Hjelp til Selvhjelp nr 2 2015

NR. 2 2015 • 36. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

2 HJELP TIL SELVHJELP 2 2015 | www.strommestiftelsen.no

FORSIDEBILDET

ANSVARLIG REDAKTØR: Rune Mørland REDAKTØR: Egil Mongstad JOURNALISTER: Egil Mongstad, Asle Stalleland, Siv Iren S. Kolstad, Jeanett James Villegas GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 22.300 ADRESSE: Skippergata 5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 GIVERKONTONUMMER: 3000.32.51000 FAX: 38 02 57 10 E-POST: [email protected]

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem, og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir.

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806-1602

NR. 2 2015, 36. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

Isufou på skolebenken i Speed School-klassen i Dovong.

Les mer side 6. Foto: Egil Mongstad.

SIDE 4Innblikk

SIDE 6Skolegutten Isufou

SIDE 20

SIDE 30

SIDE 12

SIDE 16

SIDE 19

SIDE 14

SIDE 26

Safariguiden

En flykning

Jobbskaperlotteriet 2015

Nepal

Jabez´historie

Utdanning

Juliettas fortelling

SIDE 24Kaffekoppen med

Inger Elise Iversen

SIDE 11Vil på skolen

Fadder

3HJELP TIL SELVHJELP 2 2015 | www.strommestiftelsen.no

VI MÅ IKKE VÆRE LIKEGYLDIGE!

Egil Mongstad redaktør

Strømmestiftelsen er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til å klare seg selv på egenhånd. Vår erfaring er at milde gaver ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. Utgangspunktet for vårt arbeid er knyttet til det kristne verdigrunnlaget med Jesu liv og lære som inspirasjon og rollemodell for nestekjærlighet.

Våre verdier:

MENNESKEVERD, SOLIDARITET OG RETTFERDIGHET

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er ikke vondskap, men det er likegyldighet. Å være likegyldig betyr at en er uinteressert – det betyr at det faktisk er det samme hvordan det går eller hva som skjer – det er ikke interessant for meg.

Når mennesker setter livet på spill for frihet og retten til å kunne forsørge seg selv og sin familie. Når men-nesker flykter fra krig og overgrep. Når mennesker velger å forlate en verden av en viss trygghet for å begi seg inn i det ukjente og utrygge, da skjer det fordi de har gjort et valg – et vanskelig valg.

Denne våren og forsommeren har vi sett en stor folkestrøm over havet fra Nord-Afrika. Tusener har mistet livet på den farefulle reisa over havet. Tusener går også i land og overlever. Men hva møter dem? Vi har også sett flere hundre i åpne båter i drift i havområder utenfor Malaysia og Indonesia. Det er mennesker på flukt fra regimer som frarøver dem menneskelig verdighet. Som ikke gir muligheter, men som undertrykker og holder nede.

Denne våren har vi dessverre også vært vitne til en uverdig debatt her hjemme. Verdens beste land diskuterer lenge og høylytt om hvor mange syriske flyktninger vi skal ta imot. Syria er sønderbombet og tusener flykter hver eneste dag til nabolandene. I mai, like før vi skulle feire vår egen nasjonaldag, og få dager etter at vi kunne feire 70 årsdagen for vår frihet, sendte vi en båt til Middelhavet som skal patruljere grensen mot Europa, men også plukke opp flyktninger.

Det var ikke en dag for sent.

Det er helt riktig at vi må hjelpe mennesker der de er. Vi må hjelpe mennesker som lever i fattigdom og med konflikter og utrygghet. Det er ingen tvil om at vi må

bruke mer, gjøre med og skape mer optimisme og muligheter der fattigdommen er. Derfor regner vi med at det vil følge midler med når våre styresmakter gjentatte ganger har sagt at vi må hjelpe mennesker der de er, og skape vilkår der de er som gjør at de ikke vil flykte. Men det er heller ingen tvil om at vi må åpne våre dører og invitere inn når fattigdom og utrygghet tvinger men-nesker til å forlate sine hjemland og begi seg inn i det ukjente med livet som innsats.

Fra 1975 og fram til 1991 plukket norske skip opp 6493 vietnamesiske flyktninger. Det var aldri et spørsmål om de skulle plukke opp flyktningene – de bare gjorde det. Og de aller fleste kom til Norge.

Vi kan ikke stille oss likegyldige til hva som skjer i Middelhavet, eller i havområdene utenfor Malaysia og Indonesia. Vi kan ikke være likegyldige til det som skjer med Syria. Vi kan ikke være likegyldige til mennesker som banker på vår dør. Vi kan ikke hjelpe alle, men vi må gjøre vår innsats. Her hjemme – og der ute.


Selv om målet er langt fra oppnådd, har utvilsomt tusen-årsmål nummer to om at alle barn innen utløpet av 2015 skal fullføre en grunnutdanning, ført til at flere barn har

fått begynne på skole. Det har imidlertid blitt rettet kraftig kri-tikk mot at målet i så stor grad har fokusert på det kvantitative – at flere går på skolen, at man nesten har glemt det kvalitative; nemlig at barna faktisk lærer noe.

Vi har gjennom de siste årene sett at mange fattige land har prioritert å få flere barn inn i skolen. Men hva har møtt dem der? Ofte er det overfylte klasserom, der en lærer kan ha ansvaret for over hundre elever. Det er for få pulter og stoler, mangel på lærebøker og lærere uten tilstrekkelig kompetanse. Resultatet er at antallet barn som går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive nå har passert antallet barn som aldri får gå på skole. I dag er det hele 250 millioner barn som ikke klarer minstekravene i lesing og matematikk i femte klasse.

Den økende mangelen på kvalitet i skolen i mange fattige land er en stor trussel, ikke bare for barna som er i skolealder i dag, men også for dem som skal begynne de neste årene. For mange fattige foreldre er det et tøft valg å sende barna sine på skolen. Kanskje betyr det litt mindre mat til alle i familien når jenta eller gutten går på skole og gjør lekser istedenfor å jobbe. Representanter for skolen eller lokale organisasjoner kan ha lagt ned en stor jobb med å motivere foreldrene til å la barna deres gå på skolen. Hvis det da viser seg at barna kan gå flere år på skole uten å lære noe de har nytte av, kan det ha en katastrofal effekt på motivasjonen til barnas foreldre– og andre foreldre i området. Det er viktig at denne utviklingen snus, og det må skje raskt!

Derfor er Strømmestiftelsen fornøyd med at kvaliteten på utdanning har fått stor plass i debatten i forkant av at FN skal

Nye mål for utdanning:

KvalitetstidFNs tusenårsmål for utvikling har fått flere barn inn i klasserommet. Nå er tiden kommet for å sikre at barna og ungdommene i klasse-rommene også lærer det de skal.

definere nye utviklingsmål kommende høst. Det er også svært gledelig at den norske regjeringen har satt utdanning så høyt på sin internasjonale agenda og signalisert at kvalitet på utdan-ning er prioritert. For Strømmestiftelsen er kvalitet en viktig del av arbeidet vårt med utdanning, men det trengs en bred innsats fra både stater og organisasjoner for å få dette på rett spor.

Strømmestiftelsen jobber bredt med heving av kvaliteten i skolen. En viktig del av det arbeidet er å gjøre foreldre og andre i lokalsamfunnet bevisste i forhold til skolen og barnas utdan-ning. Vi jobber blant annet med å styrke lokale ordninger liknende Foreldrenes Arbeidsutvalg (FAU) i Norge. Når foreldre blir mer bevisste på både skolens og eget ansvar, engasjerer de seg mer i barnas skolegang og stiller krav til lærere og skole-ledelse. Slik klarer de ofte å bidra til en kvalitetsøkning på skolen der barna deres går.

En annen viktig satsing, er utdanning av lærere. Mange steder er mangel på utdanning og kompetanse en av de største hind-ringene til at barna får en god utdanning. Et eksempel er verdens yngste nasjon, Sør-Sudan, der krigen gjennom mange år har satt utdanningssystemet tilbake. I dag er det en skrikende mangel på lærere med nødvendige kompetanse. En undersøkelse viste nylig at nivået i lesing, skriving og matematikk i gjennom-snitt var 30 prosent høyere blant 4. klassinger i Singapore enn for barneskolelærere i Sør-Sudan. Strømmestiftelsen er allerede i gang med arbeid for å styrke lærerutdanningen i Sør-Sudan, og ønsker å gjøre dette til en enda sterkere satsing i årene fram-over. Forhåpentligvis med FN og resten av verden med på laget når de nye utviklingsmålene om få måneder blir definert. •

ASLE STALLELAND EGIL MONGSTAD


Fra gjetergutt til skolegutt

TEMA UTDANNING I VEST-AFRIKA


EGIL MONGSTAD

Han er 12 år gammel. Han har aldri gått på skolen – før nå. Speed School har gitt Isofou en sjanse til å få utdanning – noe faren hans aldri fikk. >>>



– HVORFOR skulle jeg sende sønnen min på skolen? Jeg har klart meg godt uten utdanning. Da jeg kom hit var det bare trær, busker og kratt her. Folk trodde jeg var gal som ville bygge noe her. Men se hva jeg har fått til! Jeg har fjernet hvert tre, tatt opp hver en rot og plantet hver bomullsplante. Jeg kom hit med en okse for 17 år siden. Nå har jeg 70 kyr, 12 personer som arbeider for meg og en stor familie. Men jeg kan ikke lese en eneste bokstav, sier storbonden Mussa Koulobaly.

ET VANSKELIG VALG Men nå har Mussa bestemt seg for at gutten skal få gå på skole. Med Speed School i landsbyen har det blitt mulighet for sønnen som alt er blitt 12 år, og skulle vært i femte klasse. –Å sende han på skole var en vanskelig avgjørelse å ta, for jeg trengte arbeidskraften. Men bror min mente det ville være bra for gutten. Ingen av de andre barna jeg har går på skole, sier storbonden.

SYKLER HVER DAG Det er tidlig morgen når Isufou Koulobaly står opp. Skolen Isufou går på ligger i landsbyen Dovong helt sør

i Mali, noen timers kjøring utenfor byen Sikasso. I klassen er det 25 barn fra åtte til tolv år. 14 jenter og 11 gutter. Klokka er sju og gutten er på vei ut av hjemmet. Ikke lenge etter-på sitter 12-åringen på sykkelen og trør de sju kilometerne det er til skolen. Med seg i ryggsekken har han bøkene og matpakken til lunsj. Skolen begynner klokka åtte og varer frem til klokka 12. Så er det pause frem til klokka tre. Da går de fleste andre eleve-ne hjem og spiser. Men Isufou, og flere andre med lang skolevei, må være på skolen frem til de begynner igjen om ettermiddagen. I pausen spiser de lunsj, og ofte spiller de fotball – en av favo-rittsyslene til 12-åringen når han ikke må jobbe med lekser eller hjelpe far med gårdsarbeid. Undervisningen slutter klokka fem. Da sykler den unge gutten de samme kilometerne hjem igjen. Sykkelturen tar om lag en time hver vei.

LÆRER – Jeg ville så gjerne på skolen, for jeg hadde så lyst til å lære. En dag etter at vi hadde høstet inn bomull, fortalte far at jeg skulle få lov. Onkel hadde snakket med han og sagt at jeg måtte få lov. Det ville være bra for alle, hadde han sagt. Og nå er jeg der, og jeg liker det. Nå kan jeg snakke litt fransk, jeg har lært


MALI

Sikasso

BAMAKO

Isufou ville så inderlig gå på skole, og er den eneste av Mussas barn som gjør det. Storbonden Mussa Koulobaly og sønnen Isufou.


