27

Når du kaster fiskesnøret over båtripa, fortøyer til land, bader fra svaberg,setter garn, går på skøyter på islagt fjord eller ankrer opp og overnatter ibåten, er det i kraft av allemannsretten.1

Dette er en samlebetegnelse på retten til å ferdes, oppholde seg og høstevisse naturprodukter, uavhengig av hvem som eier grunnen. Allemanns-rett forbindes gjerne med retten til fri ferdsel i skog og mark. Men også tilsjøs danner allemannsretten grunnlaget for båtliv og fritidsaktiviteter. Alle-mannsretten er lovfestet i friluftsloven fra 1957.2 Enkelte bestemmelserstår i andre lover, og noe er forankret i sedvaneretten. Hovedregelen føl-ger av friluftsloven § 6 som sier: «På sjøen er ferdsel med båt fri for enhver.Ferdsel på islagt sjø er også fri for enhver.» Friluftsloven § 7 sier at enhverunder ferdsel har rett til for kortere tid å dra i land båt på strandstrekningi utmark. Men det er ikke lov å bruke brygger uten eierens samtykke. Fri-luftsloven § 8 fastsetter at: «Enhver har rett til å bade i sjøen eller i vass-drag fra strand i utmark eller fra båt når det skjer i rimelig avstand frabebodd hus (hytte) og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre.»Selv om det finnes noen klare hovedregler om allemannsretten, viser eksemplene i denne artikkelen at grensedragningen mot grunneierens rettigheter og samfunnsinteresser for øvrig ofte kan være vanskelig.

Alminnelige hensynsreglerAlle former for friluftsliv til sjøs er omfattet av friluftslovens alminneligehensynsregel i § 11 som innleder med at: «Enhver som ferdes eller opp-holder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hen-synsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, brukereller andre, eller påføre miljøet skade.» Bestemmelsen retter seg både motbadende, båtfolk, grunneiere og dem som oppholder seg på land. I tilleggstiller bestemmelsen krav om hensynsfull oppførsel overfor naturmiljøet.Grunneieren har rett til å vise bort folk som oppfører seg hensynsløst elleri strid med allemannsrettens regler. Småbåtloven regulerer krav til eiere ogbrukere av småbåter og fritidsbåter.3

Marianne Reusch

Maritimt friluftsliv – Allemannsretten til sjøs

Ferdselsretten til sjøsRetten til fri ferdsel til sjøs spenner over svært ulike problemstillinger, ogutgjør i seg selv et omfattende rettsområde. Seilas i internasjonalt farvannreiser naturlig nok andre juridiske spørsmål enn småbåttrafikk langs kys-ten og i indre farvann. Territorialgrensene setter i utgangspunktet ram-mene for den enkelte stats lovgivning. Men jordomseilere kan støtte seg tilprinsippet om uskyldig gjennomfart. Denne rettigheten har internasjonaltilslutning og regnes for å være et alminnelig folkerettslig prinsipp. Hav-rettskonvensjonen i offisiell engelskspråklig versjon fastsetter at: «... shipsof all States, whether coastal or land-locked, enjoy the right of innocentpassage through the territorial sea.»4

Fritidsferdsel til sjøs kan skje i form av svømming og dykking. Mestpraktisk er imidlertid ferdsel med båt, som inkluderer alle slags farkosterfra store seilbåter og motorbåter til seilbrett, bølgesurfing, kano, kajakkog robåt. På islagt sjø er ski, skøyter, sparkstøtting og riding blant de aktuelle ferdselsformene.

28

Rundt Tønsberg tønne (Vestfold) i robåt. Foto: Marianne Reusch.

29

Motorisert ferdselEt viktig rettslig skille går mellom motorisert og umotorisert ferdsel. Påland følger det av motorferdselloven fra 1977 at motorferdsel som ho-vedregel er forbudt i utmark og vassdrag som hovedregel er forbudt.5 Noetilsvarende allment motorferdselforbud gjelder ikke til sjøs. Grunneierenvil generelt ikke kunne forby motorisert ferdsel i sjøen utenfor sin eien-dom, men kan med hjemmel i friluftsloven § 11 bortvise enkeltpersonersom oppfører seg hensynsløst eller bryter reglene om allemannsretten. Detgjelder særlige regler om ferdsel nær bebyggelse som er behandlet neden-for. I 2000 ble det vedtatt et generelt forbud mot vannscootere i småbåtlo-

ven § 40 tredje ledd. Kommunene har adgang til å gjøre unntak fra for-budet gjennom forskrift, på nærmere avgrensede områder. Grunnvilkåretfor at en kommune skal kunne gjøre unntak er at kjøringen med vann-scooter ikke vil hindre allmenn ferdsel, at det ikke medfører ulempe i formav støy eller andre forstyrrelser, og heller ikke medfører fare for nevnever-dig skade på dyre- og/eller plantelivet. Flere kommuner har benyttet segav unntakshjemmelen. Mandal kommune har avsatt et eget område tilmotorsport i sjøen.6 Området er på 500 x 500 meter, vist på kart og av-merket i sjøen. Innenfor området er bruk av vannscooter tillatt. Bergenkommune har etablert et øvings- og konkurranseområde med tilknyttedetransportkorridorer for vannscooteraktivitet.7 Forskriftens utgangspunkt erat aktiviteten må begrenses fra kl. 10.00 til solnedgang på hverdager ogetter kirketid, men før solnedgang på søn- og helligdager. Utover slike lo-kale unntak er bruk av vannscooter forbudt. En endring i reglene om ad-gangen til å bruke vannscooter er under oppseiling. Miljøvern-departementet har utarbeidet forslag til forskrift om bruk av vannscooterfor å lette kommunenes arbeid med å utpeke områder der slik bruk skalvære tillatt. Forslaget ble sendt ut på høring 2. mars 2011, og saken er fortiden til behandling i departementet. I høringsbrevet forklares at:

Miljøverndepartementet ønsker et bedre system for utvelgelse avområder til bruk av vannscooter, ettersom bruk av vannscooter lett kan komme i konflikt med både miljø og sikkerhetshensyn.

Fordi ferdsel med båt i utgangspunktet er tillatt, mens bruk av vann-scooter som hovedregel er forbudt, er grensen mellom disse av interesse.Småbåtloven § 1(1) definerer småbåt som: «enhver flytende innretningsom er beregnet på og i stand til å bevege seg på vann, og som har en største

lengde på inntil 15 meter». Vannscooterforbudet omfatter etter § 40 første ledd: «vannscooter og liknende motordrevne mindre fartøy som erkonstruert for å føre personer, og som etter alminnelig språkbruk ikke kanbetegnes som båter». Lovteksten eller lovforarbeidene forklarer ikke nær-mere hvordan grensen mellom småbåt og vannscooter skal trekkes, ogspørsmålet har ikke vært prøvd for Høyesterett. Men til illustrasjon kannevnes en tingrettsdom fra Nord-Trøndelag, der spørsmålet ble satt påspissen.8 To menn ble frifunnet for overtredelse av vannscooterforbudet ismåbåtloven. Farkosten de hadde ført, hadde tre rom for oppbevaring avbagasje, den hadde stor rekkevidde og kunne føres med hastighet tilsva-rende hurtiggående båter. Tingrettens totalvurdering var at farkostenhadde egenskaper man etter alminnelig språkbruk normalt tillegger båter.

