F. Scott Fitzgerald

Den store Gatsby

Oversatt fra engelsk av Kari og Kjell RisvikOversetterne er medlemmer av Norsk Oversetterforening

Med forord av Hege Duckert

Originalens tittel: The Great Gatsby© Norsk utgave: Kagge Forlag 2011

Omslagsdesign: MotorfingerPapir: Munken print cream 80 gBoka er satt med Sabon 11/14Sats: akzidenzDTP, Dag Brekke

Trykk og innbinding: Valdres trykkeri AS

ISBN: 978-82-489-1020-6

Kagge Forlag ASStortingsg. 30

0161 Oslo

www.kagge.no

17

1. KAPITTEl

I mine yngre og mer sårbare år ga min far meg et råd som jeg siden har grublet mye på.

«Når du føler trang til å kritisere noen,» sa han, «skal du huske på at ikke alle her i verden har hatt de samme fordelene som deg.»

Mer sa han ikke, men da vi alltid på en forbeholden måte har forstått hverandre uvanlig godt, visste jeg at han mente adskillig mer enn det. Derfor er jeg tilbøyelig til å se tingene litt an før jeg dømmer, en vane som har fått mange underlige figurer til å åpne seg for meg, og som også har lokket meg i garnet til en hel del durkdrevne trøttinger. En særling er ikke sen om å oppdage den egenskapen og gripe den begjærlig når den dukker opp hos normale dødelige, og slik gikk det til at jeg på college urettferdig ble beskyldt for å være en politiker, fordi jeg var innviet i de hemmelige sor-gene til ville og ukjente menn. De fleste av disse betroelsene ble prakket på meg – ofte har jeg latt som jeg sov, prøvd å virke opptatt, eller vist en fiendtlig overfladiskhet hver gang jeg så de umiskjennelige tegnene på at en fortrolig avsløring skimret i det fjerne. Fortrolige avsløringer fra unge menn, eller iallfall ordene de uttrykker dem med, pleier nemlig å være plagiater og skjemmes av åpenbare utelatelser. Om man ser tingene litt an først, er det et uttrykk for et grense-

18

løst håp. Jeg er fremdeles litt redd for å gå glipp av noe hvis jeg glemmer det som min far så snobbete antydet, og som jeg så snobbete gjentar: Sansen for elementær anstendighet blir ulikt fordelt ved fødselen.

Etter å ha pralet slik med min overbærenhet må jeg dog innrømme at den har sine grenser. Menneskers adferd kan være bygget på klippegrunn eller på myrland, men borten-for et visst punkt er jeg likeglad med hva den bygger på. Da jeg i fjor høst kom tilbake fra Østkysten, ønsket jeg bare at verden skulle forbli ensartet og i en slags moralsk givakt-stilling for bestandig. Jeg ønsket meg ikke lenger tøylesløse utsvevelser med privilegerte glimt inn i menneskehjertet. Bare Gatsby, mannen som låner navnet sitt til denne bo-ken, var unntatt fra min reaksjon – Gatsby, som sto for alt det jeg nærer en uforstilt forakt for. Om personlighet er en ubrutt rekke av vellykkede gester, så var det noe praktfullt ved ham, en høynet følsomhet for livets forjettelser, som om han var forbundet med et av de intrikate apparatene som registrerer jordskjelv på tusener av kilometers avstand. Denne fintmerkende egenskapen hadde intet til felles med den slappe inntrykksømheten som er blitt hedret med den høyttravende betegnelsen «kreativ legning» – den var sna-rere et høyst usedvanlig anlegg for håp, en romantisk be-redskap som jeg aldri har funnet hos noen andre, og som jeg neppe noensinne vil finne mer. Nei – Gatsby viste seg til syvende og sist å være en kjekk kar; det var det som martret ham, de lumre dunstene som svevde i kjølvannet av drømmene hans, som en stund stoppet min interesse for menneskenes fruktesløse sorger og kortpustede begeistring.

Min familie har vært høyt ansette, velstående mennesker i denne byen i Midtvesten i tre generasjoner. Familien Car-raway må nærmest kalles en klan, og ifølge gamle overleve-

19

ringer nedstammer vi fra hertugene av Buccleuch, men den egentlige grunnleggeren av min gren var min bestefars bror, som kom hit i femtién, sendte en stedfortreder i borgerkri-gen og stiftet jernvareengroshandelen som min far driver videre i dag.

Jeg har aldri sett denne grandonkelen, men etter sigende ligner jeg ham – med spesiell henvisning til det ganske røffe maleriet som henger på fars kontor. Jeg tok avsluttende ek-samen ved New Haven i 1915, bare et kvart århundre etter min far, og litt senere var jeg med på den forsinkede teu-tonske folkevandringen som kalles første verdenskrig. Jeg hadde så stor fornøyelse av dette motangrepet at jeg ikke fikk ro på meg etter hjemkomsten. Midtvesten, som før hadde vært verdens varme midtpunkt, kjentes nå som den ytterste, forrevne randen av universet – så jeg bestemte meg for å dra til Østkysten og sette meg inn i obligasjonshandel. Alle jeg kjente, drev med obligasjoner, så jeg antok at bran-sjen kunne forsørge en mann til. Alle tantene og onklene mine drøftet saken som om de skulle velge en studieplass til meg, og til slutt sa de: «Jooo – altså», med gravalvorlig, tvilrådig mine. Far sa seg villig til å dekke utgiftene mine for et år, og etter en del om og men kom jeg til Østkysten, for godt, trodde jeg, våren tjueto.

