Scandic Lillehammer Hotel 6.-8. februar 2020 · 1. Har IBD-pasienter nytte av rutinemessig oppfølging? Anisdahl K1,2, Nordhassel B3, Medhus AW1, Høivik ML1,2, Holme Ø3,4 1Gastromedisinsk

Scandic Lillehammer Hotel6.-8. februar 2020

Det 47. årsmøtet

KJÆRE MEDLEMMER!Nok en gang er det tid for å møtes til vinterens vakreste eventyr når vi samles til NGFs årsmøte på Lillehammer. Dette er det viktigste årlige arrangementet for NGF, selve kjernen i foreningen vår. Her møtes vi gastroenterologer og -kirurger fra små og store sykehus fra hele Norge for faglig påfyll, nyttig nettverksbygging og hyggelig samvær med kolleger. Det faglige programmet gir oss oppdatert kunnskap om gastroenterologiske tilstander og viser oss muligheter for utredning og behandling under norske forhold, og åpner øynene våre for den imponerende forskningsaktiviteten som foregår i landet vårt. Det sosiale aspektet er viktig fordi det styrker samarbeidet mellom oss som kolleger på tvers av foretak og regioner. Dette er spesielt viktig nå i en tid der krefter jobber for segregering mellom regioner og tilsidesettelse av faglige foreninger i beslutningsprosesser.

Før årets møte offisielt starter, har vi gjort plass til et lunsjsymposium om tarmscreeningprogrammet - en høyaktuell sak som angår oss alle. Ellers innledes torsdagen med informasjon fra NGFs interessegrupper, som gjør et viktig arbeid med å utvikle faget vårt nasjonalt og internasjonalt på vegne av alle i NGF. For øvrig fylles tiden torsdag og fredag av presentasjoner av abstrakter innen hele spekteret av fagfeltet vårt. Vi håper dette vil gi en god opplevelse til kolleger som presenterer eget arbeid for første gang – og vi håper på gode spørsmål og refleksjoner fra salen slik at vi skaper en arena for god og levende faglig diskusjon. Vi er opptatt av å rekruttere og ta vare på nye NGF’ere, og oppretter derfor i år en egen FUNGF-stand i utstiller-området.

Hjertelig velkommen til Norsk Gastroenterologisk

Forenings 47. årsmøte!

Mette Vesterhus

Leder NGF

Interessegruppen for leversykdommer står for lørdagssymposiet for første gang. Her vil vi få oppdatert kunnskap og anbefalinger om oppfølging og kontroll av pasienter med kronisk leversykdom, som kan forbedre vår håndtering av disse pasientene i vår kliniske hverdag. Vi har ikke hatt like stort fokus på denne pasientgruppen i Norge som i en del andre land, og det er helt klart rom for oppdatering og strukturering av behandling og oppfølging av leverpasientene i Norge.

Ellers krysser jeg fingrene for god gli i skisporet og god gass på dansegulvet!

3NGF - Det 47. årsmøtet

Innhold

Torsdag 6. februar

11.30 – 14.00: Lunsj

13.20 – 13.45: Lunsjsymposium i hovedsalen: Informasjon om tarmscreeningprogrammet

14.00 – 14.30: Informasjon fra Gastronet og NGFs interesse- og arbeidsgrupper

14.30 – 18.15: Presentasjoner av abstrakt

14.30 – 15.30: Øsofagus, ventrikkel og tynntarm (side 9)

Møteledere: Oddry Folkestad og Khanh Pham

15.30 – 15.35: Industriens 5 minutter

15.35 – 16.00: Pause

16.00 – 17.00: Galle og pankreas (side 13)

Møteledere: Trond Engjom og Gunnar Qvigstad

17.00 – 17.30: Pause

17.30 – 18.15: Lever ++ (side 17)

Møteledere: Asta Arnarsdottir og Kathrine Aglen Seeberg

18.30 – 19.00: Johannes Myrens minneforelesning

Ved Kirsten Muri Boberg

20.00: Middag

Fredag 7. februar

09.00: Skibuss

11.30 – 13.30: Lunsj


13.30 – 14.30: Inflammatorisk tarmsykdom (side 20)

Møteledere: Fredrik Sævik og Jørgen Jahnsen

14.30 – 15.00: Pause

15.00 – 16.00: Kolon og rektum ++ (side 24)

Møteledere: Linn Bernklev og Ina Pedersen

16:00 – 16:30: Pause

16.30 – 17.00: Irritabel tarmsyndrom ++ (side 27)

Møteledere: Birgitte Berentsen og Vikas Kumar Sarna

17.15 – 19.00: Generalforsamling

20.00: Festmiddag med prisutdelinger

Lørdag 8. februar

09.00 – 12.15: Lørdagssymposiet

Tema: Oppfølging og kontroll av kroniske leversykdommer

Abstrakter

Øsofagus, ventrikkel og tynntarm (side 9)

Galle og pankreas (side 13)

Lever ++ (side 17)

Inflammatorisk tarmsykdom (side 20)

Kolon og rektum ++ (side 24)

Irritabel tarmsyndrom ++ (side 27)


Program torsdag 6. februar

11.30 – 14.00: Lunsj

13.20 – 13.45: Lunsjsymposium i hovedsalen: Informasjon om tarmscreeningprogrammet

14.00 – 14.30: Informasjon fra Gastronet og NGFs interesse- og arbeidsgrupper


14.30 – 15.30: Øsofagus, ventrikkel og tynntarmMuntlig presentasjon av abstrakter (5 + 2 min) Møteledere: Oddry Folkestad og Khanh Pham

1. Assosiasjoner mellom forstyrret motilitet og symptomer hos ikke-diabetiske pasienter med mistenkt gastropareseMattis Bekkelund1,2, Dag A. Sangnes2,3,4, Lars Aabakken1,5, Georg Dimcevski4,6, Jan Gunnar Hatlebakk2,3,4

1Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo2Nasjonal kompetansetjeneste for funksjonelle mage-tarmsykdommer, Haukeland universitetssjukehus, Bergen3Medisinsk avdeling, Haukeland universitetssjukehus, Bergen4Medisinsk fakultet, Universitetet i Bergen5Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo universitetssykehus, Oslo6Nasjonalt senter for gastroenterologisk ultrasonografi, Haukeland universitetssjukehus, Bergen

2. Pasienter operert for ileojejunale nevroendokine tumores: Et materiale fra St. Olavs Hospital 1998-2018Folkestad O1, Wasmuth HH1,2, Mjønes P3,4, Fougner R5, Hauso Ø2,3, Fossmark R2,3.1Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, St.Olavs Hospital, Trondheim2Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU, Trondheim3Avdeling for fordøyelses- og leversykdommer, St.Olavs Hospital, Trondheim4Avdeling for patologi, St.Olavs Hospital, Trondheim5Avdeling for radiologi, St.Olavs Hospital, Trondheim.

3. Høy forekomst av vedvarende symptomer, tretthet og redusert livskvalitet blant behandlede voksne cøliaki i en nasjonal tverrsnittsstudie van Megen F1, 3, Skodje G1, 3, M Stendahl4, Veierød MB2, Lundin KE3, and Henriksen C4 1Department of Clinical services, Oslo University Hospital Rikshospitalet, Oslo, Norway2Oslo Centre for Biostatistics and Epidemiology, Department of Biostatistics, Institute of Basic Medical Sciences, University of Oslo, Oslo, Norway3K.G. Jebsen Coeliac Disease Research Centre, University of Oslo 4Department of Nutrition, Institute of Basic Medical Sciences, University of Oslo, Oslo, Norway

4. Hypergastrinemi er assosiert med forekomst av proksimale adenokarsinom i ventrikkelNess-Jensen E1,2,3, Bringeland EA4,5, Mattsson F3, Lagergren J3, Grønbech JE4, Waldum HL5, Fossmark R5,6

1Medisinsk avdeling, Sykehuset Levanger2HUNT forskningssenter, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU3Övre gastrointestinal kirurgi, Institutionen för molekylär medicin och kirurgi, Karolinska Institutet4Øvre gastrokirurgi, St. Olavs Hospital5Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU6Avdeling for fordøyelses- og leversykdommer, St. Olavs Hospital

5. Chromoendoscopy with Iodine-Potassium iodine solution in eosinophilic esophagitis Khanh D-C Pham1,2, Roald F. Havre1,2, Odd H. Gilja1,2, Jan G. Hatlebakk1,2

1Department of Medicine, Haukeland University Hospital, Bergen2Department of Clinical Medicine, University of Bergen

6. EUS-guided enteroenterostomy as salvage therapy for high malignant outlet obstruction Pham KDC1,2, Havre RF1,2


7. Maskinlæring for automatisk deteksjon av angiektasi i tynntarmSmedsrud, P.H.1,2, Pogorelov, K.¹, de Lange, T.2,3, Petlund, A.2, Eskeland, S.L.3, Halvorsen, P.¹, Riegler, M.A.¹¹Simula Metropolitan Center for Digital Engineering, Oslo2Augere Medical, Oslo3Medisinsk avdeling, Bærum Sykehus, Vestre Viken HF

15.30 – 15.35: Industriens 5 minutter

15.35 – 16.00: Pause

16.00 – 17.00: Galle og pankreas Muntlig presentasjon av abstrakter (5 + 2 min) Møteledere: Trond Engjom og Gunnar Qvigstad

1. Strukturelle forandringer i pankreas ved kronisk pankreatitt relatert til kliniske data: Billeddata fra Skandinavisk Baltisk Pankreas Club Engjom T1, Tjora E2, Erchinger F3, Dimcevski G3, Frøkjær JB4, Haldorsen IS, SBPC Group¹Medisinsk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Bergen2Barneklinikken, Haukeland universitetssykehus, Bergen3Kanalspesialistene, Bergen4Aalborg Universitetssykehus, Aalborg5Mohn Medical Imaging and Visualization Centre, radiologisk avdeling, Haukeland universitetssykehus, Bergen


2. Ernæring, eksokrin funksjon og enzym behandling. Data fra den Skandinaviske Baltiske Pankreas Klub (SBPC) database Erchinger F1, 2, EngjomT2, 3, Dimcevski G2, 3, Tjora E,4 and SBPC Study Group 1Voss sykehus2Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Bergen3Medisinsk avd., Haukeland Universitetssykehus, Bergen4Barneavdelingen, Haukeland Universitetssykehus, Bergen

3. EUS veiledete mikrobiopsier forbedrer diagnostikken av mucinøse og ikke-mucinøse cyster i bukspyttkjertelenHavre RF1, Gjelberg H2, Engjom T1,3, Hoem D4, Waardal K4, Pham KCD1,3

1Medisinsk Avdeling, Haukeland Universitetssykehus2Avdeling for Patologi, Haukeland Universitetssykehus3Klinisk Institutt 1 (K1), Universitetet i Bergen4Akutt-og gastrokirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus

4. Computertomografi ved diagnostikk av kronisk pankreatittNordaas IK1,2,3, Dimcevski G2,3, Gilja OH2,3, Havre RF1,2,3, Pham KDC1,2, Engjom T1,2.1 Medisinsk avdeling, Haukeland Universitetssjukehus2 Institutt for klinisk medisin 1, Universitetet i Bergen3 Nasjonal kompetansetjeneste for gastroenterologisk ultralyd, Haukeland Universitetssjukehus

5. Endoskopisk ultralydveiledet diagnostikk og behandling av insulinom i pankreasPham KDC1,2, Havre RF1,2, Gjelberg HK1Gastroenterologisk seksjon, Medisinsk avdeling, Haukeland Universitetssykehus. 2Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen3Avdeling for Patologi, Haukeland Universitetssykehus

6. Galledrenasje ved malign obstruksjon og Roux-Y gastric bypass ved hjelp av EUS-directed transgastric ERCP (EDGE)Qvigstad G Avdeling for Fordøyelses- og leversykdommer, St. Olavs Hospital, Trondheim

7. Autonom dysfunksjon hos pasienter med diabetes mellitus og eksokrin pankreassviktSangnes DA1,2, Bergmann ES2, Moss RM2, Dimcevski G2,3 & Søfteland E1,2,4

1Medisinsk avdeling, Haukeland universitetssjukehus, Bergen2Medisinsk fakultet, Universitetet i Bergen 3Nasjonalt senter for gastroenterologisk ultrasonografi, Haukeland universitetssjukehus, Bergen4Hormonlaboratoriet, Haukeland universitetssjukehus, Bergen

17.00 – 17.30: Pause

17.30 – 18.15: Lever ++Muntlig presentasjon av abstrakter (5 + 2 min) Møteledere: Asta Arnarsdottir og Kathrine Aglen Seeberg

1. Anti-TNF-alfa immunmediert autoimmun hepatittArnarsdottir Asta1, Solveig Norheim Andersen2, Jørgensen Kristin K1

1Gastromedisinsk avdeling, Akershus Universitetssykehus2Patologisk anatomisk avdeling, Akershus Universitetssykehus

2. Medikament utløst leverskade (DILI)Aslam UM1, Azimy S1, Aukrust P2, Jørgensen KK1

1Gastromedisinsk avdeling Ahus Lørenskog2Infeksjonsavdeling OUS Rikshospitalet Oslo

3. Opportunistic treatment of hepatitis C virus infection (OPPORTUNI-C): Study protocol for a pragmatic cluster randomised trial of immediate versus outpatient treatment initiation among hospitalized people who inject drugsMidgard H1,3, Finbråten AK2, Malme KN3, Berg-Pedersen RM4, Tanum L5, Olsen IC6, Dalgard O3

1Department of Gastroenterology, Oslo University Hospital2Department of Medicine, Lovisenberg Diaconal Hospital3Department of Infectious Diseases, Akershus University Hospital4Department of Illicit drug use, Oslo University Hospital5Department for Research and Development in Mental Health, Akershus University Hospital6Oslo Centre for Biostatistics & Epidemiology, Oslo University Hospital

4. Leversteatose etter gastrisk bypass og sleeve gastrektomi, Oseberg-studien Seeberg KA1,5, Hertel JK1, Borgeraas H1, Grimnes JO2, Kvan NP2, Fatima F1, Svanevik M1,4, Sandbu R1,4, Hjelmesæth J1,3, Hofsø D1

1Senter for sykelig overvekt, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg 2Radiologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg 3Avdeling for endokrinologi, sykelig overvekt og forebyggende medisin, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo 4Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg 5Gastromedsinsk avdeling, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg

5. Fedme og risiko for kreft – en uselektert populasjonsstudie på 1 911 598 personerSaeed U1, Kielland MF2, Myklebust TÅ3, Møller B3, Robsahm TE3, Skålhegg BS2, Mala T1, Yaqub S1

1Avdeling for gastrointestinal kirurgi, Oslo Universitetssykehus2Institutt for Klinisk ernæring, Universitet i Oslo3Kreftregisteret

18.30 – 19.00: Johannes Myrens minneforelesningVed Kirsten Muri Boberg

20.00: Middag


09.00: Skibuss

11.30-13.30: Lunsj

13.30-17.00: Presentasjoner av abstrakt

13.30-14.30: Inflammatorisk tarmsykdomMuntlig presentasjon av abstrakter (5 + 2 min) Møteledere: Fredrik Sævik og Jørgen Jahnsen

1. Har IBD-pasienter nytte av rutinemessig oppfølging?Anisdahl K1,2, Nordhassel B3, Medhus AW1, Høivik ML1,2,

Holme Ø3,4 1Gastromedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus 2Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo 3Gastromedisinsk avdeling, Sørlandet sykehus 4Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo

2. Science fiction og Crohns sykdom – kan blått lys og en aminosyre være redningen? Espeland K1,2, Jahnsen J1,2

1 Gastromedisinsk avdeling, Akershus Universitetssykehus2 Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo

3. Forskjeller i medikamentoverlevelse mellom perorale mesalazin-preparater som monoterapi ved ulcerøs colittFossmark R1,2,, Olaisen M1,2, Martinsen TC1,2, Melberg HO3. 1 Avdeling for fordøyelsessykdommer, St. Olav’s Hospital, Trondheim2 Institutt for klinisk og molekylær medisin, Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU3 Institutt for helse og samfunn, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo

4. Inflammatory Bowel Disease in South-Eastern Norway III – IBSEN IIIKristensen VA1,2, Lund C1,3 Opheim R1,3, Ricanek P4, Huppertz-Hauss G5, Perminow G1, Detlie TE3,4, Skram K1, Vatn S3,4, Olbjørn C4, Rove J4, Stray-Pedersen R6, Safdar MS2, Pedersen A7, Skogestad E8, Holm HK8, Ystrøm CM9, Aballi B9, Torp R10, Hovde Ø3,11, Frigstad SO3,12, Halvorsen FA13, Vikskjold F13, Sagosen A14, Bengtson MB15, Aabrekk TB15, Andersen S15, Hussain Y4, Dahler S16, Henriksen M17, Løvlund E17, Størdal K17,18, Hasund A19, Høie O20, Scmidt K20, Pallenschat J21, Høivik ML1,3

1Oslo universitetssykehus, 2Lovisenberg Diakonale Sykehus, 3Universitetet i Oslo, 4Akershus universitetssykehus,5Sykehuset Telemark, 6Diakonhjemmets sykehus, 7Sykehuset Innlandet Kongsvinger, 8Sykehuset Innlandet Lillehammer, 9Sykehuset Innlandet Elverum, 10Sykehuset Innlandet Hamar, 11Sykehuset Innlandet Gjøvik, 12Vestre Viken Bærum Sykehus, 13Vestre Viken Drammen Sykehus, 14Kongsberg Sykehus, 15Sykehuset Vestfold, 16Notodden Sykehus, 17Sykehuset Østfold, 18Folkehelseinstituttet, 19Sørlandet Sykehus Kristiansand, 20Sørlandet Sykehus Arendal, 21Sørlandet Sykehus Flekkefjord

5. Eksplosiv utvikling av colon polyppose med høygradig dysplasi under pågående behandling med infliximab hos 32 år gammel mann med ulcerøs colitt Lerang F1, Owen T1, Christensen EO1, Ruiken R2, Godøy JK3, Færden A4 1Gastromedisinsk, 2gastrokirurgisk og 3patologisk avd, Sykehuset Østfold, Kalnes 4Gastrokirurgisk avdeling, Akershus Universitetssykehus

