Rick Riordan

Gudene fra Olympos

Denforsvunne

heltenOversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Originalens tittel: Heroes of Olympus – The Lost HeroCopyright © 2010 by Rick Riordan

All rights reserved.Published by Disney • Hyperion Books,

114 Fifth Avenue, New York, New York 10011-5690.www.hyperionbooksforchildren.com

Permission for this edition was arranged throughthe Nancy Gallt Literary Agency and

Ia Atterholm Agency

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Omslagsillustrasjon og design © John RoccoSats: Type-it, Trondheim

Repro: RenessanseMedia AS, AskerTrykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-5571-2

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven elleravtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk

lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kanstraffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Til Haley og Patrick, som alltid var de første som fikk

høre historiene. Uten dem ville Halvblodsleiren aldri ha

eksistert.

I

JASON

Allerede før han fikk elektrosjokk, hadde Jason en grusom

dag.

Han våknet i baksetet på en skolebuss uten å vite hvor han var,

og holdt en ukjent jente i hånden. Det var egentlig ikke det verste.

Jenta var veldig søt, men han forsto ikke hvem hun var eller hva

han gjorde der. Han satte seg opp og gned seg i øynene og prøvde

å tenke.

Noen titalls barn satt henslengt i setene foran ham og hørte på

iPoder, snakket eller sov. Alle så ut til å være på hans alder … fem-

ten? Seksten? OK, det var skummelt. Han visste ikke hvor gammel

han var.

Bussen skramlet av sted langs en humpete vei. Utenfor vin-

duene suste ørkenen forbi under en blå himmel. Jason var rime-

lig sikker på at han ikke bodde i ørkenen. Han prøvde å tenke seg

tilbake … til det siste han husket …

Jenta ga hånden hans et trykk. «Jason, er det noe i veien?»

Hun hadde på seg falmede jeans, fjellstøvler og en snowboard-

jakke. Det sjokoladebrune håret var klippet hakkete og ujevnt,

med tynne fletter på sidene. Hun brukte ikke sminke, som om

7

hun ikke ønsket å tiltrekke seg oppmerksomhet, men det nyt-

tet ikke. Hun var utrolig pen. Og så virket det som om øynene

hennes skiftet farge, som i et kaleidoskop – fra brunt til blått til

grønt.

Jason slapp hånden hennes. «Eh, jeg …»

Foran i bussen var det en som ropte: «Ålreit, bøllefrø, hør

etter!»

Fyren var opplagt en trener. Baseballkapsen var trukket langt

ned over håret, sånn at man bare kunne se de små, stikkende

øynene hans. Han hadde et pistrete fippskjegg og et surt ansikt,

som om han nettopp hadde spist noe muggent. De brune armene

og brystkassen svulmet under en knalloransje poloskjorte. Tre-

ningsbuksene av nylon og Nike-joggeskoene var kritthvite. En

fløyte hang rundt halsen på ham, og han hadde en megafon fes-

tet i beltet. Han ville ha sett ganske skummel ut hvis han ikke

hadde vært bare omtrent halvannen meter høy. Da han sto i midt-

gangen, var det en av elevene som ropte: «Reis deg opp, trener

Hedge!»

«Jeg hørte det!» Treneren så seg rundt i bussen etter synderen.

Så landet blikket hans på Jason, og han så enda surere ut.

Det gikk kaldt nedover ryggen på Jason. Han var sikker på at

treneren visste at han ikke hørte hjemme der. Han ville rope Jason

fram og kreve å få vite hva han gjorde på bussen – og Jason ville

ikke vite hva han skulle si.

Men trener Hedge så bort og kremtet. «Vi er framme om fem

minutter! Hold dere sammen med partnerne deres. Ikke mist opp-

gavearket. Og hvis noen av dere små bøllefrø skaper problemer

på denne turen, skal jeg personlig sende dere tilbake til skolen på

den ubehagelige måten.»

