OstrakonOstrakonOstrakon Norsk Egyptologisk Selskaps Bulletin Norsk Egyptologisk Selskaps Bulletin Norsk Egyptologisk Selskaps Bulletin

www.egyptologi.no

Volum 3, høst 2011

Romerne på Rødehavet - Arv i Deir el Medina - Nilen i det 21. århundre

2

Volum 3, høst 2011

Innhold

3 Fra leder og redaksjon

4 Romerne og Rødehavet Eivind Heldaas Seland

10 Londontur, våren 2012

Publikasjoner av medlemmer 2011

11 Det skjer våren 2012

12 Nilen i det 21. århundre: Skjebnen til elven, folkene, landskapet og kulturminnene Henriette Hafsaas Tsakos

23 Horus’ Eye and Osiris’ Efflux Ny bok om Nilen av Terje Østigård

25 Adopsjon, arv og testamente

i Deir el-Medina Reinert Skumsnes

31 Selskapets sjette årlige samling

Forsidebilde: Båtmodell fra Mellomriket i Rhode Is-land School of Design Museum. Foto av meechmunchie på Flickr, gjengitt med tillatelse.

3

innlegg ved seminaret. Referat frå dette arrangemen-tet kan lesast i dette nummeret av Bulletin.

På den internasjonale arenaen er det verdt å nem-ne at Mostafa Amin Mostafa er ny minister for antikk-rådet i Egypt. Han er byrja ta fatt på dei mange prob-lemstillingane som har tårna seg opp, og vonleg fører dette til normalisering og enda til forbetring. Skulle det vera medlemmar av NES med interesse for å følgje den politiske utviklinga, så vel som den faglige, kan eg råde dykk til å verta medlem av ”The Egyptological Electronic Forum” (EEF), som publiserer det meste av nyhender frå Egypt og Egyptologiens verd.

Med dette vil eg ynskja alle ei riktig fin julehøgtid og eit godt nytt egyptologisk år!

Reinert Skumsnes

Velkommen til dette tredje nummeret av NES’ bulle-tin, som nå går under navnet Osrakon! Vi håper at det nye navnet representer tidsskriftets profil og plasse-ring i fagfeltet.

I dette nummeret får vi høre mer om sosiale for-hold rund arv i Deir el-Medina, handel på Rødehavet og om etiske utfordringer knyttet til utbyggingen av demninger dagens Sudan.

Som lesere vil se så er Ostrakon mer artikkelbasert enn tidligere utgaver av Bulletin. Dette kommer av at vi gjennom året har invitert bidragsytere på klubb-kvelder i Bergen til å skrive en kort artikkel slik at også andre kan få del i de interessante temaene som er blitt presentert. Heretter vil også bidragsytere til årsmøtesymposiet bli invitert til å skrive for Ostrakon. Vi håper dette vil inspirere medlemmer og venner av NES til å publisere sine tekster hos oss.

Med dette nummeret takker Synnøve Thue for seg som redaktør. Fra og med vårnummeret vil Jane Skjoldli gå inn i denne rollen.

Redaksjonen takker for alle bidrag.

God lesning,

Synnøve Thue & Pål Steiner

NES.bulletin@gmail.com

Fra Lederen

Fra Redaksjonen

Volum 3, høst 2011

Kjære alle.

Det 6. år i Norsk egyptologisk selskap sin historie går mot slutten. Dette året har vert svært begiven-hetsrikt for NES, og spesielt gjeld dette Bergen som har hatt ei mengd arrangement. Ei spesiell takk til føredragsholdarar som har vore villig til å bidra og sette sitt preg på NES-programmet.

Programmet for våren 2012 i Bergen tyder på at entusiasmen held stand. Nytt for året er med-lemstur til London med diverse museumsbesøk og føredrag av fagfolk på agendaen. Gledelig er det at entusiasmen i Oslo er tilbake, og diverse arrange-ment vil verta tilgjengelige for medlemmar og andre interesserte.

Det var knytt stor spenning til årets årsmøte og seminar i Oslo, helga 19.-20. November. Spesi-elt hyggelig var det at professor Saphinaz-Amal Naguib frå Universitetet i Oslo, og 1. Amenuensis Fredrik Hagen frå Universitetet i København haldt

Stand på universitetsbiblioteket i Bergen. Fra venstre: Jane Skjoldli, Synnøve Thue, Pål Steiner, Reinert Skumsnes.

4

Romerne og Rødehavet Eivind Heldaas Seland

Rødehavet er havområdet som skiller Afrika fra Ara-

bia. Fra bunnen av Suez-bukta til Bab al-Mandeb,

stredet som leder ut til Det indiske hav, er det 2250

kilometer, eller litt mindre enn avstanden fra Nord-

kapp til Lindesnes, mens bredden er 350 kilometer på

det største. Vårt navn, Rødehavet, kommer fra romer-

nes Mare Rubrum og grekernes Erythra Thalassa.

Navnet har blitt forsøkt forklart med fargen på de ara-

biske kystfjellene og algeoppblomstringer, men egent-

lig vet vi ikke hvorfor havområdet fikk dette navnet.

Rødehavskystene er blant de varmeste områdene i

verden og samtidig blant dem som mottar minst ned-

bør. Det betyr at nesten all permanent bosetning i

dette området har vært avhengig av interesse og in-

vesteringer utenfra.

Sporene etter denne typen interesse finner vi for ek-

sempel nær dagens grense mellom Egypt og Sudan,

hvor ruinene av byen Berenike ligger (se kart). Den

ble grunnlagt av Ptolemaios II rundt 275 før vår tids-

regning og ble oppkalt etter kongens mor. Hensikten

Romerske skip ca. 400 evt. Fra en kopi av en sarkofag i Ny Karlsberg Glyp-totek, København. Museum für Antike Schiffahrt / Wikimedia Commons.

Volum 3, høst 2011

I nesten 700 år ble Egypt styrt fra Ro-

ma og Konstantinopel. Behovet for

kornforsyninger til hæren og storby-

ene gjorde Egypt til en av de viktigs-

te provinsene, men Egypt åpnet også

et nytt havområde for romerne. Rø-

dehavet ga romerne tilgang på rike

ressurser og handelsforbindelser

med India, Arabia og Afrika, men

krevde politisk og økonomisk inn-

sats på en helt annen måte enn man

var vant til fra Middelhavsområdet.

5

med bygrunnleggelsen var blant annet å legge til

rette for elefantfangst i dagens Sudan, Eritrea og

Etiopia, for å kunne hevde seg mot Seleukidekonge-

ne i Syria og Mesopotamia, som hadde tilgang på

indiske elefanter. Ptolemaierkongenes elefanteven-

tyr ble etter hvert oppgitt, men Rødehavshavnene

fikk nytt liv med det romerske styret, og ble brukt

som utgangspunkt for handel og utvinning av edel-

steiner.

På slutten av første århundre etter vår tidsregning

satt en kvinne med navn Hikane i Berenike og skrev

brev. Brevet er stilet til sønnen Isodoros, som er

omtalt som havnebetjent, kanskje i en av de andre

romerske Rødehavshavnene. Redaktørene av papy-

rusteksten skriver at Hikane har hatt dårlig kontroll

med pennen, og det er tydelig at hun ikke har vært

i fullstendig følelsesmessig balanse. Hun minner

sønnen om svangerskap og tre års amming, fortel-

ler at hun har reist fra hans søsken i Arabia uteluk-

kende for å se ham igjen, og klager over at han ikke

har skrevet til henne.

Berenike ble forlatt omkring år 600. Ettersom ste-

det var avhengig av forsyninger utenfra ble det aldri

dekket med ny bebyggelse og er gravd ut av ameri-

kanske, egyptiske, nederlandske og polske arkeolo-

ger siden 1990-tallet. Disse fant brevet fra Hikane

på en søppelfylling i samme by som det ble skrevet.

Det er vanskelig å vite om det betyr at det var en

kladd, om det aldri ble sendt, eller om sønnen fikk

brevet og tok det med tilbake til Berenike da han

kom sin ensomme mor til unnsetning. Uansett gir

det et lite vindu inn i hverdagsliv og hverdagsskjeb-

ner for nesten to tusen år siden, da Berenike og

andre kystsamfunn fungerte som brohoder for han-

del, reiser og militær og økonomisk aktivitet lengst

sør og øst i Romerriket.

Romerne og handelen på Det indiske hav

En viktig årsak til den romerske interessen i Røde-

havskysten var handelen på Rødehavet og Det in-

diske hav. Disse områdene ga tilgang på edelstener,

elfenben, skilpaddeskall, krydder, tekstiler, røkelse

Rødehavet og det Indiske hav med markering av monsunvind. Kart fra Sidebotham (2011), Berenike and the ancient maritime spice route, fig. 4.2.

Volum 3, høst 2011

6

og myrra. For en del var dette luksusvarer som ga

mulighet for den romerske eliten til å skille seg ut,

men mange av varene var også i bruk til helt daglig-

dagse formål. Krydder var en viktig bestanddel i

medisin og kosmetikk, og ble brukt som smakstil-

setning og konserveringsmiddel i matvarer. Røkelse

og myrra var også viktig i gudsdyrkelsen, og skil-

paddeskall og elfenben var viktige råvarer for

kunsthåndverkere. Geografen Strabon forteller at

rundt starten av vår tidsregning var det mer enn

100 skip som satte ut fra Egypt på vei mot India

hvert år. Selv om tallet neppe er nøyaktig er det in-

teressant at dette er et langt større antall enn de

samlede ostindiaflåtene til de europeiske handels-

kompaniene på 1600- og 1700 tallet. Rødehavshan-

delen ble skattlagt med 25%, så for staten ga dette

store muligheter for inntekter.

