Politisk plattform, Kirkens Nødhjelp

POLITISK PLATTFORM

2009 - 2013

Forsidefoto:Krever myndighetene til ansvar: Kvinner i en landsby i Rajasthan, India, deltar i en folkeorganisasjon der stemmene deres bidrar til å skape varige endringer som kommer de fattigste i India til gode.

Foto: Laurie MacGregor/Kirkens Nødhjelp

Innledning: Utfordre de mektige 4

Kapittel 1: Fattigdom - vår største menneskerettighetsutfordring 6

Kapittel 2: Det nytter - positive utviklingstrender 8

2.1 Millioner ut av fattigdom 8

2.2 Nye internasjonale aktører 8

2.3 Færre kriger 9

2.4 Bistand gir resultater 9

Kapittel 3: Trusler mot global økonomisk rettferdighet 10

3.1 Hindre mot effektiv bistand 10

3.2 Uansvarlig utlånspolitikk og internasjonale finansinstitusjoner 12

3.3 Urettferdige handelsbetingelser 14

3.4 Uansvarlige markedsaktører 16

3.5 Ressursforbannelse 20

Kapittel 4: Trusler mot menneskelig sikkerhet 22

4.1 Krig og konflikt 22

4.2 Håndvåpen 23

4.3 Kvinners rettigheter 25

4.4 Menneskehandel 26

Kapittel 5: Trusler mot bærekraftig utvikling og anstendige levekår 28

5.1 Menneskeskapte klimaendringer 28

5.2 Verdens energibehov 29

5.3 Global vannkrise 30

5.4 Hiv og aids 33

5.5 Selektiv migrasjon 34

Kapittel 6: Behovet for rettferdig samfunnsstyring 36

6.1 Når staten svikter 36

6.2 Manglende global styring 37

Innhold

OppdragetKirkens Nødhjelps oppdrag er å virkeliggjøre Guds kjærlighet i verden ved å fremme menneskers verdighet og verne om skaperverket. Dette betyr å beskytte nødlidende, fattige og undertryktes verdighet, og sammen med dem kjempe for deres grunnleggende rettigheter. Men det betyr også å utfordre de som har makt og myndighet til å sikre nødlidende, fattige og undertryktes rettigheter og respektere deres menneskeverd.

Dette utdraget fra Kirkens Nødhjelps prinsippdokument er forankret i det bibelske syn på samfunnet og den praksis kirkene gjennom historien har forsøkt å levendegjøre. I vår tid utfolder dette oppdraget seg i et globalt felleskap av kirker og deres organisasjoner og personer.

Oppdraget utføres ved å bidra til at enkeltmennesker og lokalsamfunn erfarer konkret forbedring i sine daglige liv, og slik får oppfylt noen av sine rettigheter. Men oppdraget må også inkludere endring av de samfunnsforhold som bidrar til at mennesker lever i fattigdom, nød og undertrykkelse. Det er ikke tilstrekkelig å skape øyer av godhet midt i elendighet. Det er nødvendig å bidra til samfunnsendring der alle mennesker får oppfylt sin rett til menneskelig utvikling, erfarer rettferdig fordeling av ressursene i samfunnet og beskyttes mot vold og overgrep.

Samfunnsendringer skjer ved komplekse og sammensatte prosesser. Staten og de politiske myndigheter bærer et særlig ansvar for å lede og legge til rette for at samfunnsendringene fører til at stadig flere mennesker får mulighet til å utfolde sin gudegitte verdighet. I Det gamle testamentet var det kongene som hadde dette ansvaret, tydelig formulert for eksempel i Salme 72: «Kongen skal hjelpe de vergeløse i folket til å få sin rett. Han skal berge de fattige og knuse den som undertrykker andre», (v4). Derfor er også profetenes kritikk av konger som misbrukte sin makt eller overså denne forpliktelsen ramsalt.

Det grunnleggende budskapet i Det gamle testamentet er at de med makt og myndighet har en plikt til og ansvar for å sikre de fattige og marginalisertes rettigheter i samfunnet. I en omverden der kongemakten bare var ansvarlig overfor seg selv fordi den selv var guddommelig, etablerte det gamle Israel en avstand mellom guddommen og herskeren som gjør det mulig å stille herskeren til ansvar. Det bemerkelsesverdige er at dette skjer i det offentlige rom. Salme 72 ble sunget i en gudstjenestelig ramme, i et fellesskap – kanskje ved kongens kroning. Profetembedet var også et offentlig embete

som innebar både rådgivning og kritikk, forankret i den guddommelige lov og spesielle åpenbaring.

Kirken har gjennom tidene hatt som oppdrag å endre og påvirke samfunnet slik at «de vergeløse får sin rett». Dette er en tradisjon Kirkens Nødhjelp ønsker å videreføre.

Kirkens Nødhjelps oppdrag er å bidra til en rettferdig verden, der alle mennesker får oppfylt sine grunnleggende menneskerettigheter slik disse er konkretisert i verdenssamfunnets universelle erklæringer og konvensjoner om menneskers verdighet og rettigheter. Vårt særlige oppdrag er å bidra til at beslutningstakere oppfyller sin plikt overfor nødlidende, fattige og undertrykte.

Oppdraget utøves overfor stat, næringsliv og religiøse aktører. Disse aktørenes maktutøvelse er konkret og handler om spesifikke beslutninger som påvirker menneskers daglige liv. Derfor må også Kirkens Nødhjelps beslutningspåvirkende arbeid være konkret. Kirkens Nødhjelp vil bidra i de ulike politiske prosessene til at alle de små beslutningene dras i retning av en rettferdig verden.

Den politiske plattformens hensikt er offentlig å gjøre rede for de posisjoner og anliggender Kirkens Nødhjelp prioriterer i sitt beslutningspåvirkende arbeid de neste fem årene. Plattformen inneholder de temaene Kirkens Nødhjelp har identifisert som særlig viktige innenfor områder knyttet til menneskers verdighet. Den er konkret og spesifikk fordi den er ment å fungere som et arbeidsredskap inn i politiske prosesser som omhandler konkrete og spesifikke behov for samfunnsendring. Den er politisk fordi den handler om politiske prosesser og temaer. Den er en plattform fordi den danner grunnlaget for enda mer spesifikke og konkrete posisjoner etter hvert som prosesser og omstendigheter utvikler seg.

ForankringFor det første er denne politiske plattformens normative grunnlag forankret i det bibelske materiale og den kirkelige tradisjonen, samt konkretiseringen av dette i Kirkens Nødhjelps prinsippdokument. I disse beskrives oppdraget, verdiene og hva vi som organisasjon særlig er forpliktet til. Prinsippdokumentet identifiserer arbeidet for menneskers verdighet ved å arbeide for menneskers utvikling, rettigheter og sikkerhet som den strategiske nøkkelen mellom verdier og oppdrag og konkrete posisjoner og operative programmer.

04 KIRKenS nødhjeLP // POLITISK PLATTFORM

UtFORDRe De MeKtIGe

For det andre er plattformen forankret i de erfaringer Kirkens Nødhjelp gjør i møte med fattige, undertrykte og nødlidende og i møte med makthavere ute og hjemme. Disse erfaringene gjør vi oss i samhandling med våre samarbeidspartnere i ulike nasjonale sammenhenger, våre søsterorganisasjoner i ACt-alliansen, andre aktører i den økumeniske bevegelse og faglige ressursorganisasjoner og miljøer.

Kirkens Nødhjelp og våre ulike alliansepartneres mangeårige arbeid med samfunnsendring og politisk beslutningspåvirkning utgjør et tredje element i plattformens forankring. Gjennom dette arbeidet er det utviklet betydelig erfaring og læring om hvordan det er mulig å arbeide for at endringer skal skje i praksis.

Adressater og strategi Kirkens Nødhjelp er en norsk organisasjon, og vårt viktigste ansvar innenfor den brede økumeniske alliansen av aktører er derfor arbeid rettet mot norske politiske myndigheter. Den økumeniske ACt-alliansens særpreg er at den består av organisasjoner med solid forankring i sine samfunn ved sin tilhørighet til kirkene i landet. Det er fra denne nasjonale forankringen at påvirkningen av egne myndigheter skjer. Gjennom medlemskapet i alliansen sikres det at dette ikke skjer i isolasjon, men at muligheten for samhandling og gjensidig støtte utnyttes.

Dette er grunnen til at den politiske plattformen i hovedsak retter seg mot norske myndigheter og norsk næringsliv. Det er selvfølgelig ikke et uttrykk for at Kirkens Nødhjelp mener eller tror at Norge alene kan forandre verden. Vi mener derimot at også Norge må være med på å forandre verden.

De aller fleste av beslutningene Kirkens Nødhjelp arbeider for må tas i internasjonale organer og på den globale arena. Derfor vil den politiske plattformen også danne grunnlaget for Kirkens Nødhjelps arbeid på disse internasjonale arenaene, som oftest sammen med andre. en vesentlig del av plattformen dreier seg derfor om å påvirke de posisjoner og den rolle Norge skal ha på disse arenaene.

Den politiske plattformen er en del av Kirkens Nødhjelps globale strategi. Det beslutningspåvirkende arbeidet er langt mer omfattende enn denne politiske plattformen. Det omfatter både påvirkning for ressursmobilisering i Norge og i landene vi arbeider i. Og ikke minst omfatter det støtte til samarbeidsorgansasjoner i deres arbeid overfor sine myndigheter. til sammen utgjør dette en helhetlig strategi for samfunnsendring for en mer rettferdig verden fram mot 2015.

Atle Sommerfeldt, Generalsekretær

Foto: Hege O

pseth/Kirkens N

ødhjelp

5

Kirkens Nødhjelps oppdrag er å bidra til en rettferdig verden, der alle mennesker får oppfylt sine grunnleggende menneskerettigheter

Noen sulter. Andre gjør det ikke. Så enkelt og banalt har en av vår tids største utfordringer, verdens fattigdom, blitt beskrevet1. Fattigdom bryter med menneskers grunnleggende rettigheter slik de er formulert i FNs universelle menneskerettighetserklæring. Fattigdom frarøver mennesker friheten til å skape en bedre fremtid for seg selv og sin familie, og er en trussel mot menneskeverdet.

I dag lever nærmere én milliard mennesker i det som defineres som ekstrem fattigdom. For mindre enn én dollar per dag må de skaffe seg mat, bolig, vann, energi, helsetjenester, utdanning og andre varer og tjenester. Dobbelt så mange må klare seg med mindre enn to dollar om dagen. Dette er skremmende tall som gir et forenklet bilde av et komplekst fenomen. et økonomisk mål på fattigdom forteller ingenting om hvordan det oppleves å være fattig; hva det innebærer ikke å kunne velge å spise seg mett, hvilke fatale konsekvenser det kan ha å være prisgitt vær og vekstforhold, og hvordan det oppleves å se sine barn dø av sult og sykdom fordi man ikke har penger til å skaffe mat og medisiner.

Alle mennesker har samme menneskeverd, fra livets begynnelse til livets slutt, uavhengig av livssituasjon, kjønn eller etnisk tilhørighet. Men fattigdom rammer ulikt. Kjønn, religion, kultur, seksuell legning, alder, ulike funksjonsevner, etnisk tilhørighet og politisk oppfatning er ofte grunnlag for diskriminering, noe som kan innebære økt sårbarhet og fattigdom. Kamp mot fattigdom dreier seg om å støtte fattige, undertrykte og ekskluderte mennesker i arbeidet med å oppfylle deres grunnleggende rettigheter, og dermed forbedre deres muligheter til kontroll over eget liv. Fattigdom er også et resultat av urettferdig fordeling globalt, regionalt og nasjonalt. Verdens ekstreme konsentrasjon av rikdom og makt er uløselig knyttet til fattigdomsutfordringene. Myndigheter, næringsliv, organisasjoner, kirker og forbrukere i den rike del av verden har i dette perspektivet ressurser og makt, og dermed både en forpliktelse og en mulighet, til å arbeide for fattigdomsbekjempelse og oppfyllelse av alle menneskers grunnleggende rettigheter.

Kirkens Nødhjelp samarbeider med partneren CHAM om å dele ut mat på en skole i Malawi.

Foto: Hege O

pseth/Kirkens N

ødhjelp


FAttIGDOM- vår største menneskerettighetsutfordring

FNs tusenårsmålNorge og andre FN-land har forpliktet seg til å arbeide for å oppnå FNs tusenårsmål. ett av

målene er å halvere antall ekstremt fattige innen år 2015. Selv om en halvering er et skritt i riktig

retning av en mer rettferdig verden, er dette likevel langt fra tilfredsstillende for de millioner av

mennesker som fremdeles lever i fattigdom. Kirkens Nødhjelp ser derfor på tusenårsmålene

som minimumsmål i kampen mot fattigdom.

1. Utrydde ekstrem fattigdom og sult.Halvere andelen av verdens befolkning som lever av mindre enn én dollar per dag innen 2015.

I samme periode halvere andelen av verdens befolkning som sulter.

2. Sikre full grunnskoleutdanning for alle barn.Sikre full grunnskoleutdanning for alle jenter og gutter innen 2015.

3. Fremme likestilling og styrke kvinners stilling.

Sikre likestilling mellom kjønnene og gi kvinner større muligheter.

