ALEKSANDER GAMME

12 eventyr og et spøkelse

ALEKSANDER GAMME FORUNDERLIGE

OPPLEVELSERBOK 1

INNHOLDVelkommen til min verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7

En vinterodyssé . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8

Gjennom Sahara på tandemsykkel . . . . . . . . . . . . 26

Vått og rått på Nilen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58

Hulemennene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66

Stalins stolte kjempe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78

Med cowboyhatt og vaskepanne . . . . . . . . . . . . . . 100

Verdens lengste skitur! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110

Mursteinsarbeider i Kataraga . . . . . . . . . . . . . . . 144

Danser med ballonger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152

Krydderkremmer i Marrakesh . . . . . . . . . . . . . . . . 174

På skolebenken i Afrikas villmark . . . . . . . . . . . . 182

Everest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194

På spøkelsesjakt i Cloucestershire . . . . . . . . . . . 218

6

7

◀ Forfatteren har mange roller. Her som guide og stilikon for ny fjellmote på Aconcagua.Foto: Atle Granheim

Velkommen til min verden Nå er den ikke akkurat slik som i denne boken, med store opplevelser, lange reiser og forunderlige opplevelser hele tiden. Langt derifra. Når sannheten skal på bordet, kan jeg se tilbake på mange forsa-kede hverdagsøyeblikk i jakten på de store og små eventyrene. Og atskillige timer, dager og uker hvor de svarte hullene i minneboka antakeligvis har blitt fylt med alskens møter, bøyd over tastaturet eller dypt inni mailboksen.

Men. Det har vært verdt det. Tror jeg. Jeg sjangler ennå ikke helt bak rullatoren og ser meg nødt til å oppsummere livet. Dette er ingen selvskreven biografi. Eller nekrolog. Det er fremdeles tid til en fortsettelse. Håper jeg. En ny fortsettelse.

Det siste tiåret har jeg satt nye opplevelser aller høyest på agendaen. Eller, det har jeg i grunnen gjort hele livet. Men i andre former enn å reise. De siste fem årene har jeg virret meg inn i polfarerverdenen. Folk tror helst at drømmeferien min går med pulk på slep. Den gjør ikke det. Jeg er fascinert av kon-trastenes verden. Gjerne ytterpunktene. Verden er en usannsynlig spennende tumleplass.

Jeg har aldri skrevet en hel bok fra én enkelt tur. Som regel har jeg nøyd meg med et kapittel. Eller en reportasje. Og stort sett ment at jeg har fått beskrevet det essensielle turen hadde å by på med det. Og da et er det også en aldri så liten drøm å få lov til å samle en rekke eventyr innenfor de samme permene.

De skarpeste vil raskt kunne påpeke at det er noe tull med kronologien. Jeg har ikke brydd meg så mye om det. Buketten av opplevelser er samlet med tanke på variasjon og kontraster, ikke i jakten på en rød tråd. Men vi starter med starten, det for-underlige skieksperimentet gjennom Finnmark og Troms, mitt aller første skikkelige tureventyr. Deretter går det litt hulter til bulter. Og det er ikke til å legge skjul på at noen av kapitlene har vidt forskjellig stil. Og noen av dem ble ført i pennen så langt tilbake som inntil ti år siden. Jeg har latt være å skrive om de gamle historiene, selv om det til tider har vært fristende. En skal ikke tine opp tørka lort!

Apropos rød tråd. Opplevelser skaper minner. Opplevelser skaper mennesker. Og forskningen, for dem som må støtte seg på akademisk grunnlag, er ikke i tvil – opplevelser skaper lykke. Varig lykke. Jeg forventer allikevel ikke at noen skal forstå hvorfor jeg heller ville dra en pulk i månedsvis i Antarktis enn å kjøpe en flunkende ny BMW (det kostet omtrent det samme). Ett fett glis er stas, men hvor lenge? Og hva husker du egentlig best om tyve år? Varige minner selges ikke på Finn. Ikke ennå iallfall.

Takk til reservemor og redaktør Gro Stangeland som sammen med Sissel Holt Boniface nok en gang har skrudd sammen et imponerende resultat av mine forsinkede tekster, bilder og korrektur. Det er merkverdig komplisert å få sluttstilt en bok samtidig med å skifte bleier, spille sjakk og spise fredagstaco.

Aleksander GammeOslo, april 2015

GJENNOM SAHARA PÅ TANDEMSYKKELFO

RUN

DER

LIG

E O

PPLE

VELS

ER

SAHA

RA

2010: Tror du virkelig det går an?

