NLA Magasin nr 4-2014

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN NR. 3 2014 1

livredderenSom legestudent sto hun på akuttmottaket da luftambulansen

kom inn med pasienter. Siden har luftambulanselege Ann-Elin Tomlinson glødet for akuttmedisin.

AKTUELT: EKSTREMSPORT

Mange utfordrer grensene i bratt frilufts liv. Men rednings-mennene kan ikke ta sjanser.

UTVIKLING

Bli med Norsk Luft-ambulanse på tidenes mest realistiske øvelse.

DE VIKTIGE MINUTTENE

De var to i bilen da ulykken skjedde. Bare en av dem overlevde.

2 NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN NR. 4 2014

Ansvarlig utgiver STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE

Ansvarlig redaktør ERIK KREYBERG NORMANN

Redaktør ELINE [email protected] Redaksjonssekretær ERLAND KROKEN [email protected]

Design/produksjon TeftTrykk Aller Trykk Opplag 420 000ISSN 1503-951X Coverfoto Fredrik Naumann/Felix Features

MedlemsserviceTelefon: 090 44E-post: [email protected] Luftambulanse alarm- og rådgivningssentral for utlandetAlarmtelefon: +47 64 90 99 99

Erik Kreyberg Normanngeneralsekretær, Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Livet er en risikosport

HVEM SKAL TA REGNINGEN? Bør de ikke ta ansvaret selv? Slike spørsmål dukker jevnlig opp i etterkant av oppdrag med luftambulan-se der den forulykkede har drevet med såkalt ekstremsport, en sport forbundet med høyere risiko enn idretter folk flest driver med.

Men hvor skulle vi satt grensen for selvforskyldt skade, og skader som er påført utenfra?

Ansvar for egen sikkerhet og helse gjelder ikke bare for utøvere av ekstremsport. Grensegangen mellom det som går bra og det som går galt handler oftest om situasjoner vi daglig må ta stilling til. Noen kjører over fartsgrensen, andre lar være å sikre seg på hyttetaket, en drikker for mye på båttur, en røyker eller er litt for glad i boller. Hvis uhellet er ute, skal også disse ta reg-ningen selv? Vi i Norsk Luftambulanse synes ikke det.

VI HJELPER DEG, UANSETT. Vi ønsker å hjelpe deg uansett hva skaden eller sykdommen skyldes. Vi vet at selve livet er en risikosport, som få av oss kommer gjennom uten en og annen skramme.

Men sikkerheten til mannskapet kan ikke settes på spill. Vi skal ikke se langt tilbake i tid for å bli minnet om at luftambulansevirksomhet ikke er risikofritt. Ulykken på Sollihøgda i januar, der vi mistet to gode medarbeidere og en ble hardt skadet, var en trist på-minnelse om at det kan gå galt, selv når sikkerheten har stått i høysetet.

VI ØVER PÅ RISIKOVURDERING. Vi i Norsk Luftam-bulanse arbeider kontinuerlig med å videreutvikle sikkerhetsarbeidet vårt og trene på sikkerhetsrutiner. Den årlige treningsleiren, Camp Torpomoen, som dere medlemmer finansierer, er en viktig arena for denne treningen.

Risikovurdering er hverdagen for alle som flyr i Norsk Luftambulanse, og all trening handler om gren-selandet mellom sikkert og usikkert, om å bedømme risiko og treffe riktige valg.

GOD HELSEHJELP TIL ALLE. Noen av oss lever med høyere risiko enn andre. Det kan handle om flaks, uflaks, arv eller miljø. Men vi i Norsk Luftambulanse mener at sannsynligheten for å få god helsehjelp når du trenger det, bør være likt fordelt, uansett hvorfor du er syk eller skadet og uansett hvor du bor i landet. På det siste områ-det er vi ikke helt i mål. I dagens Norsk Luftambulanse Magasin Magasin kan du lese om fødsler utenfor syke-hus. Ny forskning fra en av Stiftelsen Norsk Luftambu-lanses stipendiater, Björn Gunnarsson, viser at risikoen for at barnet dør i forbindelse med fødselen er høyere for de som ikke rekker fram til sykehuset i tide. Og det er flere slike fødsler i grisgrendte enn sentrale strøk.

INGEN LEVER UTEN RISIKO. Ingen av oss kan leve et liv helt uten risiko. Men hver enkelt av oss kan la oss inspi-

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN NR.4 2014 3

Om Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en ideell medlemsorganisasjon med over 700 000 medlemmer, med målsetting å utvikle luftambulansetjenesten gjennom forskning, undervisning og utviklingsprosjekter til beste for akutt syke og alvorlig skadde pasienter.

Stiftelsen representerer et av Europas største forsknings-miljøer innen akuttmedisin.

Stiftelsens heleide dattersel-skap, Norsk Luftambulanse AS, er et operatørselskap som driver legehelikoptervirksomhet på oppdrag fra Helseforetakenes nasjonale luftambulanse-tjeneste ANS. Norsk Luftambu-lanse AS er operatør på åtte av Norges 11 luftambulansebaser. Luftambulansetjenesten er nasjonal og offentlig finansiert.

Vårt oppdrag Alt vi gjør, gjør vi for at befolkningen skal

få riktig hjelp så raskt som mulig ved akutt og livstruende sykdom eller skade utenfor sykehus.

Dette skal vi gjøre ved å levere den best mulige luftambulansetjenesten og alltid lete etter måter å gjøre luftambulansen enda bedre på.

Vi har satt en høy standard på luftambulansetjenesten i Norge, og har som mål å høyne denne ytterligere.

Norsk Luftambulanses hovedsamarbeidspartnere

Bankgiro for gaver

1617 20 74689

MILJØMERKET

241 Trykksak 684

Norsk LuftambulansePostboks 94, 1441 DrøbakTelefon: 64 90 44 44Telefaks: 64 90 44 45

www.norskluftambulanse.noE-post: [email protected]

Foto

: Veg

ard

Bre

ierere av de grundige avveiningene som daglig gjøres av mannskapet i Norsk Luftambulanse.

Det er ikke våghalser på fjellet som gir luftambulan-setjenesten mest å gjøre. Overvekten av oppdrag gjel-der sykdom, spesielt hjerte- og karsykdom, som til en viss grad lar seg forebygge, og som fremdeles rammer mange av oss.

RISIKOVURDERING I HVERDAGEN. I vinter fikk jeg selv erfare hva som kan skje om man ikke tar kroppens sig-naler på alvor. Til tross for smerter i armer og skulder over lengre tid, og til tross for at jeg er lege, hadde ikke tanken på hjerteinfarkt streifet meg. Jeg trodde det var rene muskulære smerter jeg kjente da jeg gikk på ski, at jeg var for dårlig trent. Men egentlig var det smerter som oppsto som følge av at hjertet ikke fikk nok oksy-gen under treningen.

Det er lett å være norgesmester i bortforklaringer, og finne noe annet å skylde på. Man tror ikke noe sånt skal ramme en selv.

Heldigvis har god behandling og trening fått meg frisk igjen. Men verdien av de små risikovurderingene i hverdagen er tydelig, for eksempel det å lytte når krop-pen forteller at noe er galt.

TA GODT VARE PÅ DEG SELV! Kanskje bør vi alle bli flinkere til å begrense risikoen i vår egen hverdag? Da er det ikke sikkert sofaen hjemme er det tryggeste stedet å være.


710 371mennesker er medlemmer av Stiftelsen Norsk Luft ambulanse per 8. oktober 2014. De er fordelt på enkeltmedlemskap, ektepar/samboer og familier.

Utnevnt til Ridder av St. Olavs OrdenProfessor Petter Andreas Steen ble i høst utnevnt til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for norsk og internasjonal akuttmedisin. – Steens professorat var en milepæl for Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Gjennom sin kompetanse og sitt engasjement har han tilført vår organisasjon betydelige faglige bidrag som rådgiver og som veileder både i enkeltprosjekt og på generell basis, og i særdeleshet innen området hjerte-lungered-ning. Han har vært en betydelig pådriver for utviklingen av pre-hospital akuttmedisin både nasjonalt og internasjonalt. At han nå er slått til ridder av St. Olavs Orden er høyst fortjent, sier generalsekretær Erik Kreyberg Normann.

Petter Andreas Steen har også sittet i en årrekke i styret i Norsk Luftambulanse.

Ringerike vant NM i hurtigfrigjøringFor andre år på rad gikk laget fra Ringerike til topps i NM i hurtigfrigjøring. Alvdal ble nummer to og Drammen tok tredjeplas-sen. Ni lag stilte i denne tredje utgaven av mesterskapet som foregikk på Torpomoen i Hallingdal. Vinnerne klarte oppgaven på seks minutter og femti sekunder. Oppgaven

var dramatisk nok: «En bil har kjørt inn i et tre i rundt 80 km i timen. Føreren sitter fast-klemt. Nå teller hvert sekund for å frigjøre føreren og starte livreddende behandling». Siden 2006 har Norsk Luftambulanse lært opp ca. 10 000 brannfolk, politi og ambulanse i denne metoden i å redde liv.

Undervisning og det å dele livsviktig kompetanse har vært sentralt i Norsk Luftambulanse siden starten. Formelt sett ble dette satt i gang ved opprettelsen av egen undervisningsavdeling 1. september 1984. Aage W. Karlsen ble den første fast ansatte kurssekretæren. Siden den gang har tusen-vis av mennesker hvert eneste år deltatt på alt fra vanlige førstehjelpskurs, til avanserte kurs for kirurger og leger. Alt med ett mål for øye – å redde flere liv.

30-ÅRSJUBILEUM

Undervisning

Glade vinnere fra Ringerike.

Aage W. Karlsen t.v. og Jon Richardsen viser frem kurs-utstyret i oppstartåret.

Erik Kreyberg Normann og Petter Andreas Steen.


MEDLEM SIDEN 1.12.2004:

PER EDGAR KOKKVOLD (68)

Tidligere journalist, redak-tør og generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold (68), har ti års fartstid som medlem av Norsk Luftambulan-se. Han er i dag leder av Kringkastingsrådet.

Hvorfor meldte du deg inn Norsk Luftambulan-se?Det var min kone, Susan-ne, som meldte seg inn og tok med seg meg og resten av familien. Det er jeg glad for at hun gjorde. Med-lemsavgiften koster lite og gir mye – den er faktisk livgivende.

Har du lært førstehjelp?Ja, for femti år siden, så det er nok på høy tid med en oppfriskning!

Har du noen gang opp-levd ulykker eller plutse-lig sykdom?Jeg har opplevd plutselig død. Sønnen min, Jørgen, døde uventet bare ni må-neder gammel. Luftambu-lansen kom, men Jørgen var død. Selv har jeg aldri vært på sykehus og knapt nok hos lege, men jeg regner ikke med at det vil vare.

Beskriv dine viktigste minutter i livet!Da mine fire barn kom friske til verden. Og så er det noen minutter til, som jeg ikke vil dele med noen.

TEKST HÅKON SANDLAND

Foto

: NTB

/Sca

npix

/Fro

de H

anse

n

KJENDISMEDLEM

Hipp hurra for Ålbasen. 1. september fylte luftambulansebasen på Ål 20 år. Lokalavisen Hal-lingdølen skrev følgende 3. september 1994.

«Så kom endelig dagen Hallingdal har lengta etter siden 1970-åra: Eitt minutt over midnatt 1. september var luftambulansebasen for indre Sør-Norge offisielt operativ med helikopter, legebil og fem manns bemanning. Dei raudkledde hjelpa-ranne fra Norsk Luftambulanse er klare til innsats i eit område der dei med 30 minutts flytid kan nå 80 000 fastbuande innbyggjare, og der folketallet i

turistsesongen går opp i 300 000 menneske».De første årene holdt basen til i provisoriske

lokaler i en plasthall nedenfor kulturhuset, mens dagens base langs riksvei 7 ble åpnet i 1998. I dag er luftambulansebasen på Ål et livsviktig knutepunkt for hele Hallingdal. Basen har mange oppdrag i skianlegg og fjellområde-ne, og samarbeider tett med de frivillige red-nings- og alpingruppene i området, i tillegg til alle nødetatene. I 2013 hadde basen 469 oppdrag med legehelikopter.

20-ÅRSJUBILEUM

Luftambulansebasen på Ål

Fra venstre redningsmann Trond Vigerust, tekniker Olav Bjørke, baseleder Frode Flesjø, lege Sindre Mellesmo og flyger Runar Mathiesen.

Ekstra trygghet under sykkel-VMI midten av september ble VM i rundbane og downhill-sykling arran-gert på Lillehammer. Rundt 1800 deltagere fra hele verden deltok i folkefesten på Hafjell. Sikkerhet og trygghet er viktig for utøvere og publikum i denne idretten. Derfor var i tillegg til beredskapen fra Røde Kors, også Norsk Luftambulanse tilstede med et dedikert fullt bemannet legehe-likopter.

Norsk Luftambulanse sentralt plassert i målområdet på Hafjell under VM i downhill sykling.


Flere dager i uka, time etter time, har han trent med et mål for øye. Å bli så frisk som mulig. Han får ikke fullrost Fysiterapi og Helseklinikken på Råholt for hjelpen han har fått.


Han fikk beskjed om at han kunne bli lam fra livet og ned etter den fatale trafikkulykken. Det ville kanskje

ta flere år å bli funksjonsfrisk. Det tok ti måneder.

TEKST ERLAND KROKEN FOTO FREDRIK NAUMANN, FELIX FEATURES

Vilje til å leveDE VIKTIGE MINUTTENE


Losbyveien

3,6kilometer i luftlinje

3minutter tok det luft-

ambulansen å fly fra Lørenskog, legebil kjørte først til ulykken

OPPDRAG

Trafikkulykke

De som skulle berges: Tom Robert Meborg (49) og kvinne (48)

FLYTID DISTANSE UTSTYRKirurgisk utstyr til bruk ved thoraxdren. Respirator

MANNSKAPAnestesilege: Stephen Sollid Flyger: Morten Jystad Redningsmann: Arne Sveinunhaug

OPPDRAGET 14. november 2013

Lillestrøm

Lørenskog

14.NOVEMBER 2013 skjer en fatal trafikkulykke på Losbyveien i Løren-

skog. Redningskjeden trår til når ulykken blir varslet. Alle ressurser, brann, ambulanse, politi og luftambulanse vet hva de skal gjøre. Gjør alt de kan for å redde liv. I dag er Tom Robert «Tommen» Meborg (49) evig takknemlig norsk helsevesen.