Det mest praktiske hadde vært å skaffe seg husrom i byen, men det var den varme årstiden, og jeg hadde nettopp forlatt et landskap med vidstrakte plener og vennlige trær, så da en ung mann på kontoret foreslo at vi skulle leie et hus sammen i en pendlerforstad, syntes jeg det var en storartet idé. Han fant huset, en værbitt, noe forfallen bungalow til åtti i måneden, men i siste øyeblikk sendte firmaet ham til Washington, og jeg flyttet ut på landet alene. Jeg hadde en hund – hadde den iallfall i et par dager, til den stakk av – og en gammel Dodge og en finsk kvinne som redde sengen min

20

og lagde frokost og mumlet finske visdomsord for seg selv over den elektriske komfyren.

Det var stusslig der et par dager, men en morgen ble jeg stanset på veien av en mann som hadde flyttet hit etter meg.

«Hvordan kommer jeg meg til West Egg Village?» spur-te han rådløst.

Jeg forklarte det. Og da jeg gikk videre, var det ikke så stusslig lenger. Jeg var veiviser, en stifinner, en av de første som hadde bosatt seg der. Han hadde tilfeldigvis gitt meg en ny frihetsfølelse her ute.

Solen skinte og de store knoppene på trærne vokste ak-kurat som ting vokser når en film spoles fort frem, og jeg fikk den velkjente troen på at livet begynte på nytt med sommeren.

Det var jo så mye å lese, for det første, og så mye helse å suge til seg fra den unge, forfriskende luften. Jeg kjøpte meg ti–tolv bøker om bank- og kredittvesen og verdipapirer, og de sto der i reolen, røde og gylne som nyslåtte penger, og lovte å folde ut de glitrende hemmelighetene som bare Mi-das og Morgan og Mæcenas kjente. Jeg hadde også stolte planer om å lese mange andre bøker. På college hadde jeg hatt visse litterære tilbøyeligheter – et helt år skrev jeg en rekke meget høytidelige og selvinnlysende artikler for Yale News – og nå ville jeg rydde plass i livet mitt for alt det der og igjen bli den mest innskrenkede av alle spesialister, «en belest person». Det er ikke bare et epigram – man ser faktisk mye mer av livet når man betrakter det gjennom ett vindu.

Det var en ren tilfeldighet at jeg hadde leid et hus på et av de merkeligste stedene i hele Nord-Amerika. Det lå på den smale, turbulente øya som strekker seg rett østover fra New York – og hvor det blant andre naturlige merkverdig-heter finnes to besynderlige landformasjoner: Tretti kilome-

21

ter fra byen tøyer et par kolossale egg, med helt like om-riss, adskilt fra hverandre av bare en elskverdig bukt, seg ut i det mest temmede saltvannet på den vestlige halvkule, den store, våte gårdsplassen som kalles Long Island Sound. De er ikke fullkomment ovale – i likhet med columbi egg er begge flattrykte i den enden som står på bakken – men deres ytre likhet må være en kilde til evig forundring for måkene når de kommer flygende. For de vingeløse er deres ulikhet i enhver henseende bortsett fra form og størrelse et mer interessant fenomen.

Jeg bodde i West Egg, den – tja, den minst fasjonable de-len av de to, selv om dette er en særdeles overfladisk etikett for å uttrykke den selsomme og i høy grad beklemmende kontrasten mellom dem. Huset mitt lå helt ved tuppen av egget, bare femti meter fra sundet, og klemt inne mellom to digre steder som ble leid ut for tolv–femten tusen om sommeren. Det til høyre var en kolossal affære etter en-hver målestokk – det var en tro kopi av et Hôtel de Ville i Normandie, med et tårn på den ene siden, flunkende nytt under et tynt skjegg av eføy, et marmorsvømmebasseng, og over seksten hektar plen og park. Det var Gatsbys eiendom. Eller rettere sagt, siden jeg ikke kjente Mr. Gatsby: Det var en eiendom bebodd av en herre ved det navnet. Mitt eget hus var en skamplett, riktignok en liten skamplett, og man hadde oversett det, slik at jeg hadde utsikt til vannet, delvis utsikt til naboens plen, og trøstende nærhet til millionæ-rer – alt sammen for åtti dollar i måneden.

På den andre siden av den elskverdige bukten lå de hvite palassene på det fasjonable East Egg og glitret langs bred-den, og historien om denne sommeren begynner egentlig den kvelden da jeg kjørte dit bort for å spise middag hos Tom Buchanan. Daisy var datteren til en tremenning av

22

meg, og jeg var blitt kjent med Tom på college. Og like etter krigen hadde jeg tilbrakt to dager hos dem i Chicago.