8

Han plukket opp et balltre og lot som om han dæljet til en ball.

Jason så på jenta ved siden av seg. «Kan han snakke til oss på

den måten?»

Hun trakk på skuldrene. «Det gjør han alltid. Dette er Vill-

marksskolen. ‘Hvor barna er dyrene’.»

Hun sa det som om det var en stående vits dem imellom.

«Dette må være feil,» sa Jason. «Det er ikke meningen at jeg skal

være her.»

Gutten foran ham snudde seg og lo. «Nei, ikke sant, Jason. Vi er

uskyldige alle sammen! Jeg har ikke stukket av fra seks forskjellige

skoler. Og Piper har ikke stjålet noen BMW.»

Jenta rødmet. «Jeg stjal ikke den bilen, Leo!»

«Å, det glemte jeg, Piper. Hva var unnskyldningen din? ‘Over-

talte’ du forhandleren til å låne den til deg?» Han hevet øyenbry-

nene mot Jason som om han ville si: Hun er ikke sann!

Leo så ut som en latino-alv, med krøllete, svart hår, spisse ører,

et muntert babyansikt og et skøyeraktig smil som straks fortalte

at denne fyren ikke var til å stole på når det gjaldt fyrstikker eller

skarpe gjenstander. De lange, smidige fingrene hans var i kontinu-

erlig aktivitet – de trommet mot setet, skjøv håret bak ørene eller

fiklet med knappene på militærjakken. Enten var gutten hyper-

aktiv av natur, eller så var han høy på så mye sukker og koffein at

det kunne ha gitt en vannbøffel hjerteinfarkt.

«Uansett,» sa Leo, «så håper jeg du har oppgavearket ditt, for

jeg lagde blåserør av mitt for flere dager siden. Hvorfor ser du på

meg på den måten? Har noen tegnet i ansiktet mitt igjen?»

«Jeg kjenner deg ikke,» sa Jason.

Leo sendte ham et krokodilleglis. «Så klart ikke. Jeg er ikke

bestekompisen din. Jeg er bare en ond kloning av ham.»

9

«Leo Valdez!» brølte trener Hedge fra foran i bussen. «Noen

problemer baki der?»

Leo blunket til Jason. «Følg med nå.» Han snudde seg igjen.

«Unnskyld, trener! Jeg hørte ikke hva du sa. Kan du bruke mega-

fonen, er du snill?»

Trener Hedge gryntet, som om han var fornøyd med å få et

påskudd. Han løsnet megafonen fra beltet og fortsatte å gi instruk-

ser, men stemmen hans lød som om han var Darth Vader i Star

Wars. Ungene knakk sammen av latter. Treneren prøvde på nytt,

men denne gangen gjallet det fra megafonen: «Kua sier mø!»

Barna hylte, og treneren slengte fra seg megafonen. «Valdez!»

Piper kvalte en latter. «Herregud, Leo. Hvordan fikk du til

det?»

Leo dro ut en liten stjerneskrutrekker fra ermet. «Jeg er genial.»

«Dere, helt alvorlig,» sa Jason bønnfallende. «Hva gjør jeg her?

Hvor skal vi?»

Piper rynket brynene. «Jason, tuller du?»

«Nei! Jeg aner virkelig ikke …»

«Å jo da, han tuller,» sa Leo. «Han prøver å ta igjen for at jeg

hadde barberskum på geleen hans, ikke sant?»

Jason stirret uforstående på ham.

«Nei, jeg tror han mener alvor.» Piper prøvde å ta hånden hans

igjen, men han dro den til seg.

«Beklager,» sa han. «Jeg … jeg kan ikke …»

«Nå holder det!» brølte trener Hedge. «Siste rad har nettopp

meldt seg frivillig til å vaske opp etter lunsj!»

De andre barna jublet.

«Veldig overraskende,» mumlet Leo.