å lese og skrive. Alt er så spennende! Når jeg var hjemme, måtte jeg arbeide. Vi har ikke nok folk til å arbeide for oss, så jeg måtte gjete sauene, se etter kyrene og gjøre annet arbeid hjemme på gården. Men jeg likte det ikke. Jeg ville ut, jeg ville lære. Jeg hadde tre venner som alle gikk på skolen. De lærte så masse som ikke jeg visste noe om. Når de fikk en tekst på skolen som de måtte lese, så kunne ikke jeg. Jeg følte meg utenfor. Det var så mye jeg ville vite, men som jeg ikke kunne ta del i, sier den unge gutten. Han drømmer om at han en dag kan utdanne seg til lærer og lære andre barn det han selv har lært.

EN STORFAMILIE PÅ 23 Det kryr av liv inne på gårdsplassen der Isufou bor. I et område arbeider noen kvinner med å lage mat. To ildsteder er fyrt opp, og to jenter står og rører i store gryter. Noen sitter og sorterer bønner og noen stauker mais til fint mel i store trekar.Utenfor et av husene ligger fire kvinner og slumrer dovent i den varme ettermiddagsluften. De er omreisende fra hausafolket fra Nigeria og får bo her. De selger ulike typer naturmedisin og ur-ter. Husbonden sjøl sitter på en bambusmatte på gårdsplassen.

KREVENDE Å IKKE KUNNE LESE – Det er arbeidskrevende å være bonde. Jeg lager kompost til å gjødsle jorda med. Alt må jeg gjøre med håndkraft. Men jeg tror sønnen min kan lære noe på skolen som jeg vil få nytte av. Jeg er glad han er der. Dessuten tror jeg kunnskapen, og det han lærer, vil være godt med tanke på fremtiden hans, sier Mussa Koulobaly som har fire koner, og 23 personer i storfamilien til å ta seg av. Han innser at dersom han sjøl kunne lese og skrive, ville tingene også vært mye enkle-re for han. – Det har nok hindret meg i å gjøre ting som har vært viktig for å ta riktige beslutninger. Og når jeg skal selge bomullsavlingen min om høsten, så er det ikke helt greit at jeg alltid må ha hjelp, for å få med meg viktig informasjon som jeg ikke kan lese meg til, sier Mussa.

Han håper sønnen kan gjøre det så bra på skolen at han vil fortsette, og få seg en utdanning. – Jeg tror jeg gjorde en riktig beslutning. Jeg tror guttens skole-gang vil være bra for oss alle sammen, sier Mussa Koulobaly. •

Nå kan jeg snakke litt fransk, jeg har lært å lese og skrive. Alt er så spennende!

Isufou er motivert! Han sykler én time til skolen – 7 km hver vei!

EGIL MONGSTAD

Den langvarige konflikta har påført landets frå før sårbare skulevesen, nye og store utfordringar. Før krisa i 2012, gjekk 82 prosent av alle born i Mali på skule. – Målet vårt var å auke talet på elevar i skulen, og me var på god veg mot 87 prosent. Me hadde ein plan for å betre utdanninga, utbe-tre lærebøker, få betre klasserom, fleire lærarar, og spesielt arbeide med utdanning for jenter. Men krisa har satt oss sterkt tilbake. No er talet på elevar nede i 70,1 prosent, og kvaliteten på utdanning er kraftig redusert. Mens skulane i nord er tomme, er skulane i sør overfylte. Me treng fleire lærarar, spe-sielt kvinner, og fleire klasserom. Tilstanden i skulen vår, slik den er no, er slett ikkje bra, seier Malis utdanningsminister Kénékouo dit Barthélémy Togo. Han er sterkt uroa over situasjonen mange skuleborn står overfor.

Det gjeld særleg i einskilde område i nord der opprørarar har kontroll.– I byen Gao har dei fleste lærarane flykta og skulane er tomme, det same gjelder for byen Kidal, der opprørarar har teke kontroll. Her er det vanskeleg. Men vi forsøker å gjere det beste vi kan. Utdanning er heilt grunnleggande for utvikling av landet vårt og det er heilt avgjerande for borna våre at dei får utdanning. Difor har skule stor prioritet for oss, seier Barthélémy Togo.

I 2005 var Strømmestiftelsen med å utvikle utdanningstilbodet Speed School, ei utdanning tilpassa dei som hadde slutta sku-len, eller aldri hadde begynt på skule. Målet erå få dei attende til klasserommet. Ideen var utvikla i Mali, og har no spreidd seg også til nabolanda Burkina Faso og Niger. Sidan starten har over 125 000 born i disse tre landa gått gjennom Speed School og fått ein ny sjanse til å fortsetje skulegong i den offentlege skulen.

Kénékouo dit Barthélémy Togo er ny i stolen som utdannings-minister i Mali. – Eg har sett kva Speed School kan gjere for born som har falle utanfor skulesystemet. Og eg meiner dette er noko vi kan og må bruke også i nord når det igjen blir fred der. Men dette vil eg bruke tid på å setje meg betre inn i etter kvart. Eg har sett

Utdanningsministrar positive til Speed School

Uroa nord i Mali dei siste åra har satt skulesystemet i det fattige landet i Vest-Afrika langt tilbake. Det er færre elevar på skulen, mange lærarar i nordområda har flykta, og mange

familiar har flykta sørover i landet.

at Speed School har gje-ve mange born ein ny sjanse, og eg har skjønt at Speed School på kort tid har gjeve store re-sultat. I den politiske og ideologiske krigføringa me står oppe i no, der krigen mot ekstremisme er svært viktig, er utdan-ning heilt avgjerande. Det vil være farlig for borna våre om dei ikkje får utdanning, difor er det viktig at me har gode skular i heile landet, seier Barthélémy Togo.

Han får støtte frå utdanningsministeren i Niger. Landet er det fattigaste i verda og det er framleis langt igjen til utdanning for alle i Niger. – Men eg meiner det vil være mogeleg å få det til. For eit fattig land med stor folkevekst, byr det på utfordringar. Difor er Speed School svært velkomen, seier Nigers utdanningsminister Ali Mariama Elhadiji.

Ho meiner Speed School kom på ei svært god tid, og er eit tiltak som vil hjelpe fleire tusen born tilbake på skulebenken. – Eg vil takke Strømmestiftelsen for at de gjer dette. Det betyr mykje for oss, seier ho. I 2003 gjekk 30 prosent av alle born i Niger på skule. No er talet omlag 80 prosent, og målet innan 2015 er 82 prosent. – Det er framleis langt igjen til 100 prosent. Men med politisk vilje, større satsing på utdanning, og fleire lærarar har vi klart å oppnå mykje, seier Ali Mariama Elhadiji, som vil auke andelen av nasjonalbudsjettet som går til utdanning frå 18-19 prosent til 25 prosent.

Saman med Mali, Burkina Faso og Niger har Strømmestiftelsen bygd opp eit sekretariat som skal vidareføre Speed School som ein del av statens satsing på å hjelpe born tilbake til skulen.

– Speed School er ein svært viktig del av vår strategi for å gje fleire tilgang til utdanning, seier Ali Mariama Elhadiji og får støtte av utdanningsminister Samadou Coulibaly. – Speed School er svært viktig for vår regjering her i Burkina Faso. Vi er statar med store utfordringar. Speed School kan hjelpe oss å møte nokre av disse utfordringane. Difor vil dette være ein viktig del av vår utdanningsstrategi, seier Coulibaly. •

– Eg vil takke Strømmestiftelsen for at dei gjær dette. Det betyr mykje for oss, seier Nigers utdanningsminister, Ali Mariama Elhadiji.

– Det er heilt avgjerande for borna våre at dei får utdanning. Difor har skule stor prioritet for oss, seier Kénékouo dit Barthélémy Togo.




De går forbi henne stort sett hver eneste dag – alle vennene som skal på skolen. Da feier 10 år gamle Safura Traore gårds-plassen, eller så er hun på vei til brønnen for å hente vann. Jeg møter henne utenfor det vesle utsalget der foreldrene selger frityrstekt fisk. Her står det en enkel benk og et plastkar med røkt fisk. I tillegg til jorda de dyrker mais og millet på til eget forbruk, er det fisken de tjener penger på. Mamma sitter ved siden av henne og ammer en liten gutt, mens faren sitter i en stol like ved. Mor er med i en av spare- og lånegruppene i landsbyen. Noen stopper i veikanten og utveksler noen ord med dem før de går videre. En stopper og handler et stykke fisk.

Safura er et av svært mange andre barn i denne landsbyen som ikke går på skolen. Her i Dovong startet Strømmestiftelsen, sammen med den lokale samarbeidspart-neren Graadecom, arbeid for snart et år siden. Speed School og spare- og låne-grupper er det vi driver her. – Behovet er stort, derfor satte vi i gang

- Jeg føler meg så utenfor arbeid her. Det er mange barn som ikke går på skole her. Jeg er sikker på at vi kunne klare å fylle et par klasser til. Men det er det ikke mulig å få til nå, for-teller utdanningskoordinator Mohamed Bagayoko fra vår samarbeidsorganisasjon Graadecom. Fortsatt er dert mange titalls tusen i landet hans som ikke får skole-gang. Fattigdom og barnearbeid i gullgru-ver og i hjemmene er noen av grunnene til at barn dropper ut av skolen.

– Jeg skulle gjerne sendt Safura på skolen. Men det er så mye å gjøre her. Vi er åtte i storfamilien og alle må bidra for at tingene skal gå i hop. Derfor må også hun bidra med å vaske, stelle og passe barn og gjøre det vi må gjøre for at vi skal få ting til her, forteller faren, som håper at hun kanskje neste år får en sjanse til å begynne på Speed School.

Noen i familien er fortsatt barn og kan ikke delta med noe som helt. To av barna, begge gutter, går på skolen. Den eldste går i åttende klasse og den yngste går

Safura må være hjemme og arbeide for familien, mens vennene går på skole. Hun er en av fortsatt mange titusentalls barn i Burkina Faso, Niger og Mali som ikke går på skolen.

på Speed School. Og for Safura stopper drømmen om skolegang dersom far sier nei. Om to år er hun for gammel. Uten Speed School er ikke sjansen stor for at hun noen gang kan lære å lese og skrive.

Safura har gått på koranskole. Det gjor-de hun da hun var yngre og ble sendt til bestemoren i Elfenbenskysten. Der var hun i to år. Hun lærte arabisk og lærte å lese fra koranen. Men hun kan fortsatt ikke lese, skrive og regne. – Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke får gå på skolen. Jeg har så lyst. Jeg blir så lei meg når jeg ser at vennene mine går til skolen hver morgen. Og jeg må være her hjemme og arbeide. Jeg skulle så gjerne lært hvordan man leser og hvordan man kan skrive. Jeg føler meg så utenfor når de andre kan og jeg ikke får være med, sier 10-åringen. •

EGIL MONGSTAD


For de to ungdommene, og flere ti-talls andre ungdommer som har gått gjennom Speed School i landsbyen

Zorgho, noen mils kjøring utenfor hoved-staden Ouagadougou i Burkina Faso, har livet tatt en helt annen retning. For etter Speed School fortsatte de på barneskolen og så til ungdomsskolen. Og nå er de godt på vei inn i videregående skole.

– Jeg hadde egentlig ikke noe valg, sier 17 år gamle Minamita Kaboré. – Flere av vennene mine fikk gå på sko-len. Men jeg måtte være hjemme. Pappa ville ikke sende meg. Det var for langt å gå. Men viktigst var det vel at jeg måtte hjelpe til hjemme. Jeg passet barn, stelte, kokte og gjorde rent og var med i arbeidet på gården vår. Fremtiden min var på sett og vis avgjort i og med at jeg ikke fikk lov å gå på skolen. Jeg skulle, som andre jen-ter, gifte meg få familie og være hjemme.