Hennes mann hadde, blant en rekke sportslige prestasjo-ner, vært en av de sterkeste backene som noensinne hadde spilt amerikansk fotball for New Haven – en nasjonalhelt, kan man vel si, en av dem som på et så ørlite felt allerede som tjueenåring oppnår et slikt mesterskap at allting siden har en bismak av nedtur. Han kom fra en søkkrik familie – selv på college hadde hans ødsle omgang med penger vakt anstøt – men nå hadde han flyttet fra Chicago og slått seg ned på Østkysten på en måte som kunne ta pusten fra noen hver: Han hadde for eksempel tatt med seg et helt kobbel av polohester fra Lake Forest. Det er nesten ufattelig at en mann på min alder kunne være rik nok til å gjøre det.

Hvorfor de flyttet til Østkysten, vet jeg ikke. De hadde oppholdt seg et år i Frankrike uten noen særskilt grunn, og hadde siden drevet rastløst omkring på steder hvor folk spilte polo og var rike sammen. Denne gangen hadde de flyttet for godt, sa Daisy i telefonen, men det trodde jeg ikke på – jeg kunne ikke se inn i Daisys hjerte, men jeg had-de en fornemmelse av at Tom ville drive omkring resten av livet, på evig vemodig jakt etter en dramatisk fotballkamp som for alltid hørte fortiden til.

Slik hadde det seg at jeg en varm, blåsende kveld kjørte over til East Egg for å treffe to gamle ørner som jeg egentlig nesten ikke kjente. Huset deres var enda mer raffinert enn jeg hadde ventet meg, en festlig, rød og hvit villa i Georgias kolonistil, med utsikt til bukten. Plenen begynte ved stran-den og strakte seg tre–fire hundre meter mot hoveddøren, hoppet over solur og teglsteinsganger og ulmende blom-sterbed – og da den endelig nådde opp til huset, tøyde den seg opp langs sideveggene i irrgrønne slyngplanter, som om den ikke hadde klart å bremse når den først var så godt i

23

gang. Fasaden var brutt opp av en rekke terrassedører som nå glødet i det gylne gjenskinnet og sto på vidt gap mot den varme, blåsende ettermiddagen, og Tom Buchanan sto bredbent i ridedrakt ute på verandaen.

Han hadde forandret seg siden årene i New Haven. Nå var han en undersetsig mann i trettiårsalderen med lyst hår, et ganske hardt drag om munnen og nedlatende manerer. To skinnende, arrogante øyne hadde tatt herredømme over ansiktet og fikk det til å virke som om han alltid bøyde seg angrepslystent frem. Ikke engang det feminine snittet i ridedrakten kunne dekke over den veldige kraften i krop-pen – det var som om han fylte de skinnende blanke støv-lene til han strammet lissene helt øverst, og man kunne se svære muskelmasser forflytte seg når skuldrene rørte seg under den tynne jakken. Det var en kropp som kunne ut-folde enorme krefter – en grusom kropp.

Stemmen, en grov, hes tenor, forsterket inntrykket av stridbarhet. Det var en snev av faderlig forakt i den, også overfor folk han likte – og det fantes folk i New Haven som hatet ham dypt og inderlig.

«Tro nå bare ikke at jeg har sagt mitt siste ord i denne saken,» syntes han å si, «bare fordi jeg er sterkere og mer til mannfolk enn dere». På college hørte vi til det samme Se-nior Society, og selv om vi aldri var på virkelig fortrolig fot, hadde jeg alltid inntrykk av at han var sympatisk innstilt til meg, og at han med noen bryske, trassige ord gjerne hadde sett at jeg også likte ham.

Vi ble stående et par minutter og prate sammen på den solrike verandaen.

«Et riktig fint sted jeg har fått meg her,» sa han, og blik-ket flakket urolig omkring.

Han tok meg i armen, svingte meg rundt og lot en bred, flat hånd feie over utsikten på forsiden av huset, som om-

24

fattet en nedsenket italiensk hage, et par mål med mørke, intenst duftende roser og en stumpneset motorbåt som stanget mot bølgene nær stranden.

«Det har tilhørt Demaine, han med oljen.» Han snudde seg mot meg igjen, høflig og brått. «Kom, så går vi inn.»

Vi gikk gjennom en høy gang til et lyst, rosa rom som var løselig knyttet til huset med fløydører i begge ender. Vinduene sto på gløtt og skimret hvitt mot det friske gres-set, som nærmest vokste seg litt inn i huset. En lett luftning trakk gjennom rommet, blåste gardinene inn på den ene siden og ut på den andre som bleke flagg, vrengte dem opp mot bryllupskakegipsen i taket, bredte seg som krusninger over det vinfargede gulvteppet og kastet skygger på det, slik vinden gjør på havet.

