Daphne Kalotay

Russiskvinter

Oversatt av Heidi Grinde

Originalens tittel: Russian Winter

Copyright © 2010 by Daphne Kalotay

All rights reserved

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2011

Oversetter: Heidi Grinde

Omslagsdesign: Richard Ljoenes

Omslagsfotografi: © Ilona Wellmann/arcangel-images.com (forside)

© Adri Berger/Getty Images (bakside)

Forfatterfoto: © Carol Lundeen

Repro: RenessanseMedia AS

Sats: Type It AS, Trondheim

Satt med: Sabon 10,1

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2011

ISBN: 978-82-516-3617-9

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avta-

ler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk

lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan

straffes med bøter eller fengsel.

Til Mamuka,og tilegnet Imre og Bambi Farkass’ minne

Det var da jeg for første gang forsto at kjærlighet ikkebare er en lek og en kilde til glede, men en del av livetsevigvarende tragedie, både dets evige forbannelse og denaltoverskyggende kraften som gir det mening.

Nadezha Mandelstam

Hennes mann hadde et arkaisk syn på juveler; de var noeen mann kjøpte til sin hustru for å tilkjennegi ting han ikkekunne si på en elegant måte.

Willa Cather

BOK 1

NR. 7Diamantøreklips. Runde, brilliantslipte diamanter vektca. 1,64 og 1,61 karat, farge og klarhet H/VS2,innfattet i fire klør i 18 kt. hvitt gull.Russisk gullsmedmerke. $20 000 – 22 000

KAPITTEL EN

Det var så kaldt, så ubarmhjertig grått den etter-middagen; få fotgjengere passerte forbi den lange,trebevokste trafikkøya i midten av Commonwe-

alth Avenue, og selv små hunder som ble halt utålmodig avgårde hadde varme kåper og fornærmede fjes. Nina Revs-kaya betraktet gatebildet fra et vindu i tredje etasje på nord-siden, over dekorative kobberbalkonger som for lenge sidenhadde antatt en blek, mintgrønn farge. Snart ville solen– det lille som var – gi opp sine ynkelige forsøk, og gate-lyktene ville gløde blygt langs hele den velstelte rekken medmursteinshus.

Nina forsøkte å bøye seg nærmere for å få bedre utsikt overfortauet der nede, men det strammet seg smertefullt i nakkenigjen. Siden stolen ikke kunne komme nærmere, trosset hunsmerten og bøyde seg enda lenger frem. Pusten satte dugg-flekker på vindusruten. Hun håpet å få øye på den besøkendetidlig, så hun rakk å forberede seg.

Kulden steg opp i kinnene hennes. Der kom det noen, mennei, det var en kvinne, og dessuten for ung. Støvelhælene hen-nes laget en ensom klipp-klopp-lyd. Nina tapte henne av syneda hun nærmet seg inngangsdøren. Dette kunne da ikke være

13

riktig – men nå ringte det på døren. Stiv i ryggen trillet Ninalangsomt rullestolen vekk fra vinduet og ut i entreen. Hunrynket brynene da hun trykket på knappen på dørtelefonen.«Ja?»

«Drew Brooks fra Beller.»Disse amerikanske jentene som gikk rundt med manns-

navn.«Bare kom opp.» Selv om Nina var klar over aksenten og

den sprukne stemmen, var det alltid et sjokk å høre den. Ihodet hennes, i tankene, lød ordene alltid lyst og klart. Hunrullet bort til døren, dreide om låsen, åpnet den og lyttet etterheisen. Men det var skritt i trappen som lød høyere, nær-mere inntil de ble til «Drew» i smal ullkåpe, kinn som rød-met av kulden, stor veske i rem på skrå over skulderen. Hunvar høy, med en holdning som vitnet om selvrespekt, og hunstrakte frem hånden uten å ta av seg hansken.

Nå begynner det, tenkte Nina og kjente hjertet synke entanke i brystet; jeg har satt det i gang. Knokene protesterteda hun trykket den utstrakte hånden kort. «Kom inn.»

«Det er en glede å møte Dem, Ms. Revskaya.»Miz, som om hun var en sekretær. «Du kan kalle meg

Nina.»«Hallo, Nina.» Piken smilte med forbausende selvtillit,

og det dannet seg små vifter av rynker i øyekrokene; Ninaså at hun var eldre enn hun først hadde trodd. Øyevippenevar mørke, det kastanjebrune håret skjøvet løst bak ørene.«Lenore, direktøren for kostbare smykker, er veldig lei for athun ikke kunne komme,» sa hun og trakk av seg hanskene.«Begge barna hennes ble syke.»

«Du kan legge her kåpen din.»Piken akslet seg ut av kåpen; under hadde hun et kort

skjørt og en ettersittende, høyhalset genser. Nina stirret vur-

14

derende på det korte skjørtet, de lange bena, lave støvler oglyse strømpebukser. Upraktisk å vise frem bena i så kaldt værsom i dag. Likevel bifalt Nina det. Selv om de fleste kjenteuttrykket «man må lide for skjønnheten», var det få somvirkelig tok konsekvensen av det.

«Vi skal sitte i salongen.» Nina snudde rullestolen ogkjente en strøm av smerte gjennom kneskålene. De var alltidslik, smertene, de kom plutselig og kunne slå til hvor somhelst. «Vær så god og sitt.»

Piken satte seg og la bena i de tynne strømpebuksene overkors.

Man må lide for skjønnheten. Det var en av de sannegrunnsetningene, og Nina hadde fulgt den til fulle; danset påforstuede tær og med giktiske hofter, danset tross lungebe-tennelse og feber. Og som ung kvinne først i Paris og deretterLondon hadde hun selvfølgelig gjennomlevd pinefulle perio-der med ubekvemme kjoler og forræderske sko, og i 1960-årene de små draktene som så ut som om de var laget avmøbelstoff og klødde noe forskrekkelig. I 1978 hadde huntatt noe som ble betegnet som en «mini-ansiktsløftning». Detvar egentlig bare noen få sting bak ørene – faktisk så få atden dagen hun skulle få stingene fjernet, slo det henne at hunlike gjerne kunne fjerne dem selv. Og det hadde hun gjort,med et forstørrende speil og en liten, spiss neglesaks.

Piken lot hånden gli lett over skjørtet for å børste vekkusynlig lo. Petersburg-jåleri, pleide Ninas mormor å kalledisse små feminine justeringene. Nå stakk piken hånden iskuldervesken og trakk frem en skinnmappe med skriveplateinni. Brede kinnben, lys hud, brune øyne med grønne spet-ter. Det var noe kjent ved henne, skjønt ikke på noen godmåte. «Jeg er kommet for å sette opp en liste. Så overtartakseringsekspertene våre derfra.»

