Vinterstengt

JØ

RN

LIE

RHO

RST

VIN

TER

STE

NG

T

J Ø R N LI E R H O R S T (f. 1970 i Bamble) arbeider som etterforskningsleder ved Vestfold politidistrikt. Han debuterte som krimforfatter i 2004, og har utgitt seks kriminalromaner med politimannen William Wisting i hovedrollen. Hans siste kriminalroman, Bunnfall, ble nominert til Rivertonprisen i 2010.

OM DEN ENESTE ENE (2007):«Jørn Lier Horst har igjen skrevet en utmerket kriminalroman.»TERJE STEML AND, AF TENPOSTEN

«Den eneste ene føyer seg inn i rekken av det som nå er fire forbilledlige krimromaner.»KURT HANSSEN, DAGBL ADET

OM NÅR HAVET STILNER (2006):

«Knallbra fra Horst.»TERJE STEML AND, AF TENPOSTEN

«... en solid og skikkelig kriminalroman ...hvor det faktisk skjer noe helt fram til siste side.»KURT HANSSEN, DAGBL ADET

«En solid, ujålete og svært spennende politi-roman.»TURID L ARSEN, DAGS AVISEN

OM FELICIA FORSVANT (2005):

«... boken byr på et meget velutviklet, endog sofistikert plott. Her kommer overraskelsene tett som hagl.»AF TENPOSTEN

«... bra spenningskurve og temperatur.»VG

FO

TO

: CH

RISTIA

N E

LGV

IN

D E S I G N : K U L S E T H & C O

Anmelderne mener: OM BUNNFALL (2010):

«Strålende krim på dypt vann.» MORTEN ABRAHAMSEN, VG

«Blink igjen fra Horst.»TERJE STEML AND, AF TENPOSTEN

OM NATTMANNEN (2009):

«Nattmannen er en svært godt konstruert krim.»MORTEN ABRAHAMSEN, VG

«Tilhører kremen av norske kriminalforfattere ... Nok en utmerket kriminalroman fra denne velorienterte forfatteren.»TERJE STEML AND, AF TENPOSTEN

P OLI T IFØR S T EBE T J E N T W ILLI A M W I S T ING H A R S E T T GR OT E S K E D R A P FØR , M E N DE SPERA S JONEN HAN ER VITNE TIL I STAVERN DENNE HØSTEN, ER NY FOR HAM.

V I N T E R S T E N G T

9 7 8 8 2 0 5 4 1 6 5 6 7

«Å skrive realistisk politikrim fra samtiden er blitt en øvelse som krever stadig større kriminologiske ekspertkunnskaper. Det er slik sett naturlig at politisjefen Jørn Lier Horst er blitt Norges fremste forfatter i den krimsjangeren»HANS OL AV L AHLUM

Høsttåka ligger tett over kystlandskapet, og hyttene står med blinde vinduer mot den blygrå sjøen. Ove Bakkerud skal ha en siste rolig helg på sommerstedet før vinterstengningen. Men han kommer frem til en hytte i kaos, herjet av innbruddstyver. Og på nabohytta: en mann mishandlet til døde.

Politiførstebetjent William Wisting har sett groteske drap før. Men desperasjonen han er vitne til i Stavern denne høsten, er ny for ham. Som om noen har alt å vinne, og veldig lite å tape. Derfor er det mot hans vilje at datteren Line slår seg ned på en hytte ute i havgapet. Uroen blir ikke mindre etter hvert som de finner flere ille tilredte lik i den forlatte skjærgården. Og fra himmelen faller det døde fugler.

