Zambia 2015Zambiamagasinet er produsert av fagfeltet Sportsjournalistikk

og idrett ved Skjeberg Folkehøyskole

I april 2015 reiste vi på fagfeltet Sportsjournalistikk og idrett til Zambia for niende året på rad. Reisen varte i 16 dager og vi er mange erfaringer rikere. I Zambia samarbeidet vi med en idrettsorganisasjon som jobber for at barn og unge vil kunne få en større livsglede og ja, rett og slett et bedre liv nettopp ved hjelp av idretten. Det var mange sterke og unike opplevelser som oppsto. Det var lett å få en klump i halsen, enten det var synet av hundre smilende og nysgjerrige barn som kom løpende, eller å stå ansikt til ansikt med mektige Victoria Falls. Under hele turen har alle på fagfeltet jobbet som journalister og fotografer. Noe som har resultert i et variert og innholdsrikt magasin, som du nå holder i hånden.

Alt dette har vi selvfølgelig ikke gjort på egenhånd. Vi vil sende en stor takk til Sveinung Finden som har hjulpet oss med forbere-delser til turen. Vi vil også takke Sveinung og Thomas Lilleby, for at de geleidet og passet godt på oss gjennom hele reisen. Takk til Mona Bromander for all hjelp med magasinet. Takk til Snorre Walter for InDesignhjelp i forhold til magasinet og Jarle Brynildsen for fotohjelp- for deres begge gode og oppmuntrende humør! Takk til Kaluba Kangwa, grunnleggeren av idrettsorganisasjonen vi samarbeider med. Og sist, men ikke minst, tusen takk til deg som holder dette magasinet i hånden og skal til å lese deg videre.

God fornøyelse!Siri Øverland Eriksen

Ansvarlig redaktør: Mona Bromander Grafisk design: Siri Øverland Eriksen Ansvarlig utgiver: Skjeberg Folkehøyskole, Lene Dyrkorn Trykk: Prima Trykk

Admiral P fra Zambia

Kjærlighet i BUSA

Nederlag til seier

Høytidlig åpning av Skjeberg-skole

Gospelglede

Instagram

Zambisk bryllup

Imponerende håndverk

Jeep -og elvesafari i Botswana

Mer enn en resturant

Kontrastenes land

En dag i Chipapa

Samarbeid mot krypskyting

Kriminelle krokodiller

Enorme Victoria Falls

What does football mean to you?

I magasinet kan du lese om:Journalister og fotografer:

Zambia 2015

Hilde JensenBirkeland

Jon Sondre Furre Karlsen

Henrik TigerSandtorv

Emil MathiasSvinø

Ådne Røisgaard

Andreas Larssen

Martin Pedersen

Niclas Nilsen Malterud

Jonas Harlem Karoline Rosenvinge Jøstne

Siri ØverlandEriksen

Mikkel Egeland Jonas Gjellebæk Eriksen

Admiral P fra Zambia

Admiral P er en norsk-zambisk artist med base i Askim og studio i Lusaka. Vi har møtt ham i Norge og besøkt studioet hans i Zambia.

-Zambia har formet megPå fem år har norsk-zambieren Philip Boardman, mest kjent som Admiral P, klart å sette sine spor i den norske musikkbran-sjen. Tekst: Hilde Jensen Birkeland Jon Sondre Furre KarlsenFoto: Hilde Jensen Birkeland

Etter gjennombruddet i 2010 har han sluppet flere hits, blant annet låta “Engel,” som stakk av med Spellemannspris for “Årets hit”. Det at han op-prinnelig er født og oppvokst i Zambia er noe han selv har gitt utrykk for at betyr mye for han. Hyggelig møte på kafeenDet er onsdag formiddag, og vi har avtalt å møte Admiral P på Mines Kafe midt i Askim sentrum. I det vi rusler ned gata, dukker han opp med sitt karakteristiske utseende: Dreadlocks, solbriller, skinnjakke og en caps med ordet Respekt. Han snur seg og spør om det er oss han skal møte. Vi introduserer oss og blir stående og småprate litt. Vi forteller litt om Sportsjour-nalistikk og idrett sitt prosjekt i Zambia, noe som vekker in-teressen hans. Zambisk bakgrunnPhilip er født og oppvokst i Zambia. Moren er zambisk, mens faren er norsk. Det var på 70-tallet at faren flyttet til Zambia i forbindelse med jobb. Det var da han og mor-en møttes, og Philip kom til verden i mars 1982. Han fikk oppleve den afrikanske barn-dommen og bodde i Zambia fram til han ble 13 år. Da ble faren syk, og de måtte reise til Norge for at han skulle få den rette behandlingen. Det var noe som gikk sterkt inn på

Philip.- Jeg husker at alt skjedde så fort, og vi fikk beskjed om at vi skulle flytte innen en måned eller to, forteller han.Samtidig ble han revet vekk fra hverdagen i Zambia, og måtte reise til et ukjent sted, med annen kultur, og hvor han ikke kunne språket. Faren gikk bort kort tid etter at de kom til Norge, så han fikk ikke lært seg særlig mye om kul-turen.- Jeg var i Norge en gang da jeg var to år, men det husker jeg ikke noe av. Pappa fortalte oss litt om Norge før vi dro, men siden det var moren min som stort sett var der for oss, så kunne vi ikke mye om kul-turen. Hun kjente jo bare til den afrikanske, forteller han.Det visuelle møtet med Norge ble likevel ikke så ille. Han forteller at han fikk se bilder av norsk sommer og vinter. På den tiden var det OL i Lillehammer, og da satt han hjemme hos noen kompiser av faren og så på. Han husker førsteinntrykket av Norge som veldig rent og fint. Vanskelig ungdomstidLikevel slo kulturforskjellene hardt inn, og Philip fikk det vanskelig i ungdomstiden. - Jeg husker å syntes at nord-menn var så stive i forhold til zambierne. Folk var så stive at det virket vanskelig for dem å være seg selv. Jeg følte man

bare måtte “oppføre seg”, og derfor ikke kunne være frie og tulle, sier han.

Philip begynte i mottak-

sklasse for å lære seg norsk, men synes det var vanskelig å forholde seg til nordmenn. Det var først på ungdomsko-len han begynte å bli vant til det, og brydde seg mindre om hva andre mente om han. - Det var en periode hvor jeg begynte å gjøre mine egne ting, samtidig som jeg syntes det var en vanskelig tid. Du kan kalle det en identitet-skrise, som jeg mener alle må gjennom uansett, forteller han. Friheten i ZambiaOppveksten i Zambia er noe som tydelig har satt sitt preg på Admiralen. Han forteller at han ikke ville ha byttet den mot noe annet. Han mener det er den som har formet han til å bli den han er i dag. Han gikk på offentlig skole, og da han var ferdig med leksene, dro han ut med kameratene og spilte fotball i community-en helt til det blir mørkt. Han er tydelig på hva som er det viktigste han har lært av fami-lien i Zambia.- Det er helt klart kulturen: Det å respektere seg selv og andre. Bare tenkemåten er veldig viktig, og det skjønte jeg kanskje ikke før jeg kom til Norge. Det er det som har formet meg, alle prinsippene mine, hele moralen og kul-turen sitter sterkt inni meg, forteller han.Philip er svært opptatt av fri-

heten i Zambia, og forteller at det kanskje er den største forskjellen på kulturen i Zam-bia og kulturen i Norge. Han legger spesielt vekt på Jante-

loven i Norge, noe som ikke finnes i Zambia. Med det gir han oss gode konkrete tips om hvordan vi bør møte kul-turen.- Ikke hold tilbake. Legg vekk all norsk tankegang og for-dommer. Dra dit med åpne øyne og vær frie. Dere kom-mer til å merke at folk er hjelp-somme, sier han.

Startet eget studioAdmiral P har startet et plat-estudio i Lusaka som han har gitt navnet “Zedway”. “Zed” av zambisk sleng ord for Zambia, og “way” av Norway”. Studioet driver han sammen med nevøen Bradley. Han forteller at han har god kontakt med familien sin i Zambia, og at de har gitt han mye støtte rundt prosjektet. Enda så travel han er, prøver han å besøke fami-

“Legg vekk all norsk tankegang og fordom-mer. Dra dit med åpne øyne og vær frie.”

-Philip Boardman alias Admiral P

-Zambia har formet meg

lien så ofte som mulig. I det siste har det blitt rundt to ganger i året. Tanken ved stu-dioet er å fremme unge talent i Zambia. Da han startet pros-jektet tenkte han på hvordan reisen hans til å bli artist hadde vært. Han forteller at i Norge har man ulike ungdomsklub-ber man kan dra til, der man lærer å bli det man vil. Enten det er å bli DJ eller artist, har man muligheten fordi man har utstyr tilgjengelig. Det er det som er bakgrunnen for prosjektet hans. - Jeg tenkte å gjøre det samme i Zambia, å gi dem samme mulighet som jeg fikk. Musikk er veldig viktig, alle synger hele tiden, og det vil dere merke der nede, sier han.Han forteller at de har store

prosjekt på gang, men vil ikke røpe for mye.

Veien til artistkarrierenAdmiral P forteller at det har vært en lang reise mot dit han er i dag, og det har skjedd mye forskjellig på veien.- Jeg tenkte ikke at det var musikk jeg ville drive med, men det var på en måte musik-ken som valgte meg. Det tok litt tid før jeg bestemte meg for at det var artist jeg ville bli. Men det har gått ganske bra, smiler han.

Dreads: Admiral P er kjent for sine lange dreads.

Jobber overtid: Admiral P fant en plass til oss i sitt tettpakkede skjema da vi gjerne ville “snakke litt” med han.

En liten kjøretur fra Lusaka sentrum lig-ger platestudioet Zedway. Studioet eies av hele Norges Admi-ral P.