Nå kan de se fremover, tenke på utdanning og legge planer for hva de ønsker å gjøre når de blir voksne.

Slik var det, forteller den unge jenta.

Minamita sitter i et av klasserommene i landsbyskolen. Her har hun gått siden hun var 12 år gammel. Nå er hun 17. 11 år gammel sa faren ja til at hun kunne begynne på Speed School. Skolen skulle ta henne gjennom første, andre og tredje klasse på ni måneder. Og dersom hun brukte denne tiden godt og klarte testen, kunne hun fortsette i den offentlige skolen. – Foreldrene mine hadde ikke tro på det-te. De tenkte at jeg var for gammel og at jeg ikke ville lære noe. – Men der tok de feil. Vi har lært så mye om helse, hygiene, ernæring og renslighet. Nå kan jeg fransk, jeg kan skrive, regne og lese. Vi har fått det mye bedre hjemme etter at jeg begynte på skolen, og det ser også foreldrene mine. Før, dersom en av søsknene mine eller andre i landsbyen var syke, hendte det ofte at vi kokte blader som medisin. Nå kontakter vi lege, og det redder liv, sier Minamita.

Hennes drøm er å bli sykepleier. Det vil ta to år etter at hun er ferdig med ung-domsskolen. – Jeg ønsker å hjelpe andre mennesker. Det er så mange i landet vårt som har det vondt. For mange er det langt til lege, eller til en sykepleier. Vi trenger flere som kan hjelpe syke, sier den unge jenta som på grunn av Speed School har fått en sjanse til å velge utdanning.

Ilboudo Nadege er utdanningsrådgiver for myndighetene her i området. Hun er imponert over resultatene fra Speed School-klassene. – Barna fra disse klassene kommer ut med et høyt gjennomsnitt. I en klasse var gjen-nomsnittet 17,9 av 20, og i en annen var snittet 19,19 av 20 oppnåelige poeng. Det er imponerende bra, sier hun.

Yaogo Raogo (17) deler den samme his-torien som Minamita. Han arbeidet på gården. Var med å dyrke millet, mais og bønner. Han passet dyrene og gjette sau-

sjanseDe fikk en ny


EGIL MONGSTAD

Uten Speed School ville vi ikke hatt sjansen til å få en utdanning, sier Minamita, som vil bli sykepleier, og Yaogo, som vil bli journalist.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2015 | www.strommestiftelsen.no

ene. Foreldrene kunne ikke forstå hvorfor han skulle kaste bort barneårene på sko-len. Det var mye bedre å være hjemme. Hva kunne vel være viktigere enn å hjelpe foreldrene? Men nå har de sett noe annet og er svært stolte av sønnen. De så at det naboens barn lærte på skolen betydde noe for for-eldrene deres. De så at det var viktig og at de kanskje hadde tatt feil. Men for Yaogo var det allerede for sent. Han var 13 år gammel, og ett år for gammel for Speed School. Men da noen av brødrene hans fortalte skolen om guttens drøm, og alle problemene foreldrene hadde satt i veien for ham, da fikk han likevel komme inn.

- Det viktige for meg var å gjøre det godt på skolen. Det ville gi meg gode mulighe-ter fremover. Utdanning er viktig for å få en god jobb, sier Yaogo. Han betaler sjøl for skoleplassen han har, 20 000 cefa (ca. 250 kroner) i året. Pengene tjener han på å dyrke mais og millet, som han selger. I tillegg har han fotoapparat og

tar jobber som selskapsfotograf og andre oppdrag.

Drømmen er å bli journalist. Etter ung-domsskole betyr det videregående og der-etter journalistutdanning på universitetet. – Jeg ønsker å være med å utvikle landet mitt. Verden blir mer og mer utfordrende for alle. Det blir vanskeligere. Derfor vil jeg være med å fortelle historier, jeg vil påvirke og være med å skape samfunnet vårt med å skrive, sier den unge mannen.

– Landet vårt trenger unge mennesker som har utdanning, som har visjoner og lyst til å være med. Vi trenger mer kunn-skap som skal være med å utvikle landet vårt. Uten Speed School hadde ikke vi fått sjanse å gå på skole, ta utdanning og være med å skape det landet vi trenger for fremtiden, sier de to ungdommene. •

13

Speed School er en utdanning på ni måneder for barn fra åtte til tolv år, som har droppet ut av grunnskolen eller aldri fått begynne. De første to månedene får de undervisning på barnas eget morsmål og deretter på fransk. Etter en bestått prøve kan elevene starte i vanlig 3. eller 4. klasse. Skolene opp-rettes i landsbyer der det ikke finnes skoletilbud fra før av. Strømmestiftelsen har Speed School-prosjekter i Niger, Mali og Burkina Faso. Etter endt skoleår flytter skolen videre til en annen landsby. Siden starten i 2004 og frem til 2014 har 125 000 barn gjennomført Speed School-utdanning i Vest-Afrika. Speed School II er et tilbud for de mellom 13 og 14 år. De tar hele barneskolen på to år og

fortsetter, etter en test, i ungdomsskolen. Speed School III er ett tilbud for ungdom 15 til 18. Første året tar de barneskolen og det andre året får de en yrkesopplæring.

Speed School

REPORTASJE BURKINA FASO


BURKINA FASOStrømmestiftelsen arbeider i Burkina Faso med utdanning og spare- og lånegrupper. Spare- og lånegruppene er egne små sparemiljøer som vokser ut fra innbyggerne i landsbyen. Det er flest kvinner som er med i disse, og en gang i uka kommer de sammen og sparer og låner fra pengene de har spart. De betaler renter og bruker pengene til inves-teringer som genererer inntekter til familien.

EGIL MONGSTAD, OUAGADOUGOU

Europa er blitt det farligste flyktningemålet verden, og Middelhavet blir mer og mer lik en massegrav. Når tusener dør i Middelhavet, er det ikke økt grensevern som er løs-ningen, men – at flyktninger opplever å bli tatt imot med verdighet når de setter sine liv på spill for å komme hit. Og at Europas land setter inn ressurser som gjør at folk øyner et håp, og også gjør en innsats som peker på muligheter de har i hjemlandet.

ALTFOR SENT Det som skjer i Middelhavet er en tragedie som har fått lov å utvikle seg. Europa har gjort det vanskeli-gere og vanskeligere å komme hit på lovlig vis, og det gjør at flere og flere setter livet på spill i Middelhavet. Nå reagerer politikerne, men det er altfor sent. I vår har flere tusen mennes-ker omkommet i vårt eget «badevann». Kriminelle kjeltringer og kyniske menneskesmuglere har i fred og ro fått opparbeide nettverk og smuglerruter som gjør dette mulig. Dessverre!

Desiré Kiemma er en av dem som kunne vært et tall i den dystre statistikken over døde på havet. Tre ganger har han forsøkt å komme over Middelhavet. Hver gang har det gått galt. Jeg møter ham hjemme i Ouagadougou, hovedstaden i Burkina Faso. Det store «Exodus» er blitt et begrep her i Vest-Afrika. Svært mange reiser til nabolandene i sør for å arbeide. Men mange reiser også nordover og satser livet over Middelhavet, med et håp om at de når over til Europa.

– Jeg hadde ikke noe valg. Når familien har det vondt fordi jeg ikke kan gi dem det de trenger, da gjør man alt man kan for at de skal klare seg. Derfor gjorde jeg dette, sier Kiemma. Hver gang han prøvde, ble han lurt og tatt av politiet. Nå har sykdom gjort at han i alle fall ikke enda vil få drømmen sin oppfylt.

EN SJANSE Å TA Desiré Kiemmas reise mot Europa begynte med en bussbillett fra Ouagadougou, gjennom ørkenen i Niger og Algerie. Målet var en kystby i Algerie, for derfra å komme over i en båt til Europa. Han betalte 230 euro (ca. 1900 kroner) for bussreisen. I Algerie ble han arrestert og sendt ut av landet, til en grenseby i Mali. Derfra reiste han med buss til Rabat i

Marokko. Der møtte han flere som var på den samme «reisen». En av dem fortalte at om han ville over havet, måtte han forberede seg på det verste. – Det var en sjanse jeg ville ta. Overlevde jeg, så var jeg heldig. Gikk det galt, så var det Guds mening, og da kan jeg ikke gjøre mer, forteller han.

Kiemma kom til den spanske enklaven Ceuta i Marokko, der emigranter forsøker å komme inn og ta seg over til Europa. To ganger hadde han fått plass i en gummibåt og betalt flere hundre euro for det, og begge gangene ble han tatt før båten kom ut på havet. – Jeg har ikke gitt opp. Jeg vil prøve igjen. Hva har jeg å tape? Her er det ingen ting å satse på, sier han. Han har kone og to barn. Til sammen er det 12 i hele storfamilien som skal leve av det han kan få inn. Han sier han har betalt over 20 000 Marokkanske dirham (vel 15 000 kroner), og flere hundre euro på de to forsøkene.

HÅPET – Jeg vil helst ikke snakke om det, men vi ble torturert og mishandlet av politiet. Den andre gangen vi ble tatt, var vi åtte personer som ble innelåst i et rom. Det var så lite at vi ikke kunne ligge samtidig. Hver morgen fikk vi et stykke brød som skulle rekke til alle helt til neste dag. Folk ble syke, kastet opp, fikk diare – det var et helvete. Men det kom ikke noe hjelp, forteller han. – En dag slapp de oss ut, og vi ble kjørt til grensa med buss og lempet av der. Vi tok oss til nærmeste jernbane og kom oss på et godstog – tilbake til Marokko, forteller Kiemma.

– Jeg vet at folk dør på havet; båter fullastet med mennesker kommer ikke frem. Men jeg har også venner som har klart å komme til Europa. Det er også min drøm, men da vil jeg gjøre det på lovlig vis. Jeg ønsker bare en jobb, slik at jeg kan forsørge familien min og gi dem et håp og noe å se frem til. Er det for mye å ønske seg? spør han. •

Fremfor meg sitter en ung mann. Han er mellom 25 og 30 år gammel, kanskje litt mer. Ansiktet er mildt. Øynene triste. Han har sett mye, håpt enda mer og grått sine tårer. Desiré Kiemma satset sparepengene på å komme til Europa. I potten lå også hans eget liv.

Det utilgjengelige Europa


3 – Drømmen min er å komme til Europa og finne meg en jobb. Det er alt jeg ønsker meg, sier Desiré Kiemma.


– Victor gjorde noe dumt i går, og så rømte han fra Alalay. Jeg er redd. Jeg vil ikke at han skal komme tilbake på gata slik Jonathan gjorde. Han kom aldri hjem igjen, sier Julietta. I armene holder hun en hundevalp; hun stryker den forsiktig, nesten som en mor som forsøker å trøste sitt barn. – Det er så trist at Jonathan forsvant. Det er en stund siden nå. Jeg vet han lagde en bande der han nå er leder. Jeg har sett han på gata. Han var skitten og aggressiv. Han hadde narkotika. Han var ikke den gutten jeg en gang kjente og som bodde

Juliettas fortelling

På golvet sitter Julietta (13) og koser med en valp.

Men den vesle jenta fremfor meg er ikke glad. Hun smiler

ikke. For bestevennen stakk av fra Alalay i går.

her sammen med oss. Det gjorde vondt å møte ham. 13 åringen tar en liten pause. – Du kan bli avhengig av gata. Og kom-mer du først tilbake dit, er det mye van-skeligere å bryte med det livet igjen, sier hun.

