Patrick Flanery

Det falne landet

Oversatt av Toril Hanssen, MNO

Patrick FlaneryOriginalens tittel: Fallen land

Oversatt av Toril HanssenOversetter er medlem av Norsk Oversetterforening

© Patrick Flanery, 2013

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-43043-6

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslag: Elisabeth Vold BjoneOmslagsfoto: © Stephanie Frey/Shutterstock, © Lindasj22/Shutterstock,

© Vahan Abrahamyan/ShutterstockSats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til bestemødrene:

Ethel Marguerite Linvillesom ønsket å bli husket som bondedatter

1909–2000

Lucille Katherine Feysom mistet alt

1903–1985

1919

Sommeren 1919, som forfatter og polyhistor James WeldonJohnson kalte ’den røde sommeren’, da det brøt ut rase-opptøyer i byer over hele landet, opplevde denne regionalebyen mellom to elver, som på den tiden med unntak avLos Angeles hadde den største urbane befolkning av svartevest for Mississippi, at rettsbygningen ble satt i brann aven mobb på fem tusen rasende hvite samlet for å lynsjeto svarte menn, Boyd Pinkney og Evans Pratt. Pinkney ogPratt jobbet på et av kjøttlagrene i byen og var arrestertfor voldtektsforsøk mot en tolvårig hvit jente, som i voksenalder trakk beskyldningen tilbake og tilsto at mennene ikkehadde gjort annet enn å si hei da hun ropte til dem. De tovennene ble hengt fra et tre utenfor rettsbygningen, likeneflådd og brent og kastet i elven, der de veltet rundt i bøl-gene fra hjuldampere, hang fast i grener som stakk opp likavkuttede armer og bein i de grumsete grunnene langs elve-bredden, og ble oppspist av mygg i en veldig stank av for-råtnelse.

Samme dag ble Morgan Priest Wright, den seksti årgamle borgermesteren og landeieren, som var blitt valgtåret før på en reformvennlig politisk plattform, lynsjet for åforsøke å gripe inn på vegne av mennene, som han og flerelokale tjenestemenn mente var uskyldige. Rettsbygningenble påtent, og Wright flyktet i sin blå Studebaker, kjørte utav byen og forskanset seg i stormkjelleren under huset sitt,sammen med forpakterne som drev jorden hans. Historientier om det nøyaktige hendelsesforløpet der Wright og enav bøndene, femogtyve år gamle George Freeman, ble haltopp fra kjelleren og hengt i en poppel ved Wrights hus, som

9

deretter ble satt i brann av ukjente gjerningsmenn. Freemanble kledd i kvinneklær og de to mennene bundet sammen,ansikt til ansikt, og etterlatt hengende i treet da mobbenforlot stedet. Freemans bror John og svigerinne Lottie, somogså var forpaktere hos Wright, var på besøk hos Lottiesslektninger i nabofylket og borte fra farmen under opp-tøyene. På hjemveien i Wrights T-Ford, som han hadde låntdem, kunne de se røyken, og de hadde allerede hørt omopptøyene og fryktet det verste. De kunne aldri ha fore-stilt seg at både landeieren og Johns bror var død, eller athuset hvor de ved flere anledninger i all stillhet hadde værtgjester, ikke lenger sto der. Da John og Lottie kom hjem,var Wrights hus brent ned til grunnen, mens deres eget lillehus, nedenfor en bakke og i utkanten av farmens jord, varuskadet, bortsett fra et par knuste vinduer. John så opp iden nær femten meter høye poppelen hvor George og Mr.Wright hang døde, sammenbundet og snurrende i vinden dadet blåste opp til uvær og sensommertorden, og ba Lottievente i huset med barna deres mens han undersøkte ugjer-ningsstedet.

Idet John gikk fra galgetreet og ruinene av borgermeste-rens hus, tilbake ned bakken mot låven for å hente en stigeså han kunne skjære løs de to likene, hørte han bak seget allmektig sus, ’fryktelig og forferdende, et uhyrlig, ende-løst drønn’, og kjente jorden skjelve under føttene. Da hanvendte seg om, var den femten meter høye poppelen på top-pen av bakken borte, og fra der han sto, virket jorden nakenog feid flat. Det hadde vært en traumatisk tilbakekomst tilfarmen, og han tenkte at han antakelig var rammet av san-seforvrengning. Da han nærmet seg stedet der treet skulleha stått, kunne han skimte en vid, mørk skygge på jordover-flaten, som om gresset var svidd av i en perfekt sirkel; hantrodde en guddommelig, rensende ild hadde omsluttet treetog de to døde mennene i en altfortærende brann, en selv-antennelse fremkalt av Gud. John hadde sett høystakker gåopp i flammer i år med tørke, visste hvordan det ulmet ikomposthaugene i utkanten av farmen, og hadde til og med