JØ

RN

LIE

RHO

RST

VIN

TER

STE

NG

T











FO

TO

: CH

RISTIA

N E

LGV

IN










9 7 8 8 2 0 5 4 1 6 5 6 7




JØ

RN

LIE

RHO

RST

VIN

TER

STE

NG

T











FO

TO

: CH

RISTIA

N E

LGV

IN








Rygg: ?? mm



9 7 8 8 2 0 5 4 1 6 5 6 7




JØRN LIER HORSTTidligere utgitt:

Nøkkelvitnet. Kriminalroman, 2004Felicia forsvant. Kriminalroman, 2005

Når havet stilner. Kriminalroman, 2006Den eneste ene. Kriminalroman, 2007

Kodenavn Hunter: Dobbeltspill (NRK Aktivum) 2008Kriminalteknikk. Vitenskapsbiblioteket, 2008

Nattmannen. Kriminalroman, 2009Bunnfall. Kriminalroman, 2010

Jørn Lier Horst

VinterstengtKriminalroman

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2011

www.gyldendal.no

Printed in SwedenTrykk/innbinding: ScandBook AB, Falun

Sats: Type-it AS, Trondheim 2011Papir: 70 g Norbook 1,6

Boken er satt med Sabon 10.5/12 pkt.Omslagsdesign: Bjørn Kulseth & Co.

ISBN 978-82-05-41656-7

1

Tåka drev inn fra havet i spredte flak. Den ble liggendesom damp over den våte asfalten og laget små glorier rundtgatelyktene.

Ove Bakkerud kjørte med én hånd på rattet. Mørketpakket inn landskapet rundt ham.

Han likte denne tiden av året; før høstløvet falt. Den sisteturen ned til hytta i Stavern, for å spikre lemmer foran vin-duene, dra båten på land og stenge for vinteren. Det varnoe han så fram til gjennom hele sommeren. Det var hanshelg. Selve jobben tok ikke mer enn et par timer på søndagettermiddag. Resten av tiden var hans.

Han senket farten, svingte av fra hovedveien og kjørteinn på den knasende grusen. Lyset fra billyktene gled overnyperosehekken langs kjøreveien fram til parkeringsplas-sen. Klokka på dashbordet lyste 21:37 før han skruddeav tenninga, gikk ut av bilen og dro inn den friske luk-ten av salt sjø. Bølgene som slo mot land lød som fjerntorden.

Regnet hadde gitt seg, og nå kom vinden i skarpe kast ogløste opp tåka. Lyskjeglen fra fyret ute på Tvistein sveipteregelmessig inn over land og la igjen et glimmer på deregnvåte svabergene.

Han dro jakka tettere rundt seg, gikk bak bilen og løftetposene med matvarer ut fra bagasjerommet. Han gledet segtil blodig biff til kvelds, speilegg og bacon til frokost. Mann-folkmat. Stakk den ledige hånden i lomma for å forsikre segom at nøkkelen lå der, og begynte på stien opp mot hytta påknausen. En liten stigning, og hele havet lå foran ham. Det

5

var mørkt, men han følte det store utsynet. Det fylte hamalltid med en egen ro.

Det hadde bare vært en enkel, rødmalt plankehytte dafamilien kjøpte den for snart 20 år siden, uisolert og medråteskader. Så snart de hadde fått råd, hadde han revet helehytta og satt den opp igjen på den gamle grunnmuren. Littetter litt hadde han og kona skapt sitt eget paradis. Fra deførste årene da han brukte all ledig tid til byggearbeidet, varplassen blitt et sted der han kunne senke skuldrene, puste ut,koble av. Et sted der klokka ikke gjaldt, hvor tiden tok sineegne veier, etter vær og vind og forgodtbefinnende.

Han satte bæreposene fra seg på skiferhellene foran hyttaog fant fram nøklene. Lyset fra fyret traff hytteveggen ogforsvant igjen. Ove Bakkerud frøs til og holdt pusten inne.Høyrehånden strammet grepet om nøkkelknippet. Han bletørr i munnen og kjente gåsehuden bre seg nedover under-armene og i nakken.

Lyskjeglen fra fyret sveipte forbi på nytt, som for å bekreftedet han hadde fått et glimt av. Døra stod på gløtt. Karmenvar splintret, og låsen lå på bakken.

Han kikket seg rundt, men så ikke annet enn mørke. Bortei krattskogen var det en lyd, en grein som knakk. Fra et stedlenger borte hørtes en hund som gjødde. Så ble det stille.Bare vinden som raslet i høstbladene og bølgene som slo motstranda.

