dessuten må man anerkjenne og respektere forskjellen på å «vise noe av deg selv» som ansatt fagperson i relasjon til brukeren, og som bruker å bli forstått som en hel person enten man vil eller ikke. Det å utvikle en god relasjon til brukere står uansett helt sentralt. Da kan spørsmål om hvor grensen går mellom nødvendig

Vanskelig å vite hva som er tegn på at det gjøres en god jobb.


engasjert og utilbørlig privat bli et vanskelig tema å håndtere.For det tredje får det å arbeide med så stort faglig skjønnsrom

noen interessante konsekvenser for arbeidsfellesskapet. Når aktiviteten skal innrettes etter brukerens situasjon og med vekt på brukerens eierskap til prosessen, blir det avgjørende hvordan medarbeiderens vurderer brukerens presentasjon av seg selv og sin situasjon, sine ønsker og ambisjoner. Det blir dessuten umulig å konkretisere på forhånd akkurat hva som er godt arbeid. Ansatt og bruker blir på et vis begge sårbare for den andres skjønn.

Siden medarbeidere er forskjellige blir også brukeren prisgitt en viss vilkårlighet – for eksempel hvem det er som er på jobb den aktuelle dagen hun eller han kommer innom 24SJU. Men brukere kan naturligvis lese av og lære seg systematiske forskjeller i ulike medarbeideres handlemåter.

For medarbeideren blir kvaliteten på eget arbeid preget av hvordan brukeren presenterer seg og agerer. I tillegg blir det vanskelig å vite hva som er tegn på at det gjøres en god jobb. Samme oppgave kan noen ganger ha stor og noen ganger liten verdi, siden det avhenger av brukerens utgangspunkt og situasjon. Hver enkelt medarbeider gjør stadig vurderinger som har potensielt alvorlige konsekvenser for brukeren, og som dessuten får direkte og indirekte konsekvenser for kolleger, både på kort og lang sikt. Endelig vil både medarbeidere og brukere fortolke på hver sine måter alle de vurderingene som jevnt og trutt foregår i fellesskapet (se «Forskjell og fellesskap», over).

Når mange beslutninger må fattes raskt, og med lite rom for gjennomtenkning, blir den såkalte magefølelsen en viktig rettesnor. Med magefølelse mener vi den spontane og ikke-reflekterte utløsningen av nesten automatiserte faglige handlemåter, basert på raske og ofte ubevisste observasjoner, uttrykt i fortolkninger vi bare kjenner som en fornemmelse – en nesten kroppslig «hunch». Med tanke på de potensielle konsekvensene er det ikke så rart om medarbeidere iblant utvikler mageknip, for å bli i samme bilde.



En slik arbeidssituasjon krever store doser tillit mellom ansatte, men i tillegg også at det finnes rom for å reflektere over og begrunne det en foretar seg. Hvis ikke er faren stor for at det utvikler seg bakroms- og røykehjørnekulturer, der faglige vurderinger tolkes primært som utslag av personlige forskjeller mellom kolleger.

Spørsmål om grenserSlike diskusjoner kan fort melde seg i spørsmålet om grenser, om hvor grensen går mellom uakseptabel oppførsel og uttrykk som må kunne rommes, og om hvordan man reagerer når slike grenser krysses. Både personalgruppa og brukerne i 24SJU rommer ulike syn på dette. Det som for én er malplassert toleranse for trusler og sjikane, kan av andre sees som anerkjennelse av symptomer man ikke kan verken klandre folk for eller oppdra folk til å legge fra seg gjennom det som gjerne kalles tydelighet og grensesetting. Temaet får ladning blant annet fordi det kan handle om helse og sikkerhet, og fordi man i tilspissede situasjoner kan oppleve det som avgjørende at man ikke står alene, men er del av et team.

24SJU har som andre steder utarbeidet rutiner og retningslinjer for å håndtere ulike tilspissede situasjoner. Men siden situasjoner sjelden er entydige er det vel så viktig i 24SJU sin arbeidsmåte at beslutninger i slike situasjoner blir overveid mellom kolleger. Det vi tidligere har omtalt som miniteam er et viktig verktøy i å håndtere konsekvensene av disse forholdene. Miniteam er spontant organiserte møter mellom medarbeidere på vakt, der en situasjon eller beslutning diskuteres og begrunnes. En avgjørende vurdering kan være hvorvidt en aktuell situasjon faktisk er å anse som akutt og derfor krever omdisponering av medarbeiderne der og da. Både miniteam og de øvrige, som teammøter, personalmøter og personalveiledning bygger samtidig det faglige fellesskapets og den enkelte ansattes beredskap for å gjøre raske og viktige skjønns- vurderinger i komplekse situasjoner.

METODER 24SJU102

UTENFORSKAP OG NORMALITET 103

5Vi vil avslutte ved å knytte noen kommentarer til et tema vi har berørt glimtvis underveis. Det handler om gjengse beskrivelser og kategoriseringer av rusmisbruk og rusmisbrukere på den ene siden, og de bredere forståelsene av normalitet, sykdom og avvik på den andre. Og det handler om hvilke konsekvenser disse forståelses- måtene har for hvordan vi tenker og gjør helse- og sosialfaglig arbeid i dette feltet.

