Hylland Eriksen om Overoppheting • Kulturarvødeleggelser og ISIS Frykten for Barnevernet • Portrettet: Cecilie Vindal Ødegaard

KULA KULAAntropologisk tidsskrift, høst 2014

We are proud to publish this 2014 fall edition of Kula Kula, welcoming both previous and new edi-torial board members. We are a small group this year, and believe that despite our size this edition will still continue to be a pleasure to read as much as previous editions. All alumni and current students are very much appreciated in their contributions to our magazine and we hope fellow academics from Norway and abroad would like to participate in Kula Kula. We would also like to congratulate the Department of Social Anthropology in Oslo for their 50th birthday this year! In this edition of Kula Kula we have a healthy variety of articles that focus on local, regio-nal, national, and global topics of interest. We think the articles will reassure our readers that anthropological inquiry and perspective is always worthwhile in its ability to shed light on topics that may need to be seen with a new pair of eyes. For example, Barnevernet is discus-sed in an article highlighting the importance of considering a more anthropological perspe-ctive when discussing immigrant families and childcare here in Norway. Our Jungeltelegrafen has gotten a makeover and new logo thanks to help from Sondre Haaland Bjelland. We also invite all readers and students to consider contributing their funny experiences from field-work or some off topic ideas they have to our Jungeltelegrafen section at kulakula@sv.uib.no. We have created a set layout design that will be used for all our future editions, that we hope makes our magazine look more established and matured in presentation. We urge all students to become involved, and to remember us while on their fieldwork. We have had amazing photos in past editions from those in the field and would like to continue this trend in the future! Most of all we hope this edition furthers our reader’s love for anthropology and the diverse world that is around them. Happy reading!

Kelsey Wanska, Editor

«Small is the new big»

KULA KULASosialantropologisk tidsskrift #2 2014

ISSN: 1893-4633 Opplag: 500

Kontakt: kulakula@sv.uib.no http://kulakula.org

http://facebook.com/kulakulatidsskrift

Kula Kula Institutt for sosialantropologi

Postboks 7800 5020 Bergen

Ansvarlige redaktører: Kelsey Wanska og Kaja Skoftedalen

Grafisk utforming: Trude Nytun og Isabelle Hugøy

Fotografer: Isabelle Hugøy og Trude Nytun

Kula Kula-logo: Nina Bergheim Dahl

Illustrasjon: Sondre Haaland Bjelland

Forsidebilde: Julian Hofstäter

Trykkeri: Bodoni

Takk til : Thomas Hylland Eriksen, Ingvild Skodvin

Prestegård, Jonathan Lohne Anabalón, Brian Arly Jacobsen, Sondre Haaland Bjelland

Bodoni, og bidragsyterne til Jungeltelegrafen og Atingting (you know who you are) .

Utgitt med støtte fra:

Forsidefoto: Julian Hofstäter. Tatt av en risarbeider på en av de største risterassene i nærheten av Ubud på Bali, Indonesia. Se også www.hof-stater.com.

Juryens begrunnelse: Bildet er av god kvalitet og har en god balanse i seg. Fotografen har greid å fange inn omgivelsene, i tillegg til å vise mennesket i aksjon. Bildet reflekterer vær, fertilitet og tropisk natur og hadde den beste himmelen av bidragene. Spesielt et av juryens med-lemmer kunne kjenne insektene i håret og fikk lyst til å ta på seg shorts og grave i jorden.

2

Psykologistudenten som ble antropolog 4

Blodantikvitetene: Ødeleggelse av kulturarv 8

Kongene på haugen 12

First Grand Mosque opening in Denmark 14

Living in a state of fear: Barnevernet 20

Hurra for Alumnusfest! 24

26 Møtet med en fransk professor

28 Film: ThuleTuvalu

32 Forskningsfronten: Overoppheting

36 Fra felten

38 Antropologer i arbeid

42 Fotokonkurranse

Bakerst fra venstre: Kelsey Wanska, Trude Nytun, Lena-Cecilie Linge, Kaja Skoftedalen.Nede: Amalie Tveit, Veronika Tholo von Ahnen, Isabelle Hugøy. Foto: Hilde Merete Ellefsen.

I N N H O L D

3

4

Psykologistudenten som ble sosialantropolog

Vi møtte førsteamanuensis Cecilie Vindal Ødegaard på hennes kontor i åttende etasje ved Institutt for sosialantropologi en regnfull høstdag i oktober. Ødegaard har nylig blitt ansatt som førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen og har i sin

doktoravhandling fokusert på migrasjon, kjønn, arbeid og animisme i Andes.

Tekst: Amalie Tveit, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB Foto: Isabelle Hugøy

Cecilie Vindal Ødegaard har ikke alltid visst at det var antropolog hun skulle bli. Faktisk hadde hun ikke hørt om antropologi før etter at hun hadde begynt på universitetet. I utgangspunktet var lege det yrket hun hadde sett for seg, men så valgte hun likevel å ta et år med psykologistudier først. Ødegaard forteller at hun likte seg veldig godt på psy-kologistudiene, og vurderte å gå videre til profesjonsstudiet i stedet for å bli lege. Ved en tilfeldighet kom hun over noe informa-sjon om antropologi og det slo henne at dette kunne være et fag for henne. Dermed bestemte hun seg for å ta et år med antropo-logi før hun skulle begynne på medisin eller psykologi. Det tok imidlertid ikke lang tid før hun fant ut at faget virkelig var noe for henne. Noe av det som appellerte ved antropologien, forteller en engasjert Ødegaard, var at det gav noe mer eller noe annet enn andre fag hun hadde vært borti tidligere. Sammenlignet med antropologi og den gjennomgående holistiske tilnærmingen opplevde hun plutselig psykologifaget som mye smalere. – I antropologi blir man jo utstyrt med analy-tiske verktøy og metoder som gjør en i stand til å jobbe i hele verden. I tillegg gjør den kom-parative tilnærmingen at man kan utforske og utfordre etablerte sannheter som man ellers ikke ville sett nærmere på, utdyper Ødegaard. Selve den antropologiske metoden hvor man fremskaffer kunnskap ved å bedrive delta-kende observasjon var også en viktig årsak til at hun valgte å fortsette med antropologi,

da det stod i kontrast til de mer kvantitative metodene som er vanligere i andre fagdisipli-ner. For Ødegaard gav dette mening som en måte å skaffe informasjon om verden og hvor-dan folk rundt omkring i verden forstår seg selv og sine liv, samtidig som det virket som en veldig spennende utfordring å få utføre et feltarbeid. Slik ble det altså til at den unge ber-genseren valgte en karriere innen antropologi.

Kvinneorganisasjoner i Peru og et litt naivt utgangspunkt Da tiden var inne for å velge tema og sted for første feltarbeid på masternivå, var det spesielt Ødegaards interesse for Latin-Amerika som ble avgjørende, da valget stod mellom Latin-Amerika og Norge. Ødegaard var på dette tids-punktet engasjert i Latin-Amerikagruppene, og kom gjennom deltagelse i deres tidsskrift i kontakt med en peruansk kvinneaktivist som hun, sammen med Ingebjørg Spangelo, skulle intervjue og skrive en artikkel om. Kvinneaktivisten jobbet med lokale kvin-neorganisasjoner i slumområder i utkan-tene av Lima. I etterkant av dette intervjuet bestemte Ødegaard seg for å følge opp en del spørsmål knyttet til disse kvinnegruppene. – Jeg ønsket å finne ut hvorfor det nettopp var kvinner som drev frem og organiserte disse organisasjonene, og hvordan dette kunne forstås i lys av strukturer knyttet til kjønn, klasse og etnisitet i Peru, forklarer Ødegaard. Tidligere hadde hun lest en del monografier fra blant annet Andes, og var derfor ganske opptatt av koblingen til Andes og praksi-

ser knyttet til fellesarbeid i høylandet. Hun var interessert i å se på linkene mellom slike praksiser og de praksisene som fant sted i kvinneorganisasjonene. Ødegaard innrøm-mer videre at hun nok i utgangspunktet hadde et litt naivt og optimistisk syn på situasjonen, med tanke på at dette handlet om fattige og marginaliserte kvinner som gikk sammen for å skape en bedre hverdag. Etter hvert oppdaget hun at disse kvinnegruppene også ble brukt av myndighetene som et slags styringsverk-tøy, og som del av et prosjekt for en slags dis-iplinering eller sivilisering av fattige indian-ske kvinner i byene. Maktmekanismene ble i denne sammenhengen viktige. Ødegaard fortsatte i sitt doktorgradsarbeid med å utforske relaterte tematikker, men da med et større fokus på forestillinger om fremskritt og modernitet blant migranter som flytter inn til byene. I avhandlingen videreutviklet hun sin interesse for kjønn, etnisitet og arbeid, blant annet med fokus på indianske handels-kvinner i et neoliberalistisk politisk miljø. Krysningsfeltet mellom økonomi og kosmo-logi er også noe som interesserer Ødegaard og som ble utviklet videre i doktorgraden.

Det første feltarbeidet og dets utfordringerØdegaard beskriver sitt første feltarbeid som en viktig erfaring, men også på mange måter krevende. Bare det å skulle finne ut av hvor man skal plassere seg og i hvilket nabolag man skal velge å jobbe, beskriver hun som vanskelige valg som måtte tas. Hvordan hun skulle gå frem for å komme i direkte kontakt med de kvinneorganisasjonene hun hadde

5

pekt seg ut var også lettere sagt enn gjort, særlig siden slike grasrotorganisasjoner ikke akkurat har noen kontorer eller åpningstider. Andre aspekter hun så på som utfordrende var knyttet til det å presentere eller forklare hva det var hun faktisk skulle for informan-tene og kvinnegruppene. Dette kunne by på utfordringer da kvinnegruppene hoved-sakelig var vant til å forholde seg til NGOer og statlige organisasjoner, som vanligvis har en veldig tydelig og konkret agenda. Det ble derfor som regel antatt at hun drev med noe lignende, og hun ble også gjerne «testet» på ulike måter. Ødegaard ler og forteller om til-feller hvor hun blant annet har måttet holde taler i kvinneorganisasjonene, og andre anledninger der hun har måttet bevise sine danseferdigheter (i huayno) til stor fornøyelse for mer erfarne huayno-dansere. Det første-amanuensisen beskriver som gjennomgående og mest utfordrende ved det første feltarbeidet er likevel det å finne riktig sted og å komme i kontakt med de riktige personene. Gjennom samtalen reflekterer hun litt rundt hvordan det er å være antropolog på arbeidsmarkedet, og meddeler at hun selv har blitt positivt over-rasket. Antropologi har hun opplevd blir sett på som en veldig relevant faglig bakgrunn, og det at man har gjennomført et feltarbeid blir gjerne trukket frem som spesielt positivt. – På feltarbeid må man jo være veldig frempå noe som kommer godt med i jobbsammen-heng, sier hun.

Med familien i felt; et sosialt eksperimentUtenom jobben blir det begrenset med fritid da Ødegaard er en travel tobarnsmor. Hun synger likevel i et kor, hvor hun kan fortelle at det er opptil flere antropologer og sam-funnsvitere med. Lesing av bøker, turer og lek med barna er også aktiviteter hun liker å drive med når hun ikke er på jobb. Barna har for-øvrig vært med moren sin på feltarbeid opptil flere ganger. Å ha med barn i felten går ifølge Ødegaard veldig greit, men hun kan også fortelle om situasjoner hvor det har oppstått utfordringer. Eksempelvis da hun var gravid og hun havnet i noen situasjoner hvor det var sterkt drikkepress, og hun måtte late som om hun drakk ved å kaste drinken i en potte-plante. Den andre gangen familien var med, hadde hun med datteren på syv måneder, storebror, ektemann og svigermor. Ødegaard ler og sier at det definitivt kan sees på som et slags «sosialt eksperiment». Det fungerte like-vel fint, men mye på grunn av de allerede eta-blerte kontaktene hun hadde i Peru – og ikke minst en støttende og forståelsesfull familie. Å ha med seg familie på første feltarbeid, der man skal oppsøke folk og skaffe informanter for første gang forestiller hun seg imidlertid som krevende, selv om barn på feltarbeid også kan gjøre det lettere å komme i kontakt med folk. Informantene i Peru har vært svært glade for å få møte Ødegaards barn, da det tross alt er snakk om folk hun har kjent siden sitt første besøk i 1997. Hun kan også fortelle at datteren har fått seg peruanske faddere, i forbindelse med en tradisjonell hårklippings-seremoni der barnets hår blir klippet for før-

ste gang. På skrivebordet står et innrammet bilde av datteren og fadderne som vitner om god stemning. Samtidig kan det bli ekstra tra-velt når familien er med.

– Noe av det mest tidskrevende med å være på feltarbeid er det å skrive notater, noe man bør sette av ganske mye tid til hver dag. Derfor kan det bli litt mindre tid til familien, forteller

Bildet av datteren og fadder vitner om god stemning.

Hun måtte late som om hun drakk mens hun kastet drinken i

en potteplante.

6

Ødegaard. Spesielt svigermor har likevel pleid å sette stor pris på å være med på feltarbeid, og har visstnok satt av penger til neste tur. Ektemannen er ikke like ivrig, men barna har veldig lyst til å være med mor tilbake igjen i felt. Kontakten opprettholdes forøvrig jevnlig med informantene i Peru, og Ødegaard fortel-ler at informantene hennes på sin side venter at hun snart skal ta med seg barna og familien tilbake til Peru, da relasjonene som bygges blir livslange relasjoner.

Takleggingsfester, mat og klasseforskjellerPå spørsmålet om hun kan fortelle om noen spesielt pinlige situasjoner hun har opplevd i felt, kommer hun ikke på en enkelthendelse som skiller seg ut, men hevder at det å være på feltarbeid går mye ut på å utsette seg for pinlige situasjoner. Etter hvert kommer hun likevel på et par tilfeller. For eksempel hus-ker hun tilbake til en gang hun skulle på en tradisjonell takleggingsfest, der hun og et par andre hadde blitt valgt ut til å være faddere for huset. I denne anledningen skulle det hol-des taler av fadderne, noe hun husker hun ikke hadde forberedt seg på. Det ble gitt gaver til huseierne, blant annet blomster og kasser

med øl som bidrag til festen. Etter at taket var ferdigstilt måtte fadderne opp på taket for å holde taler, tenne på kinaputter og knuse flasker med sjampanje, for deretter å kaste godteri ned til alle som stod ned forbi på bak-ken, forteller en lattermild Ødegaard. Ellers kan den erfarne antropologen fortelle at det ofte kan oppstå ubehagelige situasjoner for eksempel i forbindelse med servering av mat på fester. Da vil man som antropolog gjerne bli plassert på den fineste stolen, i den fineste delen av stuen og blir servert den største por-sjonen med mat – som man gjerne har proble-mer med å få spist opp – mens man kanskje ser at de andre får mindre porsjoner enn en selv. Ødegaard peker på at slike situasjoner også kan være interessante, da man får et inn-blikk i hvordan bestemte hierarkier utspiller seg, og som antropologen selv blir en del av. – I Peru er det store hierarkiske forskjeller, og disse utspilles på mange ulike måter, sier hun. Noen av informantene hennes tilhører mid-delklassen og en av dem jobber som tannlege. Han får iblant pasienter fra høylandet, som ofte er fattigere og lite vant med tannlegebesøk, men derimot vant til diskriminerende prak-siser som folk fra høylandet ofte utsettes for. – Når de så kommer inn på tannlegekontoret, setter de seg ikke opp i tannlegestolen som en vanligvis gjør, men setter seg istedenfor gjerne ned på en kasse langsmed veggen, forklarer Ødegaard og poengterer at dette sier noe om de enorme klasseforskjellene, og hvordan disse internaliseres og kroppsliggjøres.

På agendaen Ødegaard kan fortelle at hun nylig har avsluttet to større forskningsprosjekter og i denne sammenheng har hatt det travelt med å skrive ferdig diverse artikler og bokkapitler. Blant disse er et bokkapittel om smuggling av energiressurser fra Bolivia til Peru, noe hun bruker som inntak til å utforske hvilke ver-dikamper som utspiller seg i forsøkene på å omsette energi som ressurs til politisk makt. Denne tematikken involverer også spørsmål om det relasjonelle og materielle ved grenser og «grensearbeid» i et område av Andes der det stadig stilles spørsmålstegn rundt legiti-miteten i statlig intervenering i den ulovlige grensehandelen. En annen artikkel tar opp spørsmål knyttet til neoliberalisme og end-ring av arbeidsregimer, der hun er opptatt av hvilke konsekvenser det har for lokale produsenter og handelsfolk at Peru nylig har inngått frihandelsavtaler med USA og Kina. Hun jobber dessuten videre med spørsmål knyttet til animisme, og har nylig avsluttet et bidrag til en bok om komparative tilnærmin-ger til animisme i Andes og Amazonas. På spørsmålet om hun har noen nye prosjekter hun er i gang med, blir svaret at hun først må avslutte de hun allerede har startet på, men at hun har nye prosjektideer som hun håper på å starte opp med i løpet av 2015.

– I Peru er det store hierarkiske forskjeller, og disse utspilles på mange ulike måter

Det å være på feltarbeid går mye ut på å utsette seg for

pinlige situasjoner.

7

Blodantikvitetene: Ødeleggelser av kulturarv i Irak

«Cultural heritage protection will contribute to a better, peaceful future for the country» - György Busztin, FNs generalsekretærs visespesialrepresentant for Irak.

Tekst: Trude Jacobsen Nytun, bachelorstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB

Hver dag går mange liv tapt i krigføring og langvarige konflikter verden over. Konflikt koster, og en av konsekvensene er ofte at deler av verdens kulturarv går tapt gjennom tyveri og bevisst ødeleggelse. Hva innebærer tap av kulturarv for de rammede? Hva er intensjo-nene bak slike ødeleggelser? Hvorfor er øde-leggelser så skadelige for samfunnet? Her skal vi se litt på kulturarvsituasjonen i konflikt-pregede Irak, hvor den islamistiske og mili-tante organisasjonen ISIS siden juni i år har tatt delvis kontroll over flere områder i landet. Først er det nødvendig å se på hva man legger i begrepet «kulturarv».

