9

Primitive t ide r2006 9. årgang

3

INNHOLDFORORD.......................................................................................................................... 5

TEMA:.Formidling

Fortellinger.om.oldsaker..Fra.raritetskabinett.til.internett................................................ 7Ingvild Solberg Andreassen

Samskapande.samtidsarkeologi.....................................................................................15Mats Burström

«Folkeopplysningens.fribytter».–.om.identitet.i.formidlingen.av.forhistorie.i.skolen.......23Guro Jørgensen

Utgravninger.som.formidlingsarena...............................................................................33Charlotte Melsom

Kulturarvens.demokratiske.svøpe...................................................................................39Lars Groseth

DEBATT:.Kommentarer.til:.«Kulturarvens demokratiske svøpe»Nils Marstein ............................................................................................................................................. 45Anitra Fossum ............................................................................................................................................ 47Irene Skauen Sandodden............................................................................................................................ 52Bjørn Ringstad ........................................................................................................................................... 55Lars Groseth: Kommentar til kommentarene ................................................................................................ 59

Feltmetodikk.–.kvar.blei.det.av.oldsakene?.Forslag.til.utbetring.av.flateavdekkingsmetoden............................................................63

Torbjørn Melle og Christoffer Knagenhjelm

Som.man.leter.finner.manRøys,.boplass.og.materiell.kultur.fra.mellomneolitikum.på.Nordvestlandet...................71

Leif Inge Åstveit

Nøkleby.i.Ski,.Akershus.–.en.tidligneolittisk.jordbruksboplass?......................................85Øystein Amundsen, Stig Knutsen, Axel Mjærum og Gaute Reitan

BOKANMELDELSER:

Søren M. Sindbæk:Ruter og rutinisering. Vikingetidens fjernhandel i Nordeuropa ...................................................................97

Christoph Kilger

Liv Helga Dommasnes:Vestnorsk forhistorie – et personlig perpektiv ...........................................................................................101

Lil Gustafson

Joakim Goldhahn:Hällbildsstudier i norra Europa – trender och tradition under det nya millenniet ..................................... 105

Camilla Helene Fari

71

Som.man.leter.finner.manRøys,.boplass.og.materiell.kultur.fra.mellomneolitikum..på.Nordvestlandet

Leif Inge Åstveit

lokaliteter presenteres relativt inngående. Det eksisterer åpenbare likheter og forskjeller mel-lom lokalitetene, og de er sannsynligvis uttrykk for ulike ideologiske, sosiale og økonomiske aspekt av den yngste jeger-/fisker-/sankerkul-turen på Nordvestlandet. I etterkant er det også betimelig å spørre om vi leter etter denne typen fornminner på feil steder og med feil metoder.

Verdienavethelhetsperspektiv–intensjonelleoguintensjonellefunnkategorier

Synlige gravminner er typiske eksempler på intensjonelle anlegninger, de er bygget for å aktivt signalisere et budskap og uttrykker indi-viduell selvoppfattelse så vel som en kollektiv forståelse av liv og død. Selvsagt har hus og hyttestrukturer også intensjonelle sider utover å oppfylle rent funksjonelle krav, og tallrike etnografiske eksempler viser at både beliggen-het, utforming av enkeltbygninger, plassering og utforming av ildsteder og møddinger benyt-tes som markører mellom interne medlemmer og mellom ulike grupper. En finner også hyppige eksempler på at hus/hytter har et grunnleggende religiøst/ideologisk aspekt og en sterkt spesia-lisert rolle (for eksempel hytter benyttet i over-gangsritualer og menstruasjonshytter), og de er ofte anlagt i tråd med en overordnet kosmologi (Nabokov & Easton 1989, Lee & Reinhardt 2003). Til tross for dette skal boplasselementene også dekke praktiske og spesifikke behov i men-neskers daglige liv og virke, for eksempel varme, ly og skjul. Boligrestene på lokaliteten og restene

Bare unntaksvis er det påvist graver fra stein-alder i Norge1 og i motsetning til forholdene i Sverige og Danmark er dette dermed en sfære av steinalderens samfunnsforhold som for en stor del er skjult for oss. Boplassmaterialet fra stein-alder er derimot rikt på gjenstander og struktu-rer som gir muligheter til å spore overordnede tendenser i forhold til teknologi, lokalisering og råstoffvariasjon. Innenfor disse rammene er kunnskapen om steinaldersamfunnene relativt stor, og maskevidden på de typologiske/ krono-logiske nettene blir stadig finere. Hvorfor er det da så viktig å søke etter flere og andre typer kilde-kategorier – for eksempel graver? Hva går vi glipp av når kildene til ideologiske og religiøse sider ved samfunnet mangler? Hvordan skal vi kunne påvise slike? På store steinalderprosjekter har det i de senere år blitt vanlig å åpne opp store areal med maskin (f.eks. Kristoffersen og War-ren 2001, Glørstad 2004, Hesjedal et al. in prep., Bjerck et al. in prep.), og det er ingen tvil om at dette har gitt viktige nye resultater.

På Ormen Lange-prosjektet på Aukra vest for Molde ble det benyttet gravemaskin først under registreringen (Åstveit 2005a; 2005b), deretter ble mer enn 30 000 m2 åpnet opp med maskin under selve utgravingen (Bjerck et al. in prep.). Boplasser og gamle strandlinjer under metertykk torv ble eksponert. Metoden gav oss en alternativ landskapsforståelse samt en type røyser fra mel-lomneolitikum som fra før av var ukjent i dette området. I denne artikkelen skal metodiske og empiriske forhold relatert til to mellomneolittiske 1 F.eks. Gaustad 1958, Simonsen 1961, Østmo 1985.

Primitive t ider

72

2006 9. årgang

etter aktiviteten som har foregått der kan derfor også betraktes som en uintensjonell funnkategori som lar oss komme på «baksiden» av samfunnet. Det uintensjonelle viser oss ting slik de var mer enn slik det var ønskelig at ting skulle fremstå.