Vi har pekt på at 24SJUs karakter av å være hybrid blant annet er nødvendig for å overskride fremstillingen av rusavhengige som en særlig og på alle måter helt annerledes gruppe mennesker. Gruppen beskrives oftest i lys av den hovedforskjellen som gjør Dem til avhengige, syke, ødelagte eller avvikende, til forskjell fra uavhengige, normale, hele og sunne Oss. Slik forsvinner for det første de store individuelle forskjellene mellom personene i gruppen, for det andre noen grunnleggende trekk vi alle har felles i kraft av å være mennesker. For det tredje mister vi av syne alle de forskjellene og likhetene som handler om andre kategorier enn rus, det vi kan kjenne oss igjen i hos andre fordi vi er kvinner eller menn, unge eller eldre, nordlendinger, folk som liker jazz eller hunder eller tøffe biler eller høsten.

I forrige kapittel kommenterte vi som en uunngåelig dimensjon ved det å arbeide i 24SJU at det er umulig å si generelt hva som er

Utenforskap og normalitet

UTENFORSKAP OG NORMALITET104

godt arbeid. Både medarbeidere og brukere har selvsagt ofte klare ideer om hva det vil være fint å oppnå. Det har selvsagt også brukere, og ofte, men ikke alltid, sammenfaller de.

For eksempel kan det være bra å gjenopprette dialog mellom en bruker som har falt ut av behandling og institusjonen der behandling fant sted, og i mange tilfeller enda bedre om behand-lingen kan tas opp igjen. Men det kan også være svært bra å sove trygt én natt, eller gjennomføre en forsonende samtale med motparten i en konflikt. Å vite hva som er store og hva som er små seire krever kjennskap og innsikt i den aktuelle situasjonen. Det krever imidlertid også at man undersøker hvilke forestillinger man har med seg og tar i bruk – enten man vet det eller ikke – om hva som er bra, hva som er normalt, og hva som er verdig.

Hva er suksess?Vår tids måte å tenke om verdig og normal menneskelig integritet på, er gjennomsyret av idealer om individuell autonomi og uavhengig vilje, individuell og uavhengig styring av seg selv.Slik avhengighet i dag forstås innenfor behandling og bistand blant rusavhengige, er selve problemet at noe er galt med evnen til å berge seg selv, enn si styre og forvalte sitt liv. Rusmidlet har på et vis tatt det selvforvaltende jeg’ets plass. Når feltet vektlegger eierskap til egen endring, som vi har beskrevet at 24SJU og mange andre tiltak gjør, innebærer det at mye av tilnærmingen i virkeligheten forsøker å skape rom for egenviljen, finne og tenne den egne motoren.

Dette leder til noen av de mest gjenstridige paradoksene i arbeidet med mennesker som lever i krysningspunktet der psykiske skader og lidelser, rusavhengighet og sosiale problemer møtes. Vi vil peke på to:

For det første finnes det gode grunner til at mennesker med alvorlige rusproblemer i den gruppa 24SJU henvender seg til kan motsette seg den formen for bistand som har det normaliserte,


selvstendige og selvforvaltende individet som siktemål og innretter alt mot å fremelske denne ideelle autonomien i det daglige. Mange brukere har for eksempel erfaring for at det er mye større sjanse for å få det hun eller han trenger dersom en medarbeider i 24SJU, eller en annen profesjonell hjelper, tar kontakt med NAV enn om han gjør det selv. Andre kan helt ha forkastet det normale livet som et ideelt mål for endring – kanskje ut fra en opplevelse av at det er uoppnåelig. Samtidig ser hun eller han kanskje liten nytte i å betro dette overfor instanser som kan bidra med ting hun trenger, som for eksempel en periode utenfor aktiv rus, innlagt i behandling, for å hvile, siden hun oppfatter at disse hjelperne egentlig forventer radikal endring. For kanskje kan hun frykte at egen reservasjon overfor slike «hovedmål» vil forkludre tilgangen til verdifulle «delmål»?

For det andre er det nødvendig å anerkjenne og forstå at det finnes mennesker som på grunn av sykdom, tidlig omsorgssvikt og svikt i skole og tjenesteapparat sin håndtering, neppe har kompetansen de ellers ville ha fått gjennom skole og sosiali- sering, til å raskt veksle over i en selvforvaltende posisjon utenfor det nettet av forbindelser og kompetanser livet i rus og kriminali-sert utenforskap har skapt. Likevel forutsetter mange av de gode tiltakene vi har at en slik veksling må skje først, før helt avgjørende livsopprettholdende strukturer som bolig, aktivitet og sosial tilhørighet kan tas hånd om.

Samtidig er det kanskje slik at fellesskap om dagligdagse hendelser og ærender kan bidra til å lage små bekreftelser på normalitet, små rom med innlemmelse i det normale livet. Alle må lade mobilen. Alle må ha smør i grøten. Trolig kjenner alle som ferdes i rusfeltet, enten som brukere eller medarbeidere, hvilken erfaring av felles «vanlighet» som ligger i dette. Når 24SJU legger så stor vekt på betydningen av dagligdagse hendelser og ærender i arbeidsmåten er det et forsøk på å ta denne erfaringen innover seg,

Å normalisere kan bety å utvide fellesskapet.



og dyrke den. For i denne formen for fellesskap ligger det et potensiale for normalisering som stabiliserer mer enn å disiplinere, og som setter til side de tersklene for egenomsorg som er skapt gjennom år på utsiden av normaliteten og hvor slike levekår har styrt hvilken kompetanse man har tilegnet seg.