6. Gastrointestinal ultralyd kan prediktere endoskopisk aktivitet ved Crohns sykdomSævik F1,2, Gilja OH2,1, Nylund K2,1

1Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen 2Nasjonal Kompetansetjeneste for Gastroenterologisk Ultralyd, Haukeland Universitetssykehus

14.30 – 15.00: Pause

15.00 – 16.00: Kolon og rektum ++Muntlig presentasjon av abstrakter (5 + 2 min) Møteledere: Linn Bernklev og Ina Pedersen

1. Immunterapi-indusert kolittBernklev L1, Jahnsen J1 2, Jørgensen KK1

1Gastromedisinsk avdeling. Akershus Universitetssykehus2Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo

2. Lokal eksisjon med TEM for tidlig-cancer i rectum.Ersryd A, Sjo O, Nasseri L, Backe IF, Løberg EM*, Svindland A*, Nesbakken A. Gastrokirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus - UllevålAvdeling for patologi, Oslo universitetssykehus - Ullevål

3. Ufullstendig fjerning av polypper – en multisenter kvalitetskontrollstudie (NORPOL)Pedersen, IB1,2, Bretthauer, M2, 4, Kalager, M2,4, Løberg, M2,4, Hoff, G3,9, Matapour, S5, Hugin, S5, Frigstad, SO5 Skogestad, E7, Seip, B3, 6, Kleist, B10, Løvdal, L10, Holme, Ø1,2,3,4

1 Medisinsk avdeling, Sørlandet Sykehus Kristiansand2 Klinisk effektforskning, Universitetet i Oslo3 Kreftregisteret4 Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo Universitetssykehus5 Medisinsk avdeling, Vestre Viken Bærum Sykehus6 Medisinsk avdeling, Sykehuset i Vestfold Tønsberg7 Medisinsk avdeling, Sykehuset Innlandet Lillehammer9 Medisinsk avdeling, Sykehuset i Telemark Skien10 Avdeling for patologi, Sørlandet Sykehus Kristiansand

4. Tarmscreening med immunkjemisk test for okkult blod sammenlignet med sigmoidoskopi – initiale resultater fra en randomisert studie. Randel KR1,2,3, Schult AL1,4,5, Botteri E1, Hoff G1,2,5, Bretthauer M3,6, Ursin G7,8, Natvig E1, Berstad P1, Jørgensen A1, Sandvei P9, Olsen ME10, Frigstad SO4, Darre-Næss O4, Norvard ER11, Bolstad N12, de Lange T5,13, Holme Ø1,3,14

1Seksjon for tarmscreening, Kreftregisteret, Oslo, 2Forskningsavdelingen Sykehuset Telemark HF, Skien, 3Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo, 4Medisinsk avdeling, Vestre Viken HF, Bærum, 5Institutt

Program fredag 7. februar


for klinisk medisin, Universitetet i Oslo, 6 Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo Universitetssykehus, 7Kreftregisteret, 8Department of Preventive Medicine, University of Southern California, LA, USA, 9Gastromedisinsk avdeling Sykehuset Østfold HF, Kalnes, 10Seksjon for patologi, Sykehuset Østfold HF, Kalnes, 11Seksjon for patologi, Vestre Viken HF, Drammen, 12Avdeling for medisinsk biokjemi, Oslo Universitetssykehus, 13Forskningsavdelingen Bærum Sykehus, Vestre Viken HF, 14Medisinsk avdeling Sørlandet Sykehus HF, Kristiansand

5. Koloskopikvalitet etter intensiv opplæring av uerfarne endoskopører i pilotprosjektet for nasjonalt screeningprogram mot tarmkreft. Schult AL1,2,3, Randel KR1,4,5, Botteri E1, Hoff G1,3,4, Bretthauer M5,6, Ursin G7,8, Natvig E1, Jørgensen A1, Sandvei P9, Olsen ME10, Frigstad SO2, Darre-Næss O2, Norvard ER11, de Lange T3,12, Holme Ø1,5,13

1.Seksjon for tarmscreening, Kreftregisteret, 2.Medisinsk avdeling, Vestre Viken HF, Bærum, 3.Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo, 4.Forskningsavdelingen Sykehuset Telemark HF, Skien 5.Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo, 6.Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo Universitetssykehus, 7.Kreftregisteret, 8.Department of Preventive Medicine, University of Southern California, LA, USA, 9.Gastromedisinsk avdeling Sykehuset Østfold HF, Kalnes, 10.Seksjon for patologi, Sykehuset Østfold HF, Kalnes, 11.Seksjon for patologi, Vestre Viken HF, Drammen, 12.Forskningsavdelingen Bærum sykehus, Vestre Viken HF, 13.Medisinsk avdeling Sørlandet Sykehus HF, Kristiansand

6. Endoskopirapporter kan genereres automatisk ved å gjøre nevrale nettverk forståeligeHicks, S.¹, Smedsrud, P.H.1,2, Riegler, M.A.¹, de Lange, T.2,3, Petlund, A.2, Eskeland, S.L.3, Pogorelov, K.¹, Schmidt, P.T.5, Halvorsen, P.¹1Simula Metropolitan Center for Digital Engineering, Oslo2Augere Medical, Oslo3Medisinsk avdeling, Bærum Sykehus, Vestre Viken HF4Department of Medicine Solna, Karolinska Institutet, Karolinska University Hospital

16:00 – 16:30: Pause

16.30 – 17.00: Irritabel tarmsyndrom ++Muntlig presentasjon av abstrakter (5 + 2 min) Møteledere: Birgitte Berentsen og Vikas Kumar Sarna

1. Mikrostrukturelle endringer i hjernens insula-region hos pasienter med irritabel tarm Birgitte Berentsen123, Barath Halandur3, Eivind Alexander Valestrand3, Trygve Hausken123 og Arvid Lundervold4

1 Nasjonal kompetansetjeneste for funksjonelle mage-tarmsykdommer, Haukeland Universitetssykehus2 Seksjon for Gastroenterologi, Medisinsk avdeling, Haukeland universitetssykehus3 Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen4 Institutt for Biomedisin, Mohn Medical Imaging and Visualization Centre, Universitetet i Bergen

2. Kvalitetsevaluering av tverrfaglig IBS-poliklinikkHillestad EMR1,2, Lied GA1-3, Steinsvik EK1-3, Hausken T1-3, Hatlebakk JG1-3, Berentsen B2,3

1Senter for ernæring, klinisk institutt 1, Det medisinske fakultetet, Universitetet i Bergen2Nasjonal kompetansetjeneste for funksjonelle mage-tarmsykdommer, Haukeland universitetssykehus, Bergen3Seksjon for gastroenterologi, Medisinsk avdeling, Haukeland universitetssykehus, Bergen

3. Kort- og langtidseffekten av lavFODMAP-diett på symptomer og mikrobiota hos pasienter med IBS Teige EP1-3, Berentsen B1,3, Hausken T1-3, Hatlebakk JG1-,3, Lied GA1-3

1Senter for ernæring, Klinisk Institutt 1, universitetet i Bergen 2Seksjon for Gastroenterologi, medisinsk avdeling, Haukeland universitetssykehus, Bergen3Nasjonal kompetansetjeneste for funksjonelle mage-tarm-sykdommer, Haukeland universitetssykehus, Bergen

4. Vellykket gjennomført pilot og planlagt oppstart av randomisert placebo-kontrollert studie med fekal mikrobiotaoverføring ved systemisk sklerose (ReSScue-studien)Sarna VK1,2, Fretheim H1,3, Didriksen H1,3, Carstens MN1, Midtvedt Ø1, Halse A4, Dhainaut A5, Bakland G6, Midtvedt T7, Lundin KEA8,9, Molberg Ø1,3, Hoffmann-Vold A1,3

1Revmatologisk avdeling, OUS-RH2Gastromedisinsk avdeling, OUS-Ullevål3Institutt for klinisk medisin, UiO4Revmatologisk avdeling, Haukeland universitetssykehus5Revmatologisk avdeling, St. Olavs hospital6Revmatologisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge7Avdeling for mikrobiologi, tumor og celle-biologi, Karolinska Institutet8Gastromedisinsk avdeling, OUS-RH9K.G. Jebsensenter for cøliakiforskning, UiO

17.15 – 19.00: Generalforsamling

20.00: Festmiddag med prisutdelinger


Program lørdag 8. februar

09.00 – 12.15: LørdagssymposietTema: Oppfølging og kontroll av kroniske leversykdommer

09.00 -10.35 Ordstyrere: Øystein Rose og John Willy Haukeland

09.00-09.05 Innledning John Willy Haukeland, Ullevål

09.05-09.25 Noninvasiv evaluering av fibrose – risikostratifisering ved kronisk leversykdom Mette Vesterhus, Haraldsplass

09.25-09.45 PBC: Nye guidelines og 2.linjebehandling Kristin K Jørgensen, Ahus

09.45-10.05 AIH: EASL Guidelines Trine Folseraas, Rikshospitalet

10.05-10.35 Pre-transplantasjonsvurdering Kristine Wiencke, Rikshospitalet

10.35-10.55 Pause

10.55-12.15 Ordstyrere: Siri Martinsen og Hans Lannerstedt

10.55-11.15 TIPS – erfaringer fra Ullevål John Willy Haukeland, Ullevål

11.15-11.35 HCC: Screening og behandling Hans Lannerstedt, Lovisenberg

11.35-12.05 Hepatorenalt syndrom og nyresvikt ved leversykdom Rogelio Barreto Rios, Kalnes sykehus

12.05-12.15 Avslutning

Abstrakter


1. Assosiasjoner mellom forstyrret motilitet og symptomer hos ikke-diabetiske pasienter med mistenkt gastropareseMattis Bekkelund1,2, Dag A. Sangnes2,3,4, Lars Aabakken1,5, Georg Dimcevski4,6, Jan Gunnar Hatlebakk2,3,4

1Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo2Nasjonal kompetansetjeneste for funksjonelle mage-tarmsykdommer, Haukeland universitetssjukehus, Bergen3Medisinsk avdeling, Haukeland universitetssjukehus, Bergen4Medisinsk fakultet, Universitetet i Bergen5Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo universitets-sykehus, Oslo6Nasjonalt senter for gastroenterologisk ultrasonografi, Haukeland universitetssjukehus, Bergen

Bakgrunn Assosiasjonen mellom ventrikkeltømmingshastighet og symptomer hos pasienter med mistenkt gastroparese er usikker, mens sammenhengen tynntarmsmotilitet og symptomer er lite undersøkt. I denne studien undersøkte vi assosiasjonen mellom symptomer og forstyrret motilitet hos ikke-diabetiske pasienter der det var klinisk mistanke om gastroparese.

Metode Ikke-diabetiske pasienter med symptomer forenlig med gastroparese ble prospektivt inkludert i perioden 2014-2018. Alle pasientene var henvist for utredning ved Medisinsk avdeling, Haukeland universitetssjukehus.

De var på forhånd undersøkt med gastroskopi for eksklusjon av passasjehinder eller annen forklarende patologi. Pasientene gjennomgikk parallell utredning med ventrikkeltømmingsscintigrafi og trådløs motilitetskapsel (SmartPill®, Medtronic Inc.). Ut fra undersøkelsene, beregnet vi ventrikkeltømming, transittid gjennom tynntarm og kontraktilitetsparametre i magesekk og tynntarm og disse ble korrelert med symptomer. Symptomskårer ble målt med Patient Assessment of Upper Gastrointestinal Symptom Severity Index (PAGI-SYM).

Resultater Trettifire pasienter (74 % kvinner) ble inkludert. Forsinket scintigrafisk ventrikkeltømming ble funnet hos 35%, mens forsinket transittid gjennom magesekken ble funnet hos 54% med motilitetskapselen. 43 % hadde forsinket transittid gjennom tynntarm. 34 % hadde redusert evne til å generere maksimaltrykk i tynntarm. Motilitetsindeks (MI) i magesekk korrelerte r=-5.99 (p<0.003) med kvalme, mens MI i tynntarm korrelerte r=-.689 (p<0.001) med kvalme. Transittider og symptomer gav ingen signifikante korrelasjoner.

Konklusjon Hos ikke-diabetiske pasienter med mistenkt gastroparese, fant vi sterke negative korrelasjoner mellom kvalme og motilitetsindeks i magesekk og tynntarm. Vi fant ingen sammenheng med forsinket ventrikkeltømming eller transittid gjennom tynntarm. På bakgrunn av disse resultatene, anbefaler vi å undersøke motilitet i både magesekk og tynntarm ved utredning av pasienter med mistenkt gastroparese.

ABSTRAKTER SOM PRESENTERES PÅ NGFS ÅRSMØTE 2020 I KRONOLOGISK REKKEFØLGE

TORSDAG 6. FEBRUAR, 14.30 – 15.30: ØSOFAGUS, VENTRIKKEL OG TYNNTARM

2. Pasienter operert for ileojejunale nevroendokine tumores: Et materiale fra St. Olavs Hospital 1998-2018Folkestad O1, Wasmuth HH1,2, Mjønes P3,4, Fougner R5, Hauso Ø2,3, Fossmark R2,3.1Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, St.Olavs Hospital, Trondheim2Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU, Trondheim3Avdeling for fordøyelses- og leversykdommer, St.Olavs Hospital, Trondheim4Avdeling for patologi, St.Olavs Hospital, Trondheim5Avdeling for radiologi, St.Olavs Hospital, Trondheim.

Introduksjon Nevroendokrine tumores (NET) i jejunum og ileum er som regel saktevoksende og har ofte spredning til lymfeknuter eller andre organer på diagnosetidspunktet. De fleste pasientene opereres med livsforlengende intensjon, mange også med kurativ intensjon og leveutsiktene er gode.

Metode Materialet omfatter alle pasienter på St.Olavs

Hospital 1.1.1998 -2018, hvorav 32 var operert på lokalsykehus. Vi har retrospektivt registrert pasient- og sykdomskarakteristika, operasjonsmetode og tid til residiv, samt estimert totaloverlevelse og sykdomsspesifikk overlevelse. Sykdomsutbredelse ble inndelt etter ENETS guidelines i lokalisert, regional eller utbredt sykdom.

Resultater Av 186 pasienter var 54.3% menn, median alder ved operasjon var 68 år. Majoriteten ble operert elektivt (n=141 (75.8%)). Akutt opererte var noe eldre (70.7 år vs 65.0 år, p<0.05). 119 pasienter (64.0%) ble vurdert som kurativt operert.12.4% av pasientene hadde lokalisert sykdom, 54.3% av pasientene hadde regional sykdom og 32.8% hadde fjernmetastaser ved operasjonstidspunktet. 78 (41.9%) pasienter var døde ved sensurdato. Fire pasienter (median alder 81.5 år) døde grunnet kirurgiske komplikasjoner og disse var operert akutt. 32 pasienter (40%) var døde grunnet NET relatert sykdom og av disse var 25 (78.1% ) operert elektivt. Hele 28 (15%) pasienter hadde NET synkront med annen cancer, hvorav 19 hadde kolorektal cancer. Median estimert totaloverlevelse var 9.7 år (95% CI 7.6-11.8) og 5 års totaloverlevelse 75.8% for

Abstrakter


hele gruppen. Median estimert overlevelse ved lokalisert, regional og utbredt sykdom var hhv 11.6 år (95% CI 5.7-17.5), 11.3 år (95% CI 9.6-12.9), og 6.9 år (95% CI 4.1-9.6), mens 5 års overlevelse var hhv 69,6%, 85.1 % og 62.2% (p=0.005). I en Cox proporsjonal hasard regresjonsmodell var alder ved operasjon, elektiv operasjon, ENETS stadium, samt funn av annen kreft ved operasjonen uavhengige prognostiske faktorer. 36 av 119 (30.2%) pasienter fikk residiv etter antatt radikal operasjon, median oppfølgingstid var 5.5 år. Median estimert residivfri overlevelse for disse pasientene var 9.1 år (5.4-12.9 år) og 5 års residivfri overlevelse var 79.8%. Median estimert totaloverlevelse for kurativt opererte

var 11.5 år (9.3-13.8 år), 5 års overlevelse 86.6%, mens pasienter med gjenværende tumor hadde overlevelse 6.2 år (3.5-8.9 år) (p <0.001) og 5 års overlevelse var 56.7 % (p<0.001).

Konklusjon Pasienter med ileojejunal NET lever lenge etter kirurgi. Pasienter som får residiv etter antatt kurativ kirurgi har lang overlevelse og 5-års overlevelse er et utilstrekkelig mål for å vurdere kurasjon. Totaloverlevelse ble påvirket av sykdomsutbredelse og alder på operasjonstidspunktet, hvorvidt operasjonen ble gjort elektivt, samt funn av annen kreftsykdom ved operasjon.

3. Høy forekomst av vedvarende symptomer, tretthet og redusert livskvalitet blant behandlede voksne cøliaki i en nasjonal tverrsnittsstudie van Megen F1, 3, Skodje G1, 3, M Stendahl4, Veierød MB2, Lundin KE3, and Henriksen C4 1Department of Clinical services, Oslo University Hospital Rikshospitalet, Oslo, Norway2Oslo Centre for Biostatistics and Epidemiology, Department of Biostatistics, Institute of Basic Medical Sciences, University of Oslo, Oslo, Norway3K.G. Jebsen Coeliac Disease Research Centre, University of Oslo 4Department of Nutrition, Institute of Basic Medical Sciences, University of Oslo, Oslo, Norway

Mål: Mange cøliaki-pasienter (CD) har fortsatt gastrointestinale symptomer eller redusert generell helse, selv etter å ha startet et glutenfritt kosthold (GFD). Få studier undersøkte forekomsten av vedvarende symptomer til tross for at de fulgte en streng GFD. Vi undersøkte forekomst av vedvarende GI-symptomer, helserelatert livskvalitet, tretthet og GFD-adherens hos norske CD-pasienter.

Metoder: I en nettbasert undersøkelse hos voksne (18-75 år) med CD i Norge (i samarbeid med Norsk Cølikaiforening, NCF), ble respondentene anonymt spurt om deres diagnose, alder, kjønn, bostedsfylke, symptomer ved diagnose og familiemedlemmer med CD. De har også fylt ut skalaen for gastrointestinal symptomvurdering, IBS-versjon

(GSRS-IBS), Celiac Symptom Index (CSI), Celiac Disease Adherence Test (CDAT) og Fatigue Questionnaire (FQ). Pearson korrelasjonskoeffisient, r, ble beregnet.