Men Piper holdt blikket festet på Jason, som om hun ikke rik-

10

tig visste om hun burde være såret eller bekymret. «Har du slått

deg i hodet eller noe? Vet du virkelig ikke hvem vi er?»

Jason trakk hjelpeløst på skuldrene. «Det er verre enn det. Jeg

vet ikke hvem jeg selv er.»

Bussen slapp dem av foran en diger, rød murbygning som så ut

som et museum, midt ute i ingenmannsland. Kanskje det var nett-

opp det det var: Et ingenmannsland-museum, tenkte Jason. En

kald vind blåste gjennom ørkenen. Jason hadde ikke tenkt noe

særlig på hva han hadde på seg, men det var ikke på langt nær

varmt nok: jeans og joggesko, en lilla T-skjorte og en tynn, svart

vindjakke.

«OK, et lynkurs for folk med hukommelsestap,» sa Leo i en

hjelpsom tone som fikk Jason til å tro at dette ikke kom til å bli

det minste hjelpsomt. «Vi går på ‘Villmarksskolen’…» Leo laget

anførselstegn i luften med fingrene. «Og det betyr at vi er ‘slemme

unger’. Familien din, eller en dommer, eller hvem det nå var, fant

ut at du var til for mye bry, derfor sendte de deg til dette fantas-

tiske fengselet – beklager, ‘kostskolen’ – i Armpit, Nevada, hvor

man lærer nyttige ferdigheter som å løpe halvannen mil om dagen

mellom kaktuser og å flette luer av tusenfryd! Og som en spesiell

bonus får vi dra på ‘lærerike’ ekskursjoner med trener Hedge, som

holder ro og orden med et balltre. Begynner det å gå et lys opp

for deg nå?»

«Nei.» Jason kikket urolig på de andre barna: kanskje tjue gut-

ter og halvparten så mange jenter. Ingen av dem så ut som hard-

barkede kriminelle, men han lurte på hva de hadde gjort for å bli

tvangssendt til en skole for ungdomsforbrytere, og han lurte på

hvorfor han hørte hjemme blant dem.

11

Leo himlet med øynene. «Du har virkelig tenkt å løpe linen

helt ut, hva? OK, vi tre begynte her samtidig dette skoleåret. Vi

er bestevenner. Du gjør alt jeg sier og gir meg desserten din og

utfører arbeidsoppgavene mine …»

«Leo!» freste Piper.

«OK, da. Du kan glemme det siste jeg sa. Men vi er i hvert fall

venner. Det vil si, Piper har vært litt mer enn bare vennen din de

siste ukene …»

«Leo, gi deg!» Piper ble rød i ansiktet. Jason kjente at han også

ble varm i kinnene. Han syntes han burde husket det hvis han var

kjæreste med en jente som Piper.

«Han har mistet hukommelsen,» sa Piper. «Vi må si fra til

noen.»

Leo fnyste. «Hvem da, trener Hedge? Han ville vel prøvd å gjøre

Jason frisk igjen ved å gi ham en ørefik.»

Treneren var forrest i gruppen. Han bjeffet ordrer og blåste i

fløyta for å holde barna på stram rekke, men med jevne mellom-

rom kikket han tilbake på Jason med et skulende blikk.

«Leo, Jason trenger hjelp,» sa Piper insisterende. «Han må ha

fått hjernerystelse eller …»

«Hei, Piper.» En av de andre guttene slapp seg bakover i rekka

til dem da gruppen var på vei inn i museet. Den nye fyren klemte

seg inn mellom Jason og Piper og dyttet Leo over ende. «Ikke

snakk med disse taperne. Du er den nye partneren min, husker

du vel?»

Den nye fyren hadde mørkt hår som var klippet i Supermann-

stil, solbrun hud og tenner som var så hvite at de burde vært

utstyrt med en advarsel: IKKE STIRR DIREKTE PÅ DISSE TEN-

NENE, DU KAN BLI BLIND FOR ALLTID. Han hadde på seg en

12

Dallas Cowboys-trøye, jeans og cowboystøvler og smilte som om

han var Guds gave til ungdomsforbryterjenter hvor som helst på

jorden. Jason hatet ham med det samme.