15

Nina nikket så vidt, og knuten nederst i nakken strammetseg igjen, til tider kjentes det som om den knuten var selvekjernen i sykdommen hennes. «Ja, selvfølgelig,» sa hun, ogsmerten økte et øyeblikk av anstrengelsen.

Piken åpnet mappen og sa: «Det er så mye jeg gjerne villespørre deg om – skjønt jeg skal forsøke å holde meg tilsaken. Jeg elsker ballett. Jeg skulle ønske jeg kunne ha settdeg danse.»

«Det er ikke nødvendig å smigre meg.»Piken hevet et øyenbryn. «Jeg har lest om deg. At de kalte

deg ’Sommerfuglen’.»«En av Moskva-avisene kalte meg det,» sa Nina, og hun

hørte at stemmen var skarp. «Jeg misliker det.» For det førstevar det ikke noe godt bilde, det fikk henne til å virke veik ogflagrende, som et kronblad fra en rose som ble blåst rundt ivinden. «Det er for … søtt.»

Piken sendte henne et blikk, blunket litt, enig, syntes detsom, og Nina forsto til sin forbauselse at hun aksepterte detkalde svaret. «Jeg har lagt merke til sommerfuglmotivet inoen av smykkene dine,» sa piken. «Jeg leste gjennom listenfra St. Botolph’s-utstillingen. Jeg tenkte det ville gjøre arbei-det vårt lettere i dag. Vi går gjennom St. Botolph’s- listen,»– hun pekte på arkene som var festet under klipsene på pla-ten – «så kan du fortelle meg hvilke smykker du vil selge påauksjon, og hvilke du eventuelt vil beholde.»

«Det er i orden.» Et stikk i nakken. Når sant skulle siesvar hun nesten glad i den grufulle knuten, som i begynnelsenbare hadde vært enda en ubarmhjertig smerte. Men så en dagfor noen måneder siden hadde Nina tilfeldigvis husket hvor-dan mormoren pleide å knytte skjerfet hennes, da de boddei Moskva og hun var for liten til å gjøre det selv: knyttet detbak i nakken, så det var lett å gripe fatt i om hun forsøkte å

16

løpe sin vei. Minnet hadde ligget glemt i nesten femti år, mennå kjentes det som balsam, som salve, som en gave tapt forlenge siden og endelig funnet igjen. Hver gang Nina kjentesmerten i nakken nå, sa hun til seg selv at det var knuten idet gamle ullskjerfet, knyttet av mormorens hender, og dakjentes smerten ikke så vond, selv om den var like sterk somfør.

Piken rakte henne skriveplaten. Nina tok imot den medskjelvende hender, og piken sa lett: «Jeg er faktisk kvart rus-sisk selv.» Da Nina ikke svarte, la hun til: «Bestefaren minkom derfra.»

Nina valgte å overhøre det. Det russiske livet hennes vir-ket så fjernt, det mennesket hun var da så fullstendig adskiltfra den hun var nå. Hun la skriveplaten i fanget og betraktetden med rynkede bryn.

I en mer fortrolig tone spurte piken: «Hva fikk deg til åville selge dem på auksjon?»

Nina håpet stemmen ikke ville skjelve. «Jeg ville ha kon-troll med at pengene gikk dit jeg ville mens jeg ennå er i live.Jeg er nesten åtti. Som jeg sa tidligere, så skal hele inntektenav salget tilfalle Boston Ballett Foundation.» Hun så frem-deles ned på skriveplaten og lurte på om stivheten skjultefølelsene. For nå kjentes det helt galt, en overilt beslutning.Det gale hadde på et vis noe med denne piken å gjøre, at hunskulle være den som gikk gjennom Ninas skatter. Med dissepertentlige, selvsikre hendene.

«Vel, salget kommer til å innbringe en anselig sum,» sapiken. «Særlig om du lar oss få lov å publisere at smykkenekommer fra samlingen din.» Hun så håpefull ut. «Auksjo-nene våre er alltid anonyme, selvfølgelig, men når det gjelderkjente kulturpersonligheter, lønner det seg ofte å offentlig-gjøre navnet. Jeg regner med at Lenore også har nevnt det.

17

Selv de mindre verdifulle tingene kan oppnå gode priserpå den måten. Ikke at vi trenger å ta med ting som haraffeksjonsverdi, men …»

«Ta dem.»Piken skakket på hodet og så på Nina, som om hun revur-

derte henne. Det var som om hun hadde lagt merke til noe,og Nina merket at pulsen gikk fortere. Men piken rettet segbare opp og sa: «Det faktum at det er dine ting, kommer tilå tiltrekke seg så mange flere interessenter. Og i tillegg erdet besnærende at noen av disse smykkene ble smuglet ut avSovjetsamveldet. Under livsfarlige omstendigheter.»

Her kom, som alltid, den delen av samtalen der Nina bletillagt rollen som den tapre, gamle kvinnen, hun som unn-slapp undertrykkelsen og trosset sitt lands myndigheter forå oppnå kunstnerisk frihet. Det var alltid slik, hun begyntesom kunstner og endte som symbol.

«Da du rømte, mener jeg.»De sjelfulle brune øynene. Enda en gang åndet Nina inn

et pust fra fortiden, et minne om … hva da? Noe ubehage-lig. Hun kjente at et svakt sinne begynte å røre på seg. «Folktror at jeg rømte fra Russland for å slippe vekk fra kommu-nismen. I virkeligheten var det svigermor jeg ville slippe vekkfra.»

Det virket som om piken trodde Nina spøkte. Rynkenei øyekroken dukket opp igjen da munnen videt seg ut i etvitende smil. Mørke øyevipper, brede kinnben, øyenbryne-nes kloke bue … brått sto det for henne, en rask, klar visjon:det lysende ansiktet, armenes bølgende bevegelser, den nes-ten umerkelige dirringen i muskler mens hun gled overscenen.

«Er det … noe galt?»Nina rykket til. Piken fra Beller betraktet henne så inn-

18

gående at Nina lurte på om hun hadde stirret. Hun trakk pus-ten dypt, samlet seg og sa: «Du minner meg om en venninne.En jeg kjente for lenge siden.»