4. Redusere barnedødeligheten.

Redusere barnedødeligheten blant barn under fem år med to tredeler mellom 1990 og 2015.

5. Forbedre helsen til gravide og fødende kvinner.

Redusere dødeligheten blant gravide og fødende kvinner med tre firedeler mellom 1990 og 2015.

6. Bekjempe hiv og aids, malaria og andre sykdommer.

Stanse og reversere spredningen av hiv og aids, malaria og andre sykdommer innen 2015.

7. Sikre en miljømessig bærekraftig utvikling.

Halvere andelen mennesker uten tilgang til rent drikkevann og gode sanitærforhold innen

2015. Oppnå en betydelig bedring i levekårene for minst 100 millioner mennesker som lever i

slumområder innen 2020.

8. Utvikle et globalt partnerskap for utvikling.

Utvikle et åpent, regelbasert og ikke-diskriminerende handels- og finanssystem som tar vare på

utviklingslandenes behov.

7

Myndigheter, næringsliv, organisasjoner, kirker og forbrukere i den rike del av verden har (…) både en forpliktelse og en mulighet til å arbeide for fattigdomsbekjempelse og oppfyllelse av alle menneskers grunnleggende rettigheter

2.1 Millioner ut av fattigdomVi har de siste to tiårene vært vitne til en enorm økonomisk utvikling i deler av verden. Denne trenden kan snu som følge av den internasjonale finanskrisen. Inntil nylig viste tall fra Verdensbanken at 1,4 milliarder mennesker må overleve på mindre enn 1,25 dollar per dag. I 1981 var tallet 1,9 milliarder. Finanskrisen, som for alvor bredte om seg i 2008, vil kunne ha store konsekvenser for tusenårsmålet om fattigdomsreduksjon. Det knytter seg samtidig stor spenning til om Kinas og Indias vekst er bærekraftig. Like viktig er inntektsfordelingen innad i mange lav- og mellominntektsland og hvordan den vil påvirkes av finanskrisen.

På tross av usikkerheten som finanskrisen bringer med seg, kan man trekke noen positive konklusjoner fra de siste årenes økonomiske utvikling. Oppadgående konjunkturer, fungerende markeder og reduserte tollbarrierer har ført til økt handel og investeringsvilje og en mer integrert økonomi. Veksten mange fattige land har oppnådd viser hvordan de har fått råd til å tilby bedre offentlige tjenester til sine

innbyggere. De har samlet sett lykkes med å halvere antall barn som dør før de fyller fem år, og levealderen er forlenget betraktelig. Samtidig vet vi at utviklingen er ujevn. I de afrikanske landene sør for Sahara har det ikke vært noen endring i antall fattige siden 1981.

2.2 Nye internasjonale aktørerVestens verdenshegemoni er på hell, og den globale makten er i ferd med å bli mer spredt. Blant de nye internasjonale aktørene nevnes gjerne de såkalte BRIKS-landene; Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Disse landene vil ønske seg større politisk innflytelse på den internasjonale arena og mer sentrale roller i internasjonale organisasjoner som FN, WtO, IMF og Verdensbanken. Disse institusjonene er tuftet på idealer som i stor grad er skapt av industrilandene i nord, og er til nå blitt styrt etter vestlige lands spilleregler. Det knytter seg spenning til hvordan BRIKS-landene vil forholde seg til disse reglene og påvirke den markedsliberale tradisjonen. Det er også rimelig og mulig å kreve at disse landene tar større regionalt ansvar for økonomisk utvikling, fred og sikkerhet. For å bevare sin innflytelse må institusjonene komme dem i møte og tilpasse seg de nye maktforholdene mellom stater, noe de til nå har vegret seg for å gjøre.

At de globale rammevilkårene endrer seg, synliggjøres også av fremveksten av transnasjonale nettverk der stater kun utgjør én gruppe av mange aktører. Makt og innflytelse skyves fra det lokale plan over til den regionale og globale arena. Store deler av verdens økonomiske ressurser

kontrolleres av multinasjonale selskaper og bedrifter som opererer utenfor enkeltstaters myndighetsområde. Også de formelle internasjonale institusjonene utfordres av uformelle globale nettverk av frivillige organisasjoner, private stiftelser, bedrifter og enkeltstater2.

Det internasjonale bistandslandskapet er i endring. Private fond og pengestrømmer fra diaspora representerer større verdier enn ODA. tidligere bistandsmottakere etablerer seg gradvis som betydelige givere. Kina seiler opp som en viktig samarbeidspartner for mange utviklingsland, særlig på det afrikanske kontinentet. De praktiserer en utviklingspolitikk styrt av økonomiske motiver og økende behov for råvarer. I motsetning til tradisjonelle bistandsaktører tilbyr Kina økonomisk samhandel som i mindre grad bindes opp mot politiske forhold eller betingelser. Dette kan være positivt i den grad det investeres i infrastruktur og prosjekter som utviklingslandene kan dra nytte av. Samtidig har Kina høstet kritikk for å ignorere menneskerettighetsbrudd og drive til dels uansvarlig lånevirksomhet til ikke-fungerende og allerede gjeldstyngede stater.

et langvarig arbeid har båret frukter. Hivsmittede og aidssyke er ikke lenger en så stigmatisert gruppe i det nordlige thailand. I Mai Sai går hivpositive og –negative side om side i feiringen av den thailandske kong Bhumibols 60-årsdag.

Foto: Marianne Preus Jocobsen/K

irkens Nødhjelp


- positive utviklingstrenderDet NytteR2

2.3 Færre kriger Fred og respekt for grunnleggende menneskerettigheter er en forutsetning for utvikling. Samtidig er utvikling en forutsetning for varig og stabil fred og et sterkt menneskerettsvern. I lys av dette er det oppmuntrende å registrere en merkbar nedgang i antall væpnede konflikter, både mellom stater og internt i stater. I dag er mennesker i rundt tretti land rammet av krig. Dagens væpnede konflikter krever dessuten færre liv enn tidligere. Denne statistikken må ses i sammenheng med opptrapping av det internasjonale fredsarbeidet, koordinert av blant andre FN. Konfliktløsende og fredsbevarende initiativer nytter.

For at en konflikt skal falle inn under definisjonen krig, er det flere vilkår som må oppfylles. Det fører til at endel væpnede konflikter ikke faller inn under statistikken over kriger, men de rammer likevel et betydelig antall mennesker. Det er fortsatt altfor mange som lever i daglig frykt og usikkerhet forårsaket av vold og konflikt. Dette understreker viktigheten av å drive langvarig og bærekraftig fredsarbeid.

2.4 Bistand gir resultaterBistand vil aldri være hovedmotoren for økonomisk vekst eller global fattigdomsreduksjon. Bistand utgjør en liten andel av de totale ressursstrømmene til utviklingsland, men dersom bistanden brukes riktig vil den bidra positivt til fattigdomsreduksjon. Med sine begrensede ressurser har bistanden gitt mange og gode resultater, både for enkeltmennesker, lokalsamfunn og nasjoner.

Bistand har i økende grad blitt brukt til å styrke det sivile samfunn i utviklingsland. I land hvor det politiske rommet er begrenset, er det avgjørende at nasjonale myndigheter ansvarliggjøres overfor sine egne innbyggere når det gjelder å øke tilgangen til ressurser og grunnleggende tjenester som vann, helse og utdanning. Slik bistand gir fattige og marginaliserte kvinner og menn en viktig innføring i hvordan et deltakende demokrati kan fungere. Gjennom bistand har innbyggerne i Bangladesh i økende grad tatt del i utformingen av lokal styring og ansvarliggjort myndighetene. På et regionalt nivå har det sivile samfunn mobilisert brede nettverk i det sørlige og østlige Afrika for å påvirke innholdet i handelsliberaliserende avtaler som vil ha en negativ effekt på utviklingen i mange av disse landene. I Brasil har et sterkt sivilt samfunn spilt, og fortsetter å spille, en viktig rolle i demokratiseringen av landet. De sosiale bevegelsene, den økumeniske bevegelsen og de frivillige sosiale organisasjonene har alle viktige roller i arbeidet for økt deltakelse i kampen for menneskerettighetene og i arbeidet for fattigdomsbekjempelse. Innsatsen til disse aktørene har ført til positive endringer av lovverket, økt fokus på rettighetene til ekskluderte grupper og utviklet innovative løsninger på for eksempel vannforsyning i tørre områder. Religiøse aktører er viktige medspillere i forvaltningen av bistanden. tro og religion spiller sentrale roller i de fleste samfunn. Religiøse verdier og tradisjoner er avgjørende for hvordan samfunn organiseres, og religiøse ledere besitter makt til å forme menneskers holdninger, meninger og atferd. trossamfunn har ofte bred erfaring både med formidling av grunnleggende tjenester og med myndiggjøring av de fattige.

I Afrika sør for Sahara har religiøse nettverk spilt en avgjørende rolle i formidlingen av helsetjenester og omsorg for syke mennesker. Religiøse institusjoner har som regel en bred folkelig legitimitet og er i mange tilfeller blant de mest effektive informasjonskanalene til og fra befolkningen. Dette har vært sentralt i håndteringen av for eksempel hiv- og aidskrisen i Afrika.

Dugnadsgjengen i Utooni øst i Kenya har bygget over 300 sanddammer som gir lokalsamfunnet vann i ekstreme tørkeperioder. Arbeidet støttes av Kirkens Nødhjelp gjennom en lokal partner.

Foto: Hege O

pseth/Kirkens N

ødhjelp

Vi har de siste to tiårene vært vitne til en enorm økonomisk utvikling i deler av verden

9

Nomadestammer i Kenya måtte våren 2006 flykte inn til landsbyene på grunn av mat- og vannmangel som følge av klimaendringene. Sarura Burale (bildet) var en av dem. Familien hennes mistet nesten alt de eide av geiter og kameler.

Foto: Hege O

pseth/Kirkens N

ødhjelp

Handel, eksport og næringsutvikling er avgjørende for utvikling og økonomisk vekst. Global økonomisk rettferdighet handler om hvordan vi kan fordele ressursene bedre for å oppnå de øvrige tusenårsmålene. De rike landene har et ansvar for å gi mer bistand, lette gjeldsbyrden og utvikle bedre handelsregler.

Handel og investeringer bremses av interne forhold som dårlig styresett, svak infrastruktur og mangel på utdannet arbeidskraft og lokale markeder. Minst like alvorlig er imidlertid konsekvensene av internasjonale rammebetingelser som favoriserer de rike landene og fører til ressurslekkasjer fra utviklingsland. Utvikling er ikke mulig så lenge fattige land tappes for ressurser i et omfang som langt overgår det de

mottar i form av bistand, investeringer og eksportinntekter.

til nå er gevinsten ved den globale økonomiske veksten blitt fordelt ulikt både innenfor og mellom land og regioner. Mens India og Kina har løftet mangfoldige millioner ut av fattigdom, har mange utviklingsland, særlig i Afrika, blitt marginalisert. Det eksisterer heller ingen automatikk i at økonomisk vekst skal komme fattige og marginaliserte grupper til gode. Mange mellominntektsland, for eksempel India og Filippinene, har mange svært fattige mennesker. For at økonomisk vekst skal ha ønsket effekt, kreves en bevisst fordelingspolitikk rettet mot de fattige3. Dette krever blant annet at det skapes jobber og næringsvirksomhet der de fattige deltar og har tilgang.


tRUSLeR MOt GLOBAL øKONOMISK RettFeRDIGHet 3

3.1 Hindre mot effektiv bistanden sentral betingelse for en vellykket utviklingspolitikk er at utviklingslandene oppnår eierskap til ressursene som er til rådighet, inkludert bistanden. Feilslåtte bistandsprosjekter og korrupsjon reduserer effekten av bistand og den folkelige støtten til denne. Bistanden er også kritisert for å skape en fordreid ansvarlighet hos mottakerlandene som retter seg mer i favør av bistandsgiverne enn egen befolkning og eget parlament. God bistand innebærer derfor at fattige og sårbare statsborgere aktivt får medbestemmelse i hvordan internasjonal bistand brukes i eget samfunn. Sivilt samfunn og folkevalgte må få bedre innsyn i hvilke bistandsmidler landet får, hvilke betingelser som følger disse og hvordan myndighetene disponerer midlene. Kirkens Nødhjelps erfaring er at religiøse aktører med basis i moralsk legitimitet og sterk grasrotforankring kan gi viktige bidrag i denne sammenheng.

Politiske ledere må ansvarliggjøres av sine egne borgere. Dette er en utfordring i land som er preget av dårlig styresett og svake sivilsamfunn, der institusjoner som rettsvesen og politi ikke fungerer og menneskerettighetene i liten grad etterleves. I ikke-fungerende stater og stater med svake offentlige institusjoner er det viktig at bistanden i hovedsak kanaliseres gjennom sosiale bevegelser som arbeider for demokrati, menneskerettigheter, likestilling og en bærekraftig ressursforvaltning. Bred folkelig deltakelse og legitimitet er forutsetninger for vellykket bistandsarbeid. Den sterke fattigdomsorienteringen i norsk bistand synes i stor grad å rette seg mot de fattigste landene, og har ikke sterkt nok fokus på fattige mennesker i mellominntektsland. Disse landene kan med en relativt liten økning i skattetrykket løfte alle sine fattige ut av fattigdom.