Tom Robert Meborg sitter på passasjersi-den. Han lar blikket vandre ut av bilvinduet og legger merke til en vinter som ikke ser ut til å komme. Nakne trær som har sluppet bladene farer forbi. Frostkaldt rimete gress uten så mye som en liten centimeter med snø. Det er en kjølig og litt sur dag på veiene innover i Lørenskog. Tom Robert, mest kjent som Tommen blant alle vennene i MC-mil-jøet, er vant til å sitte i bil. Den tidligere yrkessjåføren har sertifikat for alt som går på fire eller to hjul. I mange år kjørte han land og strand rundt med semitrailer og leverte matvarer. Denne dagen sitter han ved siden av venninnen som kjører.

Nå er de ute og sjekker om bilen de kjører er i orden. Flere ganger har han opplevd å væ-re førstemann til en trafikkulykke. Være den første som stopper, løper ut, sikrer skadeste-det og får varslet medisinsk nødtelefon mens han har måttet se etter skadde. Dette tenker han ikke på denne novemberdagen i 2013. Det er en og halv måned til jul, og mye å glede seg til. Han vil sjekke vognkortet, se at det også er i orden. Han bøyer seg litt for å se inn i hanskerommet hvor det ligger. Da skjer det.

ULYKKENBanneordet gjaller høyt inne i bilen. Er det fra han eller henne? Tom Robert er vant til

en smell etter 12 år som aktiv ishockeyspiller. Slaget han kjenner i hodet er voldsomt. Før han mister bevisstheten ser han verden opp ned. Så blir alt svart. Han vet ikke hvor lenge, men da han kommer til seg selv igjen, legger han merke til at det er mange men-nesker omkring ham. De har gule uniformer og to har røde, de er ved siden av ham. Hva gjør de her? Tenker han.

Sakte går det opp for Mogreina-mannen hva som har skjedd.

– Hvordan er det med venninna mi? Husker han at han roper. Er det noen som hører? De har kjørt av veien og begge er blitt kastet ut av bilen.

LEGEBIL MED TO LEGERI luftlinje er det kun noen få kilometer fra Losbyveien til luftambulansebasen på Lørenskog som Norsk Luftambulanse AS opererer. Redningsmann Arne Sveinhaug og anestesilege Stephen Sollid tar imot mel-dingen fra AMK-sentralen få minutter etter ulykken. De bestemmer seg raskt og gjør klar legebilen. Stiftelsen Norsk Luftambu-lanse har med støtten fra medlemmer, givere og bedrifter gitt legebiler til alle luftam-bulansebasene i Norge. 1311 ganger ble det rykket ut med en slik bil fra basene i fjor.

Legebilen har det samme medisinske utstyret som et legehelikopter og brukes når pasienten ikke er så langt unna, og når været er for dårlig til å fly. Anestesilege Sven Are Osbakk er også med på utrykningen. Han er på basen for å gå gjennom det de kaller utsjekk.

Det er under seks kilometer å kjøre. Nesten i nabolaget å regne.

De er fremme på noen få minutter og ser med en gang at dette er en alvorlig hendel-se. Ambulansen kommer samtidig. De to legene og redningsmannen setter i gang. Tom Robert har punktert lunge og er hardt skadd. Anestesilege Stephen Sollid gjør noe som ikke skjer så ofte, han setter inn tre thorax-dren for å drenere vekk indre væske-ansamling. Samtidig ber de legehelikoptret komme. Det haster, pasienten må til Ullevål universitetssykehus. Fra basen på Løren-skog letter pilot Morten Jystad. Turen tar kanskje tre minutter i lufta. Tom Roberts venninne omkommer av skadene, og er dessverre død når legehelikoptret lander.

DRØMT OM Å FLY HELIKOPTERHardt skadde Tom Robert opplever noe han undrer seg over. Han ser seg selv ovenfra. Akkurat som han svever litt over seg selv. Ser at helsepersonellet klipper opp klærne hans. Det er ingen smerte. Men plutselig er han tilbake på båra og kjenner de uutholde-lige smertene. Trygt festet på båra blir han skjøvet inn i legehelikoptret. Jeg har alltid ønsket å fly i et helikopter, men ikke på denne måten. Om han sier det eller tenker det, vet han ikke. Men det er helt sant. Han får sin flytur.

MANGE DYKTIGE FAGFOLKInne på Ullevål sykehus står akutt-teamet, leger, sykepleiere og kirurger, klare til å ta i mot pasienten. Anestesilege Stephen Sollid og redningsmann Arne Sveinhaug forklarer hva som har skjedd og hvilke skader pasi-enten har. De som skal behandle pasienten inne på sykehuset får dermed lik informa-


Tom Robert «Tommen» Meborg har endelig funnet frem motor-sykkelen igjen etter den fatale ulykken i november i fjor.


«Jeg er dypt takknemlig for all hjelp og støtte. Jeg har med egne øyne sett og fått føle med egen kropp, den fantastiske inn-satsen det norske helsevesenet gjør.» TOM ROBERT MEBORG

sjon. Alle vet det samme. Tom Robert har omfattende skader. Overkroppen er mer eller mindre knust og han har brukket en rekke ben. Blant annet er ni ribben brukket og milten er sprukket.

Omtåket og sliten våkner han dagen etter. Han husker glimtvis hva som har skjedd. Kan jeg gå igjen? Blir jeg frisk? Beskjeden han får er tøff. Han kan risikere å bli lam fra halsen og ned. Det kan ta flere år før han blir funk-sjonsfrisk. Døgnene som følger er de tøffeste han opplever. Han tenker mye på venninnen som døde i ulykken. På sin egen familie, de to sønnene som er i starten av voksenlivet, på kona Linda som han har levd sammen med så lenge. Familien han er så glad i. Alle han kjenner i det flotte MC-miljøet. Han bestem-mer seg. Jeg vil kjempe meg tilbake.

VILJE TIL Å LEVETi måneder senere: 23. september 2014. Tom Robert setter seg på motorsykkelen for før-ste gang etter ulykken. Dagene har bestått av trening og atter trening. Med voldsom livsvilje har han gjort noe han sjelden har gjort som voksen. Trent. Sakte og sikkert og med kyndig hjelp og tett oppfølging av Fysioterapi og Helseklinikken på Råholt, er kroppen bygget opp igjen. Han får ikke fullrost fysioterapeut Tone Kravik og kiro-praktor Dan Rahm nok.

– De har fått meg på beina igjen, rett og slett, sier han.

Motorsykkelen starter på første forsøk og han tar seg en lang tur. Tårene renner.

– Da var jeg glad da! Det er det beste jeg vet. Å kjøre motorsykkel. Det er en del av meg.

Vi sitter i huset i Mogreina rett ved Eidsvold. «Tommen» står det med store

tatoveringsbokstaver på underarmen. Han løfter opp for å vise bedre.

– Tidligere kunne jeg så vidt løfte armen noen få centimeter. Se her, smiler han. Armen går langt over hodet. Skulderen er fremdeles vond. Men mye bedre.

– Skulderleddet er bare mos, men den funker da, ler han. Der han sitter er det van-skelig å forstå at noen sa at han kunne bli lam, eller at det ville ta år å komme tilbake. Han reiser seg og henter kaffe. Bikkja Ronny løper etter.

– Jeg ville tilbake. Det er det eneste som stod i hodet på meg, sier han stille.

NEKTET BEKKENHan forteller om da han lå på intensivav-delingen og måtte på do for første gang. Sykepleieren handlet raskt og kom med bekkenet og skulle dra for gardinet så han skulle få litt privatliv. Nei, dette nektet han. Tom Robert ville ha hjelp og støtte. Han skulle på toalettet. Koste hva det ville. Det ordentlige toalettet. Sykepleieren hadde fått streng beskjed om at pasienten måtte ligge rolig. Her var det brudd på brudd, og ting sydd sammen.

– Jeg stod på mitt og var helt ufravikelig. Det endte med at jeg fikk hjelp til å reise meg. I forferdelige smerter ble det besøk på toalettet. Det viktigste var, i tillegg til toalettbesøket, at jeg kom meg opp, sier han. Det ble starten på jobben om å komme tilbake. – Da forstod jeg at jeg måtte jobbe hardt for dette.

Tom Robert og venninnen som omkom i ulykken tilhørte MC-miljøet.

– Jeg var heldig, sier han stille. Han skryter uhemmet av MC-miljøet. Folk stiller opp og

bryr seg. Facebook ble en viktig kanal. Mer enn 1500 meldinger og hilsninger strømmet inn i perioden han lå på sykehuset. – Telefo-nen min taklet rett og slett ikke pågangen, smiler han.

Bestekameraten, Thomas Hansen, tok jobben som kontaktperson for familien.

– Han gjorde en fantastisk jobb i denne perioden mens alle lurte på hvordan det gikk med Tommen, sier han.

TAKKER HELSEVESENETEr det noe som har imponert han så er det behandlingen han har fått av helsevesenet.

– Jeg er dypt takknemlig for all hjelp og støtte. Jeg har med egne øyne sett og fått føle med egen kropp, den fantastiske innsatsen det norske helsevesenet gjør. I alle ledd. Fra utrykningsetatene, luftambu-lansen, sykepleiere og leger som har vært rundt meg hele tiden. Jeg har fått vite alt jeg ønsker, og fått trøst når jeg trenger det. Jeg fikk til og med fly helikopter, smiler han.

– Jeg har hørt om redningskjeden. Nå vet jeg hva det er.

Hverdagen er nesten helt tilbake. Det går i trening flere ganger i uka på klinikken i Råholt. Dyrke MC-interessen. Være sammen med familien, og kameraten, sin gode nabo, Jan Erik Runar (67). Sammen bruker de to mye tid i snekkerboden. Her snekrer de fruktfat, pyntegjenstander og ølkrus.

– Her har vi det flott skjønner du. Koser oss, ler og skrøner mens vi snekrer, ler Tom Robert.

Tom Robert Meborg er lykkelig over at han har klart å snekre sammen livet sitt, og tenker ofte over at tapet av venninnen er en påminnelse om hva han kunne ha mistet.


Sammen med sin gode kamerat og nabo, Jan Erik Runar (67), bruker de mye tid i snekker-boden. Det er viktig å ha andre ting å tenke på.

STORE SKADER: Tom Robert Meborg pådro seg en rekke brudd i ulykken, blant annet ni brukne ribbein.


Helt på grensenStadig flere utfordrer grensene i bratt friluftsliv.

Men redningsmennene kan ikke ta sjanser.TEKST GEIR ANDERS RYBAKKEN ØRSLIEN

AKTUELT

Det finnes et usynlig fellesskap mellom de som tar store sjanser i fjellet og hjelperne som av og til må redde dem når det går galt.

Alle vurderer hva som er mulig å gjøre, og hva som er for risikabelt.

Vi har møtt skikjøreren, fjellklatreren og redningsmannen. Alle tre elsker livet i bratte fjell, og alle har sine egne grenser. Hvor setter de streken? Hva er for farlig – og hvordan ser de hvor grensen går?

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN NR. 4 2014 13 Foto

: Håv

ard

Bre

ie

Det er ikke så kult å innrømme at

jeg føler jeg burde kunne mer enn jeg faktisk kan

om snø og skred-vurderinger. Men det er kanskje det

som gjør at jeg holder igjen når jeg er usikker?

PIA NIC GUNDERSEN

Pia Nic Gundersen er i verden stoppen blant frikjørerne som elsker stupbratte fjellsider. En dag sa hun plutselig stopp.

D et gamle militærhelikoptret skal fly Pia, en annen skikjører og et filmcrew inn til de øde, spektakulære fjellområdene i Kamchatka – helt

øst i Russland. De er her for å filme heftig skikjøring. Pia er i dag blant verdens fremste frikjørere på ski. I mars i år gikk hun helt til topps i den legendariske Verbier Extreme, og tok sin første seier i prestisjefylte Freeride World Tour.

I Russland ser Pia de hvite fjellsidene med jomfruelig puddersnø. Et eksotisk vinterpa-radis, som skapt for heftig skikjøring.

Men denne dagen smiler ikke Pia slik hun pleier. Hun betrakter den bratte fjellsiden. Det er rundt tretti graders helling her. Hvordan har vinteren vært i dette området? Hvordan har snøforholdene vært de siste månedene? Hvordan ser lagdelingen ut der nede i snømassene?

Hun vet ikke. Ingen av dem vet det. Det er bratt, de er langt fra folk, de har ingen lokalkjent skredekspert med seg. Ingen kan redde dem hvis alt går galt.

– Da måtte jeg si det. Jeg sa at her kom-mer jeg ikke til å kjøre. Og der og da følte jeg meg veldig kjip, forteller Pia Nic Gundersen.

– Vi hadde reist så langt for dette. Jeg føl-te at jeg ødela hele dagen, at vi hadde brukt mye penger på ingenting. Men jeg er veldig glad for at jeg sto i mot presset. Hadde det vært for tre år siden, kunne det godt hende at jeg hadde kjørt.

Pia Nic Gundersen lever av skikjøring. Hun var aktiv alpinist som tenåring, men ble lei av monotone løyper på hardt underlag. Hun savnet leken og skigleden, la opp som 20-åring – og kom tilbake som frikjører.

– Men det at du er god på ski, betyr ikke at du er ekspert på skiterreng og snøforhold, understreker hun.

– Som fersk frikjører hadde jeg ikke kunnskapen som kreves for å vurdere snø og terreng. Derfor var jeg mye mer vågal da jeg startet enn jeg er i dag.

