Signofolk nr. 1. 2013

| Nyheter fra S igno i Vest fold, Bergen, Oslo og Trondheim - nummer 1 - 2013 |

SigNOfolk

Kunnskapens år Signo spør sine brukereside 26

Entusiasten generalsekretæren

fyller 50 årside 17

For fred fra Tyskland

til Norge og Signoside 20

Bedre sammen

Signos bofellesskap for ungeLes mer side 5

SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 2 SIGNOfolk nr 1 - 2013 side 3

Systematisk samarbeidVi deler bedre og bedre på tvers i Sig-

no; faglig forum, temakonferanser, ar-beidsgrupper og prosjektarbeid er noen eksempler. Ett av kriteriene til stimule-ringsmidler i Kunnskapens år var prosjek-ter som inkluderer flere virksomheter. Det har vi fått. Vi vil ha mer systematisk sam arbeid i Signo. For å utvikle dette er det flere tiltak i Kunnskapens år.

Kunnskap - ikke bare i SignoSigno skal alltid søke ut. Hente inspira-

sjon, tanker og erfaringer i miljøer uten-for oss selv. Vi vil invitere andre til å ha et blikk på oss. Det gjør vi med en felles brukerundersøkelse som ledes av Rehab-Nor. Vi gjør det også ved å invitere uni-versitets- og høyskolemiljøer. Helt kon-kret skal vi blant annet ha eksterne inn for å være med å utvikle tegnspråkopp-læringen vi gir. Dette gjøres i et samar-beid på tvers, mellom de virksom hetene som står for slik opplæring.

Vi vil mye. Vi vil se. Vi vil dele. Vi vil utvikling. Kunnskapens år realiserer vi når vi selv aktivt deler våre erfaringer!

Kunnskapen som baserer seg på erfaringer fra praksis, er taus kunnskap. Den viktig-ste kunnskapen i organisa-

sjonen er den tause kunnskapen. Vi har gjort 2013 til Kunnskapens år i Signo.

Taus kunnskapTaus kunnskap utvikles gjen-

nom handling, refleksjon og samarbeid med kollegaer på arbeidsplassen. «Taus kunn-skap er personlig, situasjons-avhengig og forankret i hand-ling, erfaring, ideer, verdier og emosjoner», sier professor

Cathrine Filstad ved BI. Det er som om hun skulle vært på et besøk hos Signo. Det hun be-skriver, er midt i kjernen av hva vi er. Engasjerte medarbeidere som vet hva de gjør, hvorfor de gjør det og hva de står for.

I 2013 skal vi bli enda flin-kere til å dele all denne kunn-

skapen. Som et symbol har alle ansatte fått en notisbok - noter ned tanker og erfaringer! Del! I fellesskap utvikles vi.

Leder

Du kan dele Kinesere til topps

I vinter ble seks kinesere observert på toppen av Holmenkollen. Delegasjonen var gjester hos Signo og var i Norge for å lære om undervisning av døve. Besøket startet med sightseeing. Gjestene var lærere, rektorer og ansatte fra kommunens skoleadministrasjon i provinsene Sichuan og Guishou.

- Kineserne kommer fra fire forskjellige skoler og er med i SigAm-prosjektet vårt, hvor målet er å ta i bruk tegnspråk i opplæringen for døve, forteller Knut Rune Saltnes og Ken-neth Verngård som var vertskap.

Signo-seier i KlostergataEtter mange krevende runder rundt Signos tilbud i Kloster-

gata 60 i Trondheim er vi i mål. Byens formannskap har slått fast at Signo skal ha ansvaret for å gi tjenester i eget hus. Historien går tilbake til 2003 da vi ble invitert til å overta driften i Kloster-gata og å etabler et bo- og aktivitetssenter som skulle drives av Signo Midt-Norge. I 2010 gjorde kommunen helomvending og informerte om at de selv ville yte tjenestetilbudet i senteret.

- Tre ganger det siste året har vi vært tvunget til å bruke politiske kontakter.Nå har saken fått et gjennombrudd og vi har endelig grunnlag for å drifte og utvikle Signos tilbud i Midt-Norge, sier generalsekretær Inger Helene Venås.

Dette er SignoVi er en ideell stiftelse med

åtte virksomheter og mer enn ett tusen ansatte.

Våre brukere får bo- og om-sorgstilbud, kultur-og fritidstilbud, undervisning i grunn- og videre-gående skole og voksenopplæring.

Vi gir også arbeidstilbud i egne bedrifter og bistand til døve i det ordinære arbeidsmarkedet.

I tillegg gir vi eksterne tjenester som utredning, veiledning og kurs. Vi har bistandssamarbeid i flere land.

«Grenseløs tro på menneskets muligheter» er visjonen vår.

Signo betyr «jeg tegner». Det understreker hvor vik-tig tegnspråk er hos oss.

I Signo er det ikke hvilket språk man bruker som er det viktigste, men å forstå og bli forstått. Med vår spisskompetanse har vi et sær-lig samfunnsansvar å ivareta.

SIGNOfolk er utgitt av Stiftelsen Signo.

Ansvarlig redaktør: Inger Helene Venås

Redaktør: Øyvind Woie

Opplag: ca 1100

Trykk: Signo Rycon AS.

Stoff og tips: [email protected]

Flyttet? Adresseendring til [email protected]

Forsidebilde: Sigmund Rønsen Aarhaug

Grafisk formgiver: John Herfindal

”Vi vil mye. Vi vil se.

Vi vil dele. Vi vil utvikling.”

Inger Helene Venås

Foto: Elisabeth Moe

Hurra: Noen ansatte på hovedkontoret feiret seieren. Fra venstre Bente Lyngsaunet, Øyvind Woie, Magnus Våge, Tine Brager Hynne, Inger Helene Venås og Knut Rune Saltnes.


Leter etter historien

Cecilie Korshavn (18) bor ved ett av Signos bofelleskap for unge

i Oslo, drevet av Signo Conrad

Svendsen senter. Hver morgen tar hun

tog og T-bane fra Nordstrand til

Nydalen. Av Elisabeth Moe

Foto: Sigmund Rønsen Aarhaug

Filler i alle fargerVever du filleryer kan du få gratis filler hos Vevkroken i Andebu, Vestfold. Bente Aanerud har lageret fullt av fargerike stoffballer. Andebuinnbyggerne dukker stadig opp med slitt og renvasket sengetøy som rives i filler av Signos brukere.

- Dette er en populær og fin jobb. Du får utrettet mye og så er det fine farger, sier Aanerud.

Fillene har vært annonsert på finn.no. Da kom det en veverske helt fra Østfold for å hente filler.

- Det koster ingenting, vi er bare glade for å bli kvitt dem, for nå hoper det seg opp, avslutter Bente Aanerud.

Historieboken om Signo skal være ferdig til vårt 120 års-jubileum. Det er professor ved UIO, Aud V. Tønnessen som skal føre historieboken i pennen.

Magnus Våge har startet å samle inn historiene. Våge finner gamle do-kumenter i kjeller og

på loft. Og samler historier gjennom in-tervjuer med mennesker som har hatt tilknytning til Signo. .

Noen kuriøse klipp fra Signos første årsrapport; I år en i Signos historie (i 1898) var ukemenyen et styrevedtak. Det var blant annet fersk kjøtt på tirsda-ger. For å bo, spise og få konfirmasjons-undervisning i Solveien på Nordstrand i Oslo måtte man betale 10 kr. i måneden. Det tilsvarer 625 kroner i dag. De hadde konfirmanter i alderen 33 til 80 år det første året. Etter noen ukers opphold på ”Noatun”, som den mørke sveitservillaen het allerede før de kjøpte den, kunne de reise hjem som frelste sjeler.

Som ungdommer

flest

Signoliv

Vi trenger din hjelp!Har du et bilde, et minne eller en

historie? Ikke nøl med å ta kontakt. Alt er av interesse. Send en e-post til: Aud Tønnesen: [email protected] Magnus Våge: [email protected] eller ring til hovedkontorets sentral bord på tel: 23 16 75 50

På leting: Magnus i kjelleren på jakt etter historie.

Forfatteren: Aud Tønnesen skal føre Signos historie i pennen.

Foto: Øyvind Woie

Førsteutgave: Den første

årsberetning for Signo fra 1898.


MiljøterapeuterLiv Guntvedt er leder for internatet i

Solveien. Hun forteller at personalet går i tredelt turnus og det er hvilende natte-vakter. Det er ti ansatte som utgjør ca. 5 årsverk. Det er 6 døve. Som regel er obligatorisk hjemreise hver tredje helg her. Ellers følges skoleruta.

– Personalet skal være tilgjengelig for elevene. Den som har ettmiddagsvakta lager middag. Den koselige praten når ungdommen dingler med beina i vindus-karmen, er viktig. De kan ha overnat-tingsgjester i helgene og venner til mid-dag om de sier fra i god tid. Det gjør jo ikke alltid ungdommer, så da må jeg av og til si at vi får dele på den maten som er.