10

hørt fortelle om store furuer som plutselig og uforklarligeksploderte i flammehav. Men da han kom frem, så han atjorden slett ikke var svidd: Den var borte. Der treet haddestått, var det et gapende hull, en avgrunn, og da han kik-ket over kanten ned i hullet, kunne han se trekronen, treet isin fulle høyde, og mennene som hang sammenbundet i det,slukt av jorden. Freeman ropte på Lottie, som kom løpende,og begge ble stående ved kanten av hullet en lang stund ogprøve å finne ut hva de skulle gjøre, mens de stirret mottreets nedsunkne grener og lyttet til den dystre stillheten påfarmen der til og med svartstæren og rødvingesvartstærentiet. Da vinden økte på, og skarpt regn arret jorden og stakksom nåler i huden, besluttet de at ingenting kunne gjøres førneste morgen.

Dagen etter, mens regnet sløret de lave, bølgende jor-dene og gjennombløtte de utbrente ruinene av Wrights hus,kjørte John og Lottie Freeman tilbake til byen med barnasine i Wrights T-Ford for å melde fra om at broren Georgeog borgermesteren var døde. De lokale lovens håndhevere,som tross forsterkninger fra nasjonalgarden var utmattetetter de foregående tre dagenes hendelser, da ikke mindreenn tredve hus i byen og dens omegn ble brent, var ikkeuten forståelse når det gjaldt John og Lotties situasjon.Fulgt av sheriffen og flere av hans assistenter vendte de til-bake til farmen, der to av lovmennene ble utstyrt med selerog firt i tau ned i synkehullet, klatret gjennom grenene påpoppelen, kunne bekrefte at likene hang der, og fastslå bor-germesterens identitet. Sheriffen skjønte at John og Lottieikke hadde noe å gjøre med dødsfallene, ikke på noen måtekunne holdes ansvarlig, og at rettferdigheten aldri ville skjefyllest: Det ble antydet at å hente mennene opp fra detteuvanlige hvilestedet ville reise spørsmål som folk ikke villehøre, som trolig aldri ville kunne besvares, og som bareville skape øket spenning mellom rasene, siden synet av ensvart mann og en hvit, forpakter og landeier, bundet sam-men i døden, ikke var lett å forklare. Man ble enige omat det beste for alle parter var å la likene bli der de var,

11

og fylle synkehullet med de rykende restene av Wrightshus og jord fra markene omkring. Sheriffassistentene hjalpJohn, og mens de ryddet vekk restene etter huset, kom deover Wrights pengeskrin, brøt det opp og fant et forkul-let, men fortsatt leselig testament, der Wright etterlot althan eide, også farmen med samtlige bygninger, til GeorgeFreeman, og dersom George Freeman gikk bort, til hansbror og medforpakter John. Sheriffen selv var utnevnt somtestamentfullbyrder, og det han ønsket mer enn noe, var ågjenopprette ro og orden i en by han hadde mistet kontrollover, så han fant ingen grunn til å bestride den avdøde bor-germesterens testament, hvor liberale hans siste ønsker ennmåtte være. Dermed gikk eierskapet av Poplar Farm, utenoffentlig kunngjøring, over til John og Lottie Freeman, barnav slaver.

Rettsbygningen ble gjenreist året etter. Ingen hvit mannble stilt for retten i forbindelse med hendelsene høsten før,men på en farm vest for byen ble to små granittplaterlagt ned for å markere stedet der et tre og to menn liggerbegravd i jord fylt av løfter og død.

vår tid

I vårt republikanske land, i samfunnetsskiftende, ustabile bølger, er det alltid noen

som holder på å drukne.