Kulturarv Kulturarv som de fleste begreper er ikke uproblematisk å definere, og bare innenfor antropologien finner vi mange ulike defini-sjoner. Generelt forstår man kulturarv slik UNESCO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, defi-nerer det. Kulturarv er uttrykk for levemåter utviklet av fellesskapet over tid, og består av blant annet materiell arv av ulike typer. Dette kan være flyttbare gjenstander som malerier, skulpturer og dokumenter, samt uflyttbare gjenstander og områder som monumen-ter og arkeologiske steder. Ikke all kultur-arv er materiell, og definisjonen omslutter også immateriell kulturarv som blant

annet tradisjoner, skikker, riter og språk. Kulturarv tilhører ikke nødvendigvis bare enkeltsamfunnet, eller nasjonen, men ele-menter kan også til tider regnes som tilhø-rende, eller av betydning for, hele menneske-heten som sådan. Man kan derfor snakke om «verdensarv». Kulturarv er i økt grad defi-nert av lovverk, dette i form av både nasjo-nale lover og konvensjoner fra internasjonale organisasjoner som blant annet UNESCO. Kultur kan ses som noe prosessuelt som endrer seg over tid. Ideen om kulturarv befinner seg i et overlappende interesseom-råde for historikere og antropologer. For antropologene er kulturarv essensielt da fortiden lever videre som en prosess som gir nåtiden mening og substans. Omgivelsene skaper blant annet tradisjoner og felles atferd. Antropologen er interessert i nåtidens kultur – i et tidsperspektiv, og ser etter underliggende strukturer som kobler fortiden til nåtiden. «American Anthropological Association» (AAA) argumenterer fra et antropologisk perspektiv om nødvendigheten av å bevare kulturarven som er under de det kaller en sys-tematisk ødeleggelse i Irak i dag. AAA sendte en oppfordring til USAs utenriksminister John Kerry om å adressere problemet, noe han gjorde like etter under en offentlig tale

ved Metropolitan Museum i New York, iro-nisk nok omringet av kulturarvsgjenstander fra Midtøsten. Denne oppfordringen fra AAA og Kerry viser at dette et problem under økt press, og noe verdenssamfunnet må ta tak i. Irak og regionen generelt har huset mange viktige historiske hendelser, oppfinnelser og personer, noe som har resultert i mange vik-tige historiske områder, gjenstander, monu-menter og liknende. Ifølge en representant fra det nasjonale naturhistoriske museet i Washington DC, huser Nord-vest og vest-Irak over 4000 viktige kulturarvsteder som står i

fare for å bli tapt. Flere av disse har allerede blitt ødelagt eller blitt utsatt for tyveri av blant annet ISIS-affilierte aktører. Den pågående konflikten truer fremtiden til kulturarven i landet, samt en eventuell oppbygging av lan-det og sivilisasjonene i ettertid.

Over 4000 viktige kulturarvsteder står i

fare for å bli tapt

8

ISIS: Islamic State of Iraq and Syria Den islamistiske og militante organisasjonen «Islamic State of Iraq and Syria» går under flere navn, men byttet selv til Islamic State etter at de erklærte dannelsen av et kalifat i Irak og Syria i juni i år. Organisasjonens forgjengere kan spores tilbake til slutten av 90-tallet, og har endret form og navn flere ganger gjennom årene. En av forgjengerne, Islamic State of Iraq, oppstod som en sam-menslåing av ulike organisasjoner og nettverk i 2006, deriblant Al-Qaeda i Irak. Det råder noe usikkerhet rundt affiliasjon til Al-Qaeda og hvor omfattende denne har vært. Forholdet mellom ISIS og Al-Qaeda i dag er likevel mer problematisk da de i større grad befinner seg i konflikterende posisjoner både i Syria og Irak. Gruppen opplevde et tilbakeslag i 2008 men vokste betydelig igjen våren 2013, da under det nye navnet Islamic State of Iraq and the Levant. Det er mye uenighet rundt hva orga-nisasjonen burde kalles, og de er i dag blant annet kjent under navnene ISIL (Islamic State of Iraq and the Levant) og ISIS (Islamic State of Iraq and Syria). Organisasjonen vil videre her i teksten bare refereres til som ISIS etter-som dette er FNs navnebruk, og fordi det råder mye politisk uenighet rundt deres siste navne-endring til IS. Dette ettersom enkelte mener bruken av navnet innebærer en politisk anner-kjennelse av gruppens selverklærte kalifat.

ISIS, da kjent som Al-Qaeda i Irak, ble lagt til i FNs liste over terrororganisasjoner i 2004 på grunn av affiliasjonen til Al-Qaeda. Organisasjonen står for en sunni-ekstremis-tisk og salafi-jihadistisk retning innen islam. Selv står de for at de har den eneste riktige tolkningen av islam, og har derfor gått til angrep mot andre sunnimuslimer og sjiamus-limer på bakgrunn av dette. De har ikke bare angrepet muslimer, men også medlemmer av andre trosretninger og ikke-religiøse innbyg-gere og områder. Organisasjonen har sjokkert verdenssamfunnet med ekstreme og voldelige aktiviteter som usensurert har blitt delt over sosiale medier og liknende verden over.

Kulturarvødeleggelser i krigen mot avgudsdyrkelse ISIS har fått spesielt mye mediedekning siden de i juni i år rykket overraskende raskt frem og erobret store deler av den store byen Mosul nordvest i Irak, og fortsatte med en rask kon-trollovertakelse av flere områder i landet. Mediedekningen har i stor grad fokusert på brutaliteten i krigføringen og blant annet politiske omstendigheter. Det har samtidig vært lite fokus rettet mot de store ødeleggel-sene av kulturarv i området. Det er viktig å nevne at det ikke bare er ISIS som er ansvar-lige for ødeleggelsene og tyveriene av kultur

arv i Irak, men de er en av de mer vesentlige aktørene som er innblandet og som tjener godt på det. Noe oppmerksomhet har det likevel fått i form av blant annet UNESCOs «Emergency Response Acton Plan to Safeguard Iraqi Heritage» utarbeidet i lys av den pågående konflikten og de utsatte kultur-arvområdene. Hensikten er å sikre interna-sjonale avtaler for å bevare kulturarv. Denne fokuserer på vern av utsatte eller truede områder i lys av væpnet konflikt, ulovlige utgravninger, bevisst ødeleggelse, og ulovlig salg av gjenstander. Flere av områdene som er på UNESCOs verdensarvliste står i fare for ødeleggelse. Det er reist bekymring rundt blant annet oldtidsbyen Hatra. Internettet florerer med tekst, bilde og video som til-synelatende viser omfattende ødeleggelser. Troverdigheten i disse varierer i stor grad, og både nasjonale og internasjonale aktører sliter med å redegjøre for de faktiske ødeleggelsene og situasjonene ved kulturarvstedene. Dette på grunn av sikkerhetshensyn som begrenser besøksmuligheter. Manglende sikkerhetshold gjør også mange av kulturarvstedene ytterli-gere utsatt for tyveri utført av ulike aktører. Blant det som regnes som ødelagt av ISIS er de sjiamuslimske moskeene Al-Qubba Husseiniya i Mosul og Al-Jawad Husseiniya i

Flagget som brukes av ISIS viser til den islamske trosbekjennelsen kalt «shahadah»: Det er ingen annen gud enn Allah, Muhammed er Hans send-ebud.

9

Tal Afar, vest for Mosul. Også gravstedet til profeten Jona (Younis), samt flere gravsteder og liknende religiøst betydningsfulle steder for både sunnimuslimer og andre trosretnin-ger er blitt skadet. Listen av allerede ødelagt kulturarv er lang, og listen med truede områ-der enda lenger. Ødeleggelsene omfatter ikke bare ulike muslimske steder og monumenter, men også moderne statuer av poeter, biblio-teker, samt kristne tilbedelsessteder. ISIS selv ser på ødeleggelsene som en del av krigen mot det de anser som avgudsdyrkelse.

Tyveri av kulturgjenstander som finansiering Kulturarven er også truet av omfattende tyverier av gjenstander og ulovlige utgrav-ninger som finner sted i regionen. Tyveriene er spesielt hyppige i konflikttider, og ifølge Irak-forsker ved ILPI Cecilie Hellestveit er det to viktige årsaker bak dette. For det før-ste er finansiering av krigføringen ved salg av kulturarvgjenstander et vesentlig insentiv. Inntektene fra dette salget vil trolig øke nå som ulovlig salg av kulturgjenstander «for-melt» er skattlagt av ISIS, ifølge Stephennie Mulder, arkeolog og journalist i al-Jazeera. For det andre, som argumentert ovenfor, er det viktig å ta i betraktning ideologiske

ekstremistiske overbevisninger om nødven-digheten ved å ødelegge kulturarv som, ifølge ISIS, strider med deres riktige tolkning av islam. Finansieringen gjennom salg av gjen-stander utgjør en betydelig del av organisasjo-nens økonomiske ressurser. Konservator ved norsk folkemuseum Leif Pareli og Hellestveit argumenterer i et intervju om tilstanden i

Irak at det er mye som skal til for å få slutt på krigen. Et viktig bidrag til situasjonen er å få en slutt på handelen og eliminere grunn-laget for salget, altså selve etterspørselen på markedet. Det argumenteres også av enkelte at det, paradoksalt nok, kan være til gjen-standenes beste at de suksessfullt selges da dette kan hindre en eventuell ødeleggelse av

noe som ellers er uten verdi for dem som har stjålet dem. Mulder på sin side hevder disse personene lurer seg selv, og at så lenge objek-tene ikke kan bli riktig og lovlig utgravet og behandlet er de tryggest uberørte. Hun argu-menterer i tråd med Hellestveit og Pareli om at det er land i Midtøsten og Europa, samt USA, som i stor grad utgjør markedet og der-med står ansvarlige for at aktivitetene gjøres profitable. Hun understreker at begreper som «blood antiquities» og «cultural cleansing» brukes om og reflekterer en blodig men sikker profitt for ISIS.

Kulturarv er ikke ensidig og kan være posi-tivt i form av at det kan styrke en fellesskaps-følelse og være en viktig del av ens identitet, både på person- og samfunnsnivå. Kulturarvs betydning for identitet kan være problema-tisk, samt dets kobling til landområder og religion. Spørsmål om identitet, landområ-der og religion er ofte i kjernen av ulike kon-flikter. I tilfellet med ISIS i Irak ser vi blant annet en grunnleggende religiøs uenighet om hva som er en legitim form for gudsdyrkelse. Resultatet er en situasjon hvor mye kulturarv går tapt på grunn av hvordan ISIS tolker dette spørsmålet. Kulturarv tilhører ikke nødven-

Inntektene fra dette salget vil trolig øke nå som ulovlig salg

av kulturgjenstander «formelt» er skattlagt

av ISIS

10

digvis bare én bestemt gruppe, men kan ha betydning for mange, på tvers av ulikheter i form av blant annet etnisitet, religion og nasjonalitet. Spørsmålet om hvem som har eierskap til kulturarv, hvem som har rett til å definere kulturarv, og hvem som rammes ved eventuelle ødeleggelser, er derfor komplekst.

Hvorvidt intensjonene bak ødeleggelsene dreier seg om strategiske maktberegninger eller religiøse motivasjoner er vanskelig å si. Mest sannsynlig dreier det seg om en kom-pleks interaksjon mellom dem. Ovenfor er ideologiske og religiøse faktorer nevnt, samt

mer pragmatiske faktorer som finansiering. Busztin hevder i sitatet over at kulturarv kan bidra til en fredelig, stabil fremtid, og man kan dermed hevde at en strategisk måte å destabilisere samfunnet på er å angripe kul-turarven. Som Kerry og AAA understreker, er det ikke bare drap på mennesker som foregår i Irak, men en systematisk ødeleggelse av hele sivilisasjoner. Ved å angripe identiteten til et

fellesskap, og ikke bare menneskene, svek-kes sivilisasjonen i sin helhet – og man kan snakke om en strategisk maktberegning.

Ødeleggelse – hvorfor så skadelig?Ødeleggelse av kulturarv er problematisk på mange måter. Kulturarv er en uerstattelig kilde til kunnskap om foregående hendelser, levemåter, skikker, og andre samfunnsmes-sige og kulturelle aspekter. Kunnskap som er vesentlig for å forstå blant annet menneskelige handlinger og relasjoner mellom ulike insti-tusjoner i dag. Tapt kulturarv er tapt kunn-skap. Dette er kunnskap som er essensiell for blant annet antropologene i sin forståelse av mennesket, og menneskets egen forståelse av sin egen bakgrunn og tilværelse.

Krig og konflikt etterlater seg ofte splittede befolkninger, og oppbyggingsprosesser kan være krevende. Dette spesielt ved langvarige konfliktsituasjoner. I følge UNESCO reflek-terer kulturarven som nevnt livet, historien og identiteten til et samfunn. Etter konflikt er det nødvendig å gjenetablere identiteter og tillitsrelasjoner, og kulturarven kan være en viktig grunnleggende faktor i identiteten til et fellesskap. Ved preservering av kulturarven kan den dermed være nyttig, om ikke ytterst

sentral, i gjenoppbyggingen av ødelagte sam-funn og fellesskap. Hvordan vil Iraks fremtid se ut dersom kulturarven forsvinner ytter-ligere? Spørsmålet er vanskelig å svare på, og kan i beste fall belyses ved å se på andre liknende situasjoner og kontekster. Basert på ideene om kulturarvs essensielle rolle for identitet, fellesskapsfølelse og som menings-bærer kan vi her argumentere for at en rekon-silieringsprosess, både i politisk og sosial for-stand, sannsynligvis har bedre forutsetninger for å lykkes dersom store deler av et samfunns identitetsgrunnlag ikke er gått tapt. Dette både i form av store ødeleggelser av kulturarv og/eller en langvarig og splittende konflikt.

Hva innebærer tap på kulturarv?Konsekvensene av de omfattende tapene så langt, i tillegg til de potensielle ødeleggelsene fremover med konfliktens fortsatte tilstede-værelse er vanskelig å forutse. Internasjonale organisasjoner som UNESCO og statlige representanter som USAs utenriksminister John Kerry har til en viss grad rettet det inter-nasjonale samfunnets fokus på kulturarvpro-blematikken, og oppfordrer til internasjonalt samarbeid for å verne om denne uerstattelige kilden til kunnskap, identitet og fellesskap.

En moské i Baghdad. Foto: Mahmood al-Rawi.

Tapt kulturarv er tapt kunnskap.

11

Kongene på haugen

Det eneste som høres er lyden av fingre som flyr over tastaturet, her vi sitter på lesesalen oppi åttende etasje. Her skal vi sitte i et år. Endelig er det vi som

regjerer her oppe, masterstudentene som har vendt tilbake fra feltarbeid for å ta fatt på det siste studieåret i mastergraden i sosialantropologi

Tekst: Lena-Cecilie Linge, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB Foto: Isabelle Hugøy

Det er vår tur til å føle oss hjemme på insti-tuttet. Ja, noen av oss flytter kanskje inn etter hvert. Her kan vi leve i vår egen lille verden, vår egen lille mastergradboble. Bare avbrutt av mannsstemmer som tilhører en gruppe menn på taket utenfor det åpne vinduet, og rengjøringspersonell. Det er som Jokke og Valentinerne synger: Har du et kjøleskap, har du en TV, har du alt du trenger for å leve. I vårt tilfelle er TV-en erstattet med PC. Vi har nemlig alt vi trenger for å leve her oppe: toa-lett, vask, kjøkken og sofaene på hjørnerom-met dersom kontorstolen skulle bli for ubeha-gelig og øynene for trøtte etter en helaften på lesesalen. Atingting, den kloke gamle trom-men fra Vanuatu, er også her. Han har alltid noe lurt å komme med fra sitt dype indre der-som man er i villrede.

Usikre eksperterOppgaveskrivingen viker iblant når mulighe-tene for nærkontakt med bachelor- og andre masterstudenter dukker opp. Treffer vi på dem i instituttets ganger smiler vi vennlig og husker selv hvordan det føltes å komme opp her i åttende etasje. Selv om alle smilte og sa hei, føltes det litt forbudt. Det b l e litt bedre da vi ble masterstudenter og nesten all undervisning foregikk her oppe. Den gang var det masterstudentene på året over oss som regjerte, de som akkurat hadde kommet hjem fra feltarbeid. De kunne alt om hvordan det er å være antropolog i felten, tenkte vi. Lite vis-ste vi hvor usikre og forvirrede også de var, kanskje mer enn før de reiste i felten. I dag har de klart det de skulle. De har blitt sosialantro-pologer. Nå er de borte og det er vår tur til å regjere i toppen av Lauritz Meltzers hus.

Spørsmål om hvordan det var å være på feltar-beid er det nå vår tur til å få. Som «master-studenter kommet hjem fra feltarbeid» er det vi som plutselig er eksperter. Endelig er det hos oss masterstudentene på førsteåret søker erfaring og råd. En slik anerkjennelse føles beærende, men samtidig sniker følelsen om at vi ikke kan noen ting seg innpå. Vi sitter tross alt selv og grubler på hvordan et halvt års feltarbeid kan bli til en tekst på 40 000 ord, et dokument på cirka 100 sider med kapitler og det hele.

De «egentlige» sjefeneKjøkkenet er fremdeles et skummelt sted å vanke, selv om vi føler oss mer og mer

hjemme på instituttet. Tenk om vi møter en av de ansatte! Når alt kommer til alt er det dem som regjerer her oppe, ikke de unge student-spirrevippene. En dag er det kanskje noen av oss som ender opp på instituttet på fulltid. Med eget kontor. Da ville vi virkelig følt oss hjemme, så hjemme at vi innreder kontoret med en god sofa. Bare for sikkerhets skyld. Vi ville fortsatt å leve i en antropologiboble kun avbrutt av studenter og støyen fra gaten langt der nede. Kanskje. For alle vet at den som egentlig regjerer her oppe, den som for all-tid kommer til å være kongen av Institutt for sosialantropologi, det er selveste Atingting.

Utsikten fra åttende etasje i Lauritz Meltzers hus

12

Tankemat – ikke bare død fisk flyter

Halla. Du var ute i går – hvordan hadde du det? Digg? Wack? Tidig? Kleint? Awesome? Crap? Gøy? Gørr? Gøy?

Tekst: Jonatan Lohne Anabalón, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB Foto: Eli Mai Huang Nesse

Gøy. Hva betyr egentlig «gøy»? At du «twer-ket» skjorta av dansegulvet på Landmark og bare var heelt «quuaaazy»? At du «shottet» tequila på Kaos og «african americaned out»? At du fniste og gliste? Forslag. «Gøy» er et spor av noe, en henvisning, et uttrykk, et grytelokk det koker noe under. Altså ikke en kjappkjøpt «mikrobølget» kebab med ketchup på, men en sprengpotent hvitvinsmarinert laksede-likatesse full av akademiske vitaminer! Noe antropologer i aller høyeste grad burde ta for god fisk! «Hva er så dette noe?», spør du meg med hevede øyenbryn. «Jo, nå skal du høre!», svarer jeg og smiler bråkjekt, skyver en øl bort til deg og lener meg inn.