Også i antikken fantes det en kanal som munnet ut

ved Suez. Den gamle kanalen gikk ikke fra Middel-

havet, men fra byen Babylon som lå ved Nilen in-

nenfor området som dekkes av dagens Kairo. Kana-

len ble påbegynt allerede under kong Nekho (610-

595 før vår tidsregning), og ble videreført av persis-

ke og ptolemaiske herskere før romerne tok over.

Siste gang den ble gjenåpnet var i tidlig islamsk tid.

Kanalen var bare åpen noen måneder under nil-

flommen. Den var grunn og smal og egnet seg ikke

for handelsskip, men kunne brukes til å frakte mat-

forsyninger, handelsvarer og treverk til skipsbyg-

ging ut til Rødehavskysten

Vindene på Rødehavet blåser stort sett fra nord

mot sør (se kart). Bare i noen måneder på ettervin-

teren når monsunvindene fra Det indiske hav opp i

Rødehavet, omtrent til den breddegraden der Bere-

nike ble anlagt. Dette er grunnen til at ptolemaier-

ne plasserte byen så langt mot sør. Reisen til Sør-

arabia, Afrikas Horn eller ut på Det indiske hav var

relativt ukomplisert, men returen nordover kunne

bli vanskelig. Ved å returnere til Berenike og krysse

ørkenen til Nilen derfra slapp man en tidkrevende

og komplisert seilas mot vinden.

Seilingssesongen til India startet midt på somme-

ren. Det var viktig å ikke komme ut på Det indiske

hav mens monsunstormene var på sitt sterkeste,

men heller ikke for sent til å nyte godt av stabile

sørvestlige vinder som gjorde det mulig å krysse

over til India uten landkjenning underveis. Returen

fant sted i desember til januar, for å nyte godt av de

sørlige vindene nederst i Rødehavet fra februar til

mars.

Seilingsmønstrene gjorde at folk måtte være lenge

borte når de reiste på handelsferd. Ofte måtte de

vente i månedsvis i indiske, arabiske eller afrikans-

ke havner på riktig vind til å vende hjem. Skipsfor-

lis, piratangrep og slavehandel gjorde dessuten at

mange endte opp på steder langt hjemmefra, med

små muligheter til å komme seg tilbake. Dette satte

også preg på de romerske rødehavshavnene. Ut-Skip på Rødehavet. Fra forsidebildet på Steven E. Sidebotham’s nye bok Berenike and the Ancient Maritime Spice Route.

Volum 3, høst 2011

7

gravningene i Berenike har til nå gitt funn av skrift-

lig materiale på 11 språk, og det er liten grunn til å

tro at andre havner rundt Rødehavet og Det indiske

hav var mindre kosmopolitiske. På denne måten

utviklet det seg små samfunn av bofaste utenlands-

ke kjøpmenn, såkalte handelsdiaspora. Slike grup-

per gjorde det lettere å drive handel på tvers av

språk- og kulturbarrierer, og gjorde at kjøpmenne-

ne som seilte ut med handelsskipene om sommeren

kunne føle seg trygge på at de ville få tak i varene

de var ute etter i havnene de besøkte. Familien til

Hikane, som var greskspråklige, men som ser ut til

å ha bodd delvis i Egypt og delvis i Arabia kan godt

ha vært en del av den egyptiske handelsdiasporaen

i Rødehavet.

Et farlig hav

Rødehavet er hjem for hvalhaien, verdens største

fisk, og får fra tid til annen besøk av store hvalarter

fra Det indiske hav. Dugongen, en art sjøku er også

utbredt. Den liker å beite på grunt vann, hvor den

har vært godt synlig fra skip. Disse artene er helt

harmløse, men store og uvante dyrene bidro anta-

gelig til at Rødehavet fikk rykte i antikk litteratur

som hjemsted for havmonstre. Ikke overraskende

blir beskrivelsene mer og mer forferdelige jo mind-

re førstehåndserfaring forfatterne hadde med hav-

området. Historien om magnetfjellet som suger

naglene ut av skip, som mange kjenner fra 1001-natt

eventyrene om Sinbad Sjøfareren har også en an-

tikk forløper hos den bysantinske historikeren Pro-

kopios, som forteller skipene på Rødehavet ble sydd

sammen med tau for å unngå magnetiske klipper.

Magnetfjellene finnes naturligvis ikke, og funn fra

Rødehavshavnen Myos Hormos, som ble utgravd av

britiske og Egyptiske arkeologer på 1990-tallet, viser

at de romerske skipene var av samme type som de

som ble brukt på Middelhavet. Det virker likevel

sannsynlig at Prokopios har kjent til arabiske eller

indiske skip, som har blitt bygd på denne måten

helt fram til i dag.

Rødehavet er et populært turistmål i dag, ikke

Bysantinsk kart over Middelhavet og andre hav omsluttet av verdenshavet. I nord er det Kaspiske hav. Mot syd ses Rødehavet og Persiabukten (slått sammen med det Arabiske hav) med Eufrat, Tigris og Indus. Nilen (og Indus(?)) leder forbi verdenshavet mot Paradis lengst øst. Kartet er tegnet av Kosmas Indicopleustes, lit. Kosmas Indiafarer, og er del av hans verk Kristen Topografi fra ca. 550. Tegning fra M. Mango (2009), Byzantine Trade 4th-12th centuries, (forsidebilde).

Volum 3, høst 2011

8

minst på grunn av sine vakre korallrev. Disse gjorde

det imidlertid svært farlig å seile der. Flatbunnede

krigsskip klarte seg fint, men store handelsskip

kunne fort få problemer. I ptolemaisk tid seilte man

helst bare om dagen og la til om natten, men i sterk

vind var ikke alltid de enkle ankrene, som ofte rett

og slett bestod av gjennomhullede steinblokker,

tunge nok til å holde skipet på plass, og skarpe ko-

raller kunne kutte ankertau. Romerne begynte å

seile i rom sjø for å unngå kystrevene og piratang-

rep fra den arabiske siden. Mange funn av romerske

amforaer (transportkrukker) fra Rødehavskysten

viser at heller ikke det alltid gikk bra. Foreløpig er

det ikke funnet antikke skipsvrak i Rødehavet. Det

kommer antagelig av at den sterke korallveksten

har fjernet alle spor, slik at bare keramikken ligger

igjen. Overlevende etter skipsforlis var heller ikke

utenfor fare. Lokalbefolkningen langs den arabiske

kysten var kjent som vrakplyndrere og slavehandle-

re, og de som ikke ble "reddet" på denne måten

ville få store problemer med å finne vann langs den

regnfattige kysten.

Militært nærvær

Tidlig i den romerske perioden forsøkte Augustus å

bruke Egypt som utgangspunkt for en militær eks-

pedisjon til "Det lykkelige Arabia", dagens Jemen.

Dette var områdene som produserte røkelse og

myrra, og rundt Middelhavet var de berømte for sin

rikdom. Oppdraget gikk til Aelius Gallus, som var

romersk guvernør i Egypt. Han bygde først en flåte

med krigsskip, før han fant ut at det ikke var noen

fiende å sloss mot til sjøs. Romerne og deres ptole-

maiske og persiske forløpere i Egypt hadde i det

hele tatt aldri behov for større flåtestyrker i Røde-

havet, selv om det finnes noen referanser som for-

teller at de rustet ut ekspedisjoner for å få slutt på

den arabiske piratvirksomheten. Gallus måtte byg-

ge om skipene sine til transportskip og fikk fraktet

folkene sine over til den arabiske kysten, men ikke

uten store tap som følge av forlis. Mange av de som

kom trygt i land omkom senere som følge av tørst,

sykdom og bakholdsangrep under den lange mar-

sjen som fulgte. Gallus skal ha gitt opp da han var

bare to dager fra områdene hvor røkelsen vokser,

og alt i alt var ekspedisjonen en katastrofe. Lenge

mente man at romerne lærte av dette, og at Gallus'

ekspedisjon var det eneste alvorlige militære fram-

støtet romerne gjorde i Rødehavsområdet, men på

1990-tallet fotograferte to besøkende en latinsk inn-

skrift på et museum på Farasan-øyene lengst sør i

Saudi-Arabia. Innskriften viste seg å stamme fra

romerske soldater som var stasjonert på øyene midt

i det andre århundret etter vår tidsregning. Soldate-

ne tilhørte en avdeling som normalt var forlagt i

Egypt, og må ha blitt sendt ut for å trygge området

fra piratangrep eller for å kreve inn skatter fra sjø-

handelen. Går vi fram til 500-tallet, ser vi at den

østromerske keiseren kunne rekvirere skip fra Fara-

san-øyene til troppetransport. Det betyr ikke at det

har vært kontinuerlig romersk tilstedeværelse her,

men det viser at romerne har hatt evne til å opp-

rettholde militært nærvær dersom de ønsket det.

Fra Jemen kjenner vi til en udatert gravstein fra en

romersk ryttersoldat, og en kilde fra det første år-

hundre forteller om et romersk angrep på byen

Aden. I forskningslitteraturen har det første vært

tolket som en tilfeldighet og det andre som en mis-

forståelse. Inskripsjonen fra Farasan setter den ro-

merske interessen for Rødehavet i et nytt lys, og

kanskje må dette revurderes? Mest interessant er

det kanskje likevel sett i sammenheng med brevet

Glassvare funnet under utgravninger i Berenike. Fra PCMA expedition newsletter 2010 (http://www.pcma.uw.edu.pl ). ©PCMA

Volum 3, høst 2011

9

fra den skuffede moren Hikane, som ble funnet i

Berenike, siden det viser at den romerske Røde-

havsgrensen var ganske flytende, og at det sør og

øst for Egypt fantes et ganske stort område med

folk som orienterte seg mot Romerriket, både øko-

nomisk, kulturelt og kanskje også politisk.