Tekst: Hilde Jensen Birkeland Jon Sondre Furre KarlsenFoto: Hilde Jensen Birkeland

Bak en stor rød port, med frodig hage og flislagt opp-kjørsel, finner vi Studio Zed-way. Området er rent og fint, og man får følelsen av en hyggelig omgivelse. Det er her Admiral P’s nevø, Bradley Mee (daglig leder), sammen med RaS Kinky, driver stu-dioet. Studio av høyeste kvalitetAdmiral P opprettet stu-dioet for to og et halvt og siden, med mål om å gi fat-tige en mulighet til å drive med musikk. Han har nevnt i tidligere intervju at han er opptatt av å fremme unge talenter i Zambia, fordi han vet det er mye talent i landet.

Studio Zedway er et studio av høyeste kvalitet og gir en unik mulighet for de som ikke har noe penger. Studioet tilbyr

overnatting til de som skulle ønske det, og man finner også et kjøkken hvor besøkende

kan lage seg mat. Drevet av nevøen- Det er vanskelig å bli suk-

sessfull i Afrika, men vi prøver å gi alle talentfulle artister en mulighet, sier Bradley,

aka Baja. I 2012 besøkte Baja Norge for første gang. Han sier han husker det var spen-nende å komme til et nytt land, med en helt annen kul-tur. Likevel nøt han omgiv-elsene og synes at nordmenn var hyggelige mennesker. Inspirert av Admiral PSelve studioet befinner seg i et lite rom, hvor de i tillegg har laget et lydtett rom der de spiller inn selve musikken. Veggene i studioet er fulle av Bob Marley-plakater, så det er tydelig hva slags musikk Zed-way står for. På benken står

Driver platestudio i Lusaka

VeldedighetskonsertZedway Splash er et konsertarrangement som blir arrangert to ganger i året. En gang i Zambia og en gang i Norge. Det er ment til å gi talentfulle musikere fra slumområdet en mulighet til å delta på konserter og spille sin egen musikk på et profesjonelt arrangement.

Noe de aldri ville fått muligheten til eller kunne finansert på egen hånd. I det siste har Zedway Splash vokst stort fra år til år, og er i ferd med å bli en stor happening i Zambia, helt siden oppstarten i 2013. Arrangementet er rusfritt, noe som tyder på at det er åpent for et ungt publikum. Når det

arrangeres i Norge invit-eres noen ganger artister fra Zambia også. Inntek-tene går til å bygge opp studioet i Lusaka. Blant artister/grupper som har hatt oppstart i Zedway finner vi: Cactus Agony, B Flow, General Ozzy, Cleo, Salma, Brisky og JK nevnt. Alle med røtter i reggae/hip-hop sjangeren.

Inne fra studio: (f.v) RaS Kinky, Cass Thornicroft og Baja jobber bra sammen i platestudioet.

-Studioet pleide å være for mer etablerte artister, mens nå er det en start for talentfulle, unge og fattige

artister. -Bradley, artist

det en gammel PC som de bruker til å redigere musikken med. Bradley og Baja viser stolt fram noen av prosjek-tene de har jobbet med. De viser også fram noen av Ad-miral P’s aller første låter, og

bruker gjerne sangene hans som inspirasjon. - Studioet pleide å være for mer etablerte artister, mens nå er det en start for talent-fulle, unge og fattige artister, sier Bradley.

Admiral P på besøkSist gang Admiral P besøkte studioet var i januar i år. Det var ment å være en kort ferie på ti dager, men ble etterh-vert lite ferie og mye jobbing. Det er Admiral P som har fi-

nansiert det meste av utstyret de har.- Vi er veldig takknemlige, forteller Bradley. Selv har han alltid vært glad i musikk og drevet med det hele livet.

Fra fattiggutt til rap-artistRaS Kinky er et eksempel på unge talenter i Zam-bia som har skaffet seg en musikkarriere gjen-nom Zedway-prosjektet. RaS vokste opp i slum-men som barn. Familien var svært fattige og hadde ikke mulighet til å gi barna det de ønsket seg av aktiv-iteter. RaS har alltid vært opptatt av musikk, og hatt en drøm om å bli artist helt siden han var liten. Drøm-men skulle bli oppfylt, ved hjelp av Admiral P.- Jeg oppdaget Admiral P på youtube, ved at jeg hørte på sangen hans “Mama” som ble sunget på nyanja. Så fant jeg ut at det var en hvit mann som sang den, sier RaS Kinky. Han driver med musikk av typen “conscious”, noe som er en slags blanding av reggae og hip-hop. RaS

sier han ligner veldig mye på Admiral P, og har tydelig fått mye inspirasjon fra han. På pcen viser han fram ulike prosjekter han holder på med, og vil gjerne vise fram en av låtene. Han set-ter mikrofonen midt rom-met, tar på seg headset, og setter i gang å synge. Han lever seg inn i låten, luk-ker øynene, og man kan tydelig se at dette er noe han elsker å drive med. Låta er av zambisk rap - noe som var veldig interes-sant å høre på. - Jeg er veldig takknemlig for at Admiral P tok seg tid til å gi meg tilbakemeld-inger, og etterhvert invit-erte meg til Zedway splash. Jeg har vokst opp i slum-men, og fikk spille inn her gratis. Jeg har ikke betalt en krone, forteller RaS.I dag jobber RaS til daglig i studio sammen med Baja. De to møttes gjennom Zedway og har blitt gode kompiser siden den gang.

Zedway: (f.v) RaS Kinky, Cass Thornicroft og Baja poserer foran “Zedway-bilen”.

Sang live: RaS Kinky ga oss en liten smakebit av musikken sin.

Fant kjærligheten i BUSABauleni United Sports Academy (BUSA) hjelper mennesker gjennom sport til å få en lysere hverdag. Ra-chael (20) og Samuel Zulu (23) fant hveran-dre gjennom denne organisasjonen og er nå samboere og forel-dre.

Tekst og foto: Siri Øverland Eriksen

Hjemme hos familien Zulu bugner det av kjærlighet. Både bokstavelig talt, i form av flere hjerteformede puter med bokstavene «love» på og mer abstrakt i den varme-de atmosfæren rundt dem i huset. At Samuel og Rachael har det fint sammen med sin snart tre år gamle sønn, Taizya, er det ingen tvil om. Taizya er en glad liten gutt, og den varmende og smilende måten han ser på moren og faren sin på, viser at han er svært så glad i dem. Forel-drene følger stadig med på

sønnen sin og hva han driver med, og sender han kjærlige blikk. Etter å ha vært kjærester i omkring fem år, bestemte de seg for i fjor å flytte sammen til huset de nå bor, i comuni-tyen, Bauleni.

Møttes gjennom BUSAFor omkring seks år siden ble Rachael introdusert for organ-isasjonen BUSA da noen ven-ner av henne ville ha hun med på diverse opplegg og møter. Selv om Rachael egentlig bor omtrent en time unna, trivdes hun så godt med BUSA at hun ble med flere ganger og ble en trofast hjelper innenfor organisasjonen. Samuel har så lenge han kan huske spilt fotball på banen i Bauleni og vært ivrig innenfor BUSA fra organisasjonens tidlige dager. De to som er i nær alder kom godt over ens og det tok ikke så altfor lang tid før de ble kjærester. –Han sa så mye morsomme og dumme ting at man måtte jo bare bli sjarmert, forteller Rachael om Samuel.

Nå bor de sammen i et rekke-hus med god utsikt over com-munityen Bauleni. Samuel eier alle leilighetene i huset, og ved å leie dem ut, får de inntekter til å klare seg gjen-nom hverdagen. Rachael job-bet tidligere på et senter hvor de testet personer for HIV og AIDS, men kontrakten gikk ut, og hun fikk sønnen sin å ta vare på.

–Jeg håper å kunne starte opp min egen bedrift etter hvert – gulvsement tror jeg vil kunne selge bra, sier Rachael da hun forteller om sine frem-tidsplaner.

Elsker fotballSamuel elsker å spille fotball med de andre nede på fotball-banen, og han har tidligere jobbet som fotballtrener. I

Lykkelige: Samuel og Rachael lever et lykkelig liv sammen i den lille familien sin.

Søstre: Samuel liker å ha søstrene sine som naboer. Rachael og sønnen deres, Taizya, til venstre.

Organisert: Kjøkkenet er ryddig og godt organisert.

Utsikt: Rekkehuset til Samuel fra utsiden.Godt miljø: Det er god stemning rundt i nabolaget til Samuel.

Stort nok: Stuen består av tre små sofaer, en liten tv og kjøkken.

EduSport og BUSAEduSport: En frivillig organisasjon, moderorganisasjonen til BUSA, som arbeider med mottoet “utdanning gjennom idrett”.

BUSA: Bauleni United Sports Academy er en organisasjon basert på de samme ideene som EduSport, nemlig å informere og utdanne gjennom leker og idrett.

Peerleader: Både EduSport, BUSA og mange andre frivillige organisasjoner er basert på å lære og trene opp tenåringer som igjen trener opp barn som er yngre enn dem igjen. Disse lederne får ansvar. Det kan for eksempel være å trene et fotballag og også informere om blant annet HIV og AIDS.

tillegg har Samuel vært lærer på skolen ved siden av huset sitt, men nå er han peerleader innenfor BUSA og får fortsatt trene yngre barn og spille masse selv. På formiddagen pleier Samuel å hjelpe noen kompiser som driver med bilvasking og produksjon av sementblokker, men dette tjener han svært lite på. –Det er bare på gøy og for det sosiale, før jeg på kvelden spiller fotball, forteller Samuel.

Til tross for minimal inntekt, forteller Samuel at han finan-

sierer skoleplassen for syv barn på naboskolen samt før-skoleplass for sønnen sin. Men livet i Bauleni er ingen dans på roser, forteller Rachael. De bor med hyggelige men-nesker rundt seg, men det er et stykke unna selve byen, det er mye søppel i gatene, og markedene synes hun er uhy-gieniske. –Vi kjøper litt mat hos de nærmeste matbutik-kene, men for å kjøpe klær og andre ting, tar vi heller buss til et kjøpesenter, sier Rachael.