Bistanden har i stor grad vært preget av donorlandenes geopolitiske og kommersielle interesser, og har ikke hatt fattigdomsbekjempelse som viktigste mål. Fortsatt gis opptil 50 prosent av dagens bistand som teknisk assistanse i form av lønn til dyre internasjonale konsulenter. Dette har ikke særlig langvarig effekt når det gjelder å bygge opp lokal teknisk kapasitet eller nasjonale institusjoner. Mye av dagens bistand gis fortsatt etter politiske «fanesaker» som kan endre seg fra år til år. Dette betyr at nasjonale myndigheter i fattige land har liten mulighet til å gjennomføre egne nasjonale utviklingsplaner over tid.

Feilslåtte betingelser knyttet til bistanden de siste tiårene har i stor grad undergravet mulighetene for utvikling i mange av våre samarbeidsland. Norge har til en viss grad tatt et oppgjør med betingelser knyttet til økonomisk politikk i tilfeller der det er uklart om disse betingelsene bidrar til fattigdomsbekjempelse. Samtidig virker det som om norsk bistand i liten grad gjøres avhengig av om mottakerlandene fører en konkret politikk i tråd med universelle verdier som menneskerettigheter, åpenhet i forvaltningen og rom for sivilsamfunn og fri presse.

Over 50 prosent av verdens befolkning lever i urbane områder, og den urbane fattigdommen øker. Dette er grupper som er enda mer sårbare enn fattige i rurale områder, og det krever nye former bistand og utvikling. Mangel på arbeidsplasser, matvaresikkerhet og verdige boforhold for disse menneskene representerer enorme utfordringer for bistanden.

Klimaendringene har ført til at antall naturkatastrofer øker. Som en konsekvens av dette anslås det at antallet internt fordrevne (IDPs) kan øke fra 25 millioner i dag til 200 millioner i løpet av et par tiår. For å motvirke denne utviklingen er det viktig å bidra til forebygging av katastrofer i de rammede områdene. Flere naturkatastrofer vil også føre til større belastning av det internasjonale nødhjelpssystemet. Det vil bli stilt høyere krav til beredskap, kompetanse og koordinering i katastrofesituasjoner.

11

God bistand innebærer (…) at fattige og sårbare statsborgere aktivt får medbestemmelse i hvordan internasjonal bistand brukes i eget samfunn

3.2 Uansvarlig utlånspolitikk og internasjonale finansinstitusjonerikke-bærekraftig gjeld. Kombinasjonen av stor innenlandsk gjeld, uansvarlige låneopptak og store svingninger i eksportinntekter og valutakurser bidrar til dette. Finanskrisen kan forsterke denne negative utviklingen.

Store deler av gjelden fattige land betjener stammer fra lån til udemokratiske regimer og uansvarlige prosjekter, eller lån gitt på uforsvarlige betingelser. Den internasjonale gjeldslettebevegelsen har lenge argumentert for at slik gjeld bør defineres som illegitim.

Det er behov for forpliktende kriterier for ansvarlig långivning

til tross for flere internasjonale gjeldsletteinitiativer, bruker utviklingslandene til sammen mer enn 100 millioner dollar daglig på gjeldsbetjening. Det betyr at for hver dollar som gis i bistand, går fem dollar tilbake i form av gjeldsbetjening.

Verdensbanken og IMFs gjeldsletteinitativ Heavily Indebted Poor Countries (HIPC) og Multilateral Debt Relief Initiative (MDRI) har bidratt med gjeldslette til de 24 fattigste og mest forgjeldede landene. Allikevel gjenstår mange land, herunder flere post-konfliktland og mellominntektsland, med betydelige gjeldsbyrder. Samtidig står flere av landene som allerede har fått gjeldslette i fare for å opparbeide seg ny,

Mer og bedre bistandKirkens Nødhjelp mener at:•Norge må sikre en helhetlig utviklingspolitikk som ser

bistand i sammenheng med andre deler av norsk politikk, med den hensikt å påvirke utviklingen i fattige land.

•Norge må øke sitt samlede bistandsvolum til to prosent av BNI innen 2015, der den første prosenten prioriteres til allerede inngåtte forpliktelser i kampen for FNs tusenårsmål og den andre til arbeidet med globale fellesgoder, herunder kampen mot klimaendringer. Bistand kanalisert gjennom sivilt samfunn bør økes.

Norges bistand bør brukes til å:• styrke den delen av sivilsamfunnet i mellominntektsland

som driver med påvirkningsarbeid for å ivareta rettighetene til marginaliserte grupper.

• utvikle sterkere kapasitet hos det sivile samfunn i mottakerlandene og demokratiske strukturer til å overvåke bruken av bistandspenger og andre offentlige midler.

• sikre kvinner beskyttelse og deltakelse i alle utviklingsprosesser på lik linje med menn.

• sikre urfolks rettigheter i nasjonale og internasjonale utviklingsprosesser.

• skape arbeidsplasser i utviklingsland, spesielt for de fattigste i urbane områder. Det bør blant annet gjøres ved å styrke arbeidet med mikrofinans, med et spesielt fokus på synergipotensialet mellom sosialt entreprenørskap og sosial mobilisering på grasrota.

For å øke kvaliteten på internasjonal bistand bør Norge: • arbeide for å sikre flere aktører i mottakerlandene

innsyn i bistanden og bruken av denne. Norge bør kreve at prioriteringene som gjøres gjeldende i bruken av bistandsmidler må settes av parlamentet, og at de gjøres til gjenstand for offentlig debatt.

• arbeide for å skape en internasjonal enighet om demokratisk eierskap i bistanden. Norge må sørge for klare og gjensidig forpliktende samarbeidsavtaler mellom givere og myndigheter i mottakerland.

• stille betingelser til bistandsmottakere knyttet til etablerte målsettinger i utviklingspolitikken: respekt for menneskerettigheter, pressefrihet, handlingsrom for sivilsamfunnet, åpenhet i budsjett- og strukturpolitikken.

• stå fast på at finansiering av globale fellesgoder ikke inkluderes i OeCD-DACs kriterier for hva som kan registreres som offisiell bistand.

• arbeide for at matvarehjelp ikke inneholder genmodifiserte produkter og så langt som mulig skaffes til veie på lokale eller regionale markeder.

• legge til rette for økt beredskapskapasitet og kompetanse om katastrofehjelp i norske og internasjonale bistandsorganisasjoner.

• opprette en rammeavtaleordning for katastrofehjelp som sikrer forutsigbare rammevilkår for de profesjonelle nødhjelpsorganisasjonene.


3

uavhengige evalueringskontor (IeO), for å fortsatt stille for mange og for strenge betingelser i mange fattige land som har redusert myndighetenes egen evne til å bekjempe fattigdom og fremme utvikling. evalueringskontoret har også stilt spørsmål ved institusjonens rolle i lavinntektsland4.

På tross av at Verdensbanken har fokusert mer på fattigdomsbekjempelse og godt styresett, har flere rapporter vist at krav om privatisering av offentlige tjenester, liberalisering av handelsreguleringer og kutt i subsidier fortsatt forekommer. I mange ressursrike utviklingsland har Verdensbankens betingelser om lavt skattenivå ført til manglende inntekter fra utvinningsindustrien5.

Både Verdensbanken og IMF har vist liten evne til å redusere antall betingelser. Dette har ført til at myndighetene i mange fattige land i liten grad ansvarliggjøres overfor egen befolkning. Folkevalgtes innflytelse på PRSene har ofte vært svært begrenset6.

og en uavhengig, internasjonal mekanisme som kan vurdere gjeldens bærekraft og legitimitet. Uten slike kriterier vil det være vanskelig å løse dagens gjeldskrise og hindre at det opparbeides ubetalbar og illegitim gjeld i fremtiden.

De internasjonale finansinstitusjonene, herunder Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), har stor innflytelse gjennom betingelsene de stiller for lån, bistand og gjeldslette. Samtidig er institusjonenes vurdering av fattige lands økonomiske politikk ofte avgjørende for deres mulighet til å tiltrekke seg annen finansiering.

Betingelsene som stilles og rådene som gis har utviklet seg over tid. I de nåværende Poverty Reduction Strategies (PRS) vektlegges fattigdomsbekjempelse og deltakelse fra sivilt samfunn mer enn i de tradisjonelle strukturtilpasningsprogrammene man så på 80- og 90-tallet.

til tross for dette har IMF blitt kritisert, også av sitt eget

November 2008: Kirkens Nødhjelp, Changemaker og SLUG leverer 11 392 underskrifter til miljø- og utviklingsminister erik Solheim utenfor miljøverndepartementet. Organisasjonene utfordret Solheim til å «knuse gjeldsregningen til utviklingslandene» med slegge.

Foto: Jens Aas-Hansen/K

irkens Nødhjelp

13

Ansvarlige utlån og demokratiske finansinstitusjonerKirkens Nødhjelp mener at:•Norge må spille en ledende rolle i det internasjonale

arbeidet for å slette gjeld og for å sette illegitim gjeld og ansvarlig långivning på dagsorden. Norge må arbeide aktivt for at det etableres en uavhengig internasjonal mekanisme som kan vurdere, og eventuelt slette, illegitim og ubetalbar gjeld.

•Norge må etablere rutiner som sikrer at fremtidig norsk långivning er ansvarlig og ikke bidrar til ny illegitim gjeld. Samtidig må Norge aktivt arbeide for at det etableres forpliktende regler for ansvarlig långivning internasjonalt.

•Norsk støtte til IMF og Verdensbanken bør betinges av en reell reduksjon - og på sikt fjerning - av betingelser knyttet til lån, bistand og gjeldsslette som går utover normale

kontraktsvilkår, krav om åpenhet om bruk av ressurser og respekt for menneskerettighetene og andre internasjonale konvensjoner.

•Norge må ha en kritisk gjennomgang av sin politikk overfor IMF som legger utviklingspolitiske målsettinger og tusenårsmålene til grunn. IMFs rolle i utviklingsland bør reduseres, og virksomheten bør konsentreres om institusjonens opprinnelige mandat, som er overvåking av økonomien i medlemslandene. Sekretariatsfunksjonen for norsk IMF-politikk bør flyttes fra Norges Bank til Finansdepartementet, som har det politiske ansvaret. Det bør også legges opp til en sterkere samkjøring med Utenriksdepartementet.

Hender holder ferske kaffebønner. Kaffearbeiderne i Kenya jobber under uverdige forhold. Kaffeprisen har sunket dramatisk de siste årene pga. overproduksjon på verdensmarkedet. Flere av kaffearbeiderne i Kenya har ikke fått lønn på flere år, og lever i stor fattigdom.

Foto: Olav A.Saltbones/K

irkens Nødhjelp


3

3.3 Urettferdige handelsbetingelserUrettferdigheten i handelssystemet er spesielt påtakelig i handelen med jordbruksvarer. Fattige land er blitt utkonkurrert til tross for at de produserer varer billigere enn rike land. Rike lands handelsvridende subsidiering av eget jordbruk har ført til overproduksjon av matprodukter som er blitt dumpet på verdensmarkedet og solgt for halvparten av den reelle produksjonskostnaden. Dermed har prisene blitt kunstig lave. Dette har ført til at mange fattige land har bygget ned egen jordbrukssektor, utallige fattige mennesker har mistet sitt levebrød, og det har blitt en betydelig underproduksjon av mat til verdens stadig voksende befolkning. Dette har medført en global knapphet på mat og en dramatisk økning i matvareprisene. Sammen med faktorer som klimaendringer og endrede økonomiske forhold har dette ført til en global matvarekrise.

Høye mat- og råvarepriser burde samtidig tilsi økte inntekter for utviklingslandene. Men på grunn av svake skatteregimer og sjenerøse kontrakter er gevinsten liten. Dersom de økonomiske strukturene endres, har mange land et enormt potensial til å skaffe seg et handlingsrom for fremtidig diversifisering og til å bygge opp en rekke nøkkelsektorer for å øke sine inntekter. På sikt kan vi håpe at høye priser på verdensmarkedet vil sette fart på jordbruksproduksjonen og øke matvaresikkerheten i utviklingslandene. en velfungerende landbrukssektor er av enorm betydning i utviklingsland der flertallet av befolkningen bor på landsbygda og er avhengig av inntekter fra jordbruk.

Handel og eksport har vist seg å være blant de viktigste drivkreftene bak varig økonomisk vekst. Handel er sentralt for at utviklingsland skal få inntekter, produksjonsvekst og arbeidsplasser. Afrikanske markeder er små, preget av lave husholdsinntekter og liten kjøpekraft. Det gjør eksport viktig som kilde til vekst over tid. eksport avhenger imidlertid av rammebetingelsene i det globale handelsregimet, forstått som Verdens Handelsorganisjon (WtO) og ulike bilaterale handelsavtaler. WtO har hittil tatt lite hensyn til utviklingslandenes spesielle utfordringer.