Flyter som god fiskSpørsmål. Har du noen gang opplevet å snakke så intenst med en venn at du ble overrasket når du så hvor mye klokken var? Hva med et spill, en film eller bok som liksom slukte deg opp i sin verden? Har du noe i livet du kan miste deg selv inn i? Noe du kan finne «sonen», «that sweet spot» eller «grooven» gjennom? Som kan oppta all din konsentrerte oppmerk-somhet? Da kjenner du til det man i psyko-logien kaller «flow» (flyt): «…the mental state of operation in which a person performing an activity is fully immersed in a feeling of ener-gized focus, full involvement, and enjoyment in the process of the activity.» Ordet flyt fant psykologene i samtaler med kunstnere som

brukte vannmetaforer for å beskrive opp-levelsen av sin kreative utfoldelse. Og de er ikke de eneste som har koblet flytende opp-levelser med menneskelige grunnforhold. Freud diskuterte «the oceanic experience» som religionenes felles opphav. Durkheim argumenterte for at erfaringen av «collective effervescence» alltid har vært grunnleggende i sosial organisasjon som sådan («efferves-cence» kommer av vann som koker). Så, er det noe i disse flyt-opplevelsene som pirker i det felles-menneskelige?

Menneske flyter som god fiskHva om denne flyten, denne menneskelige evnen til å miste seg selv inn i, og bli slukt opp av, prosjekter og aktiviteter, situasjoner og praksiser, er vår vanligste måte å være på? Vår primordiale måte å forholde oss til ver-den på? Hva om det hovedsakelig er gjennom disse opplevelsene at vi former oss selv og

vår livsverden, at smaker og stiler støpes, at imaginære fellesskap får vitalitet? Er det slike opplevelser vi ofte dagen derpå referer til som «gøy»? Kanskje referansen «gøy» ikke er noe antropologien nødvendigvis skal ta for lett? Man kan raskt avskrive det som overfladisk hedonisme, men kanskje, bare kanskje, det er et grytelokk over noe inderlig menneske-lig som bobler og koker og bare venter på å bli spist opp av fiskesultne antropologer? Isåfall burde vi ikke kimse av «twerking» på Landmark eller tequila-shotting på Kaos – det kan godt være at det nettopp er her vi unge hippe, «freshe» kids fra glasurgenerasjonen finner oss selv. Og det er det da ingenting galt med?

Skål, Jonatan Lohne Anabalón.

Jonatan lar seg rive med på konsert med Bohrsdagsbarna.«Gøy» er et spor av

noe, en henvisning, et uttrykk, et grytelokk det koker noe under.

13

The Opening of the Hamad Bin Khalifa Civilisation Center in Copenhagen

In Nørrebro a large white building with a cupola and a 20-meter high minaret marks the site of the newly built mosque in Copenhagen. The

opening of the mosque is a story that reflects the general articulation of Muslims in Denmark as a threat to Danish culture and society.

Text and photos: Brian Arly Jacobsen at the Department of Cross-Cultural and Regional Studies, University of Copenhagen

Denmark is home to approximately 250,800 Muslims in 2014, which corresponds to 4.5% of the total population. The Danish autho-rities do not register individuals’ religious beliefs besides the members of the Church of Denmark, so it is generally difficult to gather reliable information on individual religious affiliation outside the Church of Denmark. An estimate of the number of Muslims in Denmark must therefore be based on a number of assumptions about correlati-ons between nationality, ethnicity and reli-gion. This estimate does not take account of internal religious differences within Islam and includes groups such as Ahmadiyyas, Alevis, Shi’is and Sunnis. North of the cen-tre of Copenhagen is Nørrebro located, which boasts the city’s largest immigrant popula-tion. Nørrebro is part of the municipality of Copenhagen, which together with the muni-cipality of Frederiksberg has a total popula-tion of 674,945 individuals in 2014. In the two municipalities lives around 60.800 Muslims – app. 9% of the total population, but far from all Muslims visit a mosque on a regular basis. According to a survey made by The Think Tank on Integration in Denmark, Ministry

of Refugee, Immigration and Integration Affairs, from 2007 only around 20% of all Muslims visit a mosque at least once a month. The average figure hides substantial differen-ces. Some mosques have only room for 50-100 worshippers while the new Grand Mosque in Nørrebro has room for 700 worshippers.

Mosques in DenmarkThere are around 140 mosques in Denmark today. Most mosques are located in former office and factory buildings and are often not big enough to accommodate all the people who want to participate in Friday prayers or other religious activities at the mosque. The first purpose-built mosque in Denmark was The Nusrat Djahan Mosque in Hvidovre – Suburban Copenhagen – built by the Ahmadis in 1967. Several local Muslim associations are planning to build mosques.

One of the most controversial plans for a mosque is that of a Grand Mosque in central Copenhagen, which has been on the agenda since 1981, where the state leased a building lot to the Honourable Islamic Committee (Ærværdige islamiske komité). The Danish

state has a long tradition, going back to the period of absolute monarchy, of handing over building lots to religious communities other than the national church. In 2011, the Shi’i association Ahl ul-Bait in Denmark was also granted permission by the Municipality of Copenhagen to build a Grand Mosque in the existing premises of the Imam Ali Islamic Centre on Vibevej in Copenhagen’s North-West district (next to Nørrebro). The mosque is still under construction and will probably open by the end of 2014. Since the first con-struction plans was published in 2009 the Imam Ali Islamic Centre politicians and public bodies have voiced their opposition, particularly due to the funding and design of the mosque. The Shiite mosque features a blue dome standing 24 metres tall, and two 32 metres minarets. Due to noise concerns, the minarets will not be permitted to be used to call Muslims to prayer. During the month-long hearing process about the mosque in 2011, some 1,156 people contacted the city with their opinion; about half were against the mosque. Most mentioned the designs, while others pointed to noise and increased traffic as problems.

14

In voting against the mosque, city council-lors Jacob Næsager, Conservative, and Karin Storgaard, Danish People’s Party, both menti-oned concerns that the classical Shia-Muslim

design of the mosque was out of place in the working class neighbourhood. Storgaard further argued that part of her opposition came from concerns that the 50 million kro-ner needed to build the mosque would come from Iranian organisation Ahlul Bayt, but the architect, Bijan Eskandani, has stressed that the funding is primarily through private

donations from Denmark, Europe and the Middle East and not from Iranian state.

The debate on the new Grand MosqueThe Danish Islamic Council (DIR) is buil-ding owner of the new Grand Mosque in Copenhagen. It was funded by Hamad bin Khalifa al Thani, the former emir of Qatar, with a budget of approx. 15 million EUR (Christian Daily, 23 February 2013). The mosque and adjoining culture centre will accommodate 900 people. The 20-metre minaret will not, be used for the traditional call to prayer. The calls to prayer will only be from within the mosque and not from the minaret. That would cause some problems in the local community according to statements from the Council (Politiken, 12 June 2012). This is also the case for the other mosques in Denmark– the silent mosque is a way to adapt to local sentiment and opposition in Denmark. Unlike in Muslim countries, in Denmark and most of Western Europe the minarets are silent. Mosques are transforming the traditional mosque where the muezzins

calling people to prayers to a silent symbol of Islam in Western Europe. Concerns with security and visibility of Muslim institutions in Western Europe are causing «existential» difficulties for minarets and mosques. What space should the mosque occupy? Does a mosque always have a dome and a minaret? Is it possible to create a mosque that is a synt-hesis between traditional Muslim ideas and e.g. Danish architectural traditions?

What ideas should be related to it? Is it pos-sible to create a mosque that is a synthesis between traditional Muslim ideas and e.g. Danish architectural traditions? The architect Metin Aydin emphasised that the mosque is a synthesis between Nordic minimalism and the traditional white Middle Eastern style. According to the architect the model chosen in this case makes deliberatively the buil-ding relatively discreet (Denmarks Radio, 20 March 2012). This exacerbates the paradox of Islams visibility and invisibility in Western Europe. In Denmark politicians encourage mosque organisations to abandon cellars and

Is it possible to create a mosque

that is a synthesis between traditional

Muslim ideas and e.g. Danish architectural

traditions?

In the Nørrebro neighbourhood of Copenhagen, Denmark’s largest mosque opened its doors in June 2014.

15

garages making the places of worship visible but at the same time, the public debate refle-cts anxieties of the mosque and the activities it symbolise. Therefore mosques, as the new Danish Grand Mosque, have begun to acquire new architectural characteristics respecting the local building environment. The funding of the mosque has led critics to voice concern that the mosque will be used as mouthpiece for the Qatar’s conservative interpretation of Islam and the alleged ideological links bet-ween the DIR and the Muslim Brotherhood. Mohamed al-Maimouni, DIR’s media spo-kesperson, dismissed the criticism, however, and said that without the investment the con-struction of the mosque would not have been possible. He told the daily Jyllands-Posten that «The emir donated the money personally from his private bank account but he won’t dictate anything political or ideological. Denmark is the only country in Europe that does not have a [Grand] mosque and he wanted to give the opportunity to Muslims in [Denmark].» (cf. Danish Mosque is financed from Qatar,

Jyllands-Posten, 6 August 2013). He added that the mosque plans on raising its own money by renting out rooms and facilities. He also emphasised that the Friday prayer, which will be spoken in both Arabic and Danish, will be led by Danish imams who would have to be trained abroad. DIR is a member of The Federation of Islamic Organizations, which has connections to both Hamas and the Muslim Brotherhood. The connection has also raised criticism from politicians and commentators. Al-Maimouni explained to Christian Daily that «Organizationally, we are independent, but theologically, we agree in some ways with the Muslim Brotherhood. However, there are also views that we disagree with. We live in Denmark and work to ensure that Muslims must be part of Danish society.» (cf. Doubts about the Muslim Brotherhood’s role in the new Danish Grand Mosque, Christian Daily 18 June 2014).

The funding of the mosque by the Qatar fund and the alleged connection to the Muslim

Brotherhood has been the main arguments against the mosque also in relation to atten-dance in the opening ceremony. Senior poli-ticians in the government and members of the Danish royal family were invited to the opening ceremony but stayed away amid concerns that DIR, promotes a conservative interpretation of Islam. However, despite the mosque being Sunni-oriented, Shia Muslims, including the leader of the local Shia mosque Seyed Mohammed Khademi, took part in the opening ceremony – very much in contrast to the dividing conflicts between the groups in the Middle East. Representatives from other

Not all people were welcome at the opening. The anti-Islam organisation Stop

Islamiseringen af Danmark (SIAD) asked the police for permission for a demonstration in front of the mosque on the opening day but

were rejected by the police.

[...]theologically, we agree in some ways

with the Muslim Brotherhood. However,

there are also views that we disagree with.

16

religious orientations and political bodies also took part in the opening, including represen-tatives from the Copenhagen Diocese of The Church of Denmark, three Mayors and one political spokesperson of the Copenhagen city council, and the Member of Parliament Özlem Sara Cekic (Socialistic People’s Party). Though not all people were welcome at the opening. The anti-Islam organisation Stop Islamiseringen af Danmark (SIAD) asked the police for permission for a demonstration in front of the mosque on the opening day but were rejected by the police. Another person refused entry to the mosque and was subsequ-ently escorted off the premises by the police, was the Danish-Palestinian poet Yahya Hassan, which created turmoil amongst a small group of young Muslims allegedly mem-bers of Hizb ut-Tahrir. Hassan attracted atten-tion last year and stirred debate about Islam’s position in Denmark based on poetry he wrote which was critical of Palestinian immi-grant’s cultural and religious way of living. The collection has since become the best-sel-

ling poetry collection in Danish history. By participating in the opening ceremony politicians and other public bodies were all part of the official process of recognition of the mosque, which the opening ceremony also marked. By turning down the invitation to the opening, other politicians and public bodies only made the recognition partial. On one level, the Muslim association strives for a social recognition as a religious community and, on another level it fights for the recog-nition of legal Muslim religious activities. The two levels correspond to two out of three levels of recognition in the German philosop-her Axel Honneth’s spheres of recognition (cf. Axel Honneth 1992, Kampf um Anerkennung - Zur moralischen Grammatik sozialer Konflikte, Suhrkamp). The first level being personal relations and love, wherein individu-als achieve recognition in that they are beings in need. The second is legal recognition, the spheres of law, where individuals receive recognition as members of society with the

same rights as the rest. The third sphere is that of the social evaluation of the contribution in terms of work that each individual makes to society. When parts of the official Denmark is turning down the invitation to the opening, they miss the opportunity of mutual recog-nition and affirmation vis-à-vis integration. When non-Muslim dignitaries visit a Muslim institution such as DIR, the mosque makes an ideal «stage» for the enactment of mutual recognition. The city council can promote such buildings as examples of an operational outcome of a pluralistic society and integra-tion of religious buildings into urban spaces, but it requires participation, which does not leave an ambiguous impression.

Opening day of the civilisation center.

17

Antropologiens nytteverdi i hverdagen

Jeg har lenge vært overbevist om at antropologi er det mest nyttige faget man kan studere. Samtidig har jeg hørt fra flere medstudenter at de ikke helt ser hvordan

antropologi kan brukes dersom man ikke arbeider på et universitet som antropolog.

Tekst: Ingvild Skodvin Prestegård, master i sosialantropologi Illustrasjon: Sondre Haaland Bjelland

Slik jeg ser det, er antropologi en måte å forstå verden på. Det er en måte å bevege seg i ver-den og å møte andre på. Antropologi gir oss redskaper til å stille de vanskelige spørsmå-lene, utfordre holdninger og tankesett samti-dig som en selv blir utfordret. Og ikke minst, man lærer å prate med alle slags mennesker om alt mulig. Dette kan overføres til de fleste situasjoner og yrker, fordi det er en egenskap som du, antropologen, tar med deg.

I møte med menneskerJeg var i Storbritannia tidligere i høst da jeg tok en taxi og kom i prat med en hyggelig drosjesjåfør i 50-årene. I løpet av turen for-talte han litt om bakgrunnen sin. Han hadde gått rett fra skolen til stålverket. Hverdagen hadde vært tøff, men full av mening. Nå var stålverket borte, og kameratskapet han hadde opplevd der var forsvunnet. Å kjøre drosje var en ok jobb, og det var ikke så mye annet å velge mellom. Drosjesjåføren var bekymret for arbeidsledigheten og manglende mulighe-ter for lokalbefolkningen, og var skeptisk til

fremmedarbeidere fra Øst-Europa som jobber for lavere lønninger. Sjåføren fortalte at han stemmer på UK Independence Party (UKIP) fordi han synes det er for mange utlendinger i landet. Ikke nok med at de kommer hit, sa

han, men de fortsetter jo å leve som om de fremdeles var i sine egne land. Utlendingene nekter å bli britiske. De utlendingene er bare trøbbel. Og så sa han en del ting som jeg ikke vil gjenta på print. Det autentiske Britiske er i ferd med å forsvinne, mente han, og det er på grunn av innvandring og EU. Slik han så

det, må Storbritannia ut av EU, stenge gren-sene og få slutt på arbeidsinnvandringen. Det er dette det høyrepopulistiske UKIP har lovet. Hva sier man til sånt? Jeg tenkte jo at det var et litt enkelt verdensbilde, men tenkte videre at han neppe ville respondere positivt dersom jeg sa det.

Å gå i konfrontasjon på den måten fører sjelden til noe produktivt. Så jeg foreslo jeg i stedet at det autentiske britiske er veldig vanskelig å beskrive. Fordi at hver gang man beskriver dette autentiske britiske, så kan man også se at det har oppstått på et bestemt tidspunkt, eller kommet fra et bestemt sted og dermed ikke egentlig er så autentisk og evig-varende, eller britisk, som man kanskje skulle tro. Det autentiske britiske er vel kanskje en følelse, og noe uhåndgripelig – og hvordan kan egentlig slikt beskrives? Dette var han med på, og syntes det var veldig interessant.

Vi pratet litt frem og tilbake og ble enigom at det er komplisert tematikk uten rette svar,

Det autentiske britiske er vel kanskje

en følelse, og noe uhåndgripelig – og

hvordan kan egentlig slikt beskrives?

18

hvor en må stille disse vanskelige spørsmå-lene. Det er kanskje undrings- og tenketiden når man undersøker slike kompliserte spørs-mål som er aller mest nyttig, foreslo jeg, for å forstå mer av verden. Drosjesjåføren nik-ket ivrig, og sa at dette var nye og spennende tanker.

Drosjesjåføren og jeg hadde en trivelig prat som utfordret tankemønstre på en trygg og ufarlig måte. Vi snakket sammen og ikke forbi hverandre, og vi bidro begge to med tanker og poeng i samtalen. Tiden gikk fort, for plutse-lig var vi fremme og samtalen var over.

Men tenk om han fremdeles tenker på praten vår? Kanskje han fortsetter å stille spørsmål ved såkalte sannheter og utforske andre per-spektiver litegrann? Jeg kan ikke forandre verden alene, men jeg kan møte andre men-nesker med åpenhet og ta dem alvorlig, høre på dem og gi dem tid. Det vil kanskje gjøre en forskjell for noen, enten det er å bli sett, eller å tenke nye tanker. Det å tenke nye tanker

sammen er en fantastisk måte å utfordre og utvide sitt verdenssyn. Og ikke minst, det er et verktøy for endring.

Antropologiens nytteverdiPoenget mitt med denne historien er å vise at det er antropologi som gjorde meg i stand til

å ha den samtalen. Til å ha en saklig og dyp samtale med et menneske som i utgangs-punktet presenterte holdninger jeg er dypt uenig i. Årene med sosialantropologiske stu-dier ved UiB gav meg redskapene til å ikke ta disse holdningene personlig eller å bli støtt av enkelte av de kvassere ytringene hans.

I løpet av studietiden har jeg lært om identitet, etnisitet, nasjonalisme og fremmedfrykt. Jeg har lært om andregjøring og maktesløshet, og om håp og handlingsrom. Det er antropologi gjennom blant annet disse temaene som gav meg redskapene til å se hans perspektiv, og til å finne en felles plattform hvor vi møttes i oppriktig dialog. Likesom antropologifaget omhandler mennesker og deres daglige liv, må vi antropologer også kunne ha de dag-ligdagse samtalene om de store temaene med våre medmennesker. Hva kan vel være mer nyttig enn det?