Den eneste aldeles stillestående gjenstanden i rommet var en kjempestor sofa hvor to unge kvinner svevde som i en forankret ballong. Begge var kledd i hvitt, og kjolene deres bølget og flagret som om de akkurat var blitt blåst tilbake etter en kort flukt gjennom huset. Jeg må vel ha stått der en liten stund og lyttet til gardinenes smell og pis-keslag og jamringen fra et bilde på veggen. Så dundret det idet Tom Buchanan lukket døren innerst i rommet, og den vinden som var fanget i rommet, stilnet av, og gardinene og gulvteppene og de to unge damene dalte sakte ned på gulvet.

Den yngste av de to kjente jeg ikke. Hun lå utstrakt i hele sin lengde på sin side av sofaen, helt urørlig, og med haken lett løftet, som om hun balanserte noe som hvert øyeblikk kunne ramle ned. Om hun hadde sett meg fra øye-kroken, lot hun seg ikke merke med det – ja, i befippelsen holdt jeg nesten på å mumle frem en unnskyldning for at jeg hadde forstyrret henne da jeg kom inn.

25

Den andre piken, Daisy, skulle til å reise seg – hun bøyde seg litt frem, med et pliktoppfyllende uttrykk – så lo hun, en absurd, fortryllende latter, og jeg lo selv og tok et par skritt inn i rommet.

«Det g-g-gleder meg kolossalt.»Hun lo igjen, som om hun hadde sagt noe meget vittig,

og holdt hånden min et øyeblikk og så meg inn i ansiktet, et blikk som lovte at det ikke var noen i hele verden hun heller ville ha sett. Det var slik hun var. Hun ymtet mumlende om at etternavnet til den balanserende piken var Baker. (Jeg har latt meg fortelle at Daisys mumling skulle få folk til å bøye seg mot henne, en ubegrunnet kritikk som ikke gjorde den mindre fortryllende.)

Det rykket iallfall lett i Miss Bakers lepper da hun nik-ket nesten umerkelig til meg, og så bøyde hun straks ho-det bakover igjen – den gjenstanden hun balanserte, hadde åpenbart vaklet litt og satt en støkk i henne. Igjen hadde jeg en slags unnskyldning på tungespissen. Nesten en hvilken som helst oppvisning av total selvtilstrekkelighet hensetter meg i ærbødig beundring.

Jeg lot igjen blikket gå til min kusine, som nå begynte å spørre meg ut med den lave, bedårende stemmen sin. Det var en slik stemme som øret følger opp og ned, som om hvert utsagn er en oppstilling av noter som aldri vil bli spilt igjen. Ansiktet hennes var bedrøvet og nydelig, med mange lysende innslag, lysende øyne og en lysende, sanselig munn, men det var noe opphissende i stemmen hennes, noe enhver mann som hadde vært opptatt av henne, hadde vondt for å glemme: noe syngende tvangsmessig, et hviskende «Hør her», noe som bar bud om at hun nettopp hadde gjort fest-lige, spennende ting, og at nye festlige, spennende ting av-tegnet seg i den nærmeste timen.

26

Jeg fortalte henne at jeg hadde tilbrakt en dag i Chicago på veien til Østkysten, og at ti–tolv mennesker hadde bedt meg hilse så mye.

«Savner de meg?» utbrøt hun henrykt.«Hele byen er utrøstelig. Alle bilene har malt det venstre

bakhjulet svart som tegn på sorg, og fra nordbredden løfter det seg vedvarende veklager natt etter natt.»

«Praktfullt! La oss dra tilbake dit, Tom. I morgen!» Så la hun uten overgang til: «Du skulle sett den lille.»

«Det vil jeg gjerne.»«Hun sover nå. Hun er tre år nå. Har du ikke sett henne

ennå?»«Aldri.»«Det burde du altså. Hun er –.»Tom Buchanan, som hadde vandret rastløst rundt i rom-

met, stanset og la hånden på skulderen min.«Hva driver du med da, Nick?»«Obligasjoner.»«Hos hvem da?»Jeg opplyste det.«Aldri hørt om dem,» sa han bestemt.Det irriterte meg.«Bare vent,» svarte jeg kort. «Du skal få høre om dem,

hvis du blir værende her østpå.»«Ja da, jeg blir her, vær trygg,» sa han. Han kastet et

blikk på Daisy, så igjen på meg, som om han ventet spent på noe annet. «Jeg måtte være bra dum om jeg bodde noe annet sted.»

I det samme sa Miss Baker: «Absolutt!», så brått at jeg for sammen – det var det første ordet fra henne siden jeg kom inn i rommet. Det må åpenbart ha overrasket henne like mye som meg, for hun gjespet, og med en rekke raske, smidige bevegelser kom hun seg på bena.

27

«Jeg er helt stiv,» klaget hun, «jeg har ligget på den so-faen en hel evighet.»

«Ikke se sånn på meg,» svarte Daisy skarpt, «jeg har prøvd å få deg med til New York i hele ettermiddag.»

«Nei takk,» sa Miss Baker til de fire cocktailene som nettopp var blitt båret inn fra anretningsrommet. «Jeg lig-ger så avgjort i trening.»

Verten så på henne som om han ikke trodde sine egne ører.

«Du sier ikke det?» Han tømte i seg drinken som om den var en dråpe på bunnen av glasset. «Hvordan du noen-sinne får gjort noe, er meg en gåte.»