Guntvedt har ansvaret for alle innkjøp, også mat. Så hun gleder seg til neste år når de får en egen matansvarlig.

– Så får jeg frigjort mer tid til andre ting.

Jeg møter den unge lyse damen med smilehullene ved kjøkkenbordet i tredje etasje. Det er hvite vegger og ingen dører mellom kjøkkenet

og stua. I en sort skinnsofa ved siden av sitter en gjeng unge gutter og ser fotball-kamp. Klokken er straks middag.

– Jeg har det litt travelt om dagen. Jeg er med i russerevyen og skal snart tilbake til skolen, unnskylder Cecilie seg og ryd-der litt på bordet.

Hun sjonglerer lett mellom tegnspråk og norsk; kutter stemmen helt og ”teg-ner i vei” med sine medelever i skinn-sofaen. Det våkne blikket mot meg gjør at hun ”skrur over” så jeg skal oppfatte noe som helst. Talespråket flyter like lett.

For at døve elever i videregående skole skal få bo i nærheten av den skolen de

ønsker, kan de få tilbud ved Signo. De kaller det internat eller bokollektiv.

Passe strengeCecilie er fornøyd med både reglene

og personalet på internatet.– Vi er veldig heldige her i Solveien.

De som jobber her er passelig strenge, synes jeg. Legge- og innetider har vi godt av. Det er et bra internat og jeg kan godt anbefale det til vennene mine. Om det er noe vi ikke er fornøyde med, så tar vi det opp på husmøter. Jeg er misfornøyd med alle de hvite veggene.

– Vi lager skole- og kveldsmaten vår selv. Men siden vi har så lange skoleda-ger, ordner de middagen til oss. Det er deilig. Å spise sammen er koselig, og i helgene lager vi mat sammen.

Cecillie har besøk: Rebecca Hansen har bodd på internatet før, og kommer stadig innom.

Foto: Elisabeth Moe

Lange dager: Fra Nordstrand tar de både tog og T-bane til Nydalen. Skravla går hele veien. Her sammen med Senjur Jasari.

Tospråklig familieCecilie er ikke sikker på om hun er

født tunghørt. Naturlig nok, hvem kan vel huske det? Det var ikke de samme rutiner med screening av hørsel av alle nyfødte babyer på sykehus, slik det er i dag.

– Foreldrene mine oppdaget at jeg hadde dårlig hørsel da jeg var 1 ½ år. Og satte i gang med tegnspråkundervisning for meg i barnehagen. Hjemme bruker vi tegn til tale og lillebroren min, som nå er 15, kunne tegnspråk da han var tre.

Fra barn til ungdomDet hørende miljøet på barneskolen

var greit å takle, synes Cecile. Livet som barn er ikke nødvendigvis så komplisert som det kan bli når man kommer i ten-årene.

– Jeg spilte mye fotball og var aktiv i friminuttene. Det kompenserte for min dårlige hørsel. Men på ungdomsskolen forandret det seg. Jeg trivdes ikke så godt og falt mer ut av det sosiale livet.

Gjennom åtte virksomheter gir Signo tilbud om jobb, skole og bolig i et tilrettelagt kommunikasjonsmiljø. I Signoliv møter vi mennesker som bruker våre tilbud.

Signoliv

Internatleder: Liv Guntveit trives godt i selskap med ungdom. Foto: Elisabeth Moe


Signoliv

Gir tilbud om boligMange døve ungdommer må flytte for å gå på

videregeående skole. Noen av disse skolene kalles knutepunktskoler. Botilbudet Signo gir er tilrettelagt på en sosialpedagogisk måte. I praksis betyr det at ung-dommene skal støttes og hjelpes på vei til voksenlivet. Det kan være viktige eller mindre viktige spørsmål, store eller små problemer. Eller dreie seg om trivsel, venner, kjæreste, helse, familie. Eller det kan handle om skolefag som er utfordrende. Målet er å støtte ungdommene til å mestre hverdagen på en god måte.

Hvordan søke?Det er en vurdering fra PP-tjenesten som be-

stemmer om en elev har behov for botilbud eller ikke. I tillegg kommer elevens elektroniske søknad om skoleplass. Det er fylkeskommuner, der elev-ene kommer fra, som finansierer botilbudet.

Hvor?Signos tilbud til døve elever i videregående skole:

Signo Dokken AS i Bergen, Signo Midt-Norge i Trondheim og Signo Conrad Svendsen senter i Oslo.

Ungdomsskolen hjemme på Gjøvik hadde bare hørende elever og Cecilie fikk fysioterapi en gang i uken. Anspent-heten kom av anstrengelsene for å opp-fatte alt. Hun har et over gjennomsnittet våkent blikk, så det er lett å forstå.

– Flere spurte om jeg ikke hadde lyst til å flytte til Skådalen i Oslo, som er en ren døveskole. Men jeg var litt nølende helt til skoletolken min ble mer direkte. ”Du burde begynne på Skådalen”, sa hun. ”Du vet ikke hvordan det er før du har prøvd”.

– Hun sa det var mulig med en prøve-tid, at jeg kunne slutte igjen om jeg ikke trivdes der. Det hadde jeg aldri hørt om. Så jeg tok sjansen.

Det var mye lettere med undervisning på tegnspråk.

– Og miljøet! Det var helt annerledes; Jeg begynte å le og være med i friminut-tene igjen. Jeg trivdes i skolegården og ble mer aktiv i timene. Hadde det ikke vært for den tydelige tolken min, som konfronterte meg, så hadde jeg ikke turt å flytte. Etter noen uker var alle spen-ningene borte og jeg kunne slutte hos fysioterapeuten.

Ikke svart hvittHun er også glad for å ha gått på

integrert skole. – Det gir jo masse kunnskap og man

får et større sosialt nettverk. Så det er blandet, hvis du skjønner.

Etter noen år på Skådalen fikk Cecilie nok av internatlivet og flyttet hjem til en venninne i Oslo.

– Jeg bodde der et halvt år, det var jeg glad for. Så var jeg klar for kollektivet igjen.

Et populært tilbudLiv Guntvedt forteller at de ikke

trenger å reklamere mer for tilbudet. – Ja, vi er nesten for populære her, så

vi behøver ikke mer publisitet, smiler hun fornøyd.

Neste år blir de 18 elever. Dette skole-året er det 13 elever her i alderen 16 til 21 år.

– Med så mange ungdommer som bor sammen, kan det jo fort oppstå konflik-ter. Men vi har utrolig lite problemer her, det må jeg si! Vi har jo regler de må følge og vi er strengere mot de som er under 18, selvfølgelig. Man blir veldig sosial på et internat og det gjør en blir sliten av og

Tegnspråkundervisning: Anders Ånsløkken, Petrine Olgeirsdottir sammen med Cecillie.

Gode venninner: Rebecca føler seg hjemme på rommet til Cecillie.

Aktiv: Jeg spilte mye fotball og var aktiv i friminuttene. Det kompenserte for min dårlige hørsel.

natet, men Guntvedt synes dialogen og kontakten er god likevel.

– Når elevene som er under 18 skal sove borte, må for eksempel foreldrene alltid bekrefte at dette er greit.

Vi har også god kontakt med skolen. De vet hvem som bor her. Jeg er veldig fornøyd med relasjonen vi har til Nydalen videregående.

Guntvedt påpeker at det ikke er bra med for tette bånd heller.

– Det er bra med tydelige rammer, men ikke for streng kontroll. Ungdom-mene skal ikke føle at de blir overvåket. Å finne balansen er alltid utfordrende.

Som ungdommer flestCecilie Korshavn elsker ekstremsport.

Hun har ingen konkrete drømmer om hva hun skal bli. Men hun har alltid spar-ket fotball med gutta og på Nydalen har hun valgt fem timer breddeidrett. Etter videregående vil hun ta et friår på folke-høyskole. Kanskje ”H2O-linja” i Stavern? Hennes ærlige, naturlige og åpne blikk sier meg hun vil få til akkurat det hun vil.

til, så en ting jeg er veldig fornøyd med å ha innført her, er den stille tiden to ettermiddager i uka. Da er det ikke lov med besøk eller TV. De fleste er inne på rommene sine og vet at de ikke går glipp av noe i fellesrommene.

God kontakt Det er ingen formelle eller faste kon-

taktpunkter mellom foreldre og inter-


- Joachim leverer HEL VEDI Vestfold kan du fyre med fin og tørr hjemmehugget Signo-bjørk. Det sørger Joachim Bakken for. Han er ved-sjef for Vedgruppa i Signo Grantoppen AS.Tekst og foto: Thomas F.H. Torjusen

Hver torsdag barker Joachim Bakken i hop med resten av vedlaget, og produserer omdømmemarkedsføring

en PR-agent bare kan drømme om. Det er ikke småtteri Vedgruppa ved Signo Grantoppen kapper, kvister og kløyver hver sesong. De siste tre årene er det produsert mellom 7- og 9 tusen sek-ker a 60 liter til privatkunder over hele Vestfold hvert år.