[...] det er antropologi som gjorde meg i stand til å ha den

samtalen. Til å ha en saklig og dyp samtale

med et menneske som i utgangspunktet

presenterte holdninger jeg er dypt

uenig i.

19

Living in a state of fear towards the Norwegian Barnevernet

The increased diversity in the Norwegian society, and the complexities that accompanies it, poses challenges in the meeting point between Barnevernet – the

Norwegian Child Welfare Service – and families with a non-Western immigrant background. Can anthropologists contribute by using their cultural competence?

Text: Kaja Skoftedalen, master student at the Department of Social Anthropology, UoB

In recent years there has been an increasing amount of media coverage about cases on care intervention where children have been placed in foster care. The most prominent example might be the so-called «India-case», which got a lot of worldwide media coverage with headlines such as «Nightmare in Norway». The case was infused by critique stating that the accused parental deficit was in reality a misinterpretation of a different culture. The case illustrates one of the most central chal-lenges for Barnevernet these days, namely the realization that people have different under-standings of what it implies to be a child, to be parents, and how to give a child a good upbringing.

An institutionalization of moral values of child upbringingRichard Shweder once wrote that «the ritu-alized process of separating young chil-dren from their parents at night and forcing them to sleep alone is a relatively rare insti-tution outside the Anglo-American cultural region». His point is that we construct as set of moral values and developmental practices that gain «expert authority» in our own society. This expertise on developmental practices, that is, what is considered right and wrong in the upbringing of a child, can be seen as insti-tutionalized in the Norwegian Barnevernet. According to Barnevernet’s web page, www.

barnevernet.no, their most important job is to help and support children and youth who are living under conditions that may hurt their health and development. Also, the institution strives to contribute to securing children’s right to safe surroun-dings while growing up. In short, they split their responsibilities into three categories: (1) to take care of vulnerable children, (2) to provide help and support, (3) to enforce the responsibility to intervene – even with the lack of parental consent. Their main task is

protecting children, but in the process there are challenges especially connected to the meeting point between the state institution and non-Western immigrant families. This article aims to highlight some of these chal-lenges. Does Barnevernet operate as an insti-tution with too little cultural competence? And if so, what are the consequences for the parts involved?

Investigating the «Other’s» point of viewA researcher attempting to bring for-ward the voices of immigrant families is Marte Knag Fylkesnes, PHD candidate at the Department of Health Promotion and Development at the Faculty of Psychology at the University of Bergen (UoB). She is currently leading a research project investi-gating how immigrant families experience and comprehend Barnevernet. As most rese-arch concerning Barnevernet is based on the employee’s experience with ethnic minorities, she argues that the families’ voices are lacking in the research discourse. Through qualitative interviews and informal conversations with parents and youth with immigrant backgro-und, she has received a lot of information on the different experiences immigrant families have had with Barnevernet.

– It seems like there might be a connection between the problematic relationship bet-ween Barnevernet and immigrant families, and the immigration and integration poli-cies, she suggests. This is reflected in some of her informants’ narratives, namely that they reflect on whether Barnevernet is an extension of the general resistance towards «foreigners» in Norway. Her informants’ perception of a general and institutionalized hostility towards non-Western immigrants signaled a need for extended knowledge

Does Barnevernet operate as an

institution with too little cultural

competence?

20

regarding how different cultural practices in child rearing are met by professionals in the welfare state. As an example, she refers to an ethnographic example of a situation where a family visits the public health nurse («hel-sesøster»). The couple is tired from stay-ing up all night with their infant child who can’t seem to stop crying. The nurse suggest that they can sleep in separate bedrooms in order to have rotating shifts on taking care of the baby – assuming that they shared this responsibility to begin with. In this family, the most important parenting figure caring for the infant was the mother. To rotate the tending responsibilities would therefore have required a fundamental restructuring of the family’s cognitive schema. Fylkesnes argues that a public nurse, and other profes-sionals, in this scenario should use the stru-ctures that are already in place to assist the parents on their premises.

Can we secure children’s rights without reducing the possibilities for debate?This fall there has been a debate in the nati-onal Media concerning children’s juridical rights in Norway. The debate illustrates the need for protecting children from violent adults, as it serves terrifying examples of

severe long-term damages, and even death of infant babies. However, following this debate there seems to be need for additio-nal points of view. Following a law revision of the Norwegian Penal Code in 2009, all actions with possible physical and psycholo-gical damage are categorized as «violence». This means that shaking an infant to death is characterized with the same term as grab-bing a child by the arm. In the law revision from 2009, the Ministry of Children, Equality and Social Inclusion specified that «violence and frightening or troublesome behaviour, or other ruthless behaviour towards chil-dren is forbidden, even though this happens as part of the upbringing» (my translation). Except from the possible feeling that the law is exceptionally general and non-specific, the use of the term «violence» can be problematic because of the many different understandings of what the term implies. Another aspect of the Law revision is that the possibilities for debating parental techniques may be reduced on the ground level. This aspect was originally suggested by one of Fylkesnes’ informants, who used the American TV-show «Dr. Phil» as an example. In contrast to Barnevernet, the show tended to open up for discussing what is good and bad parenting. The informant felt

that zero-tolerance towards physical punish-ment/discipline in the Norwegian legal sys-tem may constitute a barrier for discussing parenting methods that are accepted in other societies. How is it possible to discuss somet-hing that is against the Law? When actions that are seen as acceptable parts of a child’s upbringing are marked as violations, there is a need for dialogue to find other useful paren-ting techniques.

International critique and local misunderstandingsAccording to law professor Karl Harald Søvig, the United Nation Committee of the Rights of the Child’s (CRC) has criticized Norway for the increasing amount of children placed in foster care. The CRC is critical towards the extended use of care intervention as a step of action in cases where there is suspicion of deficit parental care. Instead, they encourage the protection of the «natural family environ-ment» as a main goal, and they underline that to remove a child from its family should be practiced only as a last resort measure when it is «in the best interests of the child». This critique suggests that there is a methodolo-gical problem within the care system pro-tecting children. Anthropological research

Photo: Nicolas Alejandro

21

can support the broadening of Barnevernet’s understanding of different family praxis. This way, the institution migth be more prepa-red to meet parents, especially those with a non-Western background, and to reduce the occurrences of misunderstandings between Barnevernet and non-Western immigrants. Even the most complicated misunderstan-dings can, according to Chiku Ali, leader of Norsk innvandrerforum, derive simply from a misinterpreted statement. In an article In Bergens Tidende (BT) from 2013, she exem-plifies this. An African mother might say: «my child is sleeping so well that I could have gone to the store to shop and return [before it wakes up]». As idioms often are culturally specific, they might cause confusions. For a caseworker this idiom might be interpreted as a signal of danger: «oh my god, this mot-her leaves her child when it goes to sleep!» The mother, however, might simply refer to the fact that her child is a heavy sleeper, not that she abandons it, Ali explains. Knowledge of cultural context might be helpful for Barnevernet as it can contribute to a better comprehension of different cultural practices. For instance, in many parts of the world the surrounding community has a much more central role than in the Norwegian context. In the BT article from 2013, a female refugee from Sierra Leone explains that in her old community, the parents would «feed their

children in the morning and send them out on the streets». In the local community, other adults, like for instance an aunt or a neigh-bour, would participate in parenting tasks. It is like the famous African proverb states: «It takes a village to raise a child».

Becoming a «good client»Misunderstandings between Barnevernet and immigrant families go both ways. While Barnevernet might not always understand the immigrant’s point of view, and also immi-grant families report that it is often difficult to understand how the state institutions function. What they are aware of, however, is Barnevernet’s power to take away their children. For instance, in the BT article a woman from Somalia narrates her experien-ces and anxieties in relation to Barnevernet. Her three sons are still with her, she says, but she experiences a continuous fear of losing them. The word on the street is namely that Barnevernet can take away your children if you do not fit the template the Norwegian idea of a «good parent». As this is a well-known fear among the non-Western immigrants, Fylkesnes argues that how to appear in front of Barnevernet becomes of vital importance. Through efforts to show oneself as a human being capable of parenting their child, questi-ons like «how should I look» and «how should I talk» become extremely relevant for the

parents involved. What does the casewor-ker or expert think is worthy or unworthy behaviour?

– How the parents present themselves and construct their life story is one aspect that becomes central when Barnevernet evaluates their reliability as parents, says Fylkesnes.

– Research also suggests, she explains, – that the representation the caseworkers have of the «Other», that is, the parents, has conse-quences for the decision-making processes. This is influenced by both presupposed ste-reotypes and the perceptions of the parents’ self-portrayal.

How can anthropologists con-tribute to the debate?The fear that immigrant parents’ describe in the previous paragraph can be related to a lack of information about what role Barnevernet plays in the Norwegian society. For instance, immigrant community contacts like EMPO, Multicultural Resource Centre in Bergen, have reported that the fear of Barnevernet is being reproduced into the local communities. Families in need of help even hesitate to con-tact Barnevernet in fear of instead becoming «victims» of intervening policies. Moreover, in a local community not only the parents and children are affected by care interventions as

Knowledge of cultural context might be helpful for Barnevernet as it can

contribute to a better comprehension of different cultural practices.

22

a step of action. Additionally, the children in question also have school friends and teachers who are affected by the replacement of a child in a «new» family. One example of this con-cerns a care intervention where a child is removed from its family and social environ-ment and placed in foster care. Because of the Barnevernet caseworkers’ duty of confidenti-ality, the teachers at school don’t receive full information about the case, and are unable to provide any specific information to the other children at school. The unanswered questions may therefore also affect the classmates of the child whose foster home might be loca-ted in another community. The research on how this affects the surrounding community, including children at school, might be somet-hing an anthropologist can contribute with. Through for instance participant observation and informal conversations, an anthropolo-gist could provide ethnography that would give an extensive and important contribution, which again could be useful for Barnevernet and other social scientists. To understand seemingly «odd» practices, anthropologists often use cultural relativism as a tool to reduce ethnocentric approaches. Ethnocentrism generally refers to a view of the world from only one perspective, consequently being unable to adequately understand cultures that are different from one’s own. A cultural rela-

tivist methodological approach implies obtai-ning a certain degree of «understanding» or «empathy» with the foreign norms and tastes, an approach that possibly could be valuable for Barnevernet. However, to propose that they should be more culturally relativistic is not a suggestion to avoid criticizing parenting

practices just because they are «culturally dif-ferent» from ours. This is important to emp-hasize, as some researches have suggested that caseworkers in Barnevernet dwell on intervening when the family in question has a non-Western background. It has been sug-gested by researchers that culture sometimes becomes an excuse for nonaccepted parental techniques.

Nevertheless, the debate seems to be in need of a broader understanding of cultural con-text, and isn’t that a key word in anthropologi-cal research? Anthropologists like Marianne Gullestad have for instance worked on illumi-nating for example that the Norwegian idea of a child and a «good parent» is culturally embedded within what you may call «Western ideals», and not ideas that we are born with. More specifically, the practices we induce in our own «culture» should not be taken for granted. Anthropologists can contribute by pointing at certain features that illustrate how the standards used and enforced by Barnevernet might be more adequate for peo-ple of Norwegian «culture» than for immi-grants. Thus, Barnevernet could potentially include a more cross-cultural perspective and better understanding of how and why some immigrant families parent their children differently than what is found appropriate by Norwegian state institutions. As the world is getting smaller, new perspectives on such sensitive social issues are critical.

Foto: Pink Sherbet photography

The Norwegian idea of a child and a «good

parent» is culturally embedded within what you may call

«Western ideals», and not ideas that we are

born with.

23

24

Hurra for Alumnusfest!9. mai arrangerte Institutt for sosialantropologi årets alumnustreff. Kvelden besto av inspirerende innlegg, nydelig mat og god stemning. Kula Kula oppfordrer alle til å følge med på instituttets kalender og å melde seg på alumnustreffet 2015!

Tekst: Veronika Tholo von Ahnen, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB og Cecilie Baann, masterstudent ved SOAS, University of London

Foto: Cecilie Baann

Klirrende champagneglass og store frukt-fat blunker innbydende mot oss idet vi entrer festlokalet. Alumnusfesten inngår i et UiB-arrangement hvor alle institutter og fakulteter har alumnussamlinger. Her er både ansatte, studenter og ferdig utdan-nede antropologer gjester. Instituttet, med Wenche Iversen i spissen, stod for samlingen sammen med Fagutvalget. Kvelden åpnes av professor Kathinka Frøystad, som forteller om et attraktivt og fremgangsrikt institutt i «rivende utvikling». Utover kvelden serveres det innlegg fra både tidligere studenter og nåværende ansatte. Mellom inspirerende taler dominerer engasjert «small talk», der flere deler sine erfaringer fra feltarbeid.

– Humor er en målestokk på hvor godt du forstår og prater et språk, forteller en tidligere student.

– Når jeg kunne fortelle en vits, og informan-tene mine lo, da forsto jeg at jeg endelig var innafor.

Antropologene fortellerDet er ikke bare studentene som kjenner på utfordringene antropologifaget kan by på. Førsteamanuensis Eldar Bråten for-teller at hans nylige geografiske «regi onskifte» fra Indonesia til Norge har gjort at han må overskride sine norske måter å forstå Norge på. Spesielt må man være var på den såkalte «hjemme-blindheten» og hvordan man posisjonerer seg når man studerer sitt eget samfunn. Bråten peker på at en utfordring med antropologisk arbeid i Norge er at samfunnsdebatten her har sterke normative undertoner. Det vil si at det ligger rettledende linjer som styrer hva som kan

debatteres og hvordan samfunnsdebatten skal gjennomføres. Dette gjør det vanskelig å føre en objektiv faglig debatt, og mange temaer fremstår sensitive og vanskelige å prate om.

– Hvordan kan man gjøre global kunnskap relevant i en hjemlig kontekst? spør Bråten.

– For mange er det sensitivt å gjøre Norge sammenlignbart med noe annet, fortsetter han.

I et annet innlegg siterer tidligere instituttle-der Edvard Hviding den danske antropologen Rane Willerslev på at «det er antropologens privilegium å flytte grenser for det som er

mulig å tenke». Sitatet poengterer betydningen av antropologens rolle i den samfunnsviten-skapelige debatten, men vektlegger samtidig hvordan ideer og tanker har behov for forand-ring. Hviding eksemplifiserer ved å henvise til debatten om klimaendringer, der et svært aktuelt spørsmål er hvordan stigningen av havnivået påvirker øyene i Stillehavet.

– Statsvitere har spurt meg om et land kan overleve som stat, altså beholde sin suvereni-tet, dersom landet fysisk ikke eksisterer len-ger, forteller Hviding ivrig og fortsetter:

– Oversvømmelse truer øystaten Tuvalu. Hva vil da skje med staten?

Den antropologiske metodens fortrinn blir også påpekt av Christine M. Jacobsen, pro-fessor i sosialantropologi og senterleder ved Senter for Kvinne- og Kjønnsforskning:

– Det at antropologer plasserer seg der folk er, og bruker tid på å bygge opp tillit, gjør at vi mye lettere kommer i snakke med folk, forteller hun. I sitt eget arbeid med såkalte ulovlige eller papirløse innvandrere har den

Felterfaring er en unik opplevelse, og

ikke bare møter man andre mennesker, man møter også seg selv.

Glassene heves med smil og spenning – kvelden er i gang

25

antropologiske metoden vært nyttig. Det finnes eksempler på andre samfunnsforskere har hatt problemer med å skaffe informanter fordi de har hengt opp plakater der det står «Informanter søkes» - en tilnærming til men-nesker som man ved antropologisk metode ville tatt avstand fra.

Ferdig utdannet og ut i yrkeslivetEtter innleggene fra forskerne gjøres gulvet klart for nyutdannede antropologer som er spesielt invitert for å snakke om arbeidslivet etter endt utdanning. Alle fremmøtte (nåvæ-rende) studenter er svært spente, for nå skal man få høre om nyutdannede sosialantro-pologer – i arbeidslivet! Pegah Zomorodi, som ferdigskrev masteroppgaven sin i 2005, jobber i dag som Utenriksdepartementets (UDI) representant i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap. Hun forteller at hun i mange år ønsket å arbeide for UDI, og at til-feldigheter og hardt arbeid ga henne stillin-gen hun har i dag. Zomorodi skrev master-oppgaven sin om enveisproforma, et fenomen som handler om hvordan kun én av partene i et forestående ekteskap faktisk har inten-sjoner om å gifte seg. I oppgaven hadde hun fokus på tyrkisk ekteskapsinnvandring. Her kommer en del tyrkiske menn til Norge med planer om giftemål, samtidig er uoffisielt gift med tyrkiske kvinner etter tradisjonelle lover. Dataene og erfaringene fra feltarbeidet fikk hun vist frem da hun fikk en deltidsstilling i UDI, der man manglet metoder for å kunne bevise tvangsekteskap i tilfeller der dette var mistanke. Zomorodis antropologiske kunn-skaper om patrilokalitet og tradisjonelle gifte-mål gjorde henne til en sterk ressurs. Det har likevel ikke bare vært «straka vegen», kan hun fortelle:

– En gang presterte jeg å sende felles-mail med en dansende gris til en rekke imamer som hadde vært mine informanter! Heldigvis var jeg ferdig med alle intervjuene, sier hun og smiler før nestemann tar ordet.

Elisabet Palerud er student og styremedlem i Afghanistankomiteen og tidligere leder for Fellesutvalget for Palestina. Palerud er ferdigutdannet sosialantropolog, og fortel-ler at hun skal i gang med lærerutdannelse. Ambisjonene hennes har hatt stor spenn-vidde, og hun drømte lenge om å bli opera-sanger. Hun forteller engasjert om hvordan erfaringer fra feltarbeid kan brukes videre i arbeidslivet.

– Felterfaring er en unik opplevelse, og ikke bare møter man andre mennesker, man møter også seg selv, sier hun til et nikkende publi-kum. På festen viser det seg at det er flere med lignende erfaringer. Palerud er også svært engasjert i organisasjonsarbeid, og hun peker på hvordan det er stor forskjell fra akademia til å jobbe som aktivist, hvor områdekunn-skap erstatter teoretisk kunnskap i felten.