Forholdet til grunneiere på land På samme måte som på land er ferdselsretten til sjøs også grunneiernøy-tral. Det innebærer at retten til å ferdes langs kysten gjelder uavhengig avom sjøgrunnen er privateid. Utgangspunktet etter norsk rett er at den pri-vate eiendomsretten fortsetter fra strandkanten og følger sjøbunnen ut tilmarbakken eller omtrent to meters dyp. I Høyesteretts dom i Retstidende2011 s.556 ble det avklart at regelen om at eiendomsretten går til to meters dyp, også gjelder der det er brådypt ved land. Eiendomsrettens

30

Bygdøy sjøbad, Oslo. Krabbefiske hører til høstingsretten i sjøen. Men opphold på privatbrygge krever eierens tillatelse. Foto: Marianne Reusch.

31

grenser utover i sjøen påvirker i liten grad allmennhetens ferdselsrett. Gjer-der, byggearbeider eller kultiveringstiltak er ikke like praktisk i sjøen sompå land. Likevel kan grunneieren på land til en viss grad i kraft av eien-domsretten og den tilhørende strandretten utnytte eiendommen på måtersom kan påvirke ferdselsmulighetene på sjøen. I den nevnte dommen fraapril 2011 drøftet Høyesterett blant annet om rimelighetshensyn tilsa atgrunneiere på land skulle ha eiendomsrett til sjøbunnen et stykke utenforeiendommen, også på steder der det er brådypt inne ved land. Høyeste-rett uttalte at grunneieren på land i stor utstrekning var vernet mot akti-viteter på sjøen gjennom nabolovgivning og offentligrettslig regulering.Retten understreket også at hensynet til strandeieren måtte avveies motblant annet allmennhetens interesser. I dette ligger en henvisning til atvirksomhet på sjøgrunn som utføres i kraft av eiendomsretten, i visse til-feller kan påvirke ferdselsretten til sjøs. Eksempler på dette kan være bryg-geanlegg eller fortøyning av store båter. Grunneieren vil med hjemmel ieiendomsretten kunne utføre aktiviteter som sperrer sund eller ferdselsle-der innenfor holmer og skjær som tilhører hans eiendom. Friluftsloven § 13 har et forbud mot sjikanøse og ulovlige stengsler. Forbudet rammerfor eksempel skilt hvor det står «privat eiendom – adgang forbudt» på etsted hvor det er fri ferdsel etter friluftsloven. Bestemmelsen gjelder i prin-sippet også på eiendommens sjøgrunn. Denne problemstillingen ble berørt av Høyesterett i Retstidende 2007

s. 102 (Yxney) avsnitt 12. Saken gjaldt spørsmålet om allmennhetens retttil opphold på holmer undergitt privat eiendomsrett. Den nærmeste øyahadde i følge dommen minste avstand på 35 meter til land, og var atskiltfra hovedeiendommen med et sund som var fra 0,5 til 1,5 meter dypt.Grunneieren hadde i en tidligere fase plassert ut badebøyer i sundet, menble av kommunen pålagt å fjerne dem fordi de hindret atkomsten medbåt til holmene. Det fremgår ikke hvilken vurdering kommunen haddegjort av forholdene for badende og «mykere» sjøfarere som padlere ogroere. Hensyn til slike grupper kan gi gode grunner til å begrense motor-båttrafikk i bestemte områder. Men grunneieren kunne ikke sette opp slikesperringer i kraft av sin eiendomsrett.

Strandretten Grunneiere ved sjøen har enkelte rettigheter i sjøen utenfor eiendommensom i enkelte tilfeller kan få betydning for friluftslivet til sjøs. Strandeie-rens rettigheter utover i sjøen kalles med en samlebetegnelse for Strand-retten.9

Blant de sentrale strandrettene er grunneierens rett til uhindret ferdseltil og fra eiendommen med båt (tilflotsretten). Strandeieren har også i ut-gangspunktet rett til utfylling av sjøarealene utenfor sin eiendom, så langtdet ikke kommer i konflikt med offentlige myndigheters planer for om-rådet. I en høyesterettsdom om utfylling i Florø havn i Retstidende 2005s. 1577 ble vernet om grunneierens utfyllingsrett beskrevet slik at den giren eksklusiv rett for eieren til å utnytte sin sjøeiendom utenfor eien-domsgrensen. Denne retten gjelder så langt den ikke kommer i strid medoffentlige interesser. Friluftslivet langs kysten kan bli berørt når grunnei-erens utfyllingsrett benyttes for å etablere moloer, småbåthavner o.s.v.Plan- og bygningsloven gjelder i sjøen, til én nautisk mil utenfor grunn-linjen (jf. plan- og bygningsloven § 1-2 annet ledd).10 Hensynet til fri-luftslivet vil inngå som ett av mange momenter når planene for utnyttelseav sjøarealer utferdiges. Grunneierens rett til utfylling i sjøen utenfor eien-dommen vil som den store hovedregel kreve søknad og tillatelse (jf. plan-og bygningsloven § 20-1). I vurdering av om det skal gis tillatelse til etkonkret tiltak, vil hensynet til konsekvensene for friluftslivet gjerne inngå(jf. bl.a. plan- og bygningsloven § 1-8 første ledd). Høyesterett behandlet i Retstidende 1989 s. 285 (Vargavågen) en kon-

flikt mellom grunneierens strandrett og allmennhetens rett til fiske. Enbåtklubb hadde en flytebrygge med plass til ca. 30 småbåter utenfor sinegen eiendom, og hadde anlagt ytterligere ca. 40 båtplasser fra en gangveipå naboeiendommen som foreningen disponerte gjennom en festekon-trakt. Det lokale fiskerlaget, med støtte fra sentralt hold, mente at båtfor-eningens anlegg var i strid med fiskeinteressene i området. Høyesteretttok utgangspunkt i at grunneier eller fester ikke kan benytte strandrettensin til å anlegge båtplasser uten å ta hensyn til den skade og ulempe dettekan påføre andre rettighetshavere og interessenter. Utfallet av saken ble li-kevel at båtklubben fikk beholde sitt anlegg. Høyesteretts begrunnelse varat det ikke var sannsynliggjort fiske i et slikt omfang og av en slik styrkeog fasthet og økonomisk betydning for de berørte at det rettslig sett skullekunne begrense båtklubbens rett til utbygging i kraft av sin strandrett.Dommerne formulerte ikke klart hvilken norm eller hvilke rettslige prin-sipper de bygget på, og avgjorde tvisten etter en konkret interesseavvei-ning mellom to parter som begge bygget sin posisjon på sedvanerett,henholdsvis grunneierens strandrett og allemannsretten til fiske.

