B ergensbuene er markert av dalene og fjordenes orientering. I Os kommune og sørvestlige deler av Bergen kommune strekker de seg mot øst og nordøst (Grimstadfjorden, Fanafjorden, Hauglands- dalen, Hegglandsdalen), dreier så rett nord mellom Løvstakken og Samnanger, og fortsetter mot nordvest over Osterøy, Lindåshalvøya, Radøy, Austrheim, Meland og østligste Askøy. Berggrunnen har styrt dannelsen av den karakteristiske buestrukturen. Bløte og harde bergarter ligger side om side, noe som har ført til en ujevn nedslipning av landskapet. Den ytterste av buene er Store Bergensbue, som strekker seg fra sørvest i Os kommune over Samnanger og Osterøy, hvor den blir markert tynnere,og videre over Bjørsvik og ut Fensfjorden. Den består av nesten 500 millioner år gammel havbunnsskorpe og litt yngre lag med konglomerat, kalkstein og skifer. I Store Bergensbue finnes også glimmerskifer og relativt tynne flak av grunnfjellsgneiser, som ble revet løs fra grunnfjellet under den kaledonske kolli- sjonen med Grønland for litt over 400 millioner år siden. Innerst svinger Lille Bergensbue seg fra Grimstad, rundt Løvstakken og videre nordover til Ask og Herdlefjorden. Bergartene er svært like dem vi finner i Store Bergensbue. Felles for begge buene er at de består av myke kambrosiluriske bergarter, som til dels forvitrer lett. Områdene langs buene gir derfor bra jordsmonn. Det lettfor- vitrende fjellet er også medvirkende til at landskapet er preget av langstrakte daler, fjorder og vann,for eksempel Bergensdalen fra Bergen til Nordåsvatnet, Samnanger- fjorden og Fusafjorden, og de mange vanne- ne og sundene på Radøy og Lindåshalvøya. Mellom Lille og Store Bergensbue finnes forgneisede urtidsbergarter, som trolig er skjøvet oppå de kambrosiluriske bergartene av veldige krefter under den kaledonske fjellkjededannelsen. Her finner vi uvanlige bergarter, som anortositt og mangeritt, men også mer vanlige gneiser.En sone av granitt- gneis, Ulrikens gneiskompleks, stryker over Ulriken og nordover forbi Rundemanen og Sandviksfjellet, mens den anortosittholdige enheten lenger øst kalles Lindåsdekket. Vi kjenner ikke til detaljene i dannelses- historien til Bergensbuene, men vi vet at det er en struktur som er dannet sent under den kaledonske fjellkjededannelsen. Bergens- buestrukturen er derfor gammel, minst 400 millioner år, men det er forvitring og erosjon forårsaket av elver og isbreer i løpet av de siste millioner av år som direkte har ført til de karakteristiske furene i landskapet. 337 MIDTHORDLAND BERGEN Bergensbuene Ved Verftet på Nordnes kan vi se noen av berg- grunnens kruseduller på en saget flate. Fjell lar seg nemlig sage, dersom en har diamant- sageutstyr av riktig type. Dette utsnittet viser folder som ble dannet da bergartene i Lille Bergensbue ble valset sammen og overkjørt av overliggende bergartmasser under den kaledonske fjellkjededannelsen. (Haakon Fossen) Eksempler på krystaller dannet på sprekker og bruddflater i Bergensbuene: stilbitt (t.v.) fra Skugge- stranda og prenitt fra Ytre Arna. Krystallene er utstilt på Bergen Museum, De natur- historiske samlinger. (Svein Skare) Fra Os i sør til Lindås i nord strekker det seg en markert, buelignende land- skapsform, med Løvstakken som et slags sentrum. Man må riktignok opp i et fly eller studere et kart for å få overblikket som trengs for å se disse dragene i landskapet. Men Bergensbuene er et kjent geologisk begrep – buene i flertall, fordi flere buete geologiske enheter er med på å danne bueformen. Haakon Fossen NATURHISTORISK VEGBOK.RUTEDEL TEMA: Fast fjell T20

N VEGBOK M B TEMA: T Bergensbuene Fra Os i sør til Lindås

Download PDF Report

Upload
others
View
2
Download
0

Embed Size (px)

Citation preview

Page 1: N VEGBOK M B TEMA: T Bergensbuene Fra Os i sør til Lindås

Bergensbuene er markert av dalene ogfjordenes orientering. I Os kommuneog sørvestlige deler av Bergen kom-

mune strekker de seg mot øst og nordøst(Grimstadfjorden, Fanafjorden, Hauglands-dalen, Hegglandsdalen), dreier så rett nordmellom Løvstakken og Samnanger, ogfortsetter mot nordvest over Osterøy,Lindåshalvøya, Radøy, Austrheim, Melandog østligste Askøy.

