Marius Nergård Pettersen og Mikkel Soya Bølstad Mikroeventyr

#mikroeventyrMARIUS NERGÅRD PETTERSENMIKKEL SOYA BØLSTAD

102189_mikroeventyr_cc15_font erstattet.indd 1 09/02/16 11:16

© CAPPELEN DAMM AS 2016

Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

ISBN 978-82-02-49682-1

1. utgave, 1. opplag 2016

omslag og layout: Ingrid Skjæraasen

fotografer: Marius Nergård Pettersen og Mikkel Soya BølstadSide 153–159: Knut HunstadTrykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2016 Satt i 9,5/14 pkt. Mercury og trykt på 120 g Multi Offset

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til våre bedre halvdeler


Til våre bedre halvdeler


4

INNHOLD 8 FORORD11 FRA KILDE TIL FJORD PÅ LUFTMADRASS19 TUR (FOR TO) TIL EN TUSENLAPP31 VORSPIEL I FROSKEPERSPEKTIV39 TREKK ET KART47 DET LIGGER EN MANN I HAGEN 49 VÆRSKIFTET55 FRA HULE TIL HULE65 JULAFTEN UTE69 PÅ SKI GJENNOM OSLO77 SPOR I STILLHET83 VILLMARKSTRANSEKTEN91 ÅRET RUNDT PÅ EN HELG


5

99 FRA VINTER TIL FULL SOMMER111 HELT PÅ GRENSA119 MIKRO-MIKROEVENTYR121 FISKEMARATON131 UNDER OSLO I KANO141 ØRTEN VENNER OG EN LAVVO145 Å BO I ET TRE 153 22 MÅTER Å KOMME TIL JOBBEN PÅ163 JUNGELJAKT169 OPTIMIST I EN JOLLE177 PÅ TUR I DRESS185 MELLOM JOBB OG JOBB189 48 TIMER PÅ DET VI FINNER


6


7

E ve ntyr et. H v a er det, ege nt l i g?Å gå over Grønland én gang i løpet av livet?

Bestige et fjell i et fjernt land? Betale mange månedslønner for å slite seg til toppen, ta et bilde og gå ned igjen?

Er det å krysse poler og ørke-ner og padle livsfarlige elver i øde villmarker?

Ja. det kan det være.

Men eventyret ligger også og venter i naturen like utenfor din egen dørterskel. Og ikke bare ett. Mange eventyr.


8

Som barn var vi mestre i å finne magien og eventyret her og nå, uten å måtte reise verden rundt, enten vi brukte gamle dører som flåter og dro på padleekspedisjon på digre søledammer eller bygget hytter i trærne i hagen. Likevel vokste vi opp med forestillingen om at en virkelig eventyrer dro pokker så langt av gårde for å finne, ja, even-tyret. At eventyrene og ekspedi-sjonene og oppdagelsene aldri var her, der hvor vi var, men alltid langt vekk. Ofte på den andre siden av kloden.

Men er de virkelig det? Kan man bare finne eventyret ved å krysse et kontinent, rave rundt med høyde-sjuke i tynn luft, fryse tærne av seg i isødet eller bikke utfor brølende fosser i bittesmå båter?

Vi tror ikke det. Vi tror at følelsen av eventyr i stor grad eksisterer i våre egne hoder. Og at man finner den følelsen nesten rett utenfor sin

egen dørterskel. Vi tror at man ved å bruke nærområdene – og veldig enkle midler – kan finne stadig nye eventyr og små «ekspedisjoner» i hverdagen. Eller microadventures, som den engelske eventyreren Alastair Humphreys kaller slike turer. Mikroeventyr. Hva et mikro-eventyr er, og kan være, er helt opp til deg. Vi endte selv om med dette: Mikroeventyr: En tur på ett til tre døgn, basert på en konseptuell (ofte ganske sprø) idé og planlagt og gjennomført som en ekspedisjon. Et mikroeventyr skal være: Nært. Enkelt. Og eventyrlig.

Mikroeventyr handler om å ikke sette eventyret på vent, men om å utnytte mulighetene til å finne opp-levelsene nært, billig og i de smutt-hullene kalenderen gir oss.Vi er selv personer som dyrker eventyret, men som likevel ofte

føler at vi sitter fast i hverdagen, i familieforpliktelser og jobb. Vi tror det er mange som oss. Men hvorfor må vi drømme om lange ekspedi-sjoner og sikte mot fjerne horison-ter? Og bør vi? Om det hadde vært en økologisk sertifiseringordning for friluftsliv, ville mikroeventyr antakelig ligget godt an: Kortreist, som regel lite utstyrskrevende og med minimal grad av naturpåvirk-ning. Antakelig har mikroeven-tyr også en positiv innflytelse på bruttonasjonalproduktet.