Å normalisere trenger med andre ord ikke å bety å kappe hæl og tå på den enkelte for å få foten til å passe inn. Det kan bety å utvide fellesskapet, insistere på at fellesskapet skal kunne romme mange slags former for normalitet. Suksess er i et sånt perspektiv å forstå som et samfunn, et fellesskap, som rommer større forskjeller, men som samtidig ikke tåler andres smerte som en slags toleranse for annerledeshet, men forplikter seg til å stille opp når noen rammes.

Diagnose, normalitet og kriseVi har i dette heftet skrevet om arbeid blant mennesker med samtidige rusproblemer og psykiske lidelser, det vil si om mennesker med det som ofte kalles komorbiditet, som en stund fikk merkelappen dobbeldiagnose. Disse ordene har vi likevel ikke brukt. Det er kan hende unødvendig å poengtere at dette valget henger sammen med grunnleggende forståelser av brukerne 24SJU er til for.

Vi vil likevel knytte noen kommentar til temaet diagnose når vi snakker om normalitet: Kanskje en av få tilgjengelige måter de mest utsatte rusavhengige kan ta gyldig og akseptert plass på i samfunnet. Å ta plass i samfunnets skjema for normalitet og avvik gjennom en psykiatrisk diagnose.

I hverdagen er 24SJU sterkt preget av det voldsomme «trykket» som følger av at brukere lever med, og involverer hverandre og 24SJU i, en form for utsatthet som skiller seg sterkt fra livssitua-sjonen til de fleste andre innbyggerne i Norge. Det kan daglig stå om situasjoner der forskjellen på liv og død er rystende vilkårlig. Ikke minst er denne vilkårligheten i uakseptabelt stor grad skapt av tjenesteapparatets vansker med å gi adekvat bistand til


mennesker med så omfattende sammensatte skader og problemer, som unndrar seg entydig kategorisering som for eksempel enten psykisk lidelse eller rusproblemer, enten sosiale problemer eller personlige. Dette skaper en situasjon der det kan virke bedre å få en klar helsefaglig og tjenesterelatert merkelapp med lite håp om vesentlig bedring, enn å befinne seg i grenseområdene mellom tjenestesektorer og tilhørende kategorier, og dermed ikke passe inn under noen.

Noen vesentlige utfordringer knyttet til vekten på medisin og psykiatri i det eksisterende tilbudet bør trolig få større oppmerk-somhet. Fra rusavhengiges perspektiv kan det å ta plass i det medisinsk-psykiatriske diagnoseapparatet og innordne seg den behandlingen som forskrives der likevel være et mindre attraktivt alternativ enn vi kanskje forventer. Det kan fortone seg som en invitasjon til å forsake kjente og foretrukne stoffer man selv et stykke på vei råder over, til fordel for et regime andre bestemmer, med medikamenter man ikke kjenner eller kanskje misliker. Slik kan et normalt liv for rusavhengige med psykiske skader og lidelser fremstå som et valg mellom å være herre over egen elendighet, og å få sin elendighet regjert av andre.

Hva skjer når det vi over kalte det daglige trykket ved 24SJU møter ideer om normalitet? Vi er redd for at utbredte urealistiske forestillinger om hva normalitet og et normalt menneske er kan være farlige. Forestillinger om normalitet som autonomi og rasjonell kontroll over seg selv og sitt eget liv forpurrer og forkludrer rusavhengiges mulighet for å bedre sin situasjon. Dette fordi de bærer med seg implisitte forutsetninger ingen kan leve opp til, selv om det tilsynelatende er nettopp det normale mennesker kan. For hvem er helt og fullt sin egen herre? Hvem styrer hver betydningsfulle detalj av hverdagslivet gjennom nøye overveide beslutninger og «valg»?

Hva som oppfattes som normalt bør forstås i kontekst. «Hva er normalt i hvilke situasjoner?» er et bedre spørsmål enn «Hva er


normalt?» Vi har lagt vekt på at intensjonen om å bidra til endring kan undergrave øyeblikksomsorgens egenverdi. Dette bygger på en annen dimensjon ved normalitet som det er viktig å fremholde, nemlig «Hva er normalt når du er i krise?» I krise vil de fleste av oss konsentrere oss om det vi rår over av ressurser her og nå fremfor hva vi kan komme til å rå over i fremtiden. Vi retter oss inn mot akutte behov, og å få møtt disse. Det er normalatferd i krise.

Mange av 24SJU sine brukere lever i mer eller mindre kontinuerlig krise. Denne parallellen bør få oss til å reflektere over hvor lite tid og lave kostnader vi ser ut til å forvente at de mest utsatte rusavhengiges kriser krever, og over hvordan urealistiske ideelle fordringer ser ut til å styre hva vi regner som akseptable forventninger for endring og bedring.