Resultater: Hos 4028 respondenter (estimert under 10 % av de totale CD-pasienter i Norge (hvor ~ 10 000 er medlemmer av NCF), 82% kvinner, gjennomsnittsalder 47 år), 54 % rapporterte GI-symptomer den forrige uken, og 9,5 % hadde gjennomsnittlig poengsum ≥4, dvs. moderat til alvorlig ubehag. Respondentene scoret høyest på GSRS-IBS-domenene “smertesyndrom” (20% fikk ≥4) og “oppblåsthet” (24% scoret ≥4). Videre hadde 19% CSI-score ≥45, dvs. dårlig livskvalitet og dårligere GFD-overholdelse. CDAT-poengsum var ≤12 (tilstrekkelig adherens) for 43%. Selvrapportert overholdelse av gluten fri kost var imidlertid veldig bra hos 88%. 59% rapporterte utmattelsessymptomer. Moderat korrelasjon ble funnet mellom total GSRS-IBS-poengsum og CSI (r = 0.66, p <0.001), CDAT (r = 0.35, p <0.001) og FQ (r = 0.43, p <0.001).

Konklusjon: I denne nasjonale tverrsnittsstudien fant vi høy forekomst av vedvarende GI-symptomer, utmattelse og redusert livskvalitet hos behandlede voksne cøliaki. De IBS-lignende symptomene smerter og oppblåsthet var de mest fremtredende klagene. Mer forskning er nødvendig for å finne årsaken til vedvarende GI-symptomer og potensielle behandlingsmetoder.

Interessekonflikt: Ingen

4. Hypergastrinemi er assosiert med forekomst av proksimale adenokarsinom i ventrikkelNess-Jensen E1,2,3, Bringeland EA4,5, Mattsson F3, Lager-gren J3, Grønbech JE4, Waldum HL5, Fossmark R5,6

1Medisinsk avdeling, Sykehuset Levanger2HUNT forskningssenter, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU3Övre gastrointestinal kirurgi, Institutionen för molekylär medicin och kirurgi, Karolinska Institutet4Øvre gastrokirurgi, St. Olavs Hospital5Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU6Avdeling for fordøyelses- og leversykdommer, St. Olavs Hospital

Bakgrunn Insidensen av adenokarsinom i ventrikkel har falt de siste tiårene grunnet redusert prevalens av Helicobacter

pylori infeksjon, men i de senere årene har insidensen av adenokarsinom i proksimale ventrikkel (korpus og fundus) økt blant unge voksne. Foreslåtte årsaker er økt prevalens av autoimmun gastritt og langtidsbruk av protonpumpehemmere, som reduserer syresekresjonen i ventrikkelen. Vår hypotese er at sekundær hypergastrinemi medierer risikoen for adenokarsinom gjennom stimulering av den oxyntiske mukosa i proksimale ventrikkel, mens mukosa i distale ventrikkel (antrum) ikke påvirkes.

Metoder Dette var en prospektiv populasjonsbasert nøstet kasus-kontroll-studie basert på Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT). I HUNT2 (1995-7) og HUNT3 (2006- 8) ble det frosset ned og lagret serum fra alle deltakerne over 20 år. Blant disse deltakerne ble alle adenokarsinom i ventrikkel som oppstod etter deltakelse i HUNT og ut

Abstrakter


2015 identifisert gjennom kobling til Kreftregisteret og journalopplysninger ved Helse Nord-Trøndelag og St. Olavs Hospital. Serum gastrin ble målt på de lagrede HUNT-prøvene av kasus som ble identifisert og to kjønns-, alders- og studie-matchede kontroller. Risiko for adenokarsinom i proksimale ventrikkel (korpus/fundus/kardia [type III]), distale ventrikkel (antrum) og diffus/ukjent lokalisasjon ble sammenlignet blant deltakere med hypergastrinemi (>60 pmol/L) og uten hypergastrinemi (≤60 pmol/L) ved logistisk regresjon og justert for kroppsmasseindeks, tobakksrøyking og komorbiditet (kronisk obstruktiv lungesykdom, hjerte-/karsykdom, diabetes mellitus og hypertensjon).

Resultater Blant 78 962 deltakere i HUNT2 og/eller HUNT3 oppstod 181 insidente adenokarsinom i ventrikkel (81 i proksimale ventrikkel, 70 i distale ventrikkel og 30 diffuse/

ukjente). Median alder var 72 år (range 45-91 år) og 86 (47,5 %) var kvinner. Hypergastrinemi var assosiert med doblet risiko for adenokarsinom i ventrikkel (justert odds ratio [OR] 2,1; 95 % konfidensintervall [KI] 1,4-3,1), sammenlignet med normalt serum gastrin. Hypergastrinemi var assosiert med en statistisk signifikant økt risiko for adenokarsinom i proksimale ventrikkel (OR 3,7; 95 % KI 1,8-7,3), men ikke i distale ventrikkel (OR 1,7; 95 % KI 0,9-3,4) eller ved diffus/ukjent lokalisasjon (OR 0,7; 95 % KI 0,2-2,2).

Konklusjon Hypergastrinemi var forbundet med økt risiko for adenokarsinom i ventrikkel og spesielt i proksimale ventrikkel. Dette styrker hypotesen om at hypergastrinemi medierer risiko for adenokarsinom ved autoimmun gastritt og langtidsbruk av protonpumpehemmer.

5. Chromoendoscopy with Iodine-Potassium iodine solution in eosinophilic esophagitis Khanh D-C Pham1,2, Roald F. Havre1,2, Odd H. Gilja1,2, Jan G. Hatlebakk1,2


Introduction: Eosinophilic esophagitis (EoE) is an immune-mediated condition associated with chronic allergy and is characterized by eosinophilic infiltration of the esophageal mucosa. Diagnosis is confirmed on histology, where ≥15 eosinophils per high power field (HPF) are detected. Endoscopic findings in EoE may include linear furrowing of the mucosa, white plaques or exudates, concentric rings, friable and diffuse luminal narrowing or strictures, but can often be normal. Biopsies taken randomly from 2 or more segments are generally recommended and are sometime negative due to the patchy distribution of the disease. Iodine/Potassium iodine solution (IPIS) is used for detection of early squamous cell carcinoma in the esophagus. Normal squamous esophageal epithelium takes up IPIS and colors it dark brown and glycogenic acanthosis even darker, while pathologic squamous epithelium become light yellowish due to reduced iodine uptake. The aim of the study was to evaluate whether chromoendoscopy with IPIS is useful for identification of EoE during endoscopy and for targeting biopsies.

Aim and methods: We included 10 patients with EoE (7 men and 3 women) and 10 patients (5 men and 5 women) with dyspepsia. All underwent gastroscopy with IPIS staining 1% of the whole esophagus. Selective biopsies were taken from the areas without uptake and areas with uptake of IPIS stain for histopathological comparison and diagnosis. Exclusion criteria was allergy for Iodine.

Results: In the group with dyspepsia, the uptake of IPIS was found to be normal, with even dark brown colorization of the esophageal mucosa. In all 10 patients with EoE we observed diminished uptake of IPIS in the whole length of the esophagus, resulting in a yellowish mucosa. 4 patients with EoE had patchy leopard skin pattern after instillation of IPIS. In these patients, all biopsies from areas with diminished uptake, showed histologically confirmed EoE (mean 82.5 eosinophils per HPF), whereas areas with more normal uptake showed significantly lower number of eosinophils (mean 14.75 eosinophils/HPF)

Conclusion: IPIS instillation seems to be useful for identification of patients with EoE during endoscopy. Areas with diminished IPIS uptake in otherwise normal looking squamous epithelium should be biopsied. The technique allows targeted biopsies for improved identification of EoE and reduces sampling errors. Further studies in an unselected patient population should be performed to further explore this finding.

6. EUS-guided enteroenterostomy as salvage therapy for high malignant outlet obstruction Pham KDC1,2, Havre RF1,2


EUS-guided gastroenterostomy (EUS-GE) with lumen apposing metallic stents (LAMS) is a technique to create a fistula between the stomach and the jejunum, to relieve symptoms of gastric outlet obstruction. In cases where

the stomach wall or the jejunal loops close to the stomach are infiltrated with tumor or inaccessible, EUS-GE is not possible or contraindicated. EUS-guided enteroenterostomy (EUS-EE) and EUS-guided duodenojejunostomy (EUS-DJ) are new techniques that have been reported for the management of afferent loop syndrome and as a portal to facilitate biliary intervention in altered anatomy(1–3). We report a case where EUS-EE was used as salvage therapy for high malignant outlet obstruction.

The patient is a 60-year-old female who was diagnosed with

Abstrakter


metastatic adenocarcinoma of the appendix to the ovaries two years previously. She was initially treated with surgical resection of the ovaries, uterus, colon and distal jejunum, and adjuvant chemotherapy, but relapsed. She developed constant satiety, nausea, abdominal pain, vomiting, and weight loss. CT scan revealed carcinomatosis, duodenal retention with dilatation, and a tumor mass in the proximal jejunum. Surgery was not advised due to carcinomatosis. A nasogastric tube was initially placed for decompression of the stomach. After consent, we attempted EUS-GE but found tumor infiltration along the stomach wall. From the duodenum, we could find a free, heathy-looking small bowel loop. We used a 15 mm LAMS (Hot Axios, Boston Scientific, USA) to create an anastomosis between the duodenum and the healthy a jejunal loop, with freehand technique. Fluoroscopy examination 24-hours later showed good passage of contrast from the duodenum to the jejunum. The patient could start on a liquid diet after that.

This is one of the first cases of high malignant obstruction treated with EUS-EE, which also demonstrates that EUS-EE may be a treatment option for patients where EUS-GE is not possible.

References: 1. Ermerak G, Behary J, Edwards P, Abi-Hanna D et al. EUS-guided enteroenterostomy for nonoperative management of afferent loop syndrome after Whipple resection. VideoGIE 2019;4(10):461–3. 2. Jacques J, Privat J, Pinard F, Fumex F et al. Endoscopic ultrasound-guided choledochoduodenostomy with electrocautery-enhanced lumen-apposing stents: A retrospective analysis. Endoscopy. 2019;51(6):540–7. 3. Brewer Gutierrez OI, Runge T, Ichkhanian Y, Vosoughi K et al. Lumen-apposing metal stent for the creation of an endoscopic duodenojejunostomy to facilitate bile duct clearance following Roux-en-Y hepaticojejunostomy. Endoscopy. 2019

7. Maskinlæring for automatisk deteksjon av angiektasi i tynntarmSmedsrud, P.H.1,2, Pogorelov, K.¹, de Lange, T.2,3, Petlund, A.2, Eskeland, S.L.3, Halvorsen, P.¹, Riegler, M.A.¹¹Simula Metropolitan Center for Digital Engineering, Oslo2Augere Medical, Oslo3Medisinsk avdeling, Bærum Sykehus, Vestre Viken HF

Small bowel video capsule endoscopy (VCE) is the preferred and less invasive method used for detecting bleeding sources in the small bowel. VCE has recently also shown to be useful as an early examination in patients hospitalised for non-hematemesis bleeding. However, it is a time-consuming task to review the video footage of VCE, which probably represents a barrier to its use. The observer variation in detecting lesions is another limitation. Automatic analysis of the video footage will alleviate these constraints and facilitate the use of small bowel VCE for the detection of lesions like angiectasia, ulcers, erosions and tumors.

METHOD: We designed an automatic analysis for small bowel VCE-captured footage based on a deep learning method using generative adversarial networks (GANs) for angiectasia detection. The system is suited both for

processing video stream and still frames. We tested two methods; a Pixel-wise segmentation/localisation approach and a frame-wise detection approach. The ten-folds cross-validation tests were used on the still-frames-based GIANA dataset containing 1200 images.

RESULTS: The ten-fold cross-validation tests showed a sensitivity of 88% and a specificity of 99.9% for pixel-wise in-frame segmentation (localisation), and a sensitivity of 98% and a specificity of 100% for frame-wise detection of angiectasia. After optimising the software in terms of processing speed, we reached a detection velocity of 10 frames-per-second (FPS) for full high definition videos using a standard GPU-enabled desktop computer. Moreover, the method can be easily scaled using distributed processing to increase processing speed and scale.

CONCLUSION: The study demonstrates that automatic detection of angiectasia based on deep learning achieves a high sensitivity and specificity at high frame rate. Depending on the hardware, a complete automatic analysis, including video upload time, is possible in a just a few minutes by utilising distributed computing. Potentially, this solution might be extended to other lesions like erosions, ulcers, polyps and tumors.

Abstrakter


1. Strukturelle forandringer i pankreas ved kronisk pankreatitt relatert til kliniske data: Billeddata fra Skandinavisk Baltisk Pankreas Club Engjom T1, Tjora E2, Erchinger F3, Dimcevski G3, Frøkjær JB4, Haldorsen IS, SBPC Group¹Medisinsk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Bergen2Barneklinikken, Haukeland universitetssykehus, Bergen3Kanalspesialistene, Bergen4Aalborg Universitetssykehus, Aalborg5Mohn Medical Imaging and Visualization Centre, radio-logisk avdeling, Haukeland universitetssykehus, Bergen

Bakgrunn: Skandinavisk Baltisk Pankreas Club samler prospektive kliniske data på pasienter med kronisk pankreatitt (KP) i nordiske og Baltiske land. En modul i databasen inneholder data for billeddiagnostikk. Målet er å karakterisere strukturelle forandringer i kohorten og relatere disse til relevante kliniske data og risikofaktorer for KP.

Materiale og metode: Pasienter fra 7 sentra med sikker eller sannsynlig KP (M-ANNHEIM diagnosekriteriene) ble inkludert. Strukturelle forandringer ble registrert fra tilgjengelige radiologiske undersøkelser i en standardisert registreringsmodul. Alder, kjønn, sykdomsvarighet, røykevaner og alkoholforbruk, fekal elastase og BMI ble registrert. Pasientene ble ytterligere inndelt etter lang sykdomsvarighet (>10år), undervekt (body-mass-index <18,5kg/m2), eksokrin pankreassvikt (PI) (FE<200), høyt alkoholforbruk (>5 år >5 alkoholenheter/dag) og diabetes. Oddsratio (OR) (95% CI) ble brukt som risikoestimat.

Resultater: 802 Pasienter (487 menn) fra 7 sentra ble inkludert. Følgende undersøkelser var tilgjengelige: CT: 75%, MR: 16%, EUS: 12% og Ultralyd: 10%.

Karakterisering av strukturelle forandringer: Strukturelle forandringer ble påvist hos 91%. Femti-fem prosent hadde kalsifikasjoner, 52% dilatert pankreasgang, 39% kalibervariasjoner i gangen og 34% pseudocyster. Hele pankreas var affisert hos 46%. Tjueseks prosent hadde pankreasatrofi (<25percentil for sum av anteroposterior diameter pankreas hode og kropp).

Strukturelle forandringer relatert til risikofaktorer og komplikasjoner: Menn hadde større pankreas enn kvinner (p<0.001). Pasienter med pankreassvikt (p<0.001), lang sykdomsvarighet (p<0.01) og alder >70 år (p<0.01) hadde redusert pankreasstørrelse. Pasienter med pankreassvikt (p<0.001), røykere (p<0.01) og pasienter med lang sykdomsvarighet (p>0.01) hadde flere kalsifikasjoner.

Røykere hadde større risiko for kalsifikasjoner (OR 1.95 (1.21, 3.14)), men mindre risiko for pankreasatrofi, selv når korrigert for sykdomsvarighet, alkohol og kjønn (OR 0.408 (0.220, 0.755)). Pasienter med høyt alkoholforbruk hadde større risiko for pseudocyster (OR 1.54 (1.07, 2.23)). Pankreasatrofi gav øket risiko for diabetes (OR 2.12 (1.40, 3.22)), eksokrin pankreassvikt (OR 3.26 (1.84, 5.77)) og undervekt (OR 1.71 (0.99, 2.97)). Obstruksjon av pankreasgangen og kalsifikasjoner var forbundet med øket risiko for diabetes (OR 1.56 (1.07, 2.23).

Konklusjon: Pankreas atrofi følger sykdommens utvikling og er det enkeltfunnet som er eksplisitt knyttet til risiko for komplikasjoner. Kalsifikasjoner utvikles med langvarig sykdom og røyking og er assosiert med økt risiko for diabetes. Alvorlig alkoholmisbruk synes bare å være relatert til forekomst av pseuodocyster (inflammasjonskomplikasjon). Strukturelle forandringer i pankreas har variabel assosiasjon med sykdomsprogresjon, risikofaktorer og komplikasjoner til kronisk pankreatitt.

16.00 – 17.00: GALLE OG PANKREAS

2. Ernæring, eksokrin funksjon og enzym behandling. Data fra den Skandinaviske Baltiske Pankreas Klub (SBPC) database Erchinger F1, 2, EngjomT2, 3, Dimcevski G2, 3, Tjora E,4 and SBPC Study Group 1Voss sykehus2Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Bergen3Medisinsk avd., Haukeland Universitetssykehus, Bergen4Barneavdelingen, Haukeland Universitetssykehus, Bergen

Mål: SBPC databasen samler pasienter med kronisk pankreatitt (CP) i Norden og Baltikum. Her beskriver vi utbredelse, risikofaktorer og konsekvenser av eksokrin pankreasinsuffisiens i vår nord-europeiske kohort.

Pasienter og metoder: Pasienter med definitiv eller sannsynlig kronisk pankreatitis (M-ANNHEIM diagnostiske kriterier) ble inkludert fra syv sentre i fire land. Demografiske data, parametere for EPI, ernæringsmessige tilstand

og enzym doser ble samlet inn. EPI-klassifiseringen grupperte pasientene i to grupper: I-normal EPF og II-EPI. Risikofaktorer for EPI samt EPI som risikofaktor for diabetes vises som odds-ratio.

Resultater: 1123 pasienter (normal EPF 46%, EPI-54%) ble inkludert (66% menn, median alder 59 (interkvartil bredde (IQR): 19); sykdomsvarighet: median 7 år (IQR: 3-10).