«Gå din vei, Dylan,» knurret Piper. «Jeg har ikke bedt om å være

på lag med deg.»

«Men det er ikke sånn du skal ta det. Dette er lykkedagen din!»

Dylan huket armen under hennes og dro henne gjennom inngan-

gen til museet. Piper sendte et siste blikk over skulderen som sa:

Ring 911.

Leo reiste seg og børstet av seg støvet. «Jeg hater den fyren.»

Han tilbød Jason armen sin, som om de skulle hoppe og danse

inn sammen. «’Jeg er Dylan. Jeg er så kul at jeg har lyst til å gå på

date med meg selv, men jeg skjønner ikke hvordan! Har du lyst til

å gå på date med meg i stedet? Gjett om du er heldig!’»

«Leo,» sa Jason, «du er sprø.»

«Ja, det sier du ofte,» sa Leo og gliste. «Men hvis du ikke hus-

ker meg, betyr det at jeg kan dra alle de gamle vitsene mine om

igjen. Kom da!»

Jason tenkte at hvis dette var bestevennen hans, måtte livet hans

være ganske skrudd, men han fulgte etter Leo inn på museet.

De gikk gjennom bygningen og stanset her og der mens trener

Hedge forklarte i megafonen, noe som av og til fikk ham til å høres

ut som en Star Wars-kriger, mens det andre ganger tok form av

kommentarer som «Grisen sier nøff».

Leo dro stadig muttere, skruer og piperensere ut av lommene

på militærjakka og satte dem sammen, som om han måtte holde

hendene i aktivitet hele tiden.

Jason var for forvirret til å få med seg noe særlig av utstillin-

13

gene, men de handlet om Grand Canyon og hualapai-indianerne,

som eide museet.

Noen av jentene kikket stadig bort på Piper og Dylan og fniste.

Jason gikk ut fra at disse jentene var skolens mest populære. De

var kledd i identiske jeans og rosa topper og var sminket som om

de skulle på et Halloween-party.

En av dem sa: «Hei, Piper, er det din stamme som driver dette

stedet? Kommer man inn gratis hvis man danser en regndans?»

Jentene lo. Selv Pipers selvutnevnte partner Dylan undertrykte

et smil. Ermene på Pipers snowboardjakke skjulte hendene hen-

nes, men Jason fikk en følelse av at hun knyttet nevene.

«Pappa er cherokee,» sa hun. «Ikke hualapai. Men man trenger

naturligvis et par hjerneceller for å begripe forskjellen, Isabel.»

Isabel sperret øynene opp i påtatt forbauselse, sånn at hun så ut

som en oversminket ugle. «Å, unnskyld, var det moren din som var

fra denne stammen? Ja, det stemmer jo. Du har aldri sett moren

din.»

Piper gjøv løs på henne, men før det rakk å utvikle seg til en

slåsskamp, bjeffet trener Hedge: «Nå holder det der bak! Oppfør

dere ordentlig, ellers får dere smake balltreet!»

Gruppen subbet videre til neste utstilling, men jentene fortsatte

å rope små kommentarer til Piper.

«Godt å være tilbake på reservatet?» spurte en med søtladen

stemme.

«Pappa er sikkert for full til å jobbe,» sa en annen med påtatt

sympati. «Det var derfor hun ble kleptoman.»

Piper lot som om hun ikke hørte dem, men Jason hadde lyst til

å gå løs på dem selv. Selv om han ikke husket hvem Piper var, ikke

engang hvem han selv var, så visste han at han hatet mobbere.

14

Leo grep ham i armen. «Ta det med ro. Piper liker ikke at vi

slåss på hennes vegne. Dessuten, hvis jentene fikk vite hvem faren

hennes virkelig er, ville de knelt foran henne og ropt: ‘Vi er ikke

verdige!’»