Ove Bakkerud tok et par skritt fram, tok tak øverst idørbladet og trakk døra opp. Så fomlet han seg fram til lys-bryteren og tente utelykten og lyset i taket i gangen innenfor.

Han og kona hadde snakket om at slikt kunne skje. Hanhadde lest i avisene om guttegjenger som brøt seg inn ograserte innbo, og om mer profesjonelle bander som raidethele hyttefelt på jakt etter verdisaker. Likevel hadde hanvondt for å tro det han nå opplevde. Det føltes som enkrenkelse av stedet. Deres sted.

Det var stua det hadde gått verst utover. Skuffer og skapvar åpnet og innholdet lå kastet omkring på gulvet. Knusteglass og tallerkener, og alle sofaputene slengt utover. Alt

6

som var salgbart, var borte. Den nye flatskjermen, musikk-anlegget og reiseradioen. Skapet der de oppbevarte vin ogbrennevin var tomt. Det eneste som stod igjen var en halvtomflaske konjakk.

Han bøyde seg ned og plukket opp flaskeskipet som pleideå stå på peishylla, men som nå lå på gulvet med en storsprekk i glasset. To av mastene på den spinkle seilskuta haddebrukket. Han husket alle timene han hadde sittet og sett påfarfarens grove fingre, og hvordan de på mirakuløst vis fikkde små delene til å bli et ekte skip. Øyeblikket da skipet varpå plass inne i flaska, og farfaren hadde trukket i trådenesom fikk mastene til å reise seg.

Stemmen skalv da han ringte politiet og presenterte seg.«Når var du på hytta sist?» ville operatøren vite.«For to uker siden.»«Så innbruddet har skjedd en eller annen gang etter 19.

september?»Ove Bakkerud så seg rundt blant tyvenes herjinger. Han

følte seg plutselig helt tom.«Vet du om de har vært i flere hytter?» ville politimannen

vite.«Nei,» svarte Ove Bakkerud og kikket ut vinduet. Det var

lys nede på hytta til Thomas Rønningen. «Jeg har akkuratkommet.»

«Vi kan få en patrulje til å komme og se på det i morgen,»fortsatte operatøren fra politiet. «I mellomtiden er det fintom du rører minst mulig.»

«I morgen? Men …»«Er du å treffe på dette nummeret slik at vi kan ringe når

vi har en ledig bil?»Han åpnet munnen for å protestere, forlange at politiet

skulle rykke ut med hunder og åstedsgranskere, men hantidde. Han svelget, takket for hjelpen og avsluttet samtalen.

Hvor skulle han begynne? Han gikk ut på kjøkkenet oghentet kost og feiebrett. Så husket han politimannens for-maning om å la åstedet stå urørt. Han la det fra seg og blestående ved vinduet og kikke ned på nabohytta.

7

Han undret seg over at lyset der nede var tent. ThomasRønningen var ikke ofte her ute på høsten. Med stort talkshow hver fredag, hadde han nok å gjøre. Likevel haddehan tatt seg tid til å feire sesongpremiere i august. Da haddeRønningen og han sittet foran utepeisen med hver sin kon-jakk, og Rønningen hadde fortalt historier om alt det somforegikk i kulissene både før, under og etter sending.

En skygge strøk forbi de store, opplyste stuevinduene dernede. Innbruddstyvene kunne ha vært der også. For alt hanvisste, var de der fremdeles. Han gikk med raske skritt motdøra og rev med seg lommelykten som stod urørt på sin fasteplass. Kanskje ville politiet prioritere annerledes dersom dehørte at Thomas Rønningen også var rammet.

Stien ned mot sjøen buktet seg mellom tett kjerr og kro-kete furutrær med tette greiner. Lykten lyste opp blankslittetrerøtter og rullesteiner, men hindret ikke at han skrapte segmot barnåler og kvist.

Det lyste fra hyttevinduene, men på denne siden varvinduene plassert for høyt på veggen til at han kunne se inn.