Det er altså to ulike samfunnsnivå som blir belyst av de to ulike kildekategoriene – inten-sjonelle og ikke-intesjonelle –, men er det legi-timt å hevde at den ene bringer oss nærmere «virkeligheten» enn den andre? Hvordan skal det samfunnsmessige informasjonspotensialet i de to kildekategoriene vurderes? I en kjent studie i moderne materiell kultur og forbruksva-ner, avdekker William Rathje og Michael Schif-fer tvetydigheten i røykevanene i et amerikansk high school-miljø. Forfatterne viser på en ele-gant måte det komplementære forholdet mellom to ulike kildekategorier som de betegner som «front door information» (det offisielle bildet som blir gitt i skriftlige spørreundersøkelser), og «back door information» (forholdene som avdek-kes i de samme personenes søppelspann). Ikke overraskende var det en klar diskrepans mel-lom antallet sigarettpakker i søppelspannet og røykevanene til søppelspannets eier (i henhold til spørreskjemaet) (Rathje & Schiffer 1982:34). Men hvilken av disse fremstillingene har størst informasjonsverdi? Umiddelbart virker det rime-lig å hevde at søppelspannet viser et objektivt og ufravikelig sant saksforhold blottet for enhver fortolkende dimensjon: en teller opp antall siga-rettesker og sigarettsneiper og sitter igjen med et tall (til forveksling lik summering av kjerner og avslag…). I arkeologisammenheng skulle dette motsvare boplassundersøkelser, utvilsomt en virksomhet som appellerer til de fleste sann-hetssøkende arkeologer. Men hva så med våre forskningsobjekters egne selvbilder? For våre forskningsobjekter kjennetegnes jo nettopp av ikke å være objekter, men subjekter – subjekter med selvforståelse og selvrefleksjon, på high school så vel som i det engang levde livet på boplassflatene vi deler inn i koordinatsystem og graver ut i mekaniske lag. Om selvforståelsen er på kant med et «virkelig bilde» blir den ikke mindre betydningsfull av den grunn, snarere tvert i mot – for hvor interessant hadde det egent-

lig vært om det hadde vært et 1:1 forhold mellom søppelbøtte og spørreskjema i eksemplet over? I skjæringspunktet mellom to kildekategorier, her eksemplifisert ved fenomenet søppel, konstitue-res noe genuint menneskelig: spriket mellom det bildet en ønsker å projisere og den en «virkelig» er – søppelspannets innhold er kanskje et ufra-vikelig faktum, men er det mer viktig av den grunn?

Et slikt eksempel hentet fra vår egen tid gjør det kanskje lettere å forstå hva vi mangler innen-for steinalderarkeologien når vi, utover berg-kunst og kontekstsvake offer-/depotfunn, ikke har spesielt mange funn av intensjonell karakter: Vi sliter med å framstille steinaldersamfunn på en syntetiserende og helhetlig måte. Vi har proble-mer med å forlate «typologi-/kronologistadiet» fordi vi kort og godt ikke har empiri til å bygge opp slike helheter. Luftige tolkninger basert på offer- og løsfunn lar seg som oftest lett imøtegå, og blir gjerne forsvart med at dette bare er en av mange ulike tolkninger, eller en av mange ulike (for)historier.

Den ikke særlig kontroversielle påstanden min er derfor at mangelen på intensjonelle funn fra steinalder representerer et vesentlig kunn-skapshull. Årsaken til dette er nok først og fremst dårlige bevaringsforhold for organisk materiale, men det er samtidig litt for «lettvint» å uteluk-kende skylde på dette. Som de følgende eksem-plene viser må det karakteriseres som flaks om en dumper over denne typen fornminner så lenge prosedyren er å åpne opp små «frimerker» hist og her på arkeologiske registreringer og utgrav-ninger.

FangstboplasseniGrynnvika

Den mellomneolittiske lokaliteten, lok. 63, lig-ger i et typisk jordbrukslandskap på nordøstsiden av Gossen og ble først registrert i 2001 (Åstveit 2005a). Området er lite vindutsatt og ligger øst-vendt mot det store Julsundbassenget (fig. 1 og 2). Det er blant de mest funnrike delene av Møre og Romsdal uansett periode. Til tross for at lokaliteten lå på jordbruksareal hadde ikke dyrk-ingen ødelagt nevneverdig av verken kulturlaget

Mellomneolitikum på Nordvestlandet

73

Leif Inge Åstveit

eller strukturene. Boplassen er datert av 12 14C-prøver (fig. 11). Naturlig nok varierer graden av kontekstsikkerhet, men av de 12 prøvene er 9 fra sikre kontekster knyttet til spesifikke kultur-lagsavsetninger, strukturer og organisk belegg på innsiden av keramikkskår. Alle dateringene ligger mellom 4350 BP og til 4470 BP, (dvs. MNa) og artefaktmaterialet som her presenteres skal derfor primært plasseres innenfor perioden 3400–2900 BC. Det lot seg ikke gjøre å skille ut stratigrafiske sekvenser i kulturlaget, boplassen ble derfor hovedsakelig utgravd i tre mekaniske lag på 5 cm tykkelse.

Artefaktmateriale

Artefaktmaterialet består av om lag 50 000 enkeltobjekter med klar overvekt av avslag og biter i flint, ofte kraftig redusert ved hjelp av bipolar teknikk (tab. I). Skifermaterialet er rik-holdig både i kvalitet og kvantitet, og består av spisser, spyd, kniver og ett hengesmykke. Det ble funnet fragmenter av grovmagret og uornert keramikk, og av mer eksotisk karakter er fem knapper og to hengesmykker i rav. Noe uvanlig for denne perioden er også funnet av et bønne-formet fiskesøkke i kleber.

Kulturlaget var usedvanlig kullholdig og sannsynligvis har det brent kraftig på lokaliteten ved flere anledninger. Ved varmepåvirkning vil flinten krakelere, mens skifer vil sprekke og tro-lig erodere helt bort. Dette kan delvis forklare det skjeve mengdeforholdet mellom skifer og flint, det samme gjelder keramikk og rav som også sannsynligvis er underrepresentert. Gjen-bruksprosenten (oppsliping) er dessuten høy for skifermaterialet, noe som får konsekvenser for prosjektilstørrelsen og formen på sidekanter og egg. Alle disse forhold til tross; lokaliteten peker seg ut som svært rik på skifer sammenlig-net med de andre lokalitetene som ble undersøkt på Ormen Lange-prosjektet. Som det har vært hevdet tidligere er det ingenting som tyder på at tangespisser eller prosjektiler i flint/annen bergart var i bruk i Romsdal i denne perioden (Åstveit 2005b), det er derfor skiferen som kan gi de beste typologiske holdepunktene (fig. 5).