«Hvorfor det? Hva er det med faren hennes?»

Leo lo en vantro latter. «Tuller du? Husker du virkelig ikke at

faren til kjæresten din …»

«Hør her, jeg skulle ønske jeg gjorde det, men jeg husker ikke

henne engang, og i hvert fall ikke faren hennes.»

Leo plystret. «Jeg gir opp. Vi er nødt til å ta en prat når vi

kommer tilbake til sovesalen.»

De kom til enden av utstillingshallen, hvor noen store glassdø-

rer ledet ut til en terrasse.

«Ålreit, bøllefrø,» ropte trener Hedge. «Nå skal dere få se Grand

Canyon. Utsiktsplattformen tåler vekten av sytti jumbojetfly, så

dere fjærvektere bør være trygge der ute. Om mulig så prøv

å unngå å dytte hverandre utfor kanten, så slipper jeg ekstra

papirarbeid.»

Treneren skjøv opp dørene, og alle gikk ut. Grand Canyon

bredte seg ut foran dem i hele sin velde. Ut over kanten gikk

en hesteskoformet gangbro av glass, sånn at man kunne se tvers

gjennom den.

«Fy fader,» sa Leo. «Ganske rått.»

Jason var enig. Til tross for hukommelsestapet og følelsen av at

han ikke hørte til der, kunne han ikke unngå å bli imponert.

Canyonen var større og bredere enn den så ut på bilder. De

var så høyt oppe at fugler kretset omkring under føttene på dem.

Hundre og femti meter under dem buktet en elv seg av sted

i dalbunnen. Mens de var inne, hadde stormskyer drevet over

15

himmelen og kastet skygger som minnet om sinte ansikter over

fjellsidene. Så langt Jason kunne se, skar røde og grå kløfter seg

gjennom ørkenen i alle retninger som om en gal gud hadde skåret

i den med en kniv.

Jason kjente en sviende smerte bak øynene. Gale guder … Hvor

hadde han fått den tanken fra? Han følte at han hadde vært i nær-

heten av noe viktig – noe han burde ha visst. Han fikk også den

umiskjennelige følelsen av at han var i fare.

«Går det bra med deg?» spurte Leo. «Du har ikke tenkt å spy

utfor kanten, vel? For jeg har glemt kameraet mitt.»

Jason grep om rekkverket. Han skalv og svettet, men det hadde

ingenting med høyden å gjøre. Han blunket, og smerten bak

øynene ga seg.

«Det går bra med meg,» sa han. «Jeg hadde bare hodepine.»

Torden skrallet over dem. Et iskaldt vindgufs holdt på å slå ham

over ende.

«Dette kan umulig være bra,» sa Leo og kikket opp på skyene.

«Stormen er rett over oss, men himmelen er blå hele veien rundt.

Sprøtt, ikke sant?»

Jason kikket opp og så at det var sant som Leo sa. En mørk sirkel

av skyer hadde stanset rett over utsiktsplattformen, men ellers var

himmelen skyfri i alle retninger. Dette ga Jason en ekkel følelse.

«Ålreit, bøllefrø!» ropte trener Hedge. Han kikket opp på

stormskyene som om de gjorde ham også urolig. «Det er mulig

at vi må gi oss tidligere enn planlagt, så sett i gang! Og husk,

fullstendige setninger!»

Stormen rumlet, og Jason fikk vondt i hodet igjen. Uten å vite

hvorfor, stakk han hånden i lomma på jeansen og tok ut en mynt

– en gullmynt på størrelse med en halvdollar, men tykkere og mer

16

ujevn. På den ene siden var det preget inn et bilde av en stridsøks.

På den andre var det et mannshode med laurbær rundt. Under

sto et ord som så ut som IVLIVS.

«Hei, er den av gull?» spurte Leo. «Det har du ikke sagt til

meg!»