FORLATT PÅ EN SØPPELPLASS Julietta bor i Alalays barnelandsby utenfor storby-en La Paz i Bolivia. Hun var fem år da hun ble plukket opp på gata der hun bodde sammen med en døv og utviklingshem-met kvinne og tatt med til Alalay, der hun har bodd siden. – Folk fra gata som kjenner henne, for-teller at hun ble forlatt på en søppelplass. Der ble hun funnet av den døve kvinnen som tok seg av henne. Siden da har de to alltid holdt sammen, forteller sosialarbei-der Marcos Espinoza Solilz, som arbeider på Alalay.

Julietta husker ikke så mye fra gatelivet, men hun har ikke glemt hvordan hun og fostermoren forsøkte å overleve.

– Vi satt på fortauet og spurte etter mat. Jeg var liten. Folk syntes synd på oss, så vi fikk mat eller penger. Det hendte at vi og var på søppelplassen for å finne mat. Om nettene sov vi på gata. Vi dekket oss med avispapir eller kartong for å holde varmen, forteller den vesle jenta.

KJÆRLIG FOSTERMOR Ingen vet hvem fostermoren er. Hun hadde ingen papirer på seg da de fant henne og Julietta.– Mor bor på gata. Det er ikke ofte jeg møter henne. Siden jeg kom hit har jeg møtt henne to ganger, forteller 13-åringen.– Jeg gråt da jeg så henne igjen. Jeg ble så glad. Jeg ber ofte til Gud om at mor må få det bedre, og at hun må komme og besøke meg. Jeg er glad jeg han en mor, jeg bryr meg ikke om hun er døv, og kanskje litt dum. Gud skapte henne slik for at jeg kan ta meg av henne når jeg blir større. Hun var aldri slem med meg, eller gjorde meg noe vondt. Hun gav meg sin kjærlighet. Jeg blir trist når jeg tenker på at jeg kanskje aldri vil treffe henne igjen, sier hun.

Fadder

Jeg savner «mor» sier Julietta, og koser med en sort liten hundevalp.

Fem år gammel ble Julietta plukket opp av sosialarbeidere på en søppelplass utenfor La Paz. Siden har hun bodd på Alalay.

HJERTEVENN LA PAZ, BOLIVIA


Juliettas historie er lang og sår. Så kommer en av vennene plutselig inn og forteller at Victor har kommet tilbake. Hun jubler, hopper ut av senga og er kjempeglad for at bestevennen kom hjem.

FREMTIDSDRØMMER 13 åringen drøm-mer om at hun en dag kan bli sosialarbei-der, som Marcos. – Han lytter til det vi har å fortelle og blir aldri lei av det. Jeg vil bli som ham, sier hun. Og så er fostermoren også med i fremtids-planene. – I drømmene mine ser jeg for meg at jeg har et arbeid. Jeg tjener penger og har et hus der jeg bor sammen med mor, og kan ta meg av henne. Og så drømmer jeg om at jeg hvert eneste år fremover skal feire bursdagen min. Og der skal mor og alle vennene mine være, sier Julietta, og stråler ut i et stort smil.

Fadderwww.fadder.no

BLI HJERTEVENN-FADDER!

For bare 9 kroner dagen (275 kroner måneden) gir du trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn

i Strømmestiftelsens prosjekter. Du vil få tilsendt informasjon og oppdateringer

om Hjertevennene dine.

Ring 03002 eller gå til www.fadder.no

Hver natt sover det barn på en søppelhaug. De sulter, fryser og er

ensomme. Noen blir kidnappet og solgt som sex-slaver. Andre sniffer for å døyve sult og kulde. Barn blir frarøvet sin fremtid fordi de må jobbe og ikke får gå på skole.Slik skal ikke barn ha det. Vil du bli Hjertevennfadder, er du med å gi beskyttelse, trygghet, skolegang og en bedre barndom til barn som er med i våre prosjekter. I Hjelp til Selvhjelp vil du noen ganger møte barna Layla og Latif*, våre Hjertevenner i prosjektet Miles 2 Smiles i Uganda. Andre ganger vil du lese om andre barn i våre prosjekter og bli kjent med deres hverdag, deres gleder og utfordringer. Som redaktør kan jeg love at du skal få lese om barn som får skolegang, utdanning og en bedre hverdag, fordi du som Hjertevennfadder gjør det mulig. Du vil også bli kjent med barn som ikke har fått den sjansen.

Egil Mongstadred.

*) Vi ønsker å beskytte våre Hjertevenner. Derfor er navnene vi bruker ikke deres riktige navn. Men historiene er ekte.

Fadder

JEANETT JAMES VILLEGAS


SMÅTT & STORT FRA NÆRT OG FJERNT

Sjørøverkostymer, barnepass, kaker og pølser, loppe-marked og kaffe. «Fantastisk Fredag» satte et verdig punktum for Lundheim Folkehøgskole sin aksjonsuke for Strømmestiftelsen. Skolen på Moi i Vest-Agder har i flere år hatt en aksjonsuke til inntekt for Strømme-stiftelsen. Også i år har prosjektgruppa jobba hardt, og oppfinnsomheten har vært stor. Elevene har satt igang en rekke aktiviteter, som vindusvask, bilvask, baking, og mye annet. Dette har gjort at skolen i år har overført over 91 000 kroner til Strømmestiftelsens arbeid. Et strålende resultat – og vi sier tusen takk.

Strømmestiftelsen har bytta bank. I løpet av vå-ren har me endra bank-forbindelse frå Nordea til Sparebanken Sør. Det

betyr også nye kontonummer. For dei aller fleste av dykk har ikkje dette noko å bety. Har du fast trekk via Avtalegiro, så fortset det som før. For dei av dykk som får giro på dykkar gjevaravtale så vil de sjå at det no er påført nytt kontonummer. Har du derimot lyst å gje ei einskildgåve, kan det være verdt å merke seg våre nye gåvekontonummer som er: 3000 33 26000 eller 3000 32 51000 (OCR konto).

«Fantastisk Fredag» på Lundheim

Bankbytte

De har solgt søndagsmiddager på bedehuset, gått med innsamlingsbøsser, arrangert sponsorløpet «pes for Peru», pantet flasker, tilbudt aromamassasje, holdt konserter, hatt «hell en bøtte isvann over meg», solgt mat av ulik slag og mye, mye mer. Og da selve aksjonsdagen var over endte skolens aksjonsdag opp i en stor takkefest med jubel og gledes tårer over et kjempegodt resultat.

For i år har elevene ved Nordhordland Folkehøgskole (bildet) slått alle rekorder og samlet inn 580 000 kroner. Det er 250 000 kroner over fjorårets resultat, en strålende innsats fra elever og lærere. Det er skolens bistandslinje, som dette skoleåret bestod av 13 jenter, som er motoren for aksjonen og står for å koordinere aksjonen og alle aktivitetene.

I år er det 10 år siden Nordhordland folkehøgskole startet et samarbeid med Strømmestiftelsen. Fram til og med i fjor had-de skolen bidratt med nærmere 1,9 millio-ner kroner til ulike prosjekter Først i Sri Lanka, og så sju år i Peru.

Tusen takk for en kjempestor innsats!

Ny rekord fra Nordhordland

Fra 1. august vil vi i Strømme-stiftelsen øke beløpet på Hjer-tevenn fra 250 kroner til 275 kroner i måneden. Denne vesle prisøkningen vil bety ca. tre millioner kroner mer til arbeidet vårt, noe som betyr svært mye for alle barn i prosjektene våre. I tillegg spør vi alle dere som er Fat-tigdomsbekjempere og Brobyggere om dere også være med på å øke giverbeløpet deres. I disse dager vil dere motta et brev om dette.

Kronekursen har falt. Dette merkes godt også for oss i Strømmestiftelsen, som har inntektene i norske kroner og mesteparten av utgiftene til prosjektene våre i dollar. I tillegg til en generell inflasjon i prosjektlandene vi ar-beider i betyr en svakere krone mindre ut til menneske-ne vi hjelper. For å kompensere det tapet, gjør vi denne vesle endringen.

En liten prisoppgang

Fadder

FOTO

: NO

RD

HO

RD

LAN

D FO

LKEH

ØG

SKO

LE

FOTO

: ØYS

TEIN

VEN

ÅS

SØR

ENSE

N


Norge vil øke sitt engasjement i Niger. Det gjelder spesielt innen utdanning, forteller statssekretær Hans Brattskar. Niger ligger sist på FNs utviklingsindeks og har den største folkeveksten i verden. Det fører til et ekstra stort press på utdanningsinstitusjonene i landet. Fattigdom og manglende stabilitet gjør at mange barn ikke får skolegang. Ifølge en pressemelding fra regjeringen vil Niger derfor være et av tre land i det svært urolige Sahel-beltet som inngår i regjeringens regionale satsing på utdanning. Brattskar var nylig på besøk i landet der han også be-søkte en av Strømmestiftelsen Speed Schools. Speed School har de siste årene tatt flere tusen barn i Niger tilbake til skolebenken og gitt dem en ny sjanse til ut-danning, som denne gutten som går speed School og løser her en regneopp-gave.

Mer til utdanning i Niger

Vil du være med i trekning om en e-Golf eller en el-sykkel og samtidig bli med på å gi verdens fattige en mulighet til å skape seg en jobb? Da må du kjøpe lodd i Jobbskaperlotteriet. Loddene koster 100 kroner per stk. Du kan kjøpe lodd enten ved å stikke innom kontoret i Kristiansand eller med å gå inn på denne siden på internett: https://strommestiftelsen.no/lotteri. Trekning skjer av Lotteritilsynet den 11. november.

I det første bladet i år sendte vi med eit vedlegg der me spurte om du ville være med på ei lita lesarunder-søking på bladet. Me spurte etter ris og ros og tilbake-melding på kva du meinte me kunne gjera betre og kva som var bra. Me fekk in 152 svar. Takk til alle de som tok bryet med å svare. Me har trekt ut fem namn som snart vil få tilsendt ei kokebok i posten.

JobbskaperlotterietTakk for hjelpa!

Sagavoll Folkehøgskole er i mål med årets store inn-samlingsprosjekt! Og ungdommene på Sagavoll slår til igjen. Lørdag, 2. mai skulle beløpet avsløres, priser utdeles, og sjekken overleveres til Strømmestiftelsen.

En svært spent forsamling ventet på resultatet da de to økonomiansvarlige avslørte at det innsamlede beløpet i år ble hele 1 330 945 kroner. Det er ny rekord. Gjennom hele skolearet har elevene hatt arrangement og tilstelninger. De har hatt kafeer, disko for barn, sponsorløp, ryddet hager og gjort en hel masse for å få inn penger til prosjektet. Leder for prosjekt-komitéen, Nora Nesbakken, var godt fornøyd med resultatet, og håper at pengene vil bety mye for utdanningsprosjektet de støtter i Tanzania.

Vi er stolte av dere. Tusen takk for innsatsen, sier Øystein Venås Sørensen i Strømmestiftelsen!

Her er en glad gjeng fra prosjektgruppa ved Sagavoll folkehøgskole, som har gjort en kjempeinnsats. Bak f.v: Ingvild Brekke Espedal, John Henrik Kirkeli, Mari Mushom, Sigval Lier, Elise Backe, Nina Tho-massen, Ingebjørg Storesund, Guro Gjendine Solstad Sønnesyn, Øystein Venås Sørensen (Strømme-stiftelsen), Solveig Augestad, Karoline Rage, Elisabeth Berge, Siren Axelsen og Anita Standal Digernes.Framme f.v: Nora Nesbakken (leder), Mirjam Bottolfs Håland, Gina Håp Thu.Fraværende: Maren Louise Salte og Martha Bjelland (lærer).