Signifikante forskjeller: Eksokrin pankreasfunksjon: fekal elastase: p <0.001. Avførings frekvens: p < 0.001. Enzym behandling p < 0.001. Ernæring: kroppsmasseindeks (KMI) p < 0.001; Hemoglobin p < 0.001 og albumin p = 0.003. Endokrin pankreas funksjon, signifikante forskjeller: diabetes frekvens p = < 0,001; HbA1c < 0.001

Risikofaktorer (odds ratio, 95% sikkerhetsintervall) for FE < 200 var mannlig kjønn (1,4 (1,1, 1,8) p = 0,01), røyking (1,8 (1,4, 2,4) p < 0,001) og pankreas forkalkninger (1,7 (1,3, 2,1 p < 0.001). Alkoholforbruket var ikke en isolert risikofaktor

Abstrakter


for EPI. Hos personer med EPI, var det en betydelig økt risiko for diabetes (3,1 (2,4, 4,0) p < 0.001). EPI var ikke en risikofaktor for smerte.

Konklusjon: Pasienter med EPI led av ernæringsmessige konsekvenser som lavere BMI, lavere hemoglobin og albumin og ble behandlet med høyere enzym-doser.

Hyppigheten av diabetes og nivå av HbA1c var høyere i EPI pasienter. Mann kjønn, røyking og pankreas forkalkninger, men ikke alkohol, ble identifisert som risikofaktorer for EPI. EPI er også en sterk risikofaktor for diabetes, men ikke smerte. Frekvenser av EPI i vår kohort var sammenlignbare med materialet i tidligere studier.

3. EUS veiledete mikrobiopsier forbedrer diagnostikken av mucinøse og ikke-mucinøse cyster i bukspyttkjertelenHavre RF1, Gjelberg H2, Engjom T1,3, Hoem D4, Waardal K4, Pham KCD1,3

1Medisinsk Avdeling, Haukeland Universitetssykehus2Avdeling for Patologi, Haukeland Universitetssykehus3Klinisk Institutt 1 (K1), Universitetet i Bergen4Akutt-og gastrokirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus

Bakgrunn: Mucinøse og ikke-mucinøse pancreascyster har forskjellig malignitetspotensial, og det er av betydning å kunne tilby tilpasset oppfølging og riktig intervensjon på bakgrunn av cystetype. Etablerte diagnostiske verktøy for å skille disse har lav diagnostisk treffsikkerhet. I denne gjennomførbarhetsstudien har vi benyttet en mikrobiopsitang som lar seg føre gjennom en standard 19 G FNA nål for å ta biopsier fra cysteveggens innside i tillegg til å aspirere cystevæske til standard diagnostikk med cytologi og biokjemi. Metode: Voksne pasienter med cyster i bukspyttkjertelen >15 mm ble prospektivt inkludert etter vurdering av et multidisiplinært møte, basert på CT og/eller MR bilder fra nov 2016 til mars 2019. Hele bukspyttkjertelen ble undersøkt med endoskopisk ultralyd (EUS) og størrelse, posisjon og morfologi på cystene ble notert. En 19G FNA nål (Cook Medical, Limerick, Irland) ble brukt til å punktere cystene og en Moray microbiopsitang (US Endoscopy, OH, USA) ble ført gjennom nålen til cystelumen og 2-4 mikrobiopsier ble tatt fra cysteveggen under EUS kontroll. Pasientene fikk profylakse med antibiotika i.v., og fra 2018 også diclofenac 100 mg supp. og 1 l Ringeracetat i.v. Alle biopsier ble vurdert av en dedikert patolog, mens cytologi, CEA og

amylase ble analysert som vanlig rutine. Vi tok også to biopsier og cystevæske til biobank der dette var mulig, men materiale til diagnostikk ble alltid prioritert. Alle pasienter var innlagt på sykehus til dagen etter prosedyren og nye blodprøver ble tatt dagen etter.

Resultater: Trettifire pasienter ble vurdert for EUS veiledete mikrobiopsier. Fem pasienter ble ikke inkludert pga. alder >80 (1), solid lesjon (1), vanskelig å visualisere nålespissen i cysten (1), cystediameter <15 mm (1) og pågående dobbel platehemming (1).

29 pasienter ble inkludert, hvorav en pasient som fikk utført gjentatt biopsiprosedyre. 30 prosedyrer ble gjennomført. 17 pasienter var menn, 12 kvinner. Median alder var 68 år (33-77). Gjennomsnittlig cystestørrelse var 33 x 25 mm. 22 av 29 pasienter var symptomfrie, og bare 4 hadde symptomer som kunne relateres til en cyste i bukspyttkjertelen. Vi fikk diagnostisk cystebiopsi 22/29 pasienter (79,3%), mens cytologi var diagnostisk i bare 5/29 tilfeller (17,2%). I 5/30 prosedyrer fikk pasientene post-prosedyre pankreatitt, og måtte behandles konservativt over 4-11 dagers sykehusinnleggelse. Alle pasienter kom seg uten sekvele. 1/29 pasienter ble operert for sin cyste, og postoperativ histologi bekreftet resultatet fra mikrobiopsien (MCN med lavgradig dysplasi). To pasienter utviklet inoperabelt carcinom, begge var da uegnet for kirurgisk behandling. Begge disse pasientene hadde cystevæske CEA >2000 ved EUS prosedyren. Øvrige pasienter er fremdeles under oppfølging.

Konklusjon: EUS veiledete mikrobiopsier av pankreascyster er gjennomførbart og øker diagnostisk utbytte betydelig. Prosedyren innebærer likevel betydelig risiko for post-prosedyre pankreatitt som må vektlegges når man overveier

4. Computertomografi ved diagnostikk av kronisk pankreatittNordaas IK1,2,3, Dimcevski G2,3, Gilja OH2,3, Havre RF1,2,3, Pham KDC1,2, Engjom T1,2.1 Medisinsk avdeling, Haukeland Universitetssjukehus2 Institutt for klinisk medisin 1, Universitetet i Bergen3 Nasjonal kompetansetjeneste for gastroenterologisk ultralyd, Haukeland Universitetssjukehus

Bakgrunn: Computertomografi (CT) er den hyppigst brukte bildemodaliteten ved mistanke om kronisk pankreatitt (KP). Til tross for fremskritt i CT-teknologien de siste tiårene, har modalitetens diagnostiske presisjon for KP ikke vært undersøkt siden 1990-tallet. Modifisert Cambridge

klassifikasjon brukes ved scoring av CT-bilder i forskning, men dette og andre scoringsystemer brukes sjeldent i klinisk hverdag. Målet med denne studien var å evaluere den diagnostiske presisjonen til CT sammenlignet med diagnostisk standard i form av modifisert Mayo-score basert på klinisk presentasjon, biokjemi, endoskopisk ultralyd (EUS) og transabdominal ultralyd (UL).

Mål og metode: 122 pasienter henvist grunnet mistanke om kronisk pankreatitt ble prospektivt inkludert til studien. Alle pasientene gjennomgikk CT, EUS og/eller UL. CT ble tolket av en erfaren pankreatolog, og patologiske duktale og parenkymale funn ble scoret i henhold til den modifiserte Cambridge klassifikasjonen. I tillegg ble patologiske funn talt

Abstrakter


opp til en enkel, uvektet scoring der det ble gitt ett poeng for hvert funn.

Resultater: Modifisert Mayo score ≥ 4 poeng ble brukt som cutoff for KP. Dette gav KP-diagnosen hos 78 pasienter (63,9%). De resterende 44 pasientene (36,1%) ble kategorisert som ikke-KP, og senere diagnostisert med andre årsaker til sine plager.

Ved modifisert Cambridge klassifikasjon ble pasientene fordelt i kategorier (0-4) med følgende distribusjon: 0 (normal) = 36, 1 (inkonklusiv) = 31, 2 (mild) = 6, 3 (moderat) = 0, og 4 (markert) = 49. Grad 2 eller høyere ble brukt som indikativ for KP, og CT indikerte dermed KP hos 55 pasienter (45,1%). Den modifiserte Cambridge klassifikasjonen gav sensitivitet på 0,64 (95% KI: 0,53 – 0,74), spesifisitet på 0,89 (95% KI: 0,77 – 0,96) og arealet under ROC-kurven var 0,80 (95% KI: 0,72 – 0,88).

Høyeste kombinerte sensitivitet og spesifisitet (Youdens indeks) for uvektet telling av patologiske funn ble oppnådd med en cutoff på ³ 2 funn, og denne metoden indikerte KP hos 58 pasienter (47,5%). Uvektet scoring hadde sensitivitet på 0,67 (95% KI: 0,56 0,77) og spesifisitet på 0,86 (95% KI: 0,74 0,94), og arealet under ROC-kurven var 0,80 (95% KI: 0,73 0,88).

Konklusjon: Studien viste at CT sammenlignet med diagnostisk standard har høy spesifisitet, men kun moderat sensitivitet for påvisning av KP. Vi anbefaler derfor at CT kombineres med andre bildemodaliteter, klinisk presentasjon og biokjemi. Studien fant ingen signifikant forskjell mellom diagnostisk presisjon ved modifisert Cambridge klassifikasjon og uvektet telling av patologiske funn.

5. Endoskopisk ultralydveiledet diagnostikk og behandling av insulinom i pankreasPham KDC1,2, Havre RF1,2, Gjelberg HK1Gastroenterologisk seksjon, Medisinsk avdeling, Hauke-land Universitetssykehus. 2Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen3Avdeling for Patologi, Haukeland Universitetssykehus

Bakgrunn: Insidensen av insulinomer er 1-4 per million. Likevel er dette den vanligste nevroendokrine tumor i pankreas (p-NET). De fleste er solitære og under 2 cm. Diagnosen stilles med CT, MR eller UL. Behandlingen er vanligvis kirurgisk reseksjon.

Metode: Vår pasient var en 50 år gammel kvinne med ett års sykehistorie med økende fatigue. Det ble påvist daglige anfall med alvorlig hypoglykemi, og hun hadde ofte behov for intravenøs glukose. Hun fikk påvist postprandial glukose 6,6 mmol/l og 1,9 mmol/l ved aktivitet. Fastende morgen-blodsukker var vanligvis på ca 2 mmol/l. Fastende glukose-test viste glu 2,4 mmol uten symptomer på hypoglykemi. Serum insulin var forhøyet til 5700 µIU/mL (≥3 µIU/mL) og C-peptid 420 pmol/L (≥200 pmol/l). Insulin/C-peptid ratio <1. Det var mistenkt insulin produserende tumor, men CT viste ikke tumor eller kontrastladende lesjoner. Hun ble henvis til multimodal EUS.

Resultat: Vi utførte EUS med B-mode, Doppler, sonoelastografi og kontrastforsterket ultralyd, og fant en 7 mm iso-ekkogen lesjon ved genu pankreas som fremstod med «basket sign» med fargedoppler og var hyperekkogen med kontrastforsterket EUS. Videre utførte vi finnålsaspirasjon med en 22G nål (Olympus EZS3, Tokyo, Japan) som viste plasmacytoide celler i utstryk og celleblokk, som var forenelig med en nevroendokrin tumor. Etter MDT-vurdering, anbefalte vi pasienten EUS-veiledet radiofrekvensablasjon (EUS-RFA). Prosedyren ble utført ukomplisert under våken sedasjon ved hjelp av en nålebasert RFA-probe (EUSRA, Taewoong Medical, Gyeonggi-do, Sør-Korea). I løpet av de neste 2 dagene på sykehuset, hadde pasienten normalt fastende blodsukker. Ved kontroll etter 3 måneder, kunne vi ikke gjenfinne insulinomet med EUS med de tilhørende modaliteter. Pasienten hadde ikke hatt flere episoder med hypoglykemi, og fastende blodsukker hadde blitt normal.

Konklusjon: Multimodal EUS kan bidra til å fremstille diskrete p-NET. EUS-RFA er en lovende minimalt invasiv metode for behandling av symptomgivende insulinom, utført for første gang i Norge.

Abstrakter


6. Galledrenasje ved malign obstruksjon og Roux-Y gastric bypass ved hjelp av EUS-directed transgastric ERCP (EDGE)Qvigstad G Avdeling for Fordøyelses- og leversykdommer, St. Olavs Hospital, Trondheim

En 68 år gammel kvinne ble diagnostisert med lokalavansert, ikke resektabel pankreascancer med levermetastase i august 2018. Hun var tidligere (2011) operert med Roux-Y gastric bypass pga overvekt. Hun ble behandlet med cytostika i 4 mndr, deretter behandlingspause.

Hun ble så innlagt april 2019 pga økende ikterus, betydelig hudkløe samt økte smerter i rygg og epigastriet. CT viste malign stenose i ductus choledocus og sannsynlig carcinomatose. Det ble forsøkt ballong ERCP i narkose, men det var ikke teknisk mulig å nå papillen. Etter

vurdering av alternative løsninger ble det i samme seanse konvertert til EUS der man etablerte en transgastisk tilgang mellom ventrikkelpouch og utsjaltet ventrikkel vha en lumen-apposing metall stent (LAMS). Pasienten var i god almenntilstand etter prosedyren og kunne innta mat og væske som normalt. Etter 5 dager gjorde man en ny prosedyre i sedasjon: LAMS ble dilatert med en TTS ballong og deretter kunne et standard duodenoskop passere ned i utsjaltet ventrikkel og konvensjonell ERCP kunne utføres med innleggelse av 6 cm lang heldekket metallstent. Prosedyren var komplisert.

EUS veiledet transgastrisk tilgang til utsjaltet ventrikkel ved Roux-Y gastric bypass er et godt alternativ hos pasienter med malign obstruksjon av gallegang og andre tilstander hvor det kan bli behov for flere ERCP prosedyrer.

(Kasuistikken vil bli illustrert med bilder/video).

7. Autonom dysfunksjon hos pasienter med diabetes mellitus og eksokrin pankreassviktSangnes DA1,2, Bergmann ES2, Moss RM2, Dimcevski G2,3 & Søfteland E1,2,4

1Medisinsk avdeling, Haukeland universitetssjukehus, Bergen2Medisinsk fakultet, Universitetet i Bergen 3Nasjonalt senter for gastroenterologisk ultrasonografi, Haukeland universitetssjukehus, Bergen4Hormonlaboratoriet, Haukeland universitetssjukehus, Bergen

Bakgrunn: Studier har funnet høy prevalens av eksokrin pankreassvikt (EPI) hos pasienter med diabetes mellitus. De patofysiologiske hovedteoriene knytter seg til autoimmun skade, manglende trofisk effekt av insulin eller redusert nervestimulering av eksokrine kjertler. Det foreligger liten kunnskap om sammenhengen mellom EPI og diabetisk autonom nevropati. I denne pilotstudien ønsket vi å undersøke prevalensen av EPI hos pasienter med diabetes mellitus type 1 (T1DM) og type 2 (T2DM). Videre ønsket vi å se om diabetespasienter med EPI hadde høyere forekomst av autonom nevropati sammenlignet med en matchet kontrollgruppe. Metoder: 59 diabetespasienter (♀ 32, T1DM 30) ble rekruttert ved Medisinsk poliklinikk, Haukeland universitetssjukehus. For å undersøke forekomsten av EPI, målte vi fekal elastase-1, referansegrense 200 μg/g. På bakgrunn av fekal elastase-1, ble pasientene

stratifisert til en kasusgruppe (n = 12; ♀ 6, T1DM 10) og en kontrollgruppe (n = 13; ♀ 9, T1DM 10), matchet for alder, kroppsmasseindeks, diabetestype og sykdomsvarighet. Fire kasus måtte ekskluderes, som gav en total n = 8 (♀ 4, T1DM 7). For å evaluere autonom nervefunksjon, undersøkte vi hjertefrekvensvariabilitet og baroreflekssensitivitet. Avføringskonsistens ble målt med Bristol-skala for avføringstyper.

Resultater: Punktprevalens av EPI var 20.3%. Alle variablene som undersøkte for baroreflekssensitivitet viste lavere resultater i kasusgruppen (alle P < 0,05). De fleste parameterne for hjertefrekvensvariabilitet var også numerisk redusert i kasusgruppen, men kun kvadratrot av gjennomsnittlig forskjell mellom RR-intervall (RMSSD) var signifikant (P = 0,05). Gjennomsnittlig fekal elastase-1 i kasusgruppen var 83,4 μg/g, i kontrollgruppen 378,2 μg/g. Begge gruppene hadde lik daglig avføringsfrekvens (begge 1,3) og -konsistens (Bristol 3,6 og 3,5 for henholdsvis kasus og kontroller).

Konklusjon: Vurdert på bakgrunn av fekal elastase-1, fant vi høy punktprevalens av eksokrin pankreassvikt i denne gruppen av diabetespasienter. Sammenlignet med matchede kontroller, hadde pasienter med EPI lavere baroreflekssensitivitet og RMSSD, som begge kan indikere diabetisk autonom nevropati. Selv om n i denne studien er lav, peker resultatene mot en sammenheng mellom EPI og autonom nevropati. Prospektive studier behøves for å se etter en kausal sammenheng.

Abstrakter


1. Anti-TNF-alfa immunmediert autoimmun hepatittArnarsdottir Asta1, Solveig Norheim Andersen2, Jørgen-sen Kristin K1

1Gastromedisinsk avdeling, Akershus Universitetssykehus2Patologisk anatomisk avdeling, Akershus Universitetssy-kehus

Introduksjon: Insidensen av autoimmun hepatitt (AIH) er økende, en anser økende bruk av anti-TNF-alfa-behandling som en mulig bakenforliggende årsak. To mulige forklaringsmodeller for dette er bevegelse fra en subklinisk til en klinisk AIH under anti-TNF- alfa-behandling eller utvikling av AIH via immunologiske mekanismer.