Jason stakk mynten i lomma igjen. Han lurte på hvorfor han

hadde den og hvorfor han hadde på følelsen at han snart kom til

å trenge den.

«Det er ingenting,» sa han. «Bare en mynt.»

Leo trakk på skuldrene. Kanskje tankene hans måtte holde seg

like mye i bevegelse som hendene. «Kom igjen,» sa han. «Få se om

du tør å spytte over kanten.»

De anstrengte seg ikke veldig med oppgavene. For det første var

Jason for opptatt av stormen og sine egne forvirrede følelser. For

det andre hadde han ingen anelse om hvordan man skulle «sette

navn på tre sedimentære lag du ser» eller «beskrive to forskjellige

typer erosjon».

Leo var ikke til noen hjelp. Han var opptatt med å bygge et

helikopter av piperensere.

«Se nå.» Han kastet helikopteret opp i luften. Jason var sikker

på at det ville falle i bakken, men piperenserbladene gikk faktisk

rundt. Det lille helikopteret kom seg halvveis over canyonen før

det mistet fart og stupte i spiral ned i tomrommet.

«Hvordan klarte du det?» spurte Jason.

Leo trakk på skuldrene. «Det ville ha vært kulere hvis jeg hadde

hatt noen strikker.»

«Vær ærlig nå,» sa Jason, «er vi virkelig venner?»

«Vi var det sist jeg sjekket.»

17

«Er du sikker? Når var den første dagen vi møtte hverandre?

Hva snakket vi om?»

«Det var …» Leo rynket pannen. «Jeg husker ikke nøyaktig, jeg

har ADHD, vet du jo. Du kan ikke regne med at jeg husker alle

detaljer.»

«Men jeg husker deg ikke i det hele tatt. Jeg kan ikke huske noen

her. Hva om …»

«Du har rett, og alle de andre tar feil?» spurte Leo. «Tror du at

du bare dukket opp her i dag morges, og at vi andre bare innbiller

oss at vi kjenner deg?»

En liten stemme i Jasons hode sa: Det er akkurat det jeg tror.

Men det virket sprøtt. Alle de andre tok ham for gitt. Alle opp-

førte seg som om han var en normal gutt i klassen – bortsett fra

trener Hedge.

«Ta oppgavearket.» Jason rakte papiret til Leo. «Jeg kommer

straks tilbake.»

Før Leo rakk å protestere, gikk Jason ut på plattformen.

Skolen hadde stedet for seg selv. Kanskje det var for tidlig på

dagen for turister, eller kanskje det underlige været hadde skremt

dem bort. Barna fra Villmarksskolen hadde delt seg opp i par. De

fleste gikk rundt og fleipet eller snakket sammen. Noen av gut-

tene kastet småmynter over kanten. Omtrent femten meter unna

prøvde Piper å fylle ut oppgavearket, men den dumme partne-

ren hennes, Dylan, forstyrret henne. Han la hånden på skulderen

hennes og smilte det blendende hvite smilet sitt. Hun dyttet ham

vekk hele tiden, og da hun fikk øye på Jason, sendte hun ham et

blikk som sa: Kverk denne fyren for meg.

Jason ga tegn til at hun skulle vente. Han gikk bort til trener

Hedge, som lente seg på balltreet sitt og studerte stormskyene.

18

«Er det du som har gjort dette?» spurte treneren.

Jason tok et skritt bakover. «Gjort hva da?» Det hørtes nesten

ut som om treneren trodde at Jason hadde skapt tordenværet.

Trener Hedge glodde på ham, og de stikkende, små øynene glit-

ret under bremmen på kapsen. «Ikke driv gjøn med meg, gutt.

Hva gjør du her, og hvorfor forstyrrer du meg i jobben min?»

«Mener du … at du ikke kjenner meg?» spurte Jason. «At jeg

ikke er en av elevene dine?»

Hedge fnyste. «Har aldri sett deg før i dag.»