Rachael forteller at hun på sikt håper å flytte til et finere

strøk, men Samuel er derimot litt mer skeptisk. –Jeg har familien min rundt meg her, og jeg kunne aldri hatt samvittighet til å flytte fra de herlige barna jeg møter nede på fotballbanen, fortel-ler Samuel.

Håper på en datterSelv om det kan oppstå litt uenigheter på hjemmefront-en, er kjærligheten mellom de to fortsatt veldig sterk. Ra-chael og Samuel venter et nytt barn om knappe to måneder, og de håper denne gangen på at det vil bli ei lita jente. De

forteller videre at de er «uoff-isielt gift» ettersom Rachael har nå tatt Samuels etternavn, men de vil fortsatt vente litt med å gifte seg offisielt. –Vi vil få ting litt mer på stell og mer stabilt først, men så skal man ikke se bort ifra at vi tar forholdet vårt et steg lengre, sier Samuel med et smil.

Ettersom Samuel og Rachael tilhører stammen Bemba, vil deres bryllup følge de samme ritualene som bryllupet du kan lese om på side 17-21.

Tekst og foto: Mikkel Egeland

Mike er 14 år gammel og kommer fra den fattige byde-len Bauleni, utenfor Lusaka. Vanligvis er Mike bare en av mange tusen fattige barn i Bauleni. Han går på skole, gjør plikter og leker med vennene sine. Men ikke i dag. I dag skal han spille turnering. I dag er han fotballspiller for g-14 BUSA.

ParademarsjKlokka er 9 på morgenen. Mike og laget hans fra BUSA står sammen med de andre

turneringslagene og venter på at åpningsparaden skal be-gynne. Fløyta går og parade-marsjen gjennom Baulenis gater er i gang. Hundrevis av

Baulenis innbyggere har tatt plass langs veien for å se hva som foregår. Gledesrop fra både barn og voksne over-døver all biltuting og motor-lyd. Dette er en dag de har ventet på i hele år.

Møte med trenerHvert lag får utdelt en trener, enten fra Skjeberg eller en av de zambiske peerleaderne. Deretter blir lagene delt inn i

gruppespill på fire lag fra hver aldersgruppe. Skjeberg-elev Emil Matthias Svinø blir utval-gt som trener for g-14 BUSA, han går spent for å møte laget sitt. Han blir møtt med stor re-spekt av den zambiske

tenåringsgjengen, og gutta hører nøye på hva han har og si før den første kampen starter.

Spent: Mike gleder seg til kampstart.

Gullskuddet: Finalen for G-14 ble avgjort på straffespark.

“I dag skal han spille turnering. I dag er han fotballspiller for G-14

BUSA.”

Overmodig: Mike prøver å drible tre stykker. Benket: Mike (i midten) må se denne kampen, som gir laget hans finale-plass, fra benken.

Fra nederlag til seier

Det er klart for den årlige fotballturneringen i Bauleni, og mange barn håper det er deres tur til å nå toppen i år. En av dem er Mike og laget

hans fra BUSA.

For å få finaleplass er de avhengige av å vinne den siste kampen. Mike har nå blitt litt utålmodig med sin nye trener. Han bestemmer seg for å ta føringen selv med å sette opp laget før den siste kampen. Denne hendelsen blir sett av den ene turneringsvakten. Han bestemmer seg for og kaste Mike ut av turneringen for dårlig oppførsel. Mike blir først litt sint, før raseriet går over til sorg. Han blir nødt til og å se fra sidelinjen at laget hans til slutt vinner kampen 2-1 og går til finalen.

Inne igjenEtter mye argumentering med turneringsvakter og di-verse peerleadere, får Mike lov til å bli med i turneringen igjen, men denne gangen på et annet lag. Han finner raskt ut at han skal spille mot sitt gamle BUSAlag i finalen. Han går bort til sine gamle lagkamerater og gir dem en klem før avspark. Fløyta går og kampen er i gang.

Finale avgjort på strafferKampen ender 0-0 og det hele blir avgjort på straffer. Mike blir ikke valgt ut av den

nye treneren sin til å ta et av straffesparkene, men han følger spent med og får se at det nye laget hans til slutt vin-ner straffesparkkonkurransen og hele turneringen! Seieren blir feiret med sang og dans, før laget tar i mot vinnerpoka-len. Med mye glede og spen-ning kan det bekreftes at tur-neringen nok en gang ble en suksess.

Lagbilde: Mike med sitt nye lag som gikk helt til topps i turneringen. Trener og Skjeberg-elev Martin Pedersen til venstre.

Fotballfest: Jubel og feiring etter seieren.

Parademarsj: Barna går mot fotballbanene akkompagnert av et ekte korps i forgrunnen.

Høytidelig åpning av Skjebe

Godt samarbeid: Kaluba Kangwa viste fornøyd frem Lionsmedaljongen som Sveinung Finden overrakte han.

Etter flere år med planlegging og byg-ging var det tid for den offisielle åpnin-gen av Skjeberg BUSA Youth Development Center i Bauleni.

Tekst og foto: Jonas Harlem

Det zambiske flagget vaiet i vinden, store og små strøm-met inn portene for å få med seg den offisielle åpningen av den nye skolen i Bauleni. Skolen er et produkt av tett samarbeid mellom BUSA, Skjeberg Lions Club og Skje-berg Folkehøyskole. Noe byg-ningsarbeid gjenstod, men det satte ingen stopper for åpningen.

Fruktbart samarbeidSkoleåret 2005-2006 var Skje-berg Folkehøyskole vertskap for to idrettsfrivillige fra hen-holdsvis Zambia og Namibia. Den ene av disse var Kaluba Kangwa. Etter sin hjemkomst til Zambia bygde han opp sin egen idrettsorganisas-jon, som han kalte for Bau-leni United Sport Academy (BUSA). Organisasjonen har nå hundrevis av aktive unger og ungdommer – og en solid stab av frivillige trenere og unge «peer leaders».Vinteren 05/06 la Kangwa og Skjeberglærer Sveinung Fin-den planer for et samarbeid

som har utviklet seg stort med årene. Årets Zambia-tur var nummer ni i rekken, der fagfeltet Sportsjournalistikk og idrett drar nedover for å oppleve kulturen og lev-ekårene i Zambia.

Høytidelig Da vi gikk inn portene til den nye skolen, gikk det et lite his-torisk sus gjennom gruppen. Vi kjente på kroppen at dette var en dag mange hadde ventet på. Da alle som skulle være der hadde funnet sine plasser, ble seremonien åpnet med den zambiske nasjonal-sangen, tett etterfulgt av den norske. Stemningen var til å ta og føle på. Etter noen minut-ter med sang, tok Kangwa or-det. En åpenbart rørt Kangwa fortalte litt om grunnlaget for skolen og trakk frem Skjeberg Folkehøyskole og Skjeberg Lions Club som vitale bidrag-sytere til skolens eksistens. Hornnes barneskole i Skje-berg ble også nevnt i talen til Kangwa, for sine bidrag til prosjektet.

Etter at Kangwa var ferdig med sin tale, var det Sveinung Finden sin tur til å innta po-dium. I talen til Finden var det spesielt en mann som mottok stor hyllest; Kaluba Kangwa. Uten han er det lite trolig at det i det hele tatt hadde ek-sistert noe BUSA. En mann

som jobber dag og natt for or-ganisasjonens beste. Ryktene sier at Kangwa kun sover 2-3 timer om natten. Resten av tiden bruker han på jobben i BUSA og forskjellige verv i andre organisasjoner. Blant annet er han landslagstrener for et aldersbestemt jentelag i Zambia. Et arbeidsjern av en annen verden.

Tilbud for de fattigste Hovedtankene bak senteret er en tredelt plan. Senteret skal fungere som et skoletil-bud for utvalgte barn fra Bau-leni som ellers ikke har råd til

vanlig skolegang. På kveldstid skal det være et aktivitet/kul-turhus for ungdom og andre lokale foreninger, med bib-liotek og tilgang på data og internett. Til slutt er planen at senteret skal være tilhold-ssted for BUSA. Veldig mange barn i Bauleni har ikke råd til skolegang, derfor er dette senteret særdeles viktig med tanke på de mest trengende barna. Det vil som sagt også fungere som et møtepunkt for hele organisasjonen.

Fornøyd grunnleggerDette var en dag alle i BUSA

Stor dag: Mange barn stod utenfor og så beundringsverdig på den nye skolen sin.

rg-skolehadde ventet lenge på; nå stod endelig skolen klar, og grunnlegger av BUSA Kaluba Kangwa var stolt og fornøyd med resultatet. – Dette er en drøm som har gått i oppfyllelse. Det er en enorm inspirasjon for alle i BUSA og generelt Baulenis befolkning.

Denne drømmen ble en realitet etter at Sveinung Fin-den hadde holdt et foredrag om Zambiaprosjektet for Skje-berg Lions. De syntes prosjek-tet hørtes så bra ut, at de val-gte å støtte opp underprosjektet. – Bidragene vi har mottatt fra Skjeberg Lions har vært helt avgjørende for å realisere dette prosjektet. Uten støtten fra folkehøyskolen og Skje-berg Lions hadde ikke denne skolen stått klar i dag, forklar-er han.