METODER 24SJU110

EPILOG 111

Hvordan havnet vi her? I dette krysset? Og når jeg nå så tydelig poengterer at vi er i et kryss, må det ikke tolkes i metaforisk forstand. Vi er simpelthen i et virkelighetens veikryss med de dertil hørende faktiske ting. Det fuktige gatelegemet under oss. En grønn, bulkete Opel Corsa fra 1995 på tomgang. Ventende på grønt lys. Her står vi altså, i krysset Colletts gate Geitemyrsveien. Videre ned Collets gate er det sykehjem, Hospice, kommunale leiligheter, søknader om livsopphold, amputerte høyreben og 80 mg metadon. Men det er ikke dit vi skal. Vi skal inn Geitemyrsveien og til høyre ned ved Lovisenberg sykehus.

Vi er Sosialarbeidere i Kirkens Bymisjon. Vi er på hjemmebane. Vi er omreisende selgere i elendighetens bakevje. Vi er Kirsti og Håkon. Vi kommer fra Sentrum. Vi har fått en telefon fra en tilfeldig forbipasserende, som hørte en kvinnestemme fra bunnen av en container og det var på denne telefonen vi rykket ut. Telefonen gjaldt «Siri». Det hadde skjedd noe den tilfeldige forbipasserende ikke helt forsto og lurte på om vi hadde tid til å forsøke å forstå litt mer. Det hadde vi og det skal jeg komme tilbake til, men først litt mer om «Siri»:

Født i en forstad til Oslo i 1970. Flink og stille på skolen. Familie-problemer. Mor dør. Diagnostisert første gang 11 år gammel med tvangstanker og depresjon. Senere Modum bad for spiseforstyr-relser. Dagpasient i psykiatrien. Faller under radaren fra helsevesen og NAV fra tidlig i 20 årene. Eier et kondemnabelt, ubeboelig hus. Bor under en busk i Gardeleiren, i en båt, i et parkeringshus, på tilfeldige sofaer, kort sagt: Rundt omkring og ingensteder. Utsatt

Epilog: Å vente

EPILOG112

for omfattende vold. Men hun er kul og har en god estetisk sans. Kan betraktes som et enmanns omreisende teater. Til tider av den makabre sorten.

Kvelden før hun havnet i containeren ble hun skrevet ut fra Dalsbergstien hybelhus og utestengt for 3 måneder. Hun forsvant derfra opp gaten, litt uvisst hvordan, til Nattergalen hvor hun etter kort tid fikk en blomsterpotte i hodet av en av Nattergalens beboere, før hun sjanglet ut igjen i natten og søkte tilflukt i en container hvor hun etter hvert sovnet. Eller så husker hun ikke helt hva som skjedde. Hun forsvant i hvert fall ut av bevisstheten, uvisst hvor lenge, før denne tilfeldig forbipasserende bøyde seg over container-kanten og sikkert spurte hvordan det gikk der nede? Hun må ha fått svart for seg, for denne tilfeldige forbipasserende fikk ringt oss og forklart at det lå en dame på bunnen av en container som nettopp ville ha tak i oss. Jada, henne kjenner vi, hadde vi svart og satt oss i bilen.

Kort oppsummert handlingsreferat forut for hendelsen ved containeren: Etter en del fram og tilbake ble vi kjent. Kaos. Vondt i ryggen. Vondt i ryggen, sier du? Vondt i ryggen er konkret. Der kan vi være behjelpelige.

Første innleggelse på Ullevål via ambulanse, etter hun hadde injisert dolcontin for å døyve smertene i ryggen. Dette med dolcontin er en sjelden foreteelse i «Siri»s liv. «Siri» er en dame som injiserer pluss og helt sjelden minus. Hun nektet da plent å utføre røntgenundersøkelser eller følge sykehusets anbefalinger. Skrevet ut til Gatehospitalet, hvor hun ble rastløs og stakk uten å ha noe sted å gå til.

Andre innleggelse via en beboer i boligtiltaket Schandorfs- gate. Vi hadde i mellomtiden foretatt de nødvendige røntgen- undersøkelsene, med god hjelp av politiet og andre, slik at syke-huset kunne iverksette den rette behandlingen. Tok medisiner noen dager før hun begynte å lure unna. I stedet tok hun sine vante medisiner, inviterte inn gjester på rommet, før Securitas oppløste

EPILOG 113

festen og «Siri» dro videre. Også denne gangen uten noen plan for hvor hun skulle dra.

På fagspråket heter det: Infeksjon i mellomvirvelskive; lumbal og Staphylococcus aureus som årsak til sykd. Klass. i a. kap.

Hva gjør vi nå?Vi sa hei og la til hvordan går det. Som om det er nødvendig å

spørre en dame på bunnen av en container om hvordan det går. Vi fikk antagelig dette til svar også. Hun var på dette tidspunkt utestengt fra Natthjemmet, Dalsbergstien, 24SJU. Hun er ikke lenger velkommen som gjest på Nattergalen og kastes ut av lege-vakten. Hun er utvist fra Oslo sentrum. Fra verden. Hun er forbudt.