Stolthet i hver kubbe- Hvor lenge har du hug-

get ved for Signo? - Siden 2004, da var jeg fer-

dig med videregående, svarer Joachim fornøyd på tegnspråk.

Han legger til at han jobber med alle ledd i produksjonen, og dessuten er med ut til kundene.

- Vi leverer jo på døra, sier han med dårlig skjult stolthet.

Arbeidslederne Frode Berg og Sigrun Orerød forteller at Vedgruppas tjenester har blitt et varemerke i seg selv. Omdøm-

met er en selvgående markedsføring basert på at kundene får vedsekken skikkelig fylt opp, at den inneholder førsteklasses ved og ikke minst at den blir levert pent pakket på dørstokken med et smil.

Flis og fleecefinIngen husker helt nøyaktig når Ved-

gruppa ble opprettet, men det må ha vært midt på nittitallet en gang. Siden den gang har gjennomsnittlig 20 til 30 brukere vært knyttet til gruppa hvert år. Pengeverdien av hva de har produsert alle disse årene er en ting, den er ikke liten. Men viktigst er det som ikke lar seg måle så lett, nemlig arbeidserfaringen og

gleden ved det å mestre. Og det gjør de til gangs.

Her nytter det ikke å være fisefin, derimot kan du gjerne være fleecefin. Og så må du tåle en flis eller to i finge-ren en gang i blant. Vedgruppa består av en blanding av beboere fra Signo Vivo og elever fra Signo grunn- og videregå-ende skole. Gjennom vedproduksjonen får de erfaring fra tre-felling i skogen, via kapping og pakking, til utkjøring og kundebehandling i siste ledd.

Sigrun og Frode kan ikke få fullrost ved-folket nok, og understreker at dette er en type arbeid der enhver kan bidra med noe, og der omdømmet til Signo blir ivaretatt så det holder!

Vedgruppas stolthet: Joachim Bakken flankert

av arbeids-lederne Sigrun

Orerød og Frode Bakken foran

Vedgruppas stolthet, den knappe ett år

gamle lastebilen de betjener hele

Vestfoldmarkedet med.

Nonnen Emma Kulombe fra Malawi dro rett til fjells under sitt Norgesbesøk.Tekst: Øyvind Woie

Til daglig leder hun Chisom-bezi Deafblind Centre under ekvators hete sol i Malawi. Overgangen til scooter- og

skitur i fjellet på Skinnarbu ved Rjukan var derfor stor for søster Emma, som hun kalles.

- Det var spennende å se hvordan Signo jobber med døve og døvblinde ved å legge til rette for aktiviteter ute i naturen, sier søster Emma.

- Og hvordan gikk skituren? - Ganske bra, men det var mest

moro å kjøre scooter! gliser hun.

Søster dro på scooterturKunnskap

Dette var andre gang hun be-søkte Norge. I tillegg til turer og aktiviteter ble det tid til å fortelle deltakerne på Skinnarbuturen om arbeidet hjemme i Malawi.

I Vestfold besøkte hun Signo døv-blindesenter, Signo Grantoppen og Signo skole- og kompetansesenter, ettersom tilbudet som Chisombezi gir likner på de som Signo gir.

Søster Emma driver et senter som gir tilbud om utdanning og bolig.

På Signos døvblindesen-ter fikk hun se arbeidet i boli-gene og møte konsulentene

på konsultativ avdeling. Gran-toppen gav innblikk i hvordan ar-beidsoppgavene tilrettelegges

for døvblinde. Besøket på skolen i Andebu la vekt på hvordan under-

Foto: Kenneth Verngaard

Rekordstor SignobasarDe siste åra har en driftig gjeng fra Greåker strikket og tigget gaver for å lodde ut på basar. Hele inntekten går til Signos samarbeidspartner Chisombezi Deafblind Centre i Malawi.

23. februar åpnet de dørene og slapp inn et hundretalls mennesker som kjøpte lodd, spiste kaker, drakk kaffe og koste seg.

I 2012 ble beløpet nesten 40.000 i år steg omsetningen og totalt i 2013 ble beløpet noe over 50.000.

Damene har så langt bidratt til et konferansesenter og rent drikkevann.

Nå er planen at pengene skal brukes til å utvide jordbruksarealet og hus-dyrholdet ved skolen. Dette er både praktisk undervisning og inntektskilde for skolen.

Signo bidrar internasjonalt for å sikre tilbud til døvblinde og døve ved å spre kunnskap og kjempe for deres rettigheter. Målet for arbeidet er at Signo skal bidra til å gjøre en forskjell. I dag har SIgno bistands-prosjekter i Malawi, Makedonia, Kina og Palestina.

Viser frem arbeids gledenSigno er proppet av arbeidsglede. Denne våren kjører hovedorganisasjonen Virke kam-panje «Arbeidsglede smitter». Du har kanskje sett TV-reklamen. Undersøkelser viser at ni av ti nordmenn opplever arbeidsglede på jobb. Signo er valgt ut til å være en av flere samarbeidspartnere og viser frem arbeidsgleden i sosiale medier. Følg kampanjen på facebook: «Advarsel: Smittsom arbeidsglede»

visningen tilpasses til den enkeltes behov. Oppholdet ble avsluttet med to dagerpå kurs om Sosial-haptisk kom-munikasjon i Tomaskirken i Andebu.

TakknemligSimate Simate, leder for døv-

blindes organisasjon i Zambia kom også for å bli med på de siste tre dagene av søster Emmas besøk.

Torsdag 21.mars ble det arran-gert en Malawi-kveld i Tomaskir-ken. Alle som ønsket fikk da en

mulighet til å treffe søster Emma og høre om arbeidet i Malawi.

- Jeg er takknemlig for at Signo gjorde det mulig for meg å komme. Det er mye å ta med hjem. Sig-nos hjelp har åpnet mange dører for oss, avslutter søster Emma.


Sansenfor gudstjeneste

I Tomaskirken brukes alle sanser i guds tjenesten. Men når Tomaskafeen byr på kirkekaffe er det smaks-sansen som vinner. Tekst og foto: Øyvind Woie, Tomaskirken i Andebu

Det dufter røkelse. Hvite le-delys i gulvet viser vei til alter og stolrader. Brukere og ansatte i Signo blir møtt

av Signoprest Marco Kanehl. Han står foran det blå glassmaleriet i våpenhuset og ønsker alle velkommen, sammen med hjelperne Lasse Seder og Tine Klovning.

Døve og døvblinde brukere kommer inn fra vinterværet sammen med Signo-ansatte. De finner veien inn i sansekirken og tar plass på det store vibrasjonsgul-vet. I taket blinker lysorgelet rødt, blått og grønt. Vann pipler nedover vann-skulpturen. Det er mye å sanse og opp-leve i Tomaskirken.

Presten og hans hjelpere går i prose-sjon inn i kirka. Seder bærer korset og Klovning holder et lys. Et trettitalls guds-tjenestedeltakere er på plass.

Reidar Westland tar grep om kirkeklok-ka. Han løfter den opp og svinger pende-len frem og tilbake. Det er tid for guds-tjeneste i Tomaskirken, verdens første sansekirke. Så strømmer Jon Rosslunds spesialkomponert preludium gjennom de 54 høyttalerne som er montert under

Tre på kirke kaffe

Mona Myrhaug- Det er koselig å være her for her treffer jeg andre, sier Mona- Hva synes du om den nye kirken?- Gulvet som vibrerer i takt med mu-sikken er veldig fint. - Hva liker du best med gudstjenes-ten?- Kaker og musikk.

Sverre Jessen - Jeg er her hver gang, sier Sverre og tar et stykke sjokoladekake til. - Hva synes du om den nye kirken? - Det er en veldig fin kirke. Jeg liker meg veldig godt her. Den er lys og har vibrasjonsgulv. - Hva liker du best i gudstjenesten? - Det er bra med kaffe og kaker.

Lasse Seder- Jeg er prestens hjelper, sier Lasse og byr på sjokoladekake.- Hva synes du om den nye kirken? - Den er veldig fin inni. Det er mange fine ting der. - Hva liker du best med gudstjenes-ten? - At jeg får hjelpe til. Jeg ber bønn og bærer korset når vi går inn i kirken. Vi har en veldig snill prest, han er en snill mann.

Populært reisemålDet er stor interesse for å besøke Tomas-kirken. Grupper og enkelt personer er nysgjerrig på hva en sanse kirke er. Signo vil så langt som mulig legge til rette for kirkebesøk med sanse opplevelser. Det skal lages informasjonsmateriell og leg-ges til rette for mulighet til å gi gaver til Tomaskirken. Interesserte kan ta kontakt med assisterende general sekretær Ken Davidsen.

Konfirmasjon i Tomaskirken

To elever ved Signo grunn- og videregående skole er i ferd med å fullføre konfirmasjons-undervisning hos Signopreset Marco Kanehl. I mai måned blir de historiske når de blir Tomas-kirkens første konfirmanter.

eikeparketten. Lydbølgene forplanter seg gjennom stolbena og inn i kroppene. Her trenger ingen å høre, musikken er til å ta og føle på. Noen nynner eller vagger svakt frem og tilbake.