Skiferpilespisser med rombisk tverrsnitt domi-nerer klart over spisser med spissovalt tverrsnitt, og spisser med hengende agnorer er mer utbredt enn spisser uten eller med rette avsatser. Det finnes både konvergerende og rette sidekanter i dette spissmaterialet, men konvergerende domi-nerer i forhold til rette sidekanter. Dette skulle bety at to ulike tildanningsteknikker var i bruk her i MNa 2. Det finnes videre småspisser og spisser med tegn på sekundær oppsliping i odd og basis, det virker likevel som at et overordnet ønske om å beholde agnorer på pilene ble iva-retatt. Det er derfor mulig at agnorform er mer «bestandig» mot oppsliping enn lengde, bredde og sidekantform, og dermed en sikrere typolo-gisk indikator. Før denne utgravningen var ingen skiferspyd3 påvist fra sikre kontekster i Romsdal (Ramstad 1999:83). Åtte spisser fra lok. 63 fal-ler innenfor denne kategorien. Forholdet mellom 2 Konvergerende sidekanter blir gjerne relatert til hug-

ging og deretter sliping, mens rette sidekanter ofte betyr at spissene er laget ved hjelp av såkalt «sjoko-ladeplateteknikk». På Vestlandet blir huggteknikken antatt å være et typologisk sett eldre trekk enn sjoko-ladeplateteknikken (Olsen 1992).

3 Definisjon spyd: Bredde≥22mm, tykkelse ≥7mm, tangens tykkelse ≥10mm, betegnelsen spyd brukes der minst ett av disse kriteriene blir oppfylt.

Figur 1: Kart over området hvor Ormen Langeundersø-kelsene fant sted. Mellomneolittiske lokaliteter avmer-ket, havstanden 8 m over dagens. Kart: Guro Jørgensen og Leif Inge Åstveit.

Primitive t ider

74

2006 9. årgang

rombisk tverrsnitt og hengende agnorer ser for en stor del ut til å følge samme forhold som pile-spissene. Det ble funnet 27 fragmenter av skifer-kniver, majoriteten av disse er imidlertid så små at de ikke lar seg typebestemme. Det er likevel klart at eneggede kniver dominerer over tveeg-gede. Ornamentikk opptrer både på kniver, spyd og pilspisser. Fem spisser har hakk langs midt-ryggen, én har et kryssende sikksakkmønster langs det ene bladet og ett spyd har en kombina-sjon av kryss- og strekornamentikk. En kniv har en grov kryssdekor på bladet, og en skaftende av en skiferkniv har innhakk langs sidekanten. Fem bergartsøkser (definerbare øksefragmenter) ble påvist. Foruten et midtfragment av en slipt trinn-øks synes samtlige å være typesikre neolittiske økser. Typologisk varierer øksene fra firesidige vestlandsmeisler/-økser til overgangsformer mot mer vespestadlignende typer. Det yngste inn-slaget på lokaliteten er en tykknakket, rettegget bergartsøks. Én øks er produsert i en mørk tett basalt, resten i grønnstein i ulike varianter. Det er påvist 98 fragmenter av grovmagret, uornert keramikk, som synes å ha svært mye til felles med øvrig mellomneolittisk keramikk funnet på større boplasser langs vestkysten, for eksem-pel Kotedalen (Olsen 1992) og Ramsvikneset (Bakka 1964). Alle skårene er funnet samlet og har sannsynligvis opprinnelse fra ett og samme kar. At skårene ser ut til å ha blitt liggende der karet ble knust er også dokumentert på Auve (Østmo 1983:46), dette fenomenet er tidligere

satt inn i en rituell sammenheng (Trones 1998, Åstveit 1999). Organisk materiale fra innsiden av keramikken ble datert til 4370±40 BP (BC 3035–2920), en alder som stemmer godt overens med de øvrige kulturlagsdateringene. Det ble påvist 14 fragmenter av rav fra kulturlaget på lokalite-ten. Samlet dreier det seg om fem knapper med V-boring, to anheng og ett knollfragment (fig. 6). Rav som funnkategori generelt, og denne typen knapper spesielt, er veldokumentert som gravga-ver bl.a. innenfor klokkebegerkulturen (Holberg 2000), og det ble derfor antatt at en eller flere av de påviste strukturene kunne være graver hvor moderne pløying hadde dradd utover en del av gravgodset. Ved snitting av strukturene var det imidlertid ingenting som tydet på at dette var til-fellet.4 Ravknappene er V-boret på en noe spesiell måte, og det ser ut til at to ulike typer borspisser er benyttet under utboringen av festehullet; en grov for å skape to groper på baksiden av knap-pen, og en tynnere for å lage gjennomboringen mellom disse. Et annet viktig ravfunn er knoll-fragmentet med bevart utside. Et slikt råemne kan bety at knappene er produsert på boplassen og ikke importert som ferdige objekter. Når det gjelder alderen på ravknappene er det verd å merke seg at V-borede knapper opptrer allerede fra det 4. årtusen i Baltikum (Ramstad 2006 med referanser).

Strukturene

Over store deler av boplassen lå en steinpakning som hadde beskyttet strukturene mot moderne pløying (fig. 3). En stor andel av steinen var erodert og varmepåvirket og har utvilsomt blitt benyttet som kokstein. Da dette laget var fer-dig utgravd stod det igjen syv klart avgrensede steinsettinger med grøfter mellom (fig. 4). Stein-settingene hadde en flat sentral stein på 30-40 cm i diameter som ble støttet opp av en rekke mindre stein slik at denne dannet en plan flate. Disse flate steinene lå på samme høyde (de avvek knapt noen cm ved nivellering) og har tilsynela-

4 Det ble ikke tatt inn markkjemiske prøver fra boplas-sen da sjansen for forurensing fra moderne beiting og gjødsling ble sett på som overhengende.

Figur 2: Østsiden av Gossen. Lok 63 sentralt i bildet. Utgravningen ble i sin helhet foretatt i telthall. Foto: Rolf Bade.

Mellomneolitikum på Nordvestlandet

75

Leif Inge Åstveit

tende hatt funksjon som grunnpilarer for ganske store stolper, men dessverre er det problematisk å sette disse sammen til en konstruksjonsmessig helhet. Det var svært vanskelig å påvise farge-nyanser i det kullholdige kulturlaget, og flere stolpenedgravninger kan derfor ha blitt fjernet udokumentert under utgravningen. I den sandete undergrunnen var det derimot lett å se stolpene, og til sammen ble syv slike påvist. I størrelse varierte de fra 6 til 15 cm i diameter. Flere av stolpene var tilspisset og stakk 30 cm ned i san-den. Sentralt på boplassen ble det påvist et lite ildsted datert til 4425±55 BP (BC 3260–2925), som lå rett på sanden. I nedre del ble det avdekket en kompakt og kraftig mødding. Under denne lå fem større stein som dannet en sirkulær struktur, trolig et ildsted som har vært i bruk i boplassens eldste fase. Her ble det også påvist et lag med svært fragmenterte bein. En datering i relasjon til ildstedet gav som forventet lokalitetens eldste datering; 4570±120 BP (BC 3500–3045), mens en datering noe lenger oppe i snittet i møddin-gen gav en hundre år yngre datering 4470±75 BP (BC 3340–2920).