Og hva gjør vi da? Ikke sjelden besvares disse akutte problemene med å vente. Selv det mest akutte av alle akutte steder, det stedet de færreste oppholder seg uten å absolutt trenge det – legevakten – starter med et lengre opphold på venterommet. Finnes det noe annet sted man opererer med egne venterom, ikke bare et enkelt venterom, men venterom innenfor venterommet igjen? Så endelig får man treffe den som styrer over tiden, over ventingen, syke-pleieren, legen, overlegen, som etter en mer eller mindre vellykket samtale plasserer den ventende i en ny retning, en ny kø, i en ny ventesituasjon. I en behandlingskø, en ny samtale, nye prøver hvor svaret vil foreligge om tre uker.

Og så, ganske så plutselig, er man der, ventingen er over, man er til behandling for eksempel i psykiatrien, hvor behandlingen i stor grad handler om å vente. Man venter på middag, man venter på medisiner, man venter på at medisinene skal virke, man venter på legen, man venter på å endelig slippe ut.

VEDLEGG114

Behandlings- institusjoner rusSamarbeidet med behandlings-institusjonene er knyttet til to viktige funksjoner.

For det første fanger vi opp folk som «snubler» i løpet av behandlingsforløpet. Å snuble er en del av et behandlingsforløp, men altfor ofte fanges ikke folk opp raskt nok. De blir til slutt skrevet ut fra institusjonen eller må gjennom et mer eller mindre langvarig avrusningsopphold som kan vanskeliggjøre eller forverre kontakten med behandlingsinstitusjonen. Å forebygge overdoser er også veldig viktig. 24SJU’s tilgjenge-lighet gjør at vi er der og møter folk raskt i en situasjon hvor sjansen for overdose er stor.

For det andre kan vår kunnskap om behandlings-insti-tusjonene og hva de tilbyr bety mye for den enkelte i den tidkre-

vende og vanskelige prosessen det ofte er å få tro på at behandling kan nytte. Kjennskap til behandlings-stedet gjør at håpet om å klare å gjennomføre behandlingen blir større. Vi har samarbeid med:

�Tyrilistiftelsen, alle avdelinger � Stiftelsen Fredheim �Veslelien, Kirkens Bymisjon

Oslo � Statens klinikk for

narkomane, Hov i Land � Incita (Helseforetaket Incita

AS) �Aleris (Aleris Helse AS) �Manifestsenteret �Biri Treningssenter �Origosenteret, Kirkens

Bymisjon Oslo �Vestfoldklinikken �Avdeling Ung OUS (Oslo

Universitetssykehus) �Fossumkollektivet �Borgestadklinikken Blå Kors �Klosteret (Akershus universi-

OVERSIKT OVER SAMARBEIDSAKTØRER

Vedl

egg:

VEDLEGG 115

tetssykehus HF, Avdeling for rus og avhengighet, ARA)

� Langørjan Gård, Bue Stiftelsen �Riisby Behandlingssenter �Trasoppklinikken � Stiftelsen Guts, Drammen �Blå Kors �A-Senteret, Kirkens Bymisjon

Oslo � Incognito Klinikk �Holmen, Kirkens Bymisjon

Oslo � Stensløkka ressurssenter

Sykehus, avrusing, helseregioner Her har samarbeidet flere formål. Samarbeidet med somatiske sykehusavdelinger fremmer muligheten for at folk blir på avdelingen så lenge som nødvendig for å fullføre behand-ling. Det kan for eksempel handle om ortopedisk (operasjon av abscesser) eller infeksjonsmedisinsk behand-ling (alvorlige infeksjoner som må behandles intravenøst med antibiotika). Vi bistår både med kunnskap om hvordan pasienten best kan møtes, men også ved å trygge helsepersonell på at det

faktisk er nødvendig med såpass mye smertelindring og medika-menter for å hindre abstinens, noe som ellers fort fører til at pasienten skriver seg ut. Det er også viktig her at vi kan overta og følge opp medisineringen når pasienten skrives ut.

Vi har også bred kontakt med avrusningstiltak og -avdelinger, ikke bare i Oslo og Akershus, men over hele landet. Flere drar rett til avrusning i forbindelse med hjemreise og tilbakeføring til hjemkommune for behandling og oppfølging. Også Frelsesar-meens Gatehospitalet er en veldig viktig samarbeidspartner. Her kan vi for eksempel få inn folk for en periode med riktig ernæring for underernærte, opp-trapping på metadon eller nød-vendig medisinsk behandling når ordinær sykehusinnleggelse ikke er aktuelt for brukeren. Overfor akuttpsykiatrien kan vi jobbe for frivillig innleggelse for om mulig å få til en utredning og vurdering. Vi har også samar-beid når de vet at vi kjenner en pasient som er blitt tvangsinn-lagt og kan ringe oss når de

VEDLEGG116

trenger informasjon, hjelp, vurdering, også når pasienten ønsker å skrive seg ut etter to til tre dagers opphold. Endelig samarbeider vi med mange LAR-avdelinger, som oftest ved at vi sender søknad til LAR samtidig med at vi starter opptrapping på Subutex. Vi kan gi medisiner i inntil tre måneder i påvente av vedtak og opptak i LAR. Dette benytter vi oss ofte av.