Han lot lykten vandre over terrenget før han gikk bortmot trappa opp til inngangsdøra. Vinden tok tak i døra ogslo den mot verandarekkverket. En intens følelse av uro komover ham og sendte ilinger nedover nakken og ryggen. Hanble klar over at han ikke hadde noe å forsvare seg med.

Lyset fra lykten traff dørkarmen. Den hadde de sammesporene etter innbruddsverktøy som hans egen, men noe varlikevel annerledes.

Opp etter dørbladet var det flekker av blod.

2

Det hadde vært en lang dag.William Wisting satt framoverbøyd i sofaen med øynene

festet på nøkkelen som lå på bordet foran ham. Den var irret,det var lenge siden den hadde vært i bruk.

Så reiste han seg og gikk over stuegulvet. Utenfor lå resterav regnværet i små tette dråper på vindusruta. Nede i Staverntråklet et utrykningskjøretøy seg gjennom gatene. Blålysetskar seg rytmisk gjennom mørket, og det var umulig å seom det var en politibil eller ambulanse. Han fulgte det medblikket til det forsvant ut Helgeroaveien. Så snudde han segog fant fram en flaske fra hjørneskapet. Etter hva han kunnese var den spansk. Årstallet 2004 stod i gullfargede boksta-ver på etiketten. Det var en flaske han hadde fått etter å haholdt et foredrag for Handelsforeningen i fjor høst, mentehan å huske. Den så dyr ut og hadde sikkert ikke tatt skadeav å ligge. Han var glad i vin, men hadde aldri hatt verkentid eller interesse nok til å sette seg inn i druetyper, produ-senter, vindistrikter, hva som passet til mat eller hva slagsvin som kunne drikkes alene. Det holdt å kjenne igjen en godvin når han smakte på den.

«Baron de Oña?» leste han høyt fra etiketten og kikketbort mot sofaen.

Suzanne smilte og nikket mot ham. Han smilte tilbake.Hun hadde kommet inn i livet hans for to år siden og tatten stor plass i det. For en uke siden hadde en vannlek-kasje hjemme hos henne gjort dem til samboere. Han haddeikke sagt det til henne, men han trivdes med å ha henne ihuset.

9

Han plukket med seg to glass og kastet et nytt blikk utvinduet uten å se annet enn sitt eget speilbilde. Et bredt oggrovskåret ansikt med mørke øyne. Så snudde han ryggentil, gikk tilbake til sofaen og satte seg inntil Suzanne.

På fjernsynet hadde Thomas Rønningen fylt opp sofaenmed spennende gjester som hadde ulike innfallsvinkler til etfelles tema. Wisting likte programtypen, hvor tung tematikkble blandet med lett underholdning. Han likte programlede-ren også. Thomas Rønningen hadde en gutteaktig sjarm ogklarte å skape en intim, personlig og trygg atmosfære forankameralampene. Han hadde gjort seg som etterforsker. Stiltealltid velformulerte og intelligente spørsmål til gjestene, ogistedenfor å stille intervjuobjektene sine til veggs med kri-tiske spørsmål, lirket han avsløringer ut av dem rett og slettved å la samtalen flyte.

Suzanne tok imot glassene og plasserte dem på bordet.Han reiste seg brått igjen og hentet en vinopptrekker. Førhan satte seg, kastet han et nytt blikk ut stuevinduet. Nok etutrykningskjøretøy var på vei i samme retning som det for-rige. Automatisk kikket han på armbåndsuret og noterte seghvor mye klokka var: 22.02.

«Gratulerer, da,» sa Suzanne og holdt glasset mens hanskjenket.

«Hva mener du?»«Med hytta,» smilte hun og nikket mot nøkkelen på

bordet.Wisting satte seg tilbake i sofaen.Dagen hadde begynt på et advokatkontor i Oslo sammen

med onkelen, Georg Wisting.Onkel Georg var 78 år, og hadde brukt mesteparten av

sitt voksne liv på å bygge opp et ingeniørfirma med spesial-kompetanse på energiøkonomisering. Wisting hadde aldri heltforstått hva det innebar, men visste at onkelen hadde utvikletog patentert utstyr for desinfisering og rensing av vann og luft.