– Du ser svært vågal ut på tv-skjermen? – Bildene av den rå og spektakulære

skikjøringen i bratt og eksponert terreng er

fantastisk å se på, men kan også bidra til at andre tar for drøye sjanser. Det ser så enkelt ut, fordi du ikke får se alle bomturene, de gangene noen sier stopp. Du ser ikke timene som brukes på kartlegging, undersøkelser og sikkerhetsvurderinger.

Pia Nic Gundersen er glad for at hun har kommet inn i et miljø med dyktige og kunn-skapsrike folk, som tar fjellet på alvor. Hun har tatt skredkurs, hun har spurt og lyttet og lært av de mer erfarne. Men føler aldri at hun blir utlært.

– Det er ikke så kult å innrømme at jeg føler jeg burde kunne mer enn jeg faktisk kan om snø og skredvurderinger. Men det er kanskje det som gjør at jeg holder igjen når jeg er usikker? Det er frykten og magefø-lelsen som setter grenser, det er respekten for fjellet. Det handler om at jeg vil unngå ulykker for enhver pris.

Pia vet hvor lett det er å ta sjansen på at alt går bra. For to år siden var hun centi-metre fra å bli tatt av et skred hun selv var med på å utløse. Også denne gangen handlet det om å sikre fete bilder.

Hun var én av ni utøvere i NRK-serien «Oppdrag Nord-Norge». I Lofoten nærmer de seg fjellsiden som skal gi dem dagens aller siste nedkjøring. Det magiske ettermid-dagslyset nærmer seg. Snøen virker stabil, utsikten er enorm, skikjørerne er ivrige.

– Jeg går ned fra den trygge fjellryggen med skiene på ryggen, og kjenner det med én gang jeg setter skistøvelen min ned i den bratte fjellsiden. Det er et lagdele nede i snøen. Men jeg lytter ikke til magefølelsen. Jeg stoler på at de andre vet bedre, og i suget etter fin kjøring og knall bilder får vi ikke helt med oss guidens skepsis. Jeg går videre opp mot toppen, ute i brattsiden. Da slipper snøen taket, en meter over der jeg står.

Raset suser forbi, all snøen forsvinner – men Pia og de andre blir stående igjen. Flaksen var på hennes side, med hårfin margin.

– Der lærte jeg at jeg burde stole mer på den dårlige magefølelsen, og på meg selv.


Foto

: Håv

ard

Bre

ie



I klatringen er ikke farten og

adrenalinkicket så viktig som i andre

ekstremsporter. Hos oss er risiko oftere et nødven-dig onde, som vi

gjør alt vi kan for å minimere.

THOMAS HAALAND MELING

Thomas Haaland Meling lever av å klatre, og tar ingen sjanser på redningsoppdrag. Men når han klatrer for seg selv, går grensene et annet sted.

D et er tidlig høst og fredag morgen. Thomas er på vei ut på rednings-oppdrag som frivillig i den alpine redningsgruppa. Han vet godt

hvem de nå skal lete etter. Den savnede er en lidenskapelig fjellklatrer, akkurat som ham selv. Mannen er borte, men klatreutstyret hans er funnet. Sammen med de andre går Thomas inn mot foten av fjellet.

Hvor skal de begynne å lete? De er alle klatrere. De ser seg omkring. Hvor ville de selv gått opp? Hvilke valg ville de selv tatt? De følger sitt intuitive rutevalg, klyver opp – og kikker ned.

Der ser de at det er for sent.Kunne det vært en av dem selv? Hvilket

valg var det som ble skjebnesvangert? Ingen vet. Men alle som klatrer bratte fjell, har de samme ordene som fast følge:

Risiko. Risikovurdering.Thomas streker opp et tydelig skille i sitt

eget liv: Når han er ute og klatrer på fritiden, kan han velge å ta en risiko for å komme seg opp. For å mestre de utfordringene som han strekker seg etter. De som sakte, men sikkert, gjør ham til en bedre og tryggere klatrer.

– På jobb blir det noe helt annet. Da har jeg ingen grunn til å utsette meg selv eller andre for en slik risiko, sier Thomas.

Han er blant de unge klatrerne med forkjærlighet for teknisk krevende klatring i store fjellvegger. Han har oppsøkte bratte utfordringer i Alpene, Nepal, Argentina, USA, Spania, Frankrike og England. Han er medlem i Hordaland Alpine Redningsgrup-pe. Og han arbeider full tid for et selskap som driver industriklatring og kurs i tauba-sert sikring og fallredning.

– Det er en tydelig forskjell på grensene mine privat og profesjonelt, understreker Thomas.

– Hvordan?– Jeg mener at alle må få velge selv hva

slags risiko de tar, så lenge de ikke setter andre personer i fare. Privat tar du en risiko fordi du ønsker å oppnå noe. I klatringen

er risiko oftere et nødvendig onde, som vi gjør alt vi kan for å minimere. Noen ganger tar jeg valg som innebærer en høyere risiko for at noe kan gå galt. Men før eller siden treffer jeg min personlige grense. Et sted stopper jeg, og tenker at denne sjansen tar jeg ikke.

– Har den grensen flyttet seg mye i de årene du har klatret?

– Den er ikke satt på et bestemt punkt, det går mer i bølger. Når jeg har et svært sterkt ønske om å klatre et bestemt fjell og en klatrepartner som jeg er klar for å gjøre dette sammen med – da bygger jeg opp en sone hvor jeg er villig til å ta en større risiko. Etterpå kan det ta lang tid før jeg er villig til å gjøre noe liknende igjen.

– Hva gjør frykten med deg?– Jeg fungerer ikke så godt når jeg er

redd. Derfor må jeg rigge meg slik at jeg ikke reagerer med frykt i gitte situasjoner. Det er ikke slik at jeg ikke tillater meg å bli redd. Men hvis jeg har satt meg i en situasjon der jeg blir redd, så har jeg allerede tabbet meg ut. Da bør jeg ha snudd forlengst. Men det finnes en måte å kontrollere frykten på – ved å være godt forberedt og vurdere all risiko grundig.

– Vinner du noe ved å utsette deg for høyere risiko i fjellveggen?

– Jeg opparbeider meg i alle fall bedre evner til å vurdere, kontrollere og redusere risiko. Det høres kanskje ut som en skum-mel ting å si, men det fører definitvt ikke til at jeg blir mindre skjerpet.

– Men på oppdrag med den alpine red-ningsgruppa så tar du ikke slike sjanser?

– Det er en veldig god kultur i samarbei-det med de profesjonelle fra for eksempel Norsk Luftambulanse, som tilsier at vi aldri setter våre egne liv i fare for å redde andres. Selv forventer jeg ikke å bli reddet, om noe skulle skje med meg på klatretur privat. Jeg kjenner de naturgitte begrensningene som redningstjenesten har. Og det å bli hentet av dem på klatretur, vil jo uansett bety at jeg har tabbet meg skikkelig ut.


Tor Henrik Larsen elsker bratt skikjøring og krevende fjellturer. Men på jobb som redningsmann tar han aldri sjanser.

Tor Henrik Larsen ser de to fjellvan-drerne der nede på toppen under seg. En av dem er skadet. De har ventet hele natten på hjelp, i dårlig

vær. Nå nærmer endelig helikoptret seg. De har ikke telefonkontakt, men Tor Henrik kan se at de to der nede vinker. Lettelsen er åpenbar. Hjelpen er kommet!

Så snur piloten. Helikoptret forsvinner. Langsomt blir lyden svakere. Hva skjedde nå?

Piloten vet svaret. Han kan ikke lande der oppe, høyt oppe i tynn luft, med så mye vekt i maskinen. Han kjente det da de nærmet seg landingen. De kan risikere å ikke få nok løft opp igjen. Det er et grensetilfelle, og da er ikke piloten i tvil. De tar ingen slike sjan-ser. De flyr ned til en fjellstue i nærheten, tømmer helikoptret for utstyr, lar til og med legen vente der nede. Så flyr de opp igjen for å hente de to som venter på toppen.

– Det var riktignok ingen livstruende skade denne gang, forklarer Tor Henrik.

– Men hadde det vært det, ville vi ha gjort det samme. Vi hadde ikke noe valg. Vi kunne ikke risikere å stå der oppe med en maskin som ikke greier å komme seg tilbake i lufta.

Risikovurdering er hverdagen for alle som flyr i Norsk Luftambulanse. Men grensene er ikke alltid lette å se fra bakken, for de som venter på hjelp. De vet ikke alltid at helikoptrene som oftest ikke kan fly når det er minusgrader i skyene, eller at de alltid må ha klar sikt ned til bakken. Men inne i hvert helikopter sitter et crew på tre personer som er topptrent på disse vurderingene.

Det er Tor Henrik Larsen glad for. Han er også en ivrig skikjører og sertifisert tindeveileder, med lang erfaring fra barske vinterfjell. Dermed opplever han regelmes-sig begge sider av livet i de bratte fjellsidene.

Som privatperson søker han mestring og utfordringer med ski på beina. Som tindeveileder guider og kurser han andre i hvordan de skal gjøre trygge valg i fjellet. Og som profesjonell redningsmann er han den som kommer dit ting har gått galt.

– På ski er jeg ofte alene om valgene jeg

tar. I helikoptret er vi alltid tre som tar val-gene sammen: Pilot, lege og redningsmann. Vi kan aldri gjøre noe som etterpå får oss til å si «oi oi, det var jammen flaks at det gikk bra». Vi må alltid ha sikkerhetsmarginer.

– Hvordan kan dere vite hvor grensene går under krevende forhold?

– All vår trening handler om dette grenselandet, om å bedømme risiko og treffe riktige valg. Vi har et treningssenter på Torpo hvor vi jevnlig tester grensene under veiledning i kontrollerte forhold. Og når vi er ute på oppdrag, kommuniserer vi hva vi tenker før vi handler. Nå tar jeg en høy-resving. Nå heiser jeg meg ned. Nå injiserer jeg narkose. Vi har ofte lite informasjon å fatte beslutninger ut fra. Derfor er det viktig at vi får kollegene til å verifisere de mest krevende avgjørelsene.

– Likevel er det vel umulig å ikke ta en sjanse?

– Vi kan ikke ta sjanser. For å kunne gjøre jobben, må vi vite hva vi gjør. En annen ting er forskjellen på faktisk risiko og opplevd risiko. For tilskuere kan det se risikabelt ut å henge i tretti meter tau for å hente ut en person fra en bratt fjellside. I praksis kan det være en helt ukomplisert operasjon med svært lav risiko. Det kan være mer risikabelt å lande ved en trafikkulykke med mye folk på alle kanter, som vi ikke kan ha full kon-troll på – selv om det ser langt enklere ut.

– Hva tenker du selv om de som tar ekstreme sjanser for å leve ut lidenskapen på ski eller i basehopp?

– Jeg ser at vi henter langt flere som blir akutt syke eller skader seg i helt hverdags-lige settinger. Vi reflekterer ikke mye over hvem som har skylden. Men jeg synes ofte det er en ubalanse mellom kritikken som møter basehoppere og skikjørere, i forhold til alle andre som må ha hjelp på grunn av selvpåførte livsvalg. De få tilfellene hvor vi henter såkalte ekstremsportutøvere, er sjelden risikable for oss. Tvert om får vi ofte svært god hjelp av kameratene, som gir oss veldig god hjelp på bakken – og ofte ikke forventet at vi skulle komme i det hele tatt.

På ski er jeg ofte alene om

valgene jeg tar.I helikoptret er vi alltid tre som tar valgene sammen. Vi kan aldri gjøre noe som etterpå

får oss til å si «oi oi, det var

jammen flaks at det gikk bra».

TOR HENRIK LARSEN

19

Eirik Walle er redningsleder ved Hovedrednings- sentralen, men berger deg ikke for enhver pris.

– Kan jeg regne med å bli reddet uan-sett hva jeg gjør i norsk natur?

– Her i Norge henter vi alle som vi klarer å redde, uansett hva de har gjort. Det er et viktig prinsipp for oss som arbeider med redning. Så er det opp til politi og påtalemakt å reagere dersom det har skjedd noe straffbart. Vi kon-sentrerer oss om våre oppgaver. Men noen ganger gjør været, mørket eller terrenget det umulig for helikoptret å komme fram. Det finnes ingen garanti-er i denne bransjen.

– Setter ekstremsportutøvere andres liv i fare ved å ta sjanser i bratte fjell?

– De setter i alle fall ikke profesjonelle redningsmannskaper i fare. Vi berger ikke for enhver pris. Både redningstje-nesten, luftambulansen og de alpine redningsgruppene er bevisst på egen sikkerhet. De vil ikke sette egne liv på spill for å redde noen – selv om det kan høres slik ut når lokalpolitikere ønsker å forby enkelte risikoaktiviteter. De så-kalte ekstremsportutøverne er uansett bare en ørliten del av de mange som trenger vår hjelp. Vi henter langt flere vanlige turgåere ned fra fjellet.

– Er det noen som er så uansvarlige at de bør betale redningsaksjonen selv?

– Vi ønsker ikke et regime der folk kan bli dømt til å betale for såkalt uakt-somhet. Det kan hindre at folk ber om hjelp når de faktisk trenger det, i frykt for å få regningen i fanget. En annen ting er at vi er der ute uansett. Når vi ikke har oppdrag, trener vi. Dessuten: Hvem er mest uforsiktig? Basehoppe-ren med flere hundre hopp bak seg, eller familiefaren som legger ut på fjelltur med barna uten å sjekke værvarselet, uten riktig utstyr i sekken?


PPOLITIHELIKOPTRET:I de mørkeblå kjeledressene er mannskapet i politiheli-koptret ikke bare opptatt av

å være en ressurs for politiet på bak-ken. De kan også være med på å redde liv. Politiets helikoptertjeneste er en av luftambulansens gode hjelpere.TEKST ERLAND KROKEN FOTO FREDRIK NAUMANN, FELIX FEATURES



D et er en stille og regntung ok-tober-morgen på Gardermoen. Politiets helikoptertjeneste ligger bare et steinkast fra Norsk Luftam-

bulanses tekniske base. Mannskapet kan nesten vinke kollegialt til hverandre. Inne i OPS-rommet sitter politifolkene og går gjen-nom nattens aktiviteter og planer for dagen som kommer. Det er vaktskifte. Hver 12. time bytter de. Pilot og to systemoperatører. Ute i hangaren står et helikopter av typen EC 135. Det er samme modell som Norsk Luftambu-lanse AS bruker som legehelikopter.