Videre møter vi Olav Ånestad, prosjektle-der i Hero Kompetanse i Bergen. Ånestad er utdannet sosialantropolog, og gjorde feltar-

beid i Beirut. Han forteller om sterke opple-velser, og hvordan det var å jobbe over etniske grenser i krigssituasjoner.

– Etter mastergraden ønsket jeg å bruke mine erfaringer fra borgerkrig og krig-sindustri i arbeidslivet. Jeg fikk jobb på kulturskole, forteller Ånestad og ler. Etter hvert fikk han jobb i Hero kompetanse, der han arbeider med integrering og mang-fold. Ånestad forteller at han var den første sosialantropologen i organisasjonen, men at i dag arbeider det 80 % antropologer der. Den feltorienterte jobberfaringen man har i sosi-alantropologistudiet er nyttig i jobbsammen-heng, og Ånestad gjentar noe de andre sosia-lantropologene også har lagt vekt på, nemlig at antropologens viktige verktøy gjør det mulig å belyse hvordan man kan se og erfare verden fra ulike perspektiv.

– Antropologers nysgjerrighet gjør at vi tar på oss varierte arbeidsoppgaver, sier han og avslutter innlegg sitt.

Fortellingene fra de «ekte» sosialantropolo-gene viser seg å gi følelser av håp og inspira-sjon til de oppmøtte spirende sosialantropolo-gistudentene. Den gode stemningen, tipsene «fra innsiden», og gleden over fagets mulig-heter inspirerer både til faglig fordypning og samfunnsengasjement. Mange fikk dessuten en del nye bekjentskaper og gikk hjem med nyttig kontaktinformasjon etter roen run-der med nettverksbygging. Neste år blir det ny Alumnusfest og Kula Kulas utsendte gle-der seg til nok et fyrverkeri av inspirasjon og fintfolk!

Vennskap, kjennskap og nye bekjentskap – smilene satt løst blant festdeltak-erne

– En gang presterte jeg å sende felles-mail med en dansende gris

til en rekke imamer som hadde vært mine

informanter!

Han fortalte at han en gang hadde kjent en norsk kvinne, Cecilie

Larsen, datteren til redaktøren av

Dagbladet.

26

Bedre med tørr kake enn intet å smake – møtet med

en fransk professor

«Si meg hva du spiser, og jeg skal si deg hvem du er» skrev Jean Anthelme Brillat-Savarin i Fysiologiens Smak, en fransk advokat, politiker

og ikke minst gastronom som levde siste halvdel av 1700-tallet.

Tekst og foto: Lena-Cecilie Linge, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB

Frankrike. Ost, vin, Tour de France, motehus, Middelhavet, Eiffeltårnet, Asterix og Obelix, Edith Piaf, gastronomi. Jeg har oppholdt meg en del ganger i Frankrike, både som turist og som student, både i nord og i sør og i midten. Derfor føler jeg at jeg har lært en ting eller to om franskmenn og deres kultur, ting som den norske journalisten Arne Bru også erfarte og skrev om. I boken hans, Franskmenn – en bruksanvisning, kan vi lese (til tross for for-fatterens anbefaling om at boken blant annet ikke bør leses av antropologer eller frankofile, hvorav jeg faller inn under begge kategori-ene) at det egentlig ikke finnes noe fransk kjøkken. Derimot er det franske kjøkken sammensatt av regionalkjøkkener. Det var Georges Auguste Escoffier, det franske kjøk-kens far, som på 1900-tallet gjorde fransk kokekunst anerkjent i Europa. I Frankrike er det et yrende restaurantliv med veldig faste klokkeslett for når måltidene inntas. Ville jeg ha lunsj i restauranten som lå der jeg bodde måtte jeg sørge for å være der mellom kvart på tolv og kvart på to. Ville jeg ha middag, måtte det skje mellom 19.00 og 20.00. Men de vanlige restaurantene er gjerne åpen fra rundt ett til tre i lunsjtiden og fra halv åtte for middag. De fleste holder stengt om manda-gene, akkurat som museene. Forklaringen på det livlige restaurantlivet er å finne i fransk-mennene sine små leiligheter. Hvis de skal feire noe, ber de vennene sine ut på restaurant

fordi de har rett og slett ikke plass hjemme. Franskmenn elsker ost og vin. Det ser sim-pelthen ut til at franskmenn ikke greier å la være å ha ost som en del av et måltid. I bruks-anvisningen lærer vi at det fins like mange oster som det fins dager i året, men egentlig fins det over 400 oster i Frankrike. I den fran-ske regionen Centre, som jeg oppholdt meg i, elsker innbyggerne fromage du chèvre eller geitost som det heter på norsk. Derfor burde det kanskje ikke ha kommet så overraskende på meg første gang jeg så mannen med geiten spaserende rundt midt i byens restaurant- og utelivsstrøk en lørdagsaften rundt midnatt.

Etter hvert skulle det vise seg at denne man-nen og hans geit (med mindre han har flere geiter som han bytter på å gå tur med, eller gud forby, sender til slakteren) er et ganske vanlig innslag i byen, spesielt på kveldstid.

Som du nok vet lages geitost av geitemelk, men chèvre har ingenting til felles med norsk geitost, forteller Bru. Franskmennene vil nok grine på nesen av vår geitost og nedlater seg ikke engang til å kalle det ost. Deres bilde på geitost henviser nemlig til en rund og hvit ost med varierende konsistens, alt etter hvor i landet den kommer fra.

Romvesener, Hurtigruten og DagbladetNå kan det virke som om denne artikkelen skal handle om det kulinariske Frankrike, det gastronomiske Frankrike, haute cuisine Frankrike. Vel, kanskje har jeg gitt et feilaktig inntrykk. Det skal handle om mat, men ikke den maten som de fleste kanskje forbinder med fransk mat. Jeg skal fortelle om mitt bekjent-skap og mine måltider med en 83 år gammel professor i medisin, og det som skjedde under og etter måltidene. Et måltid kan nemlig føre til så mangt, spesielt hvis man er ny i en restaurant ment for beboerne på et Fantoft-lignende hybelsted og andre som har skrevet seg inn som medlem av foreningen som admi-nistrerer utleiet. Kanskje blir man kjent med en professor. En professor som virkelig er en slik professor man nesten bare finner på film. En eldre professor med bart som bor alene i et stort hus fylt av massevis av møbler, gamle bøker og andre ting som kommer fra et slott han hadde solgt for ikke så lenge siden, og som gjør at det meste av gulvplassen, og de

Kanskje han hadde blitt kidnappet eller

drept?

27

fleste bord og stoler til enhver tid er opptatt (kjøkkenet er intet unntak). En bereist profes-sor som har vaskehjelp og en ung hankatt som tisser og bæsjer i en av sengene som står på ett av kontorene hans. En ungkarsprofessor som har vært gift tre ganger og som i ukedagene spiser lunsj og middag på en restaurant og ellers vier litt av sin tid og sitt hjem til å holde møter om romvesener. En kunnskapsrik pro-fessor som kjenner en nobelprisvinner i medi-sin som bor rett bortenfor ham. En hvithåret, krokrygget professor med stokk som er dårlig til bens, men raskere på sykkel og som er glad i å spise mat. Akkurat en slik professor, hvis du forstår hva jeg mener.

Det begynte i restauranten. Da jeg fortalte at jeg var norsk, fortalte han om en ferie i Norge sammen med en av de tidligere konene sine. De hadde tatt Hurtigruten og det var dyrt. De hadde vært så sultne at de spiste kjempe mye til frokost en morgen. Etter at de hadde betalt for det lille kalaset hadde de ikke mer pen-ger igjen! Siden ble det til at jeg fikk komme på te hos ham en søndag ettermiddag. Han fortalte at han en gang hadde kjent en norsk kvinne, Cecilie Larsen, datteren til redaktø-ren av Dagbladet (uttalt med fransk aksent: Dágbladé), Norges største avis. Vel, han var kanskje ikke redaktør nå, siden dette var noen år siden. Jeg fikk se svart-hvitt bilder av henne. Hun hadde losjert hos hans foreldre

da han var ung. Jeg kunne kanskje ta kontakt med henne når jeg returnerte til Norge og for-telle at jeg hadde møtt ham?

Skumle lyder og frossen geitostEtter hvert var det ikke bare te jeg ble invitert på, men også middag, ettersom restauranten ikke var åpen i helgene og jeg ikke hadde gått til innkjøp av kjøk-kenutstyr. Den første gangen gikk vi ut og spiste på en restaurant der han ofte kjøpte sandwich suedois (franskmenn har det med å gi navn som enten inneholder suedois – svensk, eller norvégienne – norsk, på matret-ter der laks er en ingrediens). Vi spiste hver vår sandwich suedois og g ikk tilbake til hans hus for å drikke te. Ikke visste jeg at dette skulle bli det beste måltidet jeg ble invi-tert på av den gamle professoren.

Helgene kom og gikk og jeg ble invitert på flere middager. Som oftest bestående av hva det var som tilfeldigvis befant seg på kjøkkenet hans, og det var som

regel boksmat med litt knusktørt brød. Vanligvis elsker jeg det franske, ferske, lyse brødet og kunne sikkert gaflet i meg så mye jeg orket hvis jeg bare fikk sjan-sen, men i disse tilfellene var saken en annen. Professoren gjorde dem likevel spiselige ved å legge dem rett ned på en plate slik at de ble til ristet brød (noen ganger svart brød). Det ble mulig å spise dem uten å knekke tennene. Den første middagen hjemme hos ham bestod av cas-soulet, en fransk gryterett med konfitert and, pølser og hvite bønner. Konfitering innebærer at man først salter og deretter langsomt koker kjøttet eller fisken i fett for å gjøre det mørt og smakfullt. Det er en gammel konserveringsmetode som franskmenn ofte befatter seg med, spe-sielt ved tilberedelse av andelår. Ville jeg ha potetstappe eller spagetti til? Neimen, her var det også sild på boks som vi kan varme opp. Professoren er veldig glad i sauser, dressinger og ketchup. Alt dette skulle han altså ha på maten sin. Vi satt oss ned for å spise. Det var ikke så ille, selv om jeg overlot det meste til profes-soren. Jeg tok det heller igjen med kara-mellsjokoladen vi spiste etterpå. Jeg ble jo mett. Professoren fortalte historier, men han hadde nok også blitt ganske sigen og mett for midt i en fortelling kunne stem-men forsvinne litt etter litt, til det ble helt

Restaurantfølelse i hagen.

Det hadde lekket nakenbilder av konen

hans.

28

stille og han hadde duppet av, før han plutselig våknet til livet igjen og fortsatte. Det er bare sånt som skjer.

Professoren måtte et ærend i en etasje under (huset har minst tre etasjer, kanskje flere). Jeg ble sittende alene å vente på ham, mens radioen på kjøkkenet spilte klassisk musikk. Det var mørkt ute og inne, bortsett fra i rom-met vi oppholdt oss i. Det kom lyder ovenfra, men professoren hadde gått ned, ikke opp, og katten var ute. Jeg har nok ikke godt av det, men jeg elsker en god klassisk britisk krim og her jeg satt og ventet i halvmørke på professo-ren som ble borte i evigheter (slik føltes det i alle fall) kunne jeg ikke la være å tenke på om det kanskje hadde skjedd ham noe. Kanskje han hadde blitt kidnappet eller drept? Den klassiske musikken i bakgrunnen hjalp ikke akkurat på stemningen. I britiske krimserier er det alltid klassisk musikk og drapet begås alltid når stykket er på sitt mest dramatiske, sitt klimaks. At huset er kjempegammelt, med veldig mange etasjer og svært mange gammel-dagse møbler og flere stabler med papirer og bøker overalt gjorde heller ikke mine tanker bedre. Kanskje har han kjempehøye boksta-bler nedenunder og noen har sneket seg inn og veltet en av stablene over ham, tenkte jeg, men turte ikke å bevege på meg. Tenk om jeg gikk meg vill eller traff på morderen? I en episode av Mord og mysterier er det nemlig et gam-melt ektepar som bor i et hus der det er meget høyt under taket. De har, nesten i likhet med professoren, flere meter høye stabler med avi-ser og bøker, og konen sitter oppå en av disse stablene dinglende med føttene idet morde-ren (som viste seg å være ektemannen) dytter i stabelen slik at papirene flakser ned mens konen stuper ned i den sikre død! Min pro-fessor hadde heldigvis ikke blitt drept for han kom tilbake opp trappen. Jeg lærte senere at han hadde en leieboer på loftet (en som røyker litt narkotiske stoffer innimellom), noe som forklarer lydene jeg hørte. Professoren hadde tatt med seg et stort stykke geitost direkte fra frysen. «Kanskje jeg skulle tatt den ut litt før», sa han idet han skar av et stykke ost hver. Det var som å spise en isklump som smakte ost, men det gikk greit. Jeg spiste bare ikke så mye av den, i motsetning til professoren.

Vintage-klær og nakenbilderProfessoren hadde en kar som jobbet sammen med ham i en forening med adresse i pro-fessorens hus. Tobias het han og tilbragte ofte tiden sin hos professoren. Da professo-ren en dag sa at Tobias stelte med middagen, begynte forventningene til måltidet å vokse igjen. Men det kunne jeg spart meg, for det var fortsatt boksmat, ikke noe hjemmelaget eller halvveis hjemmelaget denne gangen heller. Tobias gikk, og professoren fant frem en pose med gamle dameklær. Han lurte på om jeg ville prøve dem og hvis jeg likte dem, kunne jeg få dem. «Vintage-klær,» kommenterte han. Faren hans hadde, i til-legg til å være lege, hatt en klesbutikk. Professoren hadde derfor noen klær igjen fra den tiden. Huset han bor i er nemlig det huset han vokste oppi. Jeg syns alltid det er spennende med klær, spesielt når noen vil gi dem gratis, men jeg forstod raskt at disse klærne ikke var noe for meg. Men jeg glemte virkelig posen med klærne igjen hos ham, og det var ikke med vilje. Helt sant! Professoren hadde ikke glemt posen med klær. Neste gang jeg kom på besøk tok han den frem slik at jeg ikke skulle glemme den. Han fortalte at den røde dongerijakken kunne han ikke gi meg for den hadde han lovet bort til datteren sin. Jeg sa at det ikke gjorde noe og satte posen ved siden av vesken min. Jeg glemte den likevel da jeg skulle gå!

En annen gang jeg kom åpnet vaskehjelpen for meg, en asiatisk dame som bodde rett over gaten sammen med sin egen familie. Hvor mye hun egentlig fikk rengjort, vet jeg ikke, for på meg virket gulvet alltid like skittent som før. Kanskje har det mer å gjøre med alle tingene som tar opp det meste av gulvplass, og det faktum at professoren går med sko inne og at han lar boss ligge på gulvet i stedet for å rydde det vekk, enn vaskehjelpens egenska-per. Uansett, hun hadde tatt med seg rester fra en hjemmelaget salat og to små ferdigkjøpte paier. Hovedmåltidet var nok noe boksmat, men denne gangen var det en restaurant-

stemning over det hele. Kanskje fordi vaske-hjelpen dekket på, satte frem maten og helte oppi drikke til oss. Kanskje fordi vi satt ved et rundt bord med blå duk ute i solskinnet som ikke nådde ned til oss på grunn av et stort tre og en slyngplante på det hullete taket over plattingen. Til tross for at de hvite stolene var litt skitne og at det stod masse ting ute i hagen også, som et gammelt piano han ikke hadde plass til inne (han hadde allerede et piano som stod innendørs), var det i grunnen gan-ske trivelig.

Etterpå fortalte han meg en historie om en kjent fremstående fransk politiker. Det hadde lekket nakenbilder av konen hans, noe som hadde ført til skandale (eller var det kanskje elskeren til politikeren?). En liten artig historie, som i grunnen bare ble bedre da det viste seg at professoren hadde kommet borti en knapp på mobilen som lå i bukselommen, og ringt til denne kvinnen. Plutselig ringte det nemlig, og det viste seg å være denne kvinnen som altså hadde fått med seg at han fortalte denne historien til andre. Hun var sur på ham, sa professoren. Han forstod ikke hvorfor. Det var jo lenge siden og det hadde florert av nyhetsoppslag i fransk presse. Jeg visste uansett ikke hvem kvinnen var, så hvorfor var det noe å ta på vei for? Det var nok det beste måltidet jeg hadde fått hjemme hos professoren!

Professorens uvanlige kjøkken.

Dokumentaren kan sies å fange kjernen

i antropologisk feltarbeid.

29

Globale utfordringer som gjenspeiles i det «lokale»

Dokumentaren ThuleTuvalu viser hvordan global oppvarming skaper ødeleggende konsekvenser av smeltende is i en av verdens nordligste byer – Thule på

Grønland. Samtidig vokser havnivået rundt den Polynesiske øy-nasjonen Thuvalu, i sør. Den usikre framtiden knytter menneskene i nord og sør sammen.

Tekst: Isabelle Hugøy, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB

Den sveitsiske dokumentaren ThuleTuvalu er regissert av Matthias von Gunten, og starter på den nordlige halvdelen av jordkloden, i byen Thule på Grønland. Filmen følger inuit-tene som gjennom generasjoner har livnært seg gjennom jakting på blant annet seler og narhvaler. Dette innebærer at de må reise store avstander over is-landskapet med sine sleder og trekkhunder, for å kunne nå områder hvor disse sjøpattedyrene oppholder seg. Men spesielt i løpet av de siste ti årene har inuit-tene opplevd dramatiske endringer i landska-pet sitt: havet fryser til is måneder senere enn tidligere, isen er tynnere, sprekkene økende og isflakene flere. Alt dette fører til stadig mer begrenset mobilitet og får dermed alvorlige konsekvenser for deres overlevelse som jegere.

Samtidig som isen smelter i Thule på Grønland, opplever menneskene i Tuvalu et stadig stigende havnivå på en øy som er knappe fire meter over havet. Vi får et innblikk i tuvaluere sine fisketeknikker, og hvordan de avler frem griser og kyllinger for å livnære seg. Overføring av tradisjonell kunnskap reflek-teres idet en far bygger en kano til sin sønn, for å videreføre kunnskap om fisking. Men med det forhøyede havnivået blir sønnens fremtid usikker. Øyens flate landskap gjør den spesi-elt utsatt for bølger, som nå slår stadig lengre innover i landet. Dette skaper oversvøm-melser som drukner åkre, truer avlinger, og begrenser mulighetene for jordbruk. ThuleTuvalu illustrerer hvordan mennesker i to vidt forskjellige samfunn etter hvert blir

tvunget til å forlate sine tradisjonelle levesett, noe filmen viser kan skape identitetskonflikt for enkelte. I begge samfunn gjenspeiles tan-kene til de eldre generasjonene om framtiden til de yngre. En av de største bekymringene er at røtter og tradisjon skal gå tapt. I Thule var det tradisjonelt sett gitt at ens sønn skulle oppdras som jeger. Nå må de forholde seg til alternative måter å livnære seg på, for eksem-pel som fisker. I Tuvalu – en øy hvis eksistens er truet av å bli visket bort fra verdenskartet – blir migrasjon sett på som det mest fruktbare alternativet. Dette er dessverre en løsning få har råd til.