Multilaterale avtaler fører i prinsippet til mer åpenhet og forutsigbarhet enn bilaterale avtaler. Likevel har WtO-avtalen en lang rekke svakheter og mangler når det gjelder demokratiske prinsipper og rettferdighet. Spesielt landbruksavtalen (GAtt) og avtalen for intellektuelle eiendomsrettigheter (tRIPS) er urettferdig balansert til fordel for den rike delen av verden. Beskyttelse av intellektuelle eiendomsrettigheter, spesielt patenter på medisiner og såfrø, har vist seg å virke monopoliserende og ekskluderende heller enn handelsfremmende og forbrukervennlig. tRIPS-avtalen fører til at fattige bønder og urfolk hindres i fri benyttelse av tradisjonelt viktige medisinske og næringsrike planter. Videre reflekterer avtalene om å bygge ned handelshindringer innen industrivarer (NAMA) og tjenester (GAtS) i stor grad rike lands ønske om å åpne markeder i sør.

Dersom handel skal kunne være et middel for vekst og utvikling, må de fattige gis vesentlig større muligheter på det globale markedet. 40 prosent av verdens befolkning bor i de fattigste landene, men disse landene deltar kun i tre prosent av verdenshandelen. Det globale markedet der industrilandene fritt kan selge sine varer er i stor grad lukket for utviklingslandene. tollbarrierer og ikke-monetære handelshindringer bidrar til lave eksportinntekter, og gir begrenset politisk handlingsrom til å diversifisere økonomien og satse på videreforedling av produkter. Utviklingslandene er fanget i en lite lønnsom råvareprodusentfelle der de produserer og eksporterer billige råvarer, men må importere dyre ferdigvarer.

15

dersom handel skal kunne være et middel for vekst og utvikling, må de fattige gis vesentlig større muligheter på det globale markedet

Nairobi, Kenya 2007: Demonstranter organisert av Kirkens Nødhjelp og andre organisasjoner protesterer mot eUs dumping av billige varer i Afrika.

Foto: Isaiah Kipyegon t./K

irkens Nødhjelp


3

3.4 Uansvarlige markedsaktørerUtviklingsland tappes for ressurser av internasjonale selskaper som opererer i landene. Måten næringslivet opererer på, og rammeverket det opererer i, påvirker i hvilken grad investeringer bygger opp under eller motvirker en bærekraftig og rettferdig utvikling. Svake lovverk og mangelfull implementering blir utnyttet av uansvarlige markedsaktører for å sikre størst mulig overskudd på bekostning av menneskerettigheter, miljø og nasjonale fellesinteresser.

Noe av det viktigste bedriftene kan gjøre er å sikre at nasjonal lovgivning i vertslandet faktisk blir overholdt i egen virksomhet så vel som i verdikjeden. Det fordrer vilje, kunnskap og systemer for kontroll og oppfølging. Der hvor nasjonalt lovverk er svakt, har bedriftene et selvstendig ansvar for å ikke utnytte dette. tvert imot har de ansvar

for å etterstrebe en forretningspraksis som er i tråd med internasjonalt anerkjente standarder og prinsipper. Mange fattige land er preget av svak implementering av eget lovverk og stor arbeidsløshet, noe som i praksis gir utenlandske bedrifter stort handlingsrom. Dermed får markedsaktørene et stort selvstendig ansvar i å påse at grunnleggende rettigheter blir ivaretatt.

Fra næringslivshold blir det ofte hevdet at samfunnsansvar handler om frivillige initiativer som går utover det loven krever. Frivillighet er imidlertid ikke tilstrekkelig i en virkelighet der det allerede er problematisk å få bedriftene til å følge nasjonal lovgivning og internasjonale konvensjoner. Det er nødvendig å få på plass et system som åpner for direkte sanksjoner overfor bedrifter som beviselig driver virksomheten på en måte som er i direkte strid med

Rettferdig handelKirkens Nødhjelp mener at:•Norge må arbeide for at internasjonal handel blir regulert

av et rettferdig, demokratisk, bindende og sanksjonerende multilateralt regime. Dette inkluderer WtO, FNs matvareorganisasjon (FAO) og FNs regime for handel, investeringer og utvikling (UNCtAD). Norge bør videre støtte utviklingen av regionale handelsavtaler i sør som fremmer lokal og regional handel. Norge må også arbeide for å sikre at kvinner, urfolks- og minoritetsgrupper får adgang til å delta i internasjonale forhandlinger.

•Norske myndigheter må støtte fattige lands krav om muligheten til å beskytte egen industri-, jordbruks- og fiskerisektor i en fase hvor disse utvikles for å tåle konkurransen i det internasjonale markedet.

•Norge bør arbeide for retten til mat ved å fremme FAOs retningslinjer som standard for nasjonalt og internasjonalt landbruk, herunder produksjon av biodrivstoff.

•Norge bør være et internasjonalt foregangsland ved å øke importen fra utviklingsland slik at disse landene får større utbytte av handel generelt og økning i matvareprisene spesielt. Derfor bør Norge legge om subsidieregimet slik at vi kan gå inn for å fase ut alle indirekte eksportsubsidier i WtO/GAtt. Norge bør også motsette seg en fredsklausul

som betyr utsettelse av subsidiereduksjon i WtO/GAtt, samt bygge mer ned på egne tollbarrierer for mellominntektsland, og sikre at utviklingsland ikke utsettes for tolleskalering på bearbeidede varer.

•Norge må jobbe for at verken tRIPS-avtalen eller bilaterale avtaler (tRIPS pluss) skal ramme fattige lands tilgang til livsviktig teknologi og kunnskap eller frarøve urfolk eierskapet til tradisjonell kunnskap. Norge må sikre fattige land muligheten til å ta i bruk tRIPS-avtalens fleksibilitet til å selge kopimedisin og til å bytte og selge såfrø mellom bønder. Dette vil presse ned prisene på patenterte produkter. Videre må tRIPS-avtalen sikre fattige bønder og urfolk at selskaper ikke driver biopiratvirksomhet.

•Norge må arbeide for at grunnleggende tjenester som vann, sanitær, utdanning og helse i fattige land holdes utenfor WtOs tjenesteavtale (GAtS). Norge bør også støtte fattige land som ønsker å trekke tilbake forpliktelser de har inngått under GAtS-avtalen.

• Norge bør arbeide for at WtO-avtalen støtter sentrale arbeidsrettigheter uten at dette hindrer velstandsoverføring fra nord til sør gjennom internasjonal handel.

17

Finansminister Kristin Halvorsen i dialog med (f.v) Atle Sommerfeldt og Gunstein Instefjord fra Kirkens Nødhjelp. Halvorsen ba om møte med Kirkens Nødhjelp etter avsløringene rundt gruveindustrien i tanzania. Gruveselskapene i tanzania har vært involvert i grove menneskerettighetsbrudd, tvangsflytting, alvorlige miljøødeleggelser og manglende betaling av skatt. Flere titalls småskala gruvearbeidere ble dessuten levende begravd da sjaktene deres ble fylt igjen på slutten av 1990-tallet. Statens Pensjonsfond - Utland var på tidspunktet bildet ble tatt investert i de involverte selskapene Barrick Gold og Anglo Gold Ashanti. Barrick ble ekskludert fra fondet 30. januar 2009.


irkens Nødhjelp

internasjonalt anerkjente konvensjoner. Dette må gjelde selv om vertslandets myndigheter ikke i tilstrekkelig grad ivaretar egne innbyggeres interesser, noe som tilsier at norske selskaper må kunne sanksjoneres av norske myndigheter i særlig alvorlige tilfeller.

Offentlige virksomheter er samlet sett den største konsument i Norge og har betydelig innkjøpsmakt. etiske innkjøp handler om å integrere etiske kriterier i anskaffelsespolitikken, for på den måten å unngå at uetisk forretningsdrift kan bli et konkurransefortrinn gjennom lavere priser. en innføring av etiske retningslinjer for innkjøp i all norsk offentlig virksomhet vil være et klart politisk signal og et betydelig bidrag til at etiske hensyn blir en integrert del av vanlig forretningspraksis.

Norge bærer et spesielt ansvar for å overholde etiske retningslinjer knyttet til investeringer i utlandet. Statens

pensjonsfond - Utland (SPU) er med sine investeringer i over 7 900 internasjonale selskaper7 blant de aller største institusjonelle investorene globalt. I tillegg ligger SPUs etiske vurderinger til grunn for et større antall fonds investeringspolitikk. Dette gir den norske stat ikke bare et stort ansvar, men også en mulighet til å medvirke til at investeringer bidrar i kampen mot fattigdom. De viktigste etiske virkemidlene i SPUs arbeid har så langt vært uttrekk og aktivt eierskap, der særlig etikkrådets tilrådinger om uttrekk fra selskaper på etisk grunnlag har vakt stor interesse. Aktivt eierskap er mer krevende, og det har så langt vært manglende klarhet i definerte mål for arbeidet, som vist i evalueringen i forkant av revisjonen av de etiske retningslinjene. Vi ser en fare for at de som blir skadelidende av uakseptabel virksomhet kan bli glemt ved uttrekk, noe som understreker viktigheten av også å inkludere dette aspektet i arbeidet med etisk forsvarlige investeringer.


3

Bedrifters samfunnsansvarKirkens Nødhjelp mener at: •Norske selskaper må aktivt forplikte seg til å

arbeide for at menneskerettighetene, inkludert ILOs kjernekonvensjoner, blir overholdt både i egen virksomhet og i leverandørkjeden. De må samtidig sikre etterlevelse av nasjonal lovgivning i hele verdikjeden.

•Norske myndigheter må, gjennom anerkjente mekanismer for god selskapsstyring, bruke sin eiermakt til å sikre at de aktuelle bedriftene på en tydelig og etterprøvbar måte er aktive pådrivere for at internasjonale konvensjoner, som menneskerettighetene, arbeiderrettighetene og miljøkonvensjonen, blir respektert i hele verdikjeden.

•Norge må innføre rapporteringsplikt på miljømessige, sosiale og etiske indikatorer for alle norske selskaper samt alle selskaper som er registrert på Oslo Børs. Norge må

også arbeide for innføring av en tilsvarende standard på internasjonalt nivå.

•Norge må innføre pliktig rapportering på land-for-land-nivå for alle norske selskaper, inkludert selskaper med statlige eierandeler. Norge må også arbeide for å styrke kapasiteten og kompetansen på bekjemping av skjult og urimelig internprising.

•Norske myndigheter må innføre etiske retningslinjer i offentlige innkjøp, og arbeide for at dette blir akseptert som en integrert del av vurderingskriteriene i offentlige anskaffelser innenfor eøS-området.

•Norge må etablere en ombudsordning som kan vurdere hvordan selskaper med tilknytning til Norge forholder seg til etablerte nasjonale og internasjonale standarder.

Ansvarlige investeringerKirkens Nødhjelp mener at:•Norge må vise større åpenhet i myndighetenes arbeid

med aktivt eierskap og mulig uttrekk knyttet til den norske stats investeringer. Dersom Norge velger å fortsette et aktivt eierskap etter at det er påvist etiske brudd, må det dokumenteres at disse bruddene vil bli rettet opp og at skadelidende vil bli kompensert.

• Statens pensjonsfond - Utland må stille eksplisitte krav til alle selskaper i porteføljen når det gjelder åpenhet om selskapsstruktur, skatteinnbetalinger og eierforhold, samt regnskapsrapportering på land-for-land-nivå.

•Norske myndigheter må utvikle klare mekanismer som ivaretar menneskers og naturens interesser

ved uakseptabel fremferd fra virksomheter i investeringsporteføljen. Ved uttrekk må det etableres et system som sikrer interessene til de skadelidende etter uakseptabel framferd fra selskap hvor den norske stat har hatt eierinteresser.

•Den totale investeringsrammen for norske offentlige midler må gjenspeile en klar prioritering av utvikling av fornybar og miljøvennlig energi.

•Norge må bygge opp et fond tilsvarende én prosent av Statens pensjonsfond - Utland for investeringer i lavinntektsland, med spesielt fokus på Afrika og de minst utviklede landene.

19

der hvor nasjonalt lovverk er svakt, har bedriftene et selvstendig ansvar for å ikke utnytte dette

Nasjonal ressursmobiliseringKirkens Nødhjelp mener at:•Norske myndigheter må i fattige land aktivt jobbe for

tiltak som styrker myndigheters evne og kompetanse til å mobilisere og håndtere ressurser nasjonalt.

•Norske myndigheter må, både bilateralt og i internasjonale fora, arbeide for at det ikke legges hindringer for nasjonale prosesser som tar sikte på å oppnå en mer rettferdig fordeling i samfunnet, herunder endring til mer rettferdige skattesystemer.

•Norge må etablere et initiativ etter modell fra Olje for Utvikling-programmet som gir støtte til forvaltning av andre ikke-fornybare naturressurser.

•Norge må jobbe for at ILO-konvensjon 169 i større grad

implementeres i landene som har ratifisert den. Spesielt gjelder dette artikkel 15.2 om urfolks rett til å bli hørt gjennom konsultasjoner forut for enhver utnyttelse av naturressurser i deres landområder.

•Norge må støtte tiltak som styrker utviklingslandenes kapasitet til å ta ledelsen i egen utviklingspolitikk og til å mobilisere nasjonale ressurser i form av skatter og avgifter for å bekjempe fattigdom.

•Norge må jobbe aktivt for å få på plass en sporingsmekanisme for mineraler og naturressurser, slik at selskap og forbrukere kan være sikre på at ressursene ikke bidrar til konflikt eller miljøødeleggelse, og at det er betalt skatt på utvinningen av ressursene.