Spørsmålet har vært opphav til mange av mine

eventyr. Og så lenge nysgjerrigheten er

den største

drivkraften, er det heller ikke

så tungt å måtte kaste

inn håndkleet før målet er nådd. Å

sykle tandemsykkel

gjennom Sahara åpnet øynene mine for at ørken

ikke

bare er sand. Slik som Antarktis ikke b

are er snø,

eller fjellet ikke bare er stein.

Men ørkenverdenens

uendelige variasjon innebærer

også uberegnelige farer,

den mest uforutsigbare av dem alle.

Mennesker.

27

GJENNOM SAHARA PÅ TANDEMSYKKEL

28

– Ha-ha, tenk om vi hadde punktert nå etter 500 meter, konspirerer jeg.

– Ja, det skulle tatt seg ut, hører jeg oppstemt fra cockpiten foran.

Endelig. Etter fem dagers mas og kaos i hoved-staden Alger har vi klikket sykkelskoene på pedalene, ikledd oss en sponsorrustning av sykkeltøy, strippet fast frontvesker og sadelvesker, skåret ut skum på den litt for trange sykkelhjelmen til Erik, smurt på tykke lag solfaktor 25, stappet sidelommene til randen med nøtter og dadler, fylt drikkeflasker og camelbak’er, byttet fra offroad til slickdekk, og en hel del andre uvesentligheter. Så ruller vi inn i Saharas uendelighet.

– Hadde faktisk trodd det skulle gå litt lettere, peser Erik. Så kjenner vi det begge to. En urovek-kende vibrasjon i bakhjulet. Flatt dekk. Er det mulig?

Den første bota tørker mens vi kan kikke tilbake på startpunktet – rundkjøringen 600 kilometer sør for Algerie som splitter veiene til El Golea og Ouar-gla. De som har krysset Sahara på sykkel tidligere, har syklet rett frem. Vi tok til venstre.

Erik er litt småstresset over en umiddelbar punktering. Spesialdekk og slange skal tåle tusen-vis av kilometer. Fortsetter vi i dette tempoet, vil vi være fremme i løpet av en fem års tid. Erik mener noe småstein må ha kommet inn mellom slange og felg da luften ble sluppet ut av dekkene før fly-frakten. Med syv års fartstid på sykkelverksted går

lappingen i effektive håndgrep. Så snart limet på bota er størknet, råder optimismen på ny.

Tut og vink. Det er stas med to nordmenn på dørterskelen til Sahara. Trafikken er liten, men tung. Det blafrer i sykkelklærne når vogntogene suser forbi. På tandemsykkelen, som har fått kallenavnet Tande P, utvikler vi raskt en snedig teknikk. Ved å ligge én meter ut i veien kjøper vi oss bedre klaring. Rett før vi blir forbikjørt, smetter vi helt inn til veiskulderen mens jeg sitter musestille for at vi ikke skal få en uheldig sleng på sykkelen.

Vi har antatt et snitt på 7–8 mil per dag. Med god asfalt og flatbølget terreng suser vi av gårde. 57 km/t i en nedoverbakke, cruising på 30- og 40-tallet. Steppelandskapet rundt oss er skrint og armodslig. En flokk kameler beiter tilsynelatende i sanden. Gold, tørr og brunsvidd ørken i brunoransje nyanser. Kilometerne forsvinner bak oss i form av snorrett, mørk asfalt ispedd enkelte S-svinger. Jeg plugger fransken inn i øra og smaker på den gode karamellen ved endelig å være i gang.

Vi er ikke lenger der hjemme og ørkenen der ute. Vi er der ute.

De gamle polarheltene har utvilsomt inspirert nordmenn til svart belte i lange ekspedisjoner til iskalde breddegrader. Men hvilke forutsetninger har vi egentlig for å klare oss i en brennende ørken? Dette og tusen andre spørsmål surret i hodet på oss idet vi tråkket i gang en helt spesiell drøm. Å krysse 3500 kilometer gjennom Sahara fra nord til sør på sykkel. Tandemsykkel, altså.

▴ Startskuddet vårt går utenfor Ghardaia, 600 kilometer sør for Alger. Den lokale kamelgjeteren er åpenlyst helt fra seg av begeistring over å bli avbildet sammen med oss.

▶ Ghardaia omfavner en langstrakt oase, og er regnet som Saharas nordlige inngangsport i Algerie.

29

FORUNDERLIGE

OPPLEVELSERSAHARA

Saharas vannrette sluser

Det er mer enn halvannet år siden brikkene begynte å falle på plass for et slikt prosjekt. Erik og jeg ble kjent gjennom fallskjermmiljøet på nittitallet.