Det kristne Rødehavet

Det siste blir særlig tydelig i senantikken. På tre-

hundretallet er Egypt et av områdene der kristen-

dommen raskest vinner støtte. Dette vises også i

rødehavshavnene, hvor det tidlig bygges kirker og

utnevnes biskoper. Kristne kilder forteller om mi-

sjonsreiser fra Egypt til India, noe som i senantikk

terminologi kan bety hva som helst sør og øst for

Berenike. Aksum, et kongedømme som lå i dagens

Etiopia og Eritrea, blir kristent rundt år 330, og også

i kongeriket Himyar, som ligger i dagens Jemen, og

på øya Sokotra utenfor Somalia fantes det betydeli-

ge grupper av kristne. På noen måter gjør dette at

Rødehavet får ny relevans sett fra Egypt. Store funn

av senatikke vinamforaer med kors på kan tyde på

at kirkene ved Rødehavet importerer nattverdsvin

fra middelhavsområdet. Kirkelig kommunikasjon

foregikk ved hjelp av handelsskip, og kirkene fikk

utnevnt sine biskoper i Aleksandria. Under lærestri-

dighetene på 300-tallet ble det viktig for erkebisko-

pen der å passe på at ikke Rødehavsområdet ble til-

fluktssted for kjettere, og det kristne Etiopia ble en

viktig alliert for keiserne i Konstantinopel. Siste run-

de i denne prosessen kommer på 500-tallet, da de

bysantinske keiserne forsøker å mobilisere etiopisk

støtte for å vinne kontroll med Sørarabia, antagelig

for å demme opp for nypersisk innflytelse. Dette lyk-

kes i første omgang, men i 570 okkuperer sassanide-

ne Sørarabia og stenger det sørlige Rødehavet for

romerne. Etter den islamske erobringen av Egypt

dreier det økonomiske tyngdepunktet seg fra Alek-

sandria til Mekka og havnebyen Jeddah i Saudiara-

bia. Fra Egypts ståsted blir kornforsyninger og frakt

av pilegrimer til de hellige byene viktigere enn han-

del med India.

Bibliografi Costa, P. M. (1977). "A Latin-Greek Inscription from the Jawf of Jemen." Proceedings of the Seminar for Arabian Studies 7: 69-72. Peacock, D. and L. Blue, red. (2006). Myos Hormos – Quseir al-Qadim. Roman and Islamic Ports on the Red Sea. Volume 1: Survey and Excavations 1999–2003. Oxford, Oxbow. Phillips, C., F. Villeneuve, et al. (2004). "A Latin inscription from South Arabia." Proceedings of the Seminar for Arabian Studies 34: 239-250. Seland, E.H. (2009). “Ptolemaiere på elefantjakt”. Klassisk Forum 2-2009: 95-106 2009: “Shipwrecks, Maroons and Monsters – the Hazards of Ancient Red Sea Navigation”. I L. Blue, et al. (red.) Connected Hinterlands, Pro-ceedings of the Red Sea Project IV. Oxford: Archaeopress: 179-185 Sidebotham, S. E. (1986). Roman economic policy in the Erythra Thalassa : 30 B.C.-A.D.217. Leiden, Brill. 2004. "Reflections of ethnicity in the Red Sea commerce in antiquity: evidence of trade goods, languages and religions from the excavations at Berenike". I P. Lunde og A. Porter, Trade and Travel in the Red Sea Region. Oxford, Archaeopress: 105-115. Sidebotham, S. E., et al. (2008). The Red land : the illustrated archaeology of Egypt's eastern desert. Cairo, The AUCairo Press. Tomber, R. (2007). "Bishops and Traders: The Role of Christianity in The Indian Ocean During the Roman Period". J. Starkey, et al., Natu-ral Resources and Cultural Connections of the Red Sea. Oxford, Archaeo-press: 219-226. 2008. Indo-Roman Trade, From Pots to Pepper. London, Duckworth. Whitewright, J. (2007). “How Fast is Fast? Technology, Trade and Speed under Sail in the Roman Red Sea.” I J. Starkey, et al., Natural Resources and Cultural Connections of the Red Sea. Oxford, Archaeopress: 77-87.

Eivind Heldaas Seland er post doktor ved AHKR UiB. Han forsker på antikkens historie, handelsruter, det Indiske hav og Global historie.

Volum 3, høst 2011

Romersk handelsskip, ca 200 evt. Fra en relieff ved Porto, Tiber. Tegning fra C. Meyer, Glass from Quseir al-Qadim, and the Indian ocean trade, fig. 3b.

10

Londontur våren 2012

Egyptologi Bettum, Anders, ”Dismutenibtes and Aaiu; two 25th dynasty coffins in Oslo”. Studien zur Altägyptischen Kultur 39, 51-65, pl. 5-10. Artikkelen kan lastes ned gratis på: http://academia.edu/Papers/in/Dismutenibtes Oestigaard, Terje, Horus’ Eye and Osiris’ Efflux: The Egyptian Civilisation of Inundation c. 3000 -2000 BCE. BAR International Series 2228. Archaeopress. Oxford. Tre religionsvitenskaplige artikler kan leses i DIN, tidskrift for religion og kultur, nr. 1-2, temanummer om fødsel og skapelse, festskrift for Ingvild Gilhus i anledning hennes 60-årsdag. Bull, Kristian, ”Gjenfødelse som Hermes’ vei” (s. 7-21). Steiner, Pål, ”Natur myte kropp og arkitektur. Om virkemidler for gjenfødelse i Det gamle Egypt” (s. 22-26). Thomassen, Einar, ”Jakten på gnostiske egg” (s. 108-119). Resepsjonshistorie Edland, Vidar, ”Utviklingen av vitenskapsdisiplinen egyptologi og dens betydning for fremveksten av moderne nyreligiøsitet” Koptologi / Gnostisisme Thomassen, Einar, Manikeiske skrifter. Utvalg og innledende essay av Einar Thomassen; oversatt av Prods Oktor Skjærvø og Einar Thomassen. Oslo: Bokklubben. Inneholder bl.a. oversettelser fra den koptiske manikeiske salmeboken og en innledning om ma-nikeismen. - “Baptism among the Valentinians.” I D. Hellholm et al., Ablution, Initiation, and Baptism: Late Antiquity, Early Judaism, and Early Christianity (Beihefte ZNW 176; Berlin: De Gruyter), vol. 2, 895–915. - “Authoritative Teaching (NHC VI,3).” The Encyclopedia of the Bible and Its Reception (Berlin) Walter de Gruyter), vol. 3, 114. - “Barbelo-Gnostics.” The Encyclopedia of the Bible and Its Reception (Berlin: Walter de Gruyter), vol. 3, 509-510.

Publikasjoner av medlemmer og venner 2011

NES inviter medlemmer til å bli med på eventyr i Londons egyptologiske verden.

Vi samles i London for spennende besøk i me-tropolens museer. Bak kulissene i Britisk Mu-seum skal vi få se de utallige gjenstandene som ellers er skjult for publikum. I Petrie-museet vil vi oppdage arkeologiske skatter, og i det ukjente John Soane museet får vi studere Seti I’s sarkofag. Vi vil også bli ønsket velkommen av Egypt Exploration Society og få lære om de-res arbeid i Egypt gjennom 125 år.

Reisen planlegges søn. 25—tirs. 27 mars, med forbehold om endringer. For de som har anledning går også EES-seminaret ”Unwrapping Ancient Egypt” med Christina Riggs, lørdag 24. Reise og opphold ordnes individuelt, men NES vil komme med anbefalinger av flytid og ho-tell. Meld gjerne din interesse på turens nettside.

Volum 3, høst 2011

11

13. mars – Filmkveld, Belzoni

Vi forbereder turen til London med det spennende doku-dramaet om eventyrereren Giovanni Belzoni.

Tid og sted kommer.

Det skjer i Bergen våren 2012

Volum 3, høst 2011

17. januar – Filmkveld,

Mummifying Allan (2011)

Rørende dokumentar om taxisjåføren Allan som donerte sitt legeme til mumieforskning. Vi mø-ter Allan selv som fortellerstemme, og forskerne som på denne måten prøvde ut nye teorier om balsameringsprosessen.

Sydneshaugen skole, auditorium B, kl. 18.00.

21. februar – Klubbkveld med foredrag

Kvelden er under planlegging, men vil være av arkeologisk art. Følg med på nettsidene for oppdateringer.

14. april

Egyptisk lørdag på Bergen museum

En rekke tilstelninger på BMU, med NES i førersetet. Tid kommer.

8. mai – Filmkveld. Følg med for tema og tid.

6. desember: Filmkveld, Kleopatra (1962)

Storslått historisk drama med Elisabeth Taylor og Richard Burton. Sydneshaugen skole, auditorium B, kl. 18.00.

12

Nilen er et unikt vassdrag: Den er verdens lengste elv der den strekker seg over 6650 kilo-

meter fra ekvator til Middelhavet, og den er den eneste elven som krysser verdens største

ørken Sahara. Nilen var dessuten grunnlaget for Afrikas tidligste sivilisasjoner, det gamle

Egypt og Kush i dagens Sudan, og elven er fortsatt den viktigste vannkilden for 300 millio-

ner mennesker der den renner gjennom ti afrikanske land. Til slutt, men ikke desto mind-

re viktig, elven er også et viktig økosystem for fugler, fisker og amfibier, som de fryktede, og

derfor utrydningstruede, krokodillene.

Nilen i det 21. århundre: skjebnen til elven, folkene, landskapet og kulturminnene

Henriette Hafsaas-Tsakos

Fig. 1. Nilen ved Soleb.

Volum 3, høst 2011

13

Nilen er nå alvorlig truet av demningsutbygging-

er!

Statsledere i det postkoloniale Afrika knytter stor pre-

stisje til byggingen av monumentale demninger. Må-

let er modernisering ettersom demningene kan pro-

dusere elektrisitet for industrien, øke produktiviteten

i landbruket gjennom irrigasjon og beskytte mot na-

turlige svingninger som følge av flom og tørke. Dem-

ningene har dessuten stor symbolverdi ettersom de

markerer statsledernes suksess. Først ute var Egypt,

og nå bygges det demninger i Sudan, Etiopia og Ugan-

da.