Piken så glad ut, som om enhver sammenligning med for-tiden måtte være smigrende. Hun drev tross alt med antikvi-teter. Snart diskuterte hun St. Botolph’s-listen med en resoluttprofesjonalitet som feide vekk alle Ninas stikk av følelserog siste øyeblikks-betenkeligheter. Likevel kjentes det somom det gikk lang tid før piken endelig tok på seg kåpen ogtrampet selvsikkert ned trappen med listen trykket godt innmellom skinnpermene.

Varm morgen i Moskva, begynnelsen av juni, sommerfe-rien begynner snart. «Kan du ikke sitte stille?» Et hardt taki Ninas hode, kammen skraper mot skillen. Spørsmålet errent retorisk. Nina lærte å løpe så snart hun kunne gå, ogblir aldri lei av å hoppe fra trinn til trinn i den mørke trap-peoppgangen i blokken der de bor. Hun kan krysse gårds-plassen fra hjørne til hjørne i en sammenhengende rekke avhopp. «Ikke sitt og vri deg.» Men Nina svinger med benaog dunker hælene sammen mens mors fingre, raske og pre-sise som en kirurgs, vever sine egne håp og drømmer inn ito faste fletter. Nina føler hvordan mor fletter håpet inn idem, skjelvingen i de raske fingrene og forte hjerteslag gjen-nom det tynne blusestoffet. Dagen i dag er for viktig til å laNinas mormor, med det dårlige synet og det slurvet knyttedeskjerfet, få fikle med håret hennes. Endelig er flettene ferdige,satt opp på hodet med en stor, ny sløyfe på toppen for åsikre at håp og drømmer holder seg på plass. Nina verker ihodebunnen.

Da Nina og Vera møtes på gårdsplassen, ser hun at Veraogså har nye hårsløyfer. De blafrer i de sterke vindkastene

19

som røsker i praktvindelen på de signe balkongene. Bare pånoen dager har været endret seg fra kaldt duskregn til såtørr varme at Nina uvilkårlig blir bekymret for at støvet skalskitne til bomullskjolen mor har sydd til henne. Veras beste-mor har mørke, sinte øyne under det hvite skautet, hun ryn-ker pannen uopphørlig og klemmer Vera inntil seg. Som allebestemødre er hun alltid i dårlig humør, kaller Gorkijgaten«Tverskaja» og knurrer høylytt over ting ingen andre tør såmye som hviske frem klager over. Ansiktshuden er full avsmå rynker på kryss og tvers, lik et tynt islag når du tråkkerpå det for første gang.

«Vi var veldig sent oppe i går kveld,» betror Vera Nina.Måten hun sier det på antyder at Nina ikke bør spørrehvorfor.

«Hvor sent da?» Nina er jevnaldrende med Vera, ni år, ogsynes alltid hun blir sendt i seng for tidlig. Men Vera risterbare på hodet, en bevegelse så liten og stram at de rødbruneflettene knapt rører seg. En dame som bor i samme leilig-het som Vera lener seg ut over rekkverket på en av balkon-gene og rister sengetøy. Veras bestemor kaster et blikk ditopp og sier noe til Ninas mor så lavt at det kunne vært etfremmed språk. Mumling, frem og tilbake, ingenting Ninaforstår.

Hun er redd dagen kan bli ødelagt – denne dagen hun harventet på så lenge, helt siden mor fortalte henne om ballett-skolen. Den vage, drømmeaktige beskrivelsen kunne værthentet rett ut av et eventyr, et land der småpiker har håret i enstram knute midt oppe på hodet og lærer ikke bare lesing oggeografi og historie, men lærer å bevege seg, lærer å danse.I gamle dager ville jenter som Nina aldri få lov til å stille tilopptaksprøve engang. Men nå kan alle som er gamle nok fåprøve seg, takket være Onkel Stalin.

20

Men det er ikke alle som kommer inn på skolen, har morforklart. Hun har tatt seg fri denne formiddagen, bedt segfri fra legekontoret der hun arbeider som sekretær. Da hunendelig snur seg mot Vera og Nina igjen – «Vel, jenter, påtide å komme av gårde» – er Nina lettet. Veras mor skulleogså ha bedt seg fri i dag, men nå går de uten henne, føl-ger etter mor gjennom porten ut i den smale bakgaten, enlurvete katt lusker vekk og Veras bestemor roper etter dem:«Jeg vet at dere blir de flinkeste!» Det er som om stemmenhennes fanges bak jernsprinklene i porten da den smellerigjen.

Het, vindblåst gate. Brede bulevarder dekket av støv. Medhvert vindkast følger grå pollenfnokker fra poplene, og Ninaog Vera må ustanselig plukke dem vekk fra hår og kjolermens Ninas mor går fort foran dem.

«Jeg fryser,» sier Vera trist, tross solskinnet og den varmevinden. «Jeg føler meg ikke bra.» Mor saktner farten, strek-ker ut hånden og kjenner på Veras panne. Hun virker bekym-ret, men likevel sier hun, med et sukk: «Det er bare nerver,søte vennen min.» Hun gir Vera en klem.

Nina skulle ønske mor ville legge armen om henne, derden hører hjemme. Men snart nok står de på hjørnet av Pusj-estjnajagaten og Neglinajagaten og ser opp på et fireetasjeshus med et skilt over inngangsdøren:

BOLSJOI-TEATERETSKOREOGRAFISKE SKOLE MOSKVA

Bolsjoi er teateret der Ninas far arbeidet før han døde daNina bare var et par år gammel. Han malte kulisser. Morlyder stolt i stemmen når hun forteller det, som om hun skulleønske at hun også arbeidet ved teateret istedenfor ved et skri-

21

vebord på poliklinikken. Men hverken Nina eller Vera harvært i Bolsjoi-teateret. Første gang Nina så en ballettforestil-ling var nå i år, i en paviljong i Gorkij-parken. Det var ogsåmors idé. Nina hopper og spretter jo hele tiden, prøver seg påå slå hjul og stå på hendene – og en dag i fjor stilte Vera segpå tåspissene da de lekte i bakgården. Ikke på tåballene, menhelt oppe på skotuppene. Da måtte selvfølgelig Nina ogsåprøve. Den herlige følelsen av å holde balansen, å kunne tasmå skritt uten å falle. Vera og hun gikk på tåspissene på denmåten hele ettermiddagen – helt til de fikk skjenn av beste-moren til Vera fordi de ødela skoene sine. Men da var morkommet hjem fra jobb, og hun skjente ikke; isteden fortaltehun dem om ideen sin.