Jeg betraktet Miss Baker og lurte på hva det var hun «fikk gjort». Jeg likte godt synet av henne. Hun var en slank jente med små bryster og høyreist holdning, som hun fremhevet ved å skyte skuldrene bakover som en ung ka-dett. De grå, solstressede øynene i det bleke, sjarmerende, misfornøyde ansiktet så i sin tur på meg med høflig nysgjer-righet. Det slo meg nå at jeg hadde sett henne eller et bilde av henne et sted.

«De bor altså i West Egg,» bemerket hun foraktelig. «Jeg kjenner noen der.»

«Jeg kjenner ikke en eneste –»«De må da kjenne Gatsby.»«Gatsby?» spurte Daisy. «Hva for en Gatsby?»Før jeg rakk å svare at han var naboen min, ble det gitt

beskjed om at middagen var klar. Tom Buchanan stakk den stramme armen sin myndig inn under min og skjøv meg ut av rommet som om han flyttet en sjakkbrikke til en ny rute.

Langlemmet, dovent, med hendene lett hvilende på hof-tene, skred de to unge damene foran oss ut på en rosa ve-randa, som vendte ut mot solnedgangen, der fire lys blafret i den svakere vinden.

28

«Hva skal de lysene være godt for?» sa Daisy med ryn-ket panne. Hun knipset dem ut med fingrene. «Om fjorten dager er det årets lengste dag.» Hun så strålende på oss alle. «Venter dere også spent på årets lengste dag, for så å gå glipp av den? Jeg venter alltid på årets lengste dag og går likevel glipp av den.»

«Vi burde planlegge noe,» gjespet Miss Baker idet hun satte seg til bords som om hun gikk til sengs.

«Greit,» sa Daisy. «Hva skal det bli?» Hun snudde seg opprådd mot meg. «Hva er det folk pleier å planlegge?»

Før jeg rakk å svare, festet hun blikket måpende på lil-lefingeren.

«Se!» klaget hun. «Jeg har skadet den.»Alle kikket – knoken var grønn og blå.«Det er du som har gjort det, Tom,» sa hun bebreidende.

«Jeg vet at du ikke mente det, men det er likevel du som har gjort det. Sånn går det når man gifter seg med en sånn tølper av en mann, et svært, digert, kolossalt eksemplar av en –.»

«Jeg hater ordet kolossal,» innvendte Tom ergerlig, «selv for spøk».

«Kolossal,» gjentok Daisy.Noen ganger snakket hun og Miss Baker i munnen på

hverandre, uten at det virket påfallende og med en små-pratende overfladiskhet som aldri helt var skravling, like kjølig som de hvite kjolene og de upersonlige øynene som var blottet for all lengsel. De var her, og de avfant seg med å ha Tom og meg her, men gjorde bare et høflig, elskverdig forsøk på å underholde eller la seg underholde. De visste at middagen snart ville være over, og litt senere ville kvel-den også være over og bli skjødesløst lagt til side. Det sto i skarp kontrast til Midtvesten, hvor en kveld ble jaget fra fase til fase mot sin slutt, med en uavlatelig, skuffet forvent-ning eller ren og skjær frykt for selve øyeblikket.

29

«Du får meg til å føle meg så usivilisert, Daisy,» tilsto jeg over mitt andre glass med korket, men ganske imponerende bordeaux. «Kan du ikke heller snakke om avlinger eller noe sånt?»

Jeg mente ikke noe spesielt med den bemerkningen, men den ble oppfattet på en måte jeg ikke hadde ventet meg.

«Sivilisasjonen går i hundene,» utbrøt Tom heftig. «Jeg er blitt en forferdelig pessimist i det siste. Har du lest De fargede folkeslags fremmarsj av den der Goddard?»

«Nei, faktisk ikke,» svarte jeg, ganske forbauset over tonefallet hans.

«Det er en fin bok, det er det, og alle burde lese den. Tanken bak den er at hvis vi ikke passer oss, vil den hvite rase bli – ja, fullstendig rent i senk. Det er rent vitenskape-lig, det er bevist.»

«Tom begynner å bli så dypsindig av seg,» sa Daisy med et uttrykk som vitnet om tanketom tristhet. «Han leser dypsindige bøker med lange ord i. Hva var det for et ord vi –.»

«Ja, men alle disse bøkene er vitenskapelige,» fastholdt Tom og kastet et utålmodig blikk på henne. «Denne man-nen har satt seg grundig inn i sakene. Det er opp til oss, den herskende rasen, å passe oss, ellers vil de andre rasene overta herredømmet.»

«Vi må slå dem ned,» hvisket Daisy og blunket vilt mot den glødende solen.

«Dere burde bo i California  –,» begynte Miss Baker, men Tom avbrøt henne ved å vri seg tungt på stolen.

«Tanken er at vi hører til den nordiske rase. Jeg og du og du og –.» Han nølte i brøkdelen av et sekund før han med et lite nikk inkluderte Daisy, og hun blunket til meg igjen. «Og vi har frembrakt alt det som skal til for å skape en si-vilisasjon – ja, vitenskap og kunst og alt det der. Skjønner?»