Avstand til bebyggelse Der bebyggelsen ligger tett ved strandkanten, er det et spørsmål hvor nær

32

33

husene man kan svømme, ro, padle kajakk, brettseile, kjøre på vannskieller passere med seilbåt eller motorbåt. På land er utgangspunktet at ferdselsretten ikke gjelder innenfor en pri-

vat sone rundt bebyggelse. I Retstidende 2005 s. 805 (Hvaler) understre-ket Høyesterett at de som etablerer seg i strandsonen må akseptere å fåferdselen tettere inn på seg enn i utmarksområder for øvrig. I Retstidende2007 s. 102 drøftet Høyesterett avstanden mellom båt og bebyggelse påland i forbindelse med oppholdsretten til sjøs. Retten la til grunn at enanalogisk anvendelse av avstandsreglene for telt i et slikt tilfelle ville stridemot uttalelsen i Hvaler-dommen om at grunneiere i strandsonen må ak-septere å få allmennheten tettere inn på seg enn ellers. Denne vurderingengjelder altså både ferdsel på land og til sjøs. Noen metergrense kan van-skelig oppstilles, men de alminnelige hensynsreglene må være avgjørende.Friluftsloven § 11 innleder med at: «Enhver som ferdes eller oppholderseg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfulltog varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre,eller påføre miljøet skade.» Spørsmålet om avstand til bebyggelse ble berørt av Høyesterett i Retstidende 2007 s. 102 (Yxney). Vurderingen gjaldtoppholdsretten (bading) som er behandlet nærmere nedenfor. Men ut-talelsen (avsnitt 102) har også rekkevidde for retten til ferdsel:

[d]et vil være et helt vesentlig element i utilbørlighetsvurderingenhvor tett opptil bebodd hus/hytte badingen skjer. Det må ved vurderingen likevel tas utgangspunkt i det som er senter for badeaktiviteten. At enkelte svømmer ut fra «badeplassen» og dermed kommer nærmere den tilstøtende eiendom, kan vanskelig tillegges vekt. Det ville gi dårlig sammenheng i regelverket om det skulle være lovlig adgang til motorisert ferdsel, men ikke skulle være adgang til å svømme.

Om ferdselen er motorisert eller ikke, vil være av betydning når hensy-net til grunneieren eller andre skal vurderes. Intensiv vannskikjøring likeutenfor land vil for eksempel lettere kunne tenkes å være i strid med Fri-luftslovens regler om god ferdselskultur og hensynsfull oppførsel enn umo-toriserte vannaktiviteter. Størrelsen på båten vil også kunne være etmoment i vurderingen av hvor nær bebyggelse man hensynsfullt kan fer-des. Videre vil vurderingene som ligger til grunn for ferdselsretten på land,også kunne være retningsgivende til sjøs. Sjøgrunn kan etter en vanligspråklig forståelse vanskelig innpasses i friluftslovens kategorier utmark

eller innmark. Men en tolkning av hensynsregelen i § 11 bør likevel ledetil at grunneieren på land har krav på en privat sone rundt bebodd hus ellerhytte som ligger helt i strandkanten.

Ferdselsregulering Hvis båtliv og bading eller andre former for friluftsliv til sjøs skaper pro-blemer for grunneieren på land, kan en kommune vedta en lokal forskriftom ferdselsregulering eller sperring av området. Bestemmelsene om dettestår i Friluftsloven § 15 og § 16. Det finnes flere eksempler på at dette ergjort i praksis. Mandal kommune har i forskrift for kommunens friområ-der fastsatt at båt, seilbrett og annen farkost ikke må anvendes slik at detkan hindre bruk av anlagt badeplass, eller hindre ferdsel i sund og viker.Forskriften tar også tak i interesseavveiningen mellom ulike brukergrup-per og sier at på vei til og fra land skal det vises særlig hensyn til dem sombader eller fisker. På Nomestranda friluftsområde i Telemark har kom-munen benyttet friluftsloven § 15 til å fastsette at seilbrett og båter ikkehar adgang innenfor badebøyene.12 En gjennomgang av forskriftspraksi-sen viser at kommunene er tilbøyelige til bare å vedta slike ferdselsregule-ringer på sin egen eiendom. Men reglene er ment å skulle brukes også tilfordel for private grunneiere dersom forholdene tilsier det. Utover friluftslovens bestemmelser om ferdselsregulering finnes det flere

andre lover som kan føre til ferdselsbegrensninger på sjøen. Havneloveninneholder en generell adgang til å vedta ferdselsregulering.13 Bestem-melsen kan brukes til å ivareta hensynet til fremkommelighet og sjøsik-kerhet. Med hjemmel i havneloven § 13 er det vedtatt forskrift omfartsbegrensninger i sjø, elv og innsjø.14 Forskriften har en generell regelom at passering nærmere enn 50 meter fra steder hvor bading pågår, ikkeskal foregå med større fart enn 5 knop (ca. 9,2 km/time). Forskriften for-skjellsbehandler ikke motorisert og umotorisert ferdsel, og fartsbegrens-ningen vil også komme til anvendelse for umotoriserte aktivitetsformersom kan oppnå høy hastighet, for eksempel seilbrett eller kitesurfing.Akvakulturdriftsforskriften, som er hjemlet i akvakulturloven, fastsetterferdselsforbud nærmere enn 20 meter fra oppdrettsanlegg (akvakulturan-legg). Med hjemmel i kulturminneloven § 19 kan det gis regler om ferd-selsrestriksjoner ved kulturminner, for eksempel dykkeforbud ved vrak,gamle havneanlegg eller fiskeplasser. Lakse- og innlandsfiskloven § 39femte ledd har hjemmel for at departementet kan gi bestemmelser omferdsel i nærheten av faststående redskap for fangst av anadrome laksefisk(fisk som vandrer fra saltvann til ferskvann for å gyte). Regulerings-

34

35

kompetansen er delegert til Direktoratet for naturforvaltning, men er foreløpig ikke benyttet.

Oppholdsretten til sjøsBading og dykking er de enkleste formene for opphold i sjøen. Men førstog fremst er opphold til sjøs av en viss varighet aktuelt ved bruk av båt.