Det er imidlertid demningene som allerede er bygget

eller som det planlegges å bygge på Midt-Nilen som er

de mest kontroversielle. Midt-Nilen er den delen av

elven som starter med foreningen av Den blå og

Den hvite Nilen på de vide slettene i det sentrale

Sudan. Herfra renner Nilen som en sammenheng-

ende oase gjennom Sahara. På ferden forserer elven

seks partier med kraftige stryk som gjør det vanske-

lig å reise på elven i båt – disse partiene kalles kata-

rakter. Den siste av disse kataraktene, eller den

første om man kommer fra nord, ligger ved Aswan i

Sør-Egypt, og det er slutten på Midt-Nilen (Figur 3).

Det er kataraktene på Midt-Nilen som er objekter

for demningsbyggingen siden det er her elven har

det størst fallet pr. tilbakelagte kilometer (Kart).

Egypt

Den første demningen på Nilen sto ferdig like sør

for Aswan allerede i 1902. Den ble bygget av eng-

elskmennene da Egypt var britisk koloni, og formå-

let var å holde tilbake flomvann om sommeren og

utvide jordbrukssyklusen fra én innhøsting i året til

to eller tre. Det ekstra vannet ble særlig brukt til

dyrking av bomull for det europeiske markedet.

Behovet for mer vann til jordbruket økte i takt med

befolkningen i Egypt, og Aswandemningen ble for-

høyet i 1912 og 1933. Fig. 2: Vannet fra Nilen er viktig for 300 millioner mennesker.

Volum 3, høst 2011

Fig. 3: Første katarakten ved Aswan.

14

Det nasjonale symbolet, Aswan Høydemningen ble

bygget på 1960-tallet etter den endelige frigjøringen

fra engelskmennene i 1952. President Nasser var

initiativtaker og den viktigste støttespilleren var

Sovjetunionen. Demningen ble offisielt åpnet i 1971.

Vannmagasinet bak demningen – eller Nassersjøen

som det kalles i Egypt og Nubiasjøen som det kalles

i Sudan – oversvømte hele 500 kilometer av Nilda-

len.

Formålet med demningen var flere:

Produksjon av 2100 MW elektrisk kraft årlig

som førte til at de fleste egyptiske byer og

landsbyer fikk tilgang på strøm og de fordele-

ne det gir.

Lagring av flomvann for bruk i irrigasjon

senere på året som førte til en ’grønn revolu-

sjon’ der 273,000 hektar ble lagt under plo-

gen.

Kommersielt fiske ble opprettet i Nasser-

sjøen.

De positive følgene kan imidlertid ikke oppheve

de negative konsekvensene:

Det akvatiske livet i den nedre delen av

Nilen ble genetisk isolert fra resten av vass-

draget.

Nassersjøen befinner seg i et av verdens

varmeste områder, så fordampningsraten er

ekstremt høy. Så mye som 10 % av vannet

som kommer inn i innsjøen forsvinner i for-

dampning, og det er merkbart i en vannhung-

rig region.

Det stillestående vannet i innsjøen har

ført til omfattende sedimentering som allere-

de har redusert lagringskapasiteten i magasi-

net. Dette vil på sikt gi lavere strømproduk-

sjon.

Til forskjell fra det brune, slamholdige vannet

i Nilen sør for Nassersjøen er vannet som ren-

ner ut fra Aswan Høydemningen krystallklart

med stor evne til å frakte sedimenter. Dette

har forårsaket massiv jorderosjon langs elven

nedenfor demningen. Nildeltaet med sin

fruktbare jord mister 50 kvadratkilometer

årlig. I tillegg må egyptiske bønder bruke

store mengder kunstgjødsel, fordi det næ-

ringsrike slammet som tidligere ble avsatt av

flommen uteblir. Jordkvaliteten i Egypt har

dermed blitt kraftig redusert.

Volum 3, høst 2011

Kart over Midt-Nilen med steder og lokaliteter nevnt i teksten.

15

Egypt som en gang var Romerrikets kornkammer

kan ikke lenger brødfø sin egen befolkning som har

vokst fra 7 millioner før byggingen av den første

Aswandemningen til dagens 80 millioner. Det er

selvsagt at jordbruksekspansjonen som var mulig

på grunn av den stadige demningsutbyggingen har

medvirket til befolkningsveksten, men nå er det

ikke mulig med en videre ekspansjon langs Nilen.

Egypterne har derfor startet desperate og kostbare

forsøk på å dyrke ørkenen med bruk av ikke-

fornybart fossilt vann. Det er klart at en av de vik-

tigste utfordringene for de nye styresmaktene i

Volum 3, høst 2011

16

Egypt er å komme i økologisk balanse mellom be-

folkningen sin og elven som de lever av.

Folkene som bodde sør for Aswan i Egypt tilhører

den etniske minoriteten nubiere, og de ble i forrige

århundre tvangsflyttet fire ganger som følge av

demningsutbyggingene ved Aswan. Dette kalles ’det

nubiske eksodus’ ettersom mer enn 120,000 men-

nesker ble rammet. De fleste nubierne i Egypt ble

flyttet til et irrigasjonsprosjekt for sukker- og mais-

produksjon i Kom Ombo 50 kilometer nord for

Aswan. Nubierne i Sudan ble tvangsflyttet hele 900

kilometer vekk fra deres opprinnelige land, til et

feilslått irrigasjonsprosjekt i Khashm el-Girba i Øst-

Sudan. Der lever de nå i ytterste fattigdom. Noen

tusen sudanske nubiere motsatte seg imidlertid

tvangsflyttingen og gjenbygget sin oversvømte by

Wadi Halfa ved den kunstige innsjøens bredder

(Figur 4).

Både landskapet og kulturminnene mellom Den

første og Den andre katarakten ble oversvømt av

Nassersjøen. UNESCO startet derfor verdens største

internasjonale redningsoperasjon av kulturminnene

med både registreringer, utgravninger og flytting av

monumenter. Likevel er det mange spørsmål om

områdets fortid som man aldri vil få svar på (Figur

5).

Volum 3, høst 2011

Fig. 6: Nilen i Den fjerde katarakten før oversvømmelsen. Legg merke til hvordan elven har delt seg opp i mange forgreininger med øyer i mellom.

Bilder på foregående side: Venstre: Fig. 4. Wadi Halfa – de sudanske nubiernes gjenoppbygde by med litt av Nubiasjøen i bakgrunnen. Fig. 5: Den sørligste delen av reservoaret bak Aswanhøydemningen som ligger i Sudan og kalles Nubiasjøen. Øverst: Fig. 7: Jordbruk var en viktig næring i Den fjerde katarakten.

17

Sudan

I 2009 sto Merowedemningen i Sudan ferdig, og

den ble åpnet av presidenten, Omar al-Bashir, da-

gen før den Internasjonale straffedomstolen siktet

ham for krigsforbrytelser og forbrytelser mot men-

neskeheten på bakgrunn av overgrepene i Darfur.

Byggingen av Merowedemningen startet i 2003. Ki-

na var den viktigste bidragsyteren når det gjaldt

både kapital og anleggsarbeidet, men en rekke eu-

ropeiske selskaper var også involverte i det tekniske

arbeidet. Demningen har enorme proporsjoner: en

høyde på 67 meter og en lengde på 9,280 meter!

Slusene på demningen har vært stengte siden juli

2008, og 173 kilometer av Nildalen i Den fjerde ka-

tarakten er oversvømt. Merowedemningen huser et

vannkraftverk som produserer 1250 MW, og dette

har doblet Sudans kraftproduksjon. Likevel har

demningen vært svært kontroversiell ettersom både

menneskerettigheter og miljøvern har blitt igno-

rert.

Den fjerde katarakten ligger der hvor Nilens ferd

mot nord blir avbrutt av en stor sving mot sørvest.

Det nå oversvømte landskapet i dette området var

preget av fjellknauser som var svartbrente av solen,

og elven var oppstykket av små og store øyer. Langs

elvebreddene snodde det seg et grønt belte av pal-

melunder og oppdyrkede åkerlapper, og i ørkenen

utenfor den fruktbare elvesletten lå de brune leir-

steinshusene (Figur 6). Dette var blant de mest iso-

lerte områdene i Sudan ettersom de kraftige stryke-

ne gjorde det umulig å ferdes oppover og nedover

med båt, og svingen på elven og det kuperte ter-

Volum 3, høst 2011

Fig. 8: En av manasirenes provisoriske leirer langs bredden på den nye innsjøen bak Merowedemningen.

18

renget gjorde det raskere å reise gjennom ørkenen

for de som kom landeveien.

Til tross for at Den fjerde katarakten var forholdsvis

tynt befolket, ble nærmere 70,000 mennesker ofre

for demningen og tvangsflyttet fra sitt land og sine

hjem. Avgjørelsen om å bygge demningen ble tatt

over hodene på dem som ble berørt, selv om de

hadde dannet demokratiske komiteer som kunne

representere dem overfor myndighetene. Folkene

som ble rammet tilhører tre etniske grupper: hama-

dab, amri og manasir. De er muslimer og livnærte

seg ved å dyrke hvete, hirse og grønnsaker med

vann fra Nilen (Figur 7). Husdyr og daddelpalmer

representerte de største verdiene ettersom salg av

dadler og slaktedyr var en viktig kilde til kontanter.

Regjeringen bygget nye bosetninger i ørkenen for

hver av de tre rammete gruppene. Folkene ble

tvangsflyttet i henhold til deres lands nærhet til

demningen: hamadab til Al-Multaga i 2003, amri til

Wadi Mugadam i 2007 og manasir til Al-Mokabrab

og Al-Fidah i 2008 (se kart). Til hver av de nye

bosetningene ble det bygget en stor kanal fra Nilen

som del av irrigasjonsprosjekter. Så langt har imid-

lertid ørkenen vært uvillig til å bli omgjort til oaser

i tre av de fire nye bosetningene. Manasirene var

Volum 3, høst 2011

Fig. 9: Kajbar i Den tredje katarakten hvor en av de nye demningene kan bli bygget.