- Ute er det snø, men vi er på vei fra jul til påske, sier prest Marco Kanehl og ønsker velkommen med stemme- og tegnspråk.

Lasse og Tine ber på tegnspråk for da-gens gudstjeneste. Deretter er det all-sang. Signopresten stemmer opp med «Måne og sol» og menigheten faller

raskt inn i sangen som fremføres med tegnspråk.

Over prestens hode kommer store, far-gerike bilder til syne på den hvite himlin-gen. Vi kan se Jesus og disiplene. Et esel kommer også til syne. Menigheten følger med, noen peker, de som er døvblinde får bildene forklart av sine ledsagere.

- Alle vi som er her er redde av og til. Det var Jesus også da påsken nærmet seg. Jesus vet hvordan vi har det når vi er redde. Det et godt å vite, forklarer Kanehl i sin preken.

Etter fadervår og sang går gudstjenes-ten mot sin avslutning sist på program-met står «Femtegnsbønnen», Signobønn og velsignelse. Alle som vil kan være med å be. Signopresten blir omkranset av bru-kere som løfter hendene. Heidi Eidsvoll Grønvold ber Signobønnen til slutt.

Så er det klart for kirkekaffe. Det mest sanselige av alt i sansekirken. Tomas-kafeen er dekket med papp og sjokola-dekake. Det har fredsarbeiderne Vivien Kloss og Isabelle Bombeiter sørget for.

Femtegnsbønn: f.v Heidi Eidsvoll Grønvold, Tine Klovning, Lasse Bartnes, Lasse Seder, Marco

Kanehl, Reidar Westland. Foran: Kjell Skogen.

Sanselig: Røkelse kan gjøre gudstjenesten mer sanselig.


Biskopen skryter av sansekirken- Jeg er så stolt over at det er Tunsberg bispedømme som får verdens første sansekirke, sa biskop Laila Riksaasen Dahl da Tomaskirken ble vigslet. Tomaskirken var fylt til siste sete da kir-ken ble åpnet 9. desember. To biskoper var på plass sammen med inviterte gjes-ter, brukere og Signo-ansatte.

- Dette er en stor dag for Signo, sa generalsekretær Inger Helene Venås og ønsket velkommen til feiring av en ti år gammel drøm.

Inspirerende kirke- Alle kirker burde ha Tomaskirken som utgangspunkt fordi forkynnelsen må gjøres så enkel. Her nytter det ikke med prat. Denne gudstjenesten var skåret inn til det evangeliet egentlig handler, sa biskopen i Tunsberg etter vigslingen.

- Inkludering av alle slags mennesker uansett funksjonshemming gjør forkyn-nelsen troverdig, sa Riksaasen Dahl.

TegnspråkpoesiNoen kom i rullestol, andre hadde

ledsager, hele gudstjenesten foregikk på tegnspråk. Det ble danset og fremført tegnspråkpoesi.

- Jeg skulle ønske mange menigheter kunne få kjenne denne gleden som er i Signos sansekirke. Her kan vi møte Je-sus med alle våre sanser, sa biskop Ole Christian Kvarme da han åpnet kirken sammen med Signos døveprest Marco Kanehl. Kvarme er «biskop» for Døvekir-ken i Norge.

Takk til mangeIngen Signo-gudstjeneste uten kirke-

kaffe. Fordi det var så mange som ville være med på festen måtte den serveres i det gamle kirkerommet på skolen. En gigantisk Tomaskirkebløtkake ble prik-ken over i-en etter takketaler til ivrige

dugnadsarbeidere på ulikt nivå, ildsjeler og de som aldri gav opp drømmen om en dag å kunne åpne dørene til verdens første sansekirke.

Får sitt eget menighetsrådUt over gudstjenester brukes kirken

allerede til samlinger av ulike karakter og som stille rom. I løpet av våren skal det oppnevnes et menighetsråd der bru-kerne er representert. I tillegg vil Signos hovedstyre oppnevne et kirkeråd som blant annet skal ha et overordnet ansvar for drift og utvikling av Tomaskirken.

Tomas kirken: • ligger hos Signo på Sukke Gård i

Andebu i Vestfold.• Marco Kanehl er prest i Tomas-

kirken• har verdens største vibrasjons-

gulv, 54 høyttalere under 8 x 8 meter eikeparkett.

• budsjett på 6 millioner, finan-sieres med gaver.

• bygget i tre av byggmes-ter Ole Kristian Kjærås fra Andebu.

• utsmykket av Signos bru-kere og kunstneren Rigmor Bove.

• Kirkelig Kulturverksted har vært byggekonsulenter.

Gudstjenester i Signo

Signo har lange gudstjenestetradisjoner i Andebu. Helt siden etableringen i 1931 har det vært invitert til tilrettelagte gudstjenester. Lenge var det kirkerommet i skolen som ble brukt. Det er gudstjeneste to søndager i måneden i Signo. En i Tomaskirken i Andebu, Vestfold, og en på Signo Conrad Svendsen senter i Oslo. I tillegg er det andakter og gudstjenester i flere av Signos virksomheter. Signo jobber også samme med Døvekirken og de lokale menighetene i Andeby, Vestfold og Nordstrand, Oslo. I tillegg deltar Signo ved gudstjenester i

Olavskapellet hos døvekirken i Sandefjord.

Jobbinstruks med

kamera på hodetSnart får arbeidstakerne på fruktavdelingen på Signo Rycon AS se arbeids-instruksene på en TV-skjerm høyt oppe på veggen, mens de pakker. De slipper å lese bruksanvisningen. Tekst og foto: Elisabeth Moe

Når Samir Issalhi pakker frukt, gjør han det med et kamera på hodet. Han filmer alle operasjoner.

– Dette er en smart opplæring for de som ikke er så gode til å lese norske bruksanvisninger, forteller gründer og filmredigerer Karl Arne Sjøhaug. Han jobber også på Signo Rycon og kom på ideen, kjøpte inn et hodekamera til et par tusen kroner og lanserte oppfin-

nelsen til jobbfruktavdelingen. De ville gjerne ha slike filmer som instruk-sjon til hva det skal være i kurvene.

Viser hvordanSamir har et varig arbeidstilbud (VTA)

på Signo Rycon. Han har jobbet her i 6-7 år, trives veldig godt og demonstrerer ivrig.

– Når jeg pakker en fem kilos frukt-kurv, skal det være et visst antall bana-ner, epler og sukkererter; Bare se!

– Og her: Pakker vi frukten i plast. Sånn!

Sjøhaug forklarer at filmen kan gå i re-petisjon og instruere fruktpakkerne som står på samlebåndet med hendene fulle av bananer, pærer og reddiker.

Ikke bare film– En annen fordel er at vi kan legge på

en tegnspråktolk - i tillegg til tekst. Arbeidsleder på jobbfrukt, Tomas Flin-

terud er enig. – Ja, vi har tro på at dette vil lette ar-

beidet vårt, skyter han inn. – Hodekamera skal også brukes ved

fruktlevering til forskjellige bedrifter i Oslo.

I begynnelsen av mars er de nye ”l evende bruksanvisningene” på plass, tror Sjøhaug.

– Vi er snart i gang med filmingen her, så redigerer jeg dem inne i studio hos meg, sier han.

Alle avdelinger som har faste arbeids-operasjoner kan få dette. Digitaliserings-avdelingen på Signo Rycon er nestemann på lista.

Signo Rycon

Klar til opptak: Samir Issalhi demostrerer ivrig. Karl Arne Sjøhaug stiller inn kameraet.

Fra innvielsen: Biskop Laila Riksaasen Dahl og Lasse Seder, her intervjuet av NRK.

Foto: Sigmund Rønsen Aarhaug


Signofolk

En

tusi

ast

en

Signo har nulltoleranse for sek-suelle overgrep og all mistanke er alvorlig og krever hand-ling. Snart er prosedyrer med

rutiner ved slike overgrep gjort ferdig. I samarbeid med Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep.

Hvorfor?I tråd med Signos visjon og

verdier er det viktig å fore-bygge seksuelle overgrep.

– Alle organisasjoner som gir tilbud til enkeltpersoner bør ha slike retningslinjer, sier generalsekretæ-ren i Signo, Inger Helene Venås.

– For oss er det enda viktigere å ha tenkt igjennom de mange ulike hensyn som skal ivaretas, enten det reises beskyldinger eller det er en akutt situasjon. Det er alltid to parter som har krav på respekt, og håndte-ringen skal ivareta mange hensyn.

– Vi har samarbeidet med Kir-kens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep, som er spesia-lister på dette. Det er derfor hyg-gelig at de mener Signo nå er blant dem som har utviklet det beste materialet i Norge, sier Venås.

Hvordan skal materialet brukes?

Det er daglig leder i hver virksomhet som har ansvar for å følge prosedyrene dersom situasjoner oppstår. De vil også sørge for at ansatte får opplæring i prosedyrene og forebygging av seksuelle overgrep. Alle ansatte skal vite hva de skal gjøre der-som en akutt situasjon skjer.