Bading og dykking Friluftsloven § 8 omhandler aktiviteten i sjøen, mens § 9 regulerer detkorresponderende oppholdet på stranden.15 Lovens § 8 sier at: «Enhverhar rett til å bade i sjøen eller i vassdrag fra strand i utmark eller fra båt nårdet skjer i rimelig avstand fra bebodd hus (hytte) og uten utilbørlig for-trengsel eller ulempe for andre. Retten til bading gjelder både fra båt ogfra utmarksområder på land. En sentral Høyesterettsdom om retten tilopphold til sjøs, bading og overnatting i båt er Retstidende 2007 s. 102

Huk, Oslo. Strandsonen er heldigvis ikke alltid konfliktfylt. Foto: Marianne Reusch.

(Yxney). I saken drøftet Høyesterett vilkåret i § 8 om at bading må skje irimelig avstand fra bebodd hus eller hytte. Retten la til grunn at dette av-standskravet ikke skulle forstås som et selvstendig vilkår, men som et sen-tralt hensyn i den generelle utilbørlighetsvurderingen. Dette betyr at detikke er noe avstandskrav oppgitt i meter, men at det skal gjøres en total-vurdering av i hvor stor grad badingen er til ulempe for grunneieren. Iden vurderingen vil avstanden til bebyggelsen være viktig. Høyesterett pre-siserte også at avstandsvurderingen skal gjøres med utgangspunkt i senterfor badeaktiviteten, for eksempel der man har lagt fra seg håndkle og klæreller der båten er ankret opp. At man fra badeplassen svømmer slik atman kommer nærmere bebyggelsen kunne etter Høyesteretts oppfatningikke tillegges særlig vekt (se for øvrig behandlingen av ferdselsretten oven-for). Til illustrasjon avgjorde Østre Landsret i Danmark (tilsvarer lag-mannsretten i Norge) i 2009 at nøgenbadning var omfattet avnaturbeskyttelseslovens regler om adgangen til bading på private stren-der.16 Etter den danske naturbeskyttelsesloven § 22 er kortvarig oppholdog bading som hovedregel tillatt på private strender inntil 50 meter frabebodde bygninger. Landsretten la både vekt på samfunnsutviklingen oghva som var omfattet av en alminnelig språklig forståelse av begrepet bad-ing. Jeg vil tro at en slik sak ville fått samme utfall i Norge, men etter enkonkret vurdering vil betydningen av påkledning og badernes opptredenfor øvrig inngå i utilbørlighetsvurderingen.

Bruk av privat brygge Fortøyning til eller annen bruk av privat brygge eller kai er ikke tillatt utengrunneierens samtykke (jf. Friluftsloven § 7 annet punktum). Dette kanlede til spørsmål om hva som skal defineres som en brygge. I Retstidende1998 s. 1164 omtales en sak der det var bygget en betongmolo med enhengebro som ledet ut til et gjestehus. Etter Høyesteretts vurdering haddeallmennheten ferdselsrett over den delen av moloen som var bygget påstranden og opp i sivbeltet. Denne delen av bryggen ble altså betraktetsom «utmark» i friluftslovens forstand. Etter min oppfatning må det væreet veiledende utgangspunkt at det er ferdselsrett, men ikke oppholdsrett,over slike konstruksjoner dersom de befinner seg i utmark.

Ankring og fortøying til land Kortvarig fortøyning eller oppankring av båt faller innenfor rammene avden lovlige oppholdsretten til sjøs. Dette gjelder både på sjøgrunn som erunderlagt privat eiendomsrett, og på sjøgrunn utenfor privat eiendom.

36

37

Men det finnes ikke eksplisitt regulering av tidsbegrensning eller avstandfra nærliggende bebyggelse. I lovproposisjonens begrunnelse bak bestem-melsen i friluftsloven § 6 om ferdselsrett til sjøs ble det uttalt at: «Sjø-farende må ikke slå seg til utilbørlig nær bebodd hus, jfr. prinsippet i utkastets § 9 om opphold i utmark, som trolig bør gis analogisk anvendelsefor opphold på sjøen - i hvert fall når det gjelder opphold innenfor marbakken.»17

Friluftsloven § 7 regulerer retten til bruk av «fortøyningsgreier», det vilsi ringer og bolter som er festet i fjellet eller grunnen. Når slike innret-ninger befinner seg i utmark kan de benyttes av allmennheten for korteretid, dersom det ikke skjer til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker.Oppankring direkte på sjøbunnen uten forbindelse til land er ikke direktelovregulert, men må kunne skje innenfor de samme rammene. Forarbei-dene til § 9 sier også at: «Bestemmelsen omfatter (etter ordlyden) ikke di-rekte opphold nær land i båt eller annet fartøy på sjøen, men vil troligkunne anvendes analogisk på slikt opphold.»18 I Yxneysaken tolket Høy-esterett friluftsloven § 9 slik at begrensningen om minsteavstand til be-bodd hus eller hytte ikke gjelder for overnatting i båt. Høyesterett viste idenne sammenheng til en uttalelse i Retstidende 2005 s. 805 (Hvaler) omat grunneiere som etablerer seg i strandsonen må akseptere å få allmenn-heten tettere inn på seg.19 Med dommen fra 2007 ga Høyesterett dettemomentet rekkevidde ikke bare for ferdselsretten på land, men også foroppholdsretten til sjøs. Men i Yxney-saken tok ikke Høyesterett stilling tilom tidsbegrensningen på to døgn for telting og annet opphold også gjel-der til sjøs. Et vilkår for en slik analogisk anvendelse må eventuelt være atoppholdet er i nærheten av bebyggelsen, slik det er forutsatt på land. Fri-luftsloven § 9 sier i siste setning at man ikke trenger samtykke fra grunn-eieren for opphold utover to døgn «i områder fjernt fra bebyggelse».Utviklingen av fritidsbåter har aktualisert spørsmålet om ikke frilufts-

loven burde regulere opphold i båt nærmere. Da loven kom, omfattet båt-bruken i praksis seilbåter og mindre motorsnekker. I dag er båtstørrelserfra 30-40 fot (ca. 9-12 meter) og oppover relativt vanlig. Moderne båtlivvil nok i noen tilfeller lettere kunne sjenere grunneieren enn tidligere. Deter nylig foreslått enkelte endringer til friluftsloven. I september 2011 ved-tok Stortinget endringer i friluftsloven, og § 9 annet ledd har fått et nyttfemte punkt som lyder: «Departementet kan gi forskrift om å tillate tel-ting nærmere enn 150 meter fra bebodd hus (hytte) i kystnære områder.»20

En slik forskrift vil kunne omfatte opphold i båt. Lovendringen trådte ikraft 1. januar 2012.