Kasuistikk: 45 år gammel mann med kjent overvekt og lichen planus, for øvrig frisk. Ingen kjent leversykdom eller eleverte leverprøver fra tidligere. Diagnostisert med cøliaki november 2016 etter 10 år med diare. Koloskopi viste lett kronisk betennelse med flekkvis rubor forenelig med Crohns sykdom. Innsatt behandling med metotreksat 25 mg sc/uke etterfulgt av infliksimab 5mg/kg med påfølgende klinisk remisjon. Forut for 5. infliksimab-infusjon, seks måneder etter oppstart, tilkom leverprøveutfall med ALAT 1230 U/L (10-70), ASAT 700 U/L (35-105) og GT 420 U/L (15-115). Han rapporterte ingen leverrelaterte symptomer. En biokjemisk hepatologisk utredning påviste elevert anti-F-actin til 58 (>30) samt IGG 19.9 g/L (<14.9), ANA, anti-M2 samt anti-LKM1 var negative. Grunnet mistanke om toksisk hepatitt relatert til metotreksat ble denne seponert. Leverbiopsi tatt i forløpet viste uttalt kronisk aktiv betennelse med gallegangsproliferasjon, hovedsakelig i interfaseområdet, men også fokalt lobulært. Forandringene var godt forenelig med AIH. Metotreksatbivirkning ble ansett som mindre sannsynlig grunnet fravær av bla. betydelig steatose og fibrose. Simple diagnostic criteria of the

International Autoimmune Hepatitis group score var på 7 og indikerte manifest AIH. Vi oppfatter tilstanden som en anti-TNF-alfa immunmediert AIH. Det ble startet opp med høydose kortikosteroider i nedtrappende dosering samt azatioprin, en valgte å kontinuere infliksimab. Det tilkom rask biokjemisk respons på leverprøver med påfølgende normalisering av transaminaser og IgG. Pasienten har etter dette vært i vedvarende klinisk remisjon de siste 1.5 år, han står fortsatt på azatioprin samt Infliksimab.

Diskusjon: biokjemi, klinikk og histopatologi ved immunindusert AIH under anti-TNF-alfa-behandling er ofte identisk med det en ser ved en klassisk AIH. Transaminasestigning kan tilkomme fra 2 uker opp til to år etter oppstart med anti-TNF-alfa behandling. Seponering av anti-TNF-alfa-behandlingen kan være tilstrekkelig i milde tilfeller, og pasienter har god respons på kortikosteroidbehandling. Da det ikke forelå målinger av autoantistoffer eller immunoglobuliner hos vår pasient pasienten forut for oppstart av infliksimab kan en ikke med sikkerhet si om det her forelå en subklinisk eller immunmediert AIH. Grunnet god og rask respons på kortikosteroidbehandling valgte vi å kontinuere infliksimab. En bør ha lav terskel for å igangsette hepatologisk utredning hos pasienter som utvikler transaminasestigning under anti-TNF-alfa behandling.

Referanser: 1. Averbukh et al. J Clin Transl Hepatol. 2018 Dec 28;6(4):402-409. 2. Valgeirsson et al. Liver Int. 2019 Aug 22. doi: 10.1111/liv.14224. 3. EASL Clinical Practice Guidelines: Drug-induced liver injury. J Hepatol (2019).

17.30 – 18.15: LEVER ++

2. Medikament utløst leverskade (DILI)Aslam UM1, Azimy S1, Aukrust P2, Jørgensen KK1

1Gastromedisinsk avdeling Ahus Lørenskog2Infeksjonsavdeling OUS Rikshospitalet Oslo

Innledning: En rekke medikamenter kan potensielt indusere leverskade.Vi presenterer her en sykehistorie som omhandler en medikament assosiert idiosynkratisk immunologisk leveraffeksjon.

Kasuistikk: 46 år gammel mann, opprinnelig fra Pakistan. Fra tidligere kjent Diabetes Mellitus type 2, hemoglobinopathi D Punjab og splenomegali med kronisk hemolyse med habitual bilirubin 45mmol/l. Innlagt med magesmerter, febrilia, ikterus, CRP 120mg/l bilirubin 320 mmol/l samt lett eleverte transaminaser. MRCP viste cholelithiasis, cholecystitt og ga mistanke om choledochuskonkrement. Innsatt behandling med Tazocin med overgang til Bactrim og Flagyl med god effekt på CRP. Forsøk på steinsanering ved ERCP var mislykket, og

det ble anlagt perkutan drenasje til choledochus. Dette førte imidlertid ikke til avtagende bilirubin nivåer. Ingen holdepunkter for økt inntak av alkohol, naturpreparater eller annen medikasjon. Det ble utført leverbiopsi som viste portal fibrose og lobulær betennelse, gallegangsaffeksjon samt gallestase forenelig med medikamentell toksisk skade. Man oppfattet derfor pasientens høye bilirubinverdi som sekundært til toksisk leverskade forårsaket av tidligere innsatt antibiotika. Grunnet stigende bilirubin til 920 mmol/l ble det i forløpet innsatt plasmaferese med totalt 20 prosedyrer over 3 uker med påfølgende avtagende bilirubinverdier. Om lag 5 uker etter innleggelsen utviklet pasienten feber, nattesvette, leddsmerter samt utslett på underekstremitetene. Ledsagende CRP-økning til 80mg/l, avtagende Hb til 6g/dl, lave trombocytter og lav/normal erytropoitin. Utredning med blodutstryk og benmargsbiopsi avdekket ingen sikker patologi. Pasienten ble overflyttet til infeksjonsmedisinsk avdeling Rikshospitalet grunnet mistanke om tilkommet inflammatorisk sykdom. En bred utredning med bla. PET og CT totalis avdekket ingen

Abstrakter


sikre tegn til dette. Leverbiopsi ble gjentatt, denne viste som tidligere forandringer forenelig med medikamentell leverskade. Pasientens symptomer avtok spontant og gradvis, og 12 uker etter innleggelsen var han delvis restituert med bedring av allmentilstand og normaliserte leverprøver med habituell bilirubinverdi. Vi oppfatter tilstanden som en medikament utløst leverskade som igjen muligens har ført til en vedvarende inflammasjon

og immunaktivering som persisterte lenge etter at medikamentet var seponert.

Diskusjon: En idiosynkratisk immunologisk leveraffeksjon som følge av medikamentbruk er oftest dose-uavhengig og kan tilkomme 1-6 uker etter behandlingsoppstart. Som vår kasuistikk illustrerer kan tilstanden persistere i lang tid etter medikamnet seponering.

3. Opportunistic treatment of hepatitis C virus infection (OPPORTUNI-C): Study protocol for a pragmatic cluster randomised trial of immediate versus outpatient treatment initiation among hospitalized people who inject drugsMidgard H1,3, Finbråten AK2, Malme KN3, Berg-Pedersen RM4, Tanum L5, Olsen IC6, Dalgard O3

1Department of Gastroenterology, Oslo University Hospital2Department of Medicine, Lovisenberg Diaconal Hospital3Department of Infectious Diseases, Akershus University Hospital4Department of Illicit drug use, Oslo University Hospital5Department for Research and Development in Mental Health, Akershus University Hospital6Oslo Centre for Biostatistics & Epidemiology, Oslo University Hospital

Background and aims: Scaled-up direct-acting antiviral (DAA) treatment of hepatitis C virus (HCV) infection among people who inject drugs (PWID) is crucial to reach the WHO HCV elimination targets within 2030. One of the key obstacles to HCV care in this population is the lack of treatment models within specialist health care adapted to marginalised PWID. The aim of this study is to assess the efficacy of opportunistic treatment of HCV infection in PWID admitted for emergency hospitalization in medical, psychiatric or drug treatment departments. This paper presents the protocol for an ongoing trial.

Method: OPPORTUNI-C is a pragmatic stepped-wedge cluster randomised trial (SW-CRT) comparing the efficacy of immediate HCV treatment initiation during hospitalization with the current standard of care (SOC). The intervention includes immediate HCV RNA testing, liver disease assessment with transient elastography, counselling, pan-genotypic DAA treatment initiation and individualized follow-up. SOC includes immediate HCV RNA testing and

referral to outpatient care following discharge. The SW-CRT design involves sequential rollout of the intervention over a 16-month period, in which seven participating clusters will be randomized from SOC to intervention in a stepwise manner. Randomization will be stratified according to cluster size to keep high prevalence clusters separated. The trial will include approximately 220 HCV RNA positive individuals recruited from medical, interdisciplinary drug treatment and psychiatric departments at Akershus University Hospital, Oslo University Hospital and Lovisenberg Diaconal Hospital, Oslo, Norway. Individuals not able to give informed consent and those with ongoing HCV assessment or treatment will be excluded. The primary outcome is treatment completion, defined as dispension of the final prescribed DAA package from the pharmacy within six months after inclusion. Secondary outcomes include treatment initiation, virologic response, reinfection incidence and selection of resistance-associated substitutions. To mimic usual clinical practice as closely as possible, we will use a pragmatic clinical trial approach without a separately constructed research infrastructure, employing broad eligibility criteria, flexible intervention delivery and structured collection of data readily available from the electronic patient files.

Discussion: Representing a novel model of care suited to reach and engage marginalised PWID in HCV care, this study will inform HCV elimination efforts locally and internationally. If the model is found to be efficacious and feasible, it should be considered for wider implementation, replacing the current referral-based SOC. Measuring the benefit of an intervention under generalizable real-life clinical conditions, including individuals with decreased ability to take part in ordinary clinical trials, we consider the pragmatic SW-CRT design highly appropriate for political, logistical and statistical reasons. The trial will also create opportunities for further use of a relatively new and increasingly appreciated design.

4. Leversteatose etter gastrisk bypass og sleeve gastrektomi, Oseberg-studien Seeberg KA1,5, Hertel JK1, Borgeraas H1, Grimnes JO2, Kvan NP2, Fatima F1, Svanevik M1,4, Sandbu R1,4, Hjelmesæth J1,3, Hofsø D1

1Senter for sykelig overvekt, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg 2Radiologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg 3Avdeling for endokrinologi, sykelig overvekt og forebyggende medisin, Institutt for klinisk medisin,

Universitetet i Oslo 4Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg 5Gastromedsinsk avdeling, Sykehuset i Vestfold, Tønsberg

Bakgrunn: Kroppsmasseindex (KMI) ≥30 kg/m2 er assosiert med betydelig økt risiko for metabolsk følgesykdom som type 2 diabetes (T2D), hjerte- og karsykdom og ikke-alkoholisk fettlever (NAFLD). Bariatrisk kirurgi benyttes hos en andel av pasienter med sykelig overvekt

Abstrakter


som behandlingsmodalitet. Denne metoden har best dokumentert effekt på vektreduksjon.

Det er begrensende behandlingsmuligheter ved NAFLD, utover vektreduksjon og medikamentell behandling av T2D. Vanligste operasjonsmetoder for vektreduksjon er gastrisk bypass og sleeve gastrektomi. En operasjonsmetode passer ikke alle, og behandlingen må individualiseres. Det krever flere studier hvor man sammenlikner operasjonsmetoder mht. resultater utover vektreduksjon. I Osebergstudien (en randomisert, kontrollert og trippel blindet studie) har vi vurdert grad av leversteatose ved bruk av magnetisk resonans (MR) før operasjon, 5 uker og 1 år etter operasjon. Studien har inkludert pasienter med sykelig overvekt (KMI ≥35 kg/m²) og T2D.

Material og metode: Pasienter inkludert i Oseberg GO studien (N=82), tok MR lever på baseline, etter 5 uker og 1 år. Det ble tatt blodprøver, beregnet NAFLD fibrose skår (estimerer fibrosegrad) samt analysert Enhanced liver fibrose test (ELF).

Resultater: 82 pasienter (60% kvinner) med gjennomsnittsalder (SD) alder 47,9 (9,6) år, BMI 41,6 (4,8) kg/m², varighet av T2D 6,2 (5,3) år, HbA1c 67 (20) mmol/

mol, lever fettfraksjon 19,8 (11,9)%, ELF 8,5 (0,9) og NAFLD fibrose skår 0,02 (0,86) ble inkludert i studien.

Etter 5 uker og 1 år, hadde 74 vs. 79%, 100% vs 93% i henholdsvis gastrisk bypass- gruppen og sleeve gastrektomi- gruppen redusert sin fettfraksjon i lever til under 25 % persentilen

(første kvartil ≤ 10,7%) basert på verdier før operasjon. Etter 5 uker var ELF 8,6 (0,8) og NAFLD fibrose skår – 0,47 (0,93) i gastrisk bypass-gruppen mot 8,4 (0,81) og -0,67 (1,22) i sleeve gastrektomi-gruppen. Etter 1 år var ELF 8,9 (0,8) og NAFLD fibrose skår – 1,2 (0,85) i gastrisk bypass- gruppen mot 8,7 (0,67) og -0,9 (1,16) i sleeve gastrektomi-gruppen. ELF verdiene indikerte ingen endring i fibrosegrad over tid eller mellom prosedyrene. Vi observerte en nedgang for begge prosedyrer i NAFLD fibrose skår, men verdiene hold seg innenfor grenseverdiene for intermediær fibrosestatus (- 1,455- 0,675).

Konklusjon: Pasienter som gjennomgikk gastrisk bypass eller sleeve gastrektomi hadde samsvarende endring i fettfraksjon i lever etter 5 uker og 1 år. Analyse av ELF og bruk av NAFLD fibrose skår tyder på at graden av fibrose påvirkes i mindre grad etter 1 år.

5. Fedme og risiko for kreft – en uselektert populasjonsstudie på 1 911 598 personerSaeed U1, Kielland MF2, Myklebust TÅ3, Møller B3, Robsahm TE3, Skålhegg BS2, Mala T1, Yaqub S1

1Avdeling for gastrointestinal kirurgi, Oslo Universitetssykehus2Institutt for Klinisk ernæring, Universitet i Oslo3Kreftregisteret

Bakgrunn: Fedme, definert av WHO som KMI >30 kg/m2, er en utfordring for folkehelsen. I Norge har 20-25% av befolkningen fedme og omkring 2-4% kan ha sykelig fedme (definert som KMI >35 med fedmerelatert sykdom, eller KMI >40). Forekomsten av fedme i Norge er over gjennomsnittet for europeiske land og har doblet seg siden årtusenskiftet. Fedme øker risiko for diabetes, kardiovaskulær sykdom og fører til redusert levetid. Flere studier antyder også økt risiko for kreft. Det er estimert at fedme koster det norske samfunnet ca 70 milliarder kroner årlig.

Mål: I dette prosjektet ønsker vi å sammenligne forekomsten av kreft blant individer med og uten fedme i en uselektert norsk populasjon. Vi vil primært fokusere på gastrointestinale (GI) kreftformer, men også andre kreftformer. Sekundært vil vi sammenligne kreftstadium på diagnosetidspunktet og overlevelse hos individer med og uten fedme.

Metode: Vi har hentet ut data fra Tuberkuloseregisteret (1963-1975) som inneholder opplysninger fra 1 911 598 personer i hele Norge som ble screenet med skjermbilde undersøkelse og registrering av høyde og vekt. Data fra dette registeret er koblet med data fra Kreftregisteret og Folkeregisteret for å se på forekomst av kreft, stadium og overlevelse. Studien er godkjent av Regional Etisk Komite (REK 2018/670), Personvernombudet OUS (GDPR), Folkehelseinstituttet og Skatteetaten.

Det vil brukes Cox regresjonsmodeller til å estimere hazard ratio med 95% konfidensintervall for kreft og overlevelse, hensyntatt BMI, kreftstadium og diagnosetidspunkt. Confoundere vil bli identifisert og justert for, hovedsakelig som kovariater i multivariable regresjonsmodeller. Både årsaksspesifikk og relativ overlevelse vil bli estimert. For dette formålet vil parametriske overlevelsesmodeller bli brukt. Med den store datamengden er muligheten til å oppdage klinisk relevant forskjell stor.

Diskusjon: Basert på gjennomsnittlig 30 års observasjonstid og 468,238 pasienter med kreftutvikling indikerer foreløpige resultater økt risiko for kreft i GI traktus hos individer med fedme sammenlignet med normalvektige. Resultater for de ulike kreftformene samt overlevelsesdata vil bli presentert på NGFs årsmøte 2020.

Abstrakter


1. Har IBD-pasienter nytte av rutinemessig oppfølging?Anisdahl K1,2, Nordhassel B3, Medhus AW1, Høivik ML1,2,

Holme Ø3,4 1Gastromedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus 2Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo 3Gastromedisinsk avdeling, Sørlandet sykehus 4Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo

Bakgrunn: Inflammatorisk tarmsykdom (IBD) har et kronisk og intermitterende forløp som kan være uforutsigbart. Pasienter har behov for god oppfølging for vurdering av sykdomsaktivitet og justering av medikamentell behandling. Samtidig kan det være at stabile pasienter møter til kontroller de ikke har behov for. Vi ønsket å evaluere resultatet av poliklinisk kontakt ved tre sykehus i Norge.

Metode: Vi gjorde en retrospektiv journalgjennomgang av polikliniske kontakter til 305 pasienter ved Oslo universitetssykehus (Ullevål) og Sørlandet sykehus (Kristiansand og Arendal) mellom juni 2017 og juni 2018. Inklusjonskriterier var pasienter > 18 år med Crohns sykdom (CD) eller ulcerøs kolitt (UC) av minst ett års varighet. Pasienter som brukte intravenøse (i.v.) biologiske legemidler ble ekskludert. Vi registrerte data om indikasjon, innhold, resultat og plan for videre oppfølging ved den aktuelle kontakten. Positivt utbytte av kontakt ble definert som enten «endring i IBD-medikasjon (inkludert administrasjon av i.v. jern)» eller «endring i IBD-oppfølging», som inkluderte endret medikasjon og henvisning til annen undersøkelse eller spesialist. I multivariabel regresjonsanalyse justerte vi for sykehustilhørighet, diagnose, år siden diagnose, endring av IBD-medikasjon ved forrige kontroll, tid siden forrige kontroll, pågående bruk av IBD-medikamenter, kjønn og alder.

Resultater: Vi inkluderte 305 pasienter: 148 (49%) med UC og 157 (51%) med CD. Av disse hadde 206 (68%) hatt sykdommen i mer enn 6 år. I alt var 232 (76%) kontakter forhåndsbestemte kontroller, mens 67 (22%) var initiert av pasientene selv. Median tid siden forrige kontakt var 26 uker (IQR 14–52 uker). Den vanligste formen for kontakt var konsultasjon uten prosedyre (213, 70%) fulgt av endoskopi (83, 27%). 217 (71%) pasienter tok blodprøver, og 156 (51%) pasienter leverte avføringstest.

IBD-medikasjon ble endret hos 33% (101). Ved forhåndsbestemt kontroll ble medikasjon endret hos 25% (59 av 232), men tilsvarende tall når pasienten tok initiativ 60% (40 av 67) (OR = 4,56; 95% KI: 2,12–9,80).

IBD-oppfølging ble endret hos 70% (212). Ved forhåndsbestemt kontroll fikk 62% (144 av 232) endret oppfølging sammenlignet med 93% (62 av 67) hvis kontakten var pasient-initiert (OR = 6,34; 95% KI: 1,97–20,40).