Enorm inspirasjonDet er ingen tvil om at be-hovet for støtte i Bauleni er stort. Derfor var det utrolig viktig for Baulenis befolkning

å få et nytt anlegg for utdan-ning og veiledning. – Skolen betyr enormt mye

og vil hjelpe veldig med av-lastningen på de allerede ek-sisterende skolene i Bauleni, som mildt sagt er overfylt av elever. Dette vil også gi

bedre forhold for lærerne på skolene, påpeker Kangwa. For de unge «peerleaderne» i

BUSA er det en stor motivas-jon å se at arbeidet de gjør gir resultater. – Det er klart at dette er en enorm inspirasjon for våre

unge arbeidere. Mange har spurt meg hva jeg har gjort for å oppfylle mine drømmer.

Jeg svarer dem alltid med at de bare må følge drømmene sine, jobbe hardt og aldri gi opp. Resultatene kommer alltid, hvis man har troen på det man driver med, avslutter han.

Da seremonien gikk mot slut-ten, ble det hele avrundet med en klar melding fra Kan-gwa. – Once friends, always friends, forever friends.

“Once friends, always friends, forever friends.”-Kaluba Kangwa

Sjefens tale: Seremoniens tilskuere fulgte konsentrert med da Kaluba Kangwa holdt sin tale.

Flere arbeidsjern: Jairos Phiri er en av mange som har vært med i byggeprosessen. Det er fortsatt noe arbeid som gjenstår.

Brenner for skolen: Sveinung Finden og Kaluba Kangwa har jobbet hardt for at skoleprosjektet skulle bli realisert.

På same måte som nordmenn er født med ski på beina, blir zambiarne født med rytme og trua på Gud. Gjennom ulike formar gospel klarar dei å kombinere desse in-teressene.

Tekst og foto: Henrik Tiger Sandtorv

Zambia er kjent for å ha to ulike formar gospel som opptrer under gudstenest-ene. Den eine formen er meir tradisjonell og tru mot afri-kansk musikk. Den andre kal-last Praise Team og minnar

meir om lovsangsteam som me har heime. Her er musik-ken meir moderne, ein brukar elektroniske instrumentar og syngjer hyllestar til Gud. Me møtar Praise Teamet fyrst.

EnglekorPraise Teamet står i ein sir-kel under eit tak, berre støtta med nokre pallar. Dei syng når me kjem. I tillegg sit det nokre jenteborn utanfor sirke-len og observerar. Sangarane består av unge mennesker. Dei fleste er nok under 25 år. I midten står det ein høg, skalla og tynn mann med noko som liknar eit bluetooth-headset i øyret. Han er også den einaste

som held ein mikrofon, han er forsanger. Hans namn er Dix-on, og er ein form for dirigent for koret. Me slår oss ned i to kvite plastestolar som står ute i sola. Me forøkte i nokre minutt å ha ein samtale fem meter unna korøvinga, men hadde store problem med å høyre kvarandre. At så få mennesker kunne klare å syn-gje så høgt og tydeleg, skulle ein aldri tru.Dixon viste oss inn i uthuset som låg like ved sida av der dei øva. I uthuset var det mørkt, den einaste lyskjelda var fleire hol i veggane. Det var varmt og ikkje mykje plass. Medan me snakkar med

Dixon kan ein framleis høyre øvinga utanfor. Tydeleg, men dempa.

EmosjoneltDixon fortel at Praise Team i hovudsak handlar om å takke, lovprise og elske Gud gjen-nom sang. Han meiner at son-gane dei syng rører folk, at dei blir emosjonelt påverka. Han smiler mykje medan han sn-akkar, sit med hovudet heva. Vidare fortel han om hans syn på forskjellane mellom Praise Team og den meir tradis-jonelle formen for afrikansk gospel. Ifølgje Dixon ser ikkje den tradisjonelle korformenGud på riktig måte. Han legg

GospelgledeSmil og latter: Stemninga er god under øvingane.

Precious: Precious er sangerinne i koret, noko ho er mykje nøgd med.

Dixon: Dixon har vore med lenge og er dirigent for Praise Teamet.

til at han ikkje kjennar seg komfortabel med den tradis-jonelle stilen.

Deretter går me vidare for å observere øvinga som går for seg i kyrkja. Kyrkja står litt lengre opp i høgden, femti meter unna. På veg dit pas-serar me ein søndagsskule. Det sit 20-25 born rundt ti-årsalderen og les i biblar. Dei stoppar lesinga og stirrar nygjerrig idet me går forbi. Me prøvar å vinke og sende eit lite smil, og får litt overras-ka smil og helsingar tilbake i form av anspente hender.Inne i kyrkja stod også dei tradisjonelle gospelsanga-rane i ein sirkel. Dei sang acapella. Midt i stod det tre-

fire benkar og ein preikestol framst. Bak preikestolen var det ein scene.

Det var vanskeleg å ikkje for-stå kvifor Dixon likte denne formen for gospel. Den minna litt om opera, der dei song på høgare tonar enn Praise Team.

På veg tilbake såg me fire born som stod oppreist og heldt kvar sin Bibel, medan dei leste veldig, veldig fort. Fyrste tenkte me at dette var ein ekstrem form for å lære ekstremt kjapt, men det viste seg å berre vera ein intern leik.

Fellesskap: Det tradisjonelle gospelkoret synger med trøkk og treffer dei høge tonane.

Konkurranse: Borna fokuserer på å lese kjappast mogleg.

Kyrkje: Når ein ikkje har pengar til store katedralar, får nokre stålveggar gjer nytta.

Instagram

jtharlem Dæven. Møtte dumbo i går! #Africa #safari #Bush #Botswana #linselus#elefant #dumbo

hildejensenb Zambia 2015- Fantastisk!

sirieriksen I dag har vi lekt i fire timer med blant annet disse ungene her. Fine små.

karolinejostne Det obligatoriske turistbilde foran Victoria Falls. 5 minutter senere så jeg ut som en druknet katt.

karolinejostne I dag lærte jeg bort bæ bæ lille lam til disse skjønne jentene. Så satt vi i gres-set og sang, mens vi ga hverandre masse klem-mer.

mpeders94 Møtte denne karen her om dagen, herlig type #AFRICA

karolinejostne Skulle ønske jeg fikk plass til alle disse i kofferten hjem til Norge.

hildejensenb Heldig som får oppleve Afrika på sitt beste! Fantastisk!#victoriafalls #Zambia#Zimbabwe

karolinejostne Hei hei, elefanten.

henriktiger “Jeg har løfta hundre barn i dag. Minst!” Dette var orda til Ådne medan me gjekk inn i bussen. Skal du løfte ein må du løfte alle.

jtharlem Zambia er helt nydelig. Fikk æren av å coache disse gutta her i går! #africalife #Zambia#herliggjeng #boysinthahood

eriksensiri Nå er vi på vei ut av fine Zambia, men minnene og masse kule bilder vil jeg ta med meg! Slik som denne elefant-selfien!

Zambisk bryllup

I år fikk vi være med på et bryllup på ekte Bembastammevis. Det inneholdt blant annet teppekryping og stekte larver.

Teppekryping og stappeÅrets zambiatur bød på en opplevelse utenom det vanlige. Vi ble nemlig invitert i et ekte

Bembastamme-bryllup.

Tekst: Hilde Jensen Birkeland Siri Øverland EriksenFoto: Siri Øverland Eriksen

I dag er det Fred Kangwa (25) som skal giftes med Tendai Kangwa (22). Fred har i fork-ant fortalt oss at de har datet i tre år før de ble forlovet. Hun er ei glad og entusiastisk jente som sang i kirken, hvor han går. Det var slik de møttes. Han sier han føler på kroppen at han er litt nervøs, men smil-er likevel. Han spør oss om vi liker å danse.-For det blir mye dans og musikk, ler han.

AnkomstenVi ble tatt med inn i en bak-gård fullt av mennesker som tydelig var i festhumør. Da vi gikk ut av bilen sammen med Fred, ble vi møtt av en rekke damer som hoiet, ropte og blåste i hver sine fløyter. Alle hadde pyntet seg med fine

kjoler, og også vi ble kledd i noen fine, lange, skjørt som er tradisjon for kvinner her i Zambia. Et tradisjonelt bryl-lup i Zambia består av tre deler. Vi fikk være med på del én av bryllupet, som går ut på at bruden med familie lager forskjellig mat til brudgom-men og hans familie, som de må godkjenne for at bruden og brudgommen skal kunne møtes og på sikt gifte seg i kirken. Ved hjelp av gode venner og familie, ble denne dagen svært vellykket. Omtrent hundre personer er invitert- de fleste er medlemmer av kirken. Det er en tradisjon at medlemmer fra samme kirke blir invitert til bryllupet, hvor de hjelper til med å lage mat og diverse. Men når selve festen starter drar de hjem. Festen blir holdt i bakgården hvor moren bor sammen med

Fred og broren Kaluba. Som tradisjon i Zambia kommer Fred til å flytte ut av huset, og inn sammen med bruden et-ter bryllupet. Familien avslør-er at de allerede har begynt å kikke litt på hus.

Søstrene til Fred, Ireene (36) og Maureen (42) ønsker meg velkommen. De forteller at de er en stor søskenflokk på seks, hvor de yngste er guttene Fred og Kaluba, også er det fire eldre jenter. De er det de kaller en “utvidet familie” som betyr at søskene har samme far, men forskjellige mødre, men at de er søsken. Ireene og Maureen husker oppvek-sten med den store søsken-flokken godt:- Siden vi var en del eldre enn brødrene våre, passet vi alltid ekstra godt på dem. Vi tok dem til skolen, spilte fotball

og gjorde andre aktiviteter sammen, forteller de.De beskriver lillebroren Fred som en svært hyggelig mann:- Fred er en utrolig hyggelig mann, han er rolig, modig og sjarmerende, sier de. Vi sitter og koser oss i solsteik-en. Rundt oss er det mange barn som leker og synger. På plenen er det satt ut et stereo-anlegg med afrikansk musikk. Vi får servert små stykker av t-bone og forskjellige annet snacks som en slags forrett. Inne i stua sitter Fred og prat-er og morer seg sammen med

Søstre: Maureen(f.v) og Ireene er stolte over broren, Fred. Foto: Hilde J. Birkeland

Ikke øyekontakt: Bruden, i midten, ser ned i respekt for de eldre kvinnene rundt seg.