Etableringen av Politiets helikoptertjenes-te, er historien om en svært trang fødsel som bar preg av politisk uenighet og av ivrige pådrivere. Ikke ulikt Norsk Luftambulanses tilblivelse på slutten av 70-tallet. Høsten 2001 ble vedtaket fattet i Stortinget om å opprette tjenesten, men først i september 2003 lettet de for første gang. Politiets helikoptertje-neste er underlagt Oslo Politidistrikt som et eget avsnitt under spesialseksjonen. Den omfatter blant annet politienhetene som har nasjonalt ansvar. I 2013 hadde tjenesten over 1400 oppdrag.

De ansatte i tjenesten smiler litt av det selv: Politiet leter ofte etter folk som ikke vil bli funnet, mens luftambulansen leter etter de som ønsker å bli funnet.

-VIKTIG AT VI KAN REDDE LIV, VI OGSÅKnut Lien er systemoperatør. Han tilhører den delen av mannskapet som bistår piloten med kartlesing og kommunikasjon foran i helikoptret, og som jobber med skjermene bak i maskinen når det er oppgaven. Dette veksler de på.

Da Norsk Luftambulanse Magasin kommer på besøk, skal Knut Lien gå av vakt. Han er fagansvarlig sanitet, og den som har ansvaret for å sørge for at mannskapene til enhver tid er skodd for å møte alle situasjo-ner, også når det står om å redde liv.

– Vi opplever ofte å være de som er først til en skadet person. Da er det viktig at vi har den kunnskapen, gjør de rette tingene til spesialtjenesten, ambulanse eller luftam-bulanse kommer, sier Lien. For å få denne kompetansen, har politihelikoptret siden oppstarten samarbeidet med Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

SAMARBEID HAR REDDET LIV– Det har vært et utrolig givende og viktig

samarbeid. Denne undervisningen og det kompetanseløftet vi har fått gjennom dette samarbeidet, har vært med på å redde liv, sier Knut Lien før han skifter til sivil og kjører hjem etter nattevakten.

Stafettpinnen er gitt videre. Fredagens mannskap er på plass. Foran dem ligger 12 timer som de ofte ikke vet hvordan blir i det hele tatt. Trening, både fysisk og operativt med helikoptret, legges inn i planene, men må ofte avbrytes. Denne fredagen var det planlagt en øvelse med politi på bakken, men på grunn av været, må helikoptret stå.

OPPTATT AV VÆRDe er opptatt av været, og synes ideene som Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobber med, hvor målet er å kunne fly i all slags vær, er svært gode. De snakker om tåka, som denne fredagen ikke har lettet, og regn som plutselig kan bli underkjølt. Vær er viktig for alle som flyr helikopter.

– Værkameraprosjektet, som Stiftelsen Norsk Luftambulanse nå jobber med, hvor det settes ut digitale kameraer rundt i landet i egne bokser, hvor man da kan gå inn på et nettbrett, smarttelefon eller PC, og se hvordan været er dit vi har tenkt å fly, er et genialt ek-sempel på en god ide fra en av Norsk Luftam-bulanses piloter. Jeg synes det er raust å gi oss tilgang til dette når systemet er oppe og går, sier Gunnar Arnekleiv, fungerende flygesjef.

Også for politihelikoptret er det viktig å kunne komme frem dit de skal. Værkame-raprosjektet er mulig med støtten fra med-lemmer, bedrifter og givere og er helfinansi-ert av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Gunnar Arnekleiv flyr ikke bare på jobb. Når han har fri flyr han ofte og gjerne veter-anfly. – Livsstil, dette vet du, smiler han.

Sammen med Gunnar er Stian Ødegaard og Lasse Iversen på vakt. Systemoperatøre-ne har en todelt rolle. En sitter ved siden av piloten og er hans høyre hånd, bistår med kart og kommunikasjon. Ikke ulik rednings-mannens rolle i et legehelikopter. Bak sitter den andre systemoperatøren. Han følger hele tiden med på skjermene. Bildene kommer fra det avanserte kameraet som er festet under helikoptret. Et superkraftig kamera som er politihelikoptrets øyne. Både varmesøkende og i HD kvalitet. Med dette kan politihelikop-tret følge med på hva som skjer på bakken og lete etter folk. Og enda viktigere: Kommuni-sere det hele til kollegaene på bakken.

Underlagt Oslo Politidistrikt, spesialseksjonen.

Helikopter: To stk. EC 135

Ca 1400 oppdrag i 2013

Ca. 1800 flytimer

28 ansatte, 7 mannskap.

Ledes av Freddy Rotseth, avsnittssjef

Fungerende flygesjef Gunnar Arnekleiv

Fungerende accountable manager, Per Kr. Hoff

Kvalitetssjef Per Linderberth

Fungerende leder for systemope-ratørene, Lasse Iversen

POLITIETS HELIKOPTER-TJENESTE

«Vi opplever ofte å være de som er først til en skadet person. Da er det viktig at vi har den kunnskapen, gjør de rette tingene til spesi-altjenesten, ambu-lanse eller luftam-bulanse kommer.»

KNUT LIEN, SYSTEMOPERATØR


1. Høyt over hovedstaden.2. Stian Ødegaard sjekker at alt er ok.3. Skjermene inne i heli-koptret viser bildene fra det avanserte kameraet.4. Knut Lien.5. Lasse Iversen i hanga-ren.6. Kollegatreff i lufta. Norsk Luftambulanses ene helikopter fra Løren-skog flyr forbi.7. Stian Ødegaard.8. Gunnar Arnekleiv.

PROFILENKNUT LIEN (39)Knut Lien er fagansvarlig sanitet i Politiets helikoptertjeneste. Han startet som systemoperatør i 2005, og er den som har hovedkontakten med Stiftelsen Norsk Luftambulan-se. Knut har bakgrunn som befal i forsvaret, vært i Bosnia på tjeneste, og er politiutdannet. Han er svært opptatt av sanitet og førstehjelp, og jakter hele tiden på de beste løsnin-gene. Han bor på Vinterbro utenfor Oslo, er gift og har tvillinger på 10 år. Når han ikke jobber i politihe-likoptret elsker han å dykke. Både privat og som instruktør.

1

2

3

5

7 8

6

4


KOMMUNIKASJON ER VIKTIG– Kommunikasjon er et viktig felt for oss. Vi gir et situasjonsbilde til de som er på bak-ken, og det vi ser må vi kunne kommunisere, sier Lasse Iversen.

Han er fungerende leder for systemopera-tørene og har vært i tjenesten siden starten. Kollega Stian Ødegaard, er også systemope-ratør men han har valgt å utdanne seg vide-re. Snart er Nittedalbeboeren utsjekket pilot. Helt privat har han tatt pilotutdannelse ved siden av. Alle tre har politifaglig utdannelse og praksis i bunn.

Hvordan plukker man ut folk til stillinger hos dere?

– Vi trenger folk som har vært operative på bakken. Man må forstå hva som skjer på bakken. Det politifaglige er svært viktig. Når det gjelder utvelgelse, samarbeider vi tett med forsvaret. Vi har svært god erfaring med det, forteller Arnekleiv.

I fjor ble politihelikoptret brukt på over 1400 oppdrag. De dekker et stort geografisk område. I hovedsak en stor del av Østlandet og Sør-Norge.

Oppdragene kan komme inn på litt forskjellige måter. De kan komme via politiets alarmtelefon 112, men også fra de lokale politidistrikt. I tillegg følger de veldig med på hva som skjer rundt om. Holder seg orientert.

MANGE TIMER I LUFTAKlokken nærmer seg ett og ingen oppdrag er meldt. Været er noe lettere, tåken er vekk og det er bare tunge skyer i det fjerne. Mannskapet snakker sammen om å ta en treningstur senere.

– Under oppdrag kan det hende det blir mange timer i lufta, sier Stian Ødegaard.

Han har vært ute i hangaren og ordnet noe teknisk med helikoptret.

– Jeg har sittet i maskinen i over åtte timer som det lengste. Jeg må innrømme at jeg kjenner det litt i ryggen og beina da, smiler han. Men det er givende. Veldig givende.

– Vi har et samfunnsoppdrag, ser at det fungerer. Vi bidrar og er en ressurs, sier han.

Lasse Iversen kommer med noe som ser ut som et nettbrett med kraftig beskyttelse. Det er en avansert bærbar skjerm. Bakke-mannskapet kan ha det med seg og se hva helikoptret filmer. Dermed er det langt lettere å kommunisere hva som skjer.

Mannskapet går inn på kontorene for å gjøre kontorarbeid, og Pål Simensen setter seg ned med en sen lunsjskive. Han er en av to planleggere for politihelikoptret.

– Vår oppgave er å være limet i avdelingen, sier han.

– Vi har oversikten over planer, hva heli-koptret skal, oversikt over utstyr, vedlike-hold og er med på å planlegge øvelser.

Politihelikoptrets base ligger inne på selve Gardermoen. Bare noen hundre meter fra helikoptrets landingsplass lander og stiger fly med kjente logomerker på kontinuerlig.

– Vi har et svært godt forhold til OSL Gardermoen Lufthavn, sier sjefen for hele avsnittet, Freddy Rotseth.

Han startet i stillingen som sjef for Politiets helikoptertjeneste i begynnelsen av august, men har allerede fått god oversikt. Etter 15 år i Beredskapstroppen er jobben hans nå å sørge for enda bedre vilkår for helikoptertjenesten.

– Jeg synes det har vært veldig hyggelig å se hvordan vi samarbeider med Stiftelsen Norsk Luftambulanse, gjennom opplæring og utstyr, og med Norsk Luftambulanse AS,

hvor vi blant annet har gleden av å fylle drivstoff på alle baser, og har i tillegg en viktig faglig kommunikasjon med de opera-tive. Vi skal ikke gå i næringa til hverandre, men ha nytte av hverandre, smiler sjefen for politihelikoptret.

Han har store oppgaver foran seg. Det er lagt planer for nytt Beredskapssenter og inn-kjøp av nye helikoptre. Før han reiser hjem for helgen, skryter han av mannskapene.

– De som jobber her er veldig dedikerte og opptatt av å gjøre en god jobb.

TRENINGKlokken er nærmere 1530 da politihelikop-tret løfter seg mot himmelen og forsvinner over Gardermoen. Trening og øvelse. Syste-moperatør Lasse sitter bak med skjermene, mens pilot er flygesjef Gunnar Arnekleiv ved siden av Stian Ødegaard. Som i luftam-bulansetjenesten, er de opptatt av en ting, sikkerhet. Derfor trenes det på prosedyrer og måter å gjøre ting på hele tiden. Han sa det, sjefen for avsnittet, Freddy Rotseth, før han reiste hjem.

– For hver dag vi trener, øver, legger til kompetanse, er vi en dag bedre.

Etter vel en time kommer de tilbake. 12-ti-mersvakten er ikke riktig over enda. Fordi de arbeider til klokken 20, prøver de som oftest å lage seg middag på jobb. Klokken er litt over 18 da alle setter seg til tacobordet. Fortsatt kan et oppdrag komme, eller en telefon fra et politidistrikt som ønsker bistand. Og de vet godt at de kan risikere å være de første til en skadet person som tren-ger hjelp, at de må gjøre en livsviktig innsats til spesialistene kommer.

Derfor er Politiets helikoptertjeneste en av Norsk Luftambulanses gode hjelpere.

«Vi har et godt samarbeid med Stiftelsen Norsk Luftambulanse, gjennom opplæring og utstyr, og med Norsk Luftambulanse AS, hvor vi har gleden av å fylle drivstoff på alle baser, og har tillegg en viktig faglig kommunikasjon med de operative.»FREDDY ROTSETH


MIDDAGMannskapene går 12 timers vakter i Po-litiets helikoptertjeneste, til forskjell fra basene til Norsk Luftambulanse hvor de går en uke av gangen. Siden dagvaktene avsluttes klokken 20 forsøker de likevel når det passer å spise middag sammen.

Denne fredagen, ikke overraskende, fikk vi servert en flott taco. Med alle in-gredienser, og delaktighet fra alle, gir vi en solid sekser på terningen. En virkelig trivelig middag.

FUNGERENDE FLYGESJEFGunnar ArnekleivJobbet i Politiets helikoptertje-neste siden: 2004Alder: 44Bor: NittedalFritid: Familie, flyr veteranfly

PILOTStian ØdegaardJobbet i Politiets helikoptertje-neste siden: 2007Alder: 40Bor: NittedalFritid: Familie, trener og går på ski, bygger hus

SYSTEMOPERATØRLasse IversenJobbet i Politiets helikoptertje-neste siden: 2003Alder: 45Bor: SkiFritid: Familie, dykking, under-vannsfotografering

I politihelikoptret sitter pilot og en systemoperatør foran. Bak sitter systemoperatør nummer to.


I hustrig høstvær, med vinder som feide høyttalere over ende, hadde helseminis-ter Nick Hækkerup æren av å klippe den røde snoren og sende tre nyvaskede, gule

helikoptre av typen EC135 på vingene – eller rotorbladene, for å være helt korrekt.

I TRYGGE HENDER –Helikopter er smart isenkram som går

raskest når det virkelig gjelder. Jeg har ingen illusjoner om at pasienten nyter turen, men det at de nå faktisk får turen, er et uttrykk for at innsatsen i akuttberedskapen er i trygge hender. Det skal vi som samfunn være stolte av, og det gleder meg at vi har lykkes. Vi sikrer rask legehjelp uansett hvor i landet folk bor, og det er viktig og stort. Tjenesten kommer til å redde liv, sa helseminister Hækkerup i sin tale da den nasjonale luftambulansetjenesten høytidelig ble innviet 30. september.