30

Det var noe pinlig i den konsentrerte tonen, som om selvtilfredsheten hans, som var sterkere enn før i tiden, ikke lenger var nok for ham. Da telefonen ringte inne i huset nesten i samme øyeblikk og butleren forlot verandaen, be-nyttet Daisy det korte avbrekket og bøyde seg mot meg.

«Jeg skal røpe en familiehemmelighet for deg,» hvisket hun begeistret. «Det har med butlerens nese å gjøre. Vil du høre historien om butlerens nese?»

«Det var derfor jeg tok turen hit i kveld.»«Altså – han har ikke alltid vært butler. En gang var han

sølvpusser for noen mennesker i New York som hadde sølv-bestikk til to hundre mennesker. Han måtte pusse det fra morgen til kveld, og til slutt begynte det å angripe nesen –.»

«Og det ble bare verre og verre,» foreslo Miss Baker.«Ja. Det ble bare verre og verre, helt til han bare måtte

si fra seg stillingen.»Et øyeblikk falt de siste solstrålene med romantisk hen-

givenhet på det brennende ansiktet hennes. Stemmen hen-nes tvang meg til å bøye meg åndeløst frem når jeg lyttet til henne – så sluknet gløden, og hvert lys vek bort fra henne med en motstrebende beklagelse, lik barn som i skumrin-gen må bort fra den festlige gaten.

Butleren kom tilbake og mumlet noe tett ved Toms øre, og Tom rynket pannen, skjøv stolen tilbake og gikk inn uten et ord. Det var som om hans fravær vakte noe til live i Daisy, for hun lente seg frem igjen, og stemmen hennes glødet og sang.

«Det er så herlig å se deg her ved bordet mitt, Nick. Du minner meg om en – om en rose, en fullkommen rose. Ikke sant?» hun snudde seg mot Miss Baker for å få det bekref-tet. «En fullkommen rose?»

Det stemte ikke. Jeg ligner ikke det minste på en rose. Det var bare noe hun sa på stående fot, men det strømmet

31

en deilig varme fra henne, som om hjertet hennes, svøpt i et av de åndeløse, fortryllende ordene, prøvde å nå frem til meg. Så slengte hun plutselig fra seg servietten på bordet, ba oss ha henne unnskyldt og gikk inn.

Miss Baker og jeg vekslet et kort blikk, bevisst tømt for mening. Jeg skulle akkurat til å si noe da hun satte seg vaktsomt opp og sa «Hysj!» med advarende stemme. En dempet, heftig mumling kunne høres fra naborommet, og Miss Baker bøyde seg usjenert frem og prøvde å lytte. Mumlingen steg og nærmet seg forståelighet, senket seg og steg oppspilt, for så å forstumme helt.

«Den Mr. Gatsby som De snakket om, er min nabo –,» begynte jeg.

«Ikke snakk. Jeg vil høre hva som foregår.»«Foregår det noe?» spurte jeg uskyldig.«Mener De at De ikke vet om det?» sa Miss Baker opp-

riktig forbauset. «Jeg trodde det var noe alle visste.»«Ikke jeg.»«Altså,» sa hun nølende. «Tom har en dame i New

York.»«Har han en dame?» gjentok jeg uforstående.Miss Baker nikket.«Hun kunne da ha såpass anstendighet at hun ikke ring-

te til ham ved middagstid. Er De ikke enig?»Nesten før jeg helt hadde skjønt hva hun mente, lød de

rasling i en kjole og knirking i lærstøvler, og Tom og Daisy satt igjen ved bordet.

«Det var ikke til å unngå!» utbrøt Daisy med anstrengt munterhet.

Hun satte seg og så forskende på Miss Baker og deretter på meg før hun fortsatte: «Jeg svippet ut et øyeblikk, og det er veldig romantisk. Det sitter en fugl på plenen, jeg tror det må være en nattergal som er kommet over med Cunard

32

eller White Star Line. Den synger i vei –.» Stemmen hennes sang: «Er det ikke romantisk, Tom?»

«Veldig romantisk,» sa han, og deretter slukøret til meg: «Hvis det er lyst nok etter maten, vil jeg gjerne vise deg stallen.»

Inne kimte telefonen skjærende, og mens Daisy ristet iherdig på hodet til Tom, forsvant temaet stall, ja faktisk alle temaer, i løse luften. Blant de løsrevne brokkene av de fem siste minuttene ved bordet husker jeg at lysene for-målsløst ble tent igjen, og jeg kjente en trang til å se alle rett inn i ansiktet, samtidig som jeg ville unnvike alles blikk. Jeg hadde ingen anelse om hva Daisy og Tom tenkte på, men det spørs om selv Miss Baker, som etter alt å dømme hadde lagt seg til en viss tøff skepsis, var i stand til helt å ignorere denne femte gjestens skingrende metalliske pågåenhet. For folk med et visst sinnelag ville situasjonen kanskje ha virket fascinerende – selv var jeg mest tilbøyelig til å ville ringe politiet på flekken.