Femten år senere stod vi under en svingende lyktestolpe på Voss og pratet om livets forunderlig-heter. Klokka var sent eller tidlig, men det var uten betydning. Erik ville bli med på et skikkelig eventyr, gjerne høyt og kaldt. Det skulle bli flatt og varmt. Jeg hadde nylig klatret høye fjell i Himalaya og drømte om helt andre utfordringer. Noe annerledes og ugjort, som en ny sykkelrute gjennom Sahara. Erik, som også var erfaren sykkelmekaniker, var som skapt for prosjektet. Først lo vi fillene av oss da jeg nevnte tandemsykkel. Etter fem minutter tenkte vi – hvorfor ikke?

Og nå skuer vi ut over verdens største sand-kasse. På dørterskelen av noe ukjent som strekker seg helt ut i den uendelige horisonten. Et langt

og diffust penselstrøk hvor sand møter himmel. Ghardaia ligger 60 mil inn i Algerie, og er å regne som Saharas inngangsport fra nord. Herfra venter 3500 kilometer på tandemsykkel langs en snirklete rute sørover med målpassering Agadez i Niger. Det er uvirkelig langt dit.

Utpå ettermiddagen dreier vindretningen stadig mer nordover, og karamellen får straks en annen smak. Motvind. I tiltakende styrke, i kast og blåst. Himmelen er blytung, og temperaturen ville ha fått trekkfuglene til å dra tilbake til Middelhavet sporen-streks. Hva pokker er det som skjer? Idet mørket faller på, kjører følgebilen seg fast, en gufsende kald nordavind får knokene til å hvitne mens Saharas sluser åpner seg.

Det regner i Sahara! Et iskaldt, vannrett regn som klasker rett i trynet på to sjokkerte nordboere. Det er omtrent like trivelig som en dyvåt oktoberkveld langs E6. Det er bare litt lenger mellom bensinsta-sjonene her. Og litt mer sand.

66

HULEMENNENE

67

HULEMENNENE FO

RUN

DERLIG

E OPPLEVELSER

NORDLAND

2009: Hvite flekker på kartet tilhører historien.

På landoverflaten er det meste oppdaget, besteget,

erobret og fotografert. Men langt under der føtter

ferdes, venter en uoppdaget verden på en ny generasjon

oppdagere. De vekker liten oppmerksomhet, stikker

sjelden hodet frem i offentligheten og dyrker liden­

skapen sin i det stille. Det var en gammel drøm som

gikk i oppfyllelse da jeg fikk lov å være med de norske

grotteentusiastene på eventyr i Burfjellet i Nordland.

68

Det er ikke masseidrett. Og det er definitivt ingen publikumsidrett. Det er antakeligvis sporten i Norge med flest skitne knep og mest lyssky virksomhet. Sport, idrett eller fritidsaktivitet – grotting handler kort sagt om å finne, utforske og kartlegge grotter. Og det innebefatter mer enn jeg noen gang kunne forestille meg.

▴ Med et slikt utsiktspanorama utover Okstindbreen må en før eller senere spørre seg: Hvorfor tilbringe sommerferien nede i et svart hull i bakken?

◀ De tre kjeledressmusketerer poserer foran sin utvalgte – musehullet ned til Brattligrotta. Virile og klare for å sprette nye grottemøydommer.

69

FORUN

DERLIGE

OPPLEVELSER

NORDLAND

Grotting som hobbyaktivitet så dagens lys tidlig på 1800-tallet. Men i Norge ble det ikke fart på sakene før engelskmennene ankom i kjeledress på 1960-tallet. Burfjellets dype hemmeligheter nådde snart ut i det internasjonale miljøet, og i 1986 tok en gruppe franske grottere møydommen på mange av fjellets grottemeter.

Landets 200 aktive grottere har nok av underjor-disk mørke å boltre seg i. I Norge er det registrert mer enn 600 marmorgrotter med lengde over hundre meter. Det er med andre ord få trafikkorker under jordoverflaten. Rana og Salten har størst grot-tetetthet i Norge, mens en større samling strekker seg fra Nord-Trøndelag til Troms.

110

VERDENS LENGSTE SKITUR!

111

VERDENS LENGSTE SKITUR! FORU

ND

ERLIGE O

PPLEVELSER

ANTARKT I S

201 1-2012

: Jeg kunn

e gamet, h

adde erfa

ringen og

drømte om

Antarktis. E

tter flere

grønlands

kryssinger

visste jeg

hvordan.

Men dette

var lenger

, mye lenger.

Fire ganger

så langt.

Fra Oslo t

il Barcelona o

g litt til.