De tre helikoptrene med baser på henholds-vis Billund, Skive og Ringsted utgjør den danske luftambulansetjenesten, som offisi-elt var i drift ved midnatt 1. oktober. Mann-skapene fikk en rolig start, før maskinene én etter én ble kalt ut på oppdrag. Syv ganger, på ett tidspunkt samtidig, rykket helikoptre-ne ut til traumer og alvorlig sykdom i løpet av det første døgnet.

DRIFTES AV NORSK LUFTAMBULANSE AS Den danske tjenesten driftes av Norsk Luftambulanse AS. Selskapet, med sine åtte luftambulansebaser og 12 helikoptre i Norge, vant anbudet i konkurranse med britiske Bond Air services og Falck Air Ambulance. Bond er en del av Avincis Group, et selskap med operasjoner i store deler av Europa og Australia.

Til sammenligning har Avincis Group

rundt 400 maskiner (helikoptre og fly) og mer enn 3000 ansatte.

SIKRER DRIFTENSå kan man jo spørre seg om det er logisk at en norsk luftambulanseoperatør, med godt fotfeste i Norge, skal drive i Danmark også. Forklaringen ligger i et marked hvor store, internasjonale aktører som Avincis Group rykker nærmere Norge. I tillegg har ameri-kanske aktører entret det europeiske marke-det. Resultatet er økt konkurranse, et presset marked og behov for flere ben å stå på.

– Vi har drevet luftambulansevirksomhet i 37 år, stort sett med nasjonal konkurranse. Nå ser vi at det etableres en konkurransesitu-asjon med store, internasjonale aktører som ser på det norske markedet. Her i Norge er luftambulansekontrakten stor og langvarig kontrakt, og det dreier seg om mye penger.

Dansk luftambulanse-tjeneste er på vingene

NORSK LUFTAMBULANSE I DANMARK

1 2

Det er deilig å være norsk i Danmark. Det kan administrerende direktør Syver Leivestad i Norsk Luftambulanse AS slå fast, når selskapet nå offisielt er operatør av danskenes statlige luftambulansetjeneste.TEKST RANDI J. BUCKLEY FOTO LASSE HYLDAGER


Derfor er Norge attraktivt. Man kan like det eller ikke, men vi er en del av et internasjo-nalt marked og må forholde oss deretter, forklarer Syver Leivestad, som er administre-rende direktør i Norsk Luftambulanse AS.

Ved å gå inn i Danmark får selskapet brynt seg på den internasjonale konkurran-sen, i tillegg til å oppnå stordriftsfordeler og synergier og overskudd som styrker selskapet økonomisk.

– Disse faktorene er med på å sikre driften vår i Norge. Derfor var det helt naturlig å by på danske kontrakter, sier Leivestad.

VIKTIG Å VÆRE KONKURRANSEDYKTIGHan får støtte fra Erik Kreyberg Normann, generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftam-bulanse, som eier Norsk Luftambulanse AS.

– Norsk Luftambulanse AS leverer kvalitet i toppklasse og til riktig pris. At selskapet

nå er operatør utenfor Norges grenser, er på mange måter det ultimate beviset på det Stiftelsen Norsk Luftambulanse og operatø-ren Norsk Luftambulanse AS i samvirke har fått til sammen. Operasjonen i Danmark gir en stødigere og større fot å stå på, og det er svært viktig å vise at selskapet er konkur-ransedyktig når vi i neste anbudsrunde må regne med å konkurrere mot store, interna-sjonale operatører, sier Normann.

Han understreker at medlemmenes bidrag til stiftelsen skal finansiere utvikling av tje-nesten i Norge. Nettopp derfor er det viktig at kontrakten i Danmark står på egne ben.

– Vi er målrettet og nøye på at norske medlemmers penger ikke brukes på en måte som ikke tjener norske pasienter. Samtidig vil driften i Danmark gi oss verdi i form av erfaring og kompetanse, sier Normann.

FAKTA OM NORSK LUFTAMBULANSE AS I DANMARK:

Etter å ha vært del av en prøveordning på Karup i Danmark i over tre år vant Norsk Luftambulanse AS anbudet om å drive Danmarks luftambulansetjenestes tre baser i Skive, Billund og Ringsted.

Tre helikoptre av typen EC135 P2e betjener de tre basene.

Teknisk vedlikehold foregår i Norge på Gardermoen.

Hver maskin bemannes av anestesilege, HEMS Crew Member og pilot.

Britiske Bond Air services og Falck Air Ambulance var de to andre selskapene som bød på kontrakten.

Tjenesten er statlig finansiert via de fire danske helseregionene.

3

4

1. Helseminister Nick Hækkerup (t.h) og Bent Hansen, som er formann for de Danske Regio-ner, klippet høytidelig snoren og erklærte tjenesten i drift. 2. Tre luftambulansehelikoptre betjener nå den danske befolknin-gen. Tidlig på morgenen samlet de seg på et jorde før innvielsen på basen i Billund. 3. I sin tale la Syver Leivestad fra Norsk Luftambulanse AS vekt på selskapets lange erfaring fra luftambulansetjenesten i Norge. 4. Crewene fikk seg en matbit sammen med de andre gjestene før de gikk på vakt på luftambu-lanseordningens første dag.


ANN-ELIN TOMLINSON

Alder: 45 Stilling: Overlege i anestesi, avdelings-sjef luftambulanse-basen i ÅlArbeidssted: Klinikk for pre-hospitale tjenester Vestre Viken/luftambulanse basen i Ål

1 Hvilket oppdrag vil du aldri glemme?

Etter en del år i luftambulansetjenesten har jeg vært med på mange oppdrag som har gjort inntrykk. Noen oppdrag setter seg fast i hukommelsen fordi det gikk bra og fordi vi bidro til å utgjøre en viktig forskjell for pasienten, oppdrag er spesielle fordi omstendighetene rundt oppdraget er uvanlige, for eksempel en ulykke med mange involverte eller redning av personer som befinner seg i utsatte og utilgjengelige omgivelser. På fjellbasen Ål opplever vi en del av det sistnevnte.

Jeg kommer nok aldri til å glemme mitt aller første oppdrag med luftambulansen, som var å hente ut tre personer fra en stupbratt fjellside. De gikk på ski, hadde bommet på veien ned og havnet i skikkelig uføre. To av dem klarte å klamre seg fast i en liten renne, mens sistemann hadde sklidd et godt stykke nedover. Heldigvis var ingen av dem skadet, men hadde veldig stort behov for å bli reddet ut av situasjonen de hadde havnet i. Vi fikk hentet dem ut ved å gjennomføre en underhengende operasjon, der redningsmann henger i tau under helikoptret. Slike operasjoner har vi ikke

LIVREDDEREN

SSOM MEDISINSTUDENT TILBRAGTE anestesilege Ann-Elin Tomlinson mange sene timer i akuttmottaket på Ullevål sykehus. Det var opp-levelsene derfra, med hardt skadde pasienter, som førte til at hun i dag jobber som luftambulanselege.

TEKST HÅKON SANDLANDFOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

så ofte, så da flygeren og redningsmannen som kom på vakt dagen etter fikk vite at jeg allerede hadde utført tre reelle underhengende uthentinger i løpet av mine første timer på jobb i luftambulansen, ble det god stemning i leiren.

2 Hva liker du best ved denne jobben?

Jeg liker variasjonene som jobben medfører. Ingen dag er lik den foregående og jeg vet aldri hva som kan skje. Jeg møter utfordringer innenfor forskjellige deler av det medisinske fagfeltet. I tillegg setter jeg stor pris på samarbeidet med gode kolleger fra andre yrkesgrupper. Det er svært viktig i en jobb hvor vi i blant utsettes for store utfordringer som vi må løse sammen. Kollegene blir «familien borte fra familien».

3 Hvordan ser en vanlig dag på jobben ut for deg?

Det finnes ingen vanlige dager i denne jobben! På Ål-basen er fordelingen mellom medisinske oppdrag og skader relativt jevn. Svært mange av våre medisinske


oppdrag er relatert til akutt sykdom i hjerte og hjerne. Dersom vi ikke er ute og flyr, er det nok av ting å ta seg til på basen. Alt utstyr skal sjekkes ukentlig, journaler skal skrives og obligatorisk trening skal gjøres. Som avdelingssjef har jeg dessuten alltid nok med å holde hjulene i gang driftsmessig. Utstyrsoppsett, varebestil-linger og medisinske nyvinninger må følges opp. Gutta på jobben er flinke til å få lagt inn en fysisk treningsøkt på ettermiddagen når anledningen byr seg og jeg prøver å få til det samme. Vi lager dessuten middag på basen hver dag.

4 Hva kunne du ikke klart deg uten i jobben din?

Tja, det er så mangt. Det er vanskelig å klare seg uten medikamenter eller medisinsk utstyr til for eksempel å ivareta pasientens luftveier når det er påkrevd. Jeg er også veldig avhengig av mobiltelefonen, den fungerer både som kontor og datamaskin. Der ligger det mange apper med mye nyttig informasjon om blant annet ulike prosedyrer og medikamenter.

Det er også nyttig å kunne bruke den innebygde telefonen i helikoptret for å konferere med gode kolleger inne på sykehusene, og hente råd. I tillegg er den fin til å holde kontakt med familien der hjemme når jeg er borte mange dager i strekk.

5 Hvilket annet yrke kunne du tenke deg?

Kanskje fotograf? En som fikk reise til eksotiske steder og være mye ute i naturen!

6 Har du et skjult talent? Jeg liker veldig godt å fotografere. Motivene kan

være så mangt, både naturmotiv og mennesker er interessante. I blant dukker bildene opp og liksom bare byr seg frem, slik at jeg rett og slett må stoppe opp for å gripe anledningen før et interessant lys eller fargespill forsvinner. Men hvorvidt det er et skjult talent, det må andre uttale seg om!

Slik så jeg ut da jeg bestemte meg for å bli livredder

Bildet er tatt rundt 1995, da jeg var medisinstudent i Oslo. Avgjø-relsen om å bli lege hadde allerede blitt tatt, men det var først da jeg sto i mottaket på Ullevål sykehus og for første gang var med på å ta i mot en hardt skadet pasient at jeg virkelig forsto at det var akuttmedisinen som var mitt ”kall”. Som legestudent oppholdt jeg meg mye i mottaket og tilbragte mange, lange og sene timer på traumestua. Jeg var særlig fascinert av å være til stede da pasienter ble bragt inn av luftambulansen. Det var en direkte konsekvens av mine opplevelser i akuttmottaket på Ulle-vål som gjorde at jeg valgte spesialiteten anestesi for å kunne bli luftambulanselege.

1995

«Det finnes ingen vanlige dager i denne jobben! På Ål-basen er fordelingen mellom medisinske oppdrag og skader relativt jevn.» ANN-ELIN TOMLINSON



28. SEPTEMBER 2018, SOTRA, HORDALAND: «Er hodet ute ennå», roper Hege Dyrkolbotn

Halvorsen mens fødselssmertene rir kroppen. Hun sitter så langt tilbakelent som det går i passasjersetet på fami-liens Volvo. Akkurat nå er de midt på Sotrabrua. «Hodet ja! Hele babyen er ute, Hege», svarer ektemannen Tom André. «Pass på så hun ikke faller på gulvet», svarer Hege fortumlet. Tom André har én hånd på rattet. Den andre holder han varsomt rundt sin tredje datters kropp. Det er vanskelig å stoppe trygt på brua. Forsiktig manøvrerer han seg over på andre siden, før han endelig får parkert i veikanten og hilst på familiens nyeste medlem: Leyla.

– JEG RAKK IKKE BLI REDD, jeg hadde mer enn nok med å bare puste, forteller trebarnsmoren (31) fra Sotra i dag, ett år etter Leylas uvanlige fødsel.

– Jeg trodde vi skulle rekke frem, men den fødselen gikk fort, ja. Et par rier, og så kom hodet ut. Jeg var mest usikker på hvor lenge navlestrengen ville holde, vi hadde fortsatt noen minutter igjen av den 40 minutter lange turen til Haukeland sykehus. Men over telefonen beroliget personalet på fødeavdelingen meg med at den holder lenge, forteller Tom André Halvorsen (35).

HØYERE DØDELIGHETLeyla er én av over 6000 barn som de siste 15 årene er blitt født utenfor sykehus i Norge – gjennomsnittlig

over 400 årlig. Det er nesten dobbelt så mange som i 1980, ifølge stipendiat Björn Gunnarsson i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Han leder et forskerteam som har undersøkt fødsler utenfor sykehus i Norge.

I 1980 skjedde fire av 1000 uplanlagte fødsler utenfor sykehus. I dag er tallet syv av 1000. Hovedmålet med forskningen er å se på risikoen knyttet til å føde utenfor sykehus, et tema det har vært lite fokus på i Norge til nå.

– Det er et tankekors at flere barn dør under og rett et-ter fødsel utenfor sykehus enn det er barn som drukner hvert år. Likevel har vi ikke hatt like stort fokus på slike fødsler som på drukning, påpeker Gunnarsson.

De kommer til verden i ambulanser, privatbiler og taxier på vei til sykehus. Eller hjemme på badegulvet. De skaper avisoverskrifter, og helt spesielle minner. En liten frøken fra Lofoten fikk navnet Kayla Antara – oppkalt etter Opel Antaraen der hun ble født en tidlig maimor-gen. Historier som får oss til å trekke på smilebåndet. Men slike fødsler er forbundet med høyere risiko:

– Det viktigste funnet vi har gjort, er at dødeligheten for barn født utenfor sykehus er over dobbelt så høy som for dem som fødes på sykehus. Det indikerer at risikoen er høyere, sannsynligvis fordi sårbare nyfødte ikke har tilgang til umiddelbar medisinsk behandling, sier Gunnarsson.