Da Nina fortalte de andre jentene i klassen at hun kanskjeskulle begynne på en skole for ballettdansere, virket de ikkemisunnelige. Ingen av dem har sett en ballettforestilling, ogNina visste ikke helt hvordan hun skulle beskrive det hun såi dansepaviljongen. Noen ganger, når hun ligger våken omnatten og kjemper for å bli kvitt den redde følelsen – noemørkt og kaldt som siver inn i huset og legger seg som en tåkeover de voksnes ansikter, kaldere og mørkere dess senere pånatten det blir – så ser hun for seg ballerinaene på scenen iparken med de struttende tyllskjørtene, brusende som fosse-fall, og ser i fantasien for seg sitt eget hår satt opp i en fastliten krone øverst på hodet og silkebåndene på ballettskoenei kryss over anklene.

Nå blir hun og Vera, sammen med en hel flokk andre små-jenter, ført inn i et stort rom der menn og damer sitter pårad og rekke bak et veldig langt bord. En papirlapp med etnummer blir festet med sikkerhetsnål på kjolene deres, ognår den tynne mannen helt for enden av bordet, han somser streng ut, roper opp numrene deres i små grupper, så må

22

de gå midt ut på gulvet. Tregulvet skråner ned mot en veggdekket med store speil i rammer.

Noen av jentene blir avvist med det samme, uten at de hardanset i det hele tatt. Men Nina og Vera tilhører den grup-pen som blir vist bort i et hjørne av rommet, der den strengemannen forklarer at de skal gå én for én over gulvet og laskrittene følge musikken. Det er all den forklaringen de får,og nå begynner en dame med høyt oppsatt hår å spille på etskinnende blankt piano – pen musikk, men trist også, på enmåte, de sprø tonene fra tangentene lyder som regndråpersom faller. En etter en krysser jentene over gulvet. Men dadet blir Veras tur, blir hun stående urørlig med store øyne,og Nina som står bak henne og venter, begynner å bli redd.«Kom igjen.» Nina tar Vera i hånden, og de går frem sam-men, inntil Nina kjenner at Vera slapper av i fingrene. DaNina slipper, fortsetter Vera på egen hånd, lett og svevende,mens Nina går tilbake til plassen sin.

Nå da alle har nådd frem til det andre hjørnet, blir debedt om å gå over gulvet igjen – denne gangen med ett langtskritt og to korte, om og om igjen. Musikken har skiftet, nåer den fortere, veldig mektig. Nina lytter, beveger seg i taktmed musikken og synes hun blir en helt annen.

Etterpå, da de kommer ut, ligger duften av syriner i luften.Varmt solskinn gjennom bomullsstoffet i kjolene. Is i krem-merhus fra en bod på gaten. En liten stund hadde også Veravirket fornøyd med opptaksprøven; i likhet med Nina visstehun at hun til syvende og sist hadde gjort det bra. Men nåer hun underlig stille, og mor har tydeligvis tankene et heltannet sted, så Nina kjenner at den mørke nattefølelsen kom-mer krypende igjen – helt forskjellig fra lyset de ser rundtseg, den solfylte junifriheten og alle ute uten kåpe og lue.Hun forsøker å jage følelsen vekk, tenker på ballettskolen,

23

på mannen som kom bort til henne helt på slutten og løf-tet benet hennes, først den ene veien, så den andre, som stu-derte fotsålene hennes og ba henne strekke ut tærne og bøyedem og var tilfreds med det han så. Vera ble også, i motset-ning til flesteparten av de andre, gransket fra topp til tå medbifallende nikk.

Da de går forbi det flotte hotellet på hjørnet, har fortaus-kafeen åpnet for første gang etter den lange vinteren. «Se!»sier Vera og stanser. En dame kommer ut fra hotellet, blirvist ut gjennom en bred svingdør av glass – den eneste sving-døren i byen, og den blir skjøvet rundt av to sure menn isjakett.

Nina har aldri sett maken til denne damen, hun har på segen lys blågrå, skreddersydd drakt og en liten hatt som sitterpå snei på hodet, og hun har korte, hvite hansker på hendene.Hansker om våren! Og den nydelige gråblå fargen … Ninahar ikke sett så mange stofftyper i sitt liv, om vinteren erdet de mørkfiolette, om sommeren glade, stygge mønstredestoffer, ingenting midt imellom.

Og så ser Nina noe virkelig merkverdig: Damen har smyk-ker i ørene. Diamanter, de er små, men glitrer muntert likevel.Et øyeblikk mister Nina nesten pusten. De eneste øreringenehun har sett, er klips som det henger store, matte klumperi: tunge perler eller glassaktige dråper av brun eller grønn-marmorert stein. Derfor er de små, glitrende diamantene såforbløffende. Og hun har dem i ørene!

Ninas mor ser bort da damen går forbi, men Vera spør:«Hvem er det?»

«Amerikaner, tenker jeg.» Mor rekker hånden ut motNina for å vise at de må komme seg videre. Men mors per-fekte, ovale ansikt og slanke midje må ha gjort inntrykk pådørvaktene – eller kanskje de kjeder seg og vil vise seg litt.

24

De gjør tegn til Nina og Vera at de kan få seg en tur medsvingdøren.

Fullkommen taushet mens mennene følger dem høytide-lig rundt. I et par sekunder får Nina et glimt av den enormehotellvestibylen med blankt gulv med tykk løper og et enormtspeil i tung gullramme. Det er ufattelig høyt under taket,og glitrende lys faller ned på dem derfra. Det er første gangNina har sett noe slikt, en helt ny verden – men døren fortset-ter å gå langsomt rundt, og marmorgulvet, den tykke løpe-ren, gullspeilet og lysekronen er allerede bak henne. Denblinkende fossen av lys – og den amerikanske damen meddiamanter i øreflippene, små og skinnende som stjerner.

Turen er over, de kommer ut igjen og Nina spør: «Så duørene til den damen?»

Mor sender henne bare et blikk for å minne henne om athun må takke dørvaktene.

«Tusen takk.» Nina og Vera neier slik de lærte på opptaks-prøven, de løfter skjørtet med begge hender og setter den enefoten pent bak den andre, og så snur de ryggen til den beta-gende døren, inngangen til en helt annen verden, og først daforstår Nina, brått og sterkt – mye sterkere enn på Bolsjoi-skolen – at noe skjellsettende har hendt.

Da de kommer inn på gårdsplassen igjen, er den gamle konensom gjør rent i bygningen der, og hun ser fort bort. Snur-per på munnen som tygger solsikkefrø. Flakker med blikketmens hun feier. Hun går bort til de eneste andre menneskenepå gårdsplassen, et ungt par som bor i samme leilighet somNina og moren og mormoren.