Innenfor sykehus/avrusing og helseregioner har vi samarbeid med:

�Gatehospitalet (Frelses- armeen)

� Sørlandet sykehus HF, avd. rus- og avhengighetsbehandling, enhet for rus- og psykiatri, Kris-tiansand

�Avrusningsklinikk ved Ul-levål universitetssykehus (Oslo Universitets-sykehus HF, avd. for rus- og avhengighetsbehandling, ARA)

�Avrusningsklinikk ved Aker universitetssykehus (Oslo Uni-versitetssykehus HF, avd. for rus- og avhengighetsbehandling, ARA)

�Avrusningsklinikk ved Ahus (Akershus Universitetssykehus

HF, avd. for rus- og avhengig-hetsbehandling, ARA)

�Blå Kors Sør Rehabilitering AS, avd. Arendal

�Vestre Viken HF Avgiftnings- og utredningsseksjon AURA Bærum

� Infeksjonsmedisinsk avdeling, Ullevål Universitetssykehus (un-der OUS)

�Ortopedisk Poliklinikk, Ullevål Universitetssykehus

�Akuttpsykiatrisk seksjon, Ullevål Universitetssykehus

�Akuttpsykiatrisk avdeling, Ahus (Akershus Universitets-sykehus HF)

� Lovisenberg Diakonale Sykehus, flere avdelinger (bl.a. psykiatrisk akuttavdeling, Vor Frue Hospital)

�Diakonhjemmet Sykehus, flere avdelinger (bl.a. Voksenpsykiatrisk avdeling Vin-deren)

�Avdeling for Plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, OUS Rikshospitalet

� Infeksjonsmedisinsk avdeling, Ahus (Akershus Universitets-sykehus HF)

� Stiftelsen P22 �Ortopedisk avdeling, Ahus

VEDLEGG 117

(Akershus Universitetssykehus HF)

� Seksjon illegale rusmidler (IR), Ahus (Akershus Universi-tetssykehus HF)

�Aleris (Aleris Helse AS) �Gatehospitalet (Frelses-

armeen) � LAR-Øst (Legemiddelassistert

rehabilitering i Oslo) � LAR-Midt (Legemiddel-

assistert rehabilitering i Trondheim)

� LAR-Ahus (Legemiddel- assistert rehabilitering, Akers-hus)

�Drammen Sykehus, Vestre Viken HF

�Blakstad Sykehus, Vestre Viken HF

�Gaustad Sykehus (Oslo Universitetssykehus)

Distriktspsykiatriske sentre (DPS) Først og fremst samarbeider vi i ansvarsgrupper hvor DPS også er representert. Vi kan også ha samarbeid med DPS hvor vi har en «kriseplan», det vil si at vi observerer om folk er i ferd med å bli syke og da eventuelt må innlegges på tvang for å

få medisiner, eller at vi kan gi medisinene på 24SJU når de har vedtak om depot-medisinering. Vi har samarbeid med DPS på:

� Søndre Nordstrand �Vindern � Lovisenberg � Josefinesgate �Grorud �Ryen

Sentrale Oslo-aktører i feltet

� Prindsen Mottakssenter (Oslo Kommune, Velferdsetaten): Samarbeid om Oslo-tilhørende. Det er ytterst sjeldent og i helt spesielle tilfeller at vi tilbyr overnatting til en vi vet har vært eller er i kontakt med Prindsen mottakssenter og får oppfølging derfra.

�Uteseksjonen (Oslo Kom-mune, Velferdsetaten): Veldig tett samarbeid om de yngste brukerne, men også noen av de godt voksne som trenger mye. Utveksler erfaringer og samar-beider for eksempel om hvem som skal sørge for å følge folk hjem, til behandling etc.

� Sykepleie på hjul, Fransiskus-hjelpen: Tilgjengelig og nyttig

VEDLEGG118

samarbeidspartner. Stiller som oftest opp når vi for eksempel trenger å bringe medisiner til en som ikke klarer å komme og hente selv.

�Evangeliesenteret: 24SJU formidler når brukere ønsker kontakt for behandling.

�Feltstasjonene (Oslo Kommune, Velferdsetaten, samt Frelsesarmeens feltpleie-stasjon i Urtegata): Omfattende samarbeid hvor vi blant annet kan følge brukeren over lang tid for å sikre oppfølging og stell av alvorlig infeksjon/sår.

Lavterskel eller midlertidig botilbudLavterskel eller midlertidig botilbud har vi kontakt med både i forbindelse med at folk trenger midlertidig bolig og når vi følger opp vedkommende videre i boligen.

�Frelsesarmeens Heimen, Den Åpne Dør, Bosatt og Urtegata

�Exit �Thereses hus �Dalsbergstien hus �Marcus Thranes hus � Ila hybelhus �Fagerborg bo- og omsorgs-

senter

�Fredensborg bosenter � Lassonløkken rehabiliterings-

senter � Liakollen rehabiliterings-

senter � Syningom omsorgssenter �Blå Kors rehabiliteringssenter

Østeråt �Adamstuen omsorgssenter �Østensjøveien hus �Natthjemmet i Oslo (Kirkens

Bymisjon) �Natthjemmet (Herberget,

Asker) �Vestre Hauger natthjem

(Bærum)

Varige botiltak �Flexbo (Oslo Kommune) � Schandorffsgate 4 (Oslo

Kommune) �ByBo (Kirkens Bymisjon, alle

boligtilbudene) �Vestre Hauger boliger

(Bærum)