I multivariabel regresjonsanalyse var bruk av kortikosteroider, ulcerøs kolitt og pasient-initiert kontakt assosiert med endring av både medikamentell behandling og endring i oppfølging.

Konklusjon: Forhåndsplanlagte kontroller var den vanligste kontaktformen for en uselektert IBD-populasjon ved tre sykehus i Norge. De fleste pasientene fikk ikke endret sin medikamentelle behandling. Forhåndsbestemte kontrollintervaller i oppfølging av IBD-pasienter ved sykehuspoliklinikker bør revurderes.

FREDAG 7. FEBRUAR, 13.30-14.30: INFLAMMATORISK TARMSYKDOM

2. Science fiction og Crohns sykdom – kan blått lys og en aminosyre være redningen? Espeland K1,2, Jahnsen J1,2

1 Gastromedisinsk avdeling, Akershus Universitetssykehus2 Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo

Introduksjon: Crohns sykdom er karakterisert ved en Th1/Th17 immunrespons. Dette medfører en økt dannelse av pro-inflammatoriske interleukiner som interferon-γ og TNF-α. Interaksjonen mellom Th1 og Th17 celler i patogenesen av Crohns sykdom er ikke fullt forstått, men det virker som om aktiverte og hyperproliferative T-celler overstyrer effekten av T-reg celler. Den medikamentelle behandlingen av Crohns sykdom omfatter immunosuppressiva og ulike biologiske legemidler som alle har potensielle bivirkninger. Det er et klart behov for å utvikle nye og alternative behandlingsstrategier. I andre T-celle medierte sykdommer er fotoferese en behandlingsmulighet. Det er gjort mindre observasjonsstudier med fotoferese på Crohns sykdom som har vist effekt på steroid avhengige

pasienter med moderat til alvorlig sykdom som er intolerant/refraktær for annen behandling. Fotoferese består av isolering av hvite blodceller/mononukleære celler, tilsetting av et fotosensibiliserende psoralen (8-metoxypsoralen – 8-MOP) og til slutt belysning med UV-lys som fører til apoptose av aktiverte T-celler. 5-aminolevulinsyre (5-ALA), en naturlig forekommende aminosyre i kroppen som kan tilsettes eksogent, gjøres gjennom Heme syntesen om til Protoporphyrin-IX (PpIX). Dette er en annen potent fotosensibilisator. Omdanningen skjer i aktive og sykdomsfremkallende T-lymfocytter og i andre hyper-proliferative celler. Når celler med opphopning av PpIX utsettes for blått lys (LED-lys; 405nm) vil de gå inn i programmert celledød og stoffet har potensiale for bruk ved fotoferese. 5-ALA brukes i dag ved fotodynamisk terapi (PDT) topikalt på aktinske keratose og basal-celle karsinomer. I øvrig systemisk ved behandling av gliomer samt PDT behandling av gastrointestinale sykdommer (Barrets, tumores).

Abstrakter


Metodebeskrivelse: Dette er en «proof of concept» studie og metoden er ikke tidligere vært forsøkt på pasienter. Det er planlagt å inkludere i alt 10 pasienter med aktiv Crohns sykdom som ikke har respondert eller vist intoleranse for et eller flere biologiske legemidler. Vi skal bruke en aferesemaskin (Spectra Optia) med en protokoll («Continuous Mononuclear Cell Collection» - «CMNC») for høsting av mononukleære celler. Blant disse cellene finner vi de lymfocyttene som vi ønsker å eliminere. Når vi har samlet 90 ml celler vil blandingen fortynnes med 110 ml saltvann og overføres til vår nyutviklede lyskilde «BLUE-PIT». Deretter tilsettes 3 mM 5-ALA. Legemiddelet kommer som et pulver og blandes med 50 ml saltvann til en oppløsning på 30 mg/ml. 3,2 ml tilsettes. Blandingen vil sirkulere i 1 time i mørket for å få opphopning av PpIX. Deretter vil cellene utsettes for blått lys – energimengden regnes ut i henhold til mengden (200 ml) og hematocrit på blandingen med celler og saltvann. Etter behandlingen får pasienten tilbake de behandlede cellene som en standard

blodtransfusjon. Vi skal gi pasientene behandling hver 2.uke i 10 uker med evaluering i uke 13 som induksjonsbehandling. Pasienter som har sporbar effekt vil få tilbud om vedlikeholdsbehandling hver 4.uke i inntil 1 år. Pasientene vil evalueres med koloskopi med bestemmelse av SES-CD i uke 13 og 64 med screening visitt som referanse. Videre registreres HBI, IBDQ, SF-36, calprotectin, bivirkninger og cellulære reaksjonsmekanismer.

Diskusjon: Studien er godkjent av REK, SLV og Personvernombudet. Planlagt første pasient er medio november 2019. Det er en spennende metode og det gjenstår å se om den vil kunne ha effekt på Crohns sykdom. Uavhengig av resultat er det en videreutvikling av fotofereseteknologien som vil kunne få betydning for pasientgrupper med andre T-cellemedierte sykdommer. Når det gjelder Crohns sykdom vil resultatet kunne danne grunnlag for planlegging av en større randomisert, kontrollert studie.

3. Forskjeller i medikamentoverlevelse mellom perorale mesalazin-preparater som monoterapi ved ulcerøs colittFossmark R1,2,, Olaisen M1,2, Martinsen TC1,2, Melberg HO3.1 Avdeling for fordøyelsessykdommer, St. Olav’s Hospital, Trondheim2 Institutt for klinisk og molekylær medisin, Fakultet for medisin og helsevitenskap, NTNU3 Institutt for helse og samfunn, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo

Bakgrunn: Perorale mesalazin-preparater er hjørnesteinen i behandling av ulcerøs colitt (UC). Mesalazin utøver sin anti-inflammatoriske effekt lokalt i colons mucosa. Tidligere studier har vist at mucosal mesalazin-konsentrasjon er inverst korrelert til grad av inflammasjon, og konsentrasjonene varierer mellom ulike perorale mesalazin-preparater. I denne studien har vi undersøkt medikamentoverlevelse for perorale mesalazin-preparater i en nasjonal kohort med UC-pasienter.

Metoder: Pasienter med nydiagnostisert UC fra 2010 til 2014 som brukte et peroralt mesalazin-preparat som monoterapi 3 måneder etter diagnosetidspunktet, ble identifisert ved bruk av data fra Norsk pasientregister og Reseptregisteret. Pasientene ble retrospektivt fulgt til og med 2017, median oppfølgingstid 1029 d. Behandlingssvikt ble definert som start av topikale mesalazin eller glucocorticoid-preparater, systemiske glucocorticoider, immunmodulerende eller biologiske medikamenter, eller skifte til et annet peroralt mesalazin-preparat. Medikamentoverlevelse ble definert som varighet av peroral mesalazin monoterapi. Sykdom ble kategorisert

som mer alvorlig dersom systemiske glucocorticoider ble uthentet første tre måneder fra diagnosetidspunkt. Medikamentoverlevelse på nasjonalt og regionalt nivå ble stratifisert etter mesalazin-preparat (Mezavant, Asacol, Pentasa og Salofalk) og sykdomsalvorlighetsgrad. Mesalazin-inntak ble estimert basert på uthentede definerte døgndoser (DDD=1.5 g) fra apotekene.

Resultater: Totalt 3421 pasienter ble identifiserte. Total medikamentoverlevelse var 311 dager. Medikamentoverlevelsen for de ulike preparatene var, i fallende rekkefølge; Mezavant (398 d), Salofalk (374 d), Asacol (266 d), Pentasa (241 d) og mønsteret var tilsvarende i de ulike regionene. Pasienter som fikk systemiske glucocorticoider første tre måneder etter diagnose hadde kortere mesalazin-overlevelse (193 vs 407 d). Systemiske glucocorticoider ble gitt til en tilsvarende andel av pasienter med Asacol (0.60) og Pentasa (0.61), mens andelen var noe lavere for pasienter som fikk Mezavant (0.52) og Salofalk (0.43). Antall DDD første år etter diagnosen var litt høyere for Mezavant-brukere (Mezavant 1.75, Pentasa 1.42, Salofalk 1.40, Asacol 1.36).

Konklusjoner: Det var signifikante forskjeller i medikamentoverlevelse mellom perorale mesalazin-preparater som ikke så ut til å kunne forklares av ulik forskrivningspraksis på regionalt nivå, men som delvis var relatert til en forskjell i alvorlighetsgrad av sykdom. Forskjellene kan være av klinisk betydning og bør undersøkes videre.

Abstrakter


4. Inflammatory Bowel Disease in South-Eastern Norway III – IBSEN IIIKristensen VA1,2, Lund C1,3 Opheim R1,3, Ricanek P4, Huppertz-Hauss G5, Perminow G1, Detlie TE3,4, Skram K1, Vatn S3,4, Olbjørn C4, Rove J4, Stray-Pedersen R6, Safdar MS2, Pedersen A7, Skogestad E8, Holm HK8, Ystrøm CM9, Aballi B9, Torp R10, Hovde Ø3,11, Frigstad SO3,12, Halvorsen FA13, Vikskjold F13, Sagosen A14, Bengtson MB15, Aabrekk TB15, Andersen S15, Hussain Y4, Dahler S16, Henriksen M17, Løvlund E17, Størdal K17,18, Hasund A19, Høie O20, Scmidt K20, Pallenschat J21, Høivik ML1,3

1Oslo universitetssykehus, 2Lovisenberg Diakonale Sykehus, 3Universitetet i Oslo, 4Akershus universitetssy-kehus,5Sykehuset Telemark, 6Diakonhjemmets sykehus, 7Sykehuset Innlandet Kongsvinger, 8Sykehuset Innlandet Lillehammer, 9Sykehuset Innlandet Elverum, 10Sykehuset Innlandet Hamar, 11Sykehuset Innlandet Gjøvik, 12Vestre Viken Bærum Sykehus, 13Vestre Viken Drammen Sykehus, 14Kongsberg Sykehus, 15Sykehuset Vestfold, 16Notodden Sykehus, 17Sykehuset Østfold, 18Folkehelseinstituttet, 19Sørlandet Sykehus Kristiansand, 20Sørlandet Sykehus Arendal, 21Sørlandet Sykehus Flekkefjord

Bakgrunn: På 1990-tallet rapporterte IBSEN-studien den høyeste insidensen av inflammatorisk tarmsykdom (IBD) i verden. I etterkant er det rapportert økende insidens og prevalens internasjonalt, men det foreligger ingen oppdaterte insidenstall fra Norge. Et av målene for IBSEN III-studien er å kartlegge insidens av IBD i helseregion Sør-Øst (HSØ). Vi presenterer her preliminære resultater fra inklusjon i IBSEN III-studien.

Metoder: IBSEN III er en pågående populasjonsbasert observasjonsstudie der pasienter med nydiagnostisert IBD i HSØ i perioden 2017-2019 inkluderes og følges prospektivt i fem år. Standardiserte kliniske, demografiske, endoskopiske og pasientrapporterte data registreres ved inklusjon, samt ett år og fem år etter diagnose. Fecesprøver for undersøkelser mtp calprotectin og mikrobiota samles fra alle pasientene. Tre av studiesentrene samler også ytterligere biologisk materiale i form av biopsier fra tarmslimhinne og prøver fra blod, urin og spytt. Kohorten skal kobles med data fra Norsk Pasientregister for validering av insidenstallene.

Resultater: Pr 08.10.2019 var totalt 2091 pasienter inkludert. Av disse var diagnose satt på 1732 pasienter hvorav 1448 pasienter hadde sannsynlig IBD (deriblant barn), mens 218 var klassifisert som non-IBD-kontroller og 66 hadde andre årsaker til tarmbetennelse. Av pasienter med IBD diagnose hadde 32% (465/1448) Crohns sykdom (49.7 % menn, median alder 31år [4-80]), 58 % (844/1448) ulcerøs kolitt (54.9% menn, median alder 33 år [3-84]), og 3.3 % (48/1448) uklassifisert IBD (45.8% menn, median alder 30 år [5-65]). Ytterligere 6.3% (91/1448) hadde for sparsomme funn til sikker diagnose.

Konklusjon: Inklusjon i IBSEN III-studien går som planlagt. Oppdaterte tall fra hele inklusjonsperioden vil bli presentert på møtet.

Prosjektet støttes av forskningsmidler fra Helse SørØst, Extrastiftelsen, Ferring, Pfizer, Takeda og Tillotts.

5. Eksplosiv utvikling av colon polyppose med høygradig dysplasi under pågående behandling med infliximab hos 32 år gammel mann med ulcerøs colitt Lerang F1, Owen T1, Christensen EO1, Ruiken R2, Godøy JK3, Færden A4 1Gastromedisinsk, 2gastrokirurgisk og 3patologisk avd, Sykehuset Østfold, Kalnes 4Gastrokirurgisk avdeling, Akershus Universitetssykehus

Ved behandlingsresistent ulcerøs colitt har tumor nekrose hemmer med infliximab (IFX) fått en sentral plass som potent remisjonsinduserende behandling. Full slimhinnetilheling, endoskopisk verifisert, er et sentralt behandlingsmål.

Vår pasient fikk påvist alvorlig ve sidig colitt (Mayo endoskopi score 3) under sykehusinnleggelse 19 år gammel i 2002. Han fikk initial behandling med steroider og mesalazin med god klinisk effekt. Han uteble fra videre kontroll på sykehus og ble fulgt av sin fastlege i perioden frem til 2015. Brukte da kontinuerlig mesalazin og fikk gjentatte prednisolon-kurer, etter hvert fast prednisolon i dose 10-20 mg daglig (steroidavhengighet).

Ved coloskopi x 2 i 2015 ble det påvist uttalt ulcererende proktosigmoiditt med småpolyppøs lettblødende slimhinne (histologisk gransking upåfallende). Pasienten hadde hyppig

diare med blod, kalprotektin > 1000 mg/kg og jernmangel. Tillegg av Imurel medførte alvorlig intoleransereaksjon og seponering etter 3 uker. Ble utredet mtp biologisk behandling og det ble startet med infliximab (IFX) 10/2015.

Han fikk standard induksjonsdose 5 mg/kg 0-2-6 uker og samtidig nedtrapping av steroider. Utilfredsstillende klinisk effekt, kontroll kalprotektin > 1000 mg/kg og suboptimale se-infliximab konsentrasjoner < 3 mg/L. Dose-eskalering av IFX til 10 mg/kg hver 4. uke. Fikk tillegg av budesonid per os og lokalbehandling. Vurdert som suboptimal klinisk effekt.

Coloskopi 6/2016 (8 måneder IFX): i rektosigmoid ses multiple store pseudopolypper med ulcerasjoner på overflaten, dels obstruerende, øvrig colon slimhinne er tilhelet. Histologi viste inflammatoriske polypper uten dysplasi. Det ble planlagt videre polypp eradikasjon. Høydose IFX ble kontinuert.

Coloskopi 8/2016: Multiple polypper > 1 cm fjernet i rektosigmoid, en viser lavgradig dysplasi. Ny coloskopi 10/2016: ytterligere polypp fjerning. Histologi: multiple pseudo-/granulasjonspolypper, to viser høygradig dysplasi. Pasienten opplever meget god effekt av polyppectomi. IFX behandling ble seponert 11/2016 (totalt 13 måneder).

Henvises til colectomi SØ 12/2016. Pre-operativ coloskopi

Abstrakter


01/2017: 15 polypper ble fjernet fra distale 26 cm, i tre påvises høygradig dysplasi hhv 10,12 og 14 cm fra anal verge.

5/2017 utføres en-seanse laparoskopisk proktocolectomi med ileum pouch anatomose og avlastende bøyleileostomi ved gastrokirurgisk avdeling, Ahus. Opr preparat: Distal ulcerøs colitt med multiple inflammatoriske polypper, lavgradig dysplasi i flat rectumslimhinne, ingen øvrig dysplasi påvist. Ukomplisert postoperativt forløp og stomi lagt tilbake < 5 mnd.

Konklusjon: Vår pasient fremviser et uvanlig klinisk forløp med rapid utvikling av multiple store pseudopolypper med utvikling av høygradig dysplasi under pågående behandling med infliximab. Tilfellet understreker nødvendigheten av endoskopisk kontroll og fjerning av raskt voksende polypper med utseende som pseudopolypper for endelig histologisk verifikasjon.

6. Gastrointestinal ultralyd kan prediktere endoskopisk aktivitet ved Crohns sykdomSævik F1,2, Gilja OH2,1, Nylund K2,1

1Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen 2Nasjonal Kompetansetjeneste for Gastroenterologisk Ultralyd, Haukeland Universitetssykehus

Introduksjon: Behandlingsmålene for Crohns sykdom har i stor grad endret seg fra symptomkontroll til å oppnå objektive kriterier som endoskopisk remisjon. Ileokolonoskopi er imidlertid en invasiv og ressurskrevende undersøkelse som legger begrensninger på bruk. Det er derfor behov for enkle, ikke-invasive og objektive metoder for å vurdere sykdomsaktiviteten. Tarmultralyd har god følsomhet for sykdomsdeteksjon, og målet med studien var å undersøke metodens evne til å skille mellom pasienter med aktiv sykdom fra pasienter i endoskopisk remisjon.

Metode: 145 pasienter henvist til ileokoloskopi som ledd i oppfølgning av Crohns sykdom ble prospektivt undersøkt med ultralyd. Endoskopisk sykdomsaktivitet ble skåret med «Simple Endoscopic Score for Crohn’s Disease» (SES-CD), og endoskopisk remisjon ble definert som SES-CD=0. Ultralydundersøkeren var blindet for

de endoskopiske funnene. Ultralydremisjon var definert som tarmveggtykkelse <3 mm (<4 mm i rektum). Endoskopiresultatene ble også sammenlignet med fargedoppler (remisjon < 2 dopplersignaler per cm2), Harvey Bradshaw Index (HBI) (remisjon < 4 poeng), CRP (remisjon <5 mg/L), og kalprotektin (remisjon <50 mg/kg). 23 pasienter ble undersøkt av to operatører for interobservervurdering.