3.5 Ressursforbannelse Store forekomster av verdifulle råvarer som olje, gass eller mineraler burde bety gode kår for vekst og fattigdomsreduksjon. I stedet har de som oftest vist seg å være en forbannelse for befolkningen i fattige land. Utviklingsland med store inntekter fra denne typen ikke-fornybare ressurser er usedvanlig utsatt for væpnet konflikt, og opplever store utfordringer med å skape et demokratisk styresett. Svært lite av de enorme inntektene kommer befolkningen til gode. Årsakene til dette paradokset er sammensatte, men viktige faktorer er korrupte lokale eliter, svak og lukket offentlig administrasjon, og asymmetriske maktforhold mellom internasjonale utvinningsselskaper og nasjonale regjeringer. Resultatet er svake skatteregimer og ufordelaktige kontrakter. Betingelsene i kontraktene låses ofte gjennom klausuler i kontraktene og bilaterale investeringsavtaler. Dette gjør det vanskelig for utviklingsland å søke bedre betingelser senere.

Store råvareinntekter fører også ofte til maktkamp mellom ulike grupperinger som ønsker tilgang til inntektene gjennom det politiske systemet. I ytterste konsekvens kan uro knyttet til kontrollen over råvarene føre til væpnet konflikt eller borgerkrig. eksportinntektene bidrar til å finansiere en fortsettelse av konfliktene.

Lave skatteinntekter er en dobbel tragedie ettersom man trekker på landets sparekonto, som er en ikke-fornybar ressurs. Utvinning har ofte store konsekvenser for lokalsamfunn og miljø. Da er det helt avgjørende at staten og befolkningen sitter igjen med så mye av inntektene som mulig, både gjennom skatt og utvikling. For å sikre at ressurser forvaltes til felles beste må det være åpenhet rundt skatteinntekter og innsyn i regnskap. Vi viser ellers til diskusjonen om internasjonal finans og skatteparadiser i kapittel 6.2 Manglende global styring.

I mange land har store utviklingsprosjekter som gruvedrift, bygging av vannkraftverk og legging av olje- og gassledninger ført til store miljøødeleggelser. Dette har også forårsaket alvorlige følger for urfolk og deres rett til opprinnelige landområder, kultur og næringsgrunnlag.

Å støtte opp om sivilsamfunn, åpenhet og demokratiske prosesser er avgjørende for at naturressurser skal bli en velsignelse - ikke en forbannelse.


3

Foto: Kirkens N

ødhjelp

Fra et av gruveområdene i tanzania høsten 2007: Religiøse ledere er på besøk og hører på landsbyboernes problemer med gruveselskapet: miljøødeleggelser, overgrep og små eller manglende erstatninger for ulykker. På bildet: erkebiskop i den anglikanske kirken i tanzania Dr.Valentino Mokiwa og den muslimske lederen Sheikh Salum Feregi fra Mwanza.

21

Å støtte opp om sivilsamfunn, åpenhet og demokratiske prosesser er avgjørende for at naturressurser skal bli en velsignelse - ikke en forbannelse

4.1 Krig og konfliktKrig, terror og vold hindrer utvikling og er alvorlige trusler for menneskers sikkerhet og grunnleggende rettigheter. Kamp om ressurser, etniske konflikter, politisk undertrykkelse, maktkonsentrasjon, og spenning mellom sentrum og periferi er forhold som bygger opp under dagens voldelige konflikter.

Moderne konflikter rammer sivilbefolkningen, kvinner, barn og eldre ekstremt hardt. De aller fattigste er mest utsatt for krigens ødeleggende virkninger. Dette er særlig utbredt i ustabile og ikke-fungerende stater, der myndighetene enten ikke evner eller ikke ønsker å beskytte sivilbefolkningen. Her utgjør overgrep fra statsmakten eller sammenstøt mellom ulike grupperinger innenfor staten større trusler mot menneskers og lokalsamfunns sikkerhet enn tradisjonell krigføring mellom stater. I tillegg øker brutale virkemidler som seksuell vold og rekruttering av barnesoldater i utbredelse. Med FNs Sikkerhetsresolusjon 1820 i 2008 anerkjente det internasjonale samfunnet at voldtekt er å anse som et våpen i krig.

en stadig mer direkte kobling mellom rettsoppgjør, overgangsrettferdighet og fredsarbeid gjør seg gjeldende på grunn av krigenes endrede karakter. Spesielt gjelder dette bruk av nye internasjonale mekanismer som Den internasjonale straffedomstolen, som skal sikre rettferdig fred. et moderne sikkerhetsbegrep omfatter derfor ikke bare staters beskyttelse mot andre stater, men også beskyttelse av samfunn, lokalsamfunn og enkeltmennesker.

Rollefordelingen mellom stater, humanitære aktører og private aktører under internasjonale intervensjoner blir beklageligvis stadig mer uklare. Rolleblandingen mellom militære og humanitære aktører representerer en sikkerhetsrisiko for de humanitære mål og reduserer deres mulighet til å bistå sivilt samfunn i konfliktsoner. Den økende bruken av private aktører som sikkerhetsselskaper og leiesoldater i krigsindustrien undergraver folkeretten og menneskerettighetene.

Sudan: AU soldater patruljerer i Labado og Um Seifa - to landsbyer som er totalt ødelagt av krigen i Darfur. Folk beveger seg forsiktig tilbake på grunn av internasjonal tilstedeværelse.

Foto: Hege O

pseth/Kirkens N

ødhjelp22 KIRKenS nødhjeLP // POLITISK PLATTFORM

tRUSLeR MOt MeNNeSKeLIG SIKKeRHet4

4.2 HåndvåpenLett tilgang til håndvåpen og ammunisjon i utviklingsland både forverrer og forlenger konflikter. Det gjør også kriminaliteten mer voldelig. Hver eneste dag er bruken av håndvåpen ansvarlig for over 1.000 menneskers død8. Langt flere opplever lemlestelse, voldtekt og psykiske traumer. De fleste av ofrene bor i utviklingsland, særlig i Afrika og Latin-Amerika. Den overhengende trusselen om våpenbruk gjør det risikabelt å drive skoler, næringsvirksomhet og helsetilbud. Dette undergraver befolkningens håp og mulighet til å satse på sin egen fremtid. Utviklingsland mangler dessuten ofte kapasitet til å håndheve lover, forhindre våpenhandel og tilby hjelp til ofrene. Mange land er ikke i stand til å holde oversikt over hvor mange av deres innbyggere som blir skutt eller hvilke kostnader disse skadene medfører.

Svært få mennesker i den rike del av verden opplever å bli skutt eller truet med håndvåpen. Likevel er det i europa og Nord-Amerika vi finner verdens største produsenter og eksportører av håndvåpen, lette våpen og tilhørende

ammunisjon. Blant disse finner vi den norske stat, som har store direkte og indirekte eierandeler i noen av disse selskapene. Det finnes legitime grunner til at en stat skal kunne eie og bruke våpen, men utallige rapporter viser hvordan våpen produsert i nord selges på uansvarlig vis til ustabile og voldsrammede land i sør. Utilstrekkelig regulerte strømmer av håndvåpen og ammunisjon, spesielt til områder i konflikt eller med høy grad av kriminalitet, gir en direkte forverring av problemene i utviklingsland. Majoriteten av våpnene som benyttes illegalt (drap, vold, overgrep m.m.) er i utgangspunktet produsert og eksportert lovlig, men ender på veien opp som illegale våpen. For å få bukt med illegal handel og bruken av våpen, må også den legale handelen i større grad reguleres gjennom strengere kontrolltiltak og lovgivning. Norge og andre land som produserer våpen har et særlig ansvar for hvor våpnene ender opp. Våpenproduksjon kan kun forsvares hvis kravene til produsenter og eksportkontroll er strenge nok.

Fred, konfliktløsning og sikkerhetKirkens Nødhjelp mener at:•Norge må inkludere sivilsamfunnet og religiøse aktører

som viktige aktører i fredsbygging og konflikthåndtering, og støtte fredsbyggende tiltak i regi av disse sektorene.

•Norske myndigheter må fokusere på kvinners rolle i konfliktforebygging og fredsskaping, og prioritere kvinners deltakelse i fredsinitiativer og -prosesser der Norge er engasjert, i tråd med FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet.

•Norske myndigheter må fortsette arbeidet med å få bukt med straffefrihet for grove overgrep i konflikt. en viktig ledetråd er FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1820 (2008) om seksualisert vold i krig.

• For å beskytte sivile i konfliktsituasjoner må Norge prioritere forebyggende tiltak som bygger på og støtter opp under lokale initiativer og lokalt sivilsamfunn, herunder religiøse aktører.

•Norge må sette søkelyset på betydningen av god ressursforvaltning og en rettferdig fordeling av ressursene for å forebygge krig og konflikt.

•Norske myndigheter må sikre en tydelig rollefordeling mellom militær, sivil og humanitær innsats under intervensjoner fra det internasjonale samfunnet i krisesituasjoner.

• en internasjonal innsats for å beskytte mot overgrep og skape fred må være forankret i FN. Norge må prioritere FN-ledede fredsoperasjoner politisk og økonomisk, samt bidra til andre operasjoner når disse har et klart FN-mandat.

•Norske myndigheter må fastholde et selvstendig grunnlag for utviklingspolitikken. Den kan ikke underordnes rike lands sikkerhetsbehov.

23

et moderne sikkerhetsbegrep omfatter derfor ikke bare staters beskyttelse mot andre stater, men også beskyttelse av samfunn, lokalsamfunn og enkeltmennesker

Bedre kontroll med håndvåpenKirkens Nødhjelps anbefaler:

EksportNorge bør fremme kontroll av - og restriksjoner på - internasjonal handel med håndvåpen, lette våpen og tilhørende ammunisjon gjennom å:• arbeide for en juridisk bindende internasjonal avtale

om våpenhandel (Arms trade treaty) som inkluderer håndvåpen og ammunisjon, og som refererer til menneskerettigheter og utvikling.

• innføre sluttbrukererklæring ved all våpeneksport fra Norge, og arbeide for tilsvarende i NAtO.

• sikre bedre merking og sporing ved handel med håndvåpen, lette våpen og tilhørende ammunisjon, både på

nasjonalt og internasjonalt plan.• sikre at all produksjon og eksport av våpen fra selskaper

med norske statlige eierandeler følger norske normer for våpeneksport.

UtviklingNorge bør integrere tiltak for å redusere og forebygge væpnet vold i sin langsiktige bistandsstrategi gjennom å:• støtte lokale initiativer for våpenkontroll og forebygging.• støtte offentlig helsevesens arbeid for å registrere

håndvåpenvold og hjelpe ofre i utviklingsland.• støtte myndigheters kapasitet til å forebygge våpenhandel

og håndheve lovverk.

«Ingen norske kuler på avveie» var parolen da Kirkens Nødhjelps fasteaksjon startet med politisk aksjon 11.mars 2008. Vinteren og våren 2008 jobbet Changemaker for at Norge skal øke kontrollen over norsk produksjon av håndvåpen og ammunisjon.

Foto: Hege O

pseth/Kirkens N


4

4.3 Kvinners rettigheter et overveiende flertall av verdens fattige er fortsatt kvinner. Fattigdom innebærer større risiko for å bli utsatt for menneskerettighetsbrudd og ekskludering fra utdanning og arbeid. Manglende sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter hindrer kvinners rett til utvikling, og begrenser deres deltakelse på mange samfunnsområder. Denne diskrimineringen representerer tap av muligheter både for den enkelte kvinne og for samfunnet som helhet.

Manglende likestilling gjør at kvinner fremdeles er mer sårbare for vold, sykdom og menneskehandel enn menn. tradisjonelle kjønnsrollemønstre bidrar også til sult, fordi de ofte medfører at kvinners rett til næringsrik mat settes til side. Dette gjør kvinner mer sårbare i krisesituasjoner, men også i dagliglivet, med større fare for sykdommer og fødselskomplikasjoner. Kvinner fratas stadig retten til å bestemme over eget liv og egen seksualitet, blant annet gjennom kjønnslemlestelse, annen kjønnsbasert vold og undertrykkelse. Manglende reproduktiv helse, herunder hivsmitte, utgjør den viktigste dødsårsaken for kvinner mellom 15 og 44 år.

en styrking av kvinners rettigheter innebærer også endring av menns ansvar og holdninger. Mange kulturer bærer på en

patriarkalsk tradisjon hvor respekten for kvinners rettigheter undergraves. Også religion spiller på ulike måter en rolle, og kan misbrukes på en måte som gir belegg for slike holdninger.

Vold utgjør også en alvorlig trussel mot kvinners liv og helse. Én av tre kvinner i verden utsettes for vold på grunn av sitt kjønn. Kjønnsbasert vold kan være en del av kultur, religion, tradisjon, og ikke minst skjeve maktforhold mellom kvinner og menn. Seksuell vold, voldtekt og utnyttelse av kvinner øker globalt, særlig i konfliktområder. Voldtekt krenker kvinners rettigheter, truer deres fysiske og psykiske helse og utsetter dem for sosialt stigma. Overgrep mot kvinner og barn i krig er et så omfattende problem at massevoldtekt som våpen har fått status som krigsforbrytelse av FN.