Dokumentaren gir oss et innblikk i de fak-tiske endringene som global oppvarming medfører på det lokale plan, og ikke minst hvordan mennesker opplever disse direkte. For enkelte av personene vi møter i filmen derimot, er global oppvarming et diffust begrep som stadig omtales i media, men som enda ikke oppleves som reelt. Dokumentaren kan sies å fange kjernen i antropologisk feltar-beid på ulike vis ved å samle inn etnografisk

materiale om lokalsamfunnet. I ThuleTuvalu som i antropologien, bruker man etnografi for å forklare menneskers livsverden, og blant annet hvordan globale prosesser «uten-for», er med på å forme og utfordre deres levemåter. Samtidig kan antropologiens nærsynthet hevdes å bli problematisk i slike globale problematikker. I Forskningsfronten i denne utgaven av Kula Kula skriver Thomas Hylland Eriksen om forskningsprosjektet Overheating, der han ønsker å vise at «(…) antropologiens etnografiske nærsynthet igjen kan bli til en styrke, og at dette paradoksalt nok blir tydeligst når den løfter blikket og forsøker å analysere hele».

30

Et innblikk i det antropologiske fagmiljøet

Hvert år arrangerer Norsk Antropologisk Forening (NAF) en årskonferanse der antropologer fra alle landets kanter møtes til diskusjon, debatt og hyggelig samvær. Årets

konferanse ble holdt på Grand Hotel Terminus i Bergen, og Kula Kula tok turen innom.

Tekst: Tina Dale, bachelor i utviklingsstudier med sosialantropologi og Kaja Skoftedalen, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB

Foto: Kaja Skoftedalen

Mai har sunget sine første toner og vår-solen står høyt på den blå himmelen. Bergensstudentene nyter varmen og tar et pust i bakken før eksamenstiden bryter løs. Solslikking og eksamensforberedelser står derimot ikke på vår agenda der vi tusler spent på vei til vår første NAF-konferanse. Denne helgen er det kun én ting som gjelder.

Hotellets massive fasade og antikke interiør forteller oss at vi er på vei inn til noe stort. Vi skal ta del i det som mange vil kalle det norske antropologimiljøets største årlige begivenhet, og spenningen minner om den man føler på første skoledag. Hva venter oss på innsiden av dette praktfulle bygget? Vil vi klare å finne en plass blant våre store forbilder? Vil vi i det hele tatt være i stand til å gripe det faglige innhol-det? Vi beveger oss innover i lokalet, og etter å ha rasket med oss et obligatorisk kakestykke og en kopp kaffe setter vi oss ned i konferan-sesalen. Rundt oss sitter antropologene på rekke og rad og småsnakker med hverandre. Startskuddet går, og den offisielle åpningen av konferansen er i gang. Vi lener oss tilbake i stolene, klare for å se antropologene diskutere faget sitt «in action».

Klar, ferdig, diskutér!Under problemstillingen «Ulikhetens natur. Denaturalisering og komparative (u)mulighe-ter» tok årets konferanse for seg Yanagisakos begrep om naturalisering av makt og for-skjeller. Naturaliseringsbegrepet ble sett i lys av antropologiens forhold til de nye globale virkeligheter og teoretiske vendinger, der

temaer som blant andre markedsmekanis-mer, differensiering og likhet/ulikhet står sentralt. Halvard Vike (UiO), Rane Willerslev (Universitetet i Århus), Kathinka Frøystad (UiB) og Thorvald Sirnes (UiB, Senter for Vitenskapsteori) har blitt invitert til å holde foredrag. Stillheten senker seg raskt i salen når hver av dem trer opp på scenen for å legge frem sine innlegg. Vikes æresforedrag og diskusjonene som følger sentrerer seg i stor grad rundt den norske antropologiens

teoriutvikling og utviklingspotensial, samt behovet for og utfordringene rundt tverrfag-lighet i forskningen. I fortsettelsen forteller Willerslev om sin forskning rundt domestise-ring av reinsdyr, mens Frøystad fokuserer på naturaliseringsbegrepet ved hjelp av empiri fra det indiske kastevesenet, og videre utfor-sker Sirnes begrepet overskridelse innenfor sosialvitenskapelige og humanistiske tradi-sjoner. Det høyst akademiske språket som runger ut i salen krever oppmerksomme ører, og bak ethvert tålmodig ansikt surrer et mas-kineri av tanker og refleksjoner. Det er artig å se hvordan faget fengsler deltakerne.

På lik linje med foredrag hører også debat-ter med på slik en fagkonferanse. Under påstanden «Dagens teoriutvikling truer norsk antropologisk særpreg» sitter et panel på fire med forberedte innlegg for og imot påstanden. Mens Christian Sørhaug (Telemarksforskning) og Synnøve Bendixsen (UiB) argumenterer imot påstanden, tar Halvard Vike og Allan Sande (UiN) et noe mer konservativt standpunkt, og argumente-rer for. Temperaturen er nok ikke like høy her som under de årlige debattene i Manchester, men temaet er likevel høyst relevant og spen-nende. Det seriøse blandes med en god dose faglig humor, og på tross av at Kula Kulas utsendinger enda er litt for unge i antropolo-giens verden til å forstå alle de festlige kom-mentarene, ler vi likevel hjertelig med. Midt under debatten reiser en tissetrengt Halvard Vike seg fra panelet og jogger ut av salen.

Norsk Antropologisk Forening

Norsk antropologisk forening (NAF) er en medlemsorganisasjon for antropolo-ger, masterstudenter i sosialantropologi

og andre med høyere utdanning som arbeider innenfor et antropologisk

arbeidsfelt.

Organisasjonen arbeider aktivt for å skape et bredest mulig nettverk mellom antropologer i ulike yrkesgrupper, både

innenfor og utenfor universitets- og høyskolemiljøene.

NAF er ikke en fagforening, men bidrar til faglig utveksling.

For mer info, se www.antropologi.org.

Rane Willerslev forteller om domes-tiseringen av reinsdyr.

31

Ryktet om antropologers evne til å snakke som en foss viser seg å ha en viss sannhet i seg, for i hjørnet av scenen står arrangørene og følger utålmodig med på klokken. Lars Gjelstad (UiB) titter frem fra forhenget og annonserer at det er på tide å avslutte etter-middagen. Til tross for antropologers eksper-tise og innlevelse i andres forhold til og for-ståelse av omverdenen, liker man å holde fast ved det norske, kanskje slaviske, forholdet til tiden, og alle skjønner at det er på tide å lette på rumpa.

En arena for alleI de mange pausene samles gjestene til mer kaffe og mer kake, og smilene brer seg om ansiktene når antropologene får tid til å slå av en prat med sine gamle kollegaer og venner. Man skulle tro at de ikke ville vie noe særlig oppmerksomhet til «småkidsa», men også vi bachelor- og masterstudenter ble tatt varmt imot i samtalene. Noen av studentene minnes best positive kommentarer om studentenes tilstedeværelse, mens andre forteller at det morsomste var å få satt ansikt på forfatterne bak mengder av pensumlitteratur. Å disku-tere kakeutvalget under lunsjen med Rane Willerslev ble et høydepunkt for noen. Vi var nok alle litt «starstruck» denne helgen, men

i motsetning til popidolet Justin Biebers fan-gruppe «Beliebersene» skal det sies at vi holdt masken og ventet med skrikingen til vi kom hjem.

Mens første del besto av en æresforelesning, plenumsforedrag og diskusjoner, lot arran-gørene, blant dem også noen på masternivå, andre del av konferansen fokusere på arbeid i seminargrupper. Innlederne i seminargrup-pene var derimot ikke bare antropologer, men også masterstudenter. Den nylig utek-saminerte sosialantropologen Erik Sandvik var blant dem som la frem et innlegg fra sin da pågående mastergrad i seminargruppen «Grensers materialisering».

− Dette var min egen tolkning av min egen empiri skrevet av meg selv, som aldri hadde blitt lest av andre enn veilederen min og et par andre studenter. Jeg var ganske tørr i munnen da det var min tur, forteller han.

− Det viste seg heldigvis ikke å være så fryk-telig skummelt. De nyttige og positive kom-mentarene fra arbeidsgruppen førte til at jeg følte meg rundt ti kilo lettere resten av helgen, fortsetter han. Årskonferansen er med andre ord en unik mulighet for masterstudenter til å presentere sitt eget arbeid i en større gruppe, og ikke minst være med å påvirke diskusjo-nen om sentrale temaer.

En opplevelse verdt å få med segSøndagen er i ferd med å ta slutt, og vel hjemme sitter vi og funderer over helgens opplevelser. Konferansen gikk som smurt hele veien, og sommerfuglene vi hadde i magen til å begynne med har for lengst fløyet av sted og blitt erstattet med fryd og fascinasjon. Som bachelorstudenter sitter vi på mange måter på bunnen av den faglige rangstigen, så det å se et utvalg av Norges antropologer samlet for diskusjon og debatt har vært både lærerikt og inspirerende. At også studenter har fått delta på konferansen bidrar til å utvikle vår interesse og kunnskap om den norske antro-

pologiske konteksten, og det gjør avstanden mellom studentene og antropologene en (kake)smule mindre. Å se så mange mennes-ker ivrige etter å utforske og videreutvikle antropologiens mange områder viser at fag-feltet lever i beste velgående, og som morgen-dagens antropologer er det viktig at vi er med å påvirke fagfeltets fremtid!

Tips for deg som vil delta på NAF-konferanse

I år var prisen redusert for studenter som meldte seg på via Fagutvalget for

sosialantropologi. Hold øynene åpne for eventuelle rabatterte billetter.

Masterstudenter ved SV-fakultetet kan søke om økonomisk støtte til reiser og konferanseavgift. Se fakultetets

nettsider.

Man bør forberede seg til konferansen ved å lese tekstene som blir lagt ut på konferansens hjemmeside. Dette gir en nødvendig kontekst og bakgrunn for konferansens innhold slik at man lettere kan holde følge under foredrag

og fagdebatter.

Vil vi klare å finne en plass blant våre store

forbilder?

32

Overoppheting i en akselerert verden

Mange antropologer studerer globale prosesser, men lite av denne forskningen er komparativ. Overheating-prosjektet ønsker å utnytte antropologiens

tradisjonelle styrker med tanke på etnografi og komparasjon, samtidig som temaet er vår tids globale kriser innen økonomi, økologi og identitet.

Tekst: Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo

Antropologiens store styrke er også dens stør-ste svakhet, nemlig nærsyntheten. Etnografien begynner og slutter med de nære ting, det konkrete og håndfaste, mennesker og deres relasjoner til omverdenen, deres fester og ritualer, bekymringer og drømmer, begreps-verdener og verdensbilder. Leach definerte en gang antropologien som en type «komparativ mikro-sosiologi»‚ mens Hannerz har foreslått «det menneskelige mangfold» som fellesnev-ner for vår virksomhet.

Antropologiens utfordringerAlt i alt er det positivt at antropologien har gått mot hovedstrømmen i samfunnsviten-skapen. Vi reagerer på overforenklende gene-raliseringer om folk og steder, forflatende sekkebegreper (av typen «utvikling») og fugleperspektiver som blander likt og ulikt

og mister det unike av syne. Samtidig er det klart at for å forstå hele verden, er ikke etno-grafien tilstrekkelig. Lokalsamfunn inngår i større systemer, enkeltpersoners liv og vir-kelighetsforståelse preges av prosesser på stor skala som de sjelden har full oversikt over. Samtidig har alle samfunn historiske for-utsetninger som det er umulig å forstå bare ved å gjøre feltarbeid og snakke med folk. Våre informanter er jo sjelden historikere, eller for den saks skyld samfunnsforskere. Mange antropologer er enige i denne diag-nosen: Etnografisk feltarbeid er en fantastisk kilde til innsikt i den menneskelige tilstand, men det er ikke tilstrekkelig. Derfor jobber stadig flere av oss tverrfaglig, eller med en større metodologisk verktøykasse enn den Malinowski tok med seg til Trobriand-øyene

for snart hundre år siden. Prosjektet jeg leder i Oslo, som har tittelen Overheating (og en lang undertittel som dreier seg om globalise-ringens kriser og verden i begynnelsen av det 21. århundret), er et forsøk på å beholde det beste i sosialantropologien, men å supplere den med andre perspektiver for å bøte på nærsyntheten.

Bakgrunn for prosjektetUtgangspunktet for Overheating-prosjektet (se mer på http://www.uio.no/overheating) var en følelse av at endringstakten hadde akselerert de siste årene, og at dette gjaldt praktisk talt over hele verden. Siden slutten på den kalde krigen var det som om moder-niteten hadde satt inn et ekstra gir. Alt syntes å gå fortere (jeg skrev om dette i Øyeblikkets tyranni i 2001, men da var perspekti-

FORSKNINGSFRONTENForskningsfronten er en fast spalte i Kula Kula som skal sette fokus på antropologiske forskningsgrupper og -prosjekter basert i Bergen. Vi ønsker gjennom denne spalten å vise spennvidden og mangfoldet i det antropologiske miljøet på Vestlandet, samt å oppfordre studenter og faglærte til å skaffe seg kunnskap, inspirasjon og kontakt om diverse forskningsarbeid på tvers av fagfelt.

33

vet begrenset til informasjonsteknologi): Turisme, energiforbruk, mobilitet, kommu-nikasjon, gruvedrift, kinesiske investeringer, klimautslipp, urban vekst i sør, innvandring i nord, antall mobiltelefoner i verden, antall kenyanere med tilgang til internett, antall biler på veiene i São Paolo, antall skyskra-pere i Shanghai, antall høylandsfolk på Ny-Guinea som var blitt inkorporert i staten. Endringene syntes å være galopperende og omseggripende. Mange av disse endringene kan beskrives generelt som effekter av en globalisert nyliberalisme i kombinasjon med ny informasjons- og kommunikasjonstekno-logi som bidrar til å gjøre avstand irrelevant. At disse endringene fikk ulike utslag lokalt, og ble oppfattet på forskjellige måter, var åpenbart.

Globalisering – noe manglerDet finnes en stor litteratur om globalisering, og selv om lite av den tar for seg økt endrings-takt eksplisitt, peker mye av litteraturen i samme retning. Forfattere med bakgrunn i samfunnsgeografi, som David Harvey og Manuel Castells, beskriver hver på sin måte

hvordan den globaliserte kapitalismen skaper både sårbarhet og muligheter. Harvey snak-ker om «time–space compression», mens Castells mest berømte begrep er «the network society». Sosiologer som Anthony Giddens og Ulrich Beck har vært opptatt av risiko og refleksivitet, altså økt usikkerhet i en verden der stadig flere har forlatt et tradisjonelt ver-densbilde og innser at identitet ikke er gitt, og at fremtiden er åpen. Politiske filosofer som Toni Negri har beskrevet hvordan makten er blitt mer uhåndterlig og abstrakt i en globa-lisert verden; statsvitere og politiske teore-tikere som David Held og Iver B. Neumann har skrevet om mulighetene for global sty-ring og overnasjonalitet, mens mange andre, både forskere og journalister, har skrevet både mye og godt om klimaendringer og miljøkrise, identitetspolitikk og fundamen-talisme, global økonomisk konkurranse og marginalisering av arbeiderklassene. Det er en stor litteratur (mye av den er behandlet i min Globalization: The Key Concepts), men som antropolog følte jeg alltid at det var noe som manglet. Av og til fikk jeg følelsen av å ha blitt lovet en femretters middag, men uten

å bli mett. Hovedretten manglet, nemlig van-lige folks hverdag.

Prosjektet ble konkretisert etter at jeg hadde kommet over en liten notis om Claude Lévi-Strauss’ hundreårsdag i 2008, da den store antropologen uttalte at «verden var for full nå». Han likte ikke tanken på at moderni-teten var overalt, på bekostning av de små, statsløse samfunnene han hadde viet sitt liv til å studere. Fra mitt ståsted var utviklingen tvertimot positiv, iallfall fra et forskerper-spektiv. Nå kunne vi lettere sammenligne samfunn globalt, ettersom det var flere nye dimensjoner å sammenligne langs, og de alle var mer eller mindre integrert i det samme, globale, økonomiske systemet.

Jeg likte boken, og var uenig i nesten alt som stod der. Verden blir jo ikke

lik bare ved at det finnes McDonald’s overalt [...]

Hovedretten manglet, nemlig vanlige folks

hverdag.

34

Litt før hadde jeg lest Thomas Friedmans populære bok The World is Flat. Friedman argumenterer for at globaliseringen gjør oss likere overalt, ettersom vi må konkurrere i det samme globale markedet. Jeg likte boken, og var uenig i nesten alt som stod der. Verden blir jo ikke lik bare ved at det finnes McDonald’s overalt, bare fordi afrikanere får smarttelefo-ner, indere driver call centres for amerikanske bedrifter og melanesere danser til jamaicansk reggae. Den globale økonomiske ulikheten har økt de siste tredve årene, og kulturfor-skjeller blir heller ikke borte – de får bare en ny form.

Prosjektet vokser fremNå begynte Overheating-prosjektet å ta form, og etter et par år var det ferdig utklekket, som et komparativt forskningsprosjekt om ver-den i begynnelsen av det 21. århundret, med basis i detaljerte etnografiske studier av lokale reaksjoner på akselererte, globalt forankrede endringsprosesser. Vi legger særlig vekt på økonomi, økologi og identitet, og forsyner oss av annen forskning fra alle relevante fag når vi føler for det.

Overheating er altså inspirert både av slike endringer du kan lese om i avisen og av en fremvoksende litteratur, både populær og akademisk, om globalisering. Men det er også fundamentalt sett et antropologisk prosjekt. Vi har prosjekter i Sierra Leone, Canada, Peru, Filippinene, Sri Lanka, Australia og Europa, og samtlige er etnografisk basert, selv om analysene vil trekke veksler på andre kil-der enn etnografi også.