Jason ble så lettet at han nesten fikk lyst til å gråte. Så var han

altså ikke i ferd med å bli gal likevel. Han var på feil sted. «Hør

her, sir, jeg vet ikke hvordan jeg havnet her. Jeg bare våknet på

skolebussen. Jeg vet bare at det ikke er meningen at jeg skal være

her.»

«Der sa du et sannhetens ord.» Hedge senket den hese stemmen

til en hvisking, som om han ville fortelle en hemmelighet. «Du er

en kløpper med Glemselståken hvis du kan få alle disse ungene til

å tro at de kjenner deg, men du lurer ikke meg. Jeg har kjent lukten

av monstre i dagevis nå. Jeg visste at vi hadde en infiltratør, men

du lukter ikke som et monster. Du lukter halvblods. Så – hvem er

du, og hvor kommer du fra?»

Det meste av det treneren sa, lød som det rene sludder, men

Jason bestemte seg for å svare ærlig. «Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg

har ingen hukommelse. Du er nødt til å hjelpe meg.»

Trener Hedge gransket ansiktet hans som om han prøvde å lese

Jasons tanker.

«Flott,» mumlet Hedge. «Du snakker sant.»

«Selvfølgelig gjør jeg det! Og hva betydde alt det der om

monstre og halvblods? Er det kodeord eller noe sånt?»

19

Hedge knep øynene sammen. En del av Jason lurte på om fyren

rett og slett var sprø. Men den andre delen av ham visste bedre.

«Hør her, gutt,» sa Hedge, «jeg vet ikke hvem du er. Jeg vet bare

hva du er, og det betyr bråk. Nå er det tre av dere jeg må beskytte,

ikke to. Er du spesialpakken? Er det sånn det er?»

«Hva er det du snakker om?»

Hedge så på stormen. Skyene ble tykkere og mørkere og hang

rett over plattformen.

«I dag morges,» sa Hedge, «fikk jeg en melding fra leiren. De sa

at et redningsteam er underveis. At de skal komme for å hente en

spesialpakke, men de ville ikke gi meg noen detaljer. Så jeg tenkte

for meg selv: greit. De to jeg passer på, er ganske mektige, og eldre

enn de fleste. Jeg vet at de blir forfulgt. Jeg kjenner lukten av et

monster i gruppen. Jeg tipper det er derfor leiren er helt på tuppa

etter å hente dem. Men så dukker du opp fra løse luften. Er det du

som er spesialpakken?»

Smerten bak Jasons øyne ble verre enn noensinne. Halvblods.

Leiren. Monstre. Han forsto fortsatt ikke hva Hedge snakket om,

men det var som om ordene fikk alt til å stanse opp i hodet hans

– som om hjernen prøvde å få tilgang til informasjon som burde

ha vært der, men som ikke var det.

Han snublet, og trener Hedge grep tak i ham. Til å være en så

liten fyr, hadde treneren never av stål. «Stans nå litt, bøllefrø. Så

du sier at du ikke har noen minner, hva? Greit. Jeg må bare holde

et øye med deg også, til teamet kommer hit. Så lar vi sjefen finne

ut av saker og ting.»

«Hvilken sjef?» sa Jason. «Hvilken leir?»

«Bare hold deg i ro. Det bør snart komme forsterkninger.

Forhåpentligvis skjer det ingenting før …»

20

Lyn blinket over dem. Vinden økte voldsomt i styrke. Oppga-

veark fløy ut i Grand Canyon, og hele utsiktsplattformen ristet.

Barn skrek, snublet og grep tak i rekkverket.

«Jeg var nødt til å si noe,» brummet Hedge. Han brølte inn i

megafonen: «Alle mann inn! Kua sier mø! Bort fra plattformen!»

«Jeg syntes du sa at denne plattformen var trygg!» ropte Jason

gjennom vinden.

«Under normale omstendigheter,» sa Hedge, «men dette er ikke

normalt. Opp med farten!»