Tverrsnitt Hengende agnorer

Ikke agnorer

Ubestem-bar

Antall

Spissoval 2 0 8 10

Rombisk 19 7 52 78

Rund 0 0 1 1

Triangulær 1 0 0 1

Flatt/spisst 0 0 1 1

Totalt 22 7 62 91

Tverrsnitt Agnorer Antall

Spissovalt Skrå avsatser 1

Spissovalt Hengende 1

Rombisk Hengende 3

Rombisk Skrå avsatser 1

Firesidig Ubestembar 1

Ubestembar Ubestembar 1

Totalt 8

Type Antall

Enegget 14

Tveegget 1

Ubestembare 2

Fragmenter 10

Totalt 27

Tabell I: Øverst: Fordeling av ulike typer skiferspisser. Under t.v.: Skiferspyd. Under t.h.: Skiferkniver.

Oppsummeringogkomparasjon

Det skiller ca. 200 14C-år mellom den yngste og den eldste dateringen fra de ulike strukturene i Grynnvika. Dette er oppsiktsvekkende når en tar i betraktning jordbrukslandskapet boplassen ligger i og den overhengende faren for foruren-sing av 14C-prøver i slike områder. Det etablerte kronologiske rammeverket for Romsdal, bl.a. presentert av Morten Ramstad (1999), ser for en stor del ut til å stemme, mens deler må tas opp til ny vurdering. Det synes legitimt å hevde at ornert skifermateriale i denne regio-nen forekommer allerede fra MNa, noe som er eldre enn antatt og trolig eldre enn funn lenger sør på Vestlandet (Olsen

2004), det samme gjelder for ravmaterialet. Det finnes klare likheter mellom strukturene

fra Grynnvika og tufter andre steder i Norge, for eksempel boplassen Sunde i Rogaland, som ifølge Helge Bråthen skal dateres til mellom-mesolitikum (Bråthen 1985). Kråkerøytuftene i Østfold, spesielt hus 3 (Johansen 1957), synes å ha klare paralleller både i form og funnmate-riale. Erling Johansen antok at boplassen skulle dateres til MN, noe Erik Hinsch støtter i «Trakt-begerkultur – Megalittkultur» (Hinsch 1955).5 Bruk av flate stein som grunnpilarer for stolper er nylig diskutert av Øyvind Sundquist (2004), etter hans mening er denne byggtekniske detaljen hovedårsaken til at stolpehull sjelden blir påvist etter tufter og gammer i Nord-Norge. I Grynn-vika gav dateringer av stolper og steinsettinger sammenfallende resultat, men tre av de bevarte stolpeavtrykkene ligger under steinstrukturene 5 I ettertid har organisk belegg på keramikken fra Krå-

kerøy gitt to overraskende dateringer til bronsealder og førromersk jernalder (Johansen 2002:19). Det empiriske materialet på lokaliteten tyder utelukkende på bruk i MN, og til tross for at keramikken kan tenkes å være fra bronsealder/førromersk jernalder, er det etter min mening sannsynlig at 14C-resultatene er heftet med metodiske feil. Det vil uansett være et åpent spørsmål om boligstrukturene skal settes i sam-menheng med det littiske materialet som åpenbart er mellomneolittisk, eller keramikken som kan være fra bronsealder/førromersk jernalder.

Primitive t ider

76

2006 9. årgang

og antyder minst to bosetningsfaser, muligens med to forskjellige hustyper. En tiltalende tanke er selvsagt at de ulike strukturene kanskje gir et øyeblikksbilde av en endring i byggeskikk fra hytter med staur eller stolper som reisverk, til større konstruksjoner som har krevd kraftigere stolper og dermed mer solide fundamenter. Det virker uansett klart at strukturene har vært fun-dament for stolper som har stått tilnærmet rett opp, ikke i vinkel slik en kunne forvente av vegg-/takstolper i en hytte.

RøysenepåSelneset

Vi forflytter oss til en østvendt strandflate ut mot storhavet nordvest på Gossen. Lok. 67 var i utgangspunktet en plan myrslette med ekspo-nert fjell rundt kantene. Kun få flintavslag var påvist under registreringene, men under utgrav-ingen ble det avdekket et område på ca. 1700 m2, og under 1,5-2 meter tykk torv dukket det opp fire røyslignende strukturer. I mellomneo-litikum hadde disse ligget på en strand rammet inn av berg på tre kanter (fig. 7). De påviste røysene ble snittet og det ble tatt ut forskjellige typer prøver (pollenbotaniske, makrofossil, 14C og fosfat) (fig. 10). Det totale artefaktmaterialet fra utgravningen på flaten består av til sammen 1757 enkeltfunn, og den absolutte majoriteten av disse ligger like under torven. Av det totale funnmaterialet er 1522 flintartefakter, for en stor

Figur 3: Avdekking av mulig husstruktur på lok. 63. Legg merke til den massive steinpakningen som har dek-ket boplassflaten. Foto: Leif Inge Åstveit.

del avslag slått ved bipolar teknikk. Av littisk materiale er det først og fremst to skiferspisser som gir typologisk/kronologisk holdepunkt. En av disse har rombisk tverrsnitt og er ornert med sikksakkmønster på begge sidene. Den andre er et midtfragment med spissovalt tverrsnitt, som ble funnet i massen i røys 3. Det ble påvist syv distinkte strukturer på strandflaten: fire røyser, to utvaskede ildsteder og én ildstedrest, eventuelt bunnen av en kokegrop. Røysen S 1 var den best bevarte, den målte 3x2 m og hadde en høyde på 0,2 m, men var trolig noe «komprimert» av vekten av 1,5 m tykk torv (fig. 8 og 9). 13 større stein med en diameter på ca. 40 cm dannet en fotkjede rundt en tett steinpakning som var langt mer kompakt på innsiden enn utsiden av fotkje-den. Røysen hadde sannsynligvis vært tilnærmet sirkulær, men en del av steinene i fotkjeden og røysfyllet var kommet ut av sin opprinnelige posisjon enten før torvdannelsen startet, og/eller under avdekkingen med gravemaskin. En del biter av hvit kvarts ble påvist i røysen, og den største av dem så ut til å være intensjonelt plas-sert sentralt i røysen. Samlet ble det gjort 34 funn av flintavslag, bipolare flintkjerner og kvartsav-slag i røysfyllet, men ingenting av dette er diag-nostisk for noen snevrere periode, og kan derfor bare generelt dateres til steinbrukende tid.