Denne boka inneholder gode og mindre gode eksempler på mikro-eventyr. Vi mener ikke at alle nødvendigvis skal sette seg på en luftmadrass og drive ned nærmeste vassdrag eller dra på skitur midt i byen. Vi kan anbefale det, men håper først og fremst at turene in-spirerer deg til å se mulighetene for egne små og store mikroeventyr.

Et steg til siden, tett på hverdagen.

FORORD


9

Mikroeventyr : En tur på ett til tre døgn, basert på en konseptuell (ofte ganske sprø) idé, og planlagt og gjennomført som en ekspedisjon. Et mikroeventyr skal være:Nært. Enkelt. Eventyrlig.

I

Mikkel Soya Bølstad

IMarius Nergård Pettersen

Mikkel Soya Bølstad. En rastløs, leken sjel født under oljekrisa i ‘73, noe han bærer sterkt preg av – sykkelen er hans foretrukne trans-portmiddel. Mikkel har hovedfag i zoologi. Har tidligere utgitt boka Vill glede og skrevet om natur og friluftsliv for en rekke medier. Går på tur, klatrer, padler og sykler fatbike.

Marius Nergård Pettersen. Eldgammel skau-traver i en ung manns kropp. Han trives un-der stjernene, helst på en holme omgitt av vakende ørret. Om det og lignende tema-tikk har han utgitt åtte bøker og skrevet for en haug med magasiner. For tiltaket har han blant annet fått Helge Ingstad-prisen.


10

Denne stillingen er antakelig en viktig årsak til at mange spirende luftmadrasspadlere gir seg tidlig, og at nyrekrut-teringen til luftmadrasspadlemiljøet i Norge har stagnert før den overhodet har kommet ordentlig i gang.

Her er kilden!


11

En tynn blå strekElver har alltid tiltrukket seg eventyrere. Og kanskje er det spesielt gjevt å følge et vassdrag fra kilden til havet. Å reise til Amazonas’ eller Nilens spede start og følge vannveien mil etter mil, helt ut til havet, det er eventyr med stor E. En sen kveld etter at familien har gått til ro, finner jeg et litt mer realistisk alternativ for to mikroeventyrere i tidsklemma: Et sted på kartet, midt mellom Drammen og Oslo, oppdager jeg en tynn blå strek. Den starter dypt inne i Vestmarka, fortsetter gjennom Asdøljuvet før den smelter sammen med Lier-elva og renner ut i Drammensfjorden. Noen uker senere, etter en mil til fots og litt vasing og knoting i tett skog, står Marius og jeg der: Ved kil-den. Et stille sig i en mørk avkrok av Vestmarka. Foran

oss venter en helg og tre og en halv mil med kaving, padling og vandring. Fra kilde til fjord. På luftmadrass.

Pectoralis major og Latissimus dorsiSå fort det vesle siget risler ut i et lite tjern, tar vi på oss padleutstyr og går på vannet. Her blir det klart at vi har forskjellig fartstid innen kunsten å padle luftmadrass. Marius inntar raskt den klassiske ny-begynnerstillingen liggende på magen. Med sekken knugende på ryggen og ansiktet utsatt for vann og stein er denne stillingen antakelig en viktig årsak til at mange spirende luftmadrasspadlere gir seg tidlig, og at nyrekrutteringen til luftmadrasspadlemiljøet i Norge har stagnert før den overhodet har kommet ordentlig i gang.

FRA KILDE TIL FJORD PÅ LUFTMADRASSVi tok bestemors gamle, røde luftmadrass, la oss i en bekk,

hilste på en tjuvjeger og endte i en fjord.

MIKROEVENTYROPPSKRIFT

Hva: Elvepadling til lavpris.Kan gjøres: I stilleflytende bekker og elver.

Du trenger: Mat for en helg. Vanlig turutstyr tilpasset sesongen. Våtdrakt og luftmadrass.

▼


12

Løsningeneråsitte.Åfrigjøresegfrasekkenogbrukedensomryggstøtte.Ismåstrykoguoversiktligeelvererdetforlengspadlingsomgjelder.Dersomenharlangestrekkforanseg,ellerbaremåhaspenning,erbaklengspadlingåforetrekke.UndersøkelserpåOlympiatoppenstestsenterindikereratbaklengspad-lingpåluftmadrassaktivererkjernemuskulatursamtstoremusklersomPectoralismajorogLatissimusdor-si.Ikkerartdetgårunna.