Stor takk til Jan G. Johan-sen og hans storband. I slutten av april innbød de til en uforglemme-lig kveld med svingende

jazztoner i Kristiansands storstue, Kilden. Konserten var gitt som støtte til vårt arbeid. Et storband i storform, og gnistrende artister som Marian Aas Hansen og Espen Grjotheim bød på møte med gamle svisker fra 50-, 60- og 70-tallet.

Ny rekord fra Sagavoll! Takk til storband!

FOTO

: EGIL M

ON

GSTA

D

FOTO

: SAGAVO

LL

FOTO

: SIR

I L. G

UTT

OR

MSE

N


ASLE STALLELAND

VeiviserenMed kjærligheten til naturen han har vokst opp i som motivasjon, valgte Derek å bli safariguide. Som guide er han også rollemodell for ungdom i Masai Mara og lærer dem hvordan alle er avhengige av et fredelig samspill mellom mennesker, dyr og natur.

REPORTASJE NABOISHO, KENYA

KENYA

Naboisho NAIROBI


– Se der, peker Derek. Det tar litt tid før jeg får øye på dem i det høye gresset. Men idet bilen dreier til venstre fra den provisoriske veien, ser vi rett på de to løvinnene med løveungene. Vi sitter helt stille mens løvene leker med ungene sine bare få meter unna oss. Etter et par magiske minutter går de videre. Derek smiler til oss og starter opp bilen igjen – på jakt etter nye opplevelser i dette unike området i Kenya.

SAFARIGUIDE – Kjærligheten til naturen er den største motiva-sjonen for at jeg ville bli safariguide. Før jeg begynte på guide-skolen hadde jeg lært om naturvern og så viktigheten av å ta vare på det unike dyrelivet og naturen her, forteller Derek.

Det er sju år siden han gikk ut av Kogiyaki Guiding School, og i like mange år har han guidet turister omkring i området der han selv har vokst opp. For å komme inn på skolen er det tre kriterier som avgjør: karakterene dine, om du viser deg som en potensielt dyktig guide på intervjuet – og at du kommer fra landsbyene rundt Masai Mara.

UNIKT OMRÅDE Derek er masai og vokste opp bare få kilometer fra guideskolen som den norske stiftelsen Basecamp Explorer startet for noen år siden. Skolen ble startet av to grunner: Den ene er at ingen kjenner dette området og dyrene her bedre enn masaiene, så det er neppe noen andre som kan gjøre en bedre

Kjærlighet til naturen er den største motivasjon for at jeg ville bli safariguide, sier Derek.


ligvis opp ekstra tidlig neste morgen for å rekke å gjøre leksene på skolen før undervisningen begynte. I tillegg kunne vi møte løver, elefanter eller andre ville dyr på skoleveien. Noen ganger måtte vi snu fordi det ble for farlig å gå videre. Det var ikke alltid like lett å fortelle dette dagen etter, for læreren kunne av og til mistenke oss for å bruke ville dyr som unnskyldning for å skulke skolen, minnes Derek.

FLODHESTENE Derek forteller mens bilen snirkler seg fram-over gjennom sporene på savannen; han følger hele tiden med på landskapet rundt og ser etter tegn på dyr i nærheten. Gnu og sebra er det så mange av at vi for lengst har sluttet å stoppe, sjiraffene kjører vi sakte forbi, men vi mangler fortsatt noen av de største dyrene på lista vår. Plutselig svinger Derek bilen litt ut fra sporet vi har fulgt og stopper ved bredden av en elv.– Her kan vi gå ut, sier han. Vi går forsiktig ut av bilen, og ser ned i en elv full av flodhester. – Skal jeg hoppe uti? Så kan du ta bilde av meg sammen med flodhestene, spøker han.

LEOPARDEN Etter de obligatoriske bildene av flodhester med og uten åpent gap setter vi oss tilbake i bilen. Det begynner å skumre, vi er fornøyde med safarien, som har bydt på både løver, flodhester og savannens største ørneart på nært hold. Når vi be-gynner å tenke på middagen og samlingen rundt leirbålet i cam-pen, svinger Derek igjen av veien og setter kursen mot noe han tydeligvis har sett, men som jeg ikke har fått øye på i det høye gresset. Og der står den – rett ved siden av bilen. En leopard. Den ser ikke ut til å bry seg om oss. Går gjennom gresset til den er bare to meter fra bilen. Stopper opp litt. Nesten som den bare for å være grei, blir stående lenge nok til at vi får tatt bildene vi trenger. Og for så vidt skylder den kanskje Derek noen tjenester. Hans engasjement for å bevare de store kattedyrene er viktig. Han er blitt en rollemodell for de yngre, og når han er hjemme i landsbyen, lar han ikke en sjanse gå fra seg til å fortelle barna og ungdommen hvor viktig det er å ta vare på dyrene og naturen.Så da skulle det vel bare mangle at både dyrene og naturen også viser litt velvillighet overfor for ham? •

jobb som safariguider her enn dem. Det andre er et ønske om at også lokalbefolkningen skal kunne ta del i den rikdommen som turismen generer. Masai Mara er et unikt område i Kenya, der omkring 40 prosent av de store, ville dyrene i Afrika er samlet på, noe som utgjør 0,01 prosent av kontinentets samlede areal. Ikke rart mange ønsker å reise hit. Men mens turister hvert år bruker millioner av dollar på safari, har bare en forsvinnende li-ten del av dette kommet lokalbefolkningen til gode. Dette jobber nå Basecamp Foundation sammen med Strømmestiftelsen for å endre. Guideskolen er ett av flere tiltak som sikrer at masaiene både bidrar og får del i godene som skapes gjennom turismen. Derek er blant de tidligere studentene som nå jobber som safari-guide, men det var på ingen måte en lett skolehverdag for masai-gutten.

LANG SKOLEVEI – Da jeg var barn gikk jeg en mil hver vei for å komme til skolen. Vi måtte gå tidlig om morgenen, mellom klokken fem og seks, og skoledagen sluttet ikke før kl. 17. Vi var som oftest ikke hjemme før det var blitt mørkt, og uten elektrisi-tet hjemme var det vanskelig å gjøre lekser. Derfor måtte vi van-

Derek ved flodhestdammen.

Masaiene er opprinnelig et nomadefolk, som har drevet kvegdrift i Kenyas ville naturområder i generasjoner. Tradisjonelt lever de i bevegelse, og flytter familier og kveg etter beiteområder. Konflikter oppstår derimot raskt når flere parter har interesser i samme området.

HVEM EIER MASAI MARA? For noen år siden ble masaifamiliene i området tildelt hver sin eiendom i Masai Mara. Eiendomsrett høres bra ut, men har ikke alltid vært noen god hjelp for mennesker som er vant med kvegdrift og nomade-tilværelse. Mange har solgt eiendommen sin til en altfor lav pris, og selv endt opp i slummen. Slik har masaier mistet sitt lo-kalsamfunn til fordel for turismen.

MENNESKER OG DYR For vår partner, Basecamp Foundation, var balansen mel-lom mennesker, dyr og natur det sentrale da de begynte arbeidet sitt her. De samlet lokalbefolkningen og prøvde å finne den beste løsningen for alt levende i området. For det rike dyrelivet er det avgjørende at bebyggelse, kvegdrift og inngjerdinger ikke kommer i veien for de ville dyre-nes vandringer mellom Masai Mara og Serengeti. Det må også tilrettelegges for god beskyttelse av masaifamilienes kveg, og sikre at pengestrømmen fra turistnæ-ringen også kommer lokalbefolkningen til gode.

En fremtid for mennesker og dyr

I området rundt Masai Mara i Kenya, legger turister igjen millioner av dollar hvert år. Likevel lever masaiene her i dyp fattigdom. Dette vil Strømmestiftelsen gjøre noe med. Med oss på laget har vi Agder Energi, Skagerak Energi, Dyreparken og Basecamp Foundation.

MARA NABOISHO CONSERVANCY Det første som ble gjort, var opprettelsen av Mara Naboisho Conservancy. Over 500 grunneiere i området ble enige om at landområdet de eide skulle være et con-servancy, der det ikke er bosetninger for mennesker og beitet er strengt regulert. Slik sikrer man at både kveg og ville dyr får sin del av gresset, og overbeite unn-gås. Grunneierne leaser ut området på en 20 års kontrakt til safariselskaper. Disse betaler en pris per gjesteseng til Mara Naboisho Conservancy, som blir overført til den enkelte grunneiers konto hver må-ned. Slik får menneskene som hører til her sin del av pengene turistene legger igjen.

UTDANNING OG MIKROFINANS Utdanning er en av pilarene i all utvikling, og det er høy analfabetisme blant ma-saiene i området. Styrking av den lokale barneskolen er et av de første prosjektene Strømmestiftelsen med samarbeidspart-nere har tatt fatt på. Her planlegger man også en talentskole for lokale jenter. Prosjektet bidrar til å sette fokus på kvin-ner og likestilling, spesielt i satsingen på spare- og lånegrupper, noe som blant an-net har ført til at mange kvinner har startet egne virksomheter, begynt å tjene egne penger – og fått mer å si innad i familien. •

Dette sier Dyreparken:«Dyreparkens inngang i Mara Naboisho prosjektet er bevaring av truede dyre-arter. Men, vi ser at for å bevare mang-foldet av ville dyr så må vi også jobbe for bevaring av miljø, og ikke minst, jobbe for økt levestandard for lokalbe-folkningen, masaiene. Dyreparken ser derfor på Mara Naboisho som et tredelt prosjekt med fokus på dyr, natur og mennesker.»

Dette sier Skagerak:«Natur i arbeid» er fundamentet for det vi jobber med i Skagerak Energi. Kom-petanse, ansvarlighet og nyskaping er kjerneverdiene som skal prege alt vi en-gasjerer oss i. Gjennom en nyskapende form for bistandsarbeid, går ivaretakelse av natur og fattigdomsbekjempelse «hånd i hånd». Det oppleves verdifullt for oss å kunne være med som en av flere tilretteleggere for denne utviklingen.

Dette sier Agder Energi:Vi i Agder Energi er opptatt av å bruke naturens ressurser på en bærekraftig måte. Vi deltar i Naboisho for å bidra til utvikling av gode lokalsamfunn gjennom fokus på fornybar energi, rent vann, utdanning og kvinners rolle. Strøm-mestiftelsen hjelper oss til å forvalte bidragene våre på en bærekraftig måte i Masai Mara.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2015 | www.strommestiftelsen.no 23

FAKTAI samarbeid med Dyreparken, Skagerak og Agder Energi, driver Strømmestiftelsen et prosjekt blant masai-befolkningen i Masai Mara, i Kenya. Prosjektet går ut på å skape bærekraftig utvikling, som tar hensyn til både lokalbefolkningen og det rike dyrelivet i området. Prosjektet bygges på fire grunnpilarer:Fornybar energi, styrket utdanning, rent vann og gjenvinning og styrking av kvinners posisjon.

REPORTASJE NAIBOSHO, KENYA

ASLE STALLELAND & SIV I. S. KOLSTAD

FOTO

: FRED

A. A

SDA

L

FOTO

: ASL

E ST

ALL

ELA

ND


– Kan du møte meg på stasjonen? Da har vi en time før toget går videre til Egersund. Jeg skal hjem og besøke mor før jeg drar videre til Bergen, forteller Inger Elise Iversen.