Teoretisk inspirasjonProsjektet står også i stor grad på skuldrene til tidligere antropologisk forskning. La meg kort nevne noen av dem. Eric Wolfs Europe and the People Without History (1982) er en antropo-logisk verdenshistorie om kolonitiden, der forfatteren både analyserer verdenssystemet og viser hvordan kolonialismen ble oppfattet av de koloniserte folkene. Samtidige antro-pologer som James Ferguson, Anna Tsing og

Aihwa Ong har intellektuelle prosjekter som er i slekt med vårt, ved at de kobler sammen det lokale med det globale på eksplisitte måter. Vi har også lært mye av Manchester-skolens tidlige studier av akselerert endring i det sørlige Afrika (og ikke minst endringene i sosial identifikasjon), av Scott og Kapferers analyser av statsmakt, Barth og Grønhaugs teoretisering av skalabegrepet (mange av kon-fliktene vi ser på, kan forstås som clashes of scales, kollisjoner mellom stor og liten skala), og antropologer som Hannerz og Appadurais studier av kulturell mening i en verden der stadig mer er transnasjonalt.

Overheating startet opp for to år siden og har tre år igjen. Da håper vi å ha vist at antropo-logiens etnografiske nærsynthet igjen kan bli

til en styrke, og at dette paradoksalt nok blir tydeligst når den løfter blikket og forsøker å analysere hele verden. Vi skal nemlig ikke bare beskrive det store i det lille, men også det lille i det store.

Prosjektet ble konkretisert etter at jeg hadde kommet over en liten notis om Claude Lévi-Strauss

sin hundreårsdag i 2008.

Antropologiens store styrke er også dens

største svakhet, nemlig nærsyntheten.

Foto: GGAADD på Flickr.

35

Ta del i antropologifellesskapet!

Søker du informasjon om forskningsprosjekter, seminarer, kurs eller stillingsutlysninger?

Har du lyst til å få Norsk Antropologisk Tidsskrift rett i postkassa?

Lurer du på hva som skjer innen norsk antropologi?

Vil du delta på fagkonferanse?

Da bør du bli medlem av Norsk Antropologisk Forening (NAF)! NAF er en medlemsorganisasjon for antropologer, studenter i sosialantropologi og andre med

høyere samfunnsvitenskapelig utdanning med interesse for antropologi.

Foreningen arbeider aktivt for å skape et bredest mulig nettverk mellom antropologer i ulike yrkesgrupper, både i og utenfor universitets- og høyskolemiljøene. Som medlem har du førsterett til å delta på alle

arrangementer i regi av foreningen. Viktigst av alt er at du er med på å støtte opp om foreningens arbeid med å fremme sosialantropologi som fag og yrke. NAF utgir Norsk Antropologisk Tidsskrift (NAT) og administrerer

nettsiden www.antropologi.org. Foreningen arrangerer i tillegg en nasjonal fagkonferanse hvert år.

NAT er den viktigste formidleren av sosialantropologisk forskning på norsk. Tidsskriftet inneholder originale, empiriske og komparativt orienterte fagartikler, debattinnlegg og bokomtaler. NAT utgis fire ganger i året. Tidsskriftet gir dessuten en ypperlig mulighet til å holde seg oppdatert i faget. Redaksjonen tar med glede i

mot nye manuskripter til artikler, etnografiske beretninger, bokanmeldelser, kommentar– og debattstoff.

Hvert år arrangerer NAF en nasjonal fagkonferanse. Konferansen går over tre dager og arrangeres vanligvis av universitetene i Bergen, Oslo, Trondheim og Tromsø – etter turordning. Årskonferansen er et møtested for antropologer i alle yrker, nyutdannede, etablerte forskere så vel som masterstudenter. En

unik anledning, hvor antropologer med ulik bakgrunn inviteres til å holde innlegg i ulike arbeidsgrupper, knytte nettverk og utvikle faglighet. Som medlem i NAF betaler du en redusert konferanseavgift.

Medlemsfordelene gjelder også deg som er masterstudent – de er gode å ha med seg for en som skal forberede seg til et yrkesaktivt liv.

For å bli medlem, meld deg inn via våre nettsider www.antropologi.org/om-naf/bli-medlem/.

Priser (pr. 2015)

Fullt medlem: kr 615

Studenter: kr 389

Fra felten Kajsa Amundsen

Hvor er du på feltarbeid og hva går feltarbeidet ditt ut på? Jeg er på feltarbeid i Oman, i en innlandsby som heter Nizwa. Her studerer jeg gjest-frihet. Informantene mine er «den vanlige nabokona» og hennes datter. Jeg ser på sosial interaksjon i dagliglivet, men også på merkedager, tradisjo-ner og hvordan gjestfriheten er en integrert del av samfun-net som er med på å forme/bli formet av andre aspekter ved livet. Oman er et veldig spennende felt ettersom landet har gjennomgått en enorm økonomisk og samfunnsmes-sig omveltning i løpet av de siste 40 årene. Hva vil du si er den største utfordringen ved å være på feltarbeid? Språket er en stor utfordring siden nesten ingen kvinner her snakker godt engelsk. Det var på ingen måte planen, men jeg har endt opp med feltarbeid på arabisk. Hadde du fortalt meg dette i forkant ville jeg sagt at «det er jeg ikke i stand til», men likevel går det på et vis. Alhamdulillah («Takk Gud»). Vil i denne anledning oppfordre alle til å vurdere et språksemester!! Det er en gyl-den mulighet med flere goder.

Hva kommer du til å savne mest nå når feltarbeidet ditt er avsluttet? Gjestfrihet, vennlighet og den enorme hjelpsomheten jeg blir vist her. Det er overveldende hvor godt en litt smårar norsk jente, som mumler fram noen fraser på standardarabisk, blir tatt imot. Jeg vil også savne

uforutsigbarheten og at dagene er så forskjellige. Det er sjelden jeg vet hva morgendagen vil by på og hva jeg vil lære meg, noe som kan være frustre-rende. Likevel er det samtidig utrolig befriende og morsomt. Stillongs i 55 varmegrader og sukker-/mat mengdene (det er hardt å studere gjestfrihet) vil derimot ikke bli dypt savnet. Har du noen gode tips til andre som skal ut på feltarbeid? Jeg vil nok en gang stresse viktigheten av språk. Jeg opp-fordrer alle til å vurdere språk-semester og lære mest mulig av det lokale språket i forkant! Språk er en døråpner. Jeg vil også påpeke at feltarbeid er en gylden mulighet til å utvide komfortsonen. Bruk den!

Annika Fure Hvor har du vært på feltarbeid og hva går feltarbeidet ditt ut på?

Intervju gjort av Isabelle Hugøy, masterstudent i sosialantropologi ved UiB

Foto: Privat

Jeg var på feltarbeid på Vestlandet i Norge, og pro-sjektet mitt fokuserer på en pinsemenighet der. Til å begynne med hadde jeg tenkt å se på kjønnsdimen-sjoner i kirken, men det viste seg at dette ikke var så rele-vant i dag som tidligere. Jeg var derfor mer åpen for å se hva som er viktig for per-sonene jeg tilbrakte dagene mine med. Etterhvert ble jeg derfor mer interessert i å undersøke hvordan ulike generasjoner kommunise-rer med Gud, deres måter å uttrykke seg på og virkemid-ler som ble brukt i de for-skjellige menighetsmøtene.

Hva vil du si var den største utfordringen ved å være på feltarbeid?

I begynnelsen var jeg utrolig nervøs, og usikker på hvor-dan jeg ville bli tatt imot som antropologstudent. Jeg var veldig usikker på om jeg gjorde nok, og spesielt om det jeg gjorde var «riktig». I tillegg bruker man også mye tid på å etablere tillitt, noe som er utrolig sentralt når folk skal åpne seg og fortelle om noe så privat som ens personlige tro. Men etter-hvert finner man sin plass, og ting går seg til. Heldigvis ble jeg tatt veldig godt imot av folk med åpne armer, noe som i grunn karakteriserer miljøet jeg studerte.

Hva savner du mest nå når feltarbeidet ditt er avsluttet?

Det jeg savner mest er fol-kene jeg stadig har tilbrakt dagene mine med under feltarbeidet mitt. Det er lett å bli glad i dem, og å skape vennskapelige relasjoner utover forsker-informant relasjonen. Jeg savner også den gode atmosfæren på menighetsmøtene, og følel-sen av samhold. Har du noen gode tips til andre som skal ut på feltarbeid? Slapp av! Ting går seg til, og man lærer å stole på seg selv. Man må være åpen for at ting man ikke har tenkt på tid-ligere, kan bli sentrale. Det er også viktig å huske på at prosjektskissen din kun er en guide for å hjelpe deg i felten, den må ikke følges til punkt og prikke, men er åpen for forandringer. Ta gode notater, til og med detaljer som kan virke unødvendige – dette kan hjelpe deg mye senere. Husk også på at det å notere utrolig lang tid, men det er uhyre viktig.

36

Marianne Fuglestrand

Hvor er du på feltarbeid og hva går feltarbeidet ditt ut på? Eg er på feltarbeid i byen Jaipur i Nord-India. Forskningsprosjektet mitt går ut på å undersøke korleis kulturelle forestillingar om kjønn og kjønnsrelasjonar pregar kvinners ferdsel i det offentlege rom, og korleis dei ivaretar sin eigen sikkerheit. Eg er også interessert i å undersøke kva mekanismar kvinner nyttar for å auke sin frie ferdsel utanfor heimen, spesielt knytta opp mot spørs-mål omkring respektabilitet ovanfor familien og samfun-net generelt. Eg vil under-søke om kvinners aukande tilstedeværesle i det offentlege rom gjennom utdanning og arbeid utfordrar eller endrar tradisjonelle kjønnsroller. Hva vil du si er den største utfordringen ved å være på feltarbeid? For meg er det definitivt språket! Eg valgte derfor å melde meg på eit språkkurs den første måneden, paral-lelt med feltarbeidet. Ved å ikkje snakke informantenes språk flytande går ein glipp av mykje, og det er til tider vanskeleg å “gli” naturleg inn i miljøet. Eg har verkeleg fått kjenne dette på kroppen. I mange øyeblikk kan denne følelsen både vere tung og utfordrande. Det er også utfor-drande å ikkje heilt ha kontroll på korleis ulike situasjonar utspilles, eller kva retning informantane vil føre deg hen. Eg opplevde å havne midt oppi ein syv dagers feiring av hin-duguden Lord Krishna sman med ein av mine informanter og henner svigerfamilie. Ein

meir praktisk utfordring er varmen! Hva kommer du til å savne mest nå når feltarbeidet ditt er avsluttet? Eg vil sakne menneskjene og den enorme gjestfriheten folk viser. Å møte nye menneskjer her er synonymt med å bli invitert heim til dei på middag. Eg vil sakne all den fantas-tiske maten, og den kollektive måten ein delar måltida på. Har du noen gode tips til andre som skal ut på feltarbeid? Å ha kunnskaper om det lokale språket er ein stor fordel. Om muleg, ta språk-kurs på forhånd av feltarbeidet eller ta eit intensivt språkkurs den første tida av feltarbeidet. Du vil aldri kunne forestille deg heilt korleis feltarbeidet blir. Ein må stige ut av sin komfortsone, og la seg miste kontrollen litt. Det er også viktig å velge eit tema som ein interesserer seg for.

Pål Eivind Bergman

Hvor har du vært på feltarbeid og hva går feltarbeidet ditt ut på? Jeg var på feltarbeid i Roma, Italia og prosjektet mitt går ut på argentinsk tangodans . Jeg undersøkte hvordan sosiale settinger mellom lokale og internasjonale dansekul-tur-aktører samhandlet og forhandlet meningsinnhold i sosialdansen. Argentinsk tango er et felt hvor ikke bare dans - men musikk, kultur, filosofi, reklameeffekt og mote - er proppfullt av forhandlin-ger om autentisitet mellom det opprinnelige og det moderne. Jeg er selv danser og gjorde deltagende observasjon og intervjuer i teaterproduksjon, danseinstruksjon, sosial-kvelder som «Milongaer» (pardans) og hjemmeselskap. Dessuten bodde jeg hos to instruktører. Hva vil du si var den største utfordringen ved å være på feltarbeid? Jeg sklir ganske lett inn som dansende mann, og det var ganske vanlig å være danser utenfra. Metode var heller ikke så vanskelig. Utfordringen var heller at de jeg observerte var veldig årvåkne og observerte meg, samt ytret forventninger til hvordan jeg skulle være som danser, mann, forsker, gjest og kulturaktivist. Med andre ord ble det mange roller å sjonglere mellom og ikke minst intenst og intimt. Dessuten foregikk det meste på kveld og nattetid. Det gjorde det vanskelig for a-mennesker som meg å være skjerpet for å gjøre en grundig jobb. Det meste gikk på italiensk, og det i høylytte omstendigheter.

Hva savner du mest nå når feltarbeidet ditt er avsluttet? Værmessig og følelsesmessig hett klima! Det er deilig å få være tilstede og jobbe med å dokumentere og gjøre funn, og det med generøse og livlige mennesker. Jeg savner det, spesielt når jeg nå sitter og knøler med tekstarbeid igjen. Har du noen gode tips til andre som skal ut på feltarbeid? Vær modig fra dag én til å oppsøke sted, person og situasjon. Vis deg, presenter prosjektet ditt og spør om de vil bidra til prosjektet. Å vente på mailer og «safe» med vage forespørsler er ofte bortkastet tid for begge. By på deg selv, takk ja til innbydelser - inntil du må filtrere ut litt for å holde kursen på prosjektet ditt. Og til slutt: Skriv godt på et sted du ikke blir forstyret.

37

Antropologer i arbeid«Hva skal jeg bli når jeg blir stor», tenker du? Kula Kula

formidler tips fra antropologer i arbeidslivet.

Intervju gjort av Kaja Skoftedalen, masterstudent ved Institutt for sosialantropologi ved UiB

Vivien Wrede-Holm

Da Vivien Wrede-Holm tok hovedfag i sosi-alantropologi ved UiO i 2000 var tema for masteravhandlingen veldig relevant, ettersom hun arbeidet parallelt med integreringsspørs-mål for Byrådet i Oslo. Avhandlingen fikk tit-telen Multikulturalisme som likhet og ulikhet - en studie fra Australia, og tok utgangspunkt i Australias multikulturalisme som politisk ideologi og som verktøy til å kunne inklu-dere minoriteter i det australske samfunnet. De siste seks årene har hun arbeidet med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepar-tementets Handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlig begrensinger av unges frihet (HLP), der hun har fungert som integreringsrådgiver på utenriksstasjonen i Ankara.

Hva er formålet med slike rådgiverstillinger?

Formålet med rådgiverstillingene innen inte-grering (fire stillinger i alt) er at problemfel-tet skissert i HLP må bekjempes ute så vel som hjemme. Integreringsrådgivere er der-for plassert på utenriksstasjoner i land hvor Norge mottar/har mottatt innvandrere fra og hvor ovennevnte «skadelige» tradisjoner praktiseres.

Hvordan er en van-lig arbeidsdag for deg?

En vanlig arbeidsdag inneholder rutinemes-sige oppgaver som intern møtevirksomhet på

ambassaden, faste rapporteringer i tillegg spe-sialbestillinger på rapporter på enkelte rele-vante saksfelt. I tillegg kommer behandling av enkeltsaker på ymse vis; saksbehandling og direkte kommunikasjon med klienter, råd og veiledning og hjelp til å håndtere vanskelige praktiske situasjoner. Oppfølging av saker med hjemmeapparatet i Norge og tilretteleg-ging av hjemreiser til Norge. Dertil kommer forebyggende arbeid gjennom kontakt med frivillige kvinneorganisasjoner i noe samar-beid med lokale myndigheter, samt oppføl-ging av kvinnerettede prosjekter i Tyrkia.  

Hva synes du er det beste med jobben din, og hva er mest utfordrende?

Det beste med jobben er at den er menings-full, og oppgavene er sammensatte og utfor-drende med muligheter for å arbeide både forebyggende og med hjelp og støtte til ofre. Det vil si at jeg i stor grad kan se og sette mine oppgaver inn i et helhetlig perspektiv. 

Hva slags betydning har sosia-lantropologistudiene dine hatt å si for deg i arbeidslivet?

Studiene har hatt mye å si for hva jeg har arbei-det med, ettersom jeg studerte ved siden av full jobb på integreringsfeltet. Jeg har kunnet bruke mine antropologikunnskaper i til-knytning spørsmål som har vært tilknyttet integrering, migrasjon og konsekvenser av migrasjon.

Har du drevet med andre ting som har hatt noe å si for deg i arbeids-livet, som for eksempel frivil-lig arbeid eller deltidsjobb?

Jobben har vært krevende så noe frivillig arbeid har ikke vært aktuelt, men jeg har lest mye faglitteratur og fulgt godt med på offentlige debatter om tema tilknyt-tet innvandring, rasisme, migrasjon og integrering.

Har du noen tips til ferske stu-denter som tenker på jobbmu-ligheter etter studiene?

Det finnes mange spennende jobber med inte-greringsrelaterte spørsmål innenfor byråkra-tiet. Her blir utfordringene bare flere og det er et stort behov for å kunne tenke nytt på gamle problemstillinger.

Fotograf: Magnus Betten

38

Mari-Louise Uldbæk Stephan

Mari-Louise Uldbæk Stephan er tidligere kulaist og var del av den første redaksjonen som startet opp Kula Kula i 2008 etter flere år uten redaksjonell aktivitet. I dag jobber hun som frilansjournalist og som kulturjourna-list i Bergens Tidende (BT). Erfaringene fra masteren i sosialantropologi ved UiB, der hun skrev om politisk aktive eksiltibetanere i Dharamsala i India, mener hun selv gav henne noe å vokse på, og har gjort henne til et selvstendig og reflekterende menneske. I årene etter uteksamineringen har hun jobbet som seminarleder på Institutt for sosialantro-pologi, nyhetsredaktør i Studvest, samt jour-nalist og redaktør i Byavisen i Bergen.

Hvordan er en van-lig arbeidsdag for deg?