Alt av mat, b

rensel og

utstyr for

tre måned

er skulle

trekkes i

pulken. D

et ville bl

i blytungt

. Spørsmålet

var like fo

rlokkende

som det

var frykti

nngytend

e.

Kunne jeg k

lare å gå

verdens l

engste kla

ssiske ski

tur?

112

Frem og tilbake til Sydpolen for egen maskin stod igjen som et åpent hull i Antarktis­historien. Flere team hadde forsøkt, men ingen hadde lyktes med å snu skia og gå tilbake fra polpunktet. Jeg bestemte meg for å ta utfordringen. Med å skrive et bitte lite stykke polarhistorie.

113

FORUNDERLIGE OPPLEVELSERANTARKTIS

Start!

Vi tar av med et hvin. Etter at nesehjulet har løftet seg, får jeg en etterlengtet oversikt. Over fjellene, over de uendelige snøviddene. Hvitt, hvitt, hvitt. Idet vi treffer fallvindene som raser ned fra platået, kastes vi inn i en voldsom turbulens. Jeg må holde meg fast i taket etter å ha fått en smell i hodet. Hadde aldri trodd jeg skulle behøve hjelm på en skitur i Antarktis. Pilotene drar i stikka med begge hender og løfter oss ut og vekk fra de verste tumultene.

Jeg jubler gjennom headsettet. Dette er rett og slett sinnssykt. Øyeblikket er fylt med alskens selv-motsigelser. Nerver og sommerfugler sauset sammen med fryd og eufori. Langt der nede i tarmtottene er allikevel en passe urovekkende magefølelse. Klarer jeg i det hele tatt å flytte det enorme huslasset? Og har jeg fått med alt jeg trenger? Med et over middels distré hode er jeg alltid paranoid for å ha forlagt noe i siste liten. Jeg puttet vel brenneren oppi pulken igjen etter siste test? Tenk om jeg har prestert å legge igjen soveposen? Fy flate, det hadde vært tidenes tabbe. Og det er faktisk mulig. En kjent svensk polfarer var nok ganske forbauset da han på startpunktet innså at han hadde glemt stavene.

Så lander vi. Pilotene er høflige og hjelper pulken ut av flyet. For deretter å glippe taket og deise den tungt ned i snøen. Jeg rekker nesten å hyle, livredd for at de skal brekke skisystemet på pulken. Den er mye tyngre enn de har regnet med.

Pilotene taxer bortover den to hundre meter tykke havisen. Et siste vink fra cockpiten, tomler opp tilbake. Så kikker de på hverandre. Hæ? Ristet de på hodet?

For en fantastisk dag å starte et slikt eventyr! Kanskje 15 kalde, nesten vindstille, god sikt. Ende-lig er jeg i gang. Riktignok to uker etter planlagt start. De nøye kalkulerte tidsskjemaene er blåst for lengst, men det må jeg bare bite i meg. Nå skal toget begynne å rulle, forsiktig og kontrollert. Maskineriet skal smøres godt før jeg begynner å jage kilometer. Holde skader og frustrasjon på god avstand. Det skal bli lettere sagt enn gjort.

Det eneste en kan planlegge helt sikkert på slike turer, er at alt ikke går som planlagt. Og vel fremme i Chile traff jeg en fartsdump som fremdeles kjennes i magen. På ALEs (Antarctic Logistics & Expedition) kontor i Chile fikk jeg høre at Cas & Jonesy, austra-lierne som skulle forsøke seg på samme tur som meg, allerede var på plass.

Den autralske duoen var jeg fullt klar over. MEN, at de to andre teamene som også hadde flagget samme mål, hadde kastet inn håndkleet, løftet øyenbrynene et par knepp. Det var i grunnen gode nyheter, men samtidig fikk jeg nå en kjip følelse overfor australierne. At jeg ikke hadde sagt ifra. Jeg så ingen grunn til å informere alle sammen om at jeg også var på vei. Men med kun to team igjen på startstreken føltes dette bare feil.

Jeg sendte gutta en mail samme kveld. Ikke noe svar. Var de forbannet? Ville de bare kjøre sitt eget løp? Tre dager senere fikk jeg svar.

Vi avtalte tid og sted, og gikk ut for å spise. Praten ▾ Endelig touchdown i Antarktis, 14 dager forsinket. Ilyushin 76 er en russisk arbeidshest fra tiden før jeg var påtenkt. 

152

FORU

ND

ERLI

GE

OPP

LEVE

LSER

ØSTL

AND

ET 2010: Det var drømmen om å fly som

gjorde at

jeg sparte konfirmasjonspeng

ene til teorikurs for

seilfly som 16­åring. M

en jeg ble snart ståe

nde og

se på fallskjermene som dalte ned

fra himmelen

i stedet. Lite visste

jeg da at dette skulle

bli

selve livet mitt de nes

te årene. Og at det m

er

enn tyve år senere sk

ulle legge grunnlaget

for

gjennomføring av en helt ualm

innelig festlig idé.