Prosedyrene vil være

tilgjengelig i alle boliger og virksomheter i form av en perm, en elektronisk versjon i tillegg til tegn-språkoversettelse og en skriftlig kortversjon.

Nulltolleranse i Signo

John Arve Knippen i ny stillingLeder av servicesenteret, John Arve Knippen går inn i nyopp-rettet stilling som administrasjonssjef ved hovedkontoret. Det skal sikre at vi har kompetanse på økonomi- og eien-domsforvaltningen i Signo hos flere personer. Hovedstyret har bedt om dette.

I dag er det utvilsomt Ken Davidsen som kan mest om eiendom og økonomi i Signo. Signos hovedstyre har vært opptatt av å sikre denne kompetansen hos flere, og har derfor bedt hovedkontoret å se på organiseringen. Resultatet er at John Arve Knippen blir administrasjons-sjef og går inn i noen av Davidsens oppgaver. Samtidig fortsetter han som leder av servicesenteret i Sandefjord.

Hva skal Ken gjøre mindre av? – Ved at Ken ikke skal sitte direkte med dette, vil

han kunne prioritere andre ting. Det er mange viktige

oppgaver Signo tren-ger Kens kunnskaper og erfaringer til.

Tre områder fra stra-tegisk årsplan 2013 er prioritert: 1) Økonomiana-lyse. Signo skal få et felles lønnsprogram og etablere et analyse- og rapporte-ringsprogram. 2) Nivå og prissetting. Bemanning i forhold til tjenesteleveranse skal analyseres. Både mengden og prisen. 3) Økono-misamarbeid i Signo. – Her skal vi følge opp nettverks-leder og arbeidet som gjøres i “økonomi på tvers”.

Prosedyrerved seksuelle overgrepi stiftelsen Signo

Pros

edyr

er v

ed s

eksu

elle

ove

rgre

p i s

tifte

lsen

Sig

no

Stiftelsen Signo, Solveien 119 E, 1170 OSLO, [email protected],, www.signo.no

muligheter

Grenseløstro på menneskets

Inger Helene Venås, (50) generalsekretær i Signo har vært ansatt i nøyaktig 4 1/2 år og hun blir fortsatt sett på som ”hun nye”. Hun angrer ikke ett sekund på at hun begynte.

Prosedyreperm: Faksimile av permen som skal være tilgjengelig i alle Signos virksomheter.

Tekst og foto: Elisabeth Moe


SignofolkSignofolk

Hva inspirerer deg? – Jeg er lett å inspirere. Det å jobbe gir meg mye livsglede. Jeg blir stadig minnet om at jobben min utgjør en forskjell i andre menneskers liv. Større

inspirasjon kan man ikke få. Engasjerte medarbeidere i det daglige her på hovedkontoret, men også ute i virksomhetene, begeistrer meg også. Raske replikker gjør at jeg trives. Humor er viktig.

Fortell om ditt største Signo-øyeblikk! – Det er lett! Det gylne øyeblikket vi hadde i juni i fjor, nem-lig kongebesøket på Sukke i Andebu. Jeg så hva det betydde for brukerne våre. Både de og de ansatte la ned en fantastisk entusiasme i forberedelsene; De tegnet kongeparet, de lagde konge- og dronningfester, blomsteroppsatser, bygde scene, øvde på sanger og taler, laget benker og stoler. Alt det var viktig. Kronen på verket var da at kongeparet kom på besøk. Sol og blå himmel la jo heller ingen demper på stemningen. En ansatt fortalte om en døvblind jente som ikke ville gå da arrangementet var over. De fleste hadde forlatt uteplassen hvor scenen og alle stolene stod på gresset. Hun satt igjen og ville ikke gi slipp på stemning og atmosfæren.

– Siden dette Signo-øyeblikket var så opplag og spesielt, må jeg få nevne ett til. Det som skjedde i Trondheim kommune i februar. Nå er endelig grunnlaget for Signo tilbud i Midt-Norge på plass. Jeg har holdt på i over ett år med å få til en samar-beidsavtale mellom Signo og Trondheim kommune hvor vi skal få gi tilbud i vårt eget hus. Vi har møtt mye motstand i kom-

muneadministrasjonen som selv ville bemanne Signos boliger og vi har måttet jobbe politisk. Formannskapet slo fast i februar at nå skal det skje. For Signo var dette den siste sjansen. Et nei nå og vi måtte ha pakket sammen. En utrolig lettelse.

Hvordan bruker du deg selv i jobben din? – En ting som kjennetegner meg er entusiasme. Det tror jeg smitter. Og så er jeg er veldig strukturert, og tenker alltid flere ledd fremover. Den personlighetstesten jeg tok før jeg ble an-satt i Signo, viste at jeg hadde høye skår både på det kreative og det strukturerte. Det er såpass sjelden, at den professoren på BI som gjennomførte den, sa at han aldri hadde sett en sånn profil noen gang. Jeg kjente meg igjen i svarene som kom frem, og både den strukturerte og den kreative delen har jeg god bruk for i jobben min.

Hva kan Signo bli bedre på/gjøre mer av? – Vi har et overordnet strategiarbeid som ble dratt i gang da jeg startet. Den har tre hovedlinjer. Den første linjen går på internt samspill mellom virksomhetene i Signo. Det har vi blitt flinkere på, men vi kan bli enda bedre. Den andre linjen gjelder profil og omdømme. Vi trenger å gjøre Signo og tilbudene våre mer og bedre kjent. Her har vi også kommet mye lengre. Men vi må fortsette å jobbe med det også. Den tredje linja gjelder nivå og prissetting. Alle virksomhetene våre har blitt bedt om å gå gjennom kostnadsbærerne i driften. Det er ikke så vanske-lig for Signo å ville mer. Men et sted må vi skal stoppe opp og si at godt nok er godt nok. Vi vet jo at kommunene sitter i en

prioriteringsskvis. Det er denne delen av arbeidet hovedstyret ber oss gå enda sterkere inn i.

Hva er ditt drømmeoppslag i Norges største avis? – «Ny lov innført i Norge: Det er ikke lov å ikke bry seg»

Hva er det viktigst for deg ved siden av jobben?– Sosialt fellesskap med venner og familie. Jeg jobber mye så jeg prioriterer å være sosial når jeg har fri. Jeg elsker å invi-tere folk hjem til meg - og å lage mat. Matlaging en hel lørdag formiddag er rekreasjon. Kulturopplevelser er jeg også glad i; teater, konserter og kino, og ofte er det venner som drar meg med. Når det gjelder musikk, så er jeg glad i mørke kvinnestem-mer. Solveig Slettahjell er blant favorittene.

Favorittfilm – bok – største, siste “kulturelle øyeblikk”?– Når kommer dette på trykk? Jeg skal snart på premiere i Operaen… Jeg kan trekke frem en bok jeg leste som ung vok-sen på 80-tallet. Den åpnet øynene mine for hvor kjønnsdelt samfunn vi har, nemlig ”Kvinner” av Marylin French. Den er fortsatt aktuell i dag og jeg har anbefalt den til mange.

Hva må du ha for at dagen skal bli god? – Det verste jeg gjør er å stå opp, he, he… Men etter en dusj kan jeg komme meg gjennom krevende og lange dager. Ellers står en tur på kaffebar høyt på lista, det er stort sett fast en helgeaktivitet.

Hva må du gjøre før du dør? – Jeg har gjort en del av det som står i bøker om hva man burde. Så svaret er nå: Svømme med delfiner.

Ditt favorittsitat – Man høster det man sår.

Beundrer du eller blir du beundret? – Jeg er flink til å finne personer som inspirerer meg. Men det er ikke nødvendigvis de store kjente personene. Jeg har noe å lære av mange, og mest hverdagsmennesker. Min egen mor inspirerer meg, når hun oppsøker personer og miljøer hun vet vil utfordre henne selv. Et sitat jeg bærer med meg, og minner meg selv på gang på gang er fra Jon Lilletun; Det var fra mitt liv i politikken. Vi hadde hatt lange diskusjoner om en sak og kommet til en beslutning, da vi skulle gå stoppet Lilletun oss opp og spurte: ”Dette vi nå har vedtatt er helt riktig, men er det klokt?” Vi gikk inn igjen og endret på beslutningen.

Lytter eller snakker du? – Jeg snakker mye, det vet jeg. Men jeg ønsker også å lytte, og tror jeg gjør det. Jeg tror også at de som jobber tett med meg kan bekrefte at jeg har evnen til å skifte standpunkt.

Er du et vinter- eller sommermenneske? – Åååå… det er lett! SOMMER! Jeg jobber veldig mye, så lad-ning av batterier er viktig. Derfor sørger jeg for at jeg opplever sol og varme i sommerhalvåret. Jeg tar alltid lang ferie da og reiser til solen.