nathaniel hawthorne

Det er første gang hun er innenfor murene i et fengsel. Neiforresten, det stemmer ikke, for mens hun fremdeles under-viste, besøkte hun et ungdomsfengsel der noen av elevenehennes satt. Fylket kalte det et ’Ungdomssenter’, som omdet ikke var noe verre enn en fritidsklubb for byens under-privilegerte. Det lå i et område med flere kjedelige institu-sjonsbygg, deriblant fylkessykehuset og veteransykehuset,alle i brun tegl. Hun kan ikke huske at hun ble utsatt fornoen ransaking eller måtte gjennom en metalldetektor, mennår hun tenker tilbake, kan begge deler godt ha skjedd. Detbetyr ingenting lenger, og hun husker heller ikke om hunbesøkte noen bestemt, eller om det bare var for å bese fasili-tetene, som et ledd i den lokale fengselsavdelingens PR-pro-gram for å gjøre et godt inntrykk på lærere med elever somkanskje kunne komme til å havne på innsiden. Louise ersikker på at hun fikk beskjed om ikke å snakke med noen avde innsatte hun passerte i korridorene, ensomme ungdom-mer ledsaget at uniformerte vakter, gutter som ikke villemøte blikket fra noen rundt seg, jenter med langt hår hen-gende over øynene, barn som med piggsveis og buzz-klippog barberte skaller så i veggen eller gulvet eller taket, menogså andre, tøffere ungdommer som snudde seg og gloddepå henne på måter som var utfordrende og provoserende ogga henne forvirrende støt av spenning. De virket erfarne påen måte hun visste at hun ikke hadde vært da hun var påderes alder.

Så jo, hun har vært i en fengselsinstitusjon før, men detteer første gang hun noensinne har vært inne i et fengsel forvoksne, et delstatsfengsel, selv om dette ikke lenger er en

15

statens arm. Som ledd i budsjettkuttpolitikken vedtok del-statsforsamlingen en gang i løpet av de siste ti årene å kvitteseg med det, og det drives nå som foretak etter fortjenes-teprinsipper under eierskap av et privat konsern med feng-selsanstalter som spesialitet.

Da fengselet var nytt, reiste det seg som en sandsteinsfest-ning mellom maisåkre og beitemark, og mens Louise voksteopp, lå det fremdeles langt ute i de sørvestlige forstedene,en del av byen hun fortsatt ikke har klart å utforske, endahun har tilbrakt hele livet i disse traktene. Idet hun nå kom-mer til fengselet, ser hun til sin forbauselse butikkpassasjerog fastfoodrestauranter rundt det, samt en høy hvit korn-silo fra den tiden da dette fortsatt var jordbruksland. Påden andre siden av gaten ligger et nærmere tre hundre tusenkubikkmeter stort kubeformet hvitt bygg, hvor det på taketstår FRYSE- OG KJØLELAGER med store røde bokstaversom lyser døgnet rundt. Forbi kornsiloen og fengselet gårskinneganger rett inn i kjølelageret.

Hun har avtalt tidspunkt for møtet og tilbringer vente-tiden på en meksikansk restaurant på den andre siden avgaten, der hun drikker iste og ser på bilene som passerer.Luften dirrer og skimrer av heten som stiger opp fra asfal-ten. Hodet går fra side til side som om bilene betyr mer forhenne enn frihet, men øynene stirrer forbi trafikken og inni den uavskjermede fengselsgården, der fanger i kakibukserog hvite T-skjorter slentrer omkring bak flettverksgjerdermed piggtrådkveiler som krøllbånd langs toppen, overvå-ket fra ni vakttårn som markerer den ytre grensen.

En hvit kvinne med to voksne barn kommer inn pårestauranten, de bestiller mat og setter seg for å spise. Alletre er overvektige, men sønnen, som er i begynnelsen avtyveårene, må presse seg ned i plaststolen. Han skjelver påhendene og ser hverken på moren eller søsteren. «Dette måvære verdens stilleste restaurant,» sier han og dypper fri-terte kyllingstenger i forskjellige sorter hot sauce, smeltetost og rømme. Louise lytter mens de spiser og snakker, ogskjønner at de kommer rett fra fengselet, der de har besøkt

16

kvinnens mann og sønnen og datterens lenge fraværendefar. På den andre siden av rommet fylles et bord med feng-selsansatte som fremdeles har skiltene sine på. Dette er altsårestaurantens formål: å forsyne fengselspersonalet og fan-genes besøkende med mat. Men Louise skal ikke besøkenoen hun er glad i, heller ikke en hun noensinne vil kunnebetrakte som en slektning.