ArbeidsmarkedstiltakLavterskel eller lett tilgjengelige arbeidsmarkedstiltak er veldig viktige for mange. Vi samar-beider med:

� Jobben, Frelsesarmeen � Lønn som fortjent, Kirkens

VEDLEGG 119

Bymisjon Oslo �Nyttig Arbeid (Oslo

kommune, Bydel Grünerløkka)

BydelerVi samarbeider med alle bydeler i Oslo. Bydelene er viktige og sentrale samarbeidspartnere med hensyn til brukeres økonomi, bolig (permanent eller lavterskel), og vedtak om behandlings- eller avrusningsplass. Det er lettest å få til samarbeid i de bydelene som har egne, erfarne ruskonsu-lenter. Samarbeid med bydelene omfatter:

�Gamle Oslo �Grunerløkka � St.hanshaugen � Søndre Nordstrand �Østensjo �Vestre Aker �Nordre aker �Frogner �Alna �Bjerke �Grorud �Ullern � Stovner �Alna �Bjerke � Sagene

Når brukere er formelt hjemmehørende utenfor Oslo samarbeider vi med stedlige NAV, sosialkontorer og rus-tjenester på samme måte. Slikt samarbeid har til nå forekommet med:

�Ålesund �Fredrikstad �Kristiansand �Asker � Sandvika �Modum �Tønsberg �Bodø �Nesodden � Lillestrøm �Follo (Ski, også Ski DPS) �Eidsvoll � Levanger �Trondheim �Halden �Bergen �Vestby �Askim � Jessheim

AsylmottakSamarbeid handler oftest om at vi hjelper folk tilbake til mottak/ventemottak. Dette kan være eneste mulighet til å komme seg vekk fra gata, få nødvendige medisiner (subutex, anti-

VEDLEGG120

psykoti, angstdempende) og an-nen helsehjelp. På gata risikerer enkelte hjemsendelse på tvang i en situasjon hvor deres helse-tilstand er veldig dårlig. Vi har også bistått i forbindelse med anke på utvisningsvedtak eller annen hjelp. Vi har samarbeid med asylmottak på:

�Rjukan �Tønsberg �Gjøvik/Raufoss

Ambassader24SJU formilder kontakt til hjemlands ambassader der brukere ønsker hjelp til dette, for eksempel der ambassaden kan yte hjelp til å finne ressurser til hjemreise. Vi har hittil vært i kontakt med ambassader for følgende land:

� Storbritannia � Polen �Romania �Marokko

Brukerorganisasjoner �Foreningen for human

narkotikapolitikk (FHN) � ProLAR (Nasjonalt forbund for

folk i LAR) � Stiftelsen Retretten

�WayBack

Andre �Bring, Postens bedrifts-

tjeneste: Samarbeid om å legitimere for folk uten legitima-sjon slik at de får ut penger.

� Jernbanetorget Apotek: Der vi ringer inn resepter, alle medisiner kjøpes inn her.

�Helse- og Sosialombudet: Melder inn saker.

� =Oslo: Henviser brukere til oss.

�Fastleger i Oslo og over hele landet: Samarbeid om utredninger, henvisninger, medisiner, avklaringer, reetablering av kontakt, etc.

� Lavterskel helsetiltak der de finnes rundt om i landet. Spesielt når det dukker opp folk i Oslo som vi antar har vært i kontakt med lavterskeltilbud på sitt hjemsted der dette eksisterer. De har ofte god kunn-skap og også god relasjon til brukeren og kan være det tiltaket som bidrar til at folk reiser hjem igjen. Da følger de brukeren videre.

� Politi: Tilkalles iblant i akutte situasjoner og/eller ved tvangsinnleggelser.

VEDLEGG 121

�Oslo legevakt: Henvisninger begge veier.

�Barnevernvakten: Når det dukker opp mindreårige eller når noen etterlyses.

� Sosial Vakttjeneste: Henvis-ninger begge veier.

� Psykiatrisk legevakt: Mest når vi mener folk må få en vurdering for innleggelse.

� LASSO (Legemiddelassistert skadereduserende substitu-sjonsbehandling, Oslo kommune): Samarbeid i forbindelse med folk som får lavterskel subuxone-behandling (LAR), men som må hente hos oss fordi vi har enda mer fleksibel henteordning.

� Sprøyterommet (ved Prindsen mottakssenter, Oslo kommune, Velferdsetaten): Samarbeid om enkeltbrukere.

�Ambulant team (ved Prindsen mottakssenter, Oslo kommune, Velferdsetaten): Kan også bistå med å hente og bringe folk og medisiner.

�ACT/FACT Team i bydeler: Samarbeid om felles brukere.

�MAR-avdelingene (Medika-mentassistert rehabilitering, Oslo kommune): Kan hente me-

disiner der og også følge brukere som deltar i aktiviteter.

� Pro Sentret (Oslo kommune): Samarbeid om enkeltbrukere.

�Advokater: Samarbeid om enkeltbrukere.

�Brukerutvalget på Akershus universitetssykehus (Ahus): Hatt møte og bruker dem når vi trenger støtte i forbindelse med søknad om for eksempel metadon.