Berggrunnen har styrt dannelsen av denkarakteristiske buestrukturen.Bløte og hardebergarter ligger side om side, noe som harført til en ujevn nedslipning av landskapet.Den ytterste av buene er Store Bergensbue,som strekker seg fra sørvest i Os kommuneover Samnanger og Osterøy, hvor den blirmarkert tynnere,og videre over Bjørsvik og utFensfjorden. Den består av nesten 500 mil-lioner år gammel havbunnsskorpe og littyngre lag med konglomerat, kalkstein ogskifer. I Store Bergensbue finnes ogsåglimmerskifer og relativt tynne flak avgrunnfjellsgneiser, som ble revet løs fragrunnfjellet under den kaledonske kolli-sjonen med Grønland for litt over 400 mil-lioner år siden.

Innerst svinger Lille Bergensbue seg fraGrimstad, rundt Løvstakken og videre nord-over til Ask og Herdlefjorden. Bergartene ersvært like dem vi finner i Store Bergensbue.Felles for begge buene er at de består avmyke kambrosiluriske bergarter, som tildels forvitrer lett. Områdene langs buenegir derfor bra jordsmonn. Det lettfor-vitrende fjellet er også medvirkende til atlandskapet er preget av langstrakte daler,fjorder og vann, for eksempel Bergensdalenfra Bergen til Nordåsvatnet, Samnanger-fjorden og Fusafjorden, og de mange vanne-ne og sundene på Radøy og Lindåshalvøya.

Mellom Lille og Store Bergensbue finnesforgneisede urtidsbergarter, som trolig erskjøvet oppå de kambrosiluriske bergarteneav veldige krefter under den kaledonskefjellkjededannelsen. Her finner vi uvanligebergarter, som anortositt og mangeritt,menogså mer vanlige gneiser.En sone av granitt-gneis, Ulrikens gneiskompleks, stryker overUlriken og nordover forbi Rundemanen ogSandviksfjellet, mens den anortosittholdigeenheten lenger øst kalles Lindåsdekket.

Vi kjenner ikke til detaljene i dannelses-historien til Bergensbuene, men vi vet atdet er en struktur som er dannet sent underden kaledonske fjellkjededannelsen. Bergens-buestrukturen er derfor gammel,minst 400millioner år, men det er forvitring ogerosjon forårsaket av elver og isbreer iløpet av de siste millioner av år som direktehar ført til de karakteristiske furene i land-skapet.

337

MIDTHORDLAND BERGEN

Bergensbuene

Ved Verftet på Nordnes kan vi se noen av berg-grunnens kruseduller på en saget flate. Fjelllar seg nemlig sage, dersom en har diamant-sageutstyr av riktig type. Dette utsnittet viserfolder som ble dannet da bergartene i LilleBergensbue ble valset sammen og overkjørt avoverliggende bergartmasser under den kale-donske fjellkjededannelsen. (Haakon Fossen)

Eksempler på krystallerdannet påsprekker ogbruddflater iBergensbuene:stilbitt (t.v.) fra Skugge-stranda ogprenitt fraYtre Arna.Krystallene er utstilt på BergenMuseum,De natur-historiskesamlinger.(Svein Skare)

Fra Os i sør til Lindås i nord strekker det seg en markert, buelignende land-skapsform, med Løvstakken som et slags sentrum. Man må riktignok opp i etfly eller studere et kart for å få overblikket som trengs for å se disse dragenei landskapet. Men Bergensbuene er et kjent geologisk begrep – buene i flertall,fordi flere buete geologiske enheter er med på å danne bueformen.

Haakon Fossen

NATURHISTORISK VEGBOK. RUTEDELTEMA: Fast fjell T20