19

Volum 3, høst 2011

20

den gruppen som ble hardest rammet ettersom

hele deres landområde nå er oversvømt. Mange av

dem nektet å la seg tvangsflytte. De mistet nesten

alt de eide og bor nå i provisoriske leirer på bred-

den av den nye innsjøen (Fig. 8). Både de som ble

tvangsflyttet til bosetningene i ørkenen og de som

nå lever langs innsjøen har mistet næringsgrunnla-

get sitt.

De som jobbet for rettighetene til folkene som

skulle tvangsflyttes ble ofre for trakassering,

vilkårlig fengsling, tortur og drap. Dette fikk blant

annet FN og Amnesty International til å uttrykke

stor bekymring for skjebnen til folkene som ble

berørt av demningen. Det har imidlertid vært lite

fokus på Merowedemningen i media, ettersom det

var nok av andre alvorlige saker å rapportere om fra

Sudan: den voldelige konflikten i Darfur og fred-

sprosessen mellom nord og sør. Likevel var det

noen som tok standpunkt og ansvar. Kommunal

Landspensjonskasse (KLP) er et av Norges største

livsforsikringsselskap med store beløp plassert i

utenlandske selskaper. De valgte i 2007 å selge seg

ut av det franske selskapet Alstrom, som hadde

kontrakt med Merowedemningen, på grunn av at

selskapet gjennom sitt arbeid med demningen del-

tok i gjentatte brudd på menneskerettighetene til

de lokale folkene. I år har Tyskland åpnet for en

rettssak mot et tysk selskap, Lahmeyer, som også

var involvert i Merowedemningen. Dette selskapet

er siktet for brudd på retten til eiendom, retten til

mat og retten til en tilstrekkelig bolig – fordi disse

fundamentale rettighetene ble fratatt de berørte

folkene under byggingen av Merowedemningen.

I tillegg til den dårlige behandlingen av lokalbefolk-

ningen er Merowedemningen belastet med de sam-

me negative konsekvensene for elven, landskapet

og kulturminnene som Aswan Høydemningen. Til-

tross for dette planlegger Sudan å bygge ytterligere

seks demninger på Nilen og én demning på øvre

Atbara (bielv til Nilen) (se kart), samt at forhøy-

ningen av Roseiresdemningen på Den blå Nilen

med 10 meter er nesten ferdigstilt. Myndigheten i

Sudan ga i fjor kinesiske selskaper kontrakter på å

bygge demningene på Øvre Atbara, Kajbar og She-

reik, mens demningen ved Dal ikke har kommet så

langt i gjennomføringen ennå (Figur 9). Hvis dem-

ningen på Dal-katarakten blir bygget kommer vikti-

ge arkeologiske monumenter til å drukne: For ek-

sempel flere lokaliteter fra det egyptiske Nyrikets

okkupasjon av det nordlige Sudan som festningen

på øyen Sai, den egyptiske byen Amara og tempelet

til Amenhotep den III ved Soleb (Figur 10), samt

andre viktige lokaliteter som den middelalderske

katedralen på Sai som blir gravd ut av Greek-

Norwegian Archaeological Mission (Figur 11).

Motstanden mot disse demningene er stor (Fig. 12),

og flere lokale demonstranter mot Kajbardemning-

en ble skutt og drept av den sudanske hæren i 2007.

Det har allerede vært jobbutlysninger for dette

demningsprosjektet i Pakistan, og det er rapportert

at anleggsarbeidet har startet selv om det ennå ikke

er skaffet finansiering til byggingen.

Volum 3, høst 2011

Bilder på foregående side: Øverst: Fig. 10: Amenhotep III’s tempel ved Soleb som kan bli oversvømt hvis det høyeste alternativet for Daldemningen bygges. Nederst: Fig. 11: Den middelalderske katedralen på Sai som uansett blir oversvømt hvis Daldemningen bygges.

21

Alle demningene som planlegges på Nilen i Sudan

er kontroversielle blant den lokale befolkningen og

internasjonale menneskerettighets- og miljøvernak-

tivister. Få arkeologer talte i mot Merowedemning-

en til tross for at lokalbefolkningen uttrykte sterk

motstand mot prosjektet og mange spor fra forti-

den gikk tapt. Stemningen blant arkeologene som

jobber i Sudan er nå i ferd med å snu – både fordi

erfaringene fra nødutgravningene i Den fjerde kata-

rakten viser hvor ødeleggende demningene på Ni-

len er og fordi så mye kunnskap om fortiden går

tapt. En kollega i USA, Bruce Williams, har i høst

tatt initiativet til å danne American Committee for

Nubian Heritage som blir ledet av egyptologene

James Allen og John Darnell. En tilsvarende komité

er nå under etablering i Europa. Det er derfor klart

at arkeologene ikke vil forholde seg verken nøytrale

eller tause ved de nye demningsprosjektene, men

heller prøve å påvirke de involverte selskapene til å

trekke seg og engasjere miljøvern- og menneskeret-

tighetsorganisasjoner, myndigheter og den generel-

le opinionen mot demningene. En annen viktig

oppgave for komiteene er å vise at vannkraft ikke er

den eneste måten Sudan kan produsere elektrisitet.

Sudan har stor kapasitet til å utnytte både sol- og

vindenergi, og kraften til vannet kan dessuten nyt-

tiggjøres på en mer miljøvennlig måte gjennom å

bygge vannhjul i strykene med sterk strøm og pro-

dusere elektrisitet uten å demme opp vannet.

Volum 3, høst 2011

Fig. 12: Husveggene i områdene som er truet av demningsbygging er fulle av slagord mot demningene – både på engelsk og arabisk.

22

Etter å ha presentert disse demningsprosjektene på

Midt-Nilen og diskutert noen av konsekvensene for

elven, folkene, landskapet og kulturminnene, kan

det passe å avslutte med et sitat som er tilskrevet

Winston Churchill på begynnelsen av 1900-tallet da

engelskmennene kontrollerte hele Nil-vassdraget

og hadde mange planer om kontroll av elven på

tegnebrettet:

”These gigantic enterprises may in turn prove

but the preliminaries of even mightier schemes,

until at last nearly every drop of water which

drains into the whole valley of the Nile… shall

be equally and amicably divided among the riv-

er people, and the Nile itself, flowing for three

thousand miles through smiling countries,

shall perish gloriously and never reach the sea”.

La oss håpe at ikke denne spådommen går i

oppfyllelse.

Videre lesning:

Informasjonen i denne artikkelen kommer i hoved-

sak fra artikkelen min ‘Ethical implications of salva-

ge archaeology and dam building: The clash

between archaeologists and local people in Dar al-

Manasir, Sudan’ i Journal of Social Archaeology

(2011:11/1, s. 49-76) hvor det finnes en fyldig biblio-

grafi, samt fra innlegg som jeg har skrevet om dem-

ningsproblematikken på bloggen

http://medievalsaiproject.wordpress.com/.

For lokale perspektiv se

http://www.rescuenubia.org og

http://www.manasir.org.

Underskriftskampanje:

Det finnes en underskriftskampanje på internett

mot flere demninger på Midt-Nilen i Sudan:

http://www.gopetition.com/petitions/stop-the-dams-in-

sudan.html

Artikkelens fotografier tilhører forfatteren.

Volum 3, høst 2011

Henriette Hafsaas Tsakos er doktorgradsstipendiat i arkeologi ved UiB, AHKR. Hun forsker på bronsealderen i den sudane-siske Nildalen. Hun har skrevet om etikk og arkeologi ved ut-bygging av Merowedemningen, og driver sammen med A. Tsakos utgravninger på øyen Sai i Sudan.

23

Ny Bok av Terje Østigård

Horus’ Eye and Osiris’ Efflux: The Egyptian Civilisation of Inundation c. 3000-2000 BCE

Det gamle Egypt var totalt avhengig

av Nilen for sin eksistens, men det

var ingen vanngud i den egyptiske

kosmologien. Dette fremstår som et

tilsynelatende paradoks: hvorfor dyr-

ke solen i en ørken hvor temperatu-

ren kan overstige 50 grader på det

varmeste? Hvorfor var ikke Nilen den

viktigste guddommen?

Gjennom et vannperspektiv har dette

blitt analysert. Den egyptiske sivili-

sasjonen oppsto i en tid med kli-

maendringer hvor det ble stadig

tørrere og mindre regn. Nilens

årlige flom var livsnerven for alt liv

i Egypt og ble fundamentet for

sivilisasjonen som oppsto ca. 3000

f.Kr.

Mytologisk argumenteres det for at

det skjedde en endring fra en reli-

gion med fokus på regn til en elve-

religion. Myten om Seth og Horus

den Eldre kan tolkes inn i et slikt

perspektiv. I mange tradisjonelle

afrikanske religioner har det vik-

tigste gudeparet vært en regngud

og en solgud. Seth var en regn- og

stormgud mens Horus den Eldre

var en solgud.

Da regnet ble sjeldnere og Nilen

viktigere skjedde det en endring i

maktforholdet mellom Seth og

Horus den Eldre. I følge mytene

tok Seth ett av Horus’ øyne og ska-

det det. Horus tok deretter en eller

begge av Seth’s testikler og gjorde

han impotent. Horus tok så tilbake

sitt skadde øye som var fylt med

vann. Den gamle regnguden Seth

mistet sin livgivende kraft mens

Horus tok over kontrollen av det

livgivende vannet, og i Pyramideteks-

tene er det referert til at Nilen had-

de sitt utgangspunkt i Horus’ øye.

Klimaendringer kan derfor tolkes

inn i det gamle gudebildet og for-

holdet mellom Seth og Horus.