Hva ville du gjort om du fikk ti millioner? – Skal jeg være ærlig?? Jeg ville ha hatt en vanvittig shopping-dag, eller kanskje en uke…?! Litt utagering må jo til. Så ville jeg ha bestilt et bord på en gourmet-restaurant og bedt med meg en gjeng. Jeg liker å gi, så nevøene og niesene mine ville helt sikkert fått noe. Døvblindearbeidet i Malawi er det inter-nasjonale prosjektet til Signo som har gjort sterkest inntrykk på meg, så det ville jeg gitt noe til. Jeg elsker store rom, så jeg hadde nok flyttet, men ikke så langt. Jeg ville fortsatt bodd på Frogner. Med heis! – et sted å bli gammel i.

Tanker ved det å runde 50 – Det opplagte er jo at; alternativet er dårlig… Men jeg føler meg ung. Og erfaren samtidig. Vennene mine er både yngre enn meg og eldre, det gjør at jeg er godt plantet der hvor jeg er. Jeg har aldri hatt noen “kriser” knyttet til alder. Dette tallet er intet unntak, så jeg trenger ingen mentale øvelse som minner meg om at jeg blir 50. Foreløpig går det overraskende greit!

En fast spalte. De samme spørsmålene til ulike mennesker. Har du tips til hvem vi burde intervjue, så ike nøl med å si

ifra til redaksjonen: [email protected]

Jeg er lett å inspirere. Det å

jobbe gir meg mye livsglede.

Inger Helene Venås

En ting som kjenne-

tegner meg er entusiasme. Det tror jeg

smitter. Inger Helene Venås


Signo har holdt på lengstDet for tiden 13 tyske freds arbeidere i Norge. Fire av dem jobber i Signo.

- Allerede i 1965 tok Signo i mot fredsarbeidere. Det hadde nok noe å gjøre med at Conrad Bonnevie Svend-sen hadde vært aktiv i den norske motstandsbevegelsen under okkupa-sjonen, forteller, Evelin Backofen som leder den norske avdelingen av Aksjon Soningstegn Fredstjeneste.

- Signo er den organisasjonen i Nor-ge som har holdt på med dette lengst og har hatt flest fredsarbeidere.

Når de unge søker finner de Signo på ASFs lister hjemme i Tyskland. Kombi-nasjonen med arbeid med funksjons-

hemmede og tegnspråk er attraktivt. Signo er det eneste tilbudet i hele ASF der en kan jobbe med døve.

- Hvorfor har det fungert så godt med Signo?

- Det har vært en fin åpenhet, Signo har utviklet seg underveis og den per-sonlige kontakten har vært god.

- Hva lærer ungdommene? - Om krigen. De skal utforske hvor-

dan den blir omtalt i nåtid. De lærer språk og får møte en annen kultur. Og så får de erfare hvordan det er å være en minoritet, det er en viktig erfaring, sier Backofen.

Aksjon Soningtegn Fredstjeneneste (ASF)Internasjonal organisasjon med ut-gangspunkt i den evangeliske kirke i Berlin. Gir tilbud om ungdomsutveks-ling mellom Tyskland og land som var okkupert under andre verdenskrig, og i tillegg Israel og USA.

I mai 1959 kom den første ASF-grup-pen fra Tyskland til Norge for å bygge nytt fjøs på Trastad Gård, Nord-Norges Åndssvakehjem og Kokelv kapell i Finn-mark (se bildet).

Hvert år kommer 12-15 volontører fra Tyskland. Mer enn 1000 ungdom-mer har gjort fredstjeneste i Norge. Signo er den organisasjonen som har

samarbeidet lengst med ASF og trolig hatt flest fredsarbeidere.

Målet er å øke kunnskapen om beg-ge land og å delta i dialogen om er-indringskultur om nasjonalsosialisme, annen verdenskrig og holocaust.

Høsten 2012 fikk ASF Willy Brandt prisen som gis til en norsk og en tysk naturlig eller juridisk person, som har gjort seg fortjent til prisen på grunn av sine spesielle anstrengelser for for-bedring av det norsk-tyske forholdet.

(Kilde: Evelin Backofen, Leder ASF Norge)

StjernhimmelFør Norgesoppholdet må fredsarbei-

derne gjennom kurs og flere samlinger sammen med andre deltakere hjemme i Tyskland. ASF har for tiden 180 fredsar-beidere i 18 land. De fleste tar året rett etter videregående. De må også skaffe seg sponsorer for å finansiere deler av oppholdet. De får mat og bolig hos de organisasjonen de jobber hos.

Vi guides inn via fysioterapeuten og inn i Conrads butikk, før vi ender opp ved svømmebassenget. Fredsarbeiderne er lommekjent på senteret. Kanskje ikke så rart, siden de også bor der de jobber.

- Her kan du ligge i bassenget om kvelden og se på stjernehimmelen, sier Kersting og trykker på en knapp på bas-sengveggen.

Bittesmå, lysende «stjerner» åpenba-rer seg i taket, selv om det er midt på dagen.

FirespråkligFelles for fredsarbeiderne er at de bru-

ker mye tid sammen med Signos brukere, både i arbeid, skole og fritidsaktiviteter. Tysken er byttet ut med flytende norsk og norsk tegnspråk. Fredsarbeiderne i Signo er trespråklige, når morsmålet in-kluderes. For mange er nettopp mulighe-ten til å lære tegnspråk og å jobbe i det unike kommunikasjonsmiljøet en viktig årsak for å velge nettopp Signo.

- Jeg ønsket å komme hit til Signo for-di jeg hadde jobbet litt med tegnspråk hjemme i Tyskland, sier Wesselmann som dermed er firespråklig.

I fredens tjeneste

– Du dreper ikke noen du kjenner, sier unge tyskere på fredsarbeid i Norge. De vil gjøre opp for forfedrenes synder og sikre god kår for forsoning og fred.Tekst: Øyvind Woie Foto: Elisabeth Moe

Det er en veldig, veldig fin utsikt her, skryter Johanna Wesselmann og peker mot Oslofjorden utenfor vindu-

ene på boenheten Utsikten ved Signo Conrad Svendsen senter (CSS) på Nord-strand i Oslo.

Wesselmann kommer fra flatlandet og byen Aachen i Tyskland, på grensen mot Belgia. I seks måneder har hun vært i Norge sammen med Johanna Kersting fra Kassel. Nå er det besøk av fredskol-legaer fra Signo i Andebu, Vestfold med

lunsj på hovedkontoret og omvisning på CSS. Vivien Kloss fra Dettingen og Isabelle Bombeiter fra Bräunlingen lar seg imponere. Det er dårlig med fjord-panorama i Andebu, men desto mer av dype norske skoger med rom for utstrakt friluftsliv.

Et årAlle har valgt å bruke et år i Norge

i regi av organisasjonen «Aksjon soningstegn fredstjeneste» (ASF)

- Jeg jobber her, hjelper beboerne med å gjøre de tingene de skal. Det er fint, jeg liker det, forteller Wesselmann.

Johanna Kersting arbeider med aktiviserings- og arbeidstilbud. Jentene fra Andebu holder til på Signo skole og kompetansesenter, Signo Grantoppen AS og ved Signo Vivo.

KrigenBakteppet for Norgesreisen er Tysk-

lands invasjon av Norge under andre ver-

denskrig. Det ligger uvant langt fremme i jentenes bevissthet.

- Vi må ikke glemme, sier Johanna Kersting.

- Det er det som er grunnen til at vi er her. Jeg har det her oppe i hodet, men jeg snakker ikke så mye om det når jeg jobber.

For Wesselmann har møtet med den norske krigshistorien vært lærerik.

- Tyske ungdommer lærer ikke så mye om hva som skjedde i Norge, men mer om felttoget i Europa. Det er interessant. Jeg har lært om hva som skjedde i Nord-Norge da tyskerne trakk seg tilbake og gjennomførte den brente jords taktikk.

- Hva skal du bruke det til? - Dele det med mine venner og andre

når jeg kommer hjem igjen.

Signo Conrad Svendsen senter / Signo Vivo

- Vi må ikke glemme, sier Johanna Kersting.

De fire tyske jentene: Vivien Kloss, Johanna Kersting, Isabelle Bombeiter og

Johanna Wesselmann bruker et år av livet sitt til å jobbe i Signo


Gleder seg over

ombyggingTekst og foto: Åsne Svimbil Mørken

Trude klippet snora med Trude

Beboerne på Flåtten i Andebu flytter ikke ut selv om det snekres og støyes. Det lever de godt med.

Siden sent i fjor høst har det vært mer eller mindre hektisk aktivitet med bygging og gra-ving på Flåtten ved Signo Vivo

i Andebu. Ordet “kaos” har vært brukt noen gan-

ger under ombyggingsarbeidet. Det er støv og støy med mange mennesker ut og inn. Systemene er krevende å holde i gang under slike forhold.

På kontordager er det fint med hør-selsvern, om man har tenkt å få konsen-trert seg litt.

Espen Wendelborg synes det er litt ro-tete, men vet det blir bedre. Det vet vi alle sammen – og vi lever helt greit med ombyggingen, takket være hensynsfulle håndverkere og god kommunikasjon.