Kvinners utdanning har vist seg å være den faktoren som har størst innvirkning på fattiges levekår og muligheten for komme ut av fattigdom9. Å satse ressurser på kvinner er ikke bare en verdi i seg selv, men vil også bidra til at utviklingsland raskere kan oppnå økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Færre innbyggere vil bli smittet av hiv og aids, og familier vil bli mindre med færre og sunnere barn, hvorav flere vil lære å lese og skrive. Utvikling kan aldri lykkes dersom ikke kvinners rettigheter styrkes.

Kvinner som går i demonstrasjonstog i forbindelse med World Social Forum i India i 2004.

Foto: Astrid G.H

andeland/Kirkens N

ødhjelp

25

en styrking av kvinners rettigheter innebærer også endring av menns ansvar og holdninger.

4.4 MenneskehandelHandel med mennesker er vår tids slavehandel; en storindustri bygget på grove menneskerettighetsbrudd. Menneskehandel er en av de mest lukrative illegale formene for handel i verden, i samme liga som narkotika og våpen. Ifølge den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO er 2,5 millioner mennesker ofre for menneskehandel10. Gjennom trusler, vold, tvang, svik og utnyttelse av deres sårbarhet utsettes ofrene for prostitusjon og annen sexindustri, tvangsarbeid og slavelignende arbeid på fabrikker og i private hjem. De risikerer også å bli tvunget til tigging, militærtjeneste eller organsalg.

Kvinner og ungdom er de fremste ofrene for menneskehandel, men også menn er utsatt. Noen av de viktigste årsakene til menneskehandel er fattigdom, kvinners

sosiale og økonomiske posisjon, etnisk diskriminering, mangel på skolegang og arbeid og en kulturell kontekst der vold mot kvinner blir tolerert. en annen viktig faktor er etterspørselen etter billig arbeidskraft og tjenester. en effektiv innsats mot menneskehandel forutsetter at man adresserer både tilbuds- og etterspørselssiden.

Myndighetene i ikke-fungerende, sårbare stater er særlig dårlig rustet til å beskytte sine innbyggere mot menneskehandel. Risikoen for menneskehandel øker i konflikt- og krisesituasjoner når barn og ungdom blir separert fra sine familier og familiers inntektsgrunnlag blir revet bort.

en streng norsk returpolitikk overfor irregulære migranter fører til at ofre for menneskehandel blir sendt tilbake til opprinnelseslandet. For eksempel har det hendt at mennesker som reelt har blitt utsatt for menneskehandel i Norge ikke er innvilget opphold, til tross for at de har anmeldt bakmennene. Mangel på oppfølging av ofrene i opprinnelseslandene øker risikoen for at disse menneskene på nytt blir utsatt for menneskehandel.

Styrk kvinners rettigheterKirkens Nødhjelp mener at:•Den norske regjeringen må sikre en effektiv, integrert

og koordinert bistand som i større grad fokuserer på sammenhengen mellom kvinners rettigheter, hiv og aids og kjønnsbasert vold.

•Den norske regjeringen må bidra til å holde universelle seksuelle og reproduktive rettigheter høyt både på den internasjonale dagsorden og i Norges bilaterale relasjoner. Regjeringen må også bidra til å holde beslutningstakere på alle nivåer ansvarlig for å gjennomføre tusenårsdelmålet om reproduktiv helse innen 2015.

•Norge bør samarbeide med andre land for å styrke kvinners internasjonale og nasjonale rettsvern gjennom

en internasjonal mekanisme mot kjønnsbasert vold og en mekanisme under FNs menneskerettighetsråd mot lover som diskriminerer kvinner.

•Norge må legge vekt på å støtte tiltak mot kjønnsbasert vold som har som mål å utfordre patriarkalske holdninger og endre menns atferd og holdninger for å fjerne skadelige tradisjonelle skikker.

•Norge bør støtte sivile samfunnsaktører, spesielt kvinneorganisasjoner, som arbeider for å styrke kvinners rettigheter.

•Norge må støtte initiativer som styrker økonomisk myndiggjøring av kvinner, inkludert eierrettigheter og levebrød.


4

Stopp menneskehandelenKirkens Nødhjelp mener at:•Norske myndigheter må innføre tiltak som reduserer norsk

etterspørsel etter tjenester utført og varer produsert av ofre for menneskehandel.

•Mennesker som reelt har blitt utsatt for menneskehandel, og som ønsker og trenger å bli i Norge, må få innvilget varig opphold uavhengig av samarbeid med politiet.

•Norske myndigheter må sikre finansiell støtte til tiltak mot menneskehandel i Norge og i utviklingsland, og oppfylle

forpliktelsene i europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel.

•Norge bør jobbe for at land i sør øker sin innsats for å bekjempe menneskehandel og for at de fremmer integrering av mennesker som har vendt tilbake etter å ha vært utsatt for menneskehandel.

•Norge bør i økt grad integrere tiltak mot menneskehandel i sin innsats i ikke-fungerende sårbare stater.

tilfluktsstedet Vatra, Vlore i Albania. «Mira» ble tvunget ut i prostitusjon som 15-åring. etter åtte år klarte hun å rømme fra gatene i Milano. Nå søker hun tilflukt og beskyttelse hos Vatra. I likhet med de andre unge jentene som har vært utsatt for menneskehandel og som søker beskyttelse og tilflukt hos Vatra, er hun drapstruet. - Livet mitt er ødelagt, sier hun.

Foto: Bente B

jercke/Kirkens N

ødhjelp

27

en effektiv innsats mot menneskehandel forutsetter at man adresserer både tilbuds- og etterspørselssiden.

5.1 Menneskeskapte klimaendringer

de lever ofte i biologisk mangfoldige, men svært sårbare, økosystemer. Samtidig er urfolk blant de mest marginaliserte og fattigste befolkningsgruppene. De er blant de mest utsatte for konsekvensene av klimaendringene, men har svært knapp tilgang til ressurser for å motvirke den negative utviklingen.

Mens FNs klimapanel (IPCC) kan virke utydelige i sine anbefalinger, er nyere klimaforskning krystallklar: For å unngå ikke-reversible klimaendringer må vi redusere verdens samlede klimagassutslipp med mer enn 80 prosent i løpet av noen få tiår. Dette krever globale løsninger og umiddelbar handling. Likevel har svært lite blitt gjort for å redusere utslippene av klimagasser. Kyoto-avtalen, det internasjonale rammeverket som har til hensikt å begrense klimagassutslippene i de rike landene, har en rekke svakheter. Blant annet er utslippstaket satt for høyt, og USA, som er en av verdens største kilder til klimagassutslipp, har ikke ratifisert avtalen.

Miljø er lavt prioritert i utviklingsland. At disse landene ikke pålegges utslippsreduksjoner, er i ferd med å skape ytterligere utfordringer. Utviklingsland står snart for halvparten av klimagassutslippene.

Menneskeskapte klimaendringer truer med å stanse, eller i verste fall reversere, utviklingen verden har vært vitne til i kampen mot fattigdom. Utslipp av fossilt brensel (olje, gass og kull) i rike land fører til global oppvarming, som ødelegger livsgrunnlaget til fattige mennesker i sør. Klimaendringene kan i stor grad knyttes til den økonomiske veksten i rike land; en vekst fattige mennesker i utviklingsland i liten grad har fått ta del i eller nyte godt av. At det likevel er de aller fattigste som sitter igjen med regningen er en alvorlig ansvarsfraskrivelse fra de rike landene. tre av fire ekstremt fattige bor på landsbygda og livnærer seg av landbruk, fangst og fiske. Disse sektorene er ekstremt sårbare selv for små klimatiske endringer. Mer ekstremvær og økt hyppighet av tørke, flom og andre katastrofer vil føre til kamp om allerede knappe ressurser. Klimaendringer kan volde enorme menneskelige lidelser i form av redusert mat- og vannsikkerhet, økt sykdomsspredning og flere flyktninger. I slike situasjoner er kvinner spesielt sårbare. Klimaproblemer havner på toppen av en rekke andre ulykker og utfordringer for de aller fattigste, og gjør behovet for tiltak ytterst prekært.

Urfolk er avhengige av naturressurser for å overleve, og

Kvinner på sandøya Manushmara Char nord i Bangladesh bygger en såkalt «plint» - en haug av jord til å ha hus på, så husene ikke skal bli tatt av flom. Det dyrkes vekster (blant annet frukttrær) på haugene for å forhindre erosjon forårsaket av flomvannet. Kvinnene som bygger får dagslønner fra Kirkens Nødhjelps partner RDRS, og dette fungerer som en ekstrainntekt for dem.

Sandøya Manushmara Char i Bramaputra-floden nord i Bangladesh er truet grunnet de stadig økende flommene i området.


irkens Nødhjelp

Foto: Heidi B

.Bye/K

irkens Nødhjelp


tRUSLeR MOt BæReKRAFtIG UtVIKLING OG ANSteNDIGe LeVeKÅR5

5.2 Verdens energibehovøkonomisk vekst har til nå vist seg uløselig knyttet til økte utslipp av klimagasser. Det er en potensiell motsetning mellom på den ene side å motvirke klimaendringer og på den andre side å fremme økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Rundt en tredel av verdens befolkning mangler tilgang til elektrisitet, samtidig som verdens utslipp av klimagasser må reduseres drastisk de neste tiårene. Dette er en gigantisk utfordring. Utviklingslandenes vilje til å delta i forpliktende avtaler avhenger av at rike land som Norge tar et økonomisk og teknologisk ansvar for klimaproblemene vi har skapt. økt forbruk i fattige land må kombineres med redusert forbruk i rike land.

De rike landene må ta ansvar for at det investeres i fornybare energikilder og at utviklingslandene kan nyte godt av klimavennlig energi. Norge bærer i denne sammenhengen et særlig ansvar. Norge tjener svært mye på høy oljepris, mens fattige oljeimporterende land er taperne. Den afrikanske utviklingsbanken viser til at 28 afrikanske land nå bruker mer enn 10 prosent av deres totale importutgifter på olje. Det kreves koordinert internasjonal handling for å starte en global snuoperasjon i energisektoren. Fattige land risikerer

å bli fratatt sin mulighet til utvikling dersom verden ikke får overgang til ren energi. Denne overgangen kan blant annet lettes gjennom økt bruk av renseteknologi og økt forskning på fornybare energikilder som erstatning for fossilt brennstoff. økt bruk av bioenergi kan også spille en viktig rolle, så lenge produksjonen ikke går på bekostning av skogvern eller matproduksjon.

Stans klimaendringeneKirkens Nødhjelp mener at: •Norge må bidra til utslippskutt tilsvarende 180 prosent

av egne 1990-utslipp innen 2025. I tillegg må Norges egne utslipp innen den tid reduseres til en tredel av utslippsnivået fra 1990. Dette bør følge en progresjon slik at Norge blir karbonnøytralt i 2020.

•Norsk økonomisk støtte til utslippsreduserende tiltak, teknologioverføring og tilpasning i fattige land må bevilges som tilleggsmidler utover den ordinære bistanden. Det må lages en opptrappingsplan for norsk klimafinansiering med mål om å nå én prosent av BNP innen 2020.

•Norske myndigheter må jobbe for en internasjonal bindende klimaavtale som kan erstatte Kyoto-avtalen. en slik avtale må:• sikre at verdens utslipp av klimagasser reduseres

tilstrekkelig til å hindre en økning i global gjennomsnittstemperatur på mer enn to grader. Dette

innebærer et mål om 40 prosent reduksjon i de globale utslippene fra 2000-nivå innen 2020, og 80 prosent innen 2050.

• sikre fattige lands rett til utvikling ved å tillate de fattigste landene å øke sine utslipp noe.

• sikre tilstrekkelig finansiering av tiltak for tilpasning, utslippskutt og teknologioverføring ved at de rikeste landene tar på seg mesteparten av kostnadene tilsvarende deres historiske ansvar og finansielle kapasitet.

•Norge må bidra til å styrke kvinners og urfolks deltakelse ved forhandlinger om en ny global klimaavtale.

•Norske myndigheter må i sitt skogprosjekt jobbe for at urfolks rettigheter ivaretas gjennom å sikre en representativ deltagelse av disse i utformingen og gjennomføringen av tiltak for bevaring av skog.

Gjennom et Kirkens Nødhjelp-prosjekt har 118 landsbyer i Afghanistan blitt elektrifisert med solenergi. Prosjektet har særlig involvert kvinner i lokalsamfunnet, og gitt dem opplæring i driften, som igjen har økt deres innflytelse på beslutninger som fattes i lokalsamfunnet.

Foto: Kirkens N

ødhjelp

29

For å unngå ikke-reversible klimaendringer må vi redusere verdens samlede klimagassutslipp med mer enn 80 prosent i løpet av noen få tiår

Tilgang til fornybar energiKirkens Nødhjelp mener at:•Norge bør innføre en midlertidig stans i utviklingen av nye

olje- og gassfelt på norsk sokkel inntil teknologi for rensing og lagring av CO2 er utviklet og klar til implementering på samtlige nye anlegg.

•Norsk utvinningsteknologi fører til betydelig lavere utslipp enn hva som er vanlig i petroleumsindustrien globalt. Norsk petroleumsindustri bør derfor bidra til å redusere utslipp i andre land ved å delta i samarbeid om utvinningsprosjekter der denne teknologien kan benyttes.