Oppskrytt hengekøyeFørstedøgngårganskebra.Vipadlerpåluftmadrass.Vibærerpåluftmadrass.Ogvisoverpåluftmadrass.Eller,detvilsi,Mariusgjørdet.Avenellerannengrunnharjegfåttdetformegatviskalbrukehenge-køyepåturen.Mariussynesåpenbartathengekøyeerveldigoppskrytt,ogendermedåsenkehengekøyasålavtatdenliggeroppåluftmadrassen.Deteriogforsegikkesådumt,nåsomviforengangsskyldharmedetticentimetertykt,myktnatteleie.Selvinsistererjegpååtilbringenattahengendesomenhorisontal,over-modenbanan.Deterigrunnenganskeålreit,detogså.JuvDagtobegynnermedfin-finidylliskpadling.Detgårrasktovertilfin-finidylliskvassing.Ogfin-finidylliskkaving.Førvifortsettermedfin-finidylliskpadling.Iregnet.Littregnspillerforsåvidtingenrollenårmanervåtfratopptiltåuansett.Menså.SåkommervitilJuvet.Asdøljuvet.Juverbra.Juvereventyr.OgAsdøl-juvet,envillogvakkerelvekløftvestiVestmarka,ersåabsoluttetliteeventyr.Vierbeggenoksåoptimistisketilhvasomgåranpåtur,menskjønnerrasktatdetblirlitepadlingher.DetendermedoverbæringnedtilLier-dalen.Mendakanviogsåsetteutpåenskikkeligelv.


13

I kjelleren av LierPå dette tidspunktet kjennes det ut som om vi er fjernt fra sivilisasjonen. Virkelig fjernt. Nærmere Amazo-nas kommer du ikke i Norge. I hvert fall ikke i Lier. Et mørkt, frodig bladheng hvelver seg over oss, den leirete skogbunnen er dekket av saftige, tjukke bregner, og den eneste lyden er den stille rislingen fra elva. Og det er da, akkurat da vi synes vi er lengst unna alt, at det skjer. Ut av den tette underskogen foran oss kommer det plutselig en kar med rifle på armen i den begynnende skumringen. Vi vet vel ikke veldig mye om jakt noen av oss, hverken Marius eller jeg, men vi vet nok til at vi der og da er nokså sikre på at det ikke er jaktsesong på så veldig mye her om sommeren. I hvert fall ikke med rifle. Måten han beveger seg på tyder på at han er klar over det samme. Så da står vi der, to karer med tettsittende våtdrakter, hjelm på hodet og knallrøde luftmadrasser under armen. Og en tjuvjeger. Alle som har sett filmen Picnic med døden, eller Deliverance, kjenner antakelig igjen scenen der de fire kanopadlerne på vei ned en øde elv i USA plutselig møter på lokale hillbillies med gevær midt i villmarka. Det går ikke bra. Vi blir stående litt og snakker med mannen om hvor langt det er til Lierelva slutter seg til vassdraget vårt. Litt sånn smalltalk som er vanlig når luftmadrasspadlere og tjuvjegere møtes i en dunkel renne i kjelleren av Lier. Ingen spør om det påfallende i hverken luftmadrasser eller rifler, det hersker nærmest et stilltiende «holder dere kjeft, holder jeg kjeft». Vi beslutter å padle langt inn i skumringen før vi slår leir. Vil gjerne ha litt avstand til vårt møte med tjuvje-geren, eller hva han nå var. Det kan jo være at det fak-tisk er jaktsesong på luftmadrasspadlere akkurat nå.

Knasende ribbeinEn kjempefordel med luftmadrasspadling er at du kommer tett på vannet. En annen fordel er at det

ikke skal rare strykene til før det blir mer enn nok action. Legger du til tussmørke, har du en god opp-skrift på spenning. Vi kaver oss nedover i strømmen mens vi forsøker å unngå de veltede trærne. Fossebrus advarer om en terskel i elva foran oss. Vi blir stående og se litt på den. Det frister absolutt å slippe seg inn i strømmen og la seg spyle ut gjennom den vesle åp-ningen i midten, men det frister også å holde seg no-enlunde tørr før vi skal slå leir. Eller kanskje det bare er motet som svikter, der vi står på kanten. I hvert fall bestemmer vi oss for å bære over den vesle terskelen. Jeg strekker venstre bein sidelengs ut i lufta og senker det ned mot vannspeilet og bunnen jeg innbiller meg at jeg ser der nede. I det kroppen følger etter sidelengs, skjønner jeg at jeg har gjort noe dumt. Foten treffer ingen elvebunn. I hvert fall ikke med det første. Elver er sjelden bunnløse. Ikke engang Lierelva, selv om det føles sånn akkurat nå. Jeg treffer til sist bunnen. Stein-bunnen. Bretter kroppen rundt et eller annet hardt der nede i det svarte, før ryggsekken gir nådestøtet oppå meg. Det knaser i ribbein. – Går det bra, eller? – Jada, joda, bare en liten trøkk, dette, lyver jeg. Kort etter finner vi en fin, åpen leirplass i skogen litt lenger nedstrøms. Jeg pleier brustne ribbein og såret stolthet i hengekøya mens Marius nok en natt inntar horisontalen på luftmadrassen.