� Skatt Øst: Følger folk når de må ha tak i fødselsattest for å få ordnet pass/legitimasjon, når vi trenger å få tak i attester, etc.

�Fengsler/Kriminalomsorgen: Samarbeid om besøk, oppfølging av medisinering, m.m.

�TAKO-senteret (v/Lovisenberg Diakonale Sykehus): Kan henvise og følge brukere som trenger særskilt tannbehandling.

�Oslo kommunale tannlege-vakt: Følge brukere til tann-behandling.

�Fürst Medisinsk Laborato-rium: Nærmeste avdeling for oss i forbindelse med blodprøver/urinprøver, m.v.

�Krisesentre: Sjelden, men har hatt samarbeid om enkelt-brukere.

VEDLEGG122

�Høyskoler innen helse- og sosialfag: Studenter og hospi-tanter i praksis, og 24SJU bidrar med undervisning/foredrag.

� Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo: 24SJU mottar studenter i praksis.

�NAV, karriereutvikling: 24SJU mottar hospitanter.

�Overnattingstilbud for fattige tilreisende, Kirkens Bymisjon og Røde Kors: Samarbeid om folk i deres målgruppe.

Kirkens Bymisjons virksomheterDet er en styrke å kunne samarbeide med mange relevante virksomheter og tilbud innenfor egen organisasjon. Vi samarbeider med Bymisjoner der de fins ellers i landet, og med Bymisjonsvirksomheter i og rundt Oslo. Noen er nevnt under relevante overskrifter over, men samlet gjelder dette følgende virksomheter:

�A-senteret, rusbehandling: Når poliklinisk behandling er aktuelt.

�Holmen, rusbehandling:

Samarbeid i overgang fra behandling til bolig eller fra avrusning til behandling.

�Origosenteret, rusbehandling. �Veslelien, rusbehandling. �Enga bo, omsorg og rehabili-

teringsinstitusjon: Intensjons-avtale. Ukentlig rådgivning og veiledning til personalet, men også oppfølging av beboere vi kjenner for å støtte den vanskelige overgangen fra gata til permanent botilbud.

�Natthjemmet i Oslo, akutt-overnatting for kvinner i prosti-tusjonsmiljøet: Intensjons- avtale. Vi kommer dit en formid-dag i uka for å følge opp allerede kjente kvinner eller knytte kontakt med nye kvinner og bygge relasjon.

�ByBo, drift og utvikling av boliger med oppfølging: Vi bosetter folk i ByBo og vi følger opp folk og samarbeider om oppfølging i boligen. Vi har også folk som bor i ByBo og henter medisiner hos oss. Dette kan være fordi de er utestengt på apoteker eller hjemmesyke-pleien nekter å gi dem medisiner i egen leilighet.

�Nadheim senter for kvinner

METODER 24SJU 123

124

BAKSIDEN

MANGLER TEKST.

VEDLEGG 125

og menn med prostitusjons-erfaring: Skal blant annet ha samarbeid med dem nå når de bruker Møtestedet (i 24SJU’s nabolokale) som nattkafe, da de kan henvende seg ved behov.

� Lønn som fortjent, lavterskel-tilbud arbeid.

� SAFIR Frivilligsentral for folk i rusfeltet: Folk i LAR som trenger noe å gjøre på dagen og som ønsker å holde seg rusfrie.

� Sporet, tilbud på Oslo S: Henviser aktuelle brukere til 24SJU.

�Møtestedet i Oslo, kafe for mennesker i rus- og gatemiljøet i sentrum: Henviser aktuelle brukere til 24SJU.

�Gatejuristen: Omfattende samarbeid i enkeltsaker, spesielt saker som gjelder brukere som ikke er formelt bosteds- tilhørende i Oslo.

�Helsesenteret for papirløse migranter: Omfattende samarbeid om personer som tilhører deres målgruppe.

�Unikum, arbeidsmarkedstiltak: 24SJU tar i mot hospitanter.

Bak døra til 24SJU kan de mest utsatte rusavhengige i Oslo sentrum møte psykolog, lege og sosionomer, få havregrøt, vaske klær eller ta en dusj, få hjelp til å ringe NAV, avtale ansvarsgruppemøte, få bistand til å komme tilbake til et brutt behandlingsforløp, lade mobiltelefon, få følge til postkontoret, eller bare sitte ned. Prate. Hvile.

Mennesker i aktiv rus i kombinasjoner med psykisk og somatisk sykdom, hjemløshet, sosial eksklusjon og stigmatisert utenforskap regnes gjerne som vanskelige å nå med hjelpetiltak. De fleste har en historie med gjentatte brudd og op-plevelser av svikt og svik både i private relasjoner og i møter med hjelpeapparatet. Håp og ønsker om endring er ofte tynnslitte og derfor flyktige.

24SJU er innrettet for å møte dette ved å gjøre tilgangen til bistand av svært ulik art så umiddel-bar og fleksibel som mulig. Denne boka beskriver hvordan 24SJU har arbeidet siden oppstarten i 2009. Den plasserer tiltaket i et større faglig land-skap og diskuterer sentrale dilemmaer: øyeblikks-omsorg og endringsambisjoner, individualisering og felleskap, utenforskap og normalisering, hjelp og selvhjelp.

Documents

Tverrfaglig gatenært rusarbeid