Foruten de alminnelige kravene til aktsomhet forutsetter retten til for-tøyning og ankring at båten ikke kommer i konflikt med grunneierensstrandrett. Allemannsretten gir altså ikke rett til å ta opphold til sjøs på enmåte som hindrer grunneierens adkomst til eiendommen fra sjøsiden. Po-enget ble illustrert i Retstidende 1987 s. 629 (Oksval Båthavn), selv omden saken gjaldt et naboforhold og ikke utøvelse av allemannsrett. Høy-esterett påla en båtforening å flytte et bryggeanlegg som nærmest innringetnaboens strand. Bryggeanlegget la begrensninger i vedkommendes mu-ligheter for båtfeste, bading og adkomst til eiendommen. Ingunn Mykle-bust har i sin doktoravhandling drøftet om den endrede bruken avstrandeiendommer til større grad av fritidsbruk har ført til endringer istrandretten. Hun påpeker at bruk av båt tidligere var nødvendig forgrunneieren i forbindelse med yrkesfiske, mens hovedvekten i båtbrukeni dag ligger på friluftsliv og fritidsfiske. Videre fremhever hun at strandei-erens rett til bruk av båt vil endre seg i tråd med samfunnsutviklingen for-øvrig: «Det kan ikkje trekkast noko klar grense for kor store båtar og kravtil areal for manøvrering, som kan seiast å vere ein del av tilflotsretten.»21

38

Herføl, Hvaler, Østfold. Det er tillatt å fortøye til land i utmark. Foto: Marianne Reusch.

39

Permanente fortøyningsbøyer Et spørsmål er om en friluftsforening, en båtforening eller en båteier medhjemmel i allemannsretten kan legge til rette for opphold på sjøen ved åplassere en moring på havbunnen som permanent forankring for en for-tøyningsbøye, uten at fortøyningen forutsetter noen forbindelse til land.Spørsmålet er ikke lovregulert. I første omgang må man også her skillemellom havbunn som er underlagt privat eiendomsrett, som hovedregel uttil marbakken eller to meters dyp, og havbunn som ikke er underlagt pri-vat eiendomsrett. Et utgangspunkt er at allemannsretten, verken på landeller i sjøen, gir rom for utplassering av permanente innretninger. Dettemå i hvert fall gjelde for den delen av sjøgrunnen som er underlagt privateiendomsrett. En slik forståelse ble lagt til grunn av Høyesterett i Retsti-dende 1979 s. 37 (Skjeberg) som gjaldt rettigheter over sjøgrunn. Høyes-terett tolket en festekontrakt om enerett til tomt og tilstøtende strand slikat grunneieren ikke kunne gi en velforening rett til å legge ut flytebryggepå naboeiendommen som hindret festerens mulighet for bading.Kontraktsklausulen om enerett til bading ble ikke vurdert mot friluftslo-ven § 8, men det ligger i Høyesteretts vurdering at festekontrakten ga fes-teren rettigheter til sjøgrunnen utenfor stranden. Med hjemmel ikontrakten ble festeren ansett berettiget til å kreve fjernet akterfester tilbåtfortøyning som var plassert på sjøgrunnen innenfor det festede arealet.På sjøgrunn utenfor den private eiendomsrettens grenser er adgangen tilplassering av faste innretninger mer usikker. Det finnes ingen lovregule-ring som direkte berører spørsmålet. Plan- og bygningslovens regler omkrav til søknad og tillatelse for tiltak på fast eiendom begrenser mulighe-tene for etablering av faste installasjoner (se Plan- og bygningsloven § 1-6 og kapittel 20). Bestemmelsene gjelder også på sjøgrunnen (se § 20-1første ledd). Men mindre tiltak vil ikke fanges opp av plan- og bygnings-lovens krav om offentlig tillatelse. Det er vanlig å bruke støpte betongele-menter eller jernskrap som bunnfeste for frittliggende fortøyningsbøyer.Plassering av slike gjenstander vil også kunne være i strid med forurens-ningsloven. Generalklausulen i forurensningsloven fastsetter at ingen må ha, gjøre

eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning, uten at deter særskilt tillatt etter loven eller etter vedtak i medhold av loven.22 En fri-tidsbåt vil, avhengig av lengde og vekt, trenge en moring på flere hundrekilo og oppover for å ha et sikkert bøyefeste. Den installasjonen som kre-ves for å etablere et båtfeste på sjøbunnen vil derfor ofte være av betyde-lig størrelse.

Til illustrasjon følger noen eksempler fra lavere rettsinstanser som berører retten til fortøyningsbøyer utenfor privat grunn. I 2000 behandlet Tønsberg byrett et krav om fjerning av fem fortøy-

ningsbøyer som lå i en bukt.23 Saksøker var en av grunneierne langs landsom anførte at bøyene krenket hans strandrett. Byretten stilte ikke spørs-mål ved hvilket rettslig grunnlag bøyene var hjemlet i, men nøyde seg medå konstatere at strandeierens tilflotts-, utfyllings- utbyggings- eller fortøy-ningsrett ikke var krenket. Et par år tidligere behandlet samme domsstolspørsmålet om retten til å ha en fortøyningsbøye ca. 46 meter fra land.24

Retten tok ikke stilling til om bøyen lå på privat sjøgrunn, men konklu-derte med at den krenket strandretten til eiendommen innenfor. Dommeninneholder samtidig en uttalelse om at det ikke er en allemannsrett å leggefortøyningsbøyer på ikke-eid sjøgrunn.Problemstillingen med faste innretninger på sjøbunnen ble ganske ut-

førlig drøftet i NOU 1988:16 (Eigedomsgrenser og administrative inn-delingsgrenser), i forbindelse med behandlingen av grunneierens rett tilsjøområdet:

[Det] er på det reine at strandeigaren har rett til plassering av visse permanente innretningar på sjøområdet utanfor sin eigedom. Spørsmålet blir om allmenta også har ein slik rett utan særskilt heimel, i kraft av ein regel om at allmenta har rett til dei utnyttingsmåtane på sjøområdet som ikkje er særleg unnatekne. Dei bruksmåtane som har vore frie på sjøen har dreia seg om bruksmåtar som ikkje krev faste eller permanente innretningar over lengre tid. Fyrst og fremst er det tale om ferdsel, fiske, jakt og fangst. Det er ein nokså vesetlig skilnad på dette og plassering av større permanente innretningar som ein må rekna med vert liggjande i mange tiår.25

Utvalget konkluderte med at det var tvilsomt om allemannsretten til ut-nyttelse av sjøområdet omfattet rett til å okkupere og ta i bruk sjøen medpermanente innretninger på en måte som kan utelukke andre. Utvalget latil grunn at slikt trolig ikke er tillatt, selv om det ikke kan påvises å kommei direkte konflikt med eiendomsrett eller andre særrettigheter. Utvalgetgikk på bakgrunn av dette inn for en anbefaling om at det ikke burdeåpnes for tillatelse for allmennheten til å etablere permanente innretningeri sjøområdet. Utredningen ble ikke fulgt opp med ny lovgivning. Selv omutvalgets vurderinger rettskildemessig derved har begrenset betydning, gir