Bortsett fra en rad furuer mellom gaten og fengseletsparkeringsplass finnes det ingen trær i flere hundre metersomkrets, heller ikke på området innenfor gjerdet rundtfengselet. Da hun kjører inn på plassen, blir hun møtt av etskilt med beskjed om å parkere på feltet merket besøkende,ikke somle i bilen og uten opphold melde seg hos vakten vedinngangen. En intens lukt av burgere stekt over åpen ild påen av fastfoodkjede-restaurantene i nabolaget fyller luften.

Det har ligget et fengsel her siden 1866, men det meste avden opprinnelige steinbygningen med krenelering ble revetog erstattet i 1980-årene med en ti–tolv frittstående bygg itegl – den samme brune teglsteinen som ble brukt til å byggeUngdomssenteret og fylkessykehuset på den andre siden avbyen. Hadde det ikke vært for piggtråden og vakttårnene,kunne en trodd at det var en forstadsskole. Det kunne fak-tisk ha vært den samme skolen hvor Louise selv undervistei over førti år, år da det hver dag til tider føltes som å værei et fengsel, under pisken av uberegnelige, sadistiske rekto-rer, som ofte ikke så på elevene som annet enn vordende for-brytere og på lærerne som deres overkvalifiserte voktere.

Da Louise ringte dagen før for å bekrefte avtalen, fikkhun instruks av sekretæren på vaktkontoret om å kle seg ilange bukser og ikke skjørt, og ble fortalt at ermeløse blu-ser og sko med åpen tå var forbudt. Inngangen til fengseleter i første etasje, men trappen innenfor går bare i én ret-ning, ned til kjelleren. Ved et skrivebord ved enden av enlang, underjordisk korridor dekorert med gamle fotogra-fier av fengselet slik det var før, sitter en enslig, høy og tykkvakt med et flir om munnen. Han har et navneskilt: KurtD–. Kurt sjekker at Louise står på listen over dagens god-

17

kjente besøkende, ber om førerkortet som han skal beholdemens hun er der, gir henne nøkkel til et skap hvor hun målegge fra seg smykker og andre verdisaker, og stempler inn-siden av håndleddet hennes med usynlig blekk, som bare vilkunne ses under en infrarød skanner.

«I tilfelle det blir opprør og fengselet må stenges,» forkla-rer han. «Da vet vi at du skal slippes ut.»

Hun ler, før hun skjønner at Kurt ikke er en mann somspøker.

«Ta av deg skoene.»Hun gjør som han sier, og deretter, uten et ord mer, vipper

han hodet mot metalldetektoren. Hun passerer gjennomden grå portalen og venter mens Kurt sender skoene hen-nes gjennom en røntgenmaskin. Detektoren ga ikke utslagda hun passerte, men likevel foretar han manuell kontrollog fører fingrene over steder bare leger nå berører.

«Hva er det verste du har sett?» spør hun og løfterarmene, stiller seg med beina fra hverandre og kjenner uvil-kårlig en sitrende fornemmelse idet Kurt lar hånden gli opplangs innsiden av låret hennes. Gjennom bomullsslacksenkjenner hun at hendene hans er varme, og tenker på om hannoen gang fristes til å gå for langt, eller om det han gjør herog nå, faktisk er å gå for langt.

Med ubevegelig ansikt og ikke villig til å samtale, smileeller møte blikket hennes grynter han bare som svar: Haner opplært til å gjøre jobben sin, til å lese fra manus, ikke tilå improvisere. Kanskje oppfatter han ikke spørsmål uten-for manus som ord med mening, bare som uvedkommendelyd. «Snu deg,» bjeffer han, «hold hendene i skulderhøydemed armene utstrakt og føttene fra hverandre.»

«Alkohol? Våpen? Stålfiler? Tror folk fremdeles at detgår an å flykte fra et fengsel ved hjelp av en fil?»

Hun tygger på underleppen, og hendene kroker seg dahun får øye på et skilt med en advarsel om at å spøke omflukt, bomber eller annen kriminell virksomhet er upas-sende i et fengsel og kan bli behandlet som ekte trusler.