Fra 1999 til 2013 lå den perinatale dødeligheten – det vil si barn som er dødfødte eller dør i løpet av første leveuke

FORSKNING

Uplanlagte fødsler utenfor sykehus øker risikoen for at barnet dør, ifølge anestesilege og doktorgradsstipendiat Björn Gunnarsson. Samtidig er antallet barn som fødes utenfor sykehus nesten doblet på tretti år.TEKST MARIANNE ALFSEN/FELIX MEDIA FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES OG PRIVAT

FORSKNING I NORSK LUFTAMBULANSEMed 25 doktorgradsstipendiater har Norsk Luftambulanse Europas største forskningsmiljø innen avansert akuttmedisin utenfor sykehus. All forskningen har som mål å gjøre luftambulansetjenesten i Norge bedre, til beste for akutt syke eller kritisk skadde.

STØTTEVår satsing på akuttmedisinsk forskning er mulig på grunn av bidrag fra alle våre medlem-mer, givere og støttebedrifter. Takk for hjelpen!

BJÖRN GUNNARSSON

Alder: 50 Bosted: Lilleham-mer

Yrke: Anestesilege ved Lilleham-mer sykehus, anestesilege på 330-skvadronens redningshelikopter på Ørland

Bakgrunn: Født i en liten bygd, langt nord på Island – planlagt hjem-mefødsel. Utdannet barnelege i USA og anestesilege i Norge og Island. Har vært luftambulanselege i USA, Island, Grøn-land og Norge siden 1996

Forsker på: Risikoen forbundet med uplanlagte fødsler utenfor sykehus i Norge

STIPENDIAT: Björn Gunnarsson har studert uplanlagte fødsler utenfor sykehus. Han er bekymret over at det er blitt flere slike fødsler de siste 30 årene.


– på 4,9 av 1000 ved fødsler på fødeinstitusjon. For uplan-lagte fødsler utenfor sykehus var tallet 11,4 av 1000.

Premature barn med lav fødselsvekt er ekstra utsatt. Forskningen viser også at flertallet av dem som føder uplanlagt utenfor sykehus er unge kvinner som har født flere barn, og som bor i distrikts-Norge.

SENTRALISERINGAt antallet fødsler utenfor sykehus har økt, er sannsyn-ligvis en bieffekt av Norges viktigste helsereformer de siste årene: sentraliseringen av spesialisthelsetjenester. I 1972 var det 158 fødeinstitusjoner i Norge. I dag er tallet 51. Dermed har mange fødende fått lengre reisevei, og med den større risiko for ikke å nå frem i tide.

Gunnarsson er klar på at funnene forskerteamet hans har gjort på ingen måte må tas til inntekt for at sentraliseringen har vært feil.

– Det har vært både fornuftig og nødvendig, under-streker han.

Med større og mer spesialiserte fødesteder, har også ekspertisen økt. Flere vanskelige fødsler ender bra. Flere barn med lav fødselsvekt overlever. Den perinatale døde-ligheten har sunket i takt med sentraliseringen. Norge er i dag et av de tryggeste landene i verden å føde i, for både mor og barn – også når fødselen skjer utenfor sykehus.

–Men det vi ser er at mens dødeligheten for barn født på institusjoner har gått ned år for år, har vi ikke sett samme trend for barn født utenfor sykehus. Vi vet ikke hvorfor, men det kan tyde på at enkelte barn kunne vært reddet om de var blitt født på sykehus, forteller Gunnarsson.

FLERE KAN REDDES?Han er derfor ikke enig i Folkehelseinstituttets konklu-sjon fra 2005, om at barnedødelighet i forbindelse med fødsel i Norge «er nå så lav at man ikke kan forvente noe særlig videre fall».

– Forskning på perinatal dødelighet i Norge og andre land har gang på gang vist at om lag halvparten kunne vært reddet. Det er en påstand som kanskje ikke er like gyldig for de som dør i forbindelse med fødsel utenfor sykehus, der en overvekt er premature, men det er godt tenkelig at flere kunne vært reddet.

– Det er alltid mulig å forbedre en tjeneste, sier også generalsekretær Erik Kreyberg Normann i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Han er selv barnelege og har tid-ligere jobbet 30 år i Helsedirektoratet med barns helse.

– Det jeg synes er bra med denne forskningen, er at den kan bidra til å forutse noen av disse fødslene, og gi utsatte gravide bedre oppfølging, fortsetter Normann.

Og det er nettopp fokus for Björn Gunnarssons videre forskning.

–I dag har vi ingen gode verktøy for å predikere slike fødsler. Generelt er det lite kunnskap om hvorfor noen kvinner føder raskere enn andre og hvorfor noen opplever såkalt styrtfødsel. Forskningen har fokusert på fødsler som går tregt og ender i keisersnitt, sier Gunnars-son.

KUNNE VÆRT FORUTSETT?Med lille Leyla (1) gikk alt heldigvis bra. I dag er hun en frisk og glad lillesøster til Linea (5) og Alida (3).

– Jeg var egentlig ikke så overrasket over at det gikk så fort. Begge de andre fødslene har eskalert raskt. Nummer to kom med fostervannet, men da var vi på sykehuset allerede. Da vannet gikk mens vi overleverte de to største jentene til svigermor på vei til sykehuset, visste jeg det hastet. Men jeg hadde virkelig trodd vi skulle rekke frem, sier Hege Dyrkolbotn Halvorsen.

Hun synes det er interessant å høre at ny forskning kan bidra til at færre får oppleve det samme som henne. At det faktum at hun hadde opplevd styrtfødsler tidligere kan bli brukt som indikator, og tiltak settes i verk – som å legges inn på fødeavdelingen tidligere eller å sikre at jordmor er med i bilen eller ambulansen når det er særlig langt til en fødeinstitusjon.

– Det var jo ikke en bilfødsel vi hadde bestilt, akkurat, smiler Hege.

Björn Gunnarsson mener det er et poeng i seg selv å sørge for at flere får en god start:

– Det er stressende nok å skulle føde, om man ikke skal måtte håndtere en fødsel langt unna helsepersonell i tillegg. Jeg tror det er distriktspolitisk viktig at kvinner vet at de kan føde i trygge omgivelser – uansett hvor de bor.

«Det er et tankekors at flere barn dør under og rett etter fødsel utenfor sykehus enn det er barn som drukner hvert år. Likevel har vi ikke hatt like stort fokus på slike fødsler som på drukning.»BJÖRN GUNNARSSON

PERINATAL BARNEDØDE-LIGHET I NORGE

Tallene viser til peri-natal dødelighet – det vil si dødfødte, samt barn som dør i løpet av første leveuke

1981 – dødfødte + døde under 1 uke gamle – 9,6 pr 1000 fødte

2013 – dødfødte + døde under 1 uke gamle – 4,1 pr 1000 fødte

For tidlig fødte omfatter nesten halv-parten av perinatale dødsfall i Norge (tall fra 2005). De har ofte misdannelser og andre tilstander som er uforenelige med videre liv

Kilde: SSB

STYRTFØDSEL: Mamma, Hege, rakk ikke å bli redd da Leyla kom til verden på vei til sykehuset. Pappa, Tom André tok imot datteren, mens han fremdeles kjørte bilen. Alt gikk heldigvis bra med lille Leyla (1). I dag er hun en frisk og glad lillesøster til Linea (5) og Alida (3).


FORSKER: –Det er stressende nok å skulle føde, om man ikke skal

måtte håndtere en fødsel langt unna helsepersonell i tillegg, sier stipendiat

Björn Gunnarsson i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

«Da vannet gikk mens vi overleverte de to største jentene til svigermor på vei til sykehuset, visste jeg det hastet. Men jeg hadde virkelig trodd vi skulle rekke frem.»HEGE DYRKOLBOTN HALVORSEN


U ngene mine bare elsker denne her! De synes at pappa har verdens beste jobb.

Will Scott ler, og fisker fram fra bagen en uformelig sak som mest av alt ligner på noe fra et skrekk–kabinett. Det er et avkappet lår med røde, blodige kjøttrevler som dingler ned. Selve beinet skimtes også, med marg og det hele.

– Jeg har laget den selv hjemme, av silikon som man bruker på badet. Og det røde er bare konditorfarge, forklarer Scott.

Det er en livsglad mann som gjør seg klar til medisinsk øvelse med Norsk Luftam-bulanse. Krykkene ligger ved siden av mens han fester på seg den skremmende lårstubben av silikon. Han trer den raskt over stedet der hans ene bein ender, midt i mellom hoften og kneet. Hans kollega, Devon Bishop, som er ekspert på spesialef-fekter, bruker sminke og få minutter på å forvandle Will Scotts friske ansiktsfarge til syk gråblek. Til sist, noen dråper glyserin for å lage svetteperler, og Scott ser ut som en mann med akutt behov for medisinsk behandling.

For legene, flygerne og redningsmennene i Norsk Luftambulanse, er briten med det amputerte beinet fremdeles en godt bevart hemmelighet, idet han kommer seg inn i ga-rasjen der de medisinske øvelsene skal skje. Han spruter kunstig filmblod på klærne før han legger seg til rette på betonggulvet bak traktoren. Stumpen på det amputerte beinet klemmer han tett inntil en fórhøster med skarpe kniver.

Trening og simuleringsøvelser er noe mannskapet i Norsk Luftambulanse jevnlig holder på med, både for å holde ferdighetene ved like og for å lære nye. Hver høst trener de på Camp Torpomoen i Hallingdal, en treningsleir finansiert av medlemmene i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Målet er å gjøre luftambulansetjenesten bedre i arbeidet med å redde liv og helse.

Her stiller frivillige gjerne opp som markører i øvelsene. De hjelpes ned fra fjellhyller og hentes opp fra vannet. Ofte brukes dokker når mannskapet skal øve på å behandle skader og sykdom. Men denne høsten fikk 100 leger, flygere og rednings-menn gjennomgå de mest realistiske me-disinske øvelsene noen sinne, da Will Scott og flere av hans kolleger fra den britiske organisasjonen Amputees in Action ble leid inn for å spille hardt skadde pasienter. I likhet med Scott, har alle det til felles at de i virkeligheten mangler et lem. Kanskje har du sett noen av dem som stand–ins i filmer som «Gladiator» og «Redd menig Ryan»? Folkene fra Amputees in Action jobber også for forsvar og helsevesen i flere land.

– Denne gangen ønsket vi å spisse øvelsen ytterligere. Med profesjonell dynamisk mar-kør blir settingen mye mer realistisk, sier lege Åke Erling Andresen som var ansvarlig for den medisinske treningen under høstens Camp Torpomoen.

Crewet med lege, redningsmann og flyger har ingen idè om hva som venter dem når øvelsen starter. Som det ofte er i den virkelige verden, er informasjonen de får på

Bruker skaden for å hjelpe andre

UTVIKLING

Will Scott har gjennomgått 35 operasjoner og mistet det ene beinet. På øvelse med Norsk Luftambulanse

er nettopp det hans store fortrinn.

TEKST ELINE DALLAND FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES


REALISTISK ØVELSE: Først etter at fòrhøsteren er løftet bort, viser det seg at beinet til Will Scott er amputert også i virkeligheten. Dette gjør øvelsen svært realistisk, synes anestesilege Lars Olav

Fjose, flyger Hans Ivar Kobberød og redningsmann Arnt Ole Mathisen.


forhånd noe mangelfull. En ulykke, trolig med en gressklipper, får de vite.

Inne i garasjen ligger Will Scott i blodpølen på gulvet og ler og fleiper mens han venter på klarsignalet. Så snart han hører sirenene fra legebilen, blir han en annen mann. Han vrir seg i smerter. Stønnene høres gjennom støyen fra traktoren, som nå går på tomgang.

Når luftambulansecrewet finner ham med foten klemt innunder fórhøsteren, vet Scott nøyaktig hva han skal gjøre. Sam-me morgenen fikk han en innføring i de skadene og symptomene han skal ha, og det så presist at den mest egnet seg for folk med medisinsk utdanning.

– Det dreier seg om en traumatisk ampu-tasjon med substansiell blødning. Glasgow coma score er 15 poeng. Du er blek og fuktig. Blodtrykk er 78 over 46. Du må hyperventi-lere. De vil undersøke deg. Du sitter fast og de må løfte på utstyret for å få deg løs. Først da vil de se at du er amputert, forklarte lege Henrik Stær–Jensen raskt mens Will Scott nikket innforstått. Han er godt kjent med medisinsk fagspråk.

– Jeg har ingen medisinsk utdanning, men jeg fikk kreft i beinet som 21–åring og deretter lungekreft. Derfor har jeg tilbragt mesteparten av 20–årene på sykehus og det har jeg lært mye av, sier Scott.

I raskt tempo går lege, redningsmann og flyger i gang med å undersøke og behandle pasienten. Legen gir smertestillende medi-sin og oksygen. Redningsmannen forsøker å stanse blødningen, mens benet fremdeles sitter fast under fórhøsteren. Ennå har in-gen oppdaget at beinet faktisk er amputert.

– På sidelinjen står lege Stær–Jensen og forteller både crewet og Scott om tilstanden til pasienten.

– He is loosing conciousness, sier Stær–Jensen etter noen minutter.

Stønnene til Scott blir svakere og for-svinner under oksygenmasken. Den tunge forhøsteren er ikke til å rikke. Nå teller hvert minutt. Heldigvis finner flygeren en jekk som står plassert i garasjen. Og alvoret i situasjonen blir snart tydeligere for alle som er tilstede. Benet er kappet av, blødningen stanser ikke, og luftambulansecrewet holder på å miste pasienten.

– Dette er en unik mulighet til å øve i en realistisk setting. Treningen er lagt opp slik at hele crewet må jobbe i sammen for å løse oppdraget til beste for pasienten. Oppdraget blir ikke vellykket før flyger, redningsmann og lege bidrar, sier lege Åke Erling Andresen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Han puster nokså overfladisk, men han puster fremdeles. Han har 150 i puls og blir dårligere, forklarer Stær–Jensen til ambulansecrewet.