40

41

drøftelsen en balansert fremstilling av spørsmålet om allmennhetens ad-gang til å plassere faste innretninger på sjøgrunnen. I juridisk litteratur har Thor og Aage Thor Falkanger antatt at det kan

være åpning for å betrakte etablering av innretninger utenfor grensene forprivat eiendomsrett som okkupasjon av eierløst område.26 Men det på-pekes samtidig at begrensninger ofte vil følge av offentligrettslige regler.Et generelt hensyn er også at båtfeste på sjøgrunnen som regel bare viltjene individuelle interesser, og dette taler mot å anse plassering av slikeinnretninger for å ligge innenfor rammene av allemannsretten. Min oppsummering er at verken lovgivningen, rettspraksis eller reelle

hensyn tilsier at allemannsretten hjemler adgang til etablering av perma-nente innretninger på sjøgrunnen til bruk i fortøyningsøyemed. Strand-eierens muligheter reguleres av strandretten, og begrenses av reglene i plan-og bygningsloven. Det innebærer at strandeieren på egenhånd bare vilkunne utplassere fortøyningsinnretninger som er så små at de ikke om-fattes av plan- og bygningslovens definisjon av hva som utgjør et tiltak.Dersom fortøyningsmuligheter skal etableres som et tilbud til båtfolk pågjennomreise, kan kommunene løse dette gjennom plan- og bygnings-lovens regelverk. Båtfester til kortvarig bruk for allmennheten kan betraktes som en form for tilrettelegging for friluftsliv, på samme måtesom etablering av rasteplasser, gangveier og toalettfasiliteter på land. Slikeinnretninger kan inngå i arealplanleggingen for sjøområder.

Høstingsrett i sjøenTil sjøs er de viktigste allemannsrettslige høstingsrettene fritidsfiske, sjø-fugljakt og rett til sjølevende organismer som tang, skjell, samt drivtøm-mer. Høstingsretten i havet, særlig fiske, er i seg selv et stort rettsområde,hvor allemannsrettslige problemstillinger bare er mindre del av bildet.Fremstillingen her er kun ment som en kort oversikt. Allmennhetens høstingsrett til sjøs er ikke generelt lovregulert. Fri-

luftsloven § 6 gjelder bare ferdsel. Allmennhetens høstingsrett på land blelovfestet i Friluftsloven § 5 i juni 2011, men lovendringen omfattet ikkehøstingsretten til sjøs. Havressursene betraktes som nasjonale ressurser, ogikke undergitt privat eiendomsrett. Dette prinsippet kommer til uttrykki havressursloven § 2 som sier at: «Dei viltlevande marine ressursane liggtil fellesskapet i Noreg.»27

Fritidsfiske Tradisjonelt har fiske i havet stått åpen for alle, og har derved vært en

allemannsrett. Etter sikker sedvanerett er fritidsfiske til sjøs fortsatt i utgangspunktet en allemannsrett, mens yrkesfiske i dag er underlagt såmange begrensninger at det neppe er naturlig å kalle det en allemanns-rett.28

Også fritidsfiske er underlagt en rekke begrensninger, både i redskaps-bruk og på andre måter. Hovedreglene om sports- og rekreasjonsfiske føl-ger i dag av havressursloven §§ 22 og 23 som har regler om redskapsbrukog omsetningsgrense. Grensen mellom fritidsfiske og yrkesfiske ble grun-dig drøftet under utarbeidelsen av loven, og målsetningen var å klargjøregrensen nærmere.29 Etter havressursloven trekkes grensen etter det sammeprinsippet som gjelder etter deltakerloven § 3.30 Utgangspunktet er at fri-tidsfiske er alt fiske som foregår fra land, og fra fartøyer som ikke er såkaltmerkeregistrert og gitt ervervstillatelse etter deltakerloven. Tidligere vargrensedragningen knyttet til om fiskeren var manntallsregistrert, og detteskapte en rekke vanskelige tolkningsspørsmål. Med de nye reglene er far-tøyets status avgjørende. En yrkesfisker vil derfor kunne utøve alle-mannsrettslig fritidsfiske fra land eller i fritidsbåt. Andre begrensninger iretten til fritidsfiske, både generelt og lokalt, kan også følge av annen lov-givning. For eksempel fastsetter akvakulturdriftsforskriften at det ikke erlov å drive fiske i en 100-meterssone rundt oppdrettsanlegg (akvakultur-anlegg).31 Lakse- og innlandsfiskloven § 39 fjerde ledd fastsetter at detikke er tillatt å fiske med stang og håndsnøre nærmere enn 50 meter frafaststående redskap som står til fangst av anadrome laksefisk.I 2006 ble det med hjemmel i innførsels- og utførselsreguleringsloven

innført en utførselskvote for fritidsfiske i saltvann.32 Dette er et eksempelpå en av mange forskrifter som regulerer fritidsfiske. Etter forskriften er detbare tillatt å utføre 15 kilo per person per døgn. Bearbeidede fiske-produkter og fiskefilet er inkludert i begrensningen. Forskriften retter segtypisk mot utenlandske bobilturister som kombinerer norgesferie medmatauk, og samtidig har stor medbrakt frysekapasitet i sine biler. Det vik-tigste unntaket fra utførselskvoten gjelder fiskeprodukter kjøpt fra regi-strerte næringsdrivende. Det er også gjort et unntak ved særlig fiskelykke:Utenfor kvotebegrensningen er det tillatt å utføre én hel troféfisk uavhengig av vekt. Grunneiere langs land har enerett til noen former for høsting. Etter

lakse- og innlandsfiskloven § 16 har grunneieren enerett til visse formerfor fiske etter laks som vandrer mellom sjø og ferskvann og som er avhengig av ferskvann for å reprodusere seg (anadrome laksefisk). Laksenhar i mange hundre år vært betraktet som en særlig verdifull ressurs, og

42

43

lakseretten har også vært skattlagt etter egne regler. Grunneierens eneretttil anadromt laksefiske omfatter fiske med faststående bundne redskaperpå sin sjøgrunn, samt enerett til bruk av visse andre fangstformer i sjøenutenfor sin eiendom til bruk av garnredskaper som forankres til land ellerpå bunnen. Lokale sedvanerettsregler kan også mange steder føre til at fiskeretten tilhører bestemte personer. Flere historikere har påvist at fiskeretter i saltvann tidligere i større grad var knyttet til eieren av stran-den, eller beboerne rundt fjordene.33 For Indre Oslofjord er praksis i denneretning påpekt av Per Norseng som blant annet har påvist at grunneierehar kunngjort forbud mot fiske, samt at fiskere helt opp til vår tid har betalt avgift til grunneiere på land for retten til fiske langt utover den lov-bestemte landslotten.34 I nord var Kystfiskeutvalgets hovedkonklusjon i2008 at folk bosatt ved fjordene og langs kysten i Finnmark på grunnlagav historisk bruk og folkerettslige regler har rett til fiske i havet utenforFinnmark uavhengig av myndighetenes fiskerireguleringer.35 Utvalget harforeslått å lovfeste innbyggernes rett til fiske til eget forbruk i havet

Vesterøya, Sandefjord. Foto: Marianne Reusch.

utenfor Finnmark, samt en særrett for innbyggerne ved fjordene til fjord-fiske. Selv om utvalget ikke uttaler seg klart om spørsmålet, er det troligikke ment at forslaget skal gripe inn i allmennhetens rett til fritidsfiske. Detkan neppe være tanken å sette opp en lovfestet hindring mot å fiske medhåndsnøre på en ferietur med familien.