Nærmer seg sluttenNå er vi i innspurten av utbygging av to

leiligheter og ombygging av andre etasje. I tillegg til to større leiligheter i første etasje, hvor det blir god plass, bygges det også nye personalrom og møterom samt nattevaktrom i andre etasje.

Det gamle nattevaktrommet er gjort om til en leilighet. Der har Jonathan har flyttet inn. Han stortrives. Når byggin-gen er over vil det være syv leiligheter på Flåtten. Og heldigvis har hønsehuset

fått lov til å stå, til tross for at nesten hele hagen er gravd opp. Hønene kan trygt flytte inn til våren igjen.

Jonathan Frydenberg har fått seg ny leilighet i 2. etg og flyttet inn rett over nyttår.

- Hvordan trives han der?- Bra, moro, sover godt. Bra

stor leilighet. Til sommeren skal jeg sitte ute på veran-daen, i sola. Vente til sola kommer, sier Jonathan.

Han synes ikke det er ro-tete på Flåtten nå, men ryd-dig og orden. Han slår ofte av en prat med håndverker-ne og synes de er hyggelige folk.

Det var rød løper, rød snor, og hele to stykker Trude som måtte til da Signo Dokkens nyoppussede kontorlokaler

skulle åpnes. Den ene het Fagerdal og jobber på Signo Dokken, den andre heter Drevland og er ordfører i Bergen.

Daglig leder Sylvi Leirvaag smilte fra øre til øre og ønsket en fullstappet kan-tine velkommen til åpningsfest i januar. Endelig var det tid for offisiell åpning av lyse og lekre kontorlokaler.

- Stilige folk trenger stilige lokaler, sa ordfører Drevland i sin tale.

- For dere er stilige folk, som hjelper byen min å holde seg frisk og sunn ved å sørge for at innbyggerne spiser frukt, sa ordføreren og tenkte på alle de tusen frukt kurvene Signo Dokken AS leverer ut på arbeidsplasser hver eneste uke.

Stolt ordførerDet var første gang ordfører Drevland

var på visitt hos Signo Dokken og ordfø-reren var oppriktig takknemlig for innsat-sen til den enkelte.

- Dette handler om å få ha et arbeid, finne venner og varmt fellesskap, og å ha noe å gå til hver dag. Det er viktig for meg og da tror jeg det er viktig for dere også. Tilbudet på Signo Dokken gjør meg stolt og glad, sa Drevland og oppfordret alle til å gi en applaus for seg selv.

Til hjertetDeretter var det klart for klipping.

Saksen ble overlevert på pute av Trude Fagerdal.

- At det finnes et slikt tilbud til men-nesker som kanskje har dette som eneste mulighet til å jobbe, går rett til hjertet på meg, sa ordføreren etterpå.

- Hva betyr det for deg og Bergen å ha et slikt tilbud?

- Jeg tror ikke vi aner det eller at jeg klare å uttrykke med ord hva det kan bety for det enkelte mennesket å ha et slikt tilbud som Signo Dokken. Det kan være forskjellen mellom eksistens og ikke-eksisten. I tilegg er det viktig med et variert tilbud til mennesker med funk-sjonshemninger også fra andre enn det offentlige

- Signo Dokken er bare vinn - vinn spør du meg, sa ordføreren før hun forsvant på omvisning.

- Signo gikk rett til hjertet mitt, sa ordfører Trude Drevland og klippet snora i nye lokaler hos Signo Dokken AS. Tekst og foto: Øyvind Woie

Trude og Trude: (bilde over) klippet snora sammen. Signo-bruker Trude Fagerdal til venstre, ordfører Trude Drevland til høyre.

Litt rotete i byggeperioden: Jonathan Frydenberg (bilde over) synes at ombyggingen er til å leve med.

Sjåførene har fått nytt hvilerom.

Signo Vivo Signo Dokken

I det nyoppussede serveringsområdet strakk tapaskøen med gjester, ansatte og brukere seg langt inn på det nye kjøk-kenet. Marsipankake med Signos visjon var på plass, det var også tidligere dag-lig leder Knut Rasmussen og styreleder Steinar Jacobsen som strålte av stolthet.

- Etter oppussingen er vi samlet på to etasjer og i tillegg har vi fått nytt venti-lasjonsanlegg. Det hadde vi stort behov for. I tillegg får vi nå også mulighet til å lage et stillerom, sier daglig leder Sylvi Lervaag.


Panorama møtte ordføreren i Oslo

Et lite plasthjørne gjør jobben til en lek, både for hobby-snekkeren og brukerne på Vevkroken i Andebu. Tekst og foto: Øyvind Woie

Anne-Martha Følsvik er for-nøyd. Hun har en jobb å gå til. Nå pakker hun YT-hjørner for Bergensfimaet YTL. På

lageret ligger det tusenvis av små plast-dingser som skal puttes i plastposer sammen med en bruksanvisning, før de legges ut for salg.

- Det var ganske tilfeldig at vi kom over denne pakkejobben, forteller Kurt Nilsen som er arbeidsleder i Andebu.

Fikk ideen på idrettstreffNilsen var på bedriftsidrettssamling

på Holmenkollen hotell i Oslo. Der traff han Yngve Langeland som utgjør «Y’en» i YTL – «L» står for familie navnet og «T» er broren Trond. De kom i snakk og bergen-

seren fortalte at firmaet hadde behov for pakkehjelp.

- Du kan si at det var idretten som førte oss sammen, forteller Langeland, altså Yngve.

Yter merYT-historien startet for cirka 10 års si-

den da den ene av snekker brødrene var i ferd med å liste ei dør. Han undret seg over hvorfor det ikke fantes et hjelpe-middel som gjorde listingen penere og atskillig enklere å gjøre. Snekkeren ble oppfinner og laget en mal av to finèrpla-ter. Året etter var YT-hjørnet en realitet.

- Dette pakkeoppdraget passer perfekt for brukerne på Signo Grantoppen og i Vevkroken. Grunnen er at de som tren-ger litt større utfordringer kan klistre på firmamerker, og de som ikke klarer så mye, får jobben med å putte dem i poser, forteller Kurt Morgan Nilsen.

Enkle pakkeoppdrag er mangelvare. Mye sendes til Kina og Østen.

- Vi er stadig på jakt etter oppdrag. Prisene våre er konkurranse dyktige og det blir arbeidsplasser av det, sier Nilsen.

Gir arbeid Yngve hos brødrene Langeland var

ikke i tvil om at Signo skulle få oppdra-get.

- Vi er et Bergensbasert firma, dette gav oss også en anledning til å etablere oss på Østlandet. Samtidig synes vi det er kjekt å vite at vi er med å gi folk en meningsfull hverdag.

Når Anne-Martha Følsvik og hennes kollegaer har gjort jobben sendes pro-duktene ut til blant annet Byggmakker. YT-hjørnene kan også kjøpes via nettsi-dene til YTL.

- Hvor mange bør jeg ha? - Alle husstander bør ha to, da slipper

du å lete etter det ene du har lagt bort, sier Yngve Langeland.

Letter arbeidet: Anne-Marthe Følsvik er med å gjøre livet lettere for hobby -s nekkere. Hun pakker YT-hjørner på Signo Vevkroken i Andebu

Pakker i pur glede

I februar fikk teatergruppa Panorama fra Signo Conrad Svendsen senter (CSS) endelig ta turen ned til Oslo Rådhus for å

presentere noe av teaterkunsten deres, og fortelle om Signo på Nordstrand.

– Vi har hatt kontakt med ord førerens kontor gjennom høsten og vinteren og ble glade da vi endelig fikk komme, for-teller seksjonsleder og koordinator Me-rete Frang på CSS.

– Først måtte vi ventet i hallen, så måt-te vi gjennom mange dører før vi ende-lig fikk hilse på ord føreren. Stang stod i døren til kontoret sitt og ønsket oss velkommen. En blid og hyggelig mann.

– Vi ble servert frukt og cider i fine glass. Og før vi forlot konto-ret fikk vi alle en fin gave hver, en lysholder med inngravert ”Oslo Kommune”, avslutter Frang.

Berit Kraus, ett av medlemmene i tea-tergruppa, overleverte en hjemmestrik-ket lue og sitte underlag til Stang og kona.

– Den skal jeg bruke på Holmenkoll-søndagen, sa ordføreren med stort smil.

Mottakelse på kontoret: Teatergruppa «Panorama» på

kontoret til ordføreren

Ny lue: Gaven, en hjemmestrikket lue fra Berit.

Signo Conrad Svendsen senter Signo Grantoppen AS

Lister seg frem: YT-hjørnet skal gjøre listing til en lek. Signo-brukere sørger for at hjelpemiddelet pakkes i plastposer og får en bruksanvisning vedlagt.

Islann til Signo Grantoppen ASBjørn Einar Islann startet i stillingen som daglig leder 1. april. Islann er be-driftsøkonom, 53 år og har lang leder- og konsernerfaring fra stillinger i ulike produksjonsbedrifter.