Hun er mye på farten og er på et mellom-stopp i Kristiansand, der hun har vært på en konferanse. Som daglig leder av et fond som i 2014 delte ut 43,6 millioner kroner til 35 organisasjoner, i inn- og utland, til forskning og en rekke kulturtiltak her i landet, må en være på mye farten for å rekke over alt. Hun er utdannet både sykepleier og økonom, en kombinasjon som kanskje ikke er så dum i en hverdag med høyt tempo, der mye skal gjøres og store penger skal fordeles på gode formål.

EN GLEDE – Det er en stor og utfordrende oppgave. Og det er givende. Å være med på at andre mennesker får det bedre, er i seg selv en stor tilfredshet. Og så handler det om å få noe igjen. Vi har alle sett bil-dene fra Nepal etter jordskjelvet i mai. Å stille seg likegyldig på utsiden av det, og til det som skjer der, gir ingen god følelse. Den gode følelsen kommer når vi kan bi-dra – gi oppmerksomhet og anerkjennelse der det er behov for det, sier Inger Elise.

Hjelper det å kjempe mot fattigdom? – Det enkle svaret på det er JA. Ser vi på FNs tusenårsmål, så tyder alt på at vi går i riktig retning. Det er færre fattige og langt flere som får utdanning. Men mye gjenstår; vi må aldri gi opp. Blir flere med

Likegyldighet hjelper ingen

Inger Elise Iversen er daglig leder i Kavlifondet. Hvert år er hun med og deler ut flere titalls millioner kroner til gode formål i både inn- og utland.

Det er en spesiell og god følelse å få bidra på denne måten, sier hun.

i kampen mot fattigdom, blir verden bedre og tryggere, sier lederen i Kavlifondet.

ENGASJER DEG Hun mener det er flere måter å engasjere seg på. – Det enkleste er å gi penger til organi-sasjoner som jobber med dette. Men det handler også om å engasjere seg lokalt der en bor. Kanskje skulle spørsmålet være hvordan vi kan bidra til å gi andre et bedre liv? Da kunne svaret bli å besøke den ensomme gamle damen som bor rett i nærheten, bli med i organisert besøks-tjeneste, gjøre innkjøp for en ensom gammel mann eller dame, eller kanskje invitere flyktninger som har kommet til landet vårt på en kopp te. Vi kan alle bety noe for noen. Vi kan bidra med vår tid, vår kunnskap og våre penger for at verden skal bli litt bedre, sier Iversen.

VERDIER Kavlifondet eier Kavli og Q-Meieriene, og overskuddet fra disse bedriftene går til gode formål. 50 pro-sent av midlene som tildeles gjennom Kavlifondet går til humanitære formål, rettet mot helse og utdanning til barn og unge som lever i stor fattigdom. I fjor delte fondet ut 43,6 mill. kroner. 30 mill. ble brukt på ulike utdannings- og opplæringstiltak i fattige land sør for Sahara og i sør-øst-Asia. – Som Strømmestiftelsen er også vi i Kavlifondet opptatt av å gi hjelp til utdan-ning. Derfor samarbeider vi blant andre også med Strømmestiftelsen. Vi vet at ut-danning gir vekst og skaper varige verdier,

og mye av våre penger går til bærekraftig og langsiktig bistand til ekstremt fattige og sårbare mennesker, sier Iversen. Mange norske bedrifter tar samfunnsan-svar. Min erfaring er at bedrifter som ikke gjør dette vil tape kampen om dyktige medarbeiderne. For dette er unge mennes-ker opptatt av, sier Iversen.

Hva gjør rikdommen vår med oss?– Norge er et rikt land, og mye av rikdommen er basert på rene tilfeldigheter. Den muligheten har vi forvaltet godt. Men vi må dele på denne rikdommen. Vi lever i en boble. Vi aner ikke smerten i hva som skjer rundt oss. Diskusjonen om 1 000 eller 10 000 flyktninger fra Syria og middelhavsflyktninger viser det. Libanon, med like mange innbyggere som Norge, har tatt i mot en million flyktninger! Nylig ba de verdenssamfunnet om hjelp til å gi flyktningbarna undervis-ning. Responsen kunne vært bedre. Vi tar ikke denne sårbare virkeligheten innover oss, sier Iversen.

Hun har flere ganger møtt fattigdommen på nært hold. De sterkeste inntrykkene er når folk, på grunn av sin vanskelige situ-asjon, mister håpet, gir opp og blir apa-tiske. Det smerter. Da er det godt at både Kavlifondet og alle vi andre kan bidra til å gi økt håp, sier Inger Elise Iversen. •

KAFFEPRATEN MØT INGER ELISE IVERSEN

EGIL MONGSTAD

Å være med på at andre mennesker får det bedre, er en stor tilfredsstillelse,

sier Inger Elise Iversen i Kavlifondet.


FOTO

: LEIF ING

E WIK

SE


KATHMANDU

NEPAL

JORDSKJELV NEPAL

Nepal treng hjelp i fleire år framover

Den 25. april klokka 11.56 lokal tid blei Nepal råka av eit jordskjelv som la store delar av landet i ruinar. Skjelvet, som hadde ein styrke på 7,8 på Richters skala, kunne merkast heilt til New Delhi i India og til Bangladesh. Fleire tusen menneske mista livet, mange tusen blei skada, og fleire titals tusen heimar og bygningar rasa saman. Ikkje sidan 1934 hadde naturkreftene herja slik med Nepal som dei gjorde denne dagen.

EGIL MONGSTAD STRØMMESTIFTELSEN


– Eg var ute og skulle eta lunsj saman med gode vener og familien då skjelvet kom. Det var heilt uverkeleg. Me såg bygningar rasa saman og

bli borte i ei sky av støv framfor augo våre. Eg tenkte at no er det over – at det-te er slutten. Dotter mi begynte å gråte, folk gret over alt, det var redsle og folk var rådville. Nepal er eit område med stor risiko for jordskjelv. Me er førebudde på dette. Men dette var annleis og heilt uver-keleg, fortel Strømmestiftelsens landkoor-dinator for Nepal, Ramesh Shrestha.

¬Episenteret for skjelvet låg i Gorkha, 8 mil vest for Kathmandu. Dei første vekene etter skjelvet kom det daglege etterskjelv.

Nepal treng hjelp i fleire år framover

Det gjorde at folk var redde. Mange sov utandørs på opne stader i fleire veker etter det store skjelvet.

FOLK STILTE OPP – I Kathmandu var øydeleggingane omfattande og store. Og etter kvart som me fekk kontakt med våre samarbeidspartnarar byrja det å danna seg eit bilete av omfanget av katastrofen utan-for hovudstaden, og kva behova var, fortel Ramesh Shrestha og seier at det var viktig for Strømmestiftelsen å kome raskt i gang med naudhjelp. – I dei områda som var verst råka, hadde over 90 prosent av hus og heimar rast saman. Trongen for hjelp var svært stor, spesielt med tanke på å få tak over hovu-det. Men på alle nivå var det naudsynt med hjelp. I dei første kritiske dagane var det viktig å få ut vatn, medisinar, tepper, presenningar og telt. Me måtte sende folk til India for å få tak i mykje av dette, fordi etterspurnaden her i Nepal var stor og til-

gangen var så liten her, seier Shrestha.

Sidan naudhjelpa starta den 29. april har 3200 familiar fått hjelp gjennom det Strømmestiftelsen har kunne bidra med. – Sidan me hadde arbeid i nokre av dei område som var sterkast råka, kunne me raskt kome ut med hjelp. Folk stilte opp. Våre eigne familiemedlemmer var med og hjelpte, og det var svært oppmuntrande for oss å oppleve kor mange frivillige som deltok. Det vart også satt i gang spontane innsamlingar, fortel landkoordinatoren på telefonen frå Nepal.

ANGST FOR ETTERSKJELV Framleis, tre veker etter skjelvet, er angsten for nye etterskjelv stor. Mange bur ute på opne plassar og er redde for å flytte heim, og dei som ikkje lenger har heimar, må finne andre stader å bu. Ifylgje FN er nærmare 489 000 heimar rast saman og 267 500 bygningar sterkt skada og treng reparasjo-

Ramesh Shrestha.

Ein eldre mann set sitt fingeravtrykk for at han har motteke hjelp. Strømmestiftelsen har hjelpt 3200 familiar med naudhjelp etter jordskjelvet.


JORDSKJELV NEPAL

nar. Nærare seks millionar menneske har på ulikt vis blitt råka av skjelvet. Talet på omkomne er 8 604, og til saman er 16 800 personar skada. (Dette er tall frå midten av mai og kan framleis endra seg – red anm.)

– Nepal vil ha trong for all den hjelp dei kan få i fleire år framover og det vil ta lang tid å byggje opp igjen landet. Også mentalt er dette ei svært stor påkjenning. I fleire veker har folk i Nepal levd med

angsten for et-terskjelv og med smerte etter tap av kjære. Dei må leve vidare med utfordrin-gar knytt til heimar som har rast saman, øy-delagde hus og arbeid som er

borte. Det er ei stor psykisk påkjenning, seier regiondirektør for Strømmestiftelsen i Asia, Nimal Martinus. Men han er over-tydd om at Nepal vil gå vidare.

– Folk er i gang igjen og vil starte på nytt, med å bygge opp heimar, landsbyar og lokalsamfunn. Og også i denne tida fram-over er det viktig at vi er der med det vi kan. Det var viktig for oss å komme raskt i gong me hjelpearbeid, vise solidaritet og ta ansvar. Det var og viktig at det blei løyvd pengar til naudhjelp og at det blei sett i gang innsamling til dette arbeidet. Det gjorde at me kunne hjelpe mange i den sårbare første tida etter jordskjelvet. Men Nepal vil ha stort behov for hjelp i lang tid framover. Det arbeidet skal me no være med på, seier Martinus. Ifylgje FN er det i første omgang behov for 423 millionar dollar for å møte dei enorme behova landet står overfor. Først og fremst handlar det om hjelp til hus og vatn, og deretter å få i gang arbeidsplassar, slik at folk kan få inntekt igjen.

«CASH FOR WORK» No treng Nepal re-habilitering og langsiktig bistand. – Det betyr i fyrste omgang at folk må få tak over hovudet, og at me kan setje i gang med inntektsgjevande tiltak, seier Martinus. Han veit enno lite om kor mykje

av rehabiliteringsarbeidet me skal være med på. – Det vil være avhengig av kor mykje pengar me får. Aller først skal me setje oss ned og lytte til kva folk i landsbyane seier og finne ut kva behova er. Erfaringar viser at det kan være mykje, alt frå hus og heimar til vegar, skule, byggje opp igjen samvadsentre, og så vidare. Så vil me arbeide med det psyko-sosiale. Mange er utsette for store psykiske påkjenningar og treng hjelp. Når det gjeld etterarbeid og langsiktig bistand har me ganske mykje erfaring. Vi hadde tsunamien i 2004, vi har vore med på etterarbeid etter store flaumar i Bangladesh, og me har mykje erfaring frå å arbeide med rehabilitering etter naturkatastrofar, seier Martinus. Han ser for seg at «cash for work» (pengar for arbeid red. anm) er ein metode som vil bli nytta. Det betyr at ein engasjerer folk til å gjere arbeid med opprydding av til dømes eigen heim og andre områder i landsbyen, og til å være med å byggje opp att eigne og andre sine hus, og at det er arbeid me betaler dei for. Det som er klart, er at be-hovet for å få arbeid og inntekt er stort, og

Glimt fra Nepal og Strømmestiftelsens hjelpearbeid etter jordskjelvet.

Nimal Martinus.


dette vil være eit betydeleg bidrag til det., seier Martinus.