Det var ingen elvegud som i andre

elvesivilisasjoner, men Nilen hadde

sitt opphav i himmelguden og dermed

solen. De gamle gudene og gudebilde-

ne ble tilskrevet nye roller og funksjo-

ner hvor kontrollen over det livgiven-

de vannet var fundamentalt i en tid da

klimaet endret seg.

Horus kontrollerte det livgivende van-

net i form av Nilen og den årlige flom-

men. Seth som gammel regngud ble

etter hvert sett på som en ond gud og

til slutt som djevelen selv. En regngud

som ikke frembringer regn tjener ikke

sitt folk. Det er også indisier på at so-

lens brennende, varme solstråler var

kvaliteter tilknyttet Seth og forbundet

med den død-bringende ørkenen. Det-

te var ikke solguden Horus’ kvaliteter.

Den egyptiske solkulten kan derfor

forstås på andre premisser ved å inklu-

dere Nilen. Over tid utvikles forholdet

mellom Seth og Horus. I senere myter

blir Osiris drept i Nilen av Seth, men

Horus den Yngre, Osiris’ sønn, gjen-

skaper farens liv som den årlige flom-

men. Igjen er det øyet som gir den

døde nytt liv. Gjennom hele den egyp-

tiske sivilisasjonen har dette vært en

sentral og fundamental del av religio-

nen og kosmologien. Dette har blitt

Volum 3, høst 2011

Denne boken er en tverrvitenska-

pelig analyse av Nilens rolle i

oppkomsten av den egyptiske

sivilisasjonen. Pyramidene har

blitt forstått og tolket som del av

en solkult. I forhold til andre

tidlige sivilisasjoner setter dette

den egyptiske sivilisasjonen i et

spesielt lys fordi det livgivende

vannet i form av elv eller regn

har andre steder blitt dyrket og

tilskrevet guddommelig status.

BAR International Series 2228. Archaeopress. Oxford.

24

tolket mytologisk, men det er mulig å

argumentere for en nær kopling mel-

lom økologi og mytologi.

Ved å inkludere Nilens årlige varia-

sjoner og fysiske kvaliteter kan man

tilføre nye perspektiver. Etter at

Aswan-dammen ble bygd har man

ikke kunne se flommens egenskaper

og kvaliteter, men ved å se på Nilens

fluktuasjoner i Sudan og Etiopia kan

man få et bilde av hvordan flommen

endret karakter i den gamle Egypt.

Den Blå-og Hvite Nilen møtes i

Khartoum og former selve Nilen,

men begge beskrivelsene av Nilen

som ‘blå’ eller ‘hvit’ er feilaktige. Da

flommen startet i begynnelsen av

juni i Kairo var ikke Hvite Nilen

hvit, men grønn. Det skyldes alge-

oppblomstring i Sudd og elven har

en giftig lukt og illeluktende smak.

Når flommen i Etiopia starter for

fullt så presser enorme vannmasser i

Blå Nilen vannet tilbake i Hvite Ni-

len og således dominerer totalt flom-

men slik den tidligere oversvømte

Egypt og Deltaet. Men vannet i Blå

Nilen var ikke blått slik vi tenker oss

elven som den renner ved Elephanti-

ne i dag. Elven var blodrød eller rød-

brun på grunn av sedimenter som

blir vasket ut i det etiopiske høylan-

det. Etter at den røde Nilen trakk seg

tilbake i september-oktober, var det

en siste flom. I desember-januar er

det en flom i sideelver til Blå Nilen i

Etiopia. Denne flommen er full av

hvite sedimenter og ville nå Kairo i

slutten av januar eller begynnelsen av

februar.

Ved å se endringen i Nilen i sam-

menheng med mytologien kan det

argumenteres for at Nilens flom

var utgangspunktet for deler av

kosmologien. Isis gråt en grønn

tåre som falt som en stjerne fra

himmelen da hun hørte at Osiris

var drept av Seth, og det er referan-

ser til at Nilen er grønn. I Unas

gravkammer er det også grønne

stjerner. Når Nilen endret karakter

og ble rød, er det en rekke referan-

ser til at Nilen er den døde Osiris’

blod. Osiris har blitt den årlige

flommen som fysisk er hans eget

blod, og det er fra døden at livet

oppstår. Til slutt er det den siste

flommen som er hvit. Det er refe-

ranser til at Nilen er hvit og Isis’

brystmelk hvor hun ammer den

unge Osiris. Og fra den årlige flom-

men startet som grønn i begynnel-

sen av juni via Osiris’ blod som

rød og til sist som hvit brystmelk i

februar, er det omtrent ni måneder

eller et svangerskap.

Alle faraoene var Horus og hadde det kosmologiske ansvaret for å

kontrollere den livgivende flom-men. Hele Egypt var avhengig av

flommen for å overleve og hvis flommen var liten, ble avlingene

små eller feilet og det ble sultka-tastrofe.

Når en farao døde ble han Osiris

og den årlige flommen og dermed

kilden til nytt liv. Kroningen av en ny

farao fant kun sted i relasjon til flom-

men – enten når den startet eller be-

gynte å trekke seg tilbake. Pyramidene

var derfor sentrale i transformasjonen

av den døde faraoen til den livgiven-

de flommen som var den døde farao-

ens eget blod.

Ved å inkludere et vannperspektiv og

Nilens endrete karakter kan man sø-

ke å forstå den egyptiske religionen

og viktigheten av den faraoiske døde-

kulten ut fra litt andre premisser.

Boken har derfor fokusert på hvor-

dan et integrert vannperspektiv kan

bidra til ny kunnskap om solkulten i

Egypts brennende ørken og hvorfor

det ikke var en overordnet vanngud

når alt liv var avhenging av Nilen og

den årlige flommen.

Konklusjonen er at Nilens rolle i den

egyptiske religionen og kosmologien

var absolutt og fundamental, men

som vanlig er også den egyptiske sivili-

sasjonen unik og måten Nilen ble

integrert i gudeverdenen har ingen

paralleller til andre elvesivilisasjoner

hvor spesifikke elveguder ble tilbedt. I

Egypt var det livgivende vannet og

den årlige flommen for viktig til kun

å være en gud. Nilen og flommen

inkorporerte hele Osiris-kulten og

flommen var den døde faraoens eget

blod. Livet hadde utgangspunkt i dø-

den og vannet.

Terje Østigård

Volum 3, høst 2011

25

Dei unike forholda opnar for ulike innfallsvinklar til kvardagsliv og sosiale strukturar. Tema for denne artik-

kelen er adopsjon, arv og testamente i Deir el-Medina, og tar utgangspunkt i faglig konsensus og kjelder som

kastar lys over kva for rolle kjønn spela ved overføring av eigedom.

Adopsjon, arv og testamente i Deir el-Medina

Volum 3, høst 2011

Reinert Skumsnes

Deir el-Medina er ikkje berre unikt i talet på skriftlege kjelder, men også det faktum at

ein framleis kan vandre gatelangs i landsbyen slik den var for 3200 år sidan. Store

mengder skriftlege kjelder gjer det mogleg å knytte tekst til hus, gravkammer og person.

Ein får innblikk i forhold i familie og blant naboar. Fleire millenium vert fort ein (farlig)

bagatell når landsbyen vaknar til liv gjennom kvardagslege problemstillingar i familie,

blant naboar og kollegaer.

26

Arv og testamente

Testamente vart kalla imyt-pr, og tyder husstanden

sine eigedomar. Frå dette kan ein argumentere for

at eigedomane ikkje nødvendigvis tilhøyrde eit indi-

vid, men snarare heile hushaldet. Likevel var det

oftast eit av medlemmane (som oftast mannen) i

hushaldet som skreiv ned imyt-pr, noko som gjev

inntrykk av at det er han (eller ho) som disponerte

eigedomane.

Eigedom vart overført mellom menn, kvinner og

born i Deir el-Medina, og arv var ei av formene eige-

dom kunne overførast på. Det er inga overrasking at

færre testament tilhøyrande kvinner har overlevd

samanlikna med testament tilhøyrande menn. Dess-

utan hevdar konsensus at kvinner ikkje administrer-

te eigedom (Millard 1976, 366; Robins 1993, 92;

Allam 2001, 160).

I testamentet til Pa-Sjedo (pA-Sdw) vert hans eige-

domar delt mellom hans seks born: tre søner og tre

døtre. Delinga viser at arv i mange tilfeller kan ha

vore personlige og knytt til yrke til den avdøde (O.

DM 108 - Toivari-Viitala 2001, 98-99). I dette tilfel-

let, kan reiskapane tyde på at sønene skulle følgje i

sin fars fotspor som arbeidsmenn i Kongenes Dal.

I eit liknande testamente er det eigedomane til

mannen Neb-Imentet (nb-imntt) som vert delt mel-

lom hans seks born; fire kvinner og to menn (O.

Louvre E. 2425. Toivari-Viitala 2001, 99-100, 110-111).

Interessant i dette testamentet er det at fire arvar

far, medan to arvar mor. Forklaringa på denne for-

delinga kan vera fleire: Dei to som arva mor kan ha

falle i unåde hjå far, og er såleis ekskludert frå hans

testamentet; Dei kan også ha vore born av eit tidli-

gare ekteskap, og såleis berre ha rett på mor sin ei-

gedom; Dette kan også vera bevis for at felles eige-

dom var tredelt: 2/3 var mannen sin eigedom, og 1/3

var kvinna sin eigedom. Såleis kan forklaringa vera

utelukkande praktisk.