•Norske myndigheter bør sikre mer forskning på, og utvikling av, klimavennlige energikilder i samarbeid med

utviklingsland.•Norske myndigheter må bidra til kompensasjon for de

fattige landenes tap som følge av høy oljepris. Dette innbefatter blant annet større investeringer i klimavennlig teknologiutvikling som også fattige land kan få tilgang til og benytte seg av.

•Norge må ikke eksportere olje og gass til land som undergraver eller velger å ikke slutte seg til en ny klimaavtale.

•Norske myndigheter bør jobbe for en internasjonal sertifiseringsordning for biobrennstoff som sikrer en bærekraftig produksjon.

Foto: Anette Os/K

irkens Nødhjelp


5

5.3 Global vannkriseen rekke utfordringer hindrer realisering av fattige menneskers rett til rent vann og gode sanitærforhold. Fattigdom, sykdom og død følger daglig i kjølvannet av den globale vannkrisen. 1,1 milliarder mennesker mangler tilgang til rent vann, og 2,6 milliarder mangler gode sanitærforhold. Fra naturens side er vann ulikt fordelt. Men langt verre er konsekvensene av menneskers forvaltning og fordeling av vann. Millioner av kvinner og unge jenter tvinges til å lete etter vann i timevis hver dag. Dette begrenser deres valgmuligheter. Spredningen av vannbårne infeksjoner og sykdommer bremser økonomisk vekst, og hindrer reduksjon av fattigdom i noen av verdens fattigste land.

Presset på vannressursene øker for hvert år. De menneskeskapte klimaendringene truer med å forsterke den negative trenden fordi de fører til enda mindre regn i områder som allerede er plaget av tørke. Industri og lite bærekraftige jordbruksmetoder forurenser både overflatevann og grunnvann.

Kombinasjonen av rent drikkevann og hygieniske sanitærforhold er en forutsetning for å lykkes i kampen mot fattigdom, sult og sykdom. Målene om utdanning for alle, kvinners rettigheter, redusert barnedødelighet,

bedret kvinnehelse, bekjempelse av hiv og aids og malaria, bærekraftig utvikling og stabile globale partnerskap kan ikke lykkes uten at vannkrisen avverges. Nærmere 2,4 milliarder mennesker vil være uten tilgang til trygge sanitærforhold i 2015. Dette er nesten samme antall som i dag. Dersom finansieringen knyttet til vannutfordringen ikke økes, vil Afrika sør for Sahara nå tusenårsmålet om vann først i 2040, og målet om sanitære forhold ikke før 2076 (WDR 2006).

Mange utfordringer må møtes for å oppnå tusenårsmålene som er knyttet til vann og sanitærforhold. Først og fremst må flere land gjøre vann og sanitær til en politisk prioritet. I dag er vann knapt nok integrert i politiske og strategiske planer, og langt mindre prioritert i budsjettene. Videre er det et paradoks at noen av verdens fattigste land betaler de aller høyeste prisene for vann. Sterke økonomiske interesser driver frem en prosess i retning av økende kommersialisering av vann i ulike deler av verden. Store multinasjonale selskaper presser på for å få rettighetene til å selge vann fra ulike typer vannkilder, mot at de investerer i infrastruktur for prosessering og distribusjon av vann. Dette gjenspeiler seg i den begrensede tilgangen til vann i slumområder og i de uformelle bosettingene hvor de aller fattigste lever.

Trygge vann- og sanitærforholdKirkens Nødhjelp mener at:•Norge må utnytte muligheten som er knyttet til at FNs

menneskerettighetsråd i 2008 oppnevnte en «uavhengig ekspert for menneskerettighetsforpliktelser knyttet til rent vann og sanitær» til å arbeide for at menneskers rett til vann blir en del av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Norge bør oppmuntre sine samarbeidsland til å innlemme retten til vann og trygge sanitærforhold i nasjonal lovgivning.

•Norge må prioritere støtte til land som ikke ser ut til å

nå tusenårsmålene knyttet til vann og sanitærforhold, spesielt Afrika sør for Sahara. Norsk bistand til vann- og sanitærsektoren må økes slik at den ikke ligger under OeCD-gjennomsnittet.

•Norge må jobbe internasjonalt for å unngå at vann blir et økonomisk gode som selges på kommersielle betingelser. Norge må bidra til at tjenesteleveransene innenfor vann- og sanitærsektoren både i rike og fattige land innrettes på en måte som gjør at retten til vann ikke krenkes. Særlig er dette viktig å sikre for mennesker med lav kjøpekraft.

31

Kombinasjonen av rent drikkevann og hygieniske sanitærforhold er en forutsetning for å lykkes i kampen mot fattigdom, sult og sykdom.

Winfred Kavutha (19) fra Kenya har mistet foreldrene som følge av aids. Nå får hun hjelp av Mully Children’s family (MCM), en partner av Kirkens Nødhjelp. Sammen med andre foreldreløse lager hun såpe og olje av solsikker for å tjene til livets opphold.

Foto: Linn Malm

én/Kirkens N


5

5.4 Hiv og aidsVed utgangen av 2007 var 33,2 millioner mennesker hivsmittet eller aidssyke. 95 prosent av de smittede bor i utviklingsland.

Hivpandemiens ansikt i dag er en stadig yngre, marginalisert kvinne. Jenter og kvinner i aldersgruppen 15-24 år står for 70 prosent av alle nye tilfeller av hivsmitte i Afrika. en styrking av kvinners rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet og en utjevning av maktbalansen mellom kvinner og menn er det som må til for å snu pandemien. Hiv- og aidspandemien er i ferd med å stabilisere seg, men det er store geografiske og demografiske forskjeller. I noen områder, særlig i det sørlige Afrika, er pandemien i ferd med å stabilisere seg på et uakseptabelt høyt nivå. Særlig urovekkende er den sterke veksten av nysmittede i øst-europa og Sentral-Asia. Smitteraten øker også i folkerike land som India og Kina. til tross for målrettet opplysningsarbeid mot såkalte risikogrupper, bryter det ut flere epidemier blant menn som har sex med menn og blant etniske minoriteter. Når en skal

sette inn mottiltak, blir det avgjørende å kjenne den lokale aidsepidemien. I bekjempelsen av hiv og aids er det derfor mer enn noen gang behov for et tydelig lederskap både fra politiske og religiøse aktører for å ta tak i de utfordringer som ligger i å løse den globale pandemien.

Mange hivpositive, aidssyke og deres familier lever under uverdige forhold. De er utsatt for diskriminering og brudd på menneskerettighetene. Mangel på helsepersonell i fattige land forsterker følelsen av stigma og diskriminering. I dag blir 2,5 millioner mennesker hivsmittet hvert år, men kun én million får behandling. For hver femte person som smittes er det tre som aldri vil få tilgang til behandling. Universell tilgang til medisiner og medisinsk behandling må styrkes ved å støtte de fattige landenes krav om reforhandling av patentavtalen (WtO tRIPS). Arbeidet med patentrettigheter og mekanismer som kan sikre økt tilgang til medisiner og medisinsk behandling vil være avgjørende i årene som kommer.

Bekjempelse av hiv og aidsKirkens Nødhjelp mener at:•Norge må sikre et tydelig politisk lederskap i bekjempelse

av hiv og aids gjennom finansiell støtte, ved å være et forbilde og gjennom å ta initiativ til internasjonal handling.

•Norge må arbeide for å fjerne lover som kriminaliserer hivpositive og gir næring til stigma. Arbeidet mot reiserestriksjoner er sentralt.

•Norge må bidra nasjonalt og internasjonalt for å sikre rettigheter til hivpositive gjennom MIPA-prinsippet (Meaningful Involvement of People Living with AIDS).

•Norge må bidra til universell tilgang til medisiner og medisinsk behandling ved å støtte de fattige landenes krav om reforhandling av patentavtalen (WtO tRIPS). Inntil dette skjer må Norge legge til rette for at fattige land benytter fleksibiliteten i WtO tRIPS-avtalen til å produsere

kopimedisiner. Norge må ikke inngå bilaterale avtaler som går lenger enn WtO tRIPS-avtalen i beskyttelse av intellektuelle eiendomsrettigheter (tRIPS pluss).

• Støtten til aidsforskningen og utviklingen av en aidsvaksine bør økes. Norge bør prioritere støtteordninger som utfordrer det etablerte patentregimet (tRIPS) og presser ned priser på patenterte produkter, for eksempel gjennom etablering av «patent pools».

•Norge må arbeide for en endring i IMF og Verdensbankens krav om privatisering og kutt i helsebudsjetter. Dette har en negativ effekt på helsesystemer i mange fattige land. Lønningene i helsevesenet ligger meget lavt, og mangel på helsepersonell er en stor trussel for hiv- og aidsepidemien i mange fattige land.

33

I bekjempelsen av hiv og aids er det (…)mer enn noen gang behov for et tydelig lederskap både fra politiske og religiøse aktører

Hjernetyveri: Det er mangel på helsepersonell over hele verden, men i land hvor hver tredje person er hivsmittet, er behovet for leger og sykepleiere ekstra stort. Changemaker arbeider for å stoppe flommen av helsearbeidere som ofte flykter fra fattige land.

Foto: Changem

aker

5.5 Selektiv migrasjonDet finnes om lag 200 millioner migranter internasjonalt, og tallet øker stadig11. Konflikt, fattigdom og klimaendringer sender millioner av mennesker på flukt eller på leting etter et bedre liv.

Migrasjon bør være et frivillig valg, ikke en nødvendighet. Nærmere 90 millioner mennesker

er i dag arbeidsmigranter12. Å ha et levebrød er en grunnleggende betingelse for å kunne skape seg et bedre liv. Å skape og sikre arbeidsplasser er derfor sentralt i fattigdomsbekjempelse, og noe både nasjonale myndigheter og det internasjonale samfunn har et ansvar for. Dessverre er arbeidsledighet en stor utfordring i mange utviklingsland. Derfor velger noen å forlate sine hjemland til for å skape


5

seg en fremtid i et rikere land, der arbeidsmarked og lønnsbetingelser gir muligheter for et helt annet liv for dem selv og familien deres. Nærmere halvparten av verdens arbeidsmigranter er kvinner. Denne feminiseringen av migrasjonen skaper nye utfordringer både for avsender- og mottakersamfunn.

til tross for risikoen for hjerneflukt, har arbeidsmigrasjon i all hovedsak en positiv effekt på utvikling og fattigdomsreduksjon. Ikke bare har migrasjonen positiv effekt for den personen som reiser, men også for samfunnene i mottaker- og senderland. Migranter kan tilføre viktige ressurser i form av arbeidskraft og kulturelle impulser til mottakerlandet, og i form av pengeoverføringer og kompetanse til avsenderlandet. Men disse positive effektene kan ikke erstatte nasjonale myndigheters ansvar for utvikling.

Selektiv etterspørsel etter høyt utdannet arbeidskraft i rike land bidrar til mangel på viktige ressurser for utvikling i fattige land. Dette gjelder for eksempel helsepersonell til de afrikanske landenes kamp mot hiv og aids. Den faktiske etterspørselen etter lavt utdannet arbeidskraft blir derimot ofte ignorert av rike lands myndigheter. Dette gjør at mulighetene for migrasjon for ufaglærte fra utviklingsland til rike land er svært begrenset, til tross for at lavt kvalifiserte arbeidsmigranter bidrar relativt mer til utvikling i sine

Utviklingsvennlig migrasjon Kirkens Nødhjelp mener at:•Norske myndigheter må styrke muligheten for ufaglært

arbeidsmigrasjon fra utviklingsland til Norge, også for kvinner. Ufaglærte som tilbys jobb i Norge av en norsk bedrift må få arbeids- og oppholdstillatelse i ansettelsesperioden og like rettigheter som høyt kvalifiserte arbeidsmigranter. Migranter bør ha samme arbeiderrettigheter som norske arbeidere, uavhengig av nasjonalitet.

•Norske myndigheter og bankvesen må tilrettelegge for billigere og enklere pengeoverføringer fra migranter i Norge til hjemlandet.

•Norske myndigheter må arbeide nasjonalt og internasjonalt for å stanse aktiv rekruttering av helsepersonell og annen høyt kvalifisert kompetanse fra

avsenderland enn faglært og høyt kvalifisert arbeidskraft. Dette skyldes for det første at at lavt kvalifiserte migranter sender mer penger hjem enn de høyt kvalifiserte gjør. For det andre bidrar migrasjon av lavt kvalifiserte til nedgang i arbeidsledigheten i avsenderlandene, som ofte har et betydelig overskudd av ufaglært arbeidskraft. For det tredje unngår man «brain drain»-problematikk, som kan ha en negativ utviklingseffekt ved høyt kvalifisert arbeidsmigrasjon. Videre kan et arbeidsopphold i et annet land gi ny kunnskap som migranten tar med seg tilbake til opprinnelseslandet, dersom vedkommende har hatt tid nok til å opparbeide seg slik kunnskap. For kvinner kan det være en myndiggjørende opplevelse å reise for å arbeide i et annet land, forutsatt at rettighetene deres ivaretas.