Mor har sagt at de kan være ute og leke, så skal hun sendebestemødrene ned for å hente dem. Men Nina lytter med ethalvt øre til det den gamle konen sier. Hun hører Veras for-

25

eldres navn bli nevnt, og så: «Det var alltid noe underlig veddem.»

Nina har hørt det før – ikke om foreldrene til Vera, menom andre som bodde i huset, som er borte nå. Hvisking ibakgården, noe underlig …

Vera løper bort til den andre enden av gårdsplassen, derbestemoren hennes har dukket opp.

Mormoren til Nina er også der, med skautet løst knyt-tet under haken. «Kom hit, Nina!» Men Nina lytter videre.«Hva har de gjort?» spør det unge paret mens vaskekonentømmer ut bøtten med skittent vann utenfor porten. Verasbestemor tar henne med inn uten å gi henne tid til å siadjø.

«Ninotsjka! Kom!» Mormorens stemme lyder skingrende,ikke varm og litt ergerlig som den pleier. Den gamle vaske-konen gjentar: «Jeg har visst hele tiden at det var noe somikke stemte med dem.» Nina ser opp, forbi de skjeve, småbalkongene mot vinduet til rommet der Veras familie bor.Blek praktvindel skjelver i vinden. Nina snur seg og løper rettinn i mormorens armer, legger seg inn mot brystet hennes ogkjenner varmen fra den myke kroppen.

Da piken fra Beller endelig gikk, hadde himmelen svartnet ogdet var halvmørkt i salongen. Nina trillet rundt i rullestolenog tente diverse lamper som sendte svakt safranfarget lys innmot seg selv og ikke stort annet. Istedenfor lettelse over å haordnet opp, opplevde hun den samme utrygge angstfølelsensom hadde plaget henne i fjorten dager nå.

Hun rullet bort til skrivebordet. Låste opp den øversteskuffen med den lille nøkkelen hun hadde i lommen, trakkskuffen ut. Hun hadde ikke sett på brevet igjen siden hunfikk det for to uker siden. Selv da hadde hun bare lest det

26

raskt igjennom én gang. Hun hadde alltid tatt raske beslut-ninger, det var slik hun var. Men nå brettet hun langsomt utdet maskinskrevne arket og forsøkte å ikke se på fotografietsom lå inni.

Etter å ha tenkt nøye over det, sender jeg Dem dettebrevet og vedlagte fotografi. Kanskje De allerede husketnavnet mitt da De så avsenderadressen, husket kanskjetil og med det aller første brevet jeg sendte Dem ettervårt korte møte for tre tiår siden, på den tiden da jeg …

Det klikket i låsen på entrédøren, den tunge døren svingteopp. «Hei, der!» lød stemmen til Cynthia, den senete vest-indiske kvinnen som kom hver kveld for å lage middag tilNina og stille nærgående spørsmål om kroppsfunksjonenehennes; på dagtid arbeidet hun som sykepleier på Massa-chusetts distriktssykehus. Nina stakk brevet og fotografietinn i konvolutten igjen da Cynthia ropte med en stemme derdet fremdeles hang igjen en snev av fødelandets jovialt arro-gante aksent: «Hvor er du henne, skatten min?» Hun kalteofte Nina for «skatten min». En form for privat spøk, antokNina.

«Her inne, Cynthia, alt i orden.» Nina la konvolutten til-bake i skuffen. Tenke seg til at hun en gang hadde fått gjøreting selv, alene i huset, uten andre menneskers bekymredehjelp … I over et år nå hadde Cynthia vært nødvendig; hunvar det siste mennesket Nina så hver kveld etter å ha blitthjulpet fra rullestolen til badet og tilbake igjen. Cynthiasalder var ubestemmelig, mellom førti og femti et sted, kan-skje; hun hadde en kjæreste som het Billy, og hva hun lagettil middag var avhengig av Billys dagsorden, og hvorvidt hanvar disponibel. På kvelder da Cynthia skulle treffe ham, nek-

27

tet hun å lage noe med løk, hvitløk, brokkoli eller rosen-kål, i tilfelle lukten skulle henge ved håret hennes. På andrekvelder var det ikke forbud mot noen typer grønnsaker.

Nina hørte at Cynthia hengte opp kåpen og gikk ut påkjøkkenet med den lille posen med matvarer. Det var virke-lig en forferdelig situasjon. Særlig for et menneske som Nina,som alltid hadde vært så sterk, og som ikke egentlig var eld-gammel ennå heller. Det virket som om dagens åttiåringertil stadighet dro på jordomseilinger eller vandreturer. MenNinas en gang så smidige kropp tillot ingen slike fornøyel-ser, så skremmende stiv som den var blitt. Selv i ettermiddaghadde ikke piken fra auksjonsfirmaet kunnet dy seg for å si:«Du må savne dansen» med et blikk på Ninas hovne finger-ledd. Hun hadde faktisk sett forferdet ut, slik ungdom gjørnår de blir konfrontert med eldre menneskers skrøpelighet.

«Ja, det gjør jeg,» hadde Nina svart. «Hver dag savner jegdansen. Jeg savner sånn som det føltes å danse.»

Nå ropte Cynthia igjen, truet med å fortelle alt som haddehendt henne den dagen, raske skritt med hvite sykepleierskonærmet seg arbeidsværelset. Nina dyttet konvolutten lengerinn i skuffen. Knokene verket da hun vred den lille nøkkelenrundt i låsen. Hun følte seg ikke noe bedre enn før, for hunvisste at fotografiet lå der fremdeles.

Grigori Solodin så annonsen på den tredje dagen i det nyesemesteret. Han likte å sitte ved skrivebordet før åtte ommorgenen, mens det fremdeles var rolig i Institutt for Frem-medspråk og sekretærene ennå ikke hadde kommet og låstopp det store kontoret. I en halv times tid eller så var detfredelig i de panelte korridorene som fremdeles var kaldeetter at varmen hadde vært slått av hele natten – ingentramping opp og ned den smale marmortrappen der trin-

28

nene var så slitt at det var en hulning i midten. Mye bedreenn å være hjemme, der stillheten ennå på et vis var uvant.Her kunne Grigori lese avisen i fred og røyke sigarettenesine uten nedsettende kommentarer fra kollega Evelyn omlungene hans, eller overdreven rynking på nesen fra Carla,sekretæren, og en påminnelse om at universitetsområdet nåoffisielt var «røykfritt». Freden varte til halv ni, da pleideCarla og assistenten hennes, Dave, å innfinne seg og skrupå fotokopieringsmaskiner og printere og alt annet somsummet.