Det sier seg selv at hestene ikke ble nevnt med et ord mer. Tom og Miss Baker slentret, med flere håndsbredders tussmørke mellom seg, tilbake til biblioteket, som om de skulle våke over en høyst håndgripelig kropp, mens jeg prøvde å virke elskverdig interessert og litt tunghørt der jeg fulgte etter Daisy rundt en rekke sammenhengende veran-daer til forsiden av huset. I det dype halvmørket satte vi oss side om side i en kurvflettet sofa.

Daisy tok ansiktet sitt mellom hendene, liksom for å føle på den skjønne formen, og blikket vandret sakte ut i den fløyelsbløte skumringen. Jeg så at hun ble hjemsøkt av hef-tige følelser, så jeg stilte noe jeg trodde skulle være et par beroligende spørsmål om småpiken hennes.

«Vi kjenner ikke hverandre så godt, Nick,» sa hun plut-selig. «Selv om vi er i slekt. Du var ikke i bryllupet mitt.»

33

«Jeg var ikke kommet tilbake fra krigen.»«Det stemmer.» Hun nølte. «Jeg har hatt det veldig van-

skelig, Nick, og jeg har fått et ganske kynisk syn på allting.»Det hadde hun tydeligvis grunn til. Jeg ventet, men hun

sa ikke mer, og om litt vendte jeg ganske hjelpeløst tilbake til datteren hennes.

«Jeg antar at hun snakker og – spiser, og alt.»«Ja da.» Hun så fraværende på meg. «Hør her, Nick. Jeg

skal si deg hva jeg tenkte da hun ble født. Vil du høre det?»«Ja, gjerne.»«Jeg skal vise deg hvordan jeg er kommet til å se på –

tingene. Altså, hun var ennå ikke en time gammel, og gud vet hvor Tom var. Da jeg våknet opp av narkosen, følte jeg meg helt bortkommen og spurte straks jordmoren om det ble gutt eller jente. Hun sa det var en jente, og jeg snudde hodet bort og gråt. ’Fint,’ sa jeg, ’jeg er glad det ble en jente. Og jeg håper hun blir et dumt fjols – det er det beste en jente kan bli her i verden, et vakkert lite fjols.’»

«Jeg synes alt er helt forferdelig nå, skjønner du,» fort-satte hun med stor overbevisning. «Alle synes det  – selv de mest avanserte mennesker. Og jeg vet det. Jeg har vært overalt og sett alt og gjort alt.» Øynene hennes lynte tras-sig, omtrent som Toms, og hun lo med perlende hån. «So-fistikert – du verden, så sofistikert jeg er.»

I samme øyeblikk som stemmen hennes forstummet og ikke lenger gjorde krav på min fulle oppmerksomhet, på min faste tro på henne, merket jeg den grunnleggende uoppriktigheten i det hun hadde sagt. Det gjorde meg ille til mote, som om hele kvelden hadde vært et slags knep for å lokke frem i meg akkurat en slik sinnsstemning som kunne bekrefte henne. Jeg ventet, og ganske riktig, om litt så hun på meg med et tvers igjennom smørrete smil i det nydelige ansiktet, som om hun hadde fått bekreftet sitt

34

medlemskap i et ganske eksklusivt hemmelig selskap som hun og Tom tilhørte.

Det høyrøde rommet var strålende opplyst. Tom og Miss Baker satt i hver sin ende av den lange sofaen, og hun leste høyt for ham fra Saturday Evening Post – ordene, mum-lende og tonløse, fløt sammen i en dulmende melodi. lam-pelyset falt glinsende på støvlene hans og matt på det høst-løvgule håret hennes og flakket over avisen idet hun bladde om med små rykninger i de smekre armmusklene.

Da vi kom inn, holdt hun oss et øyeblikk tause ved å løfte hånden.

«Fortsettes,» sa hun og slengte bladet fra seg på bordet, «i neste nummer.»

Kroppen hennes gjorde seg gjeldende med en nervøs be-vegelse i kneet, og hun reiste seg.

«Klokken er ti,» bemerket hun, og det så ut som hun fant klokkeslettet i taket. «Sengetid for denne snille jenta.»

«Jordan skal spille i turneringen i morgen,» forklarte Daisy, «borte i Westchester.»

«Å – De er Jordan Baker.»Nå skjønte jeg hvorfor det var noe kjent ved ansiktet

hennes – det elskverdig hånlige uttrykket hadde stirret på meg fra mange dyptrykkbilder fra idrettsverdenen i Ashe-ville og Hot Springs og Palm Beach. Jeg hadde hørt en h istorie om henne også, en kritisk, ekkel historie, men hva den gikk ut på, hadde jeg glemt for lenge siden.

«God natt,» sa hun lavt. «Vekk meg i åttetiden, er du snill.»

«Hvis du står opp, så.»«Det skal jeg. God natt, Mr. Carraway. Sees snart igjen.»«Klart det,» bekreftet Daisy. «Jeg lurer nesten på om jeg

skulle sørge for å få dere gift. Stikk innom ofte, Nick, så

35

skal jeg liksom – eh – drive dere i armene på hverandre. Ja, du vet – av vanvare låse dere inne i klesskap og skyve dere fra land i en båt, alt det der –.»