Naturvitenskapeligeresultater

Først etter at feltundersøkelsen var avsluttet kom dateringsresultatene – samtlige av de seks strukturene som lot seg datere fikk mellomneo-littisk alder, noe som var svært overraskende. Dateringsprøvene har dessverre et relativt høyt standardavvik (opp til 115 år), noe som med-fører en del korrelasjonsproblemer. Det ser ut til å være tre ulike samlinger av dateringer på boplassflaten, en omkring 4500 BP (BC 3400–3000) representert ved røys 1 og 2, en omkring 4300 BP (BC 3100–2800) representert ved røys 4 samt ett ildsted, og en siste omkring 4000 BP (BC 2600–2500) representert ved et ildsted, eller bunnen av kokegrop. Den yngste strukturen lå ikke rett på sanden slik som de øvrige, og ut fra stratigrafiske vurderinger i felt ble det antatt at

Mellomneolitikum på Nordvestlandet

77

Leif Inge Åstveit

S 12

205x203y

206x 202y 207x 202y

12a 12b

12c

12d

S 12c

S 12dT-170934350 95 3090-2885 +_ BP / BC

T-172414460 85 3340-2925 +_ BP / BC

S 11

S 11c

205x 201y

206x 202y205x 202y

205x 201y

206x 202y205x 202y

11.b11.a

S 10

203x200y

204x199y

205x199y

10.a10.b10.c

S 9

202x 205y

202x 204y

DRENERINGSGRØFT

203x 204y

204x 201y

204x 200y

8.a8.b

8d

8.d

8e

8.e

S 8

S 7204x 207y203x 207y

203x209y

T-172424470 75 3340-2930 +_ BP / BC

T-172434570 120 3500-3045 +_ BP / BC

S 6 203x 198y204x198y

204x199y

204x200y

202x 198y

6a

6b

Sjakt A

S 5 202x199y

201x199y

201x200y

5b 5a

Drenerings-grøft

T-170924430 95 3330-2915 +_ BP / BC

S 4

202x 206y202x 205y

203x 206y

mekaniskutgravd

T-170914350 95 3090-2885 +_ BP / BC

S 3

T-172404375 115 3290-2890 +_ BP / BC

S 2207x 200y

206x 201y 207x 201y

S 1

204x 202y

205x 201y

205x 202y

T-172394425 55 3260-2925 +_ BP / BC

Sandholdig kulturlag Sand, farget av kulturlaget overFin sand Stein Skjørbrent steinFlat stein/helle Stolpehull 0 1

meter TG/SN 2006N

Figur 4: Ulike strukturer og dateringer fra lok. 63. Tegning: Theo Gil og Ståle Normann.

Primitive t ider

78

2006 9. årgang

denne måtte være noe yngre enn de øvrige, noe som altså viste seg å stemme. Resultatene fra fos-fatkarteringen viser høye verdier inne i røysene, men også på nordsiden av de tre lavestliggende røysene (røys 2-4). Terrenget skråner mot nord og det virker sannsynlig at en del av fosfatet har sivet ut i denne retningen. Strandlinjekurven som er utarbeidet for området (Mangerud og Svend-sen 1987), ser for en stor grad ut til å stemme med de arkeologiske resultatene fra Ormen Lange-prosjektet, men på «meternivå» er kur-vene for grove, noe som medfører at én av date-ringene ligger under samtidig havnivå (fig. 12). Interessant er det likevel at røysene generelt har ligget lavere enn boplassen i Grynnvika – sann-synligvis helt i strandkanten. Dette kan kanskje forklare hvorfor røysen som ligger øverst (røys 1) er best bevart, mens de tre som ligger lavest er mer ødelagt, sannsynligvis av bølgeaktivitet. Innenfor et slikt perspektiv kan det selvsagt hel-

ler ikke utelukkes at det har ligget flere røyser på flaten som er blitt vasket ut av bølger. Bøl-geforstyrrelser kan også muligens forklare hvor-for fosfatet i røys 1 ser ut til å holde seg godt innenfor kantsteinene, mens det er mer spredt i de øvrige røysene. En rekke pollenprøver ble tatt ut i profilsnittene til røysene, disse viser at det i MN var strandvegetasjon og skog bestående av or, hassel og bjørk i nærheten av lokaliteten (Hjelle og Solem in prep.). I tillegg ble det tatt ut en hel pollensøyle fra torven like ved lokali-teten. En datering fra bunnen av torvlaget viste 3870±45 BP (BC 2420–2250) og 38 cm høyere opp 3670±75 BP (BC 2150–1940). Dette antyder at det har skjedd en svært rask torvakkumulasjon i MNb. Det er også antydning til beiteaktivitet i denne perioden, noe som ser ut til å opphøre i

Figur 5: Et utvalg artefakter fra lok. 63 og lok. 67. Fra lok. 63: Øverst eneggede skiferkniver, i midten ravanheng, ravknapp og enden av knivskaft i skifer, under en bromme/anheng i skifer og diverse ornerte skiferspisser/spyd. Fra lok. 67: Nederst en ornert skiferspiss og et midtfragment av skiferspiss. Tegning: Leif Inge Åstveit.

Mellomneolitikum på Nordvestlandet

79

Leif Inge Åstveit

sen-neolitikum. Etter dette er det ikke mulig å spore kulturinnslag på lokaliteten. Det er altså lite i det naturvitenskapelige materialet som tyder på aktivitet i bronse- eller jernalder.

Forutinntatteholdningerogkomparativtmateriale

Dateringsresultatene var svært overraskende og gav oss et uventet møte med egne og andres for-utinntatte holdninger. Så lenge strukturene var udatert var det ingen som trakk i tvil at dette var gravrøyser fra bronse- eller jernalder, men når de plutselig ble mellomneolittiske ble det aktuelt å finne alternative forklaringer. Hytte-/teltgulv eller redeponering (dvs. masse fra neolitikum i en bronse-/jernalderkontekst) ble diskutert, men hyttegulv hadde sannsynligvis medført en akti-vitet som hadde generert mer artefakter og andre strukturer på boplassflaten (for eksempel ildste-der og ulike typer groper), sannsyn-ligvis også kultur-lag. Når det gjelder fenomenet redepo-nering, ble stranden som røysene lå på

Figur 6: En ravknapp og et ravanheng fra lok 63. Foto: Leif Inge Åstveit.