Grigori grep lighteren som nesten forsvant i hånden hans.Først hadde sigarettene rett og slett vært en støtte, noe somberoliget ham under Christines sykdom. Nå var de en avhans daglige gleder. Og likevel hadde han ikke tillatt seg åta vanen med inn i sitt eget hjem, siden han var svært klarover hva Christine ville ha synes og sagt om det. Uansetthadde han tenkt å slutte om ikke lenge (skjønt det hadde varti to år nå). Vel installert i skrivebordsstolen trakk han innden trøstende aromaen fra dagens første sigarett. Han haddepå seg en skreddersydd dress, den var ren, skjønt litt krøl-lete, og et lommetørkle stakk optimistisk opp av brystlom-men. Det var et antrekk han hadde lagt seg til femogtyveår før, i det første semesteret han foreleste her, den gangenhan også hadde prøvd å anlegge skjegg og røyke pipe – hvasom helst som kunne få ham til å virke et par år eldre ennsin biologiske alder. Selv nå da han var femti hadde hanfå rynker i ansiktet, og håret var en tykk, mørk manke somnesten ba om å bli rufset opp i. Han var høy og veltrent,og det hang fremdeles igjen noe ungdommelig hengslete vedkroppen. Likevel var det ikke lenger siden enn i går at hanble intervjuet for universitetsavisen av en kvisete annenklas-sing som helt alvorlig hadde spurt: «Hvordan kjennes det å

29

bli medlem av et kvart hundreårs-klubben?» Som takk forfemogtyve års tjeneste hadde Grigori fått en tung, mørkerødkulepenn og et håndskrevet takkebrev fra collegeforstande-ren; og til annenklassingen med blokken og det seriøst mentespørsmålet hadde han svart: «Gruoppvekkende», med bareen antydning til glimt i øyet.

Han la ofte an den tonen (tørr, med pokerfjes og en lett,udefinerbar aksent) overfor studentene – likevel likte de denunderfundige uttrykksformen, de liksom-gretne vitsene, ja,det virket faktisk som om de likte hele Grigori. Og han liktestudentene, mislikte dem iallfall ikke, forsøkte å ikke visehvor sjokkert og fortvilet han av og til ble over deres man-gel på kunnskap og nysgjerrighet, der de satt med Red Sox-capsene sine og fleecejakker med glidelås lik medlemmer aven velstående gjeng ungdomskriminelle. I den varme årstidenbrukte de flipp-flopper som de sparket av seg under foreles-ningene som om de slappet av på et gigantisk håndkle påstranden. Det var bare ett av mange tegn på at verden var påfull fart mot undergangen. Men Grigori fortsatte å kle segi pene dresser til forelesningene, fordi han ennå ikke haddegitt slipp på forestillingen om at han hadde et ærefullt yrke– og fordi han fremdeles var bekymret for det samme somhadde bekymret ham da han var ung vit.ass. og satt i timevisi ensomhet på hybelen og leste: at han en dag ville glemmeseg og dukke opp til forelesningen i tøfler.

Nå tok han et drag av sigaretten og brettet ut dagensGlobe. De vanlige deprimerende greiene – presidenten fastbestemt på å begynne sin andre krig på to år. Men han støkktil ved en overskrift på kultursidene: «Ballerina Revskayaselger smykker på auksjon.»

En lyd unnslapp ham, et lavt «Høh.» Og så kom densynkende følelsen, den forferdelige nedturen.

30

Selv om det hadde gått en måned, hadde han ikke gittopp håpet, ikke egentlig, ikke før nå. Han hadde trodd, ellerforsøkt å tro, at de på et eller annet vis kunne nærme seghverandre.

Men nå dette.Vel, hvorfor skulle han ha ventet seg noe annet? Det var

det han med vilje hadde unngått, faktisk. I to år hadde tan-ken gnaget i ham. Men han hadde vært lammet av sorg, ogførst da den lettet litt, kunne han tenke seg å forsøke igjen.Men det hadde ikke fungert. Avstanden kom alltid til å væreder. Han ville aldri komme nærmere.

Han forsøkte å lese artikkelen, men greide ikke å opp-fatte setningene. Hjertet banket fort, slik det hadde gjortsist han så Nina Revskaya; det var minst ti år siden nå, påen veldedighetsforestilling til inntekt for Boston Ballett. Hanhadde stått i den flotte vestibylen på Wang-teateret og setthenne stå i den brede marmortrappen og avlevere en per-fekt formet tale om hvor viktig mesenene var for kunsten.Hun hadde holdt hodet høyt, skjønt litt stivt, kanskje, ogtross alderen var håret mørkt, nesten svart, og trukket bak-over i en knute så stram at den glattet ut rynkene i ansik-tet. Han og Christine hadde stått langt bak i tilhørerskaren,den ene hånden hennes hvilte lett på armen hans, i denandre holdt hun champagneglasset. Det virket som om NinaRevskaya krympet seg mens hun snakket, det var tydeligat hver liten bevegelse gjorde vondt. Da direktøren for bal-letten førte henne langsomt ned den storslagne trappen oggjennom vestibylen, hadde Grigori tenkt: Enn om? Enn omjeg gikk bort til henne? Men selvsagt torde han ikke. Og såtrakk Christine ham i motsatt retning, mot ensemblets nyestestjerne, en ung kubansk danser som var kjent for sprangenesine.

31

Grigori slengte avisen fra seg på skrivebordet. At hun vir-kelig var så oppsatt på å bli kvitt ham – så oppsatt at hunkvittet seg med sine elskede smykker.

Han skjøv stolen tilbake, reiste seg. Et slag i ansiktet, slikkjentes det. Og egentlig kjenner hun meg ikke engang …

Kontoret var ikke lenger noen trøstende kokong. Det gikkopp for Grigori at han vandret rastløst frem og tilbake, oghan tvang seg til å stanse. Så grep han frakken og han-skene, smatt ut av døren og ned den smale trappen og ut avbygningen.

På universitetskafeen var morgenskiftet allerede på plass.Bak disken sto en mager jente med svart, farget hår og ser-verte kaffe og enorme bagels, mens nestsjefen, som var stein,sang lykkelig i kor med stereoanlegget og brukte for langtid på å steame melken. Noen få samvittighetsfulle studen-ter klumpet seg sammen omkring et av de runde bordene,og innerst i rommet satt noen gjesteprofessorer i godmodigdiskusjon. Grigori bestilte og så seg nedslått omkring.