HOS BRUDGOMMEN

resten av mannfolkene. Alle venter i spenning på det som straks skal skje. For litt lenger oppe i nabolaget er bruden og familien hennes allerede godt i gang med matlag-ingen.

Jeg blir fulgt av to livlige dam-er opp til enden av byggefel-tet og inn gjennom et låst og bevoktet gjerde. Vi går i langt gress på en tynn sti og plut-selig hører vi trommerytmer og jubelrop og jeg forstår at vi har kommet riktig. På jord-gulvet mellom noen frodige trær sitter det en masse kvin-ner i grupper rund en stor gryte og spiser nshima (ma-ismelstappe) og skravler. Alle hodene snur seg når jeg kom-mer inn og damene som følg-er meg viser meg frem til den ene kvinneflokken. Vi hilser og jeg blir geleidet inn i bryl-lupets første ritual-«respekt-klappen»: Du skal legge deg ned på siden på bakken og klappe to ganger med hen-dene, før du snur deg over på den andre siden for å gjøre det samme der. Dette skal symbolisere din respekt for de andre rundt deg – de eldre og mer erfarne kvinnene eller mennene.

MatserveringVidere blir jeg sendt bort til noen damer som lager en tallerken med nshima, noe grønnsaksliknende saker, en tykk litt mer slimete og grønn saus, og noen tykke, stekte larver til meg. Jeg føler meg like vartet opp som jeg antok bruden selv føler seg. Jeg har ikke spist så mye før i dag, så det er i grunn på tide med litt mat, men nshimaen vokser i munnen og blir litt for tung å spise av, så jeg ender opp med å forsyne meg med noen ekstra larver.

En liten del av magen min blir fylt og tallerkenen min blir sendt videre med restene til ei av de andre gjestene som forsyner seg med resten. Så blir jeg bedt opp til dans foran trommene. En dans som inne-holder mer hoftevrikking og rumperisting enn jeg er god for, men jeg har alltid fått høre at man skal gjøre det beste ut av enhver situasjon, så jeg

prøver så godt jeg kan.

Teppekryping og magedansNoen rumperistinger se-nere blir det tid for at bru-den selv kan inntre festen. Trommeslagerne slår an en ny takt på trommene og fra bak trærne kommer det en formfull kvinne som jeg blir fortalt er en av brudens søstre og skal lede selve seremonien frem. Hun synger på sitt eget stammespråk, Bemba, mens hun gjør forskjellige håndbev-egelser og magedanser seg fremover. Bak henne følger et fargerikt og krypende teppe. Det viser seg at bruden og hennes eldste søster er tep-pekryperne og de følger søs-teren sin under teppet som en fargerik larve som sniker seg bortover.

Respekt-klappDe stopper opp da de kommer nærme nok ringen der vi står, mens sangen og trommene fortsetter. Så legger bruden og sin krypende søster seg ned på siden slik jeg hadde måttet gjøre og slik jeg hadde observert de andre kvinnene gjøre i ny og ne. Da den siste respekt-klappen blir gjort, blir de liggende, og noen av de andre damene danser seg frem og kaster penger til dem. Det er visst nok en tradisjon i slike brylluper at man under-veis i bryllupet gir mellom to til tjue kwacha i ny og ne til brudeparet som en slags bryl-lupsgave. Jeg blir også dyttet frem for å gi penger, noe jeg ikke er helt forberedt på ak-kurat nå, og i småstresset er hundre kwacha det første jeg får opp av lomma.

MaisstappeSå blir bruden avduket og hun blir ført frem til den store gryten for å lage nshima. Hele tiden synger den mellomste søsteren. De tre søstrene be-gynner sammen å helle oppi ingrediensene til nshimaen, maismel, vann og olje. Under-veis mens nshimaen blir laget ser bruden ned. Ikke en enes-te gang løfter hun blikket. Jeg spør damen ved siden av meg om det er fordi hun er sjenert eller om det er en del av ritu-alet.

Nshima: Bruden må lage nshima for å vise at hun kan ta vare på sin kommende ekte-mann.

Teppekryping: Brudens tradisjonelle og krypende entrè til ser-emonien. Søsteren foran leder an.

HOS BRUDEN

–Hun viser respekt for de eldre kvin-nene rundt seg, svarer damen ved siden av meg.

Første steg av matlagingen er nå gjen-nomført og bruden blir geleidet bort og inn i huset bak trærne. Trommene fortsetter og jeg blir igjen sendt opp for å danse. Nå er det trommeslagerne sin tur til å få penger, men denne gan-gen klarer jeg å fiske opp to kwacha istedenfor. Så blir det en liten pause der vi bare snakker litt med de rundt oss før vi venter på at bruden på nytt skal komme tilbake og gjøre ferdig nshimaen.

Tradisjoner og telefonerEtter omkring en tjueminutters tid, kommer bruden og søstrene tilbake. De rører videre i nshimaen mens trommene igjen spiller og den form-fulle søsteren fortsetter å synge. Det flokker seg av damer som vil se, synge med og filme med mobiltelefonene sine. Til tross for at bryllupet blir gjen-nomført på et svært tradisjonelt vis, bryter denne teknologien litt med resten. Det er rørt nok i nshimaen og bruden med søstrene forsvinner inn i huset igjen. Bruden er nå godkjent som ektefelle nå som hun har vist at hun kan lage nshima.

SamlingenNår bruden og søstrene har gått, blir jeg geleidet ut av det avsperrede om-rådet og ned til der brudgommen be-finner seg. Nede hos brudgommens familie er det enda mer dans – her med et elektronisk musikkanlegg. Jeg blir invitert på prøvesmaking av et slags hjemmebrygget øl, som smaker en salig blanding av surt askebeger og gjær, og blir prikket på skulderen av en rekke gjester som vil jeg skal ta bilder både av og med dem. Så kommer brudefølget ned fra det

avsperrede området, og vi går for å møte dem. Alle damene jeg har møtt der oppe tidligere i dag, bærer hver sin kjele eller bolle med mat. Det spesielle her er at bruden og moren hennes ikke får lov til å være med ned for å møte brudgommen og familien hans. Søstrene og resten av følget bærer med seg maten for å la Fred og hans familie godkjenne den slik at de også godkjenner at bruden og brudgom-men får gifte seg.

Trang dansBrudefølget synger hele veien nedo-ver og flere fra nabolaget kommer ut for å se. Det ser ut til at alle synes det er ganske stas med bryllup. Tilslutt når følget moren til Fred sitt hus, og all maten settes på gulvet i stuen. Det føles som de leker «hvor mange mennesker kan vi få plass til i et rom», for det blir ekstremt trangt i den lille stuen. Vi blir plassert innerst i kroken på hver vår side av Fred sin stol, noe som gjør det litt trygt siden det er han vi kjenner, men samtidig nesten klaus-trofobisk trangt etter som vi så vidt har plass til beina våre der. Seremo-nien fortsetter, og trommene som var ble båret ned, blir nå spilt på av alle krefter, og søstrene til bruden leder an resten av gjestene til mer dans og full afrikansk korsang. Det er nydelig å høre på, men en viss skrekkblandet fryd er der også, ettersom vi kjenner varmen klemme seg tettere og tettere rundt oss.

GodkjenningenEtter en del sang, ber de for maten og for brudeparet, før søstrene går løs på et interessant ritual. Alle kjelene er pakket inn i forskjellige stoffer, men nå skal de åpnes – med hendene på ryggen. De to søstrene står på kne på hver sin side av kjelen og vugger fra side til side mens de napper i duken

med tennene for at den skal åpne seg. Dette gjør de til stor jubel fra gjestene. Så står selve «godkjenningsritualet» for tur, resten av kjelene blir åpnet fortløpende med hendene, og søs-teren setter seg ned på kne foran Fred og familien. Hun synger om at Fred og familien må godkjenne maten de har tatt med, slik at de også kan god-kjenne bruden og at hun får komme på besøk til brudgommens familie. Så sender hun hver og en matrett forbi familien og de nikker heldigvis sam-tykkende for å vise at maten var god-kjent.

All maten er nå sendt forbi og god-kjent og det er tid for mer sang, dans og jubel. Vi kan endelig gå ut av den trange og oksygenmanglende stuen for å få litt frisk luft. Nå er det bare selve festen som står igjen for denne gang, maten blir etter hvert satt frem og gjestene forsyner seg gladelig. Stemningen er god og kjærligheten stor.

Bembastammens bryllupssermoniDet er 72 forskjellige stammer i Zambia, og 72 forskjellige måter å arran-gere et bryllup på. Vi har blitt kjent med hvordan stammen Bemba gjen-nomfører et bryllup. Det består av tre seremonier.

1. Bruden, hennes familie og nærmeste venner lager mat for å se om bru-den er kvalifisert for sin kommende mann. Maten bringes til brudgommen og hans familie for godkjenning. Bruden og hennes mor får ikke være med.

2. Brudgommen skal spise middag med en rekke damer og bruden skal sitte der dekket til med et langt slør. Etter hvert skal brudgommen sakte, men sikkert rulle opp teppet, og når han har rullet det helt opp, får han for første gang se sin kommende kone (i mer moderne tider har bruden og brudgommen funnet hverandre først).

3. Selve bryllupseremonien i den katolske kirken. Bruden med lang hvit kjole og brudgommen i dress.

Nervøs: En stolt og nervøs brudgom.

Fullt hus: Det er full fart, stormende jubel og en masse folk i den lille stuen.

Hodebæring: På vei ned til brudgommen, bæres all maten på hodet.Fullt hus: Det er full fart, stormende jubel og en masse folk i den lille stuen.