Figur 7: Lok. 67, en gravplass fra mellom-neolittikum? Røysene lå sentralt på strandflaten. Foto: Leif Inge Åstveit.

sannsynligvis dekket med torv allerede i MNb, og torva hadde trolig vokst seg tykk i bronse-/jernalder. Røysene ligger så godt som rett på sanden, så med mindre disse ble gravd ned gjen-nom tykk torv, er heller ikke redeponering særlig sannsynlig. Det ble søkt med metalldetektor på lokaliteten, men verken dette eller konvensjo-nelle utgravingsmetoder gav artefakter som kan plasseres i bronsealder/jernalder.

At våre forutinntatte holdninger og funnfor-ståelse ikke alltid passer inn med harde natur-vitenskapelige konklusjoner (for eksempel 14C-dateringer) er velkjent for feltarkeologer. Jeg skal ikke hardnakket hevde at røysene repre-senterer graver, men det er en kjensgjerning at hadde dateringene blitt som forventet, dvs. bronse-/jernalder, ville de fleste sannsynligvis akseptert røysene som nettopp det. På Vestlandet er små flate røyser under tykk torv et ikke ukjent fenomen, men dessverre forblir de ofte udatert. Dateringsresultatene fra Selneset bør ha konse-kvenser for tolkningen av slike røyser i området. Det er et åpent spørsmål om ikke en del av disse kan være neolittiske. Nils Parelius er blant dem som har registrert flest røyser i Romsdal og en av hans observasjoner fra Midsund, en av naboøy-ene til Gossen, er særlig interessant i forhold til Selnesrøysene:

«På ryggen mellom Geitvika I og II-III like nedenfor noen bratte berghamrer […] det dreier seg om runde og helt lave røyser med opptil 3 m i diameter […]. Røysene lå ofte meget tett med inntil en halv meters mellomrom og hele feltet gjorde på meg et nokså uvanlig inntrykk. Området

Primitive t ider

80

2006 9. årgang

Figur 8: Røysene på lok. 67 og plassering i landskapet. Røys nr. 1 var den tydeligste av de fire røysene. Tegning: Theo Gil og Ståle Normann.

Figur 9: Nærbilde av røys nr 1. En del stein er dradd utover. En hvit kvartsblokk ligger sentralt i røysa. Foto: Leif Inge Åstveit.

Figur 10: Fosfat-kartering i relasjon til de fire røysene.

egner seg absolutt ikke til dyrking […] På midten av 4 røyser var plassert en brunrød, øyensynlig kvartsholdig stein, og i den ene enden av en oval røys var det reist en delvis kvit kvartsholdig stein som nå rakk en halv meter over jorden.» (Parelius 1971:60).

Det er også funnet lignende røyser på Bømlo i Sunnhordland med dateringer til MNa (Kristof-fersen & Warren 2001:97), disse ser ut til å ha både plassering og utforming som kan sammen-lignes med røysene på Selneset. På Tjeldbergod-den på Nordmøre er det også påvist lave røyser

Mellomneolitikum på Nordvestlandet

81

Leif Inge Åstveit

Røysenes beliggenhet i skjæringspunktet mel-lom smult farvann og storhav er uansett neppe tilfeldig. Her passerte jegerne i sine åpne far-koster på vei ut for å jakte skarv, geirfugl og sel på de ytterste skvalpeskjærene, og røysene ble kanskje gjort meningsfulle i en relasjonell hel-het hvor havet, landskapet, boplassene og røys-ene var tett sammenvevd. Som draugenmytene i Nord-Norge illustrerer var døden sannsynligvis en fast passasjer på jaktekspedisjonene. Kanskje skal røysenes plassering på «god armlengdes» avstand fra de sentrale boplassområdene forstås som et materielt uttrykk for havets lunefullhet?

I samtiden har røysene på Selneset trolig lig-get relativt skjult i terrenget. En skulle kanskje forvente at de heller ville være anlagt på fjell-knausene, mer synlig for forbipasserende. Det har imidlertid blitt påpekt at kystrøyser ikke all-tid har en fremtredende plass i landskapet, men at de snarere har en antimonumental beliggenhet, der utsyn er viktigere enn synlighet (for eksem-pel Østerdal 1999). Det viktigste var kanskje at røysene på Selneset eksisterte som en men-tal størrelse i landskapsrommet, ikke at de var mest mulig synlige eller vakte forbipasserendes

Lok

63 G

ryn

nvik

aLo

k 67

Sel

nes

et

Atmospheric data from Reimer et al (2004);OxCal v3.10 Bronk Ramsey (2005); cub r:5 sd:12 probusp[chron]

4500CalBC 4000CalBC 3500CalBC 3000CalBC 2500CalBCCalibrateddate

T-16833 4105±95BP

T-16834 4280±40BP

T-17091 4350±95BP

T-17093 4350±95BP

TUa-5939 4370±40BP

T-17240 4375±115BP

T-16835 4420±90BP

T-17239 4425±55BP

T-17092 4430±95BP

T-17241 4460±85BP

T-17242 4470±75BP

T-17243 4570±120BP

TUa-5177 4065±40BP

T-16613 4290±65BP

T-16614 4340±55BP

T-16616 4345±85BP

T-16617 4505±115BP

T-16615 4560±115BP

TUa-5321 4570±35BP

Figur 11: Dateringene fra de to lokalitetene, de 12 øverste tilhører lok. 63, mens de 7 nederste er fra lok. 67.

med forekomster av knust kvarts og flint. Disse blir av forfatterne plassert i jernalder/bronsealder uten at det gjøres rede for om dette er på typolo-gisk grunnlag eller på bakgrunn av 14C-dateringer (Berglund 2001:152). Beklageligvis foreligger heller ingen presentasjon av 14C-dateringer med laboratorienummer, så den tidsmessige plas-seringen her er det vanskelig å forholde seg til. Også i innlandskontekster finnes det eksempler på røyser med eldre dateringer enn antatt, f.eks. på Lesja i Oppland (Hofseth 1991).