Jenta bak disken blafret jålete med øyevippene da hun gaham en tykk formkakeskive. Da Grigori løftet den opp fraden lille biten med vokset papir fikk han øyeblikkelig dårligsamvittighet, Christine ville ikke likt kaken noe bedre ennrøykingen. Han tenkte på henne, på hva han ville gitt for åha hatt henne her nå, i dette øyeblikket.

«Grigori!»Zoltan Romhany satt ved et vindusbord omgitt av plast-

poser fulle av bøker og papirer. «Kom, kom!» ropte han ogvinket ham til seg før han krummet ryggen over notatbokenog begynte å skrive med stor fart tross den skjelvne, gamlehånden. I det siste året hadde han arbeidet på en memoarbokom sin flukt fra Ungarn etter opprøret i -56 og de påfølgende

32

årene som en nøkkelfigur – skjønt litt ute på sidelinjen – iLondons kunstliv.

«Godt nyttår, Zoltan.»«Er du sikker, Grigori?»«Ser du det på ansiktet mitt?»«Du ser flott ut som alltid – men sliten.»Grigori måtte le over å bli fortalt at han så sliten ut av en

mann som var tyve år eldre – en mann med skrøpelig helsesom hadde tilbrakt store deler av juleferien på sykehus for åkomme seg etter en udiagnostisert lungebetennelse, og somvinteren før hadde glidd på isen og brukket skulderen forannen gang. «Du setter meg på plass, Zoltan. Jeg har ingengrunn til å være sliten. Jeg er bare litt sur i dag. Men det varhyggelig å se deg. Du ser mye bedre ut.»

Kanskje det var rart at Grigoris beste venn og kollega varnesten en generasjon eldre enn ham, men han foretrakk detfremfor det motsatte fenomenet – professorer som drakksammen med studentene på puben. Det var ingenting i Zol-tans rynkede ansikt, posene under øynene, skjelvingen i hen-dene, den lille tusten med grått hår midt på issen … somsa noe om den mannen Zoltan en kort periode hadde vært:Det litterære Øst-Europas stolthet og fortvilelse, en symbolskhelt for det opplyste Vesten, en ung, mager innvandrerpoet ilånte klær. «Jeg er mye bedre,» sa han nå. «Jeg elsker dennetiden på dagen, gjør ikke du?» Med den uvanlige aksenten(gutturale ungarske rytmer temmet av britisk tonefall) løddet nesten som om han spådde sin egen død. «Du kan nes-ten føle at solen står opp. Her, sett deg ned.» Han gjorde etmislykket forsøk på å skubbe til side noen av papirene.

Grigori satte seg. «Jeg kan ikke bli lenge. Jeg har enstudentveiledning halv ni.»

«Og jeg har min klokken ett.»

33

«Har du det?» Grigori forsøkte å ikke vise sin vantro.Han hadde hørt hviskende rykter om at Zoltans eneste kursdet semesteret var blitt avlyst, siden bare to studenter haddemeldt seg på.

«Poesien og surrealistene,» sa Zoltan. «To studenter medvirkelig interessante tanker. Det ble noe snakk om å avlysekurset, men da jeg foreslo for ungdommene forrige uke atvi skulle fortsette å møtes uansett, så var de enige. Hvemtrenger offisielle studiepoeng? Jeg beundrer slik entusiasme.»

«De vet hva som er bra for dem.» De visste at dette varen sjanse de bare fikk én gang i livet – å studere med enmann som hadde kjent personlig noen av de dikterne hanunderviste om; en mann som kunne slenge ut av seg en hen-kastet bemerkning som ikke bare inneholdt vise gullkorn,men også ofte sladdergodbiter i verdensklasse. Like etter atZoltan kom til London, ble hans første diktsamling over-satt av en populær britisk dikter, hvilket gjorde at Zoltan enkort periode ble Europas nye enfant terrible, iallfall innenforvisse kretser. Zoltan hadde vært litt av en dandy i de dager,med søvnige øyelokk og selvsikkert smil; Grigori hadde settfotografier i de oversatte diktsamlingene som fulgte (samt-lige utsolgt fra forlaget nå). Og selv om Zoltan ikke var densom slo om seg med kjente navn, så dukket navnet hans oppi flere enn én selvbiografi skrevet av malere og dramatikere,kunstsamlere og koreografer, mesener og stjerneskuespillere.Bare en linje her og et avsnitt der, men Zoltan hadde heltklart gjort seg bemerket. Forsiktige sonderinger av hukom-melsen hans kunne lokke frem minner om Mary Quant ogSalvador Dali, og forbausende avsides sukk («Ah, Ringo …han hadde så lange øyevipper»).

Men problemet var at det nå – når studentene hadde web-sider der de evaluerte professorene offentlig – hadde spredd

34

seg en oppfatning om at Zoltans forelesninger var krevendeog merkelige, mer som lange samtaler der studentene måttestille ytterst forberedt. Han forlangte at de ikke bare skulleha lest pensumlitteraturen, men grublet over den, analysertden, til og med drømt om den. Derfor sendte studentene utadvarsler om å holde seg unna Zoltans kurs.

Grigori hadde motstått fristelsen til å gå inn og sjekkehva hans egne studenter sa om ham. I det hele tatt forsøktehan å holde seg unna Internett. For fire år siden hadde hanforetatt sin hittil dristigste online-eskapade, da han gjordesitt første og eneste innkjøp på e-Bay: et 1959-nummer avmagasinet Hello med en artikkel om Nina Revskayas smyk-ker. En fire siders fotoreportasje med bilder av øreringer ogarmbåndsur, halskjeder og armbånd. Mesteparten var gaverfra beundrere, fra internasjonale diplomater og gullsmedersom ville gjøre reklame for produktene sine. Et bilde på dentredje siden, et foto av et ravarmbånd med tilhørende ørerin-ger, hadde bekreftet – på sin måte – noe Grigori lenge haddehatt mistanke om. Han oppbevarte bladet i den øverste skuf-fen i arkivskapet på kontoret, den som var øremerket nota-tene om russisk litteratur, bak en mappe merket «1800-talls-noveller».

Men nå skulle altså smykkene auksjoneres bort. Vekk medalle muligheter for bevis og bekreftelse. Grigori måtte ha suk-ket, for Zoltan fikk en bekymret klang i stemmen og spurte:«Hvordan står det egentlig til med deg, Grigori?»