Godkjenningen: All maten blir vist frem for brudgommen for godkjenning før bruden kan giftes bort.

Tekst og foto:Jonas Gjellebæk Eriksen

De fleste som jobber her er voksne som tjener til livets opphold på dette markedet. En av disse er Sililo.

Gode selgereSilio er en 34 år gammel zam-bier som har stått på dette markedet i 19 år og solgt ting som han selv har laget til tu-rister og andre. Han har veldig lange arbeidsdager. Fra tidlig om morgenen til godt utpå ettermiddagen er han plass, hver dag. Sililo har et hus som han og

en arbeidskamerat står og sel-ger gjenstander fra. Det er et stort åpent hus der man kan gå inn og se hva de har laget. Huset er delt på midten; den ene siden er Sililo sin, og den andre kameratens. Sililo er som de fleste andre selgere i Zambia veldig prat-som og fokusert på deg – helt til du sier at du ikke skal ha noe. Om du derimot sier at du skal kjøpe noe, blir du lok-ket til å ta med deg et par-tre ekstra ting som du kanskje ikke hadde tenkt til å kjøpe, men som du ender opp med på grunn av selgerens gode overtalelsesevner.

Alt laget for håndKabwata Village er som en liten landsby. Det er et stort område der du kan kjøpe deg det meste du kan tenke deg av suvenirer. Samtidig er det mange bolighus i utkanten av markedet der mange av håndverkerne og selgerne bor.

Arbeidsstedet, der de sitter på bakken og lager det de senere skal selge fra bodene sine, er også en del av mark-edet. Så her kan man se med sine egne øyne at alle varene er lagd på stedet av de som holder til her. Det finnes ikke

maskiner, alt blir skåret ut og laget for hånd. Det er en op-plevelse å se hvordan et slikt marked fungerer.

Imponerende håndverk

Vakkert arbeid: Alt som er blitt laget ser utrolig bra ut og er helt umulig å lage om du ikke vet hvordan du skal gjøre det.

Dagen går: I et lite hjørne av markedet sitter en haug med arbei-dere og lager gjenstandene sine. Sililo sitter her de dagene han ikke er i boden sin og selger det han har laget.

Redskapet: Dette er en slags hakke. Den blir brukt til å forme figurene.

Arbeidsom: Sililo står i boden sin på markedet hver dag og selger gjenstander han har laget selv til turister og fastboende.

På markedet utenfor Lusaka kalt Kabwata Village, er det mulig å få kjøpt alt fra malerier til utskjærte trefigurer i alle størrelser for en billig penge.

SAFARI

Foto: Siri Øverland Eriksen

Jeep -og elvesafari

Safari er en av de beste måtene og oppleve Afrikas natur på, her kan man se en masse forskjel-lige dyrearter og du kan virkelig få føle på hvor mektige en del av dyrene er når de bare befinner seg på noen få meters avstand. Vi fikk oppleve Chobe nasjonalpark både via en elvesafari og en fan-tastisk omvisning i åpen jeep.

Nærgående elefant: Dette var et ganske normalt syn under safarien, elefanter som i noen tilfeller beveget seg veldig nære oss. Elefanten på bilde er forøvrig estimert å være førtifem år eller eldre. Elefanter kan bli rundt 70 år og slutter å vokse når de passerer seksti.

Hvitpannet biespiser: Denne hvitpannede biespiseren er et normalt syn langs Chobe river. Den spiser primært bier og andre flyvende insekter

Mektig rovfugl: En gribb ser seg rundt etter mat,. Selv om grib-ben kan sloss med de farligste rovdyrene og komme fra det i livet, er den aller best til å spise rester fra andre dyr ,og mens dette foregår bør du helst holde deg unna.

Dyrenes konge: Da vi fikk øye på løven ble det helt stille, den eneste lyden var knipsing av bilder og hvisking. Det er stor entusiasme i bilen og smilene sitter løst. Løven ligger og observerer oss mens den ellers gjorde lite ut av seg.

Tekst og foto: Martin Pedersen

i Botswana

Glad i blader: Sjiraffer var et ganske vanlig syn for oss da vi beveget oss rundt i Chobe nasjonalpark, denne sjiraffen tar til seg litt føde via en busk.

Eier veien: Denne storkelignende fuglen spankulerer stolt langs veien.

Villhund: Villhunden står og venter på at resten av flokken skal bli fer-dig å rive et dyr i fillebiter, dette er trolig den siste flokken med villhun-der i Chobe nasjonalpark, noe som gjør dem svært utrydningstruet.

Sjelden alene: Impalaen går sjelden alene, så dette er ikke noe normalt syn. Grunnet trusler fra andre dyr holder impalaen seg som regel i en flokk på mellom ti og femten stykker om gangen.

Fiskeørn: Vi fikk øye på et fåtall fiskeørner, de satt til en hver tid mektig i toppen av et tre og skuet om seg for å få oversikt.

Bavian: Bavianene har plassert seg i ly for sola under et stort tre, mens de plukker lus av hverandre.

Et steinkast fra ho-vedgaten i Living-stone ligger det som ved første øyekast kan virke som en helt vanlig restaurant. Den italienske restau-ranten Olga’s er likev-el så mye mer enn det.

Tekst: Karoline R. JøstneFoto: Siri Øverland Eriksen

Restauranten er oppkalt etter avdøde Olga Diappi, og er en del av et større prosjekt som har fått navnet Olga’s Project. Denne pizzarestauranten er ikke som alle andre pizzares-tauranter, hos Olga’s gir de nemlig bort alt overskuddet sitt.

Alternativ til fattigdomEn kort kjøretur fra restau-ranten Olga’s ligger Youth Community Training Center (YCTC). Et senter som tilbyr gratis yrkesopplæring til sår-bar ungdom fra de fattigste strøkene i Livingstone. Ved dette senteret lærer nærmere 250 ungdommer i alderen 15-26 år alt fra å sy til å snekre, og helt siden restauranten startet opp i 2008, har alt overskuddet fra Olga’s gått til nettopp denne skolen. Es-ther, som i seks år har jobbet som manager i Olga’s Project, forklarer at YCTC ikke ville hatt nok økonomiske midler til å gå rundt hvis det ikke hadde vært for deres hjelp.- Ved å gi bort overskuddet vårt, gir vi ungdommene et alternativ til fattigdom, sier hun.

Også overnattingMen det er ikke overskuddet fra restauranten alene som sørger for at YCTC er økono-misk bærekraftig. For Olga’s

er som sagt mer enn bare en restaurant. – Restauranten viste seg tidlig å være en suksess, så med hjelp av donasjoner fra Olga’s familie, Diappi, med flere, fikk vi realisert ideen om å kunne tilby overnatting til gjestene våre, forteller Esther. Vegg i vegg med restauranten står nå ni nye rom hvor turister i Livingstone kan sjekke inn, og også herfra går overskuddet til YCTC.

Hjelp til selvhjelpSamtlige av elevene ved sko-len kommer fra hjem i en van-skelig situasjon. Blant annet har mange mistet foreldrene sine til AIDS. Olga’s motto «Do not give me a fish but teach me how to fish», beskriver godt tanken bak prosjektet. Ideen er at man skal lære disse ungdommene hvordan ting skal gjøres, istedenfor å gjøre jobben for dem. Olga’s Project er et bevis på at denne tankegangen fungerer. - Med den opplæringen man

får på senteret kan elevene jobbe som rørleggere, snek-kere, murere eller en rekke andre yrker. Noen får også opplæring i catering, og de beste avgangselevene ved YCTC har til og med fått jobb hos oss her på restauranten, forklarer Esther stolt.

Produkter til salgsFlere av produktene som

elevene ved YCTC har laget, står på utstilling i Olga’s loka-ler. Her er det mulig å få kjøpt både møbler fra skolens snek-kerverksted og håndsydde vesker og klesplagg i tradis-jonelle zambiske stoffer. – Inntekten fra alt vi selger her går selvfølgelig tilbake til skolen, avslutter Esther.

Mer enn en restaurant

Manager: Esther har jobbet som manager i seks år.

Grønn inngang: Det bugner av planter. Selvlagd: 2015- kolleksjonen er laget. Utvidet: Olga’s har blitt en stor bedrift.

Restaurant: Det er en oransje og hyggelig spisesal hos Olga’s.

Kontrastenes landZambia er et vakkert land med store kon-traster mellom rik og fattig. Middelklas-sen i Zambia har hatt en stor vekst de siste årene, noe som desverre ikke har kommet de fattige bydelene til gode.

På få minutter kan man forflytte seg fra en del av byen Lu-saka med den største fattigdom, til store kjøpesentere og villaer. Disse menneskene har lite til felles og møtes ikke ofte, til tross for at de bor så nære hverandre. Når man kom-mer til Kalingalinga som er en fattig bydel (community), er noe av det første som møter oss en søppelhaug som lig-ger i solen og blir varmet opp. Lukten er så ille at man må holde seg for nesa og fundere på hvordan mennesker kan bo så tett på dette. Etter å ha vært der en kort stund slutter man å tenke over lukten og ser vekk fra søppelet som flyter i gatene. Man begynner heller å legge merke til alle men-neskene som lever der, barna som roper muzungu (hvit person) og hvor glade folk virker.

Det er til å begynne med vanskelig å forstå hvordan alle mennesker kan virke så lykkelige sammen på et slikt sted, men etterhvert blir man dratt med i det selv, og gleden sprer seg.

Gjør mye ut av liteHusene er små, laget av sement og flere ser slitte ut etter å ha stått i flere år. Et lite hus med ett rom, kan gjerne romme hele familien, med barn og besteforeldre, til tross for dette er mange flinke på å gjøre det så rent og koselig som mulig og bruker trærne på utsiden til klestørk. Leker kan være så enkelt som å rulle på et dekk, dette bruker flere barn som et tidsfordriv og storkoser seg med det. En annen mulighet er fotball, og selv om banene består av hard jord og kan ha skarpe gjenstander, løper de like godt barfot som med sko, og ballen kan være en stor rull av plastikkposer pakket godt sammen. Alt som kan brukes blir brukt på best mulig måte, men det som ikke blir sett brukbart, blir ofte kastet ut på gata, siden det er svært få containere satt opp. Myn-dighetene bryr seg lite om disse fattige bydelene.