«Sett én fot av gangen oppå denne her.» Kurt peker på

18

en maskin som ligner en vekt påtrykt omrisset av en her-resko. Louise strekker frem venstre fot, som blir liten i detpåtrykte omrisset, og ser på mens platen lyser opp og dir-rer et øyeblikk. «Så den andre – ikke ennå – okei, nå.» Hunbytter fot og kjenner vibrasjonen igjen. «Føttene dine sergreie ut, men jeg må ta en ny manuell kontroll.» Han tarhånddetektoren og fører den over kroppen hennes, menshan lister opp en rekke forbud og advarer Louise om at hunkan bli visitert til enhver tid under besøket, og at hvis hunikke overholder samtlige regler hun hittil har fått forklart,eller andre det kanskje ikke er redegjort for, men som gjel-der uansett, kan besøket bli avsluttet straks og uten varsel,og hun vil få sine personlige eiendeler tilbake, bli fulgt utfra fengselets område og nektet adgang inntil fengselsadmi-nistrasjonen har foretatt formell sikkerhetsgransking, noesom vil ta minst to uker.

Kurt gir skoene tilbake til Louise, og en ny vakt dukkeropp i en annen trapp. I motsetning til Kurt har han ikkenavneskilt, men hilser og sier at han heter Dave.

«Jeg skal følge deg opp til sikkerhetsfløyen, Mrs.Washington, og ta deg med til samtalerommet,» sier Dave.

I etasjen over går de bort mot to sett dører med skudd-sikkert glass ved hovedkontrollrommet, der en vegg full avgrønne og røde lys viser hvilke dører som er åpne, og hvilkesom er stengt overalt i fengselet. En vakt på kontrollrommetfår øye på dem og åpner den ytterste glassdøren. Louise ogDave går inn, venter på at to andre fengselsbetjenter skalstille seg sammen med dem, og døren lukkes. Det går fleresekunder før dør nummer to åpnes, og de slipper inn i feng-selets sikkerhetsavdeling, hvor Dave går foran Louise langskorridoren og forbi et bur der en ti–tolv nyankomne mennventer på å bli klargjort for soning, få utlevert ankellenkerog legitimasjonskort med strekkode og bilde, ha et oppholdpå diagnostiseringssenteret for å bli vurdert og plassert iegnet cellefløy. De nye arrestantene ser vettskremte ut mensde venter på diagnosen.

Dave runder et hjørne og viser Louise inn på rommet der

19

samtalen skal foregå. Det har hvite betongvegger, kongeblådørkarmer og langs den ene veggen er en fem–seks båsermed blå forheng som ville sett helt naturlige ut på akuttenpå et sykehus, men som i denne sammenhengen gjør Lou-ise nervøs, som om noe plutselig skulle skje og skadedestrømme inn. På den motsatte veggen henger en dispensermed håndsprit, og midt på gulvet står to formstøpte plast-stoler på hver sin side av et hvitt plastbord.

Louise setter seg på den ene stolen og venter på at Daveskal komme tilbake med fangen. Hun kjenner et hugg avpanikk da hun er alene i rommet, og det går opp for hennehvor hun har begitt seg hen. Det er ikke fordi hun er så næralle disse farlige mennene, selv om det kanskje ligger undereller forsterker frykten: tanken på hva slike menn kan gjøre– tanken på ugjerningene og overgrepene de har begått, ogfremdeles er i stand til og lett kan komme til å begå her ifengselet, bak lås og slå og skjult for offentlighetens øyne,der, for alt hun vet, til og med vaktene er med på det. Nei,det skyldes snarere frykt for at hun ved å begi seg innenfordisse intetsigende murene risikerer å bli tatt for en forbryterselv, og at systemet vil slutte at hun ble frigitt fra fengseletved en feil, for i og med at hun nå bokstavelig talt har over-gitt seg til makthaverne, latt vaktene undersøke seg i noentimer og vurdere risikoen for hvorvidt hun vil bryte feng-selsreglementet, vil de kanskje se en kriminell legning hoshenne, som hun selv ikke har vært klar over, og etter å hafunnet denne iboende, tidligere uoppdagede bristen, kan-skje sperre henne inne, vekk fra resten av samfunnet, skyllehenne ned i deres eget private septikksystem og la henne blitil jord igjen. En gang, for ikke så altfor mange år siden,brøt hun loven og satte friheten på spill og reddet seg barefordi en mann som ikke lenger kan hjelpe henne, grep inn.Kanskje, tenker hun, finnes det fremdeles dokumenter omovertredelsen hennes.

Panikken brer seg så hun knapt får puste, og hun vil ropepå vaktene og be dem slippe henne ut og avlyse møtet, daDave kommer inn igjen med Paul. Louise minner seg selv

20

på hvorfor hun er her: ikke for sin egen del, men for hans,dette er en altruistisk handling. Den er ikke uoverveid.