SIKRE MAT TIL VINTEREN – Den første store utfordringa er monsuntida, seier Ramesh Shrestha. Han er glad for me kunne komme raskt ut med bistand og at det blei samla inn pengar her heime til naudhjelp og til langsiktig bistand.– Når dette bladet kjem ut, vil Nepal være midt inne i monsuntida. Eg vonar me kan være med å gje dei ei mellombels løysing og hjelpe med bølgjeblekk til tak og veg-gar. Så vil det være viktig at folk her kan komme i gang med å plante og så. At dei har fått frø slik at dei kan så og plante og sikre seg mat til vinteren. Det er heilt av-gjerande at folk i landsbyane kjem i gang med dette, seier Shrestha. Sjølv om dette er ein av dei største natur-katastrofane i Nepal sidan 1934 så er det fleire område i landet som ikkje er omfat-ta av skjelvet.

TA LANG TID – I tillegg til Kathmandu er det berre Makawanpur, eitt av dei sju distrikta som me arbeidar, i som er omfat-

ta av skjelvet. Men her er skadeomfanget stort. 9000 heimar er øydelagde, og over 10 000 hus er delvis øydelagde. Her har også ei av jentene som er med i Samvad programmet vårt omkomme. I alt har 328 familiar som er med i våre program mista heimane sine. I dei andre seks distrikta er skadane minimale, og der går arbeidet vårt som normalt. Det vil seie at samvad-

klassane er i drifta, og kvinnene som er med er med i spare- og lånegruppene har sine møter, fortel Ramesh Shrestha. Han er sikker på at Nepal vil klare å ta denne utfordringa. Men det vil ta langt tid, krevje mykje pengar og ta fleire år vil gå før ein er tilbake til der ein var, seier Shrestha. •

FAKTA OM JORDSKJELVET I NEPAL• Jordskjelvet som rammet Nepal den 25. april er et resultat av den hele tiden pågående kollisjonen mellom den indiske kontinentalplaten i sør og den asia-tiske platen i nord. Disse kontinentalplatene kolliderer med en fart på fire til fem centimeter i året, og bygger spenninger langs hele den lange grenseflaten. Det er disse kollisjonene som millioner av år har skapt hele Himalaya. Når de ulike bergartene møtes og ikke klarer å stå imot spenningene, utløses selve bruddet, som så forplanter seg gjennom jordskorpen og merkes på over- flaten som skjelvinger.

• Jordskjelvet i Nepal skjedde 15 kilometer under jordoverflaten og hadde en styrke på 7,8 på Richters skala. Et skjelv på for eksempel 8 er 10 ganger større enn et skjelv på 7 og utløser 31 ganger så mye energi.

• Det kraftigste jordskjelvet som er registrert skjedde i Chile i 1960 og hadde en styrke på 9,5.

• Per 19. mai hadde 8604 mennesker omkommet, og 16 808 skadet, og gjort skjelvet til det mest dødelige i landets historie. 5,6 millioner mennesker er på ulik vis rammet av jordskjelvet.

• 488 789 hus er lagt i ruiner og 267 447 ødelagt.

Kilder: Professor. Dr. Scient Kuvvet Atakan, Institutt for geovitenskap. Universitetet i Bergen.The Wall Street JournalUnited Nations - Office for the Coordination of Humanitarian Affairs (OCHA) and Office of the Resident and Humanitarian Coordinator in Nepal.

Jeg har tenkt gjennom det flere ganger. Livet jeg lever nå er så dramatisk annerledes enn det jeg hadde før. Det er bare ved Guds nåde jeg har fått oppleve dette.

Far hadde flere koner og vi var mange barn i familien. Vi var bønder, og jeg måtte tidlig lære å pløye, grave, så, gjete dyrene og arbeide på gården. En slektning som var døvstum, spurte far om å få en gutt som kunne arbeide hos han. Det ble meg. I en skitten skjorte, uten sko og i en møkket kortbukse reiste vi til Mbale, en by øst i Uganda. Det var der Hussain bodde, i en en-kel hytte med stråtak i den største slummen i byen.

Jeg måtte lære tegnspråk for å snakke med Hussain. Men det var vanskelig. Når jeg ikke forstod eller gjorde feil, slo han meg. En dag fikk jeg vite at far hadde funnet en annen kone, og mor måt-te reise uten å si hvor hun dro. Bare det yngste barnet ble med henne.

Jeg ble gategutt i Mbale, og jobbet på gata sammen med Hussain. Jeg var heldig som hadde et sted å sove, og slapp å være på gata. En dag møtte jeg en gjeng fra organisasjonen Child Restoration Outreach, (CRO). De arbeider med gatebarn. De noterte navnet mitt og etter hvert hjalp de meg med en skoleplass.

Da jeg begynte i fjerde klasse giftet Hussain seg. Kona hans bad meg flytte ut, eller begynne å betale husleie. Jeg hadde ikke noe sted å dra og penger hadde jeg ikke. Så jeg måtte arbeide for å betale for meg. Jeg samlet flasker og sanket tørre kaffebønner fra et område der de brant kaffe. Noen dager kunne jeg få to – tre kroner, andre dager fikk jeg ingen ting. Det hendte ofte at de store guttene stjal det jeg hadde tjent. Da måtte jeg arbeide mer neste dag for å betale husleie.

Jeg begynte på ungdomsskolen. Det var vanskelig med penger til husleie og jeg måtte spørre CRO om hjelp. Jeg takker Gud for at de sa ja. Der fikk jeg det eneste måltidet jeg spiste om dagen. Etter hvert måtte jeg også betale litt av skolepengene fordi det

Jabez ́historie

Sommeren 2012 var Jabez fra Uganda på vei til Norge. Han skulle begynne på Hald Internasjonale senter i Mandal. Et nytt land og en ny verden ventet på den tidligere gategutten fra Mbale i Uganda.

EN TEKST SKREVET AV JABEZ FRA UGANDA

ble flere og flere gatebarn som CRO betalte for. Men jeg fullførte ungdomsskole og videregående skole.

I kirka møtte jeg Simon, en god venn. Jeg tror Gud brukte han til å motivere meg til å holde motet oppe, og jeg begynte å tro at Gud ville gripe inn livet mitt og at fremtiden min ville bli anner-ledes. Jeg fikk arbeid på CRO. En dag spurte de om jeg ville bli utveks-lingsstudent og reise til Norge. Jeg ble utrolig glad. Det var flere andre som ville, men jeg ble valgt. Noen måneder senere var jeg på vei til Mandal. Der møtte jeg ungdommer fra flere land, og det ble et fantastisk år.

Hjemme i Uganda igjen begynte hverdagen. Med råd og hjelp fra CRO søkte jeg plass for å studere sosialt arbeid og adminis-trasjon. Og jeg kom inn. Jeg ville finne mor som hadde forlatt sju barn. Bare den yngste hadde hun tatt med da hun reiste. Også søsknene mine ville finne mor. Fars nye kone var ikke god med dem. Jeg hørte ofte søsknene mine si at om mor hadde vært her så hadde vi sluppet å leve i dette helvetet. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen vi fant mor i lands-byen hun hadde flyttet til. Hver eneste dag hadde hun lengtet etter oss, hver dag siden far hadde jaget henne bort. Jeg fikk henne til å flytte hjem til oss. Søsknene mine ble svært glade. Endelig skulle hun komme hjem.

Jeg er helt sikker på at det er mennesker som opplever verre ting enn det jeg har gjort. Men jeg takker Gud for alle de han har sendt i min vei, og de mulighetene jeg har fått. Tiden i Mandal, møtet med Strømmestiftelsen som står bak CRO og folkene i CRO.

… og én ting er sikkert – jeg kan være med å forandre ver-den. Jeg kan være med å forandre mitt land. Og ingen skal få gjøre meg taus, eller gjøre meg til et offer. Ingen skal si at ikke min stemme teller. For jeg vil være med å forandre det samfunnet jeg er en del av. •


UGANDA

Mbale

KAMPALA

Jabez – er gategutten som nå studerer sosialt arbeid og administrasjon. Her er han sammen med en av søsknene sine.


FOTO

: PR

IVAT

32

ØNSKER DU Å BLI HJERTEVENNFADDER?

For bare 9 kroner dagen (275 kroner måneden) gir du trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn i Strømmestiftelsens prosjekter. Du vil få tilsendt informasjon

og oppdateringer om Hjertevennene dine.


Dagen reiseklubb er et samarbeid mellom Dagen, turoperatører som G Travel samt norske bistands- og misjonsorganisasjoner. Sammen inviterer vi til unike reiseopplevelser. Reiser som forvandler liv. Velkommen ombord.

EN UNIK REISE TIL NEPAL I SAMARBEID MED STRØMMESTIFTELSEN

PROGRAM:Avreisedag: Torsdag 19. nov:Avreise fra OSL Gardermoen kl 12.15.

Dag 1, fredag 20. nov: KATHMANDUTransfer til Annapurna hotel med lunsj og introduksjon av Strømmestiftelsen i Nepal. Vi kjører til BHAKTAPUR hvor det blir by-sightseeing, inkludert NYATPOLA TEMPLE, det gamle kongelige palasset, GOLDEN GATE. Middag med kulturforestilling på NEPALI CHULO.

Dag 2, lørdag 21. nov: Vi reiser til LUMBINI Frokost på GOKARNA. Vi kjører fra Kathmandu til Lum-bini med turistbuss, en 7-8 timers kjøretur gjennom nydelig landskap. Lunch langs veien på restaurant. Middag og overnatting på hotel.

Dag 3, søndag 22. nov: LUMBINIFull dag med Strømmestiftelsen på SAMVAD CENTREMiddag og overnatting på hotel.

Dag 4, mandag 23. nov: LUMBINI Full dag med Strømmestiftelsen på SAMVAD CENTREMiddag og overnatting på hotel.

Dag 5, tirsdag 24. nov: LUMBINI/POKHARAVi utforsker LUMBINI, fødestedet til BUDDHA. Vi besøker PUSKERNI POND, GARDEN MAYADEVI TEMPLE, ASHOKA PILLARM og kjører videre til POKHARA via PALPA SYANGJA, en 7-9 timers kjøretur gjennom vakkert landskap med elver, vakre åssider og små landsbyer. Vi ankommer POKHARA og med middag og overnatting på hotel. Kveldstur på markedet ved innsjøens bredder.

Dag 6, onsdag 25. nov: POKHARAVi reiser til SARANGOT, en vakker landsby 1592 m.o.h. der vi ser soloppgangen og nyter synet av mektige Himalaya. Mulighet for ekstra flytur over fjellene. Båttur på PHEWA LAKE hvor vi skuer utover ANNAPURNA AREAS. POKHARA er Nepals flotteste naturlige dal og en meget populær turistattraksjon. Vi besøker den tibetanske leiren, DEVI’S FALL, MOUNTAIN MUSEUM, og LAKE SIDE MARKET.

Dag 7, torsdag 26. nov: POKHARA/KATHMANDU.Vi kjører fra POKHARA til KATHMANDU med buss. Lunsj underveis langs elven. Vi ankommer KATHMANDU for middag og overnatting på hotellet.

Dag 8, fredag 27. nov: KATHMANDU.Vi utforsker fargerike KATHMANDU DURBAR SQUARE, det gamle kongelige palasset i Kathmandu, TEMPLE OF KUMARI og JAGANNATH TEMPLE samt det enorme KASTHMANDAP TEMPLE bygget i det 12. århundre.

Dag 9, lørdag 28. nov: Fridag i KATHMANDUDagen er til egen disposisjon.