Denne tredelinga går også igjen i testamentet til

kvinna Nau-Nakht (nAw-naxt). Interessant ved dette

testamentet er at kvinna ved sida av felles eigedom

også har separate eigedomar frå eit tidligare ekteskap,

som ho fordeler blant borna sine (P. Ashmolean Muse-

um 1945.97. Allam & Černý 1973, No.262; McDowell

2001, No.14; Toivari-Viitala 2001, 102, 106). At kvinner

hadde lovmessig rett til eigedom er det fleire døme på:

I eit rettsdokument vinn kvinna Aset (Ast) fram om

eigedomane etter sin avdøde ektemann, mot tre menn

i retten (O. DM 235. Wente & Meltzer 1990, No.82;

Toivari-Viitala 2001, 106); Dessutan eksisterte det i føl-

gje papyrus Turin 2021 ei lov som sa at alle kvinner

hadde rett på sin del av felles eigedom (P. Turin 2021).

I eit anna tilfelle, som er eit brev frå arbeidsmannen

Mes (ms) til kona til den avdøde Amun-nakht (imn-

nAxt), går det enda til fram at kvinner kunne arve gjeld,

og såleis stå ansvarlig for å betale denne tilbake (O.

Berlin 12630. Allam & Černý 1973, No.14; Wente &

Meltzer 1990, No.256; Toivari-Viitala 2001, 114-115).

Tvistar ved skilmisse

Millard og Wilfong hevdar at omgifte etter skilsmis-

se var svært vanlig, og at det ikkje var uvanlig at

både menn og kvinner gjennomgjekk opp til fleire

slike prosessar gjennom eit livsløp (Millard 1976,

397; Wilfong 2001, 342). Dette tyder at det var viktig

å halde reie på kva eigedom som tilhøyrde kven, og

tvistar mellom familiemedlemar var ikkje uvanlige.

Av inskripsjonar i gravkammeret til Mes, som

ikkje er frå Deir el-Medina, kan ein følgje tvistane

Volum 3, høst 2011

27

knytt til eigedomane i hans familie over mange ge-

nerasjonar. Tvistane har sitt utgangspunkt i ei retts-

kjenning som gjer kvinna Veren-ro (wrn-rw) til ad-

ministrator av eigedom på vegne av seg sjølv og fem

ander yngre søsken, gutar og jenter. Seinare vert

denne kjenninga prøvd for retten av ei yngre søster.

Den nye rettskjenninga fordelte administrasjonen

av familieeigedomane likt mellom dei seks arvinga-

ne (Inscription of Mes. Gaballa 1977). Trass i at ein

kan hevde at dette er unntaka, snarare enn regelen,

viser dei at kvinner i einskilde tilfeller administrerte

eigedom, prøvde saker for retten, og fungerte som

verje. Skumsnes (2009, 120) hevdar det var individu-

elle faktorar som tid, stad, sosialt tilhøyre, resursar,

ambisjonane og kontakt nettverket til den einskilde

kvinna som var avgjerande, snarare enn kjønn. Teo-

Volum 3, høst 2011

Hus i Deir el-Medina. Foto R. Skumsnes

Deir el-Medina

Arbeidarlandsbyen Deir el-Medina er i kjeldene

kjent som st-maAt, eller på norsk ”sanninga sin stad”.

Landsbyen vart grunnlagt tidleg i Dynasti 18 (1550-

1295 fvt.), moglegvis så tidleg som under Amenho-

tep I (1525-1504 fvt), og hadde sin glansperiode mel-

lom Dynasti 19 (1195-1186 fvt.) og 20 (1186-1069 fvt.),

då innbyggjartalet kan ha nådd 400.

Den mannlege delen av innbyggjarane var med

få unntak knytt til utsmykkinga av gravkammera i

”Konganes dal” og ”Dronninganes dal”. Konsensus

av egyptologar hevdar arbeidarane sitt yrke kan for-

klare grunnen til at landsbyen hadde så høg prosent

av skrivekyndige, og at eit så stort tal skriftlege kjel-

der har overlevd frå landsbyen.

28

retisk kunne altså ei kvinne ha dei same oppgåvene

som menn, og det er såleis ingen grunn til å hevde

at administrasjon var mannen sitt domene.

Forutan dødsfall, ser utroskap ut til å ha vore den

største trusselen til ekteskap, og det vert hevda at

kvinner, i motsetnad til menn, vart fråteken sin del

av felles eigedom dersom dei vart teken i utroskap

(Millard 1976, 398). Kva då med kvinner som ikkje

hadde separat eigedom? Svar på dette er kanskje å

finne i rettskjenninga som stadfestar at mannen

Hesy-su-nebef (hsy-sw-nb.f) skil seg frå kvinna Hel

(hl), kor kvinna vert tildelt månadlege rasjonar av

korn over ein periode på tre år (O. University Col-

lege 19614. Allam & Černý 1973, No.256; McDowell

2001, No.18). Rasjonen er ikkje stor, og gjer det klårt

at skjebna til kvinner som Hel ikkje var tiltalande.

Det er også døme på fedre som kom til unnset-

nad når eksmann nekta å forsørgje kvinna. I eit brev

frå far til dotter står det “If the workman Baki (bAk.i)

throws you out of his house, I will take action! …you

may dwell in the anteroom to my storehouse…” (O.

Petrie 61. Allam & Černý 1973, No.243; Wente &

Meltzer 1990, No.199). I tråd med dette, kan ein

hevde at kvinner utan eigedom hadde to alternativ:

Det eine ekteskap, og det andre å leggje sin lit til at

familie eller andre godhjerta menneske tok hand

om ein (Meskell 2002, 101).

Adopsjon

Fleire hevdar at det var born som gav eit ekteskap

legitimitet og gjorde dei økonomiske krava bindan-

de (Möller i Millard 1976, 385; Wilfong 2001, 341;

Eyre 2007, 223). Tydinga av born er bekrefta av Ani

(Ani) som oppfordrar til å gifte seg tidlig og få mange

born. Vidare slår Ani fast at det står stor respekt til

ein mann med mange born (Lichtheim 2006, 136).

Vektlegginga av fruktbarheit gjorde ufruktbarheit til

ein av dei viktigaste grunnane til skilsmisse, det vil

sei dersom ein ikkje valte å adoptere (Wilfong 2001,

341-343).

Sjefs arbeidsmann Nefer-hotep (nfr-htp) var

bornlaus, og adopterte Paneb (pA-nb) og Hesy-su-

nebef (P. Salt 124; TT 216). Trass i at me ikkje kjen-

ner omstendene kring adopsjonane har både Paneb

og Hesy-su-nebef Nefer-hotep å takke for at det

gjekk dei så vel i livet.

To testament antyder sjølve hensikta med adop-

sjon. I det første adopterer ein mann kona si, og i

Volum 3, høst 2011

Brønn der ostraka frå Deir el-Medina er funne. Foto R. Skumsnes.

Dei skriflige kjeldene

I Deir el-Medina er dei fleste ostraka funne i ein tørrlagd

brønn, som ein reknar med har vore dumpestad for ostra-

ka som ikkje lenger hadde noko funksjon. I motsetnad til

papyrus, som i dei fleste tilfella er funne i gravkammer,

tyder material og funnstad på at ostraka var meir kvar-

dagsleg nytta og gjerne mindre viktig. Val av materiale

kan dessutan vera ein indikasjon på kor store midlar ein

person rådde over, og såleis kan ein sjå ostraka som eit

billigare alternativ samanlikna med papyrus.

29

det neste adopterer enka etter mannen ein bror og

fire slaver. Kvinna uttrykker eksplisitt at det er deira

omsorg for ho som er grunnen til adopsjon og at

desse får arve eigedomane hennar (P. Ashmolean

Museum 1945.96. Gardiner 1941; Allam & Černý

1973, No.261). Av dette forstår ein at adopsjon var ei

formell handling som likestilte den/dei adopterte

med ektefødde born, og resulterte i at desse hadde

rettslege krav på eigedom, så vel som stilling etter

den avdøde.

Grunnen til at born var så viktige var behovet for

omsorg ved alderdom eller andre uheldige omsten-

de som kunne oppstå (Sweeney 2006, 137; Janssen

2006, 7). Alan Walker (i Janssen 2006, 7) har kalla

systemet for “generational contracts”, som tyder at

familien var velferdssystemet i det gamle Egypt, og

sjølve grunnen til utvida familiehushald. Jo større

familie var, jo sikrare var du når ulukka råka. Ani

seier:

“Double the food your mother gave you. Support

her as she supported you; She had a heavy load

in you, but she did not abandon you… Do not

give her cause to blame you, lest she raises her

arms to the god, and he hears her

cries.” (Lichtheim 2006, 141)

Det tidligare nemnte testamentet til kvinna Nau-

Nakht levnar liten tvil om korleis dette systemet

fungerte: Kvinna skuldar fire av borna for ikkje ha

brydd seg når ho trengte det som mest. Konsekven-

sen var at desse vart gjort arvelause, medan dei fire

andre fekk dele arva for eksplisitte gjerningar. Eit

tilhøyrande rettsdokument gjer det dessutan klart

at kvinne si avgjersle vart prøvd for retten, med den

konklusjon at testamentet var kvinna sin vilje og

såleis bindande (P. Ashmolean Museum 1945.95, 97.

Toivari-Viitala 2001, 103; Cerny 1945; Allam & Černý

1973, No.262; McDowell 2001, No.14; Toivari-Viitala

2001, 102, 106; Allam 2001, 160). Av dette forstår ein

at alle partar i familien hadde i utgangspunktet krav

på arv, men den døyande kunne gjennom bruk av

testamente omgå norma, og overføre eigedomane

sine til kven han ville.

Konklusjon

Trass i at det eksisterer langt færre testament som

tilhøyrer kvinner, er det tydelig av dei tilgjengelige

kjeldene at både menn og kvinner lagde testamente

og fordelte eigedomane sine slik dei sjølv fann best.

Born var foreldra sine rettmessige arvingar, og for-

Volum 3, høst 2011

Ostrakon fra Deir el Medina med juridisk tekst.

© The Trustees of the British Museum

30

delinga av eigedom vart gjort likt, så vel som indivi-

duelt. Person og individuelle behov kan ha vore

med å avgjere kva kvar einskild skulle arve. Kjønn

ser ikkje ut til å ha spela ei viktig rolle.