Resultat: 102 pasienter hadde aktiv sykdom, mens 43 var i endoskopisk remisjon. Tarmultralyd hadde en sensitivitet på 92,2% og spesifisitet på 86% for veggtykkelse og sensitivitet på 66,7% og spesifisitet på 97,7% for fargedoppler. For HBI var sensitivitet 34,3% og spesifisitet 88,4%, CRP sensitivitet 35,7% og spesifisitet 82,9% og kalprotektin sensitivitet 55,9% og spesifisitet 82,1%. Interobserveranalysen viste godt samsvar mellom undersøkerne (k=0,901).

Konklusjon: Tarmultralyd har høy sensitivitet for å detektere endoskopisk sykdomsaktivitet, men noe dårligere spesifisitet. I en sykehuspopulasjon av pasienter med Crohns sykdom hvor man ønsker å identifisere pasienter i remisjon, kan sannsynligvis ileokolonoskopi reserveres pasienter med normal tarmultralyd.

Abstrakter


1. Immunterapi-indusert kolittBernklev L1, Jahnsen J1 2, Jørgensen KK1

1Gastromedisinsk avdeling. Akershus Universitetssykehus2Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo

Metode: Presentasjon av en sykehistorie med immunterapi-indusert kolitt under behandling med Ipilimumab (Ipi/anti-CTLA-4) og Nivolimumab (Nivo/anti PD-1) som er kontrollpunkthemmere. Opplysningene er innhentet ved gjennomgang av pasientjournal.

Kasuistikk: 76 år gammel mann, inoperabel cancer vesica med levermetastaser. Behandlet med Ipi/Nivo fra juni 19. Etter 3. kur innlagt med makroskopisk hematuri. Under innleggelsen får han ikke-blodig diaré med 10-15 tømninger i døgnet, FeCal-test 1381 mg/kg. Infeksiøs årsak ble utelukket. Utviklet dernest et ileuslignende symptombilde. CT abdomen viste ingen stenoser, men utvidete tynntarmsslynger. Ble tolket som en paralytisk tilstand som raskt klinget av klinisk. Mistenkte at diareen var en bivirkning til immunterapi og det ble startet behandling med steroider med initialt noe effekt. Utført sigmoidoskopi etter 11 dagers behandling med funn av normal tarmslimhinne makro- og mikroskopisk. Utskrevet med prednisolon i nedtrapning. Strålebehandlet i august (5 strålefraksjoner/4 Gy). Reinnlagt etter få uker med forverring med eksplosiv diare, oppblåst abdomen og diffuse magesmerter. Brukte da prednisolon 5 mg x 2. CT viste dilatert distale tynntarm og proksimale kolon med cøcumdiameter på 7 cm. Med henblikk på deflatering ble han koloskopert uten gass til coecum. Det ble bemerket store mengder melena i hele kolon. I cøkum forelå multiple dype ulcerasjoner. Biopsier ble tatt fra sårkanter. Deflatering ble utført og innleggelse av sonde. Det endoskopiske funnet var forenelig med alvorlig

kolitt som følge av immunterapi. Det ble startet behandling med Solu-Medrol 20 mg x 2. Fire dager etter koloskopien fikk pasienten kraftige magesmerter og stinn buk. CT viste fri luft og man mistenkte perforasjon i cøkum. Det ble utført høyresidig hemikolektomi. Ukomplisert per og initialt postoperativt forløp. Åtte dager postoperativt tilkom akutt innsettende kraftige mage- og ryggsmerter. Pasienten ønsket ikke videre utredning og døde påfølgende dag. Histologisk undersøkelse av tarmresektatet viste uttalte sirkulasjonsforstyrrelser med transmurale nekroser i cøkum, øvrig tykktarm var upåfallende.

Diskusjon: Behandling med kontrollpunkthemmere er tatt i bruk ved flere kreftsykdommer, både som mono- og kombinasjonsbehandling. Gastrointestinale bivirkninger som diaré og kolitt er sett hos henholdsvis 45% og 13% av pasientene i studier og hyppigst ved kombinasjonsterapi. Hverken de endoskopiske eller histopatologiske forandringene kan skilles fra IBD. I sjeldne tilfeller kan kolitten føre til tarmperforasjon. Førstelinjebehandling ved kolitt er kortikosteroider. Ved manglende respons bør det gis biologisk behandling med infliksimab. En enkelt infusjon er ofte tilstrekkelig. Utredningen er som ved aktiv IBD. Det er viktig at pasienten er oppmerksom på aktuelle symptomer. Tett samarbeid mellom onkolog og gastroenterolog er viktig i håndteringen av pasienter med gastrointestinale bivirkninger som følge av immunterapi.

Konklusjon: Immunterapi-indusert kolitt er en hyppig forekommende og potensielt alvorlig tilstand, noe vår kasuistikk illustrerer. Kjennskap til tilstanden er viktig for rask diagnostikk og behandling. Tverrfaglig samarbeid er påkrevet.

15.00 – 16.00: KOLON OG REKTUM ++

2. Lokal eksisjon med TEM for tidlig-cancer i rectum.Ersryd A, Sjo O, Nasseri L, Backe IF, Løberg EM*, Svindland A*, Nesbakken A. Gastrokirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus – UllevålAvdeling for patologi, Oslo universitetssykehus – Ullevål

Bakgrunn: Det er enighet om at cancer i rektum som kun infiltrerer øvre lag av submukosa (T1sm1), kan behandles med lokal eksisjon, for eksempel ved Transanal Endoskopisk Mikrokirurgi (TEM). Det er kontroversielt om TEM er akseptabel behandling ved dypere infiltrasjon i submukosa (T1sm2) og stort sett enighet om at infiltrasjon til dypeste nivå av submukosa (T1sm3) bør behandles med formell (stor) reseksjon. Vi ønsket å evaluere våre resultater for T1 cancer behandlet med TEM.

Materiale og Metode: Alle med T1 cancer operert med TEM i perioden 1999-2019 er inkludert og registrert prospektivt. Fra 2002 definerte vi følgende kriterier for å akseptere TEM som definitiv behandling i kurativ setting: Tumor < 3 cm i diameter fjernet en bloc med fullveggs

eksisjon og sikker fri margin, infiltrasjonsdybde T1 sm1-2, middels eller høyt differensiert adenocarcinom uten tegn til lymfovaskulær infiltrasjon. Ved dypere infiltrasjon enn sm2 eller dersom kriteriene ikke var oppfylt, ble pasienten enten reoperert med TME (formell reseksjon) i løpet av få uker, eller TEM ble akseptert som kompromiss.

Alle pasienter er forsøkt fulgt opp ved egen gastrolab med kort fleksibel skopi og rektal eksplorasjon hver 4. måned i 2 år, deretter halvårlig i 5 år. Observasjonstid er regnet fra operasjonsdato til siste kontroll ved gastrolab. Residiv (lokoregionalt eller fjernmetastaser) er registrert.

Resultater: I perioden ble 590 pasienter operert med TEM, 443 med benign histologi (75 %), 89 (15 %) med T1, 48 (8 %) med T2 (kompromiss) og 3 (0.5%) pasienter med uventet T3-cancer. Pasientene med T1 cancer var median (range) 72 (45-89) år. Median (range) observasjonstid var 50 (0-98) måneder.

Det var 32 pasienter med pT1sm1, 13 med sm2, 17 med

Abstrakter


sm3, mens dybdevekst ikke kunne bestemmes av patologen hos 28 (T1smx). Kompletterende formell reseksjon ble gjennomført hos 13 pas. og en pasient fikk supplerende strålebehandling

Hos 75 pasienter ble TEM akseptert som definitiv behandling og av disse har 2 fått lokalt recidiv, den ene hadde samtidig fjernmetastase. Den ene hadde pT1sm2, den andre pT1smx ved primæroperasjonen. De var hhv 80 og 86 år og fikk strålebehandling lokalt, den ene også

reseksjon av levermetastase. En pasient med pT1smx fikk fjernmetastase uten lokalt recidiv.

I gruppen som ble radikaloperert etter TEM (13) har vi ikke observert recidiv eller fjernmetastase.

Konklusjon: Det var meget lav forekomst av lokalt recidiv etter lokal eksisjon av T1 cancer, selv om vi aksepterte pT1sm2 og pT1 med usikker dybdevekst.

3. Ufullstendig fjerning av polypper – en multisenter kvalitetskontrollstudie (NORPOL)Pedersen, IB1,2, Bretthauer, M2, 4, Kalager, M2,4, Løberg, M2,4, Hoff, G3,9, Matapour, S5, Hugin, S5, Frigstad, SO5 Skogestad, E7, Seip, B3, 6, Kleist, B10, Løvdal, L10, Holme, Ø1,2,3,4

1 Medisinsk avdeling, Sørlandet Sykehus Kristiansand2 Klinisk effektforskning, Universitetet i Oslo3 Kreftregisteret4 Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo Universitetssykehus5 Medisinsk avdeling, Vestre Viken Bærum Sykehus6 Medisinsk avdeling, Sykehuset i Vestfold Tønsberg7 Medisinsk avdeling, Sykehuset Innlandet Lillehammer9 Medisinsk avdeling, Sykehuset i Telemark Skien10 Avdeling for patologi, Sørlandet Sykehus Kristiansand

Bakgrunn: Endoskopi med polypektomi kan redusere forekomst av kolorektalcancer. En forutsetning er at polyppen fjernes i sin helhet. Ufullstendig fjerning av polypper kan føre til utvikling av post-koloskopi-cancer. I denne studien ønsket vi å kartlegge forekomsten av inkomplett polyppfjerning ved koloskopi.

Metode: Vi inkluderte 50-75 år gamle pasienter som fikk fjernet ikke-stilkede polypper ≥5 mm ved fire sykehus

i Norge. For å undersøke om polyppen var fullstendig fjernet, ble det tatt biopsier fra randsonen av polypptomten etter polypektomi. Multivariabel logistisk regresjon ble brukt for å identifisere risikofaktorer for ufullstendig polypektomi og presenteres som odds ratio (OR) med 95 % konfidensintervall (KI).

Resultater: I alt ble 246 pasienter (52 % menn) med 339 polypper inkludert. Rest-polyppvev ble identifisert ved 54 (16.0%) polypektomier. Polypphistologi (bredbaset sagtakket polypp vs. adenom (38.7 vs 7,6 % ufullstendig fjerning, OR 6,5, 95 % KI 2,9-14,6) og lokalisasjon av polyppen (proksimale vs. distale kolon, OR 2,7, 95 % KI 1,2-6,3) var selvstendige risikofaktorer for ufullstendig fjerning. Spesialister i gastroenterologi hadde ikke lavere andel inkomplett fjernede polypper enn leger i spesialisering (17,2 % vs 15,9%, OR 1.1, 95% KI 0,6-1,9) Konklusjoner: Ufullstendig fjerning av polypper er hyppig i rutinemessig klinisk praksis. I denne studien fant vi at sagtakket histologi og proksimal lokalisasjon var selvstendige risikofaktorer for inkomplett polyppfjerning. Kvalitetssikring og forbedret utdanning av endoskopører uavhengig av erfaringsnivå er trolig nødvendig for å redusere den totale risiko for inkomplett polypektomi.

4. Tarmscreening med immunkjemisk test for okkult blod sammenlignet med sigmoidoskopi – initiale resultater fra en randomisert studie. Randel KR1,2,3, Schult AL1,4,5, Botteri E1, Hoff G1,2,5, Bretthauer M3,6, Ursin G7,8, Natvig E1, Berstad P1, Jørgensen A1, Sandvei P9, Olsen ME10, Frigstad SO4, Darre-Næss O4, Norvard ER11, Bolstad N12, de Lange T5,13, Holme Ø1,3,14

1Seksjon for tarmscreening, Kreftregisteret, Oslo, 2Forskningsavdelingen Sykehuset Telemark HF, Skien, 3Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo, 4Medisinsk avdeling, Vestre Viken HF, Bærum, 5Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo, 6 Avdeling for transplantasjonsmedisin, Oslo Universitetssykehus, 7Kreftregisteret, 8Department of Preventive Medicine, University of Southern California, LA, USA, 9Gastro-medisinsk avdeling Sykehuset Østfold HF, Kalnes, 10Seksjon for patologi, Sykehuset Østfold HF, Kalnes, 11Seksjon for patologi, Vestre Viken HF, Drammen,

12Avdeling for medisinsk biokjemi, Oslo Universitets-sykehus, 13Forsknings avdelingen Bærum Sykehus, Vestre Viken HF, 14Medisinsk avdeling Sørlandet Sykehus HF, Kristiansand

Bakgrunn: Screening med sigmoidoskopi er i randomiserte studier vist å kunne redusere død og insidens av tykk og endetarmskreft (CRC). Det foreligger ikke langtidsresultater fra randomiserte studier på immunkjemisk test for okkult blod i avføringen (iFOBT). Vi presenterer initiale resultater fra en randomisert studie der screening for tarmkreft med repetert iFOBT ble sammenlignet med en-gangs screening med sigmoidoskopi.

Metode: Kvinner og menn mellom 50 og 74 år som var bosatt i utvalgte kommuner på Østlandet ble randomisert 1:1 og invitert til screening med sigmoidoskopi én gang eller iFOBT annethvert år. Deltagere med positiv screeningtest ble henvist til koloskopi. Positiv sigmoidoskopiscreening ble

Abstrakter


definert som funn av polypp ≥ 10 mm, ≥ tre adenomer eller avansert adenom (størrelse ≥ 10 mm, høygradig dysplasi eller tubulovilløst/villøst vekstmønster). Terskelen for positiv iFOBT var 15 mcg Hb/g avføring. Data ble trukket ut etter at siste deltager var invitert til sigmoidoskopi (desember 2018). Utfallsmål er deltagelse, deteksjon av neoplastiske lesjoner og komplikasjoner ved iFOBT sammenlignet med sigmoidoskopi. Aldersstandardiserte deteksjonsrater og aldersjustert odds ratio (OR) med 95% konfidensintervall (CI) rapporteres.

Resultater: Vi inkluderte 139 280 personer, 69 186 randomisert til sigmoidoskopi og 70 094 til iFOBT. 52% deltok i sigmoidoskopiarmen, 58% i første runde iFOBT og 68% etter tre akkumulerte iFOBT-runder. Sammenlignet med sigmoidoskopi var CRC-deteksjon lik etter én runde iFOBT (0,25% vs. 0,27%, OR 0,93, 95% CI 0,76 - 1,14),

men høyere etter tre iFOBT runder (0,49% vs. 0,27%, OR 1,81, 95% CI 1,44 - 2,28). Deteksjonsrate for avansert adenom var lavere etter én runde iFOBT sammenlignet med sigmoidoskopi, 1,4% vs. 2,4% (OR 0,57, 95% CI 0,53 - 0,62), men høyere etter tre iFOBT-runder, 2,7% vs. 2,4% (OR 1,15, 95% CI 1,05 - 1,26). Det var 33 (0,05%) alvorlige blødninger eller perforasjoner blant inviterte til sigmoidoskopi versus 45 (0,06%) blant inviterte til iFOBT, p = 0,193.

Konklusjon: Initiale resultater fra denne randomiserte studien viser høyere deteksjonsrater for CRC og avanserte adenomer etter tre runder iFOBT sammenlignet med en-gangs sigmoidoskopi. Screening med iFOBT kan potensielt redusere forekomst og død av tarmkreft på lik linje med sigmoidoskopi, men langtidsdata for studien foreligger ikke før om 10-15 år.

5. Koloskopikvalitet etter intensiv opplæring av uerfarne endoskopører i pilotprosjektet for nasjonalt screeningprogram mot tarmkreft. Schult AL1,2,3, Randel KR1,4,5, Botteri E1, Hoff G1,3,4, Bretthauer M5,6, Ursin G7,8, Natvig E1, Jørgensen A1, Sandvei P9, Olsen ME10, Frigstad SO2, Darre-Næss O2, Norvard ER11, de Lange T3,12, Holme Ø1,5,13

1. Seksjon for tarmscreening, Kreftregisteret, 2. Medi-sinsk avdeling, Vestre Viken HF, Bærum, 3. Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo, 4. Forskningsavde-lingen Sykehuset Telemark HF, Skien 5. Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo, 6. Avdeling for trans-plantasjonsmedisin, Oslo Universitetssykehus, 7. Kreftre-gisteret, 8. Department of Preventive Medicine, Univer-sity of Southern California, LA, USA, 9. Gastromedisinsk avdeling Sykehuset Østfold HF, Kalnes, 10. Seksjon for patologi, Sykehuset Østfold HF, Kalnes, 11. Seksjon for patologi, Vestre Viken HF, Drammen, 12. Forskningsav-delingen Bærum sykehus, Vestre Viken HF, 13. Medisinsk avdeling Sørlandet Sykehus HF, Kristiansand

Bakgrunn: I et screeningprogram for tarmkreft er høy kvalitet på koloskopiene viktig for å oppnå best mulig balanse mellom nytte og risiko. Pilotprosjektet for nasjonalt tarmscreeningprogram ble startet i 2012 i to screeningsentre på Østlandet. Legene som utførte koloskopiene i prosjektet hadde liten eller ingen koloskopierfaring før studien startet og gjennomgikk en intensiv opplæringsperiode på 3-6 mnd. Vi ønsket å undersøke kvaliteten på de utførte koloskopiene i pilotprosjektet.

Metode: Pilotprosjektet er designet som en sammenlignende studie mellom en-gangs screening med sigmoidoskopi og screening for okkult blod i avføringen (iFOBT) annethvert år. Ved positiv screeningtest

ble deltakerne henvist til koloskopi innen 4 uker. Opplysninger om koloskopiene ble fortløpende registrert i prosjektdatabasen. Komplikasjoner innen 30 dager ble etterregistrert systematisk. Signifikante komplikasjoner var definert som hendelser som førte til innleggelse, ny koloskopi, blodtransfusjon, radiologisk intervensjon eller kirurgi. Smerter i forbindelse med koloskopi ble registrert ved hjelp av pasientsvarskjemaet i Gastronet.