For tiden jobber jeg 80 prosent i kulturre-daksjonen i Bergens Tidende. Arbeidsdagen starter med at jeg leser gjennom kultursek-sjonen i avisen, og tar et kjapt overblikk over BTs nettside og sjekker e-post. Så er det tid for morgenmøte der vi diskuterer dagens avis og snakker om hvilke saker vi skal jobbe med den dagen. Etter møtet bruker jeg enten tid på å forberede meg til intervju, ordne inter-vjuavtaler, eller så er jeg på vei ut døren til en sak. Andre dager setter jeg meg rett ned for å skrive ut saken fra dagen før. Ofte er det mange digresjoner underveis. Kanskje kom-mer det en fotograf som skal spørre om noen, eller så kommer sjefen min og ber meg om å legge til side det jeg holder på med for å skrive en sak som uventet kom opp og som haster mer. Når jeg ikke jobber i BT, jobber jeg med frilanssaker for magasiner som Barn i Byen.

Hva er det beste med jobben din, og hva er mest utfordrende?

Det beste med jobben er at jeg møter utrolig mange spennende mennesker som brenner

for det de driver med. Jeg gleder meg over å se entusiasmen til folk. Det mest utfordrende er å holde konsentrasjonen oppe på ettermidda-gen, når man må skrive ferdig en sak på kort tid, men kjenner at hodet begynner å bli fullt for dagen.

Hva skrev du masteroppgave om?

Masteravhandlingen baserte seg på et feltar-beid i India, våren 2008, og tok for seg hvordan unge tibetanerne håndterte den sterke vekt-leggingen av enhet i eksil og hvordan deres meninger om kampen for Tibet skilte seg fra den tibetanske eksilregjeringen, Dalai Lama og resten av det tibetanske eksilsamfunnet.

Hva slags betydning har studiene hatt å si for deg i arbeidslivet?

Sosialantropologistudiene har hjulpet meg mye i jobben som journalist. Jeg har tatt med meg den observerende innstillingen fra feltarbeidet og ut i intervjusituasjonene. Nysgjerrigheten på hvorfor andre mennesker gjør som de gjør, har jeg også tatt med meg i arbeidslivet. Jeg merker også at antropologien har gjort meg flinkere til å stille spørsmål som ligger litt på siden. Det gjør at man ofte får annerledes og uventede svar.

Har du drevet med andre ting som har hatt noe å si for deg i arbeids-livet, som for eksempel frivil-lig arbeid eller deltidsjobb?

Da jeg flyttet til Bergen i 2006, begynte jeg som nyhetsjournalist i Studvest. Det gav meg verdifull erfaring og et spennende sosialt nettverk. Jeg har også vært aktiv i kommuni-kasjonsgruppen i Bergen Røde Kors. Der har jeg lært mye om organisasjonsarbeid som har vært verdifullt for meg senere. Tiden i Kula Kula var også super.

Har du noen tips til ferske stu-denter som tenker på jobbmu-ligheter etter studiene?

Mitt beste tips er å være aktiv med frivillig arbeid ved siden av studiene. Det er noe alle arbeidsgivere setter pris på. Det viser at du har initiativ og stå-på-vilje. Et annet tips er å tenke gjennom hva du har lyst til å jobbe med etter studiene. Sosialantropologi er ikke et profesjonsstudium. Det kan både være en styrke og en svakhet. Svakheten er at man ikke vet hvilke jobber man kan søke på, men styrken er at mulighetene er mange dersom man jobber aktivt med å finne sin vei. Jeg vil også sterkt oppfordre studentene til å begynne å søke jobber minst fem måneder før studiet er ferdig. Søknadsprosesser tar tid!

Fotograf: Henning Stephan

39

Dette er en spalte om jungelvesen og bygdedyr, vandrehistorier og møter med syvende far i huset. Alt

servert usensurert av Kula Kulas Jungeltelegraf.

40

Ekskrementempati – En

opplevelse fra felten

Jeg satt på lokket og presset. Østkysten var fylt opp til randen med rødbrune jentelår, elendig

billig vin fra nederste hylle og jeg; satt på lokket å presset. «Plopp!» sa det, og rompa eksploderte.

Nytt land, krever sin mann, ny mat, krever litt tid på setet. Akk, timevis rullet de ut! Fint manøvrert

til lydene fra kranene og tørkemaskinene i et desperat forsøk på ikke å fremmedgjøre «my broth-

ers in action». Eller kanskje helst for å skåne undertegnede fra den forferdelige situasjon at noen,

Gud forby, måtte forstå hva jeg faktisk drev med der inne: Kaninbæsj - i drøye lange mellomrom,

og plutselig, var jeg alene. «Nå!» tenkte jeg, «PRESS THE FUCK PÅ!» «Plopp!» sa det. Fra båsen

ved siden av? Jeg var ikke alene! Folk gikk inn, gjorde sitt, gikk ut. Men ikke han. Hvem i all verden

var han? Vi seilte utpressende sammen som to protagonister i et gresk epos – gjennom storm og

krig holdt vi sammen – vi skulle faen meg drepe den dragen! Det var hemmelig, intimt og vakkert.

Noen kom inn, vi var stille, de gikk ut og vi presset på. «Plopp! Plopp!» Vi brøt ut i lat-

ter. Slik satt vi i timevis. Helt til døra slo igjen. Han var vekk, forsvunnet. Ikke så jeg hvor-

dan han så ut og ingen ord ble utvekslet, men jeg følte og føler fortsatt et merkelig bånd til

denne anonyme medsammensvorne. Det hadde snevret seg opp en urokkelig solidaritet

mellom oss. Ekskrementempati! Jeg gikk ut av båsen og følte meg merkelig takknemlig.

Så rart det er at vi gjemmer oss på slike hemmelige rom for å gjøre vårt fornødne.

Kanskje det nettopp er her vi burde finne grobunnen, jordsmonnet, for virke-

lig demokrati? For en medmenneskelighet som underkutter alle sosiale skillelinjer?

«Vi driter til vi dør», sa Bukowski – ja hvem gjør vel ikke det?

41

Culture translation needed

Dear Jungeltelegrafen.

I am a Norwegian having trouble with the apparently simple question: «How are you?». Normally, I reply with an update on my life. However, when

North Americans ask me the same question there follows an awkward silence when I answer. Is this a problem of culture translation?

Greetings from Confused Norwegee. Dear Confused Norwegee.Since anthropologists cannot provide you a simple answer, a mathematics PHD will clarify it all for you: The difference in responses to «how are you?» can probably be attributed to the Norwegian welfare system. This should probably not come as a sur-prise, as most human interactions can be explained by economy, and one of the main differences bet-ween Norway and the U.S. is the welfare system. To understand the complexities of greetings, we have to take basic human nature into consideration. Humans like talking about themselves to others, while listening to others complaining easily bores them. As everything else in life, this can be expres-sed by functions, denoting the gain by talking over time, T(t), and the cost of listening, L(t).

T(t) = a*t

L(t) = b*t²

The parameter «a» is primarily a measure of how much a person likes to talk about himself, and how much he likes to talk about himself to a spe-cific person. The parameter «b» measures how easily one gets bored by listening, and whet-her or not you are a patient listener in general. The gain by talking is a linear function, and the listening cost is quadratic, as one gets more and more bored by the other person the longer he talks about himself. In addition, we have to look at the «missed opportunity» cost. This is best estimated by consi-dering how much money could be earned if one was able to work instead of endure the social interaction, denoted by E(t).

E(t) = c*t

The parameter «c» includes wage, relative worth of money in the society, risk to the self if not working, etcetera.

We can now write an inequality that shows that the social interaction will continue while the net gain is positive.

T(t) - L(t) - E(t) > 0 or a*t - b*t² - c*t > 0

The «a» will always be greater than «c» (a>c). Here the nuances between the Norwegian and the American system will come into play. «a» and «b» will overall be similar in most western cultures, but «c» will dif-fer depending on the economic system. The wages in Norway are high compared to the U.S. However, the relative worth of money also depends on how much you have, equaling this out between the countries. The important difference lies in the risk of not wor-king. While in Norway there is a welfare state that can take care of people if they for some reason can-not work, this is not the case, at least not to the same degree, in the U.S. Thus, the importance of self-reli-ance is more important, and gives a higher «c». You can then easily see that the net gain from giving a long answer to «how are you?» will be negative

The Norwegian welfare system also gives rise to spe-cial cases of this kind of social interaction. People who are paid disability will in practice have a «c» of zero, while often having an «a» larger than normal. This can explain how these people can interact for longer periods of time with people who seemingly do not care.

FOTOKONKURRANSE

Hvert semester arrangerer Kula Kula fotokonkurranse. Tema er åpent og det eneste kriteriet for konkurransen er at mennesker er i fokus og at deltagerne selv måtte er fotografen. Ti vinnere er plukket ut og vinnerbildet er premiert som semesterets forside. Hvert semester stilles fotografiene ut på slippfesten til bladet. Årets jury bestod av antropologene Frode Storaas og Edward Hviding, og redaksjonsmedlemmene Isabelle Hugøy, Lena-Cecilie Linge og Trude J. Nytun.

På disse sidene vises vinnerbidragene som juryen plukket ut. Bildene representerer mangfold og kontrastene i menneskers levemåter og betingelser.

2. Plass: Ingrid Konow Verlo. En liten nysg-jerrig gutt på toget mellom Nuwara Eliya og Ella på Sri Lanka.

Ingrid Konow Verlo. En fascinerende vakker eldre kvinne i Jodhpur i India.

42

3. Plass: Bahar Mozfar. Bildet er tatt i Ollantaytambo i Peru på vei tilbake fra Macchu Piccu. Den koselige eldre kvinnen bærer stolt sin tradisjonelle klesdrakt.

Elisabeth Engebretsen: Manipal i India. Den rolige studentbyen våkner til liv. Lokale innbyggere hedrer den hinduistiske huden Ganesh med dans, trommer og kostymer.

43

Joakim Elli: Flyktninger i Libanon. Yngstemann i den syriske familien er skeptisk til at foto-grafen ble invitert inn i teltet

Harald Christian Hoff:Sirkuset. Bilbombe fra ISIS juni 2014, i Sør-Beirut i Liba-non.

44

Thomas Zöld: 2013 Mass Games at May Day Stadium in Pyongyang, North Korea. This reoccurring event with usually more than 100 000 per-formers was developed by Kim Jong Il for the purpose of training children and adults in being good communist people.

Henriette Kalsås Hansen:En eldre mann inviterer til myntete i en hule i Marokko.

Kareen Vieweg.

45

www.kulakula.org www.facebook.com/kulakulatidsskrift

Kula Kula vil ha DEG!

Vil du ha jobb når du er ferdig utdannet?

Vil du ha den tyngden du trenger?

Vil du være med på noe større enn deg selv?

Har du en visjon om å spre antropologien ut til verdenssamfunnet?

Vil du bli bestevenn med Fredrik Barth?

Kula Kula kan nok ikke hjelpe deg med alt det der, men ved å bli med i redaksjonen kan du bli bedre kjent med antropologifaget både innenfor og utenfor instituttets vegger. I tillegg vil du bli bedre til å skrive og du får testet ut dine antropologiske ferdigheter. Redaksjonen har behov for skribenter, fotografer, layoutansvarlige, nettsidesjefer og liknende. Til kommende semester spesielt trenger vi folk som ønsker å ta verv, deriblant også en redaktør. Dessuten er det stort hjerterom for dem som bare vil prøve seg fram. Så få fingeren ut og heng deg på!

Lurer du på noe kan du sende en e-post til kulakula@sv.uib.no. Det holdes et uforpliktende infomøte på begynnelsen av hvert semester som annonseres gjennom Facebook og plakater på Høyden. Alle er velkomne!

www. kulakula.org www.facebook.com/kulakulatidsskrift

46

Fagutvalget er bindeleddet mellom studentene og instituttet for sosialantropologi. Det vil si at det er gjennom Fagutvalget at vi som studenter kan inngå i en dialog med ansatte og ansvarlige for undervis-ning på instituttet. Vi fungerer som studentenes talerør og kan formidle klager, meninger og ideer til instituttet. Gjennom Fagutvalget kan vi også påvirke avgjørelser på fakultets nivå. Vi er også ansvarlige for studentenes trivsel og arrangerer både sosiale og faglige sammenkomster. Det tar seg ut godt ut på CVen å vise til at man har hatt verv i Fagutvalget, i tillegg til at man får nyttig erfaring som man kan tas med videre senere i arbeidslivet. Det er flere ledige verv i Fagutvalget og derfor trenger vi nye medlem-mer.Gjennom Fagutvalget kan vi også påvirke avgjørelser på fakultetsnivå.

Vi er også ansvarlige for studentenes trivsel og arrangerer både sosiale og faglige sammenkomster. Vi har både arrangert Maskefest og Sommerfest i lokaler som er åpne for alle studenter. Vi lager kafetreff for nysgjerrige studenter som vil spørre ut masterstudenter med rykende ferske erfaringer fra felt. Det har blitt spurt og gravd om boforhold på Fiji, trygghet i Bolivia og teknologi i Egypt.

Det er flere ledige verv i Fagutvalget og vi gleder oss til flere nye medlemmer neste semester. Det tar seg ut godt ut på Cv-en å vise til at man har hatt verv i Fagutvalget, i tillegg til at man får nyttig erfaring som man kan ta med videre i arbeidslivet. Følg med når konstituerende møte blir annonsert i begynnelsen av semesteret. Det annonseres på mail og i gruppen Sosialantropologi ved UiB på Facebook. Kom gjerne bare for å hilse og spørre mer om hva det vil si å bli medlem.

Konstituerende møte er åpent for alle og alle studenter er hjertelig velkommen!

Fagutvalg for sosialantropologi

fagutvalg@sosantr.uib.no

Bli med i Fagutvalget!

Som student kan du gjennom Fagutvalget ha kontakt med instituttets ansatte og undervisningsansvarlige. Vi er studentenes talerør, noe som betyr at hvis du er misfornøyd med noe, har en mening om noe eller bare en idé som du vil videreformidle til instituttet, kan du komme til oss. Gjennom Fagutvalget har vi som studenter også mulighet til å påvirke avgjørelser på fakultetsnivå.

Som medlem i Fagutvalget kan du få erfaringer som kan være nyttige å ha når man skal ut i arbeidslivet. En attest fra Fagutvalget vil ta seg godt ut på CV-en, uansett om du har hatt verv eller ikke. Fagutvalget er alltid på jakt etter nye medlemmer som vil være med på å skape et godt miljø, både faglig og sosialt.

Fagutvalget er ikke bare studentenes bindeledd til instituttet, men også ansva-lige for studentenes trivsel og velvære. Vi arrangerer både faglige og sosiale sammenkomster, som quizkvelder og filmkvelder. I løpet av de siste semestrene har vi fått i stand både Julefest, Maskerade, Sommerfest og Høstfest med både mat og musikalske innslag. Vi er nå også interessert i å følge opp suksessen fra 2011 da vi arrangerte studietur til Manchester. I tillegg har nysgjerrige stu-denter fått muligheten til å spørre ut ferske hjemkomne masterstudenter fra felt på arrangementet «På café med en masterstudent». Masterstudentene har delt historier om alt fra hvordan det føles å bli skjelt ut av en nøkkelperson foran en gjeng av informanter på Fiji, til utfordringene ved å gjøre feltarbeid i Bergensområdet.

Vi har alltid lyst til å få med oss nye medlemmer, og gjerne medlemmer som vil videreføre og skape nye aktiviteter som kan samle antropologistudentene. Ved semesterstart holder vi konstituerende møte som vil bli annonsert på studentmail og på Facebook. Det er et uforpliktende møte, åpent for alle stu-denter. Har du lyst til å være med på å bestemme hvor studieturen skal gå? Har du noen idéer til faglige eller sosiale arrangement? Eller har du lyst til å være med å påvirke studiehverdagen? Da håper vi på å se deg i Fagutvalget! Følg med på gruppen Sosialantropologi ved UiB på Facebook, legg deg til som medlem i gruppen Fagutvalget ved institutt for sosialantropologi på Mi side, eller stikk gjerne innom et av møtene våre for å hilse på eller stille spørsmål. Send oss en mail hvis det er noe du lurer på.

fagutvalg@sosantr.uib.no

Fagutvalget for sosialantropologi er bindeleddet mellom studentene og instituttet for sosialantropologi.

47

Hør m

in venn, hva Atingting har å si.

Atingting har lange ører og hører veldig

godt lyder som gir gjenklang i hans hule

kropp. For eksempel kjenner A

tingting på kroppen når en student sukker på toalettet og hvis en ansatt gnisser tenner etter et m

øte.

Den gode hørselen fikk A

tingting bruk for under antropologenes potlatch i vår, konferansen

til N

orsk antropologisk

forening. Atingting hørte m

ange kloke betraktninger og rare diskusjoner, m

en er litt bekym

ret for neste års potlatch.

I år hadde antropologene et råd for å planlegge

klanens frem

tid. A

tingting hørte at noen av de eldre i klanen var redde for at norsk språk skulle bli svek-ket i faget. A

ntropologer fra andre klaner under fjerne him

melstrøk har lyst til å

være m

ed. Derfor vil de eldre gjøre det

slik at fremm

ede må donere m

ye mer enn

oss for å bli med på potlatchen!

Nå m

å ikke mine kjæ

re ung-antropologer få helt panikk. N

orge for norske antropo-loger kan væ

re et godt mål. D

et er jo tryg-gest å ha potlatch m

ed bare de man kjen-

ner godt. Da slipper m

an å møte m

ange som

har reist til samm

e sted og som kjen-

ner de samm

e historiene med bare ørsm

å forskjeller. D

et blir ofte splid av slikt.

De gam

le vet sikkert best, men A

tingting vet også råd. N

orsk er et vakkert språk, m

en Atingting har faktisk sitt eget vakre

språk. Heretter vil A

tingting tromm

e sitt budskap til trom

mene som

har ører å høre m

ed:

Trom

tromtrom

trom

melom

. Trom

melom

trom

. Trom

mitrom

trom

trom

trom

mings.

Trom

trom

me-

lom trom

trom. Trom

mur trom

Barth trom

mur.

Tromm

e trom

trom

melom

. Trom

milom

ilomtrom

mur

trom

trom-

trom.

Tromm

elom

trom,

tromm

ilom

trom trom

trom trom

mings. Trom

trom-

melom

tromm

elomm

eolm.

Tromm

elom trom

mings trom

trom. Trom

trom

mur trom

melom

. Tromm

elomelom

trom

tromtrom

. Trom trom

tromm

elom

NA

F tromm

elometom

? Trom trom

me-

lom trom

melom

melom

trom trom

mings.

Trom trom

mur.

P.S.: Atingting håper virkelig det finnes

et par andre tromm

er med ører, ellers blir

dette fort meningsløst…

Atingting

@Atingting_