Det tar knapt en halv time før Will Scott, festet i en mengde ledninger og måleinstru-menter, er godt pakket inn i bobleplast for å holde varmen og plassert på en båre. Alt går raskt, men likevel rolig for seg. Hvor intenst mannskapet jobber, synes i de fokuserte blikkene og svetten som renner av ansik-tet på redningsmannen. Mens pasienten behandles, går samtalen mellom de tre kontinuerlig.

– Hvor langt er det til sykehus?– 20 minutter til Hønefoss.– Er det flyvær, så vi kan få blod? – Nei.– Vi må få gitt væske og få ham til sykehus

så fort som mulig. – Stop! Sier Stær–Jensen etter at pasienten

er plassert i ambulansen.

Øvelsen er over. Alle i luftambulansecre-wet blir bedt om å huske den opplevelsen de har av situasjonen her og nå. Om få mi-nutter skal de gjennom en grundig debrief, der de snakker om alt som skjedde, hvilke vurderinger som ble gjort og hva som kunne vært gjort bedre. Det er en viktig del av øvelsen. Men akkurat nå brer det seg noen lettelsens smil i ansiktene til de tre. Den hardt skadde ville trolig ha overlevd etter denne behandlingen.

På båra får Will Scott viklet seg ut av oksygenmaske og ledninger, og smiler noe medtatt, men fornøyd til legen, rednings-mannen og flygeren.

– Jeg følte meg veldig trygg. Men jeg mer-ket at det skjedde mye rundt meg, sier han.

– Jeg ble litt overasket da jeg så at det ikke var noe bein der. Han spilte godt. Han ble langsomt bevisstløs, sier anestesilege Lars Olav Fjose.

– Jeg opplevde dette som helt reelt. Det var som å se en hardt skadet pasient. Du blir veldig fokusert og jobber godt i hodet under en slik øvelse, sier redningsmann Arnt Ole Mathisen og rister overveldet på hodet.

– Det er den mest realistiske øvelsen jeg noen gang har vært med på, synes flyger Hans Ivar Kubberød.

– Vi vet at det hjelper å øve. Etter dette vil vi møte en lignende situasjon ute med mer kompetanse, mener anestesilege Fjose.

Ved siden av ambulansen står Will Scott lent på krykkene og tar seg en røyk.

– Jeg skulle jo egentlig ikke vært her, vet du. Jeg har hatt kreft to ganger, så jeg er utrolig takknemlig for at jeg lever. Jeg har så stor respekt for disse folkene, for legene og helsepersonell. Dette er min måte å betale tilbake, sier Will Scott.

Jeg opplevde dette som helt reelt. Det var som å se en

hardt skadet pasient.

ARNT OLE MATHISEN, REDNINGSMANN

Det å ha et ordentlig amputat å forbinde, har jeg

aldri vært med på før.

HANS IVAR KUBBERØD, FLYGER

Jeg synes han ble blekere underveis, akkurat som om han hadde mistet mye blod.

LARS OLAV FJOSE, ANESTESILEGE


1. HARDT SKADET: Will Scott arbeider for den britiske orga-nisasjonen Amputees in Action, der alle de 300 ansatte mangler et lem. Han arbeider som markør under øvelser for forsvar og helse-vesen i flere land, i høst under de medisinske øvelsene til Norsk Luftambulanse. 2. FORKLARER: Devon Bishop fra Amputees in Action viser luftam-bulanselege Lars Olav Fjose hvor pasienten ligger.3. BLODIG: Før øvelsen spruter Will Scott kunstig blod på seg selv og på gulvet. 4. STRESSENDE: - Dette var et litt stressende oppdrag. Det er jo stress når pasienten holder på å blø i hjel og sitter fast. Vi måtte ta beslutninger underveis, forklarer anestesilege Lars Olav Fjose etter øvelsen.5. SPESIALEFFEKTER: Devon Bis-hop er utdannet innen spesialef-fekter, og sminker Will Scott slik at han ser blek og svett ut, som en hardt skadet mann.

1 2

3

4

5


En annerledes 50-årsgaveI slutten av januar, nesten et år før sin 50-årsdag, sendte Lars Chr. Larsen ut en ganske annerledes invitasjon til familie og venner.

På invitasjonen stod det blant annet: «Med den største freidighet og muligens frekkhet tillater jeg meg å invitere deg til å gi meg en 50 års «gave» i form av din tid og oppmerksomhet på forskudd».

Ideen var enkel: Før 50 årsdagen ønsket han å vandre fra Eidsvold i Øst, over fjellet og til Eidsvåg utenfor Bergen, i vest. En tur på 50 mil med sykkel og fjellsko i fantastisk natur. Familie og venner ble invitert til å slå følge, enten på korte dagsetapper, eller inntil to-tre dager for de som ønsket å være

med lenger. For hver kilometer han fikk følge, ville Larsen gi 20 kroner til Norsk Luftambulanse.

Mange syntes dette var en god idé. I perioden 30. august til 20. september vandret og syklet Lars Chr. Larsen de litt over 500 kilometerne fra øst til vest. I 425 av kilometerne fikk han følge av familie og venner. 50-årsgaven ble til kr. 8500,- kroner til Norsk Luftambulanse. – Jeg har alltid syntes at Norsk Luftambulanse gjør en fantastisk god jobb. Det var hyggelig å bidra på denne måten, sa Lars Chr. Larsen da vi ringte for å takke for gaven. Se også lars-i-50.blogspot.no.

Julegaver til Norsk Luftambulanse?Stadig flere bedrifter velger å gi et bidrag til en ideell organisasjon i forbindelse med julen. Dette setter vi i Norsk Luftambulanse stor pris på. Jule-gavebidrag i forbindelse med jula gjør at vi kan satse ytterligere på formålsprosjektene og jobben med å utvikle luftambulansetjenesten i Norge.

Vi selger ikke julekort eller andre produkter. Vi leverer gjerne julekort, hvis bedriften ønsker det, til de som gir oss et julegave-bidrag på kr. 5000,- eller mer. Er gaven på kr. 20 000,- eller mer, vil bedriften også motta Årets Norsk Luftambulanse-bilde, kåret av medlemmer og støttespillere. Bildet er flott inn-rammet og merket med «Tusen takk for støtten».

Ta gjerne kontakt med oss på telefon 09044, eller send en e-post til [email protected]

Å gi en gave er svært enkelt. Gavebidraget kan settes inn på konto: 1617 20 74689, merkes Julegave 2014. Vi kan også sende bedriften en faktura påly-dende gavebeløpet.

Støtten vi får fra medlemmer, givere og støttebedrifter gjør at vi kan utvikle luftambulanse-tjenesten i Norge slik at flere liv kan reddes.

GAVE VIA INTERNETTGå inn på norskluftambulanse.no. Velg «Gi en gave».

KONTO FOR GAVEBankkonto nummer 1617 20 74689. Oppgi gavens anledning + givers navn/adresse. Ved minnegave oppgi avdødes navn og pårørendes navn/adresse for takkebrev.

FASTGIVERFaste gaver kan enkelt gis pr. avtalegiro eller ved å motta giroer. De fleste av våre fastgivere bidrar med månedlig støtte. Ta kontakt med medlemsservice 09044.

GAVE PÅ SMSSend TID til 2380 og du støtter med kr 200.

MEDLEMØnsker du å støtte oss ved å bli medlem, bruk SMS og send MEDLEM til 09044, se www.norskluftambulanse.no eller kontakt medlems-service telefon 09044.

STØTTEBEDRIFTBli støttebedrift ved å gå inn på norskluftambulanse.no, samarbeid med bedrifter.

INFOFor informasjon om minne- gaver og testamentariske gaver, kontakt medlemsservice 09044.

Slik kan du støtte oss

Stiftelsen Norsk Luftambulanse er Norges største medlemsorganisasjon med over 720 000 medlemmer. Stiftelsen Norsk Luftambulanse ble stiftet i 1977 med formål å styrke det akuttmedisinske tilbudet i Norge. Som en profesjonell organisasjon med et ideelt mål bidrar Norsk Luftambulanse til at akutt syke eller alvorlig skadde mennesker i Norge tidsnok får kvalifisert akuttmedisinsk hjelp.

Foto

: Ben

t Næ

ss, N

orsk

Luf

tam

bula

nse

God jul!

På bildet fra venstre: Svein Waage, Lars Chr. Larsen, Trond Øvrebø, Eivind Hansen og Jon Sæthre.


Årets Norsk Luftambulanse-bilde kåresI november skal Årets Norsk Luftam-bulanse-bilde kåres for tredje år på rad. Følg med på Norsk Luftambulanses Facebooksider for å se hvilke bilder som er med i finaleavstemningen. Her vil også selve avstemningen foregå.

I forbindelse med Norsk Luftambulan-ses kalender for 2015 ble det avholdt en

fotokonkurranse. Det kom inn en rekke flotte bilder fra hele landet.

Juryen har hatt en utfordrende og hyggelig oppgave med å plukke ut årets bilder. Kalenderen er nå til trykking og blir i slutten av november sendt til alle som har bestilt den.

– Det er helt fantastisk at så mange av

medlemmene våre ønsker å støtte ekstra ved å kjøpe vår årlige kalender, sier gene-ralsekretær Erik Kreyberg Normann.

I fjor bestilte mer enn 22 000 medlem-mer kalenderen. Hvis du ikke har bestilt – kan du fortsatt ringe oss og bestille på telefon nummer 09044.

Generalsekretær Erik Kreyberg Normann og fotograf Fredrik Naumann fra Felix Features har hatt en hyggelig jobb sammen med jury-

en å plukke ut bildene til årets kalender.


I dag ruller mer enn 30 000 biler med hybridteknologi på veiene. Stadig flere el-biler selges. Hva gjør redningsmannskap når de kommer til ulykker med slike biler? Usikkerheten er stor. Stif-

telsen Norsk Luftambulanse lærer livredderne hvordan de skal redde folk i moderne biler.

Ny bilteknologi krever ny redningskompetanse

TEKST ERLAND KROKEN FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

TOYOTA OG STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE

Terje Olsen er instruktør og fagan-svarlig i Stiftelsen Norsk Luftam-bulanse og har hatt hundrevis av kurs hvor han har lært brannfolk,

ambulanse og politi i TAS kursene (tverre-tatlig akuttmedisinsk samarbeid), om hva de skal gjøre i slike ulykker.

– Bilene er forskjellige og det er ikke en klar og definert mal som gjelder. Mange bilmerker har sikkerhetsanordninger som frakobler strømmen ved sammenstøt, eller ved utløsing av airbag. Ulykkesmanualer er utarbeidet for de fleste bilmerker og viser hvordan man manuelt kan frakoble den strømmen man er bekymret for. Mange av disse manualene kan søkes opp på nettet eller fås utlevert ved kontakt til bilforhandler, forteller han.

TOYOTA KURSER REDNINGSPERSONELLHovedsamarbeidspartner til Stiftelsen Norsk Luftambulanse siden 2006, Toyota Norge, har tatt sikkerhetsutfordringene på alvor i flere år. Hybridbilene har virkelig slått an hos folk. Mellom 30-40 % av nybilsalget fra Toyota er i dag en bil med hybridtekno-logi. En teknisk løsning hvor bilen går både på vanlig bensindrevet motor og et elektrisk batteri. Motoren velger helt sømløst selv hva den skal bruke. Dermed blir det mindre forurensning og forbruk av bensin. Med andre ord, mer elektronikk i bilen.

De siste fem årene har teknisk instruktør Roy Ekornrud hos Toyota Norge hatt kurs for flere tusen redningsarbeidere ute hos Toyota-forhandlerne. – Det startet med at vi

ble kontaktet via Toyota-forhandlerne om at brann og ambulansefolk ønsket å vite mer, og ønsket å lære hvordan disse bilene skulle håndteres etter en ulykke. Siden har vi hatt kurs over hele landet. Jeg tror vi er den eneste bilforhandleren som har satt akkurat dette i et slikt system. Vi selger ikke bare en ny bil til kundene, som vi håper de blir svært fornøyd med, men lærer også opp de som skal redde dem, om uhellet er ute, smiler Roy Ekornrud. Siden 1964 har han jobbet med bil, og de siste 30 årene har han jobbet med Toyota.

– VI MÅ VÆRE OPPDATERTDette er som musikk i ørene på instruktør Terje Olsen i Stiftelsen Norsk Luftambulan-se. Terje har 34 års erfaring som brannmann,


og har de siste 12 årene jobbet med blant annet å lære opp redningspersonell til raskt og kunne frigjøre fastklemte personer i tra-fikkulykker rundt om i Norge. Dette er med på å redde flere liv ved slike ulykker. – Alle vi som jobber med disse tverretatlige kursene for Norsk Luftambulanse, jobber mye med å sette oss inn i den nye bilteknologien. Utfordringer som kan påvirke redningsper-sonellets sikkerhet må vi hele tiden ha fokus på, dette for å kunne utføre en trygg og sikker redningsoperasjon, sier han.

Hvert år er flere tusen profesjonelle livred-dere på kurs, og det er svært viktig at instruk-tørene er oppdatert og setter seg inn i alt det nye som skjer. Hvor blir det av all strømmen etter en ulykke? Er det berøringsfare? Kan de

klippe her? - Utfordringen er at bilmerker og modellene er forskjellige, forteller Olsen. Vi i Norsk luftambulanse er opptatt av å kunne tilføre ny kunnskap, men må uttale oss på ge-nerelt grunnlag da vi ikke er noen faginstans på området El, Hybrid eller gasskjøretøyer.

Roy Ekornrud viser oss rundt i den tekniske serviceskolen til Toyota Norge i Drammen. Løfter opp bilseter og viser hvor hybridbatteri sitter. Han forteller om stor interesse ute på kursene.

De to er enige om en ting: Det er utrolig mange dyktige redningsmannskaper rundt om i landet, og det er viktig å dele erfaringer. En ting er dessverre sikkert – biler med den nye teknologien havner også i trafikkulyk-ker, derfor er dette så viktig.