«God natt,» ropte Miss Baker fra trappen. «Jeg har ikke hørt et ord.»

«Hun er en kjekk jente,» sa Tom om litt. «De skulle ikke la henne fly omkring på den måten.»

«Hvem skulle ikke det?» spurte Daisy kaldt.«Familien.»«Familien består av en eneste tante som er omtrent tusen

år. Dessuten kommer jo Nick til å ta seg av henne heretter, ikke sant, Nick? Hun skal komme hit ut flere helger denne sommeren. Jeg tror den hjemlige atmosfæren vil være hel-dig for henne.»

Daisy og Tom så et øyeblikk stumt på hverandre.«Er hun fra New York?» spurte jeg fort.«Fra Louisville. Vi tilbrakte vår hvite barndom der

sammen. Vår vakre hvite –.»«Hadde du og Nick en fortrolig liten samtale ute på ve-

randaen?» spurte Tom plutselig.«Hadde vi det?» Hun så på meg. «Jeg husker ikke helt,

men jeg tror vi snakket om den nordiske rase. Ja, det er jeg sikker på at vi gjorde. Det snek seg liksom innpå oss, og før vi fikk sukk for oss –.»

«Du må ikke tro alt du hører, Nick,» rådet han meg.Jeg sa lett henkastet at jeg ikke hadde hørt noen ting,

og et par minutter senere reiste jeg meg for å dra hjem. De fulgte meg til døren og sto side om side i den festlige firkanten av lys. Idet jeg startet motoren, ropte Daisy kom-manderende: «Vent! Det var noe jeg glemte å spørre deg om, og det er viktig. Vi har hørt at du var forlovet med en pike vestpå.»

36

«Det stemmer,» bekreftet Tom vennlig. «Vi har hørt at du var forlovet.»

«Det er ren bakvaskelse. Jeg er for fattig til det.»«Men vi har hørt det,» gjentok Daisy og overrasket meg

med å folde seg ut som en blomst igjen. «Vi har hørt det av tre stykker, så det må være sant.»

Jeg visste jo hva de siktet til, men jeg var ikke engang tilnærmelsesvis forlovet. Det faktum at sladderen allerede hadde bestilt lysning, var en av grunnene til at jeg hadde flyttet til Østkysten. Man kan ikke slutte å være sammen med en gammel venninne på grunn av rykter, men på den annen side aktet jeg ikke å la ryktene drive meg inn i et ekteskap.

Deres interesse var i grunnen rørende, og det gjorde dem liksom ikke så uoppnåelig rike – men ikke desto mindre var jeg forvirret og litt forstemt da jeg kjørte derfra. Jeg hadde følt at det Daisy burde gjøre, var å storme ut av huset med barnet i armene – men åpenbart hadde hun ikke gjort seg noen slike tanker. Hva Tom angikk, var den omstendighet at han «hadde en dame i New York» egentlig mindre over-raskende enn at han var blitt deprimert av en bok. Det var et eller annet som fikk ham til å knaske på randen av gamle og mugne ideer, som om hans robuste kroppslige egoisme ikke lenger ga næring til hans herskesyke hjerte.

Det var allerede høysommer på hustakene og foran ben-sinstasjonene i veikanten, der nye røde bensinpumper sto oppstilt i kjegler av lys, og da jeg kom til eiendommen i West Egg, kjørte jeg bilen inn under halvtaket og satt en stund på en plentrommel som noen hadde satt igjen i ha-gen. Vinden hadde stilnet og etterlatt seg en høylytt, strå-lende natt, med vinger som flakset i trærne og vedvarende orgeltoner idet jordens blåsebelg innga froskene fullt liv. Silhuetten av en katt pilte slingrende gjennom måneskinnet,

og idet jeg snudde hodet og så etter den, oppdaget jeg at den ikke var alene – snaut tjue meter unna hadde en skik-kelse dukket frem fra skyggen av nabohuset og sto med hendene i lommen og betraktet det sølvskimrende stjerne-drysset. Det var noe i de makelige bevegelsene og de trygge føttene på plenen som sa meg at det var Mr. Gatsby selv som var kommet ut for å avgjøre hvilken del av vår stedlige himmel som var hans.

Jeg bestemte meg for å henvende meg til ham. Miss Ba-ker hadde nevnt ham ved middagsbordet, og det fikk klare seg som innledning. Men så gjorde jeg det ikke likevel, for han ga plutselig inntrykk av at han helst ville være alene – han strakte armene mot det mørke vannet på en eiendom-melig måte, og enda så langt unna jeg var, kunne jeg ha sverget på at han skalv. Uvilkårlig kastet jeg et blikk mot havet – og skjelnet ikke annet enn et enslig grønt lys, ørlite og langt borte, noe som kunne ha vært enden på en brygge. Da jeg igjen så etter Gatsby, var han forsvunnet, og jeg sto igjen alene i det urolige mørket.