Dag 10, søndag 29. nov: HjemreisedagFrokost på hotellet før transfer til flyplassen. Ankomst OSL Gardermoen: Kl 17.05.

Bli med Strømmestiftelsen på en helt unik tidagers reise til Nepal. Turen vil by på me-ktige naturopplevelser, spennende kultur og gripende møter med modige mennesker Strømmestiftelsen samarbeider med i kampen mot fattigdom.

Turen til Nepal arrangeres av G Travel i samarbeid med Strømmestiftelsen og avisen Dagen. Reiseleder fra Strømmestiftelsen er Egil Mongstad som har arbeidet i Strømme- stiftelsen i 17 år. Han er journalist og har i flere år vært redaktør for bladet Hjelp til Selvhjelp. Egil har lang reiseerfaring og har vært flere ganger i Nepal. Øystein Samnøen fra Dagen deltar også som vertskap.

“Mektig og rørende”

TURFAKTA: Sted: NepalDato: 19. – 29. november 2015Vertskap: Egil Mongstad og Øystein Samnøen Pris for reisen: kr. 24.974,-

INFORMASJON OG PÅMELDING: G Travel, Postboks 11, 4661 Kristiansand

E-post: [email protected]: 381 25 652

Påmeldingsfrist: 1. juli 2015

PRISEN INKLUDERER: Flyreise T/R OSL, hotellovernattinger i henhold til program, 3 måltider/dag, inngangsbilletter, buss, engelsktalende guide, tips og reiseleder. Flyskatt som pr 20.02.15 er kr 2.474,-.

TILLEGG: Reiseforsikring, vaksiner, reise til/fra OSL Gardermoen. Enkeltromstillegg kr. 5.000,-. Flytur over fjellene dag 8 kr 2.000,-. Visumkostnad ca. kr 200,- (USD 25,-).

G Travel formidler gunstige priser på forsikring og innlandstransport til/fra OSL om ønskelig: Tlf 381 25 652.

Vi tar forbehold om tid- og prisendring grunnet økede skatter/avgifter, prisstigning, valutaendringer samt andre forhold vi ikke er herre over.


Fadder

ØNSKER DU Å BLI HJERTEVENNFADDER?

For bare 9 kroner dagen (275 kroner måneden) gir du trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn i Strømmestiftelsens prosjekter. Du vil få tilsendt informasjon

og oppdateringer om Hjertevennene dine.

www.fadder.no


Dagen reiseklubb er et samarbeid mellom Dagen, turoperatører som G Travel samt norske bistands- og misjonsorganisasjoner. Sammen inviterer vi til unike reiseopplevelser. Reiser som forvandler liv. Velkommen ombord.

EN UNIK REISE TIL NEPAL I SAMARBEID MED STRØMMESTIFTELSEN

PROGRAM:Avreisedag: Torsdag 19. nov:Avreise fra OSL Gardermoen kl 12.15.

Dag 1, fredag 20. nov: KATHMANDUTransfer til Annapurna hotel med lunsj og introduksjon av Strømmestiftelsen i Nepal. Vi kjører til BHAKTAPUR hvor det blir by-sightseeing, inkludert NYATPOLA TEMPLE, det gamle kongelige palasset, GOLDEN GATE. Middag med kulturforestilling på NEPALI CHULO.

Dag 2, lørdag 21. nov: Vi reiser til LUMBINI Frokost på GOKARNA. Vi kjører fra Kathmandu til Lum-bini med turistbuss, en 7-8 timers kjøretur gjennom nydelig landskap. Lunch langs veien på restaurant. Middag og overnatting på hotel.

Dag 3, søndag 22. nov: LUMBINIFull dag med Strømmestiftelsen på SAMVAD CENTREMiddag og overnatting på hotel.

Dag 4, mandag 23. nov: LUMBINI Full dag med Strømmestiftelsen på SAMVAD CENTREMiddag og overnatting på hotel.

Dag 5, tirsdag 24. nov: LUMBINI/POKHARAVi utforsker LUMBINI, fødestedet til BUDDHA. Vi besøker PUSKERNI POND, GARDEN MAYADEVI TEMPLE, ASHOKA PILLARM og kjører videre til POKHARA via PALPA SYANGJA, en 7-9 timers kjøretur gjennom vakkert landskap med elver, vakre åssider og små landsbyer. Vi ankommer POKHARA og med middag og overnatting på hotel. Kveldstur på markedet ved innsjøens bredder.

Dag 6, onsdag 25. nov: POKHARAVi reiser til SARANGOT, en vakker landsby 1592 m.o.h. der vi ser soloppgangen og nyter synet av mektige Himalaya. Mulighet for ekstra flytur over fjellene. Båttur på PHEWA LAKE hvor vi skuer utover ANNAPURNA AREAS. POKHARA er Nepals flotteste naturlige dal og en meget populær turistattraksjon. Vi besøker den tibetanske leiren, DEVI’S FALL, MOUNTAIN MUSEUM, og LAKE SIDE MARKET.

Dag 7, torsdag 26. nov: POKHARA/KATHMANDU.Vi kjører fra POKHARA til KATHMANDU med buss. Lunsj underveis langs elven. Vi ankommer KATHMANDU for middag og overnatting på hotellet.

Dag 8, fredag 27. nov: KATHMANDU.Vi utforsker fargerike KATHMANDU DURBAR SQUARE, det gamle kongelige palasset i Kathmandu, TEMPLE OF KUMARI og JAGANNATH TEMPLE samt det enorme KASTHMANDAP TEMPLE bygget i det 12. århundre.

Dag 9, lørdag 28. nov: Fridag i KATHMANDUDagen er til egen disposisjon.

Dag 10, søndag 29. nov: HjemreisedagFrokost på hotellet før transfer til flyplassen. Ankomst OSL Gardermoen: Kl 17.05.

Bli med Strømmestiftelsen på en helt unik tidagers reise til Nepal. Turen vil by på me-ktige naturopplevelser, spennende kultur og gripende møter med modige mennesker Strømmestiftelsen samarbeider med i kampen mot fattigdom.

Turen til Nepal arrangeres av G Travel i samarbeid med Strømmestiftelsen og avisen Dagen. Reiseleder fra Strømmestiftelsen er Egil Mongstad som har arbeidet i Strømme- stiftelsen i 17 år. Han er journalist og har i flere år vært redaktør for bladet Hjelp til Selvhjelp. Egil har lang reiseerfaring og har vært flere ganger i Nepal. Øystein Samnøen fra Dagen deltar også som vertskap.

“Mektig og rørende”

TURFAKTA: Sted: NepalDato: 19. – 29. november 2015Vertskap: Egil Mongstad og Øystein Samnøen Pris for reisen: kr. 24.974,-

INFORMASJON OG PÅMELDING: G Travel, Postboks 11, 4661 Kristiansand

E-post: [email protected]: 381 25 652

Påmeldingsfrist: 1. juli 2015

PRISEN INKLUDERER: Flyreise T/R OSL, hotellovernattinger i henhold til program, 3 måltider/dag, inngangsbilletter, buss, engelsktalende guide, tips og reiseleder. Flyskatt som pr 20.02.15 er kr 2.474,-.

TILLEGG: Reiseforsikring, vaksiner, reise til/fra OSL Gardermoen. Enkeltromstillegg kr. 5.000,-. Flytur over fjellene dag 8 kr 2.000,-. Visumkostnad ca. kr 200,- (USD 25,-).

G Travel formidler gunstige priser på forsikring og innlandstransport til/fra OSL om ønskelig: Tlf 381 25 652.

Vi tar forbehold om tid- og prisendring grunnet økede skatter/avgifter, prisstigning, valutaendringer samt andre forhold vi ikke er herre over.


Kva er det som ventar meg når verda der ute opnar armane sine og vil ta meg imot?

Tekst: Egil MongstadFoto: Marit Sjelmo


EN NY SJANSE TIL UTDANNING

Fungerende generalsekretær Kristine S. Sødal

Kunnskap for en bedre verden! Dette er visjonen til NTNU, og det var nettopp i deres lokaler Visjon 2030 ble avholdt. I begynnelsen av mars satt jeg som del av et panel på den-ne spennende konferansen som Utenriksdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdeparte-mentet hadde tatt initiativ til. Målet med konferansen var å ha en innovasjonsdugnad – å samle aktører i Norge som våger å tenke nytt for å få til gode samarbeid for å gjøre hverdagen bedre for mange mennesker.

I utgangspunktet var det svært hyggelig for Strømme-stiftelsen å være en av få aktører innen vår bransje som var invitert til å delta på dette arrangementet. Det viser at arbeidet vi gjør legges merke til, og det er spesielt Speed School-programmet i Vest Afrika som trekkes fram som et godt eksempel på nytenkning. I sin åpningstale viste Utenriksminister Børge Brende til nettopp Strøm-mestiftelsens Speed School-konsept som et svært godt og nyskapende eksempel på god bistand. Akkurat da var det stort stas å sitte i salen å være fungerende generalsekretær.

For det er stort. Av de 125 000 barna som har gått gjen-nom hurtigskolene siden 2003, er hele 78 % gått videre i det offentlige skolesystemet. Dette er imponerende tall. Det betyr at over 100 000 barn har fått en sjanse til – når det eneste toget i utgangspunktet var gått.

Egentlig handler det om enkeltmennesker. Som den

nydelige 10 åringen jeg møtte for et par år siden. Han var åpen og smilende, og hadde et uforglemmelig herlig glimt i øyet. Han gikk nå i offentlig skole, og hadde begynt rett i fjerde klasse etter de ni månedene med Speed School. Læreren trakk ham fram som en som hadde gjort det spesi-elt godt faglig. Det var slett ingen selvfølge i hans situasjon. I utgangspunktet var fremtidsutsiktene hans ganske så dystre, for når hans jevnaldrende skulle begynne på skolen så fikk ikke han lov. Foreldrene trengte arbeidskraften til den lille sønnen på jordene, og han fortalte meg hvordan han daglig så sine kamerater løpe til skolen om morgenen, mens han allerede var i gang med det tunge arbeidet.

Da Speed School kom til landsbyen, var det gudfaren hans som overtalte foreldrene til å sende gutten på skolen. Forel-drene ble overbeviste, og lot han begynne. Det var en tydelig stolt gutt som strålende fortalte meg at når han kom hjem med klassens beste resultat, kjøpte faren nye klær til ham. Hva er det da som er så nyskapende med Speed School? Både fokus på morsmål, og den inkluderende pedagogikken gjør at hurtigskolen skiller seg ut. Det er også svært spesielt at Strømmestiftelsen har klart å få tre nasjoners utdan-ningsministere med på å gjennomføre dette konseptet.

Men det aller viktigste med Speed School er helt klart at det gir en ekstra mulighet til de mange som i utgangspunktet vart blitt holdt utenfor. Kunnskap gir muligheter, og denne ekstra sjansen er med å forandre livet til tusener!

Det var en tydelig stolt gutt som strålende fortalte meg at når han kom hjem med klassens beste resultat, kjøpte faren nye klær til ham.

Jeg har kort og godt lykkes.

De fire barna til Miranda måtte ofte legge seg sultne. Eller starte dagen uten frokost. Hun levde fra hånd til munn fordi hun ikke hadde noe fast, inntektsbringende arbeid. Helt til hun ble med i en liten spare- og lånegruppe. Miranda viste her at hun var en real gründer, og etter kort tid startet hun opp sin egen kolonialbutikk. Mat på bordet og skolegang er blitt en selvfølge. Og sin egen eiendom har hun også anskaffet.

JOBBSKAPER ER ENKELT – OG DET VIRKER.

www.jobbskaper.no

Documents

Hjelp til Selvhjelp nr 2 2015