Skjell og tang Høsting av skjell og tang har tradisjonelt vært betraktet som en grunn-eierrett. Slik er det i prinsippet fortsatt, selv om skjell og tang i dag sjel-den er av så stor økonomisk betydning at spørsmålet blir satt på spissen.Grunneieren kan nekte andre å skjære tang og plukke skjell på sjøbunneninnenfor marbakken. Dette var tidligere reflektert i straffeloven § 399 før-ste ledd nr. 2 som anviste en mildere straff enn ved tyveri for den somuberettiget tok tang, ville østers eller skjell fra vann, fjære eller strand somlå til privat eiendom. Bestemmelsen ble opphevet sammen med endringeri friluftsloven, i kraft fra 1 januar 2012. Tang har tidligere både inngått ikostholdet og vært en stor eksportartikkel. Tangens økonomiske betyd-ning kan nok være med å forklare den relativt rikholdige rettspraksisenvedrørende ulovlig tangskjæring fra perioden rundt forrige århundreskifte.I en dom i Retstidende 1874 s. 832 vurderte Høyesterett om det var for-

skjell på tang som ble skåret løs fra bunnen og tang som ble skyllet i land.Retten kom til at også tang som drev i land tilhørte grunneieren. Grensenmellom allemannsrett (tidligere kalt uskyldig nyttesrett) og grunneierretttil skjell ble vurdert i en straffesak referert i Retstidende 1899 s. 225 derHøyesterett slo fast at østersfiske utenfor marbakken var fritt for alle. Detvar reist tiltale mot en mann som hadde tatt opp elleve østers fra fjord-bunnen utenfor Sandvika i Bærum. «Foreningen til Fremme af Fiskeriet iChristianiafjorden indenfor Drøbak» hadde utplassert østers for dyrkingi det samme området, og saken er et tidlig eksempel på det som i dag om-tales som akvakultivering. Etter at Høyesterett hadde slått fast at øster-sene var tatt opp fra et område som lå klart utenfor marbakken, ble detdrøftet om de kultiveringstiltakene foreningen hadde gjort, medførte atallmennhetens rett til å ta østers i samme område var opphørt. Høyeste-retts innfallsvinkel var at det ikke kunne være avgjørende for høstingsret-ten om østersen hørte til stedets naturlige bestand, eller om de var satt utsom del av kultiveringsarbeid for å få opp østersbestanden. Det ble på ge-nerelt grunnlag ikke tatt stilling til om det var anledning til å okkuperehavbunnen slik at allmennhetens rettigheter opphørte. Det avgjørendemomentet for Høyesteretts flertall var at utsetting av østerskultur ikke var

44

45

tilstrekkelig til å utelukke allmennhetens høstingsrett i det samme områ-det. Flere dommere var imidlertid av en annen oppfatning.Rettspraksis har her vært sprikende. Et inntrykk er at grunneierretten

til tangskjæring har strukket seg lengre utenfor eiendomsgrensen enn ret-ten til skjell. Dette kan nok ha hatt sammenheng med forskjeller i denøkonomiske betydningen. Sivillovbokutvalgets utkast til lov om eien-domsgrenser foreslo å lovfeste strandeierens enerett til tang, skjell, sandog grus ned til 15 meters dyp. Forslaget ble aldri vedtatt som lov. Etter dennye straffeloven fra 2005 følger det av § 323 at det er straffritt å høste naturprodukter av liten eller ingen verdi under utøvelse av lovlig alle-mannsrett, og dette gjelder også for skjell og tang på privateid sjøgrunn.Bestemmelsen har imidlertid ikke trådt i kraft.Havressursloven har en egen bestemmelse om gjennomføring av høsting

i § 16 som fastsetter at all høsting og utnytting av viltlevende marine res-surser skal skje så skånsomt som mulig. Bestemmelsen inneholder også enforskriftshjemmel som gir vid adgang til regulering av høsting i havet,blant annet gjennom begrensninger i tidsrom for høsting, særregler forbestemte områder, arter eller redskapstyper m.v. En egen forskrift fastset-ter at det er forbudt å høste tang og tare på dypere vann enn 20 meter.37

Forskriften nevner uttrykkelig at forbudet ikke gjelder på privat eiendom(jf. § 1 annet ledd).

Sand og grusAndre naturprodukter på sjøbunnen som det kan være aktuelt å høste, ersand og grus. I 1891 skrev Amund Helleland at grunneierens enerett tilstein, grus og leire ikke kunne gå lengre enn til marbakken, og at alt somtas opp utenfor denne grensen må tilhøre den som tar det opp.38 Han be-skrev samtidig praksisen om at enhver «i fjæremaalet» tok det han trengtesom ballast til skip eller for å nedsenke fiskeredskap. Sivillovbokutvalgetforeslo i 1988 å lovfeste en regel om strandeierens enerett til å ta opp sandog grus ut til 15 meters dyp, men heller ikke dette forslaget har blitt ved-tatt som lov.39 Det har vært betraktet som et uavklart spørsmål hvor langtutenfor eiendomsgrensen strandeierens enerett til sand og grus strekkerseg.40 Forekomster av sand, stein og grus på havbunnen vil i utgangs-punktet enten være en grunneierrett eller omfattes av Kontinentalsokkel-lovens bestemmelse i § 2 om at undersjøiske naturforekomster tilhørerstaten. Beskjedne mengder uten økonomisk verdi vil likevel kunne høstesstraffritt i henhold til Straffeloven (2005) § 323 annet ledd.