Onkel Georg hadde også gjort det til sin livsoppgaveå utfordre det etablerte, og hadde en innebygd aversjonmot skatter og avgifter. Det hadde ført til noen runder i

10

rettsapparatet som endte med straffeskatt og betinget feng-selsstraff.

Møtet på advokatkontoret handlet om Georg Wistingssiste vilje. Det handlet om at staten ikke på noen måte skulletilgodeses etter hans død. Advokaten hadde arv som sitt spe-sialområde og hadde satt opp en nokså innviklet plan forhvordan onkel Georg skulle disponere formuen før han døde.

For Wistings del endte det med at han ble sittende som eierav en hytte på Værvågen utenfor Helgeroa, til en så kunstiglav verdi som lovverket tillot, slik at arveavgiftsgrunnlagetskrumpet inn til et minimum.

Det gjorde ham til en holden mann. Ikke for det. Økono-mien var ikke noe problem. Han tjente relativt godt, samtidigsom jobben strengt tatt ikke ga ham tid til å ha et høyt for-bruk. Og så var det de andre pengene. Pengene etter Ingrid.Han og barna hadde fått en millionerstatning da hun dødepå oppdrag for Norad i Afrika for fire år siden. Pengene stodpå konto og vokste for hver måned. Han hadde ikke orketå røre dem.

Han husket tiden da de var nygifte og Ingrid gikk gravidmed tvillingene. Regningene hopet seg opp. Det hendte demåtte samle sammen flasker og pante dem når lønnskontoenvar tom i slutten av måneden. Nå hadde han sluttet å se påprisene når han handlet inn dagligvarer.

Advokaten hadde tilbudt seg å gå gjennom privatøkono-mien hans og legge en plan slik at skattebelastningen bleminst mulig. Wisting hadde takket nei.

Menneskene på skjermen lo av et eller annet.«Jeg misunner sånne mennesker,» sa Suzanne og nikket

mot fjernsynsapparatet.Wisting nikket, selv om han ikke hadde fått med seg hva

slags mennesker hun mente. Han likte bare å sitte i sofaensammen med henne.

«Sånne som bare gjør det de har lyst til,» fortsatte hun.«Sånne som tør å satse. Å bryte med det faste og trygge oggjøre noe nytt og spennende i stedet. Sånn som hun SigridHeddal.»

11

Wisting kastet et blikk på skjermen. En dame på rundtfemti snakket med engasjement om noe hun kalte SafeHorizon.

Suzanne kikket på ham. «Tenk, hun er over femti år, for-later en trygg jobb som prosjektleder i næringslivet og reisertil Addis Abeba for å jobbe frivillig med foreldreløse barn.Da har du mot.»

Wisting nikket. Han likte denne siden ved Suzanne.«Tommy er også et sånt menneske.»Hun snakket om Lines danske kjæreste. For et år siden

hadde Tommy Kvanter sagt opp jobben som stuert på enfabrikktråler, solgt leiligheten sin og flyttet inn hos Wistingsdatter. Pengene fra salget hadde han investert i et restaurant-prosjekt i Oslo sammen med noen kamerater. Wisting varenig i at Tommy var en drømmer. Det var ikke nødvendigvisen egenskap han verdsatte.

Etter advokatmøtet tidligere på dagen hadde han ogSuzanne spist middag på Tommys restaurant sammen medLine. Det var første gangen Wisting hadde vært der, og hanforstod at det dreide seg om mer enn et spisested. Det varet restauranthus i tre etasjer som gikk under navnet ShazamStation, med nattklubb i kjelleren, kaffebar på gatenivå ogrestaurant i toppetasjen.

Tommy hadde ansvar for kjøkkenet og restauranten. Hanhadde ikke tatt seg tid til å spise med dem, men sørget forat de fikk en fireretters middag. Maten var god, det var ikkedet. Men hvor var alle gjestene en travel fredags ettermid-dag? Det var bare en håndfull av bordene som var opptatt,og kelnerne så ut til å ha altfor lite å gjøre. Hvis det varslik hver dag, spøkte det for pengene Tommy hadde lagt iprosjektet.