Migranter, spesielt kvinnelige migranter, er en sårbar gruppe fordi de ofte mangler rettigheter i, og kunnskap om, mottakersamfunnet. Konsekvensene blir ofte grov utnyttelse på arbeids-, bolig- eller prostitusjonsmarkedet. Særlig skaper mangelen på legale migrasjonsmuligheter uverdige forhold for udokumenterte migranter, og bidrar til i verste fall til menneskehandel.

utviklingsland. Dette må gjelde både statlige og private aktører. Norge må opprette en kompensasjonsordning til avsenderlandet ved rekruttering av helsepersonell fra utviklingsland, og bidra til å øke menneskelige ressurser i utviklingsland. Kompensasjonen må holdes utenfor bistandsbudsjettet.

•Norge må være et foregangsland når det gjelder beskyttelse av både dokumenterte og udokumenterte migranters rettigheter gjennom å ratifisere og implementere alle relevante ILO-konvensjoner og FNs konvensjon for migrantarbeidere og deres familier.

•Norge må ta til orde for et bindende globalt regelverk som beskytter arbeidsmigranter fra svindel og utnyttelse i rekrutteringsprosessen.

35

Til tross for risikoen for hjerneflukt, har arbeidsmigrasjon i all hovedsak en positiv effekt på utvikling og fattigdomsreduksjon.

6.1 Når staten svikter Mange av verdens fattigste land mangler strukturene som er vesentlige for stabile og velfungerende stater, som for eksempel en legitim og klar sentralmyndighet. Slike ikke-fungerende stater er preget av lav grad av menneskelig sikkerhet for enkeltindivider og lokalsamfunn. Andre kjennetegn er et undertrykket sivilt samfunn og liten politisk deltakelse fra befolkningen. Indre uro mellom ulike grupperinger i staten preger også ofte disse landene.

De demokratiske strukturene er gjerne svake. Beslutningstakerne blir i liten grad stilt til ansvar overfor befolkningen. Dette fører til svake institusjoner uten vilje eller evne til å fremme en ansvarlig økonomisk politikk eller gode rammebetingelser for næringsutvikling, sysselsetting og fordeling. Svake rettsapparater og dårlige forvaltningssystemer bidrar også til kriminalitet og korrupsjon. Slike forhold bremser investeringsviljen hos utenlandske aktører. Det fører til at tilgangen til nødvendig utenlandsk kapital begrenses, og øker risikoen for at denne ikke fører til en utvikling som kommer befolkningen til gode.

Statlige myndigheter har ofte liten legitimitet i hele, eller deler av, befolkningen. Dette skyldes blant annet at statene som ble til etter kolonitiden videreførte strukturer som ble etablert under kolonimakten. Rivaliserende etniske og religiøse grupperinger har kjempet om sentralmakten, og de institusjonelle strukturene for å hindre dette har vært svake. Sentralmakten utfordres gjerne fra flere hold, noe som kan lede til maktmisbruk overfor opposisjonen, undertrykkelse av grunnleggende sivile og politiske rettigheter og knebling av det sivile samfunn og opposisjonelle røster.

I noen stater oppfattes det sentrale myndighetsnivået som en arena for å hente ut ressurser og styrke egen posisjon. Det skaper grobunn for misnøye, uro og konflikt når staten i tillegg mislykkes i å opprettholde ro og orden og ikke makter å sikre grunnleggende sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter for befolkningen.

en velfungerende stat er en forutsetning for at land skal kunne drive effektiv fattigdomsbekjempelse og fremme

en foredragsholder fra World Council of Religions for Peace holder et seminar om fred for ungdommene i Kisarawe, tanzania. Målet er å hjelpe tverreligiøse ungdomsgrupper til å identifisere og gjøre noe med problemer i lokalsamfunnet.

Foto: Laurie MacG

regor/Kirkens N


BeHOVet FOR RettFeRDIG SAMFUNNSStyRING6

6.2 Manglende global styringUtfallet av beslutninger fattet på nasjonalt nivå er i økende grad avhengig av utviklingstrekk utenfor Norges grenser, på regionalt og globalt nivå. en rekke internasjonale utfordringer kan ikke løses uten et tett samarbeid og god koordinering mellom land og regioner. Global ulikhet og fattigdom kan bare bekjempes gjennom internasjonal samhandling. Samtidig skaper dette nye utfordringer for å sikre åpenhet i beslutningsprosesser for aktører på nasjonalt nivå, først og fremste folkevalgte parlamentarikere og sivilt samfunn i de enkelte land.

til nå har FN, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) spilt hovedrollene i det globale utviklingssamarbeidet. Mens Verdensbanken og IMF har utformet rammebetingelsene for finansiering av utvikling, har FN, gjennom sine særorganisasjoner, vært den viktigste arenaen i arbeidet for fred, sikkerhet, miljø og forsvar av menneskerettigheter. De tre utviklingsinstitusjonene har imidlertid ikke lyktes i å løse de utfordringene som fattigdom skaper. I dag forfølges IMF og Verdensbanken av påstander om sviktende legitimitet og troverdighet og økte krav om effektivitet og resultater.

Støtte til ikke–fungerende, sårbare stater:

Kirkens Nødhjelp mener at:•Norge må prioritere støtte til tiltak som ivaretar

sivilbefolkningens grunnleggende sikkerhetsbehov. •Norge må prioritere støtte til lokalt sivilsamfunn,

inkludert religiøse aktører, som ivaretar sivilbefolkningens grunnleggende rettigheter og behov og arbeider for å bedre deres livsbetingelser. Norge må prioritere støtte til å bygge lokal kapasitet og til å stille statlige og lokale myndigheter

til ansvar for å sikre grunnleggende menneskerettigheter.•Norge må arbeide for langsiktige internasjonale

støtteordninger beregnet på ikke-fungerende, sårbare stater som legger grunnlaget for et godt styresett og ivaretar fredsbygging, fattigdomsbekjempelse, beskyttelse av miljø og naturressurser og respekt for menneskerettighetene.

Det er et betydelig demokratisk underskudd i styringsorganene for Verdensbanken og IMF. Fremdeles sitter de rike giverlandene med beslutningsmakten. økt medbestemmelse er en forutsetning for at utviklingslandene skal kunne være med på å forme rammebetingelser av betydning for egen utvikling. Det er dessuten avgjørende for institusjonenes troverdighet.

Men økt innflytelse i Verdensbanken og IMF er ikke tilstrekkelig. Det er FN og utviklingslandene som bør være normgivere og premissleverandører i utviklingsdebatten. Det forutsetter et endret FN. Selv om FN i langt større grad nyter det internasjonale samfunns klare oppslutning og mandat, øker også presset om at FN-institusjonene må styrkes og at innsatsen i humanitære kriser, fattigdom, miljø, menneskerettigheter og fredsbygging må effektiviseres.

Finanskrisen som startet høsten 2008 avslørte store mangler i hvordan verdens land og internasjonale institusjoner har regulert og overvåket finansmarkedene. Det er all grunn til å tro at krisen også vil ramme utviklingsland hardt gjennom fallende etterspørsel etter råvarer, lavere investeringer og

utvikling. Men når staten kommer til kort, er et sterkt sivilt samfunn avgjørende for at utvikling skal komme fattige og undertrykte mennesker til gode. erfaring tilsier at frivillige organisasjoner som jobber for å bedre situasjonen til fattige

mennesker er en betingelse for utvikling. De er også en forutsetning for å bidra til at stater og regjeringer utvikler rammebetingelser som gir marginaliserte mennesker rettigheter.

37

en velfungerende stat er en forutsetning for at land skal kunne drive effektiv fattigdomsbekjempelse og fremme utvikling

reduserte overføringer fra migranter. Det er avgjørende at verdens land nå regulerer finansmarkedene både nasjonalt og globalt og at institusjoner som FN og OeCD settes i stand til å gjøre dette. Samtidig skaper krisen muligheter for å tenke nytt og skape et annerledes system. Den gir mulighet for en ny økonomi som både tar hensyn til fattige lands behov og den klimakrisen verden står overfor.

Fattigdomsbekjempelse krever en sterkere internasjonal rettsorden og bedre vern av menneskerettighetene, med bedre styringsinstrumenter, overvåkings- og sanksjonsmuligheter. Internasjonal innsats for å beskytte mot overgrep og skape fred må være forankret i FN. 60 år etter at verdens stater underskrev Verdenserklæringen om menneskerettigheter er grove overgrep dessverre fortsatt daglig kost for altfor mange mennesker. FNs manglende evne til å håndheve inngåtte avtaler utgjør et tilbakevendende problem.

Opprettelsen av FNs menneskerettighetsråd som erstatning for Menneskerettighetskommisjonen har foreløpig ikke maktet å endre dette bildet. Fortsatt finnes det ingen effektive sanksjonsmuligheter som FN kan ta i bruk for å tvinge medlemsland til å etterleve internasjonale avtaler eller overholde sine nasjonale forpliktelser overfor egne innbyggere.

Den internasjonale straffedomstolen, som ble opprettet i 2002, gir håp om en utvikling i riktig retning. Det samme gjør vedtaket om det internasjonale samfunnets felles ansvar for å beskytte sivile («Responsibility to Protect», eller R2P) fra FNs toppmøte i 2005. Straffedomstolen og vedtaket om R2P setter grenser for staters absolutte suverenitet, og styrker det internasjonale samfunnets kollektive ansvar overfor lokalsamfunn og individer.

Men en fungerende internasjonal samhandling for fred og sikkerhet fordrer også reform av FNs sikkerhetsråd. I dag fører fordelingen av faste plasser og vetorett ofte til at det internasjonale samfunn står passivt og maktesløst overfor store humanitære overgrep. FN-systemet må tilpasses nye internasjonale maktforhold og utvikle en mer demokratisk profil. Sikkerhetsrådet må reformeres slik at det reflekterer de endringene som har funnet sted siden FN ble opprettet, med sterkere representasjon fra utviklingslandene og de mer folkerike delene av verden. Det må opprettes bedre kanaler til ikke-statlige aktører i land i konflikt, deriblant sivilsamfunnsaktører. Først da vil FN stå rustet til å møte de utfordringene verden står overfor.

Rettferdige globale institusjoner Kirkens Nødhjelp mener at:•Norske myndigheter må fortsette arbeidet for å

demokratisere de internasjonale finansinstitusjonene. Utviklingslandene må gis betraktelig økt stemmevekt, flere representanter og større kapasitet.

•Norske myndigheter må jobbe for å fremme alternative finansieringskilder for utviklingsland, herunder både FN-baserte institusjoner og regionale finansinstitusjoner.

•Norske myndigheter må arbeide for en reform av FNs sikkerhetsråd, både når det gjelder medlemssammensettingen og bruk av vetoretten.

•Norske myndigheter må arbeide for å styrke FNs menneskerettighetsråd og FNs evne til å være en effektiv beskytter av grunnleggende menneskerettigheter.

•Norge må fortsette å være en pådriver for at FN etablerer

en ny uavhengig enhet for likestilling og kvinner, og at denne får en sterk posisjon i FN-systemet.

•Norge må arbeide for større åpenhet i multilaterale organer og beslutningsprosesser, ikke minst i forhold til nasjonale parlamenter, men også nasjonalt sivilsamfunn.

•Norske myndigheter må arbeide for at kontrollen med verdens finansmarkeder styrkes og at relevante institusjoner nasjonalt og internasjonalt gis makt til å regulere disse. Reguleringer og tiltak må ta hensyn til utviklingslands spesielle behov og fremme en klimanøytral økonomi.


6

1 Fretheim, Kjetil (2004): Mennesker kjemper for livet 2 Utviklingsutvalget. Fra kapittel: Globale rammevilkår3 Utviklingsutvalget. Fra kapittel: Fattigdom og betydningen av en koherent politikk4 Independent evaluation Office (2007):, An evaluation of the IMF and Aid to Sub-Saharan Africa:

http://www.ieo-imf.org/eval/complete/eval_03122007.html5 eURODAD (2007) Untying the knots: How the World Bank is failing to deliver real change on conditionality:

http://www.eurodad.org/whatsnew/reports.aspx?id=18046 CMI (2006): In Pursuit of Poverty Reduction: What do Parliaments Have to Do With It?

http://www.cmi.no/publications/publication/?2681=in-pursuit-of-poverty-reduction7 Pr. 31.12.088 Small Arms Survey 2004:175.9 Resultatrapport 2007:1310 International Labour Organization, A Global Alliance against Forced Labour (Geneva, International Labour Office, 2005).11 International Organization for Migration (2008): World Migration 2008: Managing Labour Mobility in the evolving Global

economy.12 International Organization for Migration (2008): World Migration 2008: Managing Labour Mobility in the evolving Global

economy.

Bernhard Getz gate 3, Postboks 7100, St.Olavs plass, 0130 Oslo.tlf. 22 09 27 27, faks: 22 09 27 20,e-post: [email protected], www.kirkensnødhjelp.no

Kirkens Nødhjelp er en del av ACtInternational (Action by Churches together)

Kirkens nødhjelp er en frivillig og felleskirkelig humanitær organisasjon som baserer sitt arbeid på fem grunnleggende verdier: skaperverkets egenverdi, ukrenkelig menneskeverd, global rettferdighet, inkluderende fellesskap og nestekjærlighet. Kirkens nødhjelp samarbeider med lokale organisasjoner for menneskers verdighet, likeverd og grunnleggende rettigheter, forankret i Guds kjærlighet til alle mennesker.

Foto: Hege O

pseth/Kirkens N

ødhjelp

Documents

Politisk plattform, Kirkens Nødhjelp