Likalder–ulikereferanserammer

Skifermaterialet og dateringene fra Grynnvika og Selneset er bortimot identiske. Hvordan skal så de to lokalitetene forstås i forhold til hverandre? I Grynnvika-området på østsiden ligger boplas-sene tett, området har blitt intensivt utnyttet gjennom store deler av steinalderen og på flere av lokalitetene er kulturlaget over en meter tykt. Ressursene tatt i betraktning kan en uten proble-mer ha hatt tilhold her hele året gjennom; fisk, sjøfugl og sjøpattedyr vil sørge for kontinuerlig mattilgang. Skiferspyd og skiferkniver blir ofte satt i sammenheng med jakt/slakt av sjøpattedyr (Søborg 1988) og sjøpattedyrsybolikk (Ramstad 1999), og det er liten tvil om at marine ressurser har vært det bærende økonomiske fundamentet i MN. På nordvestsiden er situasjonen motsatt, her står vinden rett på og frådende vannmasser fra et av Norges mest værharde havområder har trolig gjort området ubeboelig i lange perioder høst og vinter. Røysene på Selneset ligger i en av de ytterste buktene – det siste området med smult farvann – og sannsynligvis ligger årsaken til plasseringen nettopp her. En befolkning med tette relasjoner til havet kjente dette på godt og vondt, havet var overflødighetshornet på den ene siden og en våt grav på den andre. Folk med sitt daglige utkomme fra havet var smertelig klar over at den speilblanke havoverflaten på kort tid kunne forvandles til et frådende helvete, eller at overraskende havskodde en blikkstille dag kunne gi enveisbillett til havs. Var det kanskje selve området her ute som representant for noe utembart og kaotisk som var det vesentlige?

Primitive t ider

82

2006 9. årgang

oppmerksomhet. På den annen side er begrepet synlighet en kjensgjerning som må relateres til den mellomneolittiske vegetasjons- og land-skapsvirkeligheten. Gossen er en flat øy som i dag er i ferd med å gro igjen etter storstilte gran-plantingsprosjekter i etterkrigstiden. Før dette var øya et snaut lyngbevokst kulturlandskap som ble holdt åpent gjennom trefelling, beiting og hyppig avsviing, og slik hadde den sett ut siden jernalder (Hjelle og Solem in prep.). Men enda før dette igjen viser vegetasjonshistoriske undersøkelser at det var det tett skog på Gossen, i mellomneolitikum bestod denne av furu, bjørk, or og hassel. Med et slikt vegetasjonsbilde er det ikke lenger åpenbart hva som har vært synlig og hva som ikke har vært det. Kom en sjøveien

til Gossen, hvilket alle var nødt til å gjøre, har Selneset ved en høyere vannstand hatt en sentral plassering ved den smaleste av «innseilingene» til Nyhamnsområdet og videre til områdene på østsiden av Gossen. Røyser på det nakne strand-partiet mellom sjø og skog har sannsynligvis vært mer synlige enn høyereliggende røyser på en tettvokst flat øy, spesielt hvis observatøren satt i en farkost på nivå med havoverflaten.

Avslutning

Å sammenstille lokaliteters funksjonsbetingelser innenfor ulike landskapsrom vil kunne ha mye for seg, spesielt når likheter og forskjeller er så tydelige som i dette tilfellet. Spesielt interessant er det etter min mening å koble gode empiriske data med kognitiv landskapsanalyse. Eksem-

Figur 12: De to lokalitetenes plas-sering i forhold til strandforskyv-ningskurven for området. Kurve generert etter data fra Mangerud & Svendsen 1987.

Mellomneolitikum på Nordvestlandet

83

Leif Inge Åstveit

plene viser hvor avgjørende metoden er når det gjelder å påvise og tolke nye typer fornminner og plassere dem innenfor holdbare empiriske ram-mer. Funn av rav i en liten sjakt i Grynnvika ville sannsynligvis blitt tolket som en utpløyd grav med «klokkebegerinfluens» i et dyrkingsområde, skiferfunnene ville kanskje bli antatt å være et eldre innslag og konklusjonen ville bli «forstyr-ret kontekst». Konklusjonen etter å ha åpnet et lite areal på Selneset ville sannsynligvis være «et utvasket bosetningsområde fra steinbrukende tid», og det ville vært en utilsiktet bonus å i det hele tatt påvise de lave røysene. Ved å åpne opp store areal med maskin fikk vi fram et helt annet, nærmest motsatt bilde; en boplass der en kanskje ville forventet et gravfunn med rav og røyser (graver?) der en ville forventet en boplass. Dette bør være en metodisk tankevekker. Kanskje en skal søke etter intensjonelle fornminner andre steder enn i nærheten av optimale boplassflater? På Ormen Lange-prosjektet hadde vi det privile-giet at vi kunne undersøke mer eller mindre fritt innenfor et areal på over 5000 dekar (Åstveit 2005a), dette er de færreste forunt, og tjener sik-kert ikke som det beste sammenligningsgrunnla-get for andre undersøkelser. Det er likevel viktig å framheve at myr og torv som oftest blir oppfat-tet som «uproduktive» areal av et profittmaksi-merende storsamfunn, og dermed ofte inkluderes i nydyrkings- og utbygningssaker. Dessverre blir disse arealene enten pga. uvitenhet eller «mot-løshet» ofte avskrevet som områder med lite potensiale for arkeologiske funn, og utbygger får relativt frie tøyler. 10% av det samlede norske landareal består av ulike typer myr (Grønlund 2005), men andelen minker fra år til år, noe som burde uroe blant andre den norske arkeologstanden.

Summary

Search and you shall find – cairns, settlements and material culture from the middle Neolithic in North-western Norway. Lately it has become more common to open up large areas with mechanical diggers in connection with large Stone Age projects, but the discovery of Stone Age graves in Norway is still a rarity, compared with Denmark and Sweden. This is partly due to poor preservation conditions for organic materials, but also to the limitations set by field methodology, where excavations are often concentrated exclusively within

settlement areas. Structures that lie beyond settlement areas are often overlooked and important dimensions of various societies are therefore lost to researchers. During the Ormen Lange project, an area of more than 30,000m² was exposed using mechanical diggers. In this article, two sites from the Middle Neolithic (3800–4700 BP) are presented. The first is a settlement containing a rich lithic assemblage, while the other consists of a series of small low cairns dated to the same period. The settlement site lies sheltered on the eastern side of the island of Gossen, while the cairn-site is located in an extremely exposed area near the coast. It is likely that these sites have played different roles in the lives of the hunter-gatherers of the Middle Neolithic. The excavations at Gossen demonstrate the value of exposing large areas during Stone Age investigations.

Litteratur

Bakka. E. 1964: Steinaldergranskingar i Nordhordland 1960–63. Frå Fjon til Fusa. Årbok for Midt og Nordhordland sogelag, s. 9-42.

Berglund, B. (red.) 2001: «Gassprosjektet» – arkeologiske undersøkelser på Tjeldbergodden, Aure kommune, Møre og Romsdal fylke i forbindelse med bygging av metanolanlegg. Rapport Arkeologisk serie 2001-1. Vitenskapsmuseet, NTNU. Trondheim.