Håret hans er klippet kortere enn da hun så ham sistunder rettssaken, en tett, strittende mørk piggsveis medgylne striper i en farge som vitner om hjemmebrygg og feng-selsbehandling, og som skinner til og med i det døde lysetfra lysstoffrørene i taket.

«Du kom altså,» sier Paul og setter seg i den andre plast-stolen.

«Jeg kom,» sier Louise i munnen på ham.«For å være ærlig trodde jeg det ikke.» Hun betrakter

ham mens han presser hendene mot bordet. Vakten, Dave,står ved døren og kommer med et kremt som lyder som enadvarsel til Paul, før han sender Louise et tilsvarende beroli-gende blikk, men, føler hun, samtidig advarende også – ikkebli for avslappet i dette hvite, vindusløse rommet som erlike ugjennomtrengelig som et bankhvelv. Men Dave stårder han er, og passer på. Det er jobben hans og ikke minsthans plikt å beskytte henne mot skade fra denne mannensom har gjort seg skyld i så mange grusomme overgrep.

Situasjonen og omgivelsene tatt i betraktning ser ikkePaul stort annerledes ut enn før. Ansiktet, den muskuløsetorsoen, landskapet av blodårer får henne til å gyse ogskyve stolen vekk fra bordet, nærmere veggen med hånd-spritdispenseren. Hvis Paul vil, kan han sikkert gripe tak ihenne før hun skjønner at hun er i fare, tenker hun, gripehenne og drepe henne før Dave rekker å bevege sitt egetmassive legeme bort til dem. Paul er så stor og sterk at hankan løfte henne opp i armene og bære henne bort, som enomvendt pietà. Et gammelt vers flyr gjennom hodet hen-nes: Og kvinnene ble svangre og fødte kjemper. Det ernesten som den harde, flate brystkassen under en stramhvit T-skjorte og de bulende, bare armene ikke tilhører enlevende skapning, men snarere et kompleks av gir og stemp-ler, harde komponenter som slik de er utformet og fremstilt,bare beveger seg i én retning, elementer som er konstruertfor ett formål, og ikke uten videre kan tilpasses noe annet

21

rom enn det de var ment å fylle, et rom som han nå harmistet, og aldri kan vinne tilbake. Friheten er slutt. Hanblir aldri mer fri, aldri løslatt, med mindre landet kastes uti kaos. Ingen diamantfil kan frigjøre ham. Bare bomber ogrevolusjon eller selve apokalypsen kan befri ham fra dettefengselet, og det kan ikke Louise la være å føle seg takknem-lig for.

I mange år har ansiktet hans dukket opp i drømmenehennes, brølende og fortrukket. De store, runde øynenehans med farge som arktisk sjøvann flakker og myser, kan-skje på grunn av nervøse trekninger eller for mye tid til-brakt i mørke. Han må ha vært i isolat. Det ville ikkeforbause henne å oppdage at han er en fange som liker åslåss med andre innsatte og overfalle vaktene, eller lederenfor gjenger som har til hensikt å rømme, eller kanskje barevære herskere i rommet hvor de er innesperret. Men underøynene og på kinnbeina har den riktignok naturlig oliven-fargede huden hans en usunn bruntone, så mørk at det måbety forstadiet til hudkreft i mye av ansiktet, porene er storeog knopper seg som ved gåsehud. De innsatte tilbringer detmeste av sin våkne tid ute, i solen, også om vinteren.

Til å begynne med har de ikke noe å si til hverandre, oghun strever med å bevege tungen.

«Jeg kom, Mr. Krovik. Her er jeg, akkurat som du ba omi brevet. Så –.»

Han trommer med føttene, som når to gummikøller slåsmot gulvet, for så brått å stoppe, mens gjenlyden av tram-pingen vibrerer i rommet. Under andre forhold kunne hanbli tatt for en utstillingsdukke i et varehus eller en anima-tronisk modell i en fornøyelsespark med et diorama overde første mennesker. Med primitive trekk, grove, fremtre-dende bryn- og kinnbein og fremskutt kjeveparti nærmeransiktet seg det menneskelige.

Selv om han ikke lenger har full kontroll over utseen-det sitt, ser han ren ut og lukter rent. Øynene, som lignerforbløffende på andre øyne hun nå kjenner, er klare, medblanke, gjennomskinnelige iriser, spettet med rustbrunt.

22