Stor forskjellTanken om at landet er lite utviklet dukker gjerne opp etter å ha besøkt et slikt sted, men når man da kommer til nye hoteller, firmabygninger og kjøpesentere, ser man et helt annet Zambia. Bygningene er store og fine, det er velstelte planter og andre former for utsmykning, som en stor og pen vanndam. Butikkene har en stor mengde varer man like gjerne kunne funnet i Norge, og prisene er heller ikke så forskjellige, men da får man også kvalitet. Restaurantene her er av god kvalitet, men veldig dyrt for mange zambiere, ca. 100 kr for et stort måltid. Mike’s kitchen er et slikt sted med god service og flinke kokker med gode råvarer til å lage et supert måltid. Flere reagerer på at tipsen blir lagt til av de ansatte til regningen og man ikke får bestemt selv, men med så god kvalitet på servicen er det ikke et stort problem for de fleste turister. Ikke mange minutters kjøre-tur skiller på rik og fattig, mens man kjører langs veien lig-ger det mange godt inngjerda hus, nærmest villaer.

Så godt som alle husene har høye gjerder med strømled-ninger, piggtråd eller knust glasskår på toppen for å holde mennesker ute. Den store forskjellen er umulig å ta feil av når man kommer fra en community og kjører forbi slike vil-laer.

Av Niclas N. Malterud

Søppelhåndtering:Zambiske myndigheter bryr seg ikke mye om de fattigste bydelene. i landet. Her må de stå for renoveringen selv, og søppelcontainerne blir fort fulle...

The Arcade: Ved kjøpesenteret The Arcade, beregnet på den zambiske middelklassen, finner man en pen og velstelt dam.

Mike’s Kitchen: Restauranten Mike’s Kitchen, beregnet på mer pengesterke zambiere, holder høy stand-ard.

Godt bevoktet: På vei til fattigområdene pas-serer man denne villaen.

Olympiasenter: The Olympic centre i Lusaka. Et meget velholdt og påkostet senter for idrettseliten i Zam-bia.

Gate i Kalingalinga:Slik ser en typisk gate i den fattige bydelen Kalingalinga ut.

Klesvask: Et veldig vanlig syn i en zam-bisk community. Innbyggerne bor enkelt, men de er flinke til holde klærne, huset og gården så velstelt som mulig. Foto: Siri Ø. Eriksen

Lek i Bauleni: Enkle leker er like bra, her et barn som har forvillet seg inn på banen under en kamp.

KOMMENTAR

Tekst: Emil Mathias SvinøFoto: Hilde Jensen Birkeland Emil Mathias Svinø

Bilveien ned fra hovedveien var en humpete og skummel tur. For bilen var nære ved å velte 2-3 ganger på turen ned. Da vi kom fram fikk vi se en liten skole og en stor slette med masse gress der fotball-kampene allerede var i gang. Mange av elevene ble med på en liten 10 minutters gui-det tur opp på en liten utkik-stopp. Området var flatt, så man kunne se flere mil utover

til alle kanter. Vi så små hus mellom trær og busker, og et lite vann der det satt folk og fisket. Noen av elevene inkludert undertegnede, var litt skeptiske til denne lille turen, med hensyn til faren til å møte slanger og andre far-lige dyr. Heldigvis møtte vi in-gen slanger, men derimot en flokk med kuer.

Den afrikanske landsbygdaDa vi kom ned, gikk vi en femten minutters tur langs de høye maisslettene. De var så høye at du fikk følelsen av å gå rundt i en maisjungel. Et-ter en liten gåtur kom vi fram til et åpent området der det stod flere leirhus med stråtak. Der bodde det en dame med geiter og høner. Hun var en ordentlig villmarksdame som levde på og i naturen. For hønene og hanene hadde hun laget et lite reir cirka en halvmeter opp fra bakken, det var for at de ikke skulle bli spist om natten. Geitene had-de også et lite hus med både vegger og tak. Videre innover langs veien kom vi til enda et hus. Her hang det klær på snor og barna lekte i badebaljer og rundt om på gårdsplassen. De samme jordhusene fant vi her også. En do, en slags form for ovn og et hus der de

sov. I motsetning til det første huset hadde ikke geitene og hønene egne hus, men var lenket fast i bånd.

FotballkampenLandsbyen hadde også en fotballbane, noe som vi be-nyttet oss av. Fotballkampen ble litt av en opplevelse. Med gress opp til knærne og høner kaklende rundt på banen. Det så rett og slett ut som en uklipt åker med noen brune jordflekker. Vi hadde fått låne noen spillere fra Bauleni, som hjalp oss å stille lag. Det ble en jevn og vanskelig kamp. Etter et tidlig mål tok vi ledelsen, men fikk raskt et mål imot oss. Det stod 1-1 til pause, men vi

hadde troen på seier. Kampen endte 2-2 og det var god stemning etter kampen.

Sola var på vei ned og det ble mørkt klokken seks. Solned-gangen var utrolig vakker, men vi fikk fort andre ting å tenke på. Ikke nok med at bussen hjem var ganske full fra før av, men det ble enda verre da vi skulle ta med oss et helt afrikansk fotballag hjem i tillegg. Vi fikk stablet oss inn, fem og fem på rekke bakerst i bussen, og med sang og rop ble det en ganske lang og trang hjemtur.

Små geiter: Å ha geiter som husdyr er helt normalt.

Stolt hane: Høner og haner var heller ikke uvanlige hus-dyr.

Villmarksliv: Menneskene som bor her lever på naturen og lager alt selv.

Utsikt: Vi kunne se langt bortover slettene.

En dag i ChipapaEn tre timers biltur fra Lusaka ligger landsbyen Chipapa omkranset av grønn vegetasjon og maisåkere.

Skjeberg vs Chipapa: Selv under vanskelige baneforhold ble det en jevn kamp.

På plass: Store og små så kampen fra sidelinjen.

Klær på snora: Barna var nysgjerrige når det kom muzungus på døra. Klestørk i forgrunnen.

Mange på besøk: Det var ikke bare vi Skjebergelever som kom på besøk denne dagen. To fulle busser fra Bauleni var også med oss, noe som vekket nysgjerrigheten til mange av landsbybeboerne, som denne herremannen på sykkel.

Nysgjerrige: Da vi gikk tur i landsbyen ble vi møtt av både nysgjerrige barn og kuer.

Foto: Siri Øverland Eriksen

I 27 år har Norge sa-marbeidet med nas-jonalparken Chobe i Botswana for å bev-are de mest sjeldne dyreartene og for å stanse krypsskyting.

Tekst: Andreas Larssen

- Vi har jobbet spesielt med å stanse krypskytterne som kom fra Kina og skulle ta med seg elfenben, forteller Arve Ofstad ved Den norske am-bassaden i Zambia.Han forteller videre at kryp-skyting dessverre er et stort problem over hele verden, men kanskje spesielt i Afrika, og man merker det spesielt ved å titte på neshornbe-standen fra de siste årene. Neshornet er det dyret som er blitt mest utsatt for krypskyt-ing, og nå er det kanskje bare litt over tusen av dem igjen i hele Afrika, og tallet krymper hele tiden.

Jobbet med befolkningen- I mange år jobbet guidene ved Chobe nasjonalpark med befolkningen i Botswana for å få dem til å forstå at denne parken kan bli en stor turistat-traksjon og at de derfor må bevare dyrene istedet for å skyte dem, sier Ofstad. Guidene jobbet med å lære noen av lokalbefolkningen til å bli viltvoktere som passet på dyrene. Da arbeiderne ved Chobe i Botswana etterhvert

begynte å skjønne at de tjente en del på turisme i parken, be-gynte de også å forbedre den. - I tillegg gjorde de noe helt spesielt – de donerte penger til bønder som skulle gå til landbruk. Organisasjonen som jobbet med dette het Camakho. De fikk 100 tusen NOK hvert år av Norge. Disse pengene ble benyttet til å hjelpe bønder og fattige folk, men mesteparten av pen-gene ble brukt til å utvikle parken og bli mer kjent med hva slags dyr de har der, for-teller Ofstad.De gjorde seg videre kjent med hvordan dyrene oppfør-er seg blant folk, og når man bør flytte seg unna de fordi de kan angripe. - Det er mye takket være denne organisasjonen at de guidene som er der i dag vet så mye om hvordan de skal forholde seg til dyrene, sier han.

Drap av neshorn og elefantTilbake på 90-tallet, da Chobe fortsatt hadde neshorn, så hadde de voktere som passet på dem 24 timer i døgnet. I 1996 ble de siste neshornene flyttet til en annen park som de mente var tryggere, for der var det betydelig flere ne-shorn. Dyrene i parken er en glede for befolkningen rundt parken. - Mange av lokalbefolkningen har jo vært med på å bygge opp denne nasjonalparken til

slik den er i dag, informerer Ofstad.- De jobbet da gjennom zambiske frivillighetsorgan-isasjoner, og mange av dem kunne jobbe over halve da-gen bare fordi de likte denne jobben, forteller han videre. Andre folk var med på å sam-le inn penger til kampen mot krypskytterne og hvordan man skulle reagere hvis man oppdaget noen som prøvde seg på ulovlig jakting i parken. - Nå som neshornet snart er utryddet, beveger kineserne seg mot elefantbestanden, så nå blir det også færre og færre elefanter. De kommer med helikopter, flyr ned like ved dyret før de dreper det. Så går de ut av helikopteret, tar ut elfenbenet og lar resten av det døde dyret ligge igjen.