Resultater: Vi inkluderte 10.706 koloskopier fra 9.792 deltagere. I alt ble 9.745 (91 %) av koloskopiene utført av de nyopplærte screeningskopørene. Cøkum intubasjonsraten for første koloskopi per deltaker var 97,1%, med liten variasjon mellom endoskopørene (95,2%-98,9%). Tilbaketrekkingstiden ved rent diagnostiske koloskopier var i gjennomsnitt 14,2 minutter (interkvartil-avstand (IQR) 9-17). Adenom deteksjonsrate ved første koloskopi etter positiv iFOBT var 52,4% for kvinner (44,4%-63%) og 64,7% (57,4%-74,6%) for menn blant endoskopørene med minst 100 koloskopier. I alt fikk 66 (0,67%) deltakere en signifikant blødning og 6 (0.06%) opplevde en perforasjon; alle disse var relatert til polyppfjerning. Hele 81% av deltakerne sendte inn tilbakemeldingsskjema fra Gastronet. 10% av koloskopideltagerne som leverte skjema opplevde sterke smerter.

Konklusjon: Koloskopiene i pilotprosjektet for nasjonalt tarmscreeningprogram ble utført med høy kvalitet og i henhold til anbefalt internasjonal standard. Variasjonen mellom endoskopørene var liten. Frekvensen av de alvorlige komplikasjonene blødning og perforasjon er på samme nivå som i internasjonal litteratur. Intensiv opplæring av uerfarne endoskopører i pilotprosjektet er både mulig og gjennomførbart med gode resultater.

Abstrakter


6. Endoskopirapporter kan genereres automatisk ved å gjøre nevrale nettverk forståeligeHicks, S.¹, Smedsrud, P.H.1,2, Riegler, M.A.¹, de Lan-ge, T.2,3, Petlund, A.2, Eskeland, S.L.3, Pogorelov, K.¹, Schmidt, P.T.5, Halvorsen, P.¹1Simula Metropolitan Center for Digital Engineering, Oslo2Augere Medical, Oslo3Medisinsk avdeling, Bærum Sykehus, Vestre Viken HF4Department of Medicine Solna, Karolinska Institutet, Karolinska University Hospital

In an effort to achieve consistent, high-quality endoscopy reports, the World Endoscopy Organization (WEO) recommends using both a minimal standard for reporting (MSR) and a minimal standard terminology (MST) for describing anatomical landmarks and mucosal lesions found in the gastrointestinal (GI) tract. But creating reports which adhere to these standards is often time-consuming, and with opinions varying vastly between endoscopists, there is still a large issue of inconsistencies found in endoscopy reports worldwide. Methods within Artificial Intelligence (AI), like neural networks, have a proven capability of automatically detecting GI mucosal lesions and has shown much potential in eliminating the inherent human variation of GI disease diagnosis. However, deep neural networks are commonly known as black boxes, where the underlying decision process which led to a conclusion is relatively unknown, especially among end-users. Thus, we aim to open this black box and use the gained knowledge to develop a technology for automatically generating standardised endoscopy reports.

METHOD: First, we developed a system that partially allows the opening of this black box. This includes an investigation

into what the neural network reacts on to improve both algorithm understanding and data pre-processing methods. Second, dissection of the network for understanding is used to automatically generate reports after an examination. The report generation tool provides basic text editing through a WYSIWYG (what you see is what you get) interface, with support for suggesting images of findings as attachments to the report. Finally, colonoscopy videos are passed through the system and analysed for abnormalities. Based on the diagnosis, the system will present images that support the diagnoses.

RESULTS: Frames where abnormalities are detected are automatically selected and presented to the user on the image analysis web-page. For a given frame, the user can look through the network and verify that it does in fact detect the abnormality related to the diagnosis. The tool presents a live preview of the generated document, which may be modified by clicking the various text fields of the report. Images may be manually or automatically added through image uploads or by taking images already part of the system.

CONCLUSION: The proposed interface component both increases the understanding of the classifications performed by the system, and assists the endoscopist in generating an endoscopy report with images illustrating the detected lesions. The report generation can both save time and ensure that the report follows specific standards. The next step in the system is the automatic generation of text reports based on automatic findings. The text and visual representation of the finding will then be combined to a complete report.

16.30 – 17.00: IRRITABEL TARMSYNDROM ++

1. Mikrostrukturelle endringer i hjernens insula-region hos pasienter med irritabel tarm Birgitte Berentsen123, Barath Halandur3, Eivind Alexander Valestrand3, Trygve Hausken123 og Arvid Lundervold4

1 Nasjonal kompetansetjeneste for funksjonelle mage-tarmsykdommer, Haukeland Universitetssykehus2 Seksjon for Gastroenterologi, Medisinsk avdeling, Haukeland universitetssykehus3 Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen4 Institutt for Biomedisin, Mohn Medical Imaging and Visualization Centre, Universitetet i Bergen

Hjerne-mage-tarmaksens funksjon er forstyrret hos pasienter med irritable tarm syndrom (IBS), og faktorene som bidrar til symptomer som abdominal smerte og endringer i avføringsmønster er mange og komplekse. Insula er et hjerneområde som har vist seg å være sentral hos pasienter med IBS. Området spiller en rolle i homeostatiske funksjoner relatert til basale behov som smak, smerte, visceral sensasjon og autonom kontroll av for eksempel tarmbevegelser, samt regulering av høyere kognitive funksjoner som emosjoner, og regulering av immunforsvaret. I denne studien har vi benyttet diffusjonsvektet MRI for å

undersøke om det er mulig å detektere endringer i cerebral mikrostruktur i insula hos pasienter med IBS, sammenlignet med friske kontroller.

Metode: IBS patienter (n=15) og friske kontroller (FK, n=15) gjennomgikk 3D T1-vektet (sMRI) og diffusjons vektet MR-avbildning (dMRI) av hjernen (3T GE Signa MR skanner) og etterfølgende kvantitativ beskrivelse, voksel for voksel, av mikrostruktur i hjernens hvite substans basert på romlige mønster (anisotropi) til vannmolekylers diffusjon. Fraksjonell anisotropi (FA), axial diffusivitet (AD), og radial diffusivitet (RD) ble sammenlignet hos pasienter med IBS og FK. FreeSurfer v.6 (https://surfer.nmr.mgh.harvard.edu) ble anvendt for automatisk segmentering av hjernestrukturer i det enkelte individ, inklusiv hvit substans i insula-regionen i henholdsvis venstre og høyre hemisfære. Ko-registrering av sMRI og dMRI; seleksjon av insula-voksler fra henholdsvis IBS-gruppen og FK-gruppen; beregning av FA, AD, og RD fra dMRI ved bruk av DIPY (https://dipy.org); insulaspesifikk histogram analyse og permutasjonstesting (10000 permutasjoner) ble utført gjennom utvikling av dedikerte MATLAB-script, Python-scripts (Jupyter notebooks) og R-scripts. Figuren viser multimodal sMRI

Abstrakter


og dMRI, automatisk hjernesegmentering, intermodal koregistrering og ulike dMRI-avledede parametriske bilder hos en FK-deltager: a) sMRI, b) wmparc fra Freesurfer (73 hjerneregioner), c) hø. og ve. insula-region for histogram-analyse, d) FA-kart, e) AD-kart, f) RD-kart.

Resultater: Våre hovedfunn var 1) Litt lavere FA (~0.01 FA-enheter) hos pasienter med IBS vs FK i både venstre og høyre insula-region (p<0.0001 ved Wilcoxon rangsum test og permutasjonstesting; typisk >150000 insula-voksler i hver hemisfære totalt i hver av gruppene), samt i hvitsubstans generelt. 2) Litt høyere radial diffusivitet hos pasienter med IBS versus FK, i både venstre og høyre insula-region.

Konklusjon: Våre preliminære resultater viser pasienter med IBS har en endret mikrostruktur i hvit substans med lett reduksjon i «white matter integrity» sammenlignet med FK. Lavere FA verdier og økt radial diffusivitet hos pasienter med IBS kan være forårsaket av eller assosiert med endrede egenskaper i neuronal prosessering, spesielt i insula-regionen og viktighetsnettverket («salience network»). Vi konkluderer med at mikrostrukturelle endringer i insula-regionen er detekterbare ved diffusjonsvektet MRI, og kan derfor benyttes i vår større, fremtidige brain-gut studie (IBS n=100, FK n=40).

2. Kvalitetsevaluering av tverrfaglig IBS-poliklinikkHillestad EMR1,2, Lied GA1-3, Steinsvik EK1-3, Hausken T1-3, Hatlebakk JG1-3, Berentsen B2,3

1Senter for ernæring, klinisk institutt 1, Det medisinske fakultetet, Universitetet i Bergen2Nasjonal kompetansetjeneste for funksjonelle ma-ge-tarmsykdommer, Haukeland universitetssykehus, Bergen3Seksjon for gastroenterologi, Medisinsk avdeling, Hauke-land universitetssykehus, Bergen

Bakgrunn: Tverrfaglig poliklinikk for irritabel tarmsyndrom (IBS) ble opprettet som et pilotprosjekt ved Seksjon for gastroenterologi på Haukeland Universitetssykehus høsten 2017. Helsetilbudet involverer tverrfaglig utredning og behandling ved gastroenterolog, klinisk ernæringsfysiolog, gastrosykepleier og psykolog.

Hensikt: Målet med studien er å kartlegge pasientgrunnlaget og undersøke forholdet mellom symptomskår, angst, depresjon og livskvalitet for å evaluere mulig standardisering og kvalitetssikring av helsetilbudet.

Design og metode: Studien er en prospektiv, åpen evalueringsstudie med bruk av kvantitativ metode for analyse. Anonyme data fra 291 pasienter fra IBS-poliklinikk ble samlet inn fra 1. januar 2018 til 3. oktober 2019 og hentet ut ved lokalt kvalitetsregister (#2018-15477). Kartleggende spørreskjema om diagnosekriterier (Roma III), symptomskår

(IBS-SSS), angst og depresjon (HADS-A, HADS-D) og livskvalitet (IBS-QoL) ble brukt. Pearson’s product-moment correlation og Spearman’s rank-order correlation ble brukt ved korrelasjonsanalyser.

Resultat: 72% av pasientene var kvinner og gjennomsnittsalderen var 37 år. Gjennomsnittlige skårer viste til tilfelle av alvorlig IBS, mild angst, normal-mild depresjon og en svært svekket livskvalitet (IBS-SSS: 294 ± 91.6; HADS-A: 8.4 ± 4.3; HADS-D: 5.9 ± 4.1; IBS-QoL overall: 49 ± 20.1). Korrelasjonsanalyser viste positive korrelasjoner mellom symptomenes alvorlighet og grad av angst og depresjon (henholdsvis r = .183 og r = .266, n = 258, p < 0.01 for begge) og sterke, negative korrelasjoner mellom symptomskår og livskvalitet (overall: r = -.489; body image: r=-.446; interference with activity: r= -.424; dysphoria: r= -.413; food avoidance: r= -.348, n = 244, p < 0.01 for alle).

Konklusjon: Symptomenes alvorlighetsgrad har en sterk negativ innvirkning på flere domener ved helserelatert livskvalitet og en moderat negativ betydning for depresjon hos pasienter med IBS. En tverrfaglig tilnærming til denne pasientgruppen vil fange opp de mange aspektene og fenotypene ved sykdommen, noe som gjør det mulig å identifisere individuelle behandlingsbehov. Videre forskning på oppfølgingsdata er nødvendig for å kvalitetssikre et standardisert helsetilbud.

3. Kort- og langtidseffekten av lavFODMAP-diett på symptomer og mikrobiota hos pasienter med IBS Teige EP1-3, Berentsen B1,3, Hausken T1-3, Hatlebakk JG1-,3, Lied GA1-3

1Senter for ernæring, Klinisk Institutt 1, universitetet i Bergen 2Seksjon for Gastroenterologi, medisinsk avdeling, Hau-keland universitetssykehus, Bergen3Nasjonal kompetansetjeneste for funksjonelle ma-ge-tarm-sykdommer, Haukeland universitetssykehus, Bergen

Bakgrunn: En 4 til 6-ukers diett med lavt innhold av fermenterbare oligo-, di- og monosakkarider, og polyoler

(FODMAP) kan lindre symptomer og gi økt livskvalitet hos pasienter med irritabel tarmsyndrom (IBS), men det finnes ingen data om langtidseffekt og sikkerheten av dietten på symptomkontroll, livskvalitet, fekal mikrobiota og ernæringsmessig tilstrekkelighet.

Hensikt: I denne studien vil vi undersøke og sammenligne kort- (4 uker) og langtidseffekten (12 uker) av lavFODMAP-diett på oral og fekal mikrobiotasammensetning inkludert fekale metabolitter (kortkjedede fettsyrer), samt endringer i symptombyrde, ernæringsstatus og cytokinnivå hos pasienter med IBS-diarè (IBS-D) og IBS-miks (IBS-M), før (baseline) og etter diettintervensjon (12 uker). Baseline sammenlignes med friske kontroller.


Postere

Metode: Pasienter som oppfyller Roma III-kriteriene for IBS-D eller IBS-M inkluderes til dyp fenotyperegistrering (baseline) etterfulgt av 12 uker klinisk ernæringsfysiolog-veiledet streng lavFODMAP-diett. Avførings- og salivaprøver samles ved tre tidspunkt (baseline, 4, og 12 uker etter oppstart), og blodprøver tas ved to tidspunkt (baseline og uke 12). Spørreskjema relatert til symptomer og livskvalitet fylles ut ved fem tidspunkt (baseline, uke 2, 6, 10 og 12; IBS symptom severity score (IBS-SSS), IBS symptom questionnaire (IBS-SQ), IBS quality of life (IBS-QOL)). Tre-dagers kostregistrering samles ved baseline, uke 4, 8 og 12. GA-mapTM Dysbiosis Test benyttes for å stadfeste grad av dysbiose, og endringer i mikrobiotasammensetning detekteres ved 16S RNA sekvensering.

Resultat: Studien er pågående. Nåværende resultater fra

baseline baseres på totalt 19 deltakere (n=19); 13 pasienter med IBS-D eller IBS-M (n=13; 9 kvinner, 4 menn) og 6 friske kontroller (n=6; 4 kvinner, 2 menn). Pasientenes alvorlighetsgrad av IBS symptomer er i gjennomsnitt moderat til alvorlig (IBS-SSS; 266±66), og livskvalitet er redusert (IBS-QOL: 58±17), sammenlignet med friske frivillige som rapporterer ingen IBS symptomer (IBS-SSS: 37±26) og svært god livskvalitet (IBS-QOL:98±4).

Konklusjon: Våre preliminære resultater viser at pasienter med IBS har betydelig mer mage-tarm plager og har gjennomsnittlig lavere livskvalitet enn friske kontroller. Alle parameterne i studien blir analysert etter at alle planlagte IBS pasienter (n=100) har gjennomført 12 ukers lavFODMAP-diett og friske kontroller (n=40) har blitt inkludert.

4. Vellykket gjennomført pilot og planlagt oppstart av randomisert placebo-kontrollert studie med fekal mikrobiotaoverføring ved systemisk sklerose (ReSScue-studien)Sarna VK1,2, Fretheim H1,3, Didriksen H1,3, Carstens MN1, Midtvedt Ø1, Halse A4, Dhainaut A5, Bakland G6, Midtvedt T7, Lundin KEA8,9, Molberg Ø1,3, Hoffmann-Vold A1,3

1Revmatologisk avdeling, OUS-RH2Gastromedisinsk avdeling, OUS-Ullevål3Institutt for klinisk medisin, UiO4Revmatologisk avdeling, Haukeland universitetssykehus5Revmatologisk avdeling, St. Olavs hospital6Revmatologisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge7Avdeling for mikrobiologi, tumor og celle-biologi, Karolinska Institutet8Gastromedisinsk avdeling, OUS-RH9K.G. Jebsensenter for cøliakiforskning, UiO

Bakgrunn: Systemisk sklerose (SSc) er en autoimmun multi-organsykdom med alvorlige og hyppige mage-tarm-plager og kjent intestinal dysbiose. Vi gjennomførte nylig en randomisert placebo-kontrollert pilotstudie over 16 uker med ti SSc-pasienter for å vurdere sikkerhet og effekt av fekal mikrobiotatranslokasjon (FMT) ved denne tilstanden. En standardisert, anaerob tarmbakteriekultur (ACHIM) ble gitt til 5 pasienter mens 4 pasienter fikk placebo ved øvre

endoskopi med to ukers mellomrom. Det ble kun observert milde og forbigående plager knyttet direkte til ACHIM. To pasienter i placebogruppen fikk endoskopi-relaterte komplikasjoner uten sekveler. En fikk laryngospasme som løste seg straks skopet ble tatt ut, den andre fikk en perforasjon ved biopsitaking som ble behandlet konservativt med antibiotika. Fem av fem i FMT-gruppen og to av fire i placebogruppen fikk bedring av mage-tarm-plager (oppblåsthet, diare og/eller fekal inkontinens) vurdert ved et validert sykdomsspesifikt spørreskjema (UCLA GIT score).

Metode: Vi planlegger en 1:1 randomisert placebokontrollert dobbelblind multisenter-studie med inklusjon av 70 SSc-pasienter ved OUS, HUS, St. Olavs hospital og UNN. Finansieringen er innvilget fra program for klinisk behandlingsforskning. Studien vil gå over 26 uker og bestå av 2 perioder. Endring i nedre mage-tarm-plager målt ved UCLA GIT score etter 12 uker blir primært endepunkt (se figur nedenfor). I første periode vil det bli gitt FMT/placebo i form av ACHIM ved gastroduodenoskopi i to omganger. I andre periode vil alle motta FMT i form av daglige kapsler med ACHIM uten avblinding av pasientene og påfølgende symptomevaluering etter 14 uker. I tillegg har vi en rekke sekundære og eksplorative endepunkter. Det planlegges oppstart av inklusjon i februar 2020.

Notater



Notater

Notater



Notater

Notater


– ønsker alle et godt vintermøte,med sosialt samvær og faglig påfyll. Vintermøtet er foreningens viktigste arrangement.

NGFs styre

Foto: Gettyim

ages

Brita Marie Solheim Birgitte Seip Eivind Ness-Jensen Robert S. N. Hammer Øyvind Holme Sigurd Breder Mette Vesterhus

Cox

.no/

0,1

2.0

1.2

0 •

For

sid

efot

o: G

etty

imag

es

Documents

Scandic Lillehammer Hotel 6.-8. februar 2020 · 1. Har IBD-pasienter nytte av rutinemessig oppfølging? Anisdahl K1,2, Nordhassel B3, Medhus AW1, Høivik ML1,2, Holme Ø3,4 1Gastromedisinsk