Sky­Tiki valgte vi å kalle

den.

DANSER MED BALLONGER

153

DANSER MED BALLONGER

154

Husker du barndommens 17. mai, da du stod med en heliumballong i gavepapirsnor i hånden

og drømte om å fly av gårde? Du kunne nærmest se for deg hvordan føttene med de stive og

allerede for små lakkskoene ble løftet fra pukkgrusen i skolegården, og du kunne seile opp i

vinden og se byen fra Karlson­på­taket­perspektiv?

Eller kanskje du slapp ballongen, fulgte den med øynene til den var en liten prikk oppe på

himmelen og spurte en voksen om ballongen fløy helt opp til evigheten? Eller for deg med en

allerede utviklet logisk sans: Hvor i all verden ville den ta veien? Og hvor ville den til slutt lande? 

155

FORUNDERLIGE

OPPLEVELSER

ØSTLAN

DET

Ideen om å fly med heliumballonger er altså ingen unik tanke. Vi skal heller ikke påberope oss opphavsrett på å utføre det. Cluster ballooning er en sær hobby med en halv håndfull entusiaster rundt om i verden. I stedet for å løftes til værs i en stor varmluftsballong fylles et tresifret antall værballonger med helium for å skape nødvendig oppdrift. Under ballongene festes gjerne en sitteanordning for at man skal kunne sitte behagelig. Larry Walters, en bedagelig lastebilsjåfør

fra California, benyttet hagestolen sin da han i 1982 fikk en lys idé om bedre utsikt over nabolaget sitt. Han drømte om å sveve opp, hundre meter eller noe deromkring, med 42 heliumfylte ballonger.

Noen stor kløpper med kalkulatoren kan han ikke ha vært, for den enkle farkosten nådde en antatt høyde på nesten 5000 meter før han begynte å kutte vekk den første ballongen. Han landet, uskadet og ganske så lykkelig, formoder jeg. Helt til det amerikanske luftfartstilsynet fikk nyss om saken.

Langt verre skjebne ventet den eventyrlystne katolske presten Adelir Antonio de Carli som løftet seg bokstavelig talt rett inn i himmelriket med et stort antall ballonger i april 2008. Siste observasjoner av den fryktløse prestekragen var i godt driv utover Atlanterhavet. To måneder senere ble deler av krop-pen hans funnet flytende i sjøen av et oljeskip. En slags rekord hadde han allikevel satt. GPS-en hans registrerte en høyde på 19 685 fot, ca. 6000 meter.

Den gjeldende høyderekorden med cluster bal-looning (det er viktig med en god engelsk uttale her, så det ikke forveksles med klystérballong, som ikke på noen måte kan være like moro ...) er på 21 194 fot.

Også i Norge er det blitt foretatt heliumballong-flyving tidligere. Fallskjermhopper Trond Solli løftet seg i 2002 til omkring 14 000 fot med heliumbal-longer over Sommarland i Bø. Men det har aldri blitt fløyet, og hoppet, fra en heliumfarkost med mer enn én person.

Byråkratisk labyrint

Med slike fakta på bordet var målet klart. Erik Gran Kvaase, min makker fra forsetet på tandemsykkelen gjennom Sahara, og jeg, skulle ikke bare ha det moro, vi skulle sette ny verdensrekord også. Av en eller annen grunn er det mer akseptert da. Et rekordforsøk legitimerer de aller fleste totalt meningsløse påfunn. Hvis folk allikevel ikke ville forstå, spilte vi ut Thor Heyerdahl-argumentet: Vi ønsket å bekrefte teorien om at heliumballonger kunne spilt en vesentlig rolle i hvordan skarre-r’en utvandret til Hedmarken før siste istid. De skarpeste vil allerede nå arrestere

196

FORU

ND

ERLI

GE

OPP

LEVE

LSER

H IM

ALA

YA 2007: Everest er blitt et sirkus. Fjellet tiltrekker

seg flere eventyrlystne enn noensinne. Fra klatrere

som har fantasert hele livet om å bestige verdens

høyeste fjell, til businessmenn med feit lommebok

som ønsker noe oppsiktsvekkende på CV­en.

Drømmen om Everest vil fascinere, fortrylle,

forføre og forblinde i uoverskuelig framtid. For livets lykke sprader nok langs helt andre stier.

Men jeg ville aldri vært dette sirkuset foruten.

197

EVEREST