Bjerck, H.B., T.Meling og L.I. Åstveit in prep.: NTNU Vitenskapsmuseets arkeologiske undersøkelser Ormen Lange Nyhamna. Rapport Arkeologisk serie. Vitenskapsmuseet, NTNU. Trondheim.

Bråthen H. 1985: Sunde 34. Deskriptiv analyse av en sørvestnorsk boplass fra atlantisk tid. Ams-Varia 14, Arkeologisk museum i Stavanger.

Gaustad, F. 1958: Fra Båtøkskulturen i Trøndelag. DKNVS Årbok 1958.

Glørstad. H 2004 (red.): Oppsummering av Svinesundprosjektet. Varia 57. Universitetets Kulturhistoriske Museer, Fornminneseksjonen. Oslo.

Grønlund, A. 2005: C02-utslipp fra jord er glemt. Aftenposten.no [online]. 14.12.05. Tilgjengelig fra: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1179027.ece [besøkt 23.10.06].

Hesjedal, A., M. Ramstad og A. Niemi in prep.: Melkøyaprosjektet. Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø.

Hinsch, E. 1955: Traktbegerkultur-Megalittkultur. Universitetets Oldsakssamlings Årbok 1951–1953, s. 10-175.

Hjelle, K og T Solem in prep.: Vegetasjonshistoriske undersøkelser på Ormen Langeprosjektet. I: H.B. Bjerck, T. Meling og L.I. Åstveit: NTNU Vitenskapsmuseets arkeologiske undersøkelser Ormen Lange Nyhamna. Rapport Arkeologisk serie. Vitenskapsmuseet, NTNU. Trondheim.

Holberg, E. 2000: Klokkebegerkulturens symboler. Senneolittikum i Rogaland og Nordland sør for polarsirkelen. Upublisert hovedfagsoppgave i arkeologi. Arkeologisk institutt, Universitetet i Bergen.

Primitive t ider

84

2006 9. årgang

Hofseth, E 1991: Når kartet ikke stemmer med terrenget. Et merkverdig funn fra Lesja. Viking LIV, s. 41-49.

Johansen, E. 1957: Det første Kråkerøy. I: Engebretsen, K. (red.): Kråkerøy. En østnorsk kystbygd, Halden, s. 36- 105

Johansen, K.B. 2002: Byttenettverk, allianser og agressjon. Mellomneolittiske boplasser rundt Oslofjorden og Bohuslen. Upublisert hovedfagsoppgave i arkeologi. Arkeologisk institutt, Universitetet i Bergen.

Kristoffersen, K. og E. Warren 2001: De arkeologiske undersøkelsene i forbindelse med utbygging av Trekantsambandet i kommunene Bømlo, Sveio og Stord i Sunnhordland. Arkeologiske avhandlinger og rapporter fra Universitetet i Bergen 6. Arkeologisk institutt, Universitetet i Bergen.

Nabokov, P og R. Easton 1989: Native American architecture. Oxford University Press.

Lee, M. and G. Reinhardt 2003: Eskimo Architecture. Dwelling and Structure in early historic period. University of Alaska Press

Mangerud, J og J. I. Svendsen 1987: Late Weichselian and Holocene sea-level history for a cross section of Western Norway, Journal of Quartenary Science 2, s. 113-132113-132

Olsen, A. B. 1992: Kotedalen – en boplass gjennom 5000 år. Fangsbosetning og tidlig jordbruk i vestnorsk steinalder. Nye funn og nye perspektiver. Bind 1. Historisk museum, Universitetet i Bergen.

Olsen, T. B. 2004: Egger av tid og rom. Transformasjon av steinalderens fangstsamfunn i Vest-Norge. Upublisert hovedfagsoppgave. Universitetet i Bergen.

Parelius, N. 1971: Oldtidssminner i Fræna, Aukra, Midsund og Sandøy. Romsdal Kulturvern. Molde.

Ramstad, M. 1999: Brytninga mellom nord og sør. En faghistorisk og lokalkronologisk studie over Møre i yngre steinalder. Upublisert hovedfagsoppgave. Universitetet i Bergen.

— 2006: Perler og mennesker 4000 f.Kr. Om miljøet rundt ravfunnene fra Finnmarks steinalder. I: Barndon, R., S. Innselset, K.K. Kristoffersen og T. Lødøen (red.): «Samfunn, symboler og identitet – Festskrift til Gro Mandt på 70-årsdagen» Bergen Museum, Universitetet i Bergen, s. 129-146.

Rathje, W og M. Schiffer 1982: Archaeology. HarcourtHarcourt Brace, Jovanovich Publishers. New York.

Simonsen, P. 1961: Varangerfunnene II. Tromsø Museums skrifter VII:2.

Sundquist Ø. 2004: Hus fra yngre steinalder i Finnmark – en rekonstruksjon. Primitive tider 7. Oslo, s. 71-80.

Søborg, H.C. 1988: Knivskarpe grenser for skiferbruk i steinalderen. I: Indrelid, S., S. Kaland og B. Solberg (red): Festskrift til Anders Hagen, Arkeologiske skrifter 4. Historisk Museum, Universitetet i Bergen, s 225-241.

Trones, J.I. 1998: Kvinner og keramikk i yngre steinalder på Bjorøy. Arkeologiske skrifter 9. Bergen Museum, Universitetet i Bergen, s. 83-93.

Østerdal, A. 1999: Tid, rom og sted: bronsealderrøysene i Hordaland. Upublisert hovedfagsoppgave i arkeologi. Arkeologisk institutt, Universitetet i Bergen.

Østmo, E. 1983: Auve. Noen inntrykk fra en mellomneolittisk kystboplass i vestfold. Viking XLVII, s. 42-65.

— 1985: En dysse på Holtenes i Hurum. Nytt lys over østnorsk traktbegerkultur. Viking XLVIII, s. 70-82.

Åstveit L.I. 1999: Keramikk i vitenskapelig kontekst. En studie over et neolittisk keramikkmateriale fra Radøy, Hordaland. Upublisert hovedfagsoppgave. Universitetet i Bergen.

— 2005a: Arkeologisk registrering på Gossen, Aukra kommune, Ormen Lange prosjektet. Kulturhistoriske skrifter og rapporter 3, Møre og Romsdal Fylke, Kulturavdelinga. Molde 2005.

— 2005b: Første stikk – steinalderen på Mørekysten belyst gjennom et registreringsprosjekt. Viking LXVIII, s. 263-284.