Vi blir stående litt og snakker med mannen om hvor langt det er til Lierelva slutter seg til vassdraget vårt. Litt sånn smalltalk som er vanlig når luftmadrasspadlere og tjuvjegere møtes i en dunkel renne i kjelleren av Lier.


14

Tett på naturenTredje dag møter oss med gråvær, fin flyt i elva og tjuefem kilometer med padling. Det er en del. Faktisk ganske mye. Særlig for to kropper som ikke har tatt luftmadrasspadletreningen på alvor før turen. Enda mer for en som strengt tatt burde pleid ribbeina sine på land, men det sier jeg ikke til noen. I hvert fall ikke til Marius, den unge jyplingen. – Om det gjør vondt? Neida, det er antakelig bare muskulært, lyver jeg og velter meg over på siden i vannkanten da Marius snur seg vekk, skyver meg opp på alle fire, før jeg med en stille grimase reiser meg opp i vertikal stilling. Det lukter sykemelding lang vei, men jeg kommer heldigvis på bedre tanker. Sykmeldt på grunn av luftmadrasspadling? Man har da et rykte å ta vare på. Du kommer ikke bare tett på vannet på en luftmad-rass. Du kommer også tett på naturen. Som for eksem-pel beveren som kommer svømmende oppover mot oss nå, nærmest som om den vil inspisere oss. Den durer sakte forbi, smeller hardt med halen og dukker ned i det mørke vannet. De siste kilometerne til Drammensfjorden blir lange. Veldig lange. Jo nærmere vi kommer Dram-mensfjorden, desto mindre hjelp av strømmen i elva får vi. Det er akkurat som på hvilken som helst annen ekspedisjon: Vi savner barna. Vi savner kona. Vi savner mamma. Men akkurat da ekspedisjonen holder på å gå opp i liminga, glir vi ut i Drammensfjorden. Våte. Kal-de. Slitne. Og fornøyde. �

▼Morofakta: Det er lett å tro at luftmadrasspadling er en syssel utelukkende for enfoldige friluftsfolk, men drar du til Australia, er det faktisk ikke umulig at du møter på likesinnete. Her har luftmadrass vært brukt i årtier til å padle ned småelver. De har til og med et eget navn for aktiviteten: «Liloing».


15

Akkurat da ekspedisjonen holder på å gå opp i liminga, glir vi ut i Drammensfjorden.


16

10 t ips t i l padl ing på luftmadrassHar du lyst til å dra på padletur på elv, men hverken råd til kano eller kajakk eller kjenner noen som kan låne deg en? Fortvil ikke. Det kan gjøres billigere og enklere enn du tror. Her får du 10 våte tips til padling på luftmadrass:

1 Glem nymotens greier i PVC, her er det mormors gamle av gummi og tekstil som gjelder.

2 La oss være ærlige: Det kan bli kaldt å duppe i vannskorpa i lengden i Norge. En rimelig løsning er en enkel våtdrakt fra en lavpriskjede, for eksempel Europris eller Clas Ohlson.

3 Ta et par gamle joggesko på føttene. Det gjør overbæringene og kaving i elva lettere.

4 Pakk vanntett. Helst dobbelt vanntett. Vann trenger inn overalt. Skal det være virkelig fint, kan en vanntett ryggsekk med rullelukking i toppen anbefales.

5 Joda, man kan ligge på magen. Skal du holde på en stund, er sofavarianten likevel å anbefale: Legg sekken i skjøten mellom hodeputen og madrassen og sett deg bedagelig til rette.

6 Er det fri bane, kan det være effektivt å padle baklengs. Bare husk å snu deg en gang iblant. Det er ergerlig å først oppdage valsa når du er midt i den.

7 Luftmadrasser tåler ikke all verden. Stor fart og skarpe steiner er en dårlig miks.

8 Og så det alvorlige: Vann i bevegelse har større krefter enn mange tror. Unngå kraftig strøm og stor vannføring, og styr unna trær og demninger i elva.

9 En hjelm er lurt om elva er steinete. En sykkelhjelm er bedre enn ingen hjelm.

10 Vær forberedt på rare blikk og kommentarer.

102189_mikroeventyr_cc15_font erstattet_r.indd 16 10/02/16 12:45

17


Documents

Marius Nergård Pettersen og Mikkel Soya Bølstad Mikroeventyr