– Jeg gleder meg virkelig til å begyn-ne i Signo Grantoppen. Jeg har jobbet med salg og marketing siden jeg var 21 år, sier han.

- Nå ser jeg frem til å kunne jobbe med og for mennesker i en spennende organisasjon. Med de som jobber der i dag, og med det som allerede er skapt, er jeg trygg på at vi sammen skal utvi-kle dette videre basert på de samme grunnverdier.

Styreleder Thorvald Hillestad er også fornøyd med ansettelsen.

– Jeg ser frem til at Bjørn Einar Islann starter i stillingen som daglig leder ved hos oss, sier han.

– Hans kreativitet og inkluderende lederstil viderefører en viktig kultur på Signo Grantoppen. Det gir oss en samlende og god leder. Han vil, sam-tidig med sin relevante og spennende bakgrunn, tilføre oss viktig erfaring knyttet til produksjon og salg, avslut-ter Hillestad.

Islann har hatt flere leder stillinger for Rieber&Søn både i Norge, Sve-rige og Danmark bla. som direktør for Rieber&Søn, Denja i perioden 2004 til 2010.


Brukerundersøkelse

Tar pulsen på Signo

Et viktig tiltak i kunnskapens år er at Signo-brukerne får si hva de mener om tilbudene de får. Brukerundersøkelsen er trolig den første i sitt slag her til lands. Av Øyvind Woie Foto: Elisabeth Moe

Jeg tror knapt noen i Norge har erfaring med å gjennom-føre en så stor undersøkelse der betydelige deler av mål-gruppen har så omfattende kommunikasjonsutfordringer som tilfellet er med Signos brukere, sier Alf Reiar Berge

fra Rehab-Nor Han er daglig leder i firmaet og er prosjektleder for under-

søkelsen. - Prosjektet Signo har besluttet å gjennomføre er et pionér-

prosjekt som krever mye utviklingsarbeid, sier Berge.

Bli hørtAlle brukere over 18 år får delta i undersøkelsen. Det betyr

i praksis at mer enn 300 enkeltpersoner skal intervjues om livskvalitet, trivsel og boforhold, mulighet til å bli hørt og å påvirke eget liv, kommunikasjon og relasjon til personalet og tilgang på informasjon.

- Målet er å få vite hva brukerne i Signo opplever, tenker og erfarer. Den kunnskapen kan vi bruke til å bedre kvaliteten i

Derfor anbefaler Rehab-Nor Signo å bruke en kvalitativ metode. Det betyr at svarene kommer frem i en toveis sam-tale med utgangspunkt i en «guide» som viser hvilke tema en skal snakke om.

Etiske utfordringer- Vi må forsøke å få et bilde av hva det

er som gjør at en informant er spesielt fornøyd, eller misfornøyd, med noe. Dette er mye mer interessant enn å få vite hvor fornøyde eller misfornøyde informantene er ”på en skala fra 1 til 10”.

Å gjennomføre en brukerundersøkelse med informanter med til dels betydelige språk- og/eller kommunikasjonsutfor-dringer er spesielt krevende rent etisk.

- Undersøkelsen stiller særlig store krav til varhet for det individet ønsker å uttrykke, og forsiktighet i fortolkning når en skal vurdere hvilke endringer som eventuelt skal iverksettes på bakgrunn av den informasjonen som kommer fram.

Trygge dialoger

- Kan vi stole på resultatene? - Under forutsetning av at innhen-

tingen av dataene har foregått på riktig måte, kan vi stole på at resultatene viser hvilke erfaringer og synspunkter infor-mantene har gitt uttrykk for.

- Hva informantene selv har pekt på som kritiske faktorer for opplevelsen av kvalitet har vært i fokus, forklarer Berge. Han understreker at den store utfordrin-gen i undersøkelsen er å få til den gode respektfulle, trygge dialogen.

Ansatte spør

- Hvem skal innhente svarene? - Det er ikke realistisk at andre enn an-

satte i Signo-systemet har den kommuni-kasjonskompetansen og kjennskapen til informantene som er nødvendig for god

tilbudene våre, sier prosjektleder Tine Brager Hynne, leder ved fagavdelingen på Signos hovedkontor.

PilotperiodeDet er første gang Signo gjennomfører en undersøkelse for

hele stiftelsen. - Det er utfordrende å lage en stor spørreundersøkelse på

en slik måte at alle har mulighet for å delta, forklarer Hynne. I tillegg til Rehab-Nor har hun en prosjektgruppe i ryggen med representanter fra alle Signos virksomheter.

Undersøkelsen starter 1. september. Det er nå gjennomført en pilotundersøkelse i alle de åtte virksomhetene.

- Vi har spurt 1-2 brukere ved hver virksomhet. Erfaringene bruker vi i det videre arbeidet med prosjektforberedelsene.

Samtaler gir svarBerge mener det viktigste i en brukerundersøkelse er å få

frem målgruppens erfaringer og synspunkter. - Dette lyder som en selvfølgelighet, men er mer krevende

enn mange tenker. Vi må være sikre på at informantene for-står hva vi mener med våre spørsmål og at vi forstår hva de ønsker å formidle med sine svar. Dette er krevende uansett målgruppe; Tenk bare på hvordan vi alle kan lure på hva som egentlig menes med enkelte spørsmål når vi forsøker å besvare en spørreundersøkelse. Og hvor lite dekkende vi kan synes svaralternativene kan være.

dialog. Det er, rent vitenskapelig sett, noe uheldig at ansatte i organisasjonen selv skal innhente brukersynspunktene. Men her må respekten for den enkelte informanten og hensynet til kvaliteten på dialogen gå foran ”videnskapen”, avslutter Alf Reiar Berge.

«Vi må være sikre på at vi

forstår hva de ønsker å

formidle med sine svar.»

Alf Reiar Berge, Rehab-Nor

«Målet er å få vite hva

brukerne i Signo opplever,

tenker og erfarer.»

Tine Brager Hynne, prosjektleder

Prosjektgruppen: Kjersti M. Øverland, Torill B. Andersen, Torunn Lid, Trine Ytre-Arne, Gro Thormodsen, Rolf Hamarsnes, Tine Brager Hynne, Ann Kristin Sti, Rikke Jacobsen, Alf Reiar Berge

Svarkort: Ved hjelp av ”smilefjes” skal brukerne krysse av for hva som passer deres svar.

Signofolk nr 1 - 2013www.signo.nowww.facebook.com/stiftelsenSigno

Retur: Signofolk

Stiftelsen SignoPostboks 100

Nordstrand1112 Oslo

...Signotanker

- En bygning? - Gode eller dårlige opplevelser? - Høydepunkter i livet eller sorg og avskjed? - Moro og latter, trygghet og glede?

Jeg var ungdom da jeg for første gang hørte at en sa: “Kirken er la-get av levende steiner.” For meg var det en ny måte å si ting på. Det

virket spennende. “Kirke” var ikke først og fremst en bygning, men et fellesskap av mennesker som lar seg invitere til å tro på Gud og Jesus Kristus. Et fellesskap der kristne verdier som nestekjærlighet står sentralt.

De første kristne levde ofte farlige liv. Mange ble forfulgt på grunn av sin tro og det var for farlig og vanskelig å etablere faste kirkehus. Derfor møtes man hjemme hos dem som hørte til menighetene.

Da det var blitt tryggere begynte man å bygge kirkehus. Menighetene

ønsket seg faste samlings-steder. De ville ha hus som alltid var Guds hus. Kirker som bare var der, og som man kunne gå til når man følte for det.

Kirkene ble steder der man kunne falle til ro, tenke, be og medi-tere. Rom der man kunne komme nærmere Gud, finne håp og trøst og kan-skje også svar på de store spørsmålene i livet.

Da Tomaskirken ble åpnet, ble det veldig tydelig at også den har sin bak-grunn i en levende menighet, i et fel-lesskap som trengte et fast sted som er tilrettelagt og føles riktig. Gleden som mange beboere uttrykte under åpningen var rørende. Nå hadde også Signo folket fått sin kirke. Et fast sted der vi kan kom-me nærmere Gud og samles i glede og sorg. Den som kanskje satte tydeligst ord på dette under åpningen var Lasse Seder. Han ba en spontan takkebønn i slutten av åpningsgudstjenesten.

For meg er det veldig naturlig at Signo folket har fått sin kirke. Det er mer enn 100 år siden Conrad Svendsen samlet døve til konfirmasjonsunder-visning på tegnspråk og kristne verdier har preget Signo på mange måter.

I tiden som kommer skal Tomaskirken utvikle seg videre. Brukere, ansatte og Signos mange venner er inviterte til å være med på det.

Velkommen til Tomaskirken - en kirke av og for Signofolket.

Marco Kanehl

Hva tenker du på når du hører ordet

kirke?

Fra innvielsen av Tomaskirken: Signo-prest Marco Kanehl og Lasse Seder

Documents

Signofolk nr. 1. 2013