Løse gjenstander og drivtømmerStrandeieren har fortrinnsrett til sjøbunnen i flere sammenhenger. Menhøsting av alt det som befinner seg i sjøen, fra drivtømmer til flaskepost,er ikke forbeholdt grunneieren på samme måte. Løsøre som flyter i sjøenog som har kommet bort fra eieren mot hans vilje, skal i utgangspunktetbehandles som hittegods.41 Det innebærer en plikt til tilbakelevering der-som eieren er kjent, eller innlevering til lokalt politi dersom man ikke vethvem eieren er. Justisdepartementets lovavdeling uttalte i 1998 at en små-båt i prinsippet kan være hittegods, men at den også kan være eierløs «hvisdens tidligere eier frivillig har oppgitt sin rett til den, typisk ved å hen-legge den på annen manns grunn for å bli kvitt den».42 Vrakloven fra 1893gjelder fortsatt, og har bestemmelser om strandede skip og vrakgods.43

Hovedregelen er at når representanter for skipet ikke er til stede ved ber-gingen, skal vrakgodset behandles som hittegods. Kulturminneloven fast-setter at staten har eiendomsrett til skipsfunn som er mer enn 100 år gamlenår det ikke er mulig å finne eieren.44 Statens eiendomsrett inkludererbåter, skipsskrog, tilbehør, last og annet løsøre som har vært ombord. Be-stemmelsen ble utformet som en endring av fornminneloven45 i 1974.Foranledningen var tre amatørdykkeres funn av en myntskatt ved Rundepå Sunnmøre fra et skipsforlis nesten 250 år tidligere. Vrakfunnet utløsteen konflikt mellom finnerne og den norske- og den nederlandske stat omretten til verdiene.46

Sjøfugljakt Jakt på land er som den store hovedregel en grunneierrett. Men jakt ogfangst på sjøfugl må betraktes som en allemannsrett. Viltloven § 32 fast-setter at grunneierens jaktrett mot hav og fjord går så langt som landetligger tørt. Fra vannkanten og utover er som hovedregel jakt og fangst til-latt for alle norske borgere. Sjøfugljakt som foregår fra land, trenger grunn-eiers tillatelse. Men jakten er fri når den foregår fra umotorisert båt somkano, kajakk eller robåt. Dette gjelder også jakten som foregår i sjøen overprivateid grunn langs land. Det er ikke noe krav om å løse jaktkort ved sjø-fugljakt fra båt. Det følger av viltloven § 21 annet ledd at jakt fra motor-båt ikke kan drives innen en avstand av to kilometer fra land, herunderholmer og skjær. Det er ikke tilstrekkelig at motoren er slått av. Hvis detskal jaktes fra båter med utendørsmotor, må denne tas av etter at transportstrekningen er foretatt og før jakten begynner.

46

47

Noter1 For mer utdypende behandling av emnet, se Marianne Reusch,

Allemannsretten – Friluftslivets rettsgrunnlag, (2012).2 Lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet.3 Lov 26. juni 1998 nr. 47 om fritids- og småbåter.4 United Nations Convention on the Law of the Sea of 10 December 1982, article 17.

5 Lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag.6 Forskrift 29. mars 2007 om unntak fra forbud mot bruk av vann-scootere og andre liknende motordrevne mindre fartøy konstruert for å føre personer, og som etter alminnelig språkbruk ikke kan betegnes som båter, Mandal kommune, Vest-Agder.

7 Forskrift 18. mars 2002 nr. 368 om unntak fra forbud mot bruk av vannscootere og liknende fartøyer, Bergen kommune, Hordaland.

8 Stjør- og Verdal tingretts dom 7. november 2008 (TVERD-2008-130347).9 For en grundig fremstilling, se: Ingunn Elise Myklebust, Strandrett og offentlig styring av

arealbruk i sjø, (2010). En oversikt finnes også hos Falkanger, Tingsrett (2007), s. 95 flg.10 Lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven).11 Forskrift 12. juli 1996 nr. 1420 om atferdsregler for Mandal kommunes friluftsområder langs kysten og statens friluftsområde Risøbank, Mandal kommune, Vest-Agder.

12 Midlertidig forskrift 23. juni 1989 nr. 595 for Nomestranda friluftsområde, Nome kommune, Telemark, § 5.

13 Lov 17. april 2009 nr. 19 om havner og farvann § 13.14 Forskrift 15. desember 2009 nr. 1546. 15 Ot.prop. nr. 2 (1957), s. 30.16 Ugeskrift for Retsvæsen 2009.504 Ø.17 Ot.prop. nr. 2 (1957), s. 29.18 L.c. s. 30.19 Retstidende 2005 s. 805 (Hvaler), avsnitt 62.20 Lov 16. September 2011 nr. 41 om endringer i friluftsloven og straffeloven.21 Ingunn Elise Myklebust, Strandrett og offentleg styring av arealbruk i sjø, (2010), s. 246.22 Lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven), § 7.23 Rettens gang 2000 s. 1615.24 Rettens gang 1999 s. 396.25 NOU 1988:16 (Eigedomsgrenser og administrative inndelingsgrenser) side 52.26 Thor og Aage Thor Falkanger, Tingsrett, (2007) s. 57.27 Lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova).28 Se for eksempel Sunann Funderud Skogvang, «Innføringen av fartøyskvoter for torsk i kystfiskeflåten i 1990», Natur, rett, historie (2010), Kirsti Strøm Bull (red).

29 Se blant annet Ot.prp. nr.20 (2007-2008), s. 94-99.30 Lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven).31 Se forskrift 17. juni 2008 nr. 822 om drift av akvakulturanlegg, § 18.32 Forskrift 1. juni 2006 om utførselskvote av fisk og fiskevarer fra sportsfiske.33 Jørn Øyrehagen Sunde, «Fiskerettar i saltvann og lex non scriptum i norsk rett og rettshistorie», Tidsskrift for Rettsvitenskap 2006 s. 406 flg.

34 Per G. Norseng, «Kampen om gode fiskeplasser innerst i Oslofjorden! En lang linje i fjordfiskets historie», Follominne (Årbok for Follo historielag), 1999, s. 49-61.

35 NOU 2008:5 (Retten til fiske i havet utenfor Finnmark), s. 14.36 NOU 1988:16. Rådsegn 14 - Eigendomsgrensen og administrative inndelingsgrenser, s. 78.37 Forskrift 3. juli 1995 nr. 642 om høsting av tang og tare. Forskriften var opprinnelig hjemlet i kontinentalsokkelloven.

38 Amund Helland, «Om Grændserne for Eiendomsret til Grund», Retstidende 1891 s. 57-80 (s. 76).

39 NOU 1988:16, særlig s. 76 og s. 94.40 Ernst Nordtveit, «Grenser for fast eiendom», Jussens Venner 1990 s. 23-71 (s. 56.) og Ingunn Elise Myklebust, op.cit. s. 249.

41 Lov 29. mai 1953 nr. 3 om hittegods. 42 Lovavdelingens uttalelser, 30. mars 1998, JDLOV-1998-3422. 43 Lov 20. juli 1893 nr 2 om Stranding og Vrag. 44 Lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner, § 14. 45 Lov 29. juni 1951 nr. 3 om fornminne.46 Se Sjur Brækhus, «Bergning av vrak og vrakgods», Tidsskrift for rettsvitenskap, 1975 s. 505-535.

48