Han hadde aldri riktig forstått hva datteren så i Tommy.Riktignok kunne han være både reflektert og kunnskapsrik,og selv Wisting kunne se hvor sjarmerende han var. Man hanstolte rett og slett ikke på ham. Det dreide seg ikke engangom at fyren hadde en tidligere narkotikadom, eller at hankunne være både sta og egoistisk. Wisting syntes bare ikke

12

at han virket som den mannen datteren hans burde satseframtiden på.

Noen ganger lurte han på om skepsisen bare skyldtes atLine var datteren hans, men han trodde egentlig ikke det. Ogde siste gangene han hadde sett dem sammen, virket det somom Line også hadde begynt å se noen av Tommys svakeresider. Hun irriterte seg stadig over ting han sa og gjorde, ogWisting måtte innrømme at det gledet ham å se at hun ikkevar helt ukritisk lenger.

«Tør man ikke å ta sjansen på å prøve noe nytt, kan manheller ikke regne med å oppnå noe,» fortsatte Suzanne. «Oghva har man egentlig å tape? Uansett hvor mange ganger manfeiler, lærer man noe nytt for hver gang. Og alle erfaringerer verdifulle. Både gode og vonde.»

En av gjestene på TV hadde fått et spørsmål han ikke fantsvar på med en gang. I stillheten som oppstod kunne Wistinghøre lyden av en politisirene langt borte.

Han tok glasset fra bordet og ble sittende med det i hånden.«Kunne du tenkt deg å starte en restaurant?» spurte han.«Ja,» svarte hun overrasket og smilte til ham. «Ikke en

restaurant akkurat, men kanskje en liten kunstkafé. Livetføles for kort til å ha det sånn jeg har det nå. Være på kontorethver morgen. Møter, budsjetter, nedskjæringer, prosjekter.»

Suzanne var barnevernspedagog og hadde i mange årarbeidet med unge, enslige asylsøkere. De siste årene haddejobben blitt mer og mer administrativ, og nå satt hun på etkontor uten kontakt med de barna hun ønsket å hjelpe.

«Hva skal den hete?» spurte han og satte glasset fra seguten å ha drukket av det.

«Hva mener du?»«Hvis du har drømt om å åpne kafé, har du sikkert tenkt

på et navn.»Hun ristet på hodet.«Noe annet en Shazam Station, kanskje?»Hun smilte.«Det er faktisk et morsomt navn.»«Synes du?»

13

«Shazam er et trylleord. Det er persisk. Sesam på norsk.Sesam, sesam.»

«Sesam Stasjon?»Hun lo. Ved øynene og munnvikene strålte et fint nett

av rynker ut over tinningene og kinnene. De valnøttbruneøynene fanget skinnet fra stearinlysene på bordet. Det gahenne et helt eget, strålende blikk.

Wisting strakte seg etter vinglasset, men nådde ikke framfør telefonen ringte. I displayet lyste kontakten som varlagret som OPERA, den interne forkortelsen for politietsoperasjonssentral.

Han svarte kort. Operatøren som ringte presenterte seg påsamme måte.

«Det har vært innbrudd i flere hytter ute på Gusland.»Wisting tidde. Han forstod at det ikke var alt.«På en av hyttene er det funnet en død mann.»

JØ

RN

LIE

RHO

RST

VIN

TER

STE

NG

T











FO

TO

: CH

RISTIA

N E

LGV

IN










9 7 8 8 2 0 5 4 1 6 5 6 7




JØ

RN

LIE

RHO

RST

VIN

TER

STE

NG

T











FO

TO

: CH

RISTIA

N E

LGV

IN










9 7 8 8 2 0 5 4 1 6 5 6 7




JØ

RN

LIE

RHO

RST

VIN

TER

STE

NG

T











FO

TO

: CH

RISTIA

N E

LGV

IN








Rygg: ?? mm



9 7 8 8 2 0 5 4 1 6 5 6 7




Documents

Vinterstengt