«Å, bare bra, ikke vær redd for meg.» Rollen som sør-gende enkemann hadde vært grei i et års tid eller så, menetter det ble den slitsom. Og han aktet ikke å legge dagensskuffelse over nyheten om Nina Revskaya til listen over sor-ger og forurettelser. Det var en stund siden Grigori haddeforstått – etter inntrengende uttalelser fra Carla og Dave og

35

kollegaen og venninnen Evelyn (som alltid gjorde et poengav å invitere ham ut og trekke ham med på kino og kul-turevenementer) – at de forventet at Grigori skulle oppføreseg slik så mange menn gjorde etter seks eller tolv eller attenmåneder som singel, nemlig finne en ny kvinne og slå seg tilro og slutte å se så trist ut hele tiden. Derfor var det over etår siden Grigori hadde sluttet å gå med nålen fra sykehusetmed den lille rosa sløyfen. Nå, etter at det var mer enn to årsiden Christine døde, hadde han til og med tatt av seg gif-teringen og lagt den i et skrin sammen med noen slipsnålerhan aldri brukte. Det var på tide å ta seg sammen og slutte åvære så kjedsommelig. Til Zoltan la han til: «Ikke noe nyttå klage over.»

«Hvem trenger nye grunner hvis man har gode gamle?»Zoltans øyne smilte, men munnen var alvorlig. «Merkelighva universet finner det for godt å utsette oss for.»

«Hva med deg?» spurte Grigori.«Få nå i deg den kaken,» sa Zoltan. «Du plukker bare

småbiter av den, som om du skulle naske fra en annensasjett.»

Grigori smilte. Det var sant. Bare gi etter, gi opp.Gi opp. Gi det opp.Det gikk opp for Grigori at han nikket for seg selv, enda

så sterkt han mislikte den neste tanken som slo ham.Men det var det eneste han kunne gjøre. Om ikke annet

ville det bevise … hva da? At han var ferdig med det. At hanrespekterte Nina Revskaya, og at hun ikke behøvde å væreredd for ham. At han hadde overgitt seg.

Ja, han visste hva han måtte gjøre. Han følte seg mye let-tere da han spiste kaken mens Zoltan fordypet seg i skrible-riene igjen. Så løftet Zoltan hodet, og stemmen ble plutseligalvorlig. «Vi må snakke sammen – så snart som mulig.»

36

Grigori tok en pause før han svarte: «Beklager, jeg troddeat det var det vi drev med.»

Zoltan ristet på hodet og hvisket sint: «Ikke her.»«Å.» Grigori så seg rundt, men det var ingen som lyttet.

Han feide opp kakesmulene med det voksede papiret. «Skaljeg ringe deg hjemme, da?»

«Nei, nei – ansikt til ansikt.»Grigori trakk uforstående på skuldrene. «Ja vel – bare si

fra når det passer. Nå bør jeg nok gå.» Han reiste seg og trakkpå seg hanskene mens Zoltan nikket hemmelighetsfullt. Toandre kafégjester satte seg ved nabobordet, men etter å hautvekslet et par mumlende ord flyttet de til et annet bord littlenger unna. Grigori forsto at det var på grunn av Zoltan, atde trodde han var en uteligger på grunn av de skitne plastpo-sene og de flekkete, skjønt svært velsittende gabardinbukseneog silkeskjerfet som var frynset i kantene. Vel, slik var Ame-rika, der alle var likeverdige og anerkjente diktere ble tatt foruteliggere. Grigori sa: «Ja vel, Zoltan, da sees vi senere.»

«Det ser jeg frem til.» Grigori hørte at det var ekte håp iZoltans stemme. Han snudde seg for å gå og forsøkte å huskenår han selv sist virkelig hadde gledet seg til noe.

En gang hadde han selv vært ung og full av håp. Hankunne ennå se klart for seg den stive seilduksryggsekkenhan hadde hatt med seg fra Princeton, den med de lange,tynne skulderremmene som aldri passet ham skikkelig ogflekker i bunnen fra utallige gulv og fortau og gressplener.Han husket hvordan T-skjorten luktet etter de mange timenepå Greyhound-bussen, og hvor sulten han var da han gikkbortover gaten. Han var nitten år gammel, høy og langbentmed bustete og langt fra rent hår. Han hadde gått av T-banenpå feil stoppested, og måtte gå lenger til fots enn han hadderegnet med. De eneste byene han kjente, var Paris og New

37

York, og sammenlignet med dem virket de gamle Back Bay-bygningene både gammelmodige og statelige. Men alt somspilte noen rolle for ham, var adressen han hadde skrevetned, bygningen med den høye trappen med smijernsrekk-verk. Den store inngangsdøren av solid, utskåret treverk stopå gløtt. Grigori trakk pusten dypt og tørket hendene på buk-sen. Men han svettet fremdeles, så han trakk lommetørkleetopp av lommen og tørket pannen.

Inne i vestibylen hadde han tatt den store konvolutten oppav sekken, holdt den engstelig i hendene, klar til å legge deni sekken igjen om ingen var hjemme. I konvolutten lå de for-skjellige tingene han etter hvert hadde begynt å se på som«bevis». Grigori fant dørtelefonen og den riktige knappenved siden av. Han rettet alt sitt håp mot den knappen.

Innerst i hukommelsen kunne han fremdeles høre stemmenhennes, mistenksom og tvilende: «Ja?»

På russisk sa han hvem han var.«Hva var navnet, sa du?» spurte hun på russisk. Hun lød

forbauset, men ikke ergerlig.«Grigori Solodin. Foreldrene mine kjente naboene dine.

I Moskva.» Det var ikke helt sant, men lød sant nok. «Jeghåpet jeg kunne få snakke med deg om noe viktig.» Han fikken lys idé og la til: «En liten stund.»

«Vent, er du snill,» sa hun fast.Ventingen på at hun skulle komme … han stirret gjennom

glassveggen med hamrende hjerte og blikket festet på hei-sen mens han ventet på at de smale dørene skulle gli opp oghun skulle stå der. Men hun kom ned trappen og rundt hjør-net, den lange halsen, de lange, slanke armene, og der komhun, hun nesten fløt nedover trinnene. Hun så på ham gjen-nom glassveggen, høflig spørrende blikk, ansiktet en perfektoval, det mørke, mørke håret trukket stramt tilbake. Og så

38

hendene som ikke passet inn, gamle hender, skjønt hun selvikke var gammel ennå, hender med knoker som var begyntå hovne skjøv døren så vidt på gløtt.

«Vel, hvem er du egentlig?» spurte hun på russisk. Hunhadde et ørlite smil i munnvikene, så det ut som, kanskjefordi han så så ung og keitete ut.

Når Grigori var kommet så langt, tvang han seg alltid tilå stanse og hindre minnet i å gå videre. Han måtte. Restenvar ikke bra.