Det er enda til kjelder som tyder på at slektskap

ikkje var avgjerande for kor vidt ein kunne arve eller

ikkje. Som nemnt var det var det utføringa av gjevne

forpliktingar som var avgjerande, og i tilfeller der eit

par ikkje hadde born var adopsjon eit fullverdig al-

ternativ. Forskjellen mellom ektefødte born og alle

andre var at eventuell arv måtte bli formalisert gjen-

nom eit testamente, men så snart dette var gjort

hadde dei like krav som kven som helst.

Det er eit omstridt tema kor vidt kvinner var av-

hengige av sin far og ektemann, eller var i stand til å

forsørgje seg sjølv. På same måte er det omstridt kor

vidt ei kvinne kunne administrere eigedom. Kjelde-

ne er ikkje samstemte, og tyder såleis på at indivi-

duelle faktorar var avgjerande for kvinner si rolle i

heim og samfunn. Likevel er det viktig å poengtere

at det under gjevne omstende kunne, eller var for-

venta av kvinna, at ho kunne utføre dei same rolle-

ne som menn.

Litteratur

Allam, Schafik. 2001. ”Inheritance”. I D. B. Redford (red.) The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt. Cairo: AUC Press. Allam, Schafik, og Jaroslav Černý. 1973. Urkunden zum Rechtsleben im alten Ägypten: Hieratische Ostraka und Papyri aus der Ramessidenzeit. Tybingen. Allen, James P. 2002. The Heqanakht papyri. New York:, MMA. Bierbrier, M. L. 2000. ”Paneb rehabilitated?”, I R. J. Demarée og A. Egberts (red.). Deir el-Medina in the third millenium AD : a tribute to Jac. J. Janssen Leiden, Nederlands Inst. voor het Nabije Oosten. Bierbrier, Morris. 1982. The tomb-builders of the Pharaohs. London, British Museum Publication Ltd. Cerny, Jaroslav. 1945. ”The Will of Naunakhte and the Related Documents”. The Journal of Egyptian Archaeology Vol. 31:29-53 Eyre, Christopher J. 2007. ”The evil stepmother and the rights of a second wife”. The Journal of Egyptian Archaeology 93:223-243. Gaballa, G. A. 1977. The Memphite tomb-chapel of Mose. Warminster, Aris & Phillips. Gardiner, Alan H. 1941. ”Adoption Extraordinary” The Journal of

Egyptian Archaeology Vol. 26:23-29. Janssen, Jac. J. 1982. ”Two personalities”. I R. J. Demarée og J. J. Janssen, Gleaning from Deir el-Medina, Leiden: Nederlands Inst. voor het Nabije Oosten. Janssen, Rosalind. 2006. ”The Old Women of Deir el-Medina”, Buried History 42:3-10. Kemp, Barry J. 2006. Ancient Egypt: Anatomy of a Civilization. 2 ed. London: Routledge. Lichtheim, Miriam. 2006. The New Kingdom. 2 ed. 3 vols. Vol. 2, Ancient Egyptian Literature. Los Angeles: Uni. of California Press. Lippert, Sandra. 2008. Einführung in die Altägyptische Rechtsgeschichte. (Einführungen und Quellentexte zur Ägyptologie Vol. 5). Berlin: LIT Verlag. McDowell, Andrea G. 1990. Jurisdiction in the workmen's community of Deir el-Medîna. Leiden: Nederlands Inst. voor het Nabije Oosten. 2001. Village life in Ancient Egypt. 2 utg. New York: Oxford University Press Inc. Meskell, Lynn. 2002. Private life in New Kingdom Egypt. Princeton, N.J.: Princeton University Press. Millard, Anne. 1976. ”The Position of Women in the Family and in Society in Ancient Egypt, with special referance to the Middle Kingdom”. London: Department of Egyptology, UCL. Molseth, Maiken H. 2007. ”Women in ancient Egypt”. Nicolay Nr. 101 (1):20-26 - Pestman, P. W. 1961. Marriage and matrimonial property in ancient Egypt: a contribution to establishing the legal position of the woman, Brill, Leiden. Robins, Gay. 1993. Women in ancient Egypt. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. Roth, Ann Macy. 2001. ”Funerary ritual”. I D. B. Redford (red.) The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt. Cairo: AUC Press. Skumsnes, Reinert. 2009. Kvinner i det gamle Egypt - Ein komparativ studie. Materoppgåve, AHKR, UiB, Bergen. Sweeney, Deborah. 2006. Women growing older in Deir el-Medina. (A. Dorn and T. Hofmann, red. , Living and Writing in Deir el- Medine. Socio-historical Embodiment of Deir el-Medine Texts Vol. 19) Basel: Aegyptiaca Helvetica Szpakowska, Kasia. 2008. Daily Life in Ancient Egypt: Recreating Lahun. Oxford: Blackwell Publishing. Toivari-Viitala, Jaana. 2001. Women at Deir el-Medina. Leiden: Nederlands Inst. voor het Nabije Oosten. Wente, Edward Frank, & Edmund S. Meltzer. 1990. Letters from Ancient Egypt. Atlanta, Ga.: Scholars Press. Wilfong, Terry G. 2001. ”Marriage and Divorce”. I D. B. Redford (red.), The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt.

Volum 3, høst 2011

Reinert Skumsnes har mastergrad i historie fra UiB og har stu-dert egyptologi ved AUC, hvor han også er engasjert som forsk-ningsassistent. Skumsnes forskningsfelt er kjønn, administrative titler og slektskap.

31

Volum 3, høst 2011

Norsk egyptologisk selskaps 6. årlige samling Seminaret

Norsk egyptologisk selskap arrangerte sin 6.

årlige samling i Oslo, helgen den 19. – 20. no-

vember, med seminar på Kulturhistorisk Mu-

seum på lørdag og generalforsamling på Uni-

versitetet Blindern på søndag.

Seminaret ble en vellykket dag med en god

bredde på foredragene og spennende diskusjo-

ner. Det var i alt 23 deltagere på det meste. Vi

fikk god hjelp av Kulturhistorisk Museum til

den praktiske gjennomføringen av seminaret,

spesielt ved Mari S. Mathiesen, og en stor takk

rettes til dem.

Anne Håbu fra Kulturhistorisk Museum

åpnet dagen med å informere om ”IMPACT”,

et internasjonalt prosjekt for å samle inn ra-

diologisk bildemateriale fra egyptiske mumier,

og som Kulturhistorisk Museum deltar i. Der-

etter holdt Saphinaz-Amal Naguib fra Univer-

sitetet i Oslo innlegget ”Egyptology today” og

åpnet for en diskusjon rundt egyptologers rolle

og egyptologiens fremtidige situasjon. Reinert

Skumsnes analyserte kongelige kvinners rolle

ved maktoverføring under Det gamle riket, og

det siste foredraget før lunsj,

”Landskapskonsepter i ’the Late Egyptian

Miscellanies’”, ble holdt av undertegnede.

Etter en trivelig lunsjpause gjenstod to fore-

drag. Det ene var ved Fredrik Hagen fra Kø-

benhavns Universitet som ga en introduksjon

til en unik samling av administrative papyri fra

Gurob fra det Nye Riket. Pål Steiner avsluttet

seminaret med presentasjonen ”Sørgekoners

magi og poesi”.

Henrik Torkveen

Årsmøtet

Årsmøtet fant sted i E. Munchs hus ved Universitetet i

Oslo på søndagen. Her ble det blant annet bestemt at

NES skal forsøke å få et tettere samarbeid med museene

i Oslo og Bergen, og at NES skal arrangere en reise til

London i løpet av våren. Som ved årsmøtet i år vil sel-

skapet også gå inn for å invitere profilerte gjester til å

holde innlegg ved kommende årsmøter.

Selskapets økonomi har balanse mellom inntekter og

utgifter, og medlemstallet er stabilt på 20-tallet. For å

spe på inntektene tar NES nå sikte på å bli en mottaker

av Grasrotandelen. Reinert Skumsnes ble gjenvalgt som

leder. Henrik Torkveen ble valgt inn som nestleder, og

Anders Bettum som vara. Jane Skjoldli blir ny redaktør i

Ostrakon. Vi takker alle som tropper av for innsatsen for

denne gang.

Øverst: Fredrik Hagen viser en oversikt over tekster fra palassarkivet i Gurob.

Under: Henrik Torkveen spør om ikke arkeologisk teori om land-skap kan belyse vår forståelse av egyptiske byer.

32

Ostrakon Volum 3, høst 2011

Norsk egyptologisk selskap er en ideell forening med formål å fremme kunnskap om det gamle

Egypt og de tilgrensende oldtidssivilisasjoner. Selskapet er landsdekkende, men er særlig til-

knyttet fagmiljøene og de egyptiske samlingene i Norge. Norsk egyptologisk selskap har som

særlig formål å bygge opp allmenn interesse og faglig virksomhet innen egyptologi, samt å knytte

kontakter mellom studenter, profesjonelle og andre med det gamle Egypt som interesseområde.

Vil du bli medlem?

Logg inn på nettside www. Norskegyptologiskselskap.weebly.com

Der finner du påmeldingsskjema og annen informasjon.

NES-Styret 2011

Leder, Reinert Skumsnes

Nestleder, Vidar Edland

Sekretær og informasjonsansvarlig, Synnøve Thue

Kasserer, Pål Steiner

1. Vara, Lisa Vanvikaas

2. Vara, Olav Magne Voll

Kontakt: norsk.egyptologisk.selskap@gmail.com

Redaktører for dette nummeret av Ostrakon er Synnøve Thue og Pål Steiner

Kontakt / bidrag: NES.bulletin@gmail.com

Deadline for neste nummer av Ostrakon er 1. april

www.norskegyptologiskselskap.weebly.com

www.egyptologi.no