Vil forby helikopterflygingI Chobe har det faktisk ikke vært registrert så mye kryp-skyting som i mange av de andre parkene i Afrika den siste tiden. Det kan hende det er på grunn av at de i alle år har hatt mange parkvoktere, og de er veldig strenge på hvem som får komme inn i parken og hva man får lov til å ha med inn i parken. I starten var det lov til å jakte på småvilt som levde utenfor parken, men det var en beg-rensning på hvor mange dyr man kunne skyte i året. Nå har den nye presidentenw i Botswana satt i gang et større

fokus på å bevare de dyrene som er utrydningstruet og stanse krypskytterne. Han jobber for øyeblikket med å forby helikopterflyging over parken, uansett om man er vokter eller turist.- Norge har vært en viktig sa-marbeidspartner i kampen mot krypskyting gjennom 27 år. Vi brukte ca 10 millioner i året på dette, og sendte også dyrevoktere nedover for fak-tisk å være der og hjelpe til. Men i dag bruker vi ikke leng-er penger på dette, avslutter Arve Ofstad.

Norsk ambassadør: Arve Ofstad jobber ved den norske ambassaden. Han forteller om Norges samarbeid med Bot-swana i kampen mot krypskyt-terne. Foto: Martin Pedersen

Offer for krypskyting: Elefanten er veldig utsatt for krypskyttere fra Kina. De kommer med helikoptre og skyter elefanter for å ta støttennene deres. Foto: Siri Øverland Eriksen

Samarbeid mot krypskyting

Gwembe Reptile Farm er oppholdsstedet for krokodiller som har vært en fare for men-nesker og annet liv ved Zambezielven.

Tekst og foto:Ådne Røisgaard

Mange av krokodillene som befinner seg i Gwembe, har spist mennesker. Den eldste og største krokodillen på far-men har drept 4 mennesker.

KrokodillekjennerDet er drøyt 40 krokodiller på farmen per dags dato. De er blitt fanget og plassert her fordi de ellers utgjør en fare for alt liv der de befinner seg. Gwembe er en reptilfarm, så det er også muligheter for å oppleve noen av Afrikas far-ligste og giftigste slanger her. Guiden, Morgan Mambo, er en krokodillekjenner, og fryk-

ter ikke disse farlige dyrene. Han vet hva han driver med og kjenner krokodillenes væremåte og opptrer med respekt ovenfor dyrene. De tilstedeværende på kroko-dillefarmen ser på med åpen munn og store øyne da han hopper over gjerdet og inn til en krokodille som er 2 meter lengre enn han selv og veier 400 kilo mer enn han. Han forklarer at krokodiller er ekstremt late dyr, og de orker ikke å bruke energi på å bry seg om at han setter seg på dem. Han forklarer også at hvis han plasserer alle føttene til krokodillen rettet bako-ver langs kroppen, så har de ikke mulighet for å bruke sin ekstremt sterke hale til å slå han overende for eventuelt å skade eller drepe han.

Enorm bitekraftDet er først når guidene på farmen skal mate krokodil-

lene at man ser hvor ville og ekstremt farlige kroko-diller er. De kaster mat inn i en klynge på 10 krokodiller – når krokodillene får ferten av kjøtt, kaster alle seg mot kjøttstykket og det blir full krig! Det er ikke snakk om å dele på maten, de lever etter først-til-mølla-regelen. De tar hele kjøttstykket med bein, og man kan høre den enorme kraften når beistene smeller igjen gapet så beinene knaser og tennene flyr veggimellom. Krokodiller er kjent for sin enorme bitekraft, men om en krokodille har munnen igjen, så kan hvem som helst holde gapet lukket.

Levd lengst på jordaBesøket i slangehuset stod undertegnede lett over, grun-net en ekstremt frykt for dyrene. Andre tilstede syntes at slangene var mye bedre å se på enn krokodillene. Et-

ter to timer på farmen så sa vi takk og farvel, med friskt i minne å ha sett det største nålevende krypdyret, og også et av dyrene som har levd lengst på jorda; krokodillene har vært på jorda i utrolige 84 millioner år.

Kriminelle: En av de mange fascinerende, dødelige krokodillene på farmen.

80 år gammel drapsmaskin: Den største og eldste krokodil-len, med 4 menneskedrap på rullebladet.

En av få: Albinokrokodiller er 1 av 2000, denne er født i fangen-skap.

Trygg på dyrene: En av guidene, Morgan Mambo, setter seg på en av de største krokodillene og koser med den som om det skulle vært en katt.

Middagstid: Dyrene flokker seg når de får ferten av kjøtt. Det er full krig om hvert stykke.

Kriminelle krokodiller

Mange av elevene ved Sportsjournalistikk og idrett hadde sett frem til dette: Å stå midt i vannsprøyten av Victoria Falls. Et av de største synene et menneske kan op-pleve.

Tekst: Ådne RøisgaardFoto: Siri Øverland Eriksen

På veien ut mot fossen kunne man flere kilometer unna se vannet dampe flere hundre meter opp i luften. Vi var så heldige at vårt besøk i Zam-bia var like etter regntiden, så vi fikk se fossen på sitt aller største og mest praktfulle. Vi

så vannspruten stige til værs og hørte fossen drønne i det vi gikk ut av bilen. Da forstod vi virkelig hvorfor de innfødte

har kalt fossen for the Smoke that Thunders. På vei mot inngangen for fallene så gikk vi langs en vei hvor det krydde av sjimpans-er, skummelt for noen, fasci-nerende for andre.

Mye fin natur å oppleve Vi nærmet oss fossen, gikk ned en bratt trapp og kom til en åpning og hvor vi så fallene fra siden. Man ser på langt nær hele fossen grun-net alt vannet som sprøytes opp igjen i fra dalen som fos-sen renner ned i.

GjennomvåttVi hadde fått varsler om at vi kom til å bli gjennomvåte –

etter vårt første syn av fossen så fnyste vi av den påstanden. Etter det første blikket man får av fossen så går man videre

på det enorme området. Vi valgte å gå gjennom en liten regnskog for å komme oss til midten av fossen og få et bedre syn. Vi møter en åpning der vi kan se fossen, gjør oss klare for å gå ut i solen igjen, men der ventet et lite sjokk: I det vi er helt ute av regnsko-

gen blir vi møtt av en storm med vann, vi blir gjennom-våte etter 20 sekunder. Etter sjokket av alt vannet som kom stigende opp fra fjellveggen rett under oss, løfter vi blik-ket og står og ser på et hele to kilometer langt fossefall. Om man ikke blir stum av

-Da forsto vi virkelig hvorfor zambierne har kalt fossen for “The Smoke that Thunders”.

Enorme Victoria Falls

Vått: Det kjentes ut som at det regnet i fra alle kanter. Deilig var det! Foto: Olav Johannes Finden

Kraftig fossefall: Vi var heldige og fikk se fossefallene på sitt største og kraftigste rett etter regntiden.

Victoria Falls- Det høyeste fallet er på 108 meter.

- Den er en del av Zambezi-elven.

- På lokalspråket kalles fosssen, Mosi-oa-Tunya, eller the Smoke that Thunders.

- Ligger på grensen mellom Zambia og Zimbabwe.

- David Livingstone var første europeer til å se fossen i 1855.

- Hele fossen strekker seg 1708 meter, det er verdens største foss.

- Det er stor forskjell på fossen etter regntid og midt under tørketiden.

beundring da, så skal det mye til. Etter en god og lang gåtur gjennom øs pøs regnvær så vil vi selvsagt gå alle de andre stiene og oppleve den fantas-tiske naturen rundt Victoria Falls.

The boiling potMan kan gå langs platået av fallene og se hele elven fors-vinne 100 meter rett ned, man kan gå et stykke unna med panoramautsikt til fossen, og den kanskje mest interessante

stien er ned til The boiling pot. For å komme til The boiling pot må man gå en 600 meter lang sti med høydeforskjell på 100 meter, mesteparten av de 600 meterne er rett ned, gjen-nom en regnskog. Til slutt

ender man opp ved The boil-ing pot som er strømninger forårsaket av fossen, det går strømninger i alle kanter.Er det en ting man vil oppleve før man dør, så er det Victoria Falls.

The boiling pot: Det var kraftige strømninger nede ved The boiling pot.

Mindre bekker: Det rant også ut mindre bekker ut i The boiling pot.

Flott utsikt: Fra bruen på bildet over var det en nydelig utsikt over fossefallet. Dyreliv: Det var en masse bavianer i området.

What does footb all mean to you?

What does footb all mean to you?Idé og foto: Siri Øverland Eriksen

Jeg visste at folk hadde det vanskelig. Jeg visste at verden var urettferdig. Jeg har alltid vært klar over hvor heldige vi nordmenn er, som har vokst opp i dette landet. Jeg har jo lest om alt dette i avisene, lært om det på skolen, hørt om det på nyhe-tene.

Å se disse sårbare barna gjennom en TV-skjerm er likevel så fjernt fra å stå og se dem rett inn i øynene. Når du står der ansikt til ansikt med de barna som rammes hardest av denne urettferdigheten, da har du ikke lenger noen fjernkontroll å strekke deg etter. Du kan ikke bare bytte kanal. Du kan ikke bare skru av TV-en.

Jeg visste at denne turen ville komme til å gjøre et sterkt inntrykk på meg, og jeg gråt, opptil flere ganger. Men jeg lo enda mer. Jeg smilte og lo, og kjente at kroppen ble fylt med en glede jeg aldri tidligere har kjent maken til. Det å glede andre er den beste gleden, sies det. Og selvom det jo var min jobb å gjøre mitt for å glede disse barna så godt jeg kunne, så endte de opp med å glede meg minst like mye.

- Karoline Rosenvinge Jøstne

Foto: Siri Ø. Eriksen