TVERRETATLIG AKUTTMEDISINSK SAMARBEID

Et kurskonsept Stiftelsen Norsk Luftambulanse har arrangert i flere år for brann, ambulanse og politi i den hensikt å bli bedre til å samhandle i arbeidet med å redde liv.

Hittil har mer enn 20 000 redningspersonell vært på et slikt kurs.

Kurset er finansiert med støtte fra medlemmer, givere og bedrifter, og gjennomføres i samarbeid med kommunene.

TOYOTA NORGE Importerer og selger Toyota & Lexus i Norge pilot. Toyota & Lexus selges gjennom et eget forhandlernett over hele landet.

Har stor suksess med hybridmodellene. Lærer opp blant annet redningspersonell i hvordan slike modeller skal håndteres etter en ulykke.

Instruktør og fagansvarlig hos Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Terje Olsen (til v.) er imponert over jobben Toyota Norge gjør med å lære opp redningspersonell i å håndtere hybridbiler etter en ulykke. Teknisk instruk-tør Roy Ekornrud hos Toyota Norge har kurs hos forhandlere over hele landet.


Alle livredderne samlet under ett tak

TEKST HÅKON SANDLAND FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES OG KJELL NAUSTDAL/NORSK LUFTAMBULANSE

H else Førdes nye bygg, med alle prehospitale funksjoner nært akuttmottaket på sykehuset, er unikt og fremtidsrettet. Både tek-

nisk, funksjonelt og arealmessig virker det svært gjennomtenkt og gjør at basen kan bli et referanseprosjekt framover. Erfaringene etter en tids praktisk bruk vil kunne si om dette er en nær perfekt helikopterbase, sier Øyvind Juell, daglig leder i Helseforetakenes nasjonale luftambulansetjeneste ANS.

–Jeg har helt siden jeg startet i denne job-ben for ti år siden hørt om de mangelfulle fasi-litetene for luftambulansetjenesten i Førde. Nå har helseforetaket lykkes i å virkeliggjøre tanken om et komplett prehospitalt bygg.

Etter en 18 måneders byggeprosess står Helse Førdes nye akuttbygg ferdig, der alle

prehospitale funksjoner nå er samlet under ett tak, få meter fra akuttmottaket ved Førde sentralsykehus. Bare landingsdekket består av 820 000 liter betong, 90 000 kilo arme-ringsjern og 11 kilometer stålwire. Første etasje huser bilambulansen, andre etasje har luftambulansebase, hangar og helikopter, mens akuttmedisinsk kommunikasjons-sentral (AMK) opererer fra tredje og øverste etasje. De prehospitale funksjonene kan dermed jobbe enda tettere sammen både før og under akutte situasjoner.

SLIPPER OMLASTING – Dette gjør vår arbeidshverdag triveligere og

mye mer effektiv. At samspillet mellom oss, ambulanse, AMK og sykehus blir tettere, styr-ker gruppa og gjør oss bedre når vi er ute på

oppdrag, sier redningsmann i Norsk Luftam-bulanse og basesjef i Førde, Kjell Naustdal. Luftambulansebasen i Førde startet som en prøveordning i 1992, og ble de første ti årene drevet av operatøren Airlift. I 2001 overtok Norsk Luftambulanse driften av tjenesten i Førde, som frem til da hadde vært plassert ved flyplassen. Basen, som de siste årene har hatt rundt 600 oppdrag i året, ble flyttet til en brakkerigg like ved Førde sentralsykehus. Når helikoptret landet, måtte pasientene lastes om til bilambulanse for å transporteres de siste hundre meterne inn til sykehuset.

– Forhåpentligvis kan det nye bygget få ned responstiden og gi raskere avlevering av pasienter. Nå kan vi for eksempel trille fra helikoptret og rett inn på akuttmottaket

I Førde bygges det for framtiden. Etter 13 år i gamle brakker flytter luftambulansen endelig inn i nye lokaler. Sammen med

bilambulansetjenesten og akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK), holder de til i et komplett prehospitalt bygg.

NYTT BASEBYGG

NYTT: Det nye basebygget i Førde ligger vegg i vegg med sykehuset og rommer ambulansetjenesten, luftambulansen og akuttmedisinsk kommunikasjonssentral.


uten å måtte foreta en ekstra omlasting, forteller Naustdal.

– I tillegg er det plass til to helikoptre på landingsdekket, noe som gjør det mer fleksibelt ved flere samtidige oppdrag.

– ALLE FASILITETER ER BEDRECrewet, bestående av anestesilege, red-ningsmann og flyger, er på vakt 24 timer i døgnet, en uke i strekk. Hele tiden bor de på basen, som er hjemmet deres den uka. Stue, kjøkken og soverom er også helt nye. Mannskapene er fornøyde med å ha byttet ut de gamle brakkene til fordel for et helt nytt hjem.

– Logistikken i fasilitetene er bedre enn før, noe som selvsagt gjør arbeidshverdagen vår enda bedre. Den tette samhandlingen vi

nå har, både på faglig og sosialt plan, styrker oss både i beredskap og i utøvelsen av tjenesten som helhet, forteller Naustdal.

26. september var det offisiell åpning av bygget i helikopterhangaren, med represen-tanter fra blant annet Helse- og omsorgs-departementet, ordførere fra nærliggende kommuner, helseforetakene og de akutte tje-nestene. Generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Erik Kreyberg Normann, var blant dem som holdt hilsningstale.

–Det er sammen vi blir gode, og her i Førde har dere i de prehospitale tjenestene vært hel-dige ved at dere nå er samlokalisert. Jeg tror det blir økt bruk av luftambulansetjenester i fremtiden. Derfor er det viktig å tenke stort, og det har Helse Førde gjort her, blant annet ved å lage landingsplass for to helikoptre.

«Jeg har helt siden jeg startet i denne jobben for ti år siden hørt om de mangelfulle fasilitetene for luftambulanse-tjenesten i Førde.»ØYVIND JUELL

LANDINGSPLASSEN: Det er plass til to helikoptre på landingsplassen. Her er generalsekretær i Stiftel-sen Norsk Luftambulanse, Erik Kreyberg Normann, administrerende direktør i Norsk Luftambulanse AS, Syver Leivestad og daglig leder i Helseforetakenes nasjonale luftambulansetjeneste, ANS, Øyvind Juell.


AKUTT-ABC er rett rundt hjørnetMEDLEMSKURS

I en akutt situasjon gjelder det å holde hodet kaldt. Øv deg på forhånd, så er risikoen for å bli handlingslammet når det gjelder, mindre.

AKUTT-ABCNY MEDLEMS-FORDEL

I forrige nummer av Norsk Luftambulan-se Magasin presenterte vi det nye kurs-konseptet AKUTT-ABC, som erstatter førstehjelpskursene.

Målet med kurset er å gi grunnleggende kompetanse slik at flere tør å gjøre noe i en livstruende situasjon mens man venter på profesjonell hjelp.

I den digitale kursdelen får medlemmene innføring i seks ulike prinsipper i livred-dende tiltak: Hjerte-lungeredning (HLR), hjerneslag, hjertesykdom, satt noe i halsen, trafikkulykke og hvordan 1-1-3 fungerer. Denne delen kan gjennomføres på alle platt-former: PC/Mac, smarttelefoner og nettbrett.

Den digitale kursdelen går for tiden

gjennom grundig testing. Lanseringen vil skje gradvis, og medlemmer med registrert e-postadresse og/eller mobilnummer vil få en invitasjon med link til den digitale delen av kurset. Det vil også bli tilgjengelig på våre nettsider.

Når du har gjennomgått den digitale kursdelen, kan du gå videre i kursrekken ved å arrangere hjemmekurs med en av stiftel-sens dyktige instruktører. I løpet av 2,5 timer får du praktisk trening og gjennomgang av teorien. Slik håper Stiftelsen Norsk Luftam-bulanse at enda flere blir rustet til å redde liv.

På http://www.norskluftambulanse.no/magasin/ ligger alle våre magasiner. I Norsk Luftambulanse Magasin 3 2014 er det en fyldig presentasjon av AKUTT-ABC.

TEKST RANDI J. BUCKLEY FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

Vårt nye digitale førstehjelpskurs går for tiden gjennom grundig testing, og lanseres i løpet av kort tid. Alle med-lemmer i Stiftelsen Norsk Luftambulanse vil få tilgang til kurset, som er en gratis medlemsfordel.


Støttemedlemskap i Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar til å styrke og utvikle akuttmedisinsk beredskap i Norge

Støttemedlemmer har mulighet for me-disinsk rådgivning og assistanse under reiser i utlandet, kan delta på gratis førstehjelpskurs og mottar stiftelsens magasin.

ALARM- OG RÅDGIVNINGSSENTRAL VED MEDISINSKE PROBLEMER PÅ REISE I UTLANDETStøttemedlemmene kan 24 timer i døgnet kontakte alarmsentralen for utlandet. Alarmsentralen er betjent av sykepleiere og leger som gir medisinske reiseråd og assistanse til våre støtte-medlemmer hvis det i forbindelse med reiser i utlandet oppstår situasjoner hvor dette er nødvendig.

ASSISTANSE AV SYKEPLEIER UNDER SYKEHUSOPPHOLD I UTLANDETStøttemedlem som blir uventet syk eller skadet under reiser i utlandet og innlagt på sykehus kan, hvis det finnes grunnlag for det, få assistanse fra stiftelsens sykepleiere. Vår tilsendte sykepleier kan, i samarbeid med det lokale sykehuset, bistå med sykepleie, forståelse av medisinsk informasjon og andre hjelpetiltak på det praktiske og medmenneskelige plan i en vanskelig situasjon for pasient og pårørende. Beslutning om assistanse og hvordan assistanse best kan gis, tas utelukkende av stiftelsens sykepleiere og leger. Støttemedlemskapet er ikke et alternativ til reiseforsikring. For å kunne få tilbud om assistanse fra sykepleier må støttemedlemmet ha gyldig reise-forsikring som dekker kostnadene ved sykehusopphold og hjemtransport. Det ytes ikke assistanse fra sykepleier

til destinasjoner hvor det er fare for krig, lokale konflikter, naturkatastrofer, epi-demier eller der Utenriksdepartementet fraråder reise. Der stiftelsen mener det er fare for vårt personells sikkerhet og helse gis heller ikke slik assistanse. Det samme gjelder for behandlings- reiser og ekspedisjoner.

LÆR Å REDDE LIVFra senhøsten 2014 får alle medlemmer tilgang til et nytt web-basert kurskon-sept, AKUTT-ABC. Kurset gir grunnleg-gende kompetanse i ulike livreddende tiltak ved livstruende hendelser.

MEDLEMSMAGASINAlle støttemedlemmer får kostnadsfritt tilsendt Norsk Luftambulanse Magasin med informasjon om vårt arbeid innen akuttmedisin, medisinske reisetips, spesielle medlemstilbud, førstehjelps-tips og annet aktuelt stoff.

KATEGORIER STØTTEMEDLEMSKAPStiftelsen Norsk Luftambulanse utste-der støttemedlemskap til enkeltperso-ner, ektepar/samboere og familier med bostedsadresse i Skandinavia.

A. Enkeltpersoner B. Ektepar/samboere eller 1 voksen

og 1 barn C. Familie

Barn omfattes av medlemskap til første forfall etter fylte 20 år.

GULL-, SØLV- OG BRONSEMEDLEMSKAPBronsemedlemskap oppnås etter 5 år, sølvmedlemskap etter 10 år og gull-medlemskap etter 15 år.

Fremme den spesialiserte akuttmedisinske utryknings-tjeneste enten med legeheli-kopter, fly, båt eller bil

Støtte tiltak som fremmer akuttmedisin i ambulanse- og primærhelsetjenesten

Støtte tiltak som styrker den akuttmedisinske behand-lingskjeden fra skadested til definitiv sykehusbehandling

Fremme førstehjelps- opplæring for legfolk, prehospitalt personell og for medisinsk personell

Støtte og drive akuttmedisinsk forskning

Stiftelsen Norsk Luftambulanse har som formål å fremme akutt-medisin. Dette gjøres blant annet gjennom å:

MEDLEMSFORDELER (gjeldende fra 1.1.2014)

SKATTEFRADRAG FOR GAVERGaver til Stiftelsen Norsk Luftambulanse på til sammen kr 500 - 16 800 pr år,gir deg rett til skattefradrag. Det er kun pengegaver som er fradragsberettiget.Kjøp av produkter, medlemskontingent og lignende kan ikke trekkes fra.


Returadresse:Stiftelsen Norsk LuftambulansePostboks 253, 1441 Drøbak

59 grader 40,35 minutter nord

5 meter

10 grader 39,68 minutter øst

Hjelp utland Appen som gir deg raskt tilgang til nødnumre i utlandet

UTLAND113

UTLAND113

UTLAND113

UTLAND113

Last ned Hjelp utland-appen til iPhone/Android. Den kommer om kort tid også i Windows.

Hjelp 113 – GPS Appen som viser din nøyaktige posisjon – når det haster

Last ned 113- appen til iPhone/Android/Windows.

UTLAND113

UTLAND113

UTLAND113

UTLAND113

Mer enn 350 000 har til nå lastet ned vår populære app som gir deg kartposisjonene når det haster. Når uhellet eller ulykken er ute, er det viktig å få fortalt medisinsk nødtelefon 113 hvor du er.

Du finner appen både til iPhone, Android og til Windows telefoner. Tips alle dine venner! Den er helt gratis.

Reisetrygghet på din egen telefon. I appen finner du nødnummere til de fleste aktuelle reisedestinasjoner og feriesteder. Appen er gratis å laste ned.

Er du medlem i Norsk Luftambulanse vil du også få tilgang, i samme app, til å få tilsendt trygghetsmeldinger mens du er på reise. Meldinger som for eksempel kan omhandle uroligheter, demonstrasjoner, trafikk-kork, ekstremvær og politisk uro. Meldinger som kan være viktig å få med seg mens man er der. På en enkel måte legger du inn hvor du skal og i hvilke tidsrom. Det er alt. God reise!

